Ved SiR skiller de mellom normal dissosiasjon, patologisk dissosiasjon, DDNOS og DID. De skiller også mellom PTSD med eller uten dissosiasjon. De er fokusert på å se hvilke av disse diagnosene ungdommen har da dette er viktig for behandlingen.
Behandlingen ved avdelingen er stort sett kognitiv. De fleste av ungdommene kommer i en krise, de har ofte prøvd å ta livet sitt eller har hatt sterk selvskading. Rundt 90% legges inn som øyeblikkelig hjelp. De må legges inn fordi de har dekompansert, de mestrer ikke lenger nok. Disse ungdommene ser Størseth på som overgrepsoverlevere som har mestret i årevis.
Når de legges inn svikter mestringen og de trenger behandling. Behandling nummer en blir da trygging. I denne fasen av behandlingen snakkes det ikke om overgrepene. Ungdommene må først av alt stabiliseres. Når de er stabile nok begynner bearbeidingen. Ungdom med DID må også jobbe med integrering av delpersonlighetene, men denne fasen av behandlingen er ikke nødvendig for ungdommene som har mindre ekstreme former for dissosieringslidelser.
Stabiliseringsfasen kan ta et halvt til et år. I denne fasen kan ungdommene være dårlige hver dag og det er vanlig at de gjenopplever overgrepene. Når man dissosierer og gjenopplever overgrepene er det akkurat like belastende for kroppen, mentalt og fysisk, som da overgrepene skjedde. Størseth forteller at kroppen reagerer like sterkt somatisk og hormonelt under disse gjenopplevelsene. Dette er derfor svært belastende for ungdommene. På bakgrunn av dette er hovedfokuset å gjøre pasientene trygge. Hvordan dette gjøres avhenger av den enkelte. Det er i behandlingen viktig med balanse mellom trygging, ansvarliggjøring og det å ta i fra ansvar.
Bearbeidingen, som er fasen etter tryggingen i behandlingen, skjer gjerne poliklinisk.
Grunnen til det er at ungdommen nå har blitt så trygge og stabile at de fungerer godt nok til at de kan skrives ut og få videre behandling utenfor avdelingen.
Integrering som er den siste fasen er en lang prosess. Dette er en fase av behandlingen som går ut på å integrere de ulike delpersonlighetene og er en behandling som kun brukes på personer med DID. Det er ikke ofte at ungdommen Størseth har på posten har kommet så langt i lidelsen at de trenger denne delen av behandlingen.
I tillegg til det kognitive arbeidet bruker de ansatte ved SiR antidepressiva. Størseth sier at alle pasientene med dissosiative lidelser også har en depresjon som må behandles. Det hører alltid en depresjon med lidelsen. Ny forskning viser at ubehandlet depresjon kan medføre varige skader på hjernen ved at man kan miste hjerneceller. Antidepressiva brukes på barn helt ned til 7 år.
Prognosen for personer med dissosiative lidelser skal i følge forskningsresultater og praksis være god. Dette bekreftet Størseth. Hun fortalte at mange blir helt friske, også ungdommer med DID. Det hun derimot sa var at det er dårlig prognose for de som ikke har hatt en trygg person i barndommen. Hun sier de ser stor forskjell på de som har hatt en trygg voksen og de som ikke har hatt noen og derfor heller ikke har lært seg basic trust. Det viser seg at de som ikke ha hatt en trygg relasjon får alvorlige relasjonsskader, dette er ikke-reversible skader.
Med denne gruppen kan de jobbe på en kognitiv måte, ved å fokusere på at for eksempel ikke alle er overgripere. Dette fungerer, men disse ungdommene får allikevel ikke en ekte følelse av å ha en relasjon til en annen og det mener Størseth ikke er bra nok og derfor anses disse ungdommene ikke som helt friske. Det å ha en trygg voksen i barneårene er så sentralt og viktig at hvis man har det og blir misbrukt, er det ikke alltid at man trenger behandling. Selv om barnet ikke forteller om overgrepet fra naboen på grunn av trusler om hemmeligholdelse, kan barnet allikevel klare seg veldig bra hvis det har det trygt hjemme.
6.3.1 Selvskading
Selvskading er et vanlig problem blant ungdommene ved avdelingen og blir derfor et sentralt punkt i behandlingen. De vanligste selvskadingene er, som jeg var inne på tidligere hengning, kveling, forgiftning og kutting. Selvskadingen er ikke suicidalitlet, eller tilløp til det, heller tvert imot. Skadingen er måten de unngår å ta livet sitt. De kan ved avdelingen ikke tillate det, men de vet også at selvskadingen har en funksjon. Dette gjør arbeidet ved avdelingen
vanskelig frem til man finner alternative mestringsstrategier. Selvskading er i følge Størseth en svært dårlig mestringsstrategi. De prøver å fortelle pasientene :”Vi skjønner at du må gjøre det, men det er ikke bra mestring”.
Når det gjelder selvskading, er det hos de med DID de sinte delene som står for skadingen.
Størseth understreker at det er ytterst få med DID, da denne diagnosen kun stilles når traumet har oppstått før fylte fem år. De andre med dissosiative lidelser som skader seg gjør dette fordi det er bedre med den fysiske smerten, enn den emosjonell. Noen skader seg også for å komme ut av en dissosiasjon. De har erfart at når de ser blod kommer de ut av dissosieringen og ut av gjenopplevingen. Andre igjen skader seg for å dissosiere fordi livet er for vanskelig.
Noen av ungdommene sier at de må skade seg for å overleve. Størseth mener at hvis man fratar de alle muligheter til å skade seg har de bare en mulighet igjen og det er å ta livet sitt.
Selvskading har ofte en god funksjon, en mestringsfunksjon. De klarer seg gjennom nok en dag hvis de bare kan kutte seg. På grunn av det tillater de ved avdelingen alternative former for selvskading. Dette er en svært vanskelig balanse. De ansatte kan ikke tillate at
ungdommene kutter seg i for eksempel hele ansiktet, men har de for strenge restriksjoner blir det antibehandling.
Ved avdelingen prøver de å bruke alternative former for selvskading så de fysiske smertene ungdommene søker kan avløse de psykiske uten at ungdommen blir skadet. Disse alternative formene er for eksempel bruk av kald dusj, isbiter og strikker. Dette er alternativer til sterk selvskading så ungdommen kan bruke dette isteden for å ty til selvskading som setter deres helse i fare. I dette arbeidet er trygging svært viktig. De ansatte prøver sammen med pasienten å finne en levemåte så ungdommen kan være trygge nok på posten og på personalet så de kan finne andre mestringsstrategier. De har også er prosjekt ved posten for å unngå bruk av beltesenger og mekaniske restriksjoner. De har polstret et rom med store madrasser så ungdommen kan være der inne, skrike og slå og sparke uten at de skader seg.
6.4 Størseths tanker om skolens rolle som samarbeidspartner