Bakgrunn for valg av tema

Politiske myndigheter prioriterer kommunal styrking i å bidra til å støtte hver enkelt person til å bo hjemme i eget hjem så lenge som mulig og unngå institusjonalisering (Helse og

omsorgsdepartementet, 2011). Det fører til en forventning om at eldre som har behov for kommunal helsehjelp skal få det hjemme så langt det er ønskelig for personen selv og medisinsk forsvarlig.

Ernæring hos den aldrende befolkningen i Norge er en viktig tematikk i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet viser til at 10-60 % av innlagte pasienter i sykehus og sykehjem er i ernæringsmessig risiko. Pasientgrupper som eldre, demente, enslige og funksjonshemmede pasientgruppene er i særlig risiko for feil- eller underernæring. I tillegg er det mennesker med kroniske lidelser som kreft, leddgikt, osteoporose, hjerte- og lungesykdom i risikogruppen (Helsedirektoratet, 2009). World Health Organization definerer eldre

mennesker som eldre enn 65 år. Det er en kjent aldersøkning i norsk befolkning, og flere vil komme til å leve større deler av livet sitt i alderdom. Det betyr at det er flere personer som kan komme i ernæringsmessig risiko, i tillegg til økt falltendens, kognitiv svikt, sosial isolasjon på grunn av kroppslige hindringer, depresjon og ensomhet (ibid).

For å imøtekomme politiske myndigheter for å støtte hver enkelt person til å bo hjemme i eget hjem så lenge som mulig og unngå institusjonalisering (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011), stilles det krav til helsepersonell i hjemmebaserte tjenester. Helsepersonell skal blant annet støtte opp den eldre i ernæringsspørsmål og ha evne til å forebygge og iverksette tiltak ved ernæringsmessig risiko og underernæring. Det har også betydning for

forvaltningsmessige ordninger som tildeling og vedtak om tjenesterepertoar. En viktig

tematikk i denne oppgaven er at helsepersonell som yter helsehjelp i den eldres hjem, fører til utfordringer og forsterker blant annet hensynet til pasientens privatliv og autonomi. Videre må det tas hensyn til hvilke relasjoner og tidsrammer helsepersonell arbeider innenfor, hvilke roller aktørene inntar i forhold til hverandre og hvilken kunnskap arbeidsformen stimulerer ansatte til å ta i bruk (Terland, 2006). Dette er en av flere problemstillinger som vil bli mer synliggjort i litteraturgjennomgangen.

I retningslinjer for underernæring trekker Helsedirektoratet fram det ansvaret organisasjonen har i forbindelse med ernæringskunnskap hos sine ansatte og hvordan bidra til å øke

kunnskapsnivået til de ansatte ved blant annet å etablere ernæringsnettverk og kurs. Det skal også innføres diagnoseverktøy for å hjelpe de ansatte i å identifisere pasienter som er i

ernæringsmessig risiko (Helsedirektoratet, 2009). Kurs til helsepersonell anbefales til alle som er i kontakt med pasienter. Kursene skal hovedsakelig fokusere på teoretisk kunnskap om årsaksforhold og hvilke pasienter som er ernæringsmessig utsatt for underernæring. Kursene tar også med praktisk øvelse av diagnoseverktøy for å vurdere ernæringsstatus, og hvilke tiltak som kostsammensetninger og tilskudd som skal gis. Videre anbefales det å gi helsepersonell små brukermanualer som kan brukes til praktisk hjelp i fremtiden (ibid).

European Society of Parenteral and Enteral Nutrition (ESPEN) definerer underernæring som

«en ernæringssituasjon der det er mangel på protein, energi og/eller andre næringsstoffer som gir en målbar uheldig effekt på kroppssammensetning og funksjon» (Volkert et al., 2006).

Risikoen for underernæring er økende hos eldre mennesker på grunn av aldersrelaterte kroppslige forandringer og redusert kroppsmasse indeks eller Body Mass Index (BMI). Dette er forandringer som kan kompromittere nærings- og væskeinntak. Ved underernæring blir synlig vekttap hos eldre sett ved at det er tap av muskelmasse. Endring av vekt og BMI er enkle mål for å vurdere ernæringsstatus. Det bør suppleres med screeningverktøy i en vurdering for risiko eller konstatere underernæring (Helsedirektoratet, 2009). Det er derfor viktig å fortløpende vurdere ernæringsstøtte og forebygge underernæring, da kroppens rehabiliteringsevne av muskelmasse er lavere hos eldre enn hos yngre (Volkert et al., 2006).

Det er store helsemessige konsekvenser ved underernæring hos eldre mennesker. Det er økt

risiko for komplikasjoner ved sykdom, nedsatt motstand mot infeksjoner, forverring av fysisk og mental funksjon, nedsatt livskvalitet, reduserer rehabilitering og økt mortalitet (Gulsvik, Thelle, Mowé, & Wyller, 2009). Underernærte pasienter har tre ganger lengre

institusjonsopphold enn velernærte fordi underernæring fører til forlengelse av sykdom og forlenget rekonvalesens. Det fører til behov for økt hjelp og assistanse fra offentlig etat, som igjen gir større økonomiske utgifter i offentlig sektor (Helsedirektoratet, 2009).

Med alderdommen endres behov for matens sammensetning, og det krever ekstra

oppmerksomhet på eldre mennesker som mottar hjemmebaserte tjenester. Underernæring hos eldre anses som et stort problem. Både på sykehjem og hos hjemmeboende, viser studier at eldre er utsatt for underernæring (Sørbye, 2003; Sørbye et al., 2008; Sørbye & Jakobsen, 2012). Hos hjemmeboende syke eldre viser studier at 10 % er underernærte

(Helsedirektoratet, 2009), men det rapporteres imidlertid at hele 46 % av eldre

tjenestemottakere i primærhelsetjenesten var underernærte eller i ernæringsmessig risiko ved akutt innskriving i institusjon (Sørbye, 2003).

En studie viser at samarbeid og forventet ansvarsfordeling mellom yrkesgruppene lege, sykepleier og hjelpepleier kan være en barriere i ernæringsarbeidet. En felles forventning hos alle yrkesgruppene, om at det er sykepleiere har hovedansvar for at eldre har et tilstrekkelig matinntak, vurderer risiko for underernæring og behandling (U. Johansson et al., 2009).

Arvanitakis et al. (2009) har konkludert i deres litteraturgjennomgang at eldre

hjemmeboendes ernæringsstatus må settes i fokus hos organisasjonen og helsepersonell. Økt fokus vil dermed føre til økt bevissthet, mer tilgjengelig informasjon, utdanning og

intervensjoner/ kurs om ernæring. Det fremheves også nødvendighet med kostregistrering, dokumentere vektmålinger og respons av behandling som er satt i gang hos underernærte hjemmeboende eldre. Gjennom slike tiltak vil implementeringen av ernæringsmessige

strategier på europeisk og nasjonalt nivå fremmes av politiske myndigheter (ibid). Dermed er det viktig å rette fokus mot helsepersonells kunnskap mot vurdering av risiko og behandling av underernæring hos hjemmeboende eldre.