Ord som fleksibilitet og åpen, blir ofte brukt om base og sone -barnehager som har blitt vanligere de siste tiårene. Seland skriver; «de nye byggene omtales ofte som ´sone´- ´avdelingsløse´ - eller
´baseorganiserte´ barnehager. Her får barna gjerne tilhørighet i en gruppe eller en «base» med sitt eget ´baseareal´, mens resten av barnehagens areal blir felles for flere grupper» (Seland, 2012, s.116). De tradisjonelle avdelingene med faste rom, barn og ansatte blir ofte erstattet av store barnehager, med baseareal for hver gruppe og store fellesareal hvor flere barnegrupper oppholder seg. Disse er gjerne innredet med mangfold av utstyr, materialer og aktivitetsmuligheter, og skal fremme vennskap på tvers av grupper og større kollegialt fellesskap (Seland, 2011, s.10-11). Jeg ser dette opp mot Evenstad, & Becher sin forskning som har sett på samarbeid mellom arkitekters intensjoner og barnehagepersonalets behov som avgjørende for å kunne utnytte byggene. De har sett på nye sone og basebarnehager, og konkluderer at «åpnere lokaler kan gi personalet bedre
muligheter til å endre og tilpasse miljøet i samsvar med barns interesser og behov» (Evenstad &
11 Becher, 2015, s.2). Seland sier at det er behov for mer forskning på den nye trenden med store basebarnehager og hvordan endringene påvirker ansattes organisering, barnas muligheter for omsorg, vennskap, lek og læring. Og hvordan barna selv får medvirke i utformingen av sitt liv i institusjonen (2011, s.11). Samtidig som denne trenden med store og åpne barnehager fortsetter, er det også kommet forskning på barns behov for skjermede, hemmelige og små rom i barnehagen. I en artikkel av Evenstad & Dahl skriver de om et besøk i en av de aller første basebarnehagene som ble bygget i Norge. De spurte en jente om hennes meninger under dette besøket av basebarnehagen.
De skriver slik:
Hva synes du vi skal ta bilder av i denne barnehagen da?» Svaret kom uten betenkningstid:
«Kottet!». Og døren til et fullstappet kott med ditt og datt ble åpnet og fotografert. Kottet var det spennende og litt hemmelige og litt forbudte rommet vi ellers ikke ville oppdaget på vår
arkitekturtur (Evenstad & Dahl, 2013, s.35).
Dette har inspirert meg til å ville forske på barns perspektiver og interesser knyttet til rom, med sitt blikk på å finne muligheter for lek og utforskning på steder vi voksne kanskje ikke ser.
Jeg mener å se et behov for mer forskning rundt hvordan barnehager burde bygges i fremtiden og hvordan barnehager burde endres for å samsvare til barns behov og interesser i dag. Krogstad skriver at; «Det er et behov for mer forskning på barns bruk, opplevelse og skaping av rom.
Utvikling av pedagogiske miljøer, med utgangspunkt i kunnskap om barns skaping av rom, kan med fordel utvikles gjennom interdisiplinære studier, der fag som arkitektur, ulike kunstfag og pedagogikk vil være sentrale bidragsytere» (Krogstad, 2012, s.109). Rapporter som «Utforminger av barnehager» (Buvik, 2003) eller «Barn og rom» (Amundsen et al., 2007) viser forskning på barns perspektiver eller barns opplevelser av rom i barnehagen. Nyere forskning presenteres blant annet i boken Barnehagens inne- og utemiljø (Hansen Sandseter & Storli, 2020). I denne boken blir det presentert et nytt forskningsprosjekt kalt EnCompetence (2020) som har mål om å utvikle
barnehagens fysiske miljø, gjennom å undersøke hva barn interagerer med og bruker i miljø for lek og aktivitet. De legger også vekt på at barns medvirkning bør tilegnes mening i bygging av
barnehager (Dahl, 2020, s.113). Selv om barns perspektiver og meninger er blitt mye drøftet og synliggjort i ulik forskning jeg har lest, savner jeg en enda større involvering av barn. På bakgrunn av dette ser jeg et behov for at barns stemme kommer tydeligere fram, og en større involvering av barn i selve bygge og planleggingsprosessen av barnehager. Dette mener jeg kan bidra med mer kunnskap om hva et spennende læringsmiljø kan være for barn, og at man da som pedagog lettere kan tilrettelegge ut fra barns medvirkning. I min studie vil jeg se på hva barn vektlegger i det
12 fysiske miljøet, gjennom at barn får utforske og skape gjennom å gå inn i rollen som arkitekter.
Problemstillingen for denne studien er;
Hvordan kan barn uttrykke sin undring og perspektiver på rom gjennom et kunstpedagogisk prosjektarbeid i barnehagen?
Jeg har anvendt det barnekulturelle prosjektet jeg gjennomførte høsten 2020 og videreutviklet dette ved å utvikle barndomsrommene, utforske en drømmebarnehage og samtale med barn om rom. De har da utviklet og laget egne barndomsrom og drømmebarnehagecollager i utforskning av romlige kvaliteter. Det vil da si hva barn ser på som romlige kvaliteter, gjennom hvilke tanker, interesser, ønsker og behov barn har for rom. Ordet «kvalitet» kommer opprinnelig fra latin og betyr
«egenskap» (Språkrådet, 2021). Jeg ser på romlige kvaliteter som begrep for egenskaper og
elementer som barna vektlegger betydningen av og som er sentrale for gode fysiske innemiljø. Det omhandler rom og materialer som bidrar til meningsskaping og romforståelse for barn. Seland hevder at:
Noen rom, steder og aktiviteter vil ses som viktige og verdifulle i en pedagogisk sammenheng og dermed bli mye brukt av de ansatte ved planlagte og voksenstyrte pedagogiske aktiviteter.
Barna kan derimot ha andre måter å vurdere rommets verdi på ut fra sine behov og ønsker.
(2012, s. 121)
Jeg støtter meg på denne «verdien» Seland snakker om, og mener dette handler om kvalitet. Jeg vil derfor studere nærmere barns perspektiver og undring rundt rom, og støtter meg på det Buvik beskriver som; «Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom hva voksne og barn vil framheve som viktige kvaliteter ved et bygg» (2003, s.16). I min studie prøver jeg derfor å bli bedre kjent med barns perspektiver og undring rundt viktige kvaliteter i barnehagens innemiljø.
13