Figur 1.1 illustrerer utviklingen i norsk forskerutdanning fra 1990 og frem til i dag (2019). I løpet av 1990-tallet ble det avlagt ca. 5 500 doktorgrader i Norge, men tallet økte til over 8 700 i perioden 2000–2009. Bare i løpet av tiårsperioden 2002–2012 fordoblet antallet år-lige doktorgrader seg fra ca. 700 avlagte doktorgrader i 2002 til om lag 1 400 doktorgrader i 2012. I perioden 2012–2018 har antallet avlagte doktorgrader stabilisert seg på rundt 1 500 i året.
Utviklingen har i stor grad vært drevet av en bevisst politikk og konkrete opptrappings-planer de siste 20 årene. Forskningsmeldingen fra 1999 identifiserte både et erstatningsbe-hov for forskere i universitets- og høgskolesektoren og et økende beerstatningsbe-hov for forskerutdannet arbeidskraft i øvrige deler av samfunnet (Kunnskapsdepartementet 1999). Som en følge av dette la myndighetene opp til en økning i antallet årlige rekrutteringsstillinger på 150 per år.
Denne ambisjonen økte til 150–200 nye rekrutteringsstillinger i året i opptrappingsplanen som Stortinget vedtok i etterkant av forskningsmeldingen i Revidert nasjonalbudsjett 2000 (Finansdepartementet 2000). I 2002 ble det lagt frem en egen rekrutteringsmelding som en del av Kvalitetsreformen (Kunnskapsdepartementet 2002). I denne gikk regjeringen inn for kontrete mål om 2 000 flere stipendiatstillinger i 2007 sammenlignet med 1999, opptil 1 100 avlagte doktorgrader årlig i løpet av få år, bedre tilrettelegging for kvinner i forskning samt økt internasjonalisering gjennom å tiltrekke seg flere utenlandske statsborgere til norsk forskning. Fra 2010 ble politikken for forskerrekruttering rettet mot styrking av enkelte fag, gjennomføring og bredere samfunnseffekter. Imidlertid varslet den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet 2014) en ny opptrapping med 500
1 Innledning
nye rekrutteringsstillinger innen 2018. I den siste langtidsplanen (Kunnskapsdepartementet 2018) ble det konstatert at også dette målet var overoppfylt, med hele 624 nye stillinger in-nenfor den nevnte perioden.
Figur 1.1 Avlagte doktorgrader i Norge totalt og etter kjønn og statsborgerskap 1990-2019. An-tall og prosentandeler.
Note: Figuren viser utviklingen i avlagte doktorgrader for alle år fra 1990 til 2019. For årene 1990, 2000, 2010 og 2019 viser figuren også antallet/andelen som tall.
Kilde: NIFU/Doktorgradsregisteret.
Forskerpersonalregisteret ved NIFU gir en oversikt over hvor personer med doktorgrad be-finner seg i arbeidsmarkedet. For eksempel gir Indikatorrapporten (2019) en oversikt over arbeidsmarkedstilpasningen i 2017 for alle doktorgradskull fra 1997 til 2017 (Indikatorrap-porten 2019). I 2017 var ca. 30 prosent av hvert doktorgradskull i perioden 1997–2017 an-satt i universitets- og høgskolesektoren. Andelen doktorer som går til helseforetakene, ligger stabilt på rundt 10 prosent de ti første årene etter disputas, deretter synker den til 6–7 pro-sent. Ca. 10 prosent av dem som disputerte for 10–12 år siden, var også ansatt i toren i 2017, men andelen faller for nyere doktorgradskull. Dette kan tyde på at instituttsek-toren er en alternativ karrierevei for doktorer som ønsker å jobbe som forskere, men som ikke vil gå lenge i midlertidige stillinger. Om lag 45–50 prosent av hvert doktorgradskull er ikke sysselsatt i og høgskolesektoren, instituttsektoren eller ved et universitets-sykehus. Selv om FoU-statistikken til SSB viser at forskere i næringslivet med doktorgrad er konsentrert om noen kunnskapsintensive næringer (herunder olje og gass og havbruk), vet vi lite om karrierene til doktorene som ikke befinner seg i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren eller helseforetakene, og dem som forlater Norge for å arbeide i utlandet.
Det er derfor forskningspolitisk interesse for doktorenes arbeidsmarkedstilpasning og norsk doktorgradsutdannings relevans for doktorenes videre karriere.
393
1990 1994 1998 2002 2006 2010 2014 2018
A. Antall avlagte doktorgrader
1990 1994 1998 2002 2006 2010 2014 2018 B. Andel kvinner
1990 1994 1998 2002 2006 2010 2014 2018 C. Andel med utenlandsk statsborgerskap
Opprettelsen av ordninger som nærings-ph.d. fra 2009, offentlig sektor-ph.d. fra 2014 og institutt-ph.d. fra 2016 er alle konkrete uttrykk for et politisk ønske om å gjøre doktorgrads-utdanningen mer tilpasset karrierer i andre sektorer enn den de tradisjonelt har utdannet seg for (universitets- og høgskolesektoren). Dette behovet ble også tydelig understreket i NIFUs evaluering av doktorgradsutdanningen fra 2012, som konstaterte at “one area where almost all higher education institutions have a considerable way to go concerns explicating the rele-vance of the competencies acquired during the PhD period, for different labour markets and occupations” (Thune mfl. 2012). Også internasjonalt diskuteres det hvorvidt doktorer får en for spesialisert utdanning, om de får manglende trening i prosjektledelse, samarbeid, ekstern kommunikasjon og andre ferdigheter som er viktige i arbeidslivet utenfor universitets- og høgskolesektoren, og om de er dårlig orientert om andre jobbalternativer enn forskning (En-ders og De Weert 2004, Nerad 2004, OECD 2012). En annen problemstilling som er hyppig diskutert, er i hvilken grad næringslivet og offentlig sektor fullt ut nyttiggjør seg den kompe-tansen doktorene tilbyr (DAMWAD 2012; Auriol Miso og Freeman 2013).
Ved norske universiteter og høgskoler har debatten om doktorenes arbeidsmarkedssitua-sjon i større grad dreid seg om at mangel på faste vitenskapelige stillinger og høyt arbeids-press kan gjøre det mindre attraktivt å være forsker. Videre har også spørsmål knyttet til kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger blitt viet mye oppmerksomhet, og det er en særlig bekymring for at en forskerkarriere synes å være mer attraktiv for menn enn for kvinner.1,2,3 En annen pågående diskusjon er knyttet til internasjonalisering av forskerutdanningen i Norge.4 Det legges til rette for at doktorgradskandidater skal ha ett eller flere utenlandsopp-hold i løpet av utdanningen sin og for at utenlandske statsborgere skal gjennomgå en forsker-utdanning i Norge. Målet er at dette skal føre til internasjonalt forskningssamarbeid, økt fel-lespublisering og flere utenlandske professorer, postdoktorer og ph.d.-studenter i Norge. En bekymring er imidlertid at det er betydelig flere utenlandske statsborgere som avlegger dok-torgrad i Norge, enn nordmenn som avlegger dokdok-torgrad ved en utenlandsk utdanningsinsti-tusjon. Ettersom anslagsvis halvparten av de utenlandske statsborgerne forlater Norge etter avlagt doktorgrad, betyr dette at mye kompetent arbeidskraft forsvinner ut av landet.
Behovet for kunnskap om doktorenes karriereveier og doktorgradsutdanningens relevans for ulike deler av arbeidslivet, har ført til at det har blitt etablert et system for å følge forsker-rekrutter fra de blir tatt opp ved et doktorgradsstudium til disputas og gjennom sysselsetting i akademia, forvaltningen, næringslivet og frem til pensjonsalder (Gunnes mfl. 2019). Syste-met omfatter data fra Database for høyere utdanning, Doktorgradsregisteret, Forskerperso-nalregisteret, Registerbasert arbeidsmarkedsstatistikk og sysselsettingsstatistikk og System for Persondata. Dataene sammenstilles, lagres i en egen database i SSB og oppdateres årlig.
På denne måten vil System for monitorering av forskerrekruttering bidra til å styrke kunn-skapsgrunnlaget for myndighetenes og Forskningsrådets rekrutteringspolitikk gjennom å ut-arbeide statistikk på makronivå. Imidlertid gir systemet ingen informasjon om doktorenes egne erfaringer og oppfatninger. Både når det gjelder doktorer som jobber med forskning in-nenfor næringsliv, helseforetak og i instituttsektoren, og dem som arbeider med andre
1 https://khrono.no/iselin-nybo-midlertidighet/fikk-hjemmelekse-av-iselin-nybo/272941
2 https://akademikerne.no/2019/mangel-pa-faste-stillinger-gjor-det-mindre-attraktivt-a-vaere-forsker
3 https://www.dn.no/innlegg/likestilling/arbeidsliv/forskning/sloser-med-kvinnelig-talent/2-1-323433
4
https://www.universitetsavisa.no/forskning/2019/09/02/10-ganger-flere-utlendinger-tar-PhD-i-Norge-enn-oppgaver i næringslivet, offentlig forvaltning eller i frivillig sektor, er det viktig å få doktore-nes egen vurdering av utdanningens relevans for arbeidslivet.