B EREDSKAPSAKTØRENES FORSTÅELSE AV SAMVIRKEBEGREPET

Kristiansen mfl. (2017) benytter samvirkebegrepet når ulike hierarkier og organisatoriske enheter, uten prestisjehensyn, jobber mot hverandre og går sammen for å løse et felles problem.

Samvirke kan dermed sees som en horisontal prosess. De regionale beredskapsaktørenes forståelse av samvirkebegrepet handler generelt om å virke sammen. Forståelsen og begrepets betydning er derimot varierende i den forstand at det er en viss tvetydighet i begrepsbruken blant aktørene, hvor samvirkebegrepet forveksles med begrepene samarbeid, samordning og samhandling, som Kristiansen mfl. (2017) hevder er nært beslektet med samvirkebegrepet.

Sammen med samvirkets manglende definisjon (Holtan mfl. 2015) er det dermed ikke overraskende at beredskapsaktørene forveksler og inkluderer disse begrepene i sine forklaringer av samvirke. Samvirkebegrepets betydning virker også å være preget av beredskapsaktørenes daglige virke, med andre ord baseres forståelsen av samvirke seg på hvilke begrep som benyttes innad i egen organisasjon, samt hvilke oppdrag og formål som ligger til grunn. Det tydeliggjøres blant annet gjennom forklaringen av Fylkesmannens rolle hvor begrepet samordning benyttes i større grad. En naturlig årsak til det kan forklares ut ifra tyngden samordningsbegrepet har i Fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks som sier at Fylkesmannen blant annet har et samordningsansvar mellom sivile og militære myndigheter i sitt arbeid med samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Samvirke oppfattes også som et mer kjent og veletablert begrep innad hos nødetatene. Likevel beskrives samvirke av nødetatene (RBR og RAKOS) med utgangspunkt i å samarbeide og samhandle.

Begrepene samvirke, samordning, samarbeid og samhandling oppfattes dermed som og mer eller mindre bety det samme for de regionale beredskapsaktørene, og det kan se ut til at begrepenes innhold varierer i liten grad. Det kan ha en sammenheng med hvordan samvirkebegrepet formidles fra et nasjonalt nivå, hvor det foreligger ulike forklaringer og tilnærminger til begrepet i ulike Stortingsmeldinger og andre dokumenter formidlet fra direktorat og departementer. Det betyr at utvalget i denne oppgaven kan forstå og tolke samvirkeprinsippet forskjellig, hovedsakelig på grunn av samvirkeprinsippets manglende definisjon av selve begrepet. Ettersom beredskapsaktørene heller ikke i fellesskap har diskutert samvirkebegrepet, kan dermed aktørenes særinteresser i større grad være førende for hvordan aktørene definerer og oppfatter samvirke. Hammervolls (2014) definisjon av samvirke vektlegger i hvilken grad beredskapsaktører standardiserer og tilpasser sine verdiskapende aktiviteter knyttet til fremføringen av beredskapsressurser og skadebegrensninger på et skadested. Det kan tyde på at Hammervoll vektlegger samvirke i det han omtaler som skadebegrensningsfasen og Engen mfl. (2016) omtaler som akuttkrisefasen. Det gjør også informanten fra RAKOS som beskriver samvirke basert på en uønsket hendelse hvor liv og helse er første prioritet. På den måten vil også ansvarsprinsippet i større grad sies å være gjeldende, noe som er naturlig ettersom hendelser skal og bør løses av ulike fagdisipliner og beredskapsaktører. Prinsippene om ansvar, nærhet og likhet utfordres derimot ved at mange kriser er grenseoverskridende og ikke kan håndteres innenfor en avgrenset organisasjonsmessig sammenheng, kriser kan også være overraskende som fordrer et større behov for improvisasjon og fleksibilitet. Hvis det dermed ikke foreligger en klar og ikke etablert definisjon av samvirke

kan det i verstefall medføre ulike tolkninger og påvirke den praktiske betydningen begrepet har i arbeidet med beredskap (Myndigheten för samhällsskydd och beredskap, 2011). Hammervoll (2014) hevder dermed at det er et behov for å konkretisere innholdet. Hammervoll (2014) sier også at beredskapsaktørene må standardisere og tilpasse verdiskapende aktiviteter. Det viser at han også vektlegger samvirke i en forebyggings- og forberedelsesfase, det Engen mfl. (2016) omtaler som førkrisefasen. Samvirke i forebyggende arbeidet, og forberedelses anses av de regionale beredskapsaktørene som en viktig forutsetning for å gjøre en bedre innsats ved en uønsket hendelse. I en planleggingsfase er det dermed viktig at beredskapsaktørene kjenner hverandres arbeidsmetoder, tilnærminger og prioriteringer slik at samvirke kan utfolde seg på best mulig måte, og således gi bedre forutsetninger i innsatsen ved en uønsket hendelse.

Samvirke vil dermed være en viktig faktor i hele krisespekteret.

Til tross for en tvetydig begrepsbruk er det en felles erkjennelse blant beredskapsaktørene at samvirke i Rogaland handler om å samarbeide og samhandle på tvers av organisasjoner og beredskapsaktører for å i fellesskap løse oppgaver på best mulig måte og oppnå felles mål. Det samsvarer med Kristiansen mfl. (2017) forståelse som benytter samhandling og samarbeid i forbindelse med hva som skjer internt i et team og i et hierarki. Det betyr med andre ord at det foreligger en felles forståelse av hva samvirke innebærer selv om det ikke er etablert en felles definisjon. Det innebærer også at de regionale beredskapsaktørene har kjennskap til hverandre.

Begrepsforståelsen gjenspeiler dermed en ambisjon om å utnytte hverandres kompetanse og kapasitet (Hammervoll, 2014) for å oppnå en gjensidig avhengighet og felles mål (Eriksen, 2017). Samvirke er sådan mer hensiktsmessig og effektivt enn å prøve å løse situasjoner alene (Jamal & Getz, 1995; Berlin & Carlström, 2013). Det kan også forklares ved hjelp av empiriske funn som tilfører samvirkebegrepet dybde ved å benytte begrepene teknisk, taktisk og kulturell.

Begrepet teknisk innebærer teknologisk kommunikasjon, mens begrepet taktisk handler om at aktørene forstår, supplerer og komplementerer hverandre, og den kulturelle delen handler om det mellommenneskelige og personlig. Disse elementene bør være på bølgelengde.

Det foreligger som sagt en felles forståelse av samvirkebegrepets innhold. Imidlertid er det problematisk at dette hovedsakelig finner sted på et overordnet nivå innad i bedriftene.

Forståelsen av samvirke og dets innhold bør ha fokus på alle nivå, og dermed må forståelsen fra et overordnet nivå også formidles til ansatte på andre nivå, hovedsakelig gjelder det ansatte på et operativt nivå som ofte vil befinne seg i situasjoner og hendelser hvor samvirke er nødvendig. Det hjelper lite at ansatte på et strategisk nivå har en forståelse av samvirke, uten at

personer som skal utføre det i praksis ikke vet hva det innebærer. Det kan dermed være hensiktsmessig å etablere en forståelse for samvirke som skiller mellom samvirke som pågår på et overordnet nivå og i en førkrisefase og det samvirke som pågår og er nødvendig i en akuttkrisefase. Det bør likevel være en betydelig og veldefinert sammenheng hvor beredskapsnettverket opptrer enhetlig, slik at aktørene ikke står i fare for å ødelegge for hverandre, både internt i bedriften og for eksterne aktører. Det er også viktig for å unngå det Hammervoll (2014) sier vil skape forvirring og misforståelser. Viktigheten av samvirke i forkant av hendelser og i det daglige bør ha et likestilt fokus. Auf der Heide (1989) hevder også at beredskapsaktører som har mye med hverandre å gjøre til daglig også vil være bedre rustet til å samvirke, da de da vil ha innsikt i hverandres dagligdagse rutiner og forberedte aktiviteter.

Samvirke på tvers av sektorer må med andre ord læres og stadig utvikles.