Innledningsvis ble det gjort rede for hvordan forskning tilknyttet ledelse i idrett først og fremst har sentrert seg rundt konstruktive former for ledelse (Chelladurai, 2007; Gilson et al., 2013; Riemer, 2007), med en hensikt om å forstå og fremme ledelse som stimulerer til
utvikling og prestasjoner (Feddersen et al., 2020; Gould et al., 2002; Henriksen, 2015;
Henriksen & Stambulova, 2017). Som en følge av det, eksisterer det per i dag lite forskning om den siden av ledelse som kan ha direkte uheldige, uønskede og negative konsekvenser, til tross for at slike tilfeller er dokumentert innenfor idretten (Kavanagh et al., 2017; Stirling &
Kerr, 2008, 2014). Studien har derfor hatt som hensikt å belyse hvordan destruktiv ledelse kan forstås i toppidrett. Basert på det ble følgende problemstilling formulert: Hvordan vurderer tidligere og nåværende toppidrettsutøvere forekomsten og effekten av destruktiv ledelse i sin idrett?
Studiens resultater avdekker flere former for destruktiv treneratferd innenfor toppidrett, som kan deles i fire kategorier som på ulikt vis oppleves destruktivt overfor utøvere. Felles for alle er at de enten har negativ effekt på utøvere som medmennesker, med vekt på respekt og hensyn, eller negativ effekt på utøvere som idrettsutøvere, med vekt på sportslige kriterier for utvikling, prestasjon og resultat. Studien viser likevel at treneratferd ikke alene kan avgjøre hvorvidt en ledelsesprosess, i det store og hele, faktisk har negative konsekvenser for utøvere.
Faktorer som respekt, tillit og kommunikasjon med trener, samt tilhørighet, kultur og tidligere erfaring viser seg å regulere opplevelse og effekt av destruktiv atferd på utøvere. Studien underbygger derfor en viktig distinksjon mellom ledere (representert ved trenere) og ledelse (prosessen som helhet). Treneren er sentral i en destruktiv ledelsesprosess, men
ledelsesprosessen kan ikke forklares av treneratferd alene.
Funnene viser avslutningsvis hvordan et fokus på konsekvenser for utøvere alene kan ha implikasjoner ved at toppidrettens konkurransepregede natur gjør at destruktive
ledelsesprosesser legitimeres innad i kulturen. Dette som følge av toppidrettens sentrering rundt ytre konsekvenser, som prestasjon og resultat, fremfor indre konsekvenser, som motivasjon og trivsel. Det kan resultere i at uheldige ledelsesmønstre danner seg, som både kortsiktig og langsiktig kan få potensielle destruktive konsekvenser for utøvere.
99 Basert på funnene som er nevnt ovenfor, presenterer denne studien en dynamisk modell som tilbyr en måte å forstå destruktiv ledelse i toppidrett som en prosess, gjennom et samspill mellom treneratferd, utøverkonsekvenser og regulerende faktorer (se figur 3). Modellen understreker at det hele må ses på en kontinuerlig prosess der atferd og regulerende faktorer i et gjensidig samspill kan skape både positive og negative konsekvenser ut av samme
ledelsesprosess. Det tilbyr derfor en mulighet for å forstå de prosessene som finner sted, samt hvilke faktorer som spiller inn og hvilken effekt det kan ha på utøvere som opplever det.
Særlig viser den til dynamikken mellom de ulike prosessene, og hvordan det kan reguleres i ulik grad, fremfor å søke å skape en lineær forklaring på atferd og konsekvenser, som studien har vist at kan presentere store utfordringer. På den måten kan modellen belyse hvordan det hele henger sammen, og bidra til å forstå ledelsesprosessene som utspiller seg mellom trener og utøvere i større grad. Det kan danne en bevisstgjøring for å bedre forstå hvordan treneren forsøksvis kan legge opp til konstruktive ledelsesprosesser, fremfor det som kan virke å være ledelse som gir kortsiktig suksess, men som kamuflerer destruktive konsekvenser.
Denne studien utgjør derfor et nyttig bidrag til forskningsfeltet tilknyttet ledelse i idrett, der destruktive former for ledelse per nå har fått lite fokus. Ved å vise til sentrale funn knyttet til både hvordan destruktiv ledelse erfares og konsekvensene det kan ha for utøvere i toppidrett, har det kartlagt destruktiv ledelse som et eksisterende fenomen, også innenfor idretten. Det belyser derfor en viktig side av ledelse som i forlengelse av dette kan få mer oppmerksomhet, der ytterligere studier kan bidra til å belyse og forstå dette fenomenet i større grad. I tillegg, åpner studien for å belyse hvordan idrettens konkurransebaserte rammebetingelser byr på utfordringer knyttet til det å studere destruktiv ledelse som fenomen, som åpner for flere sentrale faktorer som kan vise seg viktige å undersøke nærmere gjennom videre studier på destruktiv ledelse.
Veien videre
I arbeidet med denne studien har det dukket opp flere forhold som grunnet studiens begrensede rammebetingelser ble utelatt, men som jeg gjerne ser at blir hentet inn i videre forskning på destruktiv ledelse i idrett. Elementer som å se på forekomst og effekt av destruktiv ledelse i individuell idrett, gjerne også opp mot lagidrett, og i ulike alderstrinn og knyttet til ulike ferdighetsnivåer er noen av retningene som kunne gitt nyttige nyanser og kunnskap som kan styrke kunnskapsgrunnlaget rundt destruktiv ledelse i idrett. Å i større grad
100 utforske betydning av kjønn anses å kunne tilby viktige elementer, basert på de ulike
rammebetingelsene som eksisterer for menn og kvinner i toppidrett.
I tillegg til elementene nevnt ovenfor, er det særlig tre nøkkelpunkter jeg anser det som særlig interessant å undersøke i større grad, ut ifra de beskrivelsene som ble gitt i denne
undersøkelsen, som av hensyn til omfang og begrensede ressurser ikke kunne følges opp: 1.
Ettersom informantene beskrev situasjonene de selv erfarte som noe de fleste i samme situasjon opplever, kunne kvantitative undersøkelser som i større grad kan kartlegge fenomenets tilstedeværelse og omfang vært svært interessant. 2. Det kunne også vært interessant å undersøke trenere sitt perspektiv på destruktiv ledelse, for å i større grad kunne fange opp årsak og intensjon bak den destruktive treneratferden og de destruktive
ledelsesprosessene de står ansvarlig for. 3. Avslutningsvis står destruktiv klubbledelse frem som et viktig aspekt som bør undersøkes i større grad i fremtiden. Informantene ga
beskrivelser av hvordan sportsdirektør, styre og klubbmedlemmer ellers kan spille sentrale roller både for hvordan destruktiv treneratferd ikke blir slått ned på, men også for hvordan utøveres rettigheter forvaltes i en grad som oppleves destruktivt. Destruktiv ledelse innebærer, som denne studien viser, mer enn bare destruktiv treneratferd, og nærmere undersøkelse av andre sentrale aktører innenfor idretten kan derfor gi veldig spennende bidrag til å forstå destruktiv ledelse som fenomen i idrett.
101