Figur 4.1 viser at bachelorkandidatene i større grad enn masterkandidatene opplevde arbeidsledighet i perioden etter de fullførte graden våren 2012. Totalt hadde 37 prosent av bachelorkandidatene vært arbeidsledige i perioden, mens det kun gjaldt 28 prosent av masterkandidatene.
Det er kandidatene med realfagsbakgrunn som i størst grad opplevde arbeidsledighet; nesten
halvparten av både bachelor og mastergradskandidatene har vært arbeidsledige. At realister har store problemer i overgangen fra utdanning til arbeid er et kjent resultat fra tidligere kandidatundersøkelser.
Realistene møter større overgangsproblemer enn sivilingeniørene (Wiers-Jensen mfl. 2013, Arnesen, Støren og Wiers-Jenssen 2013). Noe overraskende er det likevel at andelen mastergradskandidater i realfag som har opplevd arbeidsledighet i treårsperioden er på høyden med andelen arbeidsledige bachelorkandidater.
Lavere grads kandidater har ofte et vanskeligere arbeidsmarked generelt sett enn kandidater med en høyere grad. For de gruppene av bachelorkandidater vi her ser på, har imidlertid
arbeidsmarkedssituasjonen svingt. I kandidatundersøkelsen et halvt år etter eksamen 2011, der bachelorer i ingeniørfag og økonomisk-administrative fag var med, var andelen arbeidsledige
ingeniører (bachelorer) på samme nivå som for sivilingeniørene, og betydelig lavere enn blant mastere i naturvitenskapelige fag ellers (realister) (Arnesen, Støren og Wiers-Jenssen 2012). Bachelorer i økonomisk administrative fag hadde imidlertid noe høyere arbeidsledighet enn mastere i samme fagfelt.
Vi så i forrige kapittel at en betydelig andel av bachelorkandidatene hadde mastergrad som studiemål, men for enkelte bachelorkandidater kan mastergradsstudiene blitt et alternativ til arbeidsledighet. En god del av bachelorkandidatene hadde på undersøkelsestidspunktet allerede avsluttet eller var i ferd med å avslutte masterstudiene. Disse har fått utsatt overgangen fra utdanning til arbeid, men møter antagelig et tøffere arbeidsmarked enn de som gikk direkte ut i jobb etter fullført grad i 2012. De delene av arbeidsmarkedet som har registrert økende problemer (oljerelatert virksomhet og ingeniør- og ikt-fag) sysselsetter tradisjonelt en del kandidater med naturvitenskapelig og teknologiske
kompetanse. Dette kan trolig bidra til å forklare den generelt høyere andelen som har opplevd arbeidsledighet i treårsperioden blant bachelorkandidatene.
Figur 4.1 Andelen kandidater som har opplevd arbeidsledighet i perioden 2012 – 2015 etter utdanningsnivå og fag
Kandidatene i teknologifag, det vil si ingeniører og sivilingeniører – som er de mest yrkesrettede utdanningene, er de gruppene som i minst grad har opplevd arbeidsledighet, mens realistene er de som oftest har slike erfaringer. Kandidater i økonomisk-administrative fag ligger mellom de to faggruppene.
4.1.1 Hvem er de arbeidsledige?
Det er mange forklaringer utover ulik arbeidsmarkedsetterspørsel etter ulike utdanninger som bidrar til å forklare arbeidsmarkedssituasjonen for de ulike gruppene. I det følgende skal vi undersøke dette.
Ved å ta hensyn til viktige kjennetegn ved kandidatene, kan vi blant annet se om den «kontrollerte forskjellen» er mindre enn forskjellen vi illustrerte i tabell 4.1. Vi trekker inn forhold som tidligere forskning har vist har betydning for kandidatenes arbeidsmarkedstilpasning og som er beskrevet i
31
kapittel 3. Det er kjønn, alder, karakterer, om kandidatene tidligere har hatt relevant arbeid, tilleggsutdanning og om de har innvandringsbakgrunn.
I tillegg ønsker vi å se om det har betydning hvilket lærested kandidatene ble uteksaminert ved. Vi undersøker om det har betydning å være utdannet fra de prestisjetunge lærestedene NTNU og NHH (Norges handelshøyskole). Sivilingeniørutdanningen ved NTNU (tidligere NTH) som lenge var enerådende, har et godt faglig renomme og rekrutterer studenter med gode karakterer fra videregående skole. En tilsvarende rolle har NHH for de økonomisk-administrative fagene.
Vi benytter binomisk logistisk regresjon for å undersøke den eventuelle betydningen av lærested og kjennetegn ved kandidatene. Resultatene av analysen vises i tabell 4.1.Koeffisientene i tabellen kan tolkes slik: En positiv verdi innebærer en økning i sannsynligheten for å ha vært arbeidsledig i treårsperioden, mens når koeffisienten har negativt fortegn, bidrar variabelen som koeffisienten refererer til, til redusert sannsynlighet for å ha vært arbeidsledig.11
Vi presenterer fem modeller. I modell 1 viser vi bare effektene av å tilhøre de ulike
utdanningsgruppene, mens vi i modell 2, ser vi om det har noen betydning at vi tar hensyn til karakterer, tidligere relevant arbeid og demografiske forhold. I modell 3 tar vi også hensyn til om sivilingeniørene er utdannet ved NTNU og kandidatene i økonomisk-administrative fag er utdannet ved NHH, mens vi i modell 4 har vi tatt med kontroll for om kandidaten holdt på med eller hadde fullført en mastergrad i perioden etter utdanningen de avsluttet våren 2012. I modell 5 undersøker vi om det har noen betydning at kandidatene har erfaringer med samarbeid med arbeidslivet i studietida. I analysen er ingeniørene referansegruppe.
11 Koeffisientene gir uttrykk for endringer i log-odds forholdet mellom å ha vært og ikke ha vært arbeidsledige i perioden etter fullført utdanning i 2012 og fram til undersøkelsestidspunktet når variabelen vi betrakter øker med en enhet.
Tabell 4.1 Sannsynlighet for å ha vært arbeidsledig i perioden etter 2012
-2 log likelihood 3579,999 3481,162 3463,738 3450,024 3449,240
Antall personer 2926 2926 2926 2926 2926
Koeffisienter med uthevet skrift er signifikant på 0,05-nivå, mens koeffisienter i kursiv og uthevet skrift er signifikant på 0,10-nivå. Referanseutdanning er ingeniører.
Modell 1 viser at kandidatene i realfag og i økonomisk-administrative fag på bachelornivå har signifikant høyere sannsynlighet og kandidater i økonomisk-administrative fag på masternivå og at sivilingeniørene har signifikant lavere sannsynlighet for å ha vært arbeidsledig i perioden etter endt
utdanning enn ingeniørene (som er referansegruppe). I modell 2 kontrollerer vi for karakterer, kjønn, alder, innvandringsbakgrunn og om en har erfaring med relevant inntektsgivende arbeid før
uteksamineringen i 2012. De nevnte forholdene har stor betydning med hensyn til risikoen for å oppleve arbeidsledighet.
Relevant arbeidserfaring før uteksaminering og gode karakterer reduserer sannsynligheten for arbeidsledighet. Det å ha en ikke-vestlig innvandringsbakgrunn øker ledighetsrisikoen (etter kontroll for karakterer, fagfelt og grad). Dette er velkjente resultater fra tidligere kandidatundersøkelser (Arnesen mfl. 2012, 2013.; Wiers-Jensen mfl. 2013). Effekten av disse variablene er robuste og endres også lite i modell 3, 4 og 5. Det er i de tidligere nevnte undersøkelser funnet at forskjellen mellom kandidater med innvandringsbakgrunn og personer uten innvandringsbakgrunn er spesielt stor blant personer med utdanning i naturvitenskapelige og tekniske fag. Kandidatenes kjønn synes ikke å ha signifikant betydning for kandidatenes arbeidsledighetsrisiko.
Vi ser imidlertid at type utdanning fremdeles har stor betydning i modell 2. Koeffisientene som viser til de ulike utdanningsgruppene, er i liten grad er påvirket av at vi i modell 2 tar hensyn til karakterer, kjønn, alder, innvandringsbakgrunn og om en har erfaring med relevant inntektsgivende arbeid før uteksamineringen i 2012. Sivilingeniørene har fortsatt signifikant lavere sannsynlighet for å ha vært arbeidsledig i perioden, mens realfagskandidatene sammen med bachelorkandidatene i økonomisk-administrative fag har signifikant høyere sannsynlighet for å ha vært arbeidsledige. Realistenes arbeidsmarkedsproblemer er, som tidligere nevnt, velkjente, selv om det må sies å være litt overraskende at koeffisienten for mastergradskandidatene i realfag er den høyeste.
Det er altså ikke de forholdene vi har tatt hensyn til (kontrollert for) i modell 2, som har betydning for de observerte forskjellene mellom utdanningsgruppene.
I modell 3 tar vi også hensyn til hvilket lærested kandidatene var uteksaminert fra, ved at vi inkluderer kontroll for lærested. Det vil her si om kandidaten var utdannet ved NTNU (sivilingeniør) eller NHH (økonomisk-administrative fag). Analysen viser at det først og fremst er sivilingeniører utdannet ved NTNU som har signifikant lavere arbeidsledighetsrisiko enn andre grupper. Sivilingeniører som er utdannet ved andre læresteder skiller seg ikke signifikant fra ingeniørene (som er referansegruppen).
Når det gjelder kandidater i økonomisk-administrative fag, varierer resultatene avhengig av om en ser på mastere eller bachelorer. Det er stor forskjell i arbeidsledighetsrisikoen mellom bachelorkandidater i økonomisk-administrative fag avhengig av hvor de er uteksaminert. De som kommer fra NHH, som har spesielt høye inntakskrav, klarer seg bedre på arbeidsmarkedet, også etter kontroll for karakterer fra høyere utdanning.12 Bachelorkandidater i økonomisk-administrative fag fra andre læresteder enn NHH, har en arbeidsledighetsrisiko på linje med bachelorer i realfag.
Når vi ser på masterkandidatene i økonomisk-administrative fag, finner vi at verken de som er utdannet ved NHH eller de øvrige masterkandidatene i økonomisk-administrative fag, skiller seg signifikant fra ingeniørene (som er referansegruppen).13
I modell 4 undersøker vi betydningen av det å holde på med eller å ha avsluttet en mastergrad i treårsperioden etter fullført bachelorutdanning i 2012. Det er gjort ved å inkludere to dummyvariabler for dette som kontrollvariabler. Det å ha fullført en mastergrad i treårsperioden, øker risikoen for å ha opplevd arbeidsledighet. (Det ser vi av at koeffisienten for å ha fullført en mastergrad, er signifikant og positiv, noe som indikerer større arbeidsledighetsrisiko.)
I utgangspunktet skulle en tro at å ta en mastergrad øker sannsynligheten for å få jobb og reduserer sannsynligheten for arbeidsledighet. Det kan være flere grunner til at vi observerer det motsatte. For
12 Koeffisienten for NHH-bachelorene er negativ og indikerer lavere ledighetsrisiko, men er ikke signifikant lavere enn for ingeniørene. På den annen side er koeffisienten for bachelorkandidatene fra andre læresteder positiv og klart signifikant.
13 Det er negativt fortegn både for koeffisienten som viser til det å være NHH-kandidat og koeffisienten for det å være kandidat fra andre læresteder, men ingen av dem er statistisk signifikante.
det første er det sannsynligvis kort tid siden de avsluttet masterutdanningen, og mange er
sannsynligvis fremdeles i en søkefase. Det er rimelig å anta at den økte ledigheten som er registrert den siste tiden (vinteren 2015) spesielt for ingeniører, fører til at nyutdannede med slik eller liknende kompetanse vil bruke lengre tid å finne en relevant jobb enn det som var tilfelle for de som etablerte seg umiddelbart etter graden de fullførte våren 2012.
For det andre kan bachelorkandidatene ha begynt på masterstudiet fordi de ikke fikk jobb; det vil si at de kan ha hatt en periode med arbeidsledighet i forkant av masterstudiet.14 Det er for øvrig også viktig å merke seg at det å inkludere disse variablene i analysen i liten grad fører til endringer i de andre koeffisientene, og det bidrar i svært liten grad til å redusere forskjellene i arbeidsledighetsrisiko mellom ulike utdanningsgrupper.
Til slutt vil vi omtale resultatene i modell 5, der vi undersøker om det å ha erfaring med samarbeid med arbeidslivet reduserer risikoen for å ha opplevd arbeidsledighet i treårsperioden. Som omtalt foran, har vi i tidligere studier funnet dette. Det gjaldt ikke kort og uforpliktende samarbeid, men i særlig grad mer forpliktende samarbeid som prosjektarbeid. Det er derfor overraskende at vi ikke finner noen signifikante effekter av dette i denne undersøkelsen (tabell 4.1, modell 5).
Vi ser flere mulige forklaringer på dette. Den første nærliggende forklaringen er at dette har betydning først og fremst tidlig i overgangsfasen fra høyere utdanning til arbeidslivet. De tidligere funnene gjaldt situasjonen et halvt år etter eksamen. På den annen side ville vi tro at slike tidlige
overgangsproblemer ville sette spor også når vi ser på en periode på nær tre år. En annen forklaring er at vi her, i den siste undersøkelsen, har sett på grupper der slikt samarbeid er svært utbredt, og at det dermed ikke differensierer mye mellom kandidatene. Det er tidligere funnet at slikt samarbeid er av størst betydning der samarbeidet med arbeidslivet er minst utbredt, som i humaniorafagene (Thune og Støren 2015). Thune og Støren fant dessuten at nettopp for kandidater i økonomisk-administrative fag syntes det ikke å være noen effekt av å ha erfaring fra slikt samarbeid. Også for mastere i teknologi var betydningen svært begrenset (mistilpasningen i denne gruppen var lav uansett), mens for mastere i naturvitenskapelige fag ellers (realister), hadde det å ha slik erfaring stor betydning.
Dette får vi bekreftet også i den siste undersøkelsen. Tilleggsanalyser der vi bare ser på realistene (se vedleggstabell 3), viser at for denne gruppen har erfaring med forpliktende samarbeid med arbeidslivet under studiene en signifikant og klar tendens til å redusere arbeidsledigheten. Dette betyr at grunnen til at vi ikke har funnet noen signifikant effekt av det å ha erfaring med samarbeid med arbeidslivet under studiene i tabell 4.1 (modell 5), er forholdene vi har nevnt over. Nemlig, at slik erfaring (isolert sett) har liten betydning for de fleste av gruppene som er med i denne undersøkelsen, det har likevel klar betydning for dem som har tatt mindre yrkesrettet utdanning i naturfag/realfag.