Arbeid er noe mennesket har forholdt seg til i alle tider. Beck (2004) viser til et skille mellom 3 epoker knyttet til arbeid og frihet. Den første epoke skiver seg til ”den greske polis”. De greske filosofer og deres syn på arbeid, var utelukkende negativt. Den andre epoke kaller Beck for det moderne arbeidsdemokrati der arbeid ble sett på som et nødvendig onde. Moralen regulerte menneskers atferd og synet på arbeid og individ beskrives som ”kun den som arbeider er – et menneske” (Beck 2004:15). Den tredje epoken kaller Beck for ”arbeidets fremtid og politisk handling” der hele samfunnet er sentrert rundt arbeid, samtidig som utviklingen av arbeid effektiviseres i retning av at mennesket blir overflødig (Beck 2004:17). Synet på arbeid kan ses på som en
utviklingsprosess der en før reformasjonen så på arbeid som et onde. Etter hvert endrer tankesettet seg til å se på arbeid som et kall. Dermed får arbeid en annen betydning og annen motivasjon og et mer positivt syn utvikler seg knyttet til det å arbeide (Hernes 2010). Etter modernismen skjøt fart har arbeid fått mer og mer individuell betydning.
Rasjonaliseringsprosesser, vitenskap og kampen om frihet bidro til at religionene og gammel overtro mistet sin betydning i å forstå verden og dens organisering (Krange og Øya 2005). Store klassikere som Max Weber, Karl Marx og Emilie Durkheim har kjente verk og teorier som omhandler samfunnsutviklingen og modernitetens fremskritt som påvirker og endrer arbeidets vesen og organiseringen av arbeidsliv. Arbeidets betydning i dagens samfunn og i den vestlige verden er både en kilde til inntekt, men også helt klart en arena for sosialisering, identitetsutvikling og nettverksbygging (Hernes 2010:17).
”Arbeidet fyller tydeligvis en del behov som går langt utover de pengemessige. Det er et middel til å oppnå noe mer enn bare det å ha nok penger. Tendensen er helt klart at arbeidet i dag ikke betraktes som en forbannelse, som i oldtiden, eller som en plikt, som den gang den protestantiske etikken dominerte” (Hernes 2010:17).
10 2.3.1 Arbeidets betydning i den vestlige verden
Arbeid som begrep er mangfoldig og er i følge Wadel (1988) sosialt konstruert. Dette fordi det lages stadig nye kategorier rundt dette fenomenet, som vi lærer å forholde oss til på en eller annen måte. En vanlig kategorisering av arbeid som aktivitet er skille mellom lønnet arbeid og ikke lønnet arbeid (Wadel 1988:101). En ulempe med kategorisering er at vi tar verden for gitt og at en står i fare for å se verden bare ut fra den gitte kategori (Wadel 1988). Kategorier er også grupperinger som igjen betyr at noen betraktes som enten innenfor eller utenfor denne kategorien. I fortellingen om George illustrerer Wadel (1988) et bilde på hva som ses som ekte arbeid i dagens samfunn.
Hernes (2010) viser til arbeidets betydning også er knyttet til vår helse og at ufrivillig fravær av arbeid (arbeidsledighet) rammer både sosialt, psykisk og fysisk. Det refereres til at arbeidsledige kommer dårligere ut enn de som står i arbeid både når det gjelder de viktigste helsemålene som: død, fysisk/psykisk sykdom, men også knyttet til velvære og hvor lykkelig mennesker føler seg. I tillegg til individuelle konsekvenser nevnes også konsekvenser for nærmiljøet og storsamfunnet, som familieproblemer, skilsmisser og økende kriminalitet (Hernes 2010:17). Selv om fravær av arbeid forskningsmessig kan konkludere med at ledighet er en kilde til mange problemer, så vil ikke det si at det å arbeide forebygger alle disse problemene. Vi har også forskning som indikerer at en del typer arbeid også skaper dårlig helse. Hernes (2010:18) viser til en britisk
forskningsrapport gjort av Wadel og Burton i 2006, som konkluderer med at 5 – 10 % av befolkningen har det bedre uten arbeid, mens resten har klare helsefordeler av å stå i arbeid. Denne tendensen viser at arbeid har positive konsekvenser for de fleste av oss, men ikke for alle. Arbeidslivet er som vi har sett en arena det satses mye på for å oppnå sysselsetning også for de som ønsker å komme inn, men som av ulike årsaker ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet.
Det moderne arbeidsliv er et resultat av tidligere generasjoners forkjempere. Vi har som følge av mange samfunnsprosesser fått på plass en rekke etater og tilsyn som skal ivareta ulike rettigheter og sikkerhetskrav. Vi har også regulerte lovverk som ivaretar rettigheter og plikter i det norske arbeidsliv. Spesielt i etterkrigstid og gjennom hele 1900- tallet er det kjempet og forhandlet frem ulike rettigheter og goder i form av et velferdssystem som omfordeler goder og byrder, og som sikrer at ingen skal falle utenfor. Etter krigen i 1945 sto likhet, frihet og rettferdighet som de største verdiene i
11
den norske politikken og hos det norske folk. Sysselsetning og ”arbeid for alle” var et av de viktigste målene for velferdsstaten. (Halvorsen, 1996). Med bakgrunn i Hernes m.fl. (2010) sin diskusjon i kapittel 3, (Hernes, 2010) kan det virke som politikkens ordlyd rundt arbeidslinja har endret seg fra ”faneord” som ”Arbeid for alle” til nå å gjelde ”Inkludering av alle”.
2.3.2 Arbeid og inkludering
Arbeid knyttes med dette til en viktig samfunnsorden, og ulike politiske virkemidler er ment å gi alle mulighet til å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Arbeidsledighet kan studeres ved opp- og ned- konjunkturer i samfunnet. Derfor spiller markedet, i tillegg til velferdsstaten, en viktig rolle i det å forstå ulike sammenhenger i arbeidslivet. Likevel er det i følge Hernes (2010) en gruppe som på tross av konjunktursvingninger har store problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, eller problemer med å beholde og bli værende i arbeidsmarkedet. Denne gruppen har fått ulike benevnelser som
funksjonshemmede, personer med funksjonsnedsettelser, personer med nedsatt
arbeidsevne. Felles for denne gruppen er at de ofte har nedsatte funksjoner som omfatter fysiske, kognitive eller psykiske vansker, og som ofte vil trenge tilrettelegging i en arbeidssituasjon (Hernes 2010). I denne oppgaven avgrenses begrepsbruken
hovedsakelig til å benevne personer som står utenfor arbeidslivet som arbeidstakere, samtidig som de også vil falle inn under målgruppen Vilje – Viser – Vei – satsningen, eller innenfor Kvalifiseringsprogrammet.
2.3.3 Litt om arbeidsmiljøloven
Lovverket er et institusjonalisert rammeverk som skal sikre at mennesker i samfunnet forholder seg til en bestemt måte for å tilpasse det øvrige samfunnets normer og regler.
Arbeidsmiljøloven regulerer rettigheter og plikter i arbeidslivet, og er først og fremst en lov som retter seg mot arbeidsgivere og arbeidstakere. De som av ulike grunner ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet har ingen lovfestet rett til lønnet arbeid. Det er velferdsstaten gjennom ytelser fra NAV som sikrer inntekt til den som står uten
lønnsarbeid. Arbeidsmiljøloven regulerer mange sider av det norske arbeidslivet og det er også i større grad enn tidligere, åpnet opp for et større ansvar for arbeidsgiver knyttet til personer med funksjonsnedsettelser som er i arbeid (Hedlund 2009). Arbeidstaker må i tilfelle gjøre krav på denne rettigheten som ofte innebærer individuell tilrettelegging.
Arbeidsgiver på sin side kan argumentere for at det ikke lar seg gjøre, hvis det skaper
”uholdmessig stor byrde for arbeidsgiver”. Arbeidsmiljøloven regulerer dermed nesten
12
utelukkende forhold som har med personer som er i et arbeidsforhold. Det er flere forhold som regulerer arbeidsgivers styringsrett. Kapittel 13 i arbeidsmiljøloven ”Vern mot diskriminering” er arbeidsgivers styringsrett nærmere definert. Ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne gjelder diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Arbeidsmiljøloven 2013:34).