Ærlighet og åpenhet = forutsigbarhet?

Ut fra intervjuene jeg har gjort ser jeg at felles for informantene er oppfattelsen om at de er avhengige av en evne til å observere oppførsel og utseende for å kunne avgjøre hvem som egner seg som deltagere til TV-programmer. Videre mener de at ærlighet og åpenhet fra deltagere er viktig på castingintervju og det oppfattes som uærlig at deltageren ikke er seg selv, spiller en rolle, iscenesetter seg eller selvsensurer seg³². Når jeg merker at de sitter og sensurerer seg selv så er jo det ekstremt negativt. Det vil jeg ikke ha, nei. (Intervju med

castingansvarlig, 01.08.05).

Hvis det er noe reality-greier og man kanskje skal bli utsatt for litt sånne, kanskje ekstreme situasjoner så vil jeg si at ærlighet er viktig. Det kan jo plutselig gå litt

32 De fire begrepene akkurat nevnt varierer hos samtlige intervjuede. Kun én informant benyttet begrepet iscenesettelse.

galt kanskje, hvis de er ustabile eller har psykiske problemer eller har opplevd ett eller annet dramatisk. (Intervju med castingansvarlig 16.06.05).

I følge Helen Cameron er menneskers åpenhet direkte knyttet til selvet³³. Evnen til utvise åpenhet ovenfor andre når man er i en kommunikasjonssituasjon kommer av hvor god selvtillit man har og altså på hva man føler om selvet. Hun mener at når man selv viser åpenhet i en kommunikasjonssituasjon gjør man det lettere for andre å utvise åpenhet. Når man opptrer overbeskyttende eller lukket kan dette føre til at andre heller ikke vil by på seg selv. En slik lukket situasjon kan innebære at man lærer mindre av andre som igjen kan føre til dårligere selvinnsikt. Det å kunne stole på andre gjør det lettere å være åpen i en kommunikasjonssituasjon (Cameron, 2002: 71-73).

Ut i fra observasjon og uttalelser noen av informantene kommer med kan det virke som om de krever eller er avhengige av en overensstemmelse hos

deltageren mellom det Goffman kaller uttrykket en person avgir fremfor det han gir. Som redegjort for tideligere mener han at menneskelig kommunikasjon er oppdelt i verbale uttrykk og uttrykk i form av handling uten direkte mening om formidling, altså det han kaller gitt og avgitt kommunikasjon (Goffman, 1959: 2).

Så lenge [Ola Normann] spiller rollen sin så lenge han er på TV så er det helt greit for oss. Dette er jo ikke så farlig. Men en som skal være mye på TV og skal tåle litt bør i alle fall være ærlig om noen ting. Slik at vi skal kunne vurdere risiko og pluss at det kommer frem før eller siden likevel! Jo lenger du er på TV, jo mer du er med crewet så kommer det jo frem hvis du ljuger om essensielle ting i hvert fall. (Intervju med castingansvarlig 16.06.05).

Informantene brukte aldri Goffmans uttrykk om å gi og avgi kommunikasjon, men forteller i intervjuer at det faktum at deltagere er ærlige på castingintervju ”er ekstremt viktig fordi de selv må være klare på hvem de er. Det er lett å merke de som utgir seg for å være noe annet enn det de er. (Intervju med castingansvarlig

33 Selvet er i følge Helen Cameron i utgangspunktet hva vi anser oss selv som, og hvilke behov og ønsker vi innehar (Cameron, Helen. 2000: 41).

27.07.05). Faktisk presiserer noen castingansvarlige direkte ovenfor deltagere de har på castingintervju at det er viktig at de er ærlig under hele intervjuet. Dersom det deltageren uttrykker ikke stemmer overens med ting han utstråler eller utfører utenom verbal kommunikasjon, oppfattes han som lukket, uærlig og ofte for uforutsigbar for TV. I overført betydning kan ordene ærlighet og uærlighet virke som casternes egne ord for kommunikasjon man gir og avgir betinget at det er en uoverensstemmelse mellom kommunikasjonen deltageren gir og den han avgir. Når dette er sagt skal det også legges til at det er områder som tyder på at det er forskjell på uærlighet og inkonsekvens. For eksempel aksepteres noen former for inkonsekvens av casterne: Ærlighet er viktig, men inkonsekvens er morsomt fordi motstridende meninger blir underholdende på TV. (sitat

castingansvarlig, 27.07.05). Uansett grader av ærlighet eller åpenhet er det flere ting som peker i den retningen der castingansvarlige jakter på mennesketyper som kan forutses. Deltagere som det er mulig å plassere i en kategori

foretrekkes fordi de kan presenteres som en konkret brikke eller type til TV-programmet. Dersom deltageren flyter ut av rollen eller kategorien sin kan det være risikabelt å plassere vedkommende i programmet, fordi deltageren kan ta vendinger og gå i retninger som ikke er ønskelig adferd på TV. I tillegg til at forutsigbare deltagere kan føre til unngåelse av uønskelig adferd er forutsigbare deltagere lettere å typebestemme. Når casterne plasserer deltagere i ulike kategorier er det med på å unngå kollektivitet. Samtlige intervjuede

castingansvarlige hevder det samme som Ytreberg poengterer i artikkelen Det ekspanderende selvet; at tanken om det unike selvet er TV-produsentenes viktigste allierte (Ytreberg, 2003: 8). Individualismen gjør nettopp at det er mulig for casterne å ende opp med den varierte casten de ofte etterstreber. Forskjellige stereotyper som nødvendigvis ikke vil opptre kollektivt, men individuelt, i samspill på TV. Jeg tolker det slik at casterne og programprodusentene ønsker selv å iscenesette deltagerne, ikke nødvendigvis å caste allerede iscenesatte typer.

Ved analyse av de forskjellige intervjuene med castingansvarlige er det mye som tyder på at særegne, trygge og bestemte³⁴ personligheter vil være attraktive til et TV-program. Med referanse til TVNorges nye superstjerne-eksempelet i kapittel 6 virker det som om at å oppdage eller gjennomskue at en deltager går ut av sine rolle kan tolkes som et forstyrrende element for de castingansvarlige. Det blir med andre ord nødvendig at kommunikasjonen deltagerne gir og avgir stemmer godt overens, eller i det minste oppdages av casterne, for at deltagerne skal kunne passere nåløyet. En uoverensstemmelse i gitt og avgitt kommunikasjon, som ikke kan leses eller oppfattes av casterne, teller negativt fordi de ser på det som sin oppgave å finne deltagere der de to kommunikasjonsformene er forent eller i alle fall mulig å kunne tolke. (Intervjuer med castingansvarlige, 01.08.05, 16.11.05 og 30.11.05). På spørsmål om castingansvarlig på Søppelkongen noen ganger opplever at deltagere iscenesetter seg selv eller spiller en rolle fikk jeg følgende svar:

Ja, det opplever man jo. Men jeg synes at man ser det ganske fort, fordi de har jo ofte veldig sånn standard svar. Jeg er utadvendt og positiv og jeg er gæren!

Vennene mine sier jeg er gæren! Ikke sant, det er jo veldig standard og da bare tester man dem ut på de tingene. Da bare bruker man de tingene mot dem hele tiden og da ryker de ganske fort. Noen har man jo tatt med, jeg har tatt med sånne folk med vilje, fordi jeg vet at de kommer til å funke med den rollen hele veien. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Castingansvarlig mente altså at hun ved flere anledninger har opplevd at

deltagere spiller roller på castingintervjuer, men at hun oppdager det raskt. Ved disse tilfellene konfronterte castingteamet deltageren med de standard

formuleringene, ofte gjennom hele intervjuet, ofte til et punkt der de mente at deltageren ble nødt for å gå ut av rollen sin, dersom den var påtatt.

Det er mye i intervjuet og observasjonen som tyder på at sitatet ovenfor henger sammen med at castingansvarlig ser på det som negativ at en deltager velger å

34 Med trygg og bestemt mener jeg her en ”satt” deltager som har én form for fremstilling hele veien. Altså det motsatte av en som vingler og viser seg å være noe annet enn det han hevder og gir uttrykk for.

sensurere informasjon om seg selv og at sensur eller ses på som ikke ærlig oppførsel.

Da blir det jo det at de ikke tør å være så åpne og ærlige som vi vil. […] Hvis man stiller litt sånne vanskelige spørsmål så kommer gjerne det fram, stiller litt sånne følsomme spørsmål. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

På direkte spørsmål om castingansvarlig er interesserte i deltagere som spiller roller er svaret resolutt nei. På oppfølgningsspørsmålet om hvilke deltagertyper de faktisk er interessert i svarte hun:

Vi caster deg for den personen du er og for de meningene du står for og hva du utstråler ikke sant. Når de kommer i vår setting i programmet, så er de i en såpass pressa situasjon, de har ikke mulighet til å spille en rolle. De fleste er seg selv, fordi det er ganske tøft å være deltager i et reality-program. Og derfor er det så viktig at vi finner ut hvem de er, når vi skal caste dem. For det rollespillet de eventuelt gjør hos oss, det holder ikke i programmet. Men vi blir lurt noen ganger, selvfølgelig. Vi klarer ikke gjennomskue alle. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Som eksempel på at deltagere som sensurerer informasjon om seg selv er uønsket vil jeg trekke frem et deltagerintervju som foregikk under min

observasjon av andregangsintervjurundene. En av de mannlige deltagerne som likte biler, fart og spenning pratet ved et punkt svært filtrert om en episode som han sa han ikke ville komme inn på. Umiddelbart stilte flere i castingpanelet spørsmålene han håpet ikke skulle komme: Hva skjedde? Fortell! Dersom man ser for seg en stigningskurve i et castingintervju vil jeg si at kurven hadde nådd en topp akkurat her og at utfallet av svaret ville vært vinn eller forsvinn. Hadde deltageren svart at han ikke ville snakke om episoden er sannsynligheten stor for at han hadde vært ute av betrakting. Derimot dro deltageren på smilebåndet og fortalte om sitt pinlige møte med politiet. Han ble plukket som én av de fjorten deltagerne i Søppelkongen og castingteamet begrunnet utvelgelsen med at han var en ærlig type som man visste hvor man hadde.

Som nevnt i kapittel 6, under drøfting av Goffmans gitt og avgitt kommunikasjon, kunne castingansvarlig stå ovenfor minst to scenarier i en castingprosess. Det første scenariet omfatter at deltageren spiller en overbevisende rolle gjennom hele prosessen. Overbevisende i den grad at man som castingansvarlig får inntrykk av at deltageren vil spille denne personlighetstypen gjennom hele reality-programmet dersom han blir plukket ut til å delta. På denne måten vil deltageren kunne opptre ekstremt og spille på ytterpunkter av personlighetstyper, bare rollen holder gjennom hele perioden. Det kan være flere årsaker til at man ønsker forutsigbare og åpne personligheter, eller personligheter som ikke helomvender underveis i et reality-program. Spesielt personlighetsforandringer i

ikke-kontrollerbare retninger. Noen av de mest avgjørende faktorene for nettopp dette vil være negativ presseomtale som kan skape dårlig omdømme. I

utgangspunktet er dette faktorer som er tungtveiende for TV-kanalen, som behandlet i punkt 7.4.3.

En annen årsak til at castere styrer unna deltagere med sprik i avgitt og gitt kommunikasjon underveis i et reality-program er historiene og dramaturgien som skal konstrueres rundt deltagere. Denne dramaturgien var castingansvarlig på Søppelkongen innom ved flere tilfeller under dybdeintervjuet.

Hvis to stykker kan forelske seg i et TV-program så er det knallbra (latter), jeg er veldig for det! En fin historie for TV serien! (latter) Men det man tenker på er historier i forhold til serien man caster for, eller jeg tenker på det. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Det er viktig å legge til at castingansvarlig her har lang erfaring som reality-TV reporter³⁵ og at hun av denne grunn tar større hensyn til selve historiebyggingen og programproduksjonen enn andre castere.

35 En av TV-reporterens kanskje viktigste oppgaver er å innhente historier og følge opp

hendelser i det som på TV-språket kalles en ’synk’. En synk er enkelt fortalt et intervju der deltageren blir coachet til å svare i hele setninger, ofte kort og konsist, slik at man enkelt kan redigere en synk inn som en liten del av et større TV-program. Reporter synes ikke i bildet under synken og reporterstemmen

(spørsmålsstillingen) redigeres vekk. Alt man som seer ser er, ofte et halvnært kamerautsnitt, av en

realitydeltager som forteller om deltagelse i programmet på en eller annen måte. Et eksempel på hvordan et synkspørsmål og -svar bør lyde: A: Hvis du må stemme ut noen i kveld, hvem stemmer du på? B: Hvis jeg

For de (produksjon og TV-kanal) vil jo gjerne ha flere historier enn bare at de (deltagere) skal løse en oppgave. Det skal jo gjerne være en historie at de sitter og spiser ved bordet, at det er et eller annet som skjer, enn, hva heter det for noe da, at vi blir kjent med personene liksom. Og at man i programmet ser utviklingen i personene også, ikke sant? Da engasjerer jo seeren seg også, når de blir kjent med noen. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Dersom en deltager går ut av rollen sin underveis i et reality-konsept vil det altså også bli en utfordring forklaringsmessig og dramaturgisk for produksjonen. En caster eller en reporter som gjør timeslange intervjuer og research på deltagere for å finne ut av hvilken rolle de vil få i programmet, gjør nettopp dette for å kunne forutsi situasjoner og reaksjoner. For en reporter er det en fordel å kunne se hvordan historien går videre før den faktisk gjør det. Ikke minst å kunne se hvordan man som reporter kan avslutte historier rent dramaturgisk, slik at man sitter igjen med fullendte, i stedet for ufullendte, historier. (Intervju med TV-reporter 12.11.07).

Under Søppelkongens andregangsrunder, som beskrevet under punkt 7.3, fikk som nevnt alle deltagere som møtte opp et informasjonsskriv med tittelen

Søppelkongen-dokumentet hvor det sto Vårt mål i dag er å bli kjent med dere så godt som mulig. Det er viktig at dere er ærlige og at dere er dere selv. Dere skal ikke prøve å selge dere inn til produksjonen, fordi det finnes ingen fasitsvar på det vi spør om (avskrift Søppelkongen-dokument, 2005: 4. avsnitt).

Castingansvarlig ved Søppelkongen ble konfrontert med dette avsnittet under dybdeintervjuet og på spørsmål om hvorfor de informerer om noe slikt til deltagerne svarte hun:

Fordi at de kommer inn og tror de vet hva de skal svare. De tror de vet hva vi er ute etter og da kommer vi fram til det der at de spiller en annen rolle enn det de har. Så det er det vi vil unngå, fordi da blir ikke vi ordentlig kjent med dem og da

er nødt for å stemme ut noen i kveld blir det helt klart Mia! Et eksempel på hvordan et synksvar ikke bør lyde (ut i fra at samme spørsmål som over blir stilt): B: Mia! (Intervju med TV-reporter 12.11.07).

kan det være årsaken til at de ikke går videre. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Castingteamet ønsker altså ikke deltagere som spiller roller, men folk som utgir seg for å være den de faktisk er i det daglige, og ikke deltagere som er

interessert i å promotere seg eller selge seg inn til programmer. I Reality TV. The Work of Being Watched forteller Mark Andrejevic om agendaen til mange av deltagerne som søkte om å komme med i programmet The Real World³⁶ i New York i 2001. Deres overhengende mål var nettopp selv-promotering (Andrejevic, 2004:113). Selv om Andrejevic ikke skriver noe om hvilke deltagere som faktisk ble plukket ut til The Real World eller om castingprosessen rundt programmet, så finner jeg det interessant å trekke en linje til castingen ved Søppelkongen der en slik tydelig selv-promoterende deltager antagelig ikke hadde blitt plukket ut. Dette fordi jeg mener de castingansvarlige selv ønsker å finne den kategorien eller rollen deltageren passer i og ut i fra den avgjørelsen vurdere om de kan ta del i resten av casten.

For å følge opp dette med roller var jeg videre interessert i å finne ut om de castingansvarlige har blitt bedt om å lete kategorisk etter eksempelvis ”bimboen”

eller ”klysa”. Jeg fikk følgende til svar:

Jojo, men vi setter dem ikke i den rollen. Den rollen har de, den er de. Den personen er de. Jeg og [en annen caster], som også har et par kilo ekstra på kroppen, satt og gjorde intervju, så kommer det inn en fyr som sitter og disser oss og forteller hvor tjukke vi er og at nå må vi begynne å tenke på helsa vår. Vi blir ikke akkurat yngre heller. Og han var jo selvfølgelig med videre! Og der har vi klysa vår ikke sant! Så sånn blir det, men vi putter ikke, vi har ingen mulighet til å gi de roller, fordi vi, sånn som jeg sa i sta, når de kommer inn i den settingen i programmet, så er de selg selv. De har ikke mulighet til å spille en rolle og det er ganske tøft å være deltager. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

36 The Real World er en suksessrik serie som har gått på mtv i 20 sesonger. Syv ungdommer i 20 –årene med forskjellig bakgrunn blir satt til å bo sammen i en stor amerikansk by. Serien presenterer deres spontane interaksjon med hverandre og verden rundt dem (The Real World About the Show, avsnitt 1-3 [lesedato: 03.02.08]).

Castingansvarlig på Søppelkongen har altså aldri blitt bedt om å finne ”bimboen”

eller ”klysa”. Men ofte vil TV-kanalene ha en variert cast, hvilket igjen kan bety at castere faktisk velger å ta med de deltagerne de mener har for eksempel klysete personlighetstrekk.

[…] men vi vil aldri sette en merkelapp på en deltager, at denne deltageren er en bimbo, det skjer ikke. […] Men det holder ikke det heller, de må ha noe mer med personligheten sin faktisk. Og da er det bare noe jeg tenker at de er, da er det en subjektiv mening. For sånn gjør man det ikke egentlig. Men da er det på

bakgrunn at jeg vet at seeren vil gjøre det, ikke sant. Men TV-kanalen har aldri bedt om det, men man skal jo ha en variasjon av folk så da er det jo vanlig å ta med de man synes også er litt sånn. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Jeg mener sitatene ovenfor understreker hvor viktig det er for casterne å selv kunne plassere deltagerne i roller. Dersom en caster sto fremfor to deltagertyper der den ene tydelig spilte klysete, mens den andre hadde tendenser til klysete personlighetsstrekk, ville i følge de intervjuede, den sistnevnte ha blitt plukket ut til å delta i reality-programmet. Jeg synes det er viktig å legge til at selv om castingansvarlig på Søppelkongen ikke ble bedt om å finne ”bimboen” eller

”klysa”, så har slike castingføringer vært tilfelle hos de andre intervjuede og dessuten synlig under observasjon av sluttcasten. Stereotypiske deltagere blir drøftet nedenfor.