Castingstrategier. : En studie av castingprosessen ved Søppelkongen.

(1)

(2)

Sammendrag

Analyseobjektet i denne masteroppgaven er castingprosessen ved reality- programmet Søppelkongen fra 2005, produsert av Strix Televisjon AS.

Oppgaven beskriver prosessen som tilstedeværende observatør i ett av de store norske produksjonsselskapene i TV-bransjen. Metodevalget består av

observasjon, dokumentanalyse og kvalitative intervjuer og oppgavens mål er ved hjelp av metodene er å undersøke hvilke castingstrategier det opereres med, hvilke egenskaper castere er ute etter hos deltagere og casteres syn på deltageres selv-iscenesettelse. Ved hjelp av Goffmans teorier om selv-

iscenesettelse og kommunikasjon argumenterer oppgaven for at castere er ute etter deltagere uten sprik i gitt og avgitt kommunikasjon og å plasserer deltagere i roller som skaper fullendt dramaturgi.

Summary

The object of analysis in this thesis is the casting process in the reality show Søppelkongen, produced by Strix Televisjon AS. The process is

described from the point of view of an observer in one of the major television production companies in Norway. The methods used are observation, document analysis and qualitative interviews. The goal of the thesis is by using these methods to examine which strategies the casters use, which traits they are looking for in the participants and what the casters’ view on the participants self- presentation is. By using Goffman’s theories on the presentation of self and communication the thesis argues that the casters are looking for participants who give the same information verbally as they give off non verbally and place the participants in roles that create a complete dramatic narrative.

(3)

Forord

Denne masteroppgaven har vært del av min hverdag lenge. Til tross for dette har det for meg aldri vært noen tvil å skulle levere. Jeg begynner derfor med å rette en takk til alle i min omgangskrets som har hatt troen på at jeg kan levere til tross for en travel arbeidshverdag. Takk for at dere har hold ut med mitt evinnelige oppgaveprat. Takk til Andreas og Thea.

Strix Televisjon AS skal ha mange takk for at denne masteroppgaven har latt seg gjennomføre. Der andre produksjonsselskaper ikke har villet slippe en

masterstudent inn på deres territorium åpnet Strix dørene på nesten vid gap.

Stor takk til alle på Søppelkongen-redaksjonen som har holdt ut med meg på slep i en intensiv og travel castingprosess.

Tusen takk til alle informantene som på imøtekommende måte har stilt til intervju.

Den største takken av alle skal min veileder Arnt Maasø (H-05 til V-08) ha. Takk for forståelse, engasjement, motivasjon og ikke minst tålmodighet. Ingen

oppgave uten Arnte.

Karoline Amundsen, Oslo, 30. april 2008.

(4)

SAMMENDRAG/SUMMARY ...0

FORORD ...1

1 INNLEDNING...4

1.1 ANALYSEOBJEKT OG PROBLEMSTILLING...5

1.2 PLASSERING I FORHOLD TIL TIDLIGERE FORSKNING PÅ CASTING...6

2 FORMATET SØPPELKONGEN ...8

2.1 SØPPELKONGENS CAST...10

3 ORGANISERING AV CASTINGPROSESSER OG -TEAM...14

3.1 PROSJEKTARBEID...14

3.2 CASTINGTEAM...16

4 SØPPELKONGENS ORGANISERING AV CASTINGTEAM ...20

5 TEORI ...35

6 FORSKNINGSDESIGN OG METODE ...22

6.1 KVALITATIVE METODER ...22

6.1.1 Observasjon...22

6.2 VEIEN TIL ADGANG...23

6.2.1 Taushetserklæring = adgang...25

6.3 Å FORSKE I EGET FELT - FORDELER ...26

6.4 Å FORSKE I EGET FELT – ULEMPER ...27

6.5 KVALITATIVE INTERVJUER OG UTVALG...27

6.5.1 Setting og tid...28

6.5.2 Anonymisering...29

6.5.3 Transkripsjon og sitatbruk ...29

6.5.4 Feltsamtaler ...31

6.6 DOKUMENTANALYSE...31

6.7 OPPSUMMERING: METODEVALGETS ANVENDELIGHET FOR OPPGAVEN...33

7 BESKRIVELSE AV CASTINGPROSESSEN...41

7.1 FØRSTEGANGSINTERVJU...41

7.2 EN BESKRIVELSE AV OMRÅDET DER FØRSTEGANGSINTERVJUENE FANT STED...45

7.2.1 Observatør i førstegangsintervjurommet...47

7.2.2 Bevegelsesmønsteret i førstegangsintervjurommet...48

(5)

7.2.3 Spørreskjema ...49

7.2.4 Kamera ...49

7.2.5 Terningkast ...50

7.2.6 Drikketest...51

7.3 DELTAGERGJENNOMGANG...52

7.4 ANDREGANGSINTERVJU...55

7.4.1 En beskrivelse av området der andregangsintervjuene fant sted...55

7.5 BEVEGELSESMØNSTERET I ANDREGANGSINTERVJUROMMET...57

7.5.1 Observatør i andregangsintervjurommet...58

7.5.2 Kamera og monitor ...59

7.5.3 Psykologsamtaler ...60

7.6 SLUTTCAST – Å SETTE CASTEN...61

8 ANALYSE ...63

8.1 ÆRLIGHET OG ÅPENHET = FORUTSIGBARHET? ...63

8.2 PRODUKSJONSSAMARBEID OG KJEMI...72

8.3 MEDIERTE ELEMENTER: FORMATCAST, CASTINGFØRINGER, FEELGOOD-TV OG FENOMENET ’Å KOMME GJENNOM TV-RUTA’ ...74

8.3.1 Fisk på land og forholdet til feelgood-TV...76

8.3.2 Å komme gjennom TV-ruta ...78

9 KONKLUSJONER ...83

10 LITTERATURLISTE ...87

11 VEDLEGG...92

(6)

1 Innledning

Ut i fra personlig erfaring og interesse for casting til reality-TV¹, har jeg kommet over svært spennende og uutforskede sider ved casting som jeg som

masterstudent i medievitenskap lenge har hatt lyst til å fordype meg i. Denne masteroppgaven er den første til å gjøre et dypdykk inn i en castingprosess, hvilket er en viktig og avgjørende del i enhver deltagerbasert² TV-produksjon.

Casting er den mest brukte termen for rollebesetting og derfor den termen jeg har funnet naturlig å benytte i masteroppgaven. En enkel og vanlig definisjon av casting som jeg finner hensiktsmessig også i forskningsmessig sammenheng er:

”en prosess der man finner de rette skuespillerne til hver enkelt rolle i en film”.

Dette gjøres med hjelp fra castingbyråer og gjennom en audition. Begrepet casting blir ikke bare benyttet i film og teater, men også i TV-verden - og i de senere årene også om ikke-skuespillere eller vanlige deltagere til programmer i sjangeren reality-TV.

Med denne oppgaven ønsker jeg å sette casting i system og undersøke strategier som måtte foreligge ved reality-casting for deretter å undersøke

hvordan castere ser på individers selv-iscenesettelse. For å kunne bidra med ny og reell informasjon og kunne gjøre en grundig undersøkelse har jeg søkt om, og fått innvilget, plass som observatør hos produksjonsselskapet Strix Televisjon AS³, på deres produksjon Søppelkongen. Temaene som har reist seg ut i fra observasjon og intervjuundersøkelser, blir belyst ved bruk av Erving Goffmans teorier om blant annet selv-iscenesettelse. (Goffman, 1959: 252-255).

1 Reality-TV er en programsjanger innen fjernsyn. I TV-programmer som går inn under reality-sjangeren blir ikke-profesjonelle deltagere plasserer utenfor sin vante hverdag, i et kunstig skapt miljø for en bestemt periode (Hill, 2005: 41).

2 Med deltager(e) mener jeg i teksten den personen som castes eller de personene som er inne til castingintervju.

3 Heretter omtalt Strix.

(7)

I oppgaveprosessen har jeg lagt personlig castingutøvelse til side og sett på håndverket med så friske øyne som mulig, og med en forskningsmessig

systematikk og fremgangsmåte som er en ganske annen enn den prosessen en opplever som caster, der en må ta mange og raske beslutninger basert på

intuisjon og magefølelse. Dette nye blikket har derfor lært meg mye nytt både om å observere andre mennesker og om casting som arbeidsfelt.

Denne oppgaven skal gå inn på formatet Søppelkongen, castingprosesser og – team og forskningsdesignet før den knyttes til Goffmans teorier. Deretter vil analysen drøfte teori og innhentet materiale for å svare på problemstillingen.

1.1 Analyseobjekt og problemstilling

Castingprosessen ved reality-programmet Søppelkongen produsert av Strix Televisjon ASsommeren 2005 er mitt analyseobjekt. Jeg har fått observere castingteamet som hadde i oppgave å plukke ut de fjorten deltagerne til

programmet og fått være med i redaksjonslokalene og på hotellet der første- og andregangsintervjuene ble holdt i løpet av de tre ukene prosessen varte. Ut i fra analyseobjektet og intervjuer gjort med castingansvarlige, produsenter og andre ønsker jeg å besvare følgende problemstillinger:

Hvilke castingstrategier opererer hovedaktørene i reality-TV produksjon med, hvilke deltageregenskaper ser de etter, og hvordan forholder de seg til individers selv-iscenesettelse⁴?

4 Begrepet selv-iscenesettelse låner jeg fra Goffman supplert av Ytreberg. Ordet iscenesettelse leder ofte tankene mot noe teatralsk, noe som er skapt kunstig og noe som ikke er vokst frem på ekte vis. Jeg støtter meg til Ytrebergs definisjon om at selv-iscenesettelse kan ses på som en spesifikk form for uformell væremåte der selvrapportering og distansering trekkes inn (Ytreberg 2002: 12). I følge Goffman vil individer som kommer sammen med andre handle målrettet for å gi det inntrykket han ønsker å formidle (Goffman, 1959: 3).

(8)

I arbeid med analysen og problemstillingen har det, ved siden av

problemstillingen, reist seg tre sentrale spørsmål som jeg også går grundig gjennom i kapittel 8.

1.2 Oppgavens plassering i forhold til tidligere forskning på casting

Denne oppgaven er den første studien som fokuserer på TV-casting spesielt. Det finnes altså ingen studier av castingprosesser verken nasjonalt eller

internasjonalt. Det finnes imidlertid flere kapitler i forskjellige håndbøker og lignende med korte og rimelig overfladiske beskrivelser av casting, men her i størst grad innenfor film og teater. Ingen av de bøkene jeg har funnet drøfter temaet inngående og ingen har heller casting som hovedfokus. Noe av den litteraturen som nevner casting omhandler TV og også reality-TV. Eksempler på denne litteraturen er: Reality TV: the work of being watched av Andrejevic

(2004), The Reality TV Handbook: An Insider's Guide av John Saade m.fl (2004) og Reality TV: audiences and popular factual television av Annette Hill.

Den tidligere forskningen som måtte fokusere på selv-iscenesettelse sammen med casting er gjort fra deltageres synsvinkel. Det er imidlertid skrevet lite eller ingen ting av og om menneskene på den ’andre siden’, den siden hvor casterne opererer. Hovedfagsoppgaven til reality-deltager Ingeborg Rydsaa, Spillet om virkeligheten. Om forhandling og beskyttelse i en iscenesatt virkelighen (2001), var tidlig ute blant den norske litteraturen om reality-sjangeren og TV-deltagere.

Det samme gjelder Langestrands oppgave Reisesjekken – motiver for deltakelse fra 1999. I Norge var denne oppgaven en av de første til å dykke såpass dypt inn

(9)

i en TV-produksjonssfære. Andre, som Lindstad med sin oppgave I

’virkeligheten’s kulisser: -En studie av produksjonsstaben i Big Brother (2003), har gjort det etter Langestrand og før meg. Men ingen av disse skriver altså noe særlig om casting.

Den castinglitteraturen som er nærmest mitt tema i denne oppgaven er kun få ikke-akademiske artikler og webartikler. Et godt eksempel er artikkelen som Casting av reality-serier, skrevet av Terese Aalborg for Rushprintutgaven 39, nummer 5. Artikkelen sveiper innom temaet for denne masteroppgaven⁵. Selv om ikke all litteratur er like relevant er det flere sammenhenger mellom casting til reality-TV og casting til film og teater. Håndverket har mange likhetstrekk og begrepsbruken er i stor grad den samme. De ulike teoriene i litteraturen om film og teater har vært nyttige under skriving av oppgaven.

Før jeg går inn i drøftingen av castingstrategier ønsker jeg å redegjøre for en del faktorer som er viktig for å forstå analyseobjektet. Først og fremst vil jeg forklare formatet Søppelkongen slik at leseren forstår hva slags reality-konsept det er snakk om i denne oppgaven. Deretter vil jeg gå inn i organisering av

castingprosesser og metodevalg.

5 Aalborg tok forøvrig kontakt med meg i 2004 fordi hun trengte en kilde som kunne si noe om hvilke deltagere castere ser etter, til artikkelen sin. På dette tidspunktet var det imidlertid for tidlig i

forskningsprosessen min til at jeg kunne bidra til som kilde.

(10)

2 Formatet Søppelkongen

Reality-programmet Søppelkongen ble sendt på TV2 høsten 2005. I programmet ble fjorten deltagere delt inn i to lag og plassert på en søppeldynge i fem uker. I følge castingteamet⁶, som har plukket ut deltagerne til Søppelkongen, bygger programmet på Channel 4-suksessen Scrapheap Challenge som i England har nådd sin åttende serieinnspilling. Scrapheap Challenge kan i korte trekk

beskrives som et konkurranseprogram der to lag, bestående av deltagere i alderen atten år og oppover, med mekanikk- og sveisekunnskaper, konkurrerer mot hverandre om å konstruere de beste maskinene ut av materialer funnet på en søppeldynge (Scrapheap, 2004, 7. avsnitt). I Søppelkongens chatforum på internett svarer derimot programleder Gaute Grøtta Grav direkte nei på spørsmål om Søppelkongen baserer seg på Scrapheap Challenge:

Innsendt spørsmål fra seer: -Er dette programmet basert på Discovery’s

”Scrapheap Challenge”, blir dette en norsk versjon av dette programmet?

Svar fra Grøtta Grav: -Nei. Søppelkongen er et helt eget konsept.

(Søppelkongenblogg 23.06.05).

Ula

Uavhengig av hva de forskjellige partene i produksjonsselskapet Strix og kanalen TV2 uttaler, blir Søppelkongen kalt et reality-program annerledes enn reality- konseptene Farmen⁷ og Fagerstrand⁸ av både Grøtta Grav og castingteamet. I

6 Begrepet castingteam betegner til castingansvarlig, caster og cocaster på Søppelkongen tilsammen. Dette er titler som eksisterer i TV-bransjen og de er også til en viss grad etablert i teksten for å forklare

organisering av castingteamet på Søppelkongen (modell 4, kapittel 4).

7 Farmen nådde sin femte serieinnspilling på TV2 i 2008. Konseptet plasserer 12 til 17 deltagere på en primitiv gård med svært enkel standard. Her skal deltagerne, foruten å overleve, utføre forskjellige oppdrag og konkurrere i forskjellige grener som ligger en bondegård nært. Det gjelder å komme godt overens med sine konkurrenter, for som utstemmingsaspektet byr på må de stemme hverandre hjem én etter én (Strix, The Farm, avsnitt 3-6. [Lesedato: 11.10.05]).

8 Fagerstrand ble sendt på TV2 våren 2005 og gikk under tilnavnet ”TV2s byggreality”. Reality-programmet handlet om tolv par som deltok i en ti ukers konkurranse i å bygge drømmehuset fra grunn av. Programmet

(11)

motsetning til de sistnevnte programmene hevder de at Søppelkongen et program som ikke stiller mellommenneskelige intriger i sentrum. Men heller et program som hevder å ha en cast fri for kranglefanter fordi det er ønske om å lage et program under begrepet eller sjangeren feelgood-TV⁹. Videre blir Søppelkongen karakterisert som et reality-program som ligger både gameshow¹⁰- og familieunderholdningsjangeren¹¹ nært.

Reality-serien utspilte seg på Bøler Avfallsdeponi i Skedsmo kommune. TV- seerne møtte i alt fjorten mennesker med egenskaper til å se muligheter der andre ser skrot og evner til å gjenvinne og fornye gamle produkter. Deltagerne ble fordelt på to lag, bestående av syv mennesker hver, som skulle konkurrere mot hverandre om å utvikle de beste gjenstandene ved hjelp av søppel eller materialer funnet på søppeldynga. Hvert lag besto av tre kvinner og fire menn i alderen 22 til 54 år.

Selv om Søppelkongen sannsynligvis springer ut fra Scrapheap Challenge, skiller det seg fra Scrapheap Challenge på tre områder. For det første ved å ha et større antall deltagere på hvert lag, for det andre ved å kringkaste den

menneskelige interaksjonen innad og mellom de to lagene og for det tredje ved å inkludere utstemmingsaspektet. Aspektet der deltagere stemmer på andre

deltagere fordi de ønsker å fjerne dem fra reality-programmet, har allerede rukket å bli et gammelt sjangertrekk innenfor reality-TV. Allerede med første sesong av Survivor eller Robinson ekspedisjonen¹² som vi kjenner det som i Norge, ble

ble spilt inn på Nesodden utenfor Oslo og inneholdt utstemmingsaspektet slik at ett og ett par ukentlig ble stemt ut av konkurransen (Tjersland, 2005, avsnitt 1-6, [Lesedato: 30.03.08]).

9 Basert på intervjuer med erfaringsrike castingansvarlige kan man si at feelgood-TV et begrep skapt av TV- folk (castere) for å kunne definere TV-programmer med deltagere uten psykiske problemer og som liker å by på seg selv. Feelgood-TV er optimistisk og huser en engasjert cast. Feelgood-TV skal vekke glade følelser hos seeren. Av denne grunn kan også drama og visse intriger være feelgood fordi man som seer ofte får en tilfredsstillende følelse av å se medmenneskelige oppgjør. (Intervjuer med castingansvarlige 27.07.05, 16.06.05 og 01.08.05).

10 Gameshow er kommersielle TV-show der vanlige mennesker innenfor en gitt alder kan melde seg på og delta i premiekonkurranser. (Intervjuer med castingansvarlige 27.07.05, 16.06.05)

11 Familieunderholdning er et paraplybegrep for TV-programmer som underholder ved å stimulerer seeres ulike interesser, hobbyer og humor. (Intervjuer med castingansvarlige 27.07.05, 16.06.05).

12 Robinson ekspedisjonen er et reality-program som har gått flere sesonger på TV3 i Norge. Konseptet går ut på at deltagere oppdelt i to konkurrerende lag blir satt på en øde øy for å klare seg selv, de får minimalt med matforsyninger og programmet er lagt opp rundt at de skal skaffe seg sin egen mat, bygget sitt eget bo

(12)

deltagere satt til å rutinemessig stemme på den deltageren de av en eller annen grunn ikke ville at skulle delta i konseptet lenger (Brenton m.fl., 2003: 1).

2.1 Søppelkongens cast

Nedenfor er en oversikt over personene som ble plukket ut til å delta i Søppelkongen. Under bildet av hver enkelt deltager står deres navn, alder, bosted og yrke, samt hvor de er castet fra. Samtlige hadde ingen eller liten erfaring med TV. Stort sett alle søkte selv om deltagelse, med unntak av enkelte som ble kontaktet via byrået Norsk talent register¹³.

Tiril Benedicte Sæverud, 36 år, bor i Bergen.

Kunstner og gjenbruksdesigner.

Søkte deltagelse på eget initiativ.

Bjørn Thore Røed, 23 år, bor på Vear.

Assistent på psykiatrisk avdeling.

Modellbakgrunn.

og klare seg på egen hånd på øya. For hver episode stemmes en eller flere av deltagerne ut av de øvrige deltagerne, og den som til slutt "overlever" øya og tilhørende konkurranser vinner en større sum penger.

(Pluto, [Lesedato: 16.09.06]).

13 Norsk talent register er et byrå som arbeider med å fremme norske talenter. I byråets internettbase kan hvem som helst registrere seg og basen kan sies å fungere som en castingportal. Det koster vanligvis penger å bruke deltagere fra Norsk talent register, men i tilfellet med Søppelkongen gjorde castingansvarlig fra Strix en særavtale med Norsk talent register om fri bruk av personer med visse egenskaper, utseende, alder og lignende. (Norsktalent.no, [Lesedato: 03.03.08] og intervju med castingansvarlig 01.08.05)

(13)

Hentet fra Norsk talent register.

Heidi Hochlin, 35 år, bor på Maura.

Spesialarbeider på teknisk avdeling hos SAS.

Espen Bratli, 35 år, bor på Langhus.

Motor og elektronikk. Studert to år på ingeniørhøyskole.

Mette Ognedal, 35 år, bor i Skien.

Maler og syr. Studert maskin og mekk.

Sheraz Mushtaq, 22 år, bor i Bærum og Kristiansand.

(14)

Student i markedsføring.

Peder Hjelm Nilsen, 44 år, bor i Saltstraumen.

Konsulent og lastebilmekaniker Søkte deltagelse på eget initiativ.

Geir Ove Fløan, 30 år, bor i Skatval.

Elmontør, linjemontør og radio/TVmontør.

Vigdis Gjertsen, 27 år, bor i Oslo.

Interiør, tegning, form og farge.

Tom Rune Kolsrud, 33 år, bor i Bergen.

Senior ingeniør, support manager.

(15)

Kjell Hansen, 54 år, bor i Lillestrøm.

Kunster og designer.

Kari Fjeldstad, 44 år, bor i Bergen.

Driver ”Barn i Fokus”. Utdannet elektroingeniør.

Knut Ole Kopland, 34 år, bor i Åmot.

Produsent av treningsutstyr. Sveising, Maskinering og konstruksjon. Motorkyndig.

Silje Svindland, 24 år, bor i Sandnes.

Butikkmedarbeider og barnehageassistent.

Hentet fra Norsk talent register.

(16)

3 Organisering av castingprosesser og -team

For å kunne redegjøre for organiseringen av castingprosessen ved

Søppelkongen er det nødvendig med en beskrivelse av hvordan castingteam og -prosesser innenfor TV-bransjen vanligvis er strukturert. Beskrivelsen baserer seg på intervjuer gjort med castingansvarlige og produsenter og vil i noen få tilfeller variere i takt med konsepter og produksjonsselskaper de har vært tilknyttet.

3.1 Prosjektarbeid

Som castingansvarlig i TV vil arbeidssituasjonen være prosjektrelatert.

Majoriteten av arbeidende i TV-bransjen som påtar seg eller blir tilbudt oppgaven som castingansvarlig til et TV-program, jobber frilans på prosjekter. Prosjektene kan variere i sjanger og lengde og også organisering hvilket jeg vil tydeliggjøre ved hjelp av en fire punkts liste og fire egenutviklede modeller. Prosjektarbeidet og analyseobjektet i denne oppgaven er TV-programmet eller prosjektet

Søppelkongen.

I følge boken Prosjektarbeid, en veiledning for studenter er det er fire punkter som kjennetegner et prosjektarbeid (Andersen m.fl. 2004: 16):

1) At det er en engangsoppgave

2) At det skal lede frem til et bestemt resultat 3) At det krever forskjellige typer av ressurser 4) At det er begrenset i tid

Det første punktet i denne listen stemmer godt overens med hvilken som helst TV-produksjon. Ved oppstart vet man sjelden før etter en sesong om det

(17)

kommer til å bli produsert flere sesonger av programmet. Ved programmer som har gått flere sesonger på TV, som for eksempel TV2s gameshowVil du bli millionær?¹⁴ eller TVNorges reality-program Big Brother¹⁵, er det sjelden forhåndsbestemt hvor mange sesonger som skal gjøres. Det finnes muligens unntak, men stort sett ved alle TV-produksjoner lar man seertall og suksess avgjøre om programmet kan fortsette på en lønnsom og seertallvennlig måte (intervju med produsent 16.11.05, Enli m.fl, 2002: 206 og 222).

Punktene to og fire fra listen ovenfor forteller at et prosjekt skal lede frem til et bestemt resultat og at det er begrenset i tid. Ved TV-produksjon har konseptet (ideen til programmet) klare forhåndbestemte rammer mellom kanal og

produksjonsselskap. Selve formen er ofte satt, men innholdet kan variere i takt med produksjonen, blant annet ettersom man i en kreativ bransje vil kunne etterstrebe å finne nye og bedre løsninger underveis. Uavhengig av grader av kreativ variasjon vil resultatet måtte være bestemt av den enkle grunn at kanalen som kjøper en vare av produksjonsselskapet vil kunne kreve at varen

(sluttproduktet) skal samsvare med forhåndsbestemt avtale¹⁶. Videre er alle TV- produksjoner begrenset i tid da alle programmer en dag skal ferdigstilles for sending. Alle medvirkende innenfor produksjonen vil ha denne fristen og også andre individuelle frister å forholde seg til. En TV-produksjons tidsbegrensning går gjerne i takt med kanalens sendedato eller etter annen forhåndsbestemt dato. En castingansvarlig vil eksempelvis ha en helt annen tidsbegrensning enn for eksempel produksjonslederen¹⁷ som blant annet sluttfører hele produksjonen.

14 Vil du bli millionær? er et gameshow som ble sendt på TV2 første gang i 2002. I programmet blir

deltageren stilt totalt femten spørsmål som øker i vanskelighetsgrad. Deltageren vinner store kontantpremier for hvert riktige svar og bli millionær dersom han svarer ritktig på alle spørsmålene (Enli m.fl, 2002: 206)

15 Big Brother er reality-konseptet der et bestemt antall deltagere blir låst inn i et hus over en periode på hundre dager og en etter en stemt ut av TV-seerne inntil én person gjenstår som vinner. Programmet ble sendt på TVNorge første gang i 2001 (Lindstad, 2003: 3 og URL: Pluto Media, [Lesedato: 13.07.07], 1.

avsnitt).

16 Det finnes tilfeller der innsalg av TV-formater gjøres andre veien, slik at kanalen sitter på ideen og pitcher (retter produktet) til forskjellige produksjonsselskaper. Det produksjonsselskapet som imøtekommer pitchen best (økonomisk, kunstnerisk og så videre) blir tildelt produksjonen. Et eksempel på dette er TV2s

kulturprogram Sarahs fornemmelse av kultur som ble produseret av produksjonsselskapet Mediacircus TV AS høsten 2006 og sesong 2 våren 2007 (intervju med produsent 16.11.05).

17 En produksjonsleder er ansatt av produksjonsselskapet og har som oftest blant annet ansvar for organisering, bemanning, budsjetter og logistikk (intervju med produsent 16.11.05).

(18)

Castingansvarlig vil som oftest måtte sette casten en periode før innspillingen starter (intervju med castingansvarlige 01.08.05).

En TV-produksjon tilfredsstiller altså alle de fire kriteriene til et prosjekt. For å underbygge prosjektaspektet en siste gang kan det legges til gjennomgangen at;

mens det er produsenten som har øverste ansvar for produksjonen hos

produksjonsselskapet er det i ordets beste forstand prosjektlederen som sitter

’hands on’ hos kanalen med øverste ansvar sammen med programsjefen eller – direktøren.

3.2 Castingteam

Etter å ha analysert intervjuene som ble utført med castingansvarlige og produsent er det mulig å fortolke og utvikle fire relativt like modeller som kan beskrive organisering av castingprosesser. Hovedsaklig er det oppbyggingen av castingteamene som varierer mest, mens arbeidsform ligner vesentlig i de fleste tilfellene. Modellene nedenfor er hierarkisk bygget opp og pilene indikerer hvilke ansatte som forholder seg til hverandre og hvilken vei kommunikasjonen går.

Samtlige intervjuede castingansvarlige er vant til en arbeidsmetode der det er produksjonens produsent som har det avgjørende ordet hva angår å sette casten¹⁸. I noen tilfeller der redaktør eller regissør(er) allerede er ansatt på dette relativt tidlige stadiet i prosjektet, kan castingansvarlig også henvende seg til disse. Dette kommer av at en redaktør eller en regissør vil inneha kunstnerisk ansvar for innhold i programmet og casten anses som en del av dette innholdet.

Hvor mye gehør castingansvarlige får i forhold til sine anbefalninger eller råd rundt casten, kan variere avhengig av hvor mye tillit den castingansvarlige har.

18 Begrepet ’å sette casten’ er å bestemme seg for det endelige utvalget av deltagere som skal være med i reality-serien og dermed samtidig avslutningen av castingprosessen.

(19)

Produsenten og regissøren har siste ordet, men man presenterer et utvalg som castingansvarlig. Man kan jo si at du har siste ordet fordi du presenterer de som skal være med, men det er produsenten som til syvende og sist bestemmer, eller regissøren. (Intervju med castingansvarlig, 30.11.05).

Casting- ansvarlig

Casting- assistent

Casting- ansvarlig Produsent/

evnt. regissør/

redaktør

Produsent/

evnt. regissør/

redaktør

Modell 2:

Castingansvarlig tar avgjørelser og jobber med en eller flere assistenter under seg.

Produsenten har øverste ansvar.

I noen tilfeller kan castingmedarbeidere ha ansvar for logistikk.

Modell 1:

Castingansvarlig tar avgjørelser alene. Produsenten har øverste ansvar. I noen tilfeller kan castingmedarbeidere ha ansvar for

logistikk.

Casting- assistent(er)

Produsent/

evnt. regissør/

redaktør

Casting- ansvarlig Casting-

ansvarlig

Modell 3: To castingansvarlige jobber i par og tar avgjørelser sammen.

Produsenten har øverste ansvar. I noen tilfeller kan

castingmedarbeidere ha ansvar for logistikk.

(20)

Modell 4 tegner seg ut fra Søppelkongens organisering av castingteamet og den blir beskrevet nærmere under kapittel 4 nedenfor. De tre andre modellene

betegner organiseringer som i følge forskjellige intervjuede castingansvarlige er vanlige metoder i TV-produksjon. Uavhengig av hvilke av disse modellene man legger opp castingteamene etter, kan det på deres uttalelser, tyde på å være en flytende prosess. Det er ikke et ukjent fenomen for dem å måtte gjøre tiltak som å ansette flere castere dersom det er behov for det. Disse ekstra casterne vil eksempelvis bli trukket inn tett opp til deadline i en castingprosess eller dersom det er et ekstremt høyt antall deltagere som skal castes på en gang. Slike castere blir ofte satt til å gjøre det de kaller en grovcast eller en precast¹⁹ (Intervjuer med castingansvarlige, 01.08.05, 16.11.05 og 30.11.05).

Før jeg beskriver Søppelkongens organisering av castingteam vil jeg ved hjelp av et enkelt skjema visuelt understreke hvem som har øverste ansvar i

castingprosessen. Skjemaet fungere som en pyramide der

beslutningsmulighetene står sterkest på toppen og som blir svakere jo lenger ned man kommer. Jeg har valgt å kalle dette skjema 1.

19 Begrepene grovcastere og precastere har samme betydning og beskriver castere som siler ut enkelte deltagerne som kan gå videre til castingintervju med castingansvarlig(e). Behovet for slike oppstår gjerne ved produksjoner som har et høyt antall søkere, f. eks. ved TV2s sangtalent-program Idol.

Produsent og redaktør

Casting- ansvarlig

Cocaster

Casting- assistent(er)

Modell 4: Castingansvarlig tar avgjørelsene og jobber med en cocaster ved siden av seg. Casting-

assistenten tar seg her av rent logistiske gjøremål i forbindelse med castingen og forholder seg til både castingansvarlig og cocaster. Produsenten har øverste ansvar.

(21)

Prosjektleder (TV-kanalen)

Produsent

Castingansvarlig Redaktør Regissør

Skjema 1. Beslutningspyramide.

I skjemaet har jeg valgt å sidestille castingansvarlig, redaktør og regissør selv om det stort sett alltid er slik at castingansvarlig siler ut de deltagerne som blir

presenteret for alle de andre i beslutningspyramiden. På denne måten hender det ofte at castingansvarlig har større beslutningsmulighet enn det skjemaet tilsier. På generelt grunnlag virker likevel skjema 1 mest riktig siden

beslutningsmulighet går hånd i hånd med det ansvaret og den tilliten de castingansvarlige tillegges av resten av redaksjonen.

(22)

4 Søppelkongens organisering av castingteam

Som nevnt er det modell 4 som betegner Søppelkongens organisering av castingteamet. Hos Strix satt produsenten med det øverste ansvar for alt som hadde med produksjonen å gjøre, mens redaktøren hadde ansvar for det kunstneriske. Disse to leddene måtte castingansvarlig forholde seg til selv om det i tilfellet med Søppelkongen var tillagt castingansvarlig mye tillit i forhold til å sette den rette casten.

Vanligvis så får vi føringene i starten, vi får en liste. Vi har møter og vi får en liste over hva slags deltagere som ønskes. All informasjon får vi i starten, så jobber vi med castingen fram til annengangsintervju, uten noe innblandinger fra redaktør, produsent og kanal, og presenterer våre deltagere på annengangsintervju. Det er vanlig prosedyre. Men det har ikke vi fått på dette prosjektet her […]. Vi har egentlig hatt veldig fritt spillerom på det her. (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Det er viktig å bite seg merke i at begrepsbruken hos castingteamet på Søppelkongen viker noe fra den mest vanlige sjargongen innenfor casting.

Søppelkongen opererer med uttrykket cocaster, som kort fortalt ligger et sted mellom den castingansvarlige og castingassistenten. Cocaster tar få, om ingen avgjørelser uten castingansvarlig. Videre benyttes begrepet castingassistent om den som kanskje heller utfører en castingmedarbeiders plikter, nemlig å

organisere logistikken rundt castingprosessen. Castingansvarlig på

Søppelkongen forklarte i dybdeintervju at grunnen til denne noe annerledes tituleringen kom av at behovet for to castingansvarlige var stort (se modell 3 ovenfor), men at arbeidskraften ikke var mulig å oppdrive på denne tiden. Derfor ble den som var påtenkt rollen som castingassistent oppgradert til cocaster og dermed fikk den planlagte castingassistenten forandrede arbeidsoppgaver som innebar ansvaret for castinglogistikken. Som illustrert i modell 4 forholdt

cocasteren seg til castingansvarlig og castingassistenten forholdt seg til både castingansvarlig og cocaster.

(23)

Helt tilslutt skal det legges til et nytt ledd på Søppelkongens modell av

castingorganiseringen (modell 4). Dette leddet baserer seg på egen observasjon av castingprosessen og en uttalelse fra castingansvarlig i dybdeintervju:

[...] vi har tatt kontakt med de som sitter og lager konkurransene, og spurt de hva trenger dere? Hva slags bakgrunn trenger dere? (Intervju med castingansvarlig, 01.08.05).

Det femte leddet er lagt til modellen fordi det viste seg under observasjon og dybdeintervju at castingansvarlig henvendte seg til de som hadde ansvar for å utvikle konkurransene som deltagerne skulle utføre. Dersom

konkurranseutviklerne så det nødvendig for programmet å gjennomføre en sveisekonkurranse, ble castingansvarlig nødt for å legge opp castingstrategien etter denne føringen.

Som vist ovenfor benyttet castingteamet på Søppelkongen seg av en noe annerledes organisering enn de tre andre organiseringsmodellene som

forekommer i TV-bransjen. Hovedsaklig var det selve sjargongen og det femte henvendelsesleddet med konkurranseutviklerne som skilte seg mest ut.

Intervjumetoder og auditionform viket lite fra det man kan kalle tradisjonell casting. Mer om dette i kapittel 7.

Produsent og redaktør

Casting- ansvarlig

Kjent modell 4: Castingansvarlig tar avgjørelsene og jobber med en cocaster ved siden av seg.

Castingassistenten tar seg her av rent logistiske gjøremål i forbindelse med castingen og forholder seg til både castingansvarlig og cocaster.

Produsenten har øverste ansvar.

Ledd 5: Castingansvarlig henvendte seg til de som hadde ansvar for å utvikle Søppelkongen-

konkurransene som deltagerne skulle utføre.

Cocaster

Casting- assistent

Konkurranse- utviklere

Ledd 5

(24)

5 Forskningsdesign og metode

I dette kapittelet vil jeg gjennomgå og begrunne de metodene jeg har benyttet i arbeidet mitt. Siden jeg selv har vært aktiv i castingbransjen i Norge, har jeg vært opptatt av å fremstå som en forsker i egen kjent kultur og ikke en caster i mitt vante terreng.

Jeg har benyttet meg av forskjellige kvalitative metoder i forskningen. Fordelen med en metodekombinasjon er at den gir meg ulike typer data. Kombinert vil disse kvalitative metodene gi meg anledning til å gå i dybden og vektlegge betydning. (Thagaard, 2003: 16-17). Jeg har valgt intervjuundersøkelser,

observasjon og dokumentanalyse for å kunne samle inn informasjon om casting generelt og spesielt. Det finnes minimalt av litteratur på dette området og mye på grunn av dette har jeg trått upløyd mark og sett meg nødt for å intervjue flere castingansvarlige ut over observasjonsobjektene som castet Søppelkongen.

5.1 Kvalitative metoder

Her vil jeg redegjøre for hvorfor jeg har valgt å benytte meg av de forskjellige kvalitative metodene observasjon, semistrukturerte intervjuer, feltsamtaler og dokumentanalyse. Jeg vil også drøfte fordeler og ulemper ved dem.

5.1.1 Observasjon

Sommeren 2005 fikk jeg i tre uker observere castingprosessen ved

Søppelkongen. I all hovedsak observerte jeg arbeidsdagen til castingansvarlig, cocaster og castingassistenten. Ved siden av disse tre måtte jeg også forholde

(25)

meg til andre personer, som regissør, redaktør, produksjonsleder, prosjektleder(e) og produsent.

Jeg ønsket å få et systematisk forhold til casting og muligheten til å analysere andres forhold til feltet. Siden feltet casting var såpass kjent for meg valgte jeg å vurdere det dithen at undersøkelsessituasjonen og relasjonen til castingteamet og -objektene ville ha endret seg betraktelig dersom jeg la opp til deltagende observasjon av castingprosessen. Derfor er begrepet tilstedeværende

observasjon mest passende for hovedmetodevalget mitt. Det føltes mest riktig å legge opp til ikke-deltagende observasjon siden jeg skulle arbeide tett på

mennesker som jeg ikke ønsket at skulle bli påvirket av meg som caster eller mine castingmetoder. Jeg mener også at jeg ikke ville ha fått gjort like grundige og upåvirkede undersøkelser dersom jeg både skulle ha observert og samtidig castet denne komplekse, tidsknappe og krevende castingprosessen. I tillegg til å være ikke-deltagende observatør var jeg opptatt av at feltarbeidet skulle fremstå som åpent i stedet for skjult, siden skjult observasjon ville være vanskelig å gjennomføre rent fysisk og logistisk og fordi det stiller meg ovenfor et tyngre moralsk ansvar i forhold til informasjonsbruk (Thagaard 2002: 73-74). Cato Wadel skriver i Feltarbeid i egen kultur at man som tilstedeværende observatør vil støte på minst tre utfordringer, 1) anskaffelse av adgang, 2) evnen til å ta andre roller enn forskerrollen og 3) evnen til være sosiolog på seg selv (Wadel, 1991: 27). Disse utfordringene har stått sentralt i min informasjonsinnsamling og jeg har valgt å vie tid til dette i teksten nedenfor.

5.2 Veien til adgang

Fordi jeg selv har arbeidet som castingansvarlig og samtidig har en interesse for faget utover arbeidsutførelsen, bestemte jeg meg for å ta av meg castinghatten

(26)

og på meg forskerhatten for en bestemt periode i forbindelse med masteroppgaven. Etter å ha forsøkt å få adgang til å observere en

castingprosess hos et firma jeg selv har castet for, gikk det opp for meg at dette ikke var veien å gå. Blant annet fordi vedkommende jeg henvendte meg til ikke forsto forespørselen min. Ledelsen satte spørsmålstegn ved hvorfor og hvordan en av casterne deres skulle få følge en produksjon uten å konkret bidra til den.

Den avgjørende faktoren for ikke å observere hos firmaet jeg hadde jobbet for var tanken på å skulle bivåne nære kollegaer som jeg kjente akkurat litt for godt til at det ville ha fungert i rollene forsker – forskningsobjekt.

Etter runder med veiledere og faglitteratur bestemte jeg meg for å forsøke å finne en produksjon i et produksjonsselskap jeg ikke hadde jobbet for, med castere jeg ikke hadde jobbet med. Jeg spurte kollegaer om hvilke produksjonsselskaper de visste ville ha produksjoner på gang sommeren 2005 og flere av dem svarte Strix. En av informantene hadde fått tilbud om å jobbe på en pilot²⁰ de skulle gjøre og visste derfor at Søppelkongen skulle produseres og navnet på produksjonslederen. Det var takket være nettopp denne produksjonslederen, som også var en bekjent av meg, at jeg fikk sjansen til å gjøre observasjon hos Strix på Søppelkongen. For produksjonslederen, som også i all hovedsak kjente meg som caster, forklarte jeg på telefon at jeg ønsket rollen som fluen på veggen og at jeg ikke ønsket å bidra til et eventuelt castingresultat. Etter en positiv

telefonsamtale den 27.06.05 avtalte jeg å maile over dokumentet som forklarte hvordan, hvorfor og hva jeg ønsket å gjennomføre, det samme dokumentet som jeg la frem for firmaet jeg hadde castet for tidligere (vedlegg 1). Jeg valgte å ikke legge skjul på hvem jeg var og at jeg hadde en fortid som caster ovenfor

Søppelkongen-redaksjonen, siden produksjonslederen visste at jeg jobbet med casting og siden jeg allerede ved første møte på Strix traff tidligere kollegaer, riktig nok på andre redaksjoner, som kjente til meg. Jeg ble derfor, under første

20 En TV-pilot er en testepisode eller -serie av en mulig, kommende TV-serie. Mens mange piloter blir laget når et fåtall TV-skjermen (intervju med produsent 16.11.05).

(27)

møte på Strix den 02.07.05, presentert som masterstudent og caster ovenfor de jeg skulle observere.

5.2.1 Taushetserklæring = adgang

Jeg har lyst til å innlede med å understreke at det var raust av Strix å slippe en masterstudent inn på deres territorium i forbindelse med en castingprosess til et reality-program. Reality-sjangeren har opp gjennom årene vært utsatt for kritikk i mediene. Et eksempel på slik kritikk kommer fra Mike Presdee som i sin bok Cultural Criminology and the Carnival of Crime hevdet at reality-serien Big Brother var skadelig for samfunnet fordi deltagerne ble ydmyket i

underholdningens navn (Presdee 2000 i følge Barnevakten.no 2002: 4. avsnitt).

Det finnes mange lignende eksempler og flere av dem går spesifikt på kritikk av castingprosessene også. I tillegg til å være utsatt for kritikk utenifra er TV-

produksjonsverdenen konkurransepreget og derfor ofte taushetsbelagt samtidig som det arbeides opp mot knappe tidsfrister. Det var derfor ikke helt uforståelig at Strix var opptatt av å få min signatur på en taushetserklæring de forfattet til vårt første møte på Strix (vedlegg 2), en taushetserklæring som gikk på

masteroppgaven i sin helhet. Jeg hadde på forhånd blitt fortalt at de ville be meg om en slik erklæring, noe som gjorde at jeg fikk forberedt meg i samråd med veiledere på forhånd. Jeg fikk anledning til å ta med meg erklæringen hjem før jeg signerte og dette ga meg anledning til å konsultere mer. Dette var nødvendig da erklæringen inneholdt vilkår jeg ikke kunne akseptere i forhold til at jeg ikke kunne gi Strix siste ord i alt jeg skrev. Konsultasjonen førte til at jeg, i samråd med veiledere, utviklet et forslag til en ny kontrakt som jeg mente var forsvarlig å signere. Forslaget ble godkjent av Strix.

(28)

5.3 Å forske i eget felt - fordeler

For å følge opp Wadels to siste punkter om evnen til å ta roller og det å være sosiolog på seg selv vil jeg gjenomgå fordelene og ulempene ved det å være forsker i eget felt.

Det er klare fordeler og ikke minst ulemper ved å forske i velkjent farvann og mange av dem møtte jeg underveis i observasjonsprosessen. To av fordelene ved å forske i eget felt har med adgang og innpass eller aksept å gjøre. Jeg opplevde at den ufarligheten jeg representerte ved å være en i bransjen som kjenner håndverket var det avgjørende som ga adgang hos Strix. Selv om det aldri ble uttalt av direkte av Strix, vet jeg via intervjuer med castingansvarlige at det å slippe fremmede forskere inn i en kompleks castingprosess sees på med kritiske øyne. Etter fleres mening fordi det er en sterkt konkurransepreget

bransje, der man som yrkesutøver er vant med å hemmeligholde informasjon og metoder. I tillegg mener mange at castingprosessen stort sett alltid blir tildelt svært liten tid, hvilket resulterer i at man ikke har tid til å ha en forsker på slep.

Generelt bør det jo også nevnes at folk kan ha en oppfattelse av at det å bli forsket på kan føles som en slags iakttagelse eller kontroll av jobben man gjør fordi forskeren kan oppfattes som i en høyere posisjon enn de som studeres (Thagaard, 2002: 76). Med innpass eller aksept mener jeg det jeg velger å kalle en slags sosial eller naturlig fellesskapsfølelse mellom castingteamet,

produksjonsteamet og meg. For selv om jeg stresset faktumet at jeg ikke var tilstede for å caste, var det en aksept tilstede gjennom at jeg viste en respekt og forståelse for yrket deres. Vårt felles erfaringsgrunnlag gjorde at jeg visste hva det var snakk om og hva slags situasjoner castingteamet sto ovenfor.

(29)

5.4 Å forske i eget felt – ulemper

Jeg vil si at nesten alt det som blir trukket frem som fordeler ved å forske i eget felt også har sine ulemper. Jeg har lyst til å trekke frem spesielt én ulempe, eller rettere sagt, en stor utfordring som gikk på å ikke ta informasjon for gitt. Ved flere tilfeller uttalte castingteamet ting som gikk på at det ikke var noe vanskelig for meg å forstå en problemstilling nettopp fordi jeg kjente til håndverket selv. Et godt eksempel på dette er cocasteren som uttalte at jeg hadde mye mer greie på casting fordi jeg hadde mer erfaring enn ham. Et eksempel på hvordan jeg kom meg ut av slike situasjoner var blant annet ved å minne vedkommende på at jeg var ikke var tilstede som caster og at jeg aldri ville ha lagt meg opp i

arbeidsprosessen deres. Slike påminnelser eller svar ble akseptert. Det skal også nevnes at situasjonen forbedret seg lengre ut i observasjonsperioden ettersom jeg fikk uttrykt på en klarere måte at jeg veldig gjerne ville høre

castingteamets forklaringer og metoder på feltet og ettersom de ble mer vant til å ha meg rundt seg. Med tiden fikk derfor min rolle som observatør en mer riktig plassering i forhold til at jeg både ble akseptert og faktisk også ofte glemt.

Kallenavnene som ”skyggen” eller ”påhenget” var noe jeg foretrakk fremfor

”castingeksperten” fordi disse plasserte meg i større grad innenfor

forskerområdet. Uten noen direkte sammenligning kjenner meg til en viss grad igjen i det Anne Solberg skriver i Erfaringer fra feltarbeid, om at det å få adgang som deltagende observatør er et gi og ta forhold (Solberg 1996: 134). En ting var at jeg ønsket å ta rollen som forsker, mens muligheten var tilsted for at

castingteamet kunne ha gitt meg rollen som noe helt annet.

5.5 Kvalitative intervjuer og utvalg

Som nevnt under innledningen til metoden har jeg intervjuet flere castere enn de som arbeidet på på Søppelkongen. I tillegg til castingansvarlig på Søppelkongen

(30)

har jeg fått utføre mitt semistrukturerte intervju på tre andre castere. Av disse har to arbeidet som castingansvarlige, mens to ikke har vært ansvarlig, men hatt rollen som cocastere ved flere anledninger. Fordelen med semistrukturerte kvalitative intervjuer er at jeg som intervjuer kan følge opp informantenes

fortellinger og utgreiinger med spørsmål jeg på forhånd ikke har planlagt. Videre virker denne typen intervjuer mer som en samtale enn et formelt intervju

(Thagaard 2002, 84). I forkant av alle intervjuene hadde jeg definert flere temaer på forhånd og utviklet en intervjuguide med femten hovedspørsmål og flere underspørsmål (vedlegg 3) (Østbye m.fl. 2002: 102-105). Ut over disse som jeg velger å kalle hovedintervjuene har jeg gjort kortere intervjuer med ti andre TV- arbeidere om fenomenet ’å komme gjennom TV-ruta’. Punkt 8.4.2 inneholder mer om både informantene og fenomenet.

5.5.1 Setting og tid

Settingen for intervjuene varierte i stor grad. Fire ble gjort på arbeidsplassen til informantene, ett ble gjort på telefon og to ble gjort på café. Intervjuene varierte også i tid, men varte aldri lengre enn oppunder to timer. Henholdsvis var de som ble utført på café lengst i varighet, deretter arbeidsplass og til sist telefon. Jeg mistenker at caféintervjuene tok tid fordi man omtrent ikke kan unngå

forstyrrelser i slike omgivelser. Det skal nevnes at jeg forsøkte å unngå å gjøre intervjuer på slike settinger, men at jeg lot informanten bestemme i de tilfeller hvor han svært gjerne ønsket å gjøre det slik. I ettertid av alle intervjuene ser jeg en stor fordel med de semistrukturerte intervjuene i cafésetting. Disse intervjuene er absolutt mest fleksible og samtalelike (Østbye m.fl, 2002: 102-103). Jeg

opplevde det enklere å dyrke samtaleformen på café enn på et strengt møterom, i en krok på en hektisk arbeidsplass eller, naturlig nok, per telefon. Det gjorde det mer samtalepreget at intervjuguiden min var bygget opp slik at den startet med enkle og konkrete spørsmål om tittel, arbeidsoppgaver og lignende, men likevel

(31)

kjennes det som om det løse og ledige ved cafésettingen på en måte har gitt mer til oppgaven enn de andre intervjuene.

5.5.2 Anonymisering

Etter vurderinger og ønske fra dem selv har jeg valgt å anonymisere alle

informantene. Valget gjorde det enklere å få folk til å stille til intervju enn om de ikke hadde fått være anonyme, i alle fall har enkelte uttykt dette ovenfor meg.

Informantene blir i denne teksten titulert og merket med dato for intervjuet. Selv om TV-bransjen i dette landet ikke er spesielt stor, er det mange med de samme arbeidstitlene der ute og gjenkjennelse blant informantene vil med andre ord ikke være enkelt (Thagaard 2002: 201-202). I punktet nedenfor beskriver jeg

nærmere hvordan jeg har valgt å presentere informantenes sitater i teksten.

5.5.3 Transkripsjon og sitatbruk

Etter samtykke fra informantene ble alle intervjuene tatt opp digitalt på iPod. Å kunne ha aksess til komplett intervjumaterialet ved hjelp av et tastetrykk har hjulpet masse i skrive- og tolkningssituasjoner under arbeid med oppgaven. Alle intervjuene ble transkribert ved første anledning etter utførelse. Det var ved noen tilfeller vanskelig å høre det informantene uttalte og ved disse tilfellene lagde jeg meg et tegn til gjenkjennelse i transkripsjonene; […] som jeg visste betydde at jeg ikke kunne tyde eller huske akkurat det som ble sagt. Et eksempel på en slik transkribert setning er: Og hvis noen sitter og […] er det mange som du kan spørre litt sånn nærgående spørsmål liksom. En setning som i den større

sammenhengen gir betydning, men som rett og slett mangler ett ord fordi jeg ikke er i stand til å høre eller tyde det som blir sagt. Jeg har også valgt å kommentere

(32)

og skrive ned elementer som latter og forstyrrelser i selve sitatene der slike ting inntraff. Et eksempel på dette vises i punkt 8.1 der jeg har kommentert

informantens latterutbrudd fordi jeg mener dette sier noe om situasjonen og ledigheten rundt det vi snakket om. Videre har jeg benyttet klammer rundt ord og navn som jeg har gjort fiktive av anonymiseringsårsaker, eksempel [Ola

Normann]. I visse tilfeller har intervjuobjektene blant annet brukt fullt navn på reality-deltagere i samtalen hvilket jeg har valgt å sensurere i teksten av hensyn til dem det snakkes om og anonymiseringsårsaker. (Thagaard 2002: 199). I tillegg har jeg ved noen tilfeller skrevet i parentes hvem det er informanten prater om dersom uttalelser som ”de” og ”dere” gir lite mening utenfor den store

sammenhengen, som for eksempel i sitatet: For de (produksjon og TV-kanal) vil jo gjerne ha flere historier enn bare at de (deltagerne) skal løse en oppgave.

Siden jeg hadde signert en avtale med Strix i forbindelse med tillatelse til å observere hadde jeg bundet meg til å la dem lese det materiale utarbeidet som omhandlet dem. Derfor sendte jeg to e-poster til Strix den 19.03.08 der jeg spurte om noen ønsket å lese noe. Jeg ga dem rimelig tid på å svare, slik at jeg hadde tid til både å sende dem det aktuelle stoffet og i tillegg få sett over eventuelle endringer før levering. Strix ba aldri om å få lese materialet.

Den eneste informanten jeg hadde noen avtale med utenom

produksjonsselskapet var castingansvarlig på Søppelkongen, som jeg ringte til for å høre om interessen rundt å se over sitatbruk. Hun takket ja til å få materialet tilsendt og fikk rimelig tid på seg til å komme med eventuelle innvendinger.

Castingansvarlig hadde ingen innvendinger eller kommentarer å komme med.

(33)

5.5.4 Feltsamtaler

Det er feltsamtaler, ikke intervjuer som kan gi det vesentIigste av forskerens empiriske materiale mener Fossåskaret m.fl. i sin bok Metodisk Feltarbeid (1997:

24). Selv om slike ikke-avtalte intervjuer (Wadel 1991: 47-49) har vært en stor inntektskilde for empirien min, vil jeg likevel ikke si at de ikke hadde vært så vesentlige hadde det ikke vært for de semistrukturerte intervjuene mine i

etterkant. I mitt tilfelle ble jeg ofte nødt for å følge opp feltsamtalene i intervjuene for å forstå innholdet i samtalene i sin helhet. Dette hadde delvis med casternes tidspress og gjøre, men også med konfidensialitet og intern kommentering å gjøre. Et eksempel på en slik feltsamtale som jeg så meg nødt for å følge opp i intervjuet senere, fant sted mellom castingansvarlig og meg i luftegården til Norrøna Hotell i Grensen der andregangsintervjuene tok plass den 06.07.05.

Samtalen gikk i korte trekk ut på at castingansvarlig så langt var misfornøyd med dagens deltagere og at hun så frem til neste deltager fordi hun hadde stor tro på ham som deltager til programmet. Mer kunne hun ikke si fordi hun ikke ville at de andre i castingpanelet skulle høre hennes synspunkter. Jeg forsto ikke hvorfor, fulgte opp samtalen i dybdeintervju og ble forklart at en liten del av hennes strategi var å ikke si alt for mye om deltagerne før kanalen og produsentene fikk møte dem selv. Hun mente at det å starte med så å si blanke ark ofte var det beste.

5.6 Dokumentanalyse

Ett av dokumentene jeg fikk tilgang til under observasjonsprosessen har stukket seg ut som interessant. Jeg ble fortalt at dokumentet var produsert av blant andre castingteamet på Strix, men det var merket med logoene til både TV2 AS og Strix Televisjon AS. Dokumentet blir i teksten titulert som Søppelkongen.

Velkommen til andregangsintervju eller Søppelkongen-dokumentet og lå stablet i

(34)

bunker og ble delt ut til alle deltagerne (og meg) som stilte opp på

andregangsintervju på Norrøna Hotell, mens de satt i lobbyen og ventet på at de skulle inn i konferanserommet der andregangsintervjuene ble avholdt (vedlegg 4). Grunnen til at dette dokumentet skiller seg ut fra andre Søppelkongen- dokumenter kommer av at dette inneholder direkte instruksjoner til deltagerne i forhold til hvordan castingteamet ønsket at de skulle fremstille seg selv. Mens de andre dokumentene jeg fikk tilgang på var svært enkle informasjonsskriv var altså dette mye mer ladet med tips og instruksjoner om hva som var lurt å gjøre i forhold til å bli valgt ut som én av de fjorten deltagerne produksjonen søkte etter.

Dokumentet har fungert som en kilde og en ressurs i forskningen om mitt sakstema (Østbye m.fl, 2002: 52). Jeg har stilt spørsmål som har med dokumentet å gjøre under intervju med castingansvarlig, selv om dette ikke kommer tydelig frem av intervjuguiden min²¹. Jeg har valgt å benytte meg av noen punkter fra Trine Syvertsens sjekkliste til dokumentanalyse (Syvertsen, 2004: 217) for å kunne tolke dokumentets posisjon. Disse punktene gjennomgås nedenfor og funnene vil være påvirket av intervjuet gjort med castingansvarlig.

Søppelkongen-dokumentet var formet som et slags brev fra produsentene til deltagerne. Det hadde en viktig status for casterne, såpasss viktig at en av castingassistentens største oppgaver denne dagen var å sørge for at alle deltagere som møtte til intervju leste hele dokumentet. Hensikten med

dokumentet var å informere deltagerne, å forberede dem på hva de går i møte og å minne dem på at de hadde taushetsplikt om alt som hadde med produksjonen å gjøre. I tillegg sto det skrevet: Det er viktig at dere er ærlige og at dere er dere selv. Dere skal ikke prøve å selge dere inn til produksjonen, fordi det finnes ingen fasitsvar på det vi spør om (avskrift Søppelkongen-dokument, 2005: 4. avsnitt).

Ordet ærlig finner sted flere ganger i dokumentet og det er tydelig at avsender vil unngå overraskende situasjoner. I teksten står det at deltagerne kan

21 Dette fordi det ble naturlig å komme inn på dette temaet som et oppfølgningsspørsmål under intervjuguidens punkt 10 (vedlegg 3).

(35)

diskvalifiseres dersom det oppdages at de har delt ut uriktige opplysninger eller brutt taushetsplikten.

Det er Strix på vegne av TV2 som har vært ansvarlig for innhenting av

informasjonen. TV2 hadde ikke noe med selve utformingen av dokumentet å gjøre, da dette er typiske oppgaver som tilfaller produksjonsselskapet.

Dokumentet har en rent opplysende og informerende funksjon til mottageren og har ikke som direkte intensjon å samle inn noen form for informasjon.

Strix og TV2s selvpresentasjon i dokumentet fremstår som bestemt ovenfor deltageren. Dokumentet informerer deltageren om hvordan han bør fremstå på andregangsintervju for å kunne ha en sjanse til å bli plukket ut som deltager i Søppelkongen. Ved offentlige dokumenter er avsender oppmerksom på at andre utenfor den intenderte målgruppen vil lese dokumentet, men slik virker det ikke i Strix/TV2s sammenheng. Det er helt tydelig at dokumentet kun er rettet mot den lille gruppen mennesker som stilte til andregangsintervju. Dokumentet ble aldri publisert og heller ikke offentliggjort og faller derfor best innunder beskrivelsen skrevet, upublisert, ikke-offentlig, internt og samtidig dokument (Syvertsen, 2004:

215-217).

5.7 Oppsummering: metodevalgets anvendelighet for oppgaven Helhetlig har det fungert godt å samle inn empiri til oppgaven som deltagende observatør. Det er likevel kombinasjonen av metoder som har vært avgjørende for mange av funnene og resultatene mine. Uten dybdeintervju ville elementer ved observasjonsprosessen vært uforståelige og uten feltsamtaler ville jeg hatt færre tråder å følge opp i både observasjons- og intervjuprosessen. Intervjuene

(36)

som er gjort med andre enn castingansvarlig på Søppelkongen har hatt en

støttefunksjon som jeg har benyttet meg mest av ved tolkning av de større linjene i problemstillingen. Metodevalget og -bruken har gitt meg muligheten til å se på casting med nye øyne. Jeg har etterstrebet å fjerne meg fra rollen som

castingansvarlig og å gå over i forskerrollen. I ettertid mener jeg at det er fullt mulig, selv om det er langt fra en enkel oppgave. Jeg vil tørre å påstå at det er en fordel å ha en tilhørighet til bransjefaget og –folkene man vil studere, i alle fall har dette vært tydelig for meg i denne sammenhengen.

(37)

6 Teori

I følge Erving Goffman vil mennesker skaffe seg opplysninger om andre individer, når de møter hverandre. I tilfeller der individer ikke kjenner hverandre fra før av kan disse opplysningene skaffes ved å observere oppførsel og utseende til en person. Oppførsel og utseende kan lenkes til tidligere erfaring med personer av samme art og dermed danne et blide av hva slags mennesketype eller individ man har med å gjøre. Den som iakttar (i dette tilfellet den castingansvarlige) kan anvende stereotyper ved bedømmelsen. (Goffman, 1959: 1). I dette kapittelet vil jeg ta for meg Goffmans kommunikasjonsteorier.

Først en redegjørelse for gitt og avgitt kommunikasjon og deretter sett i en større sammenheng med roller og selv-iscenesettelse.

6.1 Å gi og avgi kommunikasjon

Som Ytreberg skriver i Erving Goffman as a theorist of the mass media har Goffman bidratt bemerkelsesverdig til medievitenskapen og han har vært interessert i kringkasting fra så tidlig av som 1949, med et retningsskifte mot massemedia på 1970-tallet (Ytreberg, 2002: 481-482). Jeg finner det både interessant og naturlig å trekke linjer mellom Goffmans teorier og TV-casting fordi castingansvarlige vil være avhengig av en evne til å observere oppførsel og utseende for å kunne avgjøre hvem som egner seg som deltagere til et aktuelt konsept. Den castingansvarlige bør evne å få med seg både det uttrykket en person avgir og det han gir og til og med evne å prioritere det uttrykket en person avgir. Å gi et uttrykk er i følge Goffman det som fremkommer av kommunikasjon mellom to mennesker, altså en persons verbale uttrykk. Men samtidig som vi gir av oss selv avgir vi også handlinger gjennom det som kan kalles ikke-verbal kommunikasjon (Goffman, 1959: 2).

(38)

Med utgangspunkt i et castingintervju der en deltager frivillig²² intervjues av en castingansvarlig er det ikke uforståelig at en deltager ønsker å fremstille seg selv i et gunstig lys. Det er tross alt på bakgrunn av intervjuer at deltagerne blir plukket ut til det aktuelle TV-programmet eller ei. Under et slikt castingintervju vil det være en naturlig asymmetri i kommunikasjonen og castingansvarlig, som den tilskueren han er, vil ha et overtak på deltageren. Castingansvarlig vil kunne inndele det han er vitne til i to bolker:

1) verbale utsagn (som deltageren selv kan kontrollere)

2) ikke kontrollerbare elementer (som deltagerne indirekte uttrykker)

Slik mer ufrivillig, talende adferd, som her i punkt 2, kan etterprøve gyldigheten ved det deltageren bevisst uttrykker (Goffman, 1959: 4-7).

6.2 Roller og selv-iscenesettelse

Under castingprosessen til et reality-program ser jeg for meg at castingansvarlig(e) vil kunne stå fremfor forskjellige typer deltagere. De som går inn i sin rolle eller som iscenesetter seg selv med tro på sin rolle og de som ikke er oppriktige til sin rolle. De fleste ønsker å sikre seg en viss grad av harmoni i kommunikasjonen, mens de færreste ønsker å bedra (Goffman, 1959: 17-21).

Når det er snakk om deltagere som ikke er oppriktige i sin rolle er det snakk om falskhet og misvising. Jeg ønsker å presisere at ordbruken ”å spille en rolle” ikke må blandes sammen med Ytrebergs begrep selvspill. Han definerer selvspill som det å blande sammen medie-rolle og selvbiografisk image på en demonstrativ og

22 Dette eksempelet vil ikke fungere like godt på tilfeller der deltageren er streetcastet (fått tilbud om å komme på intervju etter å ha blitt stoppet på gaten) eller headhuntet til ”rollen” fordi disse deltagerne stiller på intervju med et annet motivasjonsgrunnlag enn de som frivillig melder seg på med en drøm om å komme på TV eller lignende.

(39)

påfallende måte (Ytreberg, 2002:12). Deltagerne jeg skriver om i denne teksten anses som ikke-profesjonelle og ikke-medievante personer og faller utenfor selvspill slik jeg tolker det.

I tillegg til forskjellige typer deltagere vil også castingansvarlig(e) stå fremfor to ganske forskjellige scenarier under castingprosessen til et reality-program. Enten vil deltageren spille en overbevisende rolle eller iscenesette seg selv på en måte som gjør at castingansvarlig går ut i fra at han leverer den virkelige virkelighet eller sagt på en annen måte: den samme personligheten gjennom det hele (Ytreberg, 2002:15). Den andre muligheten er at deltageren blir gjennomskuet i sitt rollespill. Dette sistnevnte scenariet åpner, castingstrategisk, en interessant underkategori som reiser spørsmål om hvilke konsekvenser en deltager vil få dersom han blir gjennomskuet av castingansvarlig.

Jeg vil til å begynne med diskutere scenario to, deretter svare på spørsmålet reist i dette scenariets underkategori, for så å diskutere det første scenariet.

Jeg ser for meg at deltagere kan iscenesette seg selv på en måte som ikke innebærer å komme med uriktige personlige opplysninger om for eksempel alder, legning, mental tilstand, sivil status og andre essensielle faktorer ved det aktuelle konseptet, men kun spille en rolle for å oppnå sitt mål om å komme med i det aktuelle reality-konseptet. Etter å ha blitt underholdt i flere år av reality-TV i forskjellige former er det ikke uforståelig at det for mange potensielle reality- deltagere vil være mulig å oppdage mønstre i reality-casting²³. Mønstre som går på hvilke mennesketyper som er preferert å caste blant. Et eksempel på et slikt mønster er et selvopplevd situasjon der jeg som castingansvarlig sto ovenfor følgende; deltagere med det jeg velger å kalle påtatte, ekstreme ytringer. Med

23 Som nevnt under tidligere forskning om casting, er til og med bøker som The Reality TV Handbook: An Insider's Guide: How to Ace a Casting Interview, Form an Alliance, Swallow a Live Bug, and Capitalize on Your 15 Minutes of Fame, for lengst blitt gitt ut. Jeg mener dette sier en hel del om hvilket medietekke potensielle TV-deltagere kan sitte inne med.