Først og fremst vil jeg takke deg for at du har gitt meg muligheten til å være fulltidsstudent i to år. Nå som jeg har kommet til slutten av denne oppgaven vet jeg at det er mange som har bidratt underveis og jeg vil takke dem. Jeg vil også takke alle vennene mine for deres tålmodighet, jeg har vært målrettet lenge.
Du viste meg at livet er mer enn en skjerm og et tastatur, jeg hadde godt av den påminnelsen.
Tematisering
Bakgrunn for valg av tema og personlig motivasjon
Fokus er blant annet på å utvikle et språk for eget åndsliv, arbeide med egen religionshistorie og få selvinnsikt. Og jeg opplever denne dimensjonen som dynamisk og ekspansiv, det er alltid rom for utvikling og vekst. En klok lærer fortalte meg at det er viktig å velge et oppgavetema som du synes er interessant og ønsker å lære mer om.
Samtidig er det ekstremt lærerikt og inspirerende i forhold til målet mitt om en fremtidig tjeneste som diakon.
Presentasjon av tidligere forskning
Forskningsfunnenes betydning for denne oppgaven
Skal vi bevare diakonatets egenart og finne sin kilde i Gud, må bønn og arbeid holdes sammen, og dette utfordrer diakoner til å ta vare på og utvikle sin egen spiritualitet, skriver Nateland og Thoresen24. Ved å fokusere på og forske på kristen spiritualitet indikerer du at dette er et felt verdt å bruke tid på og lære mer om. Mitt utgangspunkt for denne oppgaven er det samme som Nateland, Thoresen og Kolbjørnsrud, fordi jeg ønsker å vite mer om hvordan diakoner opplever sammenhengen med sin egen spiritualitet, men i stedet for å begrense dette og se det i lys av ulike virkemidler, som retreater og pilegrimsreiser, velger jeg å gå bredere.
På denne måten kan prosjektet mitt bidra til å utvide forståelsen av diakonens opplevelse ved å sette diakoner i stand til å definere sin egen spiritualitet i den form eller uttrykk som passer dem best.
Analyseenhet og problemstilling
Informantene Nateland og Thoresen snakket med ga alle uttrykk for hvor viktig det er å være i. Det er et stort oppdrag diakoner sier «Ja» til når de lar seg ordinere til sin rolle, og til dette må de finne inspirasjon og føle seg motivert. Å ta vare på de svake og forsvare de utstøtte er viktige diakonale handlinger, samtidig som man kan si at det er forkynnelse i praksis.
Hvordan føler diakoner at deres tro og handlinger henger sammen, og tror de at budskapet deres når frem?
Oppgavens oppbygning
Faglig sammenheng
Oppgavens struktur
Teori
- Spiritualitet
- Spiritualitet og religion
- Kristen spiritualitet
- Ulike trekk ved kristen spiritualitet
- Definisjon av spiritualitet
- Mot en helhetlig diakoniforståelse
- Treenigheten som begrunnelse for diakonien
- Diakonal spiritualitet
- Kvalitativ metode
- Strategi for utvelgelse
- Innsamling av materialet
- Mine briller gjennom undersøkelsen
- Intervjusituasjonen
- Behandling av materialet
- Transkribering av materialet
- Analyse av materialet
- Forskningsetiske refleksjoner
- Generaliserbarhet, validitet og reliabilitet
Skriften og kristenhistorien er med andre ord viktig fordi erfaringen som studeres er i en kristen kontekst, men de andre disiplinene er også avgjørende fordi det er den menneskelige erfaringen som studeres. Det er viktig å ha det i bakhodet når de tolker det de sier under intervjuet. Det er grunn til å tro at disse tilnærmingene representerer ulike måter å se på fenomenet spiritualitet generelt.
Guds rike er allerede i verden på grunn av Jesu person og handlinger, men det er ennå ikke perfekt. Den er opptatt av fellesskap, som inkluderer enkeltpersoner, små grupper, større trossamfunn, lokalsamfunnet og menneskeheten som helhet. Både teologi og spiritualitet påvirkes av konteksten rundt og det er viktig å ha kunnskap om dette for å forme, vedlikeholde og forstå ulike åndelige uttrykk.
Denne virkelighetsforståelsen ser ut til å inneholde en helt spesifikk kristen helhet, og det er denne som danner grunnlaget for kristen spiritualitet. Det er tydelig teologiske, ærlig talt dogmatiske, elementer i uttrykket deres; som i Schneiders definisjon «den treenige Gud», «åpenbart i Jesus Kristus», «gjennom Den Hellige Ånd» og med Sheldrake: «forhold til Gud», «i Jesus Kristus», «gjennom Åndens innbo» . Men det er større enn som så, det skaper en visjon om en kirke inkarnert i folks liv og om en gudstjeneste inkarnert i folks kamp for å gjøre hverdagen verdt.
Noen ganger er håp et klart NEI til all håpløshet, men det er mye mer enn en sterk vilje som aldri gir opp. Nærvær handler om Gud: det er en del av Guds vesen å være konstant og udelt tilstede overalt. Jeg gikk inn i denne oppgaven med en forutinntatt tanke om at spiritualitet er en viktig del av diakonenes liv og tjeneste på grunn av fokuset på dette i studietiden, vektleggingen av ordinasjonsritualet på dette, og det faktum at det er en gudstjeneste.
Jeg syntes det var befriende og nyttig å bruke en lydopptaker, for da kunne jeg fullt ut fokusere på den andre personen og det som ble sagt.
Diakoners spirituelle vei
Presentasjon av intervjupersonene
Edvard kommer også fra en by på Østlandet og er i begynnelsen av sekstiårene, «pensjonist snart». Etter ti års arbeid som sosionom i psykiatrien og de påfølgende to årene med rusbehandling, bestemte han seg for å gjøre noe annet og begynte å jobbe som menighetsdiakon. Øyvind hadde opprinnelig tenkt å bli lærer og vurderte også en stund å studere teologi før han bestemte seg for å bli diakon.
Den treenige Gud
Og hans nåde gjennom "Gud er kjærlig, vil oss godt og vil forandre livene våre". Jeg forstår dette som at Gud er den han stoler på og bygger livet sitt på. Denne tryggheten er grunnen til at jeg vil jobbe i kirken, sier han.
Der møtte han en mann «med en T-skjorte påtrykt en Davidsstjerne, et kristent kors og en muslimsk halvmåne i en vakker kombinasjon, da ble det så klart for meg at Gud er kjærlighet». Bak Edwards tanke om at Gud er kjærlighet, åpenbares Jesus, slik jeg forstår ham. Han sier at "Jesus viste oss hvem Gud er, og hans kjærlighet blir synlig for oss i det han var."
Jeg tolker det hun sier som at vi kan ha en opplevelse og forholde oss til Gud slik han har åpenbart seg i Jesus Kristus,116 men Gud er alltid større. I pinsemenighetene er de mer opptatt av Den Hellige Ånd, fordi... de kan tenke at de må be til Den Hellige Ånd for å bli fylt med Ånden, sier Øyvind. Selv vender han seg vanligvis til Gud når han ber "siden de tre er ett, det betyr at jeg også vender meg til Jesus og Den Hellige Ånd.»
Jeg skal ikke ta flere avgjørelser om det.. Den Hellige Ånd må være måten Gud viser seg på med oss, i oss og blant oss”. Hun forholder seg til alle tre, men det er Jesus hun «forholder seg til» i hverdagen, samtidig som hun har et større bilde enn som så.
Motivasjon og inspirasjon i hverdagen
Hun sier at «da blir det lett å få støtte og styrke fra andre og dette er veldig motiverende». Signe fokuserer på at det ikke bare er hun som driver med diakoni, men at det er noe «hele menigheten er samlet». Slik jeg forstår hva Signe sier, har hun alltid vært klar over at diakoni er hele menighetens oppdrag og at styrken ligger i fellesskapet.
Hun sier: «da er det lettere å ha tid til å reflektere over at det finnes en. Hun sier det er viktig å komme dit «for å bli inspirert», for å bli med andre som jobber i kirken; prester, organister og andre. Øyvind synes også det er motiverende å ha en god stab og sier han tror han er heldig med staben han har nå.
Jeg går med mine beste tanker, og det er ingen tanke jeg ikke kan gå bort fra. Han sier det "tar lang tid å komme inn og det er litt kjedelig". Jeg vet ikke om han alltid vil tenke slik, men «alt har en tid», som han sier.
Slik jeg ser det viser dette at det er behov for ulike uttrykksmåter fordi folk er det også. Det vil minne henne om at det ikke er hun som skal løse alle verdens problemer, men at det er Hans ansvar.
Troens uttrykk i tjenesten
For henne «ble det naturlig å snakke om tro» og hun synes det er «viktig å være åpen» om det. Signe sier også at det er viktig å trå varsomt når man snakker med folk fra Østerdalen. Han uttrykker at han «velger å tro og leve i kirken med sine mange spørsmål, og det er fint at det er plass til det».
Hun sier «det er fint å be for andre, og jeg liker å gjøre det, men aldri uoppfordret». Han trekker fram kong David som eksempel, han sier at «den historien viser at det er håp for oss alle». Øyvind sier at han synes «det er fint med gudstjeneste og at det er rom for å endre litt på rollene».
Han sier at det er det som er så bra med å være en formidler; "å være i stand til å gi nåde, spesifikt, til andre mennesker." Signe sier det har blitt «naturlig å snakke om tro» og hun synes det er «viktig å være åpen» om det. Hun forteller at hun føler seg hjemme der, hun tror hun er trygg og kaller kirken sin egen.
Signe ønsker å formidle videre at «Det er viktig å ha et eierforhold til kirken for å ønske å være en del av den». Diakonene jeg snakket med var opptatt av at diakoni er «hele menighetens oppdrag», det er et oppdrag i samfunnet. Signe sier «livet er mellom to nattverd, når det er tomt, skal det fylles».
Historien om kong David er et eksempel på dette, "den historien viser at det er håp for oss alle".
