Takk til Anne, som fikk det til ved å inspirere meg til å bruke veiledernes sårbarhet som tema for masteroppgaven min. Takk til informantene som villig stilte opp og delte sine erfaringer, og til de som hjalp meg med å finne gode informanter.
Tema og problemstilling
I «Plan for diakoni»2 er sjelesorg utpekt som en sentral del av diakonien i Den norske kirke. Så gjenstår det å se om svarene på problemstillingen viser at det å frasi seg egen rolle, ta på seg en tjenesterolle og identifisere seg med mennesker kan være et uttrykk for hvordan sårbarhetsopplevelsen til ledere kan være et verktøy i samtaler med andre.
Materiale
Grevbos omfattende oversikt over sjelesorg viser hvordan den henter impulser fra andre samtalekunster, som psykologi og terapi.3 Det er derfor klart at temaer som er relevante for den allmenne samtalekunsten også gjelder sjelesorg og diakoni. Mens jeg jobbet med problemet, kom jeg på ideen om en beskrivelse som kan gi en ny kobling mellom sjelesorg og generell veiledning: «Han (Kristus).
Metode
- Kvalitativt intervju
- Valg av informanter
- Transkribering
- Analyse
Verbale utsagn tolkes til å bli oversatt til et lettere lesbart skriftspråk, og ikke-verbale data som kroppsspråk, tonefall og følelsesmessige uttrykk går tapt. Data som var egnet for sitat ble beholdt ordrett, eller omskrevet for å lette å lese, men beholde mening.
Struktur
Hovedprinsippet er den såkalte hermeneutiske sirkelen, en kontinuerlig frem-og-tilbake-prosess mellom delene og helheten, som åpner for en stadig dypere forståelse av tekstens betydning. Ved å hele tiden veksle mellom tekst- og lydopptaket fikk jeg god oversikt over både deler og helheten.
Sårbarhet
Sårbarhet som utsatthet
Men barn utsatt for omsorgssvikt og overgrep kan ikke identifiseres ut fra enkle, entydige kjennetegn, bortsett fra når det gjelder begrensede ressurser, både individuelt og sosialt. Horsfjord kaller det religiøs skade når ofre for overgrep blir presentert for vanskelige gudsbilder, og ser det som en viktig utfordring for både helsevesen og psykisk helsevern å håndtere slike religiøse skader konstruktivt.
Sårbarhet som menneskelig grunnvilkår
Eventuell mistillit vil være basert på erfaring om at tilliten ble misbrukt eller rett og slett ikke akseptert. Løgstrup beskriver det som at alle holder noe av andres liv i hendene, og at vi på denne måten er hverandres verden og hverandres skjebne.
Sårbarhet som ressurs
Bare den som våger å trenge gjennom smerten kjent for seg selv og andre, kan tåle motet til å leve. I omgang med mennesker som sliter med sårene sine, er en forutsetning at den som ønsker å lindre lidelsen kjenner sin egen sårbarhet.
Veiledning
Klientsentrert veiledning
Ved dissonans er det en diskrepans mellom individets faktiske opplevelse og hans selvbilde, som kan forårsake angst. Hvis den går tapt, er det en tilstand av identifikasjon hvor man overgir seg fullstendig til den andre." Å være empatisk er å oppfatte nettopp den andres subjektive verden, med dens emosjonelle komponenter og meninger, som om man var en annen person."40 Tallrike studier støtte dette. at oppførselen til en ekspert, spesielt
Kontaktformer
Teknikkene innebærer å speile eller reflektere hjelpesøkerens følelser og meninger, ved å gi verbal eller affektiv tilbakemelding tilbake til hjelpesøkeren. Aktiviteten kan da oppløses, ofte med vanlige sosiale etterkontaktuttrykk, og vi trekker oss tilbake til ingen kontakt før et nytt behov oppstår.49.
Etiske utfordringer
De er en del av den enkeltes naturlige beredskap, og kan både tjene og hindre. Sunn konfluens muliggjør intimitet og gir oss følelsen av å være en del av oss mennesker 51. Løgstrup definerer åpenhet som en tendens til å si hva det er, en åpenhet i tale.
Men det som deles må være relevant for den andre,59 og jeg tror da respekten for den andre er garantert. Første del tar for seg hvordan veiledere metodisk legger til rette for en prosess der den sårbare andre bekreftes og ivaretas. Deretter følger del to med fokus på hvordan veiledere forholder seg til egen sårbarhet og eksponering underveis i prosessen.
Å møte den andre
- Å skape en trygg og åpen kontakt
- Lytte, spørre og konfrontere
- Den andres perspektiv
- Oppsummering
Jeg synes det er viktig at de tar seg tid til å tørre å åpne opp om det selv. Så da har du kanskje forberedt deg på at vi kanskje må snakke om det, men det skjer ikke, for det er veisøkeren som bestemmer. Her i distriktet kan du være ganske hverdagslig, selv om det er tristhet, og de kan til og med være blide.
Men hvis hovederfaringen er at de føler seg trygge, så er andre ting underordnet, men ikke uviktige. Det er ingen vits å komme hit for å få hjelp hvis de ikke følger rådene våre. Flere informanter spør noen ganger den reisende direkte om hva de synes om samtalen, eller oppfordrer dem til å si noe.
Veilederes sårbarhet - åpent eller skjult?
- Ulik praksis
- Åpent for å hjelpe
- Skjult for å beskytte
- Oppsummering
Men noen ganger skjønner jeg at det er lurt å si det, men det har gått mange år. Og det er ikke terapi jeg har, jeg er ikke terapeut, men en samtalepartner, en som har støttende samtaler. Jeg synes det er en god idé, men jeg har ikke turt å gjøre det selv enda.
Og han kunne bli spurt: "Ja, hva gjorde du når du gjorde sånn og sånn?" Jeg fant det, nei det er ikke meg. Jeg tror det er lettere å komme tilbake i offerrollen, hvis man setter seg inn i ting og begynner å snakke om seg selv. Da kan det skje at det er noe som direkte påvirker noe som er vondt i meg.
Sårbarhet som personlig kompetanse
- Veilederen personlig
- Gjenkjennelse - skaper tillit og åpner opp
- Mellom åpenhet og respekt
- Større forståelse
- Å bli berørt
- Håp om endring
- Oppsummering
Jeg er ikke redd for noe, jeg er ikke redd for folks historier, jeg er ikke redd. Jeg tenker ikke så ofte på det, selv om jeg vet det er det. Den andre tror at hvis han har en klump i halsen og har litt problemer med å snakke, vil folk forstå fordi det er noe til felles.
For det er også en sårbarhet som er viktig, å si at her deler vi sorgen. En av dem beskrev sin egen reise som å få livet tilbake, og det er det han ønsker for Pathfinders. At den som sitter i samtalen forstår at «jeg er verdt noe», det er det som er viktig.
Forutsetninger
- Like erfaringer
- Bearbeidet sitt eget
- Følelsesmessig stabilitet
- På dårlige dager
- Å sette grenser
- Mellom kontroll og risiko
- Påfyll, veiledning og støtte
- Oppsummering
Jeg føler ikke at jeg har truffet noen barrierer enda, men det handler litt om hvordan, for det er mange. Og åpenbart er det et verktøy for å vise empati, det tror jeg definitivt er. Jeg vet at noe rører seg, men jeg viser det ikke så godt.
Og så setter jeg også grenser: «Er det noe du vil spørre om, bør du spørre meg og ikke snakke med andre om det». Og det er også viktig, for går man tilbake til god samtale, er det viktig å ha et sted å hente ressurser og. Selv må jeg ta ansvar for å ta det opp igjen: «I går kveld tenkte jeg på det og jeg må snakke mer om det». Så dette er mitt ansvar.
Å lytte så det tjener den andre
Bakgrunn for diskusjonen er forutsetningene for å bruke egen sårbarhet som ressurs (kapittel 3.4) og maktubalansen som ligger i rollefordelingen mellom veileder og veisøker. Samtidig hadde informantene ulik praksis med hensyn til hvordan de ga tilbakemeldinger under lytting som kunne hjelpe den andre til å ta det et steg videre. Skau mener at relasjonene og verdiene til den overordnede er viktigere for å kunne tjene den andres beste enn å prestere med hele vesenet,66 og fra kundens perspektiv fokusert på å lytte, slik at det tjener den andre. . for personen vil det blant annet være en holdning av ubetinget positiv aksept.
Jeg ser det å møte frykten for dom på denne måten som et uttrykk for en aksepterende holdning, basert på egen sårbarhet. Ovenfor har jeg vist at det å lytte slik at det tjener den andre er en del av lytteteknikken, men at veilederen selv er av større betydning. Akseptabelt å lytte til andre med hele seg selv og sine bearbeidede sårbare opplevelser, gir god omsorg og rom for helbredende endringsprosesser og tjener dermed den andre.
Veileders selvavsløring
Tillit innebærer frivillighet, en frihet knyttet til hva og hvor mye som legges i hendene på den andre.73 Informantene som fortalte fra sin sårbare historie at de gjorde dette i troen på at det ville hjelpe den andre (kapittel 3.2.2). På den annen side antydet flere informanter at det ikke ville være bra for den andre om rådgiveren åpent skulle fortelle sin historie. Men kanskje kan det også velges å ikke bruke full frihet, fordi den ene har gitt opp en del av friheten til fordel for den andre.
Alle informantene legger til side noe av seg selv på ulike måter for å gi plass til den andre (kap. 3.1.1-2). Jeg tror at frihet og modenhet er knyttet til viljen til å gi opp noe av seg selv for å møte en annen. Da kan vi utvide perspektivet fra forrige kapittel om lytting som tjener den andre med at det å gi opp sitt eget, når situasjonen krever det, også kan være en ressurs i møte med den andre.
Den empatiske balansen
Evnen til å holde seg selv er et kjennetegn ved moden kongruens.80 «Smart tosk» er et begrep som kan brukes for å beskrive veilederens rolle. Når alle informantene vurderte at selvstendig arbeid er en betingelse for å hjelpe andre (kapittel 3.4.2.1), mener jeg at det handler om å verne om muligheten til å gi opp sitt eget. Når et av informantens argumenter for selvutlevering var å vise at veilederen er lik den andre og dermed uttrykke menneskelighet (kap. 3.2.2), kan det å fremheve likheten forstås som en måte å vise empati på.
Både evnen til å gjenkjenne noe eget i den andre, og gjennom selvavsløring å la den andre reflektere i veilederen. Det at informantene verken var overrasket eller redde for veisøkernes budskap, men tålte å høre (kap. 3.3.3), oppfatter jeg som et uttrykk for åpenhet. Når åpenhet overfor andre er avhengig av åpenhet om seg selv86, kan man forstå at informantene har en åpenhet om seg selv som gjør at de kan ha god kontakt med andre.
Konklusjon
Det blir da spennende å ta temaet sårbarhet som ressurs for teologi opp til diskusjon, og sammenligne det med svar fra empirien. Temaet for oppgaven oppsto ut fra en forståelse av sårbarhet som måtte isoleres til klientrollen, og som ikke var noe annet tema for rådgivere og pårørende enn at ens egen sårbarhet ikke skulle ødelegge møtet med den andre. Oppgaven hadde dermed følgende problemstilling: Hvordan kan veilederes opplevelse av sårbarhet være en ressurs i samtale med andre.
Diskusjonen viser også at det er viktige og krevende utfordringer å ta tak i ved bruk av sårbarhet som ressurs i samtaler. Det jeg ønsker å utforske er hvordan vi, som jobber med veiledende samtaler, kan bruke våre egne sårbare erfaringer som ressurs i samtaler med andre. Videre vil det handle om hvordan veilederes sårbarhet kan brukes som en ressurs i samtale med andre, og hvilke erfaringer den enkelte veileder selv har med det.
