Formålet med de forskningsetiske retningslinjene er å gi forskere og forskningsmiljø kunnskap om anerkjente forskningsetiske normer. Retningslinjene for forskningsetiske forhold knytter seg først og fremst til forskning, men gjelder også annen forskningsvirksomhet som undervisning, forskningsformidling, faglig virksomhet og institusjonsledelse. De to første gruppene av etiske normer er interne, knyttet til forskningsmiljøets selvregulering, mens de to siste gruppene er eksterne, knyttet til forholdet mellom forskning og samfunn.2 Noen ganger er det en jevn overgang mellom normer; for eksempel er sporbarhet en forutsetning for etterprøvbarhet.
I noen prosjekter reiser forskningen også helt nye spørsmål, for eksempel når det gjelder forskning på Internett, hvor de anerkjente standardene og retningslinjene ikke alltid er komplette.3 I slike tilfeller har både forskeren og forskningsmiljøet et særlig ansvar. for å avklare etiske spørsmål. dilemmaer og god dømmekraft. For eksempel er krav til personvern og respekt for menneskeverdet både påbudt i personopplysningsloven og behandlet i de forskningsetiske retningslinjene (del B).6 Dersom forskeren bryter rettslige standarder i lovene, kan han bli utsatt for straff og annet sanksjoner. Slike reaksjoner innføres da fordi forskeren har brutt loven, ikke fordi han har handlet i strid med de forskningsetiske retningslinjene.
FORSKNING, SAMFUNN OG ETIKK 1 Forskningens normer og verdier
Det er derfor viktig å reflektere over og forklare hvordan egne verdier og holdninger kan påvirke valg av tema, datakilder og tolkninger. Det er argumentenes holdbarhet og relevans samt kvaliteten på dokumentasjonen som underbygger forskerens konklusjoner som skal styre kunnskapsproduksjonen i forskning, ikke etablerte interesser og tradisjoner innenfor eller utenfor forskningsmiljøet. Forskning har også et samfunnsansvar, enten den er instrumentell som kunnskapsgrunnlag for samfunnsbeslutninger, kritisk som kilde til korrektiver og handlingsalternativer, eller deliberativ som leverandør av forskningsbasert kunnskap til det offentlige ordskiftet.
Forskningsinstitusjoner skal sikre god og ansvarlig forskning ved å forebygge uredelighet og forvalte forskningsetiske retningslinjer.
HENSYN TIL PERSONER 5 Menneskeverdet
Institusjonene bør også ha klare prosedyrer for håndtering av mistanker og anklager om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis, for eksempel ved å opprette mishandlingsutvalg med ansvar for tilsyn og etterforskning. Et tredje unntak er når informasjon ikke kan gis før forskningen starter, for eksempel hvis forskeren ikke kan oppgi hva som egentlig er formålet med et forsøk. Dette kan for eksempel gjelde forskning som inkluderer personer som enten har nedsatt kapasitet eller manglende evne til å gi fritt og informert samtykke.
Dette gjelder ikke anonymiserte data, for eksempel samlet inn for statistikk, der forskeren ikke kan koble personer og data. Ved å gjenbruke og koble sammen slike datasett, for eksempel i storskala, langvarige registerstudier eller ved bruk av geodata, kan det også være mulig å indirekte lokalisere eller identifisere individer. Materialet skal oppbevares trygt ved egnet institusjon, for eksempel Norsk senter for forskningsdata (tidligere NSD) eller Riksarkivet.
I noen tilfeller, for eksempel når forskeren observerer grupper og miljøer, kan det være vanskelig å ta hensyn til personer som ikke har gitt direkte samtykke, eller som aktivt har takket nei, men som likevel forblir i situasjonen. Forskeren bør være oppmerksom på mulige utilsiktede effekter av forskningen, slik som at andre medlemmer av en gruppe føler seg unødvendig eksponert. Meldeplikten gjelder for eksempel dersom forskeren blir kjent med at barn utsettes for mishandling, overgrep eller omsorgssvikt (jf. punkt 9).
Noen ganger er det vanskelig å skille mellom privat og offentlig sfære, for eksempel når man forsker på og gjennom Internett. Forskning dreier seg ofte om atferd og verdier til minoriteter, som religiøse grupper, etniske minoriteter, ungdomsgrupper eller politiske subkulturer. For eksempel kan en forsker ofte anta at politikere søker innflytelse, at bedriftsledere ønsker å sikre profitt, eller at det er konflikter mellom generasjoner.
Det kan for eksempel dreie seg om kombinasjonen av rollene som forsker og terapeut i evalueringen av behandlingen.
HENSYN TIL GRUPPER OG INSTITUSJONER 19 Hensynet til private interesser
Under hele forskningsprosessen har forskeren et særlig ansvar for å ta hensyn til sårbare gruppers interesser. Behovet for å ta vare på steder, minnesmerker, gjenstander, tekster, arkiver, relikvier og informasjon om tidligere tider er basert på interessen til nåværende og fremtidige generasjoner for å tilegne seg kunnskap om egen og andres historie og kultur.28 Når forskeren bearbeider menneskelige levninger. . fra arkeologiske utgravninger bør han eller hun være spesielt oppmerksom på de etiske spørsmål knyttet til forskning på denne typen materiale. Menneskelige levninger fra tiden før reformasjonen (1537) og samiske levninger eldre enn 100 år er automatisk fredet etter kulturminneloven.
Hensynet til forskningsmaterialets opprinnelseshistorie og eierskap (proveniens) krever spesiell oppmerksomhet.30 Forskere, museer og forskningsinstitusjoner skal utvise aktsomhet og ikke tilegne seg (eller andre) kulturminner og kulturhistorisk kildemateriale for forskning som har ikke oppnådd på en åpen, rettferdig og kontrollerbar måte. Ved forskning på slikt materiale har forskningsinstitusjoner og fagpersoner et særlig ansvar for åpenhet om opprinnelse og eierhistorie. Forskning på andre kulturer stiller spesielle krav til dialog med representanter for kulturen som undersøkes.
Når man skal utforske andre kulturer er kunnskap om lokale tradisjoner, tradisjonell kunnskap og samfunnsforhold viktig. Ved forskning i andre kulturer, enten det er i andre land eller i minoritetskulturer, skal forskeren unngå splittelser eller merkelapper som gir grunnlag for urimelig generalisering. 29 Skjelettutvalget, Etiske retningslinjer for forskning på menneskelige levninger, Oslo 2013.
Forskeren skal veie hensynet til å anerkjenne kulturelle forskjeller opp mot hensynet til andre grunnleggende verdier og generelle menneskerettigheter. Forskeren må utvise særlig varsomhet når han forsker på fenomener som kulturelt baserte angrep på liv og helse eller andre menneskerettighetsbrudd.
FORSKERSAMFUNNET 25 Medforfatterskap
Det er derfor ikke tilstrekkelig at noen har bidratt til det intellektuelle arbeidet med artikkelen i vid forstand, for eksempel en kombinasjon av datainnsamling, kritisk revisjon og godkjenning av sluttproduktet. Forskere og studenter er forpliktet til å gi nøyaktige referanser til litteraturen som brukes, enten det er primær- eller sekundærlitteratur. Faglige veiledere har et særlig ansvar for å følge opp studentenes kunnskap og holdninger om forskningsetikk slik at de praktiserer god referansepraksis i fremtidig arbeid.
Universiteter, høyskoler og andre utdanningsinstitusjoner har et særlig ansvar for å sørge for at studentene får opplæring i forskningsetikk og vitenskapelig redelighet. Generelt har de ansvarlige for innsamling av materialet førsterett til å bruke det i analyser og til å publisere resultater. I andre tilfeller er ikke bare troverdigheten til forskningen relevant, men også kravet om at forskningen skal være objektiv.
Det er et brudd på forskningsetiske standarder dersom forskeren holder tilbake vesentlig kritikk og ikke går ut med den i relevante settinger for å avklare problemstillingene helhetlig. Tilretteleggeren bør også være bevisst på hvordan andre bruker studentenes arbeid før det fullføres, og hvordan man kan offentliggjøre tilretteleggerens deltakelse, hvis det er hensiktsmessig. Veileder og prosjektleder må ta ansvar for de forskningsetiske problemene studentene eller prosjektmedarbeiderne møter.
Veiledere og prosjektledere har også ansvar for å ta hensyn til forskningsdeltakerne og andre involverte i student- og ansatteprosjekter. De må ta ansvar for problemer som kan oppstå for den eller de som utfører prosjektet, dersom forskningen kan være spesielt belastende for dem.
OPPDRAGSFORSKNING 34 Ulike typer forskning
Både offentlige og private oppdragsgivere har en legitim rett til å bestemme rammene for forskningsoppgaver, så lenge de ikke kommer i konflikt med de øvrige kravene til forskningen. Oppdragsgiver har rett til å styre eller påvirke tema og problemstillinger, men ikke valg av metode, resultater og konklusjoner som forskeren trekker på bakgrunn av resultatene. Når forskning organiseres som store hierarkisk styrte prosjekter, vil forholdet mellom den enkelte forsker og prosjektledelsen tilsvare forholdet mellom forsker/forskningsinstitusjon og oppdragsgiver.
Dersom den enkelte forsker opplever en konflikt mellom lojalitet til institusjonen eller prosjektet og forsvarlig etisk prosedyre, er utgangspunktet at den enkelte har et medansvar for det han eller hun er med på. Det er derfor viktig at forsker/institusjon og oppdragsgiver ikke har slike overlappende interesser som truer forskningens uavhengighet (trussel om egeninteresse). Når forskeren skal publisere og bruke resultatene, har han eller hun et selvstendig ansvar for å være tydelig og åpen om alle sammenhenger (klient og finansiering etc.) som kan ha betydning for troverdigheten til forskningen/undersøkelsen som utføres. .
Både forskeren og oppdragsgiver har et ansvar for å hindre at forskningsresultatene presenteres på en misvisende måte. Forskeren skal beskyttes mot utilbørlig press fra klienten til å trekke visse konklusjoner, og bør i visse situasjoner benytte sin rett til å avbryte oppdraget. Oppdragsgiver må akseptere at forskeren har rett til å drøfte sitt mandat som en del av forskningsrapporten, for eksempel for å gjøre oppmerksom på at åpenbare faglige eller praktisk relevante perspektiver, tolkninger og hensyn er utelatt fra mandatet.
Dersom oppdragsgiver bruker resultatene selektivt eller tendensielt, plikter forskeren å påpeke dette og be om retting av den villedende fremstillingen. Dette kan være viktig både for å hindre selektiv eller partisk presentasjon av forskningsresultater og for å la andre verifisere resultatene.
FORSKNINGSFORMIDLING 41 Formidling som faglig oppgave
God kommunikasjon krever samhandling og samarbeid mellom forskningsinstitusjoner og andre institusjoner, som massemedier, skoler, kunstinstitusjoner, livssynsforeninger og frivillige organisasjoner. Formidling kan skje med varierende medvirkning fra forskere og andre (som journalister eller lærere), skriftlig, muntlig eller gjennom andre tilnærminger (som utstillinger og elektroniske medier). Forskeren bør formulere seg slik at forskere fra andre områder og andre deltakere i argumentasjonen kan ta et begrunnet standpunkt til det han eller hun påstår.
Forskeren bør avklare begrensningene i sitt faglige perspektiv og sin kompetanse på det aktuelle feltet, noe som kan gjøre det lettere for lesere og publikum å se om andre faglige perspektiver kan føre til andre oppfatninger. Forskeren må uttrykke seg saklig og tydelig for å unngå tendensiøse tolkninger av forskningsresultatene. Når forskeren deltar i samfunnsdebatten betyr det at de legger vitenskapelig kompetanse til grunn for å bidra til opinionsdannelsen.
De kan bidra med informasjon på et debattert område, ta en informert stilling til kontroversielle temaer, eller prøve å sette nye temaer på den offentlige dagsorden. Forskeren skal også delta i diskusjoner om rimelig tolkning og riktig bruk av forskningsresultatene. Forskeren bør liste opp sitt fagfelt, ikke bare sin grad eller stilling, når han opptrer som fagekspert.
Forskeren har en særlig plikt til å returnere forskningsresultatene til deltakerne på en måte som er forståelig og forsvarlig. Forskeren skal organisere resultatene slik at sentrale funn og innsikter formidles på en måte og i et språk som er forståelig for mottakerne.
