Grunnlaget for hvordan dette skjer er inkarnasjonen, som Tanner forstår som en dynamisk prosess der Ordet tar på seg Jesu menneskelige natur. Forsoning kan i den kristne forståelsen av begrepet defineres som en gjenoppretting av forholdet mellom menneske og Gud; et gjenopprettet eller nytt forhold, som frelsen avhenger av.3 Tradisjonelt har objektive forsoningslærere plassert det endrede i forholdet mellom Gud og mennesket til Gud.
Problemstilling og definisjon av kjernebegreper
Nedtoningen av inkarnasjonens betydning for forsoning har preget katolsk tankegang generelt, og kanskje protestantisk tankegang spesielt, i mange år. Mer presist forstås det som foreningen mellom Gud og mennesket, som anses som en konsekvens av foreningen av Jesu menneskelige og guddommelige natur 11.
Kathryn Tanners betydning
7 gjennom både Jesu liv, død og oppstandelse.10 I den forbindelse vil jeg gjøre leseren oppmerksom på at jeg har valgt å oversette den engelske terminologien med «accept» med «accept» og ikke f.eks. antar", som også er en mulig oversettelse, hvor denne terminologien brukes for å beskrive hvordan Ordet adopterer (adopterer) mennesket under inkarnasjonen.
Avgrensing og materiale
Metode
Et viktig kriterium vil derfor være at det må være mulig å gjøre dette uten å undergrave kirkens lære, slik den kommer frem gjennom Skriften og den nikenske trosbekjennelsen. Den nikenske trosbekjennelsen anses derfor som autoritativ slik hele den verdensomspennende kirken bekjenner den, og den, akkurat som Bibelen, er en del av vårt trosgrunnlag.
Disposisjon
Jeg vil også kort se om hennes forsoningsmodell kan tilføre noen nye perspektiver til kirken. Jeg vil nå kort beskrive de aleksandrinske og antiokiske skolene om hvordan Kristi to naturer er relatert til hverandre.
Den alexandrinske skole
Den antiokenske skolen
15 til ett vesen.31 Ved konsilet i Efesos i år 431 ble det fastslått at Kristus er fullt ut menneske og sann Gud, men likevel én person. Kristi guddommelige natur er forent i en og samme person, men uten blanding, splittelse, transformasjon eller adskillelse.
Kappedokierne
Anselms bok Cur Deus Homo tar opp dette spørsmålet, men hans intensjon er ikke å svare på om Gud ville blitt menneske hvis fallet ikke hadde skjedd. Tanner sier ingenting eksplisitt om Gud ville ha blitt menneske hvis fallet ikke hadde skjedd.
Guds som giver
Dessuten er Guds gaver universelle av karakter: «Gud gir uten grenser til alle og alt, til det beste for alle».53 Derfor henger beskrivelsen av Guds gaver som universelle sammen med at Guds gave er betingelsesløs. Allmennheten i Guds gaver understreker imidlertid at Guds gaver heller ikke kjenner noen grenser for hvem de gis; heller ikke i form av geografiske grenser.
Skapt i Guds bilde
Det viktigste her er at skapelsen er bildet av den andre personen i treenigheten og at deltagelse i Gud betyr at vi er avhengige av Gud.64 Mennesket hever seg over skapte ting med sin rasjonalitet. Ifølge Tanner ble mennesket også skapt med en sterk likhet med en hest, noe Tanner også karakteriserer som en sterk deltagelse i Gud. Årsaken er at det er en klar ontologisk forskjell mellom mennesket og Gud.67 Denne forskjellen vil alltid være tilstede, fordi mennesket ifølge Tanner er i ikke-.
Dette forholdet til Gud, slik Tanner ser det, gir mening i lys av Guds karakter som gavegiver (se avsnitt 3.1), noe som igjen bare er mulig hvis Gud og mennesket er på et annet kausalitetsnivå.69 Vi skal se senere. . hvordan dette prinsippet er avgjørende for menneskets antropologi etter inkarnasjonen.
Syndefallet: årsaken og resultat
Selv om Tanner mener at vi mottok Ordet og ånden ved skapelsen, har han noen forbehold. Menneskets mangel på Ord og Ånd gjør at mennesket kan sees på som skadet, men ikke menneskets natur i seg selv. Men i mangel på Ordet og Ånden – som ikke ligger i menneskets egen natur – blir mennesket skadet.
Utgangspunktet for menneskets problem er derfor menneskets mangel på noe som ikke er av menneskets egen natur – Ordet og Ånden.
Kristi to naturer
We are not justified because of the righteousness we possess in and for ourselves, living renewed lives under the grace of God. Instead, we are justified through our relationship with Christ, who is righteous as we are not.86. Tanner häveren ässä, i vlagig protestantisk tradition, at vi i Kristus er Frelst her og nå, og at Frelsen er såndningsløs.
Fordi en rekke menneskelige egenskaper ser ut til å være i motsetning til guddommelige egenskaper, er det vanskelig å forklare inkarnasjonen og samtidigheten.
Kenose
Med en slik forståelse av transcendens, står ikke Guds transcendens og immanens i noen motsetning, slik det ofte er tilfelle med tilhengere av kenosis. Men til tross for Tanners forståelse av Guds transcendens, erkjenner hun at inkarnasjonen gjør det problematisk å opprettholde en lære om Jesu menneskelige og. Med en slik forståelse av Kristi to naturer tas fokuset bort fra det Tanner oppfatter som en lite hjelpsom spekulasjon om hvordan karaktertrekkene til de to naturene forholder seg til hverandre.
Bakgrunnen for hvordan dette skjer, som forklart i forrige avsnitt, er Tanners forståelse av foreningen med Jesu menneskelige og guddommelige natur og fullkommengjøringen av Jesu menneskelige natur ved at Ordet absorberer den.
Inkarnasjonens betydning
Ordets nedtegnelse av mennesket i Jesus innebærer derfor en kamp med disse syndekreftene som Jesus møtte og bar. Hele Jesu liv er derfor viktig for det frelsende aspektet ved forsoningen, siden Jesus måtte gjennomgå de samme lidelsene og prøvelsene som en typisk. Gjennom disse prøvelsene som Jesus overvant, tror Tanner at Jesu menneskelighet endret seg og vokste, ettersom den ble opptatt av Jesu guddommelige natur.
Tanner tolker disse versene som å demonstrere en konsekvens av at Ordet tar på mennesket når Jesus vokser og blir styrket gjennom det han går igjennom.127 Tanners budskap er derfor ikke at mennesket blir frelst ved inkarnasjonen i stedet for korset.
Inkarnasjonen og korset
Tanner ser også en mening i at «Kristus døde for oss», men ikke på en rettsmedisinsk måte, slik det ofte tolkes. Følger vi Torrances definisjon av stedfortredende, blir dette dermed en viktig mekanisme for å forstå at Ordets aksept av Jesu menneskelige natur har betydning for hele menneskeheten, som er Tanners poeng. Det er gjennom Ordets aksept av Jesu menneskelige natur i inkarnasjonen, gjennom hans liv, død og oppstandelse – hvor Jesu menneskelighet er fullt opphøyet og herliggjort – at mennesket blir frelst 137.
Ordets inkludering av Kristi menneskelige natur og alle Jesu mirakuløse handlinger gjennom hele hans liv skjer ved Åndens kraft.
Jesu død som offer
Med denne forståelsen av Jesu offer er vi tilbake til Tanners forståelse av essensen av forsoningen, forklart tidligere; Jesus ble helliggjort for at mennesker skulle bli helliget og dermed forsonet. Analysen av Tanners teologi har vist at hennes forståelse av antropologi og Kristi natur er et viktig grunnlag for måten hun forstår forsoningen på. Hennes prinsipper om Guds radikale transcendens og det ikke-konkurrerende forholdet mellom Gud og skaperverket er svært viktige, spesielt for hennes forståelse av antropologi, men også for resten av hennes teologi.
Deretter vil jeg vurdere hennes teologi om Jesu natur, før jeg diskuterer hennes forståelse av selve forsoningen.
Guds radikale transcendens og ikke-konkurrerende forhold til skapelsen
Denne strukturen i diskusjonen er viktig for å avdekke om det er et brudd i den interne sammenhengen i hennes teologi. Likheten mellom tilhengere av straffesubstitusjon og Tanners kritikere er at begge grupper er enige om at menneskelig synd må tas på alvor og få konsekvenser. Forskjellen er at tilhengere av straffesubstitusjon også vil understreke at det må være i form av straff, som også har en frelsende betydning.
Her vil jeg særlig vurdere kritikken mot Tanners forsoningslære som ensidig og diskutere hvordan Jesu død kan oppfattes som soning.
Menneskets passivitet vs. ikke-konkurrerende forhold mellom Skaper og skapelse
Det er derfor en klar sammenheng mellom Tanners radikale ubetingethet av Guds gave og hennes utgangspunkt for menneskets passivitet. Selv om hun knytter soteriologi direkte til inkarnasjonen her, er det ikke en stor endring i hennes forsoningsmodell som skal til for å unngå problemet med universalisme, men snarere hennes teori om menneskets passivitet i forhold til å motta Guds gaver. Tanners teori om menneskets passivitet er, som det viser seg, delvis uforenlig med prinsippet om Guds ikke-konkurrerende forhold til skaperverket.
Videre blir universalistisk soteriologi, som vist, en logisk konsekvens av hennes insistering på menneskelig passivitet.
Kan Tanners lære om Kristi natur omtales som kenose?
Når det gjelder om vi fortsatt kan kalle Jesu menneskenatur et sant menneske, siden Ordet oppsummerer Jesu menneskelighet og dermed Ordet har en sterkere innflytelse på flere sider ved Jesu menneskelighet, argumenterer jeg for at vi kan. Hvis man aksepterer antagelsen om at Kristi menneskelige natur handler i menneskets sted, er det enkelt å akseptere Kristus. Konklusjonen på spørsmålet om Tanners teologi kan kalles kenosis blir derfor nei, med forbehold om at dersom kenosis defineres annerledes, kan konklusjonen bli en annen.
50 Nå som alt det grunnleggende i Tanners selvforsoningsmodell er evaluert, er det naturlig å vurdere selve modellen.
Er Tanners kritikk av andre forsoningsmodeller adekvat?
I Tanners egen versjon kritiserer hun imidlertid først en rekke andre tradisjonelle modeller for forsoning – muligens for å vise at det trengs et alternativ. 51 Tanners utpeking av straffesubstitusjon som en modell der Guds kjærlighet fremstår som begrenset av en rigid lov som Gud selv laget, kan også diskuteres.169 Tilhengere av straffesubstitusjon vil nok være uenige i en slik karakterisering, siden intensjonen med en . Samtidig kan det faktum at straffen er en erstatning sees på som et bevis på Guds store kjærlighet (jf. Schreiners definisjon av straffesubstitusjon).170 Det er imidlertid vanskelig å unngå det problematiske faktum at straff i sin verst tenkelige form. er en nødvendighet i straff.
Tanners kritikk demonstrerer derfor et reelt problem med straffesubstitusjonsmodellen, da Tanners karakterisering viser hvordan Kristi handling, slik den presenteres i denne modellen, lett kan fremstå som et uttrykk for begrenset kjærlighet snarere enn et rent uttrykk for kjærlighet.
Er Tanners forsoningsmodell ensidig?
En vektlegging av straff som en forløsende virkning virker unektelig en begrensning av barmhjertighet, selv når straffen påføres noen andre. La meg gå dypere inn i noen av de samme antakelsene som ligger til grunn for straff. Dette står i kontrast til mange tradisjonelle forsoningsmodeller, som ofte eksplisitt understreker én del av Jesu liv.
I så måte kan Tanners modell av forsoningen neppe betraktes som ensidig, men gjør i stedet hennes modell av forsoningen mye rikere enn mange andre, siden Jesu liv ikke kan reduseres til en parentes.
I hvilken forstand er Jesu offer sonende?
Må Guds vrede blidgjøres?
Ingen av disse stedene er imidlertid kultiske rituelle ofre, og det utgytes ikke blod for synd og renselse.186 De kultiske ritualene er derimot alle fokusert på de syndige og/eller urene mennesker og ikke på Gud.187 Det er mange forskjellige kultiske forsoningsritualer. Derfor er det ingenting som tilsier at en røyk med en lukt "behagelig for Herren" skal tolkes i retning av propitio.190 Dessuten følger det ikke nødvendigvis med at en lukt som behager Gud betyr at offeret der lukten kommer. fra, var å gjøre Guds vrede til nytelse. Det er minst like sannsynlig at duften fungerer som et tegn på lydighet og/eller et gjenopprettet forhold, som behager Gud.191 1 Sam 15:22 gjør det klart at «...å adlyde er bedre enn å ofre... ".
Det er ikke plass her til å gå i dybden av det store bibelske materialet for kultister.
Jesu offersoning; Rom 3, 23-25?
Det fremgår av både den norske oversettelsen og den greske teksten at Guds vrede åpenbares mot (ἐπὶ) alt ondt, altså all synd, og ikke direkte mot menneskene selv. Det er ingen indikasjoner på at Paulus' omtale av offer, og spesielt bruken av ordet ἱλαστήριον refererer til gresk offerpraksis. På den annen side kan Romerne 3:25, også på grunn av teksten om at forsoning skjer ved Jesu blod, hentyde til den store forsoningsdagen som er beskrevet i 3. Mosebok. Det er derfor naturlig at tolkningen av Rom 3:25 er basert på den jødiske offerpraksisen og ikke den hedenske.
Slik jeg ser det er det ingen mangel, men snarere en styrke, i hvordan hun med sin grundige forklaring viser at det ikke er noen propitio i Jesu offer, samtidig som hun viser hvor forskjellige offerkonnotasjonene i NT fra OT.
