53
har heller ikke muligheten til å svare på alle disse spørsmålene i denne artikkelen. Det jeg likevel vil hevde er at ungdomsdiakonien har ikke harblittdrevet noenform forungdomsar
beid tidligere.
Hva er så forskjellen mellom ungdomsar
beid og ungdomsdiakoni? Og hva er det sær-
sette i fokus, har diskusjoner rundt
av diakonien (førstogfremstsognediakonien / menighetsdiakonien)?Hvorfor er detsåviktigå fokusere spesielt på ungdomsdiakoni? Er dette bare et «moteord»? Eller er det også et nytt begrep som fører med seg noen nyemetoder i ungdomsarbeidet? (Sandsmark 2002: 6-8)
Om det finnes noen entydige og klare svar
«Pastoring youngpeople can teach us volumesabout pastoring people of allages.for youth ministry ultimately is notlimited to what the church has to offer youth. Itineludes what youthoffer us as well:a way of being «church» thattakes seriously the search for God that is so acute duringadolescence but so neces- sary forus all(Dean og Foster199S.17).
«Den norske kirkes definisjon avdiakoni består av to hovedkomponenter: Fellesskapsbyggende arbeid og arbeid rettet mot mennesker i nød.
Denne definisjonen gir derfor ungdomsdiako nien to ansikter. Det ene er tiltak eller aktivite- som retter seg mot spesifikke utsatte ung-
de har drevet, men likevel er tendensensterk i somer drevetav kristne organisasjoner, sekun- forholdtildetevangeliserende og undervisende, dærforebyggendetiltak i Oslo, Kristiansand og Bergen (eller lavterskeltilbud som den lokale kirken driver (tilføyelse av forfatter i denne artikkelen). Eller det kan være den diakonale opplevelse for alle, både deltagere og konfir
manter. Deternoe som skjer med oss når vi er sammenen liten uke,24 timer i døgnet, og der mye Gud er mitt iblant oss. Det er mange som
mål og verdier forandret seg noe. Ungdoms diakoni kanvære medpå å fornye og vitalisere av det arbeidet som allerede blir drevet.
Forhåpentligvis vil dette også være med på å ønskerå væremed som medarbeideretil neste starte arbeid for og med unge på steder der det år, og spør hvordan de kan bli det. En ung-
domsdiakons hjerte smelter når våre to venn
inner stiller seg rett ovenfor meg, og spør om også de kan være med til neste år. Det er helt
tydelig at det er noe positivt som har skjedd egne for ungdomsdiakonieni forhold til resten med disse jentene denne uka. Det er synelig i
ansiktene. Deer åpne,ikke lukkede, slik devar når vi kom for fem dager siden.
hør min historie
Ungdomsdiakoni
Mange vil hevde at ungdomsarbeideti Den nor
ske kirke står i en evangeliserende og opplæ- rende tradisjon. Dette er selvfølgelig ikke hele ter
sannheten. Bildet er mer nyansert. Det finnes domsgrupper. I mange sammenhenger blir menigheterog kristne organisasjoner som har disse referert til som ungdomsdiakonale tiltak, hatt et mer helhetlig syn på ungdomsarbeidet Eksempler på detteer bamevernsinstitusjoner
—---,---i somer drevetav kristne organisasjoner,sekun- Scene 3
Det hargått et drøyt halvtår, ogdet er tid for å starte med et nytt konfirmantkull. Første sam
ling er fredagskveld med presentasjonsgudstje- på disse spørsmålene, er jegikke sikker på. Jeg neste den påfølgende søndagen. Vi har ikke
hatt noekontakt med våre to venninner siden konfirmasjonssøndagen, så jeg blir virkelig
overrasket når jeg ser den ene avde møter opp mye å tilføre den øvrige diakonien, slikDeanog på begge disse samlingene. På kirkekaffen er Foster hevder om «youth ministry» og kirken ting roligere, og jeg fårsjansen til å snakkelitt, for øvrig:
og igjen kommerspørsmålet: «Kan jeg jobbe i kirka?» Dette ønskerjeg å følge opp, og lurer på om vi kan treffes en ettermiddag i den kom mende uken. Onsdag er en god dag for oss begge.
Jeg sitter på kontoret denne onsdagen og venterutenat noen kommer...
Ungdomsdiakoni er et ord som blir mer og mer brukt innenfor kristent ungdomsarbeid.
Detteerimidlertidforholdsvisnytt. Ved bruk av
dette begrepet har nye sider og dimensjoner vinklingen Prmlg7on?s“arbe7d gen'’erei'HSands'- mnen ungdomsarbeidet kommet fram 1 lyset, mark 2002:107). Diakoni som fellesskapsbyg- Det har bhtt drevetmyegod dtakorn blantunge gende arbeid er tett linkettil menighet: To sider før dette ordet ble tatt 1 bruk, men ved å sette av samme sak? Og som Dean og Foster sier i begrepet mer 1 fokus, har diskusjoner rundt sitat over,er dethermyeåhente fra ungdoms-
54 hør min historie
Høre på de unges historie
«I utviklingspsykologien blir ungdomstiden ofte karakterisert som tiden for identitetsbyg
ging. Det er her vi i hovedsak skal finne ut hvem vi er,ogdetgjør vi førstogfremst vedåse oss selv gjennom andres øyne. Speilbildet blir derfor viktig. Demest sentrale bildene fårung dommerfra jevnaldrende og voksne de respek tere. Disse speilbildene godtar de nesten uten spørsmål. «Mine informanter viser at venner og andre signifikante personer har vesentlig Diakoni i konfirmantopplegg2
En del av den diakonale profilen til et konfir mantoppleggbør være åleggetil rette for atalle 9.-klassinger, som ønsker kirkelig konfirma sjon,får et tilbudde kan delta i: Om dette hand
ler om mennesker med fysisk og eller psykisk utviklingshemning, eller det er ungdommer som er utagerende og har av ulike årsaker van
skelig for å konsentrere seg, eller det er ung
dommer med psykiske lidelser.
«Fourout offive teenagersin a recent Galluppoll said thatser- ving the need ofothers appeals tothem. Twenty percent said they werecurrently involved inchurch-sponsored activities to help lessfortunate people, and 68 percent of teenagerswho «have not been attracted to attend church recently» said they would like to be involved in church-sponsored service activities» (Deanog Foster 1998:113).
arbeidet. Kirken har rett og slett mye å lære av hvordanunge er fellesskapogkirke.
Det er noen konfirmanter som trenger et annet opplegg, eller tilpassning på en eller annen måte. I vårttilfelle, med disse to jentene, handler det om å ha nok ledere på leir. Deter noen som krever mer av oss ledere enn andre, ogdettemåvisom kirke tahøyde for. De trenger trygge ledere som blirstående når det blåser, og ikkeerredde forå ta en trykk. Ledere som sam
men går den andre mila, og dermed kan være medåvise at kirkeernoe vi er ifellesskap.
Den andre delen av den diakonale profilen til et konfirmantopplegg er hvordan vi kan være med åøkedendiakonale bevissthetenhosung dommene. Dette kan vi gjøre ved å legge til rette for at de kanhandle diakonalt, ved siden av at det jobbes aktivt med et holdningsska
pende arbeid blant konfirmantene. Studierfra USA sier noe omat dette er en del av kirkens oppdrag som ungdommer trekkes til:
Dette er tallfra USA, menpådette området er trolig ikke vårenorskeungdommer så forskjel lige fra de amerikanske. Det er flere norske menigheter som nettopp tar tak i dette og er med på Kirkens Nødhjelp sin fasteaksjon. Her blir konfirmanteneutfordret på å være medå samle inn penger, samtidig som defår informa sjon om ulike utfordringer vi står ovenfor i møte med menneskeri ulike delerav verden:
Menneskehandel, HIV / Aids, mangelpå rent vann osv.
Slike tiltak, om de er i kirkene, bedehusene eller i egne hus, gir kirken en mulighet til å skape en arena for møter (på nøytral grunn):
Møter mellom ungdommer, ungdommer og voksne og forhåpentligvis mellom ungdom, voksne og Gud.
Kafeen gavprestenog meg anledningen tilå møte disse to konfirmantene før leiren på en nøytral grunn. Vi kunneservere noe ådrikke og sitte rundt et bord,og fikk derfor den arenaen som vi trengte for å høre på jentenes historie.
En historie som erpreget av utprøving av gren ser, eldre venner som drar de med på mye usundt, nederlag på skolen og foreldre som merellermindrestiller opp.
...i lys av disse glimtene
Kafé som lavterskeltilbud
Det er flereogflere menigheter som driverulike former for lavterskeltilbud som kafeer, klubber og lignende, ogdisse tiltakene blirofte kalt ung- domsdiakonale. Ann-Kristin Fauske har i sin bok «Merenn ord. Ungdomsdiakoni i praksis»
følgende kjennetegn pået lavterskeltilbud:
• «Det stilles ikke krav til brukerne når det gjelderideologi/tro, ferdigheter,interesser eller medlemskap.
• Du kan komme somduer,når du selv har lyst.
• Detkosteringentingåkomme inn.
• Stedet er et trykt «gatehjørnet med tak over» -et sted å «henge».
• Tilbudet girmuligheter til å lære, og til å deltai utfordrende aktiviteter hvis du selv har lyst (Fauske 2003:42).
hør min historie 55
Mor Teresa
eller annen måte.
i
betydning for gudstro» (Birkedal 2001:231).
Deanog Foster beskriver detslik:
Hvert eneste menneskeerGuds barn, skapti hans bilde.
Deterdet som teller.
Vår oppgave er åtjene den fattigsteblant fattige.
Guds kjærligheter uendelig, full av ømhet, full av medfølelse.
Gud elskerverden gjennomoss;
deg ogmeg.
«Significant relationships with Christians are crucial if we stand any chance offorming an identitythat takes into account who we arein God's eyes. Only God's eyesrejlect who we trulyare...
Onlythrough the church do we hearGod's message to Mary:
«Greetings, favored one!»... Of all the mirrors that help us esta- blish identity, onlythe church allows us to see ourselvesasGod sees us: favored, beloved, blessed» (Dean og Foster1998:46)»
(Sandsmark 2002:56)
andre ungdommer med den kjærlighet, nåde, NotfiP
1 Hentet fra boken til Dean Borgman «Hear My Story Understanding the Cries ofTroubled Youyh».
2 (Alveng og Hegerstrom 2003:85-108)
3 Carrolls (1991) i deler hvakristentlederskap erinn itre der «EnsumingChristian Identity» er en de.
Astrid Sandsmark: Hoyskolelektor ved høyskolen Diakonova Adresse: Kirkekontoret pb. 3,1411 Kolbotn
Hvisdetteer så, kan vi som menighet, konfir- mantledere,være medpå noe stortnårvi setter
oss ned og hører på unges historie. Nårvi lytter LittfiPatUPllStfi:
OSS inn påhvade har åfortelle, kan vi Væremed Alveng. Kristine Aksøy og Hegerstrom,Geir (2003): Kort og å fortolke dette i lys av hvem Bibelen og vår
kristne tro sier atde er.
Carroll, er en sentral forfatter innefor kris
tent lederskap i USA, og sier at dette handler om å «Ensuming Christian Identity»3; Det erå fortolke, samtå gi mening og identitet. Det er snakk om hvordan menigheteneller etkristent miljø forløsertro, og gir medlemmene et bak
teppe de kan plassere sine livserfaringer inn i.
Denne delen handler også om hvordan hvert enkelt medlem skal få hjelp til å få deres egen
håp og raushet som Gud kommer oss alle i møte med. Og at vi sammen, i fellesskap, kan finne uthvem Gudharskaptoss til å være, for Gudelskergjennomoss.
Godt.Lederperm.IKO forlaget. Oslo
Birkedal. Erling(2001):Noen ganger tror jegpå Gud. men...
En undersøkelse avgudstro ogerfaringer medreligiøspraksis i tidlig ungdomsalder.Tapirforlag.Trondheim
Borgman, Dean (2003): Hear my Story. Understanding the Cries ofTroubled Youth. Hendrickson Publishers, Massachusetts
Carroll, W Jackseon (1991): As One With Authority. Rejlective Leadershipin Ministry. Wetminster /Johan Knox Press.
Louisville. Kuntucky
Dean, Kenda Creasy og Foster. Ron (1998): The Godbearing Life. The Artof Soul Tending for Youth Ministry. Upper Room Books,Nashville
Fauske, Ann-Kristin (2003): Mer enn ord. Ungdornsdiakoni i praksis.IKO forlaget AS. Oslo
verdierOg historier til åkomme til Uttrykk iord Sandsmark, Astrid (2002): Ungdomsarbeid som varer. En
og handlinger(Sandsmark 2002:46). Se“et “S"'n5torrt OPUS' Teologisk fakultet- Uni’
Min bønn erderfor: Atvi som kirke kan være med og møte disse to konfirmantjentene og
Sammendrag:
Ungdornsdiakoni etnyttfelt eller område innefor diakonien?Denne artikkelen tar utgangspunktet i min egen praksisetfaring som ungdomsdiakon, og ser på noen områderder diakonien har noe viktigå tilføre ungdomsarbeidet. De spesifikke delenesom her blir belyster:
Kirkelig drevet lavterskeltilbud (kafé) Konfirmantopptilbudet
Samtale medungdommersomstreverpå en
56 en kappe av omsorg
T
Sentralespørsmål i spørreundersøkelsen vardisse:
• I hvilken grad nårkirken i dittprestegjeld ut til menneskeri terminal fase?
• Dersom kirkeni liten gradnår ut til mennesker i terminalfase,-hva tror du årsakentildet er?
• Kunnedu tenke degå opprioriterearbeidet med menneskeriterminal fase?
rettelegging og gjennomføring av begravelseog med oppfølgende sorgarbeid. Er dette en riktig
«En kappe av omsorg»
Hvor er kirkens omsorg ved livets slutt?
AV KNUT YNGVAR SØNSTEGAARD OG RUNE STRAY
[email protected] e-postsonstegaard
et dødsfall i det store og hele er smuldret bort og at det stort sett er bare kontaktinitiativ fra prestens egen side som har sikret at denne skikkeni noen grad erblitt opprettholdt, har vi fått en helt ny type seremonier i såkalte «svø- pingsandakter». Når døden er et faktum, sendes det bud på presten, muligens i denformening at han på det tidspunkt kan formidle trøst.»
(Omsorg for alvorligsykeogdøende. Nr. 21988 s. 8) Videre sier han «Fra kirkens side er det selvsagtønskeligat presten på ny kommer innifor
bindelse med livets slutt, ikke bare som seremoni- mester når det heleer over, mensom hjelper,rådgi
ver og veileder i den krevendeforberedelsesfasen.» Spørreundersøkelsen viste:
(samme tidsskrift s. 9) • at menighetsprester og diakoner i liten grad har kontakt med mennesker i terminal fase.
(Prester og diakoner hadde igjennomsnitt 0.8sje- lesorgsamtalermed mennesker i terminal fase som
Hvor er kirken?
Gjennomdiakonale tjenester fra menighetssøs-
ter, diakon og prest, har kirken tradisjonelt hatt bodde hjemme, og 4 sjelesorgsamtaler i gjennom en sentral oppgave når det gjelder omsorg og snittpåinstitusjoner.)
i* «j
f a
• Menighetsprester og diakoner har mindre pleie av mennesker i livets sluttfase. I vår tid sjelesorgsamtale i gjennomsnitt i har dødenogstell avuhelbredelig sykemer blitt
en oppgave for vårt offentlige helsevesen.
Presten og diakonen synes å spille en stadig mindre rolle overfor menneskeri terminal fase (I flg. NOU 1999: 2 definertsom uhelbredelig syke som har inntil ett år å leve)
Først når døden eretfaktum ogbegravelses- Biskop Per Lønning holdt i juni 1988 et fore- byråetringer, starter kirken sitt arbeid med til- drag i Nordisk Kongress i Bergen, hvor han sa
følgende: «En interessant tendens er at samti
dig som skikken medåtilkalle presten forut for observasjon?
Forå få svar pådette gjennomførte vi høsten 2000 en spørreundersøkelse i to prostier i Hamar bispedømme.
enn en
året med mennesker som bor hjemme i terminal fase.
• I Øvre Eiker takket 90 % av pasientene i terminal fase ja til samtale med presten/
diakonen.
57
Vår umiddelbare kommentar på dette er at behovet nok er der, menat helsepersonell ikke alltid er oppøvettil å fange opp signalene. Her Vi merket oss at dissesentrale representantene frahelsevesenet ønsketet samarbeidmed kirkenvel kommen.Kreftsykepleieren kjente seg ofteensom
to prostier.
Vi har også møtt diakoner fraandre kanter av landetsom i stor grad møter syke og døende men nesker isittarbeid.
Vi harheller ikke lettiaktuellsjelesorglitteratur med tanke på å uni'
men vår egen preste- og sjelesorgspraksis gjennom de siste tjue årene synes å bekrefter det som dennespørreundersøkelsen herviser.
Erfaringer fra helsevesenet
Vår spørreundersøkelseviste at når kirken fak- . tisk har kontakt med mennesker som bor
Vi foretok derfor et intervju med omsorgs- sjefen og en kreftsykepleier i to kommunerpå Østlandet, en by og ett tettsted. Vi brukte ikke spørreskjema menhaddeen samtalehvor vi var skjedd gjennom hjemmesykepleien / syke- opptatt avhvordan de som sitter sentralt og de
hjemmet. som jobber ute i hjemmetjenesten arbeider
• at et organisert tverrfaglig samarbeid med overfor uhelbredlig syke og døende pasienter, helsevesenet som tar sikte på å hjelpe men
nesker i terminal fase, ikke var etablert i noen kommune i de to prostiene.
• at prester og diakonerkan tenke segå opprio- og ville gjeme ha et nærmere samarbeid med ritere arbeidetmedmenneskeri terminal fase, prest/diakon. Samtidig hadde deen opplevelse av
• at prester og diakoner ikkeønsker å nedprio- at behovetfor sjelesorg ikke varså veldig stort, ritere gudstjenestearbeid og barne- og ung
domsarbeid. Dersomarbeidet med mennes ker i terminal faseskal opprioriteres, bør det
hovedsakligskje på bekostning av kontorar- kanvi sitere sykehusprestene Eivind Bragerog
beid. Dag Sigurd Wisløff som sier:«De åndelige/reli-
giose behov kan sjelden sees ellerhøres eller luktes på linje med fysiske, psykiske og sosiale behov.
Derimot uttrykker de seg gjeme gjennom disse man oppfører seg på».
en kappe av omsorg
Konklusjon:
1)Menighetsprester og diakoner har mindre
enn en sjelesorgsamtale i gjennomsnitt iåret behovene og i måten med mennesker som bor hjemme i terminal (Omsorg nr.4/1994) fase.
2) Menighetsprester og diakoner ønsker å Erfaringer fra en tverrfaglig komme på banen i dette arbeidet. rådgivningsgruppe
Under vårt prosjektarbeid besøkte vi en tverr- Forbehold: faglig rådgivningsgruppe i en østlandskoin- 62% avprestene og diakonenei prostiene svarte på mune. Det var en gruppe engasjerte mennes- undersøkelsen. Dette tallet er sannsynlig stort nok kermedulik profesjon og yrkesbakgrunn men til å gi et tilnærmet riktig bilde av holdningene som alle hadde ett felles mål: Gjøre omsorgstje- blant prester og diakoneri nevnte prostier. Vi må ta nesten foruhelbredelig sykeogdøende mennesker i forbehold om at undersøkelsen kun er foretatt i dereskommune så god som mulig.
De hadde foretatt en spørreundersøkelse i kommunen somvisteat det var et sterktønske om å få døhjemme når forholdene ellers lå til rette for det. Det har medført at ca. 25-30 % av allede som døde i kommunen siste år (året var iderbygge denne konklusjonen, 1999), døde hjemme. Landsgjennomsnittet er 1 ca 15 %. For at pasienten skulle ha det godt også hjemme, var detviktig at desomhaddeomsor
gen rundt den doende folte trygghet hvor de blant annet hadde:
• helsearbeidere å ringe til.
en ordning for rask innleggelse på syke- hus/sykehjem.
• at nårkirkens kontakt med mennesker i ter- hjemme i terminal fase, har dette i hovedsak minal faseer liten, tror prester og diakoner at skjedd gjennom hjemmesykepleien og syke- dette fordetmeste skyldesåndeligbluferdig- hjemmet.
het og manglendeinformasjon/kontakt med helsemyndighetene.
• at når kirkens kontaktmed mennesker i ter minal faseer etablert, har dette for det meste
58 e n kappe av omsorg
sliter med forlegenhet overfor kirke og prest.
De sliter med sine tanker og sin tro, men har
han på sittvis forklart hvorfordettevar så viktig forham. I vannet var han igjen sammen med sine kamerater som døde på havet den gang.
Pleierne satt rundt badekaret og gråt sammen medham. Både vannet og pleiernes tilstedevæ- men hun/han skal også kunne møte mennes
kersom er skuffet, frustrerte, fortvilet, som er redde -og som kanskje ikke har noen gudstro!
Ogsådisse menneskene kan haet sterktbehov
• et nettverkskart av frivilligemedarbeiderefra vennerlagogforeninger.
• et tverrfaglig team i kommunen som var opptatt av å gi pasienten helhetlig omsorg, inklusiv sjelesorg.
Soknebud i ny drakt!
Veien videre for prester/diakoneri vår kirke må være å kle soknebudet i ny drakt, nærmest utviderepertoaret.
Vi ønsker ikke å svekke prestetjenestens
kjerneområder, men serdet som problematisk neste gang, var pasienten blittblåligi huden og hvis disse blir enerådende. Mange mennesker hun forstod at det nærmet seg slutten. Hun spurte igjenom detvar noe hanønsket. «Jeg vil bade» sahan. Denne gangen fikkhan sitt ønske ikke et språk for dette. Ihvert fall ikke et språk oppfylt. Da han var plassert i badekaret, fikk de tror presten vil forstå og gjenkjenne.
Vår spørreundersøkelse viste at prester og diakonertrorat åndelig bluferdighet er denvik tigste årsaken til at kirkens kontaktmed men neskeriterminal faseerliten.
I østlandskommunen vi besøkte, takket hele 90 % ja til en samtale med presten/diakonen.
Dette viser at den tverrfaglige plattform som dette arbeidet ble drevet utfra, kanvisevei.
Kanskje kan det gamle soknebudetgjenopp- Kanskje er det slik. Kanskje harvi definert prestetjenestenfor trang.
Vi vil fremholde en sjelesorg som er åpen mothele mennesket, hvoringen del av liveter fremmed oguvesentlig. Når mennesker møter en kirke som målbærer et menneskesyn hvor Denne rådgivningsgruppa understrekte viktig- allelivetsdimensjoner ivaretas, tror vimye blu- heten av atden første informasjon fralegen til ferdighet og mistro brytes ned. Presten - og pasienten som haddefått diagnosen «uhelbre- diakonen, skal gjøre sine kjerneoppgaver, for- delig», ble gjort hjemme hos vedkommende, da valte sakramentene og forkynne evangeliet, helst med pasientens familie / pårørende til
stede.
I dette første møtet med pasienten og dens familie i hjemmet, sørget legen alltidfor at til
budet om sjelesorg blenevnt. Det visteseg at i for å møte kirken. De trenger at noenlytter til 90% av tilfellene takketvedkommende ja tiltil- deres rop om hjelp! Ethvert rop om hjelp bør budet om en samtale med prest/diakon. Også derfor berøre vår kirke ogdetsmedarbeidere, desom hadde et perifert forhold til kirken, tak
ket ja!
Vår kommentar:
Hersynes vi å fåbekreftet hvorviktighelhetlig
omsorg, tverrfagligsamarbeidogretten/mulig- stå i ny drakt i en tverrfaglig kappe av omsorg hetentil å dø hjemme, er. Vi merket oss at den rundtden syke.
månedlige samlingen var høyt prioritert i
denne tverrfaglige rådgivningsgruppa.Her fikk
Kappe av omsorg = palliasjon
vi til fulle demonstrerthvordande ulike yrkes- Oppland Arbeiderblad skriver: «En gammel grupper sammen maktet å bre en kappe av krigsseiler lå døende på et sykehus, og man omsorg rundt den døende. Måten denne råd- hadde merketseg at den svært syke pasienten givningsgruppa brakte kirken og sjelesorgen aldri fikkbesøk. Pleieren spurte om detvarnoe innpå banen,var forbilledligog viser tilfulle at han ønsket. «Jeg vil bade» sa han. Pleieren sa at behovet for sjelesorg er stort når dette fanges det ikkelot seggjøre å flytteden sykekroppen opp og tilbys på en god måte. fra sengen, til badet og opp i badekaret, med stativet med intravenøst ogalle slangersom var koblet til maskiner. Dagen etter spurte pleieren på nytt omdet var noe den syke ønsket. «Jeg vil bade» sa han. Heller ikke denne gangen fikk han sitt ønske oppfylt. Pleieren vasket ham omsorgsfullt i sengen. Dapleieren kom på vakt