Arbeiderpartiet og minoritetene
Hva kan forklare stemmegivning blant ikke- vestlige minoriteter i Norge?
Jens Sandbrekke Wolther
Masteroppgave ved Institutt for statsvitenskap/
Det samfunnsvitenskapelig fakultet UNIVERSITETET I OSLO
22. Mai 2017
II
III
Arbeiderpartiet og minoritetene
Hva kan forklare stemmegivning blant ikke-vestlige minoriteter i Norge?
IV
© Jens Sandbrekke Wolther År: 2017
Tittel: Arbeiderpartiet og minoritetene. Hva kan forklare stemmegivning blant ikke-vestlige minoriteter i Norge
Forfatter: Jens Sandbrekke Wolther http://www.duo.uio.no/
Trykk: Webergs Printshop
V
Sammendrag
Ved det forrige lokalvalget i Norge stemte 6 av 10 ikke-vestlige minoriteter på Arbeiderpartiet.
I denne studien rettes fokus mot Arbeiderpartiet, og hvorfor det akkurat er dette partiet som får flertallet av minoritetenes stemmer.
Oppgaven tar utgangspunkt i tilgjengelig forskning og ulike forklaringer på minoriteters stemmegivning. Problemstillingen blir besvart med statistiske analyser av spørreundersøkelser som er blitt gjennomført i forbindelse med de to siste valgene i Norge. Denne oppgaven skiller seg fra de tidligere analysene av minoriteters partivalg, der minoritetene har blitt analysert med utgangspunkt i den venstreorienterte stemmegivningen. Ved de siste valgene er det imidlertid Arbeiderpartiet som alene peker seg ut som minoitetenes foretrukne parti. Derfor ligger interessen i hva som kan forklare oppslutningen om Arbeiderpartiet i minoritetsbefolkningen.
Multinomisk logistisk regresjon blir benyttet i de multivariate analysene ettersom dette tillater å analysere Arbeiderpartiet alene som en kategori opp mot flere andre partier.
De statistiske analysene bidrar til å bekrefte tidligere forskning, samtidig som det gjøres nye funn. De tidligere funnene som er gjort i Norge, Tyskland og Storbritannia bekreftes. Funnene indikerer at minoritetenes tilhørighet til en gruppe er viktigere for minoritetenesstemmegivning enn politiske holdninger og økonomisk egeninteresse (Bjørklund & Bergh 2013: 80; Heath et al 2013: 106).
En foreslått forklaring på minoritetenes venstrestemmegivning er at partiidentifikasjon er mer fremtredende i denne delen av befolkningen (Sanders et al. 2014). De empiriske bevisene i denne oppgaven svekker påstanden om at forskjellen mellom minoritetene og majoriteten med hensyn til stemmegivning er et resultat av en mer omfattende identifikasjon med Arbeiderpartiet i minoritetsbefolkningen.
Et nytt funn som gjøres er at velgere som stemmer på venstresidens partier er de mest verdikonservative i minoritetsbefolkningen. Det ser dermed ut til at moralske og religiøse spørsmål ikke er partikonstituerende i minoritetsbefolkningen, slik som det er i majoritetsbefolkningen. Analysene viser også at minoriteter som har bodd lengre i Norge og har mer omfattende kontakt med majoritetsnordmenn, har en mer høyreorientert stemmegivning enn minoriteter med kortere botid som hovedsakelig omgås andre minoriteter.
VI
Forord
Mye er skrevet om velgernes reaksjoner på det økte etniske mangfoldet i dagens Norge, men mindre er skrevet om hvordan innvandrerne og deres etterkommere selv deltar i politiske valg.
Det var med dette utgangspunktet jeg bestemte meg for å undersøke de ikke-vestlige minoritetenes stemmegivning i Norge.
Først vil jeg takke familien min, og spesielt foreldrene mine. Jeg setter stor pris på at dere tok dere tid til å korrekturlese de drøyt 100 sidene, men mest av alt setter jeg pris på den moralske støtten (og mat og husly) som jeg har fått underveis.
Takk til Statistisk Sentralbyrå og Øyvin Kleven, som ga meg tilgang til fersk data fra lokalvalget i 2015. Øyvin Kleven har vært svært samarbeidsvillig og har svart på henvendelser på rekordtid.
Jeg vil også rette en takk de 5 lokalpolitikerne jeg intervjuet i forbindelse med denne oppgaven.
Ikke noe av materialet fra intervjuene vil gjengis i oppgaven. Allikevel bidro mange av lokalpolitikerne med innsikt som jeg kan knytte opp mot de teoretiske perspektivene som jeg benytter i denne oppgaven.
Jeg vil takke alle medstudenter for all teknisk og faglig hjelp underveis. En stor takk må også til lunch-gjengen, kjent som KUTT-gutta. Man skal lete lenge etter en gjeng som jazzer like godt i kantina.
Helt til slutt vil jeg takke Tor Bjørklund, som alltid har vært tilgjengelig når det trengs. Bortsett fra verdifull faglig innputt, har Tor også kommet med gode råd om hvordan jeg kan forenkle og konkretisere språket i oppgaven. I tillegg har jeg satt stor pris på å bli veiledet av en forsker som har vært med på nybrottsarbeidet innenfor det temaet jeg har valgt å skrive oppgave om.
Dersom det oppdages noen feil i oppgaven, er dette mitt ansvar alene.
Jens Sandbrekke Wolther, Mai 2017
Antall ord:25 635
VII
(En del av) de data som benyttes i denne publikasjonen er hentet fra Stortingsvalgundersøkelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn 2013 og Stortingsvalgundersøkelsen 2013.
Stortingsvalgundersøkelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn 2013 ble finansiert av Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Institutt for samfunnsforsking.
Stortingsvalgundersøkelsen 2013 ble finansiert og gjennomført av SSB. Data i anonymisert form er stilt til disposisjon av Statistisk sentralbyrå gjennom Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (NSD). Verken Statistisk sentralbyrå, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Institutt for samfunnsforsking eller NSD er ansvarlig for analysen av dataene eller de tolkninger som er gjort her.
VIII
Innholdsfortegnelse
Innledning ... 1
1.1 Introduksjon ... 1
1.2 Problemstilling... 2
1.3 Oppgavens oppbygning ... 3
2. Begreper og teoretisk bakgrunn ... 4
2.1 Ikke-vestlige minoriteter ... 4
2.2 Forklaringer på minoriteters stemmegivning ... 10
2.2.1 Sosioøkonomisk status ... 10
2.2.2 Minoritetenes politiske holdninger ... 11
2.2.3 Partiidentifikasjon ... 13
2.2.4 Sosial gravitasjon ... 15
2.2.5 Politisk assimilering ... 16
2.3 Tilgjengelig forskning ... 17
3 Metode og operasjonaliseringer ... 20
3.1 Datasett ... 20
3.1.1 Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015 ... 20
3.1.2 Undersøkelsene fra Stortingsvalget 2013 ... 21
3.1.3 Tilpassede datasett ... 22
3.2 Operasjonaliseringer ... 23
3.2.1 Avhengig variabel: partivalg. ... 23
3.2.2 Uavhengige variabler ... 25
3.3 Analysemetoder ... 32
3.3.1 Multinomisk logistisk regresjon ... 32
4. Resultater og analyse ... 35
4.1 Bivariate og trivariate analyser ... 36
4.2 Multivariate analyser ... 62
4.2.1 Hva kan forklare forskjellene mellom majoriteten og minoritetene? ... 63
4.2.2 Ikke-vestlige minoriteters partivalg ... 68
IX
4.2.3 Oppsummering av multivariat analyse ... 71
5. Diskusjon og konklusjon ... 74
5.1 Diskusjon av empiriske funn ... 74
5.2 Konklusjon ... 79
5.3 Veien videre ... 81
Litteraturliste ... 82
Appendiks ... 86
Vedlegg ... 106
………. Figur 2.1.1, Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (SSB 2016b)………..8
Tabell 4.1.1, Oppslutning om partiene etter utdanningsnivå………36
Tabell 4.1.2, Oppslutning om partiene etter inntekt, minoriteter………..38
Figur 4.1.1, Politisk venstre-/ høyreskala etter partifamilier……… ………...40
Figur 4.1.2, Holdninger til lønnsforskjeller etter partifamilier……….43
Figur 4.1.3, Holdninger til selvbestemt abort etter partifamilier………..45
Figur 4.1.4, Holdninger til innvandreres rett til sosialhjelp etter partifamilier……….47
Figur 4.1.5, Partiidentifikasjon i majoritets- og minoritetsbefolkningen………..49
Tabell 4.1.3, Partivalg og partiidentifikasjon………51
Figur 4.1.6, Etnisk stemmegivning etter partifamilier………..53
Figur 4.1.7, Partifamilier etter andel venner med innvandrerbakgrunn………55
Figur 4.1.8, Partifamilier etter botid i Norge………56
Tabell 4.1.4, Stemmegivning blant førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere………...57
Figur 4.1.9, Partifamilier etter religion……….58
Tabell 4.1.5, Oppslutning om Arbeiderpartiet etter landbakgrunn………...59
Figur 4.1.10, Partifamilier etter alder …...60
Tabell 4.1.6, Stemmegivning etter kjønn………..61
Tabell 4.2.1, Multinomisk logistisk regresjon, partivalg etter partifamilier……….65
Tabell 4.2.2, Predikerte sannsynligheter, modell 1………...67
Tabell 4.2.3, Multinomisk logistisk regresjon, partivalg etter partifamilier……….69
Tabell 4.2.4, Predikerte sannsynligheter, modell 3………...70
Tabell 5.1, Hypoteser om ikke-vestlige minoriteters stemmegivning………..74
X
Tabell A.1 til tabell A.38, deskriptiv statistikk for variabler…...86 Tabell A. 39, Tabell A. 39, Multinomisk regresjon, partivalg etter partifamilie og
partiidentifikasjon etter partifamilie ………...101 Tabell A. 40 Kontrollmodell for sosioøkonomisk status og politiske holdninger…………..102 Tabell A.41 Multinomisk logistisk regresjon, partivalg etter partifamilier (med
standardfeil)………103 Tabell A.42 Multinomisk logistisk regresjon, partivalg etter partifamilier (med
standardfeil)………104 Tabell A.43, Predikerte sannsynligheter, partiidentifikasjon………..105 Tabell A.44, Predikerte sannsynligheter, botid……….………..105
1
Innledning
1.1 Introduksjon
«Hadde innvandrerne fra Afrika og Asia bestemt, kunne Arbeiderpartiet regjert alene (Akhtar 2016).» Dette stod skrevet på NRK sine nettsider i forbindelse med valgresultatet fra
lokalvalget i 2015. Ved lokalvalget i 2015 stemte om lag 6 av 10 velgere med
innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika på Arbeiderpartiet (Kleven &
Aalandslid 2016: 25). I denne oppgaven vil jeg søke å kartlegge hvilke faktorer som kan forklare stemmegivning blant ikke-vestlige minoriteter i Norge.
Innvandringen til Norge fra det globale sør begynte for alvor på 1970-tallet, med arbeidsinnvandring fra blant annet Tyrkia, Marokko og Pakistan. Med tiden har
arbeidsinnvandrere, flyktninger og mennesker fra andre land som søker familiegjenforening også innvandret til Norge. Norge er i dag et langt mer etnisk mangfoldig land enn hva det var for kun noen tiår siden. I dag bor det mennesker med bakgrunn fra 221 land og selvstyrte regioner i Norge (SSB 2017). I 2016 var det om lag en halv million mennesker med bakgrunn fra det globale sør som var norske statsborgere (SSB 2016a).
I hele perioden som det finnes data for ikke-vestlige minoriteters stemmegivning, er det spesielt et mønster som er iøynefallende: minoritetene med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika har hatt en langt større oppslutning om partiene til venstre for midten enn det som er tilfellet for resten av velgerne (Bjørklund & Bergh 2013: 51). Partiene til venstre for midten er ensbetydende med Rødt, SV og Arbeiderpartiet. Fra 1987 til 1999 varierte den samlede oppslutningen om partiene til venstre for midten mellom 63 og 82 prosent blant utenlandske statsborgere fra ikke-vestlige land. Fra og med 2011 gir det imidlertid mindre mening å diskutere stemmegivning til venstre for midten blant de ikke-vestlige minoritetene.
Det er heller blitt slik at Arbeiderpartiet alene får flertallet av stemmene i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen, mens oppslutningen om de andre partiene lengre til venstre har sunket. Dette gjelder spesielt for SV, som opplevde en kraftig tilbakegang blant
minoritetsvelgerne fra 2007 til 2011 (Bjørklund & Bergh 2013: 51).
Andelen av befolkningen med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn er voksende, og derfor vil disse velgerne bli stadig viktigere i valgene i fremtiden. I 1999 var 5,4 prosent av de
stemmeberettigede ved lokalvalget velgere med innvandrerbakgrunn. I 2015 utgjorde velgere
2
med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika alene 7,4 prosent av de stemmeberettigede (Kleven & Aalandslid 2016: 25-26). De ikke-vestlige minoritetene er en raskt voksende del av elektoratet, og det er derfor i partienes interesse å tilegne seg deres stemmer.
Utenfor Norge, i andre vesteuropeiske demokratier, gjøres lignende funn. Velgere med innvandrerbakgrunn fra det globale sør stemmer langt oftere på sosialdemokratiske og sosialistiske partier (Wüst 2010). Shamit Saggar (2000) har kalt det en «jernlov» i politisk atferd. Minoriteter med bakgrunn fra det globale sør har dobbelt så stor oppslutning om partier til venstre for midten sammenlignet med majoritetsbefolkningen i flere vesteuropeiske land.
1.2 Problemstilling
Denne studien vil bygge på tilgjengelig forskning som er gjort i Norge og andre demokratier i Europa. Landene som inkluderes har til felles et flerpartisystem og en minoritetsbefolkning av en viss størrelse som har innvandret fra det globale sør. Hovedinteressen ligger i å forklare hvilke faktorer som medvirker til at et flertall av de ikke-vestlige minoritetene i Norge velger å stemme Arbeiderpartiet på valgdagen.
Problemstillingen i denne oppgaven er:
Hva kan forklare stemmegivning i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen?
Problemstillingen blir forsøkt besvart ved bruk av kvantitative statistiske metoder. De
statistiske metodene som benyttes vil være bivariate og trivariate analyser der sammenhengen mellom avhengig variabel og en til to uavhengige variabler analyseres.
Multivariat regresjonsanlyse vil også benyttes. Denne oppgaven har en ny tilnærming ved at det benyttes multinomisk logistisk regresjon for å analysere partivalget i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen. I den tilgjengelige forskningen fra Norge dreier forskningen seg om hvorfor minoriteter foretrekker partiene på venstresiden. Et slikt forskningsspørsmål gir et godt grunnlag for en binomisk regresjonsanalyse der man skiller mellom partiene til venstre for midten og de øvrige partiene. I denne oppgaven er jeg imidlertid interessert i hvorfor det akkurat er Arbeiderpartiet som er blitt det foretrukne partiet blant minoriteter flest. Derfor vil jeg analysere Arbeiderpartiet som en egen kategori, mens de resterende partiene blir fordelt i partifamilier. En slik tilnærming tillater en mer detaljert analyse av minoritetenes
3 stemmegivning.
1.3 Oppgavens oppbygning
I kapittel 2 vil jeg gjennomgå sentrale begreper og gi den teoretiske bakgrunnen for
forskningen på minoriteters stemmegivning. I dette kapitelet vil jeg gi en bakgrunn for den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen i Norge i dag før de ulike forklaringene på minoriteters stemmegivning blir presentert. Etter hver forklaring vil det formuleres hypoteser.
I kapittel 3 vil jeg gjennomgå operasjonaliseringen av variablene og metoden. I dette
kapittelet gis det en bakgrunn for de tre spørreundersøkelsene som er benyttet i denne studien.
Operasjonaliseringen av variablene i analysen vil deretter bli gjennomgått og drøftet.
Avslutningsvis vil jeg beskrive analysemetodene som benyttes i denne oppgaven, og spesielt den multinomiske logistiske regresjonsmodellen.
Resultatene og analysen følger i kapittel 4. Her vil først resultatene fra de bivariate og trivariate analysene presenteres før jeg går over til å presentere resultatene fra den
multinomiske regresjonsmodellen. Resultatene vil bli analysert i lys av de ulike forklaringene som ble presentert i teoridelen. For å gi et mer forståelig mål på effekten av de uavhen gige variablene vil jeg også gjennomgå predikerte sannsynligheter for å stemme på de ulike partifamiliene.
I det avsluttende kapittelet vil jeg diskutere funnene før jeg konkluderer. I konklusjonen vil jeg forsøke å komme med et konkluderende svar på problemstillingen samtidig som jeg vil oppsummere de mest interessante funnene fra den statistiske analysen.
4
2. Begreper og teoretisk bakgrunn
I tidligere velgerstudier av Norges ikke-vestlige minoriteter har, som nevnt, det mest
oppsiktsvekkende funnet vært at de langt oftere stemmer på partiene til venstre for midten enn den øvrige befolkningen. Partiene til venstre for midten er Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og det var de to sistnevnte som lenge var de to største partiene blant minoritetene. Etter valget i 2011 gir det imidlertid mindre mening å snakke om at de ikke-vestlige minoritetene stemmer på partiene til venstre for midten. Etter 2011 er det Arbeiderpartiet som peker seg ut som det klart foretrukne partiet blant Norges ikke-vestlige minoriteter (Bjørklund & Bergh 2013: 55- 58; Kleven & Aalandslid 2016: 28). Ulikt tidligere analyser av minoritetenes stemmegivning, vil spørsmålet jeg søker å besvare hva som kan forklare minoritetenes store oppslutning om Arbeiderpartiet.
Dette kapittelet er bygget opp som følger. Først vil jeg gi en bakgrunn for den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen i Norge. Her vil jeg gi en kort bakgrunnshistorie for innvandring til Norge fra «det globale sør», samt beskrive viktige trekk ved den norske ikke-vestlige minoritetsbefolkningen i dag. Siden vil jeg gå gjennom forskningen som er gjort på ikke- vestlige innvandreres stemmegivning i Norge, så vel som i andre europeiske land. Deretter vil forklaringene som går igjen i forskningslitteraturen gjennomgås. Fra disse forklaringene vil jeg avlede hypoteser knyttet til problemstillingen: hva kan forklare stemmegivning i den ikke- vestlige minoritetsbefolkningen?
2.1 Ikke-vestlige minoriteter
Statistisk sentralbyrå opererte lenge med et skille mellom vestlige og ikke-vestlige land i kategoriseringen av den norske innvandrerbefolkningens opprinnelsesland. I 2008 besluttet Byrået imidlertid å avskaffe bruken av betegnelsene vestlig og ikke-vestlig. Det var flere grunner til dette. For det første mistet skillet mellom vestlige- og ikke-vestlige land en del av sin forklaringskraft etter den kalde krigens slutt, da mange østeuropeiske land ble en del av det europeiske samarbeidet. Dette fikk kategoriene til å fremstå som mindre relevante. For det andre kunne betegnelsen ikke-vestlig oppleves som ubehagelig og stigmatiserende for de menneskene dette gjaldt. Høydahl (2008: 67) skrev i denne forbindelse: «Det som er vestlig,
5 er ofte forstått som noe positivt og høyt utviklet, mens ikke-vestlig oftere forbindes med problemer av ulike slag.» Allikevel holder Byrået fast ved at den tidligere inndelingen av landene er nødvendig for å forenkle data som omhandler en gruppe med bakgrunn fra opptil 200 land og selvstyrte regioner (Høydahl 2008: 66: 67).
I studier av minoriteters stemmegivning i Norge har forskere fortsatt med en inndeling som ligner SSB sin gamle inndeling etter vestlige- og ikke-vestlige land. Kategoriseringen har dog noen modifikasjoner. Betegnelsen ikke-vestlig har i disse studiene vært knyttet opp mot en bakgrunn fra «det globale sør». Det innebærer at ikke-vestlige innvandrere er velgere med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Sør-og Mellom-Amerika (Bjørklund & Bergh 2013:
14). I tillegg til å inkludere de som selv har innvandret, blir også innvandrernes barn kategorisert som en del av innvandrerbefolkningen av SSB. Dermed er den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen i denne oppgaven forstått som innvandrere og etterkommere av innvandrere med bakgrunn fra enten Afrika, Asia eller Latin-Amerika. Ved å benytte en lik kategorisering som er benyttet i tidligere studier av innvandreres politiske deltagelse i Norge, blir resultatene sammenlignbare.
Sammensetningen av innvandrerbefolkningen i Norge har endret seg siden 1980, da et klart flertall i innvandrerbefolkningen kom fra vestlige land (Daugstad 2005: 8). I begynnelsen av 2016 var det ifølge SSB (2016a) 475 339 mennesker av ikke-vestlig innvandrerbakgrunn.
Dette tilsvarer omtrent 9 prosent av hele den norske befolkningen og utgjør godt over halvparten av alle innvandrere og deres etterkommere. I denne oppgaven vil jeg bruke uttrykket minoriteter fremfor innvandrere, med tanke på at omtrent en fjerdedel av medlemmene i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen var etterkommere etter
innvandrerforeldre i 2016. I denne oppgaven vil minoriteter og minoritetsbefolkningen brukes vekselvis for å betegne mennesker med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-
Amerika.
Historisk bakgrunn
De forskjellige ikke-vestlige minoritetene i Norge i dag, har alle kommet etter den andre verdenskrig. Norge opplevde en mindre grad innvandring fra andre vestlige land før 1970- tallet. Innvandring fra det globale sør til Norge har blitt fremstilt som å ha kommet i tre
6
bølger. Det var mot slutten av 1960-tallet at Norge begynte å komme i kontakt med den globale sør-nord-migrasjonen (Brochmann & Kjeldstadli 2014: 217).
Den første bølgen av innvandring fra det globale sør begynte på slutten 1960-tallet, med arbeidsinnvandring fra land som Tyrkia og Marokko. Utover på 1970-tallet var det størst migrasjon av arbeidsinnvandrere fra Asia, og særlig Pakistan til Norge. De fleste som flyttet til Norge i denne perioden var menn som ble ansatt som ufaglært arbeidskraft i industrien eller i servicesektoren, særlig på hoteller og restauranter (Brochmann & Kjeldstadli 2014:
219) Et stadig strengere innvandringsregime i flere europeiske land, ledet til at Norge mottok flere av innvandrerne på midten av1970-tallet. Dette vakte en uro blant befolkningen og politikere, som fryktet konsekvensene ved fortsatt høy innvandring til Norge (Brochmann &
Kjeldstadli 2014: 224-226). I 1975 trådte en midlertidig innvandringsstopp i kraft. Den ble senere forlenget og i 1981 ble stoppen i arbeidsinnvandringen permanent (Brochmann &
Kjeldstadli 2014: 229). Med innvandringsstoppen ble det satt en stopper for arbeidsinnvandringen fra land i «den tredje verden».
På 1970-tallet ble arbeidsinnvandrerne fra det globale sør betegnet som «fremmedarbeidere» i Norge. Dette var et uttrykk for at man anså disse menneskene som noe fremmed for Norge, og at de ikke tilhørte det norske nasjonale fellesskapet. Dette var en oppfatning av
arbeidsinnvandrere som ikke kun var utbredt i Norge, men også i flere andre europeiske land som Tyskland, der arbeidsinnvandrerne ble betegnet som gjestearbeidere. Oppfatningen tidlig på 1970-tallet var at innvandrerne var kommet til Norge som midlertidige arbeidsinnvandrere, og at de etter hvert ville reise tilbake til sine opprinnelsesland. Men i Norge og andre
vesteuropeiske land fant man etter hvert ut at mange av arbeidsinnvandrerne var kommet for å bli (Brochmann & Kjeldstadli 2014: 227). Den andre bølgen av innvandring fra ikke-vestlige land var knyttet til den første bølgen ved at arbeidsinnvandrerne søkte gjenforening med ektefeller og barn fra opprinnelseslandet. Svært mange av arbeidsinnvandrerne ble ikke gjestearbeidere, men så tvert imot for seg en fremtid i Norge og gjenforentes derfor med familie fra hjemlandet. Gjenforeningene var i første rekke med barn og ektefelle, men arbeidsinnvandrerne ble også ofte gjenforent med sine foreldre.
Den tredje bølgen av innvandringen fra det globale sør kom i kjølvannet av kriser forskjellige steder på kloden, og bestod av flyktninger og asylsøkere. Politiske flyktninger kom fra både Chile og Vietnam i den siste halvdelen av 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Vietnameserne var hovedsakelig politiske flyktninger som hadde flyktet etter kommunistenes endelige sier i
7 Vietnam i 1975. På den andre siden flyktet chilenerne fra en USA-støttet militærjunta, som hadde avsatt den sosialistiske president Allende i et kupp i 1973. På begynnelsen av 1980- tallet kom det mange politiske flyktninger som rømte fra det post-revolusjonære Iran. I det samme tiåret kom tamilene, som rømte fra en brutal borgerkrig på Sri Lanka. Utover på 1990- tallet kom de fleste flyktninger fra Balkan og Somalia. De siste årene har flesteparten av flyktningene kommet fra Somalia, Irak og Afghanistan. (Djuve & Friberg 2004: 7-8).
Etter EU-utvidelsen i 2004, er polakkene blitt den største innvandrergruppen (SSB 2016a).
Videre er det også kommet mange med bakgrunn fra Litauen. I denne oppgaven vil imidlertid ikke fokus være på disse innvandrerne.
Landbakgrunn
De ikke-vestlige minoritetene har som nevnt kommet i bølger og de kan kategoriseres under tre former for innvandring: arbeidsinnvandring, familiegjenforening og flukt. De fleste innvandrerne fra Pakistan og Tyrkia har kommet som arbeidsinnvandrere eller gjennom familiegjenforening. Innvandrerne fra Irak og Somalia flyktet fra krig og konflikt i sine hjemland.
8
Figur 2.1.1 Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (SSB 2016b)
I 2016 var de fem største ikke-vestlige minoritetsgruppene de med bakgrunn fra henholdsvis Somalia, Pakistan, Irak, Vietnam og Filippinene (SSB 2016b). I figur 2.1.1 er de største ikke- vestlige minoritetsgruppene presentert i et liggende søylediagram. I søylediagrammet kan vi også se at de innvandrergruppene som først emigrerte til Norge har blitt forbigått av mange av andre etniske grupper. Den tyrkiske og den marokkanske minoriteten er nå blitt forbigått av andre minoritetsgrupper som har kommet i nyere tid.
Bosted
Innvandrerne som kan kategoriseres som ikke-vestlige var i 2016 bosatt i alle landets fylker.
Den største andelen av den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen var bosatt rundt Oslofjorden.
Oslo er det fylket med både størst innvandrerbefolkning, både i prosentandel og i antall personer. I den mest innvandrertette bydelen, Stovner, var omtrent 45 prosent av beboerne av ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i 2016 (SSB 2016c). Norges ikke-vestlige
9 minoritetsbefolkning er konsentrert i de største kommunene på Østlandet. Det er et tydelig mønster at de ikke-vestlige minoritetene enten bor i de største byene eller i nær tilknytning til dem (Høydahl 2013: 12). Videre bor en spesielt stor andel i hovedstadsområdet.
Hvorfor kan kategorien benyttes?
En viktig forutsetning i denne oppgaven er at det gir mening å benytte kategorien ikke-vestlig for å betegne en gruppe mennesker. Ikke-vestlige innvandrere er i praksis en restkategori, der mennesker med bakgrunn fra det globale sør blir plassert sammen. I kategorien ikke-vestlig innvandrere inngår mennesker av mange forskjellige bakgrunner. Det er således en kategori med stor intern variasjon. Derfor vil jeg forsøke å fremheve disse forskjellene i den grad det er mulig.
Mennesker med bakgrunn fra ikke-vestlige land har mange fellestrekk som taler for å analysere dem som én statistisk kategori. Innvandrere med bakgrunn fra enten Asia, Afrika eller Sør- og Mellom-Amerika skårer jevnt over dårligere på sosioøkonomiske indikatorer som inntekt og sysselsetting. Når det kommer til sysselsetting går det et klart skille som gjenspeiler SSBs tidligere kategorisering av vestlige og ikke-vestlige innvandrere, der
sysselsettingsgraden er langt lavere blant innvandrere med bakgrunn fra først og fremst Afrika og Asia (NOU 2017: 2: 83). Det er imidlertid interne variasjoner i denne gruppen, men alle har til felles at sysselsettingsnivået ligger under nivået for den øvrige befolkningen.
Utover at mange i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen er sosialt vanskeligstilte er det flere andre grunner til å benytte kategoriseringen i denne sammenhengen. Alle som tilhører denne gruppen har til felles lange avstander til opprinnelseslandet, både geografisk og kulturelt. De møter også ofte større språkbarrierer og har større problemer med tilgang på morsmålsundervisning for nye generasjoner (Bjørklund & Bergh 2013: 14). I studier av minoriteters tilgang til det norske arbeidsmarkedet er det også bekreftet at det forekommer diskriminering av et visst omfang (Midtbøen & Rogstad 2012: 78; Tronstad 2009). En kan derfor si at de ikke-vestlige minoritetene har et visst felles erfaringsgrunnlag.
10
2.2 Forklaringer på minoriteters stemmegivning
I de fleste vestlige land stemmer ikke-vestlige minoriteter langt oftere enn øvrige velgere på partier til venstre for midten (Wüst 2010). I norsk og internasjonal forskning har det vært foreslått flere forklaringer på venstrestemmegivningen blant innvandrere. I dette delkapittelet vil jeg gjennomgå disse forklaringene og avlede hypoteser fra forklaringene. Avslutningsvis vil jeg oppsummere hva den tilgjengelige forskningen har kommet frem til i studiet av innvandrede minoriteters partivalg.
2.2.1 Sosioøkonomisk status
Med tanke på de sosioøkonomiske forholdene i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen, er det kanskje ikke overraskende at de stemmer på partier som vil minske sosiale forskjeller.
Samlet sett viser minoritetsbefolkningen en rekke kjennetegn som er knyttet til stemmegivning på partier til venstre for midten.
Det er store forskjeller mellom innvandreres og majoritetsnordmenn sine levekår. Også sysselsettingen er lavere blant den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. I befolkningen eksklusive innvandrere var den samlede sysselsettingen i 2016 for mennesker mellom 20 og 66 år på 77 prosent. I den samme statistikken har minoriteter med bakgrunn fra ikke-vestlige land en sysselsetting på litt i overkant av 55 prosent. Denne statistikken har imidlertid mange nyanser. For det første er det store forskjeller innad i minoritetsbefolkningen. Innvandrere med flyktningbakgrunn er den gruppen med lavest sysselsettingsgrad. Her er kun 50 prosent av de i arbeidsfør alder ansatt. Dette forklares med at det er få jobber på det norske
arbeidsmarkedet som er egnet for flyktningers ferdighetsnivå. Flyktningene kommer ofte fra land med utdanningssystemer med et lavere nivå enn det som er standarden i Norge (NOU 2017:2: 86).
Videre er det også store inntektsforskjeller mellom majoriteten og de ikke-vestlige minoritetene. Når det kommer til inntekt, er minoritetene overrepresentert i
lavinntektsgruppene. Å tilhøre denne gruppen kan bety at man ikke har en inntekt som er tilstrekkelig til å delta fullt ut i samfunnet. Blant de ikke-vestlige minoritetene inklusive Europa utenfor EU/ EØS var de med vedvarende lavinntekt mellom 20 og 66 år i overkant av 20 prosent mot i overkant av 5 prosent for befolkningen eksklusive innvandrere (NOU 2017:
2: 124).
11 Velgere med lav sosioøkonomisk status har historisk sluttet opp om partiene på venstresiden (Bjørklund & Bergh 2013: 66). Befolkningssammensetningen i den ikke-vestlige
minoritetsbefolkningen med tanke på sosial bakgrunn kan derfor muligens forklare den store forskjellen mellom ikke-vestlige minoriteters og majoritetens partipreferanser. Dersom dette stemmer, burde forskjellene mellom de ikke-vestlige minoritetene og majoriteten i
stemmegivning være et resultat av minoritetsbefolkningens sosiale sammensetning. De med lavere sosioøkonomisk status forventes derfor å ha en større oppslutning om Arbeiderpartiet, uansett deres etniske bakgrunn.
H1: (Den sosioøkonomiske hypotesen): Etter kontroll for sosioøkonomiske indikatorer er det ingen statistisk signifikant forskjell på ikke-vestlige minoriteter og majoriteten i
sannsynligheten for å stemme på Arbeiderpartiet.
2.2.2 Minoritetenes politiske holdninger
Valgforskningen har i de siste tiårene viet mer oppmerksomhet til velgernes politiske
holdninger og verdier i prediksjonen av partivalg, ettersom klasse har blitt svakere knyttet til partivalget. Årsakene til denne frakoplingen av klasse og parti vil ikke drøftes her, men forskningen er samstemt i at det er blitt vanskeligere å spå partivalget på bakgrunn av klassetilhørighet. Inglehart (1997: 237) skriver i denne forbindelse:
Economic conflicts are likely to remain important. But, while in the past they dominated the scene to such a degree that many influential thinkers accepted the Marxist view, that economics was virtually the whole story, today this seems less plausible. Economic conflicts are increasingly sharing the stage with new issues that were almost invisible a generation ago: environmental protection, abortion, ethnic conflicts, women’s issues, and gay and lesbian emancipation are heated issues today.
Hvis de politiske holdningene til ikke-vestlige minoriteter er den fremste forklaringen på den tydelige Arbeiderpartipreferansen, burde minoritetene uttrykke politiske holdninger som er i overenstemmelse med den politiske plattformen til Arbeiderpartiet. Dette vil i grove trekk si at de viser noe venstreorienterte politiske holdninger, i alle fall av et visst omfang
Politiske holdninger eller verdier blir ofte oppfattet på grunnlag av en skala som går fra venstre mot høyre. For velgeren fungerer denne skalaen som et forenklende verktøy for å forstå hva som foregår i politikken. Hvor en person plasserer seg på skalaen kan forstås som et uttrykk for vedkommende sine verdier og ideologiske orientering (Knutsen:1995: 64).
Oddbjørn Knutsen (1995: 87) viser at den politiske høyre-/ venstreskalaen er i stand til å
12
fange opp en rekke aspekter ved respondentenes politiske holdninger. Tidligere var venstre- høyredimensjonen tettere knyttet til klassekonflikten og økonomiske fordelingsspørsmål.
Studentdemonstrasjonene i 1968 representerte et veiskille for betydningen av venstre og høyre i politikken. I årtiene etter 1968, har mange andre kampsaker som likestilling, miljøvern og like rettigheter for minoriteter i økende grad blitt assosiert med den nye venstrefløyen (Mair 2007: 215). I vår tid er det dermed en rekke andre verdidimensjoner enn den
fordelingspolitiske som virker inn på hvor mennesker plasserer seg på den politiske venstre-/
høyreskalaen.
Sammen med fordelingsspørsmål har også skillelinjen mellom religiøse og sekulære verdier vært med å prege hvor personer plasserer seg på den politiske venstre-høyreskalaen. Den sekulær-religiøse skillelinjen er ingen ny skillelinje, det er en skillelinje som lenge har vært politisk relevant i Norge. Motsetninger knyttet til moralske og religiøse spørsmål har hatt en lang fartstid i norsk politikk og var en forutsetning for dannelsen av Kristelig Folkeparti i 1933 (Aardal 2011: 79). Knutsen viser at også denne dimensjonen er forbundet med hvor en plasserer seg på den politiske venstre-høyreskalaen i flere vest-europeiske demokratier (Knutsen 1995: 72). Undersøkelser av ikke-vestlige minoriteters holdninger i moralske og verdipolitiske spørsmål, har vist at de er mer verdikonservative enn nordmenn uten
innvandrerbakgrunn. I en undersøkelse av minoritetesungdommers holdninger til homofili og likestilling, fremkommer det at ungdommer med innvandrerbakgrunn er mer
verdikonservative enn ungdommer uten innvandrerbakgrunn (Friberg 2016: 60)
En annen dimensjon tidligere omtalt som innvandring-solidaritet av Aardal (2011: 76), har vist seg å bli av økende betydning for partivalget i Norge over de siste tiårene. Det kan være spesielt interessant for denne oppgavens problemstilling å analysere denne
holdningsdimensjonens sammenheng med partivalg, ettersom det her dreier seg om spørsmål som angår innvandreres rettigheter i Norge. Bergh og Bjørklund (2011) har foreslått at ikke- vestlige minoriteters gruppestemmegivning muligens er et resultat av at de stemmer på basis av felles gruppeinteresser. Dersom det er et område der minoritetene skulle ha felles interesser er det mulig at dette er knyttet til innvandreres rettigheter i Norge. Det kan derfor tenkes at holdninger knyttet til innvandring og innvandrere er spesielt avgjørende for de ikke-vestlige minoritetene. I Storbritannia er det funnet at det er i de spørsmålene som spesifikt angår minoriteters rettigheter at vi kan spore de største motsetningene mellom majoriteten og minoriteter (Heath et al. 2013: 70). Holdninger til innvandring kan også plasseres på en
13 venstre høyre-dimensjon. Å plassere seg til venstre er med tiden blitt forbundet med flere former for likhet (Mair 2007: 220). For innvandringsdimensjonen forstås ofte venstresiden som de som er mest positive til innvandrere, mens høyresiden forbindes med mer restriktive holdninger knyttet til innvandrere og deres rettigheter.
Først, som et overordnet mål på minoritetenes politiske holdninger, vil den politiske venstre- høyreskalaen bli benyttet. I tillegg til dette er det relevant å se hvorvidt holdningene i
minoritetsbefolkningen relatert til andre dimensjoner kan forklare skillet vi ser mellom majoriteten og minoritetenes stemmegivning. Disse dimensjonene er den økonomiske, den verdipolitiske (religiøs-sekulære), og holdninger knyttet til innvandrere.
H2: (Holdningshypotesen): Etter kontroll for politiske holdninger er det ingen statistisk signifikant forskjell mellom den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen og
majoritetsbefolkningen i sannsynligheten for å stemme på Arbeiderpartiet
2.2.3 Partiidentifikasjon
Det at den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen i stor grad foretrekker partier til venstre for midten, gjorde at Bergh og Bjørklund (2011) beskrev norske ikke-vestlige minoriteters stemmegivning som «the revival of group voting.» Det som menes med dette er at ikke- vestlige minoriteter er en gruppe der man med rimelig stor sikkerhet kan predikere at velgerne vil stemme på partiene til venstre for midten på bakgrunn av at de er ikke-vestlige minoriteter.
Oliver Strijbis (2014) har foreslått en alternativ forklaring til minoriteters partivalg. Han hevder at partiidentifikasjon er spesielt fremtredende blant ikke-vestlige minoriteter og at vi kan finne kilden til forskjellene mellom minoriteter og majoriteten med utgangspunkt i deres partiidentifikasjon (Strijbis 2014: 615). Partiidentifikasjon kan defineres som en personlig affektiv tilknytning til et politisk parti, basert på en følelse av nærhet til de sosiale gruppene som assosieres med partiet (Goren 2005: 881). Partiidentifikasjon er et begrep som har sin opprinnelse i amerikanske velgerstudier fra 1950-tallet (Campbell et al. 1960). Angus Campbell og kolleger (1960) viste at amerikanske velgere sjeldent var informert om hva partiet mente i ulike politiske spørsmål. I studiene fremkom det at velgerne heller følte en affektiv tilknytning til et visst parti, og at dette affektive båndet mellom velger og parti var viktigere enn hva partiene mente i enkeltsaker.
14
Med utgangspunkt i sosialpsykologi, hevder Strijbis at innvandrere gjennom å tilhøre en «ut- gruppe» vil foretrekke partiene på venstresiden. Begrepet ut-gruppe betyr i denne
sammenhengen en gruppe som skiller seg fra majoriteten av befolkningen og defineres som annerledes, står utenfor og er påført et stigma. Medlemmer av innvandrerbefolkningen blir oftere møtt med intoleranse, diskriminering og en mer negativ offentlig diskurs enn hva som er tilfellet for de som tilhører majoritetsbefolkningen. Oliver Strijbis (2014:615) skriver om den sveitsiske minoritetsbefolkningen, men innholdet er også relevant for Norge over de siste tiårene:
[…] some socio-structural divisions are made concious and thereby transform into social group
boundaries. These groups are connected to political parties through their political roles during important political events. […] In the case of immigrant outgroups, the rise of the Conservative Right and its connection to their campaigns against various features of migration since the 1990s can be seen as a critical historical juncture. In this period, these outgroup members have been represented by the Left, in particular the Social Democrats
I denne sammenhengen kan Fremskrittspartiets fremvekst og deres innvandringskritiske retorikk bli ansett som en viktig årsak til at mange innvandrede minoriteter har knyttet bånd til Arbeiderpartiet (Strijbis 2014: 615). Arbeiderpartiet blir på den andre siden ansett som et vennlig innstilt parti, som forsvarer minoritetenes interesser.
I forskningen på det britiske elektoratet på midten av 1960-tallet foreslo Butler og Stokes (1969) at sosiale gruppers tilknytning til spesifikke partier ikke nødvendigvis kunne knyttes til spesifikk politikk, men at enkelte partier heller bare ble ansett for å verne om ens egen gruppe sine interesser. Da de spurte britiske velgere med forskjellig klassebakgrunn om hvorfor de valgte et visst parti, fikk Butler og Stokes ofte en begrunnelse som bunnet i velgerens klassebakgrunn. En Labour-velger ville for eksempel ofte begrunne sin stemme ved å si at:
«Labour passer på oss i arbeiderklassen», uten tanke på hva Labours faktiske politikk gikk ut på. Om Butler og Stokes’ funn er overførbare til ikke-vestlige minoriteter kan en stemme til Arbeiderpartiet knyttes opp mot identiteten som innvandrer i Norge, og videre at
Arbeiderpartiet anses for å være partiet som representerer minoritetenes gruppeinteresser.
H3: (Hypotesen om partiidentifikasjon): Etter kontroll for identifikasjon med Arbeiderpartiet, er det ingen statistisk signifikant forskjell mellom den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen og majoriteten i sannsynligheten for å stemme Arbeiderpartiet.
15
2.2.4 Sosial gravitasjon
Oppslutningen om Arbeiderpartiet er størst når minoritetsgrupper bor i områder der mange har innvandrerbakgrunn (Bjørklund & Bergh 2013). En ikke-vestlig innvandrer som bor i en innvandrertett bydel (for eksempel Stovner), vil utfra teorien om sosial gravitasjon være mer tilbøyelig til å stemme på Arbeiderpartiet sammenlignet med en ikke-vestlig innvandrer som bor i en bydel med færre ikke-vestlige innvandrere (for eksempel Vestre Aker). Herbert Tingsten formulerte «loven om sosial gravitasjon» i studiet av tyske velgere i
mellomkrigstiden. I studiet av velgerne konkluderte Tingsten (1975: 231):
Certain data also seem to indicate that the attachment of a particular group to the party which on the whole may be regarded as representing the group most closely, rises with the strength of the group within that area. For instance, the workers vote more consistently socialist in proletarian than in more well-to-do districts.
I Groruddalen kan vi finne de lokalsamfunnene med de høyeste andelene av ikke-vestlige minoriteter i Norge. I 2011 fikk Arbeiderpartiet en oppslutning på 82 prosent i bydelene i Groruddalen blant ikke-vestlige minoriteter. Til sammenligning fikk partiet 48 prosent oppslutning i den samme velgergruppen i Oslo vest (Bjørklund & Bergh 2013: 60).1 Dette kan tyde på en form for sosial gravitasjon i at minoriteter som bor i områder sammen med mange andre minoriteter stemmer oftere, på Arbeiderpartiet, enn minoriteter som bor i områder med en lavere andel innvandrere.
Det må imidlertid understrekes at bydelene skiller seg fra hverandre på flere måte som kan bidra til disse store forskjellene. I Oslo går det som kjent et skille mellom øst og vest, der østkanten har vært forbundet med arbeiderklassen, og vestkanten blitt forbundet med middelklassen.
Ens partitilhørighet er forventet å være koblet til ens sosiale miljø, og normene som
dominerer i den gruppen mennesker man menger seg med og respekterer. Jo mer inngrodde folk er i, eller solidariske med, sin egen gruppe, ,vil gjøre det mer sannsynlig at de stemmer på det partiet som er populært i ens egen krets (Heath et al. 2013: 110). Derfor kan vi forvente at de som har en høyere andel venner med innvandrerbakgrunn oftere stemmer på partiet som
1 Groruddalen består av bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna. Oslo vest inkluderer Frogner, Ullern, Vestre Aker, Norde Aker, St. Hanshaugen og Nordstrand (Bjørklund & Bergh 2013: 60).
16
blir ansett for å representere minoritetenes interesser, nemlig Arbeiderpartiet.
H4 (Hypotesen om sosial gravitasjon): Jo større andel av de ikke-vestlige minoritetenes venner som er av innvandrerbakgrunn, jo større er sannsynligheten for en stemme på Arbeiderpartiet.
2.2.5 Politisk assimilering
De fleste av Norges ikke-vestlige minoriteter er førstegenerasjons innvandrere (SSB 2016a).
Kanskje er det mulig at den sterke Arbeiderpartipreferansen er et fenomen som vil svekkes over tid, og at de ikke-vestlige minoritetene gradvis vil assimileres slik at deres politiske preferanser ligner mer på de vi finner i den øvrige befolkningen. Sammenhengen mellom botid og stemmegivning er tidligere blitt undersøkt i flere land. I Storbritannia finner Dancygier og Saunders (2006: 975) at innvandrernes botid i det nye landet ikke svekket oppslutningen om Labour. Gruppestemmegivningen var altså like sterk blant de med lengre botid som blant de med kortere botid. Motsatt finner Bergh og Bjørklund (2011:323) at oppslutningen om partier til venstre for midten svekkes jo større andel av livet sitt minoritetene har tilbragt i Norge,
Dersom det forekommer politisk assimilering blant ikke-vestlige minoriteter, og dette
påvirker partipreferansene, kan vi forvente at de med lengre botid i Norge har partipreferanser som er mer like de vi ser i befolkningen for øvrig. Vi burde også forvente at de ikke-vestlige minoritetene som er født i Norge, viser partipreferanser som er mer like de i befolkningen som helhet, ettersom de har vokst opp i det norske samfunnet. Dette vil si at det forventes at økt botid og etterkommerstatus bidrar til å svekke oppslutningen om Arbeiderpartiet til fordel for partiene lengre til høyre i det politiske landskapet. Dette leder til to hypoteser om
forholdet mellom politisk assimilering og partipreferanser.
H5: (assimileringshypotesen): Jo lengre de ikke-vestlige minoritetene har bodd i Norge, jo mindre sannsynlig blir det at de vil stemme på Arbeiderpartiet.
H6: Etterkommerne av førstegenerasjons innvandrere har en lavere oppslutning om Arbeiderpartiet enn førstegenerasjonsinnvandrere.
17
2.3 Tilgjengelig forskning
Så langt jeg kjenner til, gjøres det samme funnet om stemmegivning til venstre i alle
vesteuropeiske land der ikke-vestlige minoriteter er blitt analysert (Wüst 2010). Minoritetene har i alle tilfeller en langt større oppslutning om venstresidens partier enn det som er tilfellet for den øvrige befolkningen.
Den vanlige tilnærmingen har vært å analysere ut ifra individuelle kjennetegn ved minoritetsvelgerne. Her har fokus vært rettet mot minoritetenes sosioøkonomiske status.
Minoritetene, så vel som velgerne for øvrig, antas å stemme på de partiene som fremmer deres egen velferd (Heath et al. 2013: 107). Empiriske analyser tyder på at minoriteters preferanse for partier til venstre for midten ikke fullt ut kan forklares av sosioøkonomiske indikatorer. Bjørklund og Bergh (2013: 233) finner at høyere sosioøkonomisk status i form av utdanning svekker sannsynligheten for å stemme på partier til venstre for midten, men at effekten ikke er tilstrekkelig for å forklare den store oppslutningen til partier til venstre for midten i minoritetsbefolkningen. Selv de minoritetene som har høyere sosioøkonomisk status har en langt større oppslutning om Arbeiderpartiet enn landsgjennomsnittet. Dancygier og Saunders (2016: 974) finner at sosioøkonomiske indikatorer ikke virker sterkt inn på
minoritetenes partivalg. Begge studiene viser at sosioøkonomiske forskjeller har en begrenset forklaringskraft for minoriteters stemmegivning.
Med hensyn til politiske holdninger er det ingen åpenbar grunn til at minoritetene burde foretrekke partiene på venstresiden av politikken. I Storbritannia fant både Dancygier og Saunders (2006: 969 ) og Heath et al. (2013: 67) at de ikke-vestlige minoritetene faktisk foretrekker en mindre omfattende velferdsstat og mindre omfordeling enn befolkningen for øvrig. Dette støttes av Sanders et al. (2014: 246) som viser at den politiske venstre-/
høyreskalaen virker svakere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Han begrunner dette med at ideologiske betraktninger er mindre viktig for britiske innvandrere, og at det heller er identifikasjonen med Labour som er den viktigste årsaken til minoritetenes
preferanse for Labour. Sanders et al. (2014: 247) kobler minoritetenes preferanse for Labour til det faktum at det historisk har vært Labour som har vedtatt antidiskrimineringslover og annen lovgivning som er spesifikt i minoritetenes interesse.
Også i verdipolitiske spørsmål kommer tilsynelatende paradoksale resultater til syne. I holdninger til abort og homofiles rettigheter er minoritetene langt mer konservative enn den øvrige befolkningen. Dette støttes av forskning fra USA. Sammenlignet med hvite
18
amerikanere er latinamerikanerne mer konservative i verdipolitiske spørsmål knyttet til religiøse verdier, abort og homofili (Kelly & Morgan 2008: 8). Allikevel stemmer de i større grad på demokratene enn «hvite» amerikanere. I den latinamerikanske befolkningen i USA er det altså vanligere å ha sosialt konservative synspunkter, men allikevel stemme på et parti med et progressivt program i verdipolitiske spørsmål (Kelly & Morgan 2008: 21).
Individuelle indikatorer som måler minoritetenes politiske holdninger eller deres sosioøkonomiske status har altså hatt begrenset forklaringskraft på minoriteters
stemmegivning. Dermed tyder det på at ikke-vestlige minoriteter i Norge og utlandet stemmer utfra visse interesser som mange i denne gruppen har til felles. Det er foreslått flere årsaker til denne gruppestemmegivningen. Sanders et al. (2014) og Strijbis (2015) hevder at
partiidentifikasjon er den sentrale variabelen for å analysere minoritetenes partivalg.
Minoritetene har knyttet psykologiske bånd til partiene på venstresiden i en tid der innvandrere og innvandringspolitikk blir stadig mer relevant og kontroversielt. I begge tilfellene finner forfatterne empirisk belegg for sine påstander.
Forskning på minoriteters stemmegivning i Storbritannia viser at oppfattet diskriminering viktig når minoritetsvelgerne velger parti. Labour er det partiet som står sterkest blant minoriteter, og dette hevder forfatterne er fordi Labour er det eneste partiet som har vedtatt lovgivning mot etnisk diskriminering (Heath et al. 2013). Det er de minoritetene som i stor grad identifiserer seg med sin egen etniske gruppe og som føler at deres gruppe er utsatt for diskriminering som er mest tilbøyelig til å stemme på Labour (Heath et al. 2013: 123). Data fra Norge møter på vanskeligheter når vi ønsker å måle diskrimineringens sammenheng med partivalget. Det finnes simpelthen ikke data som tillater å undersøke denne sammenhengen i Norge.
For å oppsummere viser norsk og internasjonal forskning at forskjellen mellom minoritetene og majoriteten i stemmegivning ikke simpelthen er et resultat av at minoritetene kommer dårligere ut i samfunnet, eller at de har politiske holdninger som er assosiert med
venstresidens partier. Selv om sosial klasse og politiske holdninger er av en viss betydning, er disse faktorene ikke alene tilstrekkelige til å forklare hvorfor minoritetene foretrekker partiene til venstre for midten. Det har vært foreslått alternative forklaringer på minoriteters
stemmegivning: a, partiidentifikasjon (Sanders et al. 2014; Strijibis 2014), b, oppfattet diskriminering (Heath et al. 2013), c, identifikasjon med egen etnisk gruppe (Dancygier &
Saunders 2006), eller d, gruppestemmegivning på grunnlag av felles gruppeinteresser (Bergh
19
& Bjørklund 2011). Det alle disse forklaringene har til felles er at de vektlegger at
minoritetsbakgrunn virker politisk mobiliserende til fordel for venstresidens partier og videre at minoritetene er bevisst sin sosiale identitet som minoriteter og gjør politiske valg på grunnlag av dette. Ved å inkludere andre variabler i tillegg minoritetenes sosioøkonomiske status eller deres politiske holdninger, søker jeg å se hvilke alternative forklaringer på minoritetenes stemmegivning som har mest å bidra med i den norske politiske konteksten.
20
3 Metode og operasjonaliseringer
3.1 Datasett
I analysen av problemstillingen vil datagrunnlaget være fra to forskjellige valg: stortingsvalget i 2013 og kommune- og fylkestingsvalget i 2015. Fortrinnsvis vil jeg analysere Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse fra 2015. Utvalgsstørrelsen av ikke-vestlige minoriteter er større i denne undersøkelsen. Det gir økt ytre validitet for slutningene som trekkes fra den statistiske analysen. Dette vil si at vi med større sikkerhet kan si at de statistiske sammenhengene vi finner i utvalget også gjelder i populasjonen (Lund 2002: 121). Data fra stortingsvalget 2013 vil først og fremst benyttes for tilgang til indikatorer som ikke finnes i Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015.
3.1.1 Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015
I Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015 var populasjonen for spørreundersøkelsen alle stemmeberettigede ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015. I tillegg til å trekke et statistisk representativt utvalg for hele den relevante populasjonen, ble populasjonen delt inn i fem velgergrupper: 1) Norske statstborgere uten innvandrerbakgrunn som ikke er
førstegangsvelgere, 2) Førstegangsvelgere blant norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn, 3) Norske statsborgere som er innvandrere, 4) Norske statsborgere som er barn av
innvandrere, 5) Utenlandske statsborgere som har stemmerett i lokalvalget 2015 (Lillegård &
Torsteinsen 2016: 7). Utvalget innenfor hver av de enkelte gruppene er trukket ved enkel tilfeldig trekning for å oppnå representative utvalg. Utvalgsdesignet gjør at utvalgsstørrelsen for de ikke-vestlige minoritetene i utvalgene er større enn ved enkel proporsjonal tilfeldig trekning. Dette gjør at datasettet er spesielt velegnet for min problemstilling. Videre forenklet det kodingen, ettersom jeg ikke trengte å slå sammen to separate datasett.
Svarprosenten i undersøkelsen var relativt lav. I bruttoutvalget var det 18 000 mennesker som var trukket ut til undersøkelsen. Nettoutvalget, de som fullførte undersøkelsen, var på 6290 mennesker, hvilket gir en deltagelse på 35 prosent (Lillegård & Torsteinsen 2016: 7). Frafall fra undersøkelsen trenger ikke nødvendigvis å være et stort problem, men hvis frafallet er skjevt fordelt mellom ulike grupper er utvalgets representativitet truet. Frafallsskjevhet
21 oppstår når det er et systematisk frafall av personer som deler det samme kjennetegnet, for eksempel at unge velgere oftere lar være å svare på spørreundersøkelsen enn eldre. Dette bidrar til å svekke utvalgets representativitet og kan slik gjøre at resultatene fra utvalget ikke er generaliserbart til populasjonen (Lund 2002: 122). I Statistisk sentralbyrås
velgerundersøkelse fra 2015 var frafallet størst blant unge (under 25 år), eldre (over 79 år) og personer med grunnskole- eller uoppgitt utdanning. Personer med universitets- eller
høyskoleutdanning var overrepresentert sammen med de som har landbakgrunn fra Norge og resten av Europa (Lillegård & Torsteinsen 2016: 7).
Gruppene som hadde lavest deltagelse i undersøkelsen, var norske statsborgere som er barn av innvandrere, med en deltagelse på 29,7 prosent. Gruppen med høyest deltagelse var norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn som ikke var førstegangsvelgere i 2015 med 39,9 prosent (Lillegård & Torsteinsen 2016: 16).
Undersøkelsen ble samlet inn via et internettbasert skjema, men enkelte grupper fikk også tilbud om å besvare på papirskjema (Lillegård & Torsteinsen 2016: 8).
3.1.2 Undersøkelsene fra Stortingsvalget 2013
I denne oppgaven vil jeg også analysere data fra Stortingsvalgundersøkelsen 2013. Dette datasettet vil jeg bruke for å benytte indikatorer som ikke finnes i Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015.2 I stortingsvalget skiller populasjonen seg fra den vi har i lokalvalg, ettersom det kun er de som har norsk statsborgerskap som er stemmeberettiget ved
stortingsvalg. I 2013 ble det gjennomført to spørreundersøkelser i forbindelse med stortingsvalget: en for hele befolkningen i regi av det norske Valgprosjektet, og en annen undersøkelse for norske statsborgere med innvandrerbakgrunn. Begge undersøkelsene ble gjennomført av Statistisk sentralbyrå.
Utvalget i stortingsvalgundersøkelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn 2013 ble trukket fra manntallet blant innvandrere, blant minoritetsvelgere som hadde stemt. Fra populasjonen ble det trukket et stratifisert utvalg på nær 6800 personer etter land og verdensdel (Høstmark
2 Samtidig som jeg har skrevet min oppgave, har SSB jobbet med en publikasjon om kommune- og fylkestingsvalget 2015. Av den grunn har de ikke ønsket å gi meg tilgang til det komplette datasettet, hvilket jeg har full forståelse for.
22
2014: 6). Svarprosenten var på 39 prosent hvilket gir en utvalgsstørrelse på 1931
respondenter. De største skjevhetene i nettoutvalget var knyttet til landbakgrunn, landsdel og alder. Velgere med bakgrunn fra Asia og velgere mellom 25 og 44 år var de gruppene med størst grad av underrepresentasjon (Høstmark 2014: 8).
I Stortingsvalgundersøkelsen 2013 ble det trukket to utvalg. Et panel som også ble trukket ut til Stortingsvalgundersøkelsen 2009 og et annet utvalg som deltok for første gang. Utvalget ble trukket ved stratifisert utvelging (Kleven et al. 2015: 7). Det er også i denne
undersøkelsen frafallsskjevhet knyttet til alder og utdanningsnivå. De med lavere utdanning og aldersgruppen 25 til 29 år er underrepresentert. Kvinner er også underrepresentert i denne undersøkelsen (Kleven et al. 2015: 12-13).
De to undersøkelsene fra stortingsvalget 2013 inneholder ulike sett med variabler, men det er flere spørsmål som er blitt stilt i begge undersøkelsene. Stortingsvalgundersøkelsen 2013 i hele befolkningen var mer omfattende enn undersøkelsen som ble gjennomført for velgerne med innvandrerbakgrunn.
3.1.3 Tilpassede datasett
I mine analyser vil hovedinteressen være knyttet til partivalget i den ikke-vestlige
minoritetsbefolkningen. I Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse fra 2015 har jeg derfor tilpasset datasettene slik at de kun inkluderer velgerne jeg er interessert i å analysere. Disse er norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn og velgere med innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. I tråd med andre undersøkelser inkluderes velgere uten
innvandrerbakgrunn, for å analysere forskjellene mellom minoritetene og velgere uten innvandrerbakgrunn (Bjørklund & Bergh 2011; Dancygier & Saunders 2006)
Ved å snevre inn utvalget til å inkludere de som har stemt og er enten norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn eller de som har innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika består utvalget av 2584 respondenter. Av disse er 1566 velgere uten innvandrerbakgrunn, mens 1018 av respondentene tilhører den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen.
I stortingsvalgundersøkelsen fra 2013 har jeg valgt å utelukke velgere med
innvandrerbakgrunn fra den undersøkelsen som omfatter hele befolkningen, på denne måten
23 vil ikke velgere med innvandrerbakgrunn virke inn på de statistiske resultatene fra dette utvalget. De 107 respondentene i stortingsvalgundersøkelsen 2013 som har
innvandrerbakgrunn er dermed utelukket fra analyser av stortingsvalgundersøkelsen 2013. I det tilpassede datasettet der respondentene kun er norske statsborgere uten
innvandrerbakgrunn er det 1554 respondenter. I utvalget som kun består av velgere med ikke- vestlig minoritetsbakgrunn er det 527 respondenter i datasettet.
3.2 Operasjonaliseringer
I dette delkapittelet vil jeg beskrive min operasjonalisering av de ulike variablene som jeg inkluderer i analysen. I de tilfellene hvor det er nødvendig, vil jeg gjøre validitets- og
reliabilitetsvurderinger av operasjonaliseringen av begrepene. Den deskriptive statistikken for variableneer lagt til i appendiksen.3
3.2.1 Avhengig variabel: partivalg.
Utfallet jeg er interessert i denne oppgaven er en stemme på Arbeiderpartiet. Der hvor
datagrunnlaget tillater det, vil partivalg bli vist for hvert enkelt parti. Dette gir ti kategorier, en for hvert av de 9 største partiene og en kategori for de som har stemt på andre partier.
Denne variabelen vil imidlertid kun la seg bruke i bivariate og trivariate sammenhenger, ettersom det er et lavt antall respondenter som har stemt på enkelte av partiene i
minoritetsbefolkningen. Den andre måten jeg har kodet den avhengige variabelen på i denne oppgaven, er ved partivalg etter partifamilier. I denne variabelen består Arbeiderpartiet som en egen kategori, og de 8 resterende partiene er blitt slått sammen i 3 forskjellige
partifamilier.
Arbeiderpartiet analyseres som en egen kategori ettersom interessen i denne oppgaven er hvorfor minoriteter flest velger å stemme på akkurat dette partiet. Høyresiden består av de to nåværende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg har valgt å gruppere Rødt, SV og Miljøpartiet de grønne sammen, ettersom de er partier som er assosiert med hva som kan kalles «den nye venstrefløyen» som vokste frem i årene etter studentdemonstrasjonene i 1968 (Mair 2007:220). Rødt er et parti med en marxistisk-leninistisk arv, mens SV tidligere var en
3 Se appendiks s. 86-101
24
fraksjon av Arbeiderpartiet som brøt ut på grunn av uenigheter knyttet til NATO-
medlemskap, og dannet partiet SF. Disse partiene har imidlertid med årene vokst frem som det jeg i denne oppgaven vil kalle den nye venstrefløy, som er kjennetegnet av en
postmaterialistisk profil (Mair 2007: 215). Dette vil si at de også fremmer andre saker enn økonomisk velstand, og at de ofte vektlegger miljøvern fremfor økonomisk vekst. Miljøpartiet De Grønne er et parti som ikke har vokst ut av klassepolitikk, men er et parti som har
utelukkende fokusert på grønn politikk. Såkalte grønne partier har lenge vært motvillige overfor å innordne seg etter det politiske venstre-/ høyrespekteret (Mair 2007). Hvis man imidlertid ser på hvilke partier Miljøpartiet de grønne og deres søsterpartier rundt omkring i Europa samarbeider med, er det tydelig at de foretrekker partiene på venstresiden av
politikken.
I den siste kategorien har jeg plassert sentrumspartiene, det vil si Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Senterpartiet og Kristelig folkeparti er partier som står spesielt svakt i den ikke-vestlige minoritetsbefolkningen, og det er derfor et fåtall antall respondenter som har stemt på partiene i sentrum av politikken.
I kodingen av variabelen måtte jeg gjøre validitetsprioriteringer. Den statistiske validiteten er knyttet til om vi kan trekke statistisk sikre slutninger fra resultatene. Statistisk validitet er oppnådd dersom det kan trekkes en holdbar slutning om at sammenhengen mellom uavhengig og avhengig variabel er statistisk signifikant og rimelig sterk (Lund 2002: 105). Ved å
redusere antallet kategorier, blir det flere respondenter i hver partifamilie. Dette styrker den statistiske validiteten. Den økte statistiske validiteten kan imidlertid gå på bekostning av begrepsvaliditeten. Begrepsvaliditet er om jeg måler det jeg faktisk ønsker å måle (Ringdal 2013: 98). Det jeg ønsker å måle er partivalg. Velgere stemmer på partier, og ikke
partifamilier, på den måten øker den statistiske validiteten på bekostning av
begrepsvaliditeten. Hegre (2011: 36) peker på at en forenkling av den multinomiske
regresjonsmodellen kan være nødvendig når antallet parametere blir stort, ettersom det etter hvert kan bli få observasjoner for hver observerte parameter. Å redusere antallet kategorier i den avhengige variabelen er en måte å forenkle den multinomiske modellen på.
25
3.2.2 Uavhengige variabler
Ikke-vestlig minoritet
Denne variabelen er kodet som en dummy-variabel, slik at alle velgere med
innvandrerbakgrunn fra Afrika, Asia eller Sør- og Mellom-Amerika har verdien 1 og norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn har verdien 0. I stortingsvalgundersøkelsen er dette enten førstegenerasjonsinnvandrere eller etterkommere som er norske statsborgere. I kommunevalgundersøkelsen er utenlandske statsborgere som har bodd sammenhengende i Norge i 3 år eller mer også en del av den relevante populasjonen.
I alle regresjonsmodellene som inkluderer utvalg av ikke-vestlige minoriteter og nordmenn uten innvandrerbakgrunn, er sistnevnte satt til å være referansekategori. Analysen vil da utelukke innvandrere med bakgrunn fra Europa, Canada, USA og Oseania. Tidligere har også innvandrere med bakgrunn fra Europa utenfor EU/ EØS blitt kategorisert som ikke-vestlige.
En definisjon som beror på at et land er utenfor EU EØS er problematisk, ettersom EUs grenser har blitt endret flere ganger over de siste tiårene. Denne operasjonaliseringen vil også gjøre mine resultater sammenlignbare med tidligere forskning i Norge. I disse studiene er det velgere med bakgrunn fra Afrika, Asia og Latin-Amerika som blir analysert (Bjørklund &
Bergh 2013: 13-14).
Sosioøkonomisk status
Utdanning. Variabelen som måler respondentenes utdanning har tre kategorier. De med grunnskole eller uoppgitt utdanning, de med videregående utdanning og de med universitets-/
høyskoleutdanning. I analysen av lokalvalgundersøkelsen 2015 benyttes utdanning som et stedfortredende mål på sosioøkonomisk status, og det er kun gjennom denne variabelen vi får sett sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og stemmegivning i Statistisk sentralbyrås velgerundersøkelse 2015.
Inntekt. I Stortingsvalgundersøkelsen blant velgere med innvandrerbakgrunn finnes det et mål på velgernes inntekt. Det finnes ingen tilsvarende variabel fra Stortingsvalgundersøkelsen 2013, og vi får derfor kun sett sammenhengen mellom personlig inntekt og stemmegivning i
26
minoritetsbefolkningen. Det finnes ikke noe identisk mål på inntekt i de to undersøkelsene, ettersom den ordinære stortingsvalgundersøkelsen heller måler husholdningsinntekt.
Forholdet mellom inntekt og stemmegivning vil kun undersøkes i minoritetsbefolkningen.
Slik får vi sett om støtten om Arbeiderpartiet varierer etter minoritetenes inntektsnivå.
Sysselsetting. Dette er en dikotom variabel som indikerer om respondenten er sysselsatt eller ei. Variabelen har verdien 1 dersom respondenten er sysselsatt og verdien 0 hvis respondenten ikke er sysselsatt. I begge undersøkelsene fra 2013 ble registerdata benyttet i denne
variabelen.
Boligeierskap. Som en siste indikator på sosioøkonomisk status er en variabel som indikerer om respondenten eier en bolig blitt inkludert. Dersom respondenten eier sin bolig er
variabelen kodet 1 og dersom vedkommende ikke eier egen bolig er variabelen kodet 0.
Boligeierskap er målt ved spørsmålet: «Eier du eller et medlem av din husholdning en bolig – for eksempelet hus eller en leilighet (Høstmark 2014: 23; Kleven et al 2015:42) ?» Variablene for boligeierskap og sysselsetting er kun inkludert i kontrollmodellen for sosioøkonomisk status. Denne er lagt ved i appendiksen.4
Ved å inkludere flere indikatorer får vi en mer dekkende beskrivelse av respondentenes sosioøkonomiske status. Når det benyttes flere indikatorer kan det med større sikkerhet hevdes at vi har et dekkende mål på velgernes sosioøkonomiske status (Ringdal 2013: 98).
Politiske holdninger
Politisk venstre-/høyreskala. Den politiske venstre-/ høyreskalen benyttes som et mål på respondentenes politiske holdninger. I lokalvalgundersøkelsen 2015 blir venstre-
/høyreplasseringen målt ved spørsmålet: «Hvor vil du plassere deg selv på en skala fra 0 til 10 der 0 betyr venstresiden og 10 betyr høyresiden (Lillegård & Torsteinsen 2016: 28)?»
Dette er en skala som kan knyttes til flere underdimensjoner, som økonomisk, religiøse ((Knutsen 1995), eller nye politiske saker som miljøvern eller innvandring (Mair 2007). Den politiske venstre-/ høyreskalaen vil være det fremste målet på respondentenes politiske holdninger, som benyttes i de multivariate analysene.
4 Se tabell A.40 i appendiks, s. 102
27 I de to undersøkelsene fra stortingsvalget 2013 har jeg tilgang på data som lar meg måle sammenhengen mellom en rekke spesifikke saksområder og partivalget. Jeg har valgt ut tre indikatorer som hver faller innenfor sin egen ideologiske dimensjon, for å gå grundigere inn på sammenhengen mellom partivalget og holdninger til forskjellige politiske spørsmål.
Ettersom de to spørreundersøkelsen ikke er like, er det få spørsmål som blir stilt til begge utvalgene. Derfor benyttes enkeltindikatorer knyttet til hver enkelt dimensjon.
Holdninger til lønnsforskjeller. Som et mål på den økonomiske venstre-/høyredimensjonen har jeg valgt å inkludere et spørsmål om lønnsforskjeller. I spørsmålet blir respondentene bedt om å si seg helt enig, nokså enig, nokså uenig eller helt uenig i det følgende utsagnet: «For å oppmuntre innsatsviljen til den enkelte, bør vi godta større lønnsforskjeller enn i dag
(Høstmark 2014: 19-20; Kleven et al 2015: 39).» Enkelte respondenter har svart «både og»
på spørsmålet, hvilket gjør at variabelen har fem verdier som kan rangordnes. Jeg har valgt å inkludere de som tok en mellomposisjon i spørsmålet, selv om dette alternativet ikke ble nevnt i spørreundersøkelsen. Dette er et eksempel på et spørsmål der respondenten kan ha en annen mening enn de alternativene som blir lest opp av intervjueren (Schuman & Presser 1996: 161). Det er fullt mulig respondenten synes lønnsforskjellene hverken trenger å bli mindre eller større enn de er i dag. Holdninger til lønnsforskjeller er en indikator som skal måle den fordelingspolitiske dimensjonen. Variabelen vil behandles som en kontinuerlig variabel ettersom den har fem verdier (0-4) som kan rangordnes. Høy verdi i spørsmålet om lønnsforskjeller indikerer at en er for økte lønnsforskjeller.
Holdninger til abort. For å måle holdninger knyttet til verdipolitiske spørsmål, har jeg valgt å inkludere et spørsmål om abort. Spørsmålet lyder slik: «Så ser vi på diskusjonen om adgang til abort. Vi har samlet noen av de standpunktene som blir hevdet i denne debatten. Hvilken av disse uttalelsene stemmer best med din egen mening?» Svaralternativene respondentene får er: 1) «abort bør aldri tillates», 2) «abort bør tillates bare hvis kvinnens liv eller helse er i fare», 3) «Abort bør tillates hvis kvinnen på grunn av personlige forhold har meget vanskelig for å ta seg av barnet», og 4) «Selvbestemt abort. Den enkelte kvinne må selv få bestemme om hun skal beholde barnet eller ikke (Høstmark 2014: 20; Kleven et al. 2015: 38).» Variabelen er blitt dikotomisert slik at de som ikke er for selvbestemt abort får verdien 1, og de som er for får verdien 0.