Velferdsforskning i Norge 2011: Ressurser og resultater

Velferdsforskning i Norge 2011

Ressurser og resultater

Marte Blystad, Susanne L. Sundnes, Dag W. Aksnes og Espen Solberg

Rapport 15/2013

Velferdsforskning 2011

Ressurser og resultater

Marte Blystad, Susanne L. Sundnes, Dag W. Aksnes og Espen Solberg

Rapport 15/2013

Rapport 15/2013

Utgitt av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning

Adresse PB 5183 Majorstuen, NO-0302 Oslo. Besøksadresse: Wergelandsveien 7, 0167 Oslo Oppdragsgiver Norges forskningsråd

Adresse PB 2700 St. Hanshaugen, NO-0130 Oslo

Trykk Link Grafisk

ISBN 978-82-7218-910-4

ISSN 1892-2597 (online)

www.nifu.no

Forord

Etter avtale med Norges forskningsråd har NIFU kartlagt ressurser og resultater innenfor velferdsforskning for 2011. Vi har gjennomført lignende kartlegginger på ulike prioriterte forskningsområder flere ganger tidligere, og dette er første gang en slik kartlegging gjennomføres for velferdsområdet.

Rapporten måler ressursinnsatsen til velferdsforskning og fokuserer på finansiering, forskningssamarbeid, forskerpopulasjonen m.m. Undersøkelsen er utvidet med

bibliometriske analyser som belyser den vitenskapelige produksjonen, både nasjonalt og internasjonalt. Dag W. Aksnes har stått for de bibliometriske analysene. Espen Solberg har bidratt med den innledende delen hvor velferdsforskningen i Norge settes i en større sammenheng, mens Marte Blystad og Susanne L. Sundnes har skrevet de øvrige kapitlene.

Sundnes har vært prosjektleder. Takk til Kyrre Lekve for gode kommentarer.

NIFU vil også rette en stor takk til alle respondenter som har svart på undersøkelsen.

Oslo, april 2013

Sveinung Skule Ole Wiig

Direktør Stedfortredende forskningsleder

Innhold

Sammendrag ... 7

1 Innledning ... 11

1.1 Det internasjonale bakteppet ... 11

1.1.1 Offentlige utgifter til velferd i OECD-landene ... 11

1.1.2 Den nordiske velferdsmodellen ... 13

1.1.3 Internasjonale sammenligninger av velferdsforskning ... 15

1.1.4 Velferdsundersøkelsen i Danmark ... 16

1.2 Om den norske kartleggingen ... 17

1.2.1 Definisjon av velferdsforskning ... 17

1.2.2 Datainnsamling og – metode ... 18

1.2.3 Rapportens oppbygging ... 20

2 Velferdsforskning 2011 ... 21

2.1 Velferdsforskning i totalbildet ... 21

2.1.1 Regjeringens satsingsområder i FoU-statistikken ... 22

2.1.2 Velferdsforskning 2007-2011 ... 22

2.2 Finansiering av velferdsforskning ... 23

2.3 Forskningsområder og -fag ... 24

2.4 Hvor utføres velferdsforskningen? ... 26

3 Sektorfordeling av velferdsforskningen ... 28

3.1 Universitets- og høgskolesektoren ... 28

3.1.1 Finansieringskilder ... 30

3.1.2 Forskningsområder, fag og forskningsart... 31

3.1.3 Samarbeid om velferdsforskning ... 33

3.2 Instituttsektoren ... 34

3.2.1 Finansieringskilder ... 34

3.2.2 Forskningsområder, fag og forskningsart... 35

3.2.3 Samarbeid om velferdsforskning ... 39

4 Hvem er velferdsforskerne? ... 40

4.1 Forskere og vitenskapelig personale ... 40

4.1.1 Totalbildet ... 40

4.1.2 Stillingsstruktur ... 41

4.1.3 Utdanningsbakgrunn ... 42

4.1.4 Alder ... 44

4.2 Rekruttering til velferdsforskning ... 46

4.2.1 Avlagte doktorgrader ... 46

4.2.2 Utlyste stillinger ... 46

5 Vitenskapelig publisering ... 49

5.1 Data og metode ... 49

5.2 Nasjonal publiseringsprofil ... 51

5.3 Tematisk profil ... 52

5.4 Publiseringskanaler og -språk ... 54

5.5 Publiserende forskere ... 57

5.6 Samarbeid ... 58

5.7 Undersøkelsenes sammenlignbarhet ... 59

Referanser ... 61

Vedlegg ... 62

Vedlegg 1 FoU-statistisk metode ... 62

Vedlegg 2 Spørreskjema/følgebrev Velferdsforskning ... 66

Vedlegg 3 Miljøer som inngår i kartleggingen 2011 ... 76

Vedlegg 4 Oversikt over institusjoner og institutter med vitenskapelige publikasjoner innen velferdsforskning i 2011 ... 78

Tabelloversikt ... 79

Figuroversikt ... 80

Sammendrag

Denne rapporten presenterer ressursinnsatsen til – og resultatene av norsk velferdsforskning i 2011.

Det er første gang velferdsforskningen kartlegges på denne måten. NIFU har over tid gjennomført tilsvarende kartlegginger av andre forskningspolitisk prioriterte områder; marin FoU og

havbruksforskning, bioteknologisk FoU, landbruks- og matrelatert FoU og utdanningsforskning.

Velferdskartleggingen omfatter universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Den tredje forskningsutførende sektoren, næringslivet, inngår ikke.

Over en milliard til norsk velferdsforskning i 2011

Samlede driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren i Norge beløp seg til ca. 24 milliarder kroner i 2011. Litt over 1,1 milliarder, tilsvarende 5 prosent av samlet FoU i de to sektorene, ble brukt på velferdsforskning, noe mer i instituttsektoren (55 prosent) enn ved universiteter og høgskoler (45 prosent).

Lite område med stor vekst

Blant de prioriterte forskningsområdene var velferd i 2011 et av de mindre – sammen med maritim forskning og utdanningsforskning. Imidlertid viser hovedtall for innsatsen innenfor velferdsforskning at området har hatt stor realvekst i perioden 2007-2011, betydelig høyere enn for den samlede

forskningsinnsatsen i de to kartlagte sektorene.

Sterk dominans av offentlige forskningsmidler

Offentlige midler stod for nesten 90 prosent av finansieringen av velferdsforskningen. Andelen offentlig finansiering var rundt 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet for all forskning ved

forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler. Departementer, direktorater mv. leverte det største bidraget, mens næringslivet og utenlandske kilder, inkludert EU-kommisjonen, i liten grad bidro til norsk velferdsforskning. Det ble rapportert om lag 30 millioner kroner fra arbeidstaker- og

arbeidsgiverorganisasjoner i 2011.

De tre største tematiske forskningsområdene var Arbeidsliv/arbeidsmiljø, Familie og oppvekst og Tjenester, offentlig/privat, organisering. Samfunnsvitenskap dominerer naturlig nok på velferdsfeltet, og de største fagene målt i utgifter til velferdsforskning var sosiologi, økonomi, psykologi og

statsvitenskap/organisasjonsteori.

Flere land bruker stadig mer på velferd

I hele OECD-området har utgifter til velferd (social expenditures) økt fra under 10 prosent av BNP i 1960 til godt over 20 prosent av BNP i 2009. Utgiftene i Norge ligger litt over OECD-snittet målt som andel av BNP, men kun bak Luxembourg hvis man sammenligner velferdsutgifter per innbygger.

Utgifter til velferdsforskning er vanskelig å sammenligne på tvers av land, men tilgjengelige tall tyder

på at Norge bruker en relativt stor andel av offentlige forskningsbudsjetter på velferdsrelatert forskning.

Oslo er største velferdsforskningsregion

Ikke overraskende ligger tyngden av ressursinnsatsen til velferdsforskning i Oslo, og instituttsektoren er særlig dominerende her. Universitets- og høgskolesektoren har også størst innsats i Oslo, selv om forskningsutgiftene har en jevnere fordeling på regioner enn tilsvarende i instituttsektoren.

Universitetet i Oslo stod for 150 av universitets- og høgskolesektorens rundt 510 millioner til velferd i 2011, mens Universitetet i Bergen rapporterte ca. 80 millioner kroner. Gruppen av statlige høgskoler hadde med 100 millioner også en betydelig satsing – her er imidlertid ressursene spredt på et nokså stort antall miljøer. Få UoH-miljøer har utelukkende forskning rettet mot velferd. For nær halvparten av enhetene med velferdsforskning i denne sektoren utgjorde velferdsforskningen mellom 10 og 30 prosent av total forskningsaktivitet.

Arbeid/arbeidsmiljø er et betydelig forskningsområde i instituttsektoren

Av instituttsektorens 760 millioner til velferdsforskning i 2011 var over 300 millioner knyttet til de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene. Samtidig ble nesten 80 prosent av velferdsforskningen i denne sektoren karakterisert som tilhørende det samfunnsvitenskapelige fagområdet av miljøene selv, med sosiologi som det største faget. Når det gjelder forskningsområder, er satsingen særlig tung innenfor Arbeid/arbeidsmiljø med nesten 130 millioner eller 20 prosent av utgiftene til velferdsforskning på dette tematiske området.

Forskningsinstituttene samarbeider mest

Forskningssamarbeid med andre aktører på velferdsforskningsområdet – nasjonalt så vel som

internasjonalt – var noe mer utbredt i instituttsektoren enn i universitets- og høgskolesektoren. Norden, EU-området og USA/Canada er viktigste regioner for internasjonalt samarbeid i begge sektorer.

Størst antall velferdsforskere i universitets- og høgskolesektoren

Anslagsvis 1 600 av forskere/faglig personale ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter forsker innenfor velferdsområdet. Av disse var rundt 60 prosent ansatt i universitets- og

høgskolesektoren.

Samfunnsviterne dominerer blant velferdsforskerne

78 prosent av velferdsforskerne har utdanning fra samfunnsvitenskapelige fag. Sosiologi, økonomi, psykologi var de viktigste utdanningsfagene. Drøye 40 prosent av forskerne innenfor velferd hadde sin bakgrunn fra et av disse tre fagene.

Vitenskapelig publisering

Det ble indentifisert drøyt 500 publikasjoner med tema innenfor velferdsforskning. Av disse kom 60 prosent fra universitets- og høgskolesektoren, 37 prosent fra instituttsektoren og 3 prosent fra

helseforetak. Av den totale publiseringen utgjorde 68 prosent tidsskriftsartikler, 30 prosent bokkapitler, mens 2 prosent var monografier.

Universitetet i Oslo størst – også på resultatsiden

Totalt var det 25 institutter i instituttsektoren og 35 læresteder i universitets- og høgskolesektoren som publiserte innen velferdsforskning i 2011. Universitetet i Oslo er den klart største institusjonen og stod for nesten en femdel av den vitenskapelige publiseringen. Universitetet i Bergen og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet er omtrent jevnstore med andeler på i underkant av 9 prosent. Dernest følger Høgskolen i Oslo og Akershus, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og UNI Research alle med andeler på om lag 7 prosent.

Mye sosiologi

Velferdsforskningspublikasjonene representerte mange ulike vitenskapelige disipliner med sosiologi som den klart største (49 prosent), fulgt av statsvitenskap og samfunnsmedisin begge med 13

prosent. Av den totale publiseringen innen velferdsforskning var en liten overvekt (57 prosent) engelskspråklig og således rettet mot et internasjonalt forskersamfunn, mens 42 prosent av publikasjonene var på norsk.

1 Innledning

Denne rapporten presenterer den første spesialundersøkelsen av velferdsforskning i Norge. I dette kapitlet innleder vi med noen internasjonale hovedtall og trender for velferdsutgifter og

velferdsforskning. Hoveddelen av rapporten (kapittel 2 til 5) omfatter velferdsforskning utført i Norge.

1.1 Det internasjonale bakteppet

Velferd er et høyt prioritert politikkområde både i Norge og internasjonalt. De fleste land bruker en stor og økende andel av offentlige midler på formål som er direkte eller indirekte knyttet til velferd og velferdsordninger. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) har lenge

sammenlignet utgifter til velferd på tvers av land. OECD har tidligere definert velferdsutgifter (social expenditure) som følger:

“The provision by public and private institutions of benefits to, and financial contributions targeted at, households and individuals in order to provide support during circumstances which adversely affect their welfare, provided that the provision of the benefits and financial contributions constitutes neither a direct payment for a particular good or service nor an individual contract or transfer” (OECD 2009).

1.1.1 Offentlige utgifter til velferd i OECD-landene

Fra 1960 og fram til i dag har denne typen utgifter økt fra under 10 til godt over 20 prosent av BNP i OECD-området totalt. Mens veksten på 1970-tallet primært var knyttet til innføring av nye og mer generøse velferdsordninger, har veksten de seneste årene vært drevet av en aldrende befolkning og tilhørende økte pensjons- og helseutgifter (OECD 2012).

Figur 1.1 «Velferdsutgifter» (social expenditure) som andel av BNP i OECD- og EU-land 1960- 2012.

Kilde: OECD, Social expenditure database (SOCX) 2012

Pensjonsutgifter utgjør nå den største andelen av offentlige velferdsutgifter i OECD-området, med 7 prosent av BNP. Deretter følger helseutgifter med 5,7 prosent, ulike trygdeordninger med 3,9 prosent og andre velferdsutgifter med 2,1 prosent av BNP.

I Norge er bildet noe annerledes. Her er det helseutgiftene som utgjør den største utgiftsposten, med 5,7 prosent av BNP, etterfulgt av trygdeordninger med 5,4 prosent og pensjonsutgifter med 4,7 prosent av BNP. Totalt utgjorde offentlige velferdsutgifter etter OECDs definisjon 23,2 prosent av BNP i Norge. Som vist i figur 1.2 er dette over OECD-gjennomsnittet, men flere OECD-land bruker en vesentlig høyere andel av BNP på velferdsformål.

Figur 1.2 «Velferdsutgifter» (social expenditure) som andel av BNP i OECD-landene, 2009.

Kilde: OECD, Social expenditure database (SOCX) 2012 22,1 23,3

32,1

0 5 10 15 20 25 30 35

Mexico Korea Chile Tyrkia Israel Australia Island Slovakia Canada USA Estland Tsjekkia New Zealand Polen OECD - totalt Japan Slovakia Nederland Norge Irland Luxemburg Hellas Ungarn Storbritannia Portugal Spania Tyskland Italia Østerrike Finland Belgia Sverige Danmark Frankrike

Andel av BNP

Ser man derimot på offentlige velferdsutgifter pr innbygger, er Norge blant de landene som bruker aller mest i hele OECD-området. Kun Luxemburg har en høyere andel enn Norge, se figur 1.3.

Figur 1.3 «Velferdsutgifter» (social expenditure) per capita i OECD-landene, 2009.

Kilde: OECD, Social expenditure database (SOCX) 2012

Finanskrisen som brøt ut i 2008 har etter hvert gått over i en statsgjelds- og arbeidsledighetskrise.

Mange land opplever også økende sosiale problemer med tilhørende press på offentlige

velferdsordninger. I første omgang har dette ført til en markant økning i sosiale utgifter over offentlige budsjetter. Dette har også vært tilfelle ved tidligere kriser, og da har nivået på velferdsutgiftene stabilisert seg og økt videre. Det store spørsmålet nå er hvordan kriserammede land skal klare å kombinere befolkningens økte behov for velferdsordninger med vedtatte planer for kutt i offentlige utgifter. Velferdspolitikk har dermed kommet høyt på dagsordenen i internasjonal politikk.

Et konkret eksempel på dette er EUs 2020-strategi, hvor fattigdomsbekjempelse og økt sysselsetting utgjør to av sju såkalte flaggskipinitiativ i strategien. EU anslår at minst 80 millioner europeere, hvorav 19 millioner barn lever nær eller under fattigdomsgrensen (European Commission 2010). Tallene stammer fra perioden før den økonomiske krisen slo inn for alvor. Antall fattige i dag kan derfor være betydelig høyere.

Også i OECD har velferdspolitikk og sosiale spørsmål fått økt oppmerksomhet de senere årene. Dels er dette uttrykk for at organisasjonen har begynt å se hen til andre samfunnsmål enn økonomisk vekst.

Dels er det uttrykk for en økt bevissthet om at økonomisk vekst henger nært sammen med

inntektsfordeling, tillit og stabile sosiale strukturer. Da OECD nylig rundet 50 år, ble organisasjonens motto endret til «Better Policies for Better Lives». Samtidig utga OECD sin første brede

sammenligning av levekår i OECD-landene (OECD 2011). Her sidestilles økonomiske indikatorer med indikatorer for bant annet helse, fellesskap, sivilt engasjement og selvopplevd lykke.

1.1.2 Den nordiske velferdsmodellen

Ikke uventet kommer de nordiske landene høyt opp i internasjonale sammenlikninger av velferd og sosiale forhold. For eksempel er de tre skandinaviske landene blant de fem øverste i OECDs nye

0 2 000 4 000 6 000 8 000 10 000 12 000 14 000 16 000 18 000 20 000

Mexico Chile Tyrkia Korea Estland Polen Slovakia Israel Ungarn Tsjekkia Slovenia New Zealand Portugal Island Hellas Australia Japan Canada OECD - totalt Spania Storbritannia USA Italia Irland Nederland Tyskland Finland Frankrike Belgia Sverige Østerrike Danmark Norge Luxemburg

Utgifter (US$) per capita

levekårsrangering. De nordiske landene er også relativt høyt plassert i FNs levekårsindeks, selv om Norge er det eneste nordiske landet helt i tetsjiktet i denne sammenhengen (UNDP 2013).

Den sterke posisjonen til de nordiske landene på velferdsområdet blir ofte sett i sammenheng med den nordiske samfunnsmodellen, også omtalt som «den nordiske velferdsmodellen». Kjernen i denne samfunnsmodellen er evnen til å kombinere markedsøkonomi med godt utbygde sosiale ordninger, høy jobbtrygghet, høyt skattenivå og små inntektsforskjeller. Likevel er det ikke snakk om én nordisk modell. Det er også store forskjeller mellom de nordiske landene når det gjelder innretning av velferdssystemene. For eksempel har Sverige lagt vekt på å redusere skattenivået de siste årene, mens Danmark har praktisert en langt mer liberal arbeidsmarkedspolitikk enn de øvrige nordiske landene. Lave lønnsforskjeller synes å være den viktigste fellesnevneren for de nordiske landene.

Ifølge den såkalte GINI-koeffisienten¹ har alle de nordiske landene lave inntektsforskjeller. Samtidig er det nettopp landene med lave forskjeller som har opplevd sterkest økning i inntektsforskjeller de siste ti-femten årene, se figur 1.4.

Figur 1.4 Inntektsforskjeller i OECD-land i henhold til Gini-koeffisienten, 2008 og 1980-tallet.

Kilde: OECD ”Divided we stand” (2011)

Men lave inntektsforskjeller er også forbundet med utfordringer. Sjenerøse velferdsordninger og relativt høy skatt på arbeid kan svekke insentivene til å delta i arbeidsstyrken. Regjeringens siste perspektivmelding² legger derfor sterk vekt på behovet for å få flere nordmenn over fra

trygdeordninger til arbeid. En annen utfordring ved små lønnsforskjeller er at minstelønningene blir relativt høye, noe som kan gjøre inngangen til arbeidsmarkedet vanskelig for personer med lav utdanning eller nedsatt arbeidsevne.

I tillegg deler Norge og de andre nordiske landene de generelle velferdsutfordringene som hele den vestlige verden står overfor. Det såkalte fordelingsutvalget fra 2009 trakk fram tre generelle faktorer som kan sette den nordiske velferdsmodellen under press; i) demografiske endringer, herunder

1 Gini-koeffisienten er en metode for å kvantifisere inntektsforskjeller på en skala fra 0 til 1. Dersom G=0 er inntekten likt fordelt mellom alle individer den aktuelle gruppen, mens G=1 betyr at én person mottar all inntekt.

2 St. meld.12 (2012-2013).

aldrende befolkning, ii) økt etterspørsel etter velferdstjenester kombinert med krav til økt fritid og iii) direkte og indirekte effekter av globalisering, herunder innvandring og integreringsspørsmål (NOU 2009:10).

1.1.3 Internasjonale sammenligninger av velferdsforskning

Som vist ovenfor er velferd et område hvor de fleste OECD-landene bruker mye offentlige ressurser og hvor det samtidig er store framtidige utfordringer. I lys av dette er det interessant å sammenligne hvordan ulike land finansierer og innretter forskningen på velferdsfeltet.

Velferd er imidlertid ikke et fagfelt eller en sektor som lar seg avgrense i den offisielle FoU-statistikken.

Velferdsforskning omfatter flere fagdisipliner og utføres både ved universiteter, høgskoler, institutter og i private selskaper og organisasjoner. Det finnes derfor ingen internasjonalt sammenliknbare tall for omfanget av velferdsforskning.

Tall for offentlige forskningsbevilgninger etter sosio-økonomiske formål kan imidlertid gi en viss indikasjon på hvordan ulike land prioriterer velferdsfeltet innenfor sine offentlige

forskningsbevilgninger. I disse sammenligningene inngår forskning rettet mot ”politiske og sosiale systemer, strukturer og prosesser”³ som ett av fjorten hovedformål for offentlige bevilgninger. Denne kategorien omfatter blant annet forskning om sosiale strukturer, offentlig forvaltning, sosiale endringer, trygdeordninger, sosiale aspekter ved arbeidslivet, likestilling, fattigdomsbekjempelse og integrering⁴. Figur 1.5 gir en oversikt over velferdsrelatert forskning i henhold til avgrensningen ovenfor som andel av totale offentlige FoU-bevilgninger.

Figur 1.5 Offentlige FoU-bevilgninger til «forskning om politiske og sosiale systemer, strukturer og prosesser» som andel av totale offentlige FoU-bevilgninger, 2009.

Kilde: OECD-database, Government budget allocations or appropriations for R&D (GBAORD)

Norge framstår her som et av de landene med høyest andel velferdsrelatert forskning av totale FoU- bevilgninger. Bare Italia og Slovenia synes å ha et høyere nivå. Sammenligningen må imidlertid leses med forbehold. For det første har landene ulike forskningssystemer og legger ulike vurderinger til

3 Engelsk benevnelse er “Political and social systems, structures and processes”.

4 Spesifiseringen av forskningsområdene etter formål er oppdatert etter siste revisjon av Nomenclature for the Analysis and Comparison of Scientific Programmes and Budgets (NABS 2007).

5,11

0,0 1,0 2,0 3,0 4,0 5,0 6,0 7,0 8,0 9,0

Australia Østerrike Belgia Tsjekkia Danmark Estland Finland Frankrike Tyskland Ungarn Irland Israel Italia Japan Nederland Norge Portugal Slovakia Slovenia Spania Sverige Storbritannia USA

Andel av offentlige FoU-bevilgninger

grunn når de klassifiserer forskningsbevilgninger etter samfunnsformål. For eksempel vil det variere i hvilken grad velferdsforskning inngår som en del av helseforskning eller i generelle bevilgninger til universiteter og høgskoler. Alt i alt gir imidlertid denne sammenligningen en indikasjon på hvor mye de enkelte landene bevilger av dedikerte offentlige midler til velferdsrelatert forskning. Tallene for

Danmark og Norge i oversikten ovenfor stemmer for øvrig godt med de tallene som framgår av de nasjonale spesialundersøkelsene av velferdsforskning i de to landene. Disse undersøkelsene vil bli nærmere omtalt i det følgende.

1.1.4 Velferdsundersøkelsen i Danmark

Danmark har nylig gjennomført en tilsvarende undersøkelse som den norske spesialundersøkelsen av velferdsforskning. Den danske undersøkelsen ble gjennomført i 2011-2012, med grunnlag i tall fra 2009. Danmark benytter begrepet ”sosial- og velferdsforskning”, og selv om den danske

undersøkelsen ikke er direkte sammenlignbar med den norske, er den i stor grad bygget over samme lest. De store samfunnsmessige fellestrekkene mellom Norge og Danmark gjør det også relevant å bruke den danske undersøkelsen som et sammenligningsgrunnlag for norsk velferdsforskning.

Ifølge kartleggingen brukte Danmark i alt 532 millioner danske kroner på velferdsforskning i 2009. Det utgjorde om lag 3 prosent av de samlete offentlige FoU-utgiftene i Danmark. Også målt i årsverk anslår kartleggingen at sosial- og velferdsforskning utgjorde 3 prosent av totale FoU-årsverk.

I likhet med den norske kartleggingen som beskrives i denne rapporten, var den danske

undersøkelsen begrenset til forskning ved universiteter, høgskoler og institutter. Målt i FoU-årsverk stod universitetene for to tredeler av velferdsforskningen i Danmark. Drøyt en fjerdedel ble utført av institutter, mens de resterende syv prosent ble utført av profesjonshøgskoler.

I motsetning til den norske undersøkelsen var den danske kartleggingen begrenset til humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning. Således bygger den danske undersøkelsen på en noe snevrere definisjon av velferdsforskning enn det som er lagt til grunn i den norske gjennomgangen. I Danmark ble velferdsforskning definert som følger:

”Forskning og udviklingsarbejde (FoU), hvor individets, sociale gruppers eller samfundets sociale forhold og velfærd (levevilkår, valgmuligheder, social mobilitet mv.) har en central placering. Heri indgår forskning i samfundets institutioner og organisering i relation til befolkningens sociale forhold og i forskellige velfærdsindsatsers udvikling, finansiering, implementering og funktionsmåder. I

kortlægningen er der yderligere valgt en afgrænsning således, at kun samfundsvidenskabelig og humanistisk social- og velfærdsforskning belyses” (Social- og Integrationsministeriet/Ministeriet for Forskning, Innovation og Videregående Uddannelser 2012).

Tabell 1.1 FoU-personale, -årsverk og -utgifter innenfor sosial- og velferdsområdet fordelt på universitetsinstitutter, profesjonshøgskoler og andre institusjoner i 2009. Antall, prosent og millioner danske kroner.

Type enhet Antall FoU-årsverk FoU-utgifter

i mill. DKK Antall FoU-personale

Antall Prosent

Universitetsinstitutter 415 67 336 697

Andre institusjoner 162 26 163 199

Profesjonshøgskoler 44 7 33 178

Alle forskningsenheter 621 100 532 1 074

Kilde: Spørgeskemaundersøgelse til Kortlægning af dansk social- og velfærdsforskning, Forsknings- og udviklingsstatistikken for den offentlige sektor 2009, DST (data fra før revisjonen 23. mars 2012)

1.2 Om den norske kartleggingen

NIFU har fra slutten av 1990-tallet, etter avtale med Norges forskningsråd, gjennomført flere

kartlegginger av prioriterte forskningspolitiske områder⁵ og har i den forbindelse etablert et omfattende tallmateriale som belyser disse områdene over tid. Kartleggingene er basert på de ordinære FoU- undersøkelsene med et tillegg i form av en spørreskjemaundersøkelse rettet spesifikt mot de prioriterte forskningsområdene. Kartleggingen av velferdsforskningen gjennomføres for første gang i 2012/2013 – for året 2011 – og følger i hovedsak samme opplegg som undersøkelsene av de andre tematiske områdene. Dette vil bli nærmere omtalt nedenfor.

1.2.1 Definisjon av velferdsforskning

Begrepet velferd er som nevnt utfordrende å definere og avgrense. Det går på tvers av de etablerte fagområdene og berører mange prosesser i samfunnet. For å kunne si noe om omfanget av

forskningsressurser og – resultater knyttet til velferd er det helt sentralt å ha en så klar definisjon som mulig, slik at avgrensningen av området blir håndterbar for respondentene. Definisjonen som er brukt i denne kartleggingen, ble utarbeidet av Norges forskningsråd i samarbeid med Arbeidsdepartementet og NIFU:

Kartleggingens spørsmål om å fordele velferdsforskningen på forskningsområder bidro til å styre forståelsen og dermed også avgrensningen av begrepet hos respondentene. Forskningsområdene⁶ innenfor velferd er:

 Arbeidsliv/arbeidsmiljø

 Arbeidsmarked

 Sykefravær, frafall og utstøting

 Levekår og sosial ulikhet

 Familie og oppvekst

 Demografisk utvikling, aldring og pensjonering

 Likestilling og kjønn

 Bolig og boforhold

 Tjenester, offentlig/privat, organisering

 Inntektssikring og midlertidige ytelser

 Internasjonal migrasjon og innvandring

 Deltakelse, demokrati og rettigheter

 Velferdssamfunnets verdier og kulturelle basis

 Utdanningens betydning for velferdssamfunnet og arbeidslivet

 Velferdssamfunnets bærekraft

 Annet, spesifiser

I etableringen av utvalget som inngår i kartleggingen, har det vært viktig å sette enn grense mot områder som er særlig nært knyttet til velferdsbegrepet, for eksempel utdanningsforskning og forskning innenfor medisin og helse. Et knivskarpt skille er det imidlertid ikke mulig å trekke, og resultatene av kartleggingen vil avhenge av respondentenes skjønn.

5 Marin FoU og havbruksforskning, Bioteknologisk FoU, Landbruks- og matrelatert FoU og Utdanningsforskning (KD).

6 Utarbeidet av Norges forskningsråd.

«Forskning som tar sikte på å øke forståelsen av sammenhengen mellom velferdsordningene, utdanningssystemet og arbeidslivets funksjonsmåte, og samspillet mellom velferdsstat, markedsøkonomi, familien og andre sosiale institusjoner. Velferdsforskningen omfatter temaer som: arbeidsliv, sykefravær, livsvilkår, oppvekst og omsorg, migrasjon og integrering, sosial ulikhet, likestilling, regionale endringsprosesser, deltakelse og demokrati, offentlig/privat ansvar og oppgaveløsning innenfor velferdssektorene.»

Spørsmål om omfanget av velferdsforskning har vært med i de ordinære FoU-statistiske undersøkelsene i 2007 og 2009⁷, men uten tillegg av en spesialundersøkelse retter mot disse områdene. Definisjonen av velferdsforskning utarbeidet i forbindelse med den foreliggende kartleggingen avviker litt fra definisjonen⁸ som er brukt i FoU-undersøkelsene for de nevnte årene.

Betydningen dette har for sammenligninger over tid er antagelig liten, men ikke mulig å anslå.

I denne rapporten bruker vi «forskning» og «FoU» som synonyme begreper, selv om det ikke er helt korrekt. Velferdsforskning omfatter derfor alle de tre forskningsartene som inngår i FoU-begrepet:

grunnforskning, anvendt forskning og utviklingsarbeid.

1.2.2 Datainnsamling og – metode

For å kunne anslå omfanget av de forskningspolitisk prioriterte områdene har den offisielle FoU- statistikken⁹ tatt med spørsmål om ressursinnsatsen knyttet til disse områdene (se også 2.1.1) for å kunne måle og følge innsatsen over tid. Resultatene gir et overordnet bilde, men vil ikke alene gi et tilstrekkelig datagrunnlag til å studere forskningsinnsatsen innenfor særskilte tematiske områder på et mer detaljert nivå. For å få mer spesifikk informasjon om velferdsforskning har vi derfor supplert FoU- statistikken med en egen spørreundersøkelse.

I kartleggingen av velferdsforskning inngår relevante miljøer i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Den tredje forskningsutførende sektoren, næringslivet, omfattes ikke. Kartleggingen har en nær tilknytning til den ordinære FoU-statistikken ved at resultatene fra denne danner

utgangspunktet for beregning av ressurser innenfor velferdsforskning.

Rapportering av FoU er utfordrende. Det vil ofte være vanskelig å gi eksakte svar på hvor stor del av virksomheten som skal klassifiseres som FoU. Grensedragning mot beslektede aktiviteter, som ikke skal regnes som FoU, kan også være vanskelig. Miljøer med særlig bred faglig aktivitet vil kunne finne det spesielt utfordrende å fordele aktiviteten på forskningsområder, som er mange i antall og der det også finnes overlappende soner. Det er derfor viktig å presisere at resultatene i denne form for undersøkelser alltid vil være beheftet med usikkerhet, siden rapporteringen nødvendigvis må inneholde et innslag av skjønn. Dette forholdet gjelder også ved rapportering av FoU-statistiske data generelt. Usikkerheten i resultatene vil øke når data presenteres på detaljert nivå og i tilfeller der tallgrunnlaget bygger på svar fra få enheter.

Nedenfor gir vi en nærmere beskrivelse av metoden for ressurskartleggingen av velferdsforskning. Når det gjelder den bibliometriske analysen, er det redegjort nærmere om data og metode i kapittel 5.1.

Utvalg

For å definere utvalget av institutter og avdelinger i universitets- og høgskolesektoren og

instituttsektoren som var relevante for kartleggingen av velferdsforskning, ble svarene på spørsmål om temaområder i den ordinære FoU-undersøkelsen lagt til grunn. Her oppgir enhetene blant annet hvor stor andel av forskningsinnsatsen som faller inn under de forskjellige temaområdene. Miljøer som oppga velferdsforskning i 2011-undersøkelsen, ble tatt med i utvalget. I tillegg ble svarene for 2009- statistikken gjennomgått for å se om viktige enheter på velferdsområdet var utelatt. Med dette som utgangspunkt ble det i samarbeid med Forskningsrådet gjennomført en skjønnsmessig vurdering av

7 Full FoU-undersøkelse i universitets- og høgskolesektoren gjennomføres annethvert år, se vedlegg 1 FoU-statistisk metode.

8 Definisjon av velferdsforskning 2007 og 2009: Forskning som tar sikte på å øke forståelsen av sammenhengen mellom velferdsordningene, utdanningssystemet og arbeidslivets funksjonsmåte, og hvordan dette skaper et produktivt samspill mellom velferdsstat, markedsøkonomi, familien og andre sosiale institusjoner. Velferdsforskningen omfatter temaer som:

arbeidsliv, sykefravær, livsvilkår, oppvekst og omsorg, migrasjon og integrering, sosial ulikhet, likestilling, regionale endringsprosesser, deltakelse og demokrati, offentlig/privat ansvar, profesjonsutøvelse og oppgaveløsning innenfor velferdssektorene.

9 FoU-statistikk for Norge utarbeides etter OECDs retningslinjer, nedfelt i den såkalte Frascati-manualen, etter avtale med Norges forskningsråd. NIFU har statistikkansvaret for universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, mens Statistisk sentralbyrå har ansvaret for næringslivet. NIFU har også et ansvar for å sammenstille dataene til en total statistikk for Norge. Se vedlegg 1 for nærmere omtale av FoU-statistikken.

utvalget, der noen enheter ble trukket ut fordi velferdsforskning utgjorde en ubetydelig del av virksomheten, og noen få ble lagt til fordi man anså at disse kunne ha velferdsforskning. De største utfordringene var knyttet til å vurdere virksomheten og dermed grensedragningen mellom helse og velferd ved en del enheter innenfor medisin og helsefag.

Utsendelse og svar

På grunnlag av denne kombinasjonen av informasjon fra FoU-undersøkelsen og en særskilt

tilleggsvurdering, endte vi opp med 84 institutter/avdelinger i universitets- og høgskolesektoren og 36 forskningsinstitutter og institusjoner med FoU i instituttsektoren, som alle fikk tilsendt spørreskjema om velferdsforskning. Spørreskjemaet ble sendt ut elektronisk. Skjemaet var forhåndsutfylt med instituttets vitenskapelige/faglige¹⁰ ansatte per 1.10 2011, slik at respondentene lett kunne krysse av for forskere som i løpet av 2011 deltok i velferdsforskning. To påminnelser ble sendt til enheter som ikke svarte, samt en siste oppfølging av spesielt viktige miljøer. For universitets- og høgskolesektoren kom vi opp i en svarprosent på nesten 70, for instituttsektoren nesten 90 prosent, samlet svarte tre fjerdedeler på spørreskjemaet.

For miljøer som ikke besvarte kartleggingens spørreskjema, har det vært mulig å beregne omfanget av velferdsforskning på grunnlag av svar gitt i FoU-statistikkens spørreskjema. Vi har i tillegg skjønnsmessig lagt til enkelte enheter hvor vi vurderte noe av forskningsinnsatsen som

velferdsrelatert. For denne siste gruppen av miljøer som inngår i totaltallene for velferdsforskning i denne rapporten, men som ikke har vært del av kartleggingen, har vi – der det har vært mulig – fordelt aktiviteten på finansiering, forskningsområde under velferd osv. Der dette ikke har vært mulig, er ressursinnsatsen plassert i en uspesifisert kategori; Annet.

Kartleggingens omfang

Følgende variabler knyttet til ressurser til velferdsforskning omfattes av kartleggingen for 2011:

 Omfang av velferdsforskning etter sektor

 Andel velferdsforskning av total FoU-virksomhet

 Velferdsforskning fordelt på finansieringskilder

 Velferdsforskning fordelt på forskningsområder innenfor velferd, definert av Forskningsrådet

 Velferdsforskning etter fagområder

 Antall personer som deltok i velferdsforskning, herav alder, kjønn, stilling m.m.

 Rekrutteringssituasjonen for velferdsforskning, søkning til ulike stillinger

Alle respondenter i institutt- og universitets- og høgskolesektoren fikk dessuten tilsendt utskrift av sitt samlede forskerpersonale per utgangen av 2011, slik dette tidligere har blitt rapportert til NIFUs Forskerpersonalregister. Miljøene ble bedt om å merke av hvilke personer som deltok i

velferdsforskning, noe som gjør det mulig å beskrive personalets sammensetning nærmere.

I tillegg kommer publiseringsanalysen i siste del av rapporten, som blant annet tar opp publiseringsprofil, tematisk analyse, publiseringsspråk og publiseringssamarbeid.

10Forskerpersonalregisteret er en database over personale som deltar i FoU ved universiteter, høgskoler, helseforetak, forskningsinstitutter og andre institusjoner med FoU. Registeret inneholder data på individnivå og omfatter

forskere/personer i faglige stillinger, i tillegg til høyere teknisk/administrativt personale og ledere. Personene som er med i registeret, innehar en stilling som krever kompetanse på masternivå eller høyere. Registeret inneholder opplysninger om kjønn, alder, utdanning på master/hovedfagsnivå, doktorgrad, stilling, stillingsprosent, arbeidssted (lærested/fakultet/

institutt) og arbeidsstedets fagområdetilknytning. Forskerpersonalregisteret ble etablert i 1965, med data tilbake til 1961.

Forskerpersonalregisteret har vært oppdatert annethvert år, og fra 2007 oppdateres registeret årlig. Forskere i næringslivet inngår ikke i registeret.

1.2.3 Rapportens oppbygging

Innledningsvis i denne rapporten trekker vi fram velferd i en internasjonal kontekst, med spesiell vekt på den nordiske velferdsmodellen. Vi gjør også noen sammenligninger mellom ulike land av forskning innenfor velferdsområdet. Danmark har gjennomført en tilsvarende kartlegging av velferdsforskning, den ser vi nærmere på.

Kapittel 2 fokuserer på resultatene fra den norske kartleggingen og belyser blant annet velferdsforskningens posisjon i forhold til Norges totale forskningsomfang og i forhold til andre prioriterte områder i norsk forskningspolitikk. Her viser vi også hvilke finansieringskilder som bidrar til norsk velferdsforskning, hvordan denne forskningen er fordelt på ulike tematiske underområder og hvilke fagområder den er knyttet til. Her går det i tillegg fram hvordan velferdsforskningen fordeler seg geografisk i Norge.

I kapittel 3 beskriver vi hvilke institusjoner som står for velferdsforskningen, finansiering, tematiske områder osv. på sektornivå. Her inngår også tallmateriale som belyser institusjonenes

samarbeidsrelasjoner om velferdsforskning – nasjonalt og internasjonalt.

I kartleggingen har vi bedt miljøene oppgi hvilke personer som arbeider på velferdsforskningsfeltet.

Kapittel 4 omhandler menneskelige ressurser på dette området, karakteristika ved forskerne, som blant annet kjønn, alder m.m. For universitets- og høgskolesektoren presenteres tall for avlagte doktorgrader innenfor velferdsområdet. Tilgang på kvalifiserte søkere til utlyste forskerstillinger er viktig for velferdsforskningen framover. I dette kapitlet har vi tall for miljøenes vurdering av søkertilgangen.

Kapittel 5 sier noe om publisering innenfor velferd; publiseringsprofil, samforfatterskap, publiseringsspråk m.m.

Som vedlegg til rapporten (vedlegg 1) følger en beskrivelse av metoden for de ordinære FoU- statistiske undersøkelsene som denne kartleggingen bygger på. Her ligger også

velferdskartleggingens spørreskjema med utsendelsesbrev (vedlegg 2), en oversikt over miljøene som har besvart kartleggingen av velferdsforskning (vedlegg 3) og oversikt over institusjoner og institutter med vitenskapelige publikasjoner innen velferdsforskning i 2011 (vedlegg 4).

2 Velferdsforskning 2011

I dette kapitlet har vi innledningsvis lagt vekt på å relatere omfanget av velferdsforskning til Norges totale FoU-innsats i 2011. Vi viser også hvordan forskningen på dette området står i forhold til de andre prioriterte FoU-områdene vi har statistikk for. Videre presenteres ulike fordelinger av ressurser til velferdsforskning samt hvor i landet denne forskningen har sine tyngdepunkt.

2.1 Velferdsforskning i totalbildet

I 2011 utgjorde Norges totale driftsutgifter til FoU i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren litt over 24 milliarder kroner (tabell 2.1). FoU-virksomheten i næringslivet, som utgjorde vel 20 milliarder kroner i 2011, er ikke tatt med. Næringslivet har naturlig nok lite

velferdsforskning, og FoU-undersøkelsens spørreskjema i denne sektoren inkluderer ikke spørsmål om velferd. I tillegg til driftsutgiftene kommer kapitalutgifter til FoU; investeringer i bygg, anlegg og vitenskapelig utstyr, som i 2011 beløp seg til nesten 3 milliarder kroner totalt i Norge. I de videre framstillingene i denne rapporten ser vi bort fra kapitalutgifter til FoU og fokuserer på FoU-utgifter til drift¹¹.

En mer detaljert beskrivelse av ressurser til velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren følger i kapittel 3.

Tabell 2.1 Totale driftsutgifter til FoU, herav driftsutgifter til velferdsforskning, etter sektor og hovedfinansieringskilde. Mill. kr og andel i prosent.

Finansiering UoH-sektoren Instituttsektoren Totalt Prosent

Totale driftsutgifter til FoU 13 388 10 657 24 045 100

Offentlig finansiert 11 940 7 287 19 227 80

Privat finansiert 1 448 3 370 4 818 20

Driftsutgifter til velferdsforskning 512 623 1 135 100

Offentlig finansiert 467 538 1 005 89

Privat finansiert 45 86 130 11

Andel velferdsforskning av

total FoU¹ (%) 3,8 5,8 4,7

1Omfatter ikke næringslivets FoU.

Kilde: NIFU

11 Lønn inkludert sosiale utgifter og andre driftsutgifter.

Av de vel 24 milliarder til FoU ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter gikk litt mer enn 1,1 milliarder til velferdsforskning i 2011. Dette tilsvarer 4,7 prosent av totale driftsutgifter til FoU i de to sektorene samlet. Det er noe mer velferdsforskning i instituttsektoren enn i universitets- og

høgskolesektoren, de to sektorene står for henholdsvis om lag 55 og 45 prosent av samlet velferdsforskning i 2011.

Velferdsforskning utføres i hovedsak i offentlig sektor og finansieres for det meste av offentlige midler.

Offentlig finansiering av velferdsforskning utgjorde nesten 90 prosent, mens totale driftsutgifter til FoU i de to sektorene samlet hadde en offentlig finansieringsandel på 80 prosent.

2.1.1 Regjeringens satsingsområder i FoU-statistikken

I FoU-undersøkelsene for alle de tre forskningsutførende sektorene inngår spørsmål om omfanget av FoU innenfor regjeringens prioriterte tematiske og teknologiske satsingsområder. Tabell 2.2 viser driftsutgifter til FoU i 2011 for viktige tematiske forskningsfelt i Norge. Områdene kan være overlappende og kan derfor ikke summeres per sektor.

Globale utfordringer er det klart største området og omfatter en rekke politisk prioriterte tema knyttet til klima og miljø. Her stod næringslivet for halvparten av innsatsen i 2011. Universitets- og

høgskolesektoren har størst satsing innenfor helse og helsetjenester. Velferd er med vel 1,2 milliarder kroner et av de mindre områdene, litt mindre enn den maritime satsingen og litt større enn forskning på utdanning.

Figur 2.1 Driftsutgifter til prioriterte tematiske forskningsområder i Norge 2011 etter sektor for utførelse. Mill. kr.

Kilde: NIFU, SSB: FoU-statistikk

2.1.2 Velferdsforskning 2007-2011

Som tidligere omtalt var spørsmål om omfanget av velferdsforskning inkludert i de ordinære FoU- undersøkelsene for 2007 og 2009, se kapittel 1.2.1. Miljøene ble bedt om å oppgi en andel av total FoU som falt innenfor velferdsforskning. Resultatene er ikke helt sammenlignbare med den foreliggende kartleggingen for 2011. For det første er det et lite avvik i definisjonen av

velferdsforskning, men dette betyr sannsynligvis lite. Et moment som kan ha større betydning, er en økt bevissthet hos respondentene når området blir fokusert på gjennom en egen undersøkelse.

Tallmaterialet som er et resultat av kartleggingen for 2011, har i tillegg gjennomgått en noe grundigere

7 000 5 000 3 000 1 000 1 000 3 000 5 000 7 000

Reiseliv Utdanning Velferd Maritim Marin Mat Helse og helsetjenester Globale utfordringer

Mill. kr

Næringslivet Instituttsektor UoH-sektor

kvalitetssikring. Det er derfor grunn til å anta at omfanget av velferdsforskning i 2007 og 2009 kan være noe underestimert. Vi har likevel valgt å presentere det tilgjengelige tallmaterialet for driftsutgifter til velferdsforskning over tid, dvs. fra 2007 til 2011.

Figur 2.2 viser at det har vært en betydelig økning i omfanget av velferdsforskning i fireårsperioden 2007-2011. Mens totale driftsutgifter til FoU for universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren samlet har hatt en gjennomsnittlig årlig realvekst på litt over 2 prosent, har tilsvarende vekst for utgifter til velferdsforskning vært i underkant av 8 prosent per år. Dette illustreres også ved at andelen

velferdsforskning av total FoU har økt fra 3,8 til 4,7 prosent i perioden.

Figur 2.2 Driftsutgifter til velferdsforskning 2007 – 2009 etter sektor og andel velferdsforskning av total FoU. Mill. kr, faste 2010-priser og prosent.

Kilde: NIFU

2.2 Finansiering av velferdsforskning

Vi var tidligere inne på at velferdsforskningen i Norge i hovedsak finansieres av offentlige midler, med nesten 90 prosent finansiering fra offentlige kilder i 2011. Her veier bevilgninger fra departementer, direktorater mv. tyngst, som tabell 2.2 viser. Det meste av dette går til miljøer i instituttsektoren, mens forskningsmidler kategorisert som basisbevilgning/grunnbevilgning i hovedsak dreier seg om

velferdsforskning ved universiteter og høgskoler. Fra Norges forskningsråd ble det rapportert rundt 260 millioner kroner i 2011, og andelen midler fra Forskningsrådet utgjorde dermed 23 prosent, som er omtrent samme andel av driftsutgiftene som for samlet forskning i de to sektorene.

Andelen næringslivsfinansiering var ikke overraskende lav, kun 2 prosent av driftsutgiftene til velferdsforskning kom fra næringslivet. Utenlandske kilder er heller ikke spesielt viktige på velferdsområdet. Her var andelen betydelig lavere enn utlandsfinansieringen av total FoU i disse sektorene. Finansiering fra EU-kommisjonen var med 2 prosent også lavere, men her var avviket i forhold til totalen lite.

Stadig mer av forskningen utføres i store prosjekter og programmer som involverer samarbeid mellom mange aktører, og der finansieringen også ofte vil være sammensatt fra flere kilder. Pengestrømmene går kronglete veier før de til slutt når utførende FoU-miljø, som da naturlig nok vil kunne oppfatte finansieringskilden som en annen enn den opprinnelige. Det vil i de fleste tilfeller heller ikke være direkte sammenfall mellom bevilget beløp til et prosjekt og utgifter brukt på prosjektet. Her kan blant

0%

1%

2%

3%

4%

5%

6%

0 200 400 600 800 1 000 1 200

2007 2009 2011

Prosent Mill. kr

Institutt- sektoren

UoH-sektoren

Andel velferd av total FoU:

UoH

Andel velferd av total FoU:

Institutter Andel velferd av total FoU:

Totalt

annet forskyvning i tid i forhold til når bevilgningen er brukt og hvor stor del av utgiftene som kan henføres til området vi kartlegger osv. ha betydning. Slike forhold skaper en del tolkningsproblemer når det gjelder finansiering av FoU. Dette er en generell utfordring i FoU-statistiske analyser, som det også er verdt å merke seg ved tolkning av resultatene i denne rapporten.

I kapittel 3 gir vi en mer detaljert beskrivelse av finansieringen av velferdsforskningen i de to sektorene separat.

Tabell 2.2 Driftsutgifter til velferdsforskning 2011 i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter finansieringskilde. Mill. kr.

Finansiering Mill. kr Prosent

Basisbevilgning/grunnbevilgning (direkte over statsbudsjettet) 356 31

Norges forskningsråd 260 23

Departementer, direktorater mv. 361 32

Fylker og kommuner 27 2

Næringslivet 22 2

Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner 28 2

Utlandet (ekskl. EU-kommisjonen) 9 1

EU-kommisjonen 25 2

Frivillige organisasjoner 11 1

Andre kilder (fonds, gaver, egne inntekter m.m.) 36 3

Totalt 1 135 100

Kilde: NIFU

2.3 Forskningsområder og -fag

I kartleggingen av velferdsforskning ble respondentene bedt om å fordele forskningsvirksomheten relativt på ulike tematiske underkategorier (her kalt forskningsområder) innenfor velferd. Kategorien Annet omfatter både aktivitet på områder som ikke inngår i kategoriene over og velferdsforskning ved enheter som ikke har besvart spørreskjemaet eller hvor aktiviteten innenfor velferdsforskning er estimert.

Ser vi bort fra samlekategorien Annet, er det to forskningsområder som skiller seg ut:

Arbeidsliv/arbeidsmiljø og Familie og oppvekst, begge med rundt 150 millioner, tilsvarende 13 prosent av velferdsforskningen. Tjenester, offentlig/privat, organisering var med 100 millioner også en

betydelig satsing på velferdsfeltet. Det var ellers en nokså jevn fordeling av ressursene til velferdsforskning på de ulike tematiske forskningsområdene når vi ser universitets- og

høgskolesektoren og instituttsektoren samlet. Vi skal senere i rapporten (kapittel 3) se at de to sektorene er nokså forskjellige i fordelingen av velferdsforskningen på forskningsområder. Området hvor det ble rapportert lavest aktivitet i 2011 var Inntektssikring og midlertidige ytelser, med om lag en prosent av de samlede utgiftene til velferdsforskning.

Tabell 2.3 Driftsutgifter til velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren i 2011 fordelt på forskningsområder. Mill. kr og prosent.

Forskningsområde Mill. kr Prosent

Arbeidsliv/arbeidsmiljø 150 13

Arbeidsmarked 51 4

Sykefravær, frafall og utstøting 63 6

Levekår og sosial ulikhet 72 6

Familie og oppvekst 154 14

Demografisk utvikling, aldring og pensjonering 36 3

Likestilling og kjønn 35 3

Bolig og boforhold 24 2

Tjenester, offentlig/privat, organisering 101 9

Inntektssikring og midlertidige ytelser 16 1

Internasjonal migrasjon og innvandring 46 4

Deltakelse, demokrati og rettigheter 65 6

Velferdssamfunnets verdier og kulturelle basis 26 2

Utdanningens betydning for velferdssamfunnet og arbeidslivet 26 2

Velferdssamfunnets bærekraft 29 3

Annet ¹ 240 21

Totalt 1 135 100

1Omfatter driftsutgifter til velferdsforskning som det ikke er mulig å fordele på forskningsområder. Se også avsnitt 1.2.1.

Kilde: NIFU

I kartleggingen har respondentene knyttet sin velferdsforskning til fag og fagområder. Der hvor svar mangler, har vi tilordnet aktiviteten til instituttets fagområde.

Velferdsforskning er i hovedsak et samfunnsvitenskapelig felt. Om lag 850 millioner kroner eller tre fjerdedeler av samlet velferdsforskning i 2011 kan knyttes til dette fagområdet. Her er de største fagene sosiologi (178 mill. kr), økonomi (120 mill. kr), psykologi og statsvitenskap/organisasjonsteori (begge 83 mill. kr) og sosialt arbeid (53 mill. kr).

Som figur 2.3 viser, er det innslag av velferdsforskning også innenfor andre fagområder enn samfunnsvitenskap. 19 prosent, eller 220 millioner av forskningsutgiftene på velferdsområdet, var relatert til medisin og helsefag. Matematikk og naturvitenskap stod for 4 prosent, tilsvarende knapt 50 millioner av velferdsforskningen, her var rundt halvparten av forskningsutgiftene knyttet til

informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Figur 2.3 Driftsutgifter til velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter fagområde i 2011. Prosent.

Kilde: NIFU

2.4 Hvor utføres velferdsforskningen?

Godt over halvparten av all forskning på velferdsområdet finner sted i Oslo. Her ble det utført velferdsforskning for vel 700 millioner kroner i 2011. Universitetet i Oslo er en sterk aktør, men vi ser av figur 2.4 at det er instituttsektoren som har klart mest velferdsforskning i Oslo-området. Her er Forskningsstiftelsen FAFO, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) de tyngste miljøene på feltet.

Vestlandet og Trøndelag er to regioner med omtrent like mye velferdsforskning målt i FoU-utgifter, begge med om lag 200 millioner, eller rundt 17 prosent hver. På Vestlandet er det universitets- og høgskolemiljøene som samlet har mest velferdsforskning, og omfanget er størst ved Universitetet i Bergen og Norges Handelshøyskole. For øvrig er over halvparten av forskningen på velferd i våre vestlige fylker spredt på enheter i universitets- og høgskolesektoren som rapporterte mellom fra under en halv million til om lag 8 millioner til velferd. Samfunns- og næringslivsforskning og UNI Research, Rokkansenteret, begge i instituttsektoren, har også velferdsforskning av et betydelig omfang. I Trøndelag er sektorfordelingen av velferdsforskningen motsatt av fordelingen på Vestlandet. Her var det instituttsektormiljøene som stod for hovedtyngden av velferdsforskningen med SINTEF og NTNU samfunnsforskning som de største.

Nord-Norges innsats på velferdsforskningsområdet utgjorde under 10 prosent i 2011. Mesteparten av denne forskningen kan knyttes til universitetene i Tromsø og Nordland. Nordlandsforskning hadde også en del aktivitet på dette feltet.

Østlandet utenom Oslo er en nokså liten bidragsyter til velferdsforskning. I denne regionen har vi her inkludert velferdsforskningen i Agderfylkene. Det er i denne landsdelen for få velferdsmiljøer i hver sektor til at de kan fremstilles separat på en statistisk forsvarlig måte. Agderforskning og de statlige høgskolene i Østlandsområdet er de viktigste aktørene på Østlandet utenom Oslo.

Matematikk og naturvitenskap

4 %

Medisin og helsefag

19 % Humaniora

1 %

16 % 11 % 7 % 7 % 5 %

30 % 76 %

Sosiologi Økonomi Statsvitenskap og org.teori Psykologi Sosialt arbeid Samfunns- vitenskap ellers Samfunns-

vitenskap

Figur 2.4 Driftsutgifter til velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren fordelt på regioner¹ i 2011. Mill. kr.

1Østlandet utenom Oslo inkluderer her Agder-fylkene.

Kilde: NIFU

0 50 100 150 200 250 300 350 400

Østlandet utenom Oslo Nord-Norge Trøndelag Vestlandet Oslo

Mill.kr Institutt-sektoren UoH-sektoren

3 Sektorfordeling av velferdsforskningen

Kartleggingen av norsk velferdsforskning viser at over 1,2 milliarder kroner gikk til velferdsforskning i 2011, herav ble om lag 45 prosent utført i universitets- og høgskolesektoren og resten i

instituttsektoren, når vi bruker forskningsutgifter som mål på aktiviteten. Universitets- og høgskolesektoren er altså en mindre aktør på dette feltet enn instituttsektoren.

I dette kapitlet går vi nærmere inn på velferdsforskningen i henholdsvis universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Som omtalt i innledningen omfattes den tredje forskningsutførende sektoren i Norge; næringslivet, ikke av denne kartleggingen.

3.1 Universitets- og høgskolesektoren

Universitetet i Oslo (UiO) var med 150 millioner kroner det største lærestedet innenfor

velferdsforskning i 2011. På plassen etter kommer Universitetet i Bergen med 80 millioner, eller litt mer enn halvparten av innsatsen til UiO. Nærmere halvparten av forskningen på velferd i universitets- og høgskolesektoren fant sted ved disse to institusjonene. På grunn av små tall og få enheter har vi i tabell 3.1 slått sammen de tre «nye» universitetene: Stavanger, Agder og Nordland. De hadde til sammen utgifter til velferdsforskning på om lag 50 millioner kroner i 2011, eller 10 prosent av

velferdsforskningen i universitets- og høgskolesektoren. Rundt halvparten av innsatsen var knyttet til Universitetet i Nordland.

De statlige høgskolene hadde utgifter til velferdsforskning på 100 millioner kroner. Her inngår 19 av totalt 21 statlige høgskoler i 2011. Det er kun høgskolen i Oslo og Akershus hvor forskningsutgiftene til velferd utgjør et tosifret millionbeløp.

Til sammen 94 miljøer i universitets- og høgskolesektoren bidro til de vel 500 millionene til

velferdsforskning i denne sektoren. Utgiftene til velferdsforskning varierte fra rundt 100 000 kroner til knapt 40 millioner ved disse miljøene. Samlet hadde velferdsenhetene totale driftsutgifter til FoU på vel 2,7 milliarder kroner, hvorav velferdsforskningen i gjennomsnitt utgjorde 20 prosent. Mest konsentrert var velferdsforskningen ved Universitetet i Tromsø hvor instituttene med denne type forskning i gjennomsnitt hadde 27 prosent av forskningen rettet mot velferd. Som tabell 3.1 viser, var imidlertid forskjellen mellom læresteder og lærestedsgrupper relativt liten. Se vedlegg 3 for oversikt over miljøene i universitets- og høgskolesektoren som har besvart kartleggingens spørreskjema.

Tabell 3.1 Driftsutgifter til velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren i 2011 etter lærested og lærestedsgruppe. Totale driftsutgifter til FoU ved instituttene som har

velferdsforskning og andel velferdsforskning av total FoU. Mill. kr, prosent og antall institutter/avdelinger.

FoU-utgifter Univ. i

Oslo Univ. i

Bergen NTNU Univ. i Tromsø

Univ. i Agder Nordland Stavanger

Vitensk.

høgskoler

m.fl.¹ Statlige

høgskoler² Totalt Driftsutgifter til FoU

ved "velferdsinstituttene" 833 370 173 182 243 427 528 2 757

Driftsutgifter til

velferdsforskning 150 79 36 50 53 45 99 512

% velferdsforskning av total FoU 18 21 21 27 22 9 22 19

Antall inst./avd. med

velferdsforskning 17 14 7 5 8 13 30 94

1Omfatter Norges Handelshøyskole, Handelshøyskolen BI, Diakonhjemmet høgskole, Norges idrettshøgskole, Det teologiske Menighetsfakultet, Norges veterinærhøgskole og Arkitektur- og designhøgskolen.

2Omfatter 19 av 21 statlige høgskoler.

Kilde: NIFU

Ser vi mer detaljert på enhetene som har velferdsforskning i universitets- og høgskolesektoren, viser figur 3.1 at bare 3 av 94 velferdsforskningsmiljøer hadde 100 prosent av sin forskning rettet mot velferd. De andre enhetene hadde også forskning på andre områder. For 21 enheter utgjorde

velferdsforskningen mellom 30 og 99 prosent av forskningsvirksomheten, for 45 miljøer mellom 10 og 29 prosent, mens 25 institutter/avdelinger hadde små innslag av velferdsforskning i sin totale

forskningsportefølje; under 10 prosent.

Figur 3.1 Andel driftsutgifter til velferdsforskning av totale driftsutgifter til FoU etter andelsintervall og antall institutter/avdelinger i 2011. Prosent.

Kilde: NIFU

3 9

12

45 25

100 % 50-99 % 30-49 % 10-29%

Under 10 %

3.1.1 Finansieringskilder

Av universitets- og høgskolesektoren litt over 500 millioner kroner til velferdsforskning i 2011 ble nær 60 prosent finansiert over institusjonenes basisbevilgning. Som vi har vært inne på tidligere, er det lite private midler som bidrar til velferdsforskning i denne sektoren, under 10 prosent. Ekstern finansiering, dvs. finansiering fra kilder utenom basisbevilgningen lå, med 42 prosent, litt høyere for

velferdsforskning enn for gjennomsnittet av all forskning i sektoren. Velferdsforskningsområdet rapporterte blant annet en høyere andel finansiering fra EU-kommisjonen enn gjennomsnittet, henholdsvis i overkant av 3 prosent og knapt 2 prosent. Til sammenligning lå finansiering fra EU- kommisjonen til velferdsprosjekter i instituttsektoren på om lag 1 prosent (kapittel 3.2.1).

I motsetning til instituttsektoren var det ingen miljøer ved universiteter og høgskoler som rapporterte finansiering fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Som tabell 3.2 viser, var bidragene fra utlandet utenom EU og fra frivillige organisasjoner ubetydelige.

Tabell 3.2 Driftsutgifter til velferdsforskning i 2011 i universitets- og høgskolesektoren etter finansieringskilde. Mill. kr.

Finansiering Mill. kr Prosent

Basisbevilgning/grunnbudsjett 296 58

Ekstern finansiering 216 42

Norges forskningsråd 90 18

Departementer, direktorater mv. 74 15

Fylker og kommuner 7 1

Næringslivet 10 2

Arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner 0 0

Utlandet (ekskl. EU-kommisjonen) 1 0

EU-kommisjonen 17 3

Frivillige organisasjoner 1 0

Andre kilder (fonds, gaver, egne inntekter m.m.) 16 3

Totalt 512 100

Kilde: NIFU