Straffansvaret for formidling av andres hatefulle ytringer på
internett
Kandidatnummer: 570 Leveringsfrist: 25.04.2016 Antall ord: 16660
i
Oversikt
1 TEMA OG TILNÆRMING ... 1
2 MÅTER Å FORMIDLE PÅ... 6
3 UNDERLIGGENDE HENSYN ... 8
4 DE OBJEKTIVE ELEMENTENE I GJERNINGSBESKRIVELSEN(E) ... 11
5 SKYLDKRAVET ... 18
6 STRAFFANSVAR FOR SÆRSKILTE ANSVARSSUBJEKTER ... 22
7 MEDVIRKNINGSANSVARETS RETTSSTRIDSKRAV ... 28
8 YTRINGSFRIHETENS BEGRENSENDE VIRKNING ... 32
9 ANSVARSBEGRENSNINGEN ETTER EHANDELSLOVEN ... 40
10 AVSLUTNING ... 47
LITTERATURLISTE ... 50
JURIDISK LITTERATUR ... 50
i
Innholdsfortegnelse
1 TEMA OG TILNÆRMING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Avgrensning og presiseringer ... 1
1.3 Begrepspresiseringer og terminologi ... 2
1.4 Rettskilder og metode ... 3
1.5 Videre disposisjon ... 5
2 MÅTER Å FORMIDLE PÅ... 6
2.1 Oversikt ... 6
2.2 Manuell og automatisk formidling ... 6
2.3 Formidling av kjent og ukjent innhold ... 7
3 UNDERLIGGENDE HENSYN ... 8
3.1 Diskrimineringsvernet ... 8
3.2 Ytringsfriheten ... 9
4 DE OBJEKTIVE ELEMENTENE I GJERNINGSBESKRIVELSEN(E) ... 11
4.1 Oversikt ... 11
4.2 Ytringens form og spredning ... 11
4.3 Personkretsen som vernes ... 12
4.4 Ytringens kvalifiserte meningsinnhold ... 12
4.5 Den straffbare adferden ... 13
4.5.1 Innledning ... 13
4.5.2 Handlingselementet i strl. § 185 ... 14
4.5.2.1 Handlingselementets selvstendighet ... 14
4.5.2.2 Handlingselementets tilknytning til «hatefull» ... 14
4.5.2.3 Handlingselementets innhold ... 15
4.5.3 Medvirkningshandlingen ... 16
4.5.3.1 Innledning ... 16
4.5.3.2 Kravet til årsakssammenheng ... 16
4.5.3.3 Medvirkningskategoriene: fysisk, psykisk og passiv ... 17
5 SKYLDKRAVET ... 18
5.1 Oversikt ... 18
5.2 Skyldformen ... 18
5.3 Vurderingstema i aktsomhetsnormen... 19
ii
5.4 Vurderingsmomenter i aktsomhetsnormen ... 20
5.4.1 Risiko og preventive tiltak ... 20
5.4.2 Praksis ... 20
5.4.3 Subjektive forhold og tid ... 21
5.4.4 Særlig om rettsuvitenhet ... 21
6 STRAFFANSVAR FOR SÆRSKILTE ANSVARSSUBJEKTER ... 22
6.1 Redaktøransvaret ... 22
6.1.1 Oversikt ... 22
6.1.2 Kravet til ytringens kommunikasjonsform ... 23
6.1.3 Skyldkravet ... 24
6.2 Foretaksansvaret... 26
6.2.1 Oversikt ... 26
6.2.2 Avveiningen etter reglene om foretaksstraff ... 27
7 MEDVIRKNINGSANSVARETS RETTSSTRIDSKRAV ... 28
7.1 Oversikt over ansvarsbegrensende forhold ... 28
7.2 Krav om uakseptabel risiko... 28
7.3 Handlingens formål ... 29
7.4 Påvirkning på lovbruddet ... 30
7.5 Kunnskap ... 30
7.6 Tilslutning ... 30
7.7 Tid ... 31
8 YTRINGSFRIHETENS BEGRENSENDE VIRKNING ... 32
8.1 Oversikt ... 32
8.2 Vurderingstemaet i avveiningen mellom de underliggende hensynene... 32
8.3 Oversikt over EMD-praksis ... 33
8.4 Avveiingsmomenter ... 34
8.4.1 Innledning ... 34
8.4.2 Tolkningsmomenter ... 34
8.4.3 Meningsinnhold ... 35
8.4.4 Formål ... 35
8.4.5 Ytringens slagkraft ... 36
8.4.6 Ytrerens og fornærmedes rolle ... 37
8.4.7 Grad av involvering og påvirkningsadgang ... 38
8.4.8 Risiko og preventive tiltak ... 38
8.4.9 Tilslutning ... 39
8.4.10 Konsekvenser for den krenkede og for ytreren ... 39
iii
8.4.11 Sammenfatning ... 39
9 ANSVARSBEGRENSNINGEN ETTER EHANDELSLOVEN ... 40
9.1 Oversikt ... 40
9.2 Overførings-, tilgangs- og mellomlagringstjenester ... 41
9.3 Lagringstjenester ... 42
9.3.1 Anvendelsesområde ... 42
9.3.2 Forsinkelseskriteriet... 43
9.3.3 Forsettsbegrepet ... 44
9.3.3.1 Oversikt ... 44
9.3.3.2 Kravet om «actual knowledge» ... 44
9.3.3.3 Hensiktsforsettet ... 45
9.3.4 Den rettslige bedømmelsen ... 46
9.3.5 Aktivitets- og undersøkelsesplikt ... 47
10 AVSLUTNING ... 47
10.1 Typetilfellene ... 47
10.2 Vurderingsnormer ... 48
LITTERATURLISTE ... 50
JURIDISK LITTERATUR ... 50
1
1 Tema og tilnærming
1.1 Tema og problemstilling
Straffeloven (strl.) § 185, den såkalte «rasismeparagrafen», oppstiller under bestemte omsten- digheter et forbud mot å fremsette «diskriminerende eller hatefulle ytringer». Straffebudet kan, alene eller sammenholdt med medvirkningsbestemmelsen i strl. § 15, gjøre det straffbart å for- midle andres hatefulle ytringer. Jeg er interessert i rekkevidden av dette straffeansvaret når for- midlingen finner sted på internett. Oppgavens problemstilling er således hvor en skal trekke grensen mellom straffri og straffbetinget formidling av internettytringer som rammes av § 185.
Formidlerens straffeansvar for brukerskapt innhold er i høy grad aktuelt ettersom et nytt online medielandskap, hvor enhver har mulighet til å utrykke seg i det offentlige rom, fører til at spred- ning av hatytringer foregår på måter som er forskjellige fra de vi kjenner til fra før. Samtidig synes det uklart hvilket strafferettslig ansvar formidleren har. Hatkrimgruppen i Oslo politi- distrikt opplyser at det ikke foreligger norsk rettspraksis som direkte behandler min problems- tilling; og de uttaler at de vil vurdere å føre slike saker for domstolene i tiden som kommer.1 Hatefulle ytringer, herunder de vi finner i kommentarfeltene og i sosiale medier, har allerede vært i offentlighetens søkelys en god stund og i 2014 opprettet Oslo politidistrikt en egen enhet for hatkriminalitet.2 Tyngdepunktet har lenge vært på den originære ytreren, men våren 2016 så vi at media løftet frem formidlerens rolle. Debatten dreide seg bl.a. om politikernes ansvar for å moderere kommentarfeltet under innlegg de publiserer på egne Facebook-sider og advokat Jon Wessel-Aas ble sitert på at det var vanskelig å «si akkurat når dette [ansvaret] slår inn».3 Med andre ord står vi overfor spørsmål som kan ha praktisk betydning for svært mange, men som ikke ser ut til å ha klare svar.
1.2 Avgrensning og presiseringer
Det som særlig kommer på spissen i formidlingstilfellene er om gjerningsbeskrivelsens hand- lingselement er oppfylt, om det foreligger tilstrekkelig subjektiv skyld, og om en straffrihets- grunn gjør seg gjeldende. Oppgaven vil i mindre grad problematisere de øvrige elementene i gjerningsbeskrivelsen og øvrige vilkår for bruk av straff blir ikke behandlet.
1 Politiadvokat Oda Karterud (2017).
2 Oslo politidistrikt (2016) s. 3.
3 Kristiansen, Bjørn S. (2016).
2
Forsøk på, og medvirkning til, formidling av hatytringer inngår ikke i denne oppgaven. Det avgrenses videre mot lovbestemmelser (strafferettslige og erstatningsrettslige) andre enn strl. § 185, herunder de som bygger sin gjerningsbeskrivelse på denne, som kan ramme de aktuelle formidlingshandlingene. Spørsmål knyttet til straffutmåling, samt prosessuelle spørsmål, blir heller ikke behandlet.
1.3 Begrepspresiseringer og terminologi
En del av oppgavens begrepsbruk og terminologi stammer fra rettskildematerialet, mens andre begreper er enten vanlige i dagligtalen eller er utviklet av meg. Jeg legger til grunn at ord og utrykk som en gjennomsnittlig nettbruker kjenner til ikke er nødvendig å presiseres.
Det skilles mellom ansvarssubjekter ut fra deres involvering i fremsettelsesprosessen av den hatefulle ytringen. Det grunnleggende skillet går mellom «originærytreren» og «formidleren».
Førstnevnte er den skapende kraften bak den aktuelle ytringen. Det er denne som forfatter yt- ringen og som gjerne står inne for dens meningsinnhold.
Jeg bruker «formidler» som et samlebegrep for enhver fysisk eller juridisk person som aktivt eller passivt står for, eller bidrar til, spredningen av en originærytrers hatytring, men som ikke i vesentlig grad tar del i dens utforming. Noen formidlere slutter seg til ytringens innhold, mens andre ikke gjør det.
Det finnes en rekke forskjellige formidlere og disse vil bli benevnt ulikt i tråd med det som er mest karakteriserende for deres involvering. «Medvirker» vil kun bli brukt der ansvarsgrunnla- get er strl. § 15. Dette til tross for at «medvirkning» i dagligtalen kan dekke flere handlinger enn etter strafferettslig terminologi.
Med «videreformidling» og «publisering» siktes det til manuell formidling (se pkt. 2.2), for eksempel deling av andres innlegg på sosiale medier. «Tilrettelegging» er et vidt begrep, men i det følgende siktes det til mer tekniske bidrag, for eksempel i form av automatiske løsninger, som ytringens spredning avhenger av. «Tjenesteyter» og «nettvert» benyttes om særskilte tek- niske tilretteleggere.
Strl. § 185 benytter begrepene «hatefull» og «diskriminerende» som alternative størrelser. I likhet med rasismeparagrafens overskrift og andre relevante rettskilder velger jeg av flytmes- sige årsaker å kun bruke «hatefulle ytringer» - uten at jeg nødvendigvis utelukker diskrimine- ringsalternativet.
3
Med hensyn til språklig variasjon vil jeg veksle mellom en rekke synonymer til «ytring» uten at det nødvendigvis tilsiktes en forskjell, f.eks. «meddelelse», «utsagn», «innlegg» og «inn- hold».
Formidlerens straffansvar for å spre en annens hatefulle ytringer på internett velger jeg å kalle
«formidlingsansvaret». Når jeg samlet ønsker å omtale alle de ulike bestemmelsene som på forskjellig vis hjemler et formidlingsansvar, benyttes «formidlingsbestemmelsene».
1.4 Rettskilder og metode
Utgangspunktet for denne oppgaven er lovteksten vi finner i strl. §§ 185 (primærstraffebudet).
Strl. §§ 15 (medvirkningsansvaret), 269 (redaktøransvaret) og 28 (foretaksansvaret) er sekun- dærbestemmelser ettersom de bygger sin gjerningsbeskrivelse på rasismeparagrafen. Disse for- midlingsbestemmelsene vil bli tolket og anvendt på min problemstilling i henhold til alminnelig juridisk metode i norsk rett.
Den nærmere forståelsen av lovteksten utledes hovedsakelig av relevante forarbeider, rettsprak- sis, samt juridisk litteratur. Problemstillingen min behandles i mindre grad direkte av disse rettskildene. Dette skyldes nok bl.a. at teknologiutviklingen hele tiden skaper nye praktiske problemstillinger. Rettskilder som ikke er mer enn 10 år gamle har for eksempel ikke forholdt seg til utbredelsen av sosiale medier. Dette kan åpne for formålsbetraktninger og analogislut- ninger, men med den begrensning som følger av det strenge strafferettslige legalitetsprinsippet:
straffebudene må ikke tolkes utover det som ligger i ordlyden.
Ved anvendelse av strl. § 185 må kryssende hensyn avveies mot hverandre. Internetts dyna- miske karakter innebærer at avveiningsnormer i liten grad er utviklet av lovgiver og domstolene får dermed en sentral rolle ettersom problemstillingene gjerne ankommer retten før de behand- les av Stortinget.
Formidlingsansvarets rekkevidde avhenger bl.a. av menneskerettighetsbestemmelser i Grunn- loven (Grl.) og i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner4. Grunnloven skal tolkes i «lys av de folkerettslige forbildene»,5 noe som betyr at Den europeiske menneskerettighetsdomstols (EMD) tolkning av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) står sentralt.6 Det samme gjelder for FN-organer som Norge har tildelt slik kompetanse.
4 Dette følger bl.a. av strl. § 2 og menneskerettsloven §§ 2 og 3.
5 Rt. 2015 s.93 (Maria) avsnitt 57 og Rt. 2015 s. 155 (Rwanda) avsnitt 40.
6 Det tilkommer EMD, og ikke de nasjonale domstolene, å tolke og anvende konvensjonen, jf. EMK art. 32.
4
Hva angår ytringsfrihetens begrensende virkning på formidlingsansvaret vil jeg i det følgende konsentrere meg om Høyesteretts- og EMD-praksis. Det skyldes av at FNs konvensjon om si- vile og politiske rettigheter (SP) ikke antas å gi ”ytringsfriheten et annet eller sterkere vern enn EMK»7. Det kan legges til at § 185-praksisen i Høyesterett har et tilsynelatende utelukkende EMK-tyngdepunkt.
Det er viktig å understreke vi har anledning til å utlede av EMD-praksis. Strasbourg-domstolen avgjør kun hvor vi finner konvensjonens øvre grense for tillatte statlige inngrep i ytringsfrihe- ten. Ingen EMK-bestemmelse pålegger statene en positiv plikt til å straffe hatefulle ytringer.
Domstolen uttaler seg altså om hvilke ytringer som kan, men ikke om hva som skal, sanksjo- neres.
Uttalelser om den nedre grensen for ulovlige ytringer gis imidlertid av FNs menneskerettighets- og rasediskrimineringskomité i deres tolkning av rasismevernet i henholdsvis SP og rasediskri- mineringskonvensjonen (RDK).I mangel på relevante avgjørelser for min problemstillinger, og i likhet med praksisen i Høyesterett, blir ikke uttalelser fra disse organene trukket frem i frem- stillingen nedenfor.
Formidlingsansvarets rekkevidde begrenses videre av ehandelslovens særlige ansvarsbestem- melser. Disse gjennomfører deler av EUs ehandelsdirektiv. Metoderettslige prinsipper som gjør seg gjeldende på EØS-området vil derfor bli anvend, herunder presumsjonsprinsippet som til- sier at «norsk lov så vidt mulig skal tolkes i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser»8, samt prinsippet om direktivkonform fortolkning9.
I kap. 2 gir jeg en oversikt over de faktiske forhold. Her søkes det ikke å oppstille rettsregler, men i stedet å beskrive den digitale virkeligheten rettsreglene har til hensikt å regulere. Det gis ikke en dyptgående fremstilling av de tekniske løsningene. Det tas i stedet utgangspunkt i for- midling slik den fremstår for den jevne bruker i dennes internetthverdag. Grunnet internetts hurtige utvikling må det understrekes at systematikken og eksemplene fort kan bli utdaterte og her kan det trekkes en parallell til avsnittene rett ovenfor: Nettopp det at de særlige trekkene ved den juridiske metoden på dette feltet må forholdet seg til rettskildenes karakter av å være ferskvare.
7 Rt. 1997 s. 1821 (Hvit valgallianse) på s. 1830.
8 Rt. 2000 s. 1811 (Finanger I) på s. 1826
9 Jf. EØS-avtalens art. 3 og dens fortale. Disse gjelder som norsk lov, jf. EØS-loven § 1.
5 1.5 Videre disposisjon
I kap. 2 starter jeg med å beskrive og systematisere de handlingene problemstillingen knytter seg til. De resterende kapitlene dreier seg om i hvilken utstrekning denne internettaktiviteten er straffbar.
Kap. 3 har til formål å gi en innføring i hvilke hensyn som gjør jeg gjeldende på det aktuelle rettsområdet og som senere vil spille en sentral rolle for fastsettelsen av straffansvarets rekke- vidde.
I kap. 4 behandles de objektive elementene i strl. §185 - alene eller sammenholdt med medvirk- ningsbestemmelsen. Som følge av formidlerens mindre fremtredende rolle i forbindelse med lovbruddet, er det særlig innholdet i handlingselementet som har interesse for oppgaven, her- under om § 185 retter seg direkte mot vårt ansvarssubjekt.
Skyldkravet som oppstilles i § 185 blir behandlet i kap. 4 og det blir lagt bekt på hvilke mo- menter som inngår i aktsomhetsvurderingen. Kap. 5 omhandler formidlingsansvaret for særs- kilte ansvarssubjekter, herunder redaktøren og foretaket. Av interesse for oppgaven her er vil- kåret om subjektiv skyld som skiller seg fra de alminnelige tilfellene av formidling.
Fra og med kap. 7 dreier oppgaven seg om straffrihetsgrunner, herunder den alminnelige retts- stridsreservasjonen. Formidlingsbestemmelsenes nærmere innhold må tolkes i lys av rettsstrids- kravet i medvirkningsansvaret, avveiningen mellom diskrimineringsvernet og ytringsfriheten (se kap. 8), samt de særlige ansvarsfrihetsbestemmelsene i ehandelsloven (se kap. 9).
Oppgavens oppdeling i forholdsvis mange kapitler har til hensikt å fremstille stoffet på en så oversiktlig måte som mulig. Likevel vitner det jeg skriver i dette punktet om at oppgaven har tre hoveddeler: Kap. 1-3) Innføring i problemstillingen, kap. 3-6) fremstilling av straffansvaret slik det i første omgang kan utledes av straffebestemmelsene, og til slutt kap. 7-9) definere straffansvarets reelle rekkevidde ved å involvere rettskildene som medfører en innskrenkende tolkning av de aktuelle straffebudene.
Oppgaven avsluttes kortfattet ved å trekke ut essensen i rettsreglene og koble dem opp mot faktum. I stedet for å utsette overblikket til siste kapittel, vil det forsøkes å sammenfatte de viktigste elementene fortløpende – på tampen av teksttunge punkter.
6
2 Måter å formidle på
2.1 Oversikt
Formidlerens straffansvar avhenger av at alle nødvendige vilkår for straff kan sies å foreligge i det konkrete tilfellet. En oversikt over hvordan ansvarssubjektene opererer i praksis er viktig i dette henseende ettersom oppfyllelsen av hjemmels- og skyldkravet bl.a. avhenger av formid- lerens aktivitet overfor (pkt. 2.2), og kunnskap om (pkt. 2.3), den hatefulle ytringen.
Forbudet mot å fremsette hatytringer er medienøytralt,10 og gjelder dermed for alle aktører på internett. Nedenfor søkes det å beskrive hvordan formidlingen rent praktisk utarter seg. Jeg peker på fire typetilfeller: manuell og automatisk formidling; og disse to kan i utgangspunktet spre både kjent og ukjent innhold. Skjemaet nedenfor gir en oversikt over hvordan formidlings- formen og formidlingsinnholdet interagerer, i tillegg til å peke på typiske eksempler.
Manuell formidling Automatisk formidling Kjent innhold Typetilfelle 1: Manuell formidling av
kjent innhold (f.eks. kronikker i nettaviser og deling på sosiale medier).
Typetilfelle 3: Automatisk formidling av kjent innhold (Modererte kommentarfelt og rapportert innhold på sosiale medier).
Ukjent innhold Typetilfelle 2: Manuell formidling av ukjent innhold (f.eks. linking til artikler som ikke er gjennomlest).
Typetilfelle 4: (Ikke-modererte kommentar- felt og sosiale medier).
2.2 Manuell og automatisk formidling
En rekke aktører foretar selv den aktive handlingen som gjør at en ytring blir fremsatt. Formid- lingen er her individualisert og jeg velger å kalle dette manuell formidling. Slike videreformid- lere kan være fysiske (f.eks. bloggere og journalister) og juridiske personer (f.eks. en medie- gruppe).
Eksempler på manuell formidling er særlig tydelig i den tradisjonelle pressen: aviskronikker, TV-intervjuer uttalelser som gjengis i nyhetssaker. Et annet eksempel på tradisjonell viderefor- midling, selv om utbredelsen av hatytringer synes mindre utbredt, er henvisninger og sitater i akademia, herunder masteroppgaver som ligger ute på internett.
10 NOU 2011: 12 s. 88.
7
Nyere former for manuell formidling finnes på sosiale medier. Det kan være snakk om deling av andres innlegg (f.eks. en «retweet») eller en statusoppdatering med en link til et annet nett- sted. På Facebook vil et liker-klikk kunne føre til at den aktuelle ytringen dukker opp på andre brukeres «nyhetsoppdateringer». Det vil derfor også her kunne være snakk om manuell formid- ling. Nyhetsoppdateringsfunksjonen oppstod først i 2011. Før dette var dermed et liker-klikk ikke å regne som videreformidling og det illustrerer feltets dynamiske karakter.
Andre formidlere har en mer passiv rolle. Ytringens fremsettelse er et resultat av en automatisert prosess som muliggjøres gjennom formidlerens tekniske løsninger. Fellesnevner for disse til- fellene er at originærytreren er den som utløser publiseringen.
Den som gir tilgang til internettet, formidler ytringer. Et eksempel er teleoperatøren som Tele- nor. Det samme gjør kommunikasjonstjenester (f.eks. epostleverandører og chattekanaler), sø- ketjenester (f.eks. Google) og lagringstjenester. Et praktisk eksempel på sistnevnte er sosiale medier. Disse blir av Personvernkommisjonen beskrevet som «nettsteder hvor det finnes en teknisk tilrettelegger som sørger for å tilrettelegge publiseringsflater som kan fylles med bru- kerskapt innhold … uten noen egentlig redaksjon».11 Kjente eksempler på slike aktører er Face- book, Twitter, Youtube og Instagram.
Det bør nevnes at en og samme internettaktør kan utøve både manuell og automatisk formidling.
Når f.eks. en nettavis eller en Facebook-bruker sprer en artikkel, er denne handlingen manuell, mens det som skrives i kommentarfeltene under hovedinnholdet formidles automatisk.
2.3 Formidling av kjent og ukjent innhold
Kunnskap om ytringens innhold vil gjerne foreligge der det formidles manuelt (typetilfelle 1).
Kronikker og artikler går som regel gjennom en redaksjonell prosess for å bli publisert av nett- baserte aviser og tidsskrifter. Tilsvarende er som regel det som deles i sosiale medier kjent for handlingssubjektet.
Også det som formidles automatisk kan være kjent for vedkommende (Typetilfelle 3). Dette er tilfelle der det føres kontroll etter at publiseringen har funnet sted. En rekke nettaviser modere- rer debatten i kommentarfeltene på eget initiativ og de største sosiale mediene har installert filtre som gjør at uønsket innhold fanges opp og deretter blir vurdert konkret. Kunnskap kan også oppstå hvis brukere informerer formidleren gjennom et allerede etablert varslingssystem eller gjennom mer tradisjonell korrespondanse.
11 NOU 2009: 1 s. 115.
8
Formidling av ukjent innhold er gjerne tilfelle der prosessen er automatisk (typetilfelle 4). Le- verandøren av lagringstjenester kjenner som regel ikke til innholdet i all informasjon som opp- lastes av brukere på deres servere. Å tilegne seg en slik oversikt vil være urealistisk f.eks. for Facebook som i 2015 hadde en milliard brukere12.
Innholdet kan være ukjent også der det formidles manuelt (typetilfelle 2). Det kan tenkes at en dokumentar inneholder uttalelser på et fremmed språk som journalisten ikke forsto. Et kanskje mer praktisk eksempel er brukere av sosiale medier som deler tekster de ikke har gjennomlest.
3 Underliggende hensyn
3.1 Diskrimineringsvernet
Bak reglene som må utledes av strl. § 185 ligger det hovedsakelig to kryssende hensyn som i den konkrete saken må avveies mot hverandre. Denne prosessen redegjør jeg for senere, men for å skape en forståelse av hvilket bakteppe det følgende hviler på, vil jeg presentere dem kortfattet allerede nå.
Enkelte sider ved vernet mot å bli forskjellsbehandlet utrykkes i Grl. § 98 og EMK art. 14. Det mer spesifikke vernet mot å bli utsatt for hatytringer som er motivert av den fornærmedes reli- gion eller etnisitet, kommer til utrykk i RDK art. 4 og i SP art. 20 nr. 2. Selv om EMK ikke har en tilsvarende bestemmelse,13 har Strasbourg-domstolen i en rekke saker anerkjent at vernet mot rasisme og annen intoleranse i utgangspunktet har et vern på lik linje med andre konven- sjonsbestemmelser.14
Strl. § 185 utgjør en del av en diskrimineringslovgivning som kommer til syne også i en rekke andre lovbestemmelser, herunder både strafferettslige (se f.eks. strl. § 186 og Diskriminerings- loven om etnisitet § 26) og erstatningsrettslige (se f.eks. Diskrimineringsloven om seksuell ori- entering § 24). Lovgiver søker særlig å styrke minoriteters rettslige vern ettersom disse kan være mer utsatt for krenkelser enn personer som tilhører majoritetsbefolkningen.
12 Facebook (2017).
13 EMK art. 14 inneholder et forbud mot diskriminering i forbindelse med «[t]he enjoyment of the rights and freedoms set forth in this Convention», men ikke mot hatefulle ytringer som sådan. Art. 17 er heller ikke antatt å pålegge statene en positiv plikt til å straffe hatefulle ytringer (se pkt. 8.2).
14 Se bl.a. Gündüz v. Turkey, avsnitt 21.
9
Rasismeparagrafen er i stor grad en videreføring av strl. 1902 § 135 a, som fikk sitt nåværende innhold i 2005.15 § 135 a ble utskilt fra sin forløper, § 135 annet ledd, i 1970 for å gjennomføre rasediskrimineringskonvensjonen i norsk rett.16 Formålet med strl. § 185 er til dels preventivt.
Bestemmelsens forgjenger ble innført for å utvide det strafferettslige «vern[et] mot utslag av antisemittismene og rasehat».17 I forarbeidene trekkes også symbolverdien frem.18
3.2 Ytringsfriheten
Grl. § 100 første ledd bestemmer at «[y]tringsfrihet bør finne sted» og EMK art. 10 nr. 1 fast- setter at «[e]veryone has the right to freedom of expression.» I tillegg til å medføre en rett til å ytre sine egne oppfatninger, innebærer ytringsfriheten retten til å kunne formidle og motta and- res informasjon,19 henholdsvis formidlingsfriheten og informasjonsfriheten.
Grl. § 100 annet ledd begrunner ytringsfrihet i «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse». Samfunnets fremgang avhenger av ny kunnskap og ideer som utfordrer det etablerte. Grunnpilaren i et demokratisk styresett er borgernes mulighet til å delta i det offent- lige ordskiftet og fremme sine meninger - uavhengig av om de er avvikende. For enkeltmen- nesket har ytringsfriheten en viktig funksjon i å tilrettelegge for utøvelse av tanke- og religions- friheten vi gjenkjenner i Grl. § 16 og EMK art. 9.
Høyesterett har bl.a. begrunnet et sterkt ytringsvern i at fordommer og usaklige og uriktige uttalelser ville kunne imøtegås og besvares hvis de bare får slippe til.20 I motsatt fall vil de kunne «vokse i det stille…, noe som i lengden kan medføre større skadevirkning»21. Det blir gjerne sagt at troll sprekker når de kommer ut i sola og således blir det satt spørsmålstegn ved rasismeparagrafens preventive virkning. Denne tilnærmingen er i ettertid noe endret og Norge har blitt kritisert for resultatet i Rt. 2002 s. 1618 (Boot boys) av FNs rasediskrimineringsko- mité.22 I Rt. 2007 s. 1807 (Vigrid), avsnitt 34-36, blir det trukket frem at ytringsfrihetens «ren- selsesprosess» er usikker og at den skade diskriminering påfører enkeltmennesket ikke repare- res gjennom en offentlig debatt.23
15 Ot.prp. nr. 8 (2007 – 2008) s. 343.
16 Ot.prp. nr. 33 (2004 – 2005) s. 28.
17 Ot.prp. nr. 45 (1960 – 1961) s. 1.
18 ibid. s. 2.
19 Dette følger av Grl. § 100 annet ledd: «ha meddelt eller mottatt opplysninger», og EMK art 10: «receive and impart information».
20 Rt. 1978 s.1072 (Leserbrev) på s. 1076 og Rt 2002 s.1618 (Boot boys) på s. 1630.
21 Rt. 1978 s. 1072 (Leserbrev) s. 1076.
22 CERD/C/67/D/30/2003.
23 Det henvises til Rt. 1997 s. 1821 (Hvit valgallianse), s. 1832 og til Innst.S.nr.270 (2003-2004) pkt. 4.5.1.
10
«The chilling effect» blir gjerne pekt på for å begrunne det problematiske ved å begrense for- midlingsfriheten. Dersom uønskete ytringer kan medføre straff, vil denne trusselen også kunne ha en dempende effekt på de meddelelsene som er ønskete.24 Den enkelte tar ikke sjansen på muligens å bli stilt ansvarlig. I tillegg kan begrensninger på ytringsvernet være betenkelig da det kan føre til at «formidleren blir stående mellom sine kontraktsmessige forpliktelser til å videreformidle ytringen og risikoen for å bli holdt medvirkningsansvarlig».25
Ved første øyekast kan det virke som om strl. § 185 kun er hemmende for ytringsfriheten. Det går imidlertid an å se det fra en annen side, nemlig at ytringsfriheten styrkes når alle borgere har en reel mulighet til å delta i de demokratiske prosessene. Diskriminerende utsagn som fyller kommentarfeltene hver gang enkelte mennesker opptrer i offentligheten, kan ha som konse- kvens disse ikke tør eller orker å engasjere seg. Grl. § 100 fremstår illusorisk uten mekanismer som tilrettelegger for et debattklima hvor så mange som mulig opplever det som meningsfullt å delta. Dette poenget kommer godt frem i en nyere tingrettsdom:
«Såkalt nett-trollvirksomhet er spesielt samfunnsskadelig når den har form av forhånende og/eller tru- ende ytringer med sikte på bringe debattanter på sosiale medier o.l. til taushet - noe som innebærer at man bruker egen overtredelse av ytringsfrihetens grenser til å frata andre deres adgang til å ytre seg.»26
24 NOU 1999: 27, s. 34.
25 Eggen (2002), s. 456
26 TOSLO-2016-51378.
11
4 De objektive elementene i gjerningsbeskrivelsen(e)
4.1 Oversikt
Strl. § 185 lyder:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forføl- gelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.
Strl. § 185 retter seg altså mot den som «offentlig» eller i «andres nærvær» (pkt. 4.2), «setter frem» (pkt. 4.5.2) en kvalifisert krenkende ytring (pkt. 4.4) overfor en avgrenset gruppe (pkt.
4.3). Det samme gjelder den som «medvirker» dertil, jf. strl. § 15 (pkt. 4.5.3). Det følger av hjemmelskravet, uttrykt i Grl. § 96 første ledd og EMK art. 7, at straffansvar betinges av at alle disse objektive elementer i gjerningsbeskrivelsen må passe på formidlingshandlingen. I tillegg må det foreligge tilstrekkelig skyld, samt fravær av straffrihetsgrunner.27
4.2 Ytringens form og spredning
Strl. § 185 rammer en «ytring» som fremsettes «offentlig» eller i «andres nærvær». Ordlyden
«ytring» kan føre tanken hen til enten skriftspråk eller muntlig tale. Bestemmelsens første ledd annet punktum presiserer at også symboler rammes. I forarbeidene blir det trukket frem at yt- ringsbegrepet omfatter «alle typer av budskap uansett innhold og formidlingsform».28 Dette betyr at audiovisuelt innhold som blir publisert på sosiale medier rammes på samme måte som teksten på en reklameplakat.
Offentlige ytringer tilskrives en høyere strafferamme enn de private og i praksis har det derfor betydning hvilken kategori formidlingen faller inn under. «Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet
27 Andenæs (2016) s. 101 flg.
28 Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 164.
12
til å nå et større antall personer», jf. strl. § 10 annet ledd (min utheving). Legaldefinisjonens forarbeider oppgir et antall på «mer enn 20-30», men det er ikke nødvendig at disse personene faktisk oppfatter ytringen.29 Det holder at det finnes en mulighet. Et eksempel er en Twitter- melding som skrives av en bruker med kun et par følere, men som har potensialet til å bli opp- fattet av mange flere ettersom meldingen kan deles videre.
Med «andres nærvær» siktes det til ytringene som er fremsatt overfor en vernet person i «halv- offentlige eller private omgivelser», så lenge en tredjemann (eller flere) er til stede.30 Dette alternativet kan være aktuelt f.eks. i en mindre Facebook-gruppe eller i en felles epost-samtale.
Privat kommunikasjon mellom to mennesker rammes ikke av strl. § 185.
4.3 Personkretsen som vernes
Strl. § 185 oppstiller ikke et alminnelig forbud mot å utrykke seg hatefullt. Ytringshandlingen må være motivert av, jf. «på grunn av», bestemte trekk ved den, eller de, personen(e) ytringene retter seg mot. § 185 annet ledd oppstiller en liste med vernede grupper. Legalitetsprinsippet tilsier at denne er uttømmende, noe som innebærer at hat rettet f.eks. mot kvinner eller trans- personer ikke blir rammet.31 I slike tilfeller kan imidlertid andre bestemmelser være aktuelle, herunder strl. § 183 om oppfordring til en straffbar handling, § 236 om trusler, § 266 om hen- synsløs adferd, § 267 om krenkelse av privatlivets fred og skadeerstatningsloven § 3-6 a om erstatning for æreskrenkelser.
4.4 Ytringens kvalifiserte meningsinnhold
For at formidlingsansvaret skal komme på tale må ytringens «meningsinnhold» ha en «kvalifi- sert krenkende karakter».32 Meningsinnholdet er den kjernen av tankegods som står igjen etter en helhetlig tolkning av utsagnet. Vernet om ytringsfriheten medfører krav om en forsvarlig meningsfastsettelse og for å unngå å bli overprøvd vil norske domstoler «være forpliktet til å benytte de samme tolkningskriterier som EMD».33 Tolkningsmomentene vil derfor bli behand- let i pkt. 8.4.2 i forbindelse med ytringsfrihetens begrensende virkning på formidlingsansvaret.
Ordlyden i strl. § 185, «hatefull eller diskriminerende», tilsier et svært vidt anvendelsesområde.
Uttalelser som utrykker sterke negative følelser eller som er forskjellsbehandlende passer inn
29 Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 164.
30 Ot.prp. nr. 22 (2008 - 2009) s. 399.
31 Ot.prp. nr. 29 (1980 – 1981) s. 7.
32 Ibid. s. 13.
33 Løvlie (2013) s. 209.
13
under lovteksten. De to alternative størrelsene har et noe forskjellig meningsinnhold da enkelte hatefulle uttalelser ikke nødvendigvis trenger å være diskriminerende og vice versa.
Rettspraksis, forarbeider og juridisk teori synes å ikke skille mellom hvilket alternativ det siktes til når disse to adjektivene fortolkes. Det er mulig dette skyldes at innholdet i dem ofte vil sammenfalle. Det kan også tenkes at deres ordlyd dekker så vidt at en sondring ikke er hen- siktsmessig ettersom begrepenes nærmere innhold uansett må utledes av en presiserende tolk- ning.
Handlingsalternativene, «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt», kan gi føring på hvilket meningsinnhold som er kvalifiserende, men som uttrykt i Rt. 1997 s.
1821 (Hvit valgallianse), på s. 1826: «de er ikke særlig presise». En nærmere forståelse må derfor søkes i rettspraksis hvor avveiningen mot ytringsfriheten i stor grad definerer hva som er tilstrekkelig hatefullt. Av den grunn vil spørsmålet bli behandlet videre i pkt. 8.4.3.
4.5 Den straffbare adferden
4.5.1 Innledning
Det objektive elementet som gjerne kommer på spissen i formidlingstilfellene, er handlingse- lementet. Dette fordi formidlerens funksjon i utførelsen av lovbruddet er en annen enn origi- nærytrerens. Tema i det følgende er derfor hvilken aktivitet som må utøves, først etter primær- lovbudet og deretter etter medvirkningsbestemmelsen, for at et formidlingsansvar skal komme på tale.
Ettersom min problemstilling dreier seg o formidlingsansvarets yttergrense, er ikke skjærings- punktet mellom direkte- og medvirkningsansvaret av stor praktisk betydning. I tvilstilfeller vil det tas ut tiltale som uansett dekker begge ansvarsformene.34 Ansvarsformen har ingen nødven- dig betydning for straffespørsmålet, men vurderingstemaet i tilknytning skyldspørsmålet, her- under handlingselementet, blir forskjellig.
34 Se f.eks. tingrettsdommen TFOLL-2013-118371 hvor ti menn ble tiltalt og dømt for medvirkning til fremsettelse av hatefulle ytringer overfor en homofil mann. Grunnen til at alle ble dømt for medvirkning var vanskelighe- tene med å avklare «hvilken person som under hendelsesforløpet sa eller gjorde hva».
14 4.5.2 Handlingselementet i strl. § 185
4.5.2.1 Handlingselementets selvstendighet
Ordlyden i strl. § 185 første ledd, «setter frem», tilsier at lovbruddet består av en aktiv handling, men den gir ikke utrykk for et krav om at gjerningspersonen selv må ha formulert, ei heller at vedkommende må slutte seg til, ytringens meningsinnhold.
Det fremstår naturlig å forstå lovteksten slik at handlingselementet er adskilt fra kravet om at ytringen er «hatefull» (på samme måte som personkravet, jf. ovenfor, utgjør en adskilt vurde- ring). Det legges altså opp til separate vurderinger: A) Har vedkommende fremsatt en ytring;
og B) det som er satt frem, har det et kvalifisert meningsinnhold?
Hvis svaret er ja på disse to spørsmålene, og de øvrige elementene ovenfor er dekket, dekkes adferden av straffeloven ordlyd - selv der det uttrykkelig blir tatt avstand fra budskapet. I slike tilfeller ser anvendelse av medvirkningsbestemmelsen ut til å være overflødig. Dette til forskjell fra automatisk formidling som sjeldent vil oppfylle aktivitetskravet i A.
4.5.2.2 Handlingselementets tilknytning til «hatefull»
Ved å lese «setter frem» i sammenheng med § 185 annet ledd åpnes det for at A og B rett ovenfor utgjør samme vurdering. Annet ledd beskriver ytringen (A), et substantiv, overaskende nok med alternative verb. Hvis dette var tilsiktet hadde det vært mer naturlig å bruke adjektiver (for eksempel «truende», «forhånende», «hatfremmende» e.l.). Formuleringen fremstår språk- lig sett mer logisk dersom den forstås som et utrykk for hva handlingselementet (B) innebærer.
Denne tolkningen støttes av at lovgiver ikke ser ut til å ha hatt til hensikt at primærbudet skal ramme så vidt, jf. ordlyden i § 185s forgjengere,35 sammenholdt med fraværet av holdepunkter i forarbeidene for at rettstilstanden er endret.36. Etter den tidligere bestemmelsen måtte ansvars- subjektet kunne sies å ha truet, forhånet, fremmet hat mv.
Selv om det ikke direkte tas stilling til spørsmålet, antyder Høyesteretts praktisering av bestem- melsen hvordan den bør forstås i dette henseende. Til illustrasjon kan det pekes på Rt. 1978 s.
1072 (Leserbrev)37 hvor redaktøren manuelt hadde fremsatt en hatytring. Saken ble subsumert
35 Før lovendringen i 2005 lød strl. § 135 a: «… straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse, …, som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt ...» (min uthevelse).
36 Tre tilsiktede endringer begrunnes på s. 187 i Ot.prp. nr. 33 (2004 - 2005). En utvidelse av handlingsalternativet er ikke bland dem.
37 Rt. 1978 s. 1072 (Leserbrev) er den eneste høyesterettsdommen som behandler ansvaret for å formidle hatefulle ytringer, men åpenbart lenge før internettets tidsalder. Sakens faktum var at en avisredaktøren hadde publisert
15
under medvirkningstillegget. En adskilt vurdering av A og B, jf. punktet ovenfor, hadde imid- lertid åpnet for et direkteansvar. Etterfølgende dommer tilser det samme; at adferden og det kvalifiserte meningsinnholdet er to sider av samme sak.38
Den samme praksisen kan spores i dansk rett som ser ut til å anvende deres rasismeparagraf på samme måte. I den nasjonale straffesaken som senere endte opp i EMD, Jersild v. Denmark (se pkt. 8.3), ble en journalist som manuelt hadde formidlet en hatytring tiltalt og dømt for med- virkning.39 Dette selv om ordlyden i danskenes straffebud var tilsvarte vid den vi finner i dagens versjon av rasismeparagrafen.40
4.5.2.3 Handlingselementets innhold
Strl. § 185 annet ledd må etter det ovenstående leses med følgende tillegg jeg har innsatt i klammeparenteser: «Med [det å sette frem] en diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt». Vurderingen vil sammenfalle med den i pkt. 4.4. Det kan tenkes en rekke handlinger som ikke passer på denne gjerningsbeskrivelsen, f.eks. den som linker til en hatefull IS-video og som samtidig utrykker sin avsky.
Vi ser altså at ved direkte anvendelse av strl. § 185 blir formidleren vurdert som en originæryt- rer. Alle omstendigheter ved formidlerens adferd utgjør tolkningsmomenter (se pkt. 8.4.2) som i sum fører frem til et meningsinnhold han, ikke originærytreren, har fremsatt. Kort fortalt vil altså den som f.eks. deler et Facebook-innlegg isolert sett være en «formidler» av dette, men vedkommende er samtidig en originærytrer av den helhetlige ytringshandlingen, herunder per- sonlige innspill som blir knyttet til det delte innholdet.
Selv om vi ser svakheter med begrepsbruken, vil jeg for klarhetens skyld fortsette å bruke det begrepsskillet jeg presenterte i innledningen. Altså at den som sprer andres ytringer fremdeles omtales som «formidleren», selv om vedkommende legger til en personlig kommentar.
et innlegg som var nedsettende og beskyldende overfor ikke-vestlige innvandrere (manuell formidling av kjent innhold). Høyesteretts flertall (4-1) tilla Grl. § 100 avgjørende vekt. Ettersom leserbrevet i seg selv ikke var tilstrekkelig «hatefull», ble det ikke problematisert i hvilken utstrekning pressen har anledning til å viderefor- midle oppfatninger som isolert sett har en kvalifisert karakter
38 Se bl.a. Rt. 1978 s. 1072 (Leserbrev) på s. 1076, Rt. 1997 s. 1821 (Hvit valgallianse), på s. 1826 og Rt. 2007 s.
1807 (Vigrid) avsnitt 31.
39 U.1989.399H.
40 Dansk straffelov § 266 b lød på gjerningstidspunktet: «Den, der … fremsætter udtalelse eller anden meddelelse, ved hvilken en gruppe af personer trues, forhånes eller nedværdiges på grund af sin race [mv.]» (min uthe- velse).
16 4.5.3 Medvirkningshandlingen
4.5.3.1 Innledning
Der formidlingshandlingen ikke gir grunnlag for å tilskrive den et selvstendig meningsinnhold, vil det nok være mer naturlig å omtale adferden som medvirkende bistand til hovedmannen. Et eksempel er den som helt nøkternt publiserer en innsenders kronikk – slik som i Leserbrev. Strl.
§ 15 rammer den «som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt». Ordlyden er svært vid og omfatter i utgangspunktet all adferd som bidrar til lovbruddet, fra minimal til av- gjørende grad. Denne gjerningsbeskrivelsen passer derfor i utgangspunktet på alle typetilfellene i pkt. 2.1 og vil ha praktisk stor betydning.
Jeg legger til grunn læren om at enhver rettsstridig (se kap. 7) aktivitet, unntaksvis passivitet, som står i årsakssammenheng med primærforbrytelsen, må regnes som medvirkning.41 Det van- lige er å stille opp tre medvirkningskategorier: fysisk, psykisk og passiv, men disse utelukker ikke hverandre.
4.5.3.2 Kravet til årsakssammenheng
Kravet til årsakssammenheng, som i og for seg ligger i ordlyden «medvirker», vil normalt være oppfylt i formidlingstilfeller. Både manuell og automatisk formidling står i et medvirkende år- saksforhold, eventuelt i en såkalt motvirkende «hindringssamanheng» ved passivitet,42 til ori- ginærytrerens lovbrudd. Årsakskravet forutsetter at den medvirkende handlingen må finne sted enten før eller samtidig med primærforbrytelsen.43
Delingshandlinger på sosiale medier foretas i etterkant av en opprinnelig publisering. Vi må likevel legge til grunn at årsakskravet er oppfylt. Originærytrerens forbrytelse er ikke «materielt avsluttet» ettersom vedkommende fremdeles «kan handle [ved å la ytringen bli liggende på nett] på en måte som øker skadens omfang».44
En slik forståelse støttes av Rt. 2005 s. 41 (Napster-saken) hvor innehaveren av et nettsted hadde formidlet linker til ulovlig opplastet musikk. I avsnitt 36 anførte saksøkte at det ikke forelå «årsakssammenheng mellom lenkingen og det at musikken ble lagt ut» - den ulovlige opplastingen var allerede gjennomført. I avsnitt 62 svarte Høyesterett med at «overtredelsen
41 Gröning, Husabø og Jacobsen (2016) s. 320; Høgberg og Tøssebro (2013) s. 129 flg.
42 Husabø (1999) s. 181.
43 Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 410.
44 Gröning, Husabø og Jacobsen (2016) s. 333.
17
[ikke] opphører når opplastingen er avsluttet rent teknisk», men «vedvarer … så lenge opplas- teren lar musikken ligge på Internett». Det avgjørende var at «[l]enkingen har forsterket virk- ningen … ved å øke tilgjengeligheten», jf. avsnitt 63.
Medieansvarsutvalget pekte på det samme i deres fremstilling av behovet for å kunne straffe formidleren; nemlig at denne står for «en vesentlig del av den krenkende handlingen» - selve offentliggjøringen til «den brede allmennhet».45 Deling av, eller linking til, allerede publiserte ytringer må derfor kunne sies å oppfylle årsakskravet.
4.5.3.3 Medvirkningskategoriene: fysisk, psykisk og passiv
Fysisk medvirkning innebærer en aktiv handling som «faktisk virker med i utføringen av ho- vedgjerningen».46 Formidlingshandlingen er ofte fysisk – han «gi[r] lov til å bruka ein bestemt gjerningsstad, som medverkaren har rettsleg råderett over»47 ved å stille et kommunikasjons- middel til rådighet. På denne måten kan hovedpersonen «innrette seg på en mer hensiktsmessig måte enn om hun skulle ha operert på egen hånd».48
Det fysiske elementet kan være noe mindre fremtredende på internett enn på andre livsområder, men den må likevel kunne sies å passe på manuell formidling. Også automatisk formidling av kjent innhold (typetilfelle 3) kan falle innenfor denne kategorien.
Ved kunnskap om at formidlerens internettplattform kommer til å bli benyttet til å fremsette hatefulle ytringer, er fysisk medvirkning aktuell. Dette kan utledes av Rt. 1995 s. 820 på side 821 hvor utleier var, allerede ved avtaleinngåelse, «vel vitende» om at leiligheten skulle benyt- tes til ulovlig produksjon av hjemmebrent. Det samme var tilfelle Napster-dommen hvor form- ålet med opprettelsen av nettstedet var å gi tilgang til musikk i strid med åndsverkloven. Når kunnskap om lovbruddet oppstår først etter at det har funnet sted, noe som er tilfellet ved auto- matisk formidling av ukjent innhold, er det mer passende å omtale det som passivitet.49 Når bidragsyteren bl.a. styrker hovedmannen i sitt forsett ved å gi en «positiv tilskyndelse», er det tale om psykisk medvirkning.50 Det ligger i formidlingshandlingens natur at den innebærer aktivitet utover det rent abstrakte. Denne medvirkningsformen vil derfor ikke være aktuell på
45 NOU 2011: 12 s. 15.
46 Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 411.
47 Husabø (1999), s. 86.
48 Rt. 1984 s. 681, s. 682.
49 Utledes av Frøberg (2016) s. 191.
50 Andenæs (2016) s. 329.
18
selvstendig grunnlag, men solidarisk tilslutning kan få betydning for rettsstridsreservasjonen (se pkt. 4.2.7).
Der det automatisk formidles ukjent innhold, er det mest naturlig å snakke om passiv medvirk- ning, noe som innebærer det å avstå fra å motvirke primærlovbruddet.51 Hovedregelen er at den passive ikke har «[n]oen alminnelig straffesanksjonert plikt for en eier av en løsøregjenstand til å hindre at andre benytter seg av tingen i ulovlig øyemed», jf. Rt. 1999 s. 996 (Garnkjennelse), på s. 996. Høyesterett uttalte samtidig at utgangspunktet ikke er absolutt: Det kan fravikes når det foreligger en «særlig og nærliggende foranledning til å gripe inn overfor ulovlige forhold».
Rettspraksis gir føring på hvilke omstendigheter som er aktuelle. Jeg forstår disse som momen- ter tett knyttet opp mot rettsstridsvurderingen og behandler derfor disse i kap. 7.
Foreløpig oppsummert kan det bemerkes at et eventuelt formidlingsansvar i typetilfellene 2, 3 og 4 som regel vil knytte seg til medvirkningsansvaret. Typetilfelle 1 kan falle inn under an- vendelsesområdet til både §§ 15 og 185 – avhengig av formidlerens involvering i det konkete tilfellet.
5 Skyldkravet
5.1 Oversikt
Den subjektive skylden må dekke alle de faktiske og rettslige elementene i straffebudets gjer- ningsbeskrivelsen (dekningsprinsippet), jf. strl. §§ 22, 25 og 26. Spørsmål vedrørende skyld- kravet oppstår særlig når det automatisk formidles ukjent innhold (typetilfelle 4) og vil i praksis være relevant for mange aktører.
Det alminnelige skyldkravet i § 185 gjelder ikke for alle aktører. Redaktøren, foretaket og for- midlere av enkelte internettjenester (se henholdsvis pkt. 6.1, 6.2 og 9.3.3) er underlagt forskjel- lige regler. Av fremstillingsmessige årsaker vil de spesielle skyldbestemmelsene blir behandlet senere.
5.2 Skyldformen
Skyldkravet vedrørende de faktiske omstendighetene er i strl. § 185 skjerpet i forhold til det alminnelige kravet om forsett, jf. strl. § 21, da også grov uaktsomhet rammes. I forarbeidene til
51 Husabø (1999) s. 182.
19
endringsloven i 2005 ble det på s. 188 uttalt at skjerpelsen hadde til hensikt å gjøre bevissitua- sjonen enklere. I stedet for å ta stilling til den siktedes «tankeprosess på gjerningstidspunktet», vil skyldspørsmålet nå dreie seg om «selve handlingen».52
Formidlerens skyld må dekke alle de faktiske omstendighetene som gjør at handlingen er ulov- lig, herunder at vedkommende forsto eller «måtte ha forstått» hvilket meningsinnhold tilhøreren
«med rimelig stor sikkerhet kan utlede[s] av sammenhengen».53
I tilknytning strl. § 15 må skylden dekke både medvirkningshandlingen og primærforbrytel- sen.54 I praksis blir gjerne spørsmålet om formidleren måtte ha kjennskap til innholdet i den ulovlige ytringen og svaret avhenger av aktsomhetsnormen nedenfor.
Fravær av kjennskap til de objektive elementene i strl. § 185, herunder omstendighetene som styrer tolkningen av meningsinnholdet, regnes som faktisk uvitenhet. Eksempel: bestemoren som ikke har fått med seg at «sigøyner» kan være negativt ladet. Uvitenhet om regelens eksis- tens eller dens nærmere innhold, herunder om et meningsinnhold blir betraktet som kvalifisert hatefullt eller ikke, regnes som rettsuvitenhet.55 I slike situasjoner gjelder et uaktsomhetskrav, jf. strl. § 26.
5.3 Vurderingstema i aktsomhetsnormen
Når det skal tas stilling til om uaktsomhet foreligger, blir spørsmålet om formidleren handlet «i strid med kravet til forsvarlig opptreden» på det aktuelle «område» og om vedkommende «ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides» for dette, jf. strl. § 23 første ledd. For å påvise grov uaktsomhet, stilles det et ytterligere krav om at adferden må være «svært klanderverdig»
og bebreidelsesgrunnlaget skal være sterkt, jf. annet ledd.
I forarbeidene til § 185 utdypes ikke innholdet i kravet om grov uaktsomhet, annet enn at det
«skal mye til».56
I likhet med formidlingsansvarets øvrige skjønnspregede vurderinger, pkt. 6.2 om foretaksan- svaret, kap. 7 om rettsstridskravet i medvirkningsansvaret og kap. 8 om ytringsfrihetens virk- ning, vil to helt grunnleggende reelle hensyn i strafferetten være betydningsfulle: Hensynet til
52 Ot.prp. nr.33 (2004 – 2005) s. 188.
53 ibid s. 189.
54 Gröning, Husabø og Jacobsen (2016) s. 335.
55 Bing (2008) s. 200.
56 Ot. prp. nr. 33 (2004 – 2005), s. 188.
20
handlingens straffverdigheten, samt prevensjonshensyn.57 Disse to ankrene er førende for om formidlingshandlingen bør strafflegges og gjenspeiles derfor i momentene nedenfor.
Jeg venter med å trekke paralleller mellom momentene som gjentar seg i formidlingsansvarets ulike skjønnsvurderingen, frem til avslutningskapittelet. Det som oppstilles nedenfor kan i prin- sippet være relevante både for faktisk uvitenhet og for rettsuvitenhet. De fleste av dem vil nok likevel passe best på førstvante.
5.4 Vurderingsmomenter i aktsomhetsnormen
5.4.1 Risiko og preventive tiltak
”[F]orsvarlig opptreden på et område”, jf. strl. § 23, har en side til den generelle risikoen som tilhører det aktuelle faktum. Graden av sannsynlighet for skade kan således være førende på aktsomhetsnormen. Den som deler et innlegg om et sensitivt tema (f.eks. bruk av hijab i politiet) og som vet at det vanligvis skaper hatefulle reaksjoner, må muligens forholde seg til et strengere aktsomhetskrav enn ellers.
5.4.2 Praksis
Utbredt praksis blant internettaktørene kan gjenspeile hva som anses som forsvarlig.58 På pres- sens område kan bransjenormer som Vær varsom-plakaten (VVP) og Redaktørplakaten gi vei- ledning, samt avgjørelser fra Pressens faglige utvalg (PFU). Profesjonsutøvere kan frivillig binde seg til denne selvdømmeordningen som er «uavhengig av rettssystem og lovverk, og det medfører ingen sanksjoner å bli felt».59 VVP oppstiller bl.a. varsomhetsregler vedrørende sak- lighet og omtale av minoritetsgrupper (VVP nr. 4.3). I tillegg fastsetter den at der pressens ikke forhåndsredigerer kommentarfeltene, skal publikum gjøres oppmerksomme på dette (VVP pkt.
4.17).
De overnevnte retningslinjer gir utrykk for hva som innenfor fagfeltet blir ansett som tilstrek- kelig etisk profesjonsutøvelse. En kan her finne føringer, men denne praksisen er langt fra be- stemmende for innholdet i «svært klanderverdig», jf. strl. § 23.60 En bør derfor være noe for- siktig med å direkte trekke slutninger fra PFU-praksis. Til illustrasjon ble tiltalte i LB-2012-
57 Forståelsen av disse hentes fra Eskeland (2017) s. 141 flg.
58 Utledes av Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 426.
59 NOU 2011: 12 s. 31-32.
60 Utledes av Helle og Strømme (2016) s. 272.
21
40927 (Hegnar online) felt i PFU, men lagmannsretten fant ikke at debattforumet hadde utøvd simpel uaktsomhet i sivilrettslig forstand.
5.4.3 Subjektive forhold og tid
Personlige forutsetninger, herunder fysiske og psykiske, kan få betydning.61 I forarbeidene blir det pekt på om «handlingen inngår i en mer spesialisert form for ervervsvirksomhet.» I så fall
«skal det mindre til for at den uforsvarlige atferden gir grunnlag for bebreidelse.»62 Dette inne- bærer at NRK muligvis blir vurdert strengere enn en privat blogger.
I Hegnar online var det avgjørende at innlegget hadde blitt «slettet umiddelbart etter at redak- sjonen var blitt gjort oppmerksom på dem». 13 minutters opphold etter varsling var langt fra nok til å konstatere tilstrekkelig skyld. Vi ser her og i forarbeidene til strl. § 23 at tidsaspektet har betydning.63 Ansvarssubjektet må innvilges en viss tid til å «områ seg».64 Der formidleren reageres raskt kan det altså tale for aktsomhet.
5.4.4 Særlig om rettsuvitenhet
Forarbeidene til ehandelsloven uttaler på generelt grunnlag at «[k]ravene som stilles for at en rettsvillfarelse skal regnes som unnskyldelig er svært strenge».65 Det skal altså mye til for å bli hørt med at en ikke kjente til ytringens ulovligheten.
Den uklare grensen for hva som vernes av ytringsfriheten kan i visse tilfeller muligens tilsi at lovlighetsvurderingen her ikke må være for streng. Dette støttes av forarbeidsuttalelsene til ehandelsloven som innrømmer en lempeligere norm i visse formidlingstilfeller (se pkt. 9.3.4).
Det uttrykkes her at vanskelighetsgraden av å vurdere ytringens lovlighet må få betydning.66 Selv om uttalelsene dreier seg om spesiallovgivning, antydes en lovgivervilje som tar til orde for å være forsiktig med å fremtvinge privatsensur. Eksempler på områder med risiko for over- dreven sensur er leserinnlegg i nettaviser og intervjuer i nyhetsreportasjer.
Der det ikke er fare for slik båndlegging av andres ytringsmuligheter, må naturligvis den almin- nelige rettsvillfarelsesnormen gjelde. Hensynene bak ytringsfriheten gjør seg her ikke gjel- dende. Et eksempel er deling av innlegg på sosiale medier – originærytreren har jo allerede fått uttrykt seg. Det at færre tar sjansen på å spre det aktuelle innholdet utgjør derfor ikke et inngrep.
61 Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 427.
62 l.c
63 Se Ot. prp. nr. 90 (2003 – 2004) s. 426.
64 NOU 1992:23 s. 120.
65 Ot.prp. nr. 4 (2003 – 2004), s. 27.
66 l.c.
22
Foreløpig oppsummert trekkes det frem at formidleren skal utvise en forholdsvis sterk grad av uaktsomhet for at skyldkravet blir oppfylt.
6 Straffansvar for særskilte ansvarssubjekter
6.1 Redaktøransvaret 6.1.1 Oversikt
Strl. § 269 første til tredje ledd lyder:
Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.
Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.
Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfort- reder, medarbeidere eller underordnede.
Redaktøransvaret er kun aktuelt der det ikke lar seg påvise at «[d]en som treffer avgjørelse om innholdet» har utvist grov uaktsomhet etter strl. § 185.67 Ettersom det vanligvis foreligger for- sett ved kunnskap om ytringens innhold, er strl. § 269 kun aktuell for det formidles ukjent inn- hold (typetilfelle 2 og 4).
§ 269 kan fremstå som en særskilt form for et strengt medvirkningsansvar.68 I sin kapasitet som øverste beslutningstager vedrørende innholdet, bidrar redaktøren til den ulovlige publiseringen, herunder ytringer som direkte stammer fra underordnede (gjerne journalisten), samt andres ut- talelser som underordnede formidler videre. Problemstillingen i denne oppgaven knytter seg til sistnevnte – det er det foretas en formidlingshandling (jf. min begrepsbruk). Redaktørens akti- vitet har her likhetstrekk med medvirkning til medvirkning (redaktøren medvirker til at journa- listen kan medvirke til å fremsette en tredjepersons ytring).
I dagens medielandskap kan det være uklart hvem som er en redaktør. «[T]rykt skrift eller en kringkastingssending», sammenholdt med «blad og tidsskrift», jf. strl. § 270 og strl. 1902 § 431, forarbeidsuttalelser (se nedenfor), samt langvarig praktisering av bestemmelsen, peker mot
67 Utledes av Mæland (1998) note 4.
68 l.c.
23
at redaktøransvaret retter seg mot profesjonsutøvere i den tradisjonelle pressen og utgiverbran- sjen. Disse utøver som regel manuell formidling og § 269 bør derfor normalt plasseres i type- tilfelle 2.
I likhet med foretaksansvaret forutsetter strl. § 269 at offentliggjøringen dekker de objektive elementene i § 185, eventuelt sammenholdt med § 15. Drøftelsen i kap. 4 er derfor like relevant her. Strafferammen er mildere enn etter rasismeparagrafen.
6.1.2 Kravet til ytringens kommunikasjonsform
Siden denne oppgaven retter seg mot formidlerne på internett blir spørsmålet om det strenge redaktøransvaret i strl. § 269 gjør seg gjeldende der. Ordlyden, «trykt skrift», peker klart i ret- ning av et avkreftende svar og legalitetsprinsippet stenger for en utvidende tolkning.
Samme ordlydsforståelsen kommer tydelig frem i forarbeidene til lovendringen i 2009 og i be- grunnelsen for ikke «å gjøre straffebudet medienøytralt», ble det påpekt at i motsatt fall ville anvendelsesområdet bli betydelig utvidet.69 Det vises særlig til at privatpersoner ville bli ram- met og hvis en slik ordning skulle innføres, var det behov for en bredere vurdering.70 Rt. 2012 s. 1211 (Blogger) trekker ytterligere i retning av at redaktøransvaret ikke gjelder på internett. I avsnitt 22 kom flertallet i ankeutvalget (2-1) til at «trykt Skrift» ikke kunne sidestilles med meddelelser på internett.
Strl. 269 gjelder også for kringkastingssendinger. Ordlyden fører tankene hen til de tradisjo- nelle radio- og fjernsynsprogrammene som blir utsendt fra etablerte mediekanaler. Etter mitt skjønn stenger ikke ordlyden for at slike sendinger kan overføres via internett. Ingen av straf- felovens forarbeider tar stilling til spørsmålet.
Selv om strafferettslige begreper må tolkes selvstendig, kan legaldefinisjonen av «kringkas- ting», som vi finner i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav a, tjene som en rettesnor:71
«Med kringkasting menes utsending av tale, musikk, bilder og liknende via elektroniske kom- munikasjonsnett, ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten».
Vilkårene om «direkte og samtidig» er sentrale. I forarbeidene blir det trukket frem at det springende punkt er om det er «brukeren selv som bestemmer tidspunktet for utsendelse».72
69 Ot.prp. nr. 22 (2008 – 2009) s. 155.
70 l.c.
71 Bing (2008) s. 132.
72 Ot.prp. nr. 107 (2001 – 2002) s. 25.
24
Brukerinitierte tjenester, f. eks. videoklipp som ligger tilgjengelig for brukere til enhver tid, vil følgelig ikke anses som «kringkasting». Det er kun det som sendes i sanntids som rammes da
«behovet for å beskytte brukerne, særlig mindreårige, må kunne antas å være mindre når det kreves at brukerne selv må ta initiativ til utsendelsen og kanskje være nødt til å oppgi kreditt- kortnummer, passord eller annen identifikasjon».73
Forarbeidene understreker at nett-TV inngår i «gjeldende tolkning av kringkastet fjernsyn»,74 mens det tidligere har blitt åpnet for et enda videre anvendelsesområde: «i prinsippet kan [kring- kasting] omfatte all webcasting over Internett».75
Straffelovens ordlyd må sies å stenge for de mer uformelle sanntidssendingene. I samme retning trekker departementets begrunnelse for ikke å utvide redaktøransvarets anvendelsesområdet, jf.
ovenfor. Lovgiver har eksplisitt gitt utrykk for at det bør unngås å ramme enkeltpersoner i deres private livsutfoldelse.
Saken er derimot en annen for sanntidssendinger av mer organisert karakter. Eksempler er her nettbaserte mediehus som NRK, VGTV og nettradio. Disse vil inneha et redaktøransvar etter strl. § 269 – selv om det kringkastes over internett. Praktiske eksempler på formidling som redaktøren kan stå ansvarlig for er tredjepersoners uttalelser i intervjuer og debatter. Det samme gjelder publikums reaksjoner som i en enkelte TV-sendinger (f.eks. programmet Tabloid på TV2 og NRK Jukebox) kommuniseres via en «livefeed» nederst i skjermbildet. Dette siste ek- sempelet (som er et typetilfelle 4) synes å ikke være like utbredt i dag som tidligere og det er mulig det er et resultat av at mediene har blitt mer oppmerksom på straffetrusselen.
6.1.3 Skyldkravet
Et forutsettende vilkår for redaktøransvaret er at ansvaret ville inntruffet «om han hadde kjent til innholdet». Dette innebærer at hypotetisk faktisk villfarelse vil kunne frita så lenge den er kvalifisert, jf. pkt. 5.3, samt aktsom rettsvillfarelse. Eksempel: hvis redaktøren uansett ikke ville forstått at sangen som ble spilt var hatefull, teksten var kanskje på swahili, inntrer ikke ansvar.
Dersom avsnittet rett ovenfor ikke fritar fra straff, sangen var f.eks. skrevet av Jan Teigen, kan ansvaret bare lempes i tilfelle «det ikke kan legge ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet», jf. tredje ledd. Skyldkravet i tilknytning kontrollrutinene minner om et uaktsom- hetskrav, jf. strl. § 23 første ledd, men som er vesentlig skjerpet, jf. «noe til last». Bevisbyrden
73 l.c.
74 Prop.9 L (2012 – 2013) s. 88.
75 Ot.prp. nr. 107 (2001 – 2002) s. 8.
25
er snudd i forhold til alminnelig straffeprosessuelle regler, jf. «godgjør». Det er altså en pre- sumsjon for ansvar. Skyldkravet er et helt annet enn det i § 185 og der ansvaret kommer til anvendelse vil det dermed utvide den subjektive siden av formidlingsansvarets rekkevidde.
Redaktøren trenger på ingen måte å ha positiv kunnskap om den hatefulle ytringen. Dersom en finner at vedkommende med henhold til kontrollsikring ikke har handlet i tråd med aktsomhets- kravet som gjelder for slike profesjonsutøvere, fingeres ansvaret ««som om» redaktøren kjenner innholdet i en ulovlig ytring».76
Momentene i aktsomhetsvurderingen må som utgangspunkt ha likhetstrekk med dem som opp- stilles i pkt. 5.4. Når innhold sendes i reprise er det klart at det foreligger tilstrekkelig skyld. I forbindelse med direktesendinger vil vurderingen avhenge av de konkrete omstendighetene, bl.a. erfaring med hvilke temaer som er sensitive og hvilke intervjuobjekter som kan komme til å trå over streken.
Oppsummert vil redaktøransvaret være mest aktuelt i typetilfelle 2. Ansvarets praktiske anven- delsesområde på internett er svært begrenset og gjelder kun for de større mediehusene som sender i sanntid. Skyldkravet er meget strengt. For de mange tilfellene som ikke rammes av § 269 må det ses hen til de alminnelige formidlingsansvarsreglene.
På tampen av kapittelet bør det bemerkes at redaktøransvaret og dens bakgrunn kan fremstå noe fremmed for internettgenerasjonen. Uttalelsene i forarbeidene om det av er viktig å beskytte mindreårige var nok mer treffende tidligere da slik omsorg fortsatt var innenfor foreldrenes kontroll. Det er i dag vanskelig å se vesensforskjellen mellom direkte nett-TV og f.eks.
Youtube. Å overvære en nett-TV sending krever like mye initiativ som en videosnutt andre steder og en kan da spørre seg om begrunnelsen for kringkasterens redaktøransvar er utdatert.
Uten å forfølge innvendinger, nøyer jeg meg med å peke på at vi igjen ser utslag av at lovgiv- ningen er utvikler seg saktere enn samfunnet.
76 NOU 2011:12 s. 64.
