Rapport
fra arbeidsgruppen for implementering av
barnekonvensjonen i fylkesmannsembetene
INNHOLDSFORTEGNELSE
1. Bakgrunn ……… 2
2. Implementering ……… 3
3. Om kartleggingen ……… 3
3.1. Prosessen i forkant ……… 3
3.2. Innholdet i kartleggingen ………... 4
4. Hovedfunn ……… 4
4.1. Barnekonvensjonen i fylkesmannsembetet ……… 4
4.2. Barnekonvensjonen i arbeidet mot kommunene ……… 7
4.3. Tiltak og føringer som har størst betydning for for videre arbeid med implementering av konvensjonen ……. 13
4.4. Konklusjoner ……….. 14
5. Forslag om videre tiltak etter 2015 ………. 16
5.1. Sentrale føringer for videre arbeid ……….. 16
5.2. Videre organisering av lokalt implementeringsarbeid ……….. 17
5.3. Det lages en plan med resultatmål og milepæler ……… 17
5.4. Forslag til mulige mye faglige metoder eller fokusområder i arbeidet ………. 17
5.5. Samarbeid med andre ……….. 18
5.6. Forskning ………... 18
5.7. Konvensjonsstudiet i Norge ……… 19
5.8. Nasjonalt nettsted for arbeidet med barnekonvensjonen i forvaltningen ………... 19
5.9. Internasjonalt arbeid ……… 19
Vedlegg … …… … … 21
1. Bakgrunn
Fylkesmannen i Troms har i siden 2009 arbeidet metodisk med å innføre en lokal praksis for bruk av barnekonvensjonen i kommunene gjennom programmet Sjumilssteget. Dette
programmet har de siste årene vært delfinansiert av Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet (BLD), Helsedirektoratet, samt Arbeids- og velferdsdirektoratet (Avdir) med det mål at denne metodikken skulle spres til landets øvrige fylkesmannsembeter.
Spredningsperioden gikk ut året 2014.
Fylkesmannen i Troms søkte 27.04.15, i forståelse med andre fylkesmannsembeter, om midler til videre implementering av FNs barnekonvensjon i fylkesmannsembeter og kommuner for 2015. Søknaden ble innvilget med en samlet sum på kr. 1.000.000,-.1 Det samlede beløpet er finansiert av BLD med ¾ og Avdir med 1/4. Avdir har i tillegg gitt et særlig oppdrag om å bistå direktoratet med å lage et opplegg for kartlegging av barneperspektivet i Nav-kontorene.
I søknadsprosessen ble det avholdt et møte i BLD 09.04.15 der oppdraget ble konkretisert:
Fylkesmannsembetene skal belyse og beskrive praksisendringer som har skjedd gjennom implementering av barnekonvensjonen både i embeter og kommuner, og
utvikle samordnede tiltak i embetene som kan gi systematiske og varige tiltak i arbeidet med å anvende konvensjonen i daglig arbeid, og
gi forslag til videre tiltak for årene etter 2015.
Arbeidet skal skje med utgangspunkt i nettverket mellom embetene, koordinert i 2015 fra Fylkesmannen i Troms.
I dette møtet ga BLD uttrykk for at det var ønskelig med en samlet kartlegging av status mht.
implementering av barnekonvensjonen i fylkesmannsembeter og kommuner i 2015. Det ble i den forbindelse avklaret at rammen skulle være en enkel kartlegging der embetene rapporterer om situasjonen i eget embete, og i tillegg gir sin vurdering av i hvilken grad kommunene har tatt konvensjonen i bruk.
Oppdraget ble presentert for representanter fra fylkesmannsembetene på Gardermoen 17.03.15. Det ble her enighet om å nedsette en arbeidsgruppe for å lede arbeidet med det nasjonale oppdraget for 2015. Gruppen har bestått av:
Reidun Løvberg, Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Stine Peterson, Fylkesmannen i Hedmark,
Kjell-Olaf Richardsen, Fylkesmannen i Østfold
Bodhild Therese Cirotzki, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane
Anne Mette Nerbøberg, Fylkesmannen i Møre og Romsdal
Torild Jakobsen, Fylkesmannen i Nordland og
Eivind Pedersen, Fylkesmannen i Troms, som har hatt koordinatoransvar.
Denne rapporten inneholder en beskrivelse av opplegget rundt og sammendrag av kartleggingen, samt arbeidsgruppens forslag til videre tiltak etter 2015.
1 Jf. brev fra BLD 10.06.15
2. Implementering
Begrepet implementering defineres oftest som noe som skal «settes i verk» eller noe vi «skal få til å virke».2 Det handler ikke om å konstruere eller designe noe, men å omsette
utgangspunktet til en mer varig handling i organisasjonen. Ofte kan det være snakk om å omsette gode forskningsprogrammer til god praksis, eller et politisk program til konkrete handlinger til beste for innbyggere generelt eller til mer bestemte brukere.
Stortingsmeldingen om kultur- og læring3 setter særlig fokus på skoleledelse, opplegg for kompetanseutvikling, utvikling av skolens samarbeidskultur, programlojalitet/lokal tilpasninger og evaluering som forutsetninger for å lykkes med implementeringsarbeid i skolen. Denne rapporten har som utgangspunkt at de samme utfordringene vil gjelde for både embetene og kommunene når det gjelder implementering av barnekonvensjonen.
Suksesskriterier når det gjelder implementering er ofte sterkt avhengig av utgangspunktet.
Utfallet av å implementere et teknisk program, f.eks. et elektronisk saksbehandlingssystem vil ha stor sjanse for å lykkes fordi dette i liten grad avhenger av f.eks. organisasjonskultur, ledelse eller lojalitet. Suksessen vil også garanteres ved at enhver vil vite hva som kreves eller hva resultatet skal bli. Dette fører også til resultatlikhet, nærmest uavhengig av hvilken
organisasjon programmet skal implementeres i.
Implementering av regelverk, kan ha et annet utfall, særlig der lovverket i liten grad er supplert med særlige veiledere og rundskriv, men i stedet åpner for stor grad av
skjønnsutøvelse. Barnekonvensjonen er et godt eksempel på en norsk lov der implementering står overfor særlige vansker – og der resultatet, nærmest uavhengig av hva som settes inn i implementeringsfasen, har stor sjanse for å bli ulik. Translasjonen eller «oversettelsen» av barnekonvensjonen til lokal praksis kan sees i et translasjonsperspektiv4 der både ledelse, organisasjonskultur, programlojalitet/lokale tilpasninger samlet sett er kritiske utfordringer for å oppnå suksessen man ønsker. Dette vil skape store implementeringsutfordringer, både for fylkesmannsembetet og for kommunene.
I denne rapportens pkt. 4.4 vil vi forsøke å fortolke resultatene fra kartleggingen i forhold til implementeringsutfordringene som er nevnt ovenfor.
3. Om kartleggingen 3.1. Prosessen i forkant
I samråd med arbeidsgruppen, utarbeidet koordinator et første utkast til et spørreskjema.
Utkastet var da drøftet og gjennomgått av forsker Frode Adolfsen ved RKBU Nord, UiT Norges arktiske Universitet, som har bred erfaring med utforming av og bearbeiding av både kvantitative og kvalitative forskningsdata.
Spørreskjemaet er utformet både med prekodede svaralternativ, samt med merknadsfelt til enkeltspørsmål eller tekstbokser der embetene kan komme med ytterligere informasjon.
2 https://no.wiktionary.org/wiki/implementere
3 St.meld 30 (2003-3004)
4Røvik, Kjell Arne (2007): Trender og translasjoner. Ideer som former det 21.århundrets
Utkastet ble diskutert som eget punkt i arbeidsgruppens møte 10.06. der det ble gjort endringer i noen av spørsmålene. IT-avdelingen ved fylkesmannsembetet i Sogn og Fjordane har etter dette produsert et elektronisk spørreskjema5 som utgangspunkt for embetenes svar. Siste endring i det elektroniske skjemaet ble gjort i arbeidsgruppa 7.09. Skjemaet og funksjonaliteten med dette ble deretter gjennomgått på barnekonvensjonskonferansen på Sommarøy i Troms (7.-9.09.) der nesten 40 deltakere fra 17 fylkesmannsembeter var til stede. Det ble her redegjort for ønsket svarprosess i embetene frem mot svarfristen som var satt til 5.10. Informasjon om kartleggingen har i tillegg vært lagt ut på fylkesmannsembetenes felles nettportal «Barnekonvensjonen i praksis» som er opprettet i forbindelse med departementets oppdrag for 2015.6
Bruk av dette elektroniske skjemaet, krever en konkret respondent fra embetet. For å unngå
«personifisering» av innkomne svar, ble det sendt et brev til embetsledelsene i alle embeter, både i papir- og elektronisk versjon. Det ble her bl.a. presisert følgende:
« For validiteten knyttet til svar og bearbeiding av data, er det viktig at svarene representerer embetets samlede vurdering av de enkelte spørsmål. Det bes derfor om at embetsledelsen legger til rette for en så god prosess som mulig, tidsfristen tatt i betraktning.»
3.2. Innholdet i kartleggingen
Kartleggingen er utformet ihht. første del av årets oppdrag. I tillegg har vi lagt inn spørsmål som kan understøtte behov for videre tiltak etter 2015, slik departementet også har bedt om.
Spørsmålene er delt i 3 hovedkapitler;
1. Barnekonvensjonen i fylkesmannsembetet
Her er det lagt vekt på å få oversikt over områder med implementeringsfokus internt i embetene og på hvilke resultater dette har ført til.
2. Barnekonvensjonen i fylkets kommuner
Her er det satt fokus på samhandlingen mellom fylkesmannen og kommunene, på antall kommuner som deltar i aktiviteter igangsatt fra embetet. I tillegg er embetene bedt om å rapportere om kommunene selv har igangsatt tiltak og om det samlede fokus har ført til effekter, herunder varige tiltak i kommunene.
3. Behov for tiltak eller føringer i det videre arbeidet med implementering
Embetene er her bedt om å prioritere de 5 viktigste av 14 tiltak eller føringer, med mulighet for å legge til egne oppfatninger av tiltak som ikke er blant disse.
4. Hovedfunn
4.1. Barnekonvensjonen i fylkesmannsembetet
Embetenes svar viser - ikke overraskende, at det er et stort fokus på FNs barnekonvensjon ute i embetene. Bakteppet (der det før 2015 er hentet tall fra Sjumilsstegets rapporter om embeter som har tatt konvensjonen inn i sine virksomheter) viser en meget sterk utvikling:
5 https://fmsffmedocvwr.fylkesmannen.no/edocument.viewer/fylkesmannen/BK_KARTLEGGING
6http://fmsfmoss2013/sites/sjumilssteget/_layouts/15/start.aspx#/
Utviklingen - antall embeter som tar konvensjonen i bruk Tabell 1
Ut over embetene som startet sine Sjumilsstegsprogrammer, herunder Nordland med «Vårres unga vårres framtid» i 2011, har en rekke embeter kommet til i perioden 2013-2015, noen med deler eller helheten av metodikk brukt i Sjumilssteget, noen med andre tiltak. Alle embeter rapporterer nå at de har tatt barnekonvensjonen i bruk! Det må likevel slås fast at bruken er veldig forskjellig og at en ren tallmessig opptelling, ikke gir et godt nok bilde av hva som er det faktiske innholdet i omfang og bruk. Det blir som å telle epler, appelsiner og bananer som like ekvivalenter, mens innholdet i innsatsen kan variere fra små interne opplæringstiltak til embeter som har tunge utadrettede tiltak i sine fylker. Fortolkningen av kartleggingen må derfor også ta høyde for dette.
Satsingsområder i embetene knyttet til barnekonvensjonen Tabell 2
Interne fokusområder BK SUM ALLE
Oppbygging intern kompetanse 17
Klagesaker 17
Intern samordning barn/unge 17
Plansaker 17
Kurs og konferanser 16
Virksomhetsplanlegging 14
Råd og veiledning flere områder 14
Kommunekartlegging/analyser 12
Prosjektrettet arbeid 12
Fokus på enkeltområder 12
Tilsyn 12
Utv. Rutiner og prosedyrer 10
Særlig kompetansebygging BK 9
SUM AVKRYSNINGER 179
0 2 4 6 8 10 12 14 16 18 20
2009 2011 2012 2015
Barnekonvensjonen brukt i embeter
BK-FM
Tabellen over viser at konvensjonen anses relevant på flere fagfelt. Embetene scorer 10 områder i snitt, noe som illustrerer hvor bredt konvensjonen i 2015 rapporteres å «slå» inn i Fylkesmannens portefølje.
Sammenstillingen av svarene når det gjelder ledelse og organisering av arbeidet, vises i følgende tabell:
Tabell 3
Tabellen viser at embetsledelsen i meget stor grad har tatt ansvar for aktiviteter knyttet til barnekonvensjonen. Oversikten pr. embete (som kan sees i vedlegget til rapporten), viser imidlertid også at 6 embetsledelser har initiert satsing enten i form av et prosjekt eller tidsavgrenset satsing. Dette kan tyde på noe usikkerhet om veivalg videre.
I 10 av 18 embeter anses konvensjonen å omfatte alle fagavdelinger, noe som tyder på at konvensjonen oppfattes som en bred legalitet som slår inn i hele virksomheten. Det er i tillegg et gjennomgående trekk at konvensjonen er tyngst tilstede i avdelingene som ivaretar
oppgavene knyttet til barnehage, skole, barnevern og helse.
3 av 4 embeter har organisert arbeidet med konvensjonen i en særlig arbeidsgruppe. 11 av 18, d.v.s. at 60% ser bruk av konvensjonen som en fast del av embetets arbeid.
Embetene er i tillegg bedt om ei vurdering av hvilke resultater implementering/bruk av barnekonvensjonen har gitt embetet. Tabellen her viser følgende:
Tabell 4
Arbeidet er initiert av SUM ALLE
Embetsledelsen 15
En eller flere fagavdelinger 9
Alle fagavdelinger 10
Organisert i særlig arbeidsgruppe? 14
Prosjektbeskrivelse 6
Mandat fra ledelsen 11
Tidsbegrenset arbeid 3
Fast del av embetets arbeid 11
Del av fylkesvis oppvekstplan 0
På andre måter 5
Resultater for embetet Sum alle
Økt kjennskap til konvensjonen 16
Økt kompetanse i bruk av konvensjonen 13
Integrering av konvensjonen i planer 11
Bruk av konvensjonen overfor barn 7
Annet 2
Både i spredningsperioden for Sjumilssteget og i arbeidsgruppas mål for 2015, har
kompetanseutvikling vært sterkt fokusert. Embetene har i samband med dette fått to tilbud i 2015. 17 av 18 embeter har deltatt i dette. Resultatet er ei klar økning i antall embeter der 9 av 10 embeter har fått bedre kjennskap til konvensjonen. Som følge av dette har også 13 av 18 embeter (72%) økt sin evne til å bruke konvensjonen.
7 embeter rapporterer at de bruker konvensjonen overfor barn. Arbeidsgruppen tenker i denne sammenheng at dette er tolket i retning av «aktiv» bruk.
4.2. Barnekonvensjonen i arbeidet mot kommunene
Embetene ble spurt om de bruker konvensjonen aktivt ut mot kommunene og om dette også har skjedd gjennom bruk av økonomiske tilskudd. Svarene er oppsummert i denne tabellen:
Tabell 5
Tabellen viser at 16 av 18, dvs. nesten 90% bruker konvensjonen aktivt i sitt arbeid mot kommunene. Dette er en svært positiv utvikling. På den annen side er dette tall som ikke har underliggende svar mht. hva den aktive bruken innebærer. Det kan derfor også her være store forskjeller mellom embetene.
Embetets fokus mot kommunene Total Total
JA NEI
BK i aktiv bruk mot kommunene 16 2
Økonomisk tilskudd til kommuner 13 5
Ett eksempel på dette kan være et hefte utarbeidet i regi av Fylkesmannen i Østfold. Her finnes råd om hvordan man inkluderer barn i kartleggingsarbeid i kommunen. Heftet er inspirert av satsingen
«Ungdom i svevet» og arbeidet med barn og unges deltakelse.
Universitetet i
Nordland har hatt en viktig rolle i
utarbeidelsen av heftet.
Økonomiske tilskudd som er nevnt, dreier seg om tildeling av prosjektskjønnsmidler eller tilskudd gjennom barnefattigdomssatsingen.
Tabell 1 viste sterk økning i aktivitet i fylkesmannsembetet. Det ble dermed forventet at dette ville generere en sterk økning også på kommunesiden.
Kommuneaktivitet initiert av Fylkesmannen:
Tabell 6
Tabellen viser at 232 av i alt 442 kommuner/bydeler,. dvs. vel 52% har deltatt i satsinger initiert av fylkesmannsembetet. Fra den spede start med Sjumilssteget i Troms i 2009 der 25 kommuner deltok, ser vi dermed en tilnærmet eksplosjon av kommuner som inngår i satsinger knyttet til barnekonvensjonen. Det er imidlertid også her et poeng at ulikheten mht. hva satsingene innebærer, kan være stor rundt om i landet. Satsing i kommuner i et enkelt år, garanterer heller ikke at satsingen vedvarer påfølgende år.
Hvilke områder omfatter aktivitetene som er igangsatt.
Tabell 7
JA NEI Tverretatlig enetatlig skole barnehage tjenester*)
Fylker der særlige akt. er
igangsatt 12 6 10 1 5 6 4
Tabellen viser at det er satt i gang «særlige» kommunerettede aktiviteter i 12 fylker. Det kan være en svakhet med kartleggingen at begrepet «aktiviteter» ikke er nærmere definert. I dette tallet vil det mest sannsynlig ligge både kommunekartlegginger/kommuneanalyser,
prosjektstøtte og ulike kompetansetiltak. Hovedtyngden av særlige aktiviteter – 10 av 18 embeter (55%) er knyttet til det brede tverretatlige arbeidet. I siste kolonne markerer 4 embeter særlig hvilke tjenester som er involvert. Dette dreier seg om barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten, PPT, Nav, Kultur og fritid, folkehelsearbeid,
administrasjon/kommuneledelse og faste organer der barn og unge er representert. Det er grunn til å tro at dette – i ulikt omfang, også inngår i gruppen av 10 embeter som markerer at det er tverretatlige aktiviteter som er igangsatt.
Konvensjonsartikler som er mest benyttet Tabell 8
Tabellen viser «mest brukte» artikler i arbeidet rettet mot kommunene. Dette innebærer at embetene også kan arbeide både med flere artikler enn de som fremgår av oversikten over, og i tillegg at antall score knyttet til artiklene i tabellen ville ha økt om vi hadde bedt om «alle».
Arbeidsgruppa ser det bl.a. slik at vekting av innsatsen særlig knyttet til artikkel 19 (vold mot barn) og 27 (barns levestandard) ville blitt scoret langt høyere om embetene hadde blitt bedt om å nevne flere artikler ut over de som er mest i bruk.
I tillegg viser tabellen med all tydelighet at det er barnekonvensjonens artikkel 3 og 12 som er hovedfokus i arbeidet. Dette demonstrerer også tyngden av disse to artiklene som juridisk prinsipp og som prosedyreregel for daglig saksbehandling i embeter og i kommuner.
Dette er også helt i tråd med barnekomiteens anbefaling til Norge.
Embetenes vurdering av mulige effekter i kommunene.
På dette punktet er spørreskjemaet ikke satt opp med prekodede svaralternativer som kan gi grunnlag for å vise svar i tabellform. Embetene har skrevet inn svarene i tekstbokser. Alle innkomne svar er lagt inn i et eget excel-ark som ligger i råmaterialet til kartleggingen. Dette excel-arket ligger ikke som vedlegg til denne rapporten, men kan fås ved henvendelse til [email protected]. I det følgende vil vi kommentere hovedfunn i embetenes svar, samt vise til andre innspill fra ulike embeter som har kommet frem som eksempler i nettverksarbeidet mellom embetene.
Mest brukte artikler TOTALSUM
2 3
3 14
4 1
6 3
12 14
18 2
19 3
20 3
23 3
24 3
26 2
27 2
28 2
29 2
30 1
31 3
34 1
36 1
42 1
a. Praksisendringer som følge av arbeid med barnekonvensjonen.
Mange av kommentarene knytter seg til oppsettet i tabell 2, der embetene peker på hvilke praksisendringer som har skjedd internt i embetene. Det virker som om dette også har smittet over på det kommunerettede arbeidet og på planer og aktiviteter i kommunene. Mange av svarene har imidlertid fokus på egne aktiviteter rettet mot kommunene, i mindre grad hvilke effekter dette har gitt i kommunene.
De fleste embetene viser til at konvensjonen i hovedsak formidles i den faglige kanalen, enten som et eget «konvensjonstiltak» eller ved at informasjon om konvensjonen «bakes inn i» andre pågående satsinger. Embetene som driver etter «sjumilsstegsmetodikken»
gjennomfører større eller mindre kommunekartlegginger og analyser. (Finnmark, Troms, Nordland, Møre og Romsdal, Rogaland, Oppland, Oslo og Akershus og Østfold).
Kommunene kan her oppnevne sin egen koordinator for arbeidet. Nordland har et særlig samarbeid med 7 regionale kompetansekontorer (RKK) i fylket om utrulling av sin Sjumilsstegssatsing «Vårres unga Vårres framtid».
Konvensjonen tas opp i kurs og konferanser. Konvensjonen synes å «være på vei inn» i klagesaker, tilsyn og planarbeid i flere embeter (Nord-Trøndelag, Vest-Agder, Troms, Telemark, Nordland). Det må antas at kommunene over tid innretter seg etter embetenes nye praksis på slike områder. Noen av embetene (Møre og Romsdal, Finnmark, Troms, Østfold og Rogaland) viser til at konvensjonen er tatt inn i embetets møter med kommuneledelsen.
Aust-Agder viser til at «Tidlig innsats» er tatt inn i kommunemøtene, men at
barnekonvensjonen må synliggjøres bedre. Telemark viser til at konvensjonen synliggjøres i kommunenes arbeid med «Talenter for framtida». Buskerud påpeker særlig kommunenes plikt til å vurdere barnets beste i alle sammenhenger, mens Oslo og Akershus vektlegger samarbeid og medvirkning fra barn og unge i sin dialog ut mot kommuner og bydeler. Vestfold viser til samarbeidet i «God Oppvekst i Vestfold» herunder også til Forandringsfabrikken. Flere embeter har hatt et nært samarbeid med kommunale og fylkeskommunale ungdomsråd. Sogn og Fjordane, samt Møre og Romsdal nevner dette spesifikt.
150 kommuner har fått statlige midler til ulike prosjekter eller tiltak som har sitt utspring i satsingen på barnekonvensjonen, eller som har grenseflate mot denne satsingen. Østfold er ett av fylkene som har benyttet både prosjektskjønnsmidler og barnefattigdomsmidler i satsingen. Fylkesmannen har i 2014/2015 gjennomført en kommunekartlegging. Resultatene er nettopp publisert i en rapport der tilstanden mht.
kommunenes praksis opp mot barnekonvensjonen, beskrives7. b. Eksempler som kan illustrere praksisendringer og evt. effekter
Hordaland er ett av flere fylker som ikke finner et godt grunnlag for å påvise klare effekter.
derimot ser embetet økt interesse for å delta i samlinger som gjelder barn og unges livsvilkår.
Det er også stor interesse for nettoppslagene på fylkesmannens hjemmeside der barn og unge er særlig fokusert. Sogn og Fjordane viser til at «fleire kommunar har laga seg prosedyrar for samarbeid, men implementering i praksis står att. Kommunane melder at denne del av
arbeider er vanskeleg og vil ta tid.»
Oppland kan se enkelte eksempler på praksisendringer og viser bl.a. til meldeplikten. Troms viser bl.a. til stor utvikling av ungdomsråd, Barnas kommunestyrer og barns deltakelse generelt. Også Møre og Romsdal viser til at kommunene selv har initiert
7 Sjumilssteget i Østfold – Rapport 2015, Fylkesmannen i Østfold
«demokratiprogrammer/rutine for medverknad» for barn og unge. Telemark ser også en utviklingen av demokratiske organer for barn og unge i hele fylket. Også Nord-Trøndelag viser særlig til barns medvirkning på alle områder og til et særlig fokus på barne- og
familieperspektivet i de kommunale Nav-kontorene. Buskerud ser at «barnets beste som regel er beskrevet i kommunenes dokumenter».
Av konkrete eksempler på kommuner med særlig fokus på barnekonvensjonen, kan nevnes Gaivuona/Kåfjord som ble årets barne- og ungdomskommune i Norge i 2011 med bakgrunn i bl.a. Sjumilsstegssatsingen. Kommunen har nå utviklet sitt nye oppvekstprogram
«Kåfjordsekken», der hoveddelen av innholdet er foreslått av barna i kommunen. Harstad kommune lager nå sin nye strategiske oppvekstplan der barnekonvensjonen er det
overordnede regelverket. Bodø kommune har bestemt at barnekonvensjonen skal være grunnlaget for alt barnerettet arbeid i kommunen. Storfjord kommune har laget sitt
internkontrollsystem for tverretatlig samarbeid ut fra Sjumilssteget/FNs barnekonvensjon.
Mandal kommune i Vest-Agder som har egne prosjektmidler som Sjumilsstegskommune i Vest-Agder har vært fylkets fremste kommune i å utvikle bl.a. barnas egen deltakelse. Barn og unge i Mandal har laget sin egen bystyremelding (barnas kommuneplan) til
kommuneplanen for 2014-2016.
De fleste kommunene har gjennom arbeidet sett viktigheten av å utvikle bedre tverretatlige møteformer og arbeidsmodeller i samarbeidet. Mange har laget nye samarbeidsstrukturer som følge av deltakelse i statlige programmer (modellkommuneforsøket, BTI mfl.). Ett av
eksemplene er Østre Toten i Oppland som også har utført kommuneanalysen som ledd i arbeidet med kommuneplanens samfunnsdel.
Enkelte fylker har også samarbeidet godt med idretten og frivillig sektor:
I Fauske kommune har fokus på barnekonvensjonen ledet til flere foreldrestøttende tiltak. Her ser vi en stolt foreldrestøttekoordinator med et magasin som kommunen gir ut hvert halvår. Elevene i Fauske jobber nå med å utvikle
«drømmeskolen» for å bedre læringsmiljøet på skolen.
«Fargerik idrett» i Vadsø er et Sjumilsstegsprosjekt utformet som et samarbeidstiltak mellom Oscarsgata statlige mottak og flyktningetjenesten i kommunen.
10% av befolkningen i Vadsø er asylsøkere og flyktninger. Dette skal gjenspeiles i medlemstallet til Vadsø turnforening innen utgangen av 2017.
Noen fylker som har igangsatt kommunekartlegginger, har sett dette som et element i arbeidet som nå pågår med kommunereformen. Sogn og Fjordane viser til at konvensjonen må gjelde helt fra starten av for å sikre at nye kommunestrukturer skal kunne gi et bedre og samordna tilbud til barn og unge. I Møre og Romsdal har man integrert satsingen i fylkets fire
strategimål i satsingen «Betre oppvekst»8, der Kristiansund og Ålesund er kommet langt mht.
«deltaking frå barn og unge i demokratiske prosessar».
I forbindelse med et særlig fokus på barneperspektivet i Nav-kontor, har Nav Moss og Nav Fredrikstad endret sin interne organisering for å legge til rette for bedre ivaretagelse av barn og unge, både i kommunal og statlig del av Nav-kontoret.
c. I hvilken grad fører dette til varige tiltak i kommunene?
18 embeter har kommentert spørsmålet. 2 av embetene har ingen erfaring med iverksetting av slike tiltak. Et vanlig svaret fra flere andre er «at det er for tidlig å uttale seg om varige endringer/ at vi er for tidlig i prosessen til å kunne si noe sikkert om dette/ dette må vi undersøke nærmere/kommunene trenger tid til å implementere slikt arbeid» (Vestfold, Vest- og Aust-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane, Oppland, Telemark). Vest-Agder mener på den annen side at «flere av tiltakene fører til varig endring i kommunene». Aust-Agder viser til at
«fortsatt fokus, mer kompetanseheving og mer systematisk arbeid med rutiner/systemer på ulike områder er nødvendig for å få til varige tiltak».
Det er videre et trekk ved kommuneinnsatsen at den kan være personavhengig. Sogn og Fjordane viser til at «Dei som «brenn» for arbeidet legg inn ei større innsats enn det som vert forventa av dei. Difor vert det også sårbart for engasjementet forsvinn fort med desse
personane vis dei sluttar».
Buskerud skriver at kombinasjonen med annen særlovgivning, der prinsippene i konvensjonen er nedfelt, kan føre til varige tiltak. Det vises her bl.a. til tiltak knyttet til mobbing og
krenking. Enkelte fylker viser til tiltak som kan oppfattes som varige; «pedagogisk dokumentasjon i barnehage, vurdering for læring i skolen, samt elevundersøkelse» (Nord- Trøndelag). Finnmark viser til en rekke tiltak som oppfattes som varige, herunder barns medvirkning, tverrfaglig samarbeid rundt fosterhjemsbarn, fokus på barn i kommuneplanens samfunnsdel, foreldreveiledning og fokus på god helse/fysisk aktivitet. Sogn og Fjordane, Troms og Telemark viser til tiltak der barns medvirkning gjennom representative organer kan ha varig effekt. I Nordland har flere kommuner enn tidligere fått på plass ungdomsråd og en større bevissthet om barn og unges medvirkning. Utviklingen i fylket vil bli kartlagt på nytt i år og en vil da kunne se hvordan utviklingen har vært siden konvensjonen første gang ble introdusert. Oslo og Akershus sitt fagnettverk for 18 kommuner er en viktig arena for
kompetanseheving. Embetet mener dette sikrer godt tverrfaglig arbeid med konvensjonen ute i kommunene og at det vil gi varig effekt.
Østfold viser til at omorganisering av NAV-kontor og til ansatte i kommunene med særlig ansvar for barnekonvensjonen vil lede til varige tiltak.
8
https://www.fylkesmannen.no/Documents/Dokument%20FMMR/Barn%20og%20foreldre/Betre%20oppvekst/P olicydokument%20for%20kvalitetstrategi%20m%20%20kontrollpunkt%20og%20sjekkliste.pdf
Troms viser til at Sjumilssteget ble evaluert i 2013 av RKBU Nord. Her fremgår bl.a. at av 26 prosjekter som hadde fått økonomisk støtte, var 22 (84%) innarbeidet i kommunal drift etter opphør av de statlige tilskuddene.
4.3. Tiltak og føringer som har størst betydning for videre arbeid med implementering av konvensjonen.
Tabell 9: Viktigste tiltak og føringer:
*) Ett embete har sidestilt prioritet 1 mellom tildelingsbrev og embetsoppdrag.
Embetene har her blitt bedt om å rangere tiltak eller føringer som oppfattes som å ha størst betydning for videre implementeringsarbeid knyttet til barnekonvensjonen Rangeringen er gjort ved bruk av en skala fra 1-5, med 1 som den viktigste og 5 som den minst viktige av de 5 prioriterte. Embetene kunne også foreslå og evt. rangere andre tiltak enn de 14 foreslåtte.
Opptellingen viser en rangering med sentrale føringer i form av tildelingsbrev og embetsoppdrag på topp, foran lokal prioritering, økonomi/ressurser og målrettede kompetansetiltak, når vi summerer alle prioriteringer i en kolonne. Hvis vi ser på antall toppscore, dvs. der embetet har satt prioritet 1, utgjør sentrale føringer 15 av 19 avkrysninger (79%). Det er dermed en markant oppfatning ute i embetene om at det viktigste tiltaket er at krav til videre implementering må tas inn i de statlige føringene til Fylkesmannen, enten gjennom felles tildelingsbrev, embetsoppdrag – evt. gjennom nye føringer som erstatter det tidligere embetsoppdraget.
Hvis vi rubriserer forholdet mellom ulike tiltak direkte initiert fra departement/direktorat opp mot lokale tiltak i regi av embetet, er forholdet 16-3 (84% vs.16%) hvis vi legger
førsteprioritetsvalget til grunn.
Alle embeter
Ant.scoreScore = 1
Tildelingsbrev KMD 14 7*)
Embetsoppdrag diverse dep 13 8*)
Andre føringer dep/dir 1 0
Flere departement inn i drift 5 0
Sentral organisering i direktorat 2 1
Sentralt rundskriv/veileder 9 0
Samarbeid mellom embeter 5 0
Avtale KS/Stat 3 0
Forskning på barnekonvensjonen 2 0
Generelle kompetansetiltak 2 1
Målrettet kompetansetiltak BK 10 1
Prioritering fra embetsledelsen 12 1
Bruk av barn og unge i impl.arbeid 3 0
Økonomi/ressurser til embetet 11 0
Annet 0 0
Det er, etter arbeidsgruppens oppfatning et interessant trekk ved tabellen at embetsledelsens lokale prioriteringer rangeres etter de sentrale føringene. Dette må antas å være et uttrykk for at det uten sentrale føringer, vil være vanskelig for embetsledelsen å prioritere arbeidet med barnekonvensjonen i konkurranse med den øvrige og massive oppgaveporteføljen embetene har. Barnekonvensjonens forrang må som følge av dette, komme bedre til syne i overordnede statlige føringer til både regional statsforvaltning og kommunene.
Arbeidsgruppen vurderer det videre som svært interessant at ingen av embetene setter opp tilføring av ressurser som det viktigste tiltaket for å arbeide videre med implementering av barnekonvensjonen. Det er likevel 11 embeter som mener at tilføring av nye midler må til.
Tre av embetene ser det som det nest viktigste tiltaket, øvrige score er jevnt fordelt mellom prioritet 3, 4 og 5. Arbeidsgruppen ser dette som en uttrykt vilje i embetet til å arbeide med konvensjonen også uten direkte tilførsel av friske penger. Likevel vurderer arbeidsgruppen det slik at videre implementering er avhengig av at det finnes økonomi til å beholde og
videreutvikle nettverket på tvers mellom embetene. Virkningen av dette, også basert på erfaringene de siste årene, tyder på at en investering i nettverket, gir god uttelling.
Det er også et trekk ved denne tabellen at mer enn halvparten av embetene mener at videre målrettet kompetansebygging rundt barnekonvensjonen, er et viktig å satsingsområde.
Arbeidsgruppen vil for øvrig særlig bemerke at evt. rundskriv eller veiledere som kun fokuserer på barnekonvensjonen, ikke nødvendigvis vil være den beste løsningen for å sikre en praksis i samsvar med konvensjonen. Saksbehandlere i ulike deler av fylkesmannsembetet, og ikke minst i kommunene, vil ventelig ha større lojalitet mot føringer på egen «lovsektor»
enn til retningslinjer som ikke inngår der. Det beste vil følgelig da være at det innarbeides føringer på de ulike områdene, evt. supplert med et fellesrundskriv eller en felles
retningslinje.
4.4. Konklusjoner.
Fylkesmannsembetet er det statlige organet som står kommunene nærmest. Fylkesmannen skal – både gjennom råd og veiledning, tilsyn, klagesaksbehandling, planarbeid, fokus på folkehelse og ulike samordnings- og beredskapstiltak bl.a. sørge for rettsikkerheten for den enkelte, herunder også for barna. I denne sammenheng vil barnekonvensjonen komme i en særstilling, idet den favner om barnas rettigheter på alle hold, i motsetning til de fleste andre nasjonale lover som har en smalere innretting.
Manglende samordning av tjenester er også en av områdene der Norge får særlig kritikk fra FNs barnekomité. I 2010 uttalte komiteen i sine avsluttende merknader bl.a. følgende:
« 10. MANGLENDE SAMORDNING
Komiteen erkjenner at det kommunale selvstyret i Norge har stor verdi, men den er betenkt over at arbeidet for å få til bedre samordning mellom staten og kommunene, mellom kommunene innbyrdes og internt i kommunene ikke har vist seg effektivt, og at tjenestetilbudet, tilgangen til tjenestene og samordning av de ulike tjenestene, samt evnen til å tilpasse seg nye utfordringer, derfor ikke er garantert på sammenlignbart vis over hele landet. Komiteen merker seg med bekymring at det er stor variasjon i kommunenes implementering av barns rettigheter i tjenestene, både med hensyn til omfang av slike tjenester og innenfor hvilke rammer de ytes. Komiteen er også bekymret for at mangelen på
samordning skal føre til at utsatte grupper av barn, hvis rettigheter har en tendens til å bli neglisjert, blir offer for mangler i implementering av deres rettigheter.»
Med utgangspunkt i fylkesmannens brede portefølje, nærhet til kommunene og oppgave å samordne statlig politikk bl.a. på oppvekstområdet, vurderer arbeidsgruppen Fylkesmannen som den organisasjonen som best kan sikre videre implementering av barnekonvensjonen i den kommunale forvaltningen.
Få i Norge, også i offentlig forvaltning, er klar over at barnekonvensjonen er norsk lov.
Dette gir store utfordringer i implementeringsarbeidet, samtidig som det skaper et godt grunnlag for å bringe ut kompetansen om «den nye loven» til de som arbeider for og med barn. Embetene i Norge har tatt svært godt i mot kompetansetilbud som har vært gitt, særlig det siste året. Dette er også et inntrykk embetene gir når det gjelder kommunenes
tilbakemeldinger på den lokale innsatsen i fylket. Barnekonvensjonen har både nyhetens interesse, samtidig som den gir den åpningen som trengs for å styrke de helhetlige og kvalitativt gode tilbudene til barn og unge. I dette ligger særlig viktigheten av å lære om og anvendelsen av artikkel 3 og 12, samt den nye grunnlovsbestemmelsen i § 104.
Barnekonvensjonen er fortsatt ikke svært synlig i føringer fra departement og direktorater eller i offentlige utredninger. Djupedalutvalget9 viser til barnekonvensjonen i sin utredning og foreslår at sentrale artikler innarbeides i opplæringsloven. Utdanningsdirektoratets «Metode for tilsyn»10 nevner barnekonvensjonens art. 12 i forhold til særlig involvering av barn og unge i tilsynet. Ett felles rundskriv fra 6 departement 11nevner barnekonvensjonen særlig i forhold til kommunenes ansvar for helheten i det forebyggende arbeidet. Strategien
«Barndommen kommer ikke i reprise»12 nevner både konvensjonen som er overordnet legalitet og særlig artiklene 19 og 34 som relevant for temaet vold mot barn. Regjeringens strategiplan mot barnefattigdom, nevner at barnekonvensjonen er en «sentral rettesnor» for arbeidet. Ut over dette, er barnekonvensjonen svært lite synlig i sentrale planer og dokument som er retningsgivende for lokalt arbeid med barn og unge.
Kartleggingen viser at fylkesmannsembetene er på ulikt stadium i både kunnskap om og utøvelse av konvensjonen internt og ut mot kommunene. Mange embeter og kommuner har
«smaken» på konvensjonen, mens noen så vidt har «smakt» på den. Arbeidsgruppen mener at kartleggingen understøtter oppfatningen av at det er et stort behov for å fortsette
kompetansebyggingen.
Det mest gledelige ved kartleggingen er den markante økningen av embeter og kommuner som har vært involvert i ulike satsinger og tiltak begrunnet i realisering av
barnekonvensjonen. Antall kommuner som arbeider med «konvensjonsrettede tiltak» har fra 2009 til 2015 økt fra 25 til 232, dvs. med mer enn 800%!
Men hvor langt er vi egentlig kommet?
Å implementere barnekonvensjonen i embeter og kommuner er, som tidligere nevnt, et arbeid som er krevende på alle måter. For å illustrere arbeidsgruppens vurdering av situasjonen, vises
9 NOU 2015:2 «Å høre til» - virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø.
10 Utdanningsdirektoratet En håndbok i metode for tilsyn etter barnehageloven og opplæringsloven
11 Rundskriv Q 16/2014 Forebyggende innsats for barn og unge.
12
til psykolog og seniorforsker ved University of North Carolina Dean Fixens beskrivelse av viktige faser i implementeringsarbeidet13.
1. Papirimplementering
Ny politikk, nytt lovverk, nye prosedyrer er vedtatt.
2. Prosessimplementering
Nye prosedyrer tas i bruk, rapporter og systemer for informasjonsflyt etableres, opplæring gjennomføres, veiledning etableres for å støtte ny praksis.
3. Ferdighetsimplementering
Nye arbeidsprosesser og prosedyrer er gjenstand for fortløpende trening, effekter av endringer evalueres og forbedringer gjøres for de dette skal komme til gode (individer, organisasjoner, systemer).
Fixens modell forutsetter et løpende fokus på systemendringer og forbedringer.
Implementering sees dermed som en kontinuerlig prosess, slik vi også kjenner krav til
internkontrollsystemer. Kompleksiteten knyttet til et regelverk som barnekonvensjonen, stiller store krav til kvaliteten i implementeringsprosessene. Oppfatninger om at vi har nådd målet, vil være det største hinder for videre gode og nødvendige prosesser. Stopp i videre
implementeringsprosesser vil kunne føre til at vi raskt faller tilbake på praksiser vi har ønsket å forlate.
Arbeidsgruppen vurderer det slik at embetene samlet sett fortsatt befinner seg et sted mellom fase 1 og fase 2. Kommunene er samlet sett kommet kortere – her må vi også legge til grunn at rundt 47% av kommunene enda ikke har kommet i gang med tiltak, slik tallene i
kartleggingen viser. Vi er derfor bokstavelig talt, enda i startfasen. Det er fortsatt, etter arbeidsgruppens oppfatning en lang vei å gå, både internt i embetene og ikke minst i kommunene for å komme over i en reell implementeringsprosess, jf. Dean Fixens fase 2.
Vår konklusjon er dermed at arbeidet med fortsatt implementering av FNs barnekonvensjon i fylkesmannsembeter og kommuner, må fortsette.
5. Forslag om videre tiltak etter 2015.
Arbeidsgruppen har i arbeidet med å foreslå videre tiltak, brukt erfaringer fra eget embete og resultater som er kommet frem i kartleggingen som er gjort i 2015. Forslagene inneholder elementer av tiltak eller tenkemåter som dels må ivaretas av sentrale myndigheter, men også konkrete arbeidsområder som kan legges til arbeidsgruppen mellom fylkesmannsembetene etter ordningen som startet opp i 2015.
5.1. Sentrale føringer for videre arbeid
Fylkesmannens ansvar for videre implementering av FNs barnekonvensjon i embeter og i kommunene må synliggjøres i tildelingsbrev fra KMD, styringsbrev og instrukser fra relevante fagdepartement. Formulering av dette ansvaret bør være gjennomgående fra ulike department og direktorater, på linje med dagens føring knyttet til felles embetsoppdrag fra fire departementer overfor sårbare barn og barn i risiko.
13 Teoretisk modell for grader av implementering, Dean Fixen et al., 2005 tatt inn i foredrag av 1.amanuensis Charlotte Reedtz UiT Norges Arktiske Universitetet «Barn som pårørende . neste generasjons psykisk syke?»
Arbeidet i «0-24»-strategien14 mellom direktoratene der samordning av alle barnerettede tiltak og tjenester står i fokus, vil ha sterk relevans til arbeidet med barnekonvensjonen og bør synliggjøres i arbeidet med strategien for årene som kommer.
Krav til inkludering av barnekonvensjonen må i tillegg til arbeidsgruppens forslag om et eget rundskriv eller en veileder, også innarbeides i tilsvarende styringsdokument på ulike
lovområder.
Arbeidsgruppen anbefaler også at muligheten for en snarlig vurdering av om det kan utvikles en samarbeidsavtale om felles fokus på barnekonvensjonen mellom KS og staten, på linje med f.eks. samarbeidsavtalen om barnevern.
5.2. Videre organisering av lokalt implementeringsarbeid
Arbeidsgruppen foreslår ut fra positive erfaringer i 2015, at arbeidet med fokus på videre implementering fortsetter ved bruk av dagens ordning med koordinator og en
arbeidsgruppe mellom fylkesmannsembetene. Departement og direktorat bør kunne knyttes nærmere til arbeidet, evt. i form av en oppnevnt styringsgruppe.
På sikt vil det være ønskelig at arbeidet legges til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.
Hvis dette blir en realitet, vil vi - med utgangspunkt i fylkesmannens sentrale rolle overfor kommunene, anbefale at representanter for ulike embeter deltar i en referanse- eller
arbeidsgruppe i det løpende arbeidet. For å unngå stopp i løpende implementering anbefaler arbeidsgruppen at gruppens funksjon opprettholdes til ansvaret er plassert på
direktoratsnivå.
Hvis dette anses ønskelig fra departementets side, må en bevilgning til formålet gi rom for inndekning av utgifter til koordinatorfunksjonen og for embetenes deltakelse i dette landsomfattende arbeidet.
5.3. Det lages en plan med resultatmål og milepæler
Arbeidet må ta utgangspunkt i de utfordringene som er vist i kartleggingen, med særlig vekt på videre kompetanseutvikling og igangsetting av prosesser i embeter og kommuner som kan sikre at barnekonvensjonen anvendes i daglig forvaltningsarbeid på enkeltsaksnivå, i mer generelle saker, herunder folkehelsearbeid og i plansaker. Utvikling av relevante prosedyrer må stå i fokus.
I planen må kompetansetiltak, omfang av møter mellom embetene og utvikling av faglige prosedyrer inngå. I tillegg bør gode eksempler på dialoger, kurs og tiltaksutvikling mellom fylkesmannen og kommunene, spres mer systematisk enn i dag.
5.4. Forslag til mulige nye faglige metoder eller fokusområder i arbeidet
Dersom departementet ønsker det, vil også arbeidsgruppen kunne arbeide med tanke på forslag til departementet om videre faglig utvikling av arbeidsmetoder som kan bidra til at
konvensjonen blir sterkere fokusert i lokalt arbeid med barn og unge. Arbeidsgruppen har bl.a. diskutert følgende mulige fokusområder:
- Videreutvikling av lokale kommunekartlegginger tilpasset modell av CFC (Child friendly cities) ved bruk av verktøy som kan lede til lokal sertifisering av
kommunene.15
- Bruk av elementer fra Child Participation Assessment tool 16 som er
Europaparlamentets 10 punkter for utsjekking av i hvilken grad barns medvirkning er ivaretatt i en medlemsstat.
- «Investing in children» som er et program for å skape muligheter for barn og unge til å influere på lokale tjenester gjennom bl.a. bruk av «Agendaday». Programmet tar sikte på at de enkelte tjenester kan utvikles til å bli «barnevennlige tjenester» på basis av tilbakemeldinger fra barn og unge.. I dag er det i gang et samarbeid mellom
kommuner i Norge (Vefsn, Brønnøy og Hemnes), og kommuner i Sverige og England.
- Dagens situasjon med et høyt antall enslige umyndige asylsøkere og barn i asylsøker og flyktningfamilier innebærer en ekstraordinær og dramatisk utfordring for
barnerettighetene. Barnekonvensjonen gjelder også for disse barna.
Det er ikke enkelttiltak som vil løse disse barnas situasjon, barnas totale livssituasjon må tas i betraktning. Konvensjonen må derfor fokuseres i det videre arbeidet med å samordne lokale tiltak for å sikre at barna får den hjelp de har behov for i Norge i årene som kommer. Fylkesmannen i Østfold arbeider nå med et opplegg for å bosette flyktningfamilier inspirert av Sjumilssteget gjennom oppnevning av egne
koordinatorer for bosetting i alle Østfoldkommunene.
5.5. Samarbeid med andre
For å maksimere muligheten for gode lokale tilpasninger av barnekonvensjonen, vil det være hensiktsmessig å legge til rette for samarbeid med relevante aktører, jf. intensjonen med departementenes fellesrundskriv Q 16/2013. Sentralt vil dette kunne handle om samarbeid f.eks. med Redd Barna, Unicef, Voksne for barn, Elevorganisasjonen, Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken, Barneombudet, Røde Kors og Barn som pårørende.
Lokalt vil samarbeidet naturlig knyttes til aktører som opptrer på arenaer barn og unge bruker, herunder idretten og frivillige og humanitære organisasjoner, kulturinstitusjoner mv.
Dette vil bl.a. også gjelde barns egne organisasjoner som Ungdomsråd og Barns kommunestyre. Arbeidet lokalt må også rette seg mot kommuneledelsen og KS.
5.6. Forskning
Arbeid med utvikling og igangsetting av faglige programmer, herunder implementering, bør generere verdifull forskningsinnsats. Dette kan handle om både følgeforskning, faglig støtte underveis og evalueringsforskning/publisering av funn fra arbeidet.
Arbeidsgruppen anbefaler at sentrale myndigheter ser på muligheten for å bringe
forskningsinstitusjonene på banen med tanke på videre utvikling av og evaluering av arbeid med barnekonvensjonen.
15 http://childfriendlycities.org/
16 http://www.coe.int/t/dg3/children/participation/Child_participation_AssementTool_en.pdf
5.7. Konvensjonsstudiet i Norge
Universitetet i Stavanger har i 2013 og 2014 arrangert et nettbasert studie om FNs barnekonvensjon. Dette var også tenkt arrangert høsten 2015, men denne planen ble ikke gjennomført. Studiet krever allmenn studiekompetanse for opptak. Det er eksamensbasert og gir 10 studiepoeng. Evalueringer fra 2013 og 2014, herunder også fra studenter med
arbeidsplass i fylkesmannsembeter og kommuner, tyder på at kurset var svært relevant for forståelse og praktisk anvendelse av barnekonvensjonen. Nettstudiet planlegges nå flyttet til den nye fusjonerte høgskolen VID (Vitenskapelig høgskole) som er en fusjon av
Diakonhjemmets høgskoler og Misjonshøgskolen. Oppstart er nå satt til høsten 2016.
Arbeidsgruppen ønsker at dette studiet bør kunne tilbys alle fylkesmannsembeter i Norge, evt.
i form av en egen kompetansebevilgning som øremerkes dette formålet.
5.8. Nasjonalt nettsted for arbeidet med barnekonvensjonen i forvaltningen
I dag er barnekonvensjonen best synliggjort utenfor den offentlige forvaltningen.
Barneombudet og organisasjonene Redd Barna, Unicef og FN-sambandet har nettsider med omfattende innhold om bl.a. barnekonvensjonen. I tillegg kan informasjon om konvensjonen finnes på mange, til dels offentlige støttede nettsider, men da kun som ett av mange
fokusområder, jf. www.ung.no.
I 2010 kom den første egne nettsiden om barnekonvensjonen med utspring i et
forvaltningsorgan, i form av www.sjumilssteget.no der Fylkesmannen i Troms lanserte sjumilsstegssatsingen. Denne nettsiden er i dag bygget opp med mulighet for at flere embeter kan etablere sin egen fylkesside via en rullemeny på denne nettsiden. I dag har 3 embeter benyttet denne muligheten. Noen av embetene har etablert egne facebooksider rundt
Sjumilsstegssatsingen, eller lagt nyheter ut på de ulike embetets egne hjemmesider. I 2015 har arbeidsgruppen for implementering av barnekonvensjonen i fylkesmannsembetene laget en egen intern nettportal for ansatte i embetene. Denne fungerer som et internt
informasjonsforum kun for ansatte i fylkesmannsembetene som blir lagt inn som medlemmer i denne nettverksportalen.
Informasjon om hva som skjer med utgangspunkt i embetene er dermed svært fragmentert og vanskelig tilgjengelig. Å skaffe seg en oversikt over hva som foregår rundt om i landet på dette feltet, er dermed en stor utfordring.
Det er, slik arbeidsgruppen ser det, behov for å finne løsninger på hvordan videre
implementering av konvensjonen, aktiviteter, ideer, rapporter mv. kan bli lettere tilgjengelig for interesserte, særlig for ansatte i kommuner og fylkesmannsembeter. Departementet bør derfor vurdere om det kan og evt. bør etableres en ny nettløsning som kan ivareta og synliggjøre det videre arbeidet med implementering av konvensjonen i Norge
5.9. Internasjonalt arbeid
Barnekonvensjonen er barnas «internasjonale grunnlov» og en nærmere presisering av barnas globale menneskerettigheter. Arbeidsgruppen mener at det er behov for impulser og ideer også fra andre land for å kunne bringe konvensjonssatsingen videre i Norge.
På samme vis kan det være at også andre land kan ha nytte av å ta del i våre erfaringer og våre tiltak. Både arbeidsgruppen og det faglige nettverket i embetene er interessert i å delta i internasjonalt samarbeid eller å dele erfaringer med internasjonale kontakter.
Bildet er tatt av journalist Svanhild Breidalen i Fjordenes Tidende. Det viser ungene i Flatraket barnehage som laget sin egen grunnlov og møtte opp på kaia i Selje da båten «Anne Rogde» passerte på sin vei med «Grunnlovsseilasen 2014». Grunnloven barna forfattet, og andre uttalelser fra barn og unge som kom frem ved de enkelte anløpene langs norskekysten, er nå digitalisert av Riksarkivet.
Implementering av Barnekonvensjonen -
Kartleggingsskjema for fylkesmannsembetene
Generelle opplysninger
Fylkesmannsembete
o Akershus o Aust-Agder o Buskerud o Finnmark o Hedmark o Hordaland o Møre og Romsdal o Nordland
o Nord-Trøndelag o Oppland o Oslo o Rogaland o Sogn og Fjordane o Sør-Trøndelag o Telemark o Troms o Vest-Agder o Vestfold o Østfold
Kontaktperson E-postadresse
I embetet A
A. På hvilke områder har implementering/bruk av barnekonvensjonen vært i fokus? (sett flere kryss)
o Ved oppbygging av intern kompetanse (f.eks?)
o Ved særlig kompetansebygging om konvensjonen i kommunene o Gjennom råd- og veiledningsoppgaver på flere fagfelt
o Ved særlig fokus på enkelte fagområder, nevn evt. hvilke o Kurs og konferanser
o Tilsynsoppgaver o Klagesaker
o Intern samordning av oppgaver knyttet til barn og unge o Plansaker
o Virksomhetsplanlegging
o Utvikling av interne rutiner og prosedyrer o Kommunekartlegging/kommuneanalyser o Prosjektrettet arbeid for barn og unge
Kommentar
Kommentar til fagområder
I embetet B
B. Organisering
o Arbeidet med BK er initiert av embetsledelsen o Arbeidet er initiert i en eller flere fagavdelinger o Arbeidet omfatter alle embetets fagavdelinger
Gjennomføringen er lagt til en særlig arbeidsgruppe
o Ja o Nei
Hvis ikke, beskriv hvordan dette drives i praksis
Arbeidsoppgavene med BK er klarlagt gjennom
o Prosjektbeskrivelse o Mandat fra ledelsen o Arbeidet er tidsavgrenset
o Arbeidet er organisert som en fast del av embetets arbeid o Arbeidet er en del av fylkesvise oppvekstplaner
o På andre måter
Beskriv andre måter
I embetet C
C .Hvilke resultater har implementering/bruk av BK fått for ditt embete?
o Økt kjennskap til innholdet i BK o Økt kompetanse i bruk av BK o Integrering i planer
o Aktiv bruk i direkte arbeid med barn o Annet
Beskriv annet
Kommentar
Kommunene i fylket A
Har embetet tatt konvensjonen aktivt i bruk i sin kontakt med kommunene?
o Ja o Nei
Hvis ja, på hvilken måte?
Har embetet benyttet økonomiske virkemidler, f.eks. prosjektskjønnsmidler eller annet for å understøtte dette arbeidet?
o Ja o Nei
Hvis ja, beskriv nærmere
Hvor mange kommuner/prosjekt har fått økonomiske ressurser til arbeid med BK?
Kommunene i fylket B
Hvor mange av kommunene i fylket har deltatt i tiltak igangsatt fra fylkesmannsembetet?
av fylkets i alt av fylkets i alt kommuner/bydeler kommuner/bydeler
Har kommunene, etter initiativ fra Fylkesmannen, satt i gang særlige aktiviteter for å anvende konvensjonen i praksis?
o Ja o Nei
o Tverretatlige tiltak enkeltetater o Kun tiltak i enkeltetater o Tiltak i skole
o Tiltak i barnehage o Tiltak i andre tjenester
Hvilke andre tjenester
Kommunene i fylket C
Kjenner embetet til om kommunene selv – eller i samarbeid med andre kommuner, høgskoler e.l. har igangsatt tiltak for implementering/bruk av Barnekonvensjonen i arbeid for barn og unge?
o Ja o Nei
I tilfelle, beskriv dette
Hvilke av konvensjonens artikler har vært mest arbeidet med i implementeringsarbeidet?
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Nevn artikkelnumrene:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Evt. andre artikler:
Vurdering av mulige effekter i kommunene
I det følgende ber vi embetet gi sin vurdering av evt. praksis-endringer arbeidet med barnekonvensjonen har ført til i fylkets kommuner: (Ber om at svaret er så konkret som mulig)
Nevn eksempler på tiltak som kan illustrere praksisendringer og evt. effekter av disse:
I hvilke grad vurderer embetet at tiltakene ute i kommunene leder til «varige tiltak» knyttet til bruk av barnekonvensjonen?
Behov for tiltak eller føringer i det videre arbeid med implementering av konvensjonen i fylkesmannsembetene og i kommunene
Etter embetets vurdering, vil følgende ha størst betydning for videre arbeid med implementering av barnekonvensjonen i embeter og i kommuner: (prioriter de 5 viktigste fra 1=viktigst, til 5)
Årlig tildelingsbrev til fylkesmannsembetene
Årlig tildelingsbrev til fylkesmannsembetene Embetsoppdrag/Felles embetsoppdrag
Embetsoppdrag/Felles embetsoppdrag Andre føringer fra departement og direktorater
Andre føringer fra departement og direktorater Flere departement/direktorater involveres
Flere departement/direktorater involveres Sentral organisering av ansvar for videre arbeid i direktorat
Sentral organisering av ansvar for videre arbeid i direktorat Avtale mellom stat og KS om implementering av konvensjonen
Avtale mellom stat og KS om implementering av konvensjonen Organisert samarbeid på tvers av fylkesmannsembetene
Organisert samarbeid på tvers av fylkesmannsembetene Særlig forskning på effekter av anvendelse av barnekonvensjonen
Særlig forskning på effekter av anvendelse av barnekonvensjonen Rundskriv/veileder knyttet til barnekonvensjonen
Rundskriv/veileder knyttet til barnekonvensjonen Generelle kompetansetiltak knyttet til regelverk for barn og unge
Generelle kompetansetiltak knyttet til regelverk for barn og unge Målrettet kompetanseutvikling knyttet spesielt til barnekonvensjonen
Målrettet kompetanseutvikling knyttet spesielt til barnekonvensjonen Prioritering fra embetsledelsen
Prioritering fra embetsledelsen Embetenes bruk av barn og unge selv i implementeringsarbeidet
Embetenes bruk av barn og unge selv i implementeringsarbeidet Økonomi/tildeling av særlige ressurser til arbeidet
Økonomi/tildeling av særlige ressurser til arbeidet
