Søppel og samfunn hånd i hånd
– En søppelteoretisk avfallsanalyse fra middelalderens Oslo mellom 1100-1400 AD.
Masteroppgave i arkeologi
Marthe Tokle Brobakke
Høsten 2020
Universitetet i Oslo
ii
Forord
Det kan ikke beskrives som annet enn uvirkelig å endelig kunne forfatte de aller siste ord til dette prosjektet. Dette har vært en meget utfordrende, men også, lærerik prosess. Det er så man helst skulle ha vært igjennom det hele allerede før man begynte, men denne læringen underveis er nok en viktig del av det å fullføre en mastergrad. Takknemlig er jeg i alle fall, for at det nå er over. Endelig er barndomsdrømmen oppfylt (jeg vet, jeg vet, lite originalt å ha det å bli arkeolog som barndomsdrøm). Jeg har på ingen måte klart dette alene og må, som seg hør og bør, rette noen takker.
Den aller største av disse går til min veileder Þóra Pétursdóttir, for at hun introdusert meg for søppelteoriens fantastiske verden. Ikke bare har dette vært avgjørende for oppgaven, men det har også gitt meg et nytt perspektiv på verden – med fare for å høres svulstig ut. Hun må også takkes for utmerket oppfølging, støtte, og hjelp når jeg har stått bom fast.
Jeg vil også takke min veileder under prosjektbeskrivelsen, Julie Lund, for at hun dro ut av meg hva jeg egentlig ville med dette avfallet. Takk til også til mine medstudenter, for innspill og råd under skrivekurs og seminarer, særlig Markus Nilsen og Mats Skare, sistnevnte for verdifulle innspill i oppgavens siste fase.
En stor takk må også rettes til Marianne Vedeler ved KHM, Tom Andersen ved
Besøkssenteret Akershus Festning, Petter Molaug, og NIKU ved Egil Lindhart Bauer og Lars Morten Fuglevik, for hjelp med tilgang til kildemateriale. En ekstra takk går til sistnevnte institutt for tillatelse til gjenbruk av deres figurer.
Takk til nærmeste familie og venner for oppmuntringen underveis; særlig til mine lillesøstre Emma og Mia, til min fantastiske venninne Julia Teigen – for støtten din helt siden første semester på bachelor, og til slutt til min kjære samboer Pål Omholt-Jensen – for å ha
tilrettelagt på alle mulige måter slik at jeg kunne rette alt fokus mot det å fullføre, jeg er deg evig takknemlig.
Og til slutt må jeg på det aller sterkeste la vær å takke endene til min forrige nabo, som i seks måneder fungerte som en kvekkende arbeidsmusikk jeg aldri hadde bedt om – og det med lyder jeg overhodet ikke visste at ender kunne lage. Denne oppgaven ble ferdig til tross for dere.
Karasjok 19.11.2020
iii
Figurliste
Figur 1: Oslo i Høymiddelalderen. Etter Schia 1991 med tilføyelser. Teknisk utførelsen Troels Petersen, NIKU (Haavik og Hegdal 2020:17). . . . 27 Figur 2: Utgravningsområdene for Follobanen 2015 sør for Bispegata sammenstilt med kjente middelalderstrukturer. Kartet viser også de eldre utgravningsområdene Nordre og Søndre felt samt Mindets tomt (Nordlie et. al 2020:12). . . . 29 Figur 3: Feltene Mindets tomt og Søndre felt samt Nordre felt. Etter Erik Schia 1987 (Schia 1989:10). . . . 29 Figur 4: Oversikt over branntrinn og faser ved Mindets tomt, Søndre felt, samt delvis
Oslogate 3 og 7 (Schia og Molaug 1990:8). . . . 29 Figur 5: Viser latrine 10.76 fra plantegning trinn H ved Mindets tomt (Høeg et. al 1977:28) 33 Figur 6: Beregningsgrunnlag for graden av bebyggelsens tetthet ved Mindets tomt og Søndre felt (Schia 1987:180). . . . 33 Figur 7: Illustrasjon av påviste bygninger fase 11a Søndre felt. Tegning av M. Brochmann (Schia 1987:183). . . . 33 Figur 8: Illustrasjon av påviste bygninger fase 9a Søndre felt. Tegning av M. Brochmann (Schia 1987:183). . . . 34 Figur 9: Illustrasjon av påviste bygninger fase 5a Søndre felt. Tegning av M. Brochmann (Schia 1987:185). . . . 34 Figur 10: K299, K295 og K125 markert i gult. Plantegning fase 9a Søndre felt (Schia
1987:106). . . . 35 Figur 11: Lagene knyttet til SA209985. Disse lå omtrent på samme nivå på tvers av de mange moderne kutt (Nordlie et. al 2020:143). . . . 40 Figur 12: Stang i vegg til å sitte på. Tegning av Lotta Hillbom (Schia 1987:225). . . . 49
iv
Innholdsfortegnelse
1. Introduksjon, problemstilling og forskningshistorisk bakgrunn . . . 1
1.1. Problemstilling . . . 1
1.2. Forskningshistorisk bakgrunn . . . 2
1.2.1. Middelalderbyen-Oslo i forskning . . . 2
1.2.2. Søppel i forskning . . . 3
1.2.2.1. Synliggjøring av atferdsmønstre . . . 3
1.2.2.2. Synliggjøring av marginaliserte grupper . . . 5
2. Middelalderens Oslo: Historisk kontekst og samfunnets tilstand . . . 7
2.1. Urbanisering og politiske forhold . . . 8
2.1.1. Urbanisering som fenomen . . . 8
2.1.2. Innerst i viken . . . 9
2.1.2.1. Oppgradering som kongelig residensby . . . 10
2.1.2.2. Yersinia pestis . . . 11
3. Teori og metode: Søppel og samfunnets rammer . . . 13
3.1. Om søppel: Avfallsteori og avhendingshistorie . . . 14
3.1.1. Det metafysiske avfall . . . 14
3.1.1.1. «Garbage» og «waste» . . . . 15
3.1.1.2. Renhet og fare . . . 17
3.1.1.3. Fra det norske språk . . . 18
3.1.1.4. Søppelteori . . . 19
3.1.2. Søppelets historie . . . 21
3.1.2.1. Dump og kast, eller forvalt og gjenbruk . . . 21
3.1.2.2. Avfallshåndtering i middelalderen . . . 23
3.2. Om metode: En søppelteoretisk avfallsanalyse . . . 24
4. Presentasjon av materialet og mulige feilkilder . . . 26
4.1. Arkeologisk materiale . . . 26
4.1.1. Follobaneprosjektet . . . 27
4.1.1.1. Nord for Bispegata, felt A1. . . 28
4.1.1.2. Sør for Bispegata, felt D1 (vest, midt og øst) . . . 28
4.1.2. Utgravninger i Gamlebyen 1970-80-tallet . . . 30
4.1.2.1. Mindets tomt . . . 30
4.1.2.2. Søndre felt . . . 30
v
4.1.2.3. Oslogate 3 . . . 32
4.1.2.4. Oslogate 7 . . . 32
4.1.2.5. Oslogate 6 . . . 32
4.1.2.6. Grøfter og diverse felt . . . 32
4.2. Mulige feilkilder . . . . . . 35
4.2.1. Bybrannene og treverk . . . 35
4.2.2. Nordre felt . . . . . . 36
4.2.3. Innsamlings- og kasseringsstrategi i felt . . . 36
4.2.4. Tekstilfragmenter . . . 36
5. Analysen . . . . . . 37
5.1. Nedgravinger og redeponeringer . . . 37
5.1.1. Nedgravinger og groper. . . 38
5.1.2. Utfyllinger . . . . . . 40
5.2. Matavfall . . . . . . 41
5.2.1. Møddinger . . . . . . 42
5.2.2. Slakt . . . . . . 44
5.2.3. Kjeleskår . . . . . . 45
5.3. Menneskelig/biologisk avfall . . . 45
5.3.1. Latriner og avtreder. . . 46
5.3.1.1. Sør for Bispegata, D1. . . 46
5.3.1.2. Mindets tomt . . . 47
5.3.1.3. Søndre felt . . . 48
5.3.2. Dyreavføring . . . 50
5.4. Produksjonsavfall . . . 51
5.4.1. Lær . . . 52
5.4.1.1. Mindets tomt . . . 53
5.4.1.2. Søndre felt . . . 54
5.4.1.3. Oslogate 3 . . . 55
5.4.1.4. Oslogate 7 . . . 56
5.4.2. Flint . . . 57
5.4.3. Bein . . . 58
5.5. Oppsummering av analyseresultater . . . 59
5.5.1. Resultater matavfall . . . 59
5.5.2. Resultater menneskelig/biologisk avfall. . . 59
vi
5.5.3. Resultater produksjonsavfall. . . 60
6. Diskusjon . . . 61
6.1. Sosiale forhold og samfunnsutvikling . . . 62
6.1.1. Politikk og statsstyre. . . 62
6.1.2. Urbanisering og befolkningsøkning . . . 63
6.1.3. Grunnforhold i bakken . . . 64
6.2. Sosiale grupperinger og geografiske mønstre . . . 65
6.2.1. Bomiljø . . . 65
6.2.2. Geografiske mønstre . . . 66
6.3. Samsvar med tidligere funn . . . 67
6.3.1. Avfallstolkninger fra de arkeologiske utgravninger . . . 67
6.3.2. Avfallshåndtering i andre middelalderbyer . . . 67
6.4. Fra å møte behov til holdningsendring: Et sosiopsykologisk samspill . . . 70
6.4.1. Å tolke sosiale forhold, samfunnsutvikling, og holdninger . . . 70
6.4.2. Sosiologisk innvirkning . . . 70
6.4.3. Psykologiske teorier . . . 72
7. Konklusjon . . . 75
8. Litteratur . . . 77
Kapittel 1. Introduksjon, problemstilling, og forskningshistorisk bakgrunn
Per dags dato har forskningen på middelalderens Oslo i stor grad vært knyttet til spor av bebyggelse av ulik karakter: kirker, kongsgårder, havneanlegg, streter, og bygårder - med en dateringsramme fra cirka år 1000 – 1600 (Brendalsmo og Molaug 2014; Dahlin 1982; Høeg et. al 1977; Keller og Schia 2001[1994]; Schia 1979,1987,1989,1991; Schia og Molaug 1990,1991). Når man så ønsker å skrive en masteroppgave om nettopp middelalderens Oslo bør en ny innfallsvinkel velges. Hvilket materiale har enda ikke blitt redegjort for, og analysert, i større grad? Ordet «avfall» dukker opp i litteraturen fra de siste 40 årene med utgravninger, i et omfang som vekker interesse. Avfallet kommer i ulike former og av ulik type – det er varierende hvordan det blir presentert. Men det gikk ikke an å legge fra seg tanken om at denne materialgruppen fortjente en egen undersøkelse. Jeg fikk rett og slett ikke ristet av meg tanken om at dette ville kunne bidra med at nytt perspektiv på menneskene som bodde der, og hvordan de levde. Formålet med dette prosjektet er således å skaffe innsikt i sosiale forhold knyttet til avfall, i perioden 1100-1400 AD. Et andre formål blir å undersøke om det har vært en utvikling over tid og om dette kan sees i sammenheng med politiske forhold. For å muliggjøre en slik undersøkelse vil jeg basere meg på avfalls- og
avføringsmateriale1, og søppelteori – et teoretisk rammeverk man ikke har benyttet i forskning på middelalder-Oslo tidligere.
1.1 Problemstilling
Dette prosjektet skal ta for seg sosiale forhold og samfunnsutvikling i middelalderens Oslo, og primærspørsmålet er; Hvilke sosiale grupperinger eller sosioøkonomiske grupper og strukturer kan avfall og avføring identifisere/tilkjennegi? Øvrige relevante spørsmål for oppgaven vil være følgende: Kan disse plasseres inn i et geografisk organisert `mønster`?
Samsvarer dette med tidligere funn og fremsatte teorier? Endrer grupperingene seg over tid?
Og kan man se sammenheng med politiske forhold fra samme periode? Videre kan det også spørres om resultatene fra denne oppgavens undersøkelse er sammenlignbare med lignende undersøkelser fra andre byer. Ovennevnte spørsmål vil altså fungere som prosjektets problemstilling, og vil i så måte bidra med å svare til prosjektets formål.
Oppsummert er det snakk om en studie av materiale fra et område som har vært arkeologisk utgravet i flere omganger over en periode på 160 år (se 1.2 under). Materialet oppgaven vil
1 Makrofossilprøver og isotopanalyser med mer vil kunne synligjøre viktig informasjon i dette henseende (Haavik og Hegdal 2020; Nordlie et. al. 2020; Schia 1988).
2
studere og analysere, er ikke undersøkt på denne måten tidligere og vil kunne være et nyttig bidrag for å bedre forståelsen av menneskene som levde mellom ca. år 1100-1400 AD.
1.2 Forskningshistorisk bakgrunn
Søppel og Oslo by i middelalderen er altså hovedtemaene i denne oppgaven. Det følgende er en presentasjon av begge temaers forskningshistoriske bakgrunn.
1.2.1 Middelalderbyen-Oslo i forskning
I 1860-årene startet de første utgravingene og registreringsarbeidene av middelalderens Oslo under jurist og antikvar Nicolay Nicolaysen, som følge av utbyggingsarbeider i området rundt Hallvardskirken (Nicolaysen 1866). Disse undersøkelsene fikk Nicolaysen publisert og klarte slik å redde monumentalbygningene fra middelalderen, slik at disse ikke skulle skades av boligutbyggingen og utvidelsen av jernbanen (Dahlin 1982:22). Dette markerte starten på det som nå snart er et 160 år gammelt forskningsfelt; Middelalderbyen Oslo. Den tidligere byen ble liggende brakk da den etter bybrannen i 1624 ble flyttet nordøst for Akershus festning.
Grunnet byggeforbud ble området til dyrket mark og engvegetasjon, og lå dermed forholdsvis uforstyrret frem til jernbanevirksomheten tok seg opp på midten av 1800-tallet (Haavik og Hegdal 2020:10).
Mellom 1877-1878 ble en dyp skjæring, senere kalt Klypen, utgravet av arkitektene Blix og Fleischer, og dokumenterte godt bevart trehusbebyggelse i søndre halvdel av byen (Haavik og Hegdal 2020:11). I 1903 ble deler av Ladegårdshagen undersøkt av Heinrich Jürgensen, et område på 16 000m2 og inneholdt en del vannrør og brønner, samt kjellere. Fritz Holland utføre flere utgravinger i og langs Bispegata mellom 1904-05 (Nordlie et. al 2020:20). I perioden 1917-1922 utførte Gerard Fischer flere utgravninger i området rundt (og i)
Ladegårdsanlegget og Hallvardskatedralen (Haavik og Hegdal 2020:11). Totalt 1650m2 ble gravet ut, og man fant blant annet en indre ringmur til bispeborgen, samt flere rom i en steinbygning tilhørende Bispeborg-anlegget (Dahlin 1982:27-32). I 1954 utførte Cato Enger arkeologiske undersøkelser i en trasé tvers gjennom Bispegata (Enger 1955). Bispeborgens sørfløy ble utgravet i 1961-1964, som en skoleutgraving for kunsthistorie- og
arkitektstudenter. Dette ble besluttet av Universitetets Oldsaksamling i samråd med Riksantikvaren, og utgravingen ble ledet av Ellen Karine Hougen (Haavik og Hegdal
2020:13). Mellom 1970-1989 ble flere utgravninger utført som følge av et planlagt veikryss, hvor Statens Vegvesen, Oslo kommune samt NSB var byggherrer – med blant andre Hans Emil Lindén, Erik Schia og Petter Molaug som prosjektledere (Høeg et. al 1977:9). Disse
3
feltene fikk navnene «Nordre felt», «Søndre felt», «Mindets tomt», samt «Oslogate 3»,
«Oslogate 7», og «Oslogate 6». Sistnevnte var som følge av Boligbyggelaget Ungdommens Selvbyggelags (USBL) arbeid med byfornyelse i Gamlebyen på vegne av Oslo kommune (Molaug et. al 2018:15). NIKU har siden 2012 med ulike registreringsarbeider i området rundt Bispegata og Ladegården, og siden 2013 holdt på med arkeologiske utgravninger langs
traséen for den kommende jernbanen; Follobanen Oslo-Ski. Disse utgravningene har resultert i mye nytt materiale av ulik art (Haavik og Hegdal 2020:15). Inkludert i dette materialet er ulike typer avfall, som kombinert med avfallsfunnene fra utgravningene på 1970-1980-tallet, utgjør en funngruppe med potensial til å kunne bidra med nye perspektiver på samfunnet fra Oslos middelalder.
1.2.2 Søppel i forskning
Rathje og Murphy (2001:12) skriver at historikere forståelig nok dras mot skriftlig
kildemateriale skrevet, tegnet, eller risset inn på papir, papyrus, leirtavler eller obelisker, men at søppel og avfall ofte har fungert som et korrektiv til disse nedtegnelsene – det «sladrer» om hva som egentlig var virkeligheten2. Søppel representerer fysiske fakta, ikke mytologi, og viser at vår verden består av to virkeligheter; mental og materiell virkelighet. Det å fremlegge forskningsresultater fra avfallsstudier innen ulike fagområder, men særlig fra arkeologi, vil vise to typer resultater disse studiene gjerne belyser: atferdsmønstre og marginaliserte grupper. Følgende er eksempler på hva man har benyttet avfall til i forskning, og hvilke resultater det gav – et innblikk i avfallets forskningshistorie.
1.2.2.1 Synliggjøring av atferdsmønstre
I USA finner vi noen eksempler på måter avfall kan være av interesse og nytte, eller varianter av «garbology» slik Rathje og Murphy omtaler det (2001:14). Det første fra en militærleir i 1941, der de vervede mennene Horace Schwerin og Phalen Golden, fikk observatører i messehallene til å nedtegne hvilke typer mat som oftest ble kastet og volumet av matavfall etter type. Schwerin og Golden oppdaget slik at 20 prosent av maten ble kastet, og at
hovedgrunnen til dette var at det ble laget for mye i forhold til hva det egentlig var behov for.
De fikk også atferdsspesifikk innsikt om soldatenes spisevaner, blant annet spiste de mer om de 1. fikk røyke, 2. fikk gå rett til bordet og ikke først måtte vente i kø utenfor (muligens fordi
2 Eksempelvis ved Charlesfort i Sør-Carolina, et fort hvis antatte franske opphav medførte at den nærliggende byen Beaufort adopterte en gjennomført fransk stil for byens uttrykk i 1925. Arkeologiske utgravninger i 1957 og 79, viste gjennom det utgravde avfallet at fortet var det spanske Fort San Marco (Rathje og Murphy 2001:12).
4
maten da ble kald), 3. om de gjorde det av egen vilje og ikke under kommando.
Undersøkelsen viste også at soldatene var lite glad i suppe, at 65 prosent av kålen og spinaten ble kastet, og de spiste iskrem uavhengig av mengden de fikk. Hæren tok til seg anbefalingene Schwerin og Golden kom med, og begynte å spare 1,13 millioner kilo mat per dag (Rathje og Murphy 2001:16-17). Det andre eksempelet gjelder politietterforskning, hvor FBI ved flere tilfeller har gjennomsøkt søppeldunkene til mistenkte i kriminalsaker, slik som Joseph Bonanno Senior. I 1975 begynte myndighetene å hente inn Bonannos søppel før dette ble hentet av søppelbilen og etter tre år hadde de samlet inn istykkerrevne papirbiter som viste, etter at de var satt sammen, en detaljert oversikt over Bonannos illegale handler og i 1980 ble han dømt til fengsel (Rathje og Murphy 2001:18-19).
William Rathje og Cullen Murphys (2001) avfallsstudie «the Tucson garbage project» (siste tilgjengelige data er fra 1994), er et av de mest omfattende avfallsstudiene utført. Det startet som et emneprosjekt i metodologi ved universitetet i Arizona i 1971-1972 hvor man lånte søppelprøver fra ulike områder av Tucson for så å sortere disse på en uteplass bak en sovesal.
Og ble til et samarbeid med byen og dennes renovasjonsetat i 1973. Det ble da levert avfall fra tilfeldig valgte hushold innenfor områdene der befolkningsstatistikk fantes. Fire ganger i uken leverte renovasjonsetaten søppel til et feltområde prosjektet fikk disponere for å
analysere avfallet. Når man senere ønsket å studere problemer ved avfallshåndtering (som et tillegg til avfall i seg selv og menneskelig atferd) utvidet prosjektet seg til å inkludere
utgravinger av landfyllinger (Rathje og Murphy 2001:20-21). Av de mer oppsiktsvekkende og uventede resultatene funnet i løpet av prosjektet, er eksempelvis det at mennesker kastet tre ganger så mye (gikk fra 3 til 9 %) storfekjøtt som vanlig, under en periode med
storfekjøttmangel våren 1973. Hypotesen var at den store mediedekningen storfemangelen fikk førte til at folk hamstret, og følgelig måtte kaste mer ubrukt når de ikke rakk å benytte alt kjøttet før det ble dårlig (det samme gjentok seg i 1975 under en sukkermangel) (Rathje og Murphy 2001:60-61). Jeffrey Parks, en av forskerne på prosjektet, studerte antall
kondominnpakninger (selve kondomet ble oftest kastet i toalettet) mellom 1976-1987 for å se om AIDS-kampanjene om sikker sex hadde en effekt. Resultatet var stabile tall mellom 1976- 1984, med en 45% økning mellom 1985-1987 (Rathje og Murphy 2001:64-65). Innenfor samme tema fant en analyse av kvinners p-pillebrett funnet i avfallet, at mange kvinner brukte prevensjonsmiddelet feil – noen brett manglet annenhver pille, andre kun én (Rathje og Murphy 2001:65). En av metodene prosjektet benyttet var å samle inn ulike
selvrapporteringer, for så å sammenligne disse med det faktiske husholdets matavfall. Alle
5
gruppene, uavhengig av selvrapporteringsmetode underrapporterte eget matavfall og
alkoholforbruk med svært høye tall, særlig hva angikk typiske ‘usunne’ og ‘sunne’ matvarer (såkalt Lean Cuisine Syndrom)3.
En feilfaktor Rathje og Murphy (2001:56-59) viser til er at man ikke alltid kan finne et dynamisk forhold mellom materialet/gjenstandene og holdninger/atferd. Illustrert ved at magasinene National Geographic og Playboy (eller lignende) nærmest aldri dukket opp i husholdningsavfallet. Her er det fysiske materialet i begge tilfeller det samme; de mangler, men svaret på atferden bak er forskjellig for de to; abonnenter av National Geographic tar typisk vare på magasinet og oppbevarer dette gjerne i bokhyllen (og kvitter man seg med det gis det gjerne til loppemarked). For «manneblader» som Playboy vil sjenanse føre til at man ikke tør kaste bladet hjemme, men heller finner offentlige avfallsdunker, eventuelt deler man bladet videre med venner. Dette viser en mulig inkongruens som kan oppstå i avfallsstudier;
materialet passer ikke inn i atferds- og holdningsmønstre. Årsaken kan være forenklede stereotypier eller korrelasjonene er variabler fordi deler av samfunnet ikke vet sikkert hvordan de skal handle.
1.2.2.2 Synliggjøring av marginaliserte grupper
James Deetz (1996[1977]) viser at det ikke kun er interessante atferdsmønstre som lar seg avsløre med søppel. Det er en kjensgjerning innen arkeologien at mye av det vi studerer er rester etter eliten, eller de mer bemidlede i et samfunn. Særlig er dette tydelig i historisk arkeologi, hvor man også har skriftlige kilder å forholde seg til, men hvor majoriteten hverken kunne skrive og/eller lese (Deetz 1996[1977]:10-11). Marginaliserte grupper man ellers kan lese om, men ikke kan lese noe fra, kan derimot synligjøres på andre måter – for eksempel gjennom deres søppel. John Otto (1984 sitert Deetz 1996 [1977]:231-236) studerte en plantasje fra delstaten Georgia i USA, «Cannon’s Point» - bebodd mellom 1794 og 1860.
Resultatet fra dette studiet viste at slavene brukte mye tid på jakt og fiske, hvilket i kombinasjon med arbeidssystemet («task system») og mat-rasjonene «Cannon’s Point»
benyttet, viser at plantasjeeierne la til rette for at slavene selv skaffet egen mat – hvilket var penge- og ressursbesparende (Deetz 1996[1977]:232-233). En sammenligning av avfallet til plantasjeeieren og slavene viser at førstnevnte konsumerte større mengder fisk og vilt, men ikke de samme dyreartene som slavene spiste (høy-versus lavstatus). Avfallet etter kveg- og
3 Sukker ble underrapportert med 94% og cottage cheese overrapportert med 311%. Eget alkoholforbruk ble underrapportert med 40-60 %, derimot traff man innenfor en 10% margin om man skulle anslå forbruket til et familiemedlem eller nabo (Rathje og Murphy 2001:66-71).
6
grisekjøtt viser hele bakparter hos plantasjeeieren, mens tenner, skulderblad, bekken og
forbein ble funnet hos slavene. Det var også forskjell i hvordan slaktet var delt; dyret var saget (den nye metoden) hos plantasjeeieren, mens det var kuttet (den gamle metoden) hos slavene (Deetz 1996[1977]:235-236).
De ovennevnte eksemplene viser at søppel kan gi innsikt i sosiale forhold, sosiale strukturer, og endringer i disse over tid. Da dette er primærspørsmålene til denne oppgavens
problemstilling, ansees materialgruppen avfall/søppel som velegnet til nettopp dette formålet.
Videre vil dette sammenlignes med politiske forhold tilhørende tidsavgrensningen prosjektet har satt, og analyseres gjennom søppelteoriens rammeverk.
7
Kapittel 2. Middelalderens Oslo: Historisk kontekst og samfunnets tilstand
Dette kapittelet vil redegjøre for samt presentere det historiske bakteppet for perioden denne oppgaven er tidsavgrenset til (1100-1400 AD). De politiske forholdene og den historiske konteksten vil være med på å påvirke tolknings- og diskusjonsgrunnlaget for oppgaven.
Urbanisering som prosess og begrep vil beskrives med vekt på Oslo, samt sees i et større internasjonalt perspektiv i lys av tidsperioden. Det er viktig å presisere at det ikke utelukkende er politiske forhold som har funnet sted i Oslo som vil prioriteres, men forhold, uavhengig av geografisk plassering, med tydelig innvirkning på livet i Oslo (og dermed den historiske konteksten for det arkeologiske materialet). Da denne avhandlingens formål er å ta for seg sosiale forhold og samfunnsutvikling i middelalderens Oslo, ansees det overnevnte å være en viktig bit i arbeidet med å svare på oppgavens problemstilling (slik beskrevet i 1.1). Et av underspørsmålene er også om en kan se en sammenheng med de politiske forholdene i forhold til hva analysen av avfallet forteller. For å kunne svare på dette kreves det en god redegjørelse av de politiske forholdene, slik at samfunnets tilstand i de tre århundrene som utgjør perioden 1100-1400 AD er klart.
Først må noen ord sies om primærkildenes rolle og bruk i denne masteroppgaven. Det vil være varierende, basert på tilgangen til historisk dokumentasjon, hvor mye som kan beskrives og redegjøres for hva gjelder de ulike kongs- og dronningemnene og/eller andre sentrale politiske skikkelser i århundrene 1100-1400. Følgelig vil noen omtales i større grad enn andre, ikke fordi de nødvendigvis er av større betydning, men fordi det eksisterer mer historisk dokumentasjon fra deres egen samtid/primærkilder. Nettopp det at dokumentasjonen er utgitt i vedkomnes samtid og tilhører kategorien «diplomer» eller lignende vektlegges, da man i disse tilfellene selv kan lese en tekst personen har godkjent med eget segl, eller som er godkjent av andre fra statsapparatet med korrekt myndighet. Sagalitteraturen kan også fungere som en primærkilde, men kan som kjent ha blitt nedskrevet svært lenge etter at personene den omtaler levde. I tillegg har sagalitteraturen en historiefortellende funksjon, samt den kan ha blitt skrevet (eller bestilt skrevet) av personer med subjektive motiver for hvordan historien skal fremstilles.
8
2.1 Urbanisering og politiske forhold
I perioden 1100-1350 (cirka) opplever Danmark og Sverige en urbanisering og bydannelse drevet av en sterkere kongemakts organiserende rolle samt ved et nærere samarbeid med kirken, og som følge av økning i handelen (Helle et. al. 2006:64; Schofield og Stauer 2013).
Ved utgangen av høymiddelalderen var flere titalls, opp mot hundre, byer etablert i det danske og i det svenske riket. I Norge omtales derimot kun 14 byer i løpet av samme periode (Helle et. al. 2006:65). Fra 1000-tallet til 1349-50 økte befolkningstallet i Norge fra 200-300 000 til 450-550 000, dette til tross for lav gjennomsnittlig levealder og høy barnedødelighet (Dørum og Holberg 2017:175). Før 1350 bodde omtrent 20 000 mennesker (4-5% av befolkningen) i byene, og halvparten av disse bodde i Bergen (Dørum og Holberg 2017:189). Likevel er det i nettopp dette tidsrommet at Norge får en mer samlet kongemakt (se underkapittel om politiske forhold) enn noensinne (Håkon IV Håkonsson, Magnus VI Lagabøte, Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson), dog med mye politisk uro og konflikter (Brendalsmo og Molaug 2014;
Helle et. al. 2006:74-75). Også i Norge får handelen et oppsving i løpet av perioden;
utenrikshandelen vokser og Venderne/Hanseatenes posisjon styrkes jevnt. Det meste går via Bergen, men også Oslo opplever handelsvekst (Helle et. al. 2006: 80-88). Økt urbanisering i middelalderen er også tilfellet i resten av Europa. Retter man blikket videre utover det europeiske kontinentet ligger den første store ekspansjonsperioden i europeisk byliv i
europeisk høymiddelalder (sent 900 – midt 1300-tall). Tusener av nye byer kom til, og bylivet slår varig rot på kontinentet. Bakgrunnen for dette var betydelig vekst i folketall, landlig bosetning og matproduksjon – hvilket åpnet for økt vareutveksling med det lokale europeiske markedet, så vel som fjernere strøk mot Asia og Afrika (Andersson 2013; Helle et. al
2006:64).
2.1.1 Urbanisering som fenomen
Urbanisering kan forstås som en utvikling av tettsteder, og en urban struktur består av fire hovedaspekter: Fysisk struktur, økonomisk struktur, sosiale strukturer, og rettslig-
administrativ struktur (Helle et. al 2006:16-18; Schofield og Stauer 2013). Et typisk
kjennetegn for byer gjennom tidene er at de har hatt en alminnelig flersidig sentralfunksjon, og at de har inngått i nettverkssystemer tilknyttet andre byer (Helle et. al 2006:14-16). «En urbaniseringsprosess kan derfor sies å være i gang der det foregår en utvikling av steder med en alminnelig, flersidig- og/eller knutepunktsfunksjon og samtidig en intern struktur som skiller den ut fra landet omkring» (Helle et. al 2006:17).
9
En middelalderby ble etablert ut fra økonomiske og politiske behov (Brendalsmo og Molaug 2014:164), da med utgangspunkt i jordeieres behov for å konvertere landskyldsprodukter samt produksjonsoverskudd, til varer de ønsket å skaffe seg. Resultatet var bofaste grupper av mennesker med behov for andre artikler enn det de selv produserte. Dermed ble produsentene i områdene rundt en bestanddel i byens økonomi. Middelalderbyene skiller seg fra
vikingtidens emporia med at det i førstnevnte hurtig etableres fast bosetning knyttet til
kongens og elitens administrasjon av utveksling, samt til den religiøse praksis (Brendalsmo og Molaug 2014:139; Schofield og Stauer 2013:129-151). Norske byer var sterkt utsatt for å miste sin funksjonelle betydning, da de var svært avhengige av utenrikshandel. Dette medførte at den økonomiske eliten holdt seg til byene med en sentral plass i den
internasjonale økonomien – hvilket i Norge betød tørrfiskhandel (Brendalsmo og Molaug 2014:140).
2.1.2 Innerst i viken
Den anglonormanniske historieskriveren Ordericus Vitalis omtaler i 1135 seks norske civitates; Bergen, Konghelle, Kaupang (Nidaros/Trondheim), Borg (Sarpsborg), Oslo, og Tønsberg (Helle et. al 2006:41). Øst-Norge var et omstridt område hvor dansk kongemakt lenge hadde en ledende rolle, først rundt 1035, etter Knud den mektiges død, fikk norsk kongemakt mulighet til varig kontroll (Helle et. al 2006:54-55). Ifølge Snorre var det kong Harald Sigurdsson Hardråde som først «lot reise kjøpstad» i Oslo på midten av 1000-tallet (Heimskringla). Dette var nok en følge av et politisk og strategisk initiativ, og ikke grunnet lokale forutsetninger og behov. Oslo var sparsommelig bebygget og lå ytterst på halvøya mellom Alnaelva i øst og Bjørvika i vest, og nord for Clemenskirken (da bygget i tre) er det kun åkerland og krattskog (Helle et. al 2006:55; Keller og Schia 2001[1994]:9-10; Nedkvitne og Nordseng 2000:9-38). På 1100-tallet utvikler bebyggelsen i Oslo seg i form av flere monumentalbygninger, fortetting og strukturering, og utbygging av brygger og sjøboder.
Fortetting viser seg gjennom at halvparten av tomtearealet har hatt bygninger, både nord og sør i byen (av det som er arkeologisk undersøkt) (Brendalsmo og Molaug 2014:159; Schia 1987:181). Nasjonalt preges 1100-tallet i stor grad av borgerkriger (borgerkrigstiden gis gjerne en datering på 1130-1240), og det politiske landskapet er naturlig nok svært splittet;12 forskjellige menn regnes i dag som konger fra 1100-tallet (Dørum og Holberg 2017:176-177;
Helle et. al 2006:74-76).
Starten av 1200-tallet preges også av borgerkrig, men Håkon Håkonsson får en suveren posisjon fra 1240 og innfører automatisk arvekongedømme for egen slektslinje (Dørum og
10
Holberg 2017:178). Dette utfallet av borgerkrigstiden medfører viktige konsekvenser for statsutviklingen; profesjonalisering av de militære elitehærene, økt ressursmobilisering, og en mer utbygd og effektiv lokaladministrasjon (Dørum og Holberg 2017:179). Bruken av
diplomer og lignende offentlige og juridiske dokumenter blir en mer etablert praksis i løpet av perioden, i tillegg får man et styrket og revidert lovverk på 1270-tallet (Dørum og Holberg 2017:197-226). Både Håkon IVs og Magnus VIs lange regjeringsperioder skaper politisk stabilitet og kontinuitet fra og med midten av århundret. De fører begge en mer ekspansiv utenrikspolitikk og diplomatiet i utlandet styrkes, samtidig som det fokuseres på en organisering av nasjonale forhold. Bergen ble etter utløpet av borgerkrigene valgt som politisk-administrativt rikssentrum av Håkon IV og hans rådgivere. Byen var da Norges eneste handelsknutepunkt i det europeiske markedet (Helle et. al 2006:75). Rundt år 1200 lå havnivået i Oslo omtrent 3-3,5 meter høyere enn i dag (Brendalsmo og Molaug 2014:160).
Bebyggelsen i byen består av ett befestet anlegg og tre borger, minst fem kirker, stadig flere sjøboder, og bebyggelsestettheten økte til opp mot 60% (i de arkeologisk utgravde områdene) (Brendalsmo og Molaug 2014:165-185; Keller og Schia 2001 [1994]:12; Schia 1991:148- 150). Bergen, Nidaros/Trondheim, Oslo og Tønsberg hadde i noen århundrer vært de byene hvor kongemakten og den politiske administrasjonen samt kirken primært hadde oppholdt seg i (Dørum og Holberg 2017: 186-187; Helle et- al 2006:74-75), dog var Bergen landets største og viktigste by. Den Hanseatiske handelsdominansen tydeliggjør seg mot slutten av 1200- tallet (Gaimster 2013). I 1282 forsøkte byrådet i Bergen å begrense de hanseatiske
handelsmennene (Norske Middelalderdokumenter, s. 175) gjennom en lovendring, hvilket resulterte i en åpen konflikt med de vendiske byene i 1284-85, hvor disse implementerte en handelsblokade mot Norge. I 1294 ble konflikten løst ved at tyske og utenlandske gjester fikk handle fritt i landet gjennom et privilegiebrev fra kong Eirik II (Norske
Middelalderdokumenter, s. 202), og fikk med det en styrket rolle i utenrikshandelen (Helle et.
al 2006:86, 129-130).
2.1.2.1 Oppgradering som kongelig residensby
I 1273 definerer Magnus Lagabøte sønnen Håkon Magnussons fremtidige hertugdømme, hvilket han får myndighet over i 1284, og hovedsetet skulle være Oslo. Dette kan sies å være begynnelsen på et oppsving for byen, hvor den med tiden i stor grad overtar Bergens posisjon som landets viktigste by (Dørum og Holberg 2017:187; Helle et. al 2006:75-76). I år 1287 angripes Oslo og kongsgårdsanlegget deri av Alv Erlingsson, og blir sterkt skadet. Det er mulig at denne hendelsen illustrerte behovet for et kongelig tilholdssted med en mindre sårbar
11
plassering (Brendalsmo og Molaug 2014:188). Kongemaktens gemakker i Oslo flyttes ved slutten av 1200-tallet til Akersneset og den nye borgen, fra kongsgården inne i selve Oslo by, og kan oppfattes som et eksempel på oppgraderingen av byen som kongelig tilholdssted (Brendalsmo og Molaug 2014:180; Keller og Schia 2001 [1994]:19). I et gavebrev datert 22.
juni 1300 (Norske Middelalderdokumenter, s. 299) står det at deler av dette brevet skal oppbevares «i borgen på Akersneset». I 2011 ble en tømmerstokk i østmuren av sydfløyen til Akershus Slott 14C-datert til å ha blitt felt mellom 1230-80 (Forsvarsbygg 2011). Dette indikerer at borgen på Akersneset ble tatt i bruk rundt århundreskiftet. I 1299 dør kong Eirik II Magnusson, og hans yngre bror hertug Håkon, arver kongekronen (som Håkon V
Magnusson). Slik blir Oslo det «de facto» kongesetet i Norge (Brendalsmo og Molaug 2014:170; Keller og Schia 2001 [1994]:19). Likevel medfører ikke dette noen permanent bofasthet for kongen som primært oppholdt seg i Bergen, dog gjorde han Mariakirken i Oslo til hovedsete for sitt kanselli i 1314 (regnes som historisk ‘offisielt’ årstall for når Oslo ble hovedstad), samt kongelig gravkirke (Helle et. al 2006:76; Nedkvitne og Nordseng 2000:381).
Rundt 1300 flyttes altså tyngdepunktet for kongens administrasjon fra Bergen til Oslo.
Utviklingen av disse, samt Nidaros og Tønsberg, var sterkt påvirket av kongemakten i tillegg til kirken. De bar alle preg av å spille en sentral rolle i styret av landet – omtalt som et
reisekongedømme (Dørum og Holberg 2017:187). Det er derfor vanskelig å snakke om en enerådig hovedstad, dog omtales Håkon Vs regjeringsperiode (inkludert hans tid som hertug) som en storhetstid for Oslo, og som byens tredje store byggeperiode hvor byen styrkes som forvaltningssentrum (Dørum og Holberg 2017:188; Schia 1991:151-152). Under Håkon Vs regjeringstid blir embetsverket sentralisert, hvilket medfører en utvikling av byråkrati (Schia 1991:151). På 1300-tallet hadde norske byer sterke handelsforbindelser med de fleste områder rundt Nord- og Østersjøen, og behovet for import var stadig økende (Helle et. al 2006:81).
Norge eksporterte primært tørrfisk, fiskeolje og sild, og importerte hovedsakelig korn, mel, malt, tekstiler og keramikk (Helle et. al 2006:80-83).
2.1.2.2 Yersinia pestis
I 1349 bryter svartedauden ut i Norge, en pandemi med varige virkninger for by og gård i landet. Nye pestutbrudd rammer befolkningen omtrent hvert tiår frem til ut på 1600-tallet.
Dette resulterer, slik det også gjør i resten av Europa (Andersson 2013:403; Augenti og Gilchrist 2013:495), i en regresjon av samfunnsutviklingen på en rekke områder, særlig hva gjelder demografi og økonomi (Helle et. al 2006:123). De tynne og funnfattige kulturlagene fra Oslo i senmiddelalderen skyldes delvis varig tilbakegang i urbane virksomheter. Samtidig
12
blir Hansaen stadig styrket, og får i 1376 stadfestet alle sine rettigheter fra 1294 (Helle et. al 2006:124-132). Dronning Margretes (gift 1363 med Håkon VI) brev fra 1370 (Diplomatarium Norvegicum, nr. 409), hvor hun ber sin mann om å skaffe kreditt hos en Hansakjøpmann da de ikke har nok mat eller drikke ved hoffet, illustrerer den økonomiske situasjonen til
kongemakten. Margrete velges i 1388 til regent av Norge av Norges riksråd (Norske Middelalderdokumenter, s. 366), etter sin sønn Olav IVs død året før. I 1397 undertegnes unionsavtalen mellom Norge, Sverige og Danmark i Kalmar (Norske Middelalderdokumenter, s. 380). Likevel har det politiske Norge siden starten av 1300-tallet vært sterkt knyttet til enten Sverige eller Danmark gjennom kongehuset og dets ekteskapsallianser, hvilket i to tilfeller ga samkonge på tvers av landene. Med den permanente utflyttingen av kongen fra landet etter Kalmarunionen, lå Oslos rolle noe brakk sammenlignet med starten av århundret. Dog fikk borgen på Akersneset, med utvidelsen av Akershus slottslen, posisjonen som sentrum for forvaltningen av det sønnafjelske (og Bergenhus det nordafjelske). Akershus fikk med tiden en stadig styrket posisjon i den norske riksforvaltningen, og ble det viktigste styringssenteret gjennom den dansk-norske unionstiden (Helle et. al 2006:142).
13
Kapittel 3. Teori og metode: Søppel og samfunnets rammer
Dette kapittelet redegjør for det teoretiske rammeverket analysen i kapittel fem vil være et produkt av, samt søppels faghistoriske bakgrunn. Avslutningsvis vil den metodologiske tilnærmingen denne oppgaven benytter seg av presenteres. Målet med en slik redegjørelse er at det skal være tydelig hvilke(n) teori(er) som ligger til grunn for analysene, tolkningene, og forståelsen av det arkeologiske materialet. Matthew Johnson kan siteres på at:
“What makes us archaeologists as opposed to mindless collectors of old junk, is the set of rules we use to translate those facts into meaningful accounts of the past, accounts that ‘make sense’ to us as archaeologists and (it is hoped) to those who read or engage with our work. And those rules whether they are implicit or explicit, are theoretical in nature.”
(Johnson 2010:7).
For å kunne svare på problemstillingen til denne oppgaven vil jeg, kort forklart, måtte tolke avfallet, dets type og plassering, for så å bedømme hva jeg tror dette kan bety. For å kunne bedømme, må jeg ha noe å bedømme ut ifra. Det er dette det teoretiske rammeverket vil tilby her; det utgjør reglene brukt for å oversette avfallet, for å parafrasere Matthew Johnsons sitat over. Rammeverket som her er valgt er avfalls- og/eller søppelteori. Med teori menes; den overordnede ramme for fortolkning og vitenskapelig erkjennelse, det som ligger til grunn når vi velger data og når vi bestemmer oss for hva som er sammenhengen mellom disse
(Dommasnes 1987:6 sitert Myhre 1991:162; Larsson 1986:5 sitert Myhre 1991:162; Olsen 1997:16-17). Det er dette rammeverket som skal svare på oppgavens problemstilling; hvilke sosiale forhold og samfunnsutviklinger kan avfall og avføring tilkjennegi? Altså er avfall og avføring det som skal ‘snakke’, det som skal benyttes for å, forhåpentligvis, fortelle om de sosiale rammene – samfunnsstrukturen til menneskene som bodde i Oslo i perioden 1100- 1400 AD. Det er derfor avgjørende å kunne forstå hva avfall og avføring kan fortelle, og derfor er avfallsteori (eller søppelteori) det som behøves – det som ansees som best egnet, til å gi den nødvendige forståelsen. Sagt på en annen måte, avfallsteori vil kunne lære oss språket vi trenger for å forstå hva søppelet kan fortelle. Avfall og avføring kan dermed forstås som både teorien og metoden, samt det arkeologiske materialet i denne masteroppgaven.
14
Begrepene «avfall» og «søppel» vil til en viss grad brukes synonymt, på linje med de engelske begrepene «garbage» og «waste» (som også vil benyttes der det er nødvendig av språklige hensyn). Dog når bakgrunnen for ordene redegjøres for, vil det midlertidig fremkomme en forskjell mellom disse.
3.1 Om søppel: avfallsteori og avhendingshistorie
Slik gullgravere søker gull, søker enkelte arkeologer søppel. «Møddinger», som det oftest omtales som i litteraturen, interesserer uavhengig av hvilken tidsperiode arkeologen jobber med (Rathje og Murphy 2001:10, 37), og har en sentral rolle i arkeologiens
forskningshistorie. På 1840-tallet på Sjælland i Danmark, ble en interdisiplinær undersøkelse av kjøkkenmøddinger igangsatt (ledet av Jens Worsaae, Japetus Steenstrup og J. S.
Forchhammer), en undersøkelse som ble modell for arkeologiske utgravinger internasjonalt så vel som i Skandinavia (Trigger 2006:81-83). Men det er ikke kun arkeologien som har
oppdaget søppelets informative verdi, samfunnsforskere fra en mengde fagdisipliner har benyttet seg av dette materialet for å svare på spørsmål om en (eller flere) grupper mennesker.
Et klassisk eksempel hva gjelder avfallsstudier er (som beskrevet under 1.2.2) Rathje og Murphys (2001) «the Tucson Garbage Project», som viste at søppel, eller avfall, kan fortelle særdeles mye om menneskene det kom fra. Kort oppsummert var konklusjonen etter
prosjektet at ikke bare underrapporterte menneskene (hvis avfall var gjennomgått) eget konsum og forbruk i de skriftlige skjemaene de sendte inn, men gjennomgangen gav også innsyn i hvor mye som kastes ubrukt og hvor mye som resirkuleres. Disse dataene ble viktige for å kunne innføre konkrete tiltak til forbedring. Nå var «The Tucson garbage project» en arkeologisk undersøkelse av moderne menneskers avfall, og ikke av avfall som hadde ligget under jorden i flere hundre år, men det viste hvor informativt søppel kan være også i egen samtid. En kartlegging kan synliggjøre mønstre man tidligere har vært blinde for, eller ikke trodde fantes fordi man har stolt på den skriftlige informasjonen som forelå. Derfor er
avfallsmateriale valgt ut som forskningsmaterialet til dette prosjektet. Dette underkapittelet vil videre ta for seg det som ligger til grunn for vår forståelse av avfall, søppelets mer konkrete historie – inkludert i urbane middelalderske strøk, og til slutt hvordan avfall har vært benyttet i forskning.
3.1.1 Det metafysiske avfall
Hva er så avfall og søppel? Det er kanskje det viktigste å redegjøre for først. Intuitivt virker det ganske opplagt, men ser man til litteraturen på området er det tydelig at en definisjon som
15
lar seg gjøre med enkelhet, ikke er å finne. John Scanlan, Mary Douglas og Michael Thompson har alle problematisert nettopp dette temaet. Det er disse bidragene som skal redegjøresfor, for å danne oppgavens forståelsesramme for avfall. De vil også fungere som grunnteorien metoden denne avhandlingen benytter (se 3.2). De presenteres derfor hver for seg. Videre diskusjon av disse (med unntak av avsnittet om den etymologiske bakgrunnen for begrepene) vil komme i kapittel seks, da i samspill med resultatene av analysen fra kapittel fem.
3.1.1.1 «Garbage» og «waste»
Forsker i kulturhistorie ved University of Central Lancashire i England, John Scanlan
(2005:15) starter med å redegjøre for det etymologiske opphavet til ordet garbage, som ifølge Oxford English Dictionary gjør sitt inntog i engelsk på 1400-tallet fra gammelfransk.
Opprinnelig refererte ordet til matavfall, før det utviklet en mer generell betydning4. Søppelets opprinnelse er, ifølge Scanlan (2005:15-18), resultatet av en seperasjon: av det begjærte fra det uønskede; det verdifulle fra det verdiløse; og det verdige og kulturelle fra det billige og betydningsløse. Ting som ellers er verdifulle kan midlertidig, ut ifra kontekst, bli definert som søppel, og søppel kan midlertidig, ut ifra kontekst, bli definert som verdifulle ting. Og som mennesker kan vi oppleve at noe kjært for oss på et personlig plan, av andre defineres som avfall. Scanlan (2005:18-19) trekker også frem «the fate of things» eller «tingenes skjebne»
(som han henter fra den tsjekkiske forfatteren Ivan Klímas bok fra 1986 «Love and Garbage»/
«Láska a smetí») og at deres ultimate endepunkt er å bli ingenting, hvilket han mener står i kontrast til det dualistiske synet på renhet/skittenhet. Dette sammenlignes med Edens hage- Helvete kontrasten man kjenner fra kristen kunst og litteratur, særlig i middelalderen, hvor Eden presenteres som et lyst, rolig og søt-luktende sted, mens Helvete er mørkt, kaotisk, skittent og illeluktende. Videre siteres Madeline Pelner Cosman på at nettopp deres kjennskap til søppel, gjorde menneskene i middelalderen påvirkelige av de ikonografiske fremstillingene av Helvete.
John Scanlan (2005:21) poengterer at søppels metaforiske anvendbarhet over de fleste områder, illustrerer hvor vanskelig tilnærmingen av en organisert struktur over konseptet er.
At søppel er et resultat av en seperasjon kommer også igjen når han tar for seg ordet «waste» - som på gammel- og mellomengelsk opprinnelig refererte til et område eller miljø hvor
menneskelig bosetning ikke lot seg gjøre. Dette ble etter hvert erstattet med «wilderness» og
4Både nedbrytbart og ikke-nedbrytbart avfall, noe som er ubetydelig, og dårlig litteratur.
16
«desert». «Waste» får en mer moralsk tyngde ved seg når det også kan brukes som verb i betydningen «bortkastet» («to waste»). Ordet viser dermed til en følelse av ubalanse over det man bruker ordet om (Scanlan 2005:22). Scanlan (2005:23-30) sier også at ideen om «waste»
er brukt til å differensiere ideer om naturen, riktig bruk eller utnyttelse av tid, og i forbindelse med materielle produkter. Han trekker frem John Locke (med det han mener reflekterer et kalvinistisk menneskesyn som forvaltere på vegne av Gud) som gjennom sin politiske filosofi produserte et nytt syn på forholdet mellom mennesket og naturen. Med den forståelsen at
«waste» resulterer fra menneskers forsømmelse av plikt når de feiler i å kultivere guds land, at å overlate naturen til seg selv er å etterlate det til kaos, at menneskelig bestrebelse er det som gjør naturen effektiv og fruktbar. Altså er «waste» avhengig av at det har vært en menneskelig svikt, eller et fravær av menneskelig arbeid – hvilket kan sees i sammenheng med synet på latskap, som da blir en menneskelig kroppsliggjøring av «waste».
Hva gjelder materielle produkter så fortsetter disse seperasjonen eller skillet mellom mennesket og natur, gjennom utviklingen av det moderne vestlige forbrukersamfunn hvor man beveger seg vekk fra og skjuler naturlig forråtnelse, forringelse og ekskrementer (les:
vannklosett), og hvor foreldelse av produkter skjer hyppigere i takt med motebildet – med det ironiske resultat at vi produserer enda mer avfall (som nå er en essensiell del av
produksjonssyklusen) som vi hverken ønsker å se eller lukte (Scanlan 2005:36-38, 43). Dette fører oss tilbake til det dualistiske synet på renhet/skittenhet. Det ideelle hjem og samfunn presenteres i reklame, magasiner, og boligannonser som støv- og smussfrie, og hvor antallet gjenstander i hvert rom er redusert til et minimum som samsvarer med gjeldende motebilde.
Renhet er knyttet til god hygiene og jo flere gjenstander du har i din bolig, dess mer
rengjøring skal til for at du skal kunne opprettholde standarden for det ideelle hjem. Dermed blir overfylte eiendommer, hvor det sosiale kravet for renhet ikke er møtt, et bilde på uorden – noe uhygienisk, og menneskene som ikke følger disse normene blir sosialt uthengt. Hva de ansees som er tydelig uttrykt i ordet/begrepet for en av disse gruppene: «white-trash». Et begrep som også er tatt inn i norsk; en direkte oversettelse ville vært «hvitt-søppel» (Scanlan 2005:43-45).
I dette ligger en trussel om at vi som individer kan reduseres til søppel i våre medmenneskers øyne om vi ikke følger de sosiale normene for renhet. Hvilket blir synlig i den klassiske skammen (også for gjesten som skjønner at de nå trer inn i et hjem som kan stille beboer i forlegenhet) en kan føle på om eget hjem mottar gjester før vi har fått rengjort det på forhånd,
17
uttrykt i den kjente setningen: «hadde jeg visst at du kom ville jeg ha støvsugd, beklager rotet!» - en setning de fleste har både hørt og sagt.
3.1.1.2 Renhet og fare5
Britisk sosialantropolog og professor ved University College London (til sin død i 2007), Mary Douglas (2002 [1966]:1-7) skriver at å reflektere over «skitt» («dirt») involverer å reflektere over forholdet mellom orden-uorden, liv-død, form-formløshet, og å være-ikke være, at når man «jager skitt» (sic). Dette gjøres for å omforme våre omgivelser slik at de passer inn i en idé – og ikke nødvendigvis av engstelighet for sykdom. Douglas skriver (2002[1966]:8-10) at vårt bilde på skitt er sammensatt av to komponenter; av hensyn til hygiene, og av respekt for konvensjoner, dog kan disse endres i takt med kunnskap eller relasjonelle bånd mellom mennesker som et uttrykk for respekt. Dette synet på renslig- og urenslighet, og forholdet disse imellom, eksemplifiseres av Douglas (2002[1966]) gjennom rituell praksis tilhørende primitive (sic) religioner samt hos semittisk
monoteistisk/Abrahamittisk religion. Hun poengterer at komparativ religion har latt seg (vil- )lede av medisinsk materialisme hvor det tolkes slik at selv de eldste ritualer er basert på logisk hygiene, eller at de har hygiene som mål. Dette avviser hun som feilaktig på grunnlag av at vår egen oppfatning av hygiene og skitt ikke er blitt konfrontert, og at tolkninger av en slik art overser det symbolske i ritualer fordi disse ligner våre hygieniske handlinger (Douglas 2002[1966]:36-40). For å sitere: «Even if some of Moses’s dietary rules were hygienically beneficial, it is a pity to treat him as an enlightened public health administrator, rather than as a spiritual leader.” (Douglas 2002[1966]:37)
Så, hva er vår oppfatning av «skitt» som sådan? Mary Douglas (2002[1966]:44-50) skriver videre at et viktig poeng i den moderne europeiske forståelsen av «skitt» er at vi unngår urenslighet av primært to årsaker: hygiene, og patogene organismer. Det sistnevnte er forholdsvis ny kunnskap og dermed går det et skille mellom den premedisinske og
postmedisinske forståelsen av «skitt». Den gamle/premedisinske forståelsen så «skitt» som materie på feil sted, hvilket gir uttrykk for et etablert system med struktur, og urenslighet og skitt blir derfor det som ikke kan inkluderes om et mønster eller system skal opprettholdes.
Slik hun selv skriver:
5 Direkte oversatt fra tittelen på boken «Purity and Danger» av Mary Douglas, org. utgitt 1966.
18
«Dirt then, is never a unique, isolated event. Where there is dirt there is system. Dirt is the by-product of a systematic ordering and classification of matter, in so far as
ordering involves rejecting inappropriate elements. This idea of dirt takes us straight into the field of symbolism and promises a link-up with more obviously symbolic systems of purity.”
(Douglas 2002[1966]:44)
Følgelig vil et slikt system, med klassifisering av materie, kreve at det vi anser som en anomali innenfor dette oppfattes som en fare – noe som truer orden, en kognitiv dissonans vi må gjøre noe med.
3.1.1.3 Fra det norske språk
Her behøves et lite avbrekk for å redegjøre for de norske ordene, da de engelske nå er
beskrevet. John Scanlan viser til det etymologiske opphavet for ordene «garbage» og «waste»
når han legger grunnlaget for sin drøfting rundt forståelsen av disse som moderne begreper.
På norsk brukes ordene «søppel» og «avfall», og da (slik Scanlan har vist) ordets bakgrunn kan spille inn på forståelsen, er det nødvendig å presentere den norske versjonen. Ifølge Det Norske Akademis Ordbok (2020a) betyr «søppel»:
1. (husholdnings)avfall; boss
2. overført: noe som er verdiløst; skrap; rask.
Ordet er etymologisk beslektet med ordet «sope» av det norrøne «sópa» som betyr ‘feie av sted’. Sope (Det Norske Akademis Ordbok 2020d) brukes i dag om:
1. å feie (rent) med kost eller lime, som videre kan brukes i uttrykk hvor betydningen er å gjøre rent eller tom for eksempelvis snø, rusk, folk, penger.
2. med objekt: med raske bevegelser skyve, drive, feie hit eller dit, som videre kan brukes i uttrykk med betydningen å ta, få med seg mye eksempelvis penger eller ting.
«Avfall» har, ifølge samme ordbok (2020b), sin opprinnelse i det norrøne ordet «falla» og er likt det tyske «abfall» samt er det et verbalsubstantiv til ‘avfalle’ og ‘falle av’, alt med utspring i ‘å falle’ og med tilhørende betydninger. «Avfall» kan brukes på følgende måter:
1. i sjøfart: det å falle av
2. nå sjelden: det å falle fra; frafall
19
3. rester; biprodukter uten verdi eller av ubetydelig verdi
4. det å skråne av; sted hvor terrenget faller av; helling; skråning.
«Skitt» (Det Norske Akademis Ordbok 2020c) kan brukes som adjektiv, verb, substantiv, interjeksjon (jf. ‘skitt au’), og sammensetningsledd (muntlig som verdibeskrivende enten dårlig eller forsterkende; sjelden, jf. ‘skittgod’, ‘skittbok’). Som adjektiv springer det ut av substantivet – som sammen med verbet har norrøn opprinnelse i henholdsvis «skítr» og
«skíta». Førstnevnte er det håndgripelige resultatet av sistnevnte handling. Følgelig brukes verbet ‘å skite’ i dag om å ha avføring; drite, videre i overført betydning gjennom uttrykket
‘skite i’ med betydningen at man ikke bryr seg likt ‘pokker i’ og ‘drite i’. Disse betydningene finner man igjen i substantivets betydning i dag. «Skitt» brukes med følgende betydninger: 1.
ekskrementklump; lort; møkk, 2. smuss; søle; lort; møkk, 3. overført: noe usselt; verdiløst eller tomt; skrap; rask, også usle kår; elendighet.
Vi finner altså flere av de samme konnotasjonene til ordene/begrepene som brukes om avfall/søppel/skitt på norsk som til de engelske (garbage/waste).
3.1.1.4 Søppelteori6
Så til det siste teoretiske arbeidet som i denne oppgaven utgjør grunnteorien benyttet i metoden. Forsker ved International Institute of Applied Systems Analysis i Laxenburg i Østerrike, og Institute for Science, Innovation, and Society ved University of Oxford i
England, Michael Thompson (2017 [1979]), skriver om den konkrete teorien med påfølgende hypotese han selv har utarbeidet. Denne består av de tre kategoriene «transient», «rubbish»
og «durable», hvilket på norsk gir «forgjengelig», «søppel» og «evinnelig». Selv omtaler han teorien som «rubbish theory», men grunnet muligheter for misforståelser i akkurat denne masteroppgaven (da avfallsteori brukes flere steder), vil denne teorien utelukkende bli omtalt som TRD-teorien (eventuelt TRD-prosessen eller TRD-hypotesen). Bakgrunnen for
Thompsons teori er at mennesker fra ulike kulturer kan verdsette ulike ting, og de kan verdsette de samme tingene ulikt – men alle kulturer insisterer på en viss distinksjon mellom det verdifulle og det verdiløse (Thompson 2017 [1979]:20). Thompson bruker en gåte (Hva er det en rik mann putter i lommen, som en fattig mann ville kastet? Snørr.) for å forklare
hvordan vi kan identifisere tre kategorier av objekter vi kan besitte: verdifulle, verdiløse, og negativt-verdsatte. Dette for å illustrere det ovennevnte; at våre holdninger og syn på
skitt/søppel er sosialt og kulturelt betinget (Thompson 2017 [1979]:19-22). Nettopp det at vi
6 Igjen; Direkte oversatt fra tittelen på boken «Rubbish Theory» av Michael Thompson, org. utgitt i 1979.
20
forstår dette som morsomt viser at vi kjenner til de sosiale og kulturelle rammene for en rikmann og en fattigmann, og at snørr egentlig er noe med negativ verdi – hvilket gjør det lattervekkende at en rikmann skulle putte dette i lommen. Men da lommetørkler er noe vi er kjent med at de mer bemidlede tradisjonelt har benyttet seg av, forstår vi at gåten tar et synlig, om enn sosialt kontekstuelt betinget, fenomen på kornet – med det resultatet at vi trekker på smilebåndene.
Det er på bakgrunn av dette at de tre kategoriene «transient», «rubbish» og «durable» er formulert, og vår verdivurdering av objekter rundt oss (om det er verdifullt, verdiløst eller negativt-verdsatt) avgjør hvilken av disse kategoriene de havner i. «Durable» er alt vi anser å ha en evig verdi, og økende med tiden, hvilket gjør alt i denne kategorien verdifullt.
«transient» kategorien inneholder alt det hvor verdien faller med tiden, og hvor ‘levetiden’
har en slutt. Den tredje kategorien «rubbish» er der alt som ikke passer inn i de to foregående plasseres (de med ingen verdi og hvor denne ‘verdien’ står fast) (Thompson 2017 [1979]:24- 29). Både «transient» og «durable» er hva Thompson kaller åpenlyse kategorier, og hvor vi plasserer objekter basert på enten fastsatte antakelser («fixed assumptions») hvor vårt verdenssyn påvirker våre handlinger, eller fleksibilitet («flexibility») hvor våre handlinger påvirker vårt verdenssyn (Thompson 2017 [1979]:25-26, figur 1). Derimot er «rubbish» av Thompson kalt en skjult kategori, som ifølge hans hypotese ikke er underlagt de
kontrollmekanismene som styrer de to andre (altså at det er samfunnet selv som bestemmer egenskapene til objekter, og at naturen kun har en støttende og negativ rolle der den avviser egenskaper som er fysisk umulig). Kategorien gir derfor rom for den øyensynlige umulige overførselen av et objekt fra forgjengelig til evinnelig, altså kan noe når dets levetid tar slutt havne i et slags limbo hvorfra det senere kan hentes ut og løftes til varig verdi (Thompson 2017 [1979]:26-28, figur 2). For å imøtegå innvendingene om at «rubbishness» er
selvinnlysende, eller at variasjonene skjer innunder tydelige naturlige grenser, benytter Michael Thompson kroppslige produkter som eksempel: ekskrementer, urin, puss,
menstruasjonsblod et cetera, er åpenbare i «rubbish» kategorien, mens brystmelk, tårer, sæd og lignende, ansees som av verdi. Dersom «rubbishness» var selvinnlysende og som en følge av iboende fysiske egenskaper, ville disse produktene tildeles en fast verdi som ikke kunne endres – hvilket det finnes flere eksempler på at disse kroppslige produktene har (eksempelvis er svette gått fra å være noe godt og ærbart som signaliserte hardt arbeid, til i dag å være noe man skal skjule) (Thompson 2017 [1979]:28-29).
21
Grunnideen er altså at fysiske objekter (Thompson bruker «objekter» også om blant annet ideer) har noen viktige egenskaper som er dem pålagt av menneskelig sosialt liv, og at om disse egenskapene ikke ble pålagt dem, så ville menneskelig sosialt liv ikke være mulig. Da objekter prosesseres sosialt betinget, så betyr det at vi ikke vil, når vi selv er sosialisert, være i stand til å se ting i deres råe og uprosesserte tilstand – hvilket han referer til som et «kognitivt rammeverk» (Thompson 2017 [1979]:88). Videre beskriver han den systematiske
komponenten i denne sosialt betingede prosesseringen av objekter, å være at de faller innunder (slik beskrevet over) et område styrt av faste antakelser eller et område styrt av fleksibilitet – førstnevnte er av en entydig karakter, og sistnevnte tvetydig. Siden objekter kan bevege seg mellom disse kategoriene, betyr dette at systemet ikke er statisk, og da ingenting er hverken det ene eller det andre – må noe eksistere utenfor det kognitive rammeverket (Thompson 2017 1979]:88-90, figur 10). Og det er dette som er søppel. Selv om dette eksisterer utenfor kategoriene medfører ikke dette at søppelet er usynlig. Det er imidlertid hensiktsmessig å utdype dette avviket. Det skilles mellom to typer usynlighet; det vi ikke kan se (dog vil noen med andre rammer kunne dette), og det vi anstrenger oss for ikke å kunne se (eksempelvis søppel lagt på sin rette plass i søppelkassa). Basert på dette blir søppel noe universelt, ikke av menneskesinnet, språk, ei heller sosial interaksjon, men av sosiokulturelle systemer. Søppel er en konsekvens av at det ikke er mulig å helt spesifisere forholdet mellom en prosess og dets kognisjon fra en posisjon som alltid vil være forringet av nettopp et slikt forhold (Thompson 2017 [1979]:98-102).
3.1.2 Søppelets historie
Hvordan har vi forholdt oss til avfall og søppel? Dette underkapittelet redegjør kort for
søppelets historie hva gjelder avhendingsmetoder, og hvordan samfunnsendringer spiller inn i dette. Dette er viktig for å kunne analysere avfallet fra middelalderens Oslo, for selv med den ovennevnte teorien som hovedbasis for analysen, så må den historiske bakgrunnen til
søppelavhending også tas med – da dette vil kunne belyse menneskelig atferd overfor avfall.
Det er nettopp denne atferden (slik beskrevet over) som kan fortelle noe om de sosiale strukturene og/eller rammene som må ha vært til stede.
3.1.2.1 Dump og kast, eller forvalt og gjenbruk
Mennesker har generelt kvittet seg med avfallet sitt ved å la det bli liggende. Sove- og
aktivitetsareal ble gjerne ryddet, hvilket holdt for de typiske jeger- og sankersamfunn da disse levde et nomadisk liv (Rathje og Murphy (2001:32; Deetz 1996[1977]:172-173). I nyere tid i
22
Australia da aboriginene fikk statlige boligområder, ble avfallshåndtering en problemstilling;
aboriginene gikk fra å selv flytte fra eget avfall til å måtte flytte selve avfallet, noe som krevde en justering i atferdsmønsteret (Rathje og Murphy 2001:33). Grunnleggende måter å gjøre seg av med eget avfall er: 1. å dumpe det, 2. brenne det, 3. resirkulere det til noe nyttig eller verdifullt, eller 4. minimere det materielle volumet/fremtidig søppel (såkalt «source reduction»). Det kan også deles inn i fire typer avfallsoppbevaring: 1. Groper, laget for
formålet, 2. Igjenfylling, over forlatte bygninger eller lignende, 3. Overflatelag, kan også være igjenfylling, 4. Tilfeldig spredning (Havlíček et. al 2017:270; Roesdahl og Scholkmann 2013:177). Eksempelvis dumpet de fortidige mayaene sitt organiske avfall i åpne dumper hvor, grunnet oppbyggingen av metangass, jevnlige eksplosjoner holdt søppelet i en
kontinuerlig ulmende brann, som igjen gav rom for mer søppel i dumpen (Rathje og Murphy 2001:33). Å dumpe avfallet ser ut til å ha vært den foretrukne metoden, hvilket jevnlig dukker opp under arkeologiske utgravninger hvor man ofte, i harde jord- og leiregulv, finner rester som indikerer at søppel som falt på bakken/gulvet ble trampet ned eller kostet inn i hjørner og langs veggene. Interessen rundt dette har vært såpass at Charles Gunnerson, en sivilingeniør for det amerikanske næringsdepartementets laboratorium for miljøforskning, i 1973 beregnet at underlaget i bronsealderens Troja vokste med 1,43 meter per århundre som følge av avfallsansamling (Rathje og Murphy 2001:34-35). Med tiden har søppel også blitt kastet ut i gatene, selv når bygningene fikk flere etasjer. Frem til moderne tid ble avfallet i gatene gjerne spist av halvdomestiserte dyr (Rathje og Murphy 2001:35). Den industrielle revolusjonen og befolkningsveksten i byene førte naturlig nok til en korrelerende økning i mengden søppel og avfall, som fortsatt ble avhendet på samme måte som før (Rathje og Murphy 2001:40-41).
Resirkulering av materialer var, frem til det tjuende århundret, en livsstil i det engelsktalende samfunnet, og det å kunne forvalte materialer av alle typer til noe nytt, eller å vite hvor dette kunne selges – var sentrale egenskaper i det pre-industrielle samfunnet (Strasser 1999:13-17).
Gjenbruk og ivaretakelse av gjenstander og materiale på 1800-tallet sto sentralt i hjemmet, og instruerende håndbøker for husmødre fantes det mange av. Holdningen var at det å ha eller produsere avfall eller søppel (ordet «waste» ble primært brukt, hvilket kan oversettes til
«bortkastet» på norsk) var et resultat av enten ekstravaganse hos de rike eller uvitenhet hos de fattige. Korrekt behandling og ivaretakelse av gjenstandene i kombinasjon med å bruke alt av material- og matrester, var en måte å spare penger på – og et domene hvor kvinner spesielt kunne sørge for inntjening. Gode kunnskaper om resirkulering, gjenbruk og forvaltning ble følgelig ansett som viktige og verdifulle (Strasser 1999:21-67).
23
Det tjuende århundret ser inntoget av kommunal avhenting av avfall, noe som gjør det lettere å kvitte seg med uønskede eiendeler (Strasser 1999:111-159). Nye måter å leve på gir nye former for søppel: hygieneartikler, engangsprodukter og masseproduserte varer blir i stadig økende omfang omsatt i løpet av 1920-tallet, eksempelvis menstruasjonsbindet (Strasser 1999:161-201). Økonomisk nedgangstid etter børskrakket i 1929, fordret endring hva gjaldt salg av produkter, da de som hadde penger å bruke ikke kunne rettferdiggjøre kjøp av
‘luksusvarer’. Derimot ble produkter med en pengebesparende effekt, eksempelvis et kjøleskap, viktige. Forvaltning av det man alt hadde gjennom reparasjon og gjenbruk, ble også sentralt til tross for argumentasjon om at pengebruk ville få økonomien i gang igjen. Da samfunnet på dette tidspunktet i stor grad var blitt et forbrukersamfunn (slik vi kjenner betydningen i dag), var materialutnyttelse og håndtverk noe flere måtte lære for første gang (Strasser 1999:203-227). Til tross for at økonomisk regresjon tilbakeførte sparsommelighet, og andre verdenskrig satt fokus på den materielle verdien av gamle materialer, så var
øyensynlig forbrukersamfunnet kommet for å bli (Strasser 1999:230-263). Siste halvdelen av 1900-tallet viser en regelrett forbrukerkultur hvor engangsprodukter (etter hvert i plast) står sentralt, og mengden søppel korrelerer ikke bare lenger med befolkningsveksten – men også som et resultat av endrede forbruksmønstre. Bruktbutikker og gjenbruk forbindes med fattigdom. Eget avfall er noe de færreste aktivt må forholde seg til (Strasser 1999:266-293).
Paradoksalt nok, da det aldri har vært produsert mer av det.
3.1.2.2 Avfallshåndtering i middelalderen
Fra Sentral-Europa er det kjent at avfall i byene ble benyttet som planeringsmateriale i
våtmarksområder for å skaffe mer byggeareal (Havlíček et. al 2017:270; Jørgensen 2008:560).
Det var generelt forskjell på by og landsbygd hva avfallshåndtering angår over det meste av Europa. Gatebrolegging medførte utfordringer rundt avfallshåndteringen, da broleggingen (enten den var av treverk eller stein) hindret avfallet i å oppløses i underlaget (Havlíček et. al 2017:272; Jørgensen 2008:552). Dette problemet var ikke gjeldende på landsbygda. Følgelig måtte avfallet fraktes ut av byene og til felles offentlige søppelfyllinger (Havlíček et. al 2017:273; Jørgensen 2008:562). Hva gjelder latriner og menneskelig avføring, manglet de fleste et kloakk- og avløpssystem. Bemidlede familier kunne bygge egne innbyggede latriner knyttet til egen bopel. Slott og klostres latriner utløp gjerne i elver eller vollgraver, mens den resterende delen av befolkningen måtte avtrede utendørs i bybildet, eventuelt i en potte hvis innhold ble kastet ut gateløpet – for samtlige ser mose ut til å ha fungert som toalettpapir og menstruasjonsbind (Havlíček et. al 2017:274-276). Ekskrementmengden er utregnet å
24
gjennomsnittlig ligge på 150 gram per dag for et middelalder-menneske (mot 128 gram for personer i moderne tid, som følge av høyere fiberinnhold i maten i middelalderen), hvilket gir rundt 55 kilo avføring per person i året (Havlíček et. al 2017:272). Fra York i England finnes offentlige regnskapsdokumenter hvor det står at byen betalte fire pence årlig for å olje lampene tilhørende offentlige latriner, hvilket viser at disse ble jevnlig benyttet (Jørgensen 2008:562).
Resirkulering spilte en sentral rolle i middelalderen, og det meste av brukelig materiale ble resirkulert eller gjenbrukt: Bygningsmaterialer, pergament og papyrus, tekstiler, og avfall er alle eksempler på dette. Produksjon og matavfall er funnet benyttet som bygningsisolasjon, menneske- og dyreavføring ble benyttet som gjødsel i landbruket, og aske kunne benyttes som rengjøringsmiddel (Havlíček et. al 2017:275, 278).
Lovtekster og statlige reguleringer av avfallshåndtering finnes det flere eksempler på fra Europa. I Ostrava på 1600-tallet utstedte namsmannen instruksjoner som forbød oppsamling av avfall foran og bak bygninger. I Paris bestemte kong Phillip Augustus i 1292 at alle gatene skulle brolegges grunnet skjemmende odør. I 1469 ble det i Praha ulovlig å kaste avfall ut av vinduene og ned på gaten; det kunne kun avhendes på offentlig plass om det regnet, slik at vannet ville vaske avfallet vekk (Havlíček et. al 2017:270-73). Sistnevnte er et eksempel på hvordan regnvann spilte en rolle i renholdet av byen, hvorpå renner i midten av gateløpene ble avgjørende for å transportere vannet bort – hvilket igjen fordret behovet for å holde avfall unna gateløpene slik at dette ikke tettet avløpssystemet (Jørgensen 2008:553-554).
Vedlikehold av gateløpene, finner man fra England i offisielle byrådsdokumenter, at ble delegert til innbyggerne selv: beboer i bygård hadde ansvar for tilmålt areal av gateløpet rett utenfor (Jørgensen 2008:555-556). Som en kontrast til loven fra Praha, ble det i 1421 ulovlig i Coventry, England, å sope avføring ut i gateløpene når det regnet (Jørgensen 2008:558). Det er likevel usikkert i hvilken grad byene håndhevet slike lover for avfallsavhending i
gateløpene, dog eksisterer noen få rettsdokumenter fra aktuelle byer, hvor det er utstedt bøter til innbyggere som har brutt loven (Jørgensen 2008:559).
3.2 Om metode: En søppelteoretisk avfallsanalyse
Denne masteroppgavens hovedbeskjeftigelse er å analysere avfallets natur og ulike håndteringsmetoder av avfallet. Dette vil sees i lys av den historiske konteksten (herunder politiske forhold og samfunnstilstand, se kapittel 2) og de teoretiske elementene rundt avfall og søppel. Fortolkningen av dette vil være resultatet som benyttes for å svare på
