Ulovlig ervervede bevis og bevisavskjæring i
straffeprosessen
Kandidatnummer: 621 Leveringsfrist: 25.04.18 Antall ord: 17 816
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING... 1
1.1 Tema ... 1
1.2 Problemstilling, perspektiv, presiseringer og avgrensninger ... 2
1.3 Rettskilder ... 3
1.4 Den videre disposisjonen ... 4
2 EN OVERORDNET FREMSTILLING ... 5
2.1 Utgangspunkter i straffeprosessen ... 5
2.2 Ulovlig ervervede bevis ... 7
2.3 Bevisavskjæring ... 9
2.3.1 Forankring ... 9
2.3.2 Hensyn ... 11
2.3.3 Vurderingsmomenter ... 14
2.3.4 Hvilke bevis omfattes ... 20
2.3.5 Virkning ... 21
3 UNDER ETTERFORSKNINGEN ... 22
3.1 Ransaking og beslag ... 22
3.2 Kroppslig undersøkelse ... 25
3.3 Videoopptak og båndopptak. ... 27
3.4 Bevisprovokasjon ... 29
4 SIKTEDES FORKLARING ... 31
4.1 Opplysningsplikten ... 31
4.2 Politiavhør ... 34
4.3 Avhør av mindreårig ... 38
4.4 Avhør uten forsvarer ... 39
5 VITNER ... 41
5.1 Retten til å forholde seg taus ... 41
5.2 Siktedes nære pårørende ... 42
5.3 Forbud mot vitneforklaring ... 44
6 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER ... 46
REFERANSELISTE ... 49
1
1 Innledning
1.1 Tema
Temaet for oppgaven er ulovlig ervervede bevis og bevisavskjæring i straffeprosessen. Opp- gaven vil ta for seg tilfeller der bevis er ulovlig ervervet og hva som er konsekvensene av en slik ervervelse, nærmere om beviset må avskjæres eller om det kan tillates ført for domstole- ne.
Det er et grunnleggende krav i straffeprosessen at saksgangen er betryggende.1 Dette innebæ- rer blant annet at de faktiske forholdene blir godt nok opplyst.2 Bevisene bidrar til å opplyse saken slik at resultatet av dommen blir riktig, lovmessig og presis. Et annet viktig prinsipp som ligger til grunn for en betryggende saksgang er uskyldspresumsjonen. Den innebærer at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist.3 Bevisene er altså med på å få saken godt nok opplyst og forhindre at uskyldige blir dømt. Bevisene har betydning både for skyldspørsmålet, straffeutmålingen og ved avgjørelse av hvilken type straff som skal benyttes.4 Det er derfor viktig at bevisene er pålitelige og ervervet i samsvar med norsk rett.
Bevis defineres ikke av loven, men begrepet er forklart av flere. Robberstad definerer bevis som «…opplysninger som tilsier at et bestemt faktum foreligger eller ikke foreligger…»,5 Echoff sier at et bevis kan brukes i den betydning at det er en «overbevisningsgrunn»,6 og Tvistemålsutvalget har forklart det som «…all informasjon som kan bidra til å belyse saksfor- holdet i en rettssak…».7 I straffeprosessloven vil ordet bevis noen ganger brukes om type be- vis, som for eksempel en vitneforklaring eller et dokumentbevis, mens andre ganger brukes det om den informasjonen som beviset inneholder.8
1 Andenæs (2015) s. 2.
2 Andenæs (2015) s. 2.
3 Eskeland (2015) s. 514–515.
4 Andenæs (2015) s. 160.
5 Robberstad (2015) s. 247.
6 Robberstad (2015) s. 247.
7 NOU 2001: 31 B s. 943.
8 Øyen (2016) s. 322.
2
Det er ikke alltid slik at bevisene er innhentet i tråd med norsk rett. Det forekommer ulovlige beviservervelser som både kan ha blitt foretatt av siktede, politiet, forsvarer, fornærmede og andre. Ulovligheten kan ha skjedd gjennom alt fra en uhjemlet ransaking til tvang under avhør eller ved en ulovlig blodprøve.
Dersom et bevis har blitt ulovlig ervervet må domstolene vurdere om det skal føre til en be- visavskjæring.9 Reglene om bevisavskjæring ved ulovlige ervervede bevis er ikke lovfestet og det er ingen bestemmelse i loven som definerer begrepet.10 En bevisavskjæring hindrer eller forbyr retten i å ta beviset i betraktning ved fastsettelsen av hvilket faktum som skal legges til grunn for avgjørelsen.11 Det er ikke slik at beviset automatisk skal avskjæres dersom det er ervervet ulovlig. Dette er en skjønnsmessig vurdering som retten må ta i de konkrete tilfelle- ne.12
1.2 Problemstilling, perspektiv, presiseringer og avgrensninger
Problemstillingene oppgaven vil ta for seg er når vil et bevis være ulovlig ervervet og når må et bevis avskjæres som følge av den ulovlige ervervelsen. Innfallsvinkelen jeg bruker for å besvare oppgaven er et juridisk perspektiv (rettsdogmatisk perspektiv).
Temaet for oppgaven er omfattende og på grunn av oppgavens begrensede omfang vil det ikke være mulig å gå helt i dybden. Oppgaven fokuserer derfor på å gi en oversikt over te- maet. Det er derfor også valgt ut spesifikke typetilfeller som vil bli behandlet, da oppgavens omfang begrenser muligheten til å ta med flere.
Oppgaven avgrenses mot sivilprosess, bortsett fra at det foretas noen sammenligninger med bevisavskjæringsadgangen i sivilprosessen der det er relevant. Oppgaven avgrenses også mot andre lands rettssystemer.
Videre vil oppgaven avgrenses mot bevisavskjæring i andre tilfeller enn der bevisene er ulov- lig ervervet. Oppgaven avgrenses derfor mot bevisavskjæring i tilfeller hvor beviset har manglende relevans etter Lov 22 mai 1981 nr. 25 rettergangsmåten i straffesaker (Straffepro- sessloven), heretter forkortet strpl., § 292, bevisene er villedende eller forstyrrende, det fore- ligger for sen fremsettelse av beviset jf. strpl. §§ 293 og 295 eller ved nekting av opplesning
9 Andenæs (2015) s. 240–241.
10 Andenæs (2015) s. 241.
11 Torgersen (2006) s. 533.
12 Andenæs (2015) s. 241.
3
av politiforklaringer hvor årsaken er at det ikke foreligger kontradiksjonsmulighet. Oppgaven avgrenses også mot lovlig ervervede bevis i utlandet som ville vært ulovlig ervervet i Norge.
Oppgaven kommer inn på teamet provokasjon. Dette er både et omfattende og aktuelt tema, men på grunn av oppgavens begrensning vil jeg heller ikke gå for dypt inn i dette og tar kun for meg bevisprovokasjon.
Jeg presiser at jeg ofte bruker siktet som en samlebetegnelse på også mistenkte og tiltalte, men gir her en kort redegjørelse for hva som er forskjellen. I starten av etterforskningen får ofte en person status som mistenkt, men dette er ikke avgjørende for hans eller hennes rettigheter.13 Videre kan man få juridisk status som siktet etter strpl. § 82.14 Når etterforskningen er over kan påtalemyndighetene ta ut tiltalebeslutning som gir uttrykk for en beslutning om å kreve straff for den siktede og gjerningspersonen vil få status som tiltalt i straffesaken.15
1.3 Rettskilder
Ved vurderingen av om et bevis er ulovlig ervervet vil straffeprosessloven være en primær kilde. Videre vil også rettspraksis fra Høyesterett belyse rettstilstanden. Bevisavskjæring av ulovlig ervervede bevis er et ulovfestet område innenfor straffeprosessen og reglene har der- for blitt dannet gjennom rettspraksis.16 Høyesterett som rettsskapende organ er den primære kilden og det vil bli presentert et utvalg av dommer fra Høyesterett som belyser den ulovfes- tede bevisavskjæringsadgangen. På grunn av at det er et ulovfestet rettsområde vil også juri- disk litteratur bli brukt for nærmere å belyse rettstilstanden.
Kongeriket Norges Grunnlov gitt i riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, heretter forkortet grl., oppstiller også flere bestemmelser av betydning. Dette gjelder blant annet grl. § 93 andre ledd som oppstiller et forbud mot tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigen- de behandling eller straff, grl. § 95 som fastsetter retten til en rettferdig rettergang, grl. § 102 om retten til privatliv og grl. § 113 om plikt for myndighetene til å ha grunnlag i lov ved inng- rep overfor borgerne.
Det følger av strpl. § 4 at loven gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten.
Etter Lov 21 mai 1999 nr. 39 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (men- neskerettsloven) § 2 nr. 1 og § 3 skal Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, Roma
13 Andenæs (2015) s. 54.
14 Andenæs (2015) s. 54.
15 Andenæs (2015) s. 346.
16 Torgersen (2009) s. 81.
4
4. november 1950, heretter forkortet EMK, gjelde som norsk lov og ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Menneskerettighetene oppstiller minstekrav til rettigheter i et samfunn og brudd på disse vil være så alvorlige at dersom bruddet har ført til en ulovlig beviservervelse taler dette for at beviset bør avskjæres.17 EMK kan utgjøre et selvstendig grunnlag for bevisavskjæringen eller det kan følge begrensninger i adgangen etter konvensjo- nen.18 Bestemmelsene som er av betydning i denne oppgaven er EMK art. 6 om retten til en rettferdig rettergang, EMK art. 3 om forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff og EMK art. 8 om retten til privatliv.
Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen, heretter forkortet EMD, vil også ha be- tydning for bevisavskjæringsadgangen. Praksisen bidrar til forståelsen av EMK og vil belyse viktige momenter ved en bevisavskjæringsvurdering. EMD er derimot nøye med å presisere at de ikke vil vurdere hvordan statene skal unngå konvensjonsbrudd, typisk ved at bevis avskjæ- res.19 EMD har gjentatte ganger presisert at konvensjonen ikke i utgangspunktet oppstiller generelle regler for konsekvensen av ulovlig ervervede bevis.20 EMD sier at «[i]t is not the role of the Court to determine, as a matter of principle, whether particular types of evidence – for example, unlawfully obtained evidence – may be admissible.»21 EMD sin prøving begren- ses til en overordnet vurdering av retten til en rettferdig rettergang etter EMK art. 6.
1.4 Den videre disposisjonen
Oppgaven vil først i kapittel 2.1 ta for seg fri bevisførsel, det materielle sannhetsprinsipp og selvinkrimineringsvernet som viktige prinsipper og utgangspunkter i straffeprosessen. Videre vil det i kapittel 2.2 bli gjort en generell redegjørelse for når et bevis er ulovlig ervervet.
Deretter i kapittel 2.3 tar oppgaven for seg bevisavskjæring på et overordnet plan. Her vil det bli gitt en generell redegjørelse for vurderingsmomentene som foreligger ved en bevisavskjæ- ring, hensyn bak regelen, hvilke bevis som omfattes og virkningen av en bevisavskjæring.
17 Øyen (2010) s. 427.
18 Torgersen (2006) s. 538.
19 Torgersen (2009) s. 72.
20 Torgersen (2009) s. 76.
21 Jalloh mot Tyskland avsnitt 95.
5
Oppgaven vil så gå inn på noen konkrete utvalgte typer av bevis og se på når de typisk er ulovlig ervervet og når det vil være aktuelt å avskjære disse. Det vil først i kapittel 3 bli rede- gjort for forskjellige ulovlige beviservervelser som kan forekomme under etterforskningen, deretter vil oppgaven i kapittel 4 ta for seg siktedes forklaring og hvordan den kan ha blitt ulovlig ervervet og avslutningsvis i kapittel 5 vil det bli redegjort for når vitnets forklaring kan ha blitt ulovlig ervervet. Til slutt i kapittel 6 vil oppgaven gi noen avsluttende bemerk- ninger.
2 En overordnet fremstilling
2.1 Utgangspunkter i straffeprosessen
Fri bevisførsel: Et utgangpunkt i straffeprosessen er det ulovfestede prinsippet om fri bevis- førsel.22 Dette følger av blant annet Rt. 2005 s. 1353 hvor Høyesterett uttaler at «[p]rinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering er klare hovedregler i norsk straffeprosess.» 23
Prinsippet innebærer at partene kan føre hvilke bevis de vil så lenge de har betydning for sa- ken.24 Det betyr også at retten i utgangspunktet skal ta imot alle de bevistilbud som partene fremlegger.25 Dersom et bevis skal avskjæres må det foreligge et rettslig grunnlag for nek- tingen.26 At man kan føre de bevis man ønsker gjelder alle typer av bevis og også uavhengig av bevisets innhold.27
Før var det i norsk rett en såkalt legal bevisdømmelse.28 Det vil si at det var fastsatt i loven hvilken vekt bevisene skulle tillegges.29 I dag er ikke lenger retten bundet av lovbestemmel- sene ved vurderingen av hvilke bevis som kan vektlegges eller i hvilken grad bevisene skal vektlegges.30 Norsk rett bygger nå på den oppfatning av at det er dommeren selv som er i best stand til å finne frem til riktig faktum i den konkrete saken dersom han kan bedømme bevise- ne uten å være bundet av lovregler.31
22 Fredriksen (2009) s. 253.
23 Rt. 2005 s. 1353 i avsnitt 13.
24 Fredriksen (2009) s. 253.
25 Øyen (2013) s. 199.
26 Øyen (2016) s. 352.
27 Øyen (2016) s. 353.
28 Andenæs (2015) s. 165.
29 Andenæs (2015) s. 165.
30 Frøberg (2016) s. 62.
31 Andenæs (2015) s. 165.
6
Prinsippet om fri bevisførsel er ikke lovfestet i straffeprosessloven,32 i motsetning til etter sivilprosessen hvor det følger av Lov 17 juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), heretter forkortet tvl., § 21-3 første ledd første punktum at «partene har rett til å føre de bevis de ønsker». Selv om prinsippet ikke er fastsatt i en lovbestemmelse in- nenfor straffeprosessen er det allikevel fullt ut et rettslig utgangspunkt også i straffesaker.33 Prinsippet har en rekke ganger blitt bekreftet av Høyesterett,34 blant annet i Rt. 1990 s. 1008 hvor førstvoterende uttaler at «[e]tter norsk straffeprosess har partene i utgangspunktet anled- ning til å føre de bevis de ønsker vedrørende saken.»35 Videre sier førstvoterende at «[d]enne forutsetning er ikke direkte kommet til uttrykk i loven, men hovedregelen er likevel klar.»36 I nyere praksis fra Høyesterett, Rt. 2003 s. 549, uttales det at «…utgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken.»37
Det materielle sannhetsprinsipp: Det er videre et prinsipp i straffeprosessen at saken skal være godt nok opplyst slik at den bygger på et korrekt faktum. Dette er også kalt det materiel- le sannhetsprinsipp.38 Etter strpl. § 294 følger det et krav om at «retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst». Videre sier bestemmelsen at retten kan «beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen».39 Bestemmelsen lovfester det materielle sann- hetsprinsipp og presiserer utgangspunktet om at alle bevis som har betydning for saken og kan bidra til å oppklare den som et utgangspunkt burde bli tillatt ført for at det skal kunne bidra til sakens opplysning.40
Prinsippet har også blitt videre forklart av Høyesterett i Rt. 1998 s. 1182 hvor førstvoterende uttaler at det foreligger «…en plikt til å sørge for at bevisførselen blir gjennomført på en måte som så langt det er mulig, ikke etterlater uklarheter eller gir grunn til misforståelse.»41
Selvinkrimineringsvernet: Vernet innebærer at den siktede har rett til å forholde seg taus og rett til å ikke bidra til egen domfellelse. Siktede skal ikke risikere å bli straffet på grunn av
32 Øyen (2016) s. 352.
33 Øyen (2010) s. 423.
34 Se eksempelvis Rt. 1994 s. 610 på s. 614, Rt. 2005 s. 1353 i avsnitt 13 og Rt. 2008 s. 605 i avsnitt 13.
35 Rt. 1990 s. 1008 på s. 1010.
36 Rt. 1990 s. 1008 på s. 1010.
37 Rt. 2003 s. 549 i avsnitt 17.
38 Øyen (2013) s. 199.
39 Strpl. § 294 andre punktum.
40 Øyen (2013) s. 199 og 201.
41 Rt. 1998 s. 1182 på s. 1187.
7
egen forklaring og skal derfor ikke måtte vitne mot seg selv.42 Vernet mot selvinkriminering følger av både strpl. §§ 90, 232 og FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske ret- tigheter (SP), 16. desember 1966, heretter forkortet SP, art. 14 nr. 3 bokstav g.
Selvinkrimineringsvernet følger også av både praksis fra Høyesterett og EMD. Av blant annet Rt. 1999 s. 1269 fremgår det at det er «…et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har noen plikt til å bidra til egen strafffellelse[sic].»43 Selvinkrimineringsvernet følger ikke direkte av EMK art 6, men EMD har innfortolket dette i vilkåret om en rettferdig rettergang. I avgjørelsen Funke mot Frankrike uttales det at en siktet etter EMK art. 6 har rett «…to remain silent and not to contribute to incriminating himself.»44
Den frie bevisførsel og det materielle sannhetsprinsipp er klare utgangspunkter i straffepro- sessen, men kan allikevel måtte begrenses dersom bevis er ervervet på en ulovlig måte. Be- grensningen ligger i den ulovfestede bevisavskjæringsadgangen som kan følge ved ulovlige beviservervelser. Selvinkrimineringsvernet kan bli brutt ved ulovlig beviservervelse og der- som retten til å forholde seg taus har blitt krenket taler dette for en bevisavskjæring. Disse tre utgangspunktene vil være sentrale gjennom hele oppgaven. I neste kapittel vil jeg først rede- gjøre for når og hva det vil si at et bevis er ulovlig ervervet.
2.2 Ulovlig ervervede bevis
Et bevis er ulovlig ervervet når beviset har blitt sikret ved en overtredelse av lovfestede eller ulovfestede rettsregler for hvordan et bevis lovlig kan erverves.45 Dette gjelder om det er brudd på materielle regler, kompetanseregler eller saksbehandlingsregler.46 Det avgjørende er om det har skjedd et brudd på en rettslig norm.47
Betegnelsen utilbørlig beviserverv har også blitt brukt i tilfeller hvor beviset ikke er ervervet gjennom brudd på en lovregel, men ulovfestede regler.48 Ulovlig brukes derimot også som
42 Torgersen (2009) s. 202.
43 Rt. 1999 s. 1269 på s. 1271.
44 Funke mot Frankrike i avsnitt 44.
45 Torgersen (2009) s. 5.
46 Øyen (2010) s. 426.
47 Torgersen (2009) s. 7.
48 Torgersen (2009) s. 8.
8
sagt om slike tilfeller.49 Det kan virke som at betegnelsen utilbørlig brukes i tilfeller hvor er- vervelsen er rettsstridig, men hvor det er ikke er brudd på en lovfestet eller ulovfestet regel.50 Høyesterett har også brukt betegnelsen «kritikkverdig», men har derimot ikke gjort rede for om «kritikkverdig» er brukt på samme tilfeller.51 Høyesterett har heller ikke presisert hva som ligger i betegnelsen «utilbørlig».
At det foreligger en bevisavskjæringsadgang også i tilfeller hvor det ikke foreligger brudd på en formell lov ble presisert Rt. 1991 s. 616. Saken omhandlet bevis innhentet ved videoover- våkning av arbeidstaker som var mistenkt for underslag.52 Høyesterett kom frem til at selv om beviservervelsen i saken ikke direkte ble omfattet av en lovbestemmelse, anså de måten bevi- set var ervervet på som uakseptabel ut fra personvernhensyn og beviset måtte derfor anses som ulovlig.53 Det samme var tilfellet i en sivil sak i Rt. 1997 s. 795 hvor Høyesterett mente at bevisavskjæringsadgangen måtte rekke lenger enn å bare omfatte bevis ervervet gjennom en straffbar handling.54 En tredje dom som belyser dette er Rt. 1996 s. 1114 hvor Høyesterett kom frem til å nekte bevis som fremkom gjennom en frivillig løgndetektortest med hensynet til personvern. En slik test ville føles krenkende av vedkommende som tok testen på grunn av dens «…invadering av personligheten ved at sannheten fås fram uten at testpersonen har kon- troll over det.»55
Det er uklart hva som bestemt ligger i betegnelsen utilbørlig ervervede bevis.56 Oppgaven vil derfor i det følgende bruke samlebetegnelsen ulovlig på beviservervelse i strid med lovfeste- de, ulovfestede og andre rettsstridige og kritikkverdige forhold.
Hvordan retten skal behandle bevis som er ulovlig ervervet er ikke lovfestet i straffeprosess- loven.57 Straffeprosesslovkomiteen har uttalt i forarbeidene til straffeprosessloven at som en hovedregel skal ulovlig ervervede bevis kunne føres for retten dersom en straffeprosessuell regel ikke tilsier noe annet.58 Høyesterett har også tatt standpunkt til dette og uttalte i dommen Rt. 2006 s. 582 at «[d]et klare utgangspunktet i norsk rett er at eventuelle feil ved innhenting
49 Torgersen (2009) s. 9.
50 Torgersen (2009) s. 9–11.
51 Øyen (2010) s. 425.
52 Rt. 1991 s. 616.
53 Rt. 1991 s. 616 på s. 623.
54 Rt. 1997 s. 795 på s. 796.
55 Rt. 1996 s. 1114 på s. 1119.
56 Torgersen (2009) s. 11.
57 Øyen (2016) s. 410.
58 NUT 1969: 3 s. 197.
9
av et bevis ikke er til hinder for at beviset føres.»59 Dette reflekterer tilbake på utgangspunk- tene i straffeprosessen om fri bevisførsel og det materielle sannhetsprinsipp.
Selv om dette er utgangspunktet vil det i flere tilfeller være slik at ulovlige ervervede bevis må avskjæres. Dette gjelder for eksempel typisk dersom et bevis er ervervet gjennom brudd på en menneskerettighet,60 for eksempel torturforbudet i EMK art. 3. Det kan også foreligge mer usikre tilfeller hvor en bevisavskjæring må vurderes. Et eksempel er dersom politiet un- der en ulovlig ransaking har tatt beslag i opplysninger som var undergitt taushetsplikt, typisk legejournaler.61 Dette kommer jeg nærmere tilbake til senere i oppgaven.
Det er ikke bare politiet som kan ha ervervet et bevis ulovlig. Det kan også for eksempel være siktede eller hans forsvarer. Eksempelvis gjennom at siktede foretar et innbrudd for å hente bevis som underbygger hans uskyld.62 Tingretten kan også ha begått feil som fører til at bevis er ulovlig ervervet, for eksempel ved at retten ikke har opplyst siktede om at han ikke har en plikt til å forklare seg etter strpl. § 90.
Dersom et bevis er ervervet ulovlig vil det neste spørsmålet bli om beviset allikevel skal tilla- tes eller om det må avskjæres.
2.3 Bevisavskjæring
Bevisavskjæring av ulovlig ervervede bevis er et ulovfestet prinsipp og et unntak fra utgangs- punktet om fri bevisførsel og det materielle sannhetsprinsipp. At et bevis må avskjæres på bakgrunn av en ulovlig ervervelse betyr at det ikke kan tillates ført for retten.
2.3.1 Forankring
I forbindelse med utredningen av straffeprosessloven fra 1981 ble det drøftet om det skulle skje en lovregulering av de ulovfestede reglene rundt bevisavskjæring. Det ble konkludert med at dette ville være lite praktisk og nokså vanskelig.63 Momentene og hensynene som må tas ved vurderingen av om et ulovlig bevis skal avskjæres er derfor å finne i teori og praksis.64
59 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 22.
60 Øyen (2016) s. 412.
61 Fredriksen (2009) s. 253.
62 Andenæs (2015) s. 240.
63 Andenæs (2015) s. 241.
64 Torgersen (2009) s. 2.
10
I sivilprosessen er prinsippet om bevisavskjæring regulert i tvl. § 22-7. Bestemmelsen sier at
«retten kan i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte».65 At bevis kan avskjæres i særlige tilfeller betyr at det heller ikke etter sivilprosessen foreligger en hovedregel angående bevisavskjæringsadgangen.66
Forarbeidene til tvl. § 22-7 sier at bestemmelsen «…kodifiserer en ulovfestet regel om rettens adgang til i særlige tilfeller å avskjære bevis som er ervervet på en ulovlig måte.»67 Videre sier forarbeidene at det normalt vil være «…tungtveiende rettssikkerhetshensyn, herunder personvernhensyn, som tilsier at beviset ikke skal tillates ført.»68 Forarbeidene presiserer at
«[i]midlertid kan det være at føring av beviset ikke nødvendigvis vil føre til krenkelse av tungtveiende rettssikkerhetshensyn.»69 Men at det kan «…være at beviset er ervervet på en slik måte at retten av den grunn ikke bør tillate bevis ført, for eksempel hvis det er framskaffet ved en alvorlig straffbar handling som er foretatt i den hensikt.»70 Dette må veies opp mot viktigheten av sakens opplysning og det å skulle sikre en riktig avgjørelse.71 Tvistelovens regel om bevisavskjæring har også et snevert anvendelsesområde da den bare skal komme til anvendelse i «særlige tilfeller».72
Tvistelovens forarbeider gir en viss veiledning av hva det samme prinsippet i straffeprosessen innebærer. I dommen Rt. 2009 s. 1526 har Høyesterett presisert at reglene er like i straffepro- sessen og sivilprosessen, selv om vurderingene kan bli forskjellige i de to tilfellene.73 Dette blir igjen presisert i Rt. 2014 side 1105 hvor Høyesterett uttaler at «[s]elv om utfallet kan bli forskjellig i straffesaker og sivile saker, er vurderingstemaet det samme, jf. Rt-2013-1282 avsnitt 42.»74
Det følger i utgangspunktet heller ikke en direkte regel om bevisavskjæring etter EMK. Dette presiseres også i saken Khan mot Storbritannia hvor det uttales at EMK art. 6 «…does not lay
65 Tvl. § 22-7.
66 Øyen (2013) s. 424.
67 Ot.prp.nr 51 (2004–2005) s. 459.
68 Ot.prp.nr 51 (2004–2005) s. 459.
69 Ot.prp.nr 51 (2004–2005) s. 459.
70 Ot.prp.nr 51 (2004–2005) s. 459.
71 Ot.prp.nr 51 (2004–2005) s. 459.
72 NOU 2001: 32 s. 961.
73 Rt. 2009 s. 1526 i avsnitt 28.
74 Rt. 2014 s. 1105 i avsnitt 48.
11
down any rules on the admissibility of evidence as such, which is therefore primarily a matter for regulation under national law…».75
Det skal allikevel foretas en vurdering etter EMK art. 6 om innhentingen av de ulovlige bevi- sene oppfyller kravene til rettferdig rettergang. Dette følger av EMD dommen Gäfgen mot Tyskland:
«The question which must be answered is whether the proceedings as a whole, inclu- ding the way in which the evidence was obtained, were fair. This involves an exami- nation of the unlawfulness in question and, where the violation of another Convention right is concerned, the nature of the violation found…».76
Det finnes altså hverken i tvisteloven eller i straffeprosessloven en hovedregel om at bevisav- skjæring skal skje dersom et bevis er ulovlig ervervet. I straffeprosessen foreligger det bare en ulovfestet regel om at ulovlig bevis kan avskjæres, men det må foretas en konkret vurde- ring i hver enkelt sak.
2.3.2 Hensyn
Det vil først bli redegjort kort for de hensyn som ligger til grunn for utgangspunktene om fri bevisførsel og det materielle sannhetsprinsipp som taler imot en eventuell bevisavskjæring.
Deretter vil hensynene som ligger bak avskjæringsadgangen ved ulovlig ervervede bevis bli belyst.
Prinsippet om fri bevisførsel skal sørge for at partene, som er de som har best kjennskap til saken, skal få føre de bevis de ønsker. Dette skaper tillit til prosessen – partene blir hørt og deres interesser blir på denne måten ivaretatt.77 Bak det materielle sannhetsprinsipp ligger hensynet til å komme frem til riktig resultat, som innebærer at saken skal være så godt opplyst som mulig.78 Disse hensynene vil bli satt til side til fordel for en bevisavskjæring. Her vil andre hensyn spille inn.
Bak den ulovfestede regel om bevisavskjæring ligger for det første hensynet til at bevis med svekket pålitelighet ikke skal tillates.79 En ulovlig beviservervelse kan gjøre at måten beviset
75 Khan mot Storbritannia i avsnitt 34.
76 Gäfgen mot Tyskland i avsnitt 163.
77 Øyen (2016) s. 352.
78 Øyen (2013) s. 199.
79 Aall (2015) s. 469.
12
er innhentet på har gjort det mindre nøyaktig og korrekt. Dette kan for eksempel være tilfellet ved tortur under avhør. Den mistenkte tilstår eller oppgir den informasjon som skal til for at torturen skal ta slutt, uavhengig av om det han sier er sant. Hensynet til å unngå uriktige dom- fellelser er også sentralt her.80 Hadde tilståelsen til vedkommende blitt brukt som bevis ville dette kanskje ført til feil domfellelse.
Pålitelighetshensynet ble belyst i Rt. 1994 s. 1139. I denne saken var det spørsmål om et av- hør kunne brukes som bevis hvor det var gitt løfter om at de forhold vedkommende forklarte seg om ikke skulle forfølges strafferettslig.81 Førstvoterende sier at «[f]or det første kan det reises tvil om riktigheten av en forklaring når den er fremkalt på en slik måte.»82 Høyesterett presiserer at slike forklaringer vanskelig skal kunne kreves opplest, men tar ikke videre stand- punkt til spørsmålet. Dommen viser derimot at det kan foreligge adgang til å avskjære bevis som har en svekket pålitelighet.
Et annet hensyn bak en bevisavskjæringsadgang er at en føring av et ulovlig ervervet bevis kan være en fortsatt og forsterket krenkelse av det rettsbruddet som har skjedd ved ervervel- sen av beviset.83 Dette kan for eksempel være tilfellet når et nærstående vitne ikke er gjort oppmerksom på retten til å ikke forklare seg og ikke ville forklart seg dersom vitnet visste om fritaket. Hvis forklaringen fra det nærstående vitnet da skulle bli lest opp ville dette kunne være en fortsatt krenkelse.84 Grunnen er at retten til å forholde seg taus i slike situasjoner er til for å verne om familierelasjoner,85 og blir forklaringen på nytt lest opp kan dette være ødeleg- gende.
En regel om bevisavskjæring fører også til en både betryggende og tillitsvekkende prosess.86 Når domstolene avskjærer et bevis fordi ervervelsen har vært ulovlig styrker dette domstolens omdømme som en kritisk og uavhengig statsmakt.87
Det neste hensynet bak en bevisavskjæringsadgang er at den skal virke disiplinerende på myndighetene.88 En straffesak bør ikke søkes oppklart for enhver pris. Allmenheten kan miste tillit til rettssystemet dersom en straffbar handling kan rettferdiggjøre ulovlig eller kritikkver-
80 Torgersen (2009) s. 37.
81 Rt. 1994 s. 1139 på s. 1140.
82 Rt. 1994 s. 1139 på s. 1141.
83 Aall (2015) s. 469.
84 Andenæs (2015) s. 244.
85 Øyen (2010) s. 432–433.
86 Torgersen (2006) s. 535.
87 Aall (2002) s. 964.
88 Aall (2015) s. 469.
13
dig bevisinnhenting. Bevisavskjæringsadgangen kan derfor påvirke myndighetene til å foreta lovlige beviservervelser fordi ulovlige ervervelser kan resultere i bevisavskjæring. Dette hen- synet kommer også frem i Rt.1994 s. 1139 hvor Høyesterett uttaler at det kan «…fremstå som støtende om politiet skal kunne oppnå domfellelse ved en så grov tilsidesettelse av regler til vern for siktede, som det her vil være tale om.»89
Det står derimot i forarbeidene til straffeprosessloven at «[m]ulig misbruk fra politiet lar seg mer hensiktsmessig motarbeide ved administrative og disiplinære forholdsregler…».90 Høyes- terett har også tilsluttet seg dette i Rt. 1992 s. 698 og Rt. 2000 s. 1223.91 Uttalelsene kan tale for at disiplinering allikevel har en begrenset verdi som et hensyn bak bevisavskjæringsad- gangen.
Bevisavskjæringsadgangen kan også være disiplinerende i forhold til privates beviserverv.92 Hensynet til å disiplinere private veier derimot ikke like tungt. Det vil være mindre støtende om en privatperson har foretatt en ulovlig beviservervelse enn myndighetene.93 Det skal der- imot ikke være slik at private parter i saken skal kunne vinne på å innhente bevis ulovlig.94 I saken Rt. 1991 s. 616 ble disiplineringshensynet i forhold til private lagt vekt på ved avvei- ningen av om beviset måtte avskjæres. En privatperson hadde tatt et ulovlig opptak og Høyes- terett uttalte at vesentlige personvernhensyn taler for at «…domstolene nekter bruk av et bevis tilveiebragt på denne måte.»95 Videre uttalte Høyesterett at «[v]ed en slik holdning vil dom- stolene motvirke denne form for krenkelser.»96
Bevisavskjæringsadgangen kan i noen tilfeller føre til en svekket oppklaring av saken ved at manglende opplysninger og sannheter om faktum blir utelatt. Det betyr også at saken kan trekkes ut i det lange fordi bevis må innhentes på nytt. Dette er heller ikke ønskelig da vår straffeprosess bør søke å være effektiv, rask og billig.97 Det stilles derfor en del vilkår for at et bevis skal kunne avskjæres. Hadde det vært oppstilt en hovedregel om at ulovlige bevis skulle avskjæres ville dette nettopp føre til en lite effektiv fremgang av straffesaker.
89 Rt. 1994 s. 1139 på s. 1141.
90 NUT 1969: 3 s. 197.
91 Rt. 1992 s. 698 på s. 704 og Rt. 2000 s. 1223 på s. 1230.
92 Torgersen (2009) s. 42.
93 Torgersen (2009) s. 112.
94 Torgersen (2009) s. 152.
95 Rt. 1991 s. 616 på s. 623.
96 Rt. 1991 s. 616 på s. 623.
97 Torgersen (2006) s. 535.
14 2.3.3 Vurderingsmomenter
Ved den ulovfestede bevisavskjæringsvurderingen foreligger det flere sentrale momenter som må avveies mot utgangspunktene om fri bevisførsel og det materielle sannhetsprinsipp.
Forutsetningen for at man i det hele tatt skal kunne foreta en vurdering av momentene under er at grunnvilkåret om at beviset er ulovlig ervervet er oppfylt.98 Er ikke beviset ulovlig er- vervet vil ikke den ulovfestede bevisavskjæringsadgangen være aktuell.
Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Dette presiseres i Rt. 1991 s. 616 hvor førstvoterende uttaler at «…avgjørelsen må treffes ut fra en konkret bedømmelse…».99 Videre at det også «…ved denne bedømmelse legges vekt både på de prinsipielle hensyn og på forholdene i den konkrete sak.»100
2.3.3.1 Brudd på menneskerettigheter
Et første spørsmål er om brudd på noen rettigheter er så alvorlige at overtredelsen i seg selv bør føre til en bevisavskjæring.101 Slike beskyttelsesverdige interesser finner vi gjennom menneskerettighetene.102 Menneskerettighetene er helt grunnleggende for borgerne i en retts- stat.103 Godtar vi slike brudd vil vi kanskje ikke lenger være en rettsstat verdig.104
En helt sentral menneskerett følger av grl. § 93 andre ledd og EMK art. 3 som oppstiller et absolutt forbud mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling.105 En beviserver- velse som er en følge av en krenkelse av dette forbudet bør derfor føre til en avskjæring. EMD har kommet til at et brudd på EMK art. 3 er en grov krenkelse av individets grunnleggende rettigheter og at en føring av beviset i disse tilfeller ikke vil være «fair» etter art. 6 nr. 1.106 Dette følger av saken Gäfgen mot Tyskland:
98 Torgersen (2006) s. 111.
99 Rt. 1991 s. 616 på s. 623.
100 Rt. 1991 s. 616 på s. 623.
101 Øyen (2016) s. 634.
102 Øyen (2016) s. 634.
103 Høstmælingen (2012) s. 34.
104 Øyen (2010) s. 427.
105 Øyen (2016) s. 634.
106 Øyen (2016) s. 412.
15
«Admittedly, in the context of Article 6, the admission of evidence obtained by con- duct absolutely prohibited by Article 3 might be an incentive for law-enforcement of- ficers to use such methods notwithstanding such absolute prohibition.» 107
Det neste spørsmålet er hva som blir resultatet ved krenkelser av andre menneskerettigheter, som for eksempel brudd på grl. §§ 95 og 102 og EMK art. 6 og art. 8. EMD har kommet til at det må foretas en helhetsvurdering om bruken av beviset har krenket retten til en rettferdig rettergang etter EMK art. 6 nr.1.108 Ved denne vurderingen vil momenter av betydning være hvilke rettigheter som er krenket, hvor grov krenkelsen er, om krenkelsen har redusert bevi- sets pålitelighet, om klageren fikk anledning til å utfordre påliteligheten av beviset og hvor sentralt beviset er i det totale bevisbildet.109
I dommen Lisica mot Kroatia kom domstolen frem til at beviservervelsen hadde vært en krenkelse av rettssikkerhetsgarantier og måtte derfor avskjæres. Klageren hadde blitt domfelt for deltagelse i et ran. I klagerens bil var det funnet en del av et bilhåndtak som trolig stammet fra døren på bilen som ble brukt under ranet. Bilen ble ransaket to ganger, men hverken klage- ren eller forsvareren hadde blitt varslet og et uavhengig vitne var ikke til stede. Mens bilen var beslaglagt var det flere i politiet som hadde tilgang til bilen.110 EMD vurderte først om klage- ren hadde hatt mulighet til å bestride påliteligheten av beviset. Retten svarte ja på dette,111 men kom allikevel til at beviset måtte avskjæres fordi en føring av det ville være en krenkelse av kravet til en «fair trial» etter EMK art. 6 nr.1.112 EMD mente at beviset ikke var sikret på en betryggende måte og at denne måten var i strid med rettssikkerhetsgarantier som skulle verne den mistenkte.
At det må foreligge en bevisavskjæring ut fra tanken om at noen rettigheter er så viktige at et brudd på de i seg selv fører til en avskjæring har ikke vært en problemstilling i mange saker, men det er allikevel et viktig argument for en bevisavskjæring.113
107 Gäfgen mot Tyskland i avsnitt 178.
108 Øyen (2016) s. 413.
109 Øyen (2016) s. 413.
110 Lisica mot Kroatia i avsnitt 50.
111 Lisica mot Kroatia i avsnitt 51.
112 Lisica mot Kroatia i avsnitt 61 – 62.
113 Øyen (2016) s. 413.
16 2.3.3.2 Gjentakende eller fortsatt krenkelse
Det følger også flere andre begrensninger i lovgivningen, i tillegg til menneskerettighetene, for hvordan bevis lovlig kan erverves. Spørsmålet er om et brudd på den aktuelle lovregelen i det konkrete tilfellet krenket de hensyn som regelen skulle ivareta og om en føring av beviset vil være en fortsatt eller gjentakende krenkelse av de hensynene.114
Momentet blir presisert av Høyesterett i Rt. 1999 s. 1269 hvor førstvoterende uttaler at «[v]ed vurderingen av om et ulovlig ervervet bevis skal tillates ført må det blant annet legges vekt på om føring av beviset vil representere en gjentakelse eller fortsettelse av det rettsbrudd som ble begått ved ervervet at beviset.»115 Høyesterett sier at i slike tilfeller må normalt beviset av- skjæres.116
I dommene Rt. 2003 s. 549 avsnitt 17 og Rt. 2004 s. 858 avsnitt 18 ble det også presisert at det ved vurderingen av om et bevis skal avskjæres er et moment om føringen av beviset vil være en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet.
At det vil være en fortsatt eller gjentakende krenkelse å føre beviset for retten kan blant annet være tilfellet hvor det har skjedd et brudd på taushetsplikten. Har for eksempel advokaten brutt sin taushetsplikt i forhold til sin klient og gitt informasjon om private forhold, kan det være en fortsatt krenkelse dersom personen på ny må bli utsatt for eksponering av den infor- masjonen som skulle forbli privat. Det vil være en belastning for vedkommende om for ek- sempel sensitiv informasjon skal bli offentliggjort på nytt.117 Her er det slik at krenkelse nummer en som skjer ved den ulovlige beviservervelsen også vil gjøre seg gjeldende dersom beviset tillates ført. Vurderingen av om det er en fortsatt krenkelse skal vurderes objektiv og ikke om det vil føles som en fortsatt krenkelse for vedkommende.118
Et eksempel på hvor føringen av beviset derimot ikke vil være en fortsatt krenkelse er eksem- pelvis der politiet har foretatt en ulovlig ransakelse og under ransakningen finner narkotika.
Selve ransakningen var ulovlig, men det betyr allikevel ikke at narkotikaen må avskjæres.
Grunnen til dette er at det er ingen beskyttelsesverdige interesser som har blitt krenket fordi det uansett er straffbart å være i besittelse av narkotika.119
114 Øyen (2016) s. 414.
115 Rt. 1999 s. 1269 på s. 1272.
116 Rt. 1999 s. 1269 på s. 1272.
117 Torgersen (2009) s. 147.
118 Torgersen (2009) s. 141.
119 Fredriksen (2009) s. 256.
17
Dersom føringen ikke vil være en fortsatt krenkelse må det foretas en interesseavveining.120 Dette ble presisert av Høyesterett i Rt. 1999 s. 1269. Ved interesseavveiningen sier Høyeste- rett at det «blant annet» skal legges vekt på «…grovheten av den krenkelse som ble begått ved ervervet av beviset, om den som satt med beviset pliktet å forklare seg eller utlevere dette, hvor alvorlig eller viktig saken er, og bevisverdien av beviset…».121 Dette er altså noen av de relevante momentene det kan legges vekt på ved avveiningen. Jeg vil nå gjennomgå de sentra- le momentene ved denne interesseavveiningen. Momentene må avveies mot prinsippet om den materielle sannhet som i utgangspunktet sier at alle bevis som er relevante og har verdi skal kunne føres.122
2.3.3.3 Alvorlighetsgraden
Alvorlighetsgraden av den ulovlige handlingen som førte til den ulovlige ervervelsen av bevi- set er et moment ved avveiningen.123 Her er det blant annet aktuelt å se på hvor klart bruddet på rettsregelen eller den kritikkverdige handlingen er.124 Ved klare brudd vil det være større adgang til å avskjære beviset enn der bruddet ligger i randsonen av en bestemmelse.
Det må også vurderes om det snakk om en mindre harmløs overtredelse av for eksempel en formell forskrift eller en overtredelse av en mer inngripende og grunnleggende rettighet. Be- visavskjæring vil normalt være mer aktuelt ved brudd på materielle regler enn formelle.125 At det er et brudd på en materiell regel i seg selv er allikevel ikke et tungtveiende argument for bevisavskjæring.126 Dette var tilfellet i Rt. 2006 s. 582. Her hadde det skjedd et brudd på en materiell regel om ransaking, men beviset ble allikevel ikke avskåret som en følge av dette.127 At det skal legges vekt på alvorlighetsgraden av den handlingen som førte til den ulovlige beviservervelsen samsvarer også med disiplineringshensynet. Når retten tar avstand fra alvor- lige lovbrudd har dette en preventiv effekt.
120 Torgersen (2009) s. 140.
121 Rt. 1999 s. 1269 på s. 1272.
122 Øyen (2016) s. 418.
123 Torgersen (2009) s. 175.
124 Øyen (2016) s. 418.
125 Øyen (2016) s. 418.
126 Øyen (2016) s. 418.
127 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 23–24.
18
Det er også et moment å se på graden av alvorlighet på den straffbare handlingen som saken omhandler.128 Desto mer alvorlig saken er, desto viktigere er det å komme frem til riktig re- sultat både for å sikre en rettferdig straff for gjerningspersonen og ikke dømme en uskyldig. I Rt. 1992 s. 698 presiserer Høyesterett dette og uttaler at «[h]ensynet til sakens opplysning gjør seg sterkere gjeldende ved alvorlige forbrytelser enn ved mindre grove forhold.»129
Dersom beviset er utslagsgivende for å avgjøre skyldspørsmålet vil dette spille inn for om beviset skal tillates. Dette var tilfellet i Rt. 2009 s. 1526 hvor et lydopptak ikke måtte avskjæ- res til tross for at det var utilbørlig ervervet. Høyesterett foretok en interesseavveining og kom til at opptaket kunne føres som bevis på grunn av at det straffbare forholdet i saken var «me- get alvorlig».130 Alvorligheten av tiltaltes lovbrudd kan derimot ikke i alle tilfeller være et tungtveiende argument.131
2.3.3.4 Til skade eller til gunst
Videre vil det være aktuelt å se på om beviset er til skade eller til gunst for den tiltalte.132 Dersom beviset er til gunst for tiltalte skal det mer til for å avskjære det enn hvis det er til skade. Dette knytter seg til uskyldspresumsjonen om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Uriktige domfellelser anses verre enn uriktige frifinnelser.133
En avskjæring vil allikevel ikke være helt utelukket selv om beviset er i tiltaltes favør. I Rt.
1996 s. 1114 ble en løgndetektortest avskåret selv om siktede ville legge frem den som bevis i siktedes favør. Her var det andre hensyn som gjorde seg gjeldende.134
2.3.3.5 Bevisets kvalitet
Ved avveiningen kan det også legges vekt på bevisets pålitelighet, om bevisets kvalitet har blitt svekket ved den ulovlige ervervelsen.135 Dette var tilfellet i Rt. 2000 s. 1223. Her ble
128 Andenæs (2015) s. 241.
129 Rt. 1992 s. 698 på s. 706.
130 Rt. 2009 s. 1526 i avsnitt 32.
131 Torgersen (2009) s. 175.
132 Andenæs (2015) s. 241.
133 Torgersen (2009) s. 61.
134 Rt. 1996 s. 1114 på s. 1119.
135 Torgersen (2009) s. 174.
19
beviset avskåret på grunn av bevisets svekkede pålitelighet. Saken gjaldt provokasjon fra politiet. Politiet hadde fått en person fra narkotikamiljøet til å være deres informant. Pålitelig- heten til informanten var lav og informantens rolle og medvirkning skapte derfor usikkerhet rundt bevisenes kvalitet. Dette førte til en bevisavskjæring.136
Bevisets reduserte pålitelighet vil trolig ikke alene utgjøre grunnlaget for bevisavskjæringen, men dersom det har skjedd et brudd på en rettsikkerhetsregel som skulle verne mistenkte ved beviservervelsen og det av den grunn er vanskelig å vurdere selve påliteligheten kan det være nærliggende at beviset må avskjæres med hensyn til mistenktes rettsikkerhetsgarantier.137 I to dommer, Rt, 1997 s. 795 og Rt. 2009 s. 1526, kom Høyesterett nettopp til at hensynet til mis- tenktes rettssikkerhet var et viktig moment i bevisavskjæringsvurderingen.
I saken Jalloh mot Tyskland ble bevisets kvalitet vurdert i henhold til om føringen av beviset ville være «fair» etter EMK art 6. Domstolen uttalte:
«It must be examined in particular whether the applicant was given the opportunity of challenging the authenticity of the evidence and of opposing its use. In addition, the quality of the evidence must be taken into consideration, including whether the cir- cumstances in which it was obtained cast doubts on its reliability or accuracy.»138 Bevisets kvalitet som et moment følger også av Rt. 1994 s. 1139 hvor Høyesterett sier at det kan «…reises tvil om riktigheten av en forklaring når den er fremkalt på en slik måte.»139 Det- te ble også presisert i Rt. 2003 s. 549 hvor Høyesterett uttaler at retten kan nekte beviset ført om «…beviset er lite å stole på…».140
Momentene gjennomgått over kan både i seg selv være avgjørende for om det skal skje en bevisavskjæring, men i andre tilfeller kan det også være slik at de ikke alene kan legges til grunn. Det må da vurderes om de samlet sett kan utgjøre grunnlaget for bevisavskjæringen.141 Det er en høy terskel for å avskjære et bevis kun ut fra en interesseavveining og det er ikke ofte Høyesterett har avskåret bevis ut fra en slik vurdering.142
136 Rt. 2000 s. 1223 på s. 1231.
137 Øyen (2016) s. 416.
138 Jalloh mot Tyskland i avsnitt 96.
139 Rt. 1994 s. 1139 på s. 1141.
140 Rt. 2003 s. 549 i avsnitt 17.
141 Øyen (2016) s. 417.
142 Øyen (2016) s. 419.
20 2.3.4 Hvilke bevis omfattes
Avdekking av et bevis kan føre til avdekking av et annet bevis.143 Spørsmålet er om bevisav- skjæringsadgangen bare gjelder de bevis som ble ervervet som en direkte følge av den ulovli- ge handlingen eller også andre bevis som har vært mulig å innhente som følge av den primære ulovlige ervervelsen. Problemstillingen kan for eksempel være aktuell hvor politiet foretar en ulovlig ransakelse og under ransakelsen får kjennskap til et vitne.
Utgangspunktet er at bevis som har blitt skaffet som en indirekte følge ikke automatisk må avskjæres dersom dette er resultatet for de direkte ervervede bevisene.144 Avgjørelsen i Rt.
1997 s. 1778 presiserer utgangspunktet. I saken hadde en ansatt på et sykehus gått til politiet med informasjon fra en pasient om at pasienten hadde blitt voldtatt av samboeren. Pasienten hadde ikke samtykket til dette og den ansatte brøt sin taushetsplikt.145 Spørsmålet var om alle bevis som hadde kommet frem som følge av den brutte taushetsplikten måtte bli avskåret når pasienten, altså fornærmede, nektet å forklare seg under hovedforhandlingen. Høyesterett svarte nei på dette. De måtte eventuelt ha avskåret påtalemyndighetene fra å bruke den ansatte som vitne eller lese opp den forklaringen som var gitt av den ansatte da dette følger av regelen i straffeprosessloven § 119. De andre bevisene måtte ikke avskjæres som følge av opplys- ningen fra den sykehusansatte. Den fornærmedes tidligere forklaringer kunne leses opp og lovlig innhentede legejournaler kunne legges frem for retten selv om disse hadde blitt hentet inn som følge av den brutte taushetsplikten.146
I dommen Rt. 2006 s. 582 hadde politiet foretatt en ulovlig ransakelse og som følge av dette hadde den siktede forklart seg. Det var ikke grunn til å avskjære forklaringen selv om den var en avledet følge av den ulovlige ransakingen.147 Dette var også tilfellet i Rt. 1994 s. 1010.
Militærpolitiet hadde utført utåndingsprøver som senere førte til blodprøver tatt av politiet.
Kjæremålsutvalget kom til at disse blodprøvene ikke kunne avskjæres fordi det forelå en an- meldelse fra militærpolitiet som politiet vanskelig ikke kunne reagert på.148
143 Torgersen (2009) s. 179.
144 Fredriksen (2009) s. 255.
145 Rt. 1997 s. 1778 på s. 1779.
146 Rt. 1997 s. 1778 på s. 1782.
147 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 23–25.
148 Rt. 1994 s. 1010 på s.1011.
21
Forklaringer fra politiet, lydopptak, videopptak og lignende som har fremkommet direkte av det ulovlig ervervede beviset må avskjæres dersom det primære beviset avskjæres.149 Å tillate slike bevis vil bare være en omgåelse av det ulovlige ervervede beviset.150 Det må være snakk om et helt nytt og selvstendig bevis dersom det skal karakteriseres som et avledet bevis som ikke må avskjæres.151
Det kan derimot oppstå tilfeller hvor det må gjøres unntak fra denne hovedregelen. Det kan tenkes at de indirekte ervervede bevisene ved grove krenkelser også må avskjæres.152 Det kan for eksempel være aktuelt ved brudd på torturforbudet i EMK art. 3. I saken Gäfgen mot Tysk- land nektet domstolen avledede bevis ført fordi de var sikret gjennom metoder som strider mot EMK art. 3.153
2.3.5 Virkning
Spørsmålet om bevisavskjæring kan bli tatt opp og avgjort under hovedforhandling.154 Her kan for eksempel forsvarer eller påtalemyndigheten føre at den annen part har ervervet beviset på en ulovlig måte. Dersom retten tillater beviset ført eller ikke, kan parten som ikke er enig i avgjørelsen anke dommen på det grunnlag at det er begått en feil i saksbehandlingen.155 Virk- ningen av en slik feil vil etter strpl. § 343 første ledd være opphevelse dersom feilen kan ha virket inn på dommens innhold.156
Avvisning og frifinnelse kan være aktuelt i tilfeller hvor prosessen ikke er forsvarlig.157 En dom i en straffesak skal bare bygge på det som er bevist og dersom bevis for straffeskyld ikke kan føres, kan følgen bli frifinnelse eller avvisning. Bevisene for skyld ligger der, men kan ikke brukes for å felle gjerningspersonen. Allikevel vil ikke dette være praktisk hvis det fore- ligger andre bevis som kan avgjøre saken.158
149 Torgersen (2009) s. 180.
150 Torgersen (2009) s. 183.
151 Torgersen (2009) s. 181.
152 Torgersen (2009) s. 190.
153 Øyen (2016) s. 420.
154 Andenæs (2015) s. 241.
155 Andenæs (2015) s. 241.
156 Strpl. § 343 første ledd.
157 Torgersen (2009) s. 64.
158 Torgersen (2009) s. 63.
22
3 Under etterforskningen
Under en etterforskning kan det være nødvendig å sette i gang straffeprosessuelle tvangstil- tak,159 eller ta i bruk provokasjon for å innhente bevis.160 Ransaking, beslag, kroppslig under- søkelse, video- og båndopptak er eksempler på slike straffeprosessuelle tvangstiltak.161 De gjennomføres med makt og tvang og gjør derfor inngrep i borgernes rettssikkerhet.162 Regler som skal beskytte borgerne mot slike inngrep kan bli overtrådt og bevisene som er innhentet ved et ulovlig tvangstiltak må derfor vurderes avskåret.
Ved bevisprovokasjon fremprovoserer politiet en handling for å sikre bevis for et straffbart forhold som allerede er gjennomført.163 Dersom politiet strekker seg for langt, ved å for ek- sempel fremprovosere en tilståelse, kan det bli tale om ulovlig beviservervelse med den følge at beviset må avskjæres.164
3.1 Ransaking og beslag
Ransaking omfatter undersøkelser av politiet for å avdekke om det har skjedd et straffbart forhold.165 Ransakingen har som formål enten å finne bevis, som for eksempel et mordvåpen, narkotika eller fingeravtrykk, lete etter gjenstander som skal beslaglegges eller å sette i gang en pågripelse.166 En vellykket ransaking innebærer ofte at en gjenstand er beslaglagt.167 Ved en beslagleggelse beholder politiet gjenstanden midlertidig.168
Det foreligger flere begrensninger ved en ransaking og det er mange forskjellige måter en ransaking kan ha blitt overtrådt på som kan føre til en ulovlig beviservervelse. Oppgaven vil videre bare gi en oversikt over noen av de mest typiske.
Ransaking som et straffeprosessuelt tvangsmiddel ligger i kjernen av legalitetsprinsippet på grunn av dens inngripende karakter i borgernes grunnleggende rettsgoder, som blant annet
159 Fredriksen (2009) s. 148.
160 Fredriksen (2009) s. 139.
161 Fredriksen (2009) s. 148–150.
162 Fredriksen (2009) s. 150.
163 Fredriksen (2009) s. 139.
164 Fredriksen (2009) s. 140.
165 Fredriksen (2009) s. 149.
166 Andenæs (2015) s. 307.
167 Torgersen (2009) s. 340.
168 Andenæs (2015) s. 316.
23
retten til privatliv.169 Lovhjemmelskravet skal forhindre vilkårlig maktmisbruk og verne om borgernes rettsikkerhet og frihet.170 Prinsippet er grunnlovfestet i § 113 som sier at «myndig- hetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov».171 Har ikke ransakingen hjemmel i lov, vil ervervelsen av de bevis som er innhentet tale for en bevisavskjæring.
Ved vurderingen av om et bevis, som er ervervet som følge av en ulovlig ransakelse, skal til- lates ført for retten må det foretas en konkret vurdering. Andenæs sier at en «…kombinasjon av en klar ulovlighet (åpenbart ikke hjemmel) og at selv en lovlig ransaking ville vært på grensen til det uforholdsmessige, saken og forholdene for øvrig tatt i betraktning, kan nok lede til avskjæring.»172
Det er derimot ikke gitt at en bevisavskjæring i slike tilfeller blir resultatet. Dette er presisert i dommen Rt. 1996 s. 1558 hvor retten uttaler:
«I kjæremålet synes det forutsatt at et beslag foretatt i henhold til en ransaking som mangler hjemmel, må bli å oppheve som ugyldig. Dette er imidlertid ikke noen nød- vendig konsekvens…».173
Brudd på reglene angående gjennomføringen av en ransaking kan føre til at beviservervet er ulovlig. Dette var spørsmålet i Rt. 1992 s. 698, også kalt Treholtsaken. Det daværende Kjæ- remålsutvalget forkastet begjæring om gjenopptakelse.174 De fant ikke grunn til å omgjøre saken på grunn av anførselen om ulovlige ervervede bevis. Bevisene var ervervet ved en ulov- lig ransaking fordi siktede ikke hadde blitt informert om ransakingen.175 Under ransakingen ble det funnet pengebevis og disse ble ført under hovedforhandlingen.176 Utvalget kom frem til at bevisene ikke skulle avskjæres selv om de var innhentet gjennom en ulovlig ransaking.
Her spilte alvorlighetsgraden inn som et moment mot en avskjæring. Det var snakk om meget alvorlige forbrytelser, herunder spionasje, som det var viktig å få oppklart.177 Videre ble det i vurderingen også lagt vekt på at dette pengebeviset bare var ett av flere bevis som ble ført av påtalemyndighetene.178
169 Øyen (2016) s. 140.
170 Fredriksen (2009) s. 154.
171 Grl. § 113.
172 Andenæs (2015) s. 243.
173 Rt. 1996 s. 1558 på s. 1559–1560.
174 Rt. 1992 s. 698 på s. 713.
175 Rt. 1992 s. 698 på s. 703.
176 Rt. 1992 s. 698 på s. 702.
177 Rt. 1992 s. 698 på s. 706.
178 Rt. 1992 s. 698 på s. 706.
24
Dersom mistankekravet for ransaking ikke er oppfylt kan dette også føre til at beviset er ulov- lig ervervet. I dommen Rt. 2006 s. 582 var dette tilfellet. I saken hadde politiet ransaket en bil på det grunnlag at logoen på bilen var knyttet til et kriminelt miljø.179 Høyesterett kom frem til at ransakingen ikke hadde hjemmel i lov på grunn av manglende oppfyllelse av kravet til skjellig grunn til mistanke.180 Høyesterett kom allikevel til at våpnene som var funnet under den ulovlige ransakingen ikke skulle avskjæres. Høyesterett mente at en føring av bevisene ikke ville være en fortsatt eller gjentakende krenkelse da det var snakk om en ulovlig besittel- se av våpen og ammunisjon.181 Heller ikke etter en interesseavveining kom Høyesterett til at bevisene måtte avskjæres.182 Det ble presisert at dersom politiet hadde vært kjent med våpe- net ville det har foreligget hjemmel for ransakingen og beviset hadde vært lovlig ervervet.183 Høyesterett ser altså både på om føringen av beviset vil være en fortsatt krenkelse og om det etter en interesseavveining burde nektes ført, men kommer i begge tilfeller frem til at det ikke forelå grunn til å avskjære det ulovlige ervervede beviset.
Høyesterett uttaler også i dommen at en «[a]vskjæring kunne riktignok ha en pedagogisk ef- fekt ved at politiet fikk en ekstra oppfordring til å overholde de materielle og formelle vilkår for ransaking.»184 Her ser Høyesterett at disiplinærhensynet kan ha en viss betydning, men det blir derimot ikke videre lagt vekt på.
Problemstillinger vedrørende ulovlige ransakelser har ikke ofte kommet opp for domstolene og de to dommene over kan tas til inntekt for at en ulovlig ransaking ikke ofte fører til en be- visavskjæring. Grunnen til at problemstillingen kommer sjelden opp kan være at politiet i stor grad ikke foretar ulovlige ransakelser og at påtalemyndighetene er tilbakeholdne med å føre bevis som de vet er ulovlig ervervet.185
Et annet spørsmål er hva som skjer med et ulovlig beslaglagt bevis ved en ellers lovlig ransa- kelse. Dette er typisk i tilfeller der politiet har beslaglagt dokumenter som inneholder infor- masjon som er underlagt taushetsplikt. En slik beslaglegning strider mot strpl. § 204 første
179 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 2.
180 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 20.
181 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 23.
182 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 24.
183 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 24.
184 Rt. 2006 s. 582 i avsnitt 24.
185 Andenæs (2015) s. 243.
25
ledd.186 Dersom man vil føre disse dokumentene for retten vil det normalt anses som en fort- settelse av krenkelsen og vil normalt derfor måtte avskjæres.187 Men her som i andre tilfeller må det foretas en konkret vurdering.188 Ved vurderingen av om et beslag kan føres følger det en uttalelse i Rt. 1996 s. 1558 om at «…ransakingens lovlighet etter omstendighetene kunne ha betydning for om et beslag skal opprettholdes.»189 Videre at det derfor vil «…kunne være av betyding [sic] for beslaget hva som er den rettslige hjemmelen for ransakingen.»190
3.2 Kroppslig undersøkelse
Hovedregelen for den mistenkte er at vedkommende ikke kan tvinges til å bidra til egen dom- fellelse.191 Det betyr at en mistenkt ikke trenger å bidra med opplysninger eller svare på spørsmål.192 Spørsmålet er derimot om mistenkte må gå med på en kroppslig undersøkelse for bevisinnhenting. Det følger av strpl. § 157 at den mistenkte kan brukes som et reelt bevismid- del, 193 og lovfester retten til å foreta en kroppslig undersøkelse av den mistenkte i visse tilfel- ler. En kroppslig undersøkelse omfatter i utgangspunktet alle ytre undersøkelser, dette kan for eksempel være sjekk av kroppens hulrom, røntgen og spytt.194
Kroppslige undersøkelser som strider mot umenneskelig behandling etter grl. § 93 andre ledd og EMK art. 3 kan føre til at det må foretas en bevisavskjæring. Eksempler på undersøkelser som kan være umenneskelig er dersom det blir tatt blodprøver av en bløder eller at tvangs- pumpingen ikke stoppes selv om det oppstår komplikasjoner.195
Dette var tilfellet i Jalloh mot Tyskland. Her hadde klageren svelget poser med narkotika.196 Klageren var ikke villig til å ta brekkmiddel og ble sendt til sykehuset hvor han med hjemmel i tyske regler ble tvunget til å ta brekkmiddelet. Klageren kastet opp tre poser med narkotika som ble brukt som bevis mot han.197 Saken ble brakt inn for EMD og spørsmålet var om
186 Strpl. § 204 første ledd.
187 Fredriksen (2009) s. 255.
188 Fredriksen (2009) s. 255.
189 Rt. 1996 s. 1558 på s. 1560
190 Rt. 1996 s. 1558 på s. 1559–1560.
191 Strpl. § 232 første ledd.
192 Andenæs (2015) s. 230.
193 Andenæs (2015) s. 231.
194 Torgersen (2009) s. 373.
195 Aall (1994) s. 645.
196 Jalloh mot Tyskland i avsnitt 11.
197 Jalloh mot Tyskland i avsnitt 12–13.
