Partsforklaringer i sivile saker og straffesaker
En komparativ vurdering av hensynene bak reglene om partsforklaringer under domstolsbehandling i sivile saker og straffesaker.
Kandidatnummer: 561.
Leveringsfrist: 25. november 2019.
Antall ord: 17 890.
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Avhandlingens tema og problemstilling ... 1
1.2 Begrepsavklaring ... 2
1.3 Metode ... 2
2 GRUNNLEGGENDE PRINSIPPER I NORSK PROSESSRETT ... 4
2.1 Innledning ... 4
2.2 Materielt riktig resultat ... 4
2.3 Rettferdig og forsvarlig rettergang ... 6
2.4 Det kontradiktoriske prinsipp... 9
2.5 Muntlig og umiddelbar bevisføring ... 10
3 RAMMENE FOR PARTSFORKLARINGER I SIVILE SAKER OG STRAFFESAKER ... 12
3.1 Fellesprosessuelle utgangspunkter ... 12
3.2 Rettslig forankring av partsforklaringer ... 13
3.2.1 Retten til å avgi forklaring ... 13
3.2.2 Forklaringsplikten etter tvisteloven § 23-2 ... 13
3.2.3 Sannhetsplikten etter tvisteloven § 21-4 ... 16
3.3 Rettens formaning/oppfordring til sannferdig forklaring... 18
4 REGLER SOM BEGRENSER PARTENES FORKLARINGER... 20
4.1 Fellesprosessuelle utgangspunkter ... 20
4.2 Plikten til å oppgi personalia etter straffeprosessloven § 90 ... 20
4.3 Bevisforbud og bevisfritak ... 24
4.3.1 Innledning ... 24
4.3.2 Vandelbevis ... 24
4.3.3 Nærmere om fritak for belastende personopplysninger etter tvl. § 22-9 ... 26
4.4 Bevisavskjæring ... 29
5 KONSEKVENSENE AV AT EN PART FORHOLDER SEG TAUS ELLER FORKLARER SEG URIKTIG. ... 32
5.1 Fellesprosessuelle utgangspunkter ... 32
5.2 Siktedes rett til å forholde seg taus og til ikke å måtte bidra til egen domfellelse ... 32
5.3 Reaksjoner ved at partene forholder seg taus ... 34
5.3.1 Innledning ... 34
ii
5.3.2 Økonomiske reaksjoner ... 35
5.3.3 Rettergangsstraff etter domstolsloven § 210 jf. § 206 ... 38
5.3.4 Taushet som moment i bevisvurderingen ... 39
5.4 Reaksjoner ved uriktig forklaring ... 41
5.4.1 Strafferettslig reaksjon ... 41
5.4.2 Rettergangsstraff etter domstolloven § 202 (3) ... 44
5.4.3 Økonomiske reaksjoner ... 45
6 OPPSUMMERING ... 46
7 KILDELISTE ... 48
7.1 Lover ... 48
7.2 Traktater ... 48
7.3 Forarbeider ... 49
7.4 Rettsavgjørelser ... 50
7.5 Juridisk litteratur ... 50
7.6 Artikler ... 51
7.7 Kommentarer ... 52
7.8 Andre kilder ... 52
1
1 Innledning
1.1 Avhandlingens tema og problemstilling
For å sikre en effektiv, rettferdig og forsvarlig rettergang er det etablert grunnleggende prinsipper for behandling av rettsspørsmål for domstolene, både fellesprosessuelle og individuelle for den enkelte prosessform. Disse prinsippene fremheves i Grunnloven1, den Europeiske menneskerettskonvensjonen2 og gjennom bestemmelser i tvisteloven3 og straffeprosessloven.4 Problemstillingen i avhandlingen er hvordan slike prosessuelle prinsipper og hensyn gjør seg gjeldende for partsforklaringer, og hvordan de reflekteres i den nasjonale lovgivningen.
Partsforklaringer i sivile saker og straffesaker vil ofte være en sentral del av rettssaken, og de bygger på mange av de samme grunnleggende hensyn. Til tross for dette har reglene om partsforklaringer i tvisteloven (heretter tvl.) og straffeprosessloven (heretter strpl.) svært ulik utforming. Dette skyldes at norsk prosessrett er et tosporet system hvor sivilprosess og straffeprosess betraktes som to adskilte hovedfelt, og omfatter ulike rettsområder.5 Straffeprosessen kommer til anvendelse i saker hvor det skal avgjøres brudd på norske strafferettslige bestemmelser og utmåling av straff. Sivile saker er negativ avgrenset som alle saker som ikke er straffesaker. Mens det i sivilprosessen ofte er «ensartede og motstående»
interesser, hvor kun en av partene kan få det tvisten dreier seg om, eksisterer det ikke en slik interessemotsetning i straffesaker.6
Målet med domstolsbehandling er i begge tilfeller å komme frem til det materielt riktige resultatet, og partsforklaringer et middel for å oppnå dette. Selv om partsforklaringer alltid vil være sentrale bevis, står partene i en helt spesiell stilling i saken. Det er deres rettigheter og plikter, eller skyld i en straffbar handling, som skal vurderes. Partene vil alltid ha en egeninteresse i utformingen av forklaringene, og partsforklaringer vil av den grunn betraktes som et bevis med stor sannsynlighet for feilmargin. I sivile saker er prosessuelle regler om partsforklaringer viktig for å minimere risikoen for uriktige forklaringer, og de straffeprosessuelle reglene skal ivareta siktedes integritet og rettssikkerhet gjennom hele domstolsbehandlingen.
1 Lov 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov.
2 Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, Roma 4. november 1950.
3 Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven).
4 Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven).
5 Hov (2010) s. 44 og Ot prp. nr. 35 (1978-1979) s. 7.
6 Hov (2010) s. 48.
2 Problemstillingen i oppgaven utløser tre spørsmål;
1) Hva er rammene for partsforklaringer i tvisteloven og straffeprosessloven?
2) Hvilke regler begrenser partenes forklaringer?
3) Hvilke konsekvenser har det at en part forholder seg taus, eller forklarer seg uriktig?
Spørsmålene danner utgangspunktet for disposisjonen av avhandlingen.
1.2 Begrepsavklaring
Partsforklaringer vil bli brukt som en fellesbetegnelse på de forklaringer partene i begge prosessformer avgir. Dette vil være saksøker og saksøkte i sivile saker, og mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker. Påtalemyndigheten er en part i straffesaker, men vil naturlig ikke ha en forklaring å avgi, og vil derfor ikke omfattes av begrepet partsforklaring.
Parten i en straffesak innehar status som mistenkt, siktet eller tiltalt, alt etter hvilket trinn i saksgangen man er. I denne avhandlingen er det ikke avgjørende hvilket av de tre begrepene som nyttes, ettersom partene i alle tre posisjoner har rett til å forholde seg taus, jf. strpl. § 90 jf. § 232. De problemstillingene som avhandlingen vurderer vil ikke avhenge av begrepsbruken, men jeg velger å bruke «siktet» av den grunn at begrepet favner videre enn
«tiltalte».7 Jeg vil bruke «parter» der jeg omtaler felles rettsstilling i straffesaker og sivile saker, og i tilfellene jeg kun omtaler sivile saker. Det vil fremgå klart av konteksten hva begrepet inneholder i de ulike tilfellene.
1.3 Metode
Avhandlingen vil bestå av flere metoder for å besvare problemstillingen. Jeg vil bruke juridisk metode for å tolke bestemmelsene om partsforklaringer i straffeprosessen og sivilprosessen.
Hovedfokuset vil likevel være å se bestemmelsene fra et lovgiverperspektiv, for å forstå hvordan bestemmelsene reflekterer kryssende hensynsbetraktninger. Deretter vil en komparativ metode anvendes for å finne likhetene og forskjellene i reglene, og vurdere hvorfor de har en sammenfallene eller ulik utforming.
Utgangspunktet for tolkningen av bestemmelsene om partsforklaringer vil være lovteksten, i lys av formålsparagrafer eller uttalt formålsbetraktninger i forarbeidene. Andre autoritative rettskildene vil være viktig for å en mer inngående tolkning av bestemmelsene. Ved enkelte problemstillinger er det lite relevant rettspraksis, men på de områdene hvor domstolene har uttalt viktige poenger, vil dette bli redegjort for.
7 Øyen (2016) s. 80 og 82.
3
Norsk prosessrett bygger på flere fellesprosessuelle utgangspunkter, og problemstillingen i oppgaven er hvordan fellesprosessuelle prinsipper og hensyn reflekteres i henholdsvis straffeprosessen og sivilprosessen. Disse blir viktig for forståelsen av reglene om partsforklaringer i de to prosessformene. Fokuset vil rettes mot de delene av partsforklaringer hvor jeg opplever at det er interessante sammenlignbare aspekter i prosessformene, og vil gjøre komparativ vurdering fortløpende gjennom hele avhandlingen.
4
2 Grunnleggende prinsipper i norsk prosessrett
2.1 Innledning
Partsforklaringer er en viktig del av bevisvurderingen i sivile saker og straffesaker, fordi det er partene som kjenner saken best. Det er derfor viktig med gode saksbehandlingsregler som legger til retten for at partene kan avgi en forklaring, samtidig som deres grunnleggende rettigheter blir overholdt. Reglene om partsforklaringer må utformes på en måte som overholder kravet til en effektiv, rettferdig og forsvarlig rettergang, og som effektiviserer målet om et materielt riktig resultat. For å kunne drøfte bestemmelsene om partsforklaringer, må innholdet i de overhengende prinsippene og hensyn i norsk prosessrett avklares.
2.2 Materielt riktig resultat
Domstolen vil alltid ha som mål i begge prosessformene å komme frem til det materielt riktige resultatet i saken. Uten en slik målsetting vil domstolsbehandlingen miste sin virkning.
Tvistemålsutvalget gir uttrykk for denne høythengende målsettingen flere steder i sin utredning.8 Høyesterett har i flere avgjørelser fremhevet hensynet til materielt riktig resultat som et selvstendig rettslig argument, eksempelvis i Rt. 2010 s. 774. Retten tok stilling til om rettighetshaverne til to spillefilmer kunne kreve å få utlevert identiteten til en abonnent fra en internettleverandør. Høyesterett vektet hensynet kontradiksjon mot faren for materielt uriktige avgjørelser ved bevisforspillelse. Ønsket om å oppnå et materielt riktig resultat måtte veie tyngst.9
Tvistemålsutvalget varierer mellom terminologien «materielt riktig resultat» og «materielt riktige avgjørelser».10 Dette er bare ulike formuleringer av det samme prinsippet. Det avgjørende er å finne de sanne domspremissene.11 Dette realiseres gjennom partenes bevisføring. Partsforklaringer er derfor et viktig redskap til å oppnå et materielt riktig resultat.
Det er partene som kjenner sakens faktum best, og kan opplyse om de forhold som bidrar til at alle sider av saken blir opplyst.
Spørsmålet bli så hva som er et riktig resultat. I sivilprosessen har man i juridisk teori skilt mellom den materielle sannhet og den formelle sannhet. Den formelle sannhet uttrykker den sannhet som partene skaper i retten ved sin bevisføring, mens ved den materielle sannhet menes det faktum som stemmer overens med virkeligheten.12 Hvis partene ikke forklarer seg om alle forhold som er av betydning i saken vil retten ikke ha de opplysninger som skal til for
8 Se NOU 2001: 32 s. 114 og 129.
9 Rt. 2010 s. 774, i avsn. 45.
10 Se NOU 2001: 32 s. 129 og 132.
11 Hjort (2016) s. 71.
12 Robberstad (2018) s. 13.
5
å oppnå et materielt riktig resultat. Man kommer ikke lenger enn den formelle sannhet.
Tvistelovens regler om forklarings- og sannhetsplikt er derfor viktig for å oppnå et materielt riktig resultat, men det utløser et spenningsforhold mellom ønsket om å oppnå det riktige resultatet og partenes forhandlings- og disposisjonsfrihet over hvilke opplysninger som fremlegges i retten. Et slikt skille finnes ikke i straffeprosessen, hvor det kun råder et materielt sannhetsprinsipp. I straffesaker er hovedformålet å sikre at skyldige dømmes og at uskyldige blir frikjent, eller får saken henlagt.13 Det er ikke rom for å legge et formelt sannhetsprinsipp til grunn.
Til tross for den fellesprosessuelle målsettingen, er det forskjeller i prosessformene hvordan man skal komme frem til det materielt riktige resultatet. I sivilprosessen skal det faktum som er overveiende sannsynlig legges til grunn for dommen, mens strafferetten bygger på «in dubio pro reo»-regelen – all fornuftig og rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.14 Sivilprosessen bygger på en grunntanke om at det vil føre til flest riktige resultater over tid ved å bygge på et beviskrav om overveiende sannsynlighet. I straffeprosessen bygger man avgjørelsene på et strengere beviskrav for å sikre at ingen uskyldige blir straffet, og er illustrert av Høyesterett slik;
«Kravet om tilnærmet sikkerhet er etablert til beskyttelse av tiltalte. For å hindre at uskyldige dømmes, godtar man – i retning av frifinnelse – flere uriktige avgjørelser enn hva et krav om sannsynlighetsovervekt ville lede til.»15
Sitatet viser hvordan ulike hensyn veies mot hverandre i straffeprosessen. Hensynet til materielt riktig resultat må vurderes mot de sterke rettssikkerhetsprinsippene som skal beskytte siktede. Det er helt avgjørende at ingen uskyldige dømmes i en straffesak. Kravet til å oppnå et materielt riktig resultat gjør seg derfor gjeldende i enda større grad i straffeprosessen enn i sivilprosessen, men det er politiet som har ansvar for å finne frem til hva som har skjedd, gjennom etterforskning.16 Det skal ikke være tvil om at rett saksforhold er lagt til grunn for å dømme siktede. Det strenge beviskravet i straffeprosessen skal bidra til en slik rettssikkerhetsgaranti, men dette fører igjen til at det ikke er hva som er mest sannsynlig som legges til grunn.17
13 Øyen (2010) s. 108.
14 Øyen (2016) s. 446 og Hov (2010) s. 979.
15 Rt. 2008 s. 1409, i avsn. 40.
16 Robberstad (2018) s. 12.
17 Robberstad (2018) s. 12.
6
Det er to måter å forstå hva det menes med en «uriktig» dom. Enten har dommeren gjort en feilaktig vurdering av bevisene, som deretter leder til en uriktig dom, eller det kan forstås som en dom hvor resultatet er riktig basert på bevisene partene har presentert for retten, men uriktig i forhold til hva som faktisk har skjedd.18 I det første tilfellet vil dommen være uriktig både formelt og materielt, mens i det siste tilfellet vil dommen være materielt uriktig, men formelt riktig. Her kommer forhandlings- og disposisjonsprinsippet i sivilprosessen til syne.19 I sivilprosessen står hensynet til et materielt riktig resultat i motstrid til partenes frihet over hvilket materiale de ønsker å presentere for retten. Dette spenningsforholdet kommer særlig til uttrykk ved partenes forklarings- og sannhetsplikt etter tvl. §§ 23-2 og 21-4. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 3.2.2 og 3.2.3.
2.3 Rettferdig og forsvarlig rettergang
Straffeprosessen og sivilprosessen har som felles mål at rettergangen skal være rettferdig og forsvarlig. Kravet om rettferdig rettergang ble grunnlovfestet i 2014, i § 95 første ledd andre punktum. Spørsmålet blir hva som skal til for at rettergangen blir rettferdig.
Menneskerettighetsutvalget gjorde en omfattende drøftelse av «rettferdig rettergang» i forbindelse med vedtagelse av grl. § 95. I Dokument 16 (2011-2012) nevnes det ulike krav som ligger til grunn for en rettferdig rettergang;
«(…) Retten til å la seg representere av advokat, retten til å bli kjent med anklagene mot seg, retten til å forsvare seg mot anklagene (kontradiksjon), retten til tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar, retten til å føre og eksaminere vitner, retten til tolk, retten til offentlig rettergang, retten til begrunnelse for avgjørelsen, retten til anke, og retten til å få saken prøvet for en uavhengig og upartisk domstol med habile dommere innen rimelig tid.»20
«I noen grad vil også prinsippet om likhet for loven, uskyldspresumsjonen i strafferetten og forbud mot dobbeltstraff være en del av retten til en rettferdig rettergang (…).»21
Flere av disse rettergangsgaratiene er lovfestet i tvisteloven og straffeprosessloven.
Uttalelsene i stortingsdokumentet kan ikke forstås uttømmende, men oppstiller helt grunnleggende forutsetninger for en rettferdig rettergang. Sentrale fellesprosessuelle rettigheter, som reflekteres i bestemmelsene om partsforklaringer, vil drøftes inngående i avhandlingen. Felles for straffeprosessen og sivilprosessen er at det må foreligge visse krav til saksbehandlingen for å sikre at partenes grunnleggende behov blir ivaretatt.
18 Robberstad (2018) s. 13.
19 Se tvl § 11-2.
20 Dokument 16 (2011-2012) s. 118.
21 Dokument 16 (2011-2012) s. 118.
7 Menneskerettighetsutvalget uttalte videre;
«For den nærmere forståelsen av hva som menes med rettferdig rettergang, vil det være naturlig å se hen til tidligere nasjonal rettspraksis på området og den omfattende internasjonale praksis på dette området, særlig praksis fra EMD.»22
Selv om avhandlingen omhandler de nasjonale bestemmelsene om partsforklaringer, er det av denne grunn nødvendig se hen til «fair (…) trial» i den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 1,23 for å vurdere hva som er «rettferdig»
rettergang etter grl. § 95.
EMK art. 6 nr. 1 gjelder både partene i sivile saker og siktede i straffesaker. Artikkelen slår fast at rettergangen skal være offentlig, innen rimelig tid og ved en uavhengig og upartisk domstol. Dette samsvarer med ordlyden i grl. § 95. I tillegg har den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fremhevet andre viktige prinsipper som er nødvendig for en rettferdig rettergang. For å nevne noe, er dette siktedes rett til å forholde seg taus og til ikke å måtte bidra til egen domfellelse, uskyldspresumsjonens vern for siktede etter frifinnelse, retten til å være til stede under egen rettssak, partslikhetsprinsippet og retten til kontradiksjon.
Disse prinsippene samsvarer med nasjonale prinsipper.
Tvistelovens formålsparagraf uttrykker at «[l]oven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling (…)».24 Bestemmelsen skal gi veiledning til skjønnsmessige avgjørelser, og peker på sentrale og viktige vurderingsmomenter. I tillegg oppstiller bestemmelsen grunnleggende krav til saksbehandlingen.25 Andre ledd i bestemmelsen oppstiller krav som skal gjennomføres for å oppnå formålet med loven. Kravene består blant annet av kontradiksjon, muntlig og umiddelbar bevisføring, og at rettergangen gjennomføres etter en proporsjonal vurdering av kostnader og sakens betydning. Reglene om partsforklaring må derfor være utformet på en måte som overholder alle prinsippene om en rettferdig rettergang.
22 Dokument 16 (2011-2012) s. 122.
23 EMK ble ved Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), inkorporert i norsk rett. Det fremgår av lovens § 3 at konvensjonen i tilfelle motstrid skal gå foran bestemmelser i annen lovgivning.
24 Tvl. § 1-1 første ledd.
25 Schei (2016) kommentar til § 1-1.
8
Straffeprosessloven har ikke en formålsbestemmelse på lik linje med tvisteloven, men de samme hensyn gjør seg gjeldene under domstolsbehandlingen også her.26 Det er enkelte hovedprinsipper som kan gi rettslig argumentasjon, i hvert fall som argumenter for å velge løsninger i harmoni med det som oppfattes som et allment prinsipp.27 Det er klart at straffeprosessen skal sørge for en rettferdig og forsvarlig domstolsbehandling. Loven skal legge opp til kontradiksjon, muntlig og umiddelbar bevisføring, samt en effektiv rettergang.
I tillegg er det spesielle hensyn som gjør seg gjeldende for siktede, av rettsikkerhetsgrunner.
Her kommer uskyldspresumsjonen etter grl. § 96 annet ledd og selvinkrimineringsvernet inn med stor tyngde. Det er derfor tungtveiende hensyn og prinsipper som stiller krav til utformingen av reglene om partsforklaringer, slik at rettergangen blir rettferdig.
Kravet til rettferdig rettergang vil generelt bygge opp under et krav om forsvarlighet under domstolsbehandlingen. Dette er nedfelt i tvl. § 1-1 første ledd, og kommer til uttrykt som en ulovfestet straffeprosessuell regel.28 Forarbeidende uttrykker likevel at forsvarlighetskravet ikke alltid går foran et hvert annet hensyn. Spesielt vises det til de kryssende hensyn ved å oppnå et materielt riktig resultat, hvor det kan oppstå motstrid mellom hurtighet i saksbehandlingen og hensynet til forsvarlighet.29 Det må hele tiden avveies hvor effektiv og rask saksbehandlingen kan være før det går på bekostning av forsvarlighetskravet.
Rettferdig og forsvarlig rettergang er helt avgjørende for å skape tillit til domstolene. En siktet skal være sikker på at hans eller hennes sak blir avgjort etter en grundig og overveid vurdering av jussen og bevisene, etter en saksbehandling hvor siktedes integritet er ivaretatt.
I sivile saker er tilliten til domstolene avgjørende for at domstolene skal fungere som et effektivt tvisteløsningsorgan, hvor partene er sikre på at avgjørelsen som blir tatt er korrekt.
Uavhengig av om man er enig med rettsavgjørelsen, kan dette føre til at man klarer å innfinne seg med sin rettsstilling. For å skape en slik tillit må saksbehandlingen legge til rette for at partene kan utøve sine rettigheter som følger av prinsippet om en rettferdig og forsvarlig rettergang. Partenes rett til å forklare seg er egnet for å oppnå en slik tillit, og vil være viktig for at saksbehandlingen gjennomføres på en rettferdig og forsvarlig måte.
26 Hov (2010) s. 141.
27 Hov (2010) s. 141.
28 Rt. 2006 s. 856, i avsn. 17.
29 NOU 2001: 32 s. 132.
9 2.4 Det kontradiktoriske prinsipp
Kontradiksjonsprinsippet er som nevnt helt avgjørende for å sikre en rettferdig rettergang, og gjelder derfor uavhengig av prosessform.30 Kontradiksjon skal sikre at partene i rettssaken får imøtegå de anklager og beviser som blir forelagt dem. I sivilprosessen er prinsippet nedfelt i tvisteloven § 1-1 andre ledd andre strekpunkt, hvor det heter at partene skal få «(…) innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis». En annen side av kontradiksjonsprinsippet er dens kompetanseavgrensning av domstolen. Dommeren må alltid gi tilgang til kontradiksjon før det treffes en avgjørelse, jf. tvl. § 11-1 tredje ledd.
I straffeprosessen kommer prinsippet til uttrykk flere steder i lovgivningen, særlig i strpl. § 92 første ledd, hvor siktede skal få mulighet til å «(…) gjendrive de grunner som mistanken gjelder». I tillegget gjelder et allment ulovfestet krav til kontradiksjon.31 Prinsippet vil derfor virke som en sikkerhetsventil i situasjoner hvor straffeprosessloven ikke innehar et krav til kontradiksjon i den aktuelle situasjonen.32
Det kontradiktoriske prinsippet gir partene i begge prosessformer en rett til å uttale seg, men er ingen plikt. Dette fremheves gjennom reglene for partsforklaringer, hvor partene har en rett til å forklare seg. Retten til å forklare seg, og til å imøtegå de påstander og bevis som blir forelagt han vil bidra til at saken blir bedre opplyst, og føre til flere materielt riktige resultater.
Kontradiksjon er nødvendig for å skape tillit til domstolsbehandlingen. Hvis partene føler at de ikke har mulighet til å påvirke resultatet i egen sak, vil det være vanskelig akseptere utfallet i saken. For å opprettholde domstolens funksjon som et effektivt tvisteløsningsorgan i sivile saker og som et godt middel for å gjennomføre strafferettspleien, må partene være sikker på at deres side av saken er hørt. Partene må ha mulighet til å argumentere for sitt syn i saken og til å forsvare seg mot den andre partens innsigelser.
Blir partenes rett til kontradiksjon satt til side, kan det utgjøre en saksbehandlingsfeil.33 Konstateres det at saksbehandlingsfeilen har hatt innvirkning på resultatet, fører det til at dommen oppheves. Høyesterett har uttalt at det skal svært lite til før manglende kontradiksjon utgjør en saksbehandlingsfeil som skal føre til opphevelse.34 Det er derfor avgjørende at
30 Et krav om kontradiktorisk behandling er tolket inn i «fair (…) hearing» i EMK art 6. og grl § 95 første ledd om «rettferdig rettergang». Se Øyen (2016) s. 266.
31 Øyen (2016) s. 266.
32 Øyen (2016) s. 266 – 267.
33 Tvl. § 29-21 (1) og strpl. § 343.
34 HR-2017-1903-U, i avsn. 10.
10
lovgiver legger til rette for en domstolsbehandling hvor partene gis en mulighet til å imøtegå alle forhold som blir forelagt dem.
Tvistemålsutvalget har uttalt følgende;
«Retten til en rettferdig rettergang vil generelt bygge opp under krav til forsvarlighet i behandlingen. Det igjen vil oftest støtte opp under de metoder som anvendes av hensynet til å nå frem til materielt riktige resultater, f.eks. kontradiksjon.»35
Sitatet viser hvordan prosessuelle prinsipper og hensyn henger tett sammen, og innvirker på hverandre for å skape en best mulig fungerende prosessform. Selv om det er Tvistemålsutvalget som fremhever dette, er det helt klart at uttalelsen kan legges til grunn i straffeprosessen på lik linje. Kontradiksjon er avgjørende for å overholde målet om en rettferdig og forsvarlig rettergang, og et materielt riktig resultat.
2.5 Muntlig og umiddelbar bevisføring
I begge prosessformene er bevisumiddelbarhet og muntlighet viktige prinsipper for å sikre en rettferdig og forsvarlig rettergang. Muntlighetsprinsippet er lovfestet som en hovedregel både i sivilretten og strafferetten, henholdsvis formålsparagrafen tvl. § 1-1 andre ledd og i tvl.
§ 9-14, og strpl. § 278 første ledd, selv om det er enkelte unntak i straffeprosessen. Det kan tenkes at muntlighetsprinsippet kan innfortolkes i den nevnte grl. § 95 første ledd andre punktum, fordi det vil bidra til rettferdig rettergang. Tvisteloven legger opp til en mer vekslende skriftlig eller muntlig behandling, men i realiteten vil behandlingen i første instans gjennomføres som en muntlig hovedforhandling.36 Muntlighetsprinsippet går kortfattet ut på at aktørene i retten skal forklare seg fritt i retten – det skal ikke lese opp skriftlige forklaringer. Hva gjelder partene, er det hva partene sier i retten som vil være beviset.37 Muntlighetsprinsippet legger dermed til rette for partsforklaringer, ved at partene gir en muntlig fremstilling av sitt syn på saken. Tanken bak en muntlig hovedforhandling er at publikum skal kunne følge saksgangen, og for en effektiv gjennomføring av prinsippet om offentlig rettergang. I tillegg vil det i de fleste tilfeller være mer prosessøkonomisk, ved en
«kortfattet og poengtert» fremstilling.38 Et siste argument for en muntlig behandling er at det er en forutsetning for et annet viktig prinsipp – bevisumiddelbarhet.
35 NOU 2001: 32 s. 132.
36 Hov (2010) s. 1093.
37 Robberstad (2018) s. 251.
38 Robberstad (2018) s. 19.
11
Prinsippet om bevisumiddelbarhet gjør seg gjeldende i både straffeprosessen og sivilprosessen. Alle beviser skal føres direkte for den dømmende rett. Dette er lovfestet i tvl.
§ 21-9 og strpl. § 290 flg., og innebærer at parten selv skal avgi forklaringen direkte i rettssalen. Begrunnelsen for et slikt prinsipp i norsk prosessrett er muligheten for å bedømme troverdigheten i forklaringen. Retten vil ha en mye større mulighet til en slik vurdering når partene og retten kan kommentere og konfrontere forklaringen fortløpende. Det er en minimal mulighet for retten å bedømme om en person forklarer seg uriktig under hovedforhandling basert på observasjoner av kroppsspråk og ansiktsuttrykk, men ved å stille kritiske spørsmål kan en forklaring slå sprekker hvis partene ikke klarer å imøtegå disse.
12
3 Rammene for partsforklaringer i sivile saker og straffesaker
3.1 Fellesprosessuelle utgangspunkter
Både straffeprosessen og sivilprosessen bygger på et prinsipp om at saken skal være
«fullstendig opplyst». Forskjellene handler om hvem dette retter seg mot. I sivilprosessen vil bevisbyrden rette seg mot hvem av partenes påstandsgrunnlag som må gjøres mest sannsynlig, altså bevises. Det avgjørende er hvilket faktum parten må bevise at foreligger, for at den aktuelle rettsregelen kommer til anvendelse.39 Hvem av partene som har denne byrden varierer i de materielle bestemmelsene, men partene har en gjensidig plikt til å tilby de bevis som fører til korrekt og fullstendig fremstilling av saken, jf. tvl. § 21-4, jf. § 21-5.
Siktede står i en helt annen stilling vedrørende dette. Siktede har ingen plikt til å sørge for at straffesaken blir fullstendig opplyst, og har rett til å velge mellom en passiv eller aktiv forsvarsstrategi.40 «Favor defensionis»-prinsippet gir siktede en rett til ikke å måtte bidra til egen domfellelse.41 Det er påtalemyndigheten som skal føre bevis for siktedes skyld, under streng objektivitetsplikt.42 I tillegg driver domstolen er mer aktiv saksstyring, og har en selvstendig plikt til å sikre at saken blir fullstendig opplyst, jf. strpl. § 294.
Det er en viktig forskjell mellom sivile saker og straffesaker hvordan saken havner i rettssystemet. Partene i sivile saker har som oftest fri rådighet over egen sak, og kan komme til enighet uten at saken kommer inn for domstolen. Kommer ikke partene til enighet vil retten avgjøre saken, og gi en av partene helt eller delvis medhold i sine påstander. I en straffesak må det imidlertid som hovedregel avsies dom før straff kan ilegges, jf. grl. § 96.43 Av denne grunn har partenes mangel på enighet ført den sivile tvisten inn for retten, mens siktede
«ufrivillig» blir part i en straffesak. Partsforholdet i en straffesak er skjevt, hvor det er konstruert et slags partsforhold mellom staten ved påtalemyndigheten på den ene siden, og den siktede på den andre. Dette omtales som anklageprinsippet, hvor det er påtalemyndigheten som skal begjære saken behandlet i domstolen. Siktede er derfor gitt ulike rettigheter for å kompensere for denne skjevheten. En slik kompensasjon er siktedes rett til å forholde seg taus, og retten til ikke å måtte bidra til egen domfellelse. I sivile saker vil partene være mye jevnere stilt, og loven legger derfor ikke opp til slike kompensasjoner for en av partene.44
39 Robberstad (2018) s. 293.
40 Øyen (2010) s. 108 – 109.
41 Hov (2010) s. 173.
42 Hov (2010) s. 173 og Øyen (2016) s. 446.
43 Hov (2010) s. 48.
44 Det er selvsagt stor forskjell i partenes ressurser og evne til å føre egen sak. Det jeg vil belyse er den skjevheten i partsforholdet som naturlig ligger i straffesaker kontra sivile saker.
13
3.2 Rettslig forankring av partsforklaringer 3.2.1 Retten til å avgi forklaring
Begge prosessformer legger til rette for at partene skal få uttale seg om anførslene og bevisene som fremlegges i saken. Denne retten er et utslag av det viktige kontradiksjonsprinsippet, fremstilt i kapittel 2.3. Det er ikke uttrykkelig sagt i straffeprosessloven at siktede har rett til å forklare seg, men flere bestemmelser legger opp til en slik forståelse, og det er sikker rett at siktede har en rett til å forklare seg.45 Et eksempel er strpl. § 91, hvor det heter at; «[r]ettens leder spør siktede om han er villig til å forklare seg og oppfordrer ham i så fall til å forklare seg sannferdig». Prinsippet kommer òg til uttrykk i strpl. § 92 første ledd annet punkteum, hvor «[s]iktede skal gis anledning til å gjendrive de grunner som mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham». I hovedforhandlingen trer i tillegg prinsippet om bevisumiddelbarhet inn, og siktede har i utgangspunktet en rett til å avgi en fullstendig forklaring, se strpl. § 290.
I sivile saker er partsforklaringer et svært viktig bevis, og retten til å forklare seg er for partene helt grunnleggende. Det er partene som kjenner fakta i saken best, og for å komme frem til den materielle sannheten er det avgjørende å få alle fakta frem. De samme prinsippene gjør seg gjeldende for partene i sivile saker, som for siktede i en straffesak.
Kontradiksjonsprinsippet gir partene en rett til å forklare seg, og domstolen kan ikke bygge sin avgjørelse på forhold som partene ikke har fått uttale seg om, jf. tvl. § 11-3 tredje ledd.
3.2.2 Forklaringsplikten etter tvisteloven § 23-2
Begge prosessformene har som beskrevet, en rett til å forklare seg under domstolsbehandlingen. Skillet oppstår når vi ser på hvilken plikt partene har til å forklare seg.
I tvisteloven § 23-2 heter det;
«En part plikter personlig å avgi partsforklaring hvis en annen part eller retten krever det.
Forklaringen skal gis direkte for retten om parten er til stede i rettsmøtet. Ellers gis forklaringen ved fjernavhør etter § 21-10 eller ved bevisopptak etter § 21-11».
Bestemmelsen er utgangspunktet for forklaringsplikten i sivilprosessen. Partene skal personlig avgi forklaring «(…) hvis en annen part eller retten krever det». Det er med andre ord en forutsetning for forklaringsplikten etter første punktum at en part, eller retten, krever at motparten avgir forklaring. Ordlyden må forstås slik at det ikke stilles strenge krav til formell
45 Øyen (2016) s. 336.
14
utforming av kravet. Det er tilstrekkelig at en part, eller retten, ber motparten om å forklare seg og svare på spørsmål.
I tvl. § 23-2 står det at «[e]n part plikter personlig å avgi partsforklaring (…)». Partene skal avgi forklaringen selv, og kan ikke omgå plikten ved å sende en stedfortreder. Forarbeidene oppstiller imidlertid et unntak for lovlige stedfortredere, som kan avgi forklaring på vegne av upersonlige rettssubjekter eller fysiske personer som ikke er prosessdyktige etter tvl. § 2-3 første ledd første punktum.46 Bestemmelsen om partsforklaringer vil da få anvendelse for stedfortrederne.
Forklaringen skal gis direkte for retten dersom parten er til stede i rettsmøtet, jf. tvl. § 23-2 første ledd andre punktum. Eventuelt kan forklaringen avgis etter §§ 21-10 og 21-11, ved fjernavhør eller bevisopptak, se tvl. § 23-2 første ledd tredje punktum. Den videre fremstillingen vil begrense seg til hovedregelen, og omtaler kun partsforklaringer som blir gitt direkte for retten. Dette reflekterer prinsippet om umiddelbar bevisførsel, som jeg beskrev nærmere i punkt 2.5. Ved at partene plikter å gi forklaring under rettssaken, får retten en bedre forutsetning til å få en forståelse av sakens faktum. Når retten kan be partene omformulere seg, eller forklare seg mer utdypende om enkelte detaljer, vil det øke sannsynligheten for at korrekt faktum legges til grunn. At partene hører hverandres forklaringer mens de er til stede gir òg en bedre mulighet for hver av dem å kommentere og utfylle de bristende punktene i forklaringene.
I straffeprosessen er siktedes rett til å forholde seg taus helt grunnleggende for å sikre enkeltmenneskets integritet og rettssikkerhet, mens forklaringsplikten i sivilprosess er et utslag av det høythengende målet om riktig resultat. For å sikre en effektiv gjennomføring av partenes rett til å avgi forklaring, og forklaringsplikten i sivile saker, inneholder tvisteloven og straffeprosessloven bestemmelser om møteplikt.
I sivile saker må en part som ønsker at motparten forklarer seg og svarer på spørsmål, be retten innkalle han eller henne til å møte personlig. Møteplikten vil av den grunn fremtvinge hovedregelen om partenes forklaringsplikt, fordi en part som er til stede i retten har en plikt til å forklare seg og til å svare på spørsmål han eller hun blir stilt.47 En drøftelse av møteplikten er utenfor oppgavens tema, men jeg vil sitere Tvistemålsutvalgets uttalelse fra utformingen av tvisteloven. Der kommer det tydelig frem hvor viktig møteplikten er for å øke sannsynligheten for en sannferdig forklaring og best mulig saksopplysning;
46 NOU 2001: 32 s. 967.
47 Lie (2012) s. 115.
15
«Det er som regel viktig at partene deltar i rettsmøter. Det vil være av betydning for en riktig og fullstendig opplysning av saken. Selv om man i utgangspunktet ikke vil ha noe middel til å tvinge igjennom forklaring fra en part, taler erfaring for at en part vil gi forklaring hvis han først er til stede. Partens tilstedeværelse er også viktig med henblikk på å kunne finne en minnelig løsning i saken. En part som er til stede, vil dessuten få et langt bedre inntrykk av muligheten for å nå fram med sitt krav enn en som bare er representert ved prosessfullmektig.»48
Det essensielle i Tvistemålsutvalgets uttalelse er at møteplikten er viktig for at partene forklarer seg, og for en bedre mulighet til å vurdere påliteligheten av forklaringen fordi aktørene i retten har mulighet til direkte konfrontasjon av forklaringen. Likevel vil en frivillig forklaring alltid være å foretrekke. Etter at tvisteloven ble vedtatt, har domstolsloven49 åpnet for sanksjonsmuligheter ved brudd på forklaringsplikten. Disse sanksjonsmulighetene vil bli drøftet grundig i kapittel 5.
Siktede har som utgangspunkt plikt til å møte til hovedforhandling, jf. strpl. § 85 første ledd bokstav a og strpl. § 280 første punktum. Dette er, på lik linje med sivilprosessen, avgjørende for siktedes mulighet til å kontrollere og imøtegå påstander og bevis mot han. I tillegg er det avgjørende for å ivareta andre rettigheter som siktede har, herunder å avgi partsforklaring. En siktet som møter i retten, vil normalt også forklare seg,50 men møteplikten anses så viktig at strpl. § 88 åpner for å håndheve møteplikten med tvang.
Hva skal så partene forklare seg om, og hvor langt strekker plikten seg? Tvl. § 23-2 gir ingen indikasjon på rekkevidden av forklaringsplikten, og ordlyden tilsier at partene må svare på alle spørsmål motparten eller retten forlanger svar på. Forarbeidene til tvisteloven uttrykker at det var viktig med en presisering at det kun er de krav hvor en person har «partsstilling» som omfattes av reglene, ellers skal reglene om vitner anvendes.51 Dette vil være relevant i saker med flere parter, hvor det foreligger krav som ikke angår dem alle. Dette ville vært rettstilstanden uavhengig av lovfestingen, men Tvistemålsutvalget så det som nødvendig med en uttrykkelig lovfesting, og har inntatt presiseringen i § 23-2 tredje ledd.52 Forklaringsplikten må sees i sammenheng med sannhets- og opplysningsplikten i tvl. § 24-1, samt
48 NOU 2001:32 s. 966.
49 Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven).
50 Øyen (2016) s. 286.
51 NOU 2001: 32 s. 967.
52 NOU 2001: 32 s. 967.
16
bevisavskjæringsreglene som drøftes i kapittel 4. Slike regler setter en begrensning i den omfattende forklaringsplikten som følger av ordlyden i tvl. § 23-2.
Forklaringsplikten til partene i en sivil sak samsvarer godt med det grunnleggende prinsippet at man skal komme til materielt riktig resultat.53 For å finne frem til korrekt avgjørelsesgrunnlag er det viktig at partene forklarer seg. Det er ikke en tilsvarende forklaringsplikt for siktede i straffesaker, men velger siktede å forklare seg kan han utelukke de delene som vil tale mot han. Dette gjør at siktede står friere i sin forklaring enn partene i en sivil sak, og det er viktig for å ivareta siktedes grunnleggende rettigheter, som vernet mot selvinkriminering. Prinsippet om at saken skal være «fullstendig opplyst», kommer derfor ikke til uttrykk på samme måte i reglene om partsforklaringer i straffesaker og i sivile saker.
Personlig integritet og siktedes rettssikkerhet veier tungt, og det er ikke siktedes oppgave å bidra til at sakens faktum klarlegges.
3.2.3 Sannhetsplikten etter tvisteloven § 21-4
Tvisteloven § 21-4 angir partenes generelle forklarings- og sannhetsplikt og i sivile saker;
«Partene skal sørge for at saken blir riktig og fullstendig opplyst. De skal gi de redegjørelser og tilby de bevis som er nødvendig for å oppfylle plikten, og har plikt til å gi forklaringer og bevistilgang i henhold til § 21-5»
Bestemmelsen innehar en vid forklarings- og sannhetsplikt for partene, men kun for forhold som gjelder den verserende «saken». Dette fremkommer også av forarbeidene, hvor det uttales; «[i] en hovedforhandling må partsredegjørelsen omfatte de punkter i saken som er omtvistet.»54
Partene må avgi en forklaring som opplyser saken «riktig og fullstendig». Bestemmelsen er todelt, hvor partene er pliktig til å avgi sannferdig forklaring (riktig) og til å opplyse om alle forhold som har betydning i saken (fullstendig). Sannhetsplikten som ligger i bestemmelsen må forstås som den sannhet partene innehar, som er farget av egne oppfatninger og opplevelser av faktum. Plikten må ses som et forbud mot å avgi en forklaring partene vet ikke er sann.55 Forarbeidene gir først uttrykk for at det vil være brudd på bestemmelsen å tie om relevante faktiske forhold, men på den annen side uttales det; «[b]estemmelsen gir ikke uttrykk for noe annet enn det som for alle bør være en selvfølge, nemlig et krav til redelighet i
53 Avhandlingens punkt 2.2.
54 NOU 2001: 32 s. 947.
55 Hjort (2016) s. 76.
17
prosessen».56 Dette sitatet kan tolkes som at forklaringsplikten ikke er så streng som ordlyden kan tilsi. Strandberg gir også uttrykk for dette, og mener regelen kun er ment som et forbud mot uredelig og illojal tilbakeholdelse av bevis.57
Partenes sannhets- og opplysningsplikt etter § 21-4, er en utvidelse av den generelle forklaringsplikten som fremgår av tvl. § 21-5. Ikke bare har partene plikt til å forklare seg
«riktig og fullstendig», de har også et selvstendig ansvar for, og skal av eget tiltak, sørge for at saken blir korrekt og fullstendig opplyst. Dette innebærer at partene er pliktig til å forklare seg om forhold som kan svekke egen sak. Forarbeidene til tvisteloven uttrykker det slik;
«Hovedansvaret for å opplyse egen sak påhviler de respektive parter. Etter bestemmelsen er imidlertid plikten til å opplyse saken generell. Dette betyr at partene også plikter å opplyse om bevis de har hånd om som er til støtte for motpartens sak.»58
Bestemmelsen står i et motstridende forhold til forhandlings- og disposisjonsprinsippet i sivilprosessen. Etter tvl. § 11-2 bestemmer partene selv over kravet og hvordan det skal presenteres for retten, og retten må akseptere dette. Som Robberstad uttrykker;
«Tradisjonelt begrunnes disposisjonsprinsippet med partenes frie rådighet over tvistegjenstanden utenfor prosess, altså deres alminnelige handlefrihet. Når folk fritt kan avtale om sakens gjenstand, må de ha fri rådighet over den også i prosessen.»59
Partenes forklaringsplikt setter med dette en markant begrensning i partenes frihet til å legge frem det materiell de ønsker, da partene kan pålegges å opplyse om forhold som er til ugunst for egen sak. Dette redelighetsprinsippet er begrenset til å omfatte «viktige» bevis, jf. tvl.
§ 21-4 (2), men det er i teorien uttalt at det ikke er begrenset til avgjørende bevis.60 Sannhetsplikten strekker seg derfor langt for forklaringer som ikke er til gunst for parten selv.
Som Hjort skriver er det en hårfin balanse mellom partenes plikt til å opplyse saken «riktig»
og «fullstendig», og partenes frihet til å velge hvilke bevis de ønsker å føre.61
Siktede i en straffesak har ikke en plikt til å forklare seg sannferdig. Dette følger av mangelen på straffereaksjoner ved falsk forklaring, og utledes av det sterke selvinkrimineringsvernet siktede har. Siktedes rett til ikke å forklare seg sannferdig kan føre til at man ikke oppnår et
56 NOU 2001: 32 s. 946.
57 Strandberg (2011) s. 177.
58 Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 454.
59 Robberstad (2018) s. 16.
60 Hjort (2016) s. 95.
61 Hjort (2016) s. 94.
18
materielt riktig resultat, men det er viktig å se at dette er nødvendig for å ivareta siktedes rettssikkerhet. Det er staten ved påtalemyndigheten som har ansvar for at sakens faktum er fullstendig og korrekt. Klarer ikke påtalemyndigheten å fremlegge de bevis som taler for siktedes skyld, skal saken henlegges av bevismessige grunner.62 Finner retten at det ikke er bevist ut over enhver rimelig tvil at siktede er skyld, skal siktede frifinnes.
3.3 Rettens formaning/oppfordring til sannferdig forklaring
Rekkevidden av sannhetsplikten er gjennomgått tidligere. En interessant side av dette, er hvordan partene blir opplyst om deres rettigheter og plikter. Jeg vil derfor gjøre en komparativ vurdering av reglene rundt rettens formaning/oppfordring til å snakke sannferdig.
I tvisteloven § 24-8 (4) heter det;
«Før forklaring gis, skal retten formane vitnet til å forklare seg sannferdig og fullstendig og gjøre klart for vitnet det ansvar som følger med uriktig forklaring og forsikring».
Bestemmelsen omfatter partene ved henvisning til bestemmelsen i tvl. § 23-2 andre ledd fjerde punktum. Retten skal altså formane partene om å forklare seg sannferdig og fullstendig.
I straffeprosessloven uttrykker den komparative bestemmelsen i § 91 første ledd at;
«Rettens leder spør siktede om han er villig til å forklare seg og oppfordrer ham til i så fall å forklare seg sannferdig.»
Siktede skal oppfordres til å snakke sannferdig. Lovgiver har valgt ulik ordlyd i tvl. § 24-8 (4) og strpl. § 91 første ledd. Formaning vil etter en naturlig forståelse av begrepene være et begrep med mer tyngde. Det brukes i sammenheng der personer skal oppleve formaningen som eneste alternativ å etterleve. Å formane kan defineres som å «oppfordre inntrengende».63 En oppfordring brukes i dagligtalen i større grad der det oppstilles alternative muligheter, men at det uttrykkes et ønske om at personen skal velge en bestemt retning. Jeg mener derfor at det er en naturlig forskjell i ordlyden, nettopp fordi bestemmelsene i seg selv reflekterer partenes ulike rettigheter og plikter.
I forarbeidene er det ikke uttalt noe om grunnen til at lovgiver har valgt ulik ordlyd i bestemmelsene. Det kan tenkes at grunnen til ulikheten er straffefølgene som er knyttet til uriktig forklaring i sivile saker etter straffeloven (heretter strl.) § 221 første ledd bokstav a.64
62 Øyen (2016) s. 222.
63 Landrø (1997) s. 145.
64 Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven).
19
En oppfordring fra retten har liten tyngde når det ikke knytter seg strafferettslige reaksjoner til falsk forklaring for siktede. Siktedes oppfordring om sannferdig forklaring vil derfor ikke bryte det vernet siktede har mot selvinkriminering.
Partene i en sivil sak må forsikre på ære og samvittighet at han eller hun vil fortelle den «rene og fulle sannhet», se tvl. § 23-2 andre ledd fjerne punktum jf. § 24-8 fjerde ledd andre punktum. Denne forsikringen må avgis muntlig i retten, og partene vil derfor ikke være i tvil om at de er underlagt en sannhetsplikt under rettsmøtet. Det kan diskuteres hvilken effekt forsikringen har. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å etterprøve partenes opplysninger, og partene kan tenke at uriktig forklaring aldri vil oppdages. Uavhengig av dette, er plikten til å avlegge forsikring viktig for å gjøre partene oppmerksom på sin plikt til å avgi en sannferdig og fullstendig forklaring, og kan virke sannhetsfremmende.
20
4 Regler som begrenser partenes forklaringer
4.1 Fellesprosessuelle utgangspunkter
Begge prosessformer bygger på prinsippet om fri bevisførsel. I tvisteloven er prinsippet om fri bevisførsel lovfestet i § 21-3;
«Partene har rett til å føre de bevis de ønsker. Unntak fra retten til å føre bevis følger av
§§ 21-7 og 21-8, kapittel 22 og øvrige bevisregler i loven her».
Prinsippet om fri bevisførsel er ikke lovfestet i straffeprosessloven, men er sikker rett.65 Høyesterett uttrykker det slik;
«Utgangspunktet i norsk straffeprosess er at partene har adgang til å føre de bevis de ønsker, fordi dette sikrer en best mulig opplysning av saken».66
Som Høyesterett påpeker, er fri bevisførsel avgjørende for å sikre at saken blir fullstendig opplyst, og for å komme frem til det materielt riktige resultatet. Partene skal derfor i utgangspunktet kunne føre ethvert relevant bevis til støtte for sin sak, og retten må ha rettslig grunnlag for å avskjære bevisene. Dette begrunnes i flere hensyn. For det første er siktedes tillit til domstolen avhengig av at han får ivaretatt sine interesser, og blir hørt.67 I tillegg er det partene som kjenner saken best, og bør føre alle bevis som er relevante for at saken skal bli best mulig opplyst.68 Det er likevel ulike hensyn som taler for å begrense hvilke beviser partene i begge prosessformer kan føre, herunder hva partene kan forklare seg om. Jeg vil se nærmere på de tilfellene der det er nødvendig å se bort fra utgangspunktene som er oppstilt i kapittel 3. Det kan være forklaringer som skal avskjæres av hensyn til korrekt og effektiv saksbehandling, eller av hensyn til enkeltpersoners integritet og sikkerhet.
4.2 Plikten til å oppgi personalia etter straffeprosessloven § 90
Ettersom siktede ikke har en plikt til å forklare seg, vil jeg se nærmere på opplysninger som siktede plikter å informere om. I strpl. § 90 heter det at; «[f]ørste gang siktede møter for retten, skal han spørres om navn, fødselsår og -dag, stilling og bopel (…)». I bestemmelsen er det henvist til strl. § 162, om brudd på identifikasjonsplikten. Av bestemmelsen fremgår det at siktede har en plikt til å oppgi korrekt navn, fødselsdato, stilling og bopel til offentlig myndighet som ber om det som ledd i tjenesteutøvelse. Strpl. § 162 omfatter alle personer, og
65 Rt. 1994 s. 610, på s. 614 og Rt. 1996 s. 1114, på s. 1118.
66 Rt. 2008 s. 605, i avsn. 13.
67 Øyen (2016) s. 352.
68 Øyen (2016) s. 352.
21
vil derfor gjelde partene i sivile saker på lik linje med siktede, men fordi siktede har en rett til å forholde seg taus, vil jeg se nærmere på plikten i relasjon til siktede.
Straffeprosessloven § 90 er utformet som en uttømmende liste over hvilke opplysninger som siktede er pliktig til å oppgi. Det har likevel utviklet seg en praksis i norske domstoler hvor siktede også blir spurt om familieforhold, forsørgelsesbyrde, inntekt og formue i sammenheng med de andre personopplysningene. Dette er opplysninger som lovgiver ikke har oppstilt i
§ 90. Det er derfor et problem at siktede kan oppfatte dette som opplysninger han har forklarings- og sannhetsplikt om. Lie uttrykker dette som en uvane fra domstolens side, som kan være vanskelig å endre.69
Juristforbundet ga i 2009 ut andre utgave av «Rettsmøtene skritt for skritt – Fremgangsmåten for rettsmøtene i tingretten». Dette heftet er primært retten mot dommerfullmektiger, og er ment som en veiledning i den praktiske utførelsen av rettsmøter.
Det blir uttalt i forordet til samlingen at tekstene er tilpasset rettsbokmalene i Lovisa, som er domstolenes saksbehandlingssystem.70 Ifølge Lie er disse malene rubrisert med plass til å fylle inn disse opplysningene, som i utgangspunktet ikke er omfattet av forklaringsplikten.71 Informasjonsheftet skal være en veiledning for nyutdannede jurister. Det er derfor underlig at heftet kun opplyser at «[d]et er vanlig at siktede også spørres om sivilstand, forsørgelsesbyrde, inntekt og formue, men loven krever det ikke, se § 90 (…)», uten noen nærmere drøftelse av bestemmelsen.72 Det blir ikke opplyst hvilke konsekvenser det har at siktede blir spurt om andre personopplysninger uten at han først blir informert om sin rett til å forholde seg taus, og at han ikke har forklarings- og sannhetsplikt slike opplysninger.
Under informasjonsheftets punkt 1.2.4 om «klager over parkeringsgebyrer og andre gebyrer etter vegtrafikkloven» blir dommeren informert om følgende i noten under opplysninger om personalia; «[s]e strpl. § 90. Det kan være relevant å spørre om inntekt og formue pga. ansvar for saksomkostninger».73
Det kan tenkes at denne utviklede praksisen strider mot siktedes selvinkrimineringsvern.
Grunnen er at slike opplysninger kan ha innvirkning på straffeutmålingen og saksomkostningene. Dette kan være opplysninger som siktede ikke har plikt til å oppgi, eller
69 Lie (2015) s. 274.
70 Skarning (2009) s. 5.
71 Lie (2015) § 90.
72 Skarning (2009) s. 22.
73 Skarning (2009) s. 16.
22
forklare seg sannferdig om, og bør derfor opplyses om dette. Spørsmålet blir derfor om disse opplysningene er en innskrenkning av siktedes rett til å forholde seg taus. Det er sagt lite i teorien ut over Lies beskrivelser av den uheldige praksisen, og jeg vil derfor gjøre en avveining av de momenter og hensyn jeg mener taler for og imot at en slik praksis kan opprettholdes.
Domstolen kan ikke gi uriktige opplysninger for å presse siktede til å forklare seg.74 Hvis en siktet nekter å svare på spørsmål om sin økonomiske situasjon, må domstolen være klar over at det ikke er adgang for en strafferettslig reaksjon for dette, som ved opplysninger om de lovfestede personalia. Hvis domstolen ikke er klar over det, og påpeker at nektelsen kan medføre straff, kan dette være i strid med strpl. § 92 annet ledd.
Siktedes rett til å forholde seg taus er et rettsgode enkeltpersoner har for vern av personlig integritet, og «mer kvalifiserte inngrep» må ha hjemmel i lov.75 Dette omtales som legalitetsprinsippet. Som Øyen skriver; «[l]ovhjemmel er derfor påkrevd hvis (…) domstolene ønsker å tvinge mistenkte til å bidra til sakens opplysning ved frihetsberøvelse [eller] løpende mulkt (…)».76 For å opprettholde et effektivt vern av siktedes rett til å forholde seg taus, er det viktig at domstolen ikke går ut over rammene som er oppstilt i strpl. § 90. Legalitetsprinsippet setter med dette en klar begrensning i domstolens handlefrihet. De opplysningene som er oppstilt i § 90 samsvarer med strl. § 162, hvor personer kan bøtelegges for å nekte og avgi korrekt personalia. Domstolen har derfor hjemmel i lov til å kreve sannferdig svar på opplysningene etter § 90. For familiære og økonomiske opplysninger er det ikke en tilsvarende mulighet for bøteleggelse.
Et annet moment i vurderingen er hvordan slike opplysningen kan stride mot siktedes selvinkrimineringsvern. Jeg har ikke funnet rettspraksis som vurderer problemstillingen. I en anmerkning til § 90 har Straffeprosesslovkomiteen uttalt;
«Ikke sjelden tas det i retten mer utførlige personalia av siktede, idet dommeren gjerne stiller spørsmål på grunnlag av personalia i politirapporten (jfr. påtaleinstruksens § 10 annet ledd).
Således er det vanlig å spørre om siktedes familiestand. Det kan dog ikke være grunn til å kreve dette i loven. Hva det kan være grunn til å spørre om i offentlig rettsmøte, vil bero på omstendighetene. I visse bagatellsaker kan det virke søkt å be opplyst familiestanden.»77
74 Strpl. § 92 annet ledd, jf. § 232 annet ledd annet punktum.
75 Øyen (2010) s. 18.
76 Øyen (2010) s. 18.
77 NUT 1969: 3 s. 188.
23
Det kan virke som at det kun er tatt stilling til hvilke opplysninger det er nødvendig å oppstille i loven, av hensyn til hvilke opplysninger retten trenger. Jeg kan ikke se at forarbeidene har tatt stilling til om det er opplysninger som siktede skal ha forklarings- og sannhetsplikt om, men at det er opp til retten å vurdere hva som vil være relevant av opplysninger i den konkrete saken.
Rui gir uttrykk for at siktede har en uinnskrenket rett til å forholde seg taus, med unntak av de opplysninger som følger av § 90.78 Han kommenterer ikke den domstolskapte praksisen med utvidede personopplysninger konkret, men han uttrykker at vernet av siktedes rett til å forholde seg taus og selvinkrimineringsvernet står svært sterkt.79
Siktedes rett til selv å velge hvilke personlige opplysninger han eller hun vil avgi til myndighetene, som kan omtales som siktedes privatsfære, er avgjørende i spørsmålet. Å være part i en straffesak er ikke en normal situasjon for en alminnelig person. Det er derfor svært viktig at rettssystemet beskytter borgerne mot inngrep fra det offentlige, og gjør siktede oppmerksom på sine rettigheter. Domstolen bør derfor opptre på en måte som klarlegger siktedes rett på en forståelig måte.
På den annen side kan hensynet til effektiv rettspleie gjør at det vil være mest prosessøkonomisk å få klarhet i disse opplysningene. Hvis det er snakk om et bøteforhold, er satsen for boten ofte fastsatt i forskrifter. Det er derfor nødvendig med opplysninger om siktedes inntekt.
Tidligere skulle siktede opplyse om tidligere straffer sammen med andre personalia.80 Departementet uttalte i forbindelse med utarbeidelsen av straffeprosessloven; «(…) spørsmålet om tidligere straffer bare bør tas opp når det har betydning for saken, og at det følgelig ikke hører med under personalia (…). Under en hovedforhandling blir framlegging av straffattest en del av bevisførselen (…)».81 Jeg mener det vil være naturlig å se dette som et signal på at andre opplysninger enn det som er opplistet i § 90 skal være en del av bevisføringen.
Etter denne avveiningen mener jeg at siktede ikke skal spørres om forsørgelsesbyrde, inntekt og formue før han har fått opplyst sin rett til å forholde seg taus. Slike opplysninger skal være en del av bevisvurderingen, og siktede skal ha en valgmulighet under sin forklaring om han
78 Rui (2009) s. 52.
79 Rui (2009) s. 52.
80 Bjerke (2019) kommentar til § 90.
81 Ot.prp.nr.35 (1978–1979) s. 128.
24
ønsker å opplyse dette. Det må være påtalemyndighetens oppgave å innhente opplysningene hvis siktede ikke er villig til å oppgi dette. Oppgir siktede slike opplysninger, men påtalemyndigheten mener at dette ikke stemmer, må det være deres oppgave å føre tilstrekkelig bevis for det.
4.3 Bevisforbud og bevisfritak 4.3.1 Innledning
Tvisteloven § 21-5 er gitt anvendelse ved henvisning i § 21-4. I bestemmelsen heter det;
«Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold (…) som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.»
Kapittel 22, nærmere bestemt §§ 22-1 til 22-7, setter begrensninger i partenes frie rådighet over egen sak og hvilke bevis de ønsker å føre, omtalt som henholdsvis disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Bestemmelsene omfatter ulike tilfeller der målet om et materielt riktig resultat må vike for andre tungtveiende hensyn, og partene skal forholde seg taus om visse opplysninger. Det er ikke prosessuelle hensyn som begrunner slik bevisavskjæring, men materielle hensyn.82 Dette er alt fra hensynet til rikets sikkerhet, vern av privatlivets fred og kildevern. Flere av bestemmelsene omfatter lovbestemt taushetsbelagt informasjon. I tillegg oppstiller kapittel 22 fritaksregler, hvor partene er fritatt fra å gi enkelte opplysninger av hensyn til personlig integritet og fare for straff.
I straffeprosessen er det flere bestemmelser som begrenser bevisføringen.83 I all hovedsak retter begrensningene seg mot påtalemyndigheten. Dette har sine fornuftige grunner, ved at siktede skal beskyttes mot overgrep fra myndighetene. Det er skrevet svært lite i juridisk teori om forbud mot bevisføring fra siktede med forsvarer, og forarbeidene gir heller igjen indikasjon på at siktede skal begrenses i sin forklaring. Jeg tolker dette som at siktedes rett til å forklare seg, og til å velge en aktiv forsvarsstrategi strekker seg svært langt. Siktedes frie forklaring er avgjørende for et helhetlig bilde av saken, og for å opprettholde siktedes tillit til domstolsbehandlingen.
4.3.2 Vandelbevis
Et av bevisforbudene som er felles i sivilprosessen og straffeprosessen, er forklaringer om personers vandel og troverdighet. Dette er regulert i strpl. § 134 og i tvl. § 22-6 (1). Et slikt forbud er ment for å beskytte en persons integritet der det ikke er relevant for saken, og sikre
82 Robberstad (2018) s. 279.
83 Se eksempel strpl. §§ 118-120 og § 292 a.
25
personer mot pågående og lite hensynsfull eksaminasjon.84 Straffelovens bestemmelse er utformet noe mindre strengt enn i tvisteloven. Begrunnelsen for et slikt bevisforbud er at en forklaring om personers vandel ofte vil være av liten betydning og relevans i den konkrete saken.85 Ordlyden i tvl. § 22-6 (1) første punktum uttrykker at det er et absolutt forbud mot å føre slike bevis. Annet punktum undergraver dette ved at den åpner for at retten likevel kan tillate slike beviser ført hvis det har vesentlig betydning for avgjørelsen. Bestemmelsens innhold vil derfor i realiteten samsvare med straffeprosessloven, hvor slike bevis bare kan føres i den utstrekning retten tillater det. I forbindelse med hva partene kan forklare seg om, er det ikke uttalt om siktede forklaring også er omfattet av denne begrensningen. Spørsmålet blir om siktede har en ubegrenset rett til å gi opplysninger om for eksempel en persons tidligere seksuelle atferd. I forarbeidene uttales det;
«For at en slik bestemmelse fullt ut skal nå sitt formål, vil det være nødvendig at den som ønsker å stille spørsmålet – enten dette er aktor eller forsvarer – er innstilt på å vise hensyn overfor vitnet. Dersom spørsmålet først blir stilt muntlig, vil en vesentlig del av skaden allerede være skjedd selv om retten treffer bestemmelse om at svaret kan gis skriftlig»86
Som forarbeidene fremhever, er bestemmelsen en begrensning i bevisførselen av hensyn til en persons privatliv, men gir uttrykk for at begrensningen retter seg mot påtalemyndigheten og forsvarer. Det fremgår av strpl. § 134 annet ledd annet punktum at spørsmål om vitners personlighet eller privatliv kan besvares skriftlig. Komiteen drøftet hvorvidt aktor og forsvarer kunne bruke slike opplysninger senere i sin prosedyre. 87 Jeg kan ikke se at siktede, som òg har en rett til å kommentere og stille spørsmål til vitner, ble nevnt spesielt i denne drøftelsen.
Det er en stor forskjell mellom at en person blir bedt om å svare på konkrete spørsmål om egen seksuelle historie, og at siktede gir opplysninger om en annens seksuelle atferd i sin forklaring. Jeg tolker derfor bestemmelsen som at påtalemyndigheten og forsvarer er pålagt å opptre hensynsfullt overfor eksempel vitner, mens siktede har en ubegrenset rett til å forklare seg om alle forhold han mener har betydning for saken. Dette er i overensstemmelse med det sterke vernet siktede har til å kommentere og imøtegå de forhold som blir forelagt han.
Uavhengig av dette står ikke siktede helt fritt til å si alt han vil under sin forklaring. Alle som er til stede under rettsmøtet, både i sivile saker og straffesaker, kan ilegges rettergangsstraff
84 Ot.prp. nr. 35 (1978-1979) s. 150.
85 Robberstad (2018) s. 285.
86 NUT 1969: 3 s. 210.
87 NUT 1969: 3 s. 211.
