SOSIALPOLITISK KALENDER
Sosialpolitisk kalender er et rent oppslagsverk med detal- jert oversikt over endringer av regelverk, satser og andre bestemmelser innenfor helse- og sosialpolitikken. Den er ment å være et verktøy for de som ønsker en enkel oversikt over de viktigste endringer i norsk sosialpolitikk i vid for- stand.
2. utgave av kalenderen er ajourført, men også sterkt om- arbeidet i forhold til den første utgaven. Den er tematisk be- tydelig utvidet, og den gir også en oversikt over de viktigste historiske begivenheter innenfor de enkelte felt.
JON M. HIPPE
SOSIAL POLITISK
KALENDER
ISBN 82-7422-018-8
FAFO
Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon
Fossveien 19 0551 Oslo 5
FAFO-RAPPORT NR. 082
Jon M. Hippe
SOSIALPOLITISK KALENDER
Oversikt over endringer av regelverk, satser og andre bestemmelser innenfor helse- og sosialpolitikken
FAFO-RAPPORT NR. 082
© Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon
2. utg. 1988
ISBN 82-7422-018-8
Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter be- stemmelsene i "Lov om opphavsrett til åndsverk", "Lov om rett til fotografi"
og "Avtale mellom staten og rettighetshavernes oganisasjoner om kopiering av opphavsrettslig beskyttet verk i undervisningsvirksomhet". Brudd på disse bestemmelsene vil bli anmeldt.
Omslag og trykk: Otto Falch NS
INNHOLD
Forord 5
1 Innledning 7
2 Alderspensjoner 14 - Historisk oversikt 14 - Rettigheter 1988 15
- Inntektsutvikling for pensjonister - Utvikling av grunnbeløp, særtillegg,
og særfradrag p.g.a. alder 17 - Regelendringer 19
16
minstepensjon
3 Andre tiltak - bostøtteordninger, gravferdshjelp, forlenget ferie 20
4 Uførhet og attføring 23 - Historisk oversikt 23
- Rettigheter uførepensjon, grunn- og hjelpestønad 24
- Utviklingen av grunn- og hjelpestønadene fra 1967 t i l 1988 26
- Rettigheter attføring 26 - Regelendringer 27
5 Sykelønnsordningen 30 30 31 32 - Historisk oversikt - Rettigheter 1988 - Regelendringer
6 Dagpenger ved arbeidsløshet 36 - Historisk oversikt 36
- Rettigheter 36 - Regelendringer 38
7 Forsørgertap m.v. - enker, barn, familiepleiere og enslige forsørgere 42
- Historisk oversikt 42 - Rettigheter etterlatte 43 - Regelendringer 47
8 Svangerskapspermisjon, barnetrygd m.v. 48 - Historisk oversikt 48
- Rettigheter fødselspermisjon 48 - Rettigheter ved barns sykdom 49
- Rettigheter og utviklingen i barnetrygden 49 - Utvikling av skatte- og inntektsfradrag ved
forsørgelse 49 - Regelendringer 53
- Samleoversikt: Rettigheter for enslige forsørgere 55
9 Egenbetaling for helsetjenester 57 - Rettigheter 1988 57
- Regelendringer 57
10 Samleoversikt, egenbetaling i helse- og sosialsektoren pr. 1988 62
11 Strukturelle endringer 64
- Oversikt over hovedendringer 64
12 Avgifter t i l Folketrygden 68 - Gjeldende regler 68
- Utviklingen av medlemsavgiftene t i l Folketrygden 69 - Utviklingen av arbeidsgiveravgiften t i l
Folketrygden 70
13 Oversikt over antall mottakere av trygd og sosialhjelp 71
14 Offentlige og private tjenestepensjoner - en oversikt 74
15 Oversikt over offentlige utredninger 77
Tabell og figurregister 82
Referanser 83
FORORD
Denne sosialpolitiske kalenderen er et rent oppslagsverk med detaljert oversikt over endringer av regelverk, satser og andre beste~~elserinnenfor helse- og sosialpolitikken.
Den gir ingen vurdering eller analyse av utviklingen i vel- ferdsstaten. Vår målsetting har vært å lage en kalender som kan være et verktøy for de som ønsker en enkel oversikt over de viktigste endringer i norsk sosialpolitikk i vid forstand.
Dette er 2. utgave av kalenderen. Det er foretatt en rekke utvidelser i forhold til førsteutgaven. Kalenderen gir nå også en oversikt over de viktigste historiske begivenhetene innenfor de enkelte områdene, og den er tematisk betydelig utvidet. Vi er fortsatt svært takknemlige for kommentarer og forslag til endringer.
Kalenderen er utarbeidet som en del av FAFOs dokumenta- sjonsprosjekt • Prosjektet er i sin helhet finansiert av Landsorganisasjonen og har som målsetting å gi en fort- løpende beskrivelse av utviklingen i velferdsstaten.
En takk skal rettes til Bente Bakken, Hilde Lorentzen og Axel Pedersen som har bidratt med nyttige kommentarer og praktisk bistand i arbeidet med kalenderen.
Jon Mathias Hippe
5
1 INNLEDNING
1.1 BEHOVET FOR EN KALENDER
Det utføres i dag et omfattende forsknings- og utrednings- arbeid omkring velferdsstaten på FAFO. I tilknytning til dette arbeidet har vi sett et behov for en mer helhetlig oversikt over hvilke sosialpolitiske rettigheter vi har, og ikke minst når og hvordan disse har endret seg. De offent- lige velferdsordninger utgjør et så omfattende ~g kompli- sert system at det kan være svært vanskelig å holde over- sikt over de ulike ordninger, og raskt få tak i informasjon om hvordan disse har utviklet seg.
Kunnskap om de enkelte detaljvedtak er likevel svært avgjø- rende for å kunne vurdere sosialpolitikkens utvikling.
Mange endringer i regelverk og i ytelsesnivå gjennomføres uten særlig oppmerksomhet, og går lett i glemmeboka. Ved å sette informasjon om mindre endringer i system kan vi få større innsikt i velferdsstatens utvikling. Denne sosial- politiske kalender er derfor et forsøk på å møte behovet for en mer detaljert "bokføring". Kalenderen er ment å være et rent oppslagsverk som synliggjør også de "små" politiske vedtak, og som dermed gjør oss bedre i stand til å vurdere både den enkelte mottakers situasjon og velferdsstatens samlede utvikling.
I løpet av BO-tallet har velferdsstatens utvikling i stadig sterkere grad blitt drøftet i politiske og forskningsmes- sige sammenhenger. Påstander står ofte mot hverandre, og debatten kan virke svært forvirrende for både politikere, fagfolk og ikke minst den enkelte mottaker av velferds- ytelser. På den ene siden fokuseres det på en sterk vekst i de offentlige utgiftene til helse- og sosialformål. på den andre siden angripes myndighetene for brutte løfter om regulering av de trygdedes inntekter og pressproblemer innenfor helse- og sosialtjenestene. At det i denne debat- ten vises til ulike opplysninger om endringer i de totale
offentlige helse- og sosialutgifter, bidrar i liten grad til å klargjøre hvor den norske velferdsstaten er på vei.
En økning i sosiale utgifter behøver ikke å innebære en forbedring av mottakernes situasjon, men kan rett og slett være et resultat av at antall mottakere har økt. Utgifts- utviklingen kan forklares ved hjelp av reglene for hvem som har krav på en ytelse, nye stønadsberettigede og endringer i ytelsesnivå. Fokusering på den totale utgiftsutviklingen vil derfor lett kunne tilsløre vedtak av stor betydning.
Denne kalenderen kan være et hjelpemiddel for de som ønsker en mer detaljert kunnskap om velferdsstaten, eller for de som bare ønsker å få oversikt over sine egne rettigheter.
1.2 VELFERDSSTAT OG VELFERDSSAMFUNN
Vi har i denne kalenderen konsentrert oss om de offentlige velferdsordningene~ Det er i norsk sammenheng naturlig å legge hovedvekten på det offentlige velferdsapparat. Norge betraktes gjerne som et typisk eksempel på en særlig gruppe av velferdsstater, først og fremst kjennetegnet ved at man satser på å løse sosiale behov gjennom politiske mekanis- mer, ikke gjennom arbeidsmarkedsbaserte ordninger eller i det individuelle markedet. Det man ofte kaller den insti- tusjonelle velferdsstatsmodellen er kjennetegnet av at man søker å utforme sosialpolitiske ordninger som omfatter hele befolkningen: Universalisme erstatter selektive ord- ninger, ulike grupper behandles likt og det finansielle ansvaret ligger på samfunnet som helhet. Helse- og sosial- politikken knyttes til spørsmålet om behov og fordeling, ikke arbeidsmarkedsposisjon og individuell kjøpekraft.
Andre land har imidlertid valgt andre velferdsløsninger hvor familien, markedet eller arbeidsplassen spiller en langt mer betydningsfull rolle som arenaer for produksjon og fordeling av velferdsgoder.
på tross av dette utgangspunktet kan det også i Norge være
grunn til å vie velferdssystemene utenfor det offentlige apparatet større oppmerksomhet. For det første spiller disse fordelings arenaene allerede en betydelig rolle i norsk helse-og sosialpolitikk. Innenfor husholdningene utføres det et omfattende omsorgsarbeid for syke og pleie- trengende, en omsorgsinnsats som har vært anslått til over 70 000 årsverk (Lingsom 1985). Velferdsordninger knyttet til arbeidsplassen har også stor betydning for vår velferd i form av tjenestepensjoner, bedriftshelsetjeneste, barne- hager m.v.
Rundt l million arbeidstakere er med i en tjenestepensjons- ordning (Hippe & Pedersen 1988). I det individuelle marked omsettes velferdsordninger fra pensjonsforsikringer til sykehusopphold. Disse tjenestene har imidlertid pr. i dag ikke noe stort omfang.
For det andre ser vi en økende interesse for velferdsord- ninger utenfor velferdsstaten. Det kan vokse fram en ny balanse mellom universelle offentlige velferdssystemer og arbeidsmarkedsbaserte systemer: Det er en sterk vekst i tjenestepensjonsordninger, offentlig ansatte har forhandlet seg fram til lengre svangerskapspermisjon enn andre ar- beidstakere, i forbindelse med tarriffoppgjøret 1988 ble man enige om å innføre 65 års pensjonsalder, en rekke arbeidsplasser tilbyr sine ansatte og deres familier helse- tjenester og barnehager m.v. Kombinasjonen av stagnasjons- tendenser i de offentlige velferdsytelser og framveksten av alternative løsninger er i ferd med å endre det norske velferdssamfunnet.
En ensidig fokusering på det offentlige velferdstilbud kan derfor gi et ufullstendig bilde av det norske velferds- samfunn. Vi har derfor på enkelte punkter valgt å ta med opplysninger om velferdsrettigheter også utenfor de offent- lige ordningene.
1.3 HVA OMHANDLER KALENDEREN?
Vi har i denne sosialpolitiske kalenderen sett på følgende områder:
- alderspensjon og andre eldrepolitiske tiltak - uførepensjon
-grunn- og hjelpestønad - attføringspenger - sykelønnsordningen
- dagpenger ved arbeidsløshet
- forsørgertap og enslige forsørgere - svangerskapspermisjon og barnetrygd m.v.
- egenbetaling i helse- og sosialsektoren
- strukturelle endringer i velferdsstatens oppbygning - avgifter til Folketrygden
- mottakere av trygd og sosialhjelp - tjenestepensjoner
- offentlige utredninger om velferdsstatsproblematikk Kalenderen er bygd opp etter temaene gjengitt over. Under hvert av disse områdene presenteres først en historisk oversikt over de sentrale reformer med utgangspunkt i det året vedtaket ble fattet. Den historiske oversikten skal gi et kort bilde av hovedtrekkene i utviklingen fram til i dag. Under punktet regelendringer gjennomgås derimot i detalj alle årlige endringer foretatt etter 1975. Det kan derfor være visse overlappinger mellom den historiske over- sikten og gjennomgangen av regelendringer.
De gjeldende rettigheter pr. 1988 blir presentert under overskriftene "vilkår for ytelsen", "varighet" og "satser".
For de ulike stønadssatsene har vi inkludert en oversikt tilbake til 1975. Det er imidlertid ikke bare ytelsesni- vået, kriterier for tildeling av ytelser og eventuell egenbetaling som bestemmer den reelle verdi aven ytelse.
Ikke minst har de til enhver tid gjeldende skatteregler stor betydning. vi har derfor også tatt med visse særregler om inntektsfradrag eller skattefradrag som gjelder for enkelte skatteytergrupper.
I tillegg til beskrivelsen av hvordan de enkelte velferds- ytelser har utviklet seg, har vi tatt med oversikter på enkelte andre områder med stor sosialpolitisk betydning:
Egenbetalingsregler i he1se- og sosialsektoren, avgifter
t i l folketrygden, de viktigste strukturelle endringer i velferdsstatens organisering, stønadsmottakere og offent- lige utredninger. Dette er gjort for å gjøre kalenderen t i l et verktøy for de som i sammenheng med jobb eller i faglig og politisk aktivitet raskt trenger en del sentrale opplys- ninger om velferdsstatens utvikling.
1.4 NYE FORSLAG
Når denne kalenderen går i trykken avsluttes arbeidet med en del svært viktige helse- og sosialpolitiske saker:
Folketrygdens framtid, nytt system for egenbetaling i helse- og sosialsektoren og ny lov om sosialomsorg. Det vil derfor relativt raskt kunne komme vesentlige endringer innenfor disse feltene. Kalenderen bygger imidlertid bare på de vedtak som er fattet. Forslagene t i l nye egenbeta- lingssatser er derfor f.eks. ikke tatt med under oversikten over egenbetalinger.
1.5 BEGREPER, ORD OG UTTRYKK
Før vi går over t i l selve kalenderen vil vi nevne en del begreper som ofte brukes i tilknytning t i l de ytelsene vi har tatt for oss. Svært mange av disse uttrykkene er hentet fra Folketrygdloven:
- TRYGDET: En trygdet person er den som er omfattet av Folketrygden. Trygdet i folketrygden er - med få unntak- alle som er bosatt i Norge, uansett statsborgerskap. Per- soner som er lønnede arbeidstakere i Norge uten å være bosatt i landet, er også trygdet.
- TRYGDETID: Den tiden en person har vært trygdet i Norge.
For å få rett t i l de fleste kontantstønader fra folketryg- den må man ha en viss minste trygdetid. I de fleste til- feller tre år. Trygdetiden tjener dessuten som grunnlag for utmåling av grunnpensjonens størrelse. For å få fulle
grunnytelser i folketrygden må man ha 40 års trygdetid.
Trygdetid er den tid en person har vært trygdet etter folketrygdloven fra fylte 16 år. Er man bosatt i landet når krav om stønad settes fram, blir også botid i Norge før 1.
januar 1967 regnet som trygdetid. Inntreffer stønadstil- fellet før den trygdede fyller 67 år, skal dessuten tiden fram til vedkommende fyller 67 år regnes som trygdetid. Er trygdetiden kortere reduseres ytelsen tilsvarende. En innvandrer som flytter til Norge 40 år gammel vil ved 67 års alder få 27/40 av full grunnpensjon.
- GRUNNPENSJON: Rett til grunnpensjon har personer som har vært trygdet i tilsammen tre år. Full grunnpensjon krever 40 års trygdetid.
For en pensjonist som ikke er gift, eller som er gift med en ektefelle som ikke er pensjonist i folketrygden til- svarer full årlig grunnpensjon grunnbeløpet. To pensjo- nister som er gift får hver en full årlig grunnpensjon på 75% av grunnbeløpet. Forsørges ektefelle som ikke er pen- sjonist i folketrygden gis det et tillegg som tilsvarer 50%
av grunnpensjonen som vedkommende har rett til. Det gis også tillegg for forsørgede barn under 18 år tilsvarende 25% av grunnbeløpet for hvert barn.
- GRUNNBELØPET (kalt G): For å sikre at stønadssatsene blir regulert er folketrygden bygd opp rundt et regulerbart grunnbeløp. G er en beregningsfaktor i folketrygden:
1) G bestemmer opptjening av pensjonspoeng,
2) Enkelte delytelser i folketrygden blir beregnet som andeler av G,
3) Når G endres, endres stønader som beregnes på grunnlag av G. Dette gjelder de fleste pensjonsytelser.
- KOMPENSASJONSTILLEGGET: Dette tillegget ble gitt som en kompensasjon til de trygdede for innføring av merverdi- avgiften i 1970. Kompensasjonstillegget er ikke knyttet til grunnbeløpet og har ikke blitt endret siden innførin-
gen. Tillegget utgjør kr. 500 pr. år for enslige og kr. 375 pr. år pr. person for ektefeller som begge er pensjonister.
- SÆRTILLEGGET: Ytes til personer som ikke har (eller har svært liten) tilleggspensjon. Særtillegget fastsettes årlig av Stortinget i forbindelse med regulering av grunnbelø- pet.
- MINSTEPENSJON: Summen av grunnbeløp, kompensasjonstillegg og særtillegg.
- PENSJONSGIVENDE INNTEKT: En trygdets lønnsinntekt eller annen ervervsinntekt fra fylte 17 år.
- PENSJONSPOENG: Beregnes på grunnlag av pensjonsgivende inntekt. Inntekt mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet teller bare med en tredjedel. Utregning av pensjonspoeng gjennom- føres ved å trekke grunnbeløpet fra pensjonsgivende inntekt i kalenderåret, deretter divideres den resterende inntekten med gjennomsnittlig grunnbeløp for det året den er opp- tjent. Resultatet blir poengtallet.
- SLUTTPOENGTALL: Gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtall den trygdede har opptjent.
- FULL TILLEGGSPENSJON: Den trygdede må normalt ha hatt en arbeidsinntekt større enn grunnbeløpet i minst 40 år etter 1966 fra vedkommende fyller 17 år til fylte 69 år. I en overgangsperiode gjelder visse særregler om pensjonsopp- tjening for inntekt inntil 5 ganger grunnbeløpet. Den som var under 50 år, men over 30 år pr. l/l 1967, får rett til full tilleggspensjon hvis arbeidsinntekten var større enn grunnbeløpet i alle år fra og med 1967 til og med fylte 69 år. Den som var over 50 år i 1967 må ha over 20 opptje- ningsår for å få rett til full pensjon.
Full tilleggspensjon utgjør 45 prosent av det beløp som framkommer når det gjeldende grunnbeløp multipliseres med sluttpoengtallet.
2 ALDERSPENSJONER
HISTORISK OVERSIKT
1916 Den første kommunale trygdeordning "for personer over 65 år som er ute av stand til å forsørge seg selv"
iverksatt. I 1922 omfattet slike kommunale ordninger 40% av befolkningen. Pensjonen var behovsprøvd og ytelsene utmålt etter skjønn.
1923 Stortinget vedtok en nasjonal alderstrygd. Trygden var behovsprøvd og finansiert gjennom generelle skat- ter. Vedtaket ble av økonomiske årsaker aldri gjen- nomført.
1936 Nasjonal alderspensjon innført. Dette forslaget ble første gang fremmet i Stortinget i 1844. Pensjonen var behovsprøvd med 70 års pensjonsalder. Ordningen ble finansiert aven pensjonsavgift på 1% av inntek- ten innenfor en øvre og nedre inntektsgrense.
1949 Egen pensjonstrygd for sjømenn ble vedtatt. Senere innførtes også egen pensjonstrygd for skogsarbeidere (1951), fiskere (1959) og reindriftssamer (1970).
Etter at folketrygden ble innført er pensjonstryg- denes hovedoppgave å yte alderspensjon til personer under 67 år. Ordningene inneholder også særregler for opptjeningstid.
1957 Behovsprøving av alderstrygden falt bort. Alderstryg- den for et ektepar tilsvarte 32% av gjennomsnittlig bruttolønn for mannlig industriarbeider.
1966 Lov om folketrygd. Inntektsavhengig tilleggspensjon ble innført i forbindelse med Folketrygden. Det ble satt en felles øvre grense for avgiftsbetaling og pensjonsopptjening på 8 ganger Folketrygdens grunn- beløp.
Nivået på minsteytelsene ble hevet til 36% av gjen- nomsnittlig bruttolønn for mannlig industriarbeider for ektepar. Folketrygdloven hadde som forutsetning at minsteytelsene (grunnbeløpet) for fremtiden skulle reguleres ved endring i det alminnelige inntektsnivå.
1969 Det blir innført en spesiell tilleggspensjon for de som ikke har kunnet opptjene rettigheter eller har tjent opp få pensjonspoeng: Særtillegg. Særtillegget ble i praksis en garantert minste tilleggspensjon.
1970 Midlertidig lov om førtidsalderspensjon med rett til pensjon mellom 67 og 70 år. Det var et vilkår at den trygdede hadde nedsatt arbeidsevne, og den pensjonen som ble tatt ut ble varig redusert. Tallet på før- tidspensjonister kom aldri over 600.
1970 Avgiftsgrunnlaget for innbetaling til Folketrygden ble hevet til 12 ganger grunnbeløpet. Også taket for pensjonsopptjening ble hevet til 12 G. Men for opp- tjening talte bare 1/3 av inntekten mellom 8 og 12 G med.
1973 Pensjonsalderen ble satt ned fra 70 til 67 år, men med mulighet for å vente til 70 år. Den førtidige alderspensjonen ble opphevet og ytelsene fra denne ordningen ble omregnet til full alderspensjon.
1986 Taket på 12 ganger grunnbeløpet på innbetalinger til folketrygden ble fjernet, mens taket på inntekt som ga grunnlag for pensjonspoeng ble oppretthold.
1988 Det ble innført en avtalefestet rett til å gå av med pensjon ved 65 år (AFP). I privat sektor ga AFP ar- beidstakere rett til å gå av ved 65 år etter 1.1.- 1990. Pensjonen tilsvarer folketrygdens ytelser. I offentlig sektor ble partene derimot enige om at pensjonen skulle tilsvare full tjenestepensjon fra 65 år.
ALDERSPENSJONER - RETTIGHETER 1988
VILKAA FOR YTELSEN: Omfattet av Folketrygden i minst tre år, og fylt 67 år. Man kan vente med å ta ut full pensjon til man har fylt 70 år. Summen av pensjon og arbeidsinntekt for de mellom 67 og 70 år skal ikke utgjøre mer enn 80% av tidligere arbeidsinntekt.
VARIGHET: Fra fylte 67 år til død.
SATSER: Alderspensjonister som ikke har tjent opp (eller har opptjent svært liten) tilleggspensjon mottar minste- pensjon. Minstepensjonene består av grunnbeløpet, særtil- legget og kompensasjonstillegget. Etter reguleringen 1/4-88 er minstepensjonen for enslige kr. 49 170 og kr. 79 645 for ektefeller der begge er minstepensjonister.
Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av tidligere ar- beidsinntekt og antall opptjeningsår og grunnbeløpets størrelse. Det er pensjonsgivende inntekt som bestemmer størrelsen på tilleggspensjonen. For å få tilleggspensjon må den trygdede ha hatt arbeidsinntekt i mer enn 3 år, og i hvert av disse årene må inntekten ha vært større enn grunn- beløpet. på grunnlag av pensjonsgivende inntekt beregnes pensjonspoeng. For å få full tilleggspensjon kreves det at man har opptjent pensjonspoeng i 40 år. Når pensjonen skal beregnes velges de 20 best~ årene ut, og det daværende grunnbeløpet multipliseres med opptjente pensjonspoeng.
Full tilleggspensjon skal utgjøre 45% av det beløp som da framkommer. I dag eksisterer det et tak på pensjonsgivende inntekt på 12 ganger grunnbeløpet, mellom 8 og 12 ganger
grunnbeløpet regnes bare 1/3 av inntekten med i beregnin- gen.
EKSEMPEL PÅ. BEREGNING AV TILLEGGSPENSJONEN: En enslig trygdet har 40 poengår, sluttpoengtallet er 4 (se innled- ningen for utregning av sluttpoengtall), grunnbeløpet er kr. 31 000. Tilleggspensjonen blir da: 31 000 x 4 x 0,45 =.
kr. 55 800.
Samlet pensjon pr. 1/4-88 blir:
Grunnpensjon (G) ••••••••••••.•••••••••• kr. 31 000 Kompensasjonstillegg ••••••••.•••••••••• kr. 500 Tilleggspensjon ••••••••••••••••••••••••~k&r~.~5~5~.~8~O~O
Samlet pensjon ••••••••••••••••.•••••••• kr. 87 300
Figur 1: Inntektsutvikling før skatt for enslig minste- pensjonist og tilleggspensjonist fra 1970 t i l 1988. 1987- kr. Tilleggspensjonen er beregnet ut fra et sluttpoengtall på 4.
PENSJONER
1970-1988
90.000 ~---...,
80.000
70.000
50.000
T gga- p. on
40.000
__---P.
M30.000
+--.--,-.--...--.--,-.--...--.--,-.--...--.--.,-.-..-,
70 71 72 73 74 75 78 77 78 79 80 81 82 83 84 85:86 87 88
Tabell 1: Utvikling av GRUNNBELØPET, årlig gjennomsnitt i løpende og i 1987-priser. 1975 - 1988.
1975 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988
Løpende priser:
10 800 16 633 18 658 20 667 22 333 23 667 25 333 27 433 29 267 30 850
Faste priser:
29 019 29 861 29 483 29 329 29 234 29 159 29 531 29 830 29 267 29 307*
Kilde: Rikstrygdeverket
*
Antatt prisstigning på 5% i 1988.Tabell 2: Utvikling av SERIILLEGGET i , av grunnbeløpet, for enslige oc] ektepar hvor begge er pensjonister.
1975 - 1988. Arlig gjennomsnitt i parentes.
Enslige: Ektepar:
1975 pr. 1111 21.5 (18.6) 20.25 (17.3) 1980 pr. 115 44,0 (43.3) 41,0 (41.0) 1981 pr. 115 48,0 (46.7) 45,0 (43.7) 1982 pr. 1/5 49, O (48.7) 46,0 (45.7) 1983 pr. 115 51,5 (50.7) 47,5 (47.0) 1984 pr. 115 52,5 (52.2) 48,5 (48.2) 1985 pr. 1/5 53, O (52.8) 49,0 (48.8) 1986 pr. 1/1 54,5 (54.5) 49,75 (49.75)
1987 54,5 (54.5) 49,75 (49.75)
1988 pr. 1/1 55,0 50,25
1988 pr. 1/4 57.0 (56.5) 52.25 (51.75) Kilde: SSB, Skatter og overføringer til private, Rapporter
86/12 og Rikstrygdeverket for 1988.
Tabell 3: Utvikling av MINSTEPENSJON for enslige og ektepar hvor begge er pensjonister.
Tabellen viser minsteytelser pr. år for alderspensjonister med full trygdetid og uførepensjonister med full uførepen- sjon. Minstepensjon til enslig består av grunnbeløpet, særtillegget og kompensasjonstillegget (500 kr). For ekte- feller består minstepensjonen av 75% grunnbeløpet, særtil- legget og 375 kr. i kompensasjonstillegg for hver av ekte- fellene. Tabellen viser løpende og faste priser (1987 kr.) • Arlig gjennomsnitt. 1975 : 1988.
ENSLIGE EKTEPAR
løpende faste løpende faste
1975 13 308 35 757 20 696 55 608
1980 24 344 43 705 39 339 70 625
1981 27 882 44 058 45 066 71 211
1982 31 228 44 316 50 634 71 854
1983 34 153 44 706 55 249 72 321
1984 36 517 44 991 59 057 72 761
1985 39 219 45 717 63 496 74 016
1986 42 884 46 631 69 196 75 242
1987 45 717 45 717 73 770 73 770
1988 48 780 46 341 78 955 75 007
Kilde: Egne beregninger basert på tabell 1 og 2.
Tabell 4: SÆRFRADRAG PGA. ALPERH.y. (Skattelovens paragraf 77).
Gis som fradrag i inntekten. Ektefeller gis til sammen samme fradragsbeløp som enslige. Fra 1988 gis fradraget bare ved kommuneskatteligningen. Fradragets betydning blir dermed sterkt redusert.
1975 9 200 1980 13 200
1976 10 900 1981 16 500
1977 12 400
1982-87 17 700
1978 13 200
1988 18 720
1979 13 200
Fra 1983 skal skatteytere med rett til dette fradraget og inntekter som ikke overstiger Folketrygdens grunnytelser medet bestemt beløp, gis et ekstra særfradrag for å sikre at inntektene ikke blir skattlagt. Dette ekstrafradraget ble gitt når inntekten ikke oversteg grunnytelsene med følgende beløp (Skattelovens paragraf 78 nr. 2):
1983: kr. 3 000 for enslige og kr. 4 500 for ektepar.
1984 kr. 4 000 for enslige og kr. 6 000 for ektepar.
1985 kr. 4 500 for enslige og kr. 7 000 for ektepar.
1986 kr. 6 500 for enslige og kr. 8 000 for ektepar.
1987 kr. 7 000 for enslige og kr. 9 000 for ektepar.
1988 kr. 7 500 for enslige og kr. 10 000 for ektepar.
Kilde: SSB, som tabell 2.
REGELENDRINGER
1981
Reguleringstidspunktet for grunnbeløpet i alderstrygden flyttes fra 1. januar t i l 1. mai.
1982
For pensjonister som er innlagt i helseinstitusjon ut- betales full pensjon i en måned etter innleggelse. Tid- ligere var det ingen avkorting av pensjonen før etter 3 måneder.
1984
Muligheten for opptjening av ventetillegg (dersom man mellom 67 og 70 år valgte å ikke ta ut deler av sin pen- sjon) opphører fra 1. april 1984. Ventetillegg opptjent før denne dato betales ut til mottakerens død.
Særreglene for beregning av tilleggspensjon for ektefeller avskaffes. Tidligere ble det faktiske poengtall økt med 1 for den av ektefellene som hadde det laveste antall poeng- år.
1988
Særfradrag p.g.a. av alder m.v. gis ikke lenger ved fast- settelse av nettoinntekt ved statsskatteligningen. Fra- draget gis ikke ved beregning av den nye toppskatten.
3 ANDRE TILTAK
FERIE FOR ARBEIDSTAKERE OVER 60 .AR - RETTIGHETER 1988 Arbeidstakere over 60 år har rett til 6 dager lengre ferie pr. år.
BO-STØTTEORDNINGER - RETTIGHETER 1988
STATEN VED HUSBANKEN gir bostøtte for å minske boutgiftene for husstander som har lav inntekt i forhold til boutgif- tene.
vrLKAR FOR YTELSEN:
Husstanden* må ha enten:
- barn under 18 år, person over 65 år,
person med uførepensjon, grunnstønad, hjelpestønad eller yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven,
person som har attføringspenger, etterlattepensjon eller overgangsstønad etter folketrygdloven, eller
person med yrkesskadetrygd eller krigspensjon.
Det kan også søkes bostøtte dersom et medlem i husstanden mottar stønad etter lov om sosialomsorg.
* Enslig blir også regnet som husstand.
Boligen må enten:
- være bygd ferdig etter l. januar 1978,
- eller om den er eldre, ha lån i Husbanken eller i Land- bruksbanken. Utbedringslån fra kommunen gjør også at huset kommer inn under ordningen.
Skal husstanden få bostøtte må minst et av vilkårene for husstanden og et av vilkårene for boligen være oppfylt.
Tildeling av bostøtte er også avhengig av at husstandens inntekt ikke overstiger en øvre grense avhengig av antall personer i husstanden.
SATSER: Hovedregelen er: Hvis husstandens boutgifter er større enn det som er rimelig, får husstanden dekket 70% av denne forskjellen i bostøtte.
Boutgift beregnes som summen av renter og avdrag på lån, avgifter til kommunen, driftsutgifter på boligen, eiendoms- skatt og festeavgift. Utgifter til f.eks. lys og oppvarming blir ikke regnet med. Minste rimelig boutgift utgjør omlag 20% av inntekten for en enslig minstepensjonist. Prosent- andelen for rimelig boutgift øker ved økende inntekt. Ved flere personer i husstanden reduseres rimelig boutgift.
KOMMUNENE YTER TILSKUDD TIL REDUKSJON AV BOUTGIFTER FOR ELDRE OG UFØRE. Denne bostøtten fordeles gjennom de kom- munale sosialkontorene.
VILKiR FOR YTELSEN: For å få tilskudd må følgende vilkår være oppfylt:
- være alders, uføre- eller etterlattepensjonist, - ikke ha andre inntekter enn summen av folketrygdens
minstepensjon og andre inntekter med inntil 10% av minstepensjonen, eller være uføretrygdet før fylte 21 år.
- ha boutgifter som overstiger 15% av inntekten.
Pensjonist som bor sammen med ektefelle som ikke er pen- sjonist, har ikke krav på støtte dersom ektefellenes sam- lede inntekter overstiger 110% av folketrygdens minste- ytelser.
SATSER: Dersom midlene strekker til skal alle tilskudds- berettiqede søkere få dekket differansen mellom reelle boutgifter og 15% av minstepensjonen fullt ut.
GRAVFERDSHJELP - RETTIGHETER 1988
Når en trygdet dør, gis det gravferdshjelp. Gravferds- hjelpen gis også hvis en forsørget ektefelle eller et barn under 18 år dør mens de oppholder seg i landet, selv om de ikke er trygdet hvis forsørgeren er trygdet. Gravferds- hjelpen er kr. 4 000.
REGELENDRINGER
1976
For arbeidstakere over 60 år innføres forlenget ferie på 6 dager.
1977
Sosialdepartementet innfører en bostøtteordning for al- ders-, uføre- og etterlattepensjonister som et ledd i det kombinerte inntektsoppgjøret. Ordningen ble innført som et alternativ til generell pensjonsopptrapping. Tilskuddet til reduksjon av boutgiftene fordeles gjennom de kommunale sosialkontorene.
1981
Gravferdshjelpen frikobles fra automatisk regulering etter grunnbeløpet, og fastsettes ved årlige Stortingsvedtak.
22
1982
Fra dette året bevilges det et driftstilskudd over stats- budsjettet til pensjonistenes organisasjoner. Tilskuddet har i sin helhet gått til Norsk Pensjonistforbund.
1984
Inntektsgrensen for å få bostøtte fra kommunen for pensjo- nister økes fra 100% av Folketrygdens grunnbeløp til 110%.
(Boutgiftene må fortsatt utgjøre minst 15% av inntekten) • 1987
Husbankens bostøtteordning endres på to punkter. Det ble strammet inn på reglene for privatfinansierte boliger. For å komme med i ordningen må disse boligene være bygd ferdig etter 1 januar 1978, mot tidligere 1. januar 1974. For barnefamiliene ble reglene gunstigere ved at prosentsatsen som brukes ved utregningen av bostøtten ble økt til samme nivå som for husstander med pensjonister.
4 UFØRHET OG ATIFØRING
HISTORISK OVERSIKT
1894 Den første norske trygdelov. Lov om ulykkesforsik- ring ble vedtatt av Stortinget. Loven omfattet indu- striarbeidere og enkelte andre grupper. Nye grupper ble etterhvert inkludert i loven: Skogsarbeidere, fiskere, jordbruksarbeidere og sjømenn. Premien ble betalt av arbeidsgiver.
1916 Enkelte kommuner innførte behovsprøvd uføre- og al- derspensjon i perioden etter 1916. Iverksettingen av uføretrygden i disse ordningene tok imidlertid svært lang tid.
1936 Midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre. Ytel- sene var behovsprøvde og det ble stilt strenge medi- sinske krav til blindhet eller uførhet. Stønaden ble gitt mellom 19 og 70 år. Av finansielle årsaker ble stønad til blinde bare gitt mellom 19 og 65 år.
1947 Satsene for blinde og vanførehjelpen ble koordinert med alderstrygden. Det ble også gjennomført en viss oppmyking av adgangskriteriene. Aret etter ble inva- liditetsgraden for mottagelse av stønad satt ned fra 90 til 80% invaliditet.
1953 Lov om hjelp til blinde og vanføre ble revidert.
Aldersgrensen ble senket fra 19 til 16 år. Det vik- tigste var imidlertid at det ble gitt blindehjelp også når blindhet inntrådte mellom 65 og 70 år.
1958 Ulykkesforsikringen omfattet alle lønnstakere. Ord- ningen kalles yrkesskadetrygd, og begrepet arbeids- ulykker ble utvidet til også å omfatte yrkessykdom- mer.
1960 Det ble innført uførepensjon ved tap av 2/3 av ar- beidsevnen. ytelsene var de samme som ved alders- pensjon. Langt flere uføre fikk med denne ordningen rett til pensjon enn fra den gamle blinde- og van- førehjelpen.
Samme år ble også lov om attføringshjelp vedtatt.
Målsettingen var å bygge opp et attføringsapparat som kunne gi opplæring og trening til de uføre som var omfattet av den nye loven om uførepensjon med sikte på tilbakeføring til en yrkesaktiv tilværelse.
1966 Uføretrygd og attføringshjelp ble innlemmet i Folke- trygden. Uføretrygden utvides dermed med
en inntekts-
avhengig tilleggspensjon.
1971 Ytelsene under attføring utvides til også å omfatte stønad til forbedring av den allmenne funksjonsevnen.
1971 Yrkesskadetrygden ble innlemmet i Folketrygden.
1973 Uførebegrepet for personer i aldersgruppen 64 - 67 år ble utvidet ved at alderssvekkelse ble likestilt med sykdom.
1975 Nedre grense for rett til uføretrygd ble senket fra 18 til 16 år.
1980 Folketrygdens 70-årsgrense for rett til stønad ved uførhet ble opphevet for grunn- og hjelpestønad.
1981 Unge uføre (før 21 år) fikk rett til automatisk tilleggspensjon.
UFØREPENSJON - RETTIGHETER 1988
VILKAR
FOR YTELSEN: Pensjonen ytes til personer over 16 år som pga. sykdom, skade eller lyte har fått sin ervervsevne varig nedsatt med minst 50 prosent. Det er en forutsetning atuførheten inntraff før fylte 67 år, at medisinsk behandling er gjennomgått og at hensiktsmessig attføringstiltak er forsøkt gjennomført eller vurdert. Den siste forutsetningen kan på bestemte vilkår fravikes for personer mellom 64 og 67 år som pga. alderssvekkelse har krav på uførepensjon.
VARIGHET: Tilstått uførepensjon faller bort når vedkommende har rett til alderspensjon.
SATSER: Uførepensjonen består av de samme delytelser som alderspensjonen. Pensjonen fastsettes på grunnlag av tryg- detid, pensjonsgivende inntekt og graden av nedsatt ufør- het. Full uførepensjon skal i prinsippet tilsvare den alderspensjon som den trygdede ville fått ved å fortsette i arbeid fram til pensjonsalderen.
For å oppnå dette beregner man antatte framtidige pensjons- poeng ved å ta utgangspunkt i inntekten fram til uførheten inntrådte. Det framtidige poengtall tilsvarer gjennom- snittet av poengtallene for den beste halvpart av årene fram til uførheten inntrådte. Dersom det gir høyere pensjon kan man bruke gjennomsnittet av pensjonspoengene de tre siste årene før arbeidsevnen ble nedsatt.
Den som blir ufør før fylte 21 år får medregnet et fram- tidig årlig poengtall på minst 3.
EF.5EMPEL pA BEREGNING AV UFØREPENSJON: En enslig person født i 1958 blir 100% ufør i 1988. Gjennomsnittet av pen- sjonspoengene de tre siste årene blir 4.5. Dette poengtal-
let regnes med for hvert år til og med fylte 66 år. Dette gir vedkommende 40 års trygdetid og rett til full tilleggs- pensjon. Ved beregning av de 20 beste år for å finne slutt- poengtallet tas det også hensyn til at han (f.eks.) et av de tre siste årene hadde et poengtall på 5. Sluttpoeng- tallet blir:
(lx51+(19x4.51= 4.52 20
Samlet uførepensjon ved 100% uførhet pr. 1/4 - 88 blir:
Grunnpensjon (G) •••••••••••••••••••••••••••••••• 31 000 Kompensasjonstillegg... 500 Tilleggspensjon 31 000 x 4.52 x .45 .•••••••.••.• 63 054 Samlet pensjon •••••••••••••••••••••••••••••••••• 94 554 Ved lavere uføregrad blir pensjonen redusert tilsvarende.
Uførepensjonen beregnes etter samme prinsipper som alders- pensjonen. Inntektsutviklingen for uførepensjonister fram- går derfor av figur l i avsnittet om alderspensjon.
GRUNN- OG HJELPESTØNAD - RETTIGHETER 1988
GRUNNSTØNAD ytes til den som på grunn av varig skade eller lyte har ekstrautgifter til feks. transport, fordyret kost- hold, ekstra slitasje av klær m.v.
Grunnstønad ytes etter satser fastsatt årlig av Stortinget.
Det er fem normalsatser og dessuten to særsatser til dek- king av ekstra kostholdsutgifter ved sukkersyke. Når sær- lige grunner gjør det rimelig kan grunnstønaden forhøyes.
Laveste normalsats utgjør i 1988 kr. 4 368, og de forhøyede satsene hhv. kr. 6 684 og kr. 8 724. Omfatter også ekstra- utgiftene betydelige utgifter til nødvendig transport kan grunnstønaden økes til kr. 11 640 og kr. 14 544.
HJELPESTØNAD ytes til den som pga. av varig skade eller lyte må ha særskilt tilsyn og pleie eller hjelp i huset.
Stønadsmottakeren må enten ha lønnet hjelp eller så omfat- tende hjelp fra familiemedlemmer at deres arbeidsmuligheter blir redusert. For personer under 18 år som trenger særlig tilsyn og pleie kan stønaden ytes etter forhøyde satser hvis dette gir vedkommende økte muligheter til å bli boende
hjeæ~e. Som hovedregel gis det imidlertid ikke forhøyd hjelpestønad i tillegg til uførepensjon (gjelder ikke ved yrkesskade) .
Hjelpestønad ytes etter satser fastsatt årlig av Stortin- get. Vanlig hjelpestønad utgjør i 1988 kr. 7 272, og de forhøyde satsene hhv. kr. 14 544, kr. 29 088 og kr. 40 728.
Figur 2: Utviklingen av grunn- og hjelpestønad målt i faste priser. 1970 til 1988. 1987-kr.
GRUNN- OG HJELPEST0NADENE
Indeka 1970-1988. 1967-100.
125
120
115
110
105
100 -I-___.-.,...""T'"_,.-~_r_"""T-,..-.---,----,r__"T"""__,____.-.,...""T'"_,.-~_r___f
70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88
ATTFØRING - RETTIGHETER 1988
VILKÅR FOR YTELSEN: Attføringspenger ytes til:
a) En trygdet som har rett til sykepenger fra det tidspunkt sykepengene har vært tilstått i 260 dager, men bare for den tid vedkommende fortsatt er arbeidsufør og får behandling med utsikt til bedring av ervervsevnen. Til en trygdet som ikke har rett til sykepenger ytes attføringspenger på samme vilkår fra det tidspunkt arbeidsuførheten har vart uavbrutt i 52 uker, men tidligst fra fylte 16 år.
b) Til en trygdet som er under yrkesmessig attføring i den tid attføringen pågår.
c) I ventetid som oppstår før attføring kan settes i verk, eller i attføringsperioden, ventetid før den trygdede har
fått eller er anvist arbeid, under planlegging, :'.verkset- ting og opparbeiding av egen virksomhet, samt ventetid som oppstår før spørsmål om rett til uførepensjon er avgjort hvis den trygdede ikke kan attføres.
VARIGHET: Utbetaling av attføringspenger er ikke tidsbe- grenset så lenge vedkommende er under aktiv attføring
(medisinsk eller yrkesmessig attføring) •
SATSER: Attføringspengene beregnes stort sett på samme måtesom uførepensjon. Dvs. at attføringspengenes størrelse avhenger av tidligere arbeidsinntekt og forsørgelsesbyrde.
Det ytes ikke særtillegg til attføringspenger.
REGELENDRINGER
1976
Redusert minimumsalder for rett til å motta rehabili- teringsstønad og uføretrygd fra 18 til 16 år.
1979
Bortfall av rett til attføringspenger for personer i feng- sel.
Nedkorting av periode for etterbetaling av pensjoner og stønader. Som hovedregel kan etterbetaling høyst skje for tre måneder forut for søkningstidspunktet, mot tidligere tre år.
Innstramming av regler for tilskudd til kjøretøy for funk- sjonshemmede.
1980
Grunnstønad og hjelpestønad ytes nå også til personer som er blitt uføre etter at de er fylt 70 år. Unntatt er stønad til transport og stønad til hjelp i huset.
1981
Innføring aven garantert minimum-tilleggspensjon for fødte
uføre og for de som blir uføre før fylte 20 år. Utbetaling av tilleggspensjonen starter i den måneden vedkommende fyller 20 år. Ordningen sikrer en tilleggspensjon til- svarende et årlig poengtall på 2. Ordningen gjelder uføre født 1946 eller senere.
1982
For pensjonister innlagt på helseinstitusjon utbetales full pensjon i en måned utover den første innleggelsesmåneden.
Tidligere var det ingen avkorting av pensjonen før etter tre måneder.
Retten til forhøyet hjelpestønad knyttes til pleiebehovet i stedet for til utgiftene.
1983
Det innføres inntektsprøving av ordningen med bil og bil- utstyr for funksjonshemmede.
1984
Aldersgrensen for rett til garantert tilleggspensjon heves til 21 år.
Barnetillegg til pensjonister gjøres avhengig av evt.
yrkesaktiv ektefelles inntekt.
1985
Utbetalingstidspunktet (virkningstidspunktet) for uføre- pensjon endres til den kalendermåned sykepengene opphører.
Tidligere ble uføretidspunkt satt fra og med den måneden uførheten oppsto.
Retningslinjene for vurdering av nedsatt arbeidsevne skjer- pes. Mulighetene for overflytning til annet arbeide skal i høyere grad tas inn i vurderingen og vilkårene for å v~r
dere hjemmearbeidende kvinner sem mulig yrkesaktive inn- skrenkes.
1986
Retningslinjene for vurdering av nedsatt arbeidsevne endres i samsvar med tidligere praksis. Arsaken til dette var at Trygderetten satte tilside de nye retningslinjene i en konkret sak.
Egenandeler på tekniske hjelpemidler etter Folketrygdloven kap. 5 (nYtelser under attføring m.v. n) oppheves.
1987
Sluttpoengtallet som ligger til grunn for beregning av garantert tilleggspensjon for personer som er født uføre eller som blir uføre før de fyller 21 år heves til 2.5 fra 1. maL
Bilstønadsreglene for funksjonshemmede i Folketrygden endres slik at ektefelles inntekt ikke lenger skal tas med i beregningsgrunnlaget ved utmåling av stønadens størrelse.
Personer som ikke er i stand til å kjøre bil vil heretter få full stønad mot tidligere halv stønad.
Prisgrensen for stønad til bil er fastsatt til kr. 80 000.
Det innføres ordning med stønad til lese- og sekretærhjelp for blinde og svaksynte i arbeidslivet.
1988
Sluttpoengtallet for garantert tilleggspensjon for unge uføre heves til 3.
Prisgrensen for stønad til bil heves til kr. 85 000.
5 SYKELØNNSORDNINGEN
HISTORISK OVERSIKT
1909 Lov om sykeforsikring ble vedtatt med virkning fra 1911. Forsikringen var basert på obligatorisk med- lemsskap for arbeidstakere i lavere inntektsgrupper, men ble etterhvert gradvis utvidet. Det ble senere åpnet adgang til å tegne frivillig tilleggstrygd. I tillegg til inntektskompensasjon ga lovgivningen rett til gratis legehjelp. Både før og etter den offent- lige syketrygden kom i gang ble det imidlertid opp- rettet en rekke private trygdekasser. Dersom disse fylte visse krav, var de likestilt med de offentlige kasser.
1953 Syketrygden ble gjort obligatorisk for alle arbeids- takere. Sykepengene ble som dagpenger gitt etter faste satser for ulike inntektsgrupper. Det ble også gitt et fast tillegg for forsørgerbyrde.
1956 Syketrygden ble gjort gjeldene for alle som er bosatt i Norge.
1971 Syketrygden ble inkorporert i Folketrygden. Sykepen- ger ble gitt for alle dager unntatt søndag, men ikke for de tre første fraværsdager iberegnet søndag.
Nivået på sykepengene ble noe hevet. Sykepenger ble beregnet pr. dag: 4 kr. + 1 promille av årlig ar- beidsinntekt opp til 12 ganger Folketrygdens grunn- beløp. Mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet ble bare 1/3 av inntekten talt med. Forsørgertililegg ble gitt som tidligere.
Sykepengeordningen ble også gjort gjeldende for selv- stendig næringsdrivende.
1977 Sykelønnsordning ble utvidet til å gi 100% inntekts- kompensasjon fra første arbeidsdag for inntekt opp til 12 ganger Folketrygdens grunnbeløp. Mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet ble bare 1/3 av inntekten regnet med.
Selvstendig næringsdrivende fikk inntektskompensa- sjon på 65% av arbeidsinntekt med 14 dagers karens- tid, men med mulighet til å tegne frivillig tilleggs- trygd.
1983 Maksimumsgrensen for rett til sykepenger ble redusert til 8 ganger Folketrygdens grunnbeløp.
1985 Maksimumsgrensen for rett til sykepenger ble redusert til 6 ganger Folketrygdens grunnbeløp.
SYKELØNNSORDNINGEN - RETTIGHETER 1988
VILKAR FOR YTELSEN: Sykepenger ytes til arbeidstakere som har vært i et arbeidsforhold i minst 14 dager. Vilkåret om 14 dagers ventetid gjelder ikke dersom vedkommende umiddel- bart forut har vært trygdet med rett til sykepenger i tilsvarende tid. Selvstendig næringsdrivende mottar først sykepenger 14 dager etter at arbeidsuførhet inntrer. Disse kan imidlertid tegne frivillig trygd for de første 14 dager. For visse grupper eksisterer det egne regler for utbetaling av sykepenger:
l) Militærpersoner (jfr. Folketrygdlovens paragraf 3 - 13) 2) Sjømenn i utenriksfart (paragraf 3 - 14)
3) Fiskere (paragraf 3 - 15)
4) Personer som mottar dagpenger ved arbeidsløshet (paragraf 3 - 16)
5} Den som er arbeidsufør som følge aven yrkesskade (paragraf 3 - 17)
6) Yrkesaktive som midlertidig er uten arbeidsinntekt (paragraf 3 - 18)
VARIGHET: Til arbeidstakere utbetales sykepenger fra første dag arbeidsuførhet inntrer. (Selvstendig næringsdrivende:
Etter 14 dager). Arbeidsgiver utbetaler trygden i 14 dager, deretter overtar Folketrygden utbetalingen. Sykepenger ytes i inntil 260 dager, 5 dager pr. uke i 52 uker.
SATSER: For arbeidstakere utgjør sykepengene 100% av brutto arbeidsinntekt. Ved fastsettelsen av inntekten legges den gjennomsnittlige arbeidsinntekten i de siste 4 uker til grunn. Det ytes ikke sykepenger dersom inntekten pr. år er mindre enn 50% av grunnbeløpet i Folketrygden (dvs. kr. 15 500 pr. 1.4.1988). Maksimumsinntekten som gir rett til sykepenger er 6 ganger grunnbeløpet (dvs. kr. 186 000 pr.
1.4.1988). For selvstendig næringsdrivende utgjør sykepen- gene 65% av inntektsgrunnlaget.
REGELENDRINGER
1978
Arbeidstakere mottar 100% av inntekt i tjenesteforhold for alle dager unntatt søndager - fra og med første fraværsdag.
Tidligere: Alle dager unntatt søndager, men ikke for de tre første fraværsdager. Sykepenger inklusive forsørgertilleg- gene måtte ikke overstige 90% av arbeidsinntekten minus trekk for skatt og medlemspremier/medlemsavgifter.
Selvstendig næringsdrivende mottar 65% av ervervsinntekt for alle dager unntatt søndager, men ikke for de første 14 dager iberegnet søndager. Det er imidlertid adgang til å tegne frivillig tilleggstrygd for de første 14 dager og/eller for sykepenger som svarer til 100% av ervervs- inntekten.
Sykepenger ytes i inntil 312 dager (6 dager i 52 uker).
Arbeidsgiveren utbetaler sykepenger i 14 dager. Deretter overtar Folketrygden utbetalingen.
Det blir ikke ytt sykepenger for den delen av inntekten som overstiger 12 ganger Folketrygdens grunnbeløp. Ved inntekt over 8 ganger G gir bare halvparten av inntekten grunnlag for sykepenger.
Ordningen med forsørgertillegg falt bort, og sykepengene inngår i skattepliktig og pensjonsgivende inntekt.
Rett til sykepenger for lønnstakere i 10 dager pr. år ved barns sykdom ( under 10 år ). Perioden økes til 20 dager for enslige forsørgere.
1979
For fiskere etableres en ordning med 100% dekning fra 1.
dag. på samme måte opprettes en særlig ordning for jord- brukere. Den innebærer 100% dekning fra 15. dag.
1982
Reglene om sykepengetidens lengde endres slik at sykepenge- perioder legges sammen uansett diagnose. Opptjeningstiden for ny stønadsperiode settes til 6 måneder.
Reglene for sykepenger til selvstendig næringsdrivende endres på to punkter:
- Ordningen med unntak for ventetiden ved ulykkestilfeller oppheves.
- Inntektsgrunnlaget for selvstendige fastsettes som hoved- regel etter pensjonspoengene.
1983
Sykepenger blir ikke lenger utbetalt for lørdager. Gjelder både for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.
Det blir ikke ytt sykepenger for den delen av inntekten som overstiger 8 ganger Folketrygdens grunnbeløp.
Minstegrensen for å motta sykepenger heves fra kr. 4 000 i årsinntekt til kr. 10 000.
1984
Antall egenmeldinger reduseres fra 6 til 4 i året. Helgene teller nå med i egenmeldingsperioden.
Rett til sykepenger under lovbestemt ferie faller bort.
Alderspensjonister over 67 år, som tar ut full pensjon, mister retten til sykepenger fra Folketrygden.
Rett til sykemelding for donatorer i forbindelse med trans- plantasjon innføres.
Bedrede oppfølgingstiltak for langtidssykemeldte, bl. a.
ved økt rådgivende legetjeneste i oppfølgingsarbeidet, igangsettes for å forkorte sykepenge- og attføringsperio- dene.
1985
Minsteinntekt som gir rett til sykepenger heves fra kr. 10 000 pr. år til 50% av Folketrygdens grunnbeløp.
Maksimumsinntekten som gir rett til sykepenger senkes til 6 ganger Folketrygdens grunnbeløp (mot før 8 Gl.
Minste inntektsgrunnlag for å kunne regnes som yrkesaktiv med rett til sykepenger i inaktive perioder heves til 1 G, samtidig som ordningen begrenses til 3 måneder.
For alderspensjonister som tar ut gradert pensjon reduseres retten til å motta sykepenger til 90 dager mot tidligere 1 år.
Krav om sykepenger oppheves ved avsluttet eller planlagt avsluttet arbeidsforhold.
Retten til sykepenger oppheves under permisjon og midler- tidig avbrudd i arbeidslivet.
Foreldelsesfristen for krav om sykepenger reduseres fra 6 til 3 måneder.
Begrensning av rett til sykepenger under streik og lockout.
Reduksjon av foreldelsesfristen for krav om sykepenger og strengere krav til legesøking i rett tid som vilkår for sykemelding.
Følgende endringer ble gjort for fiskere og fangstmenn:
- Innføring av ventetid på inntil 14 dager ved sykemelding i arbeidsfri periode for fiskere og fangstmenn før syke penger utbetales.
- De som er ført på blad B i fiskermantallet og som ikke har pensjonsgivende inntekt fra tidligere eller er i en endret ervervssituasjon, får sykepenger beregnet etter
antatt ervervsinntekt uten bruk av "25% regelen" og begrenset til 5 ganger grunnbeløpet.
- Opphevelse av ordningen med garantert minBtegrunnlag for sykepenger (kr. 9 000).
1987
Sykepenger ved barns livstruende eller annen alvorlig sykdom endres slik at det ytes stønad i 260 dager pr. barn enten fraværet strekker seg over ett eller flere år. Tid- ligere ble sykepenger ved barns sykdom lagt sammen med sykepenger ved egen sykdom, samlet maks. 260 dager pr.
kalenderår.
Foreldre med kronisk syke og funksjonshemmede barn får ut- videt antall stønadsdager ved barns sykdom fra 10 til 20 dager. For enslige forsørgere utvides stønadsdagene fra 20 til 40 dager.
Ordningen med karenstid i perioder uten inntektsgivende arbeid med fiske/fangst, og særregler for fastsetting av sykepengegrunnlaget ved skjønn som ble vedtatt i fiskernes tilleggstrygd våren 1985 er opphevet fra 1/9-87.
Oppdragstakere får adgang til å tegne tilleggstrygd fra første sykedag fra 1/5-87.
1988
Innføring aven ny -Sykemelding 11-. Denne må trygdekon- toret ha fra behandlende lege før sykepenger skal kunne utbetales utover 8 uker.
35
6 DAGPENGER VED ARBEIDSLØSHET
HISTORISK OVERSIKT
1906 Det gis offentlig bidrag til private godkjente ar- beidsløshetskasser.
1938 Offentlig arbeidsløshetstrygd ble innført ved lov om arbeidsløshet av 1938. Ordningen omfattet lønnstakere under 70 år, med årsinntekt over en bestemt nedre grense. Arbeidsløshetsforsikringen var obligatorisk for industriarbeidere.
1948 Obligatorisk arbeidsløshets forsikring for jordbruks- arbeidere vedtatt.
1959 Obligatorisk arbeidsløshetsforsikring for alle lønns- takere vedtatt. Dagpenger ved ledighet ble gitt etter faste satser for ulike inntektsgrupper. Det ble også gitt faste tillegg for forsørgerbyrde.
1971 Arbeidsløshetstrygden ble inkorporert i Folketrygden.
Satsene for dagpenger svarte til satsene for syke- penger.
1975 Satsene for dagpenger ved ledighet ble endret så de ikke lenger svarte til satsene for sykepenger.
1984 Taket for dagpengegrunnlaget ble satt til 6 ganger folketrygdens grunnbeløp.
DAGPENGER VED ARBEIDSLØSHET - RETTIGHETER 1988
VILKAR FOR YTELSEN: For å kunne få dagpenger må den tryg- dede være arbeidsfør, arbeidsløs uten egen skyld og stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Ved- kommende må som hovedregel være villig til å ta arbeid som arbeidsformidlingen finner høvelig. Om man har krav på dag- penger er også avhengig av tidligere arbeidsinntekt: Ved- kommende må ha hatt en arbeidsinntekt på minst 75% av grunnbeløpet, enten i det sist avsluttede kalenderåret, eller i gjennomsnitt for de tre sist avsluttede kalenderår.
Slutter den trygdede i et arbeid uten rimelig grunn, eller selv er skyld i oppsigelsen, tapes retten til dagpenger i inntil Buker (avstegning) • Dagpenger kan stoppes dersom tilbud om høvelig arbeid avslås, eller slikt arbeid ikke blir søkt.
VARIGHET: Dagpenger kan utbetales i tilsammen 80 uker sammenhengende, eller 80 uker sammenlagt i to påfølgende kalenderår. Når stønaden har vært tilstått i et slikt
tidsrom, må det gå minst 26 uker før stønad kan tilstås på nytt. Dersom en stønadsperiode blir avbrutt av midlertidig arbeid i inntil 26 uker, kan det gis dagpenger etter samme grunnlag som før arbeidet, hvis dette gir det beste resul- tat. Det s~~e gjelder ved deltakelse på kurs eller andre tiltak i arbeidsformidlingens regi.
SATSER: Dagpengene utgjør pr. dag to promille av dagpenge- grunnlaget. (Dvs. summen av arbeidsinntekt, dagpenger under arbeidsløshet og sykepenger som den trygdede har mottatt i det sist avsluttede kalenderår, eventuelt gjennomsnittsinn- tekten for de tre siste avsluttede kalenderår dersom denne er høyere.) Dagpenger utbetales for alle dager unntatt søn- dager. Den arbeidsløse får vanligvis ikke dagpenger for de tre første dagene etter å ha meldt seg som arbeidssøker (ventetid). Det ytes ikke dagpenger for inntekt som over- stiger 6 ganger grunnbeløpet. Forsørgertillegg utgjør kr. 6 pr. dag for hvert forsørget barn under 18 år.
Dagpenger blir redusert hvis mottakeren også mottar gra-.
derte pensjoner eller andre stønader. Skatt trekkes på vanlig måte.
Det finnes særregler for rett til dagpenger, varighet og satser for bl.a. personer over 64 år.
Nedenfor følger noen eksempler på kompensasjonsnivået (dvs.
trygden uttrykt som prosent av tidligere inntekt) ved ar- beidsløshetstrygd. l) Utgangspunktet er en enslig person med en inntekt på kr. 130 000 før arbeidsløshet. Ved ut- betaling av arbeidsløshetstrygd vil denne representere 55%
av tidligere inntekt (nettQ arbeidsløshetstrygd mot ~
lønn). Tilsvarende vil en person med kr. 195 000 i inntekt motta en arbeidsløshetstrygd som utgjør 65% av tidligere netto lønn. En person med kr. 65 000 i inntekt vil motta en trygd på 42% av tidligere netto lønn.
ANDRE YTELSER VED ARBEIDSLEDIGHET
Personer som gjennom arbeidsformidlingen tar arbeid borte fra hjemstedet, kan få økonomisk stønad i form av reise- hjelp, flyttehjelp m.v.
Personer over vanlig utdanningsalder som er arbeidsløse eller underbeskjeftigede, og som på grunn av mangelfull faglig opplæring er særlig utsatt for å bli arbeidsløse, kan få tilskudd under opplæring med sikte på passende arbeid.
Arbeidsformidlingen kan i tillegg til selve formidlingen av arbeid tilby en rekke tjenester som vikarformidling, over- sikter over stillinger og arbeidssøkere, yrkesorientering, søke jobb kurs, særlige tiltak for ungdom m.v.
37
REGELENDRINGER
1975
Satsene for arbeidsløshetstrygd endres så de ikke lenger svarer til satsene for sykepenger.
Dagpengene beregnes som kr. 15 pluss 1,1 promille av årlig arbeidsinntekt opp til 12 ganger grunnbeløpet i Folketryg- den. For den del av inntekten som overstiger 8 ganger grunnbeløpet medregnes bare 1/3.
Forsørgertillegget heves til kr. 6 pr. dag for forsørget ektefelle og hvert forsørget barn under 18 år.
Dagpengene må ikke overstige 90% av arbeidsinntekt minus skatt og avgifter til Folketrygden.
Minstegrensen for rett til dagpenger settes til en års- inntekt tilsvarende 75% av grunnbeløpet.
Perioden en person kan motta dagpenger utvides fra 21 til 40 uker.
Dagpenger påløper tidligst når den trygdede har vært ar- beidsløs i tre av de siste 10 dager (søndag iberegnet).
1980
Satsen for dagpengene endres til 2 promille av arbeidsinn- tekten. Begrensningene i den tellende arbeidsinntekt fast- holdes.
Forsørgertillegg kun for hvert barn under 18 år.
Dagpenger inngår nå i skattepliktig inntekt.
1983
Fylkesarbeidskontorene kan bestemme at permitterte skal melde seg hos Arbeidsformidlingen en gang hver 4. uke mot
tidligere hver 2. uke. I tillegg kan arbeidsgiveren på visse vilkår beregne og forskottere dagpenger for permit- terte. Likeledes skal dagpenger for permitterte utbetales hver 4. uke mot normalt hver 2. uke.
Frivillig trygdede norske statsborgere som har arbeidet i utlandet, kan etter nærmere regler få tatt med denne inn- tekten ved beregning av dagpenger.
Personer mellom 50 og 64 år fikk utvidet stønadsperioden i 1983 til og med 31. desember fra 40 til 52 uker.
Det er foretatt lempninger i reglene om avstengning fra retten til dagpenger når man sier opp et arbeid i forbin- delse med flytting sammen med ektefellen.
1984
Det skjer en utvidelse av perioden man kan motta arbeids- løshetspenger. Maksimum endres til 80 uker sammenhengende eller i løpet av to kalenderår. Når dette taket er nådd, må det gå minst 26 uker før man på nytt kan motta dagpenger.
Den del av dagpengegrunnlaget som overstiger 6 ganger grunnbeløpet medregnes ikke lenger.
1. juni ble det fastsatt nye normerte inntektssatser for sjømenn i utenriksfart. Antall stillingskategorier ble vesentlig redusert, og det ble også foretatt visse just- eringer av beregningsgrunnlaget.
1985
Det er fastsatt forskrifter om dagpenger under arbeids- løshet til trygdede som har hatt arbeidsinntekt på Sval- bard, Jan Mayen eller annet norsk biland. Forskriftene gir.
bl. a. trygdede som er bosatt i Longyearbyen adgang til å heve dagpenger mens de oppholder seg der.
Forskrifter om samordning er blitt endret slik at samord- ning av fulle ytelser og delvise ytelser som ble etter-
betalt, samordnes på lik linje i forhold til dagpenger.
Forskrifter for helt eller delvis permitterte arbeidstakere endres. Det kreves nå at reduksjonen i vanlig arbeidstid for å få rett til dagpenger minst må være 40% pr. uke, mot tidligere 20%. Stønadstidens lengde begrenses til i prin- sippet maksimalt 2Q uker innenfor hvert kalenderår mot tid- ligere 40 sammenhengende uker.
Reviderte forskrifter om hjelp av arbeidsløshetstrygden til leveveg er opphevet med virkning fra 1/1-85.
1986
Det fastsettes forskrifter om dagpenger under arbeidsløshet til personer som tidligere har hatt inntekt fra arbeid i fangst og fiske. Forskriftene gir fangstmenn og fiskere rett til, på visse vilkår, å få inntekt fra fangst og fiske medregnet i dagpengegrunnlaget. Fra 1. mai ble midlertidige forskrifter om i hvilken utstrekning inntekt av fangst og fiske opptjent før 1. januar 1980 skal kunne gi rett til dagpenger gjennom arbeidsformidlingen opphevet.
Med virkning fra 1. mai 1986 ble forskrifter om i hvilken utstrekning verneplikttjeneste skal kunne gi rett til dag- penger under arbeidsløshet endret slik at tjeneste i For- svaret for kvinner likestilles med lovbestemt tjeneste- plikt. Kvinnene må ha undertegnet "Villighetserklæring for kvinnelig militært personell".
Fra 1. august er ikke avmønstring lenger et vilkår for rett til dagpenger ved permittering av sjøfolk, herunder ansatte på borefartøyer og andre flyttbare innretninger i oljevirk- somhet.
1987
En ny overenskomst mellom de nordiske land om rettigheter ved arbeidsløshet, trådte i kraft fra 1/12-87. De viktigste endringene er:
*
Definisjonen av grensearbeider innskrenkes. Tidligere krav om ukependling endres til dagpendling.*
Andre grupper av arbeidstakere gis på visse vilkår samme rettigheter som grensearbeidere.* Det gjøres unntak fra kravet om umiddelbart forutgående arbeid for personer som i løpet av de siste 5 år har ar- beidet i Norge og opparbeidet seg dagpengerettigheter og for medflyttende ektefelle dersom den andre ektefelle har avtale om minst 2 års arbeid i Norge.
* Selvstendig næringsdrivende omfattes av overenskomsten i den utstrekning de har rett til dagpenger etter nasjonale regler.
1988
Distriktenes arbeids- og tiltaksnemder opphører pr. 1/1-88.
Avgjørelsesmyndigheten i søknader om dagpenger er nå til- lagt arbeidskontorene.
Forskrifter om beregningsgrunnlaget for dagpenger under arbeidsløshet til sjømenn i utenriksfart under opphold i riket oppheves med virkning fra 1/1-88. Sjøfolk vil nå få dagpenger beregnet etter de vanlige reglene. Det vil si etter faktisk inntekt, ikke normert inntekt. Løpende støna- der skal omregnes, med mindre beregningsgrunnlaget fastsatt etter normerte inntekter er gunstigere for den trygdede.
Med virkning fra 1/6-88 skal fødselspenger og omsorgspenger ved adopsjon på grunnlag av arbeid i annen tjeneste medtas i beregningsgrunnlaget for dagpenger.
Ferietillegg til dagpenger under arbeidsløshet endres med hensyn til opptjeningsperioden. Både ferieår og opptje- ningsår skal følge kalenderåret i motsetning til tidligere hvor begge gikk fra 1/5 til 30/4.
7 FORSØRGERTAP M.V. - ENKER, BARN,
FAMILIEPLEIERE OG ENSLIGE FORSØRGERE
HISTORISK OVERSIKT
1814 Den Norske almindelige Enkekasse ble opprettet.
Kassen ga pensjoner til enker etter embetsmenn. Enke- pensjoner etter embetsmenn går tilbake til en felles Dansk/Norsk offentlig pensjonering av enker etter tjenestemenn fra 1775. Enke- og barnepensjoner har inngått som en del av ulike tjenestepensjonsordnin- ger. Statens pensjonskasse (1917) ga enkepensjon fastsatt til 30% av mannens pensjonsgrunnlag ved hans død. Etterlattepensjonene i Statens Pensjonskasse ble etterhvert økt noe.
1919 Oslo kommune innførte trygd for enslige mødere. Tryg- den omfattet enker med mindreårige barn, samt ugifte, skilte og separerte forsørgere. Ytelsene var behovs- prøvd. Denne trygdeordningen representerte en radikal sosialpolitisk reform. Enker hadde lenge vært en anerkjent målgruppe for trygdeordninger. Ugifte, skilte og separerte mødre hadde derimot i liten grad vært betraktet som "verdige trengende".
1957 Forsørgertrygd for barn ble vedtatt. Denne ga rett til trygd for barn som hadde mistet en eller begge foreldre.
1964 Lov om enke- og morstrygd innført. Ordningen ga trygd også til enker uten mindreårige barn. Skilte og sepa- rerte møde re ble ikke omfattet. Morstrygden innebar en sosialpolitisk nyskapning. Ugifte mødre som mang- let arbeidsinntekt var ikke lenger utelukkende hen- vist til sosialhjelp.
1966 Enke- og morstrygden ble inkorporert i folketrygden.
1971 Midlertidig lov om stønad til skilte og separerte forsørgere. Ordningen sikret den siste store gruppen enslige forsørgere rett til trygd.
1980 Midlertidig lov om skilte og separerte forsørgere ble avviklet og inkorporert i Folketrygden (kap. 12).
ETTERLATTES RETTIGHETER
Pensjon og overgangsstønad gis til etterlatte ektefeller
<enker og enkemenn), etterlatte barn og etterlatte familie- pleiere.
STØNAD TIL GJENLEVENDE EKTEFELLE - RETTIGHETER 1988
vrLK!R FOR YTELSEN: Hovedvilkårene for å få pensjon for gjenlevende ektefelle er:
* At den trygdede er under 67 år.
* Pensjon ytes til enke eller enkemann dersom ekteskapet har vart i mer enn fem år.
*
Har ekteskapet vart i kortere tid ytes likevel pensjon dersom etterlatte har hatt barn med avdøde eller har omsorg for avdødes barn.* Skyldes dødsfallet yrkesskade inntruffet etter 31/12-1970 gjelder ikke vilkåret om at ekteskapet skal ha vart i minst fem år. Den etterlatte har rett til pensjon selv om ekteskapet har vart kortere enn fem år og selv om det var barnløst.
*
Pensjon kan ytes til gjenlevende skilt ektefelle hvis det finnes rimelig. Det legges i en slik vurdering særlig vekt på varigheten av ekteskapet, den skiltes alder ved skilsmissen og antall barn i ekteskapet.Hovedvilkårene for å få overgangsstønad/utdanningsstønad er:
*
Overgangsstønad gis til gjenlevende ektefelle som midler- tidig er ute av stand til å forsørge seg ved eget arbeid på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en omstillingsperiode og eventuell utdanningstid kan skaffe seg arbeid.*
Skilt ektefelle som ikke har inngått nytt ekteskap før den tidligere ektefelles død, har rett til overgangs- stønad etter de samme regler som for etterlatte ektefelle hvis vedkommende har omsorg for avdødes barn.* Utdanningsstønad gis til gjenlevende ektefelle som tren ger utdanning for å bli i stand til å forsørge seg selv.
Etterlatte kan få dekket nødvendige utgifter til f. eks.
kurs, skole, anskaffelse av undervisningsmateriell, reiseutgifter m.v.
VARIGHET: Pensjonen til gjenlevende ektefelle faller bort ved giftemål og når vedkommende selv får rett til uføre- pensjon eller alderspensjon fra folketrygden eller mottar attføringspenger i ventetid før uførepensjon tilstås.
Uførepensjonen, attføringspengene eller alderspensjonen skal likevel ikke være lavere enn den pensjonen vedkommende hadde rett til som gjenlevende ektefelle.
Overgangsstønaden skal være midlertidig.
SATSER: Etterlattepensjon består av grunnpensjon, tilleggs- pensjon og/eller særtillegg og kompensasjonstillegg. Det gis full grunnpensjon dersom den avdødes trygdetid regnet fram til 67 år minst er 40 år. Den gjenlevendes trygdetid, regnet fram til 67 år, skal legges til grunn dersom denne er lengre enn avdødes. Full grunnpensjonen tilsvarer folke- trygdens grunnbeløp.
Eventuell tilleggspensjon tilsvarer 55% av den tilleggspen- sjon avdøde ville hatt rett til hvis dødsfallet ikke hadde funnet sted. Hvis den avdøde var pensjonist i folketrygden utgjør tilleggspensjonen til den etterlatte 55% av den fak- tiske tilleggspensjonen som den avdøde hadde. Hvis den avdøde var uførepensjonist legges tilleggspensjonen for full uførhet til grunn ved beregningen.
Etterlattepensjonen reduseres avhengig av den årlige ar- beidsinntekten til den etterlatte. Hvis den forventede arbeidsinntekten ikke overstiger halvparten av grunbeløpet ytes uredusert pensjon. Er den forventede arbeidsinntekten større, reduseres pensjonen med 40% av det overskytende beløp.
Overgangsstønad beregnes etter samme regler som etterlatte- pensjon.
STØNAD TIL BARNETILSYN - RETTIGHETER 1988
VILKAR
FOR YTELSEN: Stønad til barnetilsyn gis til gjenle- vende ektefelle som på grunn av opplæring eller arbeid i hjemmet må overlate nødvendig barnetilsyn til andre.SATSER: Stønaden er kr. 530 pr. måned for første barn. Stø- naden økes med kr. 212 pr. måned for ytterligere barn som trenger tilsyn. Hvis de nødvendige omkostninger ved til- synet er større, kan det i spesielle tilfelle gis høyere beløp.
STØNAD TIL GJENLEVENDE FAMILIEPLEIER - RETTIGHETER 1988
VILKAR
FOR YTELSEN: En ugift person under 67 år som minst i fem år har vært hjemme og hatt nødvendig tilsyn og pleie av foreldre eller andre nærstående kan få overgangsstønad eller pensjon når den som pleies dør. Arbeidsevne og ar- beidsmuligheter må på grunn av pleieforholdet være nedsatt så mye at vedkommende ikke lenger kan forsørge seg ved eget arbeid. Dersom nedsettelsen av arbeidsevnen må antas å være varig kan det gis pensjon. Det kan også gis utdannings- stønad og overgangsstønad som til gjenlevende ektefelle.VARIGHET: Stønaden faller bort når den trygdede fyller 67 år.
SATSER: Full pensjon og full overgangsstønad svarer til folketrygdens grunnbeløp. Full pensjon og full overgangs- stønad blir redusert etter de samme regler som gjelder pen-
