Vilkårene for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248
Er rettsikkerheten i tilstrekkelig grad ivaretatt ved tilståelsesdom
Kandidatnummer: 668 Leveringsfrist: 23.05.2018 Antall ord: 17 071
i Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema for oppgaven ... 1
1.2 Problemstilling og avgrensninger ... 3
1.3 Begrepsavklaringer ... 3
1.4 Metode og rettslig plassering av bestemmelsen ... 4
1.5 Tilståelsessak i retten ... 6
1.6 Videre disposisjon ... 7
2 PROSESSUELLE VILKÅR FOR PÅDØMMELSE ETTER STRAFFEPROSESSLOVEN § 248 ... 7
2.1 Stedlig kompetanse i tilståelsessaker... 7
2.1.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer med rett verneting ... 8
2.2 Rettens sammensetning ... 8
2.2.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved domstolens sammensetning ... 10
2.3 Påtalemyndighetens rolle i tilståelsessaker ... 11
2.4 Retten til forsvarer i tilståelsessaker ... 12
2.4.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer når siktede ikke har forsvarer ... 14
2.5 Offentlighet ... 15
2.6 Andre prosessuelle forutsetninger ... 16
3 MATERIELLE VILKÅR FOR PÅDØMMELSE ETTER STRAFFEPROSESSLOVEN § 248 ... 16
3.1 Innledning ... 16
3.2 Begjæring fra kompetent påtalemyndighet ... 17
3.3 Strafferammen som begrensning ... 18
3.3.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved strafferammen ... 18
3.4 Siktedes samtykke ... 18
3.4.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved samtykke ... 20
3.4.2 Forslag til endring i ny straffeprosesslov ... 20
3.5 Pådømmelse må ikke være betenkelig... 21
3.5.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved betenkelighetsbegrensningen ... 22
3.6 Ikke krav om tiltalebeslutning ... 22
3.7 Vilkåret om uforbeholden tilståelse ... 23
3.7.1 Innledning ... 23
3.7.2 Forhold av betydning for skyldspørsmålet ... 24
3.7.3 Forhold av betydning for straffespørsmålet ... 29
ii
3.7.4 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved uforbeholden tilståelse ... 29
3.7.5 Unntak fra krav om uforbeholden tilståelse ... 31
3.8 Kort om tilståelsesrabatten ... 32
3.8.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved tilståelsesrabatten ... 34
4 MULIGE UTFALL OG RETTSMIDLER VED TILSTÅELSESDOM ... 35
4.1 Unnlatt pådømmelse etter strpl. § 69 ... 35
4.2 Retten kan ikke frifinne siktede ... 36
4.2.1 Rettssikkerhet og adgang til frifinnelse ... 37
4.3 Pådømmelse ... 37
4.3.1 Særreaksjon eller forvaring ... 38
4.3.2 Erstatningskrav og inndragning... 38
4.4 Subsumsjonsendringer ... 38
4.4.1 Rettsikkerhet og nedsubsumsjon ... 39
4.5 Virkninger av en domfellelse ... 39
4.6 Ankeadgang ... 40
4.7 Tilståelsesrabatt opp mot fradrag i straff ved liggetid ... 41
5 ANDRE UTFORDRINGER VED BESTEMMELSEN ... 42
5.1 Habilitet ... 42
5.2 Dommeradferd ... 43
5.3 Tilståelsessaker der siktede er mindreårig ... 44
5.4 Kort om fornærmedes rettsstilling ved tilståelsesdom ... 44
6 AVSLUTNING ... 45
6.1 Rettspolitisk vurdering ... 45
6.2 Oppsummering ... 46
7 KILDELISTE ... 49
7.1 Litteratur ... 49
7.1.1 Artikler ... 49
7.2 Lover og forskrifter ... 50
7.2.1 Forarbeider ... 51
7.3 Rettspraksis fra Høyesterett ... 52
7.4 Rundskriv ... 53
7.5 Statistikk ... 54
7.6 Nettsider og nettartikler ... 54
7.7 Muntlige kilder ... 55
1 1 Innledning
1.1 Tema for oppgaven
Tema for oppgaven er en generell gjennomgang av vilkårene i straffeprosessloven § 2481, og hovedproblemstillingen er om rettssikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt ved behandlingen av tilståelsessak.
Når en siktet gir en uforbeholden tilståelse og de øvrige bevisene i saken underbygger denne tilståelsen kan påtalemyndigheten begjære rettslig avhør og mulig tilståelsespådømmelse.
Skyldspørsmålet vil da i stor grad være avgjort, og det trengs ikke en full hovedforhandling med meddommere for å avklare dette. Når noen kan idømmes straff, både etter norsk rett og folkeretten, har den siktede flere rettigheter som både påtalemyndigheten og retten må forholde seg til for at rettsikkerheten kan sies å være ivaretatt. De siste årene har Norge også styrket de fornærmedes rettigheter i straffeprosessen mot den siktede.
I dag avgjøres nesten halvparten av alle straffesaker i tingretten ved tilståelsesdom.2 Tilståelsespådømmelse er en enklere, raskere og mindre ressurskrevende behandlingsform enn alternativet som er hovedforhandling.3 Behandlingsformene i førsteinstans er svært ulike både i gjennomføring og form. Ut fra tall jeg har mottatt fra Domstols Administrasjonen (DA) er en hovedforhandling i gjennomsnitt cirka fire ganger mer ressurskrevende i tid enn en tilståelsessak.4 I tillegg kommer andre drifts- og administrasjonskostnader.
Det kommer rundt 14 til 15 000 ordinære straffesaker til tingrettene hvert år. I 2017 ble 10 172 saker avgjort med domfellelse etter hovedforhandling og meddomsrett.
I tillegg til de ordinære straffesakene, kommer det inn rundt 50 000 enedommersaker til tingrettene hvert år. Enedommersaker er tilståelsessaker, fengslinger, oppnevninger, vegtrafikksaker, konkursbegjæringer, barnefordelingssaker m.m. Av enedommersakene er cirka 10 000 tilståelsessaker. I 2017 endte 7808 av disse sakene med domfellelse.5
Ved et forenklet spor i førsteinstansen vil påtalemyndigheten ha mulighet til å føre saker der det foreligger bevis og tilståelse slik at man ikke vil trenge en full hovedforhandling for å
1 Lov 25. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
2 Holm, Frank Egil (DA), 2018
3 jf. strpl. kapittel 22
4 Holm, Frank Egil (DA), 2018
5 Holm, Frank Egil (DA), 2018
2
avklare skyldspørsmålet. Dette er effektiv forvaltning av rettssystemets ressurser og det får ned antall saker som venter på en behandling av retten. Rettsapparatet er til en hver tid under press og liggetiden ved etterforskning hos påtalemyndigheten og pådømmelse i retten gjør behovet for en forenklet behandling stadig større. Hensynet til effektivitet og hensynet til rettssikkerhet kan komme i konflikt med hverandre.
En forenklet behandling betyr store besparelser for samfunnet. For å kunne gjennomføre en slik behandling vil man måtte gi slipp på en del rettssikkerhetsgarantier som er viktige i behandlingen av en straffesak. Bevisumiddelbarhet og muntlighetsprinsippet under hovedforhandling presser retten til å ikke ha inntatt en vurdering av skyldspørsmålet og være forutinntatt før selve saken. Dette er viktige prinsipper for en tiltalt. Hva som blir sagt under rettsmøtet vil ikke ha samme mulighet for kontradiksjon og avhenger i stor grad av den siktedes fremtoning og troverdighet. I tilståelsessaker gjennomgår dommeren sakens øvrige beviser før rettsmøtet og vil ha sett på straffeforslaget slik at dom kan skrives umiddelbar etter rettsmøtet.
En fornærmet vil heller ikke ha samme mulighet til å forklare seg som ved en hovedforhandling. En fornærmet sine rettigheter er mer begrenset ved en slik pådømmelse.
For noen er dette eneste gangen de møter rettsapparatet, mens for gjengangere er det bare en rekke forhold som skal avgjøres etter en uforbeholden tilståelse og spørsmålet er i stor grad hvor stort fradrag de får i straffeutmålingen for tilståelsen. Hvordan tilståelsen er kommet frem er av betydning for hvor stort dette tilståelsesfradraget skal være.
Spennvidden i hva slags lovbrudd retten skal ta stilling til er svært stor. Alt fra forhold som ikke kan avgjøres med forelegg for mindre alvorlige forbrytelser til grove lovbrudd med strafferamme opp til ti år.
En av de mest omtalte tilståelsessakene for retten de siste årene er fyllekjøringen til Petter Northug. Sjelden har en tilståelsessak slik publisitet, for selv om en tilståelsessak nå er offentlig er det ikke ofte andre enn dommeren og den tiltalte tilstede under sakens gang.
Det er noen type lovbrudd som ikke behandles som tilståelsessaker, da det er av stor betydning for den fornærmede å få sin sak i retten. Dette er typisk saker der den fornærmede er svært berørt, som for eksempel voldtektssaker.
Jeg hadde min praksistid i Nordre Vestfold Tingrett. Der fikk jeg følge svært mange tilståelsessaker som rettsvitne og fikk erfaring med skriving av dom i etterkant. Jeg er også meddommer i tingretten slik at jeg har erfaring med hvordan gjennomføringen av en
3
hovedforhandling er i sin helhet. Under praksisen ble det klart for meg at en tilståelsespådømmelse har både sine fordeler og ulemper. Det er disse jeg har undersøkt nærmere ved arbeidet med denne avhandlingen og skal belyse underveis i oppgaven.
Straffeprosessloven er nå under endring og det har kommet forarbeider til et nytt lovforslag.6 Der det er av betydning for oppgaven vil jeg også drøfte dette lovforslaget.
1.2 Problemstilling og avgrensninger
Jeg vil gi en generell gjennomgang av vilkårene for tilståelsespådømmelse etter strpl. § 248.
Oppgavens hovedproblemstilling er følgende; om rettssikkerheten i tilstrekkelig grad er ivaretatt i tilståelsessaker slik straffeprosessloven § 248 er utformet og praktiseres i dag. Det er i hovedsak siktedes rettigheter jeg vil se på, men jeg vil kommentere kort de fornærmedes rettigheter der det er naturlig. Jeg vil avgrense oppgaven mot tolkning av de straffeprosessuelle minimumskravene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Dette av hensynet til oppgavens ordgrense. Jeg vil likevel nevne konvensjonen der den er relevant. Det mest omfattende vilkåret i bestemmelsen er om tilståelsen anses å være uforbeholden. På grunn av oppgavens ramme vil jeg ikke kunne gå i dybden i drøftelsen av dette vilkåret.
1.3 Begrepsavklaringer
En tilståelsessak er en behandlingsmåte som retten kan anvende etter begjæring fra påtalemyndigheten. Det påtalemyndigheten begjærer er et rettsavhør, med mulig pådømmelse etter strpl. § 248. Det er retten som vurderer om vilkårene er oppfylt for en slik pådømmelse og som gjennom avhøret avgjør om tilståelsen rekker så langt at både de objektive og subjektive vilkårene for straff er oppfylt.
Tilståelsessak, tilståelsesdom eller tilståelsespådømmelse kalles også summarisk pådømmelse, summarisk behandling eller forenklet behandling eller forenklet pådømmelse. Jeg vil i noen grad bruke disse begrepene om hverandre for å ha en variasjon i språket, men med samme meningsinnhold. Forenklet behandling er det nye begrepet som brukes i NOU 2016: 24. Om dette fester seg vil man komme bort i fra begrepet tilståelsesdom, som enkelte mener er misvisende. Dette fordi det ikke alltid foreligger eller kreves en uforbeholden tilståelse for å kunne pådømme saken.
6 Jf. NOU 2016: 24
4
Tilståelsesdom og det eldre begrepet dom i forhørsrett har i oppgaven samme betydning.
Begrepet ble endret da man innførte to-instanssystemet den 1. august 1995. En dom i forhørsretten er det samme som en tilståelsesdom i tingretten. Jeg vil bruke begrepet der det refereres til en dom fra før 1995.
Denne oppgaven har et rettssikkerhetsperspektiv. Det er derfor naturlig å definere hva jeg legger i begrepet rettsikkerhet. I straffeprosessen handler rettssikkerhet i stor grad om et materielt riktig resultat. Det er et ønske at man kommer så tett opp den materielle sannhet som mulig.
Det er et skille i straffeprosessen mellom formell og materiell rettssikkerhet. I formell rettsikkerhet legger jeg at de gjeldende regler blir overholdt. I den materielle rettsikkerhet ligger krav om likebehandling, legalitetsprinsippet, muligheten til kontradiksjon, og andre grunnleggende rettigheter for både den siktede og fornærmede. Det er den materielle rettssikkerheten jeg vil se på i oppgaven.
Hensynet til rettsikkerhet og hensynet til effektivitet kan komme i konflikt med hverandre.
Effektivitet handler i stor grad om at en får mest mulig ut av de ressurser som anvendes.
I forarbeidene til ny straffeprosesslov sier utvalget at effektivitet i grove trekk omfatter formålseffektivitet, kostnadseffektivitet og tidseffektivitet. Formålseffektivitet handler om hvor godt straffesaksbehandlingen og dens aktører forholder seg til de grunnleggende formål og målsetninger. Kostnadseffektivitet angir hvor godt virksomheten bruker de ressurser som de har til rådighet for å fremme disse formålene og målsetningene. Hvor hurtig virksomheten utfører sine oppgaver angir tidseffektiviteten.7 I denne oppgaven vil det i hovedsak være tids- og formålseffektivitet som vil ligge i begrepet effektivitet.
Når jeg bruker begrepet siktede er det når det etter strpl. § 82 første ledd andre alternativ innledes forfølgning mot den mistenkte ved retten etter begjæring fra påtalemyndigheten om tilståelsesdom.8
1.4 Metode og rettslig plassering av bestemmelsen
Straffeprosessen er et verktøy for rettsstaten for å effektuere straffetrusselen. Prosessen skal også sikre at rettssikkerheten for både den siktede og fornærmede er ivaretatt. Videre skal den
7 NOU 2016: 24 s. 724
8 Hov, s. 603
5
avklare kompetansespørsmål. Straffeprosessen bygger i hovedsak på tradisjonell metode, men den har nå i stadig større grad også sider mot menneskerettighetene. Etter gjennomføringen av menneskerettsloven i 1999 ble konvensjonene i loven ble gitt forrang for vanlig norsk lov, jf.
menneskerettighetsloven § 2, jf. § 3 er disse konvensjonene stadig mer brukt som tolkningsmomenter ved anvendelsen av straffeprosessuelle regler.9 Straffeprosessen er dynamisk og derfor har grunnprinsippene en særlig plass.
Utgangspunktet for metoden i oppgaven er lovens ordlyd og de tradisjonelle rettskildene. Det vil også være andre bestemmelser fra andre lover som utfyller besvarelsen. Det kan nevnes Grunnloven, menneskerettsloven, domstolloven, vegtrafikkloven, politiregisterloven m.fl.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (heretter EMK) kommer også inn som tolkningsfaktor. Som nevnt avgrenses oppgaven mot de mest omfattende drøftelsene, samtidig som jeg kort redegjør for EMK der det er særlig relevant.
Forskrifter vil også være relevant for oppgaven, og da særlig vil påtaleinstruksen. Denne forskriften gir nærmere regler for ordningen av påtalemyndigheten.
Forarbeider er en viktig rettskilde i metoden generelt og dette gjelder også i straffeprosessen.
Det er mange forarbeider som vil være av relevans for oppgaven.
Rettspraksis har en helt sentral plass i redegjørelsen for vilkårene i en tilståelsessak. Det er praksis fra Høyesterett som anvendes i oppgaven.
Gjennomgående i den juridiske teorien er det skrevet mest om hovedforhandling, og lite om tilståelsesdom. Det er naturlig da en hovedforhandling er svært mer omfattende enn forenklet behandling. Juridisk teori vektlegges lite i straffeprosessen i forhold til andre rettskilder. Men teoretiske fremstillinger gir oversikt over rettskildene og tolkninger som noen ganger vil være både relevante og interessante for drøftelsen
Det er også skrevet lite om de rettssikkerhetsmessige utfordringene jeg tar opp i oppgaven.
Jeg bygger derfor argumentene på de få rettskilder som foreligger og mine egne refleksjoner.
Bestemmelsen er i gjeldende straffeprosesslov plassert på slutten av kapittel 18 om etterforskning og i femte del om saksbehandlingens enkelte ledd.
9 Jf. lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett
6
I forarbeidene til forslag til ny straffeprosesslov er bestemmelsen flyttet til kapittelet som omhandler tingrettens behandling av straffekravet.10
1.5 Tilståelsessak i retten
I dette kapittelet vil jeg kort beskrive en normal gjennomføring av en tilståelsessak når den blir begjært fremmet til retten.
Hvis påtalemyndigheten kommer til at den aktuelle handlingen skal straffes med fengsel eller samfunnsstraff sender de begjæring om rettsavhør og mulig pådømmelse etter strpl. § 248 til retten.
Når begjæringen kommer til retten berammer en saksbehandler saken og stevner den siktede.
Videre legges siktelsen sammen med de øvrige bevis i en mappe som dommeren eller dommerfullmektigen har tilgjengelig frem til saken. Noe tid før saken skal behandles ser dommeren eller dommerfullmektigen igjennom sakens dokumenter og gjør en foreløpig vurdering av om vilkårene er oppfylt. Dommeren ser blant annet på om den siktede ut fra strafferammen krav på forsvarer eller han har andre behov, som for eksempel tolk. Samtidig ser vedkommende på forslaget til straff som påtalemyndigheten har utarbeidet for å sjekke om dette er i tråd med lignede saker. Alle forberedelsene dommeren gjør i forkant bidrar til at rettsmøtet og skrivingen av dommen etterpå kan gå så raskt som mulig.
Vanligvis møter bare den siktede. Rettsvitne deltar da også med mindre aktor, forsvarer, bi- standsadvokat eller tolk møter. Jeg vil redegjøre nærmere for rettsvitnet rolle og habilitet i kapittel 2.2.
Når den siktede kommer i retten registrerer dommeren først hans personalia i rettsboken.
Dommeren leser deretter opp siktelsen og informerer om vilkårene for tilståelsesdom og samtykke. Siktede avgir så sin forklaring, den vil protokolleres i rettsboken og leses opp til vedtagelse. Dommeren vil så spørre den siktede om han samtykker til slik pådømmelse. Så gjør dommeren rede for påtalemyndighetens forslag til straff og spør om han har noen bemerkninger til dette straffeforslaget. Det er etter min erfaring flere siktede som har bemerkninger til botens størrelse ved pådømmelsen enn selve den ubetingede eller betingede straffen. Så tas saken opp til doms.
10 NOU 2016: 24, s. 648
7
I de fleste tilfellene skrives dommen umiddelbart og det foretas domsavsigelse ved at den siktede kalles inn igjen etter en tid utenfor rettslokalet. Domfelte blir da gjort kjent med at dommen er forkynt og hvilke ankemuligheter han har.
Retten blir etter dette hevet og hvis saken ikke ankes er den avsluttet hos tingretten. For den domfelte vil straffen fullbyrdes ved soning eller samfunnsstraff. I tillegg vil det ofte være en pengebot som må betales fullt ut eller sones. Andre virkninger av en domfellelse vil jeg komme tilbake.11
1.6 Videre disposisjon
Jeg vil først redegjøre for de prosessuelle vilkårene i bestemmelsen og hvilke rettssikkerhetsmessige problemer disse kan inneha. Deretter vil jeg gjøre det samme med de materielle vilkårene. Så vil jeg se nærmere på mulige utfall ved pådømmelse og kort si noe om virkningene for en domfelt i en tilståelsessak, før jeg vil se på andre utfordringer ved anvendelsen av bestemmelsen. Til slutt vil jeg sette bestemmelsen i et rettspolitisk perspektiv før jeg oppsummerer de funnene jeg har gjort gjennom denne besvarelsen.
2 Prosessuelle vilkår for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248
2.1 Stedlig kompetanse i tilståelsessaker
Den stedlige kompetansen angir i hvilken rettskrets saken skal behandles, jf. strpl. kapittel 3.
Hva som anses å være rett verneting eller domstolenes stedlige virkekrets når det gjelder gjennomføringen av en hovedforhandling og en tilståelsessak er forskjellig. Ved en hovedforhandling er det er der den straffbare handlingen eller handlingene har skjedd som vil være riktig verneting, jf. strpl. § 10.
En tilståelsessak er en enkeltstående rettshandling og skal som regel behandles i den rettskrets hvor den siktede bor eller oppholder seg, jf. strpl. § 12. Begrunnelsen for dette er at det er naturlig å fremme saken der den siktede oppholder seg, når saken kan fremmes uten at det vil være noen bevisførsel i skyldspørsmålet.12 Av ordlyden i utrykket som regel i strpl. § 12 ser man at regelen er fleksibel. Hvis saken er komplisert med flere siktede i samme sakskompleks
11 Se kapittel 4.4.
12 Matningsdal, s. 254
8
vil det kunne være hensiktsmessig å pådømme disse ved samme domstol.13 Hva som er riktig verneting vil ikke fremkomme i en siktelse, men det vil stå angitt i en tiltalebeslutning.14 2.1.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer med rett verneting
At behandlingen av en tilståelsessak som hovedregel går der den siktede befinner seg kan være uheldig ovenfor den fornærmede. Hvis den kriminelle handlingen ble foretatt langt unna der den siktede bor vil det være den fornærmede som får den ekstra belastningen med reisen, hvis han ønsker å følge saken når den går for retten. Når saken besluttes behandlet forenklet vil mange føle en nedprioritering av hva hendelsen har betydd for de fornærmede. For eksempel et innbrudd vil kunne oppleves svært invaderende for mange og vil ofte innebære en utrygghet i eget hjem. At den som er fornærmet får mulighet til å uttale seg om han ønsker å følge saken og hvor han mener den bør behandles er viktig. Det skal legges til rette for at den fornærmede enklest mulig kan følge saken og slik at den følelsen av gjenopprettelse som en domfellelse vil kunne ha oppnås.
Dette kan gjøres gjennom at den fornærmede kan klage på valgt rettskrets på sammen måte som han har rett til å klage på innholdet i siktelsen.
2.2 Rettens sammensetning
Ved behandlingen av tilståelsessak blir retten satt med kun en dommer, jf. dl. § 21 andre ledd, første setning. Dette i motsetning til hovedforhandling der retten som utgangspunkt settes med en fagdommer og to meddommere, jf. strpl. § 276 første ledd.
Slike saker behandles svært ofte av en dommerfullmektig i tingretten.15 En dommerfullmektig har i tilståelsessakene mulighet til å avsi dom med høyere strafferamme enn ved pådømmelse etter hovedforhandling. Begrensningen for en dommerfullmektig i strpl. § 276 fjerde ledd til å behandle en straffesak hvis strafferammen for handlingen er fengsel over 6 år ikke gjelder i tilståelsessaker. En dommerfullmektig kan derfor etter ordlyden i strpl. § 248 behandle straffesaker opp til dom på fengsel i 10 år.
Det har vært et spørsmål om det er forsvarlig å la en dommerfullmektig lede forhandlingene i de mest alvorlige sakene. Dette behandlet Høyesterett i Rt. 2007 s. 1040. I kjennelsen var det spørsmål om en dommerfullmektig kunne behandle en tilståelsessak med strafferamme på
13 Langbach, s. 494
14 Jf. strpl. § 252 første ledd, første alternativ
15 Jf. Hov, s. 722
9
fengsel inntil ti år. Det var også spørsmål i saken om den siktede hadde gitt en uforbeholden tilståelse. Høyesterett kom til at begrensningen i strpl. § 276 fjerde ledd etter en systembetraktning ikke gjelder i en tilståelsessak. Innføringen av to-instansreformen i 1995 hadde ikke medført en begrensning i dommerfullmektigens kompetanse til å behandle tilståelsessaker med ti års fengsel som strafferamme. Høyesterett anfører også reelle hensyn for oppstilling av særregler for tilståelsessakene;
«Da disse sakene gjennomgående ikke skaper særlige problemer for avgjørelsen av skyldspørsmålet, har lovgiveren funnet det forsvarlig å åpne for en enklere behandlingsform enn hva som er tilfellet for saker hvor siktede bestrider sin skyld.
Dette har blant annet gitt seg utslag i at sakene avgjøres uten meddommere. I tillegg er det gode saklige grunner for å gi dommerfullmektigene en videre kompetanse i tilståelsessaker enn meddomsrettssaker. Jeg viser til at tilståelsessakene gjennomgående er atskillig enklere å administrere».16
Det er likevel noen vurderinger rettens leder bør gjøre før en dommerfullmektig dømmer i de alvorligste sakene. Dette følger av at Høyesterett i neste avsnitt av kjennelsen legger til følgende;
«Jeg vil imidlertid tilføye at saker hvor strafferammen er fengsel inntil ti år, ofte kvalifiserer for en streng straff. Dette tilsier at embetsledelsen må vurdere nøye om det er forsvarlig å overlate saken til en dommerfullmektig. Men det samme gjelder også for en del saker hvor strafferammen ikke overskrider fengsel i seks år - enten fordi de er særlig kompliserte, eller fordi en fellende dom vil kunne oppleves som særlig belastende for domfelte».
Ut fra dette kan man slå fast at en dommerfullmektig har kompetanse til å pådømme opp til 10 år, men i de mest alvorlige og kompliserte sakene må sorenskriveren vurdere om dette er forsvarlig.
I tillegg til en dommer skal det under rettsmøtet være tilstede et rettsvitne, hvis det ikke møter aktor eller forsvarer, jf. domstolloven § 31. Dette rettsvitnet oppnevnes av retten, jf.
domstolloven § 101.
Rettsvitnet skal etter domstolloven § 103 annet ledd følge nøye med i forhandlingene og gjøre oppmerksom på misforståelser eller feil i oppfatningen eller nedtegningen av det som foregår
16 Rt. 2007 s. 1040, avsnitt 13
10
under rettsmøtet. Hvis det senere oppstår spørsmål om hva som skjedde under rettsmøtet vil rettsvitnet måtte kunne avgi forklaring om dette. Den som er rettsvitne er der kun som en rettssikkerhetsgaranti for den siktede, og vil ikke ta del i pådømmelsen slik en meddommer gjør.
Domstolloven § 110 annet og tredje ledd angir krav til rettsvitnets habilitet.
2.2.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved domstolens sammensetning
I enedommersaker som dette vil en siktet være mer sårbar for dommerens eller dommerfullmektigens dagsform og holdninger. Dette vil jeg drøfte nærmere i kapittel 5.2.
Dommerfullmektigers kompetanse til pådømmelse av straff opp til ti års fengsel er høyere ved tilståelsessaker enn ved hovedforhandling. Dette kan være problematisk, men det er i hovedsak opp til domstolens leder å ta stilling til forsvarligheten ved å la en dommerfullmektig behandle en så alvorlig sak. Det jeg merket meg i min praksisperiode var hvor lite dommerfullmektigene ble fulgt opp inne i rettssalen av de mer erfarne dommerne.
Det å være dommer er en ensom jobb og hvordan man møter og ivaretar mennesker som kommer til rettslokalene er ikke noe man lærer på studiet.
Rettsvitnes funksjon skal være uavhengig av domstolen, jf. domstolloven § 110 annet og tredje ledd. Rettsvitnene er ofte er pensjonister, og de har av og til en ikke uproblematisk tilknytning til dommere eller domstolens administrasjon. Det er derfor etter min mening behov for å omfatte rettsvitnene i ordningen som trekker meddommere. Skal et rettsvitne gjøre en god jobb bør de heller ikke være for gamle. Et rettsvitne bør ha god innsikt i samfunnet forøvrig og kunnskap om ungdomsmiljøer og språk.
At et rettsvitne gis god opplæring, før han gjør tjeneste som rettsvitne til domstolen, i hva som er god og dårlig dommerskikk i enedommersaker er etter min mening helt nødvendig. Ofte er det vanskelig for en lekperson å stoppe et rettsmøte og stille spørsmål ved hva som egentlig ble sagt og gjort. Selv opplevde jeg flere ganger at jeg stilte spørsmål ved om tilståelsen egentlig var uforbeholden, men av respekt for rettens administrator syntes jeg det var ubehagelig å ta det opp. Når jeg som jusstudent fant det vanskelig, vil jeg anta at dette også kan oppleves som vanskelig for andre rettsvitner.
11
2.3 Påtalemyndighetens rolle i tilståelsessaker
Det er først etter begjæring fra påtalemyndigheten at retten vil vurdere om vilkårene for tilståelsesdom er oppfylt, jf. strpl. § 248. At denne begjæringen er fremsatt av en med påtalekompetanse er en forutsetning.
Når retten behandler en tilståelsessak møter det som regel ikke en aktor fra påtalemyndigheten. Det er i stor grad på grunn av at retten slipper forholde seg til om aktor, forsvarer eller vitner kan møte at tilståelsesaker kan behandles så effektivt som de gjør.
I påtaleinstruksen § 15–4 står det at påtalemyndigheten bare bør møte dersom det foreligger særlig grunn til det. Slik grunn kan være at saken er av alvorlig art med høy strafferamme, at saken er omfattende eller at den siktede møter med advokat.
Det er strpl. § 76 annet ledd som angir hvem i påtalemyndigheten som har kompetanse til å møte som aktor i tingretten. I strpl. § 76 tredje ledd, in fine gis også kompetanse også til polititjenestemenn uten påtalekompetanse til å stille for påtalemyndigheten i en tilståelsessak.
Av påtaleinstruksen 15-4 tredje ledd følger det at dette ikke bør gjøres hvis det er snakk om å idømme den siktede ubetinget frihetsstraff eller den siktede møter med forsvarer.
Dersom aktor møter gis vedkommende anledning til å stille spørsmål under siktedes forklaring og til å holde et prosedyreinnlegg.
Påtaleinstruksen 21-2 første ledd første punktum fastsetter at den som treffer beslutning om å oversende saken til en forenklet pådømmelse, skal uttale seg om hva som er passende straff for handlingen og de vilkår som eventuelt bør settes for betinget dom. Dette forslaget er ikke bindende, det fungerer kun som en rettledning for retten. Påtalemyndighetens forslag til straff følges etter min erfaring i de fleste saker.
Forslaget til straff fra påtalemyndigheten skal den siktede opplyses om i retten. Siktede skal gis anledning til å uttale seg om hva han tenker om dette forslaget før saken tas opp til doms.17 Her er det etter min erfaring vanlig at den siktede gjerne har innsigelser i forhold til størrelsen på bot eller fremsetter ønske om en mildere straffart, som betinget fengsel eller samfunnsstraff.
17 Matningsdal. s. 254
12
Ved oversendelse av saken til retten skal påtalemyndigheten også oppgi om den fornærmede har bistandsadvokat.
Påtalemyndigheten har ansvar for å underrette fornærmede ved bistandsadvokaten om at saken begjæres pådømt som tilståelsessak, jf. påtaleinstruksen § 21–3. Den fornærmede skal ha kopi av siktelsen og kan klage på siktelsens innhold, jf. uttrykket andre med rettslig klageinteresse i strpl. § 59 a annet ledd annet punktum.
2.4 Retten til forsvarer i tilståelsessaker
Etter strpl. § 96 er hovedregelen at den siktede har rett til offentlig oppnevnt forsvarer ved en hovedforhandling. I bestemmelsens tredje ledd angis strpl. § 99 for retten til forsvarer ved en tilståelsesdom.
Siktede har i tilståelsessaker har som utgangspunkt krav på forsvarer, hvis det er spørsmål om å idømme fengsel i mer enn seks måneder, jf. strpl. § 99. Angir forslaget fra påtalemyndigheten en straff på mer enn seks måneder fengsel skal den siktede få oppnevnt en offentlig forsvarer av retten, jf. strpl. § 99, jf. strpl. § 100 første ledd. En antitetisk tolkning av bestemmelsen tilsier at hvis straffeforslaget er under seks måneder fengsel og dommeren ikke vurderer at det kan idømmes straff over forslaget på grunn av andre forhold, vil den siktede ikke ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer.
Det er forslaget til straff fra påtalemyndigheten som er avgjørende, jf. Rt. 1988 s. 364. I denne kjennelsen fra Høyesterett ble en dom fra forhørsretten opphevet da det ikke hadde blitt oppnevnt forsvarer i saken. Politiet hadde i forslaget til straff hatt krav om åtte måneder fengsel, noe som innebærer at den siktede skulle hatt forsvarer, jf. strpl. § 99.
Hvis siktede er under 18 år på tidspunktet for ugjerningen og det er krav om pådømmelse av fengsel, samfunnsstraff eller ungdomsstraff skal den siktede alltid ha forsvarer, jf. strpl. § 99 første ledd, tredje setning.
I saker som gjelder ruspåvirket kjøring og etterfølgende alkoholnytelse etter vegtrafikkloven § 22 første og femte ledd, jf. vegtrafikkloven § 31, har den siktede ikke krav på offentlig forsvarer, jf. strpl. § 99 første ledd, andre setning.
I strpl. § 99 første ledd andre setning angis nok et unntak fra retten til forsvarer hvis retten finner at det på grunnlag av sakens art og forholdene ellers finner det ubetenkelig at den siktede ikke har forsvarer. Dette er en snever og skjønnsmessig adgang for retten til å unnlate å oppnevne forsvarer, og kommer bare til anvendelse der saken er kurant og straffeutmålingen
13
er oversiktlig.18 I Rt. 1988 s. 1266 ble det ikke ansett som en saksbehandlingsfeil at den siktede ikke hadde hatt forsvarer på tross av at straffen ble satt til åtte måneders fengsel.
Høyesterett mente at når det var et meget enkelt og avgrenset saksforhold, som ikke reiste noen særlige problemer for forhørsretten, var det ikke betenkelig at han var uten forsvarer.
Hvis retten gjør unntak er det viktig at det fremkommer av rettsboken hvorfor forsvarer ikke har blitt oppnevnt.19
En siktet vil alltid ha krav på forsvarer hvis det utnevnes bistandsadvokat for fornærmede, jf.
strpl. § 99 andre ledd. Dette gjelder også hvis den siktede er varetektsfengslet for forholdet som skal pådømmes som tilståelsessak, jf. strpl. § 98 annet ledd, andre setning.
I strpl. § 100 annet ledd kan retten oppnevne forsvarer hvis det av særlige grunner ser ut til at den siktede har et særskilt behov for det. I bestemmelsen nevnes nedsatt funksjonsevne, fysisk eller psykisk tilstand som eksempler på når dette kan være aktuelt. I juridisk teori er det også trukket frem hvis den siktede er svært ung eller svært gammel, den siktede er rusbelastet eller har psykiske problemer, har dårlige norskkunnskaper eller hvis saken er omfattende og komplisert selv om den ikke medfører fengsel i mer enn seks måneder.20
Andre særlige grunner for å oppnevne forsvarer ut fra rettspraksis vil kunne være hvis det går svært rask fra lovbruddet til fremstilling for retten. I en avgjørelse fra Høyesterett, jf. Rt.1991 s. 7, var den siktede fremstilt for retten kun tre dager etter en voldshandling på den lokale puben. Han hadde ikke forsvarer i dette rettsmøtet, noe Høyesterett mente han skulle ha hatt;
«Derimot mener jeg at det burde ha vært oppnevnt forsvarer for domfelte etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Etter denne bestemmelse kan retten oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner taler for det. I det foreliggende tilfelle ble domfelte fremstilt fra varetekt for pådømmelse av saken mindre enn tre døgn etter hendelsen i puben. Siktelsen gjaldt et alvorlig forhold, som førte til en dom på fengsel i seks måneder. Den videre utvikling med behandlingen i forhørsretten og med hensyn til varetektsspørsmålet er preget av det høyt oppdrevne tempo. Saken synes ikke tilstrekkelig forberedt, og domfelte har knapt hatt rimelig mulighet til å forberede sitt forsvar. Behovet for en forsvarer er under disse forhold klart».21
Høyesterett opphevet denne avgjørelsen fra forhørsretten av flere grunner.
18 Matningsdal, s. 256
19 Rt. 1992 s. 1539, s. 1540
20 Langbach, s. 497
21 Rt. 1991 s. 7
14
Det er nå sikker rett at strpl. § 100 annet ledd må anvendes på en annen måte enn tidligere etter avgjørelsene i Rt. 2015 s. 844 og Rt. 2015 s. 860. I disse avgjørelsene vurderes blant annet retten til advokat betalt av det offentlige opp mot de straffeprosessuelle minimumsrettighetene i EMK artikkel 6 nr. 3 pkt. c. Disse spørsmålene avgrenser jeg som nevnt oppgaven mot av hensyn til ordgrensen.
En siktet kan gi avkall på sin rett til å ha forsvarer tilstede, jf. HR–2016–379–A. I avgjørelsen fremkommer det at siktede må gis tilstrekkelig informasjon om retten til advokatbistand. Det har også betydning at siktede gir et tilstrekkelig klart avkall på retten og det skal gjøres en helhetsvurdering om dette avkallet er betryggende. Hvis disse betingelsene er ivaretatt vil retten til å ha forsvarer i strpl. 100 annet ledd ikke være krenket.22
Det er ingenting i veien for at den siktede engasjerer egen advokat for egne midler, jf. strpl. § 94.
2.4.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer når siktede ikke har forsvarer
Den siktede vet sjelden hva han har krav på eller kan forvente seg hvis han velger alternativet som er hovedforhandling. For straffbare forhold som ikke kvalifiserer for bistand av advokat vil det kunne representere en utfordring. Det er gjerne de som er gjengangere i systemet som vet å benytte seg av forhandling under rettsmøtet. Med forhandling mener jeg for eksempel når siktede uttaler at han kan samtykke til tilståelsesdom, men at han kun erkjenner to av tre punkter i siktelsen. Her har retten mulighet til å møte krav fra siktede hvis de får godkjenning fra påtalemyndigheten. Dette gjøres ofte for å få saken ut av verden. Dette betyr i sin ytterste konsekvens at loven ikke er lik for alle. Dette drøfter jeg nærmere i kapittel 4.3.
Ut fra redegjørelsen kan det se ut som om en siktet har stor mulighet til å få bistand i retten.
Dette er derimot ikke et helt riktig bilde av hvordan reglene blir praktisert i retten. Selv om retten har muligheten til å oppnevne forsvarer vil mange av grunnene som oppgis bli oversett ved en rask pådømmelse. Ved pådømmelse i «småsaker» er ikke alle dommere like aktive.
Det er ofte sårbare grupper som ikke får bistand og uten denne bistanden kan det være vanskelig for den siktede å vite hvilke rettigheter han har. Grensen på seks måneder kan være lite heldig. Mange lovbrudd under denne strafferammen vil være av en så belastende art for den siktede at man bør ha bistand i retten.
22 HR–2016–379–A
15
I forslag til ny straffeprosesslov er det nå et forslag til å ta bort seks måneders begrensningen for forsvarerbistand. Når det er snakk om å idømme følbare reaksjoner, som fengselsstraff, samfunnsstraff eller ungdomsstraff må hensynet til mistenktes forsvar tale for at han får bistand til å ivareta sine interesser.23 Dette tiltaket vil kunne begrunne og øke bruken av tilståelsesdom ved tingrettene. Jeg tolker forslaget som en tilnærming til EMK artikkel 6 nr. 3 pkt. c. Matningsdal kritiserer dette forslaget i sin artikkel.24 Han mener dette ikke er en riktig utvikling og vil føre til svært store kostnader for staten. Han sier videre at tilståelsessakene vil bli vanskeligere å beramme når retten må ta hensyn til om siktedes advokat kan stille.
I forslag til ny straffeprosesslov har utvalget også anbefalt er nærmere utredning av om retten skal øke bruken av saksomkostninger der saken ikke behandles som tilståelsessak. Dette er bare et av flere tiltak som utvalget vurderer for å få ned ressursbruken og for å øke antall tilståelsessaker i tingretten.25
En annen side av dette er at språket i retten kan være vanskelig å forstå for enkelte. De juridiske begrepene gir liten mening og når rettens administrator redegjør for vilkårene vil jeg anta at det er et mindretall som faktisk klarer å forstå hva disse vilkårene innebærer. Det er også skremmende for mange å skulle forklare seg i retten, og muligheten til kontradiksjon er begrenset i tilståelsessaker. Det er et reelt behov for at retten gir informasjon som er tilpasset den siktede individuelt når han ikke har forsvarer.
2.5 Offentlighet
Grunnloven § 95 første ledd andre setning sier at en rettergang skal være rettferdig og offentlig. Av domstolloven §§ 124 og 129 følger det at det ved tilståelsesdom kan gjengis offentlig fra både forhandlingene og rettsavgjørelsene. Denne møteoffentligheten innebærer at de som ønsker, og som det er plass til i rettssalen, kan følge saken på lik linje som ved en hovedforhandling. Det er midlertidig etter min erfaring svært sjelden at pressen møter i slike saker, og de behandles som regel i de minste rettslokalene i tingrettene.
Før en lovendring i 1999 var det ikke tillatt å referere fra tilståelsessaker, behandlingen var mer da betydelig mer diskret. Hov mener at lovgiver her fjernet et ikke uvesentlig incitament for den siktede til å velge forenklet pådømmelse fremfor en hovedforhandling.26
23 NOU 2016: 24, s. 220
24 Matningsdal (2017), s. 295–296
25 NOU 2016: 24, s. 722
26 Hov, s. 723
16
Retten kan beslutte at rettsmøtet skal holdes for lukkede dører, jf. dl. § 125, men det er svært sjelden nødvendig i tilståelsesaker. Der siktede er under 18 år vil retten som hovedregel treffe kjennelse om at rettsmøte skal gå for lukkede dører, jf. domstolloven § 125 bokstav d.
2.6 Andre prosessuelle forutsetninger
Påtaleinstruksen § 8–2 angir på generelt grunnlag hvordan gjennomføringen av avhøret hos politiet skal gjøres. Det er ikke tilståelsen under avhøret hos politiet som legges til grunn ved pådømmelsen av en tilståelsessak. Den uforbeholdne tilståelsen må komme innen retten for at vilkåret i strpl. § 248 er oppfylt. Hvis siktede trekker tilståelsen hos politiet før behandlingen i retten, vil påtalemyndigheten begjære saken behandlet ved hovedforhandling for å avklare skyldspørsmålet.
Når saken berammes av saksbehandleren i tingretten, vil den siktede som utgangspunkt bli innkalt til rettsmøtet gjennom forkynning av stevning, jf. strpl. § 86 første ledd første setning.
Innkalling av siktede kan også gjøres muntlig, jf. strpl. § 86 første ledd tredje setning. Det er praktisk at retten for eksempel kan ringe den siktede.27
Med en stadig mer utviklet teknologi er andre muligheter for pådømmelse enn ved oppmøte i retten, nå mulig, jf. strpl. § 248 femte ledd. Fjernmøte med bildeoverføring er et alternativ dersom siktede samtykker og retten finner behandlingsmåten ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.
3 Materielle vilkår for pådømmelse etter straffeprosessloven § 248
3.1 Innledning
Første ledd i strpl. § 248 angir tre generelle vilkår som kreves for en forenklet behandling av saken. Etter loven må det foreligge begjæring om slik pådømmelse fra kompetent påtalemyndighet, den siktede må samtykke til slik behandling og retten må ikke finne en slik behandling betenkelig. Vilkårene er kumulative og må være oppfylt i alle saker. To av disse vilkårene kan midlertidig repareres av retten under behandlingen. Feil ved påtalekompetansen kan repareres per telefon og samtykke fra den siktede kan både gis og trekkes frem til saken tas opp til doms.
27 Langbach, s. 499
17
Etter bestemmelsens første ledd bokstav a) følger vilkårene for det som er pådømmelse etter det man kan kalle hovedregelen i en tilståelsessak. Her angir loven en grense for forenklet pådømmelse av handlinger med strafferamme opp til 10 år fengsel. Den siktede må avgi en uforbeholden tilståelse innen retten og denne tilståelsen må styrkes av de øvrige opplysningene i saken.
I strpl. § 248 bokstav b) og c) angis unntakene fra en uforbeholden tilståelse. Unntakene gjelder kjøring i ruspåvirket tilstand og kjøring uten gyldig førerkort.
3.2 Begjæring fra kompetent påtalemyndighet
For at retten skal pådømme etter strpl. § 248 er det et vilkår etter loven at det fremsettes begjæring om slik pådømmelse fra påtalemyndigheten. Det påtalemyndigheten begjærer er et rettslig avhør av siktede og mulig pådømmelse etter strpl. § 248. Det er retten som bedømmer om vilkårene er oppfylt for slik pådømmelse, selv om påtalemyndigheten også gjør en vurdering før de fremsetter en slik begjæring.
I strpl. §§ 55 og 67 angis hvem som hører inn under påtalemyndigheten og hvem som kan reise siktelse under etterforskningen. Påtaleinstruksen § 21-1 sier nærmere hvem i påtalemyndigheten som har slik kompetanse. Ut fra handlingens art og grovhet vil kompetansen ligge hos politiet ved politijurist, statsadvokaten eller riksadvokaten.
Dette vil si at anklageprinsippet også gjelder ved tilståelsesdom. Anklageprinsippet innebærer at det er påtalemyndigheten eller privat anklager som skal ta initiativ til rettsforfølgningen, ikke domstolen. Dette sikrer domstolens uavhengighet og uhildethet.28
I kjennelsen, Rt. 1995 s. 1053, ble dommen fra forhørsretten opphevet av Høyesterett da saken hadde blitt brakt inn til pådømmelse i forhørsretten av en politiadjutant som ikke hadde påtalekompetanse.
En dom fra forhørsretten ble også opphevet av Høyesterett, da saken hadde blitt begjært fremsatt av en politijurist uten påtalekompetanse.29
28 NOU 2016: 24, s. 134–135
29 jf. Rt. 1994 s. 649
18 3.3 Strafferammen som begrensning
Første vilkår i bestemmelsens første ledd bokstav a) er at strafferammen for handlingen ikke må overstige mer enn ti år i fengsel. Forhold som gjentakelse eller konkurrens vil ikke innvirke på beregningen, jf. strl. § 79.
3.3.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved strafferammen
Når saker med strafferamme opp til ti år kan behandles på denne måten blir alvoret ved forenklet pådømmelse tydeligere. At man har en forenklet adgang til pådømmelse ved mindre alvorlige forhold er bra og nødvendig, likevel er det etter min mening er det større behov for de rettsikkerhetsgarantiene en hovedforhandling har med seg jo strengere straff en siktet kan idømmes.
Noen dommer vil også kunne være preget av et langt liv på benken. Sjansen for at en siktet kan få medhold hos en meddommer ved en hovedforhandling vil kanskje være større enn hos en fagdommer i en tilståelsessak. Straffen som pådømmes i tilståelsessaker blir ofte svært lik det forslaget fra påtalemyndigheten foreslår.
Saken vil også kunne avgjøres av en uerfaren dommer eller dommerfullmektig. Dette nevner også Høyesterett i den tidligere omtalte kjennelsen Rt. 2007 s.1040. Der uttales det at jo større straffen kan bli, hvor belastende en domfellelse vil være for den siktede eller hvor komplisert saken fremstår, så må embetsledelsen vurdere om det er forsvarlig å la dommerfullmektigen pådømme saken.
3.4 Siktedes samtykke
Neste vilkår i lovbestemmelsen er at den tiltalte samtykker til en slik fremgangsmåte i retten.
Samtykket behøver ikke foreligge på forhånd, lovens krav er at samtykket skal være uttrykkelig og innen retten.30 Hvis den siktede ikke samtykker, har det kun den virkning at saken ikke behandles som tilståelsessak. Siktede kan ikke kreve en forenklet behandlingsform, selv om han for eksempel ønsker dette for å få saken sin hurtigere avgjort.31 Begjæringen om tilståelsespådømmelse etter strpl. § 248 må som nevnt komme fra påtalemyndigheten og det er retten som vurderer hvorvidt vilkårene for forenklet pådømmelse er oppfylt eller ikke.
30 Langbach, s. 503
31 Andorsen, s. 408
19
Hva et uttrykkelig samtykke innebærer fremkommer nærmere i rettspraksis. I en kjennelse fra Høyesterett, Rt. 1999 s. 243, ble en kvinne i forhørsretten dømt i for kjøp og salg av heroin.
Det fremkom midlertidig ikke av rettsboken at hun hadde gitt samtykke til pådømmelse av saken. Høyesterett uttalte at det ikke er tilstrekkelig med konkludent adferd, men at samtykke må gis uttrykkelig og innen retten. Dommen ble opphevet.
At samtykke er gitt føres i rettsboken og dommeren skal informere den siktede om følgene.32 Samtykket må videre omfatte alle punkter i siktelsen. Det bør normalt ikke pådømmes hvis den siktede kun samtykker til pådømmelse i noen av punktene i siktelsen.33 Dette gjelder også når siktede har verge, jf. Rt. 1984 s. 813. I denne saken hadde vergen kun samtykket til pådømmelse av noen av postene i siktelsen. Høyesterett opphevet avgjørelsen da de kom til at samtykket fra vergen måtte omfatte alle forhold for at forhørsretten skulle kunne pådømme saken.
Etter gjeldende rett har siktede mulighet til å trekke samtykke til forenklet pådømmelse helt frem til saken tas opp til doms. Saken vil da sendes tilbake til påtalemyndigheten, som må begjære saken pådømt etter hovedforhandling.
En annen virkning av et samtykke til forenklet behandling er at siktede ikke uten videre har krav på offentlig oppnevnt forsvarer i retten når påtalemyndighetens straffpåstand er ubetinget fengsel i seks måneder eller mindre, jf. strpl. § 99 annet punktum.34
Sivile krav kan pådømmes uten særskilt samtykke fra den siktede. Retten må for pådømmelse finne slike krav utvilsomme, jf. strpl. 432 annet ledd. Av påtaleinstruksen § 8–2 syvende ledd følger det at siktede skal orienteres om at et samtykke til pådømmelse av tilståelsessak innebærer at også sivile krav vil kunne bli pådømt av retten. I en kjennelse fra 1995 der siktede hadde samtykket til pådømmelse i forhørsretten uttalte Høyesterett at;
«...ikke kreves et særskilt samtykke til pådømmelse av inndragningskrav eller borgerlig krav, men at siktete må gjøres oppmerksom på hva dom i forhørsrett innebærer, og hvis siktete ikke ønsker inndragningskravet eller borgerlige rettskrav pådømt, kan han hindre det ved å nekte å gi samtykke til dom i forhørsrett. Hvis
32 Langbach, s.503
33 Bjerke, Keiserud og Sæther, s. 927
34 Andorsen, s. 408
20
samtykket begrenses til bare å gjelde straffekravet, må det likestilles med nektelse av samtykke».35
Ut fra rettspraksis kan det likevel se ut som om det er en mulighet til å gi begrenset samtykke.
I Rt. 1993 s. 357 hadde den siktede kun samtykket til et erstatningskrav på 40 000 kroner som han hadde erkjent å ha mottatt som utbytte. Han hadde ikke tidligere blitt gjort kjent med det fulle erstatningskravet fra fornærmede. Da retten dømte han fullt ut i samsvar med den fornærmedes krav på 164 000 kroner påanket han saken. I Høyesterett fikk han medhold i at han bare hadde gitt et begrenset samtykke til pådømmelse av erstatning i forhørsretten opp til 40 000 kroner. Dommen ble opphevet. Etter min mening dreier denne avgjørelsen seg ikke om begrenset samtykke, men at det skal gis mulighet for kontradiksjon for krav og hvis samtykket skal anses tilstrekkelig må den siktede informeres om kravet. Hvis siktede ikke samtykker skal saken behandles ved hovedforhandling.
3.4.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved samtykke
Det er kan være en utfordring å klarlegge om tiltalte i mange tilfeller er klar over hva han samtykker til. Språket i retten kan for enkelte være vanskelig å forstå og spesielt i de tilfeller der den siktede ikke har krav på bistand av advokat kan samtykke være gitt uten tilstrekkelig informasjon og kunnskap om alternativet til behandlingsformen.
Samtykket kan i noen grad være basert på ønsket om å få lavere straff, bli ferdig med saken eller man kan i noen tilfeller føle seg presset til det. Føler den siktede at han blir misforstått av dommeren eller forklarer seg på en måte han i etterkant ikke mener var rett kan det å trekke samtykke fungere som en sikkerhetsventil, selv om dette skjer svært sjelden. Det er også lettere for den tiltalte å akseptere en dom man har samtykket til og sjansen for en eventuell anke vil da kunne antas være mindre.
3.4.2 Forslag til endring i ny straffeprosesslov
I forarbeidene til ny straffeprosesslov er behandlingsformen tilståelsesdom nå foreslått kalt forenklet behandling, jf. forslag til ny bestemmelse §§ 36-1 og 36-2.36
Bestemmelsens generelle vilkår er opprettholdt med unntak av vilkåret om samtykke.
Utvalget foreslår nå at samtykke kun skal være et moment i vurderingen i § 36-1 bokstav c,
35 Jf. Rt. 1995 s. 1707
36 NOU: 2016: 24, s. 424
21
om det er ubetenkelig med forenklet behandling av saken, men ikke lenger et av første ledds kumulative vilkår. Dette begrunnes i forarbeidene med at selv om siktede «reelt sett kan unngå forenklet behandling ved ikke å tilstå, bør ikke vedkommende direkte styre valg av behandlingsform».37
3.5 Pådømmelse må ikke være betenkelig
Det siste av de generelle vilkårene i strpl. § 248 første ledd sier at retten kan pådømme forholdet som tilståelsesdom hvis den ikke finner det betenkelig. Hvis retten etter en vurdering av sakens art og innhold kommer til at det er betenkelig å behandle saken som tilståelsessak, skal retten ikke behandle saken. Da skal saken sendes tilbake til påtalemyndigheten for eventuell utarbeidelse av tiltalebeslutning og behandling i normalsporet i tingretten som er hovedforhandling med meddomsrett, jf. strpl. § 276.
I forarbeidene står det at pådømmelse vil kunne være betenkelig hvis det gjelder særlig alvorlige forhold eller retten må anvende skjønn for å avgjøre straffbarheten av forholdet.
Forarbeidene angir uaktsomt drap som et forhold som ville være betenkelig å behandle som tilståelsessak. 38 Slike saker vil være av en så alvorlig art og vurderingen av straffbarheten kan kreve utstrakt bruk av skjønn. Hvis det foreligger tilståelse i en slik sak vil den behandles med hovedforhandling der tilståelsen legger føringer for forhandlingen. Det vil da være mindre behov for bevisførsel enn hvis skyld ikke er erkjent.
Det har derimot ikke betydning om strafferammen er forholdsvis høy. Påtalemyndigheten kan påkjære et avslag om summarisk pådømmelse og hvis ikke saken burde vært behandlet av retten som tilståelsessak kan dette anvendes som ankegrunn.39
Pådømmelse vil for eksempel være betenkelig hvis den siktede har hjerneskade. I Rt. 1991 s.
1235 ble avgjørelsen opphevet da den pådømte hadde en varig hjerneskade. Han hadde ikke mulighet til å forstå det som foregikk i rettsmøtet og da heller ikke mulighet til å forsvare seg.
Høyesterett fant ut fra dette at pådømmelse etter strpl. § 248 var betenkelig.
I kjennelsen Rt. 1992 s. 897 ble avgjørelsen om 21 dagers fengsel og bot opphevet av Høyesterett da den domfelte var psykisk utviklingshemmet. Dette hadde ikke vært synlig ved den domfeltes fremtreden ved behandlingen i forhørsretten, men dette burde ha vært vurdert med tanke på om den domfelte var strafferettslig tilregnelig.
37 NOU 2016: 24, s. 424
38 Innst. O. nr. 37 (1980–1981), s. 31
39 Matningsdal, s. 272
22
Ut fra dette kan man si at retten ikke har en plikt til å pådømme forholdet hvis det kommer frem forhold under rettsmøtet eller sakens øvrige dokumenter som gjør pådømmelse betenkelig. Retten har en diskresjonær kompetanse til å foreta en vurdering av saken egnethet.40
Hvis en uforbeholden tilståelse ikke styrkes av de øvrige foreliggende opplysningene i saken, kan saken betegnes som betenkelig, jf. Rt. 1968 s. 42 og jf. Rt. 1981 s. 355. Kravet til uforbeholden tilståelse behandles nærmere i kapittel 3.7.
Hvis den siktede endrer sin forklaring flere ganger, selv om den endelige forklaringen kan anses for å være uforbeholden, kan en tilståelsesdom i et slikt tilfelle anses å være betenkelig.
Retten bør da henvise saken til en hovedforhandling, med de rettssikkerhetsgarantiene det innebærer.
3.5.1 Rettssikkerhetsmessige utfordringer ved betenkelighetsbegrensningen
Når retten blir presset på tid i behandlingen av saken kan mulige utfordringer som den siktede har bli oversett. Sykdom, diagnoser eller traumer, misbruk og så videre. Ved en hovedforhandling får avhøret av den tiltalte mer plass og han får flere anledninger under sakens gang til å uttale seg om det som kommer frem. Mange vil heller ikke være klar over forhold som kan tale deres sak da strafferammen ligge under det som kreves for å ha rett på forsvarer. Ungdom over 18 år blir særlig sårbare da de kanskje ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene av rettens behandling. Retten kan også ta lett på straffens betydning for den enkelte, særlig i de tilfeller strafferammen er lav. En dom kan få andre konsekvenser for siktede enn selve straffeutmålingen. Se drøftelsens kapittel 4.5.
3.6 Ikke krav om tiltalebeslutning
Det er ikke et krav om tiltalebeslutning for at det kan pådømmes straff etter strpl. § 248.41 I stedet for en tiltalebeslutning kommer en siktelse. Innholdet i siktelsen har en lik utforming som en tiltalebeslutning, med unntak av hvilken domstol som skal behandle saken, jf. strpl. § 252 første ledd nr. 1. Dette har sammenheng med de ulike vernetingsreglene som gjelder for
40 Matningsdal, s. 272
41 Strpl. kapittel 19 om tiltalebeslutning
23
hovedforhandling42 og tilståelsessak.43 Se drøftelsens kapittel 2.1. I tillegg inneholder siktelsen et forslag til straff som kun har en veiledende funksjon for retten.
I forarbeidene til ny straffeprosesslov er det nå forslag om krav til tiltalebeslutning også i tilståelsessaker.44 Dette begrunnes med hensynet til anklageprinsippet som utvalget mener nå kan tale for at påtalemyndigheten i større grad skal gis myndighet til å trekke opp rammene for rettens avgjørelser.45
3.7 Vilkåret om uforbeholden tilståelse
3.7.1 Innledning
Ved pådømmelse etter strpl. § 248 vil den siktede ha gitt avkall på noen de rettssikkerhetsgarantiene som en hovedforhandling gir. Retten bygger i stor grad på siktedes forklaring i skyldspørsmålet når de behandler saken. Det er derfor stilt strenge krav til innholdet i denne tilståelsen. Da vilkåret er svært omfattende må jeg foreta flere begrensninger i forhold til oppgavens ramme. Noen momenter vil derfor bare nevnes kort.
Vilkåret om uforbeholden tilståelse som er det mest krevende vilkåret i strpl. § 248 og det er rikholdig rettspraksis fra Høyesterett på hvordan de ulike straffbarhetsvilkårene i vilkåret skal forstås. Denne rettspraksisen er ikke alltid avklarende.46 I forarbeidene står det at uforbeholden tilståelse etter straffeloven § 80 første ledd a) nr. 2 og tidligere straffelov av 1902 § 59 annet ledd har samme betydning som i strpl. § 248.47 Rettspraksis som omhandler disse bestemmelsene vil derfor kunne være relevant for å forstå innholdet i vilkåret.
Grunnvilkåret i strpl. § 248 første ledd bokstav a) er altså at den siktede må avgi en uforbeholden tilståelse innen retten. Det er to unntak fra dette, i bestemmelsens første ledd bokstav b og c er det tilstrekkelig med erkjennelse av skyld. Unntakene vil kort bli behandlet i kapittel 3.7.4.
Ut fra ordlyden må den siktede for det første avgi en tilståelse. En naturlig forståelse av dette må være at det i utrykket tilståelse må ligge noe mer enn en erkjennelse av skyld. Dette
42 Strpl. kapittel 22 om hovedforhandling i tingretten
43 Matningsdal, s. 253
44 NOU 2016: 24, s. 424
45 NOU 2016: 24, s. 393
46 Andenæs og Myhrer, s. 439
47 Ot.prp. nr. 81 (1999–2000), s. 44 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 470
24
bekreftes også i rettspraksis, jf. Rt. 1990 s. 801. At tilståelsen for det andre skal være uforbeholden må bety at den skal komme uten forbehold. En tilståelse uten «om og men».48 Ved drøftelsen av innholdet i en uforbeholden tilståelse er det hensiktsmessig å dele drøftelsen inn i forhold av betydning for skyldspørsmålet og forhold av betydning for straffespørsmålet.49
3.7.2 Forhold av betydning for skyldspørsmålet
Det er den bevismessige verdi av forklaringen som avgjør om saken kan pådømmes etter strpl.
§ 248.50 Tilståelsen til den siktede må derfor fullt ut dekke de fire objektive og subjektive straffbarhetsvilkårene, jf. Rt. 2007 s. 1040.
3.7.2.1 Den objektive gjerningsbeskrivelsen
Det første objektive vilkåret er at den siktede må ha overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffebestemmelsen. Dette er legalitetsprinsippets kjerne som står svært sterkt i strafferetten.
Ingen kan dømmes eller straffes uten grunnlag i lov og dom, jf. Grunnloven § 96. Hvor mye som kreves er avhengig av straffbarhetsvilkårene i det aktuelle straffebud.51
Fra høyesterettspraksis er Rt. 1976 s. 101 et eksempel på at den uforbeholdne tilståelsen ikke omfattet kravet til dekning av gjerningsbeskrivelsen. I denne saken hadde et ektepar blitt siktet for heleri av en radio og smykker. Kravet til gjerningsbeskrivelsen for heleri etter strl.
(1902) § 317 var at de siktede «forsto at tingen var fravendt noen ved en forbrytelse». I rettsboken var de domfeltes tilståelse gjengitt med ordene at de «forsto eller hadde grunn til å anta at radioen ikke var bekommet på ærlig måte». Dette sa Høyesterett var ikke tilstrekkelig til å dekke lovens kjennemerker for en helerihandling. Det var en forskjell i at ekteparet forsto at radioen ikke hadde bekommet på ærlig måte og at den var fravendt ved en forbrytelse.
Dommen ble på dette punkt opphevet.
I Rt. 1988 s. 168 kom Høyesterett til delvis opphevelse av forhørsrettens dom da tilståelsen ikke dekket vinningshensikt i lovens forstand.
48 Hov, s. 710
49 Andenæs og Myhrer, s. 439
50 Bjerke, Keiserud og Sæther, s. 928–931
51 Matningsdal, s. 259
25
Av avgjørelsen i, Rt. 1993 s. 1321, følger det at selv om siktede hadde erkjent seg skyldig etter siktelsen og innrømmet å ha være påvirket av alkohol, var det ikke det samme som at han hadde erkjent å ha vært beruset slik loven angir. Tilståelsen var ikke uforbeholden og dommen ble opphevet.
Når tilståelsen kun dekker gjerningsbeskrivelsen i et mildere straffebud enn det siktelsen gjelder bør tilståelsesdom ikke avsies så lenge påtalemyndigheten opprettholder siktelsens straffebud.52 I praksis løses dette gjerne ved at dommeren henvender seg til påtalemyndigheten og vurderer hvordan de stiller seg til den tilståelsen som er kommet frem i retten.
3.7.2.2 Objektive straffrihetsgrunner
Det andre objektive vilkåret er at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunner. Dette er grunner som gjør en i utgangspunktet ulovlig handling lovlig. Slike grunnlag kan være nødrett, nødverge eller selvtekt, jf. straffeloven §§ 17, 18 og 19.
Når den siktede klart gir utrykk for at han ikke anser seg skyldig bør saken ikke pådømmes som tilståelsessak, jf. Rt. 1975 s. 459. I denne avgjørelsen nektet den siktede straffeskyld da han hevdet at det var sykdom i familien som gjorde det nødvendig at han ikke møtte til tjeneste og at handlingen derfor var rettmessig. Dette uttaler Høyesterett er en innsigelse på linje med om det påberopes nødrett og forhørsretten skulle da ikke pådømt saken summarisk.
3.7.2.3 Subjektiv skyld
Det første subjektive vilkåret for å kunne idømme straff innebærer at den siktede må ha utvist den nødvendige grad av skyld, jf. strl. § 22. Utgangspunktet for skyldkravet i strafferetten er forsett, men i enkelte straffebestemmelser er uaktsomhet tilstrekkelig for pådømmelse, jf. strl.
§ 23.
Det er likevel hverken tilstrekkelig eller nødvendig at den siktede erklærer seg skyldig etter siktelsen, jf. Rt. 1983 s. 455. Tilståelse må være reell for at den skal legges til grunn for pådømmelse.
Når skyldkravet er forsett setter det krav til tilståelsen, jf. Rt. 1991 s. 7. I denne avgjørelsen kom Høyesterett til at den siktedes tilståelse var ikke uforbeholden;
52 Andenæs og Myhrer, s. 441
26
«Et vilkår for pådømmelse i forhørsrett er at det foreligger en uforbeholden tilståelse.
Siktedes forklaring må således vise at de objektive og subjektive vilkår for straffbarhet er oppfylt. Skyldkravet etter straffeloven § 229 er forsett. For domfellelse kreves at siktede har funnet det sikkert eller overveiende sannsynlig at hans handling ville føre til skade på legeme eller helbred. Domfeltes tilståelse viser ikke at dette kravet var oppfylt. Selv om den berusede som utgangspunkt skal bedømmes som om han var edru, fører ikke dette til at man kan stille mindre krav til tilståelsen. Domfeltes tilståelse var ikke uforbeholden, og vilkårene var følgelig ikke til stede for pådømmelse i forhørsretten etter straffeprosessloven § 248».
Ved vurderingen av nødvendig grad av skyld ved uaktsomhet uttaler Høyesterett i Rt. 1995 s.
926;
«Det er ikke nødvendig for forhørsrettspådømmelse at den siktede uttrykkelig erkjenner å ha handlet uaktsomt. Det er tilstrekkelig at hans forklaring om de faktiske forhold gir retten grunnlag for å karakterisere hans forhold på denne måten».
Hvis siktede uttaler at han ikke husker hendelsen eller bare husker noe vil tilståelsen ikke være uforbeholden.53
3.7.2.4 Subjektive straffrihetsgrunner / skyldevne
Det andre subjektive vilkåret er at det ikke må foreligge noen subjektive straffrihetsgrunner for den siktede. For at en lovbryter skal kunne straffes må han være tilregnelig når handlingen ble foretatt, jf. strl. § 20. Dette stiller blant annet krav til siktedes alder som ikke kan være under 15 år på gjerningstidspunktet, jf. strl. § 20 første ledd alternativ a. Om siktede er psykotisk, psykisk utviklingshemmet eller sterkt bevissthetsforstyrret vil han heller ikke kunne anses som tilregnelig, jf. strl. § 20 første ledd alternativ b, c og d.
Unntaket i strl. § 20 annet ledd sier at selvforskyldt rus ikke fritar for straff. Dette innebærer at den siktede skal dømmes som om han var edru, jf. strl. § 25 tredje ledd.
Fra rettspraksis er det flere eksempler på at den siktede ikke ble ansett som strafferettslig tilregnelig. I den før nevnte avgjørelsen, Rt. 1992 s. 897, opphevet Høyesterett en dom fra forhørsretten da retten ikke hadde vurdert spørsmålet om den siktede var strafferettslig
53 NOU 2016: 24, s. 424
