Streik ved norske sykehus

(1)

I denne rapporten analyserer vi 30 streiker eller planer om streik ved norske sykehus fra 1965 til og med 2010. Inntil begynnelsen av 1980-tallet var det vanlig å møte streikeplaner med tvungen lønnsnemnd før de ble iverksatt, men siden 1982 har det forekommet streiker av både lang og kort varighet i norske sykehus. I disse streikene har bruken av dispensasjoner vært et viktig virkemiddel for å sikre driften, slik at liv og helse ikke skulle komme i fare. Uenighet om utforming av dispensasjonene toppet seg under sykehusstreikene i 2010. Rapporten behandler også Helsetilsynets rolle i disse konfliktene.

Streik ved norske sykehus

Fafo-rapport 2011:15 ISBN 978-82-7422-808-5 ISSN 0801-6143 Bestillingsnr. 20206 Borggata 2B/Postboks 2947 Tøyen

N-0608 Oslo www.fafo.no

Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke

Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag StokkeStreik ved norske sykehus

Streik ved norske sykehus

(2)

(3)

Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke

Streik ved norske sykehus

Fafo-rapport 2011:15

(4)

ISBN 978-82-7422-808-5 (papirutgave) ISBN 978-82-7422-809-2 (nettutgave) ISSN 0801-6143

Omslagsfoto: Colourbox.com Omslag: Fafos Informasjonsavdeling Trykk: Allkopi AS

(5)

Innhold

Forord ... 5

Sammendrag ...7

1 Innledning ...9

2 Historisk overblikk ... 11

2.1 Avgrensninger ...11

2.2 Tariffavtalestrukturen ... 16

2.3 Arbeidskamp ved sykehusene ... 20

2.4 Fellestrekk ... 38

3 Sykehusstreiker etter 2002 ... 41

3.1 Sykehusstreiker 2003–2010 ... 42

3.2 Plassfratredelsenes omfang ... 45

3.3 Dispensasjoner ... 48

3.4 Dispensasjoner og tvungen lønnsnemnd ...61

3.5 Streik i andre sektorer ... 65

3.6 Hva koster det å streike? ... 73

3.7 Arbeidsgivers virkemidler og Helsetilsynets rolle under arbeidskamp 74 4 Utviklingstrekk ...83

4.1 Streikebildet ... 83

4.2 Punktstreik og dispensasjoner ... 84

4.3 Arbeidsgivers strategier ... 85

4.4 Helsetilsynet ... 86

4.5 Den politiske dimensjonen ...87

4.6 Streikenes formål ... 89

4.7 Finnes det en vei ut? ...91

Forkortelser ... 95

Referanser ...97

(6)

(7)

Forord

Denne rapporten er skrevet på oppdrag for arbeidsgiverforeningen Spekter, og hand- ler om aspekter ved bruk av streik i sykehussektoren. Prosjektet er en videreføring og oppdatering av et NAVO-finansiert prosjekt fra 2002, hvor arbeidskamp i helsevesenet inngikk som en av to deler (jf Seip og Stokke 2002).

Rapporten er et fellesprodukt, men likevel slik at Torgeir Aarvaag Stokke har hatt hovedansvaret for kapittel 2 og Åsmund Arup Seip for kapittel 3. Det siste kapittelet har vi skrevet sammen.

Den første sykehusstreiken fant sted i 1965, den siste i 2010. Det er med andre ord 45 års streikehistorie som skal skrives. Rapporten er delt i to, perioden 1945–2000 og perioden 2002–2010. Dette gjør det enklere å oppsummere bakteppet for streikeerfaringene før sykehusreformen ble sjøsatt i 2002, og streikeerfaringene under sykehusreformen.

Streiker forbindes gjerne med forlatte arbeidsplasser uten aktivitet. Forsidebildet til denne rapporten er en allusjon til denne forestillingen. I sykehussektoren er imidlertid dette bildet falskt. Her drives virksomheten også under streik, ved hjelp av ansatte som ikke er tatt ut i streik og ved hjelp av dispensasjoner. Dette gir sykehusstreiker et særpreg, og noen spesielle utfordringer for dem som driver arbeidskamp i sykehus.

Vi takker representanter fra Unio, Norsk Transportarbeiderforbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, Delta, NHO Service og Spekter som alle har stilt opp til intervju.

Vi takker også helsedirektør Lars E. Hanssen, som på konkret forespørsel har gitt oss et kort men nyttig svar helt på tampen av prosjektet.

Oslo, april 2011

Åsmund Arup Seip og Torgeir Aarvaag Stokke

(8)

(9)

Sammendrag

Prosjektet analyserer i alt 30 streiker eller planer om streik ved norske sykehus. Den første fant sted i 1965, den siste i 2010. Avgrensningen er gjort til forhandlingsforløp som ikke finner noen løsning under tvungen megling, og som derfor gir adgang til arbeidskamp. Inntil begynnelsen av 1980-tallet var det vanlig at slike streikeplaner ble møtt med tvungen lønnsnemnd før de ble iverksatt. Siden 1982 har streik for ansatte i norske sykehus vært et reelt virkemiddel i forbindelse med tariffrevisjonene.

Norsk Sykepleierforbund står for de klart fleste streikene, 9 i alt, eller 14 hvis en regner med fellesstreiker i regi av AF/Unio. Etter dette kommer Norsk Hjelpepleier- forbund med fem streiker, mens andre forbund kun har én eller to streiker. De fleste sykehusstreiker er blitt brakt inn for Rikslønnsnemnda ved tvungen voldgift. Inntil slutten av 1990-taller ser det ut som om organisasjonene kalkulerte med et slikt inngrep.

Helseprofesjonene er også av de få som har fått et visst materielt gjennomslag for sine krav i Rikslønnsnemnda.

Etter hvert utviklet spesielt Norsk Sykepleierforbund en strategi for å ramme arbeidsgiver uten å sette befolkningens liv og helse i fare. Denne strategien synes også Legeforeningen å ha benyttet, etter at denne foreningen ble en del av streikebildet på siste del av 2010-tallet. Strategien innbefatter blant annet å begrense streikeuttaket og skjerme særskilte funksjoner og pasientgrupper, dels gjennom uttaket og dels gjennom å gi dispensasjoner fra streiken for medlemmer som ble tatt ut i streik.

Streiker ved norske sykehus gjennomføres i dag ved at bare et begrenset antall medlemmer tas ut. Gjennomsnittlig har første streikeuttak etter 1990 vært på 6 prosent av medlemmene. Dette streikeuttaket er omtrent på samme nivå som i offentlig sektor for øvrig, men er betydelig lavere enn det vi ser i privat sektor, der første streikeuttak i gjennomsnitt er på 50 prosent. Begrensning i streikeuttak kan også foregå ved at bare utvalgte virksomheter rammes. I tillegg til begrensning i streikeuttak gis det vanligvis også et betydelig antall dispensasjoner under en sykehusstreik. Striden om dispensasjoner er like gammel som sykehusstreiken selv. Siden 2002 har imidlertid denne striden tiltatt. Arbeidsgiverforeningen Spekter har ment at gjeldende dispensasjonspraksis ikke ivaretar kravet til forsvarlighet i driften av helsetjenestene, og har blant annet forsøkt å etablere en mer sentralstyrt dispensasjonspraksis. Dette har arbeidstakerorganisasjonene avvist. De har i flere konflikter krevet å opprettholde den tidligere praksisen med dispensasjonsavgjørelser i lokale streikekomiteer. Striden om dispensasjoner førte til

(10)

uklarhet om dispensasjonspraksis og til kritiske situasjoner ved enkelte helseforetak under streikene i 2010.

Utgangspunktet for Statens helsetilsyns virksomhet er å påse at helseforetakene yter de tjenestene de er pålagt, og at disse tjenestene er forsvarlige. Dette gjelder også under arbeidskamp. Helsetilsynet forholder seg imidlertid også til at streik er et lovlig virkemiddel etter folkeretten. En gjennomgang av sykehusstreikene i 2010 viser at Statens helsetilsyn ser på dispensasjoner som et legitimt virkemiddel under streik, og mener helseforetakene må søke om dispensasjon dersom dette er nødvendig for å opprettholde forsvarlig drift.

Gjennom tilsynsfunksjonen, som over tid har blitt mer og mer uavhengig av partene i konflikten, vil Helsetilsynet ha en dialog med partene og vurdere forsvarligheten i driften. Tilsynet vil gripe inn og, dersom det anser det nødvendig, gi helseforetaket pålegg om retting. Dersom Helsetilsynet mener det foreligger en klar og umiddelbar fare for liv og helse, vil tilsynet melde fra om dette til Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet. Myndighetene kan da velge å gripe inn med (forslag om) tvungen lønnsnemnd for å stoppe streiken.

Hvor går norske sykehusstreiker? Med så mange aktører involvert er det vanskelig å spå noen retning. Vi kan likevel si nokså sikkert at debatten også i umiddelbar fremtid vil dreie seg om streikeuttak, skadevirkninger og dispensasjonsrutiner. Holdnings- og handlingsendringer hos én eller flere aktører kan få stor betydning, spesielt fordi de forhandlende aktørene er strategisk tilpasset hverandre. Planlagte eller uventede rutine- endringer, eller invitasjoner til forhåndsbindinger angående mulige skadevirkninger, er eksempler på slike endringer. Det finnes også andre.

(11)

1 Innledning

Studiet av streik i sykehussektoren foregår ikke uten komplikasjoner. For hver regel eller hvert mønster vi finner, må det listes opp en håndfull unntak eller tilsvarende hull.

Dette er typisk for arbeidskampens historie og utvikling. Regelmessigheter erstattes av tendenser, og kryssende hensyn og ulike organisasjonserfaringer kan gjerne medføre tilbakeslag i utviklingen. Én aktør tar aldri ansvar for hva en annen aktør har sagt eller gjort, men innkasserer automatisk den annens gevinst på det prosessuelle plan. Spesielt fremtredende har slike forhold vært i sykehussektoren, hvor også interne dragninger på arbeidstakersiden utgjør en viktig faktor i utviklingen.

Prosjektet har gitt anledning til å «rydde opp i» kunnskapen om organisasjons- og avtaleforhold i sykehussektoren. Et historisk perspektiv har nok en gang vist seg viktig for å forstå dagens strategier og valg (jf Seip og Stokke 2002). I oppdateringen etter 2002 er streiker i helseforetakene også sammenlignet med tendenser i privat sektor. Både dispensasjonsinstituttet og tilsynsmyndighetenes rolle er igjen spesielt vektlagt. Begge utgjør stadig viktigere faktorer både i forløpet av konfliktene og som stridstema. Streikenes dimensjonering og forløp er kartlagt og drøftet, det samme er dispensasjonsvolumet og dispensasjonsprosessene. Visse problemstillinger knyttet til tvungen lønnsnemnd er like gamle som forhandlingssystemet selv, andre dukker opp og forsterkes eller modifiseres underveis. De kostnadsmessige aspektene både for organisasjonene og de streikende medlemmene inngår sjelden i analyser av arbeidskonflikter, men er tatt med her for å komplettere bildet.

I kapittel 2 gis det et historisk overblikk over sykehusstreiker i perioden 1965–2010.

Det dreier seg i alt om 30 streiker. Tellemåten kan diskuteres, men det er i alle fall et betydelig antall. Fellestrekk ved disse streikene oppsummeres mot slutten av kapittelet.

I kapittel 3 går vi nærmere inn på de sykehusstreikene som har funnet sted i Spekter sine medlemsbedrifter i perioden 2002–2010. Her har vi spesielt sett på plassfratredelsenes omfang, dispensasjonsinstituttet og tvungen lønnsnemnd. Diskusjonene trekker også veksler på situasjonen i privat sektor.

Kapittel 4 er en oppsummerende drøfting, hvor vi både ser tilbake på utviklingen og skisserer noen ulike muligheter for hvordan den videre utviklingen kan arte seg.

(12)

(13)

2 Historisk overblikk

Streik som aksjonsform ble rettslig regulert i Norge med arbeidstvistloven av 1915.

I utgangspunktet omfattet loven bare arbeidere, men omfanget ble stadig utvidet og omfatter i dag de aller fleste ansettelsesforhold. Tjenestetvistloven av 1958 gir egne eller utfyllende regler om forhandlingsrett, megling og arbeidsstans i staten. Disse har i praksis liten betydning for denne studien, blant annet fordi arbeidstakerorganisasjonene synkroniserer forhandlingene etter arbeidstvist- og tjenestetvistloven.

2.1 Avgrensninger

Streik og sykehus er en delikat kombinasjon, og det burde ikke overraske at mange streike planer ikke fullbyrdes. Et perspektiv som kun omfatter iverksatte streiker blir derfor vel snevert. Vår avgrensning er bredere, i utgangspunktet ser vi på tariffor- handlinger som løper ut over meglingsfasen. Med mindre særlover forhindrer det, har partene adgang til arbeidskamp etter meglingsfasen. Lockout er aldri iverksatt ved norske sykehus, så arbeidskamp i denne sammenheng betyr streik – og eventuelt annen arbeidskamp, som for eksempel blokade.¹ På sykehusområdet er likevel særlover om tvungen lønnsnemnd blitt brukt ganske hyppig, i tillegg har partene selv anledning til å avtale frivillig lønnsnemnd (voldgift). Slike forløp dekkes derfor også i rapporten.

Det følger av meglingens rolle at vi avgrenser oss til sentrale forhandlinger. Slike forhandlinger omtales gjerne som tariffoppgjør eller lønnsoppgjør, eller A/A2-forhandlinger innenfor Spekter sine områder. Vi ser på organisasjonsadferd innenfor sykehussektoren knyttet til tariffoppgjør eller lønnsoppgjør. Har adferden endret seg over tid? Hvordan varsler partene hverandre om sine planer? Hvordan håndteres unntak fra varslene? Hvilke resultater oppnås?

Med sykehus menes spesialisthelsetjenester. I operativ betydning omfatter dette helsetjenester som myndighetene ikke har lagt til det kommunale nivået (jf Ot.prp. nr.

10, 1998-99). Sykehus med spesialisthelsetjenester er i dag organisert som helseforetak.

Disse eies av regionale helseforetak, som igjen eies av staten. Denne strukturen ble

1 Blokade ble brukt i forbindelse med en tariffstridig aksjon ved Regionsykehuset i Tromsø 1989, ved oppfordring om ikke å søke eller ta imot stillinger ved sykehuset. Ellers er blokade et sjeldent brukt virkemiddel.

(14)

etablert 1. januar 2002, og er nedfelt i lov om spesialisthelsetjenesten og i helseforetaksloven (jf Ot.prp. nr. 66, 2000-2001).

Før sykehusreformen av 1. januar 2002 var de aller fleste sykehusene drevet og eiet av fylkeskommunene. De var dermed del av det felleskommunale tariffområdet, med unntak av Oslo kommune, som hadde egne tariffavtaler. Det fylkeskommunale eierskapet og ansvaret fulgte av sykehusloven av 19. juni 1969. Unntaket var først og fremst Rikshospitalet, som var statlig eiet og del av det statlige tariffområdet, samt Radiumhospitalet, som var stiftelse med betydelig statlig innflytelse og del av det samme tariffområdet.² I tillegg fantes det private sykehus som gjerne inngikk som del av offentlige planer. Fylkeskommunene ble opprettet i 1970, og er et folkestyrt offentlig forvaltningsnivå (jf NOU 1997: 2). Før 1970 var mange sykehus eiet og drevet av fylket som statlig forvaltningsnivå (Johannessen 2003). I tillegg kom kommunale, interkommunale og private sykehus.

Med utgangspunkt i disse presiseringene og avgrensningene av begrepene streik, streikeplaner og sykehus, kan vi gi en samlet oversikt over streikebildet ved norske sykehus – jamfør tabell 2.1.³ Vi er ganske sikre på at det alt vesentligste av forhandlinger som ikke løses i meglingsfasen, er dekket i tabellen. Den første fullbyrdede streiken vi har funnet, er fra 1965. 1965 passer nokså godt med utviklingen i tariffoppgjør for øvrig. Offentlig sektor opplevde og fremtvang på dette tidspunktet økt selvstendighet i forholdet til privat sektor. Spenningen innad i offentlig sektor steg, både med bakgrunn i politiske forhold og med vekst i ulike funksjonærgrupper. Det kan selvsagt ha forekommet mislykkede meglinger som ikke førte til streik før 1965, men det er i praksis nesten en håpløs oppgave å skaffe oversikt over. Da vi fant 1965-streiken, bestemte vi oss derfor for å ta dette som starttidspunktet.

Det er i alt listet opp 30 mislykkede meglingsforløp i sykehussektoren. For å telle antall fullbyrdede streikeplaner, er det enklest å forholde seg til kolonnen for varighet.

Av den går det frem at det har funnet sted 22 streiker. Det videre forløpet av disse streikene er imidlertid spredt mellom en rekke utfall. Resten – åtte forhandlingsforløp – har resultert i frivillig eller tvungen lønnsnemnd uten at streik er tatt i bruk.

Den presise summen av antall streiker og streikeplaner – 30 – sier ikke så mye.

Telle måten er ikke entydig gitt, hadde vi for eksempel telt antall tariffavtaler eller antall forbund, ville summen blitt vesentlig høyere (jf nedenfor). Hadde vi skilt mel-

2 Radiumhospitalet og Rikshospitalet kom inn under helseforetaksloven i 2002.

3 Avgrensningene er likevel nokså upresise, ikke minst gjelder det når en ser på betydningen av sykehusreformen. Med hensyn til for eksempel sykehusapotek og laboratorietjenester har det nok få praktiske konsekvenser for hvilke streiker som er tatt med. Når det gjelder for eksempel rehabilitering og spesialisthelsetjenester for omsorg og behandling av rusmiddelbrukere, har det trolig noe større konsekvenser.

I begge tilfeller har vi valgt å se sykehus med spesialisthelsetjenester som et heller «smalt» enn «bredt»

begrep både før og etter sykehusreformen. Det betyr i praksis at vi nok går glipp av enkelte streiker før 2002 som med sykehusreformen er blitt organisert etter spesialisthelsetjenesteloven.

(15)

Tabell 2.1 Streik og streikeplaner ved norske sykehus, 1965–2010

ÅrArbeidstakerpartArbeidsgiverpartSektor/områdeI tariffområdetFørste uttak% UttakVarighet dgrLønnsnemnd 11965KFLTrondheim kommune Sympati: Sentralsykehuset m.m.616110027(Frivillig) 21968SykepleierforbundetOslo kommuneHelsesektoren1 6501 20173-Tvungen 31969FysioterapeuterOslo kommuneHelsesektoren585810081Tvungen 41972SykepleierforbundetNKSHelsesektoren8 150---Frivillig 51972FysioterapeuterNKSHelsesektoren750---Frivillig 61974SykepleierforbundetNKSHelsesektoren10 00015 sykehus-Tvungen 71974SykepleierforbundetStatenSykehus-Frivillig 81978HjelpepleierforbundetNKSHelsesektoren20 00015 sykehus-Tvungen 91980SykepleierforbundetNKSHelsesektoren15 5004833-Tvungen 101982HjelpepleierforbundetStatenSykehus4002887217Tvungen 111986Kommunef/Sykepleierf NKS og OsloKommunesektoren-11715(Tvungen) 121988SykepleierforbundetKS/StatenHelsesektoren28 00095038Tvungen 131988JordmorforeningenKSSykehus4506- 141989Alle LO- og YS-forbundKS/Oslo/BærumKommunesektoren301 000301 000100-Frivillig 151992HjelpepleierforbundetKSHelsesektoren28 00028 0001001Tvungen 161994Sykepleiere m flKSSykehus35 5001 47843Tvungen 171995AF-streikenKSKommunesektoren60 0001 02027Tvungen 181995AF-streikenOslo kommuneKommunesektoren7 00026947- 191998NHS (hjelpepleiere)KSHelsesektoren36 9113 987115Tvungen 201998AF-streikenStatenStaten63 7553 000518Tvungen 211998AF-streikenKSKommunesektoren58 0001 861317Tvungen 221998Sykepleiere m flOslo kommuneHelsesektoren4 24963143- 231998MaskinisterKSSykehus2341104737- 242000NHS (hjelpepleiere)Oslo kommune Helsesektoren4 21023666Tvungen 252000MaskinisterKSSykehus250692812Tvungen 262002SykepleierforbundetNAVO (Spekter)Helsereformen30 000221143Tvungen 272007Akademikerne helseNAVO (Spekter)Område 10 - Helseforetak12 94244238- 282008Akademikerne helseSpekterOmråde 4 - Lovisenberg23310422- 292010UnioSpekterOmråde 10 - Helseforetak36 34794535- 302010YS SpekterSpekterOmråde 10 - Helseforetak8 000187215Tvungen

(16)

lom statlig og kommunal sektor samt Oslo i streikene nr. 11, 12 og 14, ville det totalt blitt 34 streiker. I de sistnevnte tilfellene har imidlertid streikene vært så samkjørte at de er telt som én. Halvparten av streikene og streikeplanene – 16 (alternativt 15) – er avgjort ved tvungen lønnsnemnd. Samtidig er det grunn til å merke seg at ikke alle disse inngrepene har basis i fullbyrdede streiker. Mange av inngrepene er også tvetydige, i den forstand at de kan ha vært ønsket av de streikende organisasjonene. Det er fire eksempler på frivillig lønnsnemnd, hvorav den første nemndbehandlingen ikke ble gjennomført. Om lag ti av konfliktene – altså en tredjedel – har dermed blitt løst av partene etter at tvungen megling er gjennomført.

Det har ikke alltid vært mulig å spore om sykehus har vært omfattet av varslene om plassoppsigelse. Det kan også være situasjoner hvor sykehus har vært omfattet av varsler om plassfratredelse, eller har vært reelt sett konfliktrammet, men at de så er tatt ut av streiken ved dispensasjoner. Det finnes ingen oversikt eller enkeltkilde for slike opplysninger. Det gjør det vanskelig å avgrense streiker i sykehus fra andre streiker. En kommunekonflikt med full dispensasjon for sykehusene fant sted i Oslo i 1926, men den har ikke skapt presedens. Det kan også være noe usikkerhet knyttet til såkalte fellesstreiker i stat og kommune, altså der hvor flere forbund og en rekke etater eller sektorer er omfattet.⁴ I forbindelse med AF-streikene i 1995 har det for eksempel ikke vært mulig å angi hvor mange medlemmer det i utgangspunktet var ved sykehusene, tallene omfatter derfor samlet antall i tariffområdet og i første uttak. Det samme gjelder AF-streikene i 1998. Et tilsvarende men mindre alvorlig problem oppstår når et helserelatert forbund i kommunal sektor tar ut arbeidstakere både på sykehus, sykehjem og i administrasjon.

Allerede fra fysioterapeutkonflikten i Oslo kommune har det vært nærmest håpløst å skille ut de sykehusansatte. Alle uansett arbeidssted er derfor telt med.

Forkortelsene i tabellen er nærmere forklart i teksten. Tabellen viser at toparts arbeidskamp er helt dominerende. Bare den første streiken var en sympatistreik (nr. 1).

Med unntak av den første konflikten og fysioterapeutstreiken i Oslo kommune (nr.

3), ble ingen av streikeplanene fullbyrdet før hjelpepleierstreiken i staten i 1982. Dette er i tråd med den såkalte Rettedal-doktrinen fra høsten 1981 (Stokke 1998: 280). Fra og med lanseringen av doktrinen har eventuelle inngrep med tvungen lønnsnemnd alltid funnet sted etter at streik er iverksatt. Rettedal-doktrinen er også et godt eksempel på at politiske justeringer kan utvikle seg til doktriner som blir så ettertrykkelig etablert at de blir umulige for etterfølgende aktører å endre.

4 En streik av Forhandlingssammenslutningen Norsk Kommuneforbund m.fl. i 1984 er for eksempel ikke tatt med. Det nærmeste man kommer sykehus, var streik blant 19 medlemmer av Norsk Sykepleier- forbund ved distriktshelsesøstertjenesten og Oslo helseråd. Forhandlingssammenslutningen var også i streik i 1986, denne er tatt med i oversikten. I 1986 var 210 sykepleiere ved de fleste poliklinikker ved sykehusene omfattet, etter flere opptrappinger av streiken. Det var (og er) likevel det enkelte forbund som inngikk tariffavtale med NKS (KS). Derfor er kun plassfratredelsen fra Sykepleierforbundets medlemmer tatt med i oversikten.

(17)

I kolonnen «I tariffområdet» er det angitt hvor mange medlemmer arbeidstaker- organisasjonen maksimalt kunne tatt ut i streik. Som regel tilsvarer dette varselet om plassoppsigelse, frem til cirka 1980 er også plassoppsigelsen ensbetydende med omfanget av streiken. Etter cirka 1980 tar organisasjonene i bruk varsel om plassfratredelse.

Dette gjør det mulig å innskrenke virkningen av plassoppsigelsen og gir i tillegg økt kontroll over mulighetene for opptrapping (jf Seip og Stokke 2002: 12). Reduksjonen av antallet sykepleiere i tariffområdet til antallet for første uttak i konflikten i 1968 (nr.

2) skyldes forhåndsdispensasjoner, streiken ble ikke iverksatt.

Formelt kom distinksjonen mellom plassoppsigelse og plassfratredelse inn i den statlige hovedavtalen allerede i 1978, en variant med lokalt innslag kom inn i KS-området i 1990, mens den kom inn i LO-NHO-hovedavtalene for arbeidere og funksjonærer først i 1994.⁵ Det er imidlertid åpenbart at organisasjonene i kommunal (og privat) sektor praktiserte distinksjonen før hjemlingen i hovedavtalene (Seip og Stokke 2002: 10).

Kolonnen for første uttak er tatt med for blant annet å kunne beregne uttakets andel av hvor mange som maksimalt kunne vært omfattet. Varighet i antall dager er telt som kalenderdager. Helge- og høytidsdager er med andre ord tatt med i tråd med organisasjonenes retorikk og praksis, og det faktum at helge- og høytidsdager ofte vil være arbeidsdager i sykehusene. Opptrappinger har ofte funnet sted underveis, men fremkommer ikke av tabellen. Bruk av lønnsnemnd har skjedd både i frivillig og tvungen form. Ved to anledninger (nr. 1 og nr. 11) har tvisten falt bort, enten fordi den har gått i oppløsning eller er blitt hevet som forlikt i nemnda.

Kildematerialet for tabellen er sammensatt. For det første er odelstingsproposisjoner og provisoriske anordninger om tvungen lønnsnemnd tatt i bruk, disse er også supplert av Rikslønnsnemndas kjennelser.⁶ Ulike meglingsregistre og meglingsoversikter fra Riksmeglingsmannens kontor er benyttet, det samme med offentlig tilgjengelige lister fra Arbeidsdepartementet, lovforarbeider og innstillinger fra Arbeidsrettsrådet.

Lister over de enkelt konflikter som ligger til grunn for den offisielle konfliktstatistik- ken til Statistisk sentralbyrå, er stilt tilrådighet, disse er så supplert med egen statistikk.

Organisasjonenes årsberetninger og eventuelle fagblader er innhentet. Av aktuelle monografier kan nevnes Bergh og Nilsen (2004), Bjørnhaug (1994), Melby (1990), Skar (1969), Terjesen (1995, 1997) og Thue (1986). Som siste kilde er det benyttet medie omtaler – i første rekke avisartikler – for hele perioden 1965–2010.

5 Det er fremdeles et mysterium hvorfor arbeidsgiversiden i statlig, kommunal og privat sektor gikk med på en slik praksis og senere avtalefesting.

6 Bruk av provisoriske anordninger har hjemmel i Grunnloven § 17. Det er regjeringen som vedtar slike anordninger, og de gjelder som lovvedtak når Stortinget ikke er samlet. Siden Stortingets vårsesjon gjerne slutter i siste del av juni, er provisoriske anordninger om tvungen lønnsnemnd ikke helt uvanlige.

(18)

2.2 Tariffavtalestrukturen

Det er sykehusenes streikehistorie og streikeerfaringer vi behandler i denne rapporten.

Streik dreier seg om bruk av arbeidskamp i forbindelse med opprettelse og revisjon av tariffavtaler. I utgangspunktet er også lockout et relevant virkemiddel, men det har ikke vært aktuelt ved norske sykehus.⁷ Vi holder oss derfor til streik.⁸ Tariffstridige streiker er eldre enn den tariffmessige streiken, men forekommer også helt opp i våre dager. Tariffstridige aksjoner kan ofte gi et godt bilde av nasjonale stridstema, noe følgende eksempler illustrerer.

En tidlig tariffstridig streik fant sted blant portører ved Ullevål sykehus 5. november 1948. Denne streiken rammet ikke pasienttransport, men bare mattransporten fra hovedkjøkkenet og ut til de forskjellige avdelingene. Sykepleierelever tok imidlertid frivillig på seg en del av denne transporten, og ødela dermed mye av effekten. Streiken var knyttet til krav om helgedagstillegg, som kommunen nektet å godta, mens det allerede var innført for statssykehusene (Verdens Gang 6. november 1948). Parallellen til sykepleierstreiken i 2002, hvor sykepleierne ville ha det statlige grunnlønnsnivået med over i NAVO/Spekter, er åpenbar.

Det mest omtalte eksempelet på tariffstridige aksjoner, er sykepleieraksjonen 1972, som er tatt med i gjennomgangen av streiker nedenfor. Et langt nyere eksempel på tariffstridig aksjon er bruk av «annen arbeidskamp» ved Regionsykehuset i Tromsø i 1989. Her iverksatte Norsk Sykepleierforbund tiltak i form av nedleggelse av tillitsverv, nektelse av deltakelse i prosjektarbeid og oppfordring til ikke å søke eller ta imot stillinger ved sykehuset. Tiltakene var rettet mot ansettelsesvedtak ved sykehuset, blant annet ble kun én av tolv avdelingslederstillinger besatt av en sykepleier.⁹

7 Bruk av lockout er likevel tenkelig i situasjoner hvor arbeidsgiverparten krever lønnsnedslag. I slike tariffrevisjoner er det gjerne arbeidsgiversiden som er den førende part, og som sier opp overenskomster og dermed aktiviserer meglingsapparatet. Dette var situasjonen i Oslo kommune i 1926. Her var også hver enkelt organisert arbeidstaker i hele kommunen sagt opp. Med andre ord var dette en klar og aktiv lockout. Ifølge Skar (1969:102) henstilte imidlertid rådmannen om at sykehusene ble holdt utenfor konflikten, det var kommunens «forutsetning» at disse skulle fortsette på gamle vilkår. Arbeidernes forhandlere sa at de ville anbefale en slik dispensasjon, og den ble senere vedtatt av Oslo stedsstyre av Norsk Kommuneforbund. Den aktive parten i konflikten – Oslo kommune – søkte med andre ord om dispensasjon fra sine egne oppsigelser. Prinsipielt sett var dermed sykehusene omfattet av lockouten.

Renovasjon og sporveiene var ellers de områdene hvor byens befolkning mest merket konflikten. Lock- outen, som vel så ofte omtales som «kommunearbeiderstreiken i Oslo» eller bare «streiken», varte i 5 uker (jf Skar 1969, Bjørnhaug 1994: 147f ).

8 Arbeidsgiver har også adgang til permitteringer, for eksempel når deler av virksomheten er rammet av konflikt. Permitteringer har ingen ting med lockout å gjøre, men kan nok i visse tilfeller oppfattes som et kamptiltak. Bruken av permitteringer ved sykehus har også vært omtvistet, jf Arbeidsrettens dom ARD 1994, s. 190.

9 Jf Arbeidsrettens dom ARD 1989, s. 165.

(19)

Et noe senere eksempel er fra Telemark sentralsykehus, hvor 13 medlemmer av Norsk Sykepleierforbund sa opp sine stillinger i forbindelse med at sykehuset hadde vedtatt å iverksette videreutdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk. Denne aksjonen ble dømt tariffstridig og ulovlig, Norsk Sykepleierforbund ble også dømt tilsvarende for ikke å ha grepet inn tidligere og mer aktivt for å få brakt aksjonen til opphør.¹⁰

Tariffstridige streiker og andre tilsvarende aksjoner er, med unntak av sykepleieraksjonen i 1972, holdt utenfor i det følgende. Tariffstridige streiker forekommer gjerne lokalt og kan ha varierende bakgrunn og motiver.

Streik som rettmessig virkemiddel ved uenighet om opprettelse og revisjon av tariffavtaler er et sjeldent fenomen hvis vi ser på hvordan tariffavtalestrukturen har vokst frem. I de aller fleste tilfeller har opprettelse og revisjon av tariffavtaler foregått fredelig, og med akseptabelt resultat for begge parter. Vi skal først se på kommunal sektor, hvor de kommunale og fylkeskommunale sykehusene sorterte inntil 2002. Historien bak opprettelsen av landsdekkende tariffavtaler går tilbake til de første etterkrigsårene (jf Falch 1997). I 1946 opprettet Norges Byforbund og Norges Herredsforbund et felles forhandlingsutvalg, som inngikk avtaler med:

• Norsk Kommuneforbund om fellesbestemmelser

• Yngre Lægers Forening om lønns- og arbeidsvilkår

• Norsk Sykepleierforbund om lønns- og arbeidsvilkår

Forhandlingsutvalget utviklet seg til å bli den mer selvstendige Forhandlingsorgani- sasjonen, By- og Herredsforbundet sluttet seg senere sammen og gjenfinnes i dag i KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon). På arbeidsgiversiden hadde imidlertid ikke de to forbundene eller Forhandlingsorganisasjonen mulighet til å binde den enkelte kommune eller det enkelte herred (fylke) ved tariffavtale. Det måtte med andre ord også forhandles lokalt, og om opprettelse og revisjon av tariffavtaler. I slike sammenhenger ble Norsk Kommuneforbunds fellesbestemmelser supplert med mer detaljerte tariffbestemmelser, mens de to andre organisasjonenes avtaler ble gjort gjeldende som tariffavtaler. En viss sentralisering fant sted med tiden, for eksempel ble det på midten av 1950-tallet opprettet fylkesvise fellesoverenskomster, og i 1956 ble det ført sentrale lønnsforhandlinger for alle kommuner, fylker og interkommunale institusjoner bortsett fra større byer og bynære kommuner. Sentraliseringen fortsatte, men det var først i 1988 at KS (da Norske Kommuners Sentralforbund) fikk lovhjemlet myndighet til å binde sine medlemmer i tariffspørsmål.

I 1958 ble det forhandlet sentralt for alle kommuner (bortsett fra Oslo og Bærum) om revisjon av de tariffavtalene som var sagt opp. På arbeidstakersiden var Norsk Kommuneforbund førende, i tillegg var seks andre forbund involvert: Norsk

10 Jf Arbeidsrettens dom ARD 1996, s. 43.

(20)

Arbeidsmandsforbund (LO), Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (LO), Norsk Sykepleierforbund, Funksjonærenes Sentralorganisasjon, NITO og Ingeniørforeningen.

Forhandlingene resulterte i et meglingsforslag. På arbeidstakersiden ble avstemningen om meglingsforslaget koblet i tråd med arbeidstvistloven § 35 nr. 7 (lovbestemmelsen er opphevet i dag). Dette var første og siste gang det ble koblet i kommunesektoren (Stokke 1998:171).

Funksjonærenes Sentralforbund (FSO) deltok i sentrale forhandlinger første gang i 1958. FSO var en samleorganisasjon som blant annet omfattet Kommunale Funksjonærers Landsforbund (KFL), en forløper til dagens Delta. FSO fikk også Norsk Sykepleierforbund som medlem, men dette forbundet nektet å avgi partsforholdet sitt i kommunal sektor til FSO. Sentralforbundet gikk i oppløsning på første del av 1960-tallet, og partsforholdet i kommunal sektor ble overtatt av KFL. FSO/KFL rekrutterte langt på vei de samme arbeidstakerne som Norsk Kommuneforbund, og det var fra første stund organisasjonskonkurranse både sentralt og lokalt. Den første sykehusstreiken i Norge var knyttet til et krav om opprettelse av tariffavtale i kommunal sektor, og med KFL som streikende part.

Den norske lægeforening forhandlet sentralt med Forhandlingsorganisasjonen fra og med 1954. Andre helseprofesjoner som forhandlet sentralt, var Norsk Fysiokjemi- kerforbund (1970), Norske Fysioterapeuters Forbund (1971), Norsk Sosionomforbund (1972) og Norsk Hjelpepleierforbund (1978). Sistnevnte ble stiftet i 1965, men var en yrkesorganisasjon innenfor Kommunale Funksjonærers Landsforbund frem til utmeldelsen i 1976.

Tariffhistorien for Oslo kommune er ikke sammenfattet like klart, men det er åpenbart at arbeidere ved de kommunale sykehusene allerede i 1920/1922 var dekket av tariffavtaler (Skar 1969:90, Bjørnhaug 1994:139). For funksjonærer kom de første avtaleforholdene i stand rundt 1930, også Sykepleierforbundet hadde tariffavtale med Oslo kommune før den landsdekkende avtalen i 1946 (Melby 1990:192). Sannsynligvis gjaldt det samme også for mange andre yrkesgrupper.

I KS-området ble det i 1983 inngått en avtale om forhandlingssammenslutninger, slik at forbundene måtte opptre samlet under forhandlings- og meglingsfasen. Siden 1983 har det vært enten tre eller fire slike sammenslutninger. Disse forhandlingssammenslutningene er langt mer løselig sammensatt enn hovedsammenslutningene i statlig sektor og i Spekters tariffområder, for eksempel inngår ikke forhandlingssammenslutningene tariffavtaler, og de kan ikke binde det enkelte forbund til et meglingsforslag eller en felles avstemning. Ordningen med forhandlingssammenslutninger finnes også i Oslo kommune. I perioder har forhandlingssammenslutningene gått utenom hoved- organisasjonsgrensene. De tre viktigste helseprofesjonene utgjør hvert sitt eksempel på dette. Den norske lægeforening meldte seg ut av Akademikernes Fellesorganisasjon fra årsskiftet 1981/1982, og var med på å etablere Sammenslutningen av akademikerfore- ninger i kommunal sektor (SAK) utenfor AF i slutten av 1982. Lægeforeningen meldte

(21)

seg inn igjen i AF i 1984, men ut igjen i 1996 og var med på å stifte Akademikerne høsten 1997.¹¹ Akademikerne debuterte for øvrig først som forhandlingsorganisasjon i 1999-oppgjøret, ved en protokoll med KS om at forhandlingsresultatet som KS og forhandlingssammenslutningene allerede hadde nådd frem til, også ble gjort gjeldende for medlemmer av organisasjoner tilsluttet Akademikerne. Videre hadde Norsk Hjelpe- pleierforbund direkte medlemskap i Yrkesorganisasjonenes Forhandlingsorganisasjon (YF) i perioden fra slutten av 1982 frem til medlem skap gjennom YS i 1988. Forbundet skiftet navn til Norsk Helse- og Sosialforbund (NHS) og var i streik alene i 1998 og 2000. I 2001 meldte det seg ut av YS og YS-K, var frittstående under tariffrevisjonen i 2002 og fusjonerte med Norsk Kommuneforbund til Fagforbundet i LO i 2003.

Norsk Sykepleierforbund hadde medlemskap i Forhandlings sammenslutningen Norsk Kommuneforbund m. fl. (senere LOK) fra slutten av 1982 og frem til og med 1987 (forbundet ble tatt opp i AF i 1988). De tre forbundenes medlemskap i ulike forhandlingssammenslutninger har likevel ikke vært til hinder for forbundsvise streiker i helsesektoren, jamfør tabell 2.1 (side 13).

Tjenestetvistloven regulerer partsforholdet mellom staten som arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. Det gis en spesiell status til hovedsammenslutninger av organisasjoner, disse forhandler først, og om hovedtariffavtalen direkte med det departementet som statens arbeidsgiverfunksjon hører under. Når det gjelder streiker innenfor sykehussektoren, har imidlertid frittstående tjenestemannsorganisasjoner spilt den betydelig største rollen. I den tid tjenestetvistloven har eksistert, har det vært fra én til tre–fire slike tjenestemannsorganisasjoner (NOU 2001: 14, s. 167). De to viktigste er Norsk Hjelpepleierforbund (frittstående i perioden 1978–1992) og Norsk Sykepleierforbund (frittstående i perioden frem til og med 1988).

I 2001 var i alt 40 forbund part i den kommunale hovedtariffavtalen (HTA) med KS, mens 28 forbund var part i den generelle tariffavtalen i Oslo kommune – Dokument 25. I forbindelse med sykehusreformen 1. januar 2002 vedtok regjeringen å melde helseforetakene inn i Arbeidsgiverforeningen NAVO (senere Spekter). Med seg hadde helseforetakene arbeidstakere organisert i 41 ulike forbund. For perioden 1. januar frem til den ordinære tariffrevisjonen 1. april 2002 ble det inngått midlertidige tariffavtaler som videreførte de gamle tariffavtalene.¹² Nye tariffavtaler ble så opprettet i forbindelse med hovedoppgjøret 2002.

11 Navneskiftet til Legeforeningen fant sted i 2007, men ble praktisert i lang tid før det.

12 Norsk Sykepleierforbund ønsket at grunnlønnsnivået i den statlige hovedtariffavtalen skulle gjelde som tariffavtale for alle sykepleiere fra og med 1. januar 2002. Etter mer enn seks ukers streik, varslet kommunalministeren at regjeringen ville foreslå tvungen lønnsnemnd. Rikslønnsnemnda opprettet 6. april tariffavtale mellom Norsk Sykepleierforbund og NAVO for perioden 01.01 – 31.03 i tråd med NAVOs tilbud av 20. desember 2001.

(22)

2.3 Arbeidskamp ved sykehusene

Hvis vi ser bort fra tilfeller av tariffstridig arbeidsnedleggelse, er arbeidskamp – i praksis streik – knyttet til uenighet om opprettelse og fornyelse av tariffavtaler. Inntil slutten av 1960-tallet praktiserte arbeidstakerorganisasjonene en selvpålagt avståelse fra arbeidskamp ved sykehus. I forbindelse med Sosialkomiteens behandling av lov om sykehus m.v. ble særskilte lovbestemmelser mot arbeidsnedleggelse og boikott vurdert, men ansett som overflødige så lenge organisasjonene avsto fra arbeidsnedleggelse ved sykehus og lignende institusjoner (Innst. O. VI 1968/69, s. 11). Arbeidsrettsrådet, et rådgivende organ for Kommunal- og arbeidsdepartementet i arbeidsrettslige saker, gjennomførte noe senere en høring blant arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner om de samme forholdene. Her markerte arbeidstakerorganisasjonene seg prinsipielt mot en permanent innskrenking av adgangen til arbeidskamp. Arbeidsrettsrådet min- net for egen del om muligheten for å gripe inn med tvungen lønnsnemnd i den enkelte tvist, og at spørsmål om permanente ordninger kunne tas opp på nytt hvis forholdene endret seg (NOU 1973: 6).

I dette kapittelet er ambisjonen å gi en oversikt over sykehusstreiker i Norge. Tids- spennet er 45 år, fra den første streiken i 1965 til de to siste i 2010. Det vi søker etter i den enkelte redegjørelsen, er streikeuttak, kontroversielle forhold knyttet til dispensasjoner, forholdet til det politiske nivået og den rolle tvungen lønnsnemnd kan ha spilt for forløpet. Der hvor en streik ser ut til å ha få slike karakteristika, vil omtalen bli kort. Streikene i perioden 2007–2010 er dekket grundig i kapittel 3, og vil derfor bare bli kort omtalt her.

Vi har sett bort fra streiker som kun gjelder tilgrensende kommunale etater, tjenester og leveranser av varer. Manglende renovasjon eller feilretting av strøm vil kunne ten- kes å få alvorlige konsekvenser for sykehusdrift, men er altså utelatt. Isolerte streiker i ambulansetjenesten er også utelatt, selv om disse har en spesiell stilling. Det var vært flere streiker her siden midten av 1990-tallet, hvorav noen kan føres tilbake til organisasjonskamp mellom Norsk Kommuneforbund (Fagforbundet) og KFO (Delta). De fylkeskommunalt eide ambulansetjenestene inngikk i sykehusreformen og ble overført til staten da helseforetakene kom under statlig eierskap (jf Ot.prp. nr. 66, 2000-2001, s. 24). For annen ambulansetjeneste ble det foreslått innlemming ved at staten trådte inn i eksisterende avtaler med private aktører. Slik «in-sourcing» har også funnet sted, med unntak av for Helse Midt-Norge (hvor endringer også er på gang).

Sympatiaksjoner i Trondheim 1965

Allerede før Sosialkomiteen og Arbeidsrettsrådet i 1969 hadde drøftet forbud mot streik i sykehus, fant det sted en lovlig sykehusstreik i Trondheim. Bakgrunnen var et krav fremmet i 1964 fra Kommunale Funksjonærers Landsforbund (KFL, en for-

(23)

løper til Delta). Kravet var rettet til Trondheim kommune, og angikk opprettelse av tariffavtale. Kommunen nektet, blant annet fordi den hadde tariffavtale med Norsk Kommuneforbund og KFL hadde svært få medlemmer. Høsten 1964 varslet så KFL streik for 29 funksjonærer i kommunen. Streiken startet 9. januar ved kontortidens slutt. I tillegg ble 61 arbeidstakere ved Sentralsykehuset i Trondheim, Østmarka, Strinda og Kalvskinnet sykehus samt 48 arbeidstakere i ti trøndelagskommuner tatt ut i sympatistreik (Aftenposten 11.01. 1965).

Streiken dreide seg om organisasjonskamp, noe som er underordnet her. Men fra første stund dreide streiken seg også om dispensasjoner og arbeid under konflikt. Det ble gitt dispensasjoner for kjøkkensjefene ved de to første sykehusene, ved Sentral- sykehuset ble dispensasjonen delvis trukket tilbake, ettersom KFL mente at andre ble satt til å gjøre de streikendes arbeid ved Strinda sykehus.

Streikeuttaket ved sykehusene synes å ha vært basert på at arbeidsgiversiden skulle søke om dispensasjoner. Det heter for eksempel i Aftenposten 13.01. 1965:

«Vårt forbund har fulgt den vanlige organisasjonspraksis at samtlige stillinger sies opp, og at det tilligger arbeidsgiveren i 3-måneders perioden før arbeidsstans inn- treffer, å søke dispensasjon for at tredjemanns interesser ikke skal bli skadelidende på en utilbørlig måte.»

Forbundet praktiserte en «streng» forståelse av streikebrytere – enhver arbeidstaker som utfører noe som helst annet arbeid enn de tidligere har utført, var å regne for streikebryter. Denne forståelsen delte ikke arbeidsgiversiden. Streiken inneholdt også andre trekk som gjenkjennes i flere senere sykehusstreiker: Streiken ble gjenstand for debatt i Stortinget, regjeringen ble oppfordret til å legge press på de lokale arbeidsgiverne og streiken ble forsøkt «manøvrert» inn for tvungen lønnsnemnd. Det siste hadde blant annet bakgrunn i et avslag på søknad om dispensasjon for bakteriologisk laboratorium ved Sentralsykehuset, et avslag forbundet beklaget. Forbundets formann og nestformann bemerket nærmest melankolsk i den forbindelse:

«Det får, slik praksis i dag er blitt, være statsmaktens sak å vurdere tapsrisikoen ved en streik, og i tilfelle gripe inn om risikoen blir for stor.» (Aftenposten 22.01. 1965).

KFL ser ut til å ha håpet på og regnet med tvungen lønnsnemnd, og opprettelse av tariffavtale i nemndas kjennelse. Kommunalministeren nølte imidlertid med å gripe inn, det kan ha vært medvirkende at bakteriologiske prøver ble sendt til Oslo. Partene ble i stedet enige om frivillig lønnsnemnd. KFL gikk deretter til Arbeidsretten for å få kjent LOs nestformann inhabil som medlem av Rikslønnsnemnda. KFL tapte, og saken gikk foreløpig i oppløsning.¹³

13 Jf Arbeidsrettens dom ARD 1965 s. 35 og Thue (1986:108).

(24)

Sykepleiertvisten i Oslo 1968

Norsk Sykepleierforbund forhandlet med Oslo kommune både om en toårig tariff avtale og om et femårig klasseplasseringsregulativ. Meglingen ble begjært sluttet 30. juli 1968, med de vanlige fristene i arbeidstvistloven kunne arbeidsstans så inntre senest fire dager etter – altså 3. august. Meglingen ble hevet uten resultater, og forbundet meddelte at arbeidsstans først ville skje fra arbeidstidens slutt 10. august. Bakgrunnen var blant annet kommunens forespørsel om å forskyve fratredelsen (Aftenposten 31. juli 1968).

Partene var i møte hos kommunalministeren allerede 1. august 1968, og på dette møtet ble det fastsatt et nytt møte 8. august, hvor det skulle foreligge oversikter over dispen- sasjonssøknader og Sykepleierforbundets stilling til disse. Et slikt møte fant også sted, etterfulgt av regjeringskonferanse samme dag og ekstraordinært statsråd 9. august 1968.

Sykehusrådmannen i Oslo sendte Sykepleierforbundet dispensasjonssøknader for 272 personer forut for streiken (Arbeiderbladet 6. august 1968). Av disse ble 32 ½ innvilget (Aftenposten 8. august 1968). Et eksempel fra ett av sykehusene kan illustrere situasjonen: I et referat fra møte «på direktørens kontor» ved Dikemark sykehus datert 7. august 1968 (til stede var assisterende overleger, kontorsjef og jurist samt direktør), heter det at det var søkt om 28 dispensasjoner for Dikemark, to var innvilget. Det heter ellers i et fellesbrev fra overlegene på Aker til Sykehusrådmannen i Oslo at av 38 dispensasjonssøknader, var det kun gitt seks. Streiken fikk imidlertid ikke starte, det ble grepet inn med provisorisk anordning 9. august. Dette var nok ventet, og kanskje også ønsket av forbundet. Kommentaren «Vi måtte vise at nå var det alvor» (Aftenposten 9. august 1968) sammenholdt med avslagene på dispensasjonssøknader tilsa at streik ikke var noe ønsket utfall (jf også Melby 1990: 255).

Rikslønnsnemndas kjennelse innebar i hovedsak at Oslo kommune fikk medhold i klasseplasseringsspørsmålet. I spørsmålet om lønnstillegg for sykepleiere ved avdelinger med tung pleie, avsa nemnda noe så uvanlig som enstemmig slutning, og i spørsmål om nattillegg fikk Sykepleierforbundets påstand flertall. Rikslønnsnemnda behandlet til slutt spørsmålet om tidspunktet for ikrafttredelse. Oslo kommune påsto 3. september 1968, Sykepleierforbundet påsto 1. mai 1968. Nemndas flertall (inklu- dert Sykepleierforbundet) fastsatte at lønnsreguleringen burde gjøres gjeldende fra 1. mai og at etterbetaling burde foretas i samsvar med kommunens tilbud av 26. juli 1968. En slik ikrafttreden var ikke helt uvanlig i Rikslønnsnemnda, det var først på midten av 1970-tallet det ble etablert en doktrine om at etterbetaling først skal skje ved arbeidets gjenopptakelse. Flertallet begrunnet ikrafttredelsen med blant annet følgende argument:

«Flertallet legger vekt på de særlige tarifftekniske forhold med hensyn til tvistepunkt nr. 1 og tar også hensyn til at Sykepleierforbundet har fått medhold når det gjelder de to andre tvistepunkter.»

(25)

Fysioterapeutstreiken i Oslo 1969

Etter endt megling var 50 fysioterapeuter i Oslo kommune i streik fra og med 15. april 1969. Dette var ansatte på sykehusene og andre helseinstitusjoner (Aftenposten 19. juni, 4. juli 1969). På sykehusene var pasientene delt i tre: Pasientgruppe I, hvor behandling var livsviktig, pasientgruppe II, hvor behandling var nødvendig grunnet komplikasjons- fare, og pasientgruppe III, hvor utsatt behandling ikke ville ha komplikasjoner. Norske Fysioterapeuters Forbund ga dispensasjon for gruppe I, mens bekymringer over utset- telser og opphopning av pasienter i gruppe II ga grunnlagg for tvungen lønnsnemnd ved provisorisk anordning 4. juli 1969. Da hadde streiken vart tolv uker.

Rikslønnsnemnda ble denne gang (etter initiativ fra formannen) satt med bare tre personer, formannen og en fra hver av partene. I Rikslønnsnemnda foreslo formann Rolv Ryssdal at partene selv forhandlet frem en overenskomst. Dette var i samsvar med Norske Fysioterapeuters Forbunds krav om «ordinær tariffavtale» til forskjell fra forhandlinger om innplassering av fysioterapeuter i kommunens lønnsregulativ.

Forslag til slik overenskomst hadde vært forhandlet frem og anbefalt av partene to ganger tidligere i 1969, men stemt ned av medlemmene i NFF. Underveis i arbeidet med en ny tariffavtale deltok også formannen, og partene lykkes. Rikslønnsnemnda kunne derfor avsi som slutning at «saken heves». Denne gangen kunne ikke medlemmene av NFF i Oslo stemme ned overenskomsten.

Sykepleieraksjonen 1972

I kommuneoppgjøret 1972 ble Norsk Sykepleierforbund stående igjen uten anbefalt forhandlingsresultat, etter at LO-forbundene og andre var kommet i havn. Etter resul- tatløs megling ble partene enige om å unngå streik, og i stedet ble frivillig lønnsnemnd avtalt. Norsk Sykepleierforbund krevde i Rikslønnsnemnda til dels betydelige lønns- økninger. Norske Kommuners Sentralforbund derimot mente at Rikslønnsnemnda måtte stadfeste det samme resultatet som de andre organisasjonene hadde akseptert.

Rikslønnsnemndas flertall antok ut fra det materialet som forelå om sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår, at «... det er grunn til å tro at sykepleiernes lønnsforhold er utilfredsstillende». Likevel mente flertallet at det ikke forelå tilstrekkelig materiale til å avgjøre hvordan sykepleierne på lengre sikt burde innplasseres i lønnsregulativet, i tillegg kom hensynet til «... det felles opplegg som preger tariff oppgjørene i år både i den private og offentlige sektor». Enkelte mindre lønnsjusteringer ble imidlertid gjennomført (jf Rikslønnsnemndas kjennelse av 23/6-1972 i sak nr 1/1972).

Ledelsen i Norsk Sykepleierforbund tolket kjennelsen som et uttrykk for Norsk Kommune forbunds dominans i kommuneoppgjørene, og måtte erkjenne nederlaget (Melby 1990:256). Kjennelsen førte imidlertid til omfattende protester, og ut over sommeren oppsto «Syke pleieraksjonen 1972» under ledelse av et aksjonsutvalg. Dette utvalget forsøkte å presse regjeringen til innrømmelser, samtidig som punktstreiker ble

(26)

forberedt. Regjeringens svar ble sett på som utilfredsstillende, og en punktstreik ble gjennomført (Melby 1990:257f ). Streiken varte fra 18. til 30. september, avslutningen falt sammen med Arbeidsrettens dom om tariffstridige og ulovlige aksjoner. Samtidig forpliktet regjeringen seg til å fremme en stortingsmelding om aksjonene og sykepleiernes lønns- og arbeidsvilkår. Både i meldingen og i Stortinget ble det innrømmet at sykepleiernes situasjon krevde en nærmere vurdering (jf St.meld. nr. 16, 1972-73 og Innst. S. nr. 121, 1972-73). Flere offentlige utvalg arbeidet på det tidspunktet med vurderinger av helsevesenet, og det var en allmenn oppfatning at sykepleierne måtte få lønnsmessig uttelling i fremtiden.

Fysioterapeuter og NKS i 1972

Norske Fysioterapeuters Forbund organiserte fysioterapeuter i kommunale og fylkeskommunale (sykehus) stillinger. I 1972 ønsket NFF å avvente Rikslønnsnemndas kjennelse i sykepleiertvisten, og det ble avtalt pause i meglingen. Da kjennelsen forelå, ble meglingen gjenopptatt, men uten at noe meglingsforslag ble fremsatt. Partene ble imidlertid enige om frivillig lønnsnemnd. NFF fikk tilsvarende sympati for sine krav som Sykepleierforbundet, men påstanden fra Norske Kommuners Sentralforbund ble avsagt som slutning.

Sykepleieroppgjørene i 1974

Uttellingen for sykepleieraksjonen 1972 kom under tariffrevisjonen i 1974. Da Syke- pleierforbundet kom i forhandlingsposisjon i stat og kommune, mente arbeidsgiverne at kravet om klasseopprykk måtte henvises til justeringsforhandlingene. I kommunal sektor gikk derfor forhandlingene til megling, og meglingen ble brutt. Partene ble innkalt til kommunalministeren, som oppfordret til nye forhandlinger.¹⁴ NKS la frem et revidert tilbud som et stykke på vei imøte kom sykepleiernes prinsipielle krav, men forbundet avslo til slutt dette. En streik ville starte 5. juni, men den 31. mai 1974 ble det i statsråd foreslått at tvisten skulle løses ved tvungen lønnsnemnd (jf Ot.prp. nr. 70, 1973-74). Streikeplanene ble derfor innstilt. Ifølge Benterud (1977:158f ) var imidlertid denne delen av forløpet ønsket av Sykepleierforbundet, de ville ha en ny stortingsdebatt som støttet forbundets krav. Derfor måtte forbundet unngå å ta brudd i meglingen for sent, slik at Stortinget tok ferie og et lønnsnemndsvedtak måtte behandles som en provisorisk anordning. Forbundet satset altså på å få et lønnsnemndvedtak i Stortinget allerede før streikevarselet trådte i kraft.¹⁵

14 Benterud (1977:147) uttrykker det som at de ble «... pålagt å møtes på nytt samme dag».

15 Kommunalministerens innblanding kan derfor ha kommet som et forstyrrende moment for Sykepleier- forbundet, for selv om en forhandlingsløsning syntes mulig, ønsket forbundet en stortingsdebatt og tvungen lønnsnemnd (Benterud 1977:159).

(27)

I statsoppgjøret gikk også forhandlingene for Sykepleierforbundet til megling, men siden tjenestetvistlovens frister om fredsplikt under megling avviker fra reglene i arbeids tvist loven, ble ikke meglingene ført parallelt. Da lønnsnemndloven for kommunal sektor ble vedtatt av Stortinget, var sykepleieroppgjøret i statssektoren fremdeles i meglingsfasen. Staten var villig til å inngå en avtale om at Rikslønnsnemndas kjennelse i kommuneoppgjøret også skulle gjelde for stats oppgjøret, mens Sykepleierforbundet ville ha samtidig lønnsnemndbehandling for begge sektorer.

Rikslønnsnemndas flertall mente i likhet med Sykepleierforbundet at det hadde skjedd betydelige endringer i sykepleiernes ansvars- og arbeidsforhold de siste årene, i tillegg hadde stortingsbehandlingen av sykepleiersaken i 1972 skapt en forventning om snarlig bedring av sykepleiernes lønnsforhold.¹⁶ De kommunale arbeidsgivernes siste tilbud ble også tolket som en innrømmelse av at forbedringer måtte til. I motset- ning til 1972-kjennelsen gjennomførte derfor Rikslønnsnemnda vesentlige endringer i lønnsvilkårene, blant annet ble de fleste grupper av sykepleiere løftet to lønnstrinn med virkning fra 1. mai 1975. Dette var riktignok bare en del av Sykepleierforbundets krav, men utgjorde en viktig seier for forbundet.

Hjelpepleiere og NKS i 1978

Norsk Hjelpepleierforbund, som i 1976 meldte seg ut av KFL, kom i megling i kommunal sektor etter de andre organisasjonene. Et ikke anbefalt meglingsforslag ble sendt ut til uravstemning, og nedstemt med et nei-flertall på 98 prosent og en deltakelse på 63 prosent. Den varslede arbeidskampen omfattet alle forbundets medlemmer i NKS- området, 10 200 i alt. Arbeidskamp ble utsatt i påvente av regjeringens behandling av tvisten, og i statsråd 28. juli ble det grepet inn med provisorisk anordning om tvungen lønnsnemnd. Inngrepet ble blant annet begrunnet med at en streik «… ville få katas- trofale følger for mange syke og gamle, som i stor grad ville bli overlatt til seg selv».

Kjennelsen fra Rikslønnsnemnda stadfestet det nedstemte meglingsforslaget, samtidig som en lønnsrelasjon i riksmeglingsmannens forslag som nettopp angikk stridens kjerne (pleiemedhjelper vs. hjelpepleier) ble anbefalt rettet opp i forbindelse med kommende justeringsforhandlinger (jf Rikslønnsnemndas kjennelse av 12/10-1978 i sak nr 10/1978).

16 Virkningen av stortingsbehandlingen i 1974 om tvungen lønnsnemnd er mer uklar. Under behand- lingen av lønnsnemndforslaget i Odelstinget, ble det flittig henvist til argumenta sjons materi ale fra Sykepleierforbundet, noe som førte til at Stortingspresidenten i Lagtingsdebatten måtte beklage de mange innleggene i Odelstinget i favør av Sykepleierforbundet (Benterud 1977:160).

(28)

Sykepleiere og NKS i 1980

Norsk Sykepleierforbunds medlemmer i kommunal sektor stemte ned et anbefalt forhandlingsresultat, og etter resultatløs frivillig megling varslet forbundet plassoppsigelse for en vesentlig del av sine medlemmer ved de største regionsykehusene utenfor Oslo.

Deretter ble det innledet tvungen megling, og partene oppnådde enighet om et sett av presiseringer til forhandlingsresultatet. Dette ble så sendt ut til uravstemning, men også denne gangen ble det nedstemt. En vesentlig medvirkende faktor både til den første og den andre nedstemningen var parallelle forhandlinger i Oslo kommune, hvor forhandlingene til slutt resulterte i en bedre avtale.¹⁷ Streikevarselet ble så aktivisert, men i møte med kommunalministeren gikk forbundet med på å utsette varselet til regjeringen hadde behandlet tvisten. Det ble deretter foreslått overfor Stortinget en egen lov om tvungen lønnsnemnd (jf Ot.prp. nr. 6, 1980-81), og den varslede streiken ble aldri iverksatt. Ikke minst av hensyn til konsistens i forhold til et samtidig inngrep overfor lærere, var det nødvendig for regjeringen å foreslå inngrep. I Rikslønnsnemnda ble forhandlingsresultatet stadfestet, i tillegg til at Sykepleier forbundet fikk medhold i et tvilstilfelle som gjaldt tillegg for administrativ utdanning (jf Rikslønnsnemndas kjennelse av 9/12-1980 i sak nr 6/1980).

Hjelpepleierstreiken i staten 1982

Den første alvorlige tvisten hvor Rettedal-doktrinen ble introdusert og satt på prøve, ser ut til å ha vært hjelpe pleierstreiken i februar 1982. Tvisten dreide seg om det ut- satte mellomoppgjøret fra 1981, og Norsk Hjelpepleierforbund sto alene mot staten (Sosialdepartementet). Hjelpe pleier forbundet ønsket å endre på det de oppfattet som en urimelighet i lønnsrelasjonene mellom ufaglært og faglært arbeidskraft (pleiemed- hjelpere vs. hjelpepleiere), forholdet til kommunal sektor som lønnsledende hadde også avgjørende betydning. Allerede før streiken startet, var det klart at regjeringen ikke ville gripe inn med tvungen lønnsnemnd (Aftenposten 23.–24. februar 1982).

Dette ble gjentatt også senere, etter at mange dispensasjonssøknader var blitt innvilget av forbundet (Høgsnes 1994:246). Selv om staten var bundet av det vedtatte meglingsforslaget fra 1981 med de andre organisasjonene, fikk altså streiken fortsette.

Da nye meglingsmøter rundt 10. mars viste seg resultat løse, annonserte imidlertid sosialministeren og forbruker- og admi ni stra sjons ministeren at et inngrep med tvungen lønnsnemnd var nødvendig for å løse tvisten. Det oppsto en viss kompetansestrid innad i regjeringen (Høgsnes 1994:259). Kommunalministeren var nemlig ikke innstilt på noe inngrep, og var nok svært lite fornøyd med at andre annonserte et lovinngrep.

17 Partene i Oslo kommune ventet med å inngå ny avtale til både forhandlingen og meglingen på nasjo- nalt nivå var ferdig, men situasjonen var «... kjent i sykepleierkretser» (jf Kommunen som arbeidsgiver, NKS 1981, s 38f ).