Opphavsrettslige fellesverk
En analyse av vilkårene for når et åndsverk blir liggende i sameie mellom flere opphavsmenn etter åndsverkloven § 6 første ledd
Kandidatnummer: 765 Leveringsfrist: 25.11.17 Antall ord: 17 954
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og aktualitet ... 1
1.2 Problemstillinger ... 1
1.3 Avgrensninger ... 2
1.4 Rettskildebildet ... 3
1.5 Hensynene bak fellesverkreglene ... 5
2 KRAV TIL OPPHAVSMANNENS BIDRAG ... 6
2.1 Innledning ... 6
2.2 Prinsippet om manglende idévern ... 6
2.3 Opphavsrettslig vernede bidrag ... 9
2.3.1 Et krav til selvstendig opphavsrettslig vern? ... 12
2.3.2 Diskusjoner om opphavsmannens bidrag i amerikansk rett ... 12
2.3.3 Overføringsverdi til norsk rett? ... 14
2.4 Avtaler om opphavsmennenes bidrag ... 16
2.5 Opphavsmannens kvantitative bidrag ... 17
2.6 Oppsummering ... 18
3 UDELELIGHETSKRITERIET ... 20
3.1 Innledning ... 20
3.2 Terminologi ... 20
3.3 Hvorfor et krav om udelelighet? ... 20
3.3.1 Samleverk ... 21
3.3.2 Sammensatte verk ... 22
3.3.3 Oppsummert ... 22
3.4 Nærmere om udelelighetskriteriets innhold ... 23
3.4.1 Mulighet for rent faktisk atskillelse er ikke tilstrekkelig ... 24
3.4.2 Et krav om selvstendige verk etter atskillelsen ... 25
3.4.3 Er udelelighetskriteriet absolutt? ... 27
3.5 Momenter i vurderingen av udelelighetskriteriet ... 30
3.5.1 Like og ulike kunstarter ... 30
3.5.2 Mulighet for selvstendig økonomisk utnyttelse ... 32
3.5.3 Oppsummert ... 33
3.6 Spesielt om bearbeidelser som fellesverk og betydningen for udelelighetskriteriet ... 33
3.7 Oppsummering ... 36
ii
4 SAMARBEIDSKRITERIET ... 38
4.1 Innledning ... 38
4.2 Rettskildemessig grunnlag ... 38
4.3 Hensynet bak samarbeidskriteriet – en avgrensning mot bearbeidelser ... 38
4.4 Nærmere om samarbeidskriteriets innhold ... 40
4.4.1 Graden av samarbeid ... 41
4.4.2 Samarbeidets karakter ... 42
4.4.3 Hensikt om samlet utnyttelse ... 44
4.4.4 Samarbeid på bare ett eller noen få stadier ... 45
4.5 Spesielt om bearbeidelser som fellesverk og betydningen for samarbeidskriteriet ... 46
4.6 Oppsummering ... 48
5 SAMMENFATNING OG AVSLUTTENDE REFLEKSJONER ... 50
KILDELISTE ... 51
1
1 Innledning
1.1 Tema og aktualitet
Det er et grunnleggende opphavsrettslig prinsipp, gjenspeilet i åndsverkloven § 1, at «den som skaper et åndsverk» har opphavsrett til det.1 «Åndsverk» er et identifikasjonspunkt for hva man nyter opphavsrettslig vern for.2 Opphavsrettslig beskyttede frembringelser er imidlertid i økt utstrekning et resultat av kollektiv innsats, dels som følge av den teknologiske utviklingen. Dette har lovgiver forsøkt å imøtegå med regler om såkalte fellesverk i åndsverkloven § 6. Et fellesverk er et åndsverk skapt av flere opphavsmenn i fellesskap.
Denne masteroppgaven behandler vilkårene for når et fellesverk oppstår.
Vilkårene fremgår av bestemmelsens første ledd, som slår fast at et fellesverk foreligger når det er: «to eller flere opphavsmenn til et åndsverk uten at de enkeltes ytelser kan skilles ut som særskilte verk (…)». Det må altså godtgjøres at den som pretenderer å ha medopphavsrett i verket, har bidratt på en slik måte at han eller hun med rette kan betegnes som opphavsmann. Videre må det ikke være mulig å skille ut de enkeltes bidrag som særskilte verk. Endelig må det foreligge et element av samarbeid opphavsmennene imellom. Når alle disse vilkårene er oppfylt, oppstår et fellesverk.
Skoleeksemplet er «Brudeferd i Hardanger» av Tidemand og Gude.3 Gude malte landskapene, og Tidemand malte skikkelsene. Begge bidro med en slik individuelt skapende åndsinnsats som gjør dem til opphavsmenn i verket. Verken landskapene eller skikkelsene står på egne ben. Maleriet ble til i et samarbeid mellom kunstnerne. Alle vilkårene er oppfylt, og det foreligger et fellesverk i åndsverklovens forstand.
Det rettslige utgangspunktet er at opphavsretten blir liggende i sameie mellom opphavsmennene. Delte opphavsrettigheter er en opplagt kilde til konflikt. I mange tilfeller aktualiserer det en avtaleregulering partene imellom. Det er derfor hensiktsmessig å foreta en nærmere analyse av de tre kumulative vilkårene for når et fellesverk oppstår.
1.2 Problemstillinger
Bak det tilsynelatende enkle utgangspunktet som skisseres ovenfor, skjuler det seg en rekke rettslige problemstillinger.
1 Se lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. (åndsverkloven) § 1 (min kursivering).
2 Rognstad (2009) s. 76.
3 Reimers (2009) s. 474.
2
Det første vilkåret for at det foreligger et fellesverk, er at det er to eller flere opphavsmenn til verket. Dette innebærer et krav til frembringernes kvalitative bidrag. Åndsverkloven inneholder ingen regulering av hvilken innsats som skal til for å bli anerkjent som opphavsmann. Det vil stride mot den allmenne rettsfølelse dersom studentens rettskildesøk skulle resultere i felles opphavsrett i forfatterens lærebok, slik at en utgivelse vil avhenge av studentens samtykke. Allikevel har studenten bidratt i skapelsesprosessen. I avhandlingens kapittel 2 vil jeg derfor se nærmere på grensedragningen mellom fellesverk med to eller flere opphavsmenn, og øvrige åndsverk med reelt sett kun én opphavsmann og flere medhjelpere.
Hvilke krav må være oppfylt for at en bidragsyter skal kunne hevde medopphavsrett?
Det andre vilkåret er at det ikke skal være mulig å skille ut de enkeltes bidrag som særskilte verk. Dette innebærer et krav om at fellesverket må fremstå som udelelig. Bare der hvor verket fremstår som en udelelig enhet, oppnår den enkelte bidragsyter en ideell andel i verket som helhet. Når kan de respektive bidragene skilles ut som særskilte verk, slik at verket mister sin karakter av fellesverk? Jeg vil gå nærmere inn på denne problemstillingen i avhandlingens kapittel 3.
Endelig vil jeg problematisere hva som ligger i det tredje vilkåret om samarbeid. Hvorvidt kravet anses oppfylt, er avgjørende for om man står overfor et fellesverk, eller i motsatt fall en bearbeidelse. Sondringen mellom fellesverk og bearbeidelser har videre betydning for fordelingen av opphavsrettighetene. Hva kreves av partenes relasjon, og hvorfor beror fordelingen av opphavsrettighetene på kriteriets oppfyllelse? Samarbeidskriteriets innhold vil jeg redegjøre for i avhandlingens kapittel 4.
I kapittel 5 vil jeg sammenfatte avhandlingens viktigste funn. I tillegg vil jeg komme med avsluttende refleksjoner.
1.3 Avgrensninger
Åndsverkloven § 6 omhandler også rettsvirkningene av at det foreligger et fellesverk, herunder samtykkekompetanse og påtalerett. Jeg skal utelukkende behandle vilkårene for vern etter bestemmelsens første ledd. Dette er begrunnet i avhandlingens formål. I den grad rettsvirkningene omtales, er det med hensikt om å belyse fellesverkvilkårenes nærmere innhold.
Med dagens teknologi vil åndsverket ofte være frembrakt av opphavsmenn med ulik nasjonalitet. Det vil imidlertid føre for vidt å gå inn på jurisdiksjons- og lovvalgsregler her.
Disse særskilte problemstillingene er derfor holdt utenfor fremstillingen.
3 1.4 Rettskildebildet
Avhandlingen er rettsdogmatisk. Ettersom problemstillingene er forholdsvis lite berørt i forarbeider og rettspraksis, vil reelle hensyn og juridisk teori kunne få en mer fremtredende rolle ved fastleggingen av gjeldende rett.4
Den 5. april i år la Kulturdepartementet frem et forslag til en helt ny åndsverklov.5 I forhold til någjeldende lov utgjør denne et etterarbeid. Relevansen av etterarbeider som rettskildefaktor har vært gjenstand for diskusjon.6 Den nye proposisjonen inneholder imidlertid ikke noen materielle endringer for reguleringen av fellesverk.7 I avhandlingen benytter jeg meg av etterfølgende standpunkter fra lovgiverhold på gjeldende rett. Med støtte i rettslitteraturen legger jeg til grunn at slike utsagn i alle fall ikke bør ha noen lavere status enn juridisk teori eller tilsvarende reelle hensyn.8
Som følge av at opphavsrettslige tvister sjeldent havner i Høyesterett, vil det i avhandlingen bli vist til underrettspraksis. Vekten av avgjørelser fra underinstansene er et omdiskutert tema.9 Skoghøy inntar det standpunkt at underrettspraksis bare kan tillegges vekt ut over sin overbevisningskraft, i de tilfeller avgjørelsene gir grunnlag for en rettsoppfatning. Det vil da være selve rettsoppfatningen som tillegges vekt, ikke den konkrete avgjørelsen.10 I det følgende legges dette standpunktet til grunn. I enkelte tilfeller vil underrettsavgjørelser også benyttes utelukkende som illustrasjonsmateriale, og ikke som argumenter for at loven bør tolkes på tilsvarende måte.11
Utenlandsk rettskildemateriale er relevant å trekke inn ved tolkningen av fellesverk- vilkårene.12 Åndsverkloven av 1961 ble til i et fellesnordisk lovsamarbeid.13 De nordiske landene har inntatt identiske bestemmelser om vilkårene for fellesverk i lovenes § 6.14
4 Eckhoff (2001) s. 270 og 378–379.
5 Prop.104 L (2016-2017).
6 Nygaard (2004) s. 201–202 med videre henvisninger.
7 Prop. 104 L (2016-2017) s. 52.
8 Nygaard (2004) s. 202. Eckhoff sondrer mellom ulike typetilfeller hvor etterarbeider bør være av betydning, se Eckhoff (2001) s. 95-100. Den relative vekten av etterarbeider er ikke særskilt behandlet i Boes
fremstilling, men han konkluderer med at de kan ha relevans, se Boe (2012) s. 236.
9 Nygaard (2004) s. 210.
10 Skoghøy (2002) s. 325-327. Ì samme retning Nygaard (2004) s. 210.
11 Skoghøy (2002) s. 332.
12 Rognstad (2009) s. 41 om opphavsrettslige regler generelt.
13 Ot.prp. nr. 26 (1959-1960) s. 3.
14 Prop.104 L (2016-2017) s. 52.
4
Målsetningen om nordisk rettsenhet følger av forarbeidene.15 Dette innebærer at både forarbeider og rettspraksis fra de øvrige nordiske landene kan ha stor veiledningsverdi ved tolkningen av vår egen åndsverkslov.16 Ytterligere vil rettslitteratur fra disse landene være relevant å se hen til, både som illustrasjonsmateriale og som argumenter for tilsvarende løsninger hos oss.17
For øvrig har den kontinentaleuropeiske tradisjonen sin bakgrunn i tysk rett, og de nordiske opphavsrettslovene har blitt til under sterk innflytelse av tysk rettstenkning.18 Fellesverk- reglene i Norden og Tyskland er utformet på samme måte.19 Tysk rett vil derfor være relevant å se hen til som støttemoment til den konkrete løsningen.20 Et støttemoment kan ikke påvirke standpunktet som følger av andre rettskildefaktorer, men tjener som støtte for sluttresultatet.21 Utover dette vil amerikansk rett være relevant å se hen til. Som en av verdens største åndsverkprodusenter blir det avsagt en rekke rettsavgjørelser på opphavsrettens område. Men samtidig utgjør den angloamerikanske tradisjonen et motstykke til kontinentaleuropeisk rett.22 I den grad jeg benytter meg av amerikansk rett i denne avhandlingen vil det dermed være som inspirasjon eller eksempler til etterfølgelse, og ikke som et selvstendig argument for tilsvarende løsninger i norsk rett.23
I de senere årene har målsetningen om fellesnordisk rettsenhet i større grad måttet vike for felleseuropeisk rettsenhet i opphavsretten.24 Det foreligger imidlertid ingen harmonisering av reguleringen av fellesverk innen EU.25 Gjeldende regelverk omhandler kun vernetiden for fellesverkene,26 ikke det materielle innhold.27 Det er dermed overlatt til det enkelte medlemsland å definere fellesverkbegrepet i sin lovgivning.28 For denne avhandlingens formål vil det føre for vidt å gå inn på det enkelte medlemslands regulering og praksis.
15 Ot.prp. nr. 26 (1959-1960) s. 4.
16 Se Rt. 1985 s. 883 (s. 890) hvor svenske lovforarbeider tillegges «betydelig vekt» i en sak om opphavsrett. I samme retning Rognstad (2009) s. 41-42 og Nygaard (2006) s. 220.
17 Eckhoff (2001) s. 284. Se Rt. 2007 s. 1329 (44).
18 Rognstad (2009) s. 44.
19 Urheberrechtsgesetz § 8 første ledd.
20 Nygaard (2004) s. 110.
21 ibid. s. 110–111.
22 Rognstad (2009) s. 44.
23 l.c.
24 l.c.
25 Walter (2010) s. 1469.
26 Se Bernkonvensjonen art. 7bis og EP/Rdir 2006/116/EF art. 1 (2).
27 Walter (2010) s. 526.
28 ibid. s. 528.
5 1.5 Hensynene bak fellesverkreglene
Det er et grunnleggende opphavsrettslig prinsipp at opphavsmannen tilkjennes eksklusivt eierskap til sitt eget skaperverk, slik det er fremholdt i avhandlingens første setning.
Hovedregelen er følgelig at opphavsretten til bidragene som verket består av, skal tilfalle den respektive bidragsyteren så langt det er mulig.29 Reglene bygger delvis på rettferdighets- og rimelighetsbetraktninger.30 Det anses rimelig og rettferdig at den som nedlegger en selvstendig skapende innsats, også høster fruktene av den.31 Opphavsrettslig vern kan dermed sees som en form for belønning for investeringen i kreativt innhold.32 Men reglene er også samfunnsøkonomisk begrunnet.33 Fra et slikt ståsted ser man opphavsrettslig vern som et middel for økt åndsproduksjon og innovasjon.34
Fellesverkreglene innebærer imidlertid at hver enkelt bidragsyter oppnår en udelt opphavsrett i hele åndsverket, herunder alle bidragene som inngår i det. Dette omfatter også bidrag som ikke stammer fra bidragsyteren selv. Hva kan begrunne et slikt unntak fra hovedregelen?
Vilkårene for at åndsverket blir liggende i sameie, er at man står overfor et verk som er frembrakt av flere opphavsmenn i fellesskap, uten at den enkeltes bidrag lar seg utskille særskilt. Dersom det overhodet ikke er mulig å identifisere bidragene individuelt, vil det å gi den enkelte en udelt opphavsrett verket som helhet være den eneste operative måten å belønne bidragsyterne på.35 Men selv der bidragene er individuelt identifiserbare, vil det på grunn av en indre sammenheng kunne anses utjenlig å utnytte dem hver for seg. Resultatet blir et udelelig hele, som den enkelte oppnår en ideell andel i. Alternativet ville vært at en eller flere av opphavsmennene satt igjen med en eksklusiv rett til sitt respektive bidrag, men som ikke nødvendigvis kunne utnyttes særskilt. Deres bidrag ville sånn sett resultert i ingenting. Dette til tross for at frembringerne har bidratt til den konkrete utformingen av et opphavsrettslig vernet verk – fellesverket. Når flere skaper et verk i fellesskap og ett eller flere av bidragene ikke kan oppnå opphavsrettsbeskyttelse alene, gir derfor åndsverkloven likevel beskyttelse gjennom fellesverkreglene. Hensynene bak fellesverkreglene må styre tolkningen av vilkårene, slik at gjeldende rett blir i overensstemmelse med lovgivers vilje.
29 Nordell (1997) s. 60.
30 Rognstad (2009) s. 31.
31 Innst. 1925 s. 14.
32 Rognstad (2009) s. 31.
33 ibid. s. 32.
34 Schovsbo (2015) s. 46–49.
35 Se Wolk (2009) s. 217.
6
2 Krav til opphavsmannens bidrag
2.1 Innledning
Åndsverkloven § 6 første ledd stiller krav om «to eller flere opphavsmenn» til verket.
Opphavsmannen er etter lovens § 1 første ledd «den som skaper» et åndsverk. Som regel er flere personer involvert i den kreative skapelsesprosessen. Det er imidlertid ikke ensbetydende med at det foreligger et fellesverk. Man må avgrense mot de tilfeller hvor det riktignok har vært flere om arbeidet, men hvor det bare er én enkelt som er den reelle opphavsmannen.36 Studentens rettskildesøk til forfatterens lærebok som nevnt i pkt. 1.2 er et eksempel på det.37
Jeg vil foreta en analyse av det relevante rettskildematerialet for å forsøke å trekke en nærmere definert grense mellom hvilke bidrag som kvalifiserer til opphavsrett, og hvilke bidrag som til tross for at de har påvirket frembringelsen av det beskyttede verket, ikke fører til noen slik rett.
2.2 Prinsippet om manglende idévern
Det er et grunnleggende opphavsrettslig prinsipp at man ikke nyter vern for ideen bak åndsverket, kun uttrykket eller formen det er gitt.38 Opphavsmannen inngår i en tradisjon og har selv hentet inspirasjon fra tidligere generasjoner ved utformingen av sitt eget åndsverk.39 Ideene er en del av «et stort åndelig felleseie, som alle kan utnytte og hente verdier fra».40 Når ideer ikke er opphavsrettslig vernet, kan heller ikke et bidrag i form av rene ideer kvalifisere til opphavsrett i verket.
Imidlertid kan man få beskyttelse for selve utformingen av ideen. Skillet mellom idé og form/uttrykk er ikke alltid like lett å trekke. Til illustrasjon nevnes dommen om Wegners sybord.41 Høyesterett understreket at det funksjonelle elementet som lå i sammenstillingen mellom sybord og sofabord ikke var vernet etter åndsverkloven.42 Rognstad skriver at det er
«de abstrakte, bakenforliggende ideene som er uten opphavsrettslig vern, samtidig som det erkjennes at ideene slik de er materialisert i selve åndsverket, har opphavsrettslig relevans».43
36 Knoph (1936) s. 78.
37 I samme retning Immaterialrettsutvalget (2004) s. 236, om forholdet mellom student og veileder.
38 Rognstad (2009) s. 89 med videre henvisninger til internasjonale konvensjoner Norge er bundet av.
39 Schovsbo (2015) s. 43. I samme retning Lassen m.fl. (2014) s. 363.
40 Rt. 1962 s. 964 (s. 974) (sitert fra byrettens dom). Sml. Rt. 2013 s. 822 (50).
41 Rt. 1962 s. 964.
42 Rt. 1962 s. 964 (s. 968).
43 Rognstad (2009) s. 89.
7
Det som var vernet på Wegners hånd var altså den nærmere utførelsen.44 Opphavsretten yter kun beskyttelse for verket i dets konkrete form – resultatene av nyskapningen.45
Når en møbelprodusent senere skapte sybordet «Bjørg» ved å sammenstille et sybord og sofabord, representere dette derfor i seg selv ingen opphavsrettskrenkelse. Det var uten opphavsrettslig relevans at produsenten hadde fått denne ideen ved å se på Wegners sybord på en utstilling, og at han brukte katalogbilder av dette som inspirasjon.46 Ettersom Wegners sybord var et forfinet stykke formkunst, mens Bjørg var et robust bruksmøbel, forelå det ingen opphavsrettskrenkelse.47
(Wegners sybord) (Sybordet Bjørg)
I tråd med dette konkluderte Høyesterett i den nylig avsagte Il Tempo Gigante-dommen at ved vurderingen av hvilke elementer i filmbilen som nøt opphavsrettslig vern, måtte det sees bort fra en lang rekke enkeltdetaljer som ikke hadde noe originalt ved seg og/eller var rene ideer.48 Vernet omfattet filmbilens forfinete kunsthåndverksmessige uttrykk. Ettersom dette ikke var å gjenfinne i berg- og dalbanen «Il Tempo Extra Gigante» med sitt industrielle preg, forelå det ingen opphavsrettskrenkelse.49
44 Rognstad (2009) s. 89.
45 Se Rt. 2012 s. 1062 (86).
46 Reimers (2009) s. 465.
47 Rt. 1962 s. 964 (s. 970).
48 HR-2017-2165-A (85), (99)–(101) og (107).
49 HR-2017-2165-A (117)–(118).
8
(Il Tempo Extra Gigante) (Il Tempo Gigante)
Markedsposisjon og hvorvidt den påståtte opphavsrettskrenkelsen gir assosiasjoner til det opphavsrettslig vernede verket, er ikke relevant etter åndsverkloven, men hører hjemme ved vurderingen av om det foreligger en produktetterligning etter markedsføringsloven.50
Et eksempel fra underrettspraksis vedrørende fellesverk er Røyksopp-dommen.51 Saksøker anførte at han måtte anses som medopphavsmann til et musikkverk. De faktiske forholdene var at han kom inn i studio helt på slutten av dagen og foreslo at det skulle være med et
«takeoff» (et element som bygget opp til den siste delen av låten). Han hadde imidlertid ikke noe forslag til hvordan dette «takeoff»-et rent musikalsk skulle lyde. Etter rettens mening var det et eksempel på en idé uten et spesifikt musikalsk innhold, som ikke hadde opphavsrettslig vern.52 Saksøkte ble dermed ansett for å inneha opphavsretten til låten alene. I en kjennelse angående opphavsrettighetene til et musikkarrangement uttalte namsretten i tråd med dette at:
«De øvrige medlemmer av gruppen, eller andre aktører, nyter således ikke noe opphavsrettslig beskyttelse for sine ideer dersom det var [saksøker] som alene ga arrangementet dets konkrete form.»53 Følgelig kan ingen få opphavsrett til den abstrakte ideen om et «takeoff». Dermed kvalifiserer det heller ikke til opphavsrett i verket. I motsatt fall ville enhver musiker som ønsket å benytte seg av et «takeoff» i sin produksjon, måtte innhente samtykke fra den opphavsrettsberettigede. En slik rettstilstand er ikke ønskelig.
Etter dette vil den bidragsyter som bare har kommet med ideer, uten at disse har kommet konkret til uttrykk i verket, ikke kvalifisere for medopphavsrett.
50 Se lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. kapittel 6.
51 TBERG-2012-86032-2.
52 TBERG-2012-86032-2.
53 Oslo namsretts kjennelse 10. januar 2001, sak nr.: 00-02124 D.
9 2.3 Opphavsrettslig vernede bidrag
Det er altså på det rene at et bidrag utelukkende bestående av ideer, ikke kvalifiserer til opphavsrett. Men vil samtlige bidrag som har kommet konkret til uttrykk i verket resultere i medopphavsrett?
I teorien er det fremholdt at grensedragningen mellom en medopphavsmann og en medhjelper i prinsippet svarer til det alminnelige verkshøydekravet.54 Dette kravet er en terskel som innebærer at verket må være uttrykk for opphavsmannens originale åndsinnsats; det må være et resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må det være frembrakt noe som fremstår som originalt.55
Det er en festnet rettsoppfatning i litteraturen at rent tekniske og rutinemessige bidrag ikke resulterer i medopphavsrett.56 Alle som krediteres i rulleteksten til en film, herunder lyd- og lysteknikere, vil ha vært med på å skape filmen. Men de er neppe opphavsrettsberettigede.
Innsatsen må gå utover det å handle utelukkende etter en annens anvisninger eller instruksjon.57 I kravet til skapende åndsinnsats ligger det at bidragsyteren må være berettiget til – innen de avtalte rammer – å gjøre bevisste og kunstneriske valg.58 Ellers kunne bidragene like godt ha vært utført av en annen, og den originalitet som opphavsretten forutsetter, mangler. «Skapende innsats» forutsetter derfor at innsatsen gir resultater som kan henføres til en eller flere fysiske personers kreative bidrag.59 Resultatet må være bestemt av den som pretenderer å ha medopphavsrett i verket. Ved rent tekniske og rutinemessige bidrag mangler det nødvendige uttrykket av skapende åndsinnsats.60 Det samme gjelder administrativt lederskap eller finansielle innskudd.
Karnell oppstiller som retningslinje hvorvidt åndsverket ville vært det samme om en annen stod for det kreative bidraget.61 Dersom dette besvarer bekreftende, er det et moment som trekker i retning av at bidraget ikke kvalifiserer til medopphavsrett.
54 Schønning (2016) s. 226. I samme retning Taubøll (2005) s. 40.
55 Rt. 2013 s. 822 (40) med videre henvisninger.
56 Se Karnell (1970) s. 315, Schovsbo (2015) s. 139, Schønning (2016) s. 226 og Levin (2017) s. 118.
57 Schønning (2016) s. 226.
58 Se Rt. 2007 s. 1329 (44) og senest i HR-2017-2165-A (98). I samme retning Rognstad (2009) s. 84, Levin (2017) s. 118–119 og Eidsvold Tøien (2017) s. 131.
59 Karnell (1991) s. 461.
60 Se U 1967.482 H (s. 486).
61 Karnell (1970) s. 314.
10
En dansk lagmannsrettsavgjørelse illustrerer poenget.62 En medarbeider hadde medvirket ved utarbeidelsen av deler av virksomhetens IT-programmer. Medarbeideren forklarte som vitne under saken at han ikke hadde noen egentlig IT-utdannelse, og at han ikke kunne «pege på specifikke programdele, som han selv havde lavet, idet alt blev lavet i et teamwork». Han mente at «programmerne ikke var blevet væsentligt annerledes, hvis han ikke havde været med». Lagmannsretten fant det dermed ikke godtgjort at medarbeideren hadde medvirket ved utarbeidelsen av programmene, på en slik måte at de var resultat av en skapende åndsinnsats og preget av slik individualitet som nyter opphavsrettslig vern. Denne uttalelsen belyser også hvorfor studenten som utfører rettskildesøk til forfatterens lærebok ikke oppnår noen opphavsrett i verket.63 Verket må være preget av opphavsmannens personlighet.64
Et nyere eksempel fra dansk rettspraksis omhandler også utarbeidelsen av et IT-program. I MediBOX-dommen kom Højesteret til at opphavsretten til programmet tilkom programøren, A, alene.65 A utviklet et program for praktiserende leger etter oppfordring fra Fonden for Tidsskrift for Praktisk Lægegerning. Ideen til programmet kom fra fondet, som også leverte artiklene og det øvrige innholdet i programmet. Utover dette fremsatte fondet forslag til endringer og tilføyelser til programmet, herunder krav vedrørende programmets funksjoner. A sendte inn forslag til de ønskede oppdateringene. Under disse omstendighetene konkluderte Højesteret med at den som kommer med ideer, forslag og krav til funksjonene i et IT- program, men som ikke har deltatt i selve programmeringsarbeidet, ikke kan anses for medopphavsmann til verket.66 A var dermed å anse som eneopphavsmann i åndsverket. I en avgjørelse inntatt i RG 1991 s. 1074 (Asker og Bærum herredsrett) antydes på samme måte at et rent overordnet ansvar ikke er tilstrekkelig.67 Det kan utledes fra dette at man må ta aktivt del i det skapende åndsarbeidet som verket fremstår som et resultat av.68 Den som har finansiert eller organisert arbeidet, eksempelvis i egenskap av arbeidsgiver, anses dermed ikke som originær medopphavsmann.69
62 Utrykt ØLD 1990-01-22, sitert fra Schønning (2016) s. 226.
63 I samme retning Schønning (2016) s. 227.
64 Holmvang (2014) s. 32.
65 U 2010.706 H (s. 713).
66 U 2010.706 H (s. 713).
67 RG 1991 s. 1074 (s. 1078).
68 I samme retning Knoph (1936) s. 78.
69 Denne type medvirkning kan imidlertid gi grunnlag for et krav om å få retten til åndsverket overført fra opphavsmannen, helt eller delvis. Se bl.a. Rognstad (2009) s. 360 flg.
11
Omfanget av og kvaliteten på det arbeid som ligger bak, er videre uten opphavsrettslig relevans.70 Bidraget kan ha vært av avgjørende betydning både for at verket ble til og for dets kvalitet, uten at man av den grunn kan hevde medopphavsrett.71 Lassen skriver at den som utelukkende har bidratt med ideer, kritikk, stimulans eller annen «fødselshjelp» ikke vil anses som medopphavsmann.72
Levin fremholder at det er større vilje for å tilkjenne medopphavsrett i dag enn tidligere. Det gjelder spesielt omfattende tekniske prosedyrer som er knyttet til frembringelsen av moderne kunstverk, herunder installasjoner, film, video og TV-sendinger, hvor lyd, lys, kameraføring med videre kan spille en vesentlig rolle for sluttresultatet.73 Imidlertid kan i det minste praktiske hensyn tilsi at en viss tilbakeholdenhet er berettiget.74 Som følge av reglene i åndsverkloven § 6 annet ledd om råderetten over fellesverket, kan én eller noen få opphavsmenn hindre en naturlig utnyttelse av verket.75 Av samfunnsmessige hensyn bør derfor ikke terskelen for hva som kvalifiserer til medopphavsrett settes for lavt.
Det er en flytende overgang til de tilfeller hvor medhjelperne må anses å ha preget utformingen av verket med en skapende åndsinnsats.76 Dette skyldes dels at verkshøydekravets nedre grense er vanskelig å definere.77 Verkshøydevurderingen er en av opphavsrettens vanskeligste vurderinger, og er utpreget skjønnsmessig.78 Graden av variasjonsmuligheter ved utformingen av verket gjør at kravet til verkshøyde varierer med typen åndsverk.79 Den vanskelige grensedragningen skyldes ikke minst at det kan være usikkert hva medhjelperen faktisk har bidratt med og hvilken betydning dennes konkrete bidrag har hatt for verkets definitive utforming.80
70 Levin (2017) s. 119. Karnell (1996) s. 81 flg. og Torvund (2016) s. 281 flg. kritiserer svensk og dansk rettspraksis for å tillegge arbeidets omfang relevans i verkshøydevurderingen. At opphavsmannens
eventuelle kvalifikasjoner er uten betydning for resultatets vern fremholdes videre av Nordell (1995) s. 636–
637.
71 Rognstad (2009) s. 128.
72 Lassen (1983) s. 332.
73 Levin (2017) s. 119.
74 l.c.
75 Prop. 104 L (2016–2017) s. 52.
76 Vyrje (1994) s. 146.
77 Rognstad (2009) s. 128.
78 Reimers (2009) s. 439.
79 Rt. 1997 s. 199 (s. 219–220). I samme retning Reimers (2009) s. 441.
80 Rognstad (2009) s. 128.
12
Det er derfor viktig å holde fast ved utgangspunktet: Som opphavsmann regnes bare den kreative utøver som har bidratt til å gi verket et avpreg av individuelt skapende åndsinnsats som gjør verket til et åndsverk.81 I vanskelige grensetilfeller må hensynene bak fellesverkreglene være avgjørende. Tilsier rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger at bidragsyterens innsats belønnes med en medopphavsrett i verket? Eller vil det ha en negativ effekt på åndsproduksjonen dersom opphavsretten blir liggende i sameie i dette tilfellet? Det er viktig å forhindre at en opphavsmann fratas eksklusive rettigheter til et åndsverk som i realiteten kan spores tilbake til hans skapende åndsinnsats alene, bare fordi noen har bidratt med en eller annen form for bistand.
2.3.1 Et krav til selvstendig opphavsrettslig vern?
Ovenfor har jeg med støtte i teorien tatt utgangspunkt i at grensedragningen mellom en medopphavsmann og en medhjelper tilsvarer det alminnelige verkshøydekravet. Bidraget må være delaktig i å gi verket et avpreg av individuelt skapende åndsinnsats som gjør verket til et åndsverk. Men kan det oppstilles et krav om at den enkeltes bidrag må være opphavsrettslig vernet på selvstendig grunnlag? Spørsmålet er om bidraget må ha verkshøyde i seg selv.
2.3.2 Diskusjoner om opphavsmannens bidrag i amerikansk rett
Norske autoritative kilder gir ikke svar. Spørsmålet er imidlertid nærmere diskutert i amerikansk rettslitteratur.82 I rettspraksis er spørsmålet formulert som «whether the contribution of each joint author must be copyrightable or only the combined result of their joint efforts must be copyrightable»?83
Goldstein hevder at bidraget må representere et originalt uttrykk, som på selvstendig grunnlag ville oppnådd opphavsrettsbeskyttelse.84 Bare da vil det ha oppstått et fellesverk hvor bidragsyteren har en ideell andel i åndsverket som helhet. Dersom bidraget ikke har verkshøyde i seg selv, vil det ikke inngå i fellesverket. Det vil være et bidrag uten opphavsrettslig vern etter åndsverkloven. Bidragsyteren og andre vil dermed stå fritt til å utnytte dette.85 Han mener lovens ordlyd taler for et slikt krav om selvstendig opphavsrettsbeskyttelse.86
81 Lassen (1983) s. 332.
82 Nimmer (1989) § 6.07 [3] og Goldstein (1989) s. 379–380.
83 Childress v. Taylor (1991) s. 506.
84 Goldstein (1989) s. 379.
85 l.c.
86 Se US Copyright Act § 101 «authors». Sml. åndsverkloven § 6 første ledd «opphavsmenn».
13
I tråd med Goldsteins syn fant retten i Childress v. Taylor at saksøkte ikke var medopphavsmann i et manuskript, idet hennes bidrag, bestående av ideer og undersøkelser, ikke var opphavsrettsbeskyttet på selvstendig grunnlag.87 Retten viser til at en slik grensedragning vil forhindre at medhjelpere på urettmessig grunnlag forsøker å oppnå rettigheter i åndsverk som i realiteten kan spores tilbake til én manns innsats. Retten anså det enda viktigere at en slik tilnærming innebar en riktig grensedragning mellom opphavsrett og kontraktsrett.88 Den som ikke har bidratt med selvstendig opphavsrettsbeskyttet materiale er henvist til å sikre sine rettigheter ved kontrakt, og i fravær av en slik kontrakt forblir opphavsretten hos den som har ytt et slikt selvstendig opphavsrettsbeskyttet bidrag. Denne avgjørelsen er senere opprettholdt i rettspraksis.89
Nimmer argumenterer derimot for at det ikke er grunnlag for å oppstille et slikt krav.90 Etter hans syn vil man kunne hevde medopphavsrett så lenge man har ytt mer enn et «de minimis»- bidrag til det endelige resultatet.91 Et «de minimis»-bidrag må være av kreativ art, og bestå av mer enn et ord eller en linje.92 Til støtte for sitt syn oppstiller han et eksempel. Dersom A og B arbeider sammen, på en slik måte at A bidrar med briljante ideer og B fletter dem sammen til et fullført manus, er det rimelig at både A og B anses som medopphavsmenn i verket.93 Begge vil ha bidratt mer enn «de minimis» til det endelige resultatet. As ideer vil ikke alene være opphavsrettsbeskyttet, men resultatet bør bli at opphavsretten blir liggende i sameie mellom dem.94 As bidrag er en nødvendig forutsetning for at B fremskaffer en opphavsrettslig vernet frembringelse. I alminnelige åndsverk er det eneopphavsmannen som forener idé med form. Hvorfor skal dette stille seg annerledes når idé og form kan henføres til to ulike personer? Etter Nimmers syn vil det innebære at en vital bidragsyter fratas medopphavsrett, samtidig som den andre overkompenseres med eneopphavsrett.95 Nimmer mener å finne støtte for sin løsning både i lovens ordlyd og struktur.96 Det er i tråd med opphavsrettens samfunnsøkonomiske formål om økt åndsproduksjon og innovasjon å belønne alle bidragsytere som samarbeider om å forene idé med form.97
87 Childress v. Taylor (1991) s. 509.
88 Childress v. Taylor (1991) s. 507.
89 Se blant annet Erickson v. Trinity Theatre (1994) s. 1072, Cabrera v. Teatro del Sesenta, Inc. (1995) s. 766 og Thomson v. Larson (1998) s. 200.
90 Nimmer (1989) § 6.07 [3].
91 ibid. [1].
92 ibid. [1]–[2] med videre henvisninger til rettspraksis.
93 ibid. [3] [a].
94 ibid. [3] [a].
95 l.c.
96 l.c.
97 l.c.
14
Det så ut til at Goldsteins syn var akseptert av domstolene som den endelige løsning, helt frem til 2004.98 I Gaiman v. McFarlane hadde McFarlane alene tegnet en tegneserie, basert på Gaimans muntlige beskrivelser og dialog.99 Gaiman hadde introdusert tre nye tegneseriefigurer, da McFarlane fikk dårlige tilbakemeldinger på teksten i de første utgavene.
Spørsmålet om delt opphavsrett kom opp for domstolene. Retten konkluderte med at figurer i tegneserier i prinsippet kunne oppfylle kravet til selvstendig opphavsrettsbeskyttelse.100 Men ettersom Gaiman ikke hadde tegnet selve figuren, oppfylte han ikke fikseringskravet i amerikansk rett. Dette kravet innebærer at opphavsmannen må ha gitt verket en fysisk form.101 Bidraget hans kunne dermed ikke være selvstendig opphavsrettslig vernet. Likevel konkluderte retten med at hans bidrag kvalifiserte til medopphavsrett.102 Retten oppstilte et eksempel til forklaring for sitt synspunkt.103 En professor med fantastiske ideer, men uten skriveferdigheter, og en flink skribent uten fantasi, lager en vitenskapelig artikkel sammen.
Professoren bidrar med helt nødvendige ideer, og den andre bidrar med språklig innpakning.
Dette burde etter rettens mening, i tråd med Nimmers lære, være tilstrekkelig for å konstatere medopphavsrett. For det tilfellet at bare den samlede innsatsen gir nok originalitet til at et verk er opphavsrettslig vernet, vil Goldsteins metode ikke være anvendelig. I slike tilfeller måtte Nimmers lære om «de minimis»-bidrag anvendes. Det er imidlertid for tidlig å si hvor langt denne regelen rekker.104
2.3.3 Overføringsverdi til norsk rett?
Spørsmålet blir om et synspunkt om at bidraget må ha verkshøyde i seg selv, er overførbart til norsk rett.
I Childress v. Taylor avvises Goldsteins argument om at hans synspunkt kan forankres i ordlyden.105 Åndsverkloven § 6 første ledd oppstiller heller intet uttrykkelig krav om at bidraget må ha verkshøyde i seg selv. Opphavsmannen er den som skaper åndsverket, jf.
åndsverkloven § 1 første ledd. Den som utelukkende bidrar med ideer, kritikk, stimulans eller annen fødselshjelp er også med på å skape verket, selv om dette ikke medfører opphavsrett.106
98 Nimmer (1989) § 6.07 [3] [c].
99 Gaiman v. McFarlane (2004).
100 Gaiman v. McFarlane (2004) s. 658–659.
101 Goldstein (2013) s. 232–233.
102 Gaiman v. McFarlane (2004) s. 661–662.
103 Gaiman v. McFarlane (2004) s. 659.
104 Nimmer (1989) § 6.07 [3] [c].
105 Childress v. Taylor (1991) s. 506.
106 Lassen (1983) s. 332.
15
Ordlyden taler altså imot å oppstille et slikt krav. I en nyere norsk underrettsdom er det uttalt at problemstillingen er hvorvidt bidraget «kan anses å være en form for skapende innsats av tilstrekkelig betydning for å konstatere delaktighet i det å gjøre sangen til et åndsverk».107 Bidragene i forening resulterer i et opphavsrettslig vernet verk som gjør bidragsyterne til
«opphavsmenn», jf. åndsverkloven § 6 første ledd. Det avgjørende er hvordan bidraget forholder seg til de øvrige innsatsene som er ytt i forbindelse med skapelsesprosessen. Å oppstille et krav om at bidraget må ha verkshøyde i seg selv vil dermed innebære en innskrenkende tolkning108.
I Childress v. Taylor innrømmer retten at det er vanskelig å se hvorfor bidragene må kunne oppnå opphavsrettsbeskyttelse på selvstendig grunnlag, dersom man utelukkende fokuserer på hva som oppmuntrer til åndsproduksjon.109 Likevel konkluderer retten med at Goldsteins løsning sikrer at bare de bidragsytere som faktisk har deltatt i den kreative prosessen kvalifiserer for medopphavsrett.110 Dersom en opphavsmann fratas eksklusive rettigheter bare fordi noen har bidratt med en eller annen form for bistand, vil det kunne forrykke åndsverklovens incentivsystem. Synet på opphavsrett som incentiv til økt åndsproduksjon har historisk sett stått sterkest i angloamerikansk rettstradisjon.111 At slike samfunnsøkonomiske hensyn får avgjørende betydning i denne saken, gjør at kravet om selvstendig opphavsrettslig vern ikke nødvendigvis er overførbart til norsk rett.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for en tilsvarende innskrenkende tolkning i norsk rett. De norske fellesverkreglene forhindrer i tilstrekkelig grad at en opphavsmann fratas eksklusive rettigheter bare fordi noen har bidratt med en eller annen form for bistand. Bare den som har bidratt til en felles frembringelse, hvis bidrag i verket kan spores tilbake til dennes individuelt skapende åndsinnsats, får opphavsrett i verket. En opphavsmann trenger dermed ikke å holde sine gode ideer for seg selv i frykt for delt opphavsrett, og derved stagnere åndsproduksjonen.
Videre har åndsverkloven et svært vidt anvendelsesområde.112 Rettferdighetsbetraktninger tilsier at man bør ha regler som tar høyde for variasjonsgraden i de situasjoner som kan oppstå, og sånn sett sikre gode løsninger i det konkrete tilfellet. Amerikansk rettspraksis viser at et krav om selvstendig opphavsrettslig vern i visse tilfeller kan gi uheldige utslag.113 I
107 TINFI-2011-19521 (min kursivering).
108 Se Eckhoff (2001) s. 119.
109 Childress v. Taylor (1991) s. 506.
110 Childress v. Taylor (1991) s. 507.
111 Rognstad (2009) s. 32.
112 Åndsverkloven § 1 annet ledd.
113 Cabrera v. Teatro Del Sesenta, Inc. (1995) s. 765.
16
Gaiman v. McFarlane var det nødvendig med modifikasjoner.114 Et krav om individuelt skapende åndsinnsats som har gitt seg utslag i åndsverket, sikrer dermed på best mulig måte at åndsverklovens formål får gjennomslag i det konkrete tilfellet. Derimot kan Goldsteins synspunkt tilsi at terskelen ikke bør settes for lavt.
Schønning skriver at grensedragningen «i prinsippet» svarer til det alminnelige verkshøydekravet.115 Dette forbeholdet fordrer altså en presisering. Det er en nyanseforskjell mellom å bidra med det som gir åndsverket preg av individuell skapende innsats, og å bidra med noe som har verkshøyde i seg selv.116 Stort sett vil det være sammenfall, slik at det Schønning skriver kan være et godt utgangspunkt. Men i eksemplet hvor A bidrar med ideer som er avgjørende for verkets individuelle preg, mens B realiserer og utfører selve ideen til et kunstnerisk uttrykk, blir det ikke riktig å si at As bidrag har verkshøyde i seg selv.117
Etter dette er det ikke grunnlag i norsk rett for å oppstille et krav om at bidraget må ha verkshøyde i seg selv. Det er tilstrekkelig at bidraget representerer en individuelt preget skapende innsats, som i forening med øvrige bidrag, frembringer noe som fremstår som originalt.
2.4 Avtaler om opphavsmennenes bidrag
Ettersom grensen mellom opphavsmann og medhjelper kan være vanskelig å trekke, oppstår spørsmålet om det kan avtales at et bidrag skal kvalifisere til opphavsrett. Dette ville kunne være en praktisk løsning som forhindret senere opphavsrettslige tvister om partenes faktiske bidrag. Schønning besvarer imidlertid dette benektende.118 Han skriver at det ikke kan avtales med bindende virkning at en medhjelper som ikke i opphavsrettslig forstand har ytt en selvstendig skapende innsats, skal anses som medopphavsmann.
Schønnings uttalelser må imidlertid forstås med en presisering. Det kan ikke avtales med bindende virkning at en slik medhjelper skal anses som originær medopphavsmann.
Opphavsretten tilfaller frembringeren som fysisk person i det øyeblikk åndsverket er skapt.119 Har man ikke i opphavsrettslig forstand ytt en selvstendig skapende innsats, oppstår heller
114 Gaiman v. McFarlane (2004) s. 659.
115 Schønning (2016) s. 226.
116 Sml. Stenvik (2013) s. 252 for patentrettens vedkommende.
117 Sml. Stenvik (2013) s. 252 om at det «etter omstendighetene» kan være nok til å anses som medoppfinner å ha stilt problemet, selv om andre har funnet frem til løsningen.
118 Schønning (2016) s. 228.
119 Rognstad (2009) s. 119 og Lassen m.fl. (2014) s. 366.
17
ingen opphavsrett på frembringerens hånd.120 Men en opphavsmann kan naturligvis senere overdra deler av sine rettigheter til en annen, slik at rettighetene i verket blir liggende i sameie mellom dem.121
Jeg vil illustrere dette med et eksempel. John Lennon og Paul McCartney avtalte å oppgi seg selv som medopphavsmenn, selv om det ikke alltid var reflekterende for den faktiske skapelsesprosessen.122 I realiteten innebærer Lennon/McCartney-samarbeidet en rettighets- overdragelse. Dette medfører at de har medopphavsrett til hverandres verk, og en eventuell utnyttelse vil avhenge av begges samtykke. Bidragsyterne kan altså avtale at verket skal bli liggende i sameie mellom seg, og rent faktisk behandle det som et fellesverk med de rettslige konsekvenser dette medfører.123 Imidlertid kan man ikke avtale hvorvidt et verk opprinnelig er et fellesverk eller ikke. Dette vil ha betydning for blant annet vernetiden.124 For fellesverk utløper opphavsretten 70 år etter den lengstlevende opphavsmannens dødsår.125 Dette blir særlig fremtredende i Lennon/McCartney-samarbeidet, ettersom Lennon døde i 1980 og McCartney enda er i live. Men i dag vet vi at «Yesterday» utelukkende er skrevet av McCartney, mens «A Hard Day’s Night» alene er Lennons verk.126 Vernetiden vil like fullt utløpe 70 år etter den reelle opphavsmannens dødsår.127 Opphavsretten til «A Hard Day’s Night» utløper dermed i 2050, mens vernetiden for «Yesterday» først begynner å løpe fra McCartneys dødsår. Det gjenstår å se om noen vil utfordre dette fra 2051 og gå ut i fra at sanger fra Lennon/McCartney-samarbeidet som reelt er skrevet av Lennon alene, da faller i det fri.
2.5 Opphavsmannens kvantitative bidrag
Når det først kan konstateres at bidragsyteren har ytt en individuelt skapende åndsinnsats, sondrer åndsverkloven § 6 ikke etter hvilken betydning bidraget fra den enkelte medopphavsmann har hatt i skapelsesprosessen.128 I utkastet til ny lov påpeker en av høringsinstansene at det ofte er stor variasjon i hvor stor grad og på hvilken måte en
120 Se U 2014.2237 V.
121 Åndsverkloven § 39 første ledd.
122 Kapranos (2011) s. 285.
123 Se åndsverkloven § 6 annet og tredje ledd.
124 Goldstein (2013) s. 253. Det samme vil gjelde retten til navngivelse, jf. åndsverkloven § 39 første ledd, jf. § 3 fjerde ledd.
125 Åndsverkloven § 40 annet punktum.
126 https://no.wikipedia.org/wiki/Lennon/McCartney
127 Åndsverkloven § 40 første punktum.
128 Rognstad (2009) s. 128 og Lassen (1983) s. 385. Motsetningsvis er det tatt til orde for at det bør ses bort fra en helt ubetydelig innsats på patentrettens område, se Stenvik (2013) s. 252.
18
opphavsmann har bidratt til verket.129 Det kan derfor fremstå som urimelig at en eller noen få som ikke har bidratt noe særlig til verket skal kunne hindre en naturlig utnyttelse. Men har man først ytt et kvalifisert bidrag, har man like fullt opphavsrett i verket enten ens innsats har hatt hundre ganger så stor betydning som de andres, eller om innsatsene har satt jevnsterkt preg på resultatet.130
Imidlertid har bidragenes innvirkning på resultatet naturlig nok betydning for fordelingen av det økonomiske utbyttet. Den gamle loven om forfatter- og kunstnerrett inneholdt i § 6 sjette ledd en eksplisitt regel om at det var rettsforholdet medopphavsmennene imellom som var avgjørende for fordelingen av utbyttet. Man anså det for å være «en for selvfølgelig ting» til å videreføre i lovteksten.131 Det må altså være klart at lovgiver ved å ta dette ut, ikke tok sikte på å endre rettstilstanden.
Schønning hevder at det ikke ligger noen presumsjon om likedeling i § 6.132 Dette spørsmålet må løses konkret, med utgangspunkt i en eventuell avtale partene imellom, arten og graden av den enkelte opphavsmannens innsats, samt øvrige relevante omstendigheter.133 Lassen fremholder at retten ved fastsettelsen av medopphavsmennenes andel i sameiet også må ta hensyn til slik medvirkning som ikke har bidratt til å gjøre verket til et vernet åndsverk.134 Det er medvirkningens betydning for sluttproduktet som må være avgjørende. Lassen fremholder videre at bare i unntakstilfelle, hvor ingen andre omstendigheter gir veiledning, kan presumsjonen om likedeling i sameieloven anvendes.135
2.6 Oppsummering
Første steg for å vurdere hvorvidt det foreligger et fellesverk er å definere hva bidraget til den som pretenderer å ha medopphavsrett konkret består i. Man må skille ut de bidrag som ikke er gjenstand for opphavsrettslig vern. Ideer er uten opphavsrettslig relevans, med mindre de har materialisert seg i selve åndsverket. Derfor må det foretas en konkret vurdering av det enkelte bidrag og hvilken betydning eller funksjon dette bidraget har hatt, når det ses i sammenheng med åndsverket som helhet.136
129 Prop. 104 L (2016–2017) s. 52.
130 Lassen (1983) s. 332.
131 Innst. 1925 s. 41. Se Københavnutkastet (1951) s. 112.
132 Schønnning (2016) s. 229.
133 Se SOU 1956:25 s. 143 og Københavnutkastet (1951) s. 112. I samme retning Olsson (2009) s. 97.
134 Lassen (1983) s. 385.
135 Lassen (1983) s. 386–387. I samme retning Wolk (2009) s. 224. Se lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige § 2 første ledd.
136 Karnell (1996) s. 81.
19
Bidrag av rent teknisk eller rutinemessig art, som like godt kunne vært utført av en annen, resulterer derfor ikke i medopphavsrett. Derimot trenger ikke bidragene å anses kvantitativt eller kvalitativt like. Bidraget behøver heller ikke å ha verkshøyde i seg selv. Medopphavsrett forutsetter bare at bidraget har vært delaktig i å gjøre selve verket som helhet til et opphavsrettslig vernet verk. Mangler bidraget verkshøyde, er det ikke adgang til å avtaleregulere at dette kravet skal anses oppfylt. En avtale om at opphavsretten skal bli liggende i sameie vil i realiteten innebære en etterfølgende rettighetsoverdragelse. Er bidraget imidlertid av en slik art at det kvalifiserer til opphavsrett, og kommer det konkret til uttrykk i verkets utforming, vil bidragsyteren oppnå ideell andel i verket uavhengig av hvilken betydning bidraget har hatt i skapelsesprosessen. Ved fordelingen av det økonomiske utbyttet vil bidragets innvirkning på sluttproduktet derimot kunne spille inn.
Ofte er det bevisproblemer som gjør det vanskelig å avgjøre hvorvidt det faktisk er ytt et tilstrekkelig bidrag. Særlig gjelder dette hvor faktum har blitt «sløret» etter tid. Rettspraksis viser at personlige relasjoner som har blitt ødelagt ofte vil bidra ytterligere til å gjøre faktum vanskelig å klarlegge.137 Partenes forklaringer får da mindre betydning, og det må ses hen til omstendighetene rundt og mer tidsnære bevis.138
I vanskelige grensetilfeller må det legges avgjørende vekt på hensynene bak fellesverkreglene. For det første, er det rimelig og rettferdig at dette bidraget kvalifiserer til medopphavsrett? For det andre, vil det stimulere til økt åndsproduksjon og innovasjon å tilkjenne denne bidragsyteren medopphavsrett?
137 Se blant annet HR-2017-2165-A, TBERG-2012-86032-2 og TINFI-2011-19521.
138 Se U 1965.720 Ø (s. 726) og TINFI-2011-19521.
20
3 Udelelighetskriteriet
3.1 Innledning
Dersom to eller flere bidragsyteres innsats kvalifiserer til opphavsrett, er det likevel ikke tilstrekkelig til å kunne konstatere at det foreligger et fellesverk. De enkeltes ytelser må ikke kunne «skilles ut som særskilte verk», jf. åndsverkloven § 6 første ledd. I et slikt tilfelle vil den enkelte opphavsmann ha rett til sin del, og bare den. Det oppstår ikke noe sameie opphavsmennene imellom. I dette kapitlet skal jeg redegjøre for innholdet i dette vilkåret. Når kan de respektive bidragene skilles ut som særskilte verk?
3.2 Terminologi
Jeg har valgt å kalle dette vilkåret udelelighetskriteriet. Lassen skriver at betegnelsen
«udelelige samarbeidsverk» best gir uttrykk for det særegne ved denne kategorien åndsverk.139 Han benytter selv denne terminologien i sin fremstilling.140 Det er den udelelige helheten som er vernet som fellesverk.
I juridisk teori er det hevdet at «særskilte» må bety det samme som de tre andre nordiske lovenes uttrykk «selvstendige».141 I det nye lovutkastet har man i tråd med dette valgt å formulere vilkåret slik: «uten at den enkeltes bidrag kan skilles ut som selvstendige verk».142 Etter dette må et krav til at de enkelte bidrag verken kan skilles ut som «særskilte» eller
«selvstendige» verk – det må være «udelelig» – gi uttrykk for samme meningsinnhold.
3.3 Hvorfor et krav om udelelighet?
Udelelighetskriteriet skiller fellesverket fra øvrige verkstyper med flere opphavsmenn, så som samleverk og sammensatte verk.143 Begrunnelsen for å oppstille dette som avgrensningskriterium må dermed ligge i de rettslige konsekvenser ved å fastslå at man står overfor den ene eller andre verkstypen. Jeg skal derfor innledningsvis redegjøre for samleverk og sammensatte verk, i den hensikt å kunne trekke slutninger om hvorfor man for fellesverkene oppstiller et udelelighetskriterium.
139 Lassen (1983) s. 326–327.
140 ibid. s. 331.
141 Lassen (1983) s. 326–327. I samme retning Rognstad (2009) s. 127.
142 Prop. 104 L (2016-2017) s. 357.
143 Vyrje (1994) s. 151–152.
21 3.3.1 Samleverk
Et samleverk er en sammenstilling av flere åndsverk hvor sammenstillingen som sådan er vernet.144 Resultatet må være preget av en individuelt skapende åndsinnsats fra sammenstillerens side.145
En TV-sending kan utgjøre et samleverk, for eksempel der hvor et opptak fra en fotballkamp sammenstilles med andre innslag.146 Sendingen må da vurderes som en helhet. Produsenten kan ved selve utvelgelsen av et omfattende råmateriale og komposisjonen med andre innslag, ha skapt et åndsverk.147 Selv om produsenten ikke har skapt noen av de bidrag som samleverket består av, så har han bestemt hva nettopp denne TV-sendingen skal inneholde og hvordan de ulike delene skal fremstilles. I denne prosessen ligger det en individuelt skapende åndsinnsats som kvalifiserer til opphavsrettsvern.148 Et annet eksempel på slike samleverk er juridiske festskrifter.149
Sammenstilleren får opphavsrett til selve sammenstillingen, men denne retten gjør ingen innskrenkning i opphavsretten til de enkelte verk som samleverket består av.150 Disse knytter det seg selvstendig opphavsrett til. Dette gjelder selv om enkeltbidraget er skapt utelukkende for å inngå i samleverket.151 Som følge av dette må produsenten sørge for rettighetsklarering av de underliggende verk ved en eventuell utnyttelse av sammenstillingen.152 Like lite som produsenten får opphavsrett i de underliggende verk, får opphavsmennene til de underliggende verk rett til sammenstillingen som sådan – eller hverandres verk.153 Som følge av dette er det ikke behov for noen særregulering av rettighetene opphavsmennene imellom slik som i åndsverkloven § 6 annet og tredje ledd. Dersom disse tilfellene skulle vært underlagt samme regulering som fellesverkene – en ideell andel i verket som helhet – ville det blant annet innebære at sammenstilleren fikk del i opphavsretten til de underliggende verkene, til tross for at disse lar seg utskille særskilt. Hensynene bak fellesverkreglene gjør seg ikke gjeldende.
144 Åndsverkloven § 5 første ledd.
145 Rognstad (2009) s. 126.
146 Eksemplet er hentet fra RG 2000 s. 934 (Oslo byrett).
147 RG 2000 s. 934 (s. 938).
148 Vyrje (1994) s. 152.
149 Schrincker/Loewenheim (2017) s. 298. Henvisningene er basert på norsk oversettelse fra tysk utdrag av læreboken Urheberrecht.
150 Åndsverkloven § 5 første ledd.
151 Rognstad (2009) s. 126.
152 l.c.
153 Lassen (1983) s. 330.
22 3.3.2 Sammensatte verk
Et sammensatt verk kjennetegnes ved at to eller flere selvstendige verk settes sammen.154 Skoleeksemplet er en sang, hvor én person har skrevet teksten og en annen har laget musikken. Opphavsretten til de særskilte delene vurderes separat. Både tekst og musikk kan være frembrakt med henblikk på verket, eller man kan finne ut på et senere stadium at disse delene passer godt til hverandre.155 Men verket består av innbyrdes uavhengige og for øvrig selvstendige åndsverk.156 Det oppstår derfor ingen problemer med hensyn til opphavsretten.157 Den enkelte beholder retten til sin del av verket. I motsetning til samleverkene er det ingen som får opphavsrett til selve sammenstillingen av dem.158 Tekstforfatteren kan motsette seg at hans verk gjøres tilgjengelig for allmennheten som tekst til musikk, og på samme måte kan komponisten motsette seg at det settes tekst til musikken.159 Derimot kan ikke komponisten forhindre at det settes ny musikk til teksten, dersom forfatteren tillater det. Tekstforfatteren kan heller ikke gjøre innsigelser dersom det settes ny tekst til musikken.160 En eventuell samlet utnyttelse må altså løses ved avtale.161 Følgelig inneholder ikke åndsverkloven noen særskilt regulering for denne verkstypen.162
En tilsvarende regulering av sammensatte verk som for fellesverkene ville, på samme måte som for samleverkene, innebære at man både urettmessig og unødvendig fikk del i opphavsretten til de andre bidragsyternes prestasjoner.
3.3.3 Oppsummert
Etter dette fremstår udelelighetskriteriet som et hensiktsmessig avgrensningskriterium ut i fra hensynene bak fellesverkreglene. Bare når verket som helhet fremstår som udelelig er det grunnlag for å tildele den enkelte en ideell andel i verket, slik at opphavsretten blir liggende i sameie mellom opphavsmennene. Både i samleverket og i det sammensatte verket beholder bidragsyterne opphavsretten til sine respektive bidrag, det er ikke nødvendig med noen tilsvarende regulering som i åndsverkloven § 6. Det grunnleggende opphavsrettslige prinsippet om at opphavsmannen skal tilkjennes eksklusivt eierskap til sitt eget skaperverk får anvendelse.
154 Rognstad (2009) s. 125.
155 l.c.
156 Vyrje (1994) s. 151.
157 Innst. 1925 s. 40.
158 Reimers (2009) s. 475.
159 Schønning (2016) s. 230.
160 l.c.
161 Lassen (1983) s. 330.
162 Reimers (2009) s. 475.
23
3.4 Nærmere om udelelighetskriteriets innhold
Lassen skriver at vanskelighetene med å avgjøre hvorvidt man står overfor et fellesverk først og fremst ligger på det faktiske plan. Hvem har gjort hva i samarbeid med hvem, og på hvilken måte?163 Men vanskelighetene kan også ligge på det rettslige plan, idet han innrømmer at udelelighetskriteriet når det kommer til stykket er ganske uskarpt.164 I det følgende vil jeg forsøke å bidra til å avklare udelelighetskriteriets innhold nærmere. Hva ligger i kravet om at verket som helhet må fremstå som udelelig?
Et klart eksempel på at udelelighetskriteriet er oppfylt, er hvor de enkeltes bidrag er innvevd i hverandre, på en slik måte at det er vanskelig og av og til umulig å peke hva den ene og den andre har bidratt til i verket.165 Slik vil det være hvor to forfattere arbeider tett sammen. Den ene fullfører den andres poenger, og motsatt. Verket fremstår som et resultat av gjensidig inspirasjon og utveksling av ideer.166 Skapelsesprosessen nødvendiggjør at den enkelte erverver en medopphavsrett til samme immaterielle objekt. I amerikansk rettslitteratur oppstilles det som retningslinje hvorvidt det vil forenkle en innviklet rettighetssituasjon å kategorisere verket som fellesverk.167 Dette må klart nok besvares bekreftende overfor de to forfatterne.
Motsatt kan tenkes et tilfelle hvor den enkelte forfatter har hatt sitt eget ansvarsområde, som i det juridiske festskriftet. Forfatterne vet riktignok at deres bidrag skal inngå i et festskrift, men har for øvrig frembrakt sitt verk helt uavhengig av hverandre og det er navngitt hvem som har bidratt med hva. Her fremtrer ikke verket som udelelig, og det synes ikke riktig at resultatet blir å anse som et fellesverk, men snarere et samleverk eller sammensatt verk.
Men hva om en tverrfaglig gruppe går sammen om å skrive en bok som skal belyse et samfunnsproblem fra ulike synsvinkler?168 Skribentene kan underordne seg et avtalt felles opplegg, både med tanke på kapitlenes omfang, inndelingsmåte og språkform, samt gi interne henvisninger til hverandres kapitler.169 Likevel vil man kunne peke på hvem som bidro med hva. Er dette tilstrekkelig til å frata verket dets karakter av fellesverk?
163 Lassen (1983) s. 331.
164 l.c.
165 Olsson (2009) s. 96.
166 Innst. 1925 s. 40. Se U 2011.3021 Ø (s. 3040 og 3043).
167 Goldstein (1989) s. 381.
168 Lassen (1983) s. 331.
169 l.c.
