Har skjevdelingsretten kommet skjevt ut?
Med særlig vekt på spørsmålet om når en skjevdelingsverdi er ”i behold”.
Kandidatnummer: 641 Leveringsfrist: 25.11.2017 Antall ord: 17114
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Emnet ... 1
1.2 Videre fremgangsmåte og avgrensning ... 2
1.3 Rettskildebildet og metodiske utfordringer dette medfører ... 3
1.4 Sentrale Begreper ... 4
2 HISTORISKE PERSPEKTIVER ... 6
2.1 Likedeling og skjevdeling i tidligere ekteskapslovgivning ... 6
2.2 Et felles nordisk lovsamarbeid ... 7
2.3 Den norske lovreformen ... 8
3 SKJEVDELINGSREGELEN ... 10
3.1 Hovedvilkår ... 12
3.2 Nettokrav ... 12
3.3 Beviskrav, ombytning og bevisbyrde ... 13
3.4 Skjevdeling innenfor egen rådighetsdel ... 14
3.5 Verdiregel ... 14
3.6 Skjevdeling må kreves ... 15
3.7 Gavesalg ... 15
3.8 Delvis skjevdeling ... 16
3.9 Skjevdelingseiendom som delvis er lånefinansiert ved ekteskapsinngåelsen ... 16
3.10 Skjevdeling av den enkelte eiendel eller den totale formuen? ... 17
3.11 Nedbetaling av gjeld med skjevdelingsmidler og skjevdeling av prisstigning ... 19
3.12 Konkluderende synspunkter ... 21
4 EKTESKAPSLOVSUTVALGETS BEGRUNNELSE FOR SKJEVDELING AV ARV OG GAVER ... 22
5 ER SKJEVDELINGSKRAVET I BEHOLD NÅR VERDIENE ER FORBRUKT OG SENERE TJENES TILBAKE? ... 24
5.1 Er rettsvirkningene knyttet til skjevdeling og særeie ment å være like? ... 27
5.2 Er ektefellenes netto formuesmasse ved ekteskapsinngåelsen avgjørende? ... 30
5.3 Forskjell på rent forbruk og investering? ... 33
5.4 En gjennomgang av domsmaterialet fra lagmannsrettene ... 34
5.4.1 Oppsummering av domsmaterialet fra lagmannsretten ... 36
5.5 Hva mente man egentlig med ”verdiregel” i forarbeidene? ... 36
ii
5.6 Oppsummering ... 37
6 BORTFALL AV RETTEN TIL SKJEVDELING VED URIMELIG RESULTAT – EKTESKAPSLOVEN § 59 ANNET LEDD ... 38
7 BEHOV FOR EVALUERING AV EKTESKAPSLOVEN § 59 ... 41
7.1 Egne synspunkter og forslag til ny skjevdelingsregel ... 41
8 KILDELISTE ... 43
8.1 Litteratur ... 43
8.2 Lover ... 44
8.3 Forarbeider ... 45
8.4 Domsregister ... 45
8.4.1 Høyesterett ... 45
8.4.2 Lagmannsretten ... 45
1
1 Innledning
1.1 Emnet
Emnet for denne masteroppgaven er regelen om skjevdeling i ekteskapsloven (el.) § 591. Skjevdeling er betegnelsen på de midler som kan holdes utenfor likedelingen av felleseiet og medfører at det i utgangspunktet kun er verdier skapt av ektefellene under ekteskapet som skal likedeles.2 Verdien av midler ervervet før ekteskapsinngåelsen eller senere ervervet arv eller gave er utgangspunktet for hva som kan holdes utenfor delingen etter §59 første ledd.
Det kan virke som om lovens ordlyd gir et klart svar på når en ektefelle har skjevdelingsretten på sin side. Men ved nærmere undersøkelse fremstår det tydelig at regelen krever stor innsikt i øvrige rettskilder for å danne seg et klart bilde av den. Undersøkelser av rettskilder utover lovregelens ordlyd, er ikke enkelt gjennomførbart for en som ikke kjenner faget. I 2016 ble det tatt ut henholdsvis 9345 og 10842 skilsmisser og separasjoner,3 og det må antas at et stort flertall av disse underveis i skilsmisseprosessen har stiftet bekjentskap med skjevdelingsrege- len. Dette taler for en regel som i utgangspunktet er lett å anvende for den enkelte bruker. Det kan spørres om skjevdelingsregelen rett og slett er kommet skjevt ut, når en regel som berører privatlivet til en stor del av befolkningen krever juridisk bistand for å kunne forstås?
Mange har fått med seg at de i henhold til dagens rettstilstand kan ta med midler de bragte inn i ekteskapet, ut igjen dersom forholdet ikke holder. Men det er rimelig å anta at de færreste er klar over at låneopptak og forbruk av verdier underveis i ekteskapet, kan få store konsekven- ser for verdiene de forventer å skjevdele ved ekteskapets opphør. Eller nettopp at riktig løs- ning i disse tilfellene ikke er mulig å utlede klart av dagens lovgivning. Denne problemstil- lingen om forbrukte skjevdelingsmidler har fanget min interesse nettopp fordi den er både uklar og praktisk relevant, og jeg vil undersøke den nærmere i oppgaven min.
El. § 59 er plassert i ekteskapslovens kapittel 12, som inneholder reglene om delingen av for- mue ved separasjon og skilsmisse. Likedeling av felleseiet er lovens utgangspunkt og kommer frem av ekteskapsloven § 58. Begrunnelsen for denne forankres blant annet i felleskapshen- syn. Ektefeller har ofte levd sammen i mange år og begge har på sin måte bidratt til å skaffe midler til felles bruk. Formuen kan sies å være skapt i fellesskap mellom dem,4 og således er det rimelig å dele formuen når ekteskapet tar slutt. Skjevdelingsregelen blir ofte begrunnet med at det ikke finnes samme berettigelse for likedeling av midler som stammer fra før ektes-
1 Lov om ekteskap 4. Juli 1991 nr. 47.
2 Jf. ekteskapsloven § 58.
3 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ekteskap
4 Lødrup (2016) s. 264.
2
kapsinngåelsen eller senere ervervet gave eller arv, som det gjør for midler opptjent av ekte- fellene under ekteskapet.5
Reglene om skjevdeling har vært gjenstand for kritikk flere ganger etter den ble tatt i bruk..
Det stilles spørsmålstegn ved om regelen i § 59 åpner for bruk av for mye skjønn, som igjen bidrar til unødige konflikter mellom ektefeller som allerede befinner seg i en sårbar og oppri- vende situasjon som skilsmisse er. Med dagens rettstilstand på skjevdelingsreglenes område er det ikke alltid lett å vite hvem som har retten på sin side, og prosessrisikoen anses som stor.6 Som § 59 er utformet i dag gir den ikke svar på hvordan alle typer problemer som kan oppstå, bør løses.
1.2 Videre fremgangsmåte og avgrensning
For å belyse dagens skjevdelingsregel i ekteskapsloven § 59 og usikkerheten rundt når et skjevdelingskrav faktisk er i behold, vil jeg gi en fremstilling av de mest sentrale praktiske problemstillingene som oppstår ved bruk av regelen. Som nevnt over er en av de mest interes- sante problemstillingene i mine øyne, hvorvidt et skjevdelingskrav kan være i behold der ver- dien av skjevdelingsmidlene er forbrukt og senere tjenes tilbake. Hadde du en konto med to millioner kroner da du giftet deg, skal du som utgangspunkt kunne skjevdele denne verdien ved ekteskapets opphør. Men selv om denne kontoen består urørt ved skilsmissen, kan du for eksempel under ekteskapet ha tatt opp et forbrukslån som du underveis har betalt ned med lønnsinntekter. Dette kan i verste fall føre til at skjevdelingskravet ditt er tapt. Skjevdelingsre- gelen er kjent for å være en ”verdiregel”7, og derfor er det interessant å se på skjevdelingsad- gangen der verdien i utgangspunktet er oppbrukt og senere tjent tilbake. Problemstillingen er ikke uvanlig, da de fleste i løpet av et ekteskap rekker å gjøre flere formuerettslige disposisjo- ner som kan påvirke hvorvidt skjevdelingskravet er i behold. I dagens samfunn er det for ek- sempel ikke uvanlig å ta opp lån som går til dekning av forbruksutgifter. Løsningen på denne og lignende problemstillinger er ikke entydig løst i hverken lovens ordlyd, forarbeidene eller rettspraksis. Og i juridisk teori er det uenighet om riktig løsning. For øvrig finnes det svært lite juridisk litteratur om emnet, noe som har vekket min interesse for å belyse problemstil- lingen bedre.
Så kort oppsummert vil denne oppgaven gi en kortere generell fremstilling av skjevdelings- reglene i § 59 første og andre ledd og videre en drøftelse av rettstilstanden til noen av de prak-
5 NOU 1987: 30 s. 81.
6 Dahl (2006) s. 145.
7 Se forklaring av begrepet ”verdiregel/verdikrav” under avsnitt 1.4 og 3.5.
3
tiske problemstillingene som dukker opp når det skal avgjøres om et skjevdelingskrav er i behold. Hovedtyngden i oppgaven vil være en fremstilling og drøftelse av tilfeller der verdien av de opprinnelige skjevdelingsmidlene er forbrukt, og hvor de senere tjenes tilbake igjen. Jeg vil forsøke å gi et så klart bilde som mulig av rettstilstanden på akkurat dette området i dag.
Avslutningsvis vil jeg komme med en evaluering av hvordan jeg synes skjevdelingsregelen fungerer i praksis i dag og et forslag til endring.
Oppgaven avgrenses mot en gjennomgang av skjevdelingsregelens tredje og fjerde ledd da disse er snevre og sjeldent brukte unntak, og av mindre relevans for mine drøftelser. Hoved- delen av oppgaven min baserer seg på praktiske problemstillinger som knytter seg til paragra- fens første og annet ledd. Skjevdeling ved død og skjevdeling av næringsvirksomhet vil heller ikke redegjøres for, da det vil overskride omfanget for denne masteroppgaven. Eventuelle andre avgrensninger jeg finner nødvendige, vil jeg gjøre rede for under de enkelte avsnitt.
1.3 Rettskildebildet og metodiske utfordringer dette medfører
Skjevdelingsregelens rettskilder består av lovens ordlyd i ekteskapsloven § 59 første og annet ledd, bestemmelsens forarbeider, rettspraksis samt juridisk teori. Lovforarbeidene til ektes- kapsloven § 59 er NOU 1987: 30 side 77-88 og 129-130, Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) side 62- 70 og side 120-122 og Innst. O. nr. 71 (1990–1991) s. 13-15. Det finnes generelt lite høyeste- rettspraksis som omhandler skjevdeling. Høyesterett har avsagt åtte dommer om skjevdelings- regelen. Rt. 1999 side 177, Rt. 2001 side 572, Rt. 2001 side 1434, Rt. 2002 side 1596, Rt.
2004 side 108, Rt. 2008 side 769, Rt. 2014 side 1248 og Rt. 2015 side 710. For å danne meg et virkelig bilde av praktiseringen av skjevdelingsreglene som har funnet sted etter innføring- en av § 59 for rundt fem og tyve år siden, har jeg også undersøkt underrettspraksis. Disse dommene har ikke samme tyngde i norsk rettskildelære som dommer avsagt av Høyesterett.
Men ettersom jeg med denne oppgaven vil forsøke å gi et bilde av rettstilstanden i tilfeller der verdien av skjevdelingsmidlene er forbrukt, for å senere tjenes tilbake, har det vært nødvendig å undersøke underrettspraksis grundig da det ikke finnes noen høyesterettsdommer som sier noe konkret om problemstillingen. Jeg har gått igjennom samtlige dommer fra lagmannsretten på lovdata.no under søk på avgjørelser som knytter seg til el. § 59. Og forsøkt å se om det er mulig å finne en felles tendens for hvordan slike tilfeller er løst av retten. Jeg avgrenser søk mot dommer fra tingretten, da disse er av enda mindre rettskildemessig verdi og det vil gå utenfor tidsrammen av masteroppgaven å gå i gjennom alle sammen. Dessuten blir ikke alle tingrettsdommer publisert i Lovdata, så et komplett bilde av sakene her er vanskelig å få.
4 1.4 Sentrale Begreper
En forståelse av begrepene jeg har redegjort for i dette avsnittet, er sentralt for forståelsen av drøftelsene videre i oppgaven.
Felleseie
Felleseie er betegnelsen på lovens normalordning for formuesforholdet mellom ektefeller, og medfører at alt partene eier ved ekteskapets slutt som utgangspunkt skal deles likt mellom dem, jf. ekteskapsloven § 58. Ettersom felleseie er lovens utgangspunkt, har ektefeller som ikke har avtalt noe annet automatisk felleseie. At partene har felleseie, sier ingen ting om hvem av dem som er den reelle eieren av de faktiske gjenstandene.
Sameie
Det er viktig å ikke forveksle begrepet ”sameie” med felleseie, da dette er begreper med helt forskjellig betydning. Sameie oppstår når noen eier en gjenstand sammen og rettsforholdet reguleres av sameigelova8. Ektefeller som har ervervet en gjenstand sammen, stifter et eier- forhold av typen sameie. Sameiegjenstanden kan både være partenes særeie og felleseie, eller en kombinasjon av dette.
Særeie
Særeie er betegnelsen på ordningen mellom ektefeller som gir en rett til å holde hele eller deler av formuen utenfor delingen ved ekteskapets opphør. Særeie er unntaket fra lovens normalordning og må avtales i ektepakt for å være gjeldende. Reglene om særeie finnes i ek- teskapsloven § 42. Særeie kan også bygge på bestemmelse fra giver eller arvelater. Særeie gir i motsetning til skjevdeling, rett til å holde en bestemt eiendel utenfor delingen.
Skjevdeling
Skjevdeling er betegnelsen på verdien av midler som etter ekteskapsloven § 59 kan holdes utenfor delingen av felleseiet. Slike midler kalles skjevdelingsmidler. Etter § 59 første ledd kan verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler ektefellen hadde ved ekteskaps- inngåelsen eller senere har ervervet ved arv og gaver fra andre enn ektefellen, som utgangs- punkt skjevdeles. El. § 59 andre ledd oppstiller et unntak fra skjevdelingsretten i tilfeller der skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat. Unntaket er i rettspraksis og forarbeidene
8 Lov om sameige 18. juni 1965 nr. 6.
5
omtalt som et snevert unntak.9 El. § 59 tredje ledd åpner for at også midler opparbeidet av ektefellen under ekteskapet i særlige tilfeller kan holdes utenfor delingen av felleseiet. Det er tydelig at denne adgangen er ment å være svært snever, jf. ordlyden om at det kreves ”sterke grunner”. I forarbeidene er det også uttrykkelig påpekt at skjevdelingsretten etter § 59 tredje ledd er ment å være snever,10 og dette er også den generelle oppfatningen av rettstilstanden.11 Verdikrav og naturalutlegg
Når formuen skal deles mellom ektefellene ved ekteskapets opphør, skiller ekteskapsloven mellom retten til å utta bestemte eiendeler og retten til kun å utta verdien av eiendeler. For eksempel innebærer en skjevdelingsrett kun en rett til å holde ”verdien av formue” utenfor delingen som det kommer frem av ordlyden i § 59, ikke en bestemt gjenstand. Retten til å utta konkrete eiendeler, kalles også rett til naturalutlegg og kan kreves etter reglene i ekteskapslo- ven § 61, § 66 og § 67.
Råderett og rådighetsdel
Utgangspunktet i ekteskapsloven er at hver ektefelle råder fritt over det de selv eier. Dette er lovfestet i el. § 31 første ledd som er hovedregelen om ektefellers råderett. Dersom annet ikke er bestemt, medfører ikke ekteskapet noen begrensning i ektefellens rett til å råde over det vedkommende eier ved ekteskapsinngåelsen eller senere erverver. Med andre ord tilhører det den enkelte ektefelle eier, vedkommendes rådighetsdel. Hva som tilhører ektefellens rådig- hetsdel har i praksis ofte liten betydning under ekteskapet, men kan få konsekvenser overfor en eventuell kreditor. Større betydning får rådighetsdelen dersom formuen skal deles ved ek- teskapets opphør, og spesielt ved beregning av skjevdelingskrav etter el. § 59. En ektefelle har kun rett på å skjevdele verdier som tilhører vedkommendes rådighetsdel.12
9 Jf. Rt. 1999 s. 177 og NOU 1987: 30 s. 130.
10 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 64.
11 Lødrup/Sverdrup (2016) s. 280.
12 Jf. Rt. 2001 s. 1434, Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 121.
6
2 Historiske perspektiver
For å forstå hvordan skjevdelingsregelen er blitt til og hvordan den fungerer som gjeldende rett i dag, er det interessant å se hvordan skjevdelingshensyn har vokst frem gradvis gjennom vår rettshistorie som alternativ til det grunnleggende likedelingsprinsippet.
2.1 Likedeling og skjevdeling i tidligere ekteskapslovgivning
Utgangspunktet i norsk rett om likedeling av verdier mellom ektefeller har eksistert lenge.
Allerede fra år 1688 gjaldt likedeling etter betaling av gjeld på dødsboskiftet mellom gjenle- vende ektefelle og felles barn.13 Det antas også at reglene om likedeling på skilsmisseskiftet ble sett på som en naturlig konsekvens av et formuesfellesskap mellom ektefeller etter for- muesforholdsloven av 188814, selv om det ikke kom direkte frem i loven.15 Videre antas det at likedelingsprinsippet vokste frem som en ulovfestet rettsvirkning lenge før regelen ble lovfes- tet.16 Lovfestelsen av likedelingsregelen skjedde så i skilsmisseloven av 1909 i §13.17 Regelen innebar at felleseiet skulle deles likt mellom ektefellene ved en skilsmisse.18
I 1918 ble det vedtatt en ny ekteskapslov19, hvor det ble gitt en slags restitusjonsadgang som fravek lovens utgangspunkt om likedeling ved skilsmisse. Unntaket som innebar en restitu- sjon eller skjevdeling ble vedtatt i lovens § 54 fjerde ledd jf. § 37. Kort oppsummert ga rege- len en begrenset skjevdelingsadgang ”når hertil finnes grunn” og var ansett som et snevert unntak som ble lite brukt i årene som fulgte. Men mot slutten av dens levetid ble regelen i praksis ofte tolket utvidende20, selv om lovens klare utgangspunkt fremdeles var likedeling.
Unntaket førte til at felleseiet ble delt ”skjevt” og herav vokste skjevdelingsbegrepet etter- hvert frem. Det er hevdet at Lødrup kan ha vært den første som tok begrepet i bruk i norsk rettslitteratur, da han kritiserte bruken av restitusjonsbegrepet. Han viste til dansk rett som
13 Kong Christian den Femtes Norske Lov af 15de April 1687, Femte Bog. 2. Cap.
14 Lov om formuesforholdet mellem ægtefæller 29. juni 1888 nr. 1.
15 Eeg (2006) s. 65.
16 Eeg (2003) s. 23.
17 Lov om adgang til opløsning av ekteskap 20. august 1909 nr. 1.
18 Lønnå (2017).
19 Lov om indgaaelse og opløsning av egteskap 31. mai 1918 nr. 2.
20 NOU 1987: 30 s. 78.
7
brukte termen ”skjevdeling”, noe han mente var et ”betegnende ord” også for norsk retts ved- kommende.21
Kort oppsummert kan det sies at den snevre skjevdelingsregelen i 1918-loven hadde begrenset praktisk verdi, men at den ble anvendt hyppigere rundt 1960.22 Gradvis vokste det frem tanker om at det ikke alltid var rimelig å dele ektefellenes formue likt mellom dem, spesielt ved kortvarige ekteskap. Det ble hevdet at likedelingsregelen kunne lede til stor urettferdighet, men i praksis skulle det på dette tidspunktet fortsatt mye til for at restitusjon eller skjevdeling ble ansett å være mer rimelig enn likedeling.23
2.2 Et felles nordisk lovsamarbeid
På tampen av 70-tallet ble det tatt initiativ fra de øvrige nordiske landene til et felles nordisk lovsamarbeid og det ble satt i gang utredning av behovet for reform i ekteskapslovgivningen også i norsk rett. Ettersom verken dansk eller svensk ekteskapslovgivning endte opp med en regel lik den norske skjevdelingsregel i el. § 59, er det snodig at det var målet om et nordisk lovsamarbeid som egentlig var årsaken til lovreformen. Ekteskapslovutvalget ble faktisk ned- satt tross at departementet like før var kommet til at det neppe var noe vesentlig behov for en total revisjon av norsk ekteskapslovgivning.24
Etter reformen endte Norge opp som eneste land i Norden med skjevdeling som ”hovedregel”
i el. § 59. De øvrige nordiske lands skjevdelingsregler er begrensede og må nærmest anses som rene lempingsregler. Skjevdeling kan etter disse lovgivningene inntre hvis likedeling vil være åpenbart urimelig, særlig ved korte ekteskap.25
I Danmark er det i løpet av de siste par årene foreslått endringer i ekteskapslovgivningen som vil innebære å gi skjevdelingsregler mer gjennomslagskraft i dansk rett.26
21 Eeg (2006) s. 82 og Lødrup (1969) s. 69 og s. 103.
22 Eeg (2006) s. 72.
23 Eeg (2006) s. 80.
24 NOU 1987: 30 s. 11.
25 Lødrup (2016) s. 267.
26 Lødrup (2016) s. 267.
8 2.3 Den norske lovreformen
Da den nye ekteskapsloven ble vedtatt i 1991, erstattet den de tre lovene som samlet sett had- de regulert ekteskapslovgivningen i lengre tid. Innholdet av lov av 31.mai 1918 nr. 2 om ind- gaaelse og opløsning av ekteskap, lov 20.mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold og skifteloven av 21.februar 1930 ble således samlet i den nye loven. Skjevdelingsregelen som ble vedtatt i lovens § 59, utgjorde den største endringen innført med den nye ekteskapslo- ven.27
I forhold til delingsreglene ved separasjon og skilsmisse, var det under utformingen av ektes- kapsloven enighet om et behov for en utvidelse av skjevdelingsreglene. Det ble pekt på at likedelingsreglene i mange tilfeller ga uheldige utslag og ekteskapslovsutvalget ønsket en videre adgang til å kunne skjevdele midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere hadde ervervet ved arv eller gave av andre enn ektefellen. Etter utvalgets syn stod slike midler i en særstilling.28 Men det ble også sagt at ekteskapet skaper et økonomisk livsfelles- skap og ofte et økonomisk avhengighetsforhold mellom partene. Og videre at reglene i ektes- kapsloven måtte bidra til å styrke dette livsfellesskapet mellom to personer og ekteskapet som institusjon.29 Under lovforarbeidet var det uenigheter innad i ekteskapslovsutvalget når det gjaldt utformingen av selve regelen i § 59 og utvalget delte seg i et flertall30 og et mindretall31. Kort forklart mente flertallet det burde oppstilles en klar rett til skjevdeling av midler som stammer fra før ekteskapet og arv eller gaver ervervet under ekteskapet, mens unntaket fra skjevdeling burde bero på skjønn.32 Mindretallet mente en utforming som oppstilte et skjevde- lingsutgangspunkt for denne type midler ikke ville være rimelig, og foreslo heller at retten til skjevdeling skulle være en unntaksregel hvor det måtte foretas en skjønnsmessig vurdering for å fastslå skjevdeling i det enkelte tilfelle.33 Og en lovfesting av hvilke momenter som skul- le vektlegges ved vurderingen.34 Uenighetene dreide seg om hva som var rimelig og de retts- tekniske utfordringene knyttet til flertallets forslag.35
27 Holmøy (2001) s. 386.
28 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 63.
29 NOU 1987: 30 s. 51.
30 Jf. Lødrup, Lillestøl, Torsnes, Stray-Ryssdal, Roll-Mathiesen og Grønseth.
31 Jf. Holmøy, Lien Utvik og Totland.
32 NOU 1987: 30 s. 80.
33 NOU 1987: 30 s. 81.
34 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 63.
35 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 64.
9
Under selve høringen fikk forslaget fra ekteskapslovsutvalgets flertall støtte fra seks hørings- instanser36, mens ni instanser37 støttet mindretallets forslag. Spesielt kom det frem av de in- stanser som støttet flertallsforslaget at en generell adgang til å skjevdele disse midlene var i tråd med alminnelige rettferdighets oppfatninger og at en unntaksbestemmelse var tilstrekke- lig for å fange opp de tilfellene der skjevdeling var åpenbart urimelig. De rettstekniske prob- lemene bestemmelsen kunne medføre, ble sagt ikke å være store nok til å ikke kunne håndte- res. Instansene som støttet mindretallsforslaget mente i midlertidig at en hovedregel om skjevdeling ikke ville være dekkende for den utviklingen av praksis på området som måtte forutsettes. De fremhevet særlig de store praktiske rettstekniske utfordringene knyttet til fler- tallsforslaget, spesielt i tilfellene der skjevdelingsmidlene var forbrukt. Og la dessuten vekt på at flertallets forslag ville være urimelig ved langvarige ekteskap og hindre økonomisk likestil- ling av kvinner med lav utdannelse.38
Justisdepartementet sluttet seg til lovforslaget gitt av flertallet i ekteskapslovsutvalget. Depar- tementet var dessuten av den oppfatning at flertallets og mindretallets forslag ikke var så for- skjellige som argumentasjonen deres skulle tilsi.39 Ekteskapslovsutvalgets flertallsforslag til lovens ordlyd ble vedtatt i Stortinget uten noen videre debatt om uenighetene belyst under utformingsarbeidet.40
36 Forbruker- og administrasjons departementet, Norske Kvinnelige Juristers Forening, Norges Juristforbund, Norges Bondelag, Den Norske Advokatforening og Landsorganisasjonen.
37 Norsk Kvinnesaksforening, Norges Husmorforbund, Likestillingsombudet, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Sosiologiforening, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Foreign Spouses Association og Kristelig Folkeparti. (I tillegg fikk de støtte av mindretallet i Norges Juristforbund og Den Norske Advo- katforening).
38 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 64-65.
39 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 68.
40 Lødrup (2016) s. 266.
10
3 Skjevdelingsregelen
Hovedregelen ved deling av ektefellenes formue som den kommer frem av 1991-loven går i utgangspunktet ut på at det kun er verdier skapt av ektefellene under ekteskapet som skal de- les likt mellom dem.41 Etter ordlyden i ekteskapsloven § 59 første ledd gjelder at;
” Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra
andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen”.
I forarbeidene ble det pekt på at begrunnelsen for likedeling av formue mellom ektefellene bygger på den innsatsen for fellesskapet de begge har bidratt med under ekteskapet. Denne begrunnelsen svikter når det gjelder midler ektefellene brakte med seg inn i ekteskapet eller senere har ervervet ved arv eller gave, da slike midler ikke er et resultat av felles innsats.42 Det vil i mange tilfeller være urimelig om ektefellen skal dele de midler som fremgår av § 59 første ledd, med den andre ektefellen på ved ekteskapets opphør.
Når man leser ekteskapsloven er det lett å få inntrykket at hovedregelen som gjelder ved de- lingen av formuen ved separasjon og skilsmisse er fullstendig likedeling av hele felleseiet som det fremkommer i § 58 første ledd. Og at skjevdelingsregelen innført med dagens ekteskaps- lov i § 59 er ment å være lovens unntak fra likedelingsprinsippet. Med andre ord kan lovens oppbygging og ordlyd kunne forstås i den retning at det nesten må noe særskilt til for å kreve skjevdeling, ettersom fullstendig likedeling av felleseiet er det store utgangspunktet i norsk rett. Men ved å lese forarbeidene grundig, kommer det tydelig frem at intensjonen med skjev- delingsreglene i § 59 har vært et utgangspunkt i norsk rett om skjevdeling etter vilkårene listet opp i bestemmelsen, også likedeling av øvrige felleseiemidler. Lovens utgangspunkt må altså sies å være skjevdeling av midler som klart stammer fra før ekteskapsinngåelsen og senere ervervede arv og gaver. Og så likedeling av øvrige midler opptjent av ektefellene under ekte- skapet. Denne tanken finnes det konkret støtte for i NOU 1987:30 på s. 81 under avsnitt 8.3.3.6 hvor flertallet43 begrunner sitt syn. Her sier de at likedelingsreglenes berettigelse først og fremst er knyttet til midler begge ektefellene har ervervet under ekteskapet. Og at ”etter flertallets oppfatning er det likedeling av de øvrige midler som krever en nærmere begrunnel- se, ikke omvendt.”.44 Jeg oppfatter intensjonen til flertallet å være at skjevdeling av arv, gaver og verdier fra før ekteskapet egentlig ikke trenger å begrunnes for å anses rimelig. Men fak-
41 Jf. Ekteskapsloven § 58.
42 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 63.
43 Jf. Lødrup, Lillestøl, Torsnes, Stray-Ryssdal, Roll-Mathiesen og Grønseth.
44 NOU 1987: 30 s. 81.
11
tisk heller omvendt, at det klare utgangspunkt etter norsk rett er at det er helt rett og rimelig å kunne forvente å utta disse verdiene fra delingen. Reglene om delingen av formuen ved sepa- rasjon og skilsmisse kan kanskje mistolkes på denne måten av ikke-jurister. Og dette kan være en av årsakene til at det fort blir en kostbar og konfliktfylt prosess for ektefellene å skille seg når man er avhengig av god juridisk bistand for å forstå gjeldende regler. At lovens regler bidrar til å klart få frem de formål den er ment å ivareta, er spesielt viktig for alle som skal orientere seg om rettstilstanden. Brækhus påpeker også dette synet og sier ”for at det skal bli hensiktsmessige avgjørelser i det enkelte tilfelle og en god rettsutvikling på sikt, er det viktig at lovens formål er klart for dem som tar avgjørelsene”.45 Regelen i § 59 kritiseres ofte for å åpne for så skjønnsmessige og kompliserte vurderinger at risikoen ved rettslig prøving blir for stor.46 Om lovens formål tydeligere kom frem som en del av skjønnsvurderingen, ville det i flere tilfeller være en enklere prosess å fastslå når et skjevdelingskrav er i behold?
Det er skjedd flere utviklingstrekk i samfunnet som viser at skjevdelingsprinsippet i dag mer enn tidligere er en nødvendig og naturlig del av ekteskapsloven. Gjennomsnittsalderen for kvinner og menn som inngikk ekteskap i 2016 var henholdsvis 34,8 og 38,2 år,47 i motsetning til starten av 90-tallet da gjennomsnittsalderen var 28,1 og 31,248. Høyere gjennomsnittsalder for inngåelse av ekteskap i dag, betyr også at partene ved ekteskapsinngåelsen ofte har bety- delig bedre økonomi hver for seg. Begge har hatt flere år i arbeid som har muliggjort sparing eller er kanskje allerede etablert i boligmarkedet, og bringer derfor med seg verdier av betyd- ning inn i ekteskapet. Og for midler opparbeidet før ekteskapet, og spesielt i tilfellene der kun den ene av ektefellene har verdier av betydning, taler mange grunner for at partene bør ha en særskilt rett på å holde dette utenfor en deling. Som påpekt i forarbeidene, så svikter begrun- nelsen for likedelingsprinsippet for slike midler, da det er midler som ikke er opparbeidet i fellesskap, altså under ekteskapet. Og hvor det kan være snakk om midler av en viss størrelse og et kortvarig ekteskap, vil det være som i uttrykket ”å skille seg til penger” dersom slike midler skal deles.49 En observasjon av endring i de danske utviklingstrekk på området for fa- milieformueretten er i følge Eeg også dekkende for Norges tilfelle. Nielsen uttaler at ”De me- get omfattende sociale og samfundsmæssige ændringer, der er sket i løbet av 1900-tallet, fører til, at forudsætningerne for familieformueretten har ændret sig markant. Familieformerne er ikke mer så faste, skilsmisser er hyppige, arbejdsforholdene har ændret seg generelt og speci- elt for kvinderne, velfærdsstaten er opbygget, mange nye retighedsformer er opstået, og sam-
45 Brækhus (2002) s. 172.
46 Dahl (2006) s. 145.
47 SSB (2016).
48 SSB (1990).
49 NOU 1987: 30 s. 79.
12
fundet har i almindelighet været udsat for en stigende specialisering og teknologisering”.50 Utviklingen taler for at ekteskapet ikke lenger utelukkende kan sees på som et slags ”hellig”
livsfellesskap der begge partene forplikter seg til både følelsesmessig og økonomisk å følge hverandre et helt livsløp. Samfunnet endres stadig i retning av å gjøre hver borger så selvsten- dig som mulig, og de fleste skal kunne klare seg på egenhånd om nødvendig. Også der ved- kommende starter på bar bakke. Denne totale endringen av hele samfunnsbildet som også preger området for familieretten, kan begrunne en holdning hvor det er rimelig at hver av ek- tefellene beholder ”sitt” etter en skilsmisse. Og for å få til dette på en rettferdig måte er det nødvendig med en regel som både åpner for skjevdeling, men som også evner å skille mellom de rimelige og urimelige tilfellene. Et viktig spørsmål er om dagens skjevdelingsregler ivare- tar dette formålet på en hensiktsfull måte?
Jeg vil videre i dette kapittelet gjøre rede for de ulike aspektene ved skjevdelingsregelen. Bå- de vilkår som følger direkte av ordlyden i § 59 første ledd, men også vilkår og noen av de mest sentrale problemstillingene belyst i forarbeidene, høyesterettspraksis og juridisk teori.
3.1 Hovedvilkår
For at et skjevdelingskrav skal anses i behold etter regelen i ekteskapsloven § 59 første ledd, er det flere vilkår som må være oppfylt. Ektefellen må enten ha hatt midler ved ekteskapsinn- gåelsen eller senere ervervet midler ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Videre må verdien av disse midlene bestå på ektefellens rådighetsdel på skiftetidspunktet og ”klart” kun- ne føres tilbake til de opprinnelige midlene. Det er altså krav til opprinnelse, eksistens og be- vis.
3.2 Nettokrav
Det er klart at det er nettoverdien av skjevdelingsmidlene som kan holdes utenfor delingen.
Opprinnelig gjeld skal trekkes fra.51 Har du for eksempel arvet en delvis lånefinansiert gjen- stand, er det nettoverdien av gjenstanden som i utgangspunktet senere kan kreves skjevdelt.
Videre vil en ektefelle som har med seg mer gjeld enn formue inn i ekteskapet, i utgangspunk- tet ikke ha noe å skjevdele ved ekteskapets slutt. Det vil da ikke kunne sies å finnes verdier som klart kan føres tilbake til midler ektefellen eide ved ekteskapsinngåelsen i henhold til ordlyden i el. § 59.
50 Nielsen (1993) s. 29–30 og Eeg (2003) s. 34.
51 Lødrup (2016) s. 269, NOU 1987: 30 s. 130 og Rt. 2002 s. 1596 (på side 1601).
13 3.3 Beviskrav, ombytning og bevisbyrde
For at en ektefelle kan kreve verdier skjevdelt, må det finnes verdier på ektefellens rådighets- del ved skilsmissen som ”klart” kan føres tilbake til den opprinnelige skjevdelingsposten.52 Det oppstilles med dette krav om en klar forbindelse mellom skjevdelingsmidlene ektefellen for eksempel eide ved ekteskapsinngåelsen, og verdiene vedkommende krever å skjevdele ved ekteskapets slutt. Det helt klare tilfellet vil være der den opprinnelige skjevdelingsgjenstanden fremdeles er i behold på skjæringstidspunktet. En gjeldfri fjellhytte ektefellen eide ved ektes- kapsinngåelsen, er fremdeles i behold i samme stand ved tidspunktet for skilsmissen. Hytta kan som utgangspunkt skjevdeles, da verdien av den ”klart kan føres tilbake til” midler ekte- fellen eide ved ekteskapsinngåelsen. Ved tvil om beviskravet, skal tvilen gå ut over den som krever skjevdeling. Og det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt.53
Også der det har skjedd en ombytning av midlene, vil skjevdelingskravet som utgangspunkt være i behold. Ektefellen har i løpet av ekteskapet solgt fjellhytta og kjøpt en ferieleilighet i utlandet for salgssummen. Her er det klart at ektefellen kan kreve verdien av ferieleiligheten i utlandet skjevdelt. Verdien av ferieleiligheten kan også her klart føres tilbake til den opprin- nelige skjevdelingseiendelen, nemlig fjellhytta i tråd med ordlyden i el. § 59.54 Har det skjedd flere ombytninger og sporene underveis er visket ut, kan det fremstå som uklart om verdiene faktisk stammer fra de opprinnelige skjevdelingsmidlene eller ikke. Dersom verdien ikke klart kan føres tilbake til opprinnelige skjevdelingsverdier, er skjevdelingskravet i utgangspunktet ikke i behold.
Videre kommer det klart frem av forarbeidene at det er ektefellen som krever skjevdeling som har bevisbyrden for at verdien av midler han krever skjevdelt klart kan føres tilbake til de opprinnelige midler. Formuleringen brukt i lovens ordlyd ”klart kan føres tilbake til” er nett- opp valgt for at det ikke skal være tvil om dette. Hensikten her er at det er mest rimelig å falle tilbake på reglene om likedeling i tvilstilfellene hvor faktum ikke er helt mulig å fastslå. Det fremkommer videre av forarbeidene at det kreves mer enn ”alminnelig bevisovervekt” for at skjevdelingsvilkårene kan sies å være bevist.55
52 Lødrup (2016) s. 270.
53 Jf. Lødrup (2016) s. 272, Rt. 2001 s. 1434 (på side 1439) og Rt. 2015 s. 710 (avsnitt 31 og 32).
54 Jf. Lødrup (2016) s. 270.
55 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 121.
14
3.4 Skjevdeling innenfor egen rådighetsdel
Skjevdeling kan kun kreves innenfor ektefellens egen rådighetsdel56. Dette fremkommer av forarbeidene og rettspraksis, og innebærer at ektefellen må være eier av gjenstanden eller ver- dien vedkommende krever å skjevdele. Av ulike grunner kan det være aktuelt for en ektefelle under ekteskapet å overføre en del av formuen til den andre ektefellen, også formue som i utgangspunktet var å anses som vedkommendes skjevdelingsmidler. For eksempel i tilfeller han vil skjerme verdiene sine fra fremtidige kreditorbeslag. Konsekvensen av ikke lenger å være eier av verdiene, blir at han mister retten til å senere skjevdele disse. Dette sees også i rettspraksis. Rt. 2008 s. 769 gjaldt nedbetaling på lån med skjevdelingsmidler. Høyesterett understreket blant annet at så lenge gjelden var betalt ned på et formuesgode som helt eller delvis var en del av ektefellens rådighetsdel, ville et skjevdelingskrav av disse midlene være i behold.57 Med andre ord, oppstilte retten en forutsetning for skjevdeling at verdien som kreves skjevdelt helt eller delvis eies av ektefellen som vil skjevdele. I Rt. 2001 s. 1434 uttalte først- voterende på side 1438 at ”skjevdelingsretten bare kan utøves i egen rådighetsdel”. Og det kommer også uttrykkelig frem i forarbeidene hvor det heter at ”en ektefelle kan bare holde utenfor midler tilsvarende hans eller hennes rådighetsdel”.58
Jeg nevner for ordens skyld at ektefellen som får slike verdier overført til seg fra den andre ektefellen, ikke plutselig har mottatt midler han i fremtiden kan kreve skjevdelt. I henhold til ordlyden i § 59 er det kun gave fra andre enn ektefellen som kan skjevdeles. Det er nettopp i slike tilfeller lovgiver har ment å avskjære skjevdelingsretten da gaver mellom ektefellene ofte har en tilknytning til begge ektefeller.59
3.5 Verdiregel
Skjevdelingsregelen gir rett til å utta en verdi og ikke en bestemt gjenstand og derfor er skjev- delingsregelen i § 59 kjent for å være en ”verdiregel”. Det kommer klart frem i forarbeidene at skjevdelingsregelen er ment å være en ren verdiregel.60 Det er som hovedregel ektefellens skjevdelingsverdi ved skjæringstidspunktet etter el. § 60 som kan kreves skjevdelt. Under
56 Se forklaring av ”rådighetsdel” over i punkt 1.4.
57 Jf. Rt. 2008 s. 769 (under avsnitt 46).
58 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 121.
59 Lødrup (2016) s. 268.
60 NOU 1987: 30 s. 130.
15
punkt 5 vil jeg videre problematisere hvordan skjevdelingsregelens identitet som en ”verdire- gel”, påvirker tilfeller der skjevdelingsverdien er forbrukt.
3.6 Skjevdeling må kreves
Ettersom lovens normalordning er likedeling av formuen mellom ektefellene etter ekteskaps- loven § 58, inntreffer ikke skjevdeling etter § 59 automatisk. Krav om skjevdeling må frem- settes av ektefellen som krever skjevdeling. Dette følger også av forarbeidene. Her fremheves at denne løsningen ble valgt da det ikke for alle vil være hensiktsmessig å kreve skjevdeling.61 For eksempel der begge ektefeller har skjevdelingsmidler av relativt samme verdi. Eller i til- feller ektefellen som har mulighet til å kreve skjevdeling er klar over at det vil være bevis- messig vanskelig å oppfylle vilkårene etter loven. Da er det ofte mest praktisk med en likede- ling som utgangspunkt. Det ville være lite hensiktsmessig om det etter loven kreves at alle detaljene må gjennomgås, før man kan falle tilbake på likedelingsreglene. Et annet praktisk tilfelle der det er uhensiktsmessig å kreve skjevdeling er når vedkommende uansett er insuffi- sient.
3.7 Gavesalg
Etter ordlyden i § 59 første ledd, er det klart at også gaver fra andre enn ektefellen kan kreves skjevdelt. Det fremkommer klart av forarbeidene at selv om utgangspunktet for en gave inne- bærer en vederlagsfri disposisjon, kan også gjensidige disposisjoner hvor det foreligger et misforhold mellom ytelsene anses som en gave. De nevner dessuten at det bør foreligge en form for gavehensikt eller en ”gavmildhetsakt” for at transaksjonen kan anses som en gave.62 Med andre ord er det klart at begrepet ”gave” også gjelder gavesalg, altså tilfeller der ektefel- len har mottatt en ytelse som delvis innebærer en gave og delvis har ektefellen betalt eller ytet innsats for mottagelsen. For eksempel om ektefellen mottar en hytte av sine foreldre mot å betale halv pris, vil halve hytta være en ren gave, mens den andre halvparten er kjøpt og betalt på vanlig måte. I slike tilfeller er det kun gavedelen som kan kreves skjevdelt.63 I Rt. 2014 s.
1248 ble det fastslått hva som skal til for at noe kan kalles en ”gave” i henhold til el. § 59. Det må foreligge både en gavehensikt og det må ha skjedd en formuesforskyvning. Det ble påpekt at det ikke stilles store krav til gavehensikten, det er tilstrekkelig at disposisjonen bærer preg av en gavmildhetsakt uten at det kreves en ”giverglede” fra giverens side. Retten uttalte at
”poenget er at visse typer transaksjoner, typisk forretningsmessige transaksjoner og transak-
61 NOU 1987: 30 s. 84.
62 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 89.
63 Lødrup (2016) s. 268.
16
sjoner som finner sted for å oppfylle rettslige forpliktelser, må holdes utenfor, selv om de in- nebærer en formuesforskyvning.”64.
I Rt. 2014 s. 1248 var kravet til gavehensikt oppfylt og en formuesforskyvning hadde skjedd ettersom det på tidspunktet for overdragelsen var et klart misforhold mellom bruksretten mo- ren hadde forbeholdt seg og verdien på eiendommen. Og selv om formålet for transaksjonen ikke direkte var motivert av å berike sønnen, var gavehensikt tilstede. Retten la uttrykkelig vekt på at det kan foreligge gavehensikt selv om den som yter gaven har andre motiver enn å berike mottakeren.
3.8 Delvis skjevdeling
Det fremkommer av forarbeidene at det er adgang til å kreve delvis skjevdeling. 65 Denne mu- ligheten fantes ikke i tidligere lovgivning, og det ble lagt uttrykkelig vekt på å tillate delvis skjevdeling ved utformingen av dagens lovgivning. I forarbeidene legges det vekt på at delvis skjevdeling vil bidra til en mer rimelig og elastisk regel. Det vil bli enklere å kunne kreve skjevdeling for deler av et skjevdelingskrav i tilfeller der det ikke er mulig å oppfylle for ek- sempel beviskravet for hele skjevdelingskravet. En adgang til delvis skjevdeling vil bedre tilpasse regelen for de enkelte tilfellene.66
3.9 Skjevdelingseiendom som delvis er lånefinansiert ved ekteskapsinngåelsen
For skjevdelingseiendom som er delvis lånefinansiert ved ekteskapsinngåelsen, vil nettover- dien ved ekteskapsinngåelsen i utgangspunktet kunne skjevdeles. En ektefelle eier for eksem- pel en hytte, som ved ervervstidspunktet ble finansiert både av egenkapital og lån. Dersom denne hytta ved ekteskapsinngåelsen fremdeles er delvis lånefinansiert, skal lånet gå til fra- drag ved beregningen av skjevdelingsverdien. Dette fremgår blant annet av forarbeidene.67 Ved verdistigning er det den forholdsmessige andel av hyttas verdi ved skilsmissen, som til- svarer samme forholdsmessige andel av hytta finansiert med skjevdelingskapital ved ektes- kapsinngåelsen, som kan kreves skjevdelt. Dette ble slått fast i Rt. 2002 s. 1596 og begrunnet med at dersom ektefellen gis skjevdeling av hele verdistigningen vil ektefellen ende opp med
64 Jf. Rt. 2014 s. 1248 (avsnitt 44).
65 NOU 1987: 30 s. 130.
66 NOU 1987: 30 s. 80.
67 NOU 1987: 30 s. 130.
17
høyere avkastning enn hva som stammer fra de faktiske skjevdelingsmidlene. Videre vil dette gi en uheldig prioritering av ektefeller som tar med seg belånte verdier inn i ekteskapet.
3.10 Skjevdeling av den enkelte eiendel eller den totale formuen?
Ordlyden i ekteskapsloven § 59 første ledd sier at ”verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen”. Det kan stilles spørsmål ved om ordlyden må tolkes slik at det er ektefellens totale nettoformue som er ut- gangspunktet for skjevdelingsberegningen. Eller om de ulike skjevdelingsgjenstandene skal holdes separat før beregning av nettoverdiene. Altså enten at skjevdelingskravet utgjør en beregning av hele ektefellens totale skjevdelingsformue, med fratrekk fra all skjevdelings- gjeld. Eller er det adgang til å holde de ulike skjevdelingsgjenstandene adskilt ved bereg- ningen av formue minus gjeld på den enkelte gjenstand, således at en verdiendring på en skjevdelingsgjenstand ikke influerer på verdien av øvrige skjevdelingsmidler?
Dette er enkelt å tenke seg i tilfellet der en ektefelle kun eier en enkelt skjevdelingsgjenstand, si for eksempel en hytte verdt 2 millioner kroner som ved ekteskapsinngåelsen er belånt med 1 million kroner. Det vil her være klart at verdien ektefellen kan kreve skjevdelt ved ekteska- pets opphør er 1 million kroner. Forutsatt at det ikke har skjedd noen prisstigning eller reduk- sjon. Annerledes blir det i tilfellet der ektefellens skjevdelingsverdier knytter seg til flere ulike gjenstander. La oss si at ektefellen ved ekteskapsinngåelsen eier en bil verdt 600.000 kroner belånt med 500.000 kroner, og et gjeldfritt maleri verdt 100.000 kroner. Ved ekteskapets opp- hør har bilen fått en skade og sunket i verdi til 400.000 kroner, men fremdeles er den belånt med 500.000 kroner. Maleriet har opprinnelig verdi. Her vil det ha betydning om ektefellens skjevdelingskrav skal regnes ut i fra skjevdelingsmidlenes totale nettoverdier, i dette tilfellet 0 kr (–100.000 kroner for bilen + 100.000 kroner for maleriet). Eller om ektefellen ved bereg- ningen kan holde sine to skjevdelingsgjenstander adskilt. Slik at han fremdeles har mulighet til å skjevdele verdien av maleriet verdt 100.000 kroner fullt ut, tross at han er i minus hva gjelder skjevdelingskravet knyttet til bilen.
Høyesterett bruker i Rt. 2002 s. 1596 det såkalte forholdstallsprinsippet. Skjevdelingskravet utgjør den forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet tilsvarende andelen av eiendommen som ikke var lånefinansiert ved ekteskapsinngåelsen. Kan Høyeste- rett ut i fra dette tolkes å legge til grunn at det er adgang til å holde gjelden knyttet til de ulike gjenstandene og regne verdien av de ulike skjevdelingspostene adskilt fra hverandre? For ek- sempel slik at boliggjelden holdes til boligen og bilgjelden holdes til bilen.
18
I forarbeidene er det i forbindelse med adgang til delvis skjevdeling, uttrykkelig fremhevet at det i mange tilfeller rent praktisk vil være enkelt å gjennomføre skjevdeling for enkelte eien- deler, mens skjevdeling fullt ut kan by på problemer.68 Jeg tolker ekteskapslovsutvalget her til å mene at der det ikke er mulig å kreve skjevdeling fullt ut for den samlede skjevdelingsfor- muen, så vil det være adgang til å kreve skjevdeling for verdien som knytter seg til en enkelt gjenstand. På den andre siden kommer det ikke klart frem om de sikter til rene bevismessige problemer som årsak til at delvis skjevdeling er eneste mulighet. Eller om delvis skjevdeling også skal gi en adgang til å holde formuesgodene fra hverandre ved beregningen av nettokra- vene. For eksempel at skjevdeling av den totale formuen vanskelig kan kreves fordi skjevde- lingskravet knyttet til en bankkonto har vært så sammenblandet med ektefellenes felles øko- nomi, at det vanskelig kan bevises at pengene stammer fra midler ektefellen hadde ved ektes- kapsinngåelsen. Og at i dette tilfellet må ektefellens skjevdelingskrav av bankkontoen anses tapt da beviskravet ikke er oppfylt, men han kan allikevel kreve skjevdeling av hytta han arvet i fjor. Det er ikke på det rene om det utelukkende er slike tilfeller ekteskapslovutvalget sikter til med sin uttalelse, eller om uttalelsen også er ment å gjelde en adgang til generelt å holde verdien av ulike skjevdelingsgjenstander adskilt fra hverandre.
Dersom det kan sies å være adgang til å holde nettoverdien av de ulike skjevdelingsgjenstan- der adskilt fra hverandre, kan dette i praksis medføre urimelige tilfeller der ektefellen som krever skjevdeling kan gjøre dette fullt ut for gjenstander som ved ekteskapets opphør fremde- les har en positiv nettoverdi. Mens skjevdelingsgjenstander som ved ekteskapets opphør har en negativ nettoverdi, vil belaste fellesverdiene som skal deles. Gis ektefellen i tilfellet over kun en rett til å kreve skjevdeling for maleriet verdt 100.000 kroner, vil ektefellen kunne trek- ke fra gjelden knyttet til bilen fra de resterende verdiene i felleseiet. Han øker med andre ord sine skjevdelingsverdier på bekostning av likedelingsverdiene. Er dette rett innenfor lovens grenser?
Mindretallet i ekteskapslovsutvalget tok frem dette problemet i sin kritikk av flertallets forslag til skjevdelingsregelen. De fremhevet at en av de rettstekniske problemene med skjevdelings- regelen som den er vedtatt i el. § 59, ville være å fastslå gjeldsspørsmålet i tilfeller der ektefel- len ble innrømmet ”delvis skjevdeling”. Videre påpekte de at dette ikke ville kunne avgjøres klart uten å foreta en helhetsvurdering av gjeldssituasjonen før det var klart hvor store verdier en ektefelle kunne ta ut fra delingen.69
68 NOU 1987: 30 s. 80.
69 NOU 1987: 30 s. 87.
19
3.11 Nedbetaling av gjeld med skjevdelingsmidler og skjevdeling av prisstigning
Et praktisk tilfelle hvor det blir spørsmål om et skjevdelingskrav fremdeles er i behold, er der den ene ektefellen bruker sine skjevdelingsmidler til å betale ned på gjeld. For eksempel arver hustruen 500.000 kroner, som hun bruker til å betale ned på ektefellenes felles boliglån. Her blir spørsmålet om hun senere kan kreve denne nedbetalingen skjevdelt, og videre også den eventuelle prisstigningen på boligen som knytter seg til disse 500.000 kronene? Rt. 2008 s.
769 gjaldt et slikt tilfelle, og Høyesterett konkluderte med en adgang til at skjevdelingsmidler som benyttes til nedbetaling av gjeld fremdeles er i behold. Her hadde ektefellen betalt ned gjeld på ektefellenes felles bolig med sine skjevdelingsmidler, og spørsmålet ble følgelig om ektefellen fremdeles kunne skjevdele disse midlene. Høyesterett viste til at det i juridisk teori hadde vært delte meninger om hvorvidt nedbetaling av gjeld kan gi grunnlag for skjevdeling etter § 59 første ledd. Retten viste til Thomas Eeg som mente at det ved slik nedbetaling av gjeld ikke skjer noe konkret erverv eller ombytting av aktiva og at skjevdelingsmidlene der- med må anses tapt om de brukes til slik nedbetaling. 70 Huset er jo allerede kjøpt, med andre ord kan skjevdelingsmidlene når de blir brukt som en nedbetaling, ikke sies å ha vært med på selve ervervet av huset. Kun i tilfeller der gjelden ble tatt opp som en kortvarig og midlertidig løsning i påvente av for eksempel arv partene visste de ville motta innenfor kort tid, åpnet Eeg for muligheten til å nedbetale gjeld med skjevdelingsmidler. Nemlig fordi den forventede ar- ven var med i vurderingen allerede på tidspunktet for ervervet av formuesgodet.71
Høyesterett viste til Lødrup og Sverdrup, som på sin side mente at slik gjeldsnedbetaling ikke avskjærer retten til skjevdeling. Dersom skjevdelingsmidlene er benyttet til å nedbetale gjeld på en eiendel som fremdeles er i behold på ektefellens rådighetsdel ved tidspunktet for sepa- rasjon eller skilsmisse, vil nettoverdien av denne eiendelen ha økt i verdi. Og følgelig vil et skjevdelingskrav av denne verdien være i behold, da den ”klart kan føres tilbake til” skjevde- lingsmidlene som ble brukt til nedbetalingen.72
Retten konkluderte med at selv om skjevdelingsreglene i § 59 først og fremst er formulert for å dekke tilfeller der skjevdelingsmidler er med på anskaffelsen av et formuesgode, taler be- stemmelsens ordlyd og formål for å også dekke de tilfeller der det skjer en nedbetaling av gjeld med skjevdelingsmidler. Så lenge nedbetalingen av gjeld knytter seg til et formuesgode som er i behold helt eller delvis på ektefellens rådighetsdel, altså ikke forbruksgjeld. En slik nedbetaling kan etter rettens mening ikke stille annerledes i forhold til å kunne holde midler utenfor likedelingen, enn der skjevdelingsmidler går direkte til anskaffelse av formuesgoder.
70 Eeg (2006) s. 347.
71 Eeg (2006) s. 347–349.
72 Lødrup (2016) s. 271.
20
Spørsmålet ble videre i Rt. 2008 s. 769 hvordan skjevdelingskravet beregnes dersom eien- dommen hvor skjevdelingsmidler nedbetalte en del av lånet, senere har steget i verdi. Det ble vist til Rt. 2002 s. 1596 hvor Høyesterett tok stilling til beregningen der en skjevdelingseien- dom var delvis lånefinansiert ved ekteskapsinngåelsen. Retten kom her til at skjevdelingskra- vet måtte sies å være den forholdsmessige andelen av eiendommen da partene flyttet fra hver- andre, som tilsvarte den forholdsmessige andelen som ikke var lånefinansiert ved ekteskaps- inngåelsen. Videre tar retten i Rt. 2008 s. 769 stilling til om den samme forholdsmessighets- beregningen også kan brukes ved beregningen av skjevdelingskrav i tilfeller der skjevde- lingsmidler er brukt til å nedbetale gjeld på en eiendom partene tidligere har anskaffet. Kan det sies å være urimelig at verdistigning som knytter seg til den eiendom partene anskaffet i fellesskap, senere skal tilfalle den ektefellen som i ettertid betalte deler av gjelden med sine skjevdelingsmidler? En verdistigning som i utgangspunktet skulle deles likt mellom partene på skiftet, skal nå delvis tilfalle skjevdelingsektefellen. Altså vil ektefellen uten skjevdelings- midler nå risikere å miste sin del av verdistigningen, kun fordi ektefellen med skjevdelings- midler gikk inn i ettertid å betalte ned på gjelden. Kanskje var det på tidspunktet da ektefelle- ne anskaffet eiendommen, aldri en forutsetning at noen av dem senere skulle motta for ek- sempel arv. Dette synet støttes av Sverdrup som også fremhever at ”boliganskaffelsen er som oftest et fellesprosjekt hvor tanken er at verdistigning under ekteskapet skal deles likt, slik at begge står like godt rustet til nyanskaffelse i et stigende boligmarked.”.73 I Rt. 2008 s. 769 vises det også til Sverdrup og hennes syn på tilfeller der skjevdelingsmidler blir brukt til ned- betaling av gjeld på en eiendom partene tidligere har anskaffet. Hun mener at det i utgangs- punktet kun er det nominelle beløp som kan kreves skjevdelt. Hun viser til ordlyden i ektes- kapsloven § 59 som taler for at det som oftest kun er det nominelle beløpet brukt til nedbeta- lingen som stammer direkte fra arven. Verdistigningen stammer jo faktisk fra anskaffelsen av eiendommen og låneopptaket, som i utgangspunktet ble gjort uten skjevdelingsmidler. Og det er irrerelevant for verdistigningen om lånet senere betales ned med skjevdelingsmidler eller fellesmidler. Men i de tilfellene der anskaffelsen av eiendommen blir gjort i påvente av arv eller gave, og kanskje også der den forventede arven/gaven har betydning for eiendommen man velger å anskaffe, vil også verdistigning kunne sies å knytte seg direkte til skjevdelings- midlene og dens nedbetaling av gjelden.74 En forholdsmessighetsvurdering vil her være mer rimelig da en forholdsmessig del av verdistigningen lettere kan sies å stamme fra skjevde- lingsmidlene, selv om arven bare ble brukt til nedbetalingen og ikke selve anskaffelsen. Høy- esterett ga uttrykk for samme syn da den i Rt. 2008 s. 769 konkluderte med at ektefellen ikke
73 Sverdrup (2002) s. 693.
74 Sverdrup (2002) s. 693.
21
hadde rett til å skjevdele verdistigningen som knyttet seg til gjeldsnedbetalingen, da det ikke forelå noen konkret forventning om gave eller lån ved anskaffelse av eiendommen.
Det kan stilles spørsmål til hvorvidt ekteskapslovutvalget under lovforberedelsen kunne forut- se hvor praktisk viktig spørsmålet om skjevdeling av verdistigning ville utvikle seg. I mange deler av landet har prisutviklingen i for eksempel boligmarkedet vært høy. Og spesielt sentralt er dette for ekteskapslovgivningen, da de fleste ektefeller ofte har største delen av sin formue plassert i eiendom
3.12 Konkluderende synspunkter
Det er interessant å tenke litt over det store prinsippet i norsk rett om likedeling av formuen ved skilsmisse, og hvordan skjevdelingsreglene kommer inn og på mange måter bryter med likedelingsprinsippets formål og begrunnelser. Når to mennesker gifter seg, velger de å leve livet sitt sammen. Enten som par, eller også med barn de allerede har eller senere setter til verden. De vet stort sett begge to at dette innebærer å tilpasse seg den andre og gi mye av seg selv til hverandre og familien for å kunne skape et godt og fungerende samliv. De fleste har også vært sammen en tid før de inngår ekteskap, og har begynt å leve i denne livsformen før de er gift på papiret. Det finnes mange måter å leve i et ekteskap, også økonomisk. Men må- ten samboere og ektefeller i dag velger å innrette livene sine, er som oftest ikke forankret i de økonomiske konsekvensene det vil ha for den enkelte av dem, dersom ekteskapet i fremtiden ikke holder. Det finnes ikke noen klar statistikk, men jeg tør å hevde at mens de aller fleste par bruker både tid og energi underveis i ekteskapet på planlegging av ”familiekabalen”, er det de færreste som planlegger økonomisk for en fremtidig skilsmisse. Og i de få tilfellene parene kanskje har snakket om eller faktisk lagt en plan, for hvordan de skal fordele midlene mellom seg ved et eventuelt samlivsbrudd, er nok det i de få tilfellene partene har opprettet ektepakt. Det er vanskelig å finne helt konkrete tall på hvor mange ektepakter som inngås med avtale om delingsoppgjøret da slike bestemmelser ikke krever tinglysning, jf. ekteskaps- loven § 55 jf. § 50. Men det antas at det avtales noe om delingsoppgjøret i hvert sjette eller syvende ekteskap.75
Den formuen ektefellene har opparbeidet seg under ekteskapet stammer både fra arbeidsinn- sats men også fra andre oppofrelser, noe som taler for at begge bør ha rett på resultatet av denne felles innsatsen.76 Tenk bare på alle ektepar som spesielt i de travle årene med små
75 Eeg (2003) s. 37.
76 Eeg (2003) s. 29.
22
barn, tyr til alternative løsninger for å få hverdagen til å gå opp. Alle de kvinnene som gjen- nom årene har gått en lengre periode som hjemmeværende eller med redusert stilling, har neppe kranglet seg til en slik løsning. En god familiefar eller mor setter ofte sine egne behov til side, hvis noe annet er til familiens beste. Mest sannsynlig er det ektefellene i fellesskap som finner ut at slike alternativer vil være den beste løsningen for deres familie. Og mens en lønnsinntekt kanskje er tilstrekkelig til å dekke løpende forbruk i en slik periode, er det sjel- dent nok til overs for at paret kan legge av midler til sparing. Ettersom mange i dag ikke gifter seg og får barn før de er godt inn i tredveårene, bringer i hvert fall en av partene ofte med seg en delvis nedbetalt bolig inn i ekteskapet. Og en eventuell skilsmisse vil ramme hardt for ek- tefellen som ikke hadde med seg midler av betydning inn i ekteskapet og også har ofret kar- rieren til familiens beste. Kan det påstås at dette inngrepet skjevdelingsretten gjør i delingen av felleseiet ved skilsmissen, ikke helt samsvarer med det fellesskapshensyn ektefeller prakti- serer og forventer av hverandre under ekteskapet mens stemningen enda er god? 77
4 Ekteskapslovsutvalgets begrunnelse for skjevdeling av arv og gaver
Da flertallet i ekteskapslovsutvalget under lovutformingen ga sin begrunnelse for hvorfor arv og gaver stilte seg i en særstilling som tilsa at slike midler som hovedregel burde skjevdeles, pekte de på at manglede kunnskaper hos arvelater var hovedårsak til at arv i noen tilfeller ikke ble testamentert til å være mottakers særeie. De gikk ut i fra at økningen av tilfeller der det i testament ble besluttet at arv skulle være arvemottakers særeie,78 måtte tilsi at det i tilfellene dette ikke ble gjort først og fremst skyldtes at arvelater ikke hadde kunnskap om denne mu- ligheten.79 Med andre ord virker det som om flertallet i sine betraktninger her bare har antatt at dette må være det overordnede ønsket hos de fleste arvelatere i dag, uten noen nærmere undersøkelse eller kontrollering av antakelsene. For det kan tenkes flere motivasjoner til at arvelater vil unngå å gjøre arven til mottakerens særeie. Dette synet finner jeg også hos Eeg, som går langt i sin kritikk av utvalgets flertall her:
”Flertallets syn vitner om pessimistiske forestillinger med hensyn til – for ikke å si en nedvurdering av – den evne arvelatere flest har til å orientere seg med hensyn til hva
77 Sverdrup (1999) s. 102–113.
78 Jf. el. § 48 jf. arvelova § 31.
79 NOU 1987: 30 s. 81.
23
som kan bestemmes om de midler de etterlater seg. Det samme gjelder med hensyn til dis- se arvelaternes vilje til å la andre forhold enn ”blodsbåndet” spille en rolle for deres ønsker ved et hypotetisk samlivsbrudd, som for eksempel den enkelte ektefelles behov for midler,
”skyld” i bruddet eller atferd under samlivet, hvem som skal ha omsorgen for eventuelle barn og så videre.”.80
Også Sverdrup har kritisert utvalgets flertall i deres antakelser om en generell vilje hos arvela- ter, som skulle tilsi at en hovedregel om skjevdeling av arvemidler vil ivareta deres ønske.
Her ser det ut til at hun også er av den oppfatning at det finnes flere årsaker til at testator vel- ger ikke å gjøre arven til mottakers særeie. Hun uttaler ”Dessuten er det langt fra sikkert at arvelater jevnt over ønsker særeieordningen til sine barn”.81
Lødrup på sin side støtter synet om at det må antas at de fleste arvelatere vil ønske at arven skal være mottakers særeie. ”At dette som regel var ønsket fra de fleste arvelatere og givere er neppe tvilsomt, men mange var ikke oppmerksom på det. Lovens system må her være å ha regler som leder til de resultater folk flest ønsker, og som verner dem som - og det er nok fler- tallet - ikke reflekterer over spørsmålet. Dette er videre en helt grunnleggende ledetråd i både arveretten og i reglene om delingen av formuen ved separasjon og skilsmisse, at lovgivningen må tilstrebe de løsninger som passer det store flertall; "testaments-" eller "ektepaktsbyrden"
må legges på dem som ønsker løsninger som avviker fra flertallets.”82
Som påpekt av Eeg taler en lovadgang for arvelater til å gjøre arv til mottakerens særeie, sna- rere i mot en hovedregel om skjevdeling for arv. Hvorfor gi en dobbel adgang å unnta disse midlene fra likedeling? Denne økningen i tilfeller der arven blir testamentert som mottakers særeie, som fremhevet av flertallet, vil vel heller peke i retning av å kunne anta at det i tilfel- lene der det unnlates faktisk er testators vilje. Dette var også synet til utvalgets mindretall som pekte på at det er ”tvilsomt om det kan forutsettes at foreldre flest ønsker å bestemme særeie for sine barn. Det må forutsettes at foreldre i et slikt spørsmål også vil vurdere hva som er best for den samlede familiesituasjon”.83
80 Eeg (2006) s. 295.
81 Sverdrup (2002) s. 681.
82 Lødrup (2002) s. 205-215 punkt 1.2.
83 NOU 1987: 30 s. 81, Eeg (2006) s. 295.
24
5 Er skjevdelingskravet i behold når verdiene er forbrukt og senere tjenes tilbake?
For verdier du bringer med deg inn i ekteskapet eller senere har ervervet som gave eller arv er det klare utgangspunkt at dersom dette er forbrukt under ekteskapet, vil det heller ikke være noe igjen å skjevdele ved ekteskapets opphør. Tilsvarende dersom midlene er delvis forbrukt, vil det kun være det som er igjen og klart stammer fra de opprinnelige skjevdelingsmidlene som kan skjevdeles. Dette fremkommer av en naturlig språklig forståelse av ordlyden i el. § 59 første ledd, da det ved oppbrukte skjevdelingsverdier ikke lenger finnes verdier som ”klart kan føres tilbake til” skjevdelingsmidlene. Dette sies også uttrykkelig i forarbeidene84 og an- ses som gjeldende rett. Dette gjelder for øvrig uavhengig av hvem forbruket har kommet til gode.85 Om pengene er brukt til en felles familieferie eller til eget pengespill er således like- gyldig, pengene er oppbrukt.
Det interessante spørsmålet blir videre om det rettslig sett stiller seg annerledes der verdien av skjevdelingsmidlene er forbrukt, men hvor verdien så senere tjenes opp igjen i løpet av ekte- skapet.
Det er her viktig å skille mellom de ulike tilfellene. Selger du hytta arvet i fjor, hvor verdien av denne i utgangspunktet kunne skjevdeles ved en eventuell skilsmisse og videre forbruker hele beløpet, er det som nevnt over etter gjeldende rett klart at du senere ikke kan kreve ver- dien av hytta skjevdelt. Også der det samme beløpet senere tjenes opp igjen og hytta eventuelt kjøpes tilbake. Altså er verdiene som stammer fra de opprinnelige skjevdelingsmidlene tapt og kan ikke tjenes opp igjen for å kunne skjevdeles, ettersom alt opptjent under ekteskapet er å anses som fellesmidler. Dette er også i tråd med en normal språklig forståelse av ordlyden i ekteskapsloven § 59 første ledd. En slik rettstilstand kommer også klart til uttrykk i juridisk teori.86
På den andre siden finnes det tilfeller der verdien av skjevdelingsmidlene forbrukes for å se- nere tjenes tilbake, hvor det i dag ikke synes å være en klar og entydig løsning. Det er ikke mulig å tolke lovens ordlyd i retning av en klar løsning. Forarbeidene sier veldig lite om te- maet. Rettspraksis har enda ikke løst problemstillingen direkte og min oppfatning er at forfat- tere av juridisk teori er uenige om hvilken løsning som er i tråd med gjeldende rett. Med andre ord er rettstilstanden er på dette området fremdeles uklar.
84 NOU 1987: 30 s. 83.
85 Ot.prp. nr. 28 (1990–1991) s. 121.
86 Lødrup (2016) s. 271.
