Erstatning for skade som følge av mobbing i skolen - med hovedfokus på den offentlige grunnskolen

Erstatning for skade som følge av mobbing i skolen

Med hovedfokus på den offentlige grunnskolen

Kandidatnummer: 624 Leveringsfrist: 25.04.2017 Antall ord: 17 981

i Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING ... 1

1.1 TEMA FOR OPPGAVEN ... 1

1.2 AVGRENSNING ... 3

1.3 BEGREPSAVKLARING – HVA ER «MOBBING»? ... 4

1.4 VEIEN VIDERE ... 5

2 RETTSKILDEBILDET ... 6

2.1 GRUNNLOVEN OG MENNESKERETTIGHETENE ... 6

2.2 SENTRALE LOVER OG FORSKRIFTER ... 8

2.3 RETTSPRAKSIS ... 9

3 OPPLÆRINGSLOVENS KRAV TIL DET PSYKOSOSIALE SKOLEMILJØET ... 10

3.1 HISTORIKK ... 11

3.2 RETTEN TIL ET «GODT PSYKOSOSIALT MILJØ» ... 13

3.3 SKOLENS PLIKTER ETTER OPPLÆRINGSLOVEN KAPITTEL 9A ... 15

3.3.1 SKOLENS GENERELLE OMSORGSPLIKT ... 15

3.3.2 DEN GENERELLE PLIKTEN TIL AKTIVT OG SYSTEMATISK ARBEID ... 16

3.3.3 DEN SÆRLIGE HANDLEPLIKTEN ... 17

3.3.4 PLIKT TIL Å FATTE VEDTAK PÅ ANMODNING ... 20

4 ERSTATNINGSANSVARET ... 22

4.1 SÆRLIG OM ARBEIDSGIVERANSVARET ... 22

4.2 KRAV OM SKADE OG ØKONOMISK TAP ... 26

4.3 ANSVARSGRUNNLAGET ... 26

4.3.1 CULPANORMEN ... 28

4.3.2 DELT BEVISBYRDE ... 33

4.4 KRAVET OM ÅRSAKSSAMMENHENG ... 34

4.4.1 ÅRSAKSKRAVET ... 34

4.4.2 ADEKVANSKRAVET ... 40

4.5 ERSTATNING FOR IKKE-ØKONOMISK TAP? ... 43

4.5.1 OPPREISNINGSERSTATNING ... 43

4.5.2 MENERSTATNING ... 46

5 FORELDELSESSPØRSMÅLET ... 48

ii

6 AVSLUTTENDE VURDERINGER ... 51

LITTERATURLISTE ... 55

1 1 INNLEDNING

1.1 TEMA FOR OPPGAVEN

Alle elever har en lovfestet rett til et godt psykososialt skolemiljø, og rett til et læringsmiljø uten mobbing og trakassering. Skolen har plikt til å arbeide aktivt for å oppfylle denne rettig- heten.¹ Likevel rapporteres det om elever som har opplevd mobbing på skolen, i noen tilfeller så alvorlig at det har gitt varige helsemessige følger. Kommunens mulige erstatningsansvar for skade som følge av mobbing i skolen er tema for denne oppgaven.

Tall fra Elevundersøkelsen 2016 viser at hele 6,3 prosent av elever i grunnskole og videregå- ende skole blir mobbet på skolen.² Mobbing har vært et omdiskutert problem på mange ulike samfunnsarenaer i lang tid. Temaet synes å være mer aktuelt nå enn noen gang, og det blir til stadighet vurdert hvilke tiltak som bør iverksettes for å motvirke mobbing.

Noe av årsaken til det økte fokuset på forebygging av mobbing, er at nyere forskning viser at mobbing er forbundet med store helseproblemer. Læringsmiljøsenteret og Regionalt kunn- skapssenter for barn har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet laget en oppsummering av forskning på blant annet konsekvenser av mobbing. Her fremgår det at barn som blir mobbet har en særlig høy risiko for å utvikle psykotiske symptomer på et senere tidspunkt i livet, og at risikoen øker med mobbingens hyppighet. Videre vises det til forskning som antyder en sammenheng mellom eksponering for mobbing og utvikling av posttraumatisk stresslidelse (PTSD), depresjon, og psykosomatiske problemer.³

Den økte forekomsten av helseproblemer som mobbing medfører, medfører økte kostnader for samfunnet, i form av for eksempel behandlingskostnader og utgifter ved arbeidsuførhet. I tillegg vil mobbing medføre et dårlig læringsmiljø, som går utover elevens rett til utdanning.

Mobbing kan også øke risikoen for at elever faller ut av skolen. Det er således nødvendig i et samfunnsøkonomisk perspektiv å forebygge og forhindre mobbing.

I tillegg til de samfunnsøkonomiske hensyn tilsier også hensynet til enkeltindividet at man bør forebygge mobbing. Behovet for vern mot mobbing er særlig viktig for grunnskoleelever, som har rett og plikt til å motta grunnskoleopplæring etter opplæringsloven § 2-1. Elevenes plikt til grunnskoleopplæring innebærer at de er pålagt å tilbringe mye tid i skolemiljøet. Det vil stride

1 Opplæringsloven § 9a-1

2 NTNU (2017), s. 14

3 Utdanningsdirektoratet (2017) s. 34–49

2

imot alminnelige rimelighetshensyn dersom elever skal påføres skader eller tap ved å oppfylle denne lovpålagte plikten. Det er derfor naturlig at skolen pålegges ansvar for å sørge for at elevene ikke blir utsatt for mobbing eller andre skadelige forhold. Dette ansvaret følger av skolens alminnelige omsorgsplikt.

Kommunens erstatningsansvar for skader som skyldes skolens mangelfulle håndtering av mobbesaker, kan antas å gi insentiv til forebygging av mobbing. Slik kan et erstatningsvern i slike saker ha en preventiv effekt, og dermed bidra til ivaretakelsen av både hensynet til en- keltindividets rettigheter og samfunnsøkonomiske hensyn.

De siste årene har det vært flere tilfeller hvor tidligere mobbeofre har påberopt erstatningskrav for skader etter mobbing i skolen. For en som er påført slike skader, vil kompensasjon for helsetap og økonomisk tap være viktig. Problemstillinger knyttet til slike erstatningskrav er således svært aktuelle.

Samtidig har opplæringslovgivningen vært gjenstand for flere endringer de siste årene. Senest i år er det fremsatt forslag fra Kunnskapsdepartementet om endringer i opplæringslovens reg- ler om elevenes skolemiljø. Dette setter temaet på dagsorden, og understreker aktualiteten av problemstillinger knyttet til mobbing.

Et sentralt spørsmål i saker hvor mobbing i skolen har påført mobbeofferet en skade, er grens- ene for kommunens erstatningsansvar i de tilfeller en person har fått varige skader.

Ved vurderingen av erstatningsansvar for skader som følge av mobbing i grunnskolen må det vurderes hvorvidt de grunnleggende erstatningsvilkårene er oppfylt. Det må således foreligge et ansvarsgrunnlag, skade/økonomisk tap og årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Det er også en del særlige problemstillinger knyttet til saker som gjelder erstatning for skade som følge av mobbing i grunnskolen. Dette skal behandles i det følgende.

3 1.2 AVGRENSNING

I den følgende fremstilling vil hovedfokus være på mobbing i den offentlige grunnskolen.

Selv om de fleste av de reglene som gjelder for skolemiljøet i grunnskolen også gjelder for videregående skoler, foreligger det i motsetning til grunnskoleopplæring ingen plikt til å gjen- nomføre videregående opplæring. Det kan derfor fremholdes at elevenes behov for vern er sterkere i grunnskolen enn i videregående skoler. Noen av de hensyn og betraktninger som får betydning ved vurderingen av erstatningskrav for mobbing i grunnskolen, vil således kunne slå til med ulik styrke i forhold til i saker om mobbing i den videregående skolen. Ved videre- gående opplæring har elevene større mulighet til å velge sitt miljø, fordi de selv kan velge læringssted og studieretning og således miljø. De kan også velge å ikke motta videregående opplæring overhodet. Videregående opplæring er dog en rettighet etter opplæringsloven, og de plikter som skolen har etter lovverket gjelder også for videregående skoler. Det som frem- går i det følgende vil derfor i overveiende grad også gjelde for videregående skoler.

På bakgrunn av det ovennevnte, samt at pliktsubjektet ikke nødvendigvis er det samme ved mobbing i grunnskolen som ved mobbing i videregående skoler, er det imidlertid etter min mening mest ryddig å holde hovedfokus på tilfeller hvor mobbingen har forekommet i den offentlige grunnskolen.

Oppgaven avgrenses til å omhandle psykiske skader. Mens økonomisk tap som følge av fy- siske skader normalt dekkes av ulykkesforsikring⁴ eller yrkesskadeforsikring⁵, er dette ikke tilfellet for alle psykiske skader⁶. Det er derfor oftest saker om psykiske skader som bringes inn for domstolene og som reiser de mest kompliserte rettslige utfordringene.

Fremstillingens begrensede omfang krever noen ytterligere avgrensninger. Det er ikke rom for å behandle problemstillinger vedrørende erstatningsutmålingen. Med unntak av den særlige bevisbyrderegelen i opplæringsloven § 9a-8, er det også nødvendig å avgrense mot de fleste prosessuelle spørsmål. Det synes likevel nødvendig å trekke frem problemstillinger vedrøren- de foreldelse, da det ofte går lang tid fra mobbingen opphører til denne erstatningskrav blir påberopt for domstolene. Foreldelsesspørsmål vil derfor være særlig aktuelt i slike saker.

Plasshensyn tilsier imidlertid at foreldelsesspørsmålet i denne oppgaven må behandles kort.

4 Opplæringsforskriften kapittel 8.

5 Yrkesskadeforsikringsloven

6 Opplæringsforskriften § 8-7

4

Digital mobbing reiser en del særlige problemstillinger med tanke på skolens erstatningsan- svar. Digital mobbing skjer gjerne ikke bare på skolen, men også hjemme, og det kan derfor stilles spørsmål ved i hvilken grad skolen skal være ansvarlige for slik mobbing. De særlige problemstillinger knyttet til digital mobbing vil i stor utstrekning utelates i det følgende. Da denne fremstillingen skal omhandle mobbing i skolen, vil digital mobbing være omfattet i den utstrekning den har en naturlig nærhet til eller sammenheng med grunnskoleopplæringen.

Den følgende fremstilling vil hovedsakelig omhandle saker hvor erstatningssøksmål reises mot kommunen, og tvister mellom mobber og mobbeoffer vil derfor i liten grad behandles. I tilfeller hvor mobberne er mindreårige barn, vil eventuelle krav måtte behandles etter særlige regler om barns ansvar. Tilfeller hvor det er lærere eller ansatte som mobber vil ofte dekkes av arbeidsgiveransvaret, og vil være omfattet av den følgende fremstilling i den grad kravet påberopes overfor kommunen. Oppgavens omfang gir ikke anledning til å behandle krav di- rekte mot mobber, enten dette er elever eller skolens ansatte.

1.3 BEGREPSAVKLARING – HVA ER «MOBBING»?

Selv om mobbebegrepet er brukt flere steder i lovgivningen, foreligger det ingen legaldefini- sjon av begrepet. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at mobbing kan defineres som tilfel- ler hvor en person, gjentatte ganger og over tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer. Negative handlinger omfatter tilfeller hvor noen med vilje, enten ved fysisk kontakt eller på andre måter, påfører en annen person skade eller smerte. For at noe skal anses som mobbing forutsettes det også en viss ubalanse i maktforholdet mellom mobber og mobbeoffer. Denne definisjonen er anerkjent både i norsk rett og internasjonalt.⁷

Det kan skilles mellom direkte og indirekte mobbing. Direkte mobbing kjennetegnes av direk- te fysiske eller verbale handlinger mot den som blir mobbet, mens indirekte mobbing gjerne består av utfrysing eller sosial utestenging.⁸ I den følgende anvendelse av mobbebegrepet, vil

«mobbing» omfatte både direkte og indirekte mobbing.

7 Ot.prp.nr.72 (2001 – 2002) s. 23

8 Ot.prp.nr.72 (2001–2002) s. 23

5 1.4 VEIEN VIDERE

Målet med fremstillingen er å vurdere hvorvidt det foreligger et erstatningsansvar, og hvor langt erstatningsvernet rekker i saker hvor mobbing i grunnskolen har forårsaket psykisk ska- de hos mobbeofferet.

Ved vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag, er det relevant å se hen til hvilke plik- ter det offentlige har overfor elevene. I kapittel 3 skal det redegjøres for de lovpålagte plikter skolen og dens ansatte er pålagt og hvilke rettigheter elevene har, samt foretas en vurdering av innholdet i disse pliktene og rettighetene.

Kapittel 4 omhandler de erstatningsrettslige reglene som utgjør hovedrammene for erstat- ningsansvaret. Det vil gjøres rede for arbeidsgiveransvaret, som er det mest sentrale erstat- ningsansvaret i saker som gjelder skade som skyldes mobbing i skolen. Videre skal det rede- gjøres for de alminnelige erstatningsvilkårene, da disse gjelder også i disse sakene. Det vil også foretas en vurdering av hvorvidt det er grunnlag for å kreve erstatning for ikke- økonomiske tap i slike saker.

Det går ofte lang tid fra mobbing opphører og til den eventuelle skaden påberopes erstattet for domstolene. Det har således praktisk betydning å se på hvilke regler som gjelder for foreldelse og hvordan disse vil virke i saker hvor det kreves erstatning for mobbing som ligger langt tilbake i tid. I kapittel 5 vil det gjøres rede for foreldelsesspørsmålet, herunder hvilke retnings- linjer domstolene har oppstilt i praksis for når foreldelsesfristen begynner å løpe, og når den skal anses avbrutt.

Avslutningsvis vil det i kapittel 6 foretas en oppsummering av oppgavens tema.

6 2 RETTSKILDEBILDET

2.1 GRUNNLOVEN OG MENNESKERETTIGHETENE

For denne fremstillingen er barns rett til utdanning sentral. Denne er uttrykt i flere internasjo- nale konvensjoner, herunder Barnekonvensjonen artikkel 28. Essensen i konvensjonenes be- stemmelser om utdanningsrett er at alle barn har rett og plikt til grunnskoleutdanning. Rettig- heten er gjeldende i norsk rett både gjennom ratifisering av konvensjonene, lovfesting i oppll.

§ 2-1, og siden 2014 i grl. § 109.

Barnekonvensjonen ble ratifisert i Norge i 1991. Den gjelder som norsk lov etter mennesker- ettsloven § 2 første ledd nr. 4, og skal gis forrang ved motstrid med annen norsk lovgivning etter menneskerettsloven § 3.

FNs barnekomité har utpekt fire artikler i konvensjonen som konvensjonens grunnprinsipper.

Artiklene har selvstendig betydning, men skal i tillegg være styrende for tolkningen av kon- vensjonen for øvrig. De fire grunnprinsippene er;

• Prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 2)

• Prinsippet om barnets beste (artikkel 3)

• Retten til liv og utvikling (artikkel 6)

• Retten til å bli hørt (artikkel 12)

Grunnloven (grl.) ble endret i 2014. Formålet med grunnlovsendringen var å styrke mennes- kerettighetene.⁹ Resultatet ble et nytt kapittel E om menneskerettigheter. Kapittelet åpner med

§ 92, som pålegger staten å respektere og sikre menneskerettighetene. Videre grunnlovsfester kapittelet de mest sentrale menneskerettighetene, herunder barns sentrale rettigheter.

Innholdet i Barnekonvensjonens grunnprinsipper kommer nå til uttrykk i grl. § 104. Barns rett til å bli hørt i saker som angår dem, samt at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i slike saker, fremgår uttrykkelig av ordlyden, jf. §§ 104 første ledd annet punktum og annet ledd. Prinsippet om ikke-diskriminering er ment uttrykt gjennom § 104 første ledd første punktum, sammenholdt med den generelle ikke-diskrimineringsbestemmelsen i § 98,¹⁰ mens retten til liv og utvikling fremgår av § 104 tredje ledd.

9 Innst.203 S (2013–2014) s. 1

10 Dok.nr.16 (2011–2012) s. 190

7

Krav til utdanningens innhold følger blant annet av Barnekonvensjonen artikkel 29 nr. 1 og grunnloven § 109. Det fremgår at opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og ta sikte på å utvikle barnets personlighet, talenter og psykiske og fysiske evner så langt det er mulig. FNs barnekomité har uttalt at Barnekonvensjonen art. 29 nr. 1 innebærer krav til et læringsmiljø uten toleranse for mobbing.¹¹ Norge er således forpliktet gjennom konvensjonen til å forebygge og forhindre mobbing.

Også før grunnlovsendringen var myndighetene forpliktet til å sikre barnas rettigheter etter Barnekonvensjonen, både gjennom grunnloven § 110c og menneskerettsloven § 2, jf. § 3. Det kan derfor stilles spørsmål om formålet med grunnlovsfestingen. Ifølge forarbeidene¹² var tanken at grunnlovsfesting blant annet ville føre til at rettighetenes innhold ble mer synlig og håndgripelig, og mindre sårbare for politiske strømninger. Samtidig ville en grunnlovsfesting tydeliggjøre at rettighetene er en del av Norges verdigrunnlag.

At Barnekonvensjonen har forrang i norsk rett, og at barnas rettigheter etter grunnloven har forrang for formelle lover, innebærer at de formelle lovene må tolkes i samsvar med det som fremgår av konvensjonsteksten og grunnloven. Slik fungerer konvensjonen og grunnloven som en veiledning for vurderingen av hvorvidt barnas grunnskoleopplæring er i tråd med det de har rett til. Det følger av presumsjonsprinsippet og trinnhøydeprinsippet at formelle lovbe- stemmelser, deriblant opplæringsloven, må tolkes i samsvar med grunnloven og barnekonven- sjonen.

11 FNs Barnekomité (2001), avsnitt 19

12 Dok.nr.16 (2011–2012) s.48-49

8

2.2 SENTRALE LOVER OG FORSKRIFTER

For vurderingen av hvilke plikter som påhviler det offentlige ved skoledrift og gjennomføring av opplæring i den offentlige skolen, er det opplæringsloven (oppll.) som er det sentrale ut- gangspunkt. Dette følger av oppll. § 1-2 (1), hvoretter loven kommer til anvendelse i grunn- skoleopplæring og den videregående opplæringen i offentlige skoler dersom ikke annet er fastsatt.

Opplæringsloven oppstiller krav til elevenes skolemiljø i kapittel 9a. Kapittelet inneholder krav til både det fysiske og det psykososiale skolemiljøet. For saker som gjelder mobbing, er det reglene som vedrører det psykososiale skolemiljøet som er sentrale.

Ved spørsmål om personskadeerstatning er det skadeserstatningsloven (skl.) og alminnelige erstatningsrettslige prinsipper som utgjør det sentrale grunnlaget for vurderingen. I oppll. § 9a-8 er det gitt en særskilt henvisning til skl. kapittel 2 om arbeidsgiveransvaret, og det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i disse reglene ved vurderingen av saker om det psykososiale skolemiljøet. Oppll. § 9a-8 utelukker imidlertid ikke ansvar etter andre bestemmelser i ska- deserstatningsloven, og det kan derfor være aktuelt å vurdere også andre erstatningsgrunnlag.

Opplæringslovens forskrift (opplæringsforskriften, of.) inneholder hovedsakelig regler om selve opplæringens innhold og kvalitet, og har få regler vedrørende skolemiljøet. Forskriftens

§ 12 omhandler imidlertid elevenes trygghet, og regulerer skolens plikt til å ha tilsyn med elevene.

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler mv. kan også ha betydning for sko- lens plikter i saker som gjelder det psykososiale miljøet. Forskriftens formål er å bidra til at miljøet i blant annet barnehager og skoler fremmer helse, trivsel og gode sosiale og miljømes- sige forhold og forebygger sykdom og skade, jf. § 1. I § 14 heter det at virksomheten skal planlegges og drives slik at skader og ulykker forebygges, og i § 12 fremgår et uttrykkelig krav om at skolen skal fremme trivsel og gode psykososiale forhold. Forskriften ble omtalt som «barnas arbeidsmiljølov»¹³, og var det sentrale rettslige grunnlaget for elevenes rett til et godt psykososialt skolemiljø før ikrafttredelsen av oppll. kapittel 9a i 2002. I dag er forskrif- ten av begrenset betydning i mobbesaker i skolen, da opplæringslovens regler om det psyko- sosiale skolemiljøet ivaretar de samme hensyn og inneholder mer utførlige bestemmelser om det psykososiale skolemiljøet enn de som følger av forskriften.

13 Ot.prp.nr.72 (2001-2002) s. 5

9 2.3 RETTSPRAKSIS

Høyesterett har foreløpig avsagt én dom som gjelder erstatning for psykisk skade som følge av mobbing i grunnskolen. Dommen er inntatt i Rt-2012-146 (Mobbedom II), og vil bli gjen- nomgått i det følgende. Det foreligger imidlertid en del underrettspraksis, og selv om under- rettsdommer har begrenset rettskildevekt, kan disse avgjørelsene bidra til å kaste lys over spørsmål som ennå ikke er avklart av lovgiver eller behandlet i Høyesterett.

I tillegg til rettspraksis som direkte omhandler saker om erstatning for mobbing i skolen, er høyesterettsavgjørelser som omhandler andre typer erstatningskrav relevant for å belyse er- statningsansvarets grenser generelt. For eksempel kan mange av de avgjørelsene som behand- ler grensene for de alminnelige erstatningsvilkårene ha generell betydning, særlig der de samme synspunktene fremgår av flere avgjørelser fra ulike rettsområder. Det er derfor i mange sammenhenger relevant å se hen til disse også ved behandlingen av erstatningskrav som følge av mobbing i skolen.

10

3 OPPLÆRINGSLOVENS KRAV TIL DET PSYKOSOSIALE SKOLEMILJØET

I det følgende skal det gjøres rede for de pliktene som det offentlige er pålagt gjennom opplæ- ringsloven med hensyn til det psykososiale skolemiljøet. Opplæringsloven er det naturlige utgangspunkt for vurderingen av hvilke plikter som påhviler det offentlige ved skoledrift og gjennomføring av skoleopplæring. De reglene som er sentrale i erstatningssaker ved mobbing i skolen er gitt i opplæringsloven kapittel 9a, som setter krav til elevenes skolemiljø. Det fremgår her at alle barn har rett på et godt skolemiljø, og at skolen har plikt til å arbeide for at denne rettigheten oppfylles.

Reglene i oppll. kapittel 9a er atferdsnormer som setter rammene for hvilke minstekrav som stilles til skolemiljøet. Overtredelse av atferdsnormer er, som jeg skal komme tilbake til under kapittel 4.3.1, forhold som tillegges vekt ved spørsmål om erstatningsansvar. Ved vurderingen av ansvarsgrunnlaget i saker om mobbing i skolen, vil det måtte tas hensyn til hvorvidt de relevante pliktene etter opplæringsloven er overtrådt. Dette forutsetter kjennskap til pliktenes innhold.

Ved vurderingen av hvorvidt pliktene er overtrådt, skal det tas utgangspunkt i de reglene som gjaldt på tidspunktet for det påståtte pliktbruddet.¹⁴ Da det ofte går lang tid fra tidspunktet for pliktbruddet til erstatningskrav blir reist, innebærer dette at vurderingen undertiden må skje på bakgrunn av et annet regelverk enn det som gjelder i dag. Opplæringsloven er relativt ny, og har de siste årene vært underlagt en del endringer. Det synes derfor hensiktsmessig å gjøre rede for noe av lovhistorikken, med fokus på kravet til et forsvarlig og godt skolemiljø.

Hvorvidt skolen skal anses å ha overholdt sine plikter etter oppll. kapittel 9a, beror til dels på om elevenes rett til et godt psykososialt miljø er oppfylt. Denne vurderingen forutsetter kjenn- skap til hva som er et godt psykososialt miljø. Innholdet i dette kravet skal således vurderes i det følgende.

Dersom retten til et godt psykososialt miljø ikke er ivaretatt, beror spørsmålet om pliktbrudd på om skolen skal anses å ha gjort det som må forventes av dem. Denne vurderingen forutset- ter kjennskap til hvilke tiltak skolen må iverksette for å oppfylle plikten til å sørge for et godt psykososialt miljø. Dette blir behandlet i kapittel 3.3 og 3.4.

14 Rt-2012-146, avsnitt 30

11 3.1 HISTORIKK

Fra 1969 var det grunnskoleloven som var gjeldende skolelovgivning.Grunnskoleloven inne- holdt i § 16 en bestemmelse om elevenes arbeidsmiljø, som påla skolen en plikt til å legge vekt på å skape et trivelig arbeidsmiljø og gode samarbeidsformer for alle som var tilknyttet skolen. Etter bestemmelsen hadde skolen plikt til å ha regler vedrørende elevenes rettigheter, plikter og atferd. Skolens personale hadde blant annet plikt til å hjelpe til å skape et godt sko- lesamfunn, jf. § 22 (1). Grunnskolelovens regler vedrørende skolemiljøet var atskillig mindre utførlig uttrykt i loven enn reglene i någjeldende opplæringslov.

At bestemmelsen om elevenes arbeidsmiljø i grunnskoleloven § 16 også gjaldt de psykiske aspekter ved miljøet fremgikk ikke uttrykkelig av grunnskolelovens ordlyd, men dette er lagt til grunn i forarbeidene til opplæringsloven.¹⁵ Elever i grunnskolen hadde således også forut for opplæringsloven krav på et godt psykososialt arbeidsmiljø. Imidlertid kan det tenkes at det på bakgrunn av mer utførlige bestemmelser, sammenholdt med økt informasjon og kunnskap i skolene, likevel må stilles strengere krav til skolens håndtering av mobbesaker nå enn tidlige- re.

Forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager mv. trådte i kraft i 1996. Forskriften formål var å fremme «helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold» samt forebygge sykdom og skade, jf. forskriftens § 1. I § 12 fremgår et uttrykkelig krav om at skolen skal fremme trivsel og gode psykososiale forhold. Forskriften kan således anses å innebære en presisering av innholdet i grunnskolelovens krav om et «trivelig arbeidsmiljø» og «godt sko- lesamfunn» i §§ 16 og 22. Med forskriften ble krav til det psykososiale miljøet for første gang uttrykkelig nedfelt. Det kan antas at innføringen av forskriften ikke innebar noen realitetsend- ring, da det er lagt til grunn at retten til et godt psykososialt miljø forelå allerede etter grunns- kolens bestemmelser. Forskriften bidro imidlertid til å synliggjøre betydningen av et godt psykososialt miljø.

Opplæringsloven trådte i kraft i 1998, og videreførte i § 1-2 (6), 1. kravet i grunnskolelovens

§ 16 om gode samarbeidsformer nærmest etter sin ordlyd. Ifølge forarbeidene var departe- mentet tilbakeholdent med å knytte ønsket om et mobbefritt miljø til en individuell rett for den enkelte, da skolen ikke fullt ut kan kontrollere elevenes atferd. Likevel ble det fremholdt at et mobbefritt miljø skulle være et overordnet mål for skolene.¹⁶ I tillegg til videreføringen av § 1-2 (6), 1. kom dette til uttrykk i § 1-2 (6), 2., hvoretter «Alle som er knytte til skolen

15 NOU 1995:18 avsnitt 25.2.3.2

16 Ot.prp.nr.36 (1996–1997), s. 82

12

eller til lærebedriftene, skal arbeide for å hindre at elevar og lærlingar kjem til skade eller blir utsette for krenkjande ord eller handlingar.». Dette var ment å tydeliggjøre målet om et mobbefritt miljø,¹⁷ og uttrykte en klar plikt for skolen og de som var tilknyttet den til å arbei- de for å hindre uønsket atferd.

Kapittel 9a om elevenes skolemiljø ble tatt inn i opplæringsloven i 2002. Kapittelet innehol- der bestemmelser om det fysiske og psykososiale skolemiljøet. Det følger av forarbeidene at kravene som følger av kapittel 9a allerede var nedfelt i forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler mv., og at formålet med lovfestingen blant annet var å gjøre de allerede gjeldende kravene bedre kjent og etterlevd.¹⁸ At kapittel 9a hovedsakelig innebar en viderefø- ring av tidligere rett er også lagt til grunn i rettspraksis. Dette følger blant annet av Rt-2012- 146, hvor Høyesterett uttaler at oppll. § 9a-3 innholdsmessig ikke synes å stille strengere krav til elevenes arbeidsmiljø enn det som tidligere fulgte av grunnskoleloven.¹⁹ Det som innfø- ringen av kapittelet hovedsakelig førte til, var dermed en presisering av undersøkelses- og aktivitetsplikten, og nye formelle rettigheter til elever og foreldre. Det kan derfor legges til grunn at elevenes rett til et godt psykososialt miljø var tilsvarende etter den tidligere lovgiv- ningen som etter de någjeldende reglene i kapittel 9a. Dette innebærer at det ved vurderingen av skolens forpliktelser etter grunnskoleloven ikke kan legges til grunn et svakere vern for elevene enn det som gjelder etter opplæringsloven.

I 2013 ble det innført en særskilt erstatningsregel i oppll. § 9a-8. Bestemmelsens første ledd henviser til at skl. kapittel 2 gjelder i saker om det psykososiale skolemiljøet. Selv om det ikke tidligere forelå noen uttrykkelig henvisning til erstatningsreglene, fremgår det av forar- beidene at innføringen av § 9a-8 (1) ikke innebar noen realitetsendring i rettstilstanden. Form- ålet med regelen var å tydeliggjøre at skadeserstatningsloven kapittel 2 også gjelder for skole- sektoren.²⁰ Bestemmelsen tydeliggjør at skade som følge av brudd på reglene om det psyko- sosiale miljøet er erstatningsrettslig relevant. Det var således også før 2013 grunnlag for å fremme erstatningskrav for mobbing etter skl. kapittel 2, og oppll. § 9a-8 avskjærer ikke ad- gangen til å reise krav etter andre erstatningsregler.

Det kan tenkes at tydeliggjøringen vil kunne gi en økning i antall søksmål, fordi også ele- ver/pårørende blir oppmerksomme på at brudd på lovverket kan være erstatningsbetingende.

Videre må det forventes at dette vil gi skolene et ekstra insentiv til å rette seg etter reglene og sørge for at overtredelse av de lovbestemte pliktene ikke forekommer. I så fall vil den særskil-

17 Ot.prp.nr.36 (1996-1997) s. 82

18 Ot.prp.nr.72 (2001–2002), s. 9

19 Rt-2012-146, avsnitt 36

20 Prop.129 L (2012–2013), s. 99

13

te hjemmelen i seg selv kunne redusere risikoen for overtredelser av regelverket, og dermed kunne bidra til forebygging av mobbing. Det er imidlertid for tidlig å si om dette faktisk vil forekomme. Søk på rettspraksis vedrørende slike erstatningssaker viser ingen markant økning i påberopelse av disse for domstolene etter 2013.

Ved innføringen av § 9a-8 ble det også tatt inn en regel om delt bevisbyrde i bestemmelsens annet ledd. Denne utgjør et unntak fra utgangspunktet om at det er skadelidte som bærer be- visbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt.²¹ Innføringen av delt bevisbyrde innebar så- ledes en styrking av skadelidtes erstatningsvern i saker som gjelder mobbing i skolen. Rege- len om delt bevisbyrde i oppll. § 9a-8 omtales nærmere i kapittel 4.3.2.

I 2015 ble det foretatt en endring i § 8-1 (4) om skolebytte i mobbesaker, som presiserer at det at en elev mobber er et forhold som kan medføre til at eleven flyttes til en annen skole. Bak- grunnen for endringen var at selv om det etter forarbeidene var anledning til å flytte en elev på dette grunnlaget fremgikk ikke dette eksplisitt av lovteksten. Formålet med endringen av § 8- 1(4) var å synliggjøre denne adgangen.²²

På tross av til dels omfattende endringer i skolelovverket, har det ikke skjedd vesentlige end- ringer i de materielle kravene til det psykososiale skolemiljøet fra den gamle grunnskoleloven til nåværende opplæringslov. Endringene synes stort sett å ha hatt til formål å bidra til synlig- gjøring av elevenes rett til et godt psykososialt miljø, og viktigheten av denne. Synliggjøring- en kan imidlertid tenkes å bidra til en skjerping i skolens etterlevelse av kravet om et godt miljø, da de nye reglene gir tydeligere rettigheter og plikter enn de som gjaldt etter grunnsko- leloven.

3.2 RETTEN TIL ET «GODT PSYKOSOSIALT MILJØ»

Det følger av oppll. § 9a-1 at alle elever i grunnskolen har rett til et godt fysisk og psykososi- alt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Skolen skal arbeide for å fremme et godt psy- kososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet, jf. § 9a-3.

Det foreligger således et klassisk rett/plikt-forhold, hvor pliktene etter § 9a-3 korresponderer med rettighetene etter § 9a-1.

21 Kjelland (2016) s.147

22 Prop.19 L (2014–2015), s. 8

14

Det psykososiale skolemiljøet omfatter mellommenneskelige forhold og samspill, og be- stemmes av samhandlingen og kommunikasjonen mellom individene.²³

Et godt psykososialt miljø avhenger av tilstedeværelse av positive faktorer, og fravær av ne- gative.²⁴ Kvaliteten på det psykososiale miljøet kan således anses som summen av de negative og positive faktorene i samhandlingen mellom individene. Det avgjørende for vurderingen av det psykososiale miljøet etter § 9a-3 er hvilken virkning skolemiljøet har på elevenes helse, trivsel og læring. Hvorvidt miljøets virkninger på elevene er tilfredsstillende, må avgjøres etter en konkret vurdering basert på observasjoner av elevene.²⁵

Retten til et godt psykososialt miljø er en individuell rett. Dette følger av ordlyden i § 9a-1, hvoretter alle elever har rett til et godt psykososialt miljø, og er lagt til grunn i Utdanningsdi- rektoratets rundskriv om retten til et godt psykososialt miljø. Her fremgår det at det at det er snakk om en individuell rettighet innebærer at det avgjørende for om det psykososiale miljøet er «godt» er den enkelte elevs subjektive oppfatning. Den enkeltes subjektive opplevelse av miljøet vil påvirkes av individuelle trekk ved eleven – for eksempel indre forhold som person- lighet eller sårbarhet, eller ytre forhold som alder, kultur eller hjemmemiljø.²⁶ Variasjon i sli- ke faktorer vil føre til variasjoner i elevenes individuelle opplevelse av skolemiljøet. Hva som er et «godt psykososialt skolemiljø» er således relativt. Særlig sårbarhet hos den enkelte vil kunne medføre at negative forhold i skolemiljøet har større innvirkning og større skadepoten- siale. Elevens særlige sårbarhet vil, som jeg skal komme tilbake til i kapittel 4.4.1.2, normalt være skolens risiko. Særlig sårbarhet hos en elev kan således medføre at skolens ansatte må være ekstra oppmerksomme.

Da vurderingen av det psykososiale skolemiljøet avhenger av enkeltindividers subjektive opp- fatning, vil den undertiden være krevende. Det må imidlertid legges til grunn som klart at fra- vær av mobbing er en forutsetning for et godt miljø. Dette er lagt til grunn av FNs Barneko- mité, som har uttalt at barnekonvensjonens krav til opplæringens innhold i artikkel 29 nr. 1 innebærer et krav om nulltoleranse for mobbing i skolen.²⁷

Det er også lagt til grunn av lovgiver, som i oppll. § 9a-3 pålegger skolens ansatte en hand- lingsplikt dersom de får kunnskap eller mistanke om at noen blir utsatt for «krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme».

23 Ot.prp.nr.72 (2001–2002), s. 23

24 Raugland og McKiernan (2016), note 213

25 Ot.prp.nr.72 (2001–2002), s. 21

26 Utdanningsdirektoratet (2010) s. 5–6

27 FNs Barnekomité (2001), avsnitt 19

15

At skolen pålegges en handlingsplikt i slike tilfeller, signaliserer at dette er forhold som det er viktig å forebygge. Plikten innebærer at skolens passivitet ved mistanke eller kunnskap og slike forhold kan utgjøre et pliktbrudd som etter omstendighetene kan medføre erstatningsan- svar. Dette kommer jeg tilbake til nedenfor i kapittel 4.3.1.1.

3.3 SKOLENS PLIKTER ETTER OPPLÆRINGSLOVEN KAPITTEL 9A 3.3.1 SKOLENS GENERELLE OMSORGSPLIKT

Barn har plikt til å gjennomgå grunnskoleopplæring. Dette følger av oppll. § 2-1 (1). At grunnskoleopplæringen ikke er frivillig, innebærer at foreldrene, som etter barneloven § 30 har primæransvaret for barna sine, pålegges å overlate ansvaret til skolen. Dette medfører at omsorgsplikten overtas av skolen i den tiden barnet oppholder seg der.

Skolens omsorgsplikt fremgår av § 9a-3 første ledd, hvor det presiseres at skolen aktivt og systematisk skal arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø, der den enkelte elev kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet. Omsorgsplikten innebærer blant annet en plikt til å forhindre at elevene kommer til skade, og forutsetter at skolen har det nødvendige tilsyn med elevene. En plikt til å ha tilsyn følger således av omsorgsplikten. Tilsynsplikten fremgår vide- re av of. § 12-1 (1) bokstav a;

«Når skolen er ansvarleg for tryggleiken til elevane, må tilsynet i praksis vere forsvar- leg i forhold til risikoen for at skade eller ulykke kan skje.»

Skolen er altså ansvarlig for at elevene er trygge på skolen, og må sørge for nødvendig tilsyn for å hindre at elevene kommer til skade. Selv om ordlyden ikke direkte viser til psykisk ska- de, må det kunne legges til grunn at begrepet «skade» omfatter enhver skade.

Opplæringslovgivningen pålegger skolen plikt til å arbeide for et godt psykososialt miljø på skolen, og fordrer tiltak for å forebygge mobbing. Den bringer imidlertid ikke klarhet i når og hvor skolens plikter gjelder. Heller ikke forarbeidene gir noe uttrykkelig svar på dette, og det- te må derfor utledes av bestemmelsenes formål.

Skolens omsorgsplikt må i alle fall gjelde på ethvert tidspunkt elevene oppholder seg på sko- lens område, og ved arrangementer og lignende som er direkte tilknyttet skolegangen. Dette er

16

også lagt til grunn av Utdanningsdirektoratet.²⁸ Det følger av § 9a-9 at reglene om det psyko- sosiale skolemiljøet også gjelder når elevene oppholder seg i skolefritidsordningen. Skolen er således ansvarlig for elevenes psykososiale miljø både i skoletiden og ved opphold i skolefri- tidsordningen før og etter skoletid.

Det kan spørres om skolens ansvar er avgrenset til dette, eller om omsorgsplikten må anses å gjelde også utover den tiden elevene oppholder seg på skolen eller skolefritidsordningen. Sko- lens ansvar forutsetter antakelig en viss nærhet til skolens arbeid. Dette henger sammen med skolens forutsetninger for å kunne oppdage og iverksette tiltak rettet mot uønsket atferd mel- lom elevene.

Mobbing på for eksempel skoleveien, eller på internett utenfor skoletiden, kan ha negativ inn- virkning på skolemiljøet. I utgangspunktet skjer dette på elevenes fritid, og ligger utenfor sko- les omsorgsansvar. Likevel nødvendiggjør skolens omsorgsplikt på skolen at det også tas tak i negativ samhandling mellom elevene utenfor skoletiden, fordi det vil ha innvirkning på sko- lemiljøet. Dette kan utledes av oppll. § 9a-3 (2), som omfatter krenkende ord og handlinger uten at den begrenser skolens plikt til å gjelde innenfor en viss tid eller sted. Det må imidlertid være en forutsetning at skolen har, eller burde hatt, kunnskap eller mistanke om forholdet.

Mobbing for eksempel på skoleveien kan også i seg selv anses å gi tilstrekkelig grunnlag for mistanke om mobbing i skoletiden, slik at pliktene etter § 9a-3 utløses. Det kan således ikke utelukkes at skolens omsorgsplikt kan gjelde også utenfor skoletiden og skolens område.

3.3.2 DEN GENERELLE PLIKTEN TIL AKTIVT OG SYSTEMATISK ARBEID Skolen har plikt til å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet, jf. oppll. 9a-3 (1). Bestem- melsen pålegger skolen en generell plikt til å forebygge uønsket atferd og sørge for at eleve- nes rett til et godt psykososialt skolemiljø blir ivaretatt. Den generelle plikten er også uttrykt i

§ 9a-4, hvoretter skolen aktivt skal arbeide kontinuerlig og systematisk for å fremme elevenes helse, miljø og trygghet, slik at kravene etter kapittel 9a blir oppfylt.

Det fremgår ikke klart av lovens bestemmelser hvilke tiltak som skal benyttes i arbeidet for å fremme et godt psykososialt skolemiljø. Generelt kan det antas at skolen bør følge de planer, retningslinjer og veiledninger som gjelder på nasjonalt eller kommunalt nivå i arbeidet for å

28 Utdanningsdirektoratet (2010) s. 3

17

forebygge mobbing og sørge for et godt psykososialt skolemiljø. For øvrig må det antas at hvilke konkrete tiltak som benyttes er opp til hver enkelt skole.

I tillegg til den generelle plikten pålegger oppll. §§ 9a-3 (2) og (3) skolen særlige plikter i nærmere bestemte tilfeller. Det er gjerne disse pliktene som er gjenstand for vurderingen av ansvarsgrunnlaget i mobbesaker for domstolene, som jeg kommer tilbake til nedenfor.

3.3.3 DEN SÆRLIGE HANDLEPLIKTEN

Skolens ansatte har en særlig handleplikt i konkrete tilfeller. Det fremgår av § 9a-3 (2);

«Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og der- som det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn.»

Regelen pålegger «nokon som er tilsett ved skolen», altså lærere og andre av skolens persona- le, en undersøkelses- og varslingsplikt, og i visse tilfeller en plikt til å gripe inn direkte mot mobbing. Regelens formål er å sørge for at skoleledelsen blir klar over problemene, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes.²⁹

Bestemmelsen reiser særlig to spørsmål; når må den ansatte anses å ha «kunnskap eller mis- tanke» slik at undersøkelses- og varslingsplikten inntrer, og i hvilke tilfeller skal det anses

«nødvendig og mulig» å gripe direkte inn i situasjonen slik at det i tillegg utløses en plikt til direkte inngripen? Dette skal behandles nedenfor.

3.3.3.1 Kunnskap eller mistanke

Den særlige handlingsplikten i § 9a-3 (2) inntrer når den ansatte får kunnskap eller mistanke om at en elev blir utsatt for mobbing eller annen krenkelse. En forutsetning for at pliktene etter § 9a-3(2) utløses, er således at vedkommende har enten «kunnskap» eller «mistanke».

«Kunnskap» foreligger når den ansatte faktisk vet om mobbingen, enten fordi vedkommende selv har vært vitne til den eller fordi han/hun har blitt fortalt om den.³⁰

29 Ot.prp.nr.72 (2001 – 2002), s. 23

30 Utdanningsdirektoratet (2010) s. 13

18

Det må antas er ikke nødvendig at det kan konstateres at den aktuelle situasjonen faktisk in- nebærer mobbing, diskriminering, vold eller rasisme for at pliktene etter § 9a-3 annet ledd utløses. Dette underbygges både av at mistanke etter ordlyden er tilstrekkelig for å utløse plik- tene, og at plikten blant annet innebærer nærmere undersøkelse av forholdene.

«Mistanke» foreligger når den ansatte har en «følelse av» eller en antakelse om at en elev blir utsatt for negativ atferd fra andre.³¹

Det er elevenes subjektive oppfatning som er avgjørende for om retten til et «godt psykososi- alt miljø» er oppfylt i det enkelte tilfellet. Det kan derfor antas at den enkelte elevs opplevelse av å bli krenket vil være egnet til å utløse den særlige handlingsplikten § 9a-3 (2), dersom den kommer til den ansattes kunnskap eller mistanke.

Den ansattes kunnskap eller mistanke om mobbingen kan oppstå på grunnlag av ulike forhold – foruten tilfeller hvor den ansatte selv bevitner mobbingen, kan nevnes tilfeller hvor mobbe- offeret selv eller andre elever forteller den ansatte om sine opplevelser. Mistanke kan også oppstå på bakgrunn av atferds- og/eller holdningsendringer hos den utsatte eleven. Det må legges til grunn at det er irrelevant hvordan den ansatte får kunnskap eller mistanke. Det av- gjørende for handlingsplikten er hvorvidt den ansatte faktisk har kunnskap eller mistanke om at det forekommer mobbing, diskriminering, vold eller rasisme, jf. ordlyden i § 9a-3 (2).

3.3.3.2 Plikt til å gripe direkte inn

Ved kunnskap eller mistanke om mobbing har skolens ansatte plikt til å gripe direkte inn i situasjonen, dersom dette er «nødvendig og mulig», jf. oppll. § 9a-3 (2).

Med «inngrep» menes handlinger som er rettet mot å stoppe en pågående situasjon som er forholdsvis akutt, og som handler om å umiddelbart stanse negativ oppførsel som utfrysing eller fysiske eller verbale krenkelser.³²

Ved avgjørelsen av om det foreligger en plikt for den ansatte til å gripe direkte inn i en situa- sjon, må det etter ordlyden vurderes hvorvidt dette er nødvendig og mulig. Lovforarbeidene bringer ikke klarhet i når det skal anses «nødvendig og mulig» å gripe direkte inn i en mobbe- situasjon. Imidlertid må det legges til grunn at det er nødvendig å gripe direkte inn i situasjo-

31 Utdanningsdirektoratet (2010) s. 14

32 Prop.57L (2016–2017) s. 22

19

ner hvor det er snakk om umiddelbar fare for fysisk skade hos den som blir utsatt for mob- bingen.

Etter min mening bør direkte inngrep også anses nødvendig i andre tilfeller av direkte mob- bing, for eksempel mobbing av verbal karakter. Den indirekte mobbingen, som for eksempel utfrysing og sosial utestengelse, er ofte mindre synlig og mindre akutte. Det kan derfor være vanskeligere å gripe direkte inn i slike situasjoner. Oppfyllelse av plikten til å arbeide aktivt for å fremme et godt psykososialt miljø forutsetter imidlertid at det også gripes direkte inn i utfrysingssituasjoner hvor skolens ansatte har kunnskap eller mistanke om at dette forekom- mer. Slik sett kan det hevdes at direkte inngrep også vil være nødvendig i situasjoner hvor det forekommer indirekte mobbing, og at det således er nødvendig i de aller fleste tilfeller hvor de ansatte har kunnskap eller mistanke om at mobbing forekommer.

Videre kan det antas at det som oftest vil være mulig å gripe direkte inn i en mobbesituasjon.

Det kan tenkes at plikten til direkte inngrep må anses begrenset av tilfeller hvor skaderisikoen ved å gripe inn i situasjonen overstiger skaderisikoen ved unnlatelse. For eksempel kan direk- te inngrep i en mobbesituasjon medføre økt risiko for skade hos elevene, eller bidra til at kon- flikten eskaleres.

Alminnelige nødretts- og rettsstridsbetraktninger tilsier imidlertid at det i alvorlige tilfeller av fysisk mobbing må gripes inn selv om dette medfører risiko for skade på mobberne.

Dette synspunktet har støtte blant annet i skl. § 1-4, hvoretter lovlige nødrettshandlinger som utføres for å avverge en truende fare og volder skade på den som var skyld i faren avskjærer skadelidtes rett til erstatning.³³ En tilsvarende bestemmelse finnes i straffeloven § 17, som sier at en ellers straffbar handling på nærmere vilkår kan være straffri når den blir foretatt for å redde for eksempel liv eller helse. Ved tilfeller som ville være omfattet av nødrettsbestemmel- sene i erstatnings- og/eller strafferetten bør det etter min mening være mulig for skolens an- satte å gripe inn i situasjonen, selv om inngripen innebærer en viss risiko for skade. Dette synspunktet har støtte i forarbeidene, hvoretter straffelovens regler om nødrett og nødverge

«gir en viss adgang for skolens personale til å stoppe håndgemeng og slossing mellom elever med fysisk makt (…) Bruk av fysisk makt for å hindre at elevene skader enten seg selv eller andre (…), vil altså etter omstendighetene kunne være rettmessig».³⁴

33 Kjelland, (2016) s. 141

34 NOU 1995:18, punkt 30.4.1

20

Ved anvendelse av fysisk makt i slike tilfeller, må maktbruken ikke strekkes utover det som er nødvendig i situasjonen.³⁵

3.3.4 PLIKT TIL Å FATTE VEDTAK PÅ ANMODNING

Det følger av oppll. § 9a-3 (3) at skolen plikter å vurdere iverksetting av tiltak på anmodning fra en elev eller forelder. Det kreves ikke at anmodningen kommer fra den eleven som blir mobbet eller dennes foreldre for at plikten skal utløses.³⁶

For skolens behandling av saken gjelder forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, jf. § 9a-3 (3), 1. Skolens unnlatelse av å fatte vedtak, skal også anses som et enkeltvedtak.³⁷

Hvilke tiltak som skal iverksettes, beror på de konkrete omstendighetene. At saken skal be- handles som et forvaltningsrettslig enkeltvedtak, innebærer at skolen er forpliktet til å ta hen- syn til Barnekonvensjonens bestemmelser om elevenes rettigheter ved sin vurdering av dette.

Dette innebærer blant annet at det skal tas hensyn til de aktuelle barnas beste, og at de barna som saken gjelder har rett til å bli hørt. Et enkeltvedtak i en mobbesak vil gjerne ikke bare angå mobbeofferet, men også mobberen. Retten til å bli hørt gjelder derfor normalt også for mobberen.

I Mobbedom II foretok retten en vurdering av hvorvidt de iverksatte tiltak var tilstrekkelige til at skolen måtte anses å ha oppfylt sine plikter etter daværende grunnskolelov. Ved vurde- ringen viste førstvoterende til et informasjonshefte som var sendt ut til grunnskoler landet over, og som således var lett tilgjengelig og vel kjent for skolene og deres ansatte.³⁸ At skolen ikke hadde handlet i samsvar med informasjonen i heftet, var et moment som trakk i retning av at skolen hadde utvist erstatningsbetingende opptreden.

Dette tilsier at skolen ved vurderingen av hvilke tiltak som skal iverksettes, bør forholde seg til informasjon og retningslinjer som foreligger.

Informasjonens tilgjengelighet har betydning for erstatningsansvaret fordi hvilken kunnskap skolen skal forventes å ha, og hvorvidt de kan bebreides for ikke å ha handlet i samsvar med slik informasjon, til dels beror på hvor utbredt informasjonen er. Dersom skolen ikke kan for-

35 Jakhelln og Welstad (2012), s. 280

36 Ot.prp.nr.72 (2001 – 2002) s. 23

37 Ot.prp.nr.72 (2001 – 2002), s. 23

38 Rt-2012-146, avsnitt 50

21

ventes å kjenne til hvilke tiltak som er henholdsvis mest og minst effektive for å stanse en gitt situasjon, kan de neppe bebreides for å ha iverksatt de mindre effektive tiltak fremfor andre og mer effektive midler.

Selv om skolen kan bevise at den ikke faktisk hadde kjennskap til informasjonen, kan den likevel bebreides dersom den måtte forventes å ha kjennskap til den. I slike tilfeller kan skolen bebreides for å ikke ha skaffet seg slik kunnskap som den måtte forventes å ha.

Dette henger sammen med bestemmelsen i oppll. § 10-8, hvoretter skoleeieren har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten, og for å ha et system som gir de ansatte den nødvendige faglige og pedagogiske kunnskap i samsvar med utviklingen i skolen og sam- funnet. Dette innebærer et ansvar for å sørge for at skolen og de ansatte innehar den kompe- tansen som er nødvendig for å oppfylle pliktene etter § 9a-3 og opplæringsloven for øvrig.³⁹ Det kan utledes av det ovennevnte at for å ivareta plikten til å «arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø» etter § 9a-3, må skolen på anmodning fatte vedtak om iverksettelse av tiltak som er i samsvar med vel kjente retningslinjer, og som er vurdert under hensyn til bar- nets beste og barnets egne synspunkter.

39 Prop.57L (2016–2017), s. 23

22 4 ERSTATNINGSANSVARET

Det sentrale spørsmålet i skadeserstatningssaker, er hvorvidt skadelidte kan kreve økonomisk kompensasjon for skade som han/hun er påført som følge av skadevolders handlinger.

Utgangspunktet for vurderingen av kommunens erstatningsansvar i saker som gjelder det psy- kososiale skolemiljøet, må tas i de alminnelige erstatningsreglene sammenholdt med kapittel 2 i skadeserstatningsloven, jf. oppll. § 9a-8.

Erstatningsinstituttet bygger på to hovedhensyn; kompensasjonshensynet og prevensjonshen- synet. Kompensasjonshensynet bygger på tanken om at skadelidte skal stilles økonomisk som om skaden aldri hadde inntrådt. Prevensjonshensynet bygger på synspunktet om at risikoen for erstatningsansvar gir potensielle skadevoldere og tidligere erstatningsansvarlige insentiv til å handle forsvarlig, for på den måten å forsøke å unngå erstatningsansvar.⁴⁰

Etter alminnelige erstatningsregler må tre hovedvilkår være oppfylt for at det skal kunne ileg- ges erstatningsansvar; skadelidte må være påført en skade eller økonomisk tap, skadevolder må ved handling eller unnlatelse ha utvist den nødvendige skyld slik at det foreligger ansvars- grunnlag, og det må foreligge adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og ska- den/tapet. I den videre fremstillingen vil begrepet "handling" omfatte både aktive handlinger og unnlatelser.

I det følgende skal det redegjøres for kommunens erstatningsansvar i saker om psykososiale skolemiljøet.

4.1 SÆRLIG OM ARBEIDSGIVERANSVARET

Opplæringsloven henviser til skl. kapittel 2, som omhandler «Det offentliges og andre ar- beidsgiveres ansvar mv.», også kjent som arbeidsgiveransvaret.

Arbeidsgiveransvaret gjelder også for det offentlige som arbeidsgiver, jf. skl. §§ 2-1 (2) og (3). «Det offentlige» omfatter stat, kommune og fylkeskommune.⁴¹ Etter oppll. § 13-1 er of- fentlige grunnskoler kommunale, og det er kommunen som skal oppfylle retten til grunnsko- leopplæring etter opplæringslovens regler. Videre følger det av oppll. § 13-10 at kommunen har ansvaret for at kravene i opplæringsloven og forskrifter til denne blir oppfylt. Det er såle-

40 Kjelland (2016) s. 23

41 Askeland (2013) note 79

23

des kommunen som er skoleeier og dermed pliktsubjekt etter skl. § 2-1 ved brudd på opplæ- ringslovens regler.

Utgangspunktet for vurderingen av arbeidsgiveransvaret følger av skl. § 2-1. Det følger av bestemmelsens første ledd at;

«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidsta- kers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. An- svaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rime- lig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbei- det eller vervet.»

Kommunen har etter dette et objektivt ansvar for sine ansattes skadevoldende handlinger, for- utsatt at disse har handlet forsettlig eller uaktsomt og de øvrige erstatningsvilkår er oppfylt.

Skadelidte trenger således ikke å bevise noen skyld hos kommunen. Kravet om at skaden må være voldt forsettlig eller uaktsomt innebærer imidlertid et krav om at kommunens ansatte må ha utvist skyld for at kommunen skal kunne holdes ansvarlig etter skl. § 2-1.

Kommunen vil kunne holdes ansvarlig ved mobbing både fra elever og ansatte. Hvor det er elever som mobber, vil ansvaret knytte seg til de ansattes håndtering av situasjonen. Dersom ansatte mobber, vil kommunens ansvar være direkte tilknyttet de ansattes handlinger.

En forutsetning for at arbeidstakers skadevoldelse kan kreves erstattet hos arbeidsgiveren, er at skaden er voldt «under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren», jf.

ordlyden i § 2-1 (1), 1. Dette innebærer krav om både tidsmessig og saklig sammenheng mel- lom arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, og den skaden som er påbe- ropt.⁴²

Kravet om tidsmessig sammenheng innebærer at den erstatningsbetingende handlingen må være gjort i arbeidstiden for at det skal kunne konstateres erstatningsansvar etter arbeidsgi- veransvaret. Arbeidsgiveransvaret dekker ikke skader som arbeidstakeren volder borte fra arbeidsstedet i sin fritid.⁴³

42 Kjelland (2016), s. 226

43 NUT 1964:3, s. 20

24

I utgangspunktet innebærer dette at dersom en av skolens ansatt unnlater å gripe direkte inn i en mobbesituasjon som observeres på skoleveien etter skoletid/arbeidstid, kan kommunen ikke holdes ansvarlig for dette. Det vil etter min mening likevel kunne være grunnlag for å holde kommunen ansvarlig for unnlatt undersøkelse og varsling, da dette normalt vil fore- komme på skolen i skoletiden. Videre vil det innebære en undergraving av skolens ansvar dersom for eksempel en lærer som er kjent med mobbing på for eksempel skoleveien, ikke har ansvar for å følge opp saken.

Kravet om saklig sammenheng innebærer at skaden må skyldes atferd som ligger innenfor det som er rimelig å regne med. Dette følger motsetningsvis av skl. § 2-1 (1), 2., hvor det fremgår at arbeidsgiveransvaret ikke omfatter skade som skyldes at arbeidstakeren går «utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet».

Hvilken atferd som er «rimelig å regne med» varierer mellom ulike virksomheter, men det

«bør atskillig til av "uregelmessig" oppførsel av arbeidstakeren, for at arbeidsgiveren skal kunne gå fri for ansvar», jf. forarbeidene.⁴⁴

I rettspraksis er det lagt til grunn at mobbesituasjoner er omfattet av arbeidsgiveransvaret.

Dette følger for eksempel av Falken-dommen, som gjaldt erstatning ved mobbing på arbeids- plassen;

«(…) mobbing henger intimt sammen med arbeidssituasjonen, og [det er da] et natur- lig utgangspunkt at det kan pålegges ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. På denne bakgrunn kan det at mobbehandlingen er forsettlig, ikke i seg selv innebære at arbeidstakeren har gått utenfor det som er rimelig å regne med, med den følge at ar- beidsgiveren ikke blir ansvarlig.»⁴⁵

Altså har mobbing på arbeidsplassen en slik sammenheng med arbeidssituasjonen at det vil være naturlig å konstatere at det foreligger saklig sammenheng, også der hvor de ansattes kri- tikkverdige handlinger er forsettlige.

At mobbing i skolen også er omfattet av arbeidsgiveransvaret fremgår av Mobbedom II, hvor det uttales at;

44 NUT 1964:3, s. 45

45 Rt-1997-786 på s. 793

25

«Det er på det rene at skader som følge av mobbing omfattes av arbeidsgiveransva- ret.» (avsnitt 71)

Førstvoterende i Mobbedom II gikk imidlertid også lenger i omtalen av arbeidsgiveransvarets anvendelse på slike saker, og uttalte at;

«I vår sak er mobbere og offer ikke ansatte (…). Men [Falken-dommen] forutsetter, slik jeg leser den, mer generelt at langtidsskader etter mobbing kan medføre ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Dette gjelder naturligvis også der mobbere og of- fer er elever på samme kommunale skole, og hvor det gjøres gjeldende at det forelig- ger ansvarsbetingende forsømmelser og feil ved skolens håndering av mobbingen.»

Dette innebærer at kommunen vil kunne holdes ansvarlig for skolens håndtering av mobbing- en, også i tilfeller hvor mobbingen forekommer mellom elever, og hvor skadene har oppstått lenge etter mobbingens opphør.

Etter dette kan det legges til grunn at det som hovedregel kan anses å foreligge saklig sam- menheng etter skl. § 2-1 (1) mellom ansattes feil og forsømmelser i forbindelse med oppføl- ging av mobbesaker i grunnskolen, og langtidsskader som følge av mobbingen.

Etter § 2-1 (1) skal det ved vurderingen av kommunens erstatningsansvar tas hensyn til «om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt».

Dette er et uttrykk for at vurderingstemaet skal være om de ansatte i virksomheten eller tje- nesten samlet sett må anses å ha handlet uaktsomt eller forsettlig – det er således rom for å pålegge erstatningsansvar på grunnlag av kumulative feil. Videre er formuleringen ment som et signal om at det ikke forutsettes at skadevolder kan identifiseres i det enkelte tilfelle. An- svar etter skl. § 2-1 kan således ilegges på grunnlag av såkalte anonyme feil. ⁴⁶ Etter dette avhenger arbeidsgiveransvaret verken av at en enkelt person eller feil alene må ha forårsaket skaden, eller av at skadevolder må være identifisert eller identifiserbar.

At det skal tas hensyn til skadelidtes rimelige krav til virksomheten, kan også spille inn ved vurderingen av ansvarsgrunnlag. Dette omtales i kapittel 4.3.

46 NUT 1964:3, s. 20

26

4.2 KRAV OM SKADE OG ØKONOMISK TAP

Etter skl. § 2-1 er det et vilkår for erstatning at skadelidte har blitt påført en skade. Imidlertid kan ikke enhver skade kreves erstattet etter bestemmelsen. Det følger av skl. § 3-1 at erstat- ning for personskade skal dekke lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personska- den antas å påføre skadelidte i fremtiden. Dette innebærer at erstatning for personskade i ut- gangspunktet bare kan tilkjennes for skader som har påført skadelidte et økonomisk tap, og at oppfyllelse av vilkårene i skl. § 2-1 som hovedregel bare gir rett til erstatning for økonomiske tapsposter. Dette er typisk utgifter til behandling og tapt fremtidig inntekt. Det økonomiske tapet kan ha oppstått direkte i forbindelse med den skadevoldende handlingen, eller på et se- nere tidspunkt, jf. § 3-1 (1). Det er således ikke noe krav om at det foreligger et økonomisk tap på tidspunktet for rettens vurdering – også fremtidige tap kan kreves dekket. Det kreves særskilt hjemmel for å tilkjenne erstatning for ikke-økonomiske skader.⁴⁷ Erstatning for ikke- økonomiske tapsposter omtales nærmere nedenfor i kapittel 4.5.

4.3 ANSVARSGRUNNLAGET

Det er kommunen som er pliktsubjekt i erstatningssaker som gjelder det psykososiale skole- miljøet etter oppll. kapittel 9a, jf. det som er sagt om dette ovenfor i kapittel 4.1. Kommunens ansvar er objektivt, men erstatningsansvar forutsetter at skolen eller dens ansatte har opptrådt uaktsomt eller forsettlig. At arbeidsgiveransvar forutsetter skyld, innebærer at det er reglene om culpaansvar som kommer til anvendelse.

Uaktsomhet utgjør den nedre grensen for erstatningsbetingende skyld, jf. skl. § 2-1. Det sent- rale vurderingstemaet er således grensene for når de ansatte skal anses å ha handlet uaktsomt.

Det presiseres i denne forbindelse at både handlinger og unnlatelser kan medføre erstatnings- plikt. Dette følger av at plikter ofte innebærer påbud om aktiv handling. Overtredelse av slike plikter, vil således innebære en unnlatelse. Det følger av rimelighetshensyn og alminnelige betraktninger at slike overtredelser må kunne være erstatningsbetingende på lik linje med overtredelse av plikter som innebærer et forbud.

Spørsmålet blir hvorvidt det som er gjort i det konkrete tilfellet skal anses å være forsvarlig i forhold til de krav som må kunne stilles til at de ansatte, slik at de kan anses å ha opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet.

47 Hagstrøm og Stenvik (2015), s. 494

27

At det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. skl. § 2-1, innebærer en vurdering av hvilke krav som kan stilles til den konkrete virksomhet eller virksomhetstype. Dette vil kunne ha betydning for hvilken atferd som kan anses å være innenfor aktsomhetsnormen, og hvilken atferd som kan medføre erstat- ningsansvar.

Dersom det ikke kan stilles særlige krav til virksomheten det er snakk om i det aktuelle tilfel- let, kan det tenkes at det skal mer til for å konstatere erstatningsansvar enn for virksomheter hvor det er grunn til å stille særlige krav til aktsomhet.⁴⁸ Det vil være relevant å legge vekt på om den aktuelle virksomheten har karakter av å være en servicevirksomhet, eller om den til- byr en tjeneste som den enkelte borger har rett på. Dersom det er snakk om en tjeneste inne- bærer en rettighet for borgerne, skal det ofte mindre til for å konstatere erstatningsansvar enn hvor det er snakk om en tjeneste av mer frivillig art.⁴⁹ Grunnskoleopplæring er både en rettig- het og en plikt for alle barn, og på bakgrunn av dette foreligger det etter min mening ingen grunn til å stille mindre krav til aktsomheten på grunnlag av virksomhetens eller tjenestens art.

Av Høyesteretts uttalelser i Mobbedom II, fremgår det at grunnskolen ikke er en virksomhet som er av en slik art at det kan stilles særlige krav til aktsomheten.⁵⁰ Det er således den al- minnelige culpanormen som kommer til anvendelse når det skal vurderes om det offentlige kan pålegges erstatningsansvar i tilfeller hvor skoleelever er påført skade som følge av mob- bing i grunnskolen.

Høyesterett fremholder imidlertid at;

«Selv om det er de alminnelige regler som skal anvendes, følger det av § 2-1 nr. 1 at aktsomhetsnormen må tilpasses de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virk- somheten eller tjenesten.» (avsnitt 28)

At det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til skolen er tilside- satt, vil således likevel kunne ha betydning for vurderingen av skolens aktsomhet. Skoleelever må i alle fall kunne stille de krav som følger av rettighetene i barnekonvensjonen, grunnloven og opplæringsloven.

48 Ot.prp.nr.48 (1965–1966), s. 79

49 Kjelland (2016), s. 125

50 Rt-2012-146, avsnitt 28

28 4.3.1 CULPANORMEN

Ansvar etter den alminnelige culpanormen forutsetter at skadevolder har utvist atferd som avviker fra det som måtte forventes av ham. I erstatningsretten har det ved culpavurderingen vært vanlig å henvise til bonus pater familias-standarden. Det innebærer at man sammenligner skadevolders handlemåte med hvordan den gode familiefar, som er et uttrykk for en normal forsvarlig person, ville ha handlet i den gitte situasjon.⁵¹ I rettspraksis synes denne standarden å ha vært tillagt vekt ved at skadevolders atferd blir sammenlignet med hva som er vanlig fremgangsmåte på det feltet hvor det er voldt skade.⁵²

Hva som er vanlig fremgangsmåte kan normalt leses ut av hvilke regler og normer som gjel- der på det aktuelle feltet. Det synes derfor hensiktsmessig å redegjøre for atferdsnormers be- tydning, samt hvilke atferdsnormer som kan være relevante i saker som gjelder kommunens erstatningsansvar ved skader forårsaket av mobbing. Dernest vil de andre sentrale momentene ved culpavurderingen gjennomgås; handlingens skadeevne, skadeevnens synbarhet og hand- lingsalternativer. Endelig vil det gis en kort oversikt over de subjektive elementene som kan spille inn ved culpavurderingen i disse sakene. Betraktninger vedrørende handlingens nytte- verdi unnlates fra fremstillingen, da dette sjelden er relevant ved culpavurderingen i mobbe- sakene.

4.3.1.1 Atferdsnormer

Ved vurderingen av hva som er vanlig forsvarlig fremgangsmåte, vil det normalt kunne tas utgangspunkt i de regler og normer som gjelder på feltet hvor det er voldt skade. Disse kan betegnes som atferdsnormer.

I tilfeller hvor offentlige tjenestemenn unnlater å gripe inn i en gitt situasjon, er det en forut- setning for erstatningansvar at man befinner seg på et område hvor det offentlige er underlagt en atferdsnorm som gir plikt til å forsøke å avverge farer. Videre må det påvises at normbrud- det er rettsstridig, for at det skal være aktuelt å ilegge erstatningsansvar.⁵³

I saker hvor det skal vurderes om skolens ansatte har handlet uaktsomt ved håndteringen av en mobbesak, kan atferdsnormene leses ut fra lov- og forskriftsfestede regler, samt den kunnskap som de ansatte har om hvordan slike saker bør behandles. Disse normene vil normalt være egnet til å gi uttrykk for hva som er vanlig forsvarlig fremgangsmåte ved mobbesaker i sko-

51 Hagstrøm og Stenvik (2015), s. 68

52 Kjønstad (2005), s. 90

53 Kjelland (2016) s. 135–136

29

len. Det må legges til grunn at skolens plikter etter oppll. kapittel 9a, og retningslinjer som er gitt til forebygging av mobbing, er gitt for å avverge faren for skade hos elevene. De ansattes rettsstridige brudd på disse atferdsnormene vil således kunne føre til erstatningsansvar for kommunen.

For at man ved vurderingen av ansvarsgrunnlaget skal kunne legge vekt på en gitt atferds- norm, er det i utgangspunktet et krav at den aktuelle atferdsnormen er gitt for å verne skade- lidtes individuelle interesser.⁵⁴ Det må legges til grunn som klart at opplæringslovens regler og de retningslinjer som skolens ansatte er underlagt vedrørende håndteringen av mobbesaker, er gitt for å verne mobbeofferets individuelle rett til et godt psykososialt miljø. Disse vil der- for være relevante å legge vekt på ved vurderingen av hvorvidt skolens ansatte har utvist den nødvendige aktsomhet.

Selv om ikke alle disse normene følger direkte av loven, tjener de til beskyttelse av de samme individuelle interesser som kravet i opplæringsloven om et godt psykososialt skolemiljø. De sier også noe om hvilke krav skadelidte med rimelighet kan stille til tjenesten, jf. skl. § 2-1.

Det må derfor antas at også ulovfestede retningslinjer kan anses som atferdsnormer ved cul- pavurderingen, og at overtredelse av disse kan tale for at kommunen ilegges erstatningsan- svar.

Synspunktet om at atferdsnormene ikke behøver å være regulert i lov eller forskrift for å ha betydning for culpavurderingen, samsvarer med uttalelsen i Rt-2000-1991 (Stryn Skiheiser) vedrørende Norske Skiheiser Forenings bransjenormer;

«Slike alminnelig aksepterte normer vil normalt ha betydning for vurderingen av hvilke krav som kan stilles til virksomheten, jf. skadeserstatningsloven § 2-1» (s. 1994)

Det samme synes å være lagt til grunn i Mobbedom II, hvor et informasjonshefte ble trukket frem ved vurderingen av hvorvidt håndteringen av mobbesituasjonen var i samsvar med det som måtte forventes av skolen. Heftet var sendt ut av Kirke- og undervisningsdepartementet til alle grunnskoler i landet, og ga blant annet informasjon om hvilke tiltak som var egnet til å avhjelpe ulike mobbesituasjoner. Retten uttalte at;

«Spørsmålet er (…) om strategien, slik den ble praktisert i As tilfelle, var forsvarlig ut fra de retningslinjer og den kunnskap man den gang hadde.» (avsnitt 54)

54 Kjelland (2016), s. 124