Arbeidsulykkesbegrepet
En analyse av retts- og forvaltningspraksis om løfteskader
Kandidatnummer: 691 Leveringsfrist: 25. april 2018 Antall ord: 17936
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema for oppgaven ... 1
1.2 Problemstillinger og perspektiv ... 2
1.3 Avgrensninger og presiseringer ... 2
1.4 Rettskilder ... 3
1.5 Begrepsbruk ... 5
1.6 Den videre disposisjonen ... 5
2 GENERELT OM ARBEIDSULYKKESBEGREPET ... 7
2.1 Bakgrunn og hensyn... 7
2.2 Folketrygdloven § 13-3 første og andre ledd ... 8
2.3 Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a... 9
2.4 Forholdet mellom bestemmelsene ... 10
2.5 Prosessuelle forhold ... 10
3 DET MARKERTE ULYKKESBEGREPET ... 12
3.1 En ytre begivenhet ... 12
3.2 En øyeblikkelig og uforutsett hendelse ... 14
3.3 Deloppsummering ... 16
4 DET AVDEMPEDE ULYKKESBEGREPET ... 17
4.1 Tidsaspektet ... 17
4.2 En ytre begivenhet ... 18
4.3 Ulykkesmomentet ... 19
4.3.1 Løft av spesielt tunge gjenstander ... 22
4.3.2 Løft av gjenstander med uventet vekt... 25
4.3.3 Løft som ligger utenfor arbeidstakerens normale arbeidsoppgaver ... 27
4.3.4 Løft i en vanskelig arbeidsstilling ... 31
4.3.5 Andre ugunstige omstendigheter ... 35
4.4 Deloppsummering ... 36
4.5 Grensen mot belastningslidelser ... 36
5 UTVALGTE TYPETILFELLER ... 38
5.1 Utvalg av typetilfeller ... 38
5.2 Løft av gjenstander som veide mer enn forventet ... 38
5.3 Løft av gjenstander som ledd i arbeidsgivers flytting ... 40
ii
5.4 Løft av svært tunge gjenstander ... 42
5.5 Løft av gjenstander i vanskelige omgivelser... 44
6 SAMLEDE BETRAKTNINGER ... 46
6.1 Oppsummering ... 46
6.2 Refleksjoner ... 47
7 REFERANSELISTE ... 49
7.1 Litteratur... 49
7.2 Lover ... 50
7.3 Forarbeider ... 51
7.4 Høyesterettsdommer ... 51
7.5 Underrettsdommer ... 51
7.6 Trygderettskjennelser ... 52
7.7 Nemndspraksis ... 53
7.8 Rundskriv ... 53
7.9 Nettsider ... 53
1
1 INNLEDNING
1.1 Tema for oppgaven
Tema for oppgaven er arbeidsulykkesbegrepet i folketrygdloven1 (ftrl.) og yrkesskade- forsikringsloven2 (ysfl.).
For en skadelidt arbeidstaker vil det være en fordel å få skaden eller sykdommen godkjent som en yrkesskade, da slik skade gir bedre rettigheter og større kompensasjon. Arbeidstakere har i dag, i tillegg til å kunne kreve erstatning direkte fra arbeidsgiver, to muligheter for å kreve erstattet det tap vedkommende har lidt som følge av en yrkesskade. Den ene ordningen finnes i folketrygden. Den andre ordningen er ved en obligatorisk skadeforsikring som alle arbeidsgivere må tegne. Disse to sporene er regulert i henholdsvis folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.
Begge lovene har bestemmelser som konkretiserer hvilke skader og sykdommer som gir rett til ytelser og erstatning. En sentral bestemmelse i hver lov omhandler situasjonen hvor skaden skyldes en arbeidsulykke. Det er disse tilfellene som primært går under betegnelsen yrkesskade. Vilkåret arbeidsulykke må, sammen med vilkårene om skade eller sykdom påført i arbeidet samt årsakssammenheng, være oppfylt for at det skal foreligge en yrkesskade.
Oppgaven vil omhandle innholdet i vilkåret arbeidsulykke og jeg vil konsentrere fremstillingen om de tilfellene der skaden har skjedd ved løft av gjenstander.
Statistisk sentralbyrå oppgir at det i 2016 ble rapportert 22 459 arbeidsulykker og 45 prosent av disse resulterte i et fravær på minst fire dager.3 Dette resulterer i store kostnader for det norske samfunn. Vurderingen av hva som skal til for at det foreligger en arbeidsulykke etter loven, er en aktuell og viktig problemstilling for alle som er i arbeid, for forsikringsselskaper og for den norske stat.
Generell juridisk litteratur om folketrygdloven behandler arbeidsulykkebegrepet, men i begrenset utstrekning. Litteratur om yrkesskadeforsikring inneholder mer omfattende drøftelser av arbeidsulykkesbegrepet, men beskrivelsene av hvilke typer skade som fører til at det foreligger en arbeidsulykke, er kortfattede og fremstillingene ligger noe tilbake tid. På bakgrunn av dette og at jeg ikke har funnet noen bred fremstilling av retts- og
1 Lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd.
2 Lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring.
3 Se Statistisk sentralbyrå (2017).
2
forvaltningspraksis om løfteskader, er siktemålet med oppgaven å foreta en analyse av denne praksis.
1.2 Problemstillinger og perspektiv
Oppgaven omfatter to problemstillinger. For det første vil jeg undersøke hvilke momenter som er av betydning og hvordan de vektlegges, når det i retts- og forvaltningspraksis avgjøres om en skade etter løft av en gjenstand er en følge av en arbeidsulykke.
For det andre vil jeg se om analysen av retts- og forvaltningspraksis gir grunnlag for å gruppere lignende faktiske hendelser i typetilfeller, som kan si noe om hvordan fremtidige hendelser vil bli vurdert ved avgjørelsen av om det foreligger en arbeidsulykke.
Oppgaven er skrevet med et rent juridisk perspektiv da den tar sikte på å beskrive rettstilstanden på området.
1.3 Avgrensninger og presiseringer
Oppgaven vil ikke behandle spørsmålet om ulykken skjedde i arbeid. Denne delen hører naturlig hjemme i en oppgave om dekningsområdet etter ysfl. § 10, der drøftelsen dreier seg om skaden er påført arbeidstakeren mens vedkommende er «i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden», eller etter ftrl. § 13-6, der drøftelsen vil være om arbeidstaker er yrkesskadedekket. Dette holdes utenfor analysen fordi det utgjør et eget tema.
Fremstillingen er begrenset til skader ved løft av gjenstander. Løft av personer holdes utenfor av plasshensyn. Hva som for øvrig omfattes av skade og sykdom i bestemmelsenes forstand, og årsakssammenhengen mellom arbeidsulykken og skaden eller sykdommen, vil ikke bli gjenstand for behandling. Det vil bli for omfattende å inkludere dette i oppgaven.
Avgrensningene ovenfor vil kunne trekkes inn i den utstrekningen det er nødvendig for å sette analysen av løfteskader inn i et helhetlig perspektiv. Retts- og forvaltningspraksis som ikke gjelder løfteskader vil bli trukket inn til nødvendig belysning av oppgavens tema.
Det presiseres at det er innholdet i arbeidsulykkesbegrepet som behandles. Det skilles ikke mellom saker etter folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.
3 1.4 Rettskilder
Arbeidsulykkebegrepet er lovfestet i ftrl. 13-3 andre ledd og i ysfl. § 11 første ledd bokstav a.
Definisjonen er bare lovfestet i ftrl. § 13-3 andre ledd, men skal forstås på samme måte i begge lover.4
Lovforarbeidene gir noe veiledning om innholdet i begrepet. De viktigste forarbeidene til folketrygdloven er NOU 1990:20 «Forenklet folketrygdlov» og Ot.prp. nr. 29 (1995-96) «Om ny lov om folketrygd (folketrygdloven)». Tilsvarende er NOU 1988:6 «Erstatning og forsikring ved yrkesskade» og Ot.prp. nr. 44 (1988-89) «Om lov om yrkesskadeforsikring» de sentrale forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven. Forarbeidene er benyttet for å belyse noen særlige spørsmål, men gir begrenset veiledning ved besvarelse av oppgavens problem- stillinger. Forslag til en ny lov om arbeidsskadeforsikring har også uttalelser som er trukket inn der det er naturlig.5
Innholdet av ulykkesbegrepet er utviklet gjennom retts- og forvaltningspraksis. Etter vedtakelsen av folketrygdloven, er det nærmere innholdet i definisjonen i ftrl. § 13-3 andre ledd ytterligere konkretisert og avklart gjennom noen sentrale høyesterettsdommer. Disse er særlig Skygge (Rt. 2005 s. 1757), Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642), Palle (Rt. 2007 s. 882) og Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626)6. Arbeids- og Velferdsetaten (NAV) viser til nettopp disse fire dommene som avklarende i sitt rundskriv om yrkesskadedekning.7 Det er kun Palle (Rt. 2007 s. 882) som omhandler en løfteskade, men høyesterettsdommers betydelige vekt som rettskilde gjør at prinsipielle uttalelser i øvrige avgjørelser også har relevans for saker om løfteskader.8
Det foreligger få høyesterettsavgjørelser om skader ved løft av gjenstander, men en rekke lagmannsrettsavgjørelser. Lagmannsrettens avgjørelser har mindre rettskildemessig vekt enn høyesterettsavgjørelser,9 men illustrerer hvordan saker om løfteskader er vurdert i praksis.
Oppgaven omfatter derfor et antall lagmannsrettsavgjørelser som belyser temaet.
4 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89.
5 Prop. 193 L (2012–2013).
6 I Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626, avsnitt 32) viser Høyesterett særlig til Skygge (Rt. 2005 s. 1757), Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642) og Palle (Rt. 2007 s. 882) om innholdet i arbeidsulykkebegrepet.
7 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 25.
8 Se Eckhoff (2001) s. 159.
9 Se Eckhoff (2001) s. 159.
4
Arbeidsulykkebegrepet var gitt et innhold gjennom trygderettspraksis i mange år før vedtakelsen av folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven.10 Høyesterett ga i Skygge (Rt.
2005 s. 1757) uttrykk for at Trygderettens praksis fra før vedtakelsen av folketrygdloven i 1997 må tillegges «stor vekt» for forståelsen av ulykkesbegrepet, fordi folketrygdlovens definisjon var ment å lovfeste tidligere praksis i Trygderetten (se avsnitt 44). Om Trygde- rettens avgjørelser etter vedtakelsen av folketrygdloven uttalte Høyesterett at de må tillegges vekt når de representerer en «fast og konsistent praksis», mens uttalelser i enkeltavgjørelser kan ikke «tillegges selvstendig rettskildemessig betydning» (avsnitt 45). Det foreligger et betydelig antall trygderettsavgjørelser om skader ved løft av gjenstander og disse utgjør en sentral del av oppgaven.
NAVs rundskriv R13-00-L17 gjelder yrkesskadedekning og har i sitt punkt 3 en omfattende beskrivelse av innholdet av og gjeldende retts- og forvaltningspraksis om arbeidsulykkebegrepet.11 Praksis om løfteskader er beskrevet i rundskrivet punkt 3.4.12 I den utstrekning rundskrivet beskriver en fast trygderetts- og forvaltningspraksis, vil denne ha vekt som beskrevet av Høyesterett i Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 45). Rundskrivet er derfor benyttet i klarleggingen av vilkårene i arbeidsulykkebegrepet og som støtte i innhentingen av relevante avgjørelser.
Juridisk litteratur har begrenset rettskildemessig vekt,13 men der litteraturen bidrar til forståelse av temaet, er denne benyttet. Den nyere litteraturen begrenser seg til artikler som analyserer og kommenterer de sentrale høyesterettsdommene nevnt foran.
Lovdata er benyttet for å finne retts- og forvaltningsavgjørelsene om løfteskader. Først ble det gjort søk etter høyesterettsavgjørelser om arbeidsulykkebegrepet, som resulterte i 83 treff.14 Deretter ble det gjort avanserte søk i basene for underrettene og Trygderetten for å finne avgjørelser om løfteskader etter arbeidsulykker, som resulterte i totalt 460 treff.15 Gjennomgangen av disse viste at noen avgjørelser gikk igjen. Jeg har valgt ut 64 avgjørelser, som i det vesentlige gjelder skader etter løft av gjenstander. Det er lagt mindre vekt på
10 Se Kjønstad (2007a) s. 593.
11 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 24.
12 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 27-31.
13 Se Eckhoff (2001) s. 270.
14 Søk på Lovdata: HRA – emne 1: «arbeidsulykke».
15 Søk på Lovdata: LRSIV og TRSIV – emne 1: «arbeidsulykke», emne 2: «løft», emne 3: «markert». LRSIV og TRSIV – emne 1: «arbeidsulykke», emne 2: «løft», emne 3: «avdempede». TRR – emne 1: «arbeidsulykke», emne 2: «løft», emne 3: «markert». TRR – emne 1: «arbeidsulykke», emne 2: «løft», emne 3: «avdempede».
5
avgjørelser av Finansklagenemnda (FinKN), som er rådgivende.16 Bare én avgjørelse av FinKN er tatt med i oppgaven.
Grunnet oppgavens problemstillinger vil den i det vesentlige bygge på retts- og forvaltningspraksis.
1.5 Begrepsbruk
Begrepet «arbeidsulykke» brukes om hendelser både under folketrygdloven og yrkesskade- forsikringsloven. Betegnelsen «ulykkesbegrepet» brukes om «arbeidsulykkesbegrepet» der det står sammen med «det markerte» eller «det avdempede», se punkt 2.2.
Oppgaven er avgrenset til «skader ved løft av gjenstander». I en del sammenhenger vil betegnelsen «løfteskader» bli benyttet av språklige grunner, uten at dette tilsikter en endring.
Begrepene «arbeidstaker» og «skadelidte» brukes om hverandre og brukes uavhengig av om skaden vurderes under folketrygdloven eller yrkesskadeforsikringsloven.
1.6 Den videre disposisjonen
I kapittel 2 vil jeg kort beskrive bakgrunnen for og hensynene bak reglene om yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring. Jeg vil også presentere bestemmelsene og forholdet mellom dem.
I kapittel 3 vil jeg se på hvilke momenter som anses relevante og hvilken vekt disse tillegges når domstolene og forvaltningen vurderer om det foreligger en løfteskade som omfattes av det markerte arbeidsulykkebegrepet. Tilsvarende vil kapittel 4 inneholde en analyse av de momenter som tillegges betydning under det avdempede arbeidsulykkebegrepet.
Da arbeidsulykkesbegrepet deles i et markert og et avdempet ulykkesbegrep, er det naturlig at analysen av retts- og forvaltningspraksis om løfteskader i den videre fremstillingen foretas med utgangspunkt i dette skillet. Hvert kapittel vil ta utgangspunkt i vilkårene som må være oppfylt for at det skal foreligge en arbeidsulykke.
16 Se Brynildsen (2014) s. 762
6
Deretter vil jeg i kapittel 5 se om analysen av retts- og forvaltningspraksis gir grunnlag for å gruppere faktiske hendelser i typetilfeller, som kan si noe om sannsynligheten for at disse tilfellene fører til ytelser etter folketrygdloven og til erstatning etter yrkesskadeforsikrings- loven.
I et avsluttende kapittel 6 vil jeg gi noen samlede betraktninger.
Kursiveringer i oppgaven er gjort av meg, med mindre annet fremgår av sammenhengen. Jeg har brukt etablerte populærnavn på de avgjørelsene der dette finnes. Der avgjørelsene ikke har slike navn, har jeg selv navngitt dem med utgangspunkt i avgjørelsenes kjennetegn. Kalle- navnene er skrevet i kursiv, som for eksempel «Skygge (Rt. 2005 s. 1757)». Personnavn er ikke benyttet av personvernhensyn.
7
2 GENERELT OM ARBEIDSULYKKESBEGREPET
2.1 Bakgrunn og hensyn
Fra slutten av 1800-tallet har yrkesskadetrygden blitt etablert og utvidet gjennom flere forskjellige lover,17 herunder ulykkesforsikringsloven 189418, yrkesskadetrygdloven19 og folketrygdloven 196620. Det var lenge vanskelig for arbeidstaker å kreve erstatning av arbeidsgiver på vanlig erstatningsrettslig grunnlag.21 En lovendring i 1976 gjorde dette lettere.22
Etter dette eksisterte det to ulike ordninger for å få erstatning for yrkesskader;
yrkesskadetrygd etter folketrygdloven 1966 og vanlige erstatningsrettslige regler. I 1997 ble den nye folketrygdloven vedtatt og reglene om yrkesskader ble der til ftrl. kapittel 13. Etter ftrl. § 13-1 er formålet «å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem».
Kjønstad har beskrevet formålet bak yrkesskadetrygden som «å erstatte skade som skyldes selve arbeidet eller den spesielle risiko dette medfører.»23
Til tross for at det fantes to muligheter for å kreve erstatning for yrkesskade, var det ikke enkelt å nå frem med et erstatningssøksmål mot arbeidsgiver og flere rettsaker på 1980-tallet førte ikke frem for arbeidstakerne.24 Dessuten var nivået på yrkesskadetrygden lavt og dekket ikke det fulle tapet.25 Dette ledet til Ot.prp. nr. 44 (1988–89), der Justisdepartementet tok utgangspunkt i at situasjonen for arbeidstakerne var utilfredsstillende.26 Departementet anførte flere hensyn for forslaget om objektive regler for erstatning for yrkesskade.27 Det var ikke rettferdig at arbeidstaker skulle bære følgene av en skade når arbeidet ble utført for arbeids- giver og samfunnet. I tillegg ble det lagt vekt på at dersom arbeidstaker fikk erstatning for skaden uten å måtte påvise skyld hos arbeidsgiver, ville dette «forebygge konflikter på
17 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 10-11.
18 Lov 23. juli 1894 nr. 6 om Ulykkesforsikring for Arbeidere i Fabriker m.v.
19 Lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.
20 Lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.
21 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 10.
22 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 10 og lov 13. februar 1976 nr. 1 om endringer i erstatningslovgivningen m.m. for så vidt angår erstatning ved yrkesskader.
23 Se Kjønstad (2007a) s. 584.
24 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 5.
25 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 5.
26 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 5.
27 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 5.
8
arbeidsplassen.» Deretter ble det anført at slike regler ville «fremme likhet» blant arbeids- takerne. Endelig ble det vist til at bestemmelsene kunne ta «sikte på forebyggelse av skade.»
Denne proposisjonen ledet frem til yrkesskadeforsikringsloven. Loven innebærer at alle arbeidsgivere er pliktig til å tegne yrkesskadeforsikring hos et forsikringsselskap for sine arbeidstakere, jf. ysfl. § 3. Rettstilstanden er nå at arbeidstaker kan kreve erstatning for yrkesskader fra folketrygden, fra forsikringsselskapet eller fra arbeidsgiver.
Systemet med yrkesskadetrygd og yrkesskadeforsikring medfører at arbeidstaker må fremme krav både hos NAV og hos forsikringsselskapet.28 Kravet kan bli avgjort forskjellig, selv om vilkårene tilsynelatende er de samme.29 Arbeidsdepartementet fremmet derfor i 2013 en proposisjon om lov om arbeidsskadeforsikring hvor de to ordningene skulle inkorporeres i én ny lov.30 Proposisjonen bygget på synspunktet om at systemet lenge hadde «vært ansett som unødig komplisert, uoversiktlig og krevende å forholde seg til for alle parter.»31 Lovforslaget ble imidlertid trukket tilbake, samtidig som det ble varslet en ny vurdering av reglene og et
«forslag til reform på yrkesskadeområdet.»32
Det foreligger per april 2018 ikke noe nytt forslag til endring av ordningene.33
2.2 Folketrygdloven § 13-3 første og andre ledd
Ftrl. § 13-3 andre ledd lyder:
«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»
I proposisjonen til folketrygdloven er det under kommentarene til § 13-3 uttalt at
«bestemmelsen avløser gjeldende lov § 11-4 nr. 1...».34 Definisjonen i andre ledd var ny og
28 Prop. 193 L (2012–2013) s. 8.
29 Prop. 193 L (2012–2013) s. 8.
30 Prop. 193 L (2012–2013) s. 5.
31 Prop. 193 L (2012–2013) s. 8.
32 Meld. St. 6 (2013–2014).
33 Regjeringen (2018).
34 Ot.prp. nr. 29 (1995–96) s. 130.
9
det het samme sted at «[b]estemmelsen svarer til den definisjon som legges til grunn i praksis i dag.» Det kan etter dette legges til grunn at tidligere retts- og forvaltningspraksis har betydning for forståelsen av bestemmelsen, slik det fremgår av Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 46).
Om hovedregelen i andre ledd første punktum har Kjønstad formulert det slik at den
«skadevoldende hendelsen må ha skjedd uventet eller uforutsett og ha oppstått med en viss plutselighet, slik at det foreligger en ulykkeshendelse med et markert ulykkesmoment».35 Det er dette som omtales som «det markerte arbeidsulykkesbegrepet».36
Det er ikke bare de klare ulykkestilfellene som kan anses som arbeidsulykker etter folketrygdloven. Bestemmelsen andre punktum utvider anvendelsesområdet, slik at også yrkesskader som skyldes hendelser som ikke ligger i kjernen av et ulykkesbegrep, dekkes. Det tas her sikte på skader som følge av «ekstraordinær belastning eller påkjenning som ligger utenfor rammen av en normal arbeidsprestasjon i yrket,...».37 Disse skadene skyldes ikke en hendelse som normalt kategoriseres som ulykke, men lovgiver og domstolene har sett på disse skadene som like erstatningsberettigede som rene ulykkesskader. Bestemmelsen i ftrl. § 13-3 andre ledd andre punktum betegnes som «det avdempede arbeidsulykkesbegrepet».38
2.3 Yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a
I ysfl. § 11 første ledd bokstav a heter det:
«Yrkesskadeforsikringen skal dekke
a) skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade)».
Yrkesskadeforsikringsloven inneholder i motsetning til folketrygdloven ingen definisjon av hva som regnes som arbeidsulykke. I forarbeidene til loven § 11 heter det at «[o]rdlyden er den samme som i folketrygdloven § 11-4 nr 1 og skal også forstås på samme måte.»39
35 Se Kjønstad (2007a) s. 593.
36 Prop. 193 L (2012–2013) s. 57.
37 Se Kjønstad (2007a) s. 594.
38 Prop. 193 L (2012–2013) s. 57.
39 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) s. 89.
10 2.4 Forholdet mellom bestemmelsene
Den tidligere folketrygdlov 1966 § 11-4 er etter lovendring erstattet av ftrl. § 13-3, som i motsetning til den tidligere lov inneholder en definisjon av arbeidsulykkesbegrepet, se punkt 2.2.
Spørsmålet om det nærmere innholdet av begrepet arbeidsulykke i ysfl. § 11 første ledd bokstav a etter denne lovendringen, var oppe til behandling for Høyesterett i Skygge (Rt. 2005 s. 1757). Høyesterett kom i avsnitt 37 til at «[s]iden lovgiverne har forutsatt at yrkesskade- forsikringens arbeidsulykkebegrep skal være det samme som i folketrygdloven, må folketrygdlovens definisjon også legges til grunn i forhold til yrkesskadeforsikringsloven.»
Høyesterett gjentok denne rettsoppfatningen i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 32) og i Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646, avsnitt 32). Etter dette skal arbeidsulykke forstås på samme måte i de to lovene.
2.5 Prosessuelle forhold
Systemet med to ordninger, yrkesskadeforsikring og yrkesskadetrygd, medfører at den prosessuelle fremgangsmåten avhenger av om kravet skal føre til forsikringsutbetaling eller trygd. Kravet fremsettes forskjellige steder, og ulike regler gjelder for adgangen til over- prøving.
Krav om erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven fremsettes for det forsikringsselselskapet der forsikringen er tegnet. Kravet foreldes tre år etter «utløpet av det kalenderår da arbeids- takeren fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om det forhold som begrunner kravet», jf. ysfl. § 15. Skadelidtes medvirkning kan føre til reduksjon i eller bortfall av erstatningen, jf. ysfl. § 14.
Skadelidte har mulighet til å bringe saken inn for Finansklagenemnda, som avgir rådgivende uttalelser.40 Avslag fra forsikringsselskapet kan bringes inn for tingretten til prøvelse ved vanlig søksmål. Anke skjer til lagmannsretten, og eventuelt videre til Høyesterett, etter vanlige prosessuelle regler.
40 Se Brynildsen (2014) s. 762.
11
Krav om yrkesskadetrygd følger reglene i ftrl. kapitlene 13 og 21. Melding om yrkesskade skal gis av arbeidsgiver, eventuelt av skadelidte hvis arbeidsgiver forsømmer seg, jf. ftrl. § 13-14. Fristen for fremsettelse av kravet er normalt ett år etter ulykken, men det kan gjøres unntak, jf. ftrl. § 13-14. Kravet sendes det lokale NAV kontor og behandles etter de detaljerte reglene i loven kapittel 21. Vedtak kan påklages til NAV Klageorgan og ankes videre til Trygderetten. Behandlingen i Trygderetten følger reglene i trygderettsloven41. Skadelidtes uaktsomme medvirkning utelukker ikke dekning.42
Det har i teorien vært diskutert om Trygderetten skal anses som en domstol eller et forvaltningsorgan.43 Til tross for mange likheter med en domstol, antas det at Trygderetten formelt sett er et forvaltningsorgan.44 Trygderetten avgjør en sak ved kjennelse, jf.
trygderettsloven § 21. Kjennelsen kan bringes inn for lagmannsretten ved søksmål, jf.
trygderettsloven § 26, og ankes videre til Høyesterett etter vanlige prosessuelle regler.
41 Lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten.
42 Se Kjønstad (2007a) s. 594.
43 Se Øie (1994) s. 93-100.
44 Se Øie (1994) s. 96 og Kjønstad (2007a) s. 816.
12
3 DET MARKERTE ULYKKESBEGREPET
For at det skal foreligge en markert arbeidsulykke, må arbeidstakeren etter ftrl. §13-3 andre ledd første punktum ha vært utsatt for «en plutselig eller uventet ytre hending».
3.1 En ytre begivenhet
En naturlig språklig forståelse av ordlyden i kravet om en «ytre hending» er at det må ha skjedd noe utenfor den skadelidte arbeidstakeren selv. I Skygge (Rt. 2005 s. 1757) er dette vilkåret nærmere beskrevet. Saken handlet i hovedsak om det avdempede ulykkesbegrepet, men har også generelle uttalelser. Høyesterett fremholdt at «[m]ed ‘ytre’ siktes i denne forbindelse til at det må ha skjedd noe utenfor den skadedes legeme» (avsnitt 47). Høyesterett refererte videre til Selmer, der det presiseres at det ikke er nødvendig at «hendelsen skal ha inntruffet helt uavhengig av den forsikredes person.»45 Selmer påpeker at skadelidte av naturlige årsaker må ha vært involvert for å bli skadet og at vilkåret vil være oppfylt selv der
«hans kropp er det eneste som beveger seg i hendelsesforløpet...».46 I alle tilfeller vil vilkåret innebære at det er noe utenfor arbeidstakers kropp som fører til skaden.
Et tilfelle av «ytre hending» finnes i Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642), der en profesjonell fotballspiller ble skadet ved en kraftig takling bakfra. Andre klare eksempler vil være tilfeller der arbeidstakeren treffes av en gjenstand som faller ned, en eksplosjon eller der grunnen svikter under bena på arbeidstakeren.
En skade etter løft av en gjenstand vil som oftest være et resultat av en ren kraftanstrengelse hos arbeidstaker.47 Det vil ikke foreligge noen «ytre hending» og skaden faller da ikke under det markerte ulykkesbegrepet. De fleste skadene av denne type vurderes etter det avdempede ulykkesbegrepet, se kapittel 4. Men i noen tilfeller har hendelsen et ytre element, slik at retten har kommet til at den skal vurderes som en markert ulykkeshendelse. I Brannøvelse (LH- 2008-185235), som gjaldt løft av en kanne fylt med sand, ble en markert hendelse eksemplifisert som «at arbeidstakeren falt, skled, ble truffet av en gjenstand eller lignende.»
I noen tilfeller hvor arbeidstakeren har blitt skadet som følge av et løft, har domstolene lagt vekt på at arbeidstakeren i forbindelse med løftet har mistet taket på gjenstanden og vurdert
45 Se Selmer (1982) s. 257.
46 Se Selmer (1982) s. 257.
47 Se Gaarder (2012) s. 130.
13
dette som en «ytre hending». I Potetkasse (LF-2016-183978) mistet en butikkmedarbeider taket i en kasse da han skulle løfte den ned fra en pall. Lagmannsretten kom til at selv om det ble lagt til grunn at gjenstanden ikke hadde truffet arbeidstakeren etter at han mistet taket, «så hadde likevel hendelsen et skadepotensiale pga kassens vekt, fallet mot gulvet og at A holdt fast i kassen da den falt.» Hendelsen ble ansett som en markert arbeidsulykke.
Flertallet i Slakterimedarbeider (LA-2010-114134) sluttet seg til tingrettens oppfatning om at dersom løftet i seg selv hadde påført arbeidstakeren smertene, ville han ikke hatt krav på erstatning. Slakterimedarbeideren mente at han hadde blitt skadet under et løft av en slakteribakke hvor taket glapp og han deretter fikk en vridning i armen i forsøket på å unngå at bakken falt i gulvet. Flertallet la dette til grunn ved vurderingen og kom til at det forelå en
«ytre hending». Reol (LE-2017-17179) gjaldt et løft hvor arbeidstaker hevdet at skaden skyldtes at kollegaen, som han utførte løftet sammen med, «mistet taket». Lagmannsretten fant ikke dette bevist og fremholdt at det ikke forelå «en arbeidsulykke i lovens forstand når det ikke kan legges til grunn at det forekom noe glipptak fra makkerens side.»
Trygderetten kom i Krabbeklør (TRR-2007-688) til at hendelsen skulle vurderes som en arbeidsulykke. Det ble lagt «avgjørende vekt på at kassen uventet glapp for Ap, og at hun instinktivt gjorde et rykk for å fange den, slik at den ikke skulle falle i gulvet.» Retten henholdt seg til tidligere praksis fra Trygderetten og fremholdt at denne «klart» har ansett det å miste taket på gjenstander som «et ulykkesmoment».
Et annet moment domstolene har ansett som relevant i vurderingen av om det foreligger en
«ytre hending», er om arbeidstaker har sklidd under løftet. I Sveisemontør (LB-2003-10012) fant lagmannsretten det bevist at da en montør løftet et sveiseapparat på mellom 30 og 40 kg, mistet han balansen fordi han «tråkket på en ujevnhet i underlaget han gikk på». Dette førte til store ryggsmerter. Hendelsen ble godkjent som arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikrings- loven. Retten tilføyde at etter «rettspraksis og teori stilles det ikke strenge krav til ulykkesmomentet ved tunge løft».
Kumlokk (TRR-2004-4269) gjaldt en sak hvor arbeidstaker hadde blitt skadet da han skulle løfte et kumlokk som lå i en skråning. Lokket satt fast på grunn av frost og arbeidstakerens ben skled ut til siden da lokket løsnet fra kummen. Han følte smerter i ryggen med en gang. I vurderingen av om det forelå en arbeidsulykke etter folketrygdloven, uttalte retten at det var
«det forhold at han skled som utløste hendelsen.» Dette ble betegnet som en «plutselig ytre hending». Løftet var ikke alene tilstrekkelig som ulykkesmoment. Det må foreligge en hending i tillegg til kroppens egen anstrengelse ved å løfte. Hendelsen oppfylte kravene til arbeidsulykke.
14
Momentet om at skadelidte har sklidd under løftet, kom også til uttrykk i Instrumentrør (TRR-2005-976). Hendelsen ble ikke ansett som en markert arbeidsulykke og retten uttalte i denne sammenheng at det ikke er «opplyst om at det under løftet AP foretok, skjedde noe spesielt så som at han skled, at rørene kom ut av kontroll eller lignende.»
Enkelte andre momenter kan også tilfredsstille kravet om en «ytre hending». I Vindkast (LE- 2015-52320) behandlet lagmannsretten en sak hvor skadelidte hadde fått en vridning da han løftet et rørelement. Retten uttalte at skaden ikke bare var en følge av et løft, «men vel så mye at stangen ble tatt av et vindkast slik at han sto i fare for å glippe den.» Det var fare for at kollegene ville blitt skadet om røret falt ned og skadelidte gjorde det han kunne for å unngå dette. Retten mente at det forelå «tilstrekkelig skadegjørende potensial» da vinden tok tak i røret og førte til vridningen.
Gulating lagmannsrett drøftet i Gjerdepanel (RG 2005 s. 1330) en sak hvor en arbeidstaker skulle bære et gjerdepanel med en kollega. Da panelet under bæring kom ut av balanse, forsøkte arbeidstakeren å rette opp dette med den konsekvens at han skadet ryggen. Retten fant at hendelsen ikke falt under det markerte ulykkesbegrepet og uttalte i den sammenheng at
«ingenting tyder på at verken panelet eller de som bar ble truffet av noen fallende gjenstand, slag, sammenstøt med vegg eller lignende.» Uttalelsen viser at dersom arbeidstaker blir skadet under et løft, vil også andre typer ytre påvirkning kunne være et moment i vurderingen.
Dersom det er løftet alene som forårsaker en skade på den som løfter, foreligger det ikke et element av en «ytre hending». Det er anstrengelsen ved løftet som fører til skade hos den som løfter, og for at kravet til en ytre hending skal være oppfylt, må det foreligge «noe som innvirker skadelig på den forsikredes kropp, og som en utenforstående kan iaktta.»48 Den omstendighet at arbeidstakeren mister taket på gjenstanden under løftet, har retten i flere tilfeller ansett som tilstrekkelig til at hendelsen faller under det markerte ulykkesbegrepet.
Også tilfeller hvor løfteren sklir er ansett på samme måte.
3.2 En øyeblikkelig og uforutsett hendelse
Ordlyden «plutselig eller uventet» synes å innebære at dette er to alternative vilkår. Det følger imidlertid av Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642) at kravet skal lese som «plutselig og uventet»
(avsnitt 29). Dette er i tråd med praksis fra før vedtakelsen av ftrl. § 13-3 andre ledd, slik det fremgår av Krigsseiler (Rt. 1985 s. 156, på s. 162) og Fridykking (Rt. 1988 s. 394, på s. 397).
48 Se Selmer (1982) s. 258.
15
En tolkning av ordlyden «plutselig» tyder videre på at hendelsen må skje innenfor et svært kort tidsrom. NAV presiserer dette vilkåret som at «hendelsen må ha skjedd umiddelbart eller akutt.»49 Det stilles også som krav at hendelsen «må...være ‘uventet’ - i betydningen uforutsett.»50
Kravet om at hendelsen må være «plutselig» og «uventet» ble ytterligere presisert i Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642). Saken dreide seg om en fotballspiller som ble skadet ved en kraftig takling under kamp. Førstvoterende uttalte at hva «som må anses plutselig og uventet vil måtte bedømmes ut fra i hvilken sammenheng hendelsen finner sted» og fremholdt at hendelser som i andre yrker ville vært en arbeidsulykke, vil «ligge innenfor rammen for arbeidet til en profesjonell fotballspiller» (avsnitt 36). Høyesterett beskrev dette som «en form for relativisering av kravet til ulykkeshendelse» og gjorde det klart at det som må avgjøres er
«hvor vesentlig avviket fra det ordinære må være for at en arbeidsulykke foreligger» (avsnitt 36). Retten tilføyde «at det ikke er grunnlag for å oppstille et krav om et betydelig avvik fra det ordinære» (avsnitt 37). Høyesterett konkluderte med at «den hendelsen [fotballspilleren]
ble utsatt for, atskiller seg markert fra spillets ordinære gang, og at den hadde et betydelig skadepotensiale» (avsnitt 45).
For at en skade ved løft av en gjenstand skal falle inn under det markerte ulykkesbegrepet, må hendelsen oppfylle kravene til et ytre ulykkeselement som har skjedd «plutselig» og
«uventet». Kravet til en «plutselig» og «uventet» hending må vurderes ut fra omstendig- hetene.
Ved vurderingen av om vilkårene «plutselig» og «uventet» skal anses oppfylt, kan flere momenter være relevante. Eksempler på dette er «risikoen ved handlingen, om den inngår i de vanlige arbeidsoppgavene, kontrollen over situasjonen, involvert hastighet og kraft, om vedkommende faller, og hva skadens art kan fortelle om hendelsesforløpet.»51
Plastbøtte (LF-2005-129973) viser hvordan en hendelse oppfyller kravet om at det må ha skjedd noe «uventet». Lagmannsretten la til grunn at da bankmannen løftet en bøtte med mynter, revnet festet til håndtaket og «bøtten glapp». Dette førte til en vridning i ryggen, hvoretter han også falt. Retten anså dette som uventet og fant at hendelsen måtte betraktes som en arbeidsulykke. I Sveisemontør (LB-2003-10012) la retten til grunn at det spesielle i saken var at montøren satte foten på noe ujevnt og at dette var «et ekstraordinært og uventet
49 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 25 pkt. 3.1.
50 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 25 pkt. 3.1.
51 Gaarder (2016) note 884.
16
moment.» Retten la vekt på at arbeidstaker hadde foretatt løftet og arbeidsoperasjonen flere ganger tidligere, uten at det hadde skjedd uhell.
Konfekt (TRR-2004-1583) er også illustrerende. En arbeidstaker skulle løfte esker med konfekt ut av en bil i forbindelse med håndtering av julegaver. Den ene esken inneholdt ikke konfekt, men en rull med julepapir på ca. 5 kg. Det kom overraskende på arbeidstakeren at rullen beveget seg inne i esken og at vekten forskjøv seg. Retten uttalte at «[s]itusjonen innebar en etter rettens mening ikke ubetydelig uventet og plutselig hending, som ga muligheter for skade.»
Kravet til «plutselig eller uventet» synes ikke å være gjenstand for omfattende vurderinger i de forskjellige avgjørelsene. Der det vurderes, er det oftere et spørsmål om hendelsen har vært uventet for arbeidstaker, enn om den har vært plutselig. Vurderingen av uventet vil være nærmere tilknyttet arbeidstakers forutsetninger i arbeidssituasjonen. Om hendelsen kan anses som plutselig vil ha et mer objektivt tidspreg, hvor faktum lettere gir svaret.
I noen saker om løfteskader har det vært tvil om hendelsen skal henføres under det markerte eller det avdempede ulykkesbegrepet. Dette illustreres av Dypfryser (RG 2009 s. 218). To menn, A og B, bar en fryser med betydelig vekt opp en trapp. Underveis satte B fast foten og A fikk «brått og uventet en vesentlig større belastningen på sin bærestropp.» Selv om retten mente det var god grunn til å vurdere dette som en markert arbeidsulykke, valgte retten å vurdere hendelsen som en avdempet arbeidsulykke. Lagmannsretten tok det samme valget i Varmeelement (LA-2013-170609) grunnet usikkerhet i faktum.
3.3 Deloppsummering
Analysen av avgjørelsene om skader ved løft av gjenstander under det markerte ulykkes- begrepet viser at kravet til «ytre hending» oftere står sentralt i drøftelsen enn kravet til
«plutselig eller uventet». Løfteskader vil i svært mange tilfeller ikke ha et ytre element, men være et resultat av en kraftanstrengelse, slik at retten kommer til at hendelsen må vurderes under det avdempede ulykkesbegrepet.52 En følge av dette er at analysen under det avdempede ulykkesbegrepet vil omfatte flere avgjørelser fra retts- og forvaltningspraksis.
52 Se Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39).
17
4 DET AVDEMPEDE ULYKKESBEGREPET
Etter ftrl. § 13-3 andre ledd andre punktum vil det bli regnet som en arbeidsulykke dersom det foreligger «en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.» Her er
«ulykkesmomentet» representert ved «den usedvanlige påkjenningen – dvs. en påkjenning som den skadelidte ikke er forberedt på eller ikke kan unngå.»53
4.1 Tidsaspektet
Vilkåret «konkret tidsbegrenset» innebærer for det første en begrensning i tid. Det er imidlertid ikke helt klart hvor langt tidsrom som vil være akseptabelt. Av forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven følger det at «den skadevoldende påvirkning ikke strekker seg utover et skift eller en arbeidsdag».54 I forarbeidene til folketrygdloven sies det at en
«påvirkning som varer utover en dag anses imidlertid ikke som ulykkesmoment, idet en legger til grunn at ulykkesbegrepet innebærer et moment av plutselig realisert risiko.»55
Høyesterett opphevet i Ambulansesjåfør (Rt. 2013 s. 645) lagmannsrettens dom der påkjenning over én uke var akseptert som «konkret tidsbegrenset». Etter Høyesteretts vurdering var dette for lang tid (se avsnitt 43). For Høyesterett hevdet ambulansesjåføren at det var mediepress over det første døgnet som hadde ført til posttraumatisk stresslidelse.
Høyesterett kom imidlertid til at lidelsen var et resultat av påkjenning over noe lengre tid, og at det således ikke var snakk om noen «arbeidsulykke» (avsnitt 49). Retten unnlot å vurdere om en hendelse som varer «over to arbeidsskift med en hvileperiode imellom, men innenfor ett døgn», vil kunne ses som en konkret tidsbegrenset hendelse (avsnitt 53).
I Posttraumatisk lidelse (LG-2004-32049) ble enkelthendelser på arbeidsplassen, som hver for seg kunne være belastende, men ikke kvalifiserte som arbeidsulykke, sett som en samlet grunn til arbeidstakerens posttraumatiske lidelse. Hendelsen var langvarig og derfor ingen arbeidsulykke. Dersom den skadevoldende hendelse strekker seg over noe tid, vil den i mange tilfeller bli vurdert som en belastningslidelse som ikke anses som arbeidsulykke, se Truckfører (TRR-2015-905). Overført på løfteskader innebærer dette at skade etter mange løft
53 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 25 pkt. 3.2, se også Kjønstad (2007a) s. 594.
54 NOU 1988:6 s. 36.
55 NOU 1990:20 s. 576.
18
over tid, som hver for seg ikke vil bli ansett som arbeidsulykke, må antas å bli behandlet som belastningslidelse.
For det andre kan det være et spørsmål om det må foreligge én hendelse, eller om flere hendelser innenfor tidsbegrensningen, kan ses som én påkjenning eller belastning. Ordlyden i lovteksten synes å forutsette at det må være én hendelse. Palle (Rt. 2007 s. 882) bygger imidlertid på forutsetningen om at en rekke påfølgende hendelser kan ses som én hendelse. En pakkerimedarbeider var blitt skadet som følge av at hun på slutten av arbeidsdagen løftet 7-8 europaller, hver på ca. 23-25 kg. Hun løftet hver pall for seg, men fortløpende. Høyesterett var uenig i lagmannsrettens konklusjon om at arbeidsoperasjonen var å anse som en arbeidsulykke, men aksepterte at løftene kunne ses som én hendelse (se avsnitt 41). Gaarder fremholder at «flere løft etter hverandre, som bedømt hver for seg ikke fyller lovens krav», skal ses i sammenheng.56 Trygderettspraksis bygger på samme syn. I Ulmebrann (TRR-1999- 1799) uttales at det «ikke er til hinder for å godkjenne en skade som yrkesskade at den er et resultat av flere arbeidsulykker, og også om de er likeartede, f.eks flere ulmebranner».
Oppfatningen ble gjentatt i Varsler (TRR-2001-224).
Oppsummert taler forarbeidene for at én dag eller ett døgn antakelig er et maksimalt tidsrom for lengden av vilkåret «en konkret tidsbegrenset» hendelse.57 Dette støttes av Ambulanse- sjåfør (Rt. 2013 s. 645). Men helt avgjort er spørsmålet ikke.58
4.2 En ytre begivenhet
Lovteksten i ftrl. § 13-3 andre ledd andre punktum inneholder på samme måte som i første punktum et krav om «ytre hending». Ordlyden synes å kreve den samme ytre påvirkningen som følger av bestemmelsen første punktum. Kravet var oppe til vurdering for Høyesterett i Skygge (Rt. 2005 s. 1757). Retten fremhevet at kravet ble lagt til av departementet under lovforberedelsen, men uten spesielle kommentarer (se avsnitt 43). Tidligere praksis i Trygde- retten inneholdt ikke et krav om en «ytre hending». Meningen var at definisjonen av arbeidsulykke skulle samsvare med denne praksis, og Høyesterett uttalte at dette «tillegges stor vekt ved fastleggelsen av innholdet av definisjonen» (avsnitt 44).
Forholdet i Skygge (Rt. 2005 s. 1757) var at en industrirørlegger måtte gå på huk under et lavt stillas. Han trodde at han var i ferd med å bli truffet av en stålbjelke og under forsøket på å
56 Se Gaarder (2008) s. 74. Se også Skårberg og Reusch (2003) s. 55-56.
57 NOU 1988:6 s. 36 og NOU 1990:20 s. 576.
58 Se Gaarder (2009) s. 281.
19
unngå dette, fikk han en vridning i kneet. Dette medførte at han ikke kunne arbeide. Retten kom til at han hadde feiltolket situasjonen, muligens fordi han så en skygge av en bjelke. Det var imidlertid klart at han ikke stod i fare for å bli truffet av bjelken. Det forelå altså ingen
«ytre hending».
Høyesterett la vekt på Trygderettens tidligere praksis og kom til at «det i tilfeller hvor arbeidstakeren på grunn av en vanskelig arbeidsstilling eller av andre grunner er blitt utsatt for en ekstraordinær belastning eller påkjenning, ikke stilles noe tilleggskrav om ytre hending»
(avsnitt 51). Skygge (Rt. 2005 s. 1757) innebærer «en klargjøring av rettstilstanden.»59 Høyesteretts begrunnelse for å bortfortolke kravet til «ytre hending» under det avdempede ulykkesbegrepet har vært kritisert i teorien.60 Høyesterett gjentok og befestet rettsoppfatningen fra Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 51) i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 37) og Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646, avsnitt 32).61
Høyesteretts rettsoppfatning er senere lagt til grunn i flere avgjørelser om skader etter løft av gjenstander. Glasskjærer (LB-2013-135965) gjaldt en arbeidstaker som ble skadet da han skulle løfte en glassplate over til en pall. Retten viste til uttalelsen i Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 51) om at det ikke er noe absolutt krav om en «ytre hending» under det avdempede ulykkesbegrepet. Det ble i tillegg referert til Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39), der Høyesterett har vist til det samme for «skader ved løft av gjenstander». Lagmannsretten tok i Glasskjærer (LB-2013-135965) utgangspunkt i dette ved vurderingen av om det forelå en arbeidsulykke. Det samme var tilfellet i Teppefjerningsmaskin (LF-2011-202111).
4.3 Ulykkesmomentet
En naturlig språklig forståelse av vilkåret om en «påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid» tilsier at hendelsen må ha påført arbeidstaker en belastning som avviker fra det han vanligvis utsettes for i arbeidet og derfor må anses som ekstraordinær. I Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626) fremholdt Høyesterett at når det skal avgjøres hvorvidt påkjenningen eller belastningen er «usedvanlig», er det relevante «hendelsens art og omstendighetene rundt denne» og ikke «skadens art og omfang»
(avsnitt 36). Det ble videre uttalt at «skaden [kan] være et bevismoment dersom hendelses- forløpet er uklart» (avsnitt 36).
59 Se Kjelland (2006) s. 10.
60 Se Jøsang (2006) s. 97-98 og Kjelland (2006) s. 10.
61 Se Gaarder (2009) s. 266.
20
For å avgjøre hva som er en «usedvanlig», må det vurderes konkret om påkjenningen eller belastningen «ligger utenfor arbeidets vanlige ramme».62 I Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626) beskrev retten dette som at «det må ha skjedd et avvik fra det normale i vedkommende arbeid» (avsnitt 29). Om dette uttalte retten at «[a]vviket kan enten bestå i at arbeidstakeren har utført oppgaver som ligger utenfor rammene for arbeidet, eller i at ordinært arbeid har blitt gjennomført på en uvanlig måte, men avviket må uansett ha medført en usedvanlig påkjenning eller belastning» (avsnitt 29).
Gaarder peker på at etter begge arbeidsulykkebegrepene er det et vesentlig spørsmål om
«hvorvidt belastningen eller påkjenningen er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid».63 I Musikklærer (Rt. 2009 s. 1626), som gjelder det avdempede ulykkesbegrepet, viser Høyesterett i avsnitt 34 til Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642, avsnitt 36), der «det [er] lagt til grunn at arbeidsulykkebegrepet til en viss grad er relativt», se punkt 3.2.
Dette innebærer at avviksvurderingen vil variere ut i fra de konkrete omstendighetene.
I Håndballskade (TRR-2003-1737) er det gjengitt en generell formulering fra tidligere trygderettspraksis, som tok utgangpunkt i at noen yrker er mer risikoutsatt enn andre. Det het videre at «[d]er hvor arbeidet skjer marginalt under forhold nær faregrensen vil små avvik fra normal arbeidsrutine kunne føre til ulykke.» NAV har i sitt rundskriv fremholdt at for løft som
«lett medfører skade eller ulykke» vil det være «tilstrekkelig med et mindre avvik».64
Høyesterett tolket i Skygge (Rt. 2005 s. 1757) bort kravet om en «ytre hending» under det avdempede ulykkesbegrepet (avsnitt 51), se punkt 4.2. Retten tilføyde at «den vanskelige arbeidssituasjonen eller det forhold som har ført til den ekstraordinære påkjenning eller belastning, [vil] i seg selv kunne utgjøre tilstrekkelig ulykkesmoment» (avsnitt 51). Denne argumentasjonen ble fortsatt i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 37). Etter dette tok Høyesterett utgangspunkt i Rikstrygdeverkets (nå NAV) daværende rundskriv til folketrygdloven65 (avsnitt 38). Retten uttalte at dersom det avdempede arbeidsulykkebegrep skal være anvendelig på løft av gjenstander, «må det være tale om løft av spesielt tunge gjenstander, løft av gjenstander med uventet vekt, løft som ligger utenfor arbeidstakerens normale arbeidsoppgaver, eller løft i en vanskelig arbeidsstilling eller under andre ugunstige omstendigheter» (avsnitt 39).
62 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 27 pkt. 3.4.
63 Se Gaarder (2009) s. 278.
64 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 27 pkt. 3.4. Se også Skårberg og Reusch (2003) s. 53.
65 Tidligere versjon av NAV – R13-00-L17 (1997).
21
Rent språklig fremstår momentene i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39) som alternativer, jf.
bruken av «eller».66 Denne oppfatningen ble lagt til grunn i Storkjøkken (RG 2009 s. 422), der retten tok to av de momenter Høyesterett lister opp med i vurderingen, og dessuten åpnet for at også andre momenter som tidspress og mulighet til å unngå påkjenningen kunne ha betydning.
Avgjørelsen i Storkjøkken (RG 2009 s. 422) inneholder en drøftelse av spørsmålet om det er et krav om at «et ganske lite uventet tilleggselement» må foreligge når et eller flere av momentene i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39) er oppfylt. NAVs rundskriv oppstiller et slikt krav.67 I Storkjøkken (RG 2009 s. 422) hadde retten kommet til at to av momentene var oppfylt. Etter blant annet å ha lagt vekt på at Høyesterett ikke selv stiller opp et slikt krav i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39), konkluderte lagmannsretten etter «en samlet vurdering»
med at det avdempede ulykkesbegrep var anvendelig i saken, til tross for at det ikke forelå et slikt «ganske lite uventet tilleggselement».
Det motsatte standpunkt til kravet om et «ganske lite uventet tilleggselement» tok lagmannsretten i Barkjøleskap (LB-2013-164793). Her tok retten utgangspunkt i at det er et slikt krav, og fant at dette ikke var oppfylt.
Etter min vurdering er det likevel mye som taler for at kravet om «ganske lite uventet tilleggselement» er tolket bort av Høyesterett i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39). I andre dommer, herunder i Varmeelement (LA-2013-170609) og Teppefjerningsmaskin (LF-2011- 202111) er det lagt til grunn at det må være tilstrekkelig at et av momentene i Palle (Rt. 2007 s. 882, avsnitt 39) er oppfylt. Lagmannsretten uttaler i Teppefjerningsmaskin (LF-2011- 202111) at det må være feil å oppstille et slikt krav om et «ganske lite uventet tilleggselement». Dette har støtte i Skårberg og Reusch, som fremholder at det ved «kraft- anstrengelser eller påkjenninger som innebærer stor risiko for skade stilles ... små eller tilnærmelsesvis ingen krav til ulykkesmoment.»68 Det må likevel tas det forbehold at avgjørelsene her er underrettsdommer med begrenset rettskildeverdi,69 og at Høyesterett kan komme til et annet resultat i spørsmålet om et «ganske lite uventet tilleggselement».
I analysen av de momentene som domstoler og forvaltning legger vekt på i vurderingen av om det foreligger en hendelse etter det avdempede ulykkesbegrepet, er det naturlig å ta utgangspunkt i de momenter Høyesterett har listet opp.
66 Se Gaarder (2008) s. 74.
67 NAV – R13-00-L17 (1997) s. 27-28 pkt. 3.4.
68 Se Skårberg og Reusch (2003) s. 53.
69 Se Eckhoff (2001) s. 159.
22 4.3.1 Løft av spesielt tunge gjenstander
Momentet om «løft av spesielt tunge gjenstander» ble i Palle (Rt. 2007 s. 882) beskrevet som et av de forhold som kan føre til at et løft ses som en avdempet ulykkeshendelse (avsnitt 39).
Høyesterett uttalte at «[f]or at vekten i seg selv skal kunne anses som ulykkesmoment, må det være tale om løft av særlig tunge gjenstander» (avsnitt 40).70 I forarbeidene til folketrygd- loven fremholdt departementet at på mange arbeidsplasser vil det være nødvendig å flytte tunge gjenstander som en del av det daglige arbeidet og «[s]like løft anses da ikke for å ligge utenfor arbeidets vanlige ramme.»71 Om et løft er spesielt tungt betyr derfor at det må avvike fra de løft som er vanlige i arbeidet.
Noen løft er i seg selv så tunge at de, uten særlig vurdering av avviket fra det normale, vil kunne kvalifisere som et spesielt tungt løft. Illustrerende er Teppefjerningsmaskin (LF-2011- 202111). En mann pådro seg en ryggskade etter at han sammen med en kollega løftet en teppefjerningsmaskin. Han hadde stått slik til under løftet at han hadde fått mesteparten av vekten på 140-145 kg på seg. Selv om lagmannsretten fant at arbeidstakeren «i sitt arbeid regelmessig måtte foreta relativt tunge løft», kom retten til at maskinens store vekt førte til at det må være «lite tvilsomt at den dermed må anses som en ‘spesielt tung gjenstand’, også om den forsøkes løftet av to, og skader oppstått ved et slikt løft omfattes da av det avdempede yrkesskadebegrep». Domsgrunnene må forstås slik at den tunge vekten i seg selv var tilstrekkelig grunnlag for arbeidsulykke.
I noen tilfeller vurderer retten vekten sett i sammenheng med andre forhold, men finner at vekten er så betydelig at den alene blir utslagsgivende. Trygderetten kom i Stuepike (TRR- 2010-157) til at en søppelbøtte på ca. 50 kg måtte «anses som et spesielt tungt løft.» Retten pekte på forhold som skadelidtes vekt og høyde, men avgjørelsen må forstås slik at tyngden alene var bestemmende for at løftet falt inn under det avdempede ulykkesbegrepet. Dette ble også resultatet i Brannmann (TRR-2013-2935), der en brannmann under øvelse skulle delta i løft av en bil. Skadelidtes belastning var anslått til minst 200 kg. Retten var inne på at tunge løft må anses som vanlig i arbeidet som brannmann, men kom til at en vekt på 200-250 kg var spesielt tungt også for brannmenn. Retten viste til at situasjonen var risikofylt på grunn av vekten, gjenstandens størrelse og det forhold at bilen kom ut av balanse. Det var «avgjørende for sakens resultat at løftet hadde en så høy vekt at vekten i seg selv må sies å ha medført en usedvanlig påkjenning eller belastning i denne sammenheng.»
70 Se Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646, avsnitt 46) og Skygge (Rt. 2005 s. 1757, avsnitt 51).
71 NOU 1990:20 s. 576.
23
Gjennomgangen av avgjørelsene viser at i de sakene hvor vekten i seg selv har vært utslags- givende, varierer det nominelle antall kilo betydelig. Det kan vanskelig oppstilles en objektiv norm for hva som skal regnes som spesiell tung vekt.
Spesielt tunge løft innebærer ofte en stor skaderisiko og det er antatt at det ikke skal mye til for å konstatere at det foreligger et avvik.72 Avviksvurderingen illustreres i rettspraksis. I Storkjøkken (RG 2009 s. 422) drøftet lagmannsretten om en administrerende direktør hadde krav på yrkesskadeforsikring etter å ha blitt rammet av hjerneinfarkt. Han hadde sammen med en kollega båret et institusjonskjøkken i deler i forbindelse med flytting. Noen av delene var tunge, spesielt en kjølebenk på ca. 94 kg. Det ble lagt til grunn at skadelidte bar noe mer enn en halvpart. Vurderingen var om noen av delene var spesielt tunge. Retten fant i rettspraksis ikke holdepunkter for «at det er etablert noen klar grense» for hvilken vekt som skal anses tung nok. Lagmannsretten var i tvil om løftet alene var tilstrekkelig til å begrunne arbeidsulykke, men vurdert sammen med «de konkrete omstendighetene» og et «dårlig grep», kom retten til at løftet måtte anses som spesielt tungt for skadelidte.
Motsetningsvis har retten i flere saker kommet til at vekten ikke representerer et stort nok avvik fra det skadelidte må regne med å løfte i arbeidet. Dette illustreres blant annet av Palle (Rt. 2007 s. 882). Saken gjaldt løft av paller på mellom 23 og 25 kg (se avsnitt 40). Dette ble ikke ansett å være spesielt tungt, selv når Høyesterett la til grunn at arbeidet tillå kvinner (se avsnitt 40).
I Glasskjærer (LB-2013-135965) hadde en erfaren glasskjærer pådratt seg en skade i hånden etter et løft av en glassplate. Lagmannsretten uttalte at «[e]n vekt på opp mot 40 kilo kan ikke anses som en særlig tung gjenstand i denne sammenheng.» Retten sammenlignet med saksforholdet i Palle (Rt. 2007 s. 882), der 23-25 kg «ikke ble ansett som særlig tung på en kvinnearbeidsplass der pallene skulles stables i høyden.» Lagmannsretten kom til at det ikke forelå en arbeidsulykke.
Dypfryser (RG-2009-218) illustrerer et tilfelle hvor lagmannsretten fant at flere momenter var oppfylt. En arbeidstaker hadde utført et tungt løft, da han sammen med en kollega skulle løfte en tung fryser. I arbeidet med å få fryseren opp en trang trapp, endret belastningen seg slik at skadelidte, som gikk nederst i trappen, måtte bære minst 90 kg. Retten fant at løftet falt utenfor de normale arbeidsoppgaver, at skadelidte hadde løftet i en vanskelig arbeidsstilling og at vektforskyvningen var uventet. Retten mente skadelidte hadde vært «i en risikofylt arbeidssituasjon - nær opp til en faregrense.» Det var ikke «tvilsomt at hendelsen faller
72 Se Skårberg og Reusch (2003) s. 53.
24
innenfor den beskrivelse av det avdempede arbeidsulykkesbegrep ved løfting som er gitt i
«Palle-dommen»,...,særlig avsnitt 38 og 39.» Det ble videre vist til avsnitt 46 i Bolteløft (Rt.
2008 s. 1646), der det heter at «spesielt tunge løft [kan] i seg selv gi grunnlag for yrkesskadedekning etter § 11 første ledd bokstav a.» På bakgrunn av denne henvisningen og doms-grunnene er det naturlig å forstå lagmannsretten slik at løftet på minst 90 kg ble ansett som spesielt tungt.
I situasjoner hvor et løft ikke kvalifiserer som spesielt tungt, kan vekten allikevel inngå i en samlet vurdering med andre relevante momenter. Dette illustreres i Folierull (TRR-2015- 3140). Arbeidstakeren fikk en skade i kneet da hun dels løftet og dels trakk en folierull på ca.
70 kg ut av en bil. Retten aksepterte at rullen var tung. Likevel fant retten ikke å karakterisere det som et spesielt tungt løft fordi arbeidsutførelsen ikke bestod av «et rent løft, men at rullen skulle trekkes ut av bilen.» Etter en vurdering av hvorvidt løftet inngikk i normale arbeidsoppgaver og om arbeidstaker hadde vært i en vanskelig arbeidsstilling, kunne Trygderetten «heller ikke se at situasjonen samlet utgjorde en usedvanlig belastning i forhold til det som er normalt i [skadelidtes] arbeid.»
Et lignende tilfelle er beskrevet i Rullestolrampe (TRR-2014-335). En kvinnelig over- konduktør hadde blitt skadet i arbeid med en rullestolrampe, som veide mellom 50 og 90 kg.
Fordi rampen hadde hjul, krevde ikke håndteringen at hun løftet hele vekten. Retten mente at løftet var tungt for kvinnen, men gikk ikke direkte inn på spørsmålet om det forelå et spesielt tungt løft. Isteden ble vekten tatt med i en samlet vurdering av om det forelå en usedvanlig belastning. I denne vurderingen inngikk også momenter som opplæring, uventet vekt og tidspress. Skadelidte fikk ikke medhold i at det forelå en arbeidsulykke. I Isolerglass (TRR- 2002-4090) var vekten på ca. 200 kg, fordelt på tre menn, et grensetilfelle for hva som kunne anses som et spesielt tungt løft. Vurdert sammen med at løftet måtte skje med bøyd rygg, kom Trygderetten til at skaden tilfredsstilte vilkårene for arbeidsulykke. Det er naturlig å forstå avgjørelsen slik at det ble lagt vekt på både den tunge vekten og vanskelig arbeidsstilling.
Det er vanskelig å oppstille veiledende holdepunkter for når et avvik er stort nok til at det foreligger et spesielt tungt løft og derved en arbeidsulykke. I Storkjøkken (RG 2009 s. 422) ble et løft på noe mer enn halvparten av 94 kg, under tvil ansett som spesielt tungt, mens i Glasskjærer (LB-2013-135965) var ca. 40 kg ikke tungt nok. Resultatene illustrerer at vekten må vurderes i forhold til til den normale arbeidssituasjonen til arbeidstakeren. Praksis har i de senere år vært mer imøtekommende, slik det fremgår av Bolteløft (Rt. 2008 s. 1646). Her uttalte Høyesterett at «utviklingen har gått i retning av å utvide dekningen for skader som skyldes spesielt tunge løft» (avsnitt 44). Momentet «løft av spesielt tunge gjenstander» vil som gjennomgangen viser ofte være en del av en sammensatt vurdering med andre momenter og det kan i disse tilfellene være uklart hvor stor betydning vekten har hatt for resultatet.
25 4.3.2 Løft av gjenstander med uventet vekt
Høyesterett har i Palle (Rt. 2007 s. 882) antatt at «løft av gjenstander med uventet vekt» er et av de momenter som kan begrunne at det avdempede ulykkesbegrep kan komme til anvendelse på løft av gjenstander (avsnitt 39). I mange tilfeller vil den som løfter ha kunnskap om vekten. Dette var tilfellet i Palle (Rt. 2007 s. 882), der vekten på pallene var godt kjent for den skadelidte, slik at momentet om uventet vekt ikke kunne vektlegges (se avsnitt 40). I andre saker vil det som løftes ha en større vekt enn antatt. Da vil skader kunne oppstå, særlig fordi den som løfter ikke er mentalt og fysisk forberedt på utførelsen av løftet. Vurderingen må i alle tilfeller foretas med utgangspunkt i de omstendigheter som forelå da løftet fant sted, se Fotballskade (Rt. 2006 s. 1642, avsnitt 36).
I enkelte tilfeller kommer vekten på gjenstanden som løftes helt uventet på den som løfter.
Trygderetten la i Tung eske (TRR-2013-1564) til grunn at en kvinne som ble bedt om å løfte en eske på 50 kg, ikke visste hvilken vekt den hadde. Trygderetten så det da slik at «vekten kom inn som et uventet moment», og dette var tilstrekkelig til å konkludere med at kvinnen hadde «vært utsatt for en ekstraordinær påkjenning i forbindelse med løfting av esken, som må sies å ligge utenfor den vanlige rammen av hennes arbeid». Det var momentet «uventet vekt» som ble tillagt vekt.
Skadelidte hadde i Teppefjerningsmaskin (LF-2011-202111) ingen kjennskap til maskinen som ble løftet. Maskinen som var blitt brukt tidligere, hadde veid mindre enn en tiendedel av den aktuelle maskinen på 140-145 kg. Retten la også vekt på at det ikke var trolig at skade- lidte og kollegaen kjente til hvor tung maskinen var, når de «i det hele tatt gjorde forsøk på å løfte maskinen». Fordi løftet også var spesielt tungt, var to momenter oppfylt.
I Reisekoffert 1 (FSN-4533) fikk en stuer i SAS medhold i at skade ved løft av en umerket koffert på ca. 35-40 kg, var tilstrekkelig til å begrunne arbeidsulykke etter yrkesskade- forsikringsloven. Det avgjørende var at kofferten ikke var merket som tung, og da kunne ikke stueren på forhånd vite at løftet ville bli tungt. Resultatet ble det motsatte i Reisekoffert 2 (TRR-2013-1929). En lufthavnmedarbeider ble skadet da han løftet en koffert som var tung.
Den var påheftet en «Heavy tag». Han hevdet han fikk en uventet belastning ved løftet, men retten var ikke enig i dette.
Trygderettspraksis viser at dersom arbeidstaker har bedømt vekten uriktig, kan dette likestilles med at vekten var uventet. Stålplate (TRR-2013-1928) er egnet til illustrasjon. Skadelidte skulle alene løfte en stålplate under lossing fra bil. Normalt skjedde slik lossing maskinelt.
Skadelidte feilberegnet vekten av stålet og løftet ble tyngre enn han hadde trodd. Dette medførte en skulderskade. Retten aksepterte løftet som en «påkjenning eller belastning som er
