Rettsstillingen til et endelig oppløst og avviklet aksjeselskap

(1)

Det juridiske fakultet

Rettsstillingen til et endelig oppløst og avviklet aksjeselskap

—

Stine Tryggestad Lunheim

Liten masteroppgave i Rettsvitenskap høsten 2017

(2)

Innholdsfortegnelse

1 Innledning ... 1

1.1 Tema og problemstilling ... 1

1.2 Avgrensning ... 2

1.3 Terminologi ... 3

1.4 Metode og rettskilder ... 3

1.5 Den videre fremstillingen ... 4

2 Innledende om aksjeselskaper ... 4

2.1 Kort om stiftelse og registrering av aksjeselskap ... 4

2.2 Aksjeselskapets stilling som selvstendig rettssubjekt ... 5

2.3 Oppløsning og avvikling ... 6

2.3.1 Grunnlaget for at et aksjeselskap oppløses og avvikles ... 6

2.3.2 Oppløsning etter beslutning av generalforsamlingen ... 7

2.3.3 Avvikling av selskapet ... 8

2.3.4 Oppløsning etter beslutning av retten ... 8

2.3.5 Foretaksregisterets adgang til å slette ”døde” foretak av eget tiltak ... 10

2.3.6 Konkurs som oppløsningsgrunn ... 10

3 Aksjeselskapets rettsstilling etter at selskapet er endelig oppløst og avviklet ... 12

3.1 Aksjeselskapets status som selvstendig rettssubjekt opphører ... 12

3.2 Partsevne ... 14

3.2.1 Innledende om partsevne ... 14

3.2.2 Alminnelig partsevne ... 15

3.2.3 Det endelig oppløste aksjeselskapets mulighet til begrenset partsevne ... 16

3.2.4 Rettspraksis ... 17

3.3 Aksjeeiernes adgang til å anlegge søksmål til fordel for det oppløste aksjeselskapet 23 3.3.1 Innledning ... 23

(3)

3.4 Erstatningskrav på selskapets vegne ... 29

3.4.1 Innledning ... 29

3.4.2 Aksjeloven kapittel 17 ... 29

3.4.3 Aksjeloven § 16-10 annet ledd ... 30

3.5 Forholdet mellom endelig oppløsning og reglene om gransking ... 32

3.5.2 Reglene om gransking ... 32

3.5.3 Spørsmålet om aksjeselskapet kan oppløses under verserende gransking ... 34

3.5.4 Spørsmålet om det kan iverksettes gransking av et endelig oppløst aksjeselskap 37 3.6 Det oppløste selskapet som konkurssubjekt ... 40

3.7 Reglene om foretaksansvar ... 45

3.7.2 Straffeloven § 27 ... 45

3.7.3 Når aksjeselskapets identitet som strafferettslig subjekt oppstår og opphører ... 46

3.7.4 Foretaksstraff etter at selskapet er oppløst som følge av konkurs ... 49

3.8 Det oppløste aksjeselskap som eier av ikke utdelte eiendeler ... 51

3.8.2 Aksjeloven § 16-11 ... 51

4 Avslutning ... 55

Kildeliste ... 56

(4)

1 Innledning

1.1 Tema og problemstilling

Et aksjeselskap har status som et selvstendig rettssubjekt, som er uavhengig av sine eiere.

Dette følger av sikker ulovfestet rett, og er bekreftet og forutsatt i en rekke

høyesterettsdommer.¹ At et aksjeselskap har status som selvstendig rettssubjekt innebærer at selskapet kan få rettigheter og pådra seg forpliktelser i henhold til rettsreglene. Aksjeselskapet kan således blant annet innta formuerettslige og prosessrettslige posisjoner ved å være part i formuerettslige avtaler, i søksmål for domstolene, og overfor forvaltningsorgan.²

Avhandlingen tar for seg hvilken betydning det har for selskapets rettssubjektivitet at selskapet oppløses. Medfører en endelig oppløsning av selskapet at dets status som

selvstendig rettssubjekt bortfaller, eller vedvarer den helt eller delvis selv etter at selskapet for øvrig regnes som endelig oppløst og avviklet?

Etter aksjeloven³ § 16-10 tredje ledd skal avviklingsstyret sørge for at

selskapsdokumentasjonen oppbevares i minst ti år etter regnskapsårets slutt det året selskapet er endelig oppløst, jf. asl. § 1-6. Bestemmelsen i asl. § 1-6 ble vedtatt ved Lov-2017-06-16- 71, og gir regler om utarbeidelse og oppbevaring av dokumentasjon i aksjeselskaper.⁴ Av bestemmelsens første ledd skal dokumentasjonen utarbeides og oppbevares på en betryggende måte. I dette ligger blant annet at den skal være sikret mot urettmessig endring, ødeleggelse og tap.⁵ Dette kravet skal også ivareta behovet for notoritet og videreformidling av

dokumentasjon.⁶ Bestemmelsen medfører at selskapets dokumentasjon skal være tilgjengelig i ti år etter at aksjeselskapet er endelig oppløst. Det vil således være lettere å avklare saker hvor et endelig oppløst aksjeselskap beholder sin status som selvstendig rettssubjekt.

1 Jf. Geir Woxholth, Selskapsrett, 5. utgave, Oslo, 2014, side 79.

2 Jf. Woxholth (2014) side 79.

3 LOV-1997-06-13-44, heretter ofte forkortet ”asl”.

4 Jf. Tore Bråthen og Stine Winger Minde, ”Nye regler om utarbeidelse og oppbevaring av

selskapsdokumentasjon og kommunikasjon mellom aksjonærer og aksjeselskap”, NTS 2017:2/3, side 105.

5 Jf. Prop. 112 L (2016-2017) side 103.

6 Jf. Tore Bråthen, Norsk lovkommentar til Aksjeloven, note 56C, rettsdata.no. Noten er tilføyd 27.08.2017 (sitert 27.11.2017).

(5)

Til tross for at et aksjeselskap er endelig oppløst kan det ved flere tilfeller oppstå et behov for at aksjeselskapet har sin status som selvstendig rettssubjekt i behold. Formålet med denne avhandlingen er derfor å analysere rettstilstanden i de tilfellene hvor et slikt behov oppstår.

1.2 Avgrensning

Avhandlingen gjelder bare aksjeselskap. På bakgrunn av materielle likheter mellom aksjeselskap og allmennaksjeselskap samt likheter i reguleringen av selskapstypene, kan drøftelser og konklusjoner imidlertid også være relevante for allmennaksjeselskap.

Avhandlingen behandler ikke den rettslige stillingen til aksjeselskaper som kan regnes som oppløst etter reglene om fusjon og fisjon i aksjeloven kapittel 13 og 14. Begrunnelsen for dette er at de rettsspørsmålene som kan oppstå i tilknytning til fusjon og fisjon skiller seg mye fra rettsspørsmålene som gjelder selskaper som oppløses etter aksjeloven kapittel 16.

Videre tar avhandlingen ikke for seg reglene om omdanning av aksjeselskap til allmennaksjeselskap etter aksjeloven kapittel 15. Et aksjeselskap som omdannes etter

aksjeloven kapittel 15, anses ikke som oppløst på samme måte som etter reglene i kapittel 16.

Aksjeloven § 15-1 gir hjemmel for å omdanne et aksjeselskap til et allmennaksjeselskap uten å gå veien om oppløsningsreglene i kapittel 16.⁷ Spørsmålet om selskapets rettssubjektivitet settes derfor ikke på spissen.

Aksjeselskapers rettsstilling under avviklingsfasen behandles heller ikke. Etter asl. § 16-5 annet ledd kan selskapets virksomhet fortsette som før i den utstrekning dette er ønskelig for en hensiktsmessig gjennomføring. Det har således liten betydning for aksjeselskapets status som selvstendig rettssubjekt at selskapet går inn i en avviklingsfase.

Norsk lovgivning om selskaper med begrenset deltakeransvar skal som følge av EØS-avtalen være i overensstemmelse med EU-reglene om selskapsrett.⁸ Det er vedtatt flere endringer i aksjelovene med bakgrunn i EU-selskapsretten.⁹ Oppløsning er ikke per dags dato regulert i EUs selskapsdirektiver. Det foreligger et utkast til direktiv om oppløsning fra 1978 som

7 Jf. Magnus Aarbakke mfl., Aksjeloven og allmennaksjeloven kommentarutgave, 3. utgave, Oslo, 2012, side 844.

8 At EUs regler om selskapsrett er av betydning for norsk selskapsrett følger blant annet av EØS-avtalen art. 77 og 119, som legger til grunn at EUs selskapsrett er omfattet av EØS-avtalen.

9 Jf. Tore Bråthen, Selskapsrett, 5. utgave, Oslo, 2017a, side 43.

(6)

gjelder både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.¹⁰ Det er usikkert om og i tilfelle når direktivet kan bli vedtatt, og utkastet omtales derfor ikke i det følgende.

1.3 Terminologi

Selskapsformen aksjeselskap reguleres av lov av 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven). Etter asl. § 1-1 første ledd, jf. annet ledd regnes et aksjeselskap som et selskap hvor ingen av deltakerne hefter personlig for selskapets forpliktelser. Selskaper med

ubegrenset deltakeransvar faller utenfor betegnelsen aksjeselskap. Ansvarsbegrensningen regnes som det sentrale kjennetegnet ved aksjeselskaper, og danner grunnlaget for spørsmålet om aksjeselskapers rettsstilling etter at selskapet er endelig oppløst og avviklet. Dersom det for eksempel skulle oppstå et krav mot et aksjeselskap etter endelig oppløsning, vil kreditor på grunnlag av ansvarsbegrensningen ikke kunne kreve dekning av aksjeeierne.

Aksjeselskapets rettsstilling omhandler spørsmålet om i hvilken grad et aksjeselskap kan regnes som et selvstendig rettssubjekt i form av å ha rettsevne, partsevne og rettslig handleevne.¹¹ Dette kan også betegnes som aksjeselskapets rettssubjektivitet eller aksjeselskapets status som juridisk person.

Når et aksjeselskap er endelig oppløst og avviklet legges det til grunn at selskapet er oppløst etter en av oppløsningsgrunnlagene og slettet i Foretaksregisteret. Dette medfører at

virksomheten er avsluttet og at selskapet i utgangspunktet ikke lenger eksisterer.

1.4 Metode og rettskilder

Problemstillingen behandles med utgangspunkt i tradisjonell rettsdogmatisk metode. Det oppstår imidlertid to spesielle metodiske problemer som må belyses kort.

Under flere av avhandlingens problemstillinger vises det til rettspraksis fra tidligere lover enn aksjeloven av 1997. Eldre rettspraksis benyttes i fremstillingen i den utstrekning dommene fortsatt er av betydning for tolkningen av nåværende aksjelov. Det er blant annet ikke gjort endringer i bestemmelsene om aksjeselskapers rettssubjektivitet.¹²

10 Jf. Aarbakke mfl (2012) side 855.

11 Nærmere om begrepene under punkt 2.2.

12 Sammenlign asl. § 2-20 og asl. av 1976 § 2-13.

(7)

Under avhandlingens punkt 3.5 om gransking, tar store deler av vurderingen utgangspunkt i en tolkningsuttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Uttalelsene som frem til 1. januar 2014 ble gitt av Justisdepartementet, får ofte stor betydning ved sin autoritetsvirkning overfor selskapene og den selskapspraksis de kan gi grunnlag for.¹³ Tolkningsuttalelsen er derfor en viktig rettskildefaktor i spørsmålet om forholdet mellom endelig oppløsning og reglene om gransking.

1.5 Den videre fremstillingen

Avhandlingens kapittel 2 gir en innledende innføring i stiftelse og registrering av aksjeselskap og deres stilling som selvstendig rettssubjekt. Kapittelet avsluttes med en oversikt over de ulike oppløsningsgrunnlagene. Dette gjøres for å belyse oppgavens hovedproblemstilling ettersom det reises spørsmål om oppløsningsgrunnlaget kan være av betydning for aksjeselskapets rettsstilling etter at det er endelig oppløst.

Avhandlingens kapittel 3 tar for seg de ulike problemstillingene knyttet til aksjeselskapets rettsstilling etter at selskapet er endelig oppløst og avviklet. I denne delen reises det spørsmål rundt i hvilken grad selskapet, etter det er endelig oppløst, fortsatt kan regnes som selvstendig rettssubjekt i utvalgte tilfeller. Kapittelet tar for seg det endelig oppløste aksjeselskapets partsevne, aksjeeiernes adgang til å fremme krav som tilhører et oppløst aksjeselskap, spørsmålet rundt erstatningskrav, forholdet mellom endelig oppløsning og reglene om gransking, det oppløste selskapet som konkurssubjekt, reglene om foretaksansvar, og det oppløste selskapet som eier av ikke utdelte eiendeler.

2 Innledende om aksjeselskaper

2.1 Kort om stiftelse og registrering av aksjeselskap

Et aksjeselskap stiftes etter reglene i aksjeloven kapittel 2. For å stifte et aksjeselskap må det først opprettes et stiftelsesdokument, jf. asl. § 2-1. Selskapet regnes som stiftet og aksjene tegnet først når alle stifterne har signert stiftelsesdokumentet, jf. asl § 2-9.

Videre følger det av foretaksregisterloven¹⁴ § 2-1 at aksjeselskaper skal registreres i

Foretaksregisteret. Først når meldingen er innført i Foretaksregisteret regnes selskapet som

13 Jf. Mads Henry Andenæs, aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, 3 utgave, Oslo 2016, side 9.

14 LOV-1985-06-21-78, heretter ofte forkortet ”fregl”.

(8)

registrert. Melding må være sendt senest tre måneder etter at stiftelsesdokumentene er signert, jf. asl. § 2-18 første ledd, jf. fregl. § 4-1 første ledd. Dersom selskapet ikke meldes til

Foretaksregisteret innen utløpet av fristen, kan ikke selskapet registreres, jf. asl. § 2-18 tredje ledd. Dette medfører at forpliktelsene etter stiftelsesdokumentet ikke lenger vil være

bindende.¹⁵

Hvorvidt et aksjeselskap er stiftet og registrert i Foretaksregisteret er av betydning for selskapets status som selvstendig rettssubjekt. Dette behandles videre under punkt 2.2.

2.2 Aksjeselskapets stilling som selvstendig rettssubjekt

Et aksjeselskap karakteriseres som et eget rettssubjekt – en juridisk person.¹⁶ Dette innebærer i utgangspunktet at selskapet har rettsevne, partsevne og rettslig handleevne på lik linje med fysiske personer.

Det sentrale i avhandlingen er aksjeselskapets rettsevne. At aksjeselskapet har rettsevne innebærer at det har evne til å ha rettigheter og plikter. Rettsevne må ikke forveksles med rettslig handleevne. Rettslig handleevne regnes som den evnen en person har til å binde seg rettslig og påta seg ansvar.¹⁷ Et aksjeselskaps rettslige handleevne foregår ved at fysiske personer, gjerne i form av selskapets styreleder, representerer selskapet og foretar rettslige relevante handlinger på vegne av det.¹⁸ Se for eksempel asl. §§ 6-30 til 6-32. Selskapets rettslige handleevne behandles ikke nærmere. At et aksjeselskap har partsevne innebærer at det har mulighet til å være part i en prosess – både som rettighetssubjekt og som pliktsubjekt.

Det er selskapet som er part dersom det for eksempel inngås en avtale, søkes en konsesjon eller treffes en disposisjon i selskapets navn, ikke de personer som eier eller opptrer på vegne av selskapet.¹⁹ Det beror i prinsippet på den enkelte regel om rettigheter eller plikter hvorvidt et aksjeselskap kan ha partsevne i forhold til den.²⁰

At aksjeselskaper regnes som selvstendige rettssubjekter følger ikke direkte av aksjeloven.

Det er imidlertid forutsatt blant annet i asl. § 2-20 første jf. annet ledd, som omhandler

15 Jf. Bråthen (2017a) side 90.

16 Jf. Aarbakke mfl (2012) side 38, og Geir Woxholth, Selskapsrett, 5. utgave, Oslo 2014, side 80.

17 https://jusleksikon.no/wiki/Rettslig_handleevne.

(9)

registreringens betydning for selskapets evne til å ha rettigheter og plikter, altså selskapets rettsevne.²¹ Etter bestemmelsens ordlyd kan selskapet som sådant ikke erverve rettigheter og pådra seg forpliktelser overfor tredjemann før de er registrert i Foretaksregisteret, med mindre dette følger av stiftelsesdokumentet eller av lov.²² Bestemmelsen tolkes dithen at et

aksjeselskap som er stiftet og registrert etter reglene i aksjeloven kapittel 2 kan regnes som et selvstendig rettssubjekt.

Aksjeselskapets status som selvstendig rettssubjekt inntrer når det er stiftet etter asl. § 2-9, jf.

Rt. 1993 s. 902.²³ Det er således ikke et vilkår at selskapet må være registrert i

Foretaksregisteret for å oppnå status som selvstendig rettssubjekt. Selv om aksjeselskapets status som selvstendig rettssubjekt inntrer ved stiftelse, er imidlertid rettsevnen begrenset inntil selskapet er registrert i Foretaksregisteret, jf. asl. § 2-20. Dette medfører at selskapet ikke regnes å ha fullstendig rettsevne før etter det er registrert.

Konsekvensen av at et aksjeselskap regnes som et eget rettssubjekt er blant annet at aksjeeierne bare eier aksjene i selskapet, og ikke de underliggende verdiene. Dette følger blant annet av Rt. 1994 s. 1002, hvor det ble regnet som strafferettslig utroskap å tilegne seg midler fra et selskap hvor man eier 100 prosent av aksjene. At aksjeselskaper som den klare hovedregel ikke kan identifiseres med aksjonærene, fremgår tydelig av både lovforarbeider, rettspraksis og juridisk teori.²⁴

Ved sletting av aksjeselskapet inneholder loven ingen bestemmelse om slettingens betydning for selskapets rettsevne. Hvorvidt slettingen medfører bortfall av selskapets rettsevne

behandles videre under kapittel 3.

2.3 Oppløsning og avvikling

2.3.1 Grunnlaget for at et aksjeselskap oppløses og avvikles

Reglene om oppløsning av aksjeselskap finnes i aksjeloven kapittel 16. Dersom et aksjeselskap skal oppløses og avvikles, må det ha grunnlag i en beslutning av et

22 Jf. Aarbakke mfl (2012) side 157, Jf. Rt. 1994 s. 1487.

24 Jf. Andenæs (2016) side 36.

(10)

selskapsorgan, jf. asl. § 16-1, eller skje etter kjennelse eller dom fra retten, jf. asl. §§ 16-15, 16-17 eller 16-19.

Aksjeloven skiller mellom oppløsning og avvikling. Oppløsningsfasen kan deles inn i to trinn.

For det første må selskapet besluttes oppløst. Beslutning om oppløsning må meldes til Foretaksregisteret før det deretter kan besluttes endelig oppløst. I perioden fra selskapet er besluttet oppløst og frem til endelig oppløsning skal beslutningen gjennomføres. Denne gjennomføringen omtales som avvikling, eller likvidasjon.²⁵ Under denne perioden skal avviklingsstyret forberede avviklingen av foretaket. Avvikling av selskapet omtales nærmere under punkt 2.3.3.

Det skilles videre mellom ”frivillig oppløsning” og ”tvangsoppløsning”. Om tilfeller hvor et selskap besluttes oppløst av generalforsamlingen, benyttes ofte uttrykket ”frivillig

oppløsning”. Besluttes selskapet oppløst ved kjennelse av retten eller ved dom, kalles det ofte for ”tvangsoppløsning”.²⁶ Ingen av disse uttrykkene gjenfinnes i aksjeloven.²⁷

Lovens kapittel 16 om oppløsning er inndelt etter hvem som treffer beslutningen om at selskapet skal oppløses. Den samme systematikk legges derfor til grunn i det følgende, etterfulgt av reglene om oppløsning etter foretaksregisterloven og spørsmålet rundt konkurs som oppløsningsgrunn.

2.3.2 Oppløsning etter beslutning av generalforsamlingen

Oppløsning etter beslutning av generalforsamlingen reguleres av asl. § 16-1. Når ikke annet følger av lov, treffes beslutningen om å oppløse selskapet av generalforsamlingen som hovedregel med ”flertall som for vedtektsendring”, jf. asl. § 16-1 første ledd, jf. § 5-18.²⁸ Unntak fra flertallskravet foreligger dersom selskapet skal oppløses på bakgrunn av at det er inntrådt forhold som etter vedtektene skal medføre oppløsning, eller dersom selskapet skal oppløses som følge av lovbestemmelse, jf. asl. § 16-2 annet ledd. I slike tilfeller treffes generalforsamlingens beslutning med alminnelig flertall. At selskapet har utført alle

oppgavene som det etter vedtektene var etablert for å utføre, er et eksempel på forhold som

28 Jf. Bråthen (2017a) side 242, og Andenæs (2016) side 620.

(11)

etter vedtektene skal medføre oppløsning. Som eksempel på lovbestemt oppløsning kan nevnes tilfeller hvor et aksjeselskap ikke har revisor der dette er påkrevd.²⁹

Generalforsamlingen kan treffe beslutning om oppløsning når som helst og av hvilken som helst grunn. Begrensninger kan følge av alminnelige misbruksregler.³⁰

2.3.3 Avvikling av selskapet

Etter det er truffet beslutning om at selskapet skal oppløses går det over i en såkalt avviklingsfase. Etter beslutningen skal det velges et avviklingsstyre som overtar de funksjoner som tidligere tillå styret og daglig leder, jf. asl. § 16-2 første ledd første punktum.³¹ Etter asl. § 16-5 første ledd kan selskapets virksomhet fortsette som før i den utstrekning det er ønskelig for en hensiktsmessig gjennomføring av avviklingen. Deres virksomhet opphører dermed ikke som følge av at det er besluttet oppløsning av selskapet.³² Beslutningen om oppløsning av aksjeselskapet og opplysninger om avviklingsstyret skal etter asl. § 16-3 meldes til Foretaksregisteret. Foretaksregisteret skal deretter kunngjøre selskapets beslutning, og kreditorene skal varsles, jf. asl. § 16-4. Avviklingsprosessen utføres videre etter reglene i kapittel 16.

Etter asl. § 16-10 første ledd annet punktum skal det meldes til Foretaksregisteret at selskapet er endelig oppløst når oppgjøret er godkjent. Ifølge lovens ordlyd anses selskapet som endelig oppløst fra og med generalforsamlingens godkjennelse av avviklingsoppgjøret.³³

2.3.4 Oppløsning etter beslutning av retten

Et aksjeselskap kan oppløses etter beslutning av retten på to ulike grunnlag. Enten ved kjennelse fra retten etter asl. § 16-15, eller ved dom som følge av krav fra en aksjeeier etter asl. § 16-19.

Det følger av asl. § 16-15 at retten skal treffe beslutning om oppløsning ved kjennelse når de nærmere forhold som fremgår av bestemmelsen foreligger, og generalforsamlingen ikke treffer beslutningen selv. Som eksempel kan nevnes at retten blant annet skal treffe beslutning

31 Jf. Andenæs(2016) side 621.

(12)

om oppløsning når selskapet ikke har revisor, daglig leder eller et lovlig styre. Også

manglende overholdelse av plikten til å sende inn regnskapet til Regnskapsregisteret medfører at en slik beslutning skal treffes.³⁴

Den enkelte aksjonærs rett til å kreve selskapet oppløst ved dom fremgår av asl. § 16-19 første ledd. Et slikt krav kan fremstilles når ”et selskapsorgan eller andre som representerer selskapet, har handlet i strid med §§ 5-21 og 6-28 og særlige tungtveiende grunner taler for oppløsning som følge av dette”. Bestemmelsens ordlyd legger til grunn at en aksjonær kan kreve selskapet oppløst ved dom dersom det foreligger myndighetsmisbruk fra et

selskapsorgan eller andre som representerer selskapet.

Av rettspraksis følger det videre at oppløsning kan kreves med hjemmel i alminnelige ulovfestede regler.³⁵ Dette kommer blant annet til uttrykk i Rt. 2000 s. 931, hvor et

aksjeselskap som var etablert i samarbeidet mellom to store aktører i dagligvarebransjen, ble oppløst etter alminnelige rettsgrunnsetninger, jf. asl. av 1976 § 13-3. Grunnlaget for

oppløsningen var at samarbeidsforholdene hadde utspilt sin rolle, slik at bare en av aktørene hadde fordeler av videre drift. Dommen viser at asl. § 16-19 ikke kan regnes som uttømmende hva angår aksjonærens krav på oppløsning av selskapet. Et annet eksempel på et tilfelle hvor oppløsning med støtte i alminnelige ulovfestede regler kan være aktuelt, er hvor det i et selskap med få aksjonærer som alle deltar aktivt i selskapets ledelse og drift, er oppstått samarbeidsproblemer av så alvorlig og varig art at det ikke lar seg løses på annen måte enn ved oppløsning.³⁶

I de tilfeller selskapet besluttes oppløst ved kjennelse eller dom av retten, eller etter dom etter krav fra aksjeeier, skal selskapet avvikles etter reglene i konkursloven³⁷ og dekningsloven³⁸, jf. asl. § 16-18. Dette medfører at aksjelovens regler om avvikling ikke kommer til anvendelse i tilfeller hvor selskapet oppløses etter beslutning fra retten.

35 Jf. Knut Høivik, ”samarbeidsproblemer som grunnlag for en aksjeeiers krav om oppløsning av selskapet”, Lov og Rett (LOR-2006-131), 2006, side 131-155.

37 LOV-1984-06-08-58, heretter ofte forkortet ”kkl”.

38 LOV-1984-06-08-59, heretter ofte forkortet ”deknl”.

(13)

2.3.5 Foretaksregisterets adgang til å slette ”døde” foretak av eget tiltak

Foretaksregisteret kan oppløse en enhet på eget initiativ dersom registerføreren har ”grunn til å tro” at et foretak er opphørt, jf. fregl. § 7-3 første ledd. Begrunnelsen for en slik

bestemmelse er det praktiske behovet for å få slike selskaper ut av registeret. Om et aksjeselskap kan oppløses etter foretaksregisterloven beror på en helhetsvurdering.³⁹

I forhold til lovregler som tillegger registreringen i Foretaksregisteret en betydning, medfører en sletting i utgangspunktet at foretaket betraktes som ikke-registrert fra tidspunktet for slettingen. Som nevnt i punkt 2.2, er det i utgangspunktet et vilkår at selskapet er registrert for at det skal regnes å ha fullstendig rettsevne, jf. blant annet asl. § 2-20. Det reises derfor

spørsmål om slettingen medfører at selskapet som følge av oppløsningen mister sin rettsevne.

Av fregl. § 7-3 tredje ledd fremgår det at ”sletting får ikke betydning for deltakernes ansvar for selskapsforpliktelsene eller for styremedlemmers personlige ansvar”. Ordlyden taler her for at en sletting etter fregl. § 7-3 ikke innebærer at selskapet mister sin evne til å forplikte seg eller oppnå rettigheter.⁴⁰ Dette støttes også opp av lovforarbeidene, hvor det legges til grunn at sletting ikke innebærer at foretaket betraktes som ikke-eksisterende i den forstand at det taper adgang til å påta seg rettigheter og forpliktelser.⁴¹

Sletting etter fregl. § 7-3 medfører ikke at foretaket materielt sett oppløses. Begrunnelsen for dette er at det ikke foretas noen nærmere undersøkelse av forvaltningen av foretaket eller forholdet til eventuelle kreditorer ved en slik sletting av aksjeselskapet. Bestemmelsen er imidlertid ikke lenger særlig praktisk når det gjelder sletting av opphørte aksjeselskap. Dette har sammenheng med innføringen av reglene i asl. §§ 16-15 til 16-18 om materiell oppløsning og tvangsavvikling av aksjeselskap etter kjennelse fra tingretten.⁴²

2.3.6 Konkurs som oppløsningsgrunn

Spørsmålet om hvorvidt et aksjeselskap kan anses å være endelig oppløst etter avsluttet konkursbehandling står i en særstilling. Begrunnelsen for dette er at aksjeloven ikke omtaler

40 Jf. Ot.prp.nr.50 (1984-1985) side 57.

41 Jf. Ot.prp.nr.50 (1984-1985) side 57, og Marit Wenda Kjørsvik, Norsk lovkommentar til fregl. § 7-3, note 116, www.rettsdata.no. Noten er sist revidert 13.09.2017.

42 Jf. Marit Wenda Kjørsvik, Norsk Lovkommentar til fregl. § 7-3, note 115, www.rettsdata.no. Noten er sist revidert 13.09.2017.

(14)

konkurs som en oppløsningsgrunn. Det er imidlertid flere likhetstrekk mellom et aksjeselskap som opphører på grunnlag av avsluttet konkursbehandling og et aksjeselskap som er endelig oppløst etter aksjelovens regler.

Ved konkursåpning i et aksjeselskap fortsetter selskapet å eksistere som konkursdebitor eller konkurssubjekt. Som følge av dette regnes ikke et aksjeselskap som blir slått konkurs for å være oppløst. Når bobehandlingen avsluttes vil det imidlertid inntre virkninger som ligner på virkningene av en oppløsning.⁴³

Et aksjeselskap kan slås konkurs selv om det er besluttet oppløst av generalforsamlingen, jf.

blant annet Rt. 1928 s. 329. En beslutning om oppløsning truffet ved dom eller kjennelse utelukker derimot en konkursåpning. Begrunnelsen for dette er at en beslutning om

oppløsning ved dom eller kjennelse har samme virkning som en kjennelse om konkursåpning, jf. asl. § 16-17 annet ledd annet punktum og § 16-19 tredje ledd annet punktum.⁴⁴ Dette viser at det er klare likhetstrekk mellom de tilfellene hvor et selskap opphører som følge av

konkurs, og de tilfellene hvor oppløsning av et aksjeselskap er besluttet ved dom eller kjennelse.

Det følger av kkl. § 138 annet ledd at føreren av konkursregisteret skal melde aksjeselskapet for avregistrering i Foretaksregisteret når konkursbehandlingen er gjennomført. Ordlyden viser at aksjeselskapet skal slettes etter gjennomført konkursbehandling. Dette taler for at selskapets status som selvstendig rettssubjekt i utgangspunktet anses opphørt etter

konkursbehandlingen er avsluttet. Dette har også støtte i rettspraksis. I kjennelsen i Rt. 1979 s. 375, ble et hevings- og erstatningssøksmål mot konkursboet og selskapet ansett bortfalt mot begge som følge av innstilling av boet. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte følgende på side 377:

”Når et aksjeselskap er gått konkurs, og konkursbehandlingen er innstilt etter

konkurslovens … (§135), vil selskapet normalt opphøre å eksistere. Man kan imidlertid ikke uten videre regne med at selskapets eksistens som selvstendig rettssubjekt er opphørt i absolutt alle relasjoner.”

43 Jf. Aarbakke mfl (2012) side 851 og 852.

(15)

Kjennelsen gjelder i utgangspunktet konkursloven av 1863 § 20, men har overføringsverdi til nåværende lov. Etter en samlet vurdering av ordlyden og kjennelsen kan det antas at selskapet i utgangspunktet regnes som endelig oppløst etter det er avsluttet konkursbehandling og selskapet er slettet i Foretaksregisteret etter reglene i kkl. § 138 annet ledd. Dette støttes også opp av Rt. 2008 s. 329, hvor selskapets partsevne opphørte etter at selskapet var oppløst og slettet fra Foretaksregisteret i medhold av asl. § 16-14 første ledd nr. 1.⁴⁵

Spørsmålet vedrørende aksjeselskapets rettsstilling etter det er endelig oppløst og avviklet er behandlet i rettspraksis ved flere anledninger. Et utvalg av avgjørelsene omtales nærmere nedenfor. Når spørsmålet behandles av domstolene er situasjonen ofte at selskapet er konkurs.

Et fellestrekk ved flere av avgjørelsene er at en avsluttet konkursbehandling behandles av retten som om selskapet er endelig oppløst. Etter en samlet vurdering legges det derfor til grunn at et aksjeselskap i utgangspunktet regnes som endelig oppløst etter at

konkursbehandlingen er avsluttet og selskapet slettet.

Som følge av den særstillingen reglene om konkurs står i, er et sentralt spørsmål videre i avhandlingen om aksjeselskapets rettsstilling etter opphør er forskjellig ut fra om det opphører ved oppløsning etter aksjelovens regler eller ved konkurs. I det følgende tas det utgangspunkt i at de ulike oppløsningsgrunnene ikke utgjør en forskjell. I de tilfellene hvor oppløsningsgrunnen er av betydning, blir dette nevnt særskilt.

3 Aksjeselskapets rettsstilling etter at selskapet er endelig oppløst og avviklet

3.1 Aksjeselskapets status som selvstendig rettssubjekt opphører

Spørsmålet om når selskapets status som selvstendig rettssubjekt opphører, skaper flere problemstillinger som følge av aksjeselskapets begrensede ansvarsform. Aksjeloven

inneholder ingen bestemmelse som uttrykkelig regulerer spørsmålet om på hvilket tidspunkt et aksjeselskaps stilling som selvstendig rettssubjekt opphører. Spørsmålet kan ikke regnes å være endelig avklart etter gjeldende rett.

(16)

Rettspraksis gir imidlertid uttrykk for at selskapet i utgangspunktet mister sin status som selvstendig rettssubjekt når det slettes fra Foretaksregisteret, altså når selskapet er endelig oppløst. Dette har Høyesterett slått fast ved flere anledninger, blant annet i Rt. 1979 s. 375 og Rt. 1993 s. 361. Avgjørelsene er også fulgt opp i Rt. 2005 s. 227 og Rt. 2014 s. 1074. I

kjennelsen i Rt. 2005 s. 227, som gjaldt spørsmålet om et krav kunne inndrives på vegne av et avviklet selskap, uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende om selskapets status som selvstendig rettssubjekt i avsnitt 18:

”Etter aksjelovgivningen før 1997-loven – slik lagmannsretten legger til grunn – får anvendelse i denne saken, jf. nåværende aksjelov 21-2 nr. 21, er det klare utgangspunkt at et selskap etter oppløsning og sletting ikke lenger eksisterer som et selvstendig rettssubjekt og da heller ikke har partsevne.”

Som nevnt i avhandlingens punkt 2.2 regnes selskapets rettsevne som fullstendig først etter at det er registrert i Foretaksregisteret, jf. asl. § 2-20. Dersom registreringen uteblir faller den begrensede rettsevnen imidlertid bort. På grunnlag av dette er det en naturlig konsekvens at selskapet mister rettsevnen dersom det slettes fra Foretaksregisteret. En slik konsekvens bidrar også til å skape klarhet i tidspunktet for når selskapet mister sin status som selvstendig rettssubjekt, ettersom det er klare regler for når et selskap regnes som slettet. At selskapet mister sin status som selvstendig rettssubjekt etter det er endelig oppløst har derfor gode grunner for seg.

Utgangspunktet om at selskapet mister sin status som selvstendig rettssubjekt etter det er slettet fra Foretaksregisteret behøver imidlertid ikke å gjelde i alle relasjoner. Dette er trukket frem i rettspraksis, blant annet i kjæremålsutvalgets bemerkninger i kjennelsen i Rt. 1979 s.

375 og Rt. 2005 s. 227. At en ikke uten videre kan gå ut fra at selskapet rettslig sett må betraktes som oppløst i alle relasjoner kommer også til uttrykk i juridisk litteratur.⁴⁶ Som følge av dette kan det legges til grunn at det i enkelte tilfeller foreligger unntak fra

utgangspunktet, hvor selskapet har sin status som selvstendig rettssubjekt i behold til tross for at det er endelig oppløst og slettet i Foretaksregisteret.

Aarbakke mfl. legger på den andre siden til grunn at selskapets status som juridisk person ikke opphører ved at selskapet er oppløst og avviklet, eller ved avregistrering fra

(17)

Foretaksregisteret, jf. Rt. 1990 s. 791 og Rt. 1992 s. 931.⁴⁷ De mener at et aksjeselskap først opphører når selskapet ikke lenger kan ha betydning som rettsforhold mellom aksjeeierne.

Det er imidlertid enighet om at det kan oppstå situasjoner hvor et oppløst aksjeselskaps rettssubjektivitet fortsatt kan være av betydning etter at selskapet er endelig oppløst. Det er derfor behov for at selskapet i noen relasjoner har en begrenset form for rettssubjektivitet i behold etter den tid. Det vil være et spørsmål om terminologi hvorvidt disse situasjonene omtales som om at aksjeselskapet beholder en form for status som selvstendig rettssubjekt etter opphør, eller som unntak fra utgangspunktet om at et selskap mister sin stilling som selvstendig rettssubjekt. Videre i avhandlingen tas det utgangspunkt i at aksjeselskaper mister sin status som selvstendig rettssubjekt ved endelig oppløsning, men at flere unntak medfører at selskapet har en form for begrenset rettsevne. Unntakene behandles i punkt 3.2 til 3.8.

Spørsmålet om selskapets rettslige stilling etter det er endelig oppløst fører ikke til like mange problemer i et ansvarlig selskap. Begrunnelsen for dette er ulikheten i ansvarsformen. Eierne av et ansvarlig selskap har et ubegrenset og personlig ansvar for selskapsforpliktelsene.

Deltakerne i et ansvarlig selskap vil på grunnlag av dette være ansvarlig overfor

selskapskreditorene dersom det etter at selskapet er endelig oppløst foreligger uoppgjorte krav. Reglene om selskapsdeltakernes gjeldsansvar og regress gjelder fortsatt til tross for at selskapet er oppløst og avviklet, jf. selskapsloven § 2-42.⁴⁸

3.2 Partsevne

3.2.1 Innledende om partsevne

I det følgende reises det spørsmål rundt i hvilken grad et selskap har partsevne i sivile saker etter at det er endelig oppløst og avviklet. Reglene om partsevne følger av tvisteloven.⁴⁹ Den någjeldende tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008, og avløste tvistemålsloven av 1915. Det følger av lovforarbeidene at det ikke var ment å gjøre noen realitetsendringer i forhold til kravet om partsevne etter lovendringen, og at bestemmelsen om partsevne bare er ”ment å

49 LOV-2005-06-17-90, heretter ofte forkortet ”tvl”.

(18)

kodifisere ulovfestet rett”.⁵⁰ Rettsavgjørelser avsagt etter tvistemålsloven er derfor fortsatt relevant for spørsmålet om partsevne etter tvisteloven av 2005.

3.2.2 Alminnelig partsevne

At aksjeselskaper har alminnelig partsevne er lagt til grunn i tvl. § 2-1 bokstav c, som fastsetter at ”selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og

kommandittselskap” har alminnelig partsevne. At et aksjeselskap har alminnelig partsevne vil si at det har evne til å stå som saksøkt eller saksøker i søksmål som kan bringes inn for

domstolene. Det er imidlertid et vilkår at selskapet oppfyller kravene som stilles til

partstilknytning, samt at de øvrige prosessforutsetningene er oppfylt.⁵¹ Som nevnt i punkt 2.2, er aksjeselskaper organisert som selvstendige rettssubjekt. Dette vil si at det er skilt ut en egen formuesmasse som aksjeselskapet råder over, og som det hefter med for sine forpliktelser. De rettighetene og pliktene som aksjeselskapet har, er som følge av dette tilordnet selskapet og ikke aksjonærene.⁵²

Ettersom aksjeselskaper organiseres som selvstendige rettssubjekt, må de også ha alminnelig partsevne. Aksjeselskapene må være registrert i Foretaksregisteret for å kunne erverve rettigheter og plikter, jf. asl. § 2-18 første ledd, jf. § 2-20 første ledd. Dette taler for at selskapet må være registrert for å ha partsevne.⁵³

At selskapet går konkurs eller at det treffes beslutning om at selskapet skal oppløses,

medfører ikke at selskapets partsevne opphører, se tvl. § 16-16 første ledd bokstav c, jf. annet ledd.⁵⁴ Dette er også lagt til grunn i langvarig rettspraksis, blant annet i Rt. 1979 s. 375 , Rt.

1993 s. 878 , Rt. 1996 s. 346, og Rt. 2010 s. 430.⁵⁵

Den alminnelige partsevnen opphører når selskapet er endelig oppløst og slettet i

Foretaksregisteret. Dette kommer blant annet til uttrykk i Rt. 2008 s. 1058, hvor Høyesterett i avsnitt 18 legger til grunn følgende:

50 Jf. Ot.prp.nr.51 (2004-2005) ”om lov om mekling og rettergang i sivile tvister” side 369, jf. side 368, og NOU 2001:32, Bind B s. 659-660.

51 Jf. Jens Edvin A. Skoghøy, Tvisteløsning, 3 utg. Oslo 2017, side 264.

52 Jf. Skoghøy (2017) side 267, og Aarbakke mfl (2012) side 38.

53 Jf. Skoghøy (2017) side 286.

55 Se henholdsvis Rt. 2010 s. 430 avsnitt 11 og 12.

(19)

”Når et aksjeselskap oppløses og slettes i Foretaksregisteret, går dets alminnelige partsevne tapt, jf. Schei. m.fl. Tvisteloven I side 107. Det antas likevel at en begrenset partsevne kan være i behold for så vidt gjelder tvister knyttet til midler som ikke er fordelt, jf. Rt. 2005 side 227; her ble et oppløst aksjeselskap innrømmet partsevne for krav i henhold til et forlig aksjeselskapet hadde inngått, men som ikke var fordelt.”⁵⁶ Høyesterett gir imidlertid i utdraget også uttrykk for at aksjeselskapet, til tross for at det er endelig oppløst og avviklet, kan ha en form for begrenset partsevne i behold. Hvilken mulighet et endelig oppløst aksjeselskap har for begrenset partsevne behandles derfor nedenfor.

3.2.3 Det endelig oppløste aksjeselskapets mulighet til begrenset partsevne At sammenslutninger som ikke har alminnelig partsevne kan ha begrenset partsevne i enkelte relasjoner, ble lagt til grunn i rettspraksis under tvistemålsloven av 1915.⁵⁷ I Rt. 1988 s. 1161 framgår det at ”partsevne er et relativt begrep, som må ses i forhold til hva saken gjelder.”⁵⁸ Partsevne for andre sammenslutninger enn de som har partsevne etter tvl. § 2-1 første ledd, reguleres av bestemmelsens annet ledd. Hvorvidt en sammenslutning kan ha partsevne etter annet ledd følger av en samlet vurdering. Tvisteloven § 2-1 annet ledd regulerer imidlertid også reglene om begrenset partsevne.⁵⁹ Dette fremgår blant annet av Tvistemålsutvalgets uttalelse i motivene til tvl. § 2-1 annet ledd, hvor de etter å ha gjennomgått vilkårene for alminnelig partsevne, uttaler følgende:

”Regelen i § 2-1 (2) fanger også opp den adgangen til representative søksmål for organisasjoner som er utviklet i rettspraksis. Bestemmelsen forutsetter at

organisasjoner kan ha partsevne i slike søksmål, selv om de ikke har alminnelig partsevne. Det er i rettspraksis stilt krav om at organisasjonen eller foreningen må ha en viss fasthet i organisasjonsformen mv.”⁶⁰

56 Jf. Rt. 2008 s. 1058 avsnitt 18.

57 Se for eksempel Rt. 1988 s. 1161, og Rt. 1992 s. 1668, jf. Skoghøy (2017) side 284.

58 Jf. Rt. 1988 s. 1161, side 1164.

60 Jf. NOU 2001:32 side 659-660.

(20)

Til tross for at utgangspunktet er at aksjeselskapets alminnelige partsevne går tapt etter

endelig oppløsning, er begrenset partsevne innrømmet ved flere anledninger. I Rt. 2005 s. 227 fremmet et oppløst aksjeselskap krav om utlegg i en fast eiendom. Av avgjørelsen fremgår det av avsnitt 18 at ”selskapet kunne ha partsevne i behold i tvister som knytter seg til midler som ikke er fordelt”.⁶¹ Av dette kan utledes at et endelig oppløst og avviklet aksjeselskap kan ha begrenset partsevne så langt søksmålsinteressen rekker hvor selskapet har midler, eller

dersom det av andre grunner har økonomisk eller annen praktisk betydning å anlegge søksmål av eller mot selskapet.⁶² Avgjørelsen regnes å være i samsvar med tidligere rettspraksis og er også fulgt opp i nyere tid.⁶³

Hva som er avgjørende for spørsmålet om et endelig oppløst og avviklet aksjeselskap har begrenset partsevne, fremstår som noe uklart. Høyesteretts ankeutvalg har imidlertid i Rt.

2014 s. 1074 sluttet seg til juridisk litteratur som har oppstilt tre vilkår for at en

sammenslutning skal ha begrenset partsevne.⁶⁴ Saken må gjelde (1) en rettighet som er tilordnet sammenslutningen som sådan, eller en plikt som grunner seg på en handling som er foretatt av eller direkte overfor vedkommende sammenslutning. Videre må det (2) være sammenslutningen som sådan som fremstår som det naturlige søksmålssubjekt for det

spørsmålet saken gjelder – ikke de enkelte deltakerne. Endelig må det (3) ha økonomisk eller praktisk betydning å få dom for eller overfor sammenslutningen som sådan.

Problemstillingen i det følgende er i hvilken grad et aksjeselskap har begrenset partsevne.

Dette skal besvares med en analyse av utvalgt rettspraksis.

3.2.4 Rettspraksis

Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet i Rt. 1979 s. 375 et søksmål som var reist mot et aksjeselskap med krav om heving av en kontrakt selskapet hadde inngått og et krav om erstatning. Aksjeselskapet gikk konkurs etter at søksmålet var reist, og konkursbehandlingen ble senere innstilt som følge av at det ikke fantes midler til å dekke skifteomkostningene.

Spørsmålet i saken var etter dette om aksjeselskapet fortsatt hadde partsevne og prosessuell

61 Se også utdrag fra Rt. 2008 s. 1058 (avsnitt 18) under punkt 3.2.4, som følger opp denne avgjørelsen.

63 Se Rt. 1992 s. 1697, Rt 1993 s. 361, Rt. 1993 s. 878, Rt. 2008 s. 1058 og Rt. 2013 s. 983, jf. Skoghøy (2017) side 287.

64 Jf. Rt. 2014 s. 1074 avsnitt 19 og Skoghøy (2017) side 289.

(21)

handleevne eller om saken måtte avvises. Lagmannsretten hadde i sin kjennelse kommet til at saksøkeren ikke lenger hadde rettslig interesse i å få dom overfor aksjeselskapet, og at saken på grunnlag av dette måtte avvises. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet over lagmannsrettens kjennelse. De kom til at aksjeselskapet ikke hadde partsevne, og mente også at lagmannsretten hadde lagt riktig lovforståelse til grunn for sin uttalelse om at ”nødvendige forutsetninger for prosess” ikke lenger var til stede.

I denne saken var det på det rene at selskapet ikke hadde midler da konkursbehandlingen var innstilt som følge av at det ikke var midler til å dekke skifteomkostningene. At et endelig oppløst aksjeselskap ikke har midler medfører at betydningen av å anlegge søksmål av eller mot selskapet kan være begrenset. Dette taler for at det skal mye til for at et aksjeselskap som er oppløst ved konkurs, skal ha partsevne. Til sammenligning var aksjeselskapet som ble tilkjent partsevne i nevnte Rt. 2005 s. 227, et solvent selskap som ble avviklet etter beslutning av generalforsamlingen.⁶⁵

Flere avgjørelser fra domstolene viser at behovet for at det oppløste selskapet kan opptre som part ofte er et avgjørende moment ved spørsmålet om det endelig oppløste selskapet tilkjennes partsevne. Dette kommer til uttrykk blant annet i Rt. 1992 s. 1697 og Rt. 2008 s. 329.

Rt. 1992 s. 1697 omhandlet spørsmålet om et selskap som var oppløst ved konkurs kunne tilkjennes partsevne. I denne saken ble et aksjeselskap saksøkt for et uoppgjort pengekrav.

Selskapet gikk deretter konkurs, konkursbehandlingen ble innstilt og selskapet slettet i Foretaksregisteret før saken ble behandlet i byretten. Selskapet ble i byretten ansett for å ha partsevne. Det ble videre dømt til å betale saksøker det omstridte beløpet. Med den

begrunnelse at saken skulle ha vært avvist på grunnlag av at selskapet manglet partsevne, anket det oppløste selskapet dommen inn for lagmannsretten. Motparten påsto at saken skulle avvises fra behandling i lagmannsretten. Ankesaken ble til tross for dette fremmet til

behandling for lagmannsretten, og saksøker påkjærte kjennelsen videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Spørsmålet som kjennelsen reiste, var om aksjeselskapet kunne påanke en dom som var avsagt etter at bobehandlingen var innstilt. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at aksjeselskapet kunne påanke dommen, og uttalte følgende på side 1699-1700:

65 Jf. Rt. 2005 s. 227, avsnitt 13. Kjennelsen er omtalt i punkt 3.2.3.

(22)

”Normalt vil også et aksjeselskap opphøre å eksistere når det er gått konkurs og konkursbehandlingen senere innstilles etter konkursloven § 135. Imidlertid kan selskapet fortsatt ha eksistens som selvstendig rettssubjekt i enkelte relasjoner, jf

således kjennelse inntatt i Rt-1979-375 flg. I dette tilfelle var som nevnt bobehandlingen innstilt da byrettens dom ble avsagt. Kjæremålsmotpartene gjør i saksbehandlingen gjeldende at saken av denne grunn ble pådømt med urette, og det anføres at saken ex officio skulle vært avvist.”

Kjæremålsutvalget la videre til grunn at det var enig med lagmannsretten i at aksjeselskapet etter omstendighetene måtte anses å ha adgang til å anke over byrettens dom på dette grunnlag. Uttalelsen taler for at partsevne i denne saken kun ble tilkjent på grunnlag av at byretten feilaktig hadde ansett selskapet å ha partsevne. Aksjeselskapet fikk som følge av den feilaktige avgjørelsen i byretten et behov for partsevne. Dette fikk avgjørende betydning for saken.

I Rt. 2008 s. 329 kom Høyesteretts ankeutvalg til at et kjæremål over en kjennelse fra

tingretten skulle ha vært avvist på grunnlag av at det oppløste selskapet ikke hadde partsevne.

I denne saken ble et selskap endelig oppløst ved innstilling etter kkl. § 136 og slettet i Foretaksregisteret etter at tingretten hadde avsagt kjennelse om tvangsavvikling. Selskapet påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, som avviste kjæremålet på bakgrunn av at selskapet ikke hadde tilstrekkelig rettslig interesse. Ankeutvalget kom til at selskapet ikke hadde partsevne da lagmannsretten avsa sin kjennelse, og at kjæremålet over tingrettens kjennelse derfor skulle ha vært avvist på dette grunnlag.⁶⁶ Ankeutvalget la her til grunn at en avvisning på bakgrunn av manglende rettslig interesse var feil begrunnelse, men at det var kommet frem til riktig resultat. Anken over lagmannsrettens kjennelse ble derfor forkastet.

I denne saken ble det oppløste selskapet i utgangspunktet ikke ansett å ha partsevne, og anken ble i første omgang forkastet. Det oppløste selskapet ble imidlertid indirekte tilkjent partsevne ved at det kunne opptre som ankepart. At kjæremålsutvalget ga selskapet adgang til å opptre som ankepart til tross for at det ikke ble regnet for å ha partsevne har gode grunner for seg ettersom ankeadgangen er en viktig del av vårt rettssystem. Som følge av at rettstilstanden på dette området ikke er klar, kunne det være behov for å få spørsmålet vurdert av flere instanser.

Dersom manglende partsevne medførte at selskapet mistet sin ankeadgang, kunne det føre til

66 Jf. Rt. 2008 s. 329, avsnitt 19.

(23)

urimelige resultat, og manglende utvikling av rettstilstanden. Også denne avgjørelsen viser videre at det er behovet for at det oppløste selskapet skal kunne opptre som part som blir avgjørende for resultatet i slike avgjørelser. Ankeutvalget mente at avvisning av kjæremålet var riktig resultat, men at begrunnelsen var feil. Dette viser at behovet for at det endelig oppløste selskapet kunne opptre som ankepart ble begrunnet i hensynet til materielt riktige avgjørelser.

Som følge av at behovet for at det oppløste selskapet kan opptre som part ofte er et

avgjørende moment, er spørsmålet videre i hvilke tilfeller det kan tenkes å oppstå behov for at et oppløst aksjeselskap tilkjennes partsevne. Avgjørelsene som er behandlet foran, viser at et aksjeselskap ofte regnes å ha et behov for partsevne dersom det fortsatt er verdier i selskapet.

Dette kommer også direkte til uttrykk i Rt. 2013 s. 983. Saken gjaldt i utgangspunktet en anke over avvisning av begjæring om rettens avgjørelse for at et inndratt utbytte skulle anvendes til dekning av erstatningskrav fra skadelidte, jf. strl. § 37 bokstav d annet ledd. Under henvisning til at aksjeselskapet var avviklet, var imidlertid begjæringen framsatt av de tidligere

aksjonærene i selskapet. Til tross for at Høyesterett anså problemstillingen for lite aktuell i den konkrete saken, uttalte de følgende i avsnitt 43 om et aksjeselskaps partsevne etter det er endelig oppløst:

”Dette gir grunn til å nevne at selv om den alminnelige partsevnen for aksjeselskaper som utgangspunkt opphører når selskapet blir oppløst og/eller slettet i

Foretaksregisteret, er det fastslått at dersom selskapet har midler, eller det av andre grunner har økonomisk eller annen praktisk betydning å anlegge søksmål av eller mot selskapet, kan det etter dette tidspunkt ha begrenset partsevne så langt

søksmålsinteressen rekker.”

Verdier i selskapet kan det regnes å være dersom det for eksempel foreligger et krav som tilhører selskapet som sådan. Det har gode grunner for seg at et endelig oppløst selskap må antas å ha verdier i selskapet for å bli tilkjent partsevne. Et søksmål er nytteløst dersom selskapet er fullstendig tømt for verdier, og det ikke foreligger noen form for aktivitet i selskapet. Prosessen vil ikke føre til at en eventuell saksøker får det han gjør krav på dersom et oppløst og avviklet selskap saksøkes for verdier de ikke har. Saksøker vil på denne måten ikke oppnå noe med å gjennomføre prosessen. Et selskapet uten verdier vil heller ikke ha råd til å delta i noen prosess.

(24)

Dersom det forhold at det fortsatt er verdier i selskapet alltid skulle tillegges avgjørende vekt, ville et aksjeselskap som var oppløst som følge av konkurs, aldri ha blitt tilkjent begrenset partsevne. Begrunnelsen for dette er at selskapet i slike tilfeller vil være insolvent. Det foreligger ikke mange tilfeller fra rettspraksis hvor et selskap som er oppløst ved konkurs tillegges begrenset partsevne. Tilsvarende gjelder for selskap som er oppløst ved kjennelse eller dom med samme virkning som en kjennelse om åpning av konkurs. Dette tyder på at oppløsningsgrunnlaget kan være av betydning for spørsmålet om det kan tillegges begrenset partsevne.

At et selskap som er oppløst som følge av konkurs kan anses å ha begrenset partsevne er imidlertid lagt til grunn i rettspraksis, blant annet i Rt. 1992 s. 1697. Dette viser at

utgangspunktet om at selskapet ikke kan regnes å ha tilstrekkelig behov for å opptre som part dersom selskapet ikke har verdier, ikke alltid er avgjørende. I denne saken taler imidlertid mye for at selskapet kun ble tilkjent partsevne for å ha kompetanse til å anke byrettens dom, ettersom byretten feilaktig hadde tilkjent selskapet partsevne. Hvor stor betydning denne kjennelsen kan tillegges er derfor usikkert. Om det foreligger et sterkt nok behov, kan dette være tilstrekkelig for å tilkjenne et endelig oppløst aksjeselskap partsevne. Et slikt behov kan forekomme for eksempel dersom det er en mulighet for at det avdekkes midler som tilhører det endelig oppløste aksjeselskapet.

Til tross for at selskapet i enkelte tilfeller er blitt tillagt en begrenset partsevne, finnes det flere eksempel på saker hvor det er lagt til grunn at et endelig oppløst og avviklet aksjeselskap ikke kan anses å ha partsevne. Dette gjelder både i tilfeller hvor sakene er anlagt av eller mot et selskap som er endelig oppløst. Et eksempel på dette er blant annet Rt. 1990 s. 132, hvor en av saksøkerne var et oppløst aksjeselskap som var besluttet oppløst på ekstraordinær

generalforsamling og slettet etter aksjeloven av 1976 § 13-18. Saken gjaldt et krav om erstatning for økonomisk tap som følge av at aksjeselskapet ikke hadde fått skjenkebevilling.

Saken ble avvist for det oppløste selskapet sin del. I det foreliggende tilfellet var det omtvistet hvorvidt selskapet i det hele tatt hadde krav på erstatning. Det forelå således ikke noe direkte krav som tilhørte selskapet. Konkursbehandlingen av selskapet ble også innstilt, og det kunne antas at selskapet ikke hadde noen form for verdier. Disse faktorene kan ha vært av stor betydning for saken, ettersom selskapet sannsynligvis ikke ville hatt kapasitet til å betale eventuelle saksomkostninger.

(25)

Et annet tilfelle hvor et aksjeselskap ikke ble ansett å ha partsevne etter at det var oppløst og slettet i medhold av aksjeloven av 1976 § 13-8, er Rt. 1993 s. 361. I denne saken var

spørsmålet om det kunne reises sak mot et avviklet og slettet aksjeselskap med krav om erstatning på grunnlag av en ugyldig oppsigelse av et arbeidsforhold. Oppsigelsen hadde funnet sted mens selskapet fortsatt bestod, men selskapet var senere oppløst og slettet i Foretaksregisteret. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning kunne det ikke påvises at det forelå rettslig interesse i å få dom for erstatningskravet etter at selskapet var oppløst. Saken ble på dette grunnlag avvist. Under saksøkers anførsel om at oppsigelsen burde kunne prøves selv om selskapet var oppløst, la ankeutvalget til grunn at det vanskelig kunne ses slik at et erstatningssøksmål mot det oppløste selskapet kunne ha noen interesse. Som begrunnelse for dette la de til grunn at det ikke var anført noe som viste at oppsigelsen hadde rammet ham på en annen måte enn rent økonomisk.⁶⁷ Kjæremålsutvalget ga her uttrykk for at muligheten til å fremme søksmålet kunne ha vært en annen dersom oppsigelsen hadde rammet saksøker på et mer personlig nivå. Det forhold at selskapet ikke hadde noen verdier kan også i denne saken anses å ha vært av stor betydning for utfallet. Prosessøkonomiske hensyn støtter opp om dette, da det er unødvendig å gå til sak mot et selskap som ikke har midler til å oppfylle for

eksempel et eventuelt erstatningskrav. Dette taler også for at det burde være høyere terskel for å tillegge et endelig oppløst aksjeselskap partsevne i de tilfeller hvor selskapet er saksøkt enn i de tilfellene hvor selskapet selv opptrer som saksøker. Dersom selskapet selv opptrer som saksøker, er det som regel i tilfeller hvor selskapet har mulighet til å tilegne seg verdier. Er et endelig oppløst selskap saksøkt, vil det ofte alt være tappet for verdier.

I Rt. 1995 s. 1809 gikk selskapet Vægteren Drammen AS til søksmål mot en konsulentfirma etter at de var gått konkurs. Aksjeselskapets konkursbehandling var innstilt og det var slettet i Foretaksregisteret. Kravet gjaldt erstatning for mangelfull rådgivning før selskapet ble slått konkurs. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom også i denne saken til at søksmålet fra det avviklede aksjeselskapet måtte avvises. Lagmannsretten hadde begrunnet sin avvisning med at selskapet ikke hadde partsevne. Dette sa kjæremålsutvalget seg enig i, og la dermed til grunn at selskapet ikke hadde søksmålskompetanse i sak om erstatning for mangelfull

rådgivning før konkurs. Det oppløste aksjeselskapet kunne således ikke opptre som saksøker i saken. Kjæremålsutvalget begrunnet imidlertid ikke hvorfor det ikke forelå noe grunnlag for unntak i denne saken. Dette tyder på at det skal mye til for at utgangspunktet fravikes.

67 Jf. Rt. 1993 s. 361, side 363.

(26)

Samlet sett viser avgjørelsene at det klare utgangspunktet er at et aksjeselskap ikke har partsevne etter det er endelig oppløst. Unntak kan imidlertid foreligge i særlige tilfeller.

Foreligger det unntak står som regel spørsmålet om det er behov for at det endelig oppløste selskapet kan regnes som part sentralt i avgjørelsen. Det er også av stor betydning om selskapet har egne midler. De nevnte avgjørelsene viser også at både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til et materielt riktig resultat kan gjøre seg gjeldende når domstolene skal ta stilling til hvorvidt det oppløste selskapet skal tillegges partsevne.

3.3 Aksjeeiernes adgang til å anlegge søksmål til fordel for det oppløste aksjeselskapet

3.3.1 Innledning

Det reises videre spørsmål om hvorvidt aksjeeierne har adgang til å fremme et krav som tilhører et endelig oppløst aksjeselskap. Aksjeeiernes behov for å fremme et slikt krav kan forekomme i de tilfeller hvor det oppløste aksjeselskapet for eksempel ikke anses å ha

partsevne, eller dersom aksjeselskapet ikke forfølger kravet selv. Spørsmålet om aksjeeiernes adgang til å anlegge søksmål til fordel for det oppløste aksjeselskapet er ikke regulert i loven.

Det har imidlertid vært behandlet i rettspraksis ved flere anledninger. Spørsmålet vil derfor bli besvart med en analyse av relevante avgjørelser.

3.3.2 Rettspraksis

Av sentral betydning for spørsmålet om aksjeeiernes adgang til å anlegge søksmål til fordel for det oppløste aksjeselskapet er kjennelsen i Rt. 1995 s. 1809. Som nevnt i punkt 3.2.4, ble det i denne saken lagt til grunn at et aksjeselskap ikke hadde søksmålskompetanse i en sak om erstatning for mangelfull rådgivning før konkurs etter at konkursboet ble innstilt og selskapet slettet fra Foretaksregisteret. I denne kjennelsen ble det imidlertid slått fast at aksjeeierne i et selskap som er slettet fra Foretaksregisteret etter tvangsoppløsning, har anledning til å fremme et erstatningskrav som egentlig tilkommer selskapet. Dette viser at aksjeeierne ikke

nødvendigvis trenger å gå veien om en gjenopptagelse av bobehandlingen, jf. kkl. § 139.

I kjennelsen ble erstatningssøksmålet anlagt dels av det slettede selskapet Vægteren Drammen AS ved selskapets styre, og dels av arvingene etter en person som eide alle aksjene i det konkursrammede selskapet via et heleid holdingselskap. Høyesteretts kjæremålsutvalg la på side 1811 til grunn at de ”er enig med lagmannsretten i at dersom selskapet, Vægteren Drammen AS, ansees for å ha søksmålskompetanse, kan aksjonærene ikke ha adgang til å

(27)

reise sak om det samme kravet.”⁶⁸ Utdraget viser at aksjeeiernes søksmålsadgang faller bort dersom det oppløste aksjeselskapet tilkjennes partsevne i et tilfelle hvor selskapet går til søksmål om de samme forholdene som aksjeeierne. At aksjeeiernes adgang til å fremme kravet faller bort som følge av at aksjeselskapet tilkjennes partsevne, tyder på at aksjeeiernes søksmålskompetanse er subsidiær i forhold til selskapets. Kjæremålsutvalget var enig i at Vægteren Drammen AS ikke hadde søksmålskompetanse i saken. Som støtte for dette viste de til avgjørelsene i Rt. 1990 s. 132 og Rt. 1992 s. 1697.

Som følge av at selskapet i Rt. 1995 s. 1809 ikke hadde søksmålskompetanse, var spørsmålet videre om aksjeeierne kunne tillegges søksmålsrett når selskapet var slettet fra

Foretaksregisteret etter tvangsoppløsning. Kjæremålsutvalget la her, i samsvar med

lagmannsretten, til grunn at arvingene hadde adgang til å fremme søksmålet uten å gå veien om gjenopptagelse av bobehandlingen. I kjennelsen heter det følgende om søksmål som er reist av en aksjeeier:

”Et søksmål som det som her er reist av aksjonæren, må også anses reist på vegne av kreditorfellesskapet i vedkommende selskap. Stillingen må i så henseende antas å bli den samme som når en kreditor i en slik situasjon forfølger et krav på vegne av selskapet, jf Rt 1987 1569. Kjæremålsutvalget tilføyer at det samme prinsipp som gjelder aksjonærenes ansvar når de mottar likvidasjonsutbytte etter aksjeloven § 13-15, må få anvendelse for de verdier som aksjonærene måtte bli tilført etter et slikt

søksmål.”⁶⁹

Høyesteretts ankeutvalg slår ved denne uttalelsen fast at søksmålet må anses å være reist på vegne av kreditorfelleskapet i det endelig oppløste selskapet dersom det skal reises av en aksjeeier på selskapets vegne. Uttalelsen innebærer også at ansvaret for de verdiene som måtte bli tilkjent dersom en aksjeeier får medhold i et søksmål reist på vegne av selskapet reguleres av prinsippet i nåværende asl. § 16-12 første ledd. Denne bestemmelsen legger til grunn at aksjeeierne hefter solidarisk for udekkede forpliktelser inntil den verdien aksjeeieren har mottatt som utdeling etter asl. § 16-9. Någjeldende aksjelov § 16-12 avløste aksjeloven av

68 Se kjennelsen side 1811.

69 Se kjennelsen side 1811.

(28)

1976 § 13-15. Den nye bestemmelsen regnes innholdsmessig å være i samsvar med tidligere aksjeloven av 1976 § 13-15.⁷⁰

Det er avsagt flere avgjørelser som viser at en aksjeeier kan gå til søksmål på vegne av et endelig oppløst aksjeselskap. En forutsetning for at en aksjeeier kan gjøre dette er at søksmålet fremmes i aksjeeierens navn og for aksjeeierens regning, men på vegne av det slettede aksjeselskapet.⁷¹ Som det er lagt til grunn i Rt. 1995 s. 1809, er imidlertid aksjeeiernes søksmålskompetanse subsidiær i forhold til selskapets. At aksjeeiernes

søksmålskompetanse er subsidiær i forhold til selskapet kan anses å ha gode grunner for seg.

Det mest naturlige utgangspunktet er at det endelig oppløste aksjeselskapet forfølger kravet selv. Dette kan begrunnes med prinsippet om at aksjeselskapet i utgangspunktet er en juridisk person som ikke skal identifiseres med aksjeeierne.⁷² Dersom aksjonærene og aksjeselskapet hadde muligheten til å fremme kravet samtidig, ville bestemmelsen i tvl. § 18-1 kunne ha gjort seg gjeldende. Saken kunne da ha blitt litispendent. Prosessøkonomiske hensyn og ønsket om å unngå motstridende avgjørelser i domstolene er således av betydning i tilfeller hvor en aksjeeier ønsker å gå til sak på vegne av et oppløst aksjeselskap.

Den rettsoppfatningen kjennelsen i Rt. 1995 s. 1809 la til grunn, er også fulgt opp senere, blant annet i Rt. 2004 s. 293 og RG 2003 s. 86 (Gulating). I kjennelsen i Rt. 2004 s. 293 var spørsmålet om en aksjeeier i et tvangsoppløst og slettet aksjeselskap kunne reise søksmål om en eiendomsoverdragelse som aksjeselskapet hadde foretatt før selskapet ble avviklet.

Aksjeeieren som gikk til søksmål mente overdragelsen av eiendommen var proforma, og at han var den opprinnelige eier av eiendommen. Saken ble avvist ved Bergen tingrett, og tingrettens kjennelse ble videre stadfestet av Gulating lagmannsrett. Saken ble så påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. I kjennelsens avsnitt 16 viste kjæremålsutvalget til at

lagmannsretten pekte på at søksmålet i det foreliggende tilfelle var reist for å ivareta aksjonærens egne økonomiske interesse i saken, og ikke kreditorfellesskapets.

Lagmannsretten bemerket også at dette kunne underbygges ved at aksjeeieren i stevningen nedla påstand om selv å bli kjent eiendomsberettiget til eiendommen.⁷³ Kjæremålsutvalget la videre til grunn den rettsoppfatningen som fulgte av Rt. 1995 s. 1089, og tilføyde at det ikke

70 Jf. Ot.prp. nr. 23 (1996-1997) side 177.

73 Jf. Rt. 2004 s. 293, avsnitt 16.

(29)

var avgjørende for aksjonærens søksmålskompetanse at kreditorinteressene var særskilt fremhevet. Begrunnelsen for dette var at kreditorfellesskapets interesser ville være ivaretatt på grunnlag av bestemmelsene om ansvar for udekkede forpliktelser i aksjeloven kapittel 16.⁷⁴ Aksjeeieren hadde også under saksforberedelsen for Høyesteretts kjæremålsutvalg gitt uttrykk for at resultatet ville bli at kreditorene i selskapet først måtte dekkes dersom han fikk medhold i søksmålet. Påstanden ble derfor endret til at eiendommen ”eies av Risa Eiendomsselskap AS v/tvangsavviklingsboet”.⁷⁵ For det prosessuelle spørsmål var det ikke av betydning for

utvalget at det gjaldt en aktivapost som hadde vært kjent under bobehandlingen av

aksjeselskapet. Søksmålet ble etter dette fremmet og kjæremålet førte frem. Som følge av at aksjonæren endret påstanden slik at kreditorinteressene ble ivaretatt, kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at aksjonæren hadde søksmålsadgangen i behold.

En viktig del av aksjeselskapets avviklingsprosess er å ivareta kreditorenes interesser.

Hensynet til kreditor er et sentralt hensyn i aksjelovgivningen på grunnlag av aksjeselskapets begrensede ansvarsform. Under en avviklingsprosess er det derfor viktig å styrke kreditorenes dekningsmuligheter som følge av aksjeeiernes begrensede ansvar. Avgjørelsen viser at det kan være av betydning at det blir tatt hensyn til kreditorenes interesse når retten skal avgjøre spørsmålet om en aksjeeier skal tilkjennes adgang til å fremme et krav som tilhører et endelig oppløst aksjeselskap. Dersom søksmålet fremmes for aksjeeiernes egne økonomiske interesse er dette et moment som taler imot at aksjeeieren tilkjennes søksmålskompetanse.

Kjæremålsutvalget gir imidlertid uttrykk for at det ikke nødvendigvis er et avgjørende moment at kreditorinteressene ikke er ”særskilt fremhevet”.

Begrunnelsen for at det ikke er et avgjørende moment at kreditorinteressene er særskilt fremhevet virker å være prinsippet som fremgår av asl. § 16-12 første ledd. Aksjeloven § 16- 12 omhandler aksjeeiernes ansvar for selskapets udekkede forpliktelser. Bestemmelsens første ledd legger til grunn at aksjeeierne hefter solidarisk ”inntil verdien av det som vedkommende har mottatt som utdeling etter § 16-9” overfor de kreditorene som ikke har fått dekning etter asl. § 16-7 og hvor det heller ikke er avsatt tilstrekkelige midler til oppgjør med kreditorene før sluttoppgjøret ble godkjent, jf. asl. § 16-9 annet ledd.⁷⁶ Bestemmelsen regnes for å bryte

74 Jf. Rt. 2004 s. 293, avsnitt 17.

75 Jf. Rt. 2004 s. 293, avsnitt 18.