Verkshøydevurderingen ved bygningskunst
Kandidatnummer: 767
Leveringsfrist: 25.11.2017
Antall ord: 17287
i
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ... 1
1.1 Tema og problemstilling ... 1
1.2 Oppgavens struktur ... 1
1.3 Formålet med opphavsretten ... 1
1.4 Noen presiseringer og avgrensninger ... 3
1.4.1 «Åndsverk» og hva det vil si å ha opphavsrettslig beskyttelse ... 3
1.5 Rettskildebildet og metode ... 5
1.6 Valg av språk ... 6
2 VERKSHØYDEKRAVET I NORSK RETT ... 7
2.1 Begrepet «verkshøyde» og hva det går ut på ... 7
2.1.1 Nedre grense for originalitet ... 8
2.1.2 «Verkshøydekrav» eller «originalitetskrav»? ... 9
2.2 Valgfrihetslæren ... 9
2.3 Risikoen for dobbeltfrembringelser ... 11
3 BYGNINGSKUNST SOM VERKSTYPE ... 13
3.1 Generelle bemerkninger ... 13
3.2 Ingen krav til kvalitet ... 15
3.3 Prinsippet for manglende idévern ... 17
4 VERKSHØYDEVURDERINGENS SÆRLIGE UTFORDRINGER VED BYGNINGSKUNST... 17
4.1 Generelle bemerkninger ... 17
4.2 Problemstillingen form/funksjon ... 18
4.3 Problemstilling norsk byggetradisjon ... 23
4.4 Strengere verkshøydekrav til bygningskunst? ... 26
4.4.1 Relevansen av det (nå) milde verkshøydekravet? ... 31
4.5 Bruken av sakkyndige ... 31
5 I EUROPEISK RETT ... 34
5.1 Originalitetskravet i EU-retten ... 34
5.2 Gjelder det et felleseuropeisk originalitetskrav for bygningskunst? ... 37
5.2.1 Bernkonvensjonen art. 2 (7) ... 37
5.2.2 Infosoc-direktivet ... 38
5.2.3 Designdirektivet art. 17 ... 40
2
5.3 Betydningen for norsk rett ... 43
5.3.1 Er Norge bundet av EU-domstolens originalitetskrav? ... 43
5.3.2 Valgfrihetslæren som eneste gyldige kriteriegrunnlag? ... 44
5.3.3 Fra «resultat» til «prosess»? ... 46
6 AVSLUTNING ... 47
LITTERATURLISTE ... 49
1
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Temaet for denne oppgaven er verkshøydekravet i opphavsretten, med særlig fokus på byg- ningskunst. Verkshøydekravet er et rettslig vilkår som må være oppfylt for å oppnå opphavs- rettslig beskyttelse for et verk.
Opphavsretten har i de senere år fått mer oppmerksomhet både i rettspraksis og i teori. På bygningskunstens område reiser det seg mange problemstillinger knyttet til verkshøydevurde- ringen ettersom bygningskunsten har innspill av funksjonelle og byggetradisjonelle elementer som ikke er gjenstand for beskyttelse. Det har gjennom tidene heller ikke vært en spesiell konsekvent bruk av verkshøydekravet i Norden på bygningskunstens område.1 Det har også vært reist spørsmål og kritikk til Høyesteretts siste avgjørelse2 som på mange måter kan sies å ha skapt mer forvirring enn avklaring. Internasjonal påvirkning, særlig fra EU-retten, har skapt stor debatt om Norge oppfyller de retningslinjene som EØS-avtalen pålegger oss å føl- ge. Hvordan verkshøydekravet skal forstås og brukes i praksis på bygningskunst er et interes- sant og komplekst spørsmål. Jeg har derfor valgt å vie oppgaven min til dette.
1.2 Oppgavens struktur
I denne oppgaven er hovedtemaet verkshøydevurderingen ved bygningskunst. For å kunne belyse de særlige problemstillinger som oppstår ved denne vurderingen ser jeg det hensikts- messig å først gå igjennom hovedtrekkene ved verkshøydevurderingen. Deretter ser jeg på bygningskunst som åndsverk og går igjennom de problemer som kan oppstå ved verkshøyde- vurderingen ved bygningskunst. Til slutt vil jeg se på om og i så fall hvordan europeisk rett vil kunne påvirke den norske praksisen.
1.3 Formålet med opphavsretten
Opphavsretten bygger blant annet på rettferdighetshensynet som tilsier at den som skaper noe skal «nyde de økonomiske frukter av sitt arbeide».3 Hensynet bak opphavsrettens eksistens enkelt forklart er at det man lager skal være ens eget og ikke for andre å dra nytte av uten
1 Tómasson (2001) s. 533
2 Rt. 2013 s. 822
3 Norsk komitéeinstilling (1925) s. 14
2
samtykke. At opphavsretten er et viktig rettsområde i det norske samfunnet kommer frem al- lerede av Kirke- og Undervisningskomitéens innstilling i 1925 hvor de fremhevet at
«[b]erettigelsen av åndsarbeiderens krav er for nutidens rettsbevissthet så innlysende, at en rettsorden som gjorde forsøk på å fornekte det, vilde komme i så sterk kollisjon med rettsfølelse og rettsforestil- linger, at dens bud vilde stå i fare for å miste sin karakter av rettsbud, og i allfall foreløbig være hen- vist til å hevde sig som rene maktovergrep.»4
Et av samfunnets viktigste byggestener er eiendomsretten og den sikkerhet som følger av å føle seg trygg på at ingen tar det man har rett på. Dette prinsippet står sterkt også i opphavs- retten. Hadde alle kunnet dratt økonomiske fordeler ved å utnytte noe en har brukt tid og kref- ter på å skape ville det kunne hindret samfunnsutviklingen vår betraktelig ved at hele eller de- ler av den økonomiske motivasjonen bak skapelsen ville blitt borte.
I opphavsretten har også opphaver personlighetsrettigheter eller ideelle rettigheter knyttet til sitt åndsverk. Dette går ut på retten til å bli navngitt5 og at det ikke er tillatt for noen å gjengi verket på en krenkende måte.6 Hensynet bak disse reglene er å gi opphaver både anerkjennel- se for det arbeidet han har gjort og også å gi ham de økonomiske verdiene den omtalen ånds- verket gir ham.7 På denne måten gir opphavsretten incentiver til produksjon av åndsverk og til videre utvikling av den kunstneriske og litterære kulturen vår.
På den andre siden er det viktig at opphavsrettens beskyttelsesomfang ikke strekker seg så langt at den hindrer andre i å bygge videre på det som allerede er skapt. Det er kommet for- slag til å ta disse formålene uttrykkelig med i lovteksten:
«§ 1 Lovens formål Formålet med loven er å
1. a) gi rettigheter til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående presta- sjoner og arbeider, og slik også gi insentiv til kulturell produksjon
2. b) avgrense rettighetene med sikte på å ivareta en rimelig balanse mellom rettighetshavernes interesser på den ene siden og brukernes og allmennhetens interesser på den andre siden, slik at åndsverk og nærstående prestasjoner og arbeider kan brukes der dette ut fra sam- funnsmes- sige hensyn er rimelig, som bruk innen det private området og av hensyn til informasjons- og ytringsfriheten
4 I.c.
5 Åvl. § 3(1)
6 Åvl. § 3(2)
7 Rognstad (2009)a s. 31-32
3
3. c) legge til rette for at det på en enkel måte kan avtales bruk av åndsverk og nærstående pre- stasjoner og arbeider.»8
Det er en viktig jobb for domstolene når de skal ta stilling til om det har skjedd en ulovlig et- terligning av et åndsverk å ha denne balansen av hensyn i bakhodet. Å ta dette uttrykkelig inn i lovteksten vil etter min mening kanskje gjøre opphavsrettens vanskelige balansegang av hensyn mer fremtredende i fremtidig rettspraksis på området.
1.4 Noen presiseringer og avgrensninger
1.4.1 «Åndsverk» og hva det vil si å ha opphavsrettslig beskyttelse
Opphavsretten er en tidsbegrenset rett som en skaper av et åndsverk har i kraft av lov om opphavsrett til åndsverk m.m. (åndsverkloven eller forkortet åvl.).9 Opphavsretten krever ing- en søknadsprosess eller registrering, men oppstår i det opphaver skaper verket.10 Åvl. § 2 gir opphaver enerett til å råde over verket og dermed rett til å forby andre til å råde over det. Åvl.
§ 2 gir også opphaver enerett til å fremstille eksemplarer av verket og til å gjøre det allment tilgjengelig.
Åvl. § 1 gir rammene for det som kan nyte opphavsrettslig beskyttelse. Bestemmelsen lyder innledningsvis slik:
«Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.
Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform [...]»
For at et verk skal kunne karakteriseres som et «åndsverk» etter åvl. § 1 må det oppfylle tre vilkår.11
For det første må det dreie seg om en «skapelse»12 av et verk. Verket må ha kommet til ut- trykk slik at det kan oppleves av andre.13 Ragnar Knoph har benyttet uttrykket «frembringel-
8 Prop. 104 L (2016-2017) s. 356 9 Ot.prp.nr.15 (1994-95) s. 7
10 Vyrje (2016) Note 1
11 Rognstad (2009)a s. 77
12 Åvl. § 1(1)
4
se» heller enn «skapelse».14 Dette uttrykket har også festet seg i opphavsrettslig praksis og teori i senere tid og jeg velger også å holde meg til dette uttrykket videre i oppgaven. Ånds- verket må ha blitt skapt av en eller flere fysiske personer.15 Det er den som faktisk har skapt åndsverket som er opphaver.16 Juridiske personer, som for eksempel et arkitektforetak, kan ikke være opphavere,17 men de kan få rettighetene knyttet til åndsverket gjennom avtale eller arbeidsforhold.18
For det andre må frembringelsen være av litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk art.19 Her skiller den norske loven seg fra de andre nordiske lovene ved at den inkluderer vitenska- pelige verk i lovteksten.20 Oppdagelser eller rene fakta er ikke gjenstand for beskyttelse etter- som slik kunnskap skal være allment tilgjengelig og fritt for alle til å benytte seg av. Rognstad er av den oppfatning av at inntagelsen av vitenskapelige verk «beror på en tankeglipp».21 Bakgrunnen for at den i det hele tatt kom i norsk lov var harmoniseringen med Bernkonven- sjonen som sier at «[t]he expression “literary and artistic works” shall include every produc- tion in the literary, scientific [min kursivering] and artistic domain".22
Teksten i Bernkonvensjonen er derimot annerledes utformet enn det åvl. § 1(2). Bernkonven- sjonen fremhever at et kunstnerisk eller artistisk verk også vil kunne være beskyttet etter kon- vensjonen selv om det har et vitenskapelig innhold eller er laget innenfor det vitenskapelige området. I åvl. § 1(2) kan man få inntrykk av at et rent vitenskapelig verk vil være beskyttet selv om det ikke er et kunstnerisk eller litterært verk – lovteksten nevner uttrykkelig vitenska- pelige verk på lik linje som kunstneriske og litterære verk. Dette er ikke tilfellet. Selve verket må være av litterært eller kunstnerisk art.
I høringsuttalelsene til forslag om ny åndsverklov foreslår departementet at «vitenskapelig»
skal utelates fra lovteksten.23 Kunnskapsdepartementet fremhever at:
13 Børde (2008) s. 9
14 Knoph (1936) s. 62 flg.
15 Vyrje (2016) Note 1
16 Bergström (1980) s. 25
17 I.c.
18 Rognstad (2009)a s. 361
19 Åvl. § 1(2)
20 I.c.
21 Rognstad (2009)a s. 81
22 Bernkonvensjonen art. 2 (1)
23 Prop.104 L s.316
5
«Opphavsretten verner bare det som etter sin art er å anse som litterært eller kunstnerisk ved de viten- skapelige verkene. Vitenskapelige funn og resultater er ikke vernet av opphavsrett. Kategorien «viten- skapelige verk» har dermed ingen selvstendig betydning.»24
Det tredje vilkåret er kravet til verkshøyde. Det er dette vilkåret som i praksis og teori har blitt viet mest oppmerksomhet og som det har blitt reist størst problematikk i forhold til. Essensen i dette vilkåret, slik førstvoterende fremhever det i Huldra-dommen, er at verket må være et
«resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må det være frem- brakt noe som fremstår som originalt».25 Hva som ligger nærmere i dette kommer jeg tilbake til senere i oppgaven.26
1.5 Rettskildebildet og metode
Jeg kommer ikke til å gå inn på en lang redegjørelse for generell juridisk metode, men heller peke på de kildene som er særlig relevante for åndsverkloven. For generell juridisk metode vil jeg henvise til Torsteins Eckhoff, «Rettskildelære»27 og Mads Henry Andenæs' bok, «Retts- kildelære».28
Opphavsretten går i dagens teknologiske samfunn mer på tvers av landegrenser enn noensinne og rettskildebildet i opphavsretten er derfor blitt svært komplekst. Det er betydelige interna- sjonale kilder som binder Norges nasjonale lovgivning og rettspraksis på området.
Bernkonvensjonen, som Norge tiltrådte allerede i 1896 og som ca. 160 land i dag er medlem av, har særlig verdi på opphavsrettsområdet. Den siste endringen var Paristeksten som Norge tiltrådte i 1995. Bernkonvensjonen har siden 1974 blitt administrert av WIPO.29
Bernkonvensjonen har som formål å danne en union mellom medlemslandene for vern av opphavsrettslige verk, se art 1. Dette formålet var viktig ved opprettelsen av Bernkonvensjo- nen, men har ikke blitt mindre viktig, tvert om, i dagens globale samfunn der bruken av verk i alle former vil kunne strekke seg over landegrenser og kontinenter på få sekunder gjennom digitale medier og internett.
24 Prop.104 L s. 28
25 Rt. 2007 s. 1329 avs. 43
26 Se punkt 2
27 Eckhoff (2001)
28 Andenæs (2009)
29 World Intellectual Property Organization
6
Det som kan være problematisk når det kommer til Bernkonvensjonen er at den ikke har et organ som skal sikre en enhetlig tolkning og praktisering av bestemmelsene, slik som f.eks.
EU-reglene har. EU-domstolen, til tross for at den ikke er formelt er part til Bernkonvensjo- nen,30 har allikevel tolket hva som må til for at det skal foreligge et «work»31 etter konvensjo- nen. Dette er fordi den anser seg bundet til Bernkonvensjonen etter at den ratifiserte WIPO- avtalen i 2009.32 Om dette har bidratt til en mer enhetlig harmonisering gjenstår å se.33
På opphavsrettens område fører det nordiske lovsamarbeidet til at andre nordiske rettsavgjø- relser vil kunne spille en viktig rolle ved tolkningen av våre egne regler.34 Som en konsekvens av dette vil også nordisk teori på området være relevant. Hvor stor verdi de skal tillegges i den enkelte sak kan allikevel diskuteres.35
Opphavsrettslig teori og rettspraksis på brukskunstområdet har også verdi for tolkningen av bygningskunstens regler i opphavsretten.36 Både brukskunst og bygningskunst er verk som i svensk rett ofte er kalt for «nyttokunst».37 De har i tillegg til et kunstnerisk formål også et nyt- teformål.38 Både brukskunst og bygningskunst vil kunne inneholde elementer som ikke er gjenstand for opphavsrettsbeskyttelse.39 Mange av de samme prinsipielle spørsmålene vil der- for kunne oppstå. Jeg vil benytte meg av rettspraksis og teori som omhandler brukskunst for å belyse reglene for bygningskunst videre i oppgaven.
1.6 Valg av språk
Internasjonale rettskilder, herunder EU- direktivene og EU-dommene vil i all hovedsak bli vist til på engelsk ved sitering. Norsk Høyesterett vil selvsagt bli gjengitt på norsk og skandi- naviske dommer på det aktuelle språket. Grunnen til at jeg vil forholde meg mest mulig til originalspråket, er at det vil kunne oppstå feiltolkninger eller misforståelser ved en oversettel- se.
30 Axhamn (2010) s. 346, fotnote 35
31 Se for eksempel Bernkonvensjonen art. 1
32 Axhamn (2010) s. 346, fotnote 35
33 Se punkt 5.1.1.
34 Rognstad (2009)a s 41 og 42
35 Rt. 2012 s. 1062, i avs. 79
36 Se Vyrje (1987) s. 111, Schovsbo (2013) s. 206 og Rosenmeier (2001) s. 256
37 Bergström (1980) s. 16
38 I.c.
39 Rognstad (2009)a s. 109
7
2 Verkshøydekravet i norsk rett
2.1 Begrepet «verkshøyde» og hva det går ut på
For at et verk skal kunne nyte vern som et åndsverk i opphavsrettslig forstand må det altså oppfylle kravet til verkshøyde. En konkret definisjon av hvordan dette begrepet skal formule- res er ikke lett å finne. I nordisk teori har det vært forskjellige måter å definere det på siden 1800-tallet.40
Verkshøydekravet er et rettslig vilkår for opphavsrett som har utviklet seg gjennom rettsprak- sis. Vilkåret kommer ikke direkte frem av åndsverksloven. Knoph formulerte kravet som at
«[e]ndelig må det som er frembragt være et åndsverk:’ det må iallfall i noen grad være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet fra opphavsmannens side’».41 Denne formu- leringen ble også brukt i forarbeidene til åndsverksloven.42
I forarbeidene til lov om åndsverker fra 193043 finnes det interessante uttalelser knyttet til verkshøydevilkåret. Kirke- og undervisningsdepartementet skriver blant annet at:
«[s]kjønt gjeldende lov ikke direkte sier det, er det likevel en selvsagt ting, at alle de i loven nevnte verker bare beskyttes for så vidt man i dem kan se uttrykk for en individuell åndelig produksjon, for et virkelig åndsverk. [De] verker som utkastet nevner [...] må tilfredsstille visse krav til originalitet og til virkelig åndelig produksjonsvirksomhet, for å anerkjennes som åndsverk i utkastes forstand. Ikke alt som er skrevet er skrift, ikke alle hus eller all film er beskyttede åndsverker.»44
Vilkåret til verkshøyde ble midlertidig ikke skrevet inn i loven da de var av en slik karakter at de «vanskelig lar seg presisere i en lovtekst».45
I forslag til ny åndsverklov har de talt for å ta inn verkshøydekravet for første gang i norsk lovtekst.46 I forslaget til ny lov lyder § 2(1) følgende:
40 Rosenmeier (2001) s. 118
41 Knoph (1936) s. 64
42 Ot.prp.nr 26 (1959-1960) s. 12
43 Lov om åndvserker av 6.juni 1930 nr. 17
44 Innstilling 1925 s. 24
45 I.c.
46 Prop.104L (2016-2017) s. 316
8
«[d]en som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket, og betegnes som opphaver. Med åndsverk forstås i denne loven litterære eller kunstneriske verk av enhver art som er uttrykk for original og indi- viduell skapende åndsinnsats».
I dom Rt. 2007 s. 1329 (Huldradommen) finnes kanskje den definisjonen av verkshøydekra- vet som er blitt mest etterfulgt i senere rettspraksis og teori.47 Rettstvisten i saken var om fore- stillingen «Huldra i Kjosfossen» som varte i et par minutter, inneholdt musikk fra folketonen
«Nøringen», en sang på en strofe og en fremvisning av kvinneskikkelsen «huldra» et stykke unna publikum, kunne sies å oppfylle kravet til åndsverk etter åvl. § 1(2). Høyesterett tok her stilling til hva som var innholdet i kravet til «åndsverk» etter åndsverkloven.48 Førstvoterende uttaler i denne forbindelse at:
«[f]or at en frembringelse skal ha karakter av "åndsverk" i åndsverkslovens forstand, må den være re- sultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må det være frembrakt noe som fremstår som originalt [...]».49
Verkshøydevurderingen går altså ut på «at opphavsmannen former verket med sin egen ska- pende åndsinnsats, det stilles krav til en viss individuell utforming og en viss originalitet.»50 Når man skal vurdere om det foreligger et åndsverk skal man vurdere om verket er et resultat av en individuell skapende åndsinnsats og ved denne innsatsen må det være frembrakt noe som fremstår som originalt.51 Det er altså resultatet man skal vurdere om er originalt og ikke selve innsatsen til opphaver.
2.1.1 Nedre grense for originalitet
I opphavsrettslig teori og rettspraksis har verkshøydekravet blitt beskrevet som en nedre grense for hva som må til for at noe skal kunne anses som et «åndsverk» etter åvl. § 1. At ver- ket må være et resultat av opphavers egen individuelle skapene innsats og at resultatet må fremstå som noe originalt vil altså innebære «at det må trekkes en nedre grense for hva som kan anses som åndsverk.»52 Dette har også blitt lagt til grunn i Huldradommen.53 Uansett hvordan man velger å beskrive verkshøydekriteriet vil man måtte gjøre en skjønnsmessig hel-
47 Se blant annet Rt. 2012 s. 1067, i avs. 60, Rt. 2013 s. 822, i avs. 40, Prop. 104 L (2016-2017) s. 26 og Rogn- stad (2009)a s. 82
48 Åvl. §1(1)
49 Rt. 2007 s. 1329, i avs. 43
50 Bing (2008) § 1
51 Rt. 1962 s. 964, Rt. 1997 s. 199 og Rt. 2007 s. 1329
52 Rognstad (2009)a s. 82
53 Rt. 2007 s. 1329 avs. 44
9
hetsvurdering knyttet til selve verket i den konkrete saken. Denne beskrivelsen av verkshøy- dekravet som en nedre grense vil allikevel kunne være til hjelp ved forståelsen av hva det vil si at et verk må fremstå som originalt.
2.1.2 «Verkshøydekrav» eller «originalitetskrav»?
Begrepet «verkshøyde» antas å komme fra det tyske opphavsrettsbegrepet «Werkshöhe» og ble introdusert i nordisk opphavsrett for over 40 år siden.54 I EU-rett og blant annet fransk rett har man operert med begrepet «originalitet» i stedet for «verkshøyde».55 Hvor stor forskjell det er ved de to begrepene kan diskuteres og vil variere fra hva slags innhold man legger i selve vilkåret heller enn i begrepet. Rognstad bruker begge begrepene om hverandre og legger det samme innholdet i dem begge.56 Andre har argumentert for at man må avskaffe verkshøy- debegrepet i nordisk rett ettersom innholdet i begrepet har blitt altfor upresist.57
Jeg velger å benytte originalitetsbegrepet og verkshøydebegrepet om hverandre, men legger ingen realitetsforskjell i begrepene. Jeg er enig med Rosenmeier at man ikke bør henge seg for mye opp i hvilke begrep man bruker da dette som regel er en smakssak.58 Det viktigste er at man klart har for seg hvilket innhold man legger i kriteriet. Det er alltid verket som et resul- tat som skal vurderes og vurderingen er om opphaver selv har skapt noe som er preget indivi- duelt av hans skapende innsats på det kunstneriske området.59
Videre vil jeg se på enkelte momenter som er blitt lagt frem både i teori og i rettspraksis under verkshøydevurderingen.
2.2 Valgfrihetslæren
Valgfrihetslæren går ut på om opphaver har hatt muligheten til å foreta valg ved frembringel- sen av verket. Dette momentet har vært hyppig brukt i EU-retten.60 Opphaver har hatt mulig- het til å velge mellom flere alternative måter å lage eller gjennomføre verket på. Opphaver må
54 Tómasson (2001) s. 528
55 For originalitetsbegrepet i EU-retten se EP/Rdir 96/9/EF avsnitt 16 i fortalen. For originalitetsbegrepet i fransk rett se Rosenmeier (2001) s. 121.
56 Rognstad (2009)a s. 85
57 Tómasson (2001) s. 528
58 Rosenmeier (2001) s. 119
59 Lund (2014) s. 186
60 Se punkt 5.3.2
10
i tillegg ha benyttet seg av disse valgmulighetene; det holder ikke at det forelå alternative valg på frembringelsesstadiet. Dersom dette er tilfellet vil det tale for at verkshøyde foreligger.
Valgfrihetslæren er et moment som går igjen i alle verkshøydevurderinger, men kan særlig sies å gjelde innen brukskunst og bygningskunst. Ved disse type verk vil valgfriheten inn- skrenkes av funksjonelle elementer.61 Slike elementer kan man ikke få opphavsrettslig be- skyttelse på.62 Særlig ved bygningskunst begrenses valgfriheten i tillegg av norsk byggetradi- sjon som heller ikke er gjenstand for opphavsrettslig beskyttelse.63 Som et eksempel; et bolig- hus vil være begrenset av det formål det er laget for, – det må ha tak, vegger, vinduer ol – men det kan allikevel fortsatt foreligge valgmuligheter. Her må rettsanvenderen se bort fra de ele- menter som ikke er gjenstand for opphavsrett; verkshøydevurderingen vil altså bero på de andre deler av husets uttrykk der opphaver vil ha hatt frie valgmuligheter. Selv om verket er basert på nesten utelukkende elementer som vil falle utenfor verkshøydevurderingen kan selve sammenstillingen av dem gi verket et originalt helhetsuttrykk som kan oppfylle verkshøyde- kravet.64
Høyesterett har i nyere praksis ikke vært altfor generøs med å tolke valgfrihetslæren inn i verkshøydevurderingen. I Huldradommen trekker Høyesterett inn momentet når de sier at «i hvilken grad den som har frembrakt verket, har stått overfor valgmuligheter» vil «kunne bidra med en viss veiledning, men de kan ikke tas for bokstavelig».65
I Rt. 2012 s. 1062, Tripp Trapp-dommen, tok Høyesterett stilling til om opphaver hadde frie valg ved utformingen av en barnestol. Fakta i saken var Trumf AS som hadde markedsført og solgt en barnestol, Oliver-stolen, som hadde fellestrekk med Tripp Trapp-stolen. Høyesterett måtte her ta stilling til om Tripp Trapp-stolen var et åndsverk i opphavsrettslig forstand og derfor om stolen oppfylte kravet til verkshøyde. Høyesterett fant at stolen var et åndsverk og at Oliver-stolen var en ulovlig etterligning som krenket Tripp Trapp-stolens opphavsrett.
Ved verkshøydevurderingen trekker førstvoterende frem en tysk foregående dom ved opp- havsrett til Tripp Trapp-stolen og uttaler at
«[s]elv om det for bruksgjenstander som tar sikte på å dekke hverdagslige behov, gjennomgående vil være betenkeligheter ved et vidtrekkende vern, har slike synspunkter begrenset vekt ved et så særpre- get åndsverk som Tripp Trapp-stolen. Den tyske avgjørelsen jeg tidligere har vist til, fremhever særlig
61 Rosenmeier (2001) s. 133
62 Björkland (1993) s. 9
63 Rt. 2013 s. 822, i avs. 50
64 Ibid., i avs. 44
65 Rt. 2007 s. 1329, i avs. 44
11
sterkt den store valgfriheten Opsvik [innehaver av originalen] hadde ved den nærmere utforming av sin barnestol – også innenfor den ramme som fulgte av den tekniske løsning.».66
Her bruker Høyesterett opphavers valgmuligheter som et moment som direkte peker for at stolen skulle anses å ha den tilstrekkelig verkshøyde som kreves.
I Ambassadørdommen var spørsmålet om typehuset Ambassadør kunne få opphavsrettslig vern som bygningskunst. Hanshus ba i 2006 om å få oppført typehuset Ambassadør av Norske Hus Boligsystem AS (Norske Hus), men det ble ikke inngått avtale. Hanshus inngikk avtale med Hovin Bygg AS og fikk oppført sitt hus i 2009. Norske Hus reiste sak mot Hovin Bygg AS i 2011 på den bakgrunn at det oppførte huset var en ulovlig etterligning av Ambassadør- huset. Høyesterett kom til at Ambassadør var et åndsverk etter åndsverklovens § 1(2) nr. 9, men behandlet ikke krenkelsesspørsmålet. Dommen ble avsagt under dissens (3-2). Ånds- verksbeskyttelsen gjaldt kun husets eksteriør og ikke planløsningen. I vurderingen om typehu- set Ambassadør hadde verkshøyde og derfor var beskyttet av åndsverkloven tok ikke Høyes- terett direkte stilling til om opphaver hadde hatt mulighet til å foreta frie valg. Etter min me- ning ville det kunne vært avklarende hvis Høyesterett hadde tatt en mer direkte stilling til hvordan de vurderte valgfrihetslæren i denne saken.
2.3 Risikoen for dobbeltfrembringelser
Et rettslig moment som kan bidra til å avgjøre hvorvidt en gjenstand har verkshøyde er risi- koen for dobbeltfrembringelser. Dette momentet går ut på at dersom det er sannsynlig at ver- ket kunne blitt skapt av to personer uavhengig av hverandre peker dette imot at verket er til- strekkelig originalt.67
Risikoen for dobbeltfrembringelser har vært antatt å følge som en konsekvens av valgfrihets- læren. Opphaver må ha hatt mulighet til å treffe valg basert på kunstneriske variasjoner for å unngå at det kunne oppstå en risiko for dobbeltfrembringelse. Valgmulighetene ville da være så begrenset at de vil måtte velge det samme og dermed ende opp med samme resultat.68 Hvis for eksempel to arkitekter har fått i oppdrag til å tegne et bygg vil valgmulighetene deres inn- skrenkes ved at byggene må ha fire vegger, tak, plass til oppbevaring, gulv som ikke råtner eller blir ødelagt osv.; byggenes utforming er altså begrenset av funksjonelle elementer. Dette gjør at bygningene til de to arkitektene vil ha en risiko for å bli like, altså det foreligger en
66 Rt. 2012 s. 1062, i avs. 86
67 Rosenmeier (2001) s. 132
68 Ibid. s. 132 og 133
12
risiko for dobbeltfrembringelse. Også utenfor bygningskunstens område er det blitt erkjent at risiko for dobbeltfrembringelse er relevant.69
Vurderingen er en bred vurdering der man må se om det finnes forhold som kan medføre en reell risiko for dobbeltfrembringelse sett i forhold til verket som helhet og ikke om det faktisk er dokumentert dobbeltfrembringelse i den konkrete saken.70
I svensk rett har valgfrihetslæren vært fremme i flere dommer.71 I dom NJA 1998 s. 563 (Byggmoduler) dreide spørsmålet seg om tegninger til et typehus av ansatt ingeniør i et fer- dighusfirma oppfylte vilkåret til verkshøyde og således var opphavsrettslig beskyttet. Högsta Domstolen fant at tegningene hadde tilstrekkelig verkshøyde og uttalte i denne forbindelse at
«[d]et fanns därför ett visst mått av personligt skapande bakom framställningen av ritningar- na, och det måste antas att motsvarande ritningar, om de utförts av en annan person, skulle ha fått delvis en annan utformning» som et moment av verdi for avgjørelsen. I NJA 2004 s. 149 som også handlet om verkshøydekravet til tekniske tegninger uttalte den samme retten at risi- ko for dobbeltfrembringelse ikke vil ha «någon självstendig betydelse för bedömmingen utan framstår inte som mer än just en hjälpregel för bevisbedömmingen».
I norsk rettspraksis har risikoen for dobbeltfrembringelse vært fremme i blant annet Huldra- dommen. Høyesterett uttaler at både risikoen for dobbeltfrembringelse vil være «retningslin- jer» som ville «kunne bidra med en viss veiledning, men de kan ikke tas for bokstavelig.».72 I samme retning går Høyesterett i Ambassadørdommen hvor førstvoterende uttaler at:
«[s]pørsmålet om mulighet for dobbeltfrembringelse er imidlertid bare en hjelpeproblemstilling, og på det aktuelle området må det antas å være en reell mulighet for dobbeltfrembringelse. Det må under enhver omstendighet foretas en konkret vurdering av om kravet til original skaperinnsats er opp- fylt.».73
Vi ser her at norsk rett som ellers i nordisk rett har også dette kriteriet vært brukt som en hjel- peproblemstilling når man skal ta stilling til om verket er skapt med tilstrekkelig originalitet.
69 Rognstad (2009)a s. 84 og Rosenmeier (2001) s. 133
70 Lund og Tsang (2014) s. 262
71 SOU 1965: 61 s. 206 ff og Prop. 1988/89: 85 s. 27
72 Rt. 2007 s. 1329, i avs. 44
73 Rt. 2013 s. 822, i avs. 67
13
3 Bygningskunst som verkstype
3.1 Generelle bemerkninger
Ordet «bygningskunst» i lovens forstand har blitt tolket til å favne et vidt spekter.74 Det er ik- ke bare selve husbygninger som skal omfattes, men også annen arkitektur som skip, broer, terrasser, arkader, dammer og landskapsarkitektur som parkanlegg.75 I denne oppgaven vil begrepet arkitektur benyttes synonymt med bygningskunst.
Da Bernkonvensjonen trådte i kraft var det delte meninger om arkitektur skulle kunne nyte opphavsrettslig vern.76 Det var de som mente at det ville være uakseptabelt at en arkitekt som hadde bygd et hus med en fasade med en dør og seks vinduer skulle kunne klage fordi det var en annen arkitekt som hadde bygd samme fasade med en dør og seks vinduer.77 De ble allike- vel enige om at dette ville bli løst av domstolene som ville kunne nekte «a very ordinary buil- ding in wich the creator's personility is not revealed».78 Videre skulle det være «the original, artistic work that was to be protected».79
I åvl. § 1 nr. 9 kommer det uttrykkelig frem at «bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket» vil kunne vernes som åndsverk. Fra idéen til et bygningskunstverk til et ferdig oppført verk vil det kunne inngå mange stadier før det ferdige byggverket er oppført.
Den opphavsrettslige beskyttelsen vil kunne oppstå relativt tidlig i stadiet ved utførelsen av tegninger og skisser, CAD-dokumenter, modeller og bilder så vel som den ferdige oppførte bygning. CAD, Computer Aided Design,80 er i dag kanskje det mest benyttede datasystemet for konstruksjon, prosjektering og dimensjonering av arkitekttegninger. Utgangspunktet i opphavsretten er at det ikke er noen forskjell på verk som er skapt med papir og penn eller som er skapt ved hjelp av dagens teknologi og hjelpemidler.81
At tegningene av bygningskunst skal omfattes er fordi de beskriver en kunstnerisk frembring- else.82 Annerledes er det med de tekniske tegningene som omfattes i § 1 nr. 11 da de blir an- sett som å tilhøre kategorien litterære verk. Ved åvl. §1 nr. 11 er det kun selve tegningene som
74 Meinander (1984) s. 279
75 Meinander (1984) s. 279
76 Lund og Tsang (2014) s. 263
77 Berne Convention Centenary (1986) s. 146
78 I.c.
79 I.c.
80 Nordell (1997) s. 148
81 Ibid. s.128
82 Rognstad (2009)a s. 108
14
beskyttes og ikke byggverket. Skal man søke beskyttelse av en teknisk frembringelse vil man måtte søke dette i patentbeskyttelsesreglene eller etter markedsføringsloven. At tegninger av bygningskunst er sett på som en kunstnerisk frembringelse og derfor beskyttes under § 1(2) nr. 9 vil kunne reise spørsmål i forhold til åvl § 1(2) nr. 7, der tegninger av alle slag er beskyt- tes som åndsverk. Grunnen til at bygningstegningene er beskyttet under § 1 nr. 9. og ikke un- der paragrafens punkt nummer syv er at både tegningen og selve bygningen av det som er tegnet blir sett på som samme åndsverk. Det er altså samme åndsverk i to forskjellige former.
Dersom man tegner en bygning vil den krenke opphavsretten til selve bygningen og dersom man bygger basert på en tegning vernet av §1 nr. 9 vil dette krenke opphavsretten til teg- ningen. Det gjelder imidlertid et stort unntak fra denne hovedregelen. Dette kommer frem av åvl § 24 at byggverk fritt kan avbildes. Etter denne bestemmelsen kan man også fritt avbilde innvendige byggverk som ganger og trapper.83 Før gjeldende lov kunne man kun avbilde det ytre av et byggverk, men etter rimelighetshensyn endret man dette.84 Bakgrunnen for denne regelen er at dersom det skulle vært ulovlig å ta bilde av byggverk ville det i praksis nesten vært umulig å ta bilder i det hele tatt hvis man var ute. Denne regelen ser ut til å få større og større praktisk betydning ettersom det i dag er normalt å sende bildebeskjeder – ved bruk av Snapchat, videosamtale, Instagram osv. - via telefonen mens man er ute på farten.
I opphavsretten gjelder den regel at dersom man kun kopierer eller bruker et beskyttet ånds- verk til privat bruk vil man ikke krenke opphavsretten til det originale åndsverket.85 Dette gjelder fordi det må være mulig å ta i bruk andres idéer i det private slik at de beskyttede frembringelsene kan komme samfunnet til gode. En så bred og vid beskyttelsessfære det mot- satte ville gitt hadde også i praksis vært tilnærmet umulig å håndheve og det ville vært mange som ubevisst hadde brutt opphaveres råderetter. Dette gjelder midlertidig ikke for bygnings- kunst.86 Skulle denne privatbruksregelen gjelde for bygninger ville dette uthule hele opphavs- vernet for bygningskunst. Det er her snakk om åndsverk i en helt annen skala enn for eksem- pel å skrive ned et dikt av Inger Hagerup i dagboken sin. Dersom en skulle kunne kopiere en bygning til privat bruk, ville den økonomiske motivasjonen bak arkitektyrket og ferdighus- produsenter i all hovedsak falle bort.
83 Ot.prp.nr. 15 (1994-95) s. 131 84 Ot.prp. nr. 26 (59-60) s. 64.
85 Åvl. § 12
86 Åvl. § 12 (2) litra a
15 3.2 Ingen krav til kvalitet
Det er et grunnleggende prinsipp i opphavsretten at man ved verkshøydevurderingen ikke kan sette krav til kvaliteten til åndsverket.87 I forarbeidene uttrykkes dette slik at det er «verkets art, ikke kvaliteten det kommer an på.».88 Som eksempel trenger ikke en bygnings utseende være vakker å se på eller behage øyet på noen som helst måte. Det kan kanskje argumenteres med at det vil være lettere å oppfylle verkshøydekravet dersom kvaliteten på verket anses som dårlig ettersom det ikke vil være mange som ville frembringe verket på samme måte. Slik vil det lettere kunne anses å være originalt.
At det ikke er et krav om kvalitet stemmer også med annen nordisk opphavsrettsteori. Rosen- meier har i sin bok ved forklaringen av begrepet verkshøyde lagt vekt på at «at man aldrig no- gensinde henser til et værks kvalitet».89
At det ikke er et krav til verkets kvalitet stod også sentralt i Rt. 1997 s. 199 (Cirrus). I denne tvisten var et av spørsmålene om bruk av noen tekniske tegninger til en norsk luftputekatama- ran utgjorde en rettsstridig krenkelse etter åndsverkloven. Høyesterett, for å besvare krenkel- sesspørsmålet, tok først stilling til om tegningene kunne sies å være et åndsverk etter § 1(2) nr. 11 som gir «kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art,» opphavsrettslig beskyttelse dersom vilkåret til verkshøyde er oppfylt. I den- ne forbindelse uttaler førstvoterende at:
«Åndsverklovens regler beskytter tegningen som åndsverk, og vilkåret er at tegningen representerer en kunstnerisk eller annen åndelig innsats - en originalitet - som berettiger at den betegnes som et åndsverk. At innholdet som beskrives i tegningen er resultat av en betydelig åndsinnsats, er altså verken nødvendig eller tilstrekkelig for at selve tegningen får beskyttelse etter åndsverkloven.»90
Det som er gjenstand for vurdering etter verkshøydekravet er altså resultatet av opphavsman- nens innsats og ikke kvaliteten eller innholdet.
Selv om det kan sies å foreligge en bred nordisk enighet om at det er et grunnprinsipp at kva- liteten på verket ikke skal tas med i verkshøydevurderingen er det noen til dels forvirrende uttalelser i norsk Høyesterettspraksis. Både i Huldradommen og i Gulating lagmannsretts dom 14. november 198891 (AS Papir) kan man kanskje se at domstolen la en del vekt på kvalitets-
87 Rognstad (2009)a s. 85
88 Ot.prp.nr. 26 (1959-60) s. 10
89 Rosenmeier (2001) s. 130
90 Rt. 1997 s. 199, på s. 219
91 Gulating lagmannsretts dom 14. november 1988 i NIR 3/1991 s. 413
16
momenter. Førstvoterendes uttalelser i Huldradommen angående vurderingen av om den be- stod av enkeltelementer som kunne beskyttes viser hen til en slags kvalitativ vurdering. Han uttaler her blant annet at «bevegelser huldra gjør i forestillingen, er enkle og uoriginale»92 og at «[d]et er heller ikke noe originalt ved kostymet - en lang og vid rød kjole».93 Sammenstil- lingen av elementene kvalifiserte heller ikke som et åndsverk, da «sammenstillingen av ele- mentene i forestillingen ikke ses å gi forestillingen tilstrekkelig særpreg».94 Her bruker først- voterende begrepene «originalt, «uoriginalt» og «særpreg» ved beskrivelsen av forestillingen.
Om førstvoterende henviser til det uttrykket som verket har fått – som er selve vurderingste- maet95 - eller om han her henviser til kvaliteten på hvordan «Huldra i Kjosfossen» var frem- ført kommer etter min mening ikke helt klart frem.
Det at forestillingen var gjort på en enkel og ukomplisert måte kan allikevel være et resultat av en original skapende frembringelse ettersom selve det enkle ved forestillingen vil kunne være det som er originalt med den.96
I AS Papir-dommen var spørsmålet om et firma hadde ervervet en logo ved ekstinktivt god- troerverv. Retten besvarte dette benektende. Vurderingen av om logoen kunne anses å oppfyl- le verkshøydekravet til åndsverk uttalte retten at «[s]elv om frembringelsens kvalitet i prin- sippet er irrelevant for spørsmål om man står overfor et åndsverk, er likevel ikke kvaliteten helt uten betydning. Når det gjelder den aktuelle logoen, vil retten fremheve at den [...] av- gjort har en litterær verdi.»97
Heller ikke kvantitative betraktninger skal kunne spille en rolle ved vurderingen av verkshøy- dekravet.98 Det er i prinsippet det samme om man søker opphavsrettslig vern for en miniatyr- modell av en bygning eller om man søker opphavsrettslig vern for en bygning på størrelse med Operahuset. Det som eventuelt kan komme inn her er om størrelsen på gjenstanden vil innskrenke variasjonsmulighetene til opphaver slik at valgfrihetslæren kan spille en rolle ved vurderingen av verkshøyde.99
92 Rt. 2007 s. 1329, i avs. 48
93 I.c.
94 I.c.
95 Rognstad (2009)b s. 215
96 Vyrje (2009) s. 213
97 Gulatings lagmannsretts dom av 14. november 1988 i NIR 3/1991 s. 415
98 Rognstad (2009)a s. 86
99 Ibid. s. 87
17 3.3 Prinsippet for manglende idévern
Prinsippet om manglende idévern er kommet frem i TRIPS-avtalen art. 9 nr. 2. Der står det uttrykkelig at «[c]opyright protection shall extend to expressions and not to ideas [...]». Norge er bundet siden tiltredelsen av WTO-avtalen og TRIPS-avtalen i 1994.100
Høyesterett i Ambassadørdommen uttrykte prinsippet om manglende idévern slik det gjelder i norsk rett. Førstvoterende uttaler at «[o]m Ambassadør anses som et åndsverk, innebærer det ikke at opphavsretten vil omfatte de idéer som ligger til grunn for utviklingen av husty- pen.».101
Grunnen til at man ikke får opphavsrettslig vern på idéer er blant annet at andre skal kunne benytte seg det «åndelige felleseiet».102 Det skal kunne være mulig å bygge på andres idéer og åndsverk slik at man får inspirasjon til å skape sitt eget. På den ene siden har man altså hensy- net til å beskytte opphaver fra å få sine åndsverk misbrukt av andre, mens på den annen side kan man ikke dra dette vernet så langt at det blir tilnærmet umulig for andre å skape lignende åndsverk. Et viktig poeng her er at dette skillet først kommer på spissen i en eventuell kren- kelsessituasjon103 hvor spørsmålet blir om åndsverkene er så like at de må sies å være kopier eller om den andre opphaver kun har bygget på idéen bak det første åndsverket og så skapt sitt eget. Det siste er fullt lovlig så lenge man kan si at det er oppstått et nytt og selvstendig ånds- verk.104
4 Verkshøydevurderingens særlige utfordringer ved bygningskunst
4.1 Generelle bemerkninger
Det viktigste kravet til arkitektur hvis det skal nyte opphavsrettslig beskyttelse er om verket har verkshøyde. Kravet til verkshøyde er ikke estetisk eller kunstnerisk, men et rettslig be- grep.
100 Ibid. s. 52
101 Rt. 2013 s. 822, i avs. 49
102 Rognstad (2009)a s. 89
103 Ibid. s. 90
104 Åvl. § 4(1)
18
Det er slik at størrelsen på verket ikke har noen betydning.105 I sak C-302/10 Infopaq Interna- tional A/S v. Danske Dagbladers Forening av 16. juli 2009 (Infopaq-dommen) kom EU- domstolen til at en setning på 11 ord kunne være gjenstand for opphavsrettslig beskyttelse.106 Et sted må man imidlertid sette en grense. Deler man setningene ned til enkelte ord vil disse aldri kunne oppnå opphavsrettslig vern. Dette kan også vise seg når man deler arkitektteg- ninger ned til elementer som en sirkel eller en enkel linje. Disse vil være for enkle til at de kan oppfylle verkshøydekravet.107 Desto enklere et opphavsrettslig åndsverk er desto mindre valgmuligheter vil man ha. En konsekvens av dette blir at risikoen for dobbeltfrembringelser blir større og opphavsrettslig vern blir vanskeligere å oppnå. Det er allikevel slik at man kan få opphavsrettslig beskyttelse på relativt enkle ting, men her vil omfanget av vernet kunne snevres inn. Dette vil særlig gjøre seg gjeldende ved en krenkelsesvurdering. Man ser også dette som en tendens i norsk og nordisk rettspraksis. Det skal relativt lite til for å oppfylle verkshøydekravet, men til gjengjeld brukes en snevrere krenkelsesvurdering.108
I LF-2013-109223, hvor Frostating lagmannsrett behandlet krenkelsesspørsmålet til typehuset Ambassadør, tok retten stilling til om den verkshøyden Ambassadørhuset hadde fått påvirket det vernet som de nå skulle fastsette. De uttalte at:
«Variasjonsmulighetene, hvor kun kjente elementer brukes og originaliteten er marginal, tilsier i mot- setning til Tripp Trapp-stolen at man lettere kan unngå krenkelse ved endringer enn hvor originaliteten er høy.
Til forskjell fra Tripp Trapp-stolen som var særlig original og viste stor kreativitet, har ikke Ambassa- dør noen nyskapende elementer. Det gjelder kun en original sammensetning av kjente elementer som Norske Hus ikke har skapt selv. Dette begrenser rekkevidden av vernet, og her nettopp på grunn av de mange variasjonsmuligheter som finnes».
4.2 Problemstillingen form/funksjon
Ved vurderingen av om et verk har verkshøyde er det et viktig prinsipp at man ikke får opp- havsrett på delene av verket som har en funksjon eller en teknisk løsning. I tidligere byg- ningskunst var det mer vanlig å benytte seg av rene estetiske elementer i en bygning som for eksempel tårn og projeksjoner.109 I dag er det mer vanlig at en teknisk løsning skal presenteres
105 Wagle (1997) s. 113
106 C-302/10 Infopaq International v Danske Dagbladers Forening, avs. 51
107 Galtung (2002) s. 4
108 Schønning (1998) s. 107
109 Bergström (1980) s. 20-21
19
på en så tiltalende estetisk måte som mulig.110 De estetiske og funksjonelle elementene i byg- ningskunst blir derfor ofte blandet sammen på en slik måte at de er vanskelig å skille fra hver- andre. Det blir slik at nyttefunksjonen blir en del av den kunstneriske utformingen.111
Spørsmålet her blir hvor langt man skal strekke den opphavsrettslige beskyttelsen til slike blandete funksjonelle og estetiske elementer. Rognstad besvarer det slik ««[å]ndsverklovens beskyttelse bør ikke strekkes så langt at den også stenger for utnyttelse av rent funksjonelle elementer.».112 Bergström legger vekt på at de forskjellige typer estetiske elementene styres av de tekniske løsninger i en vekslende grad. Han sier at «[s]omliga tekniska element tillåter nästan oändliga variationer av de estetiske elementen, medan andra tillåter endast få»113 Han mener videre at man her må oppregne de omtrentlige variasjonsmulighetene og gjennom dette prøve å finne ut sjansene for å finne unike estetiske element.114
Selv om det i teorien skulle være klart at opphavsretten ikke dekker funksjonelle elementer og idéer som bygningskunsten bygger på er det interessant å se hvordan dette har tatt form i rettspraksis. Det er ikke alltid like lett å få en skikkelig avklaring på hvordan domstolene løser dette i de enkelte sakene.
Prinsippet om at opphavsretten ikke dekker funksjonelle elementer kommer allerede frem i Rt. 1962 s. 964 (Wegners sybord). Det rettslige spørsmålet i saken var om en norsk møbelfab- rikk som hadde fremstilt og solgt et kombinert sofa- og sybord hadde krenket en dansk mø- belarkitekts opphavsrett som hadde tegnet en lignende møbel først og overdratt retten til å produsere det til en dansk møbelfabrikk. Både den danske møbelarkitekten og møbelfabrikken saksøkte den norske møbelfabrikken. Flertallet kom til at den danske arkitektens kombinerte sofa-og sybord var et åndsverk etter lov om åndsverker av 6. juni 1930, § 2 punkt 8, men fant at det den norske fabrikken ikke hadde gjort noen ulovlig etterligning. Førstvoterende fastslår at «[f]or så vidt angår kunsthåndverk og kunstindustri, må dette etter min mening føre til at den som frembringer et slikt verk, ikke får opphavsrett når det gjelder rent tekniske eller bruksmessige sider av verket.»115 Førstvoterende uttaler videre at «selve idéen om en kombi- nasjon av sofabord og sybord ikke isolert sett kan få rettsvern etter åndsverksloven»116 og at det samme gjaldt for «idéene om den runde sykurven i peddigrør og plasseringen av denne kurven i en treramme under skuffen på bordet».117 Disse idéene førstvoterende uttaler seg om
110 I.c.
111 Bjørkland (1993) s. 10
112 Rognstad (2009)a s. 94
113 Bergström (1980) s. 21
114 I.c.
115 Rt. 1962 s. 964, på side 964
116 Ibid., på s. 966
117 Ibid., på s. 967
20
her er funksjonelle trekk, men har samtidig en estetisk/kunstnerisk form.118 Dette kommer ik- ke uttrykkelig frem av førstvoterendes uttalelse.119
Wegners sybord
Mindretallet som bestod av dommer Thrap hadde et annet syn på hva som var opphavsrettslig vernet. Han uttaler at
«Ved avgjørelsen av om frembringelser av kunsthåndverk og kunstindustri nyter vern som åndsverk, kan man etter min mening ikke utelukkende se hen til den ytre form som verket har fått. Her går – som ved annen bildende kunst – innhold og form sammen på en sådan måte at de ikke godt lar seg skille fra hinannen. Det ferdige verk er den form som kunstnerens idéer har manifestert seg i. Eller sagt på en annen måte: Det som loven verner, er de idéer som kunstneren har maktet å gi en kunstnerisk form.
Det er selve verket i sin totalitet som er opphavsrettens gjenstand, og i selve verket inngår etter min mening også de idéer og intensjoner som opphavsmannen har hatt, i den utstrekning han har maktet å
gi dem en selvstendig kunstnerisk utformning. Det er så vidt jeg kan forstå en nyanseforskjell her mel- lom førstvoterendes og min oppfatning».120
Dommer Thrap legger her til grunn at så lenge idéer har fått en «selvstendig kunstnerisk ut- forming»121 så er de opphavsrettslig beskyttet. Slik jeg forstår ham her mener han at det ut- trykk verket har fått som helhet beskyttes som en opphavsrettslig vernet idé. Da blir det ikke snakk om å beskytte de unike estetiske elementene ved et åndsverk, men hele verket som en idé i seg selv som ingen kan etterligne.
Prinsippet for det manglende idévern er kjent i opphavsretten som at den opphavsrettslige be- skyttelse skal gjelde det kunstneriske verket og ikke bruksgjenstanden i seg selv. Det skal
118 Lund (2014) s. 190
119 I.c.
120 Rt. 1962 s. 964, på s. 971
121 I.c.
21
altså skilles mellom de idéer av kunstnerisk art som ligger bak åndsverket og selve åndsver- ket. I en artikkel av Astri Lund i NIR kommer hun med et treffende eksempel på dette. Hun skriver at
«Det som kan betegnes som overordnede estetiske grep, som f. eks. om Jesusbarnet skal fremstilles som et spedbarn i Jomfru Marias favn eller som et lite barn sittende på hennes fang, må klassifiseres som en idé. Da spedbarnsversjonen ble introdusert, fremsto det som et radikalt nytt grep [henvisning til http://en.wikipedia.org/wiki/Virgin_and_Child#Development]. Men vi kan vel vanskelig ten- ke oss at opphavsretten skal ha et omfang hvoretter noen skulle kunne få en enerett til denne tilnær- mingen til motivet Maria med Jesusbarnet.»122
I en annen sak for Høyesterett som omhandlet opphavsrettslig beskyttelse av en bruksgjen- stand er den såkalte Tripp Trapp-dommen. Den ankede part, Trumf AS, anførte at det ved lagmannsrettens krenkelsesvurdering innebar Stokke AS (innehaver av Tripp Trapp-stolen) ble gitt opphavsrett til selve idéen som lå bak utformingen av Tripp Trapp-stolen. Til tross for dette kommer det ikke frem i dommen at Høyesterett har tatt opp dette spesielt.123 Det nær- meste man kommer til en vurdering av dette er i premiss 90 til 93 hvor førstvoterende begyn- ner med å si i premiss 90 at:
«Den ankende part har fremholdt at krenkelsesvurderingen vanskeliggjøres ved at lagmannsretten ikke har spesifisert hvilke deler av Tripp Trapp-stolen som opphavsretten knytter seg til. Jeg kan ikke se at denne innvendingen har vekt. Selv om enkeltheter i designet kan være bestemmende for at verkshøy- dekravet anses fylt, er opphavsretten knyttet til verket, og sammenligningen må nettopp skje med det helhetsinntrykk verket gir.».
De to neste avsnittene siteres lagmannsrettens vurdering av de to stolenes utforming og ut- seende, samt likheter og forskjeller mellom disse. Man må spørre seg om Høyesterett virkelig tar for seg forskjellen mellom de idéer stolen bygger på og den estetiske kunstneriske utfor- mingen stolen faktisk har fått. Tripp Trapp-stolen bygger på en idé av å bruke trappeform og sidevanger for å kunne variere høyden av platen man sitter på og platen man har føttene på.
Den bruker også det man kaller cantileverprinsippet ved å at man har en omvendt skrå L- formet sidevang på hver side av stolen som balanserer stolen mot underlaget
122 Lund (2014) s. 192
123 Rt. 2012 s. 1062, i avs. 22
22
Tripp Trapp-stolen (til venstre) v Oliver-stolen (til høyre)
Denne bruk av funksjonelle idéer burde ha fått samme vurdering som det Høyesterett gjorde i Wegner-dommen. Her ble idéen om å plassere en kurv under en uttrekkbar skuff i bordet reg- net som en funksjonell idé og derfor ikke gjenstand for opphavsrettslig beskyttelse. Når sy- bordet allikevel ble å anse som et åndsverk var det av andre grunner, nemlig at «gjennom sin formgivning»124 hadde Wegner vist «originalitet og utpreget artistisk evne».125 Sybordet var satt slik sammen at den ved sitt helhetsinntrykk var en individuell skapende åndsinnsats og fremstod derfor som original. Når Høyesterett ikke tar et klart standpunkt til dette skillet i Tripp Trapp-dommen vil man kunne sitte igjen med det inntrykket av at selve gjenstanden for opphavsrettslig beskyttelse omfatter de idéer den er bygget på, akkurat slik som dommer Thrap i Wegner-dommen mente var riktig.126
I Ambassadørdommen begynner Høyesterett med å stadfeste kravet til verkshøyde slik det har blitt uttalt i Huldradommen og Tripp Trapp-dommen, nemlig at det må være en individuell skapende åndsinnsats og ved denne innsatsen må ha vært frembragt noe som fremstår origi- nalt. De legger også til grunn at kravet kan være oppfylt ved «en original sammenstilling av allerede kjente elementer».127 Uenigheten mellom partene var hvordan man skal anvende det- te i praksis på arkitektur.
124 Rt. 1962 s. 964, på s. 968
125 I.c.
126 Ibid., på s. 972 og 973
127 Rt. 2013 s. 822, i avs. 44
23
Det lå en stor forventning til Ambassadørdommen om å få avklart spørsmålet som meldte seg etter avgjørelsen i Tripp Trapp-dommen128 om man nå i større grad gir vern for idéer. Mindre- tallet gir en god beskrivelse av selve hovedsaken som må avklares i dommen. I premiss 79 uttaler dommer Webster:
«[d]et normale ved bygningskunst er at utformingen og funksjonen henger sammen. Et karnapp med saltak kan for eksempel gi ståhøyde under skråtak - altså ha en funksjon. Samtidig vil karnappet påvir- ke byggets utseende. Hvis man gir vern for verk som bare innebærer kombinasjoner av kjente elemen- ter, uten at det ved det er skapt noe med en viss originalitet, risikerer man å begrense andres mulighe- ter til å finne praktiske og funksjonelle løsninger basert på den samme felles bygningstradisjonen, en byggetradisjon som bør være fritt tilgjengelig for alle.». Flertallet holder seg til den uttalelse at
«[o]m Ambassadør anses som et åndsverk, innebærer det ikke at opphavsretten vil omfatte de idéer som ligger til grunn for utviklingen av hustypen. Det er heller ikke tale om å verne funksjonelle elementer. Ver- net vil være begrenset til den særlige utforming/det særlige uttrykk som huset har fått.».129
4.3 Problemstilling norsk byggetradisjon
En særlig problemstilling ved bygningskunst er at de elementer som kan karakteriseres som norsk byggetradisjon eller norsk byggeskikk ikke er gjenstand for opphavsrettslig beskyttel- se.130 Denne problemstillingen kommer klart frem i mindretallets avgjørelse i Ambassadør- dommen. Annenvoterende slår fast at selv om bygningen består i kjente elementer kan det være gjenstand for opphavsrettslig vern, med den betingelse at sammenstillingen av de kjente elementene må fremstå som «originalt utover det helt bagatellmessige».131 Dersom denne be- tingelsen til originalitet ikke er oppfylt «risikerer man å begrense andres muligheter til å finne praktiske og funksjonelle løsninger basert på den samme felles bygningstradisjonen, en byg- getradisjon som bør være fritt tilgjengelig for alle.».132 Mindretallet konkluderer med at «Am- bassadørs særpreg utover det tradisjonelle og det rent funksjonelle er etter mitt skjønn ikke markant nok til at kravet til verkshøyde er oppfylt.».133
Flertallet i Ambassadørdommen nevner bare denne problemstillingen kort og sier at «[d]et hensyn at norsk byggetradisjon er en form for felleseie, som den enkelte fritt må kunne tilpas- se etter eget ønske, må etter mitt syn likevel tillegges vekt, men det kan ikke være avgjørende
128 Lund og Tsang (2014) s. 257
129 Rt. 2013 s. 822, i avs. 49
130 Rognstad (2009)a s. 110
131 Rt. 2013 s. 822, i avs. 78
132 Ibid., i avs. 79
133 Ibid., i avs. 80
24
når vernet nettopp er begrenset til det særlige uttrykket huset har fått.».134 De tar ikke noe vi- dere stilling til dette eller vurderer det mer konkret i dommen. Hvor stor vekt dette momentet skal tillegges har flertallet, etter min mening, ikke fått frem. Det synes som om flertallet i Ambassadørdommen legger dette momentet i verkshøydevurderingen til side.135 Poenget er at ettersom typehuset Ambassadør har lav verkshøyde og ikke oppfyller det med margin136 er det antageligvis kun rene kopier av huset som vil kunne krenke dets opphavsrett.
I Norge tilbys og oppføres det svært mange typehus og på bakgrunn av den lave terskelen Høyesterett oppstiller i Ambassadørdommen vil det kunne innebære at mange av disse kan oppnå opphavsrettslig vern.137 Det er heller ingen krav om at man visste eller burde ha visst at man etterlignet et åndsverk i norsk opphavsrett.138 Ved at masseproduserte ferdighus og type- hus får opphavsrett vil det kunne oppstå vanskeligheter for nye arkitekter og typehusprodu- senter for det første å få oversikt over hva som er opphavsrettslig vernet. For det andre vil det være vanskelig å vite hvor langt unna «originalen» man må være for å unngå en krenkelsessi- tuasjon. Om dette unngås ved at vernet til opphavsretten for slike typehus er svært snevert er derimot usikkert. Dette spesielt fordi Høyesterett ikke tar stilling til om det forelå en rettsstri- dig etterligning i Ambassadørdommen, men lot det være opp til lagmannsretten. Det at det ikke er noe klar grense på hva som kan anses for norsk byggetradisjon gjør ikke saken enkle- re. Det å gi opphavsrettslig vern på noe som er så abstrakt som samfunnets kulturelle felleseie bør man derfor være forsiktig med for å ikke skape unødvendige begrensninger.139
Skal man kunne veie opp for de begrensinger som følger av Ambassadørdommen vil domsto- lene måtte vurdere krenkelsessituasjoner strengt i den forstand at det er kun svært nære kopier som vil være rettsstridige. Frostating lagmannsrett som tok stilling til om det forelå en kren- kelse av Ambassadørs opphavsrett,140 begynner med å klarlegge at Ambassadør kun har fått vern for sammenstillingen av de allerede kjente elementene og at den helhetsbedømmelsen krenkelsesvurderingen knytter seg til er kun husets eksteriørmessige uttrykk. De påpeker også at beskyttelsesomfanget vil påvirkes av verkshøyden. Deretter deler retten seg i to da flertallet fant at det forelå en rettsstridig etterligning, mens mindretallet kom til det motsatte resultat.
Det som ble ansett som de særtrekk ved sammenstillingen av Ambassadørhuset var det krafti- ge og høye taket, søylene, de supplerende sidearkene og det tverrstilte midtpartiet. I Hanshus-
134 Ibid., i avs. 50
135 Lund og Tsang (2014) s. 267
136 Rt. 2013 s. 822, i avs. 47
137 Lund og Tsang (2014) s. 267
138 Wold (2010) avsnitt 3.1.4
139 Lund og Tsang (2014) s. 268
140 LF-2013-109223
