Debatt
Raino Malnes: Meningen med samfunnsvitenskap, Gyldendal Akademisk, 2008, 225 sider
Raino Malnes har skrevet en viktig bok om ”grunnlagsproblemene” i samfunnsvitenskapene. Boka er filosofisk, men der argumenter og refleksjon er om samfunnsvitenskaplige temaer. Og tittelen til tross, boka er også relevant for naturvitenskapelig forskning. Malnes mener at naturvitenskap og samfunnsvitenskap har noen grunnleggende fellestrekk: Begge må være ute etter å finne ut hva som er tilfellet – hva som er sannheten. Han mener at stu- dieobjektene for samfunnsvitenskap – mentale, sosiale og etiske fakta – kan observeres på linje med andre typer fakta. Og når vi kommer til spørsmål om hvilke slutninger vi kan trekke fra observasjonene, mener Malnes at naturvitenskapene er like avhengig av tankevirksomhet og meninger som samfunnsvitenskapene. Han tar avstand fra behaviourismen, avviser logisk positivisme og forsvarer det han betegner som en svak variant av empirismen, ikke fjernt fra Karl Popper og hans falsifikasjonsprinsipp. Malnes tar til orde for bruk av hypotetisk-deduktive metode i samfunnsvitenskapene, og mener generelt at disse har mye å tjene på å hente inspirasjon og lærdom fra naturvitenskapene, særlig fysikk.
Boka utfordrer flere retninger i sosiologien, og jeg kan forestille meg at mange i miljøet vil stille spørsmål om – og være kritiske til – om dette er relevant. Etter å ha gjennomgått de viktigste poengene skal jeg vise at den har mye å gi også til sosiologien. Først og fremst fordi den gir et viktig forsvar for sannhetssøkende empirisk forskning.
Den sosiale virkelighet
Boka er inndelt i tre deler: ontologi (kapittel 1 -3), epistemologi (kapittel 4 - 7) og etikk (kapittel 8 og 9). Kapitlene om ontologi beskriver det særegne ved
sosiale fenomener (kapittel1). Det som er virkelig – et faktum, en kjensgjer- ning, en realitet – eksisterer uansett om noen får det med seg eller ikke. Dette er realisme i Malnes forstand. I studiet av mennesker er det spesielt to former for realismer han er opptatt av: opplevelser og sansbare fenomener. I tillegg finnes det fenomener som eksisterer bare på grunn av tankene (troll), de som eksisteres delvis på grunn av tankene (sosiale institusjoner) og fenomener som finnes i vår opplevelse av dem. Hovedbeskrivelsen er av de tankebetingede fenomener som knytter seg til tegn og sosiale institusjoner. Opphavet til slike fenomener ligger i forstillingsevnen. Finnes forestillingen finnes det sosiale fenomenet, hevder Malnes, som karakteriserer disse fenomenene som ”et tandert stykke virkelighet”. Dette er altså hovedgjenstanden for samfunns- forskningen. Og selv om de både er omskiftelige og skjøre så er de ikke mindre virkelige enn andre (les: naturvitenskapelige) fenomener.
Malnes tar avstand fra tanken om noe er virkelig fordi de blir omtalt, og at det er selve omtalen som gjør fenomenene til det de er. Dette er språklig konstruktivisme. Et standpunkt som forbyr seg selv, ifølge Malnes. Annerledes er det med psykiatriske fenomener som ”flerpersonlighet”, eller romantisk kjærlighet. Er alle slike fenomener frembrakt av ord og omtale? Smittende fremstilling er en annen type ”ord” som kan bli til virkelighet. En tredje er selvoppfyllende påstander. ”Konklusjonen er, på den ene siden, at mennesker fra tid til annen tar etter det de leser eller hører. På den andre siden har ikke ord i seg selv kraft til å prege den ikke-språklige virkeligheten”, sier Malnes.
(s. 43) Han mener at samfunnsforskere – i motsetning til fysikere – bruker begreper med uklart innhold. Men han forklarer dette, i hvert fall delvis, med at samfunnet er mer uklart og ubestemt enn fysiske fenomener.
Kapittel 2 omhandler det særegne ved menneskesinnet, som knyttes til våre mentale liv og våre opplevelser. Malnes skiller mellom den fysiske og nevrale aktivitet i hjernen når vi opplever noe på den ene siden og det sub- jektive ved opplevelsen på den andre. Han betegner dette som henholdsvis utsiden og innsiden av opplevelsen. Det er spesielt den subjektive siden av opplevelsen han er opptatt av. ”Alt utenom det subjektive aspektet ved opp- levelsen er i prinsippet allemannseie”, sier Malnes. Dette får særlige kon- sekvenser for vår evne til å studere og forstå andres sinn og handlinger. Dette er nemlig ikke – i hvert fall ikke enda – et anliggende for kjemi eller fysikk.
For den subjektive opplevelsen unndrar seg naturvitenskapelig kunnskap. For Malnes er dette et faktum, men samtidig et epistemologisk problem, fordi det truer materialisme-argumentet. Dette skal jeg komme tilbake til nedenfor.
Gjennom hele boka viser Malnes til at vanlig observasjon av virkeligheten krever teoretiske resonnementer og refleksjon. Det gjør slike observasjoner mindre forskjellig fra for eksempel etiske resonnementer. ”Observasjon er gjen- nomsyret av tankevirksomhet”, er en setning som går igjen mange steder i boka. Det gjelder også når vi observerer handlinger, det vi bestemmer oss for å gjøre. Har mennesker fri vilje, spør Malnes, og viser til både rådvillhet og aktørkausalitet som to varianter. Viljesfrihet forutsetter eksistensen av en auto- krat i oss som sorterer motiver og ønsker. ”Det er langt fra innlysende at den eksisterer”, sier Malnes. Subjektivitet derimot er vi sikre på at finnes.
I diskusjonen om forholdet mellom gener og miljø drøfter Malnes to teser:
Det han kaller finsiktet og grovkornet genetisk kausalitet. I den første skaper genene regelmessige mønstre i menneskers overveielser og valg, og i den andre forårsaker genene de mentale egenskaper, men innholdet i det mentale livet kan i liten grad spores til genene. Malnes bruker mye og omstendelig argumentasjon på å forsvare tese nummer to, grovkornet genetisk kausalitet.
Her er det grunn til å stille spørsmål ved begrepsapparatet som brukes: Når innholdet i det mentale livet i liten grad kan spores til genene, er det da snakk om kausalitet? Og er det fruktbart – som Malnes gjør – å teste ut om den menneskelige forestillingsevnen er å betrakte som en biologisk anomali?
Hva vi kan vite
Etter å ha lagt det ontologiske grunnlaget i del én, dreier del to seg om epis- temologi og hva vi kan vite. Malnes innleder kapittel 4 med ideen om at for- målet med forskning er å få fram sannheten og at vitenskap er verdifull såfremt den hjelper oss å skjelne sant fra usant. Det krever at det må være samsvar mellom fremstillingen av et fenomen og selve fenomenet. Han stiller opp en i utgangspunktet beskjeden ambisjon for vitenskapen, nemlig at den unngår å fordreie virkeligheten.
Malnes forsvarer korrespondanseteorien om sannhet, som sier at en frem- stilling er sann hvis og bare hvis den overensstemmer med virkeligheten. Han forsvarer en smal definisjon av kunnskap: ”for å vite noe er det nok å danne seg en oppfatning på en måte som gir god grunn til å unngå misforståelser og feil” (s. 98). Malnes gjennomgår andre teorier om sannhet – slik som relati- visme, koherensteorien, pragmatisme og minimalisme – men fastholder at alle andre enn korrespondanseteorien rimer dårlig med vanlige oppfatninger om hva det vil si at noe er sant. Pragmatisme innebærer at samfunnsforskere ser på seg selv mer som terapeuter (for eksempel sosiologer som ”velferdstatens
dårlige samvittighet”1eller aksjonister (sosiologer som aksjonsforskere) enn som sannhetsjegere. Uten at slike tilnærminger støtter seg på analyser og vurderinger av fakta og av virkeligheten, vil det være det samme som å ned- legge den vitenskapelige virksomheten, ifølge Malnes.
Kapittel fem drøfter utfordringene med å studere andres sinn. Fordi visse mentale fenomener bare er for den som har opplevelsen, og ingen andre, er dette en stor utfordring for samfunnsvitenskapene, ifølge Malnes. Når menneskene ontologisk sett er avsondret fra hverandre (Sartre’s ”helvete er de Andre”), så må det nødvendigvis hefte stor usikkerhet ved sannheten om andres sinn. Det krever observasjon – og det krever tolkning. Vi må ha belegg for å begrunne en oppfatning. Det skjer gjennom bruk av den hermeneutiske metode, som når den betjener seg av det Malnes betegner som ”forsterkende observasjon” og kausale hjelpepremisser, likner mye på den hypotetisk- deduktive metode.
Det er et epistemologisk fellesskap mellom natur- og samfunnsvitenskap.
Å kunne observere ikke-observerbare fenomener er likt, det samme gjelder bruk av kausale hjelpepremisser. Malnes betrakter likevel behaviorismen som
”et uklokt prosjekt”. Han er tilhenger av en svak variant av empirisme – der tolkning er en alminnelig form for empirisk begrunnelse. Dette er noe annet enn logisk positivisme. Malnes ser derimot en sammenheng mellom sin variant av empirismen og Poppers. Han mener at vitenskapelig arbeid skal tilstrebe ojektivitet i retning av det som er uengasjert og uhildet. Men også objektivitet i betydningen perspektivløs – som er å kunne se bort fra de be- grensninger et menneskelig perspektiv kan ha. Ren tankevirksomhet og teore - tiske spekulasjon kan utvide perspektivløsheten. Det skjer ofte i naturvitenskapen, hevder Malnes med støtte hos Thomas Nagel. Økonomenes bruk av bestemte aksiomatiske forutsetninger likner på dette, med den forskjell at økonomene ikke kan si noe om verdens beskaffenhet, hevder han.
Å forklare handlinger er tema for bokas kapittel seks. Introspektiv observa- sjon kan danne basis for forklaring av egne handlinger. Men hva kan forklare andres handlinger? Da må vi se på de intensjoner som ligger bak handlingen, og til intensjonale forklaringer, eller det Malnes noe fremmed kaller for inten- sjonale årsaksforklaringer (jeg har alltid oppfattet intensjonale forklaringer som noe annet enn årsaksforklaringer). Selv om samme handling gjentar seg, og det er mulig å snakke om et handlingsmønster, blir vi ikke klokere av et statistisk belegg for gjentagelsen. Statistikk skaper nemlig ikke noen forståelse for hvorfor folk gjør det de gjør. Til det trenger vi evnen til gjenkjennelse, mener Malnes.
Gjenkjennelse er å gjenskape handlingens gode grunner. Å forklare ene- stående handlinger, der statistikk ikke kan brukes, krever nettopp gjen- kjennelighet. Når noen oppfattes å ha gode grunner til å handle slik og slik blir handlingen meningsfull. I samfunnsvitenskapene er det ikke uvanlig å forklare intensjonale handlinger og ikke minst holdninger med aktørens behov for å tilhøre en gruppe – med sosial identitet. Malnes avviser dette som en fullgod forklaring, for hvordan forklare at noen identifiserer seg med en gruppe framfor en annen. Tilsvarende gjelder et annet sentralt begrep i samfunnsforskningen – nemlig interesser. Malnes poeng er at verken identitet eller interesser former holdninger på en endefram måte. Folk kan ha mange grunner til å gjøre som de gjør og ha de holdninger de har, noe som gjør det vanskelig å forklare holdningsdannelser.
Kapittel 7 omfatter forholdet mellom aktør, struktur og lovmessighet.
Mens en aktør defineres som noen som treffer beslutninger og utfører hand- linger, er en struktur et sett av muligheter og begrensninger som aktøren står overfor. Hva fortjener mest oppmerksomhet når vi studerer sosiale fenomener, spør Malnes. Han forsvarer ontologisk individualisme, men er mer skeptisk til metodologisk individualisme – og begrunner det med at en aktør-tilnærming ikke alltid gir den beste forklaring på sosiale fenomener. Dette er en uvanlig streng tolkning av metodologisk individualisme. Poenget med meto dologisk individualisme er at det er umulig å studere strukturene uten å forklare hvordan aktørene blir påvirket av eller påvirker de samme strukturene. De inneholder regelmessigheter, men det ”spørs det om”, som Malnes sier, eller ”det er ikke opplagt at” samfunnsvitere bør bestrebe seg på å avdekke lovmessigheter tils- varende naturvitenskapene. Her blir det litt søkt å vise hvorfor det må være slik med henvisning til Shakespeare! Her burde Malnes heller drøftet begrepet om mekanismer, og om det å avdekke mer avgrensede mekanismer og etab- lering av middle-range teorier kan være et riktigere mål for samfunnsviten- skapene enn lovmessigheter i naturvitenskapelig forstand.
Etisk realisme
Bokas del 3 dreier seg om etikk og etisk begrunnelse. Her tar Malnes utgangs- punkt i det han betegner som den kritiske prøven. Det er visse etiske vurderinger som er urokkelige (for eksempel å drepe et barn for moros skyld).
Det er en forutsetning for Malnes at en etisk teori kan passere den kritiske prøven. Verken moralsk relativisme eller etisk konstruktivisme passerer prøven, og må derfor avvises, ifølge Malnes. En vurdering som er gjennomtenkt og
tåler ettertanke – koherentisme – har noe for seg, men er heller ikke tilst- rekkelig. Malnes står igjen med etisk realisme – teorien om at det finnes etiske fakta og etisk sannhet. Han mener at etisk sannhet ikke skiller seg fra andre typer sannhet (for eksempel sannheten om en solformørkelse). Dette er uvant tenkning, som stiller store krav til begrepet om urokkelighet – som angir at de overensstemmer med virkeligheten. Men etiske fakta er underlige, sier Malnes. De har forskrifter i seg. De er både preskriptive (dette-må-unngås) og proskreptive (dette-må-gjøres). Han medgir at etisk realisme byr på en
”barokk forklaring”. Men det er likevel bedre enn ingenting, sier han.
Men hvordan kan vi oppdage etiske fakta som ikke er åpenbare og ”ligger i dagen”? Her er både intuisjon og observasjon nødvendig, sier Malnes, og sammenlikner med andre typer observasjon, som også er gjennomsyret av tankevirksomhet. Akkurat som tankevirksomhet kan bidra til at sanselige fenomener blir til observasjoner, kan tankevirksomhet bidra til etisk erkjenn- else. Dette er ikke noe mer underlig enn det subjektive elementet ved enhver opplevelse. Det er altså ingen enkel oppskrift på spørsmålet over. Like mye som for alminnelig observasjon trenger jakten på etisk sannhet intuisjon og gjentagende ferdigheter.
Etisk sannhet har en deontologisk komponent i seg, men Malnes er usikker på hvor stor den er. Han avviser ikke konsekvensetikken – og hva det er grunn til å tro om virkningene av en handling – men dette er krevende, og stiller krav om samfunnskunnskap. Samtidig må folk få som fortjent, og noen karaktertrekk er mer ønskelig enn andre. Dette er realitetsstyrt etikk i Malnes forstand, der etisk intuisjon spiller en vesentlig rolle – ”den samme rollen i etisk tenkning som evnen til observasjon når det gjelder oppfatninger om al- minnelige fakta”, sier Malnes avslutningsvis.
Sosiologisk relevans
Malnes gjør i boka få forsøk på å gjøre sine argumenter eksplisitt relevant for de enkelte samfunnsvitenskapene. Det er en jobb vi må gjøre. Særlig velger Malnes mange av sine eksempler, illustrasjoner og poenger fra litteraturen, musikken og historiefaget – og faktisk mindre fra samfunnsforskningen.
Flinkheten og elegansen går i mange tilfeller ut over relevansen – særlig for samfunnsvitenskapene. Boka lider under en svakhet som preger mye viten- skapsfilosofi, og som Jon Elster karakteriserer som for mye ”literature-driven”
og for lite ”world-driven”. Kritikken rammer særlig de som arbeider innenfor vitenskapsfilosofi og som ”skriver ofte bare for andre vitenskapsfilosofer, uten
å gjøre noe alvorlig forsøk på å nå fram til dem som arbeider i enkeltviten- skapene”.2
Det følgende er et forsøk på å koble Malnes mer tydelig og eksplisitt til sosiologien.
For det første til positivismestriden. Frode Nyeng har anmeldt Malnes’ bok3 og betegner den som velkjent ”bio-materialistisk tankesett” og snakker om sludder som han trodde ”Hans Skjervheim satte en stopper for for flere tiår siden”. Enten vil Nyeng ikke lese det som står i Malnes’ bok, eller så kan han ikke. I sin kritikk av objektivismen i Objectivism and the Study of Man (1959) var Hans Skjervheim opptatt av å fremheve subjektivismen og det forhold at menneskets bevissthet er intensjonal – at den alltid er rettet mot noe. ”Det er dette trekket ved menneskets eksistens objektivismen har underslått”, skrev Rune Slagstad4om Skjervheims bok. Frode Nyeng lar det mer enn skinne igjennom i sin omtale at han mener at Malnes rammes av den samme kritikken. Malnes er mer opptatt enn Hans Skjervheim av at samfunnsviten- skapene må lære av naturvitenskapene. Men selv med det utgangspunktet så understreker han jo at menneskenes forestillingsevne og subjektive opplevelse ikke bare gjelder for samfunnsvitenskapene og etikk, men like mye for naturvitenskapene. Altså går Malnes mye lengre enn Skjervheim, som så på naturvitenskapenes objekt som noe dødt og subjektløst, når det gjelder be- tydningen av den menneskelige intensjon og forestillingsevne. Dermed over- skrider Malnes langt på vei den tradisjonelle dikotomien mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.
Det kan virke fremmedartet når Malnes betrakter innslaget av subjektivitet som et ”epistemologisk problem” eller ”biologisk anomali”. Men denne inn- vendingen er mer språklig enn substansiell. For Malnes ønsker ikke at sub- jektiviteten blir et argument for vilkårlighet og for at vi ikke kan skille mellom riktig og galt og mellom sant og falsk. Dette har etter min mening ingen ting med objektivisme å gjøre, men for å hindre en subjektivisme på avveie, eller som unndrar seg sannheten. Jeg har fortsatt sans for Dagfinn Føllesdals poeng fra mange år tilbake da han omtalte Sartres frihetsbegrep slik: Friheten gjør at vi kan konstituere verden på ulike måter, men ikke på hvilken som helst måte.
For det andre til sosiologi som kritisk virksomhet. Et sosiologisk fagmiljø som, ifølge Cathrine Holst5, har dyrket faget som kritisk virksomhet vil med stor sannsynlighet være skeptisk til Malnes prosjekt om å spørre om hva som er tilfelle og dermed sant. De vil heller vektlegge mangler og urett. Holst viser svakheten i den kritiske sosiologis evne til å begrunne sin kritikk. Særlig blir
målestokkene for kritikk for implisitte eller mangelfulle. Det gjelder for det hun benevner som henholdsvis pragmatisk, teknokratisk og immanent kritikk, og kritikk basert på motsigelser og sosiale patologier. Moralfilosofisk be- grunnet kritikk derimot har tatt begrunnelsesspørsmålet tilstrekkelig på alvor, mener Holst. Det gjelder teoretikere som John Rawls, Jürgen Habermas og Axel Honneth. Det er en viktig diskusjon Holst har reist. Malnes bok – spesielt del 3 – kan sees som et bidrag i den diskusjonen. Han argumenterer med at verken etisk konstruktivisme (Rawls og Habermas) og koherentisme (Rawls) består den kritiske prøven, og dermed ikke kan gjøre rede for hva som er etisk sant. Mot disse teoriene lanserer Malnes etisk realisme. Poenget for meg her er ikke å gå inn selve debatten, men å vise at Malnes’ bok er et bidrag i den viktige diskusjonen Holst har reist.
For det tredje til hva som er de enkelte samfunnsvitenskapenes prosjekt.
Malnes’ program og argumenter går for eksempel fullstendig i motsatt retning av Iver Neumanns anbefaling på Sosiologforeningens vinterseminar i 2007.
Neumann er statsviter6– som Malnes – og sosialantropolog. Hadde for- eningen i stedet invitert Malnes så hadde både analysen av sosiologifaget og ikke minst anbefalingene om veien videre blitt en helt annen – for ikke å si helt motsatt. Der Neumann vil anbefale sosiologien å gjenreise sosialteorien, så vil Malnes anbefaling klart gå i retning av å styrke den empiriske og faktabaserte forskningen – og på den basis ”spørre seg hvilke slutninger det går an å trekke fra observasjonene”. For Malnes vil det program Neumann fo- reslo være ensbetydende med å nedlegge den vitenskapelige virksomhet til fordel for litteraturstudier.
For det fjerde empirisk forskning. Mange som kan dele Malnes’ oppfatning om at vitenskapene må jakte på sannhet, vil kunne være uenig i at det er den hypotetisk-deduktive metode som er den mest fruktbare tilnærming, for ek- sempel i et fag som sosiologi. De vil heller mene at en induktiv tilnærming basert på prinsippene i ”grounded theory” er å foretrekke. Malnes er tilhenger av observasjon og av å tolke data og av hermeneutisk metode, som han definerer som ”strategier for tolkning”. Men han er – nesten overraskende – utydelig på hvilke ambisjoner samfunnsforskere bør ha når det gjelder å avdekke lovmessigheter. På det punktet sliter Malnes med å forene de naturvitenskapelige idealer og de samfunnsvitenskapelige realiteter. Her er det klargjørende å lese Lars Mjøset og hans forsvar for induktiv tilnærming til dataene og en tolkning basert på prinsippene i ”grounded theory”, bruken av mekanismer og middle range teorier, som Mjøset oppfatter som ”a distinct
social science notion of theory”.7Malnes vil ha stor glede av å se nærmere på denne induktive tilnærmingen til teoridannelse og til å avdekke sosiale, mentale og etiske fakta.
Malnes bruk av eksempler fra Hayden, Beethoven, litteratur og lignende gjør fremstillingen unødvendig ”forfinet” og litt småborgerlig. Det blir mye referanser som passer på Frogner i Oslo 2, men kanskje ikke like mye andre steder. Når Malnes skal illustrere handlingsbegrepet, så skjer det gjennom et sitat fra Samuel Pepys dagbok fra England på 1600-tallet. Det blir litt sært, og unødvendig fjernt. At boka mangler tematisk register er en stor svakhet fra forlagets side.
Dette er form, og småting i forhold til det viktige bidrag Malnes kommer med. For en som står litt utenfor de akademiske sirkler er det forfriskende les- ning, og jeg vet at det provoserer. Samtidig er det noe åpenbart riktig i at forsk- ning må dreie seg om søken etter sannhet. Så selvfølgelig det enn kan høres.
Noter
1. Begrep brukt av Lars Mjøset i Kontroverser i norsk sosiologi, Universitetsforlaget 1991 2. Jon Elster ”Formalisme på tomgang: hard obskurantisme”, Nytt Norsk Tidsskrift – 2007 –
Nr. 04 .
3. Morgenbladet 5. September 2008
4. Rune Slagstad (1980): Positivisme og vitenskapsteori. Et essay om den norske positivis- mestriden, Universitetsforlaget
5. Cathrine Holst (2005): Sideblikk, Nytt Norsk Tidsskrift, Nr. 03, 2005 6. Han tilhører disiplinen Internasjonal politikk
7. Se Lars Mjøset (2006); The study of Nordic varieties of capitalism. Economic sociology.
The European Electronic newsletter, Vol. 8, nr. 1 (Nov. 2006)
Geir Falkenberg
