ENSOMHET : Hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

ENSOMHET

Hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens

pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

Tone Hærås

Masteroppgave ved

Instituttet for sykepleievitenskap og helsefag Det medisinske fakultet

UNIVERSITETET I OSLO

23.12.10

ENSOMHET

- hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

Tone Hærås

Masteroppgave ved Instituttet for sykepleievitenskap og helsefag.

Det medisinske fakultet.

Universitetet i Oslo.

23.12.10

© Tone Hærås 2010

ENSOMHET – hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

http://www.duo.uio.no/

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

UNIVERSITETET I OSLO

DET MEDISINSKE FAKULTETET Institutt for sykepleievitenskap og helsefag Boks 1153 Blindern, 0318 Oslo

Dato:

23.12.10 Navn:

Tone Hærås

Tittel og undertittel:

ENSOMHET – hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

Sammendrag:

Hensikt: Først og fremst å finne ut hvordan begrepet ensomhet omtales i sykepleieutdanningens pensumlitteratur innenfor en gitt tidsperiode. Dernest å forsøke å forstå ulikhetene i omtalen i lys av teori om ensomhet og en periodisering av sykepleiehistorisk utvikling.

Bakgrunn: Ensomhet er ikke noe nytt fenomen. Det har med andre ord aldri vært noe tvil om at fenomenet ensomhet eksisterer. Men jeg har ikke oppdaget at andre i Norge har undersøkt hvordan ensomhet uttrykkes i sykepleieutdanningens pensumlitteratur. Motivasjonen for å analysere bruken av begrepet ensomhet i pensumlitteratur bygger på troen om at pensumlitteratur kan formidle mer om virkeligheten enn vi er villig til å innrømme.

Metode og utvalg: Problemstillingen legger opp til et forskningsdesign som innebærer tekstanalyse.

Masteroppgaven har en historisk forskningsmetode, etter slik Kjelstadli (2000) beskriver den.

Hermeneutikk er masteroppgavens tilnærming. Fem sentrale lærebøker brukt i sykepleieutdanningen jevnt fordelt over tidsperioden 1960 til 2010 er masteroppgavens utvalg.

Resultat: Masteroppgavens funn viser at begrepet ensomhet i stor grad er blitt uttrykt forskjellig til ulike tider i sykepleieutdanningens pensumlitteratur. Mine funn tyder på at begrepet ensomhet ble tidlig på 1960-tallet, da den medisinsk teknologiske utviklingen var i førersetet, uttrykt kort i medisinske termer.

Til sammenligning ble ensomhet uttrykt mange ganger på 1980- og 1990-tallet, da holisme og sykepleieprosesser dominerte. Imidlertid blir ensomhet et mindre omtalt begrep igjen når sykepleieforskning er ledende på 2000-tallet.

Konklusjon: Kunnskap om fortiden kan hjelpe oss til å forstå samtiden bedre. Det er dermed viktig å være opplyst om hva sykepleieutdanningens pensumlitteratur har vektlagt og inneholdt; fordi det sammen med mye annet kan si noe om hva sykepleie er i dag.

Nøkkelord:

Ensomhet, sykepleieutdanningen, pensumlitteratur, historisk utvikling

UNIVERSITETET I OSLO

DET MEDISINSKE FAKULTETET Institutt for sykepleievitenskap og helsefag Boks 1153 Blindern, 0318 Oslo

Date:

23.12.10 Name:

Tone Hærås

Title and subtitle:

LONELINESS – how is the concept of loneliness expressed in nursing education curriculum between 1960 and 2010 in Norway?

Abstract:

Purpose: First and foremost, to find out how the concept of loneliness is discussed in nursing education curriculum within a given period of time. Then attempting to understand the differences in how it is mentioned using an accrual/periodization of nursing history development and theory of loneliness.

Backgroud: Loneliness is not a new phenomenon. It has, in other words, never been any doubt that the phenomenon of loneliness exists. But I have not discovered that others in Norway has examined how loneliness is expressed in the nursing education curriculum. The motivation for analyzing the use of the concept of loneliness in the literature is based on the belief that literature can convey more about reality than we are willing to admit.

Method and selection: The research question adds up to a research design that involves text analysis.

The method of the thesis is historical research, such as Kjelstadli (2000) describes it. The approach of the thesis is hermeneutics. Five key books used in nursing education between 1960 and 2010 is the selection of the thesis.

Result: The findings of my research show that the concept of loneliness to a high degree has been expressed differently at different times in the nursing education curriculum. Loneliness was expressed briefly in medical terms in the early 1960’s, a period dominated by medical technological development.

By comparison, loneliness was expressed many times in 1980 - and 1990’s, when holism and nursing process was in the leading position. However, loneliness is a less discussed concept when nursing research dominates in the 2000’s.

Conclusion:Knowledge of the past can help us understand the present better. Therefore is it important to be informed about what nursing education curriculum has emphasized and contained, because that along with much else can say something about what nursing is today.

Key words: Loneliness, nursing education, curriculum / syllabus, historical development

Forord

Loneliness.

It is human nature; it is inhuman.

It is awareness; it is self-pity.

It is empty; it is fulfilling.

It is pretend; it is real.

It is your whole world; it is no world.

It is unspoken; it does not need to be said.

It is an enigma.

Everyone is.

It is fact.

It is objective; it is subjective.

It is all-consuming; it is negligible.

It is laughable; it is pathetic.

It is everything; it is nothing.

It is controversial; it is little discussed.

It is emotive; it is non-feeling.

It is overawing; it is numbing.

It is taboo; it is there.

It is.

Colin Killeen, March 1997.

Jeg vil takke veiledere, venner og familie som har bidratt og vært med som støtte i arbeidet med masteroppgaven.

Innholdsfortegnelse

Sammendrag...V Forord...VII Innholdsfortegnelse...IX

1.0 INNLEDNING...13

1.1 BAKGRUNN FOR VALG AV TEMA...13

1.2 PRESENTASJON OG AVGRENSNING AV PROBLEMSTILLINGEN...14

1.2.1 AVGRENSNING...15

1.3 FORMÅLET...15

1.5 OPPBYGGING AV OPPGAVEN...16

2.0 ENSOMHET...17

2.1 ENSOMHET SOM ET UTYDIG OG MANGETYDIG BEGREP...17

2.2 ENSOMHETENS PLASS I ULIKE PARADIGMER...20

2.3 OPPSUMMERT...21

3.0 SYKEPLEIEHISTORIE...22

3.1 DEN MEDISINSK-TEKNOLOGISKE FASEN...22

3.2 PROFESJONSFASEN...23

3.3 OVERGANG FRA HISTORIE TIL SAMTID...26

4.0 METODISK TILNÆRMING...27

4.1 ÅRSAKE TIL VALG AV METODE...27

4.2 HISTORISK METODE...27

4.3 HISTORISK METODE SLIK JEG BRUKER DEN...28

4.3.1 TEORETISKE PERSPEKTIVER FOR ANALYSEN...29

4.3.2 UTVIKLING AV ANALYSEVERKTØY...31

TRINN 1...31

TRINN 2...32

4.4 VALIDITET...33

4.5 VALG AV LÆREBØKENE...33

4.5.1 LOKALISERING AV LÆREBØKENE OG INKLUSJONSKIRTERIER...33

4.5.2 KRITIKK AV LÆREBØKENE...35

YTRE KRITIKK AV LÆREBØKENE...36

INDRE KRITIKK AV LÆREBØKENE...36

5.0 PRESENTASJON AV FUNN...38

5.1 BESKRIVENDE PRESENTASJON AV LÆREBØKENE: OPPHAVSMANN, KONTEKST OG INNHOLD...38

I) Jervell, A (red). (1960). Lærebok for sykepleiere 2. Oslo: Fabritius & Sønners forlag 38 II) Lerheim, K. (red.) (1975). Lærebok for sykepleierskoler VII. Oslo: Fabritius & Sønners Forlag...39

III) Smebye, K. L. & Karoliussen, M. (1985). Eldre, aldring og sykepleie. Oslo: Univeristetsforlaget...40

IV) Smebye K. L. & Karoliussen, M. (1997). Eldre, aldring og sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget...42

V) Kirkevold, M., Bordtkorb, K., Ranhoff, A. H. (2008). Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasient. Oslo: Gyldendal Akademisk...43

5.1.1 MATRISE...45

5.2 SVAR PÅ FORSKNINGSSPØRSMÅLENE...46

5.2.1 HVILKEN TEKSTLIG SAMMENHENG ER BEGREPET ENSOMHET PLASSERT INN I?...46

PRESENTASJON AV FUNN...46

1960:...46

1975:...47

1985:...49

1997:...51

2008:...54

5.2.2 HVORDAN FREMSTILLES BEGREPET ENSOMHET I FORHOLD TIL ULIKE PARADIGMER?...57

PRESENTASJON AV FUNN...57

1960:...57

1975:...58

1985:...59

1997:...63

2008:...66

5.2.3 HVA SIER TEKSTENE OM SYKEPLEIERENS ANSVAR?...68

PRESENTASJON AV FUNN...68

1960:...68

1975:...68

1985:...69

1997:...69

2008:...70

5.3 FIRE INTERESSANTE HOVEDFUNN I MASTEROPPGAVEN...71

6.0 DRØFTING...75

6.1 ENSOMHET UTTRYKKES ULIKT ANTALL GANGER I LÆREBØKENE...75

6.2 TIDSPERIODEN SOM ER MEST PREGET AV ET HOLISTISK PERSPEKTIV ANVENDER ENSOMHETSBEGREPET MYE...76

6.3 ENSOMHET UTTRYKKES I ULIKE VITENSKAPLIGE SAMMENHENGER...79

6.4 FORSKJELLIGE DELER AV FENOMENET ENSOMHET BLIR UTTRYKT TIL ULIKE TIDER...80

7.0 AVSLUTNING OG ANBEFALINGER...82

Litteraturliste...84

1.0 INNLEDNING

Hovedspørsmålet i denne masteroppgaven er knyttet til hvordan begrepet ensomhet omtales i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010. Sykepleiere har lenge forsket på ensomhet, nå i seinere tid har også norske sykepleiere tatt del i denne forskningen.

Men hvordan begrepet ensomhet beskrives i sykepleieutdanningens pensumlitteratur, vet vi lite om.

Jeg synes å ha sett at tekstanalyse av pensumlitteratur er ikke det mest brukte design i sykepleieforskning. Slike tekstanalyser kan være en undervurdert resurs for å forstå sykepleiefagets utvikling og væren. Ved slike tekstanalyser kan man få øye på hvordan begreper er blitt formidlet til ulike tider. Etter hva jeg har funnet ut er tidligere

læreboksanalyser i Norge gjort av blant annet Jakobsen og Hom (1980), Kari Martinsen (1982), Torunn Hamran (1987) og Solveig Hauge (1995). Jakobsen og Hom utførte en læreboksanalyse som avsluttende skriftlig oppgave ved Universitetet i Tromsø på

Sykepleielærerutdanning. Kari Martinsen brukte tre lærebøker som empiri i sin studie av omsorgsbegrepet. Torun Hamran brukte seks ulike lærebøker i sin forskning; bøkene blir brukt som grunnlag for en systematisk analyse, men da bare som eksempel. Solveig Hauge gjorde i sin hovedfagsoppgave i Sykepleievitenskap en læreboksanalyse hvor utviklingen og bruken av begrepene helse og sykdom ble undersøkt. Det kan ha blitt gjort andre

læreboksanalyser som jeg ikke har oppdaget.

1.1 BAKGRUNN FOR VALG AV TEMA

Ensomhet er ikke noe nytt fenomen. I Det gamle testamentet finnes mange beskrivelser av tilstanden. David i Salmenes bok klager over at ingen vil kjennes ved ham, Job føler seg uendelig forlatt, også Kristus på korset blir forlatt. Allerede i fortellingen om Adam ser det ut som at ensomheten er et tema som møter oss. Adam måtte få en livsledsager fordi det ble klart for Gud at mennesket ikke kunne leve i ensomhet. Den greske filosofen Aristoteles utvikler den samme oppfatningen av mennesket som et vesen som av natur er sosialt. Denne tanken er så grunnleggende for Aristoteles at han hevder at den som ikke har et behov for andre, ikke kan være et menneske. Platon som levde før Aristoteles behandlet ensomhet som en

menneskelig drivkraft for å unngå sosial isolasjon.

Det at fenomenet ensomhet eksisterer har det altså aldri vært noe tvil om. Men jeg har ikke oppdaget at andre i Norge har undersøkt hvordan ensomhet uttrykkes i sykepleieutdanningens pensumlitteratur. Det er imidlertid blitt gjort andre norske studier med temaet ensomhet (Birkeland & Natvig, 2008; Bondevik, 1997; Bondevik & Skogstad, 1998; Drageset, 2002;

Fadum, 2007; Hauge, 2008; Svendsen, 2006; Thorsen, 2005; Nilsson, 2007).

Motivasjonen for å analysere bruken av begrepet ensomhet i pensumlitteratur bygger på troen om at pensumlitteratur kan formidle mer om virkeligheten enn vi er villig til å innrømme.

Pensumlitteratur kan influere praksis, pensumlitteratur kan formidle hva som er kulturelt akseptert ensomhet, hva som er sykelig ensomhet, og den kan gi føringer for hva slags ensomhet som er legitim. Pensumlitteraturen kan identifisere folkegrupper inn i ensomheten.

Masteroppgaven kan ikke ta høyde for å inkludere slike elementer. Det masteroppgaven kan er å vise hvordan begrepet ensomhet beskrives i perioden 1960 til 2010.

1.2 PRESENTASJON OG AVGRENSNING AV PROBLEMSTILLINGEN

Den overordnede problemstilling for masteroppgaven blir mot denne bakgrunn:

Hvordan kommer begrepet ensomhet til uttrykk i sykepleieutdanningens pensumlitteratur i perioden 1960 til 2010?

Denne problemstillingen er blitt operasjonalisert til de tre følgende forskningsspørsmålene:

1) Hvilken tekstlig sammenheng er begrepet ensomhet plassert inn i?

2) Hvordan fremstilles begrepet ensomhet i forhold til ulike paradigmer?

3) Hva sier tekstene om sykepleierens ansvar?

Denne operasjonaliseringen vil jeg redegjøre for seinere i masteroppgaven.

For å kunne besvare problemstilling finner jeg det nødvendig først å tematisere begrepet ensomhet og deretter gi en gjennomgang av sykepleiefaget fra 1960 til 2010. Dette vil danne det teoretiske rammeverket i masteroppgaven: Den tematiske gjennomgangen av begrepet ensomhet vil strukturere analysen av hvordan begrepet er brukt i lærebøkene. I

gjennomgangen av sykepleiefaget vil jeg sette begrepet inn i en historisk sammenheng.

Nærmere avgrensning kommer senere.

Det er viktig å understreke at underforstått i den overordnede problemstillingen ligger følgende forståelse: Begrepet ensomhet er innholdsrikt og kan defineres på ulike måter, og dermed jeg tror at begrepet blir uttrykt forskjellig til ulike tider i pensumlitteraturen.

1.2.1 AVGRENSNING

Den overordnede problemstillingen må avgrenses slik at den ikke favner for vidt.

I arbeidet med å finne pensumlitteraturen, oppdaget jeg at begrepet ensomhet først dukket opp i den geriatriske fagdelen av pensumlitteraturen. Begrepet ble seinere inkludert i både generell sykepleielitteratur og i den psykiatriske fagdelen av pensumlitteraturen. Masteroppgaven kan ikke romme hele den nevnte litteraturen, da det ikke ville vært rom for å bearbeide og

analysere alt i en masteroppgave. Jeg har dermed gjort et valg: Masteroppgaven vil bare inkludere pensumlitteratur som er fra den geriatriske fagdelen av sykepleien, siden det var her jeg oppdaget at begrepet ensomhet først ble brukt. Pensumlitteratur rommer mange

forskjellige typer litteratur, jeg vil bare velge ut fem lærebøker av den geriatriske

pensumlitteraturen. Denne avgrensingen blir nærmere beskrevet senere i masteroppgaven. Jeg vil dermed alltid referere til lærebøkene når jeg snakker om det materialet jeg analyserer i masteroppgaven.

Jeg har ikke til hensikt å finne ut om det har skjedd en endring i sykepleien generelt. Jeg vil bare undersøke om jeg kan finne en endring i bruken av begrepet ensomhet i

sykepleieutdanningens lærebøker.

Jeg har også gjort en avgrensning i tid. Det vil si at lærebøker fra 1960 til 2010 blir inkludert.

Årsaken til at jeg startet med 1960, er at det var i pensumlitteraturen fra dette årstallet jeg oppdaget at begrepet ensomhet dukket opp i teksten. Jeg undersøkte pensumlitteratur fra 1950, 1940 og 1930 uten å finne begrepet ensomhet i tekstene. Hvordan jeg gjennomførte denne undersøkelsen blir forklart senere i masteroppgaven. Jeg må stille meg åpen for at jeg kan ha oversett bruk av begrepet ensomhet i pensumlitteratur fra 1950, 1940 og 1930.

1.3 FORMÅLET

Formålet er først og fremst å finne ut hvordan begrepet ensomhet omtales i

sykepleieutdanningens pensumlitteratur innenfor en gitt tidsperiode. Dersom jeg finner ut at

begrepet ensomhet blir omtalt på ulike måter, vil jeg forsøke å forstå disse ulikhetene i lys av en periodisering av sykepleiehistorisk utvikling og teori om ensomhet.

1.5 OPPBYGGING AV OPPGAVEN

Jeg har i kapittel 1 hatt en gjennomgang av masteroppgavens tema og problemformulering.

Fortløpende kommer to teoretiske kapittel som henholdsvis omhandler begrepet ensomhet og sykepleiehistorie. Deretter følger kapittel 4 om masteroppgavens metodiske tilnærming; her beskrives blant annet hvordan teorien blir anvendt og hvordan lærebøkene er valgt.

Utviklingen av analyseverktøyet presenteres også i kapittel 4. Så kommer kapittel 5 som inneholder presentasjon av funn i forhold til problemformuleringen. Denne er todelt ettersom masteroppgavens analyseverktøy inneholder to trinn. I første del presenteres funn i forhold til lærebokens innhold, opphavsmann og kontekst. Andre del inneholder funn i forhold til de tre forskningsspørsmål som er sentrert om masteroppgavens problemformulering. Avslutningsvis kommer kapittel 6, hvor jeg drøfter presenterte funn opp mot teorien, og kapittel 7, hvor masteroppgavens avslutning og anbefalinger blir presentert.

2.0 ENSOMHET

Å utarbeide en redegjørelse for begrepet ensomhet er en krevende jobb. Begrepet har et svært omfattende innhold, noe som har ført til mye anerkjente litteratur. Dermed består jobben i å velge ut litteratur slik at relevante opplysninger om begrepet fremkommer i masteroppgaven.

Den kresne leser kan derfor savne mulige referanser som er uteblitt. Men jeg mener utvalget er representativt og relevant for masteroppgavens problemstilling. Problemstillingen

avgrenser begrepet ensomhet blant annet til en historisk tidsramme på 50 år, og plasserer blant annet ensomhet innenfor sykepleielitteraturen og det geriatriske fagfeltet.

Innledningsvis i masteroppgaven presenterte jeg at ensomhet ikke er noe nytt fenomen. Det har med andre ord aldri vært noe tvil om at fenomenet ensomhet eksisterer. Men hvordan skal man forstå begrepet ensomhet? Dersom jeg skal undersøke lærebøker fra 1960 til 2010, må jeg opparbeide meg en forståelse av begrepet ensomhet som blant annet passer inn i denne tidsperioden og innenfor sykepleiefagfeltet. Da dette ble tatt hensyn til, dukket det opp to hovedpoeng i forståelsen av begrepet ensomhet: (1) Ensomhet som et utydig og mangetydig begrep, og (2) ensomhetens plass i ulike paradigmer.

2.1 ENSOMHET SOM ET UTYDIG OG MANGETYDIG BEGREP

I sykepleiefaget veier den klassiske definisjonen av Peplau fra 1955 tungt. Den lyder som følger:

”Loneliness, is not a chosen state. Often the lonely person is not aware of the reason why he does what he does when he experiences loneliness. It as (sic.) an experience somewhat different in character and in intensity from either aloneness or

lonesomeness. Loneliness can be defined as an unnoticed inability to do anything while alone. Often loneliness is not felt; instead the person has a feeling of

unexplained dread, of desperation, or of extreme restlessness. These feelings are so intense, so unbearable, that automatic actions are precipitated. These automatic actions force other persons to come into contact with the lonely individual. Although he is not aware that loneliness is one of the feelings which govern him, his automatic responses recur and become pattern of living which may seem senseless to other

people. One psychiatric patient referred to her pattern of response to loneliness as her

‘tapadaptation’”. (Peplau, 1955)

Den måten Weiss forstår ensomhet på, har også tyngde innenfor sykepleiefaget. Weiss har ikke en eksplisitt definisjon slik som Peplau, men boken ”Loneliness – The Experience of Emotional and Social Isolation” (Weiss, 1973) gir innføring i hva han legger i begrepet ensomhet. Han deler begrepet ensomhet inn i to dimmensjoner: ”The Loneliness of Emotional Isolation” og ”The Loneliness of Social Isolation”. Oppsummert kan det sies at Weiss

definerer ensomhet som en respons på fravær av eller mangel på en spesiell type relasjon eller tilhørighet. Han skiller mellom følt ensomhet (”The Loneliness of Emotional Isolation”) og sosial ensomhet (”The Loneliness of Social Isolation”). Den følte ensomhet fremtrer i tap av eller mangel på hengivne medmennesker, som for eksempel ektefelle eller partner. Den sosiale ensomheten er isolasjonen som man føler når det er fravær av et engasjerende sosialt fellesskap.

Dette er da to definisjoner av begrepet ensomhet. Definisjonene både spriker og snakker om det samme. Eksempelvis påpeker Peplau at ensomhet ikke er følt, istedenfor har personen en følelse av noe uforståelig vondt, mens Weiss vektlegger ensomhet som en respons på fravær av eller mangel på relasjon. Slik kunne jeg fortsatt, både ved å gå mer i dybden av

definisjonene til Peplau og Weiss, og ved å tilføre enda en anerkjent definisjon. Med dette vil jeg få frem poenget: Det oppleves en spenning i de ulike definisjonene av begrepet ensomhet.

Kileen (1998) er en forsker som i en artikkel maler et bilde av kompleksiteten i begrepet ensomhet. Hun plasserer begrepet ensomhet sammen med andre relaterte begreper på en linje hvor to dimensjoner blir lagt til linjen på følgende måte:

Choice continuum

Total choice No choice

Society’s perception continuum Positiv Negativ

Alientation Loneliness (Norsk: Ensomhet)

Sosial Isolation Aloneness Solitude Connectedness

Dette viser hvor vanskelig det er å skille begrepet ensomhet fra andre relaterte begreper.

Nilsson (2007) beskriver noe av det samme i sin doktorgradsavhandling: ”Ensomhet. Psykisk lidelse og hermeneutisk omsorg: Når horisonter møtes”. Med andre ord er det også gjort lignende arbeid som Kileen på norsk landjord. Nilssons doktorgradsavhandling blir brukt seinere i masteroppgaven, og vil dermed ikke bli kommentert mer i denne forbindelse. Andre norske forskere beskriver det som utfordrende med tematikken ensomhet fordi ensomhet ikke har noe motstykke (Thorsen, 1990; Fadum, 2007). Det finnes ikke noe ord på norsk som beskriver det motsatte av ensomhet. Det er fristende å si at fellesskapet er motstykket til ensomhet, men det er ikke sannheten: Hele tiden viser ulike norske forskningsartikler til at mennesker kan oppfatte seg selv som ensomme midt i fellesskapet. Likevel kan det ikke utelukkes at ensomhet sier noe om hva fellesskap er.

Det er ikke bare begrepets definisjon som er i spenning, også hvordan man skal forstå hvilke rammer ensomhet opptrer i, er komplisert. Forskningslitteratur (Karnick, 2005; Mahon, Yarcheski, Yarcheski, Cannelle, & Hanks, 2006; Antognoli-Toland & Beard, 1999) bruker ulike forståelsesrammer, samtidig oppleves det at den største delen av litteraturen forstår at ensomhet kan ha en bakenforliggende årsak. Ulik forskningslitteratur vektlegger ulikt hvorvidt årsaken er inne i eller utenfor mennesket selv. Det ser ut til at dette avhenger av fokuset til litteraturen. Den dominerende forståelsen er at det kan være fysiske hindringer utenfor mennesket som forårsaker ensomhet. Det ser ut til at den fysiske hindringen ofte eksemplifiseres med død eller savn av ektefelle, venn eller familie. Annen forskningslitteratur vektlegger det ytre sosiale: Da forklares den sosiale interaksjonen mellom to eller flere mennesker; når dette samspillet ikke blir gjensidig, dannes ensomhet. Noe av

forskningslitteraturen vektlegger årsaker inne i mennesket selv. Da knyttes ensomhet ofte opp mot at menneskets forventing til omgivelsene ikke blir innfridd. Likevel, etter å ha undersøkt de ulike forståelsesrammene finner jeg ikke noen som kan konkludere med at ensomhet opptrer under særskilte forhold (Rosedale, 2007; Hauge, 2008). Det kan virke selvmotsigende, men det er slik begrepet ensomhet blir omtalt i forskningslitteraturen. Med andre ord ser det ut til at ensomhet eksisterer uavhengig og selvstendig. Jeg kan dermed plassere et menneske

som vist på figuren under mellom variablene alene og fellesskap, uten at dette påvirker ensomhetsgraden til menneske:

k

2.2 ENSOMHETENS PLASS I ULIKE PARADIGMER

Det ser ut til at ensomhet også blir plassert inn i både medisinske termer og i et

behovsparadigme. Karnick (2005) har utført en meta-analyse hvor han refererer til flere store teoretikere gjennom historien som har beskrevet ensomhet ut fra forskjellige perspektiver. Når begrepet ensomhet settes inn i medisinske termer vil symptomer og kjennetegn ved ensomhet kunne måles eller registreres av andre. Maslows behovspyramide brukes blant annet når begrepet er plassert inn i et behovsparadigme. Maslows behovspyramide er en ordning av de ulike grunnleggende behov, hvor han beskriver at man må ha oppfylt et behov før man kan oppfylle neste behov, i en gitt rekkefølge.

Forklaring:

1: Du er alene og ensom

2: Du er sammen med andre og ensom

3: Du er sammen med andre mennesker uten å være ensom

4: Du er alene uten å være ensom 1

alene

fravær av ensomhet ₄

ensom

3 2

sammen med andre mennesker i et fellesskap

Fysiske behov Sikkerhet Sosiale behov

Påskjønnelse Selvrealisering

Behovene må bli dekket fra bunden og oppover, eksempelvis kan det sosiale behovet bare bli forsøkt dekket dersom de fysiske behovene og sikkerhet allerede er dekket.

Maslows behovspyramide:

I sykepleiefaget kan også blant annet teoretikeren Orems sykepleiemodell om egenomsorg bli brukt, når begrepet ensomhet blir plassert inn i et behovsparadigme:

2.3 OPPSUMMERT

Oppsummert finnes det altså mange definisjoner av begrepet ensomhet. Noen av

definisjonene motsier hverandre, andre nyanserer hverandre, mens enkelte samsvarer med hverandre. Dette vitner om at forståelsen av begrepet ensomhet er sprikende. Enklere blir det heller ikke når man skal forsøke å beskrive ensomhet som fenomen. Det kan virke som om enkelte faktorer påvirker fenomenet, samtidig som ensomhet andre ganger eksisterer uavhengig av andre faktorer. Det enes om at begrepet ensomhet er komplisert.

Selv ikke det å beskrive ensomhet ut fra et bestemt perspektiv er blitt gjort, ulike teoretikere opp igjennom historien har brukt forskjellige perspektiver når begrepet ensomhet er anvendt.

Redegjørelsen her viser to ulike perspektiver; det medisinske paradigmet og behovsparadigmet.

Orems egenomsorgsteori:

1. Å opprettholde tilstrekkelig inntak av luft, vann og mat.

2. Å opprettholde balansen mellom aktivitet og hvile.

3. Å opprettholde balanse mellom å være alene og ha sosial kontakt.

4. Å motvirke farer som truer liv, funksjoner og velvære.

5. Å fremme normalitet.

3.0 SYKEPLEIEHISTORIE

Sykepleiefaget har gjennomgått ulike historiske faser. Ettersom jeg vil forsøke å forstå nye sammenhenger av masteroppgavens funn ved hjelp av en konstruert historisk periodisering av sykepleiens historie, må jeg presisere at historisk periodisering ikke fullt ut kan speile

virkeligheten slik den er. Historisk tid blir klart oppdelt i tidsbolker, disse tidsbolkene blir tilsynelatende helt uavhengige og ulik andre og nærliggende bolker: Slik er sjeldent virkeligheten, da er det som regel glidende overganger og få paradigmeskifter.

Periodiseringen vil hovedsakelig ta utgangspunkt i det Kari Martinsen (2003) og Jorunn Mathisen (2006) har beskrevet i sine bøker. De har studert fagutvikling i sykepleien.

Kari Martinsen (2003) presenterer følgende faser i sykepleiens historie: Humanistisk

tradisjonsfase fram til 1945, Medisinsk-teknologisk fase fra 1945 til 1965 og Profesjonsfasen etter 1965. Dette er en inndeling mange benytter, skjønt det finnes noen som bruker andre navn på de samme tidsrammene. For denne masteroppgaven er den medisinsk-teknologiske fasen og profesjonsfasen aktuelle. Jeg finner det naturlig å lage et eget avsnitt for nær samtid, fordi jeg opplever at det nåværende ikke sammenfaller fullstendig med profesjonsfasen; dette kommer jeg tilbake til.

Jorunn Mathisen (2006) har ikke noen faseinndeling i sin bok, hun snakker om ”Den moderne tid – 1900-tallet”. Hun utlegger imidlertid godt om de ulike rådende kunnskapssynene.

Hennes bok redegjør dette grundig med tilhørende årstall.

Jeg vil først presentere de ulike fasene i sykepleiens historie. I presentasjonen av fasene vil jeg vektlegge hvordan fagutviklingen ble styrt av lover og forskifter, og hva en slik

fagutvikling inneholder av forskjellige typer kunnskap og formidlingsmåter. Denne

kunnskapen henter jeg både fra Martinsen (2003), Mathisen (2006) og sykepleieutdanningens rammeplaner.

3.1 DEN MEDISINSK-TEKNOLOGISKE FASEN

Denne fasen varer fra ca. 1945 til ca. 1965. Selv om den bare varte i 20 år, gjennomgikk medisin og helsevesen en enorm teknisk utvikling. Etter krigen var tidsstrømningen preget av gjenoppbygning, optimisme og ”drømmen om Amerika” (Melby, 2000). Jeg vil bare komme

inn på det som skjedde sist i denne fasen, siden den tidligste læreboken som analyseres i masteroppgaven er fra 1960.

Mathisen (2006) beskriver ulike endringer i sykepleieutdanningen i denne fasen, blant annet

”Sykepleieloven” av 1960. Etter vilkårene av 1950 er det fremdeles slik at praksis er den viktigste læreplassen for sykepleiestudenter. Likevel gir den nye loven av 1960

sykepleieutdanningen en ny retning: Skille mellom utdanning og sykehus økte, praksis ble redusert for å kunne øke teorimengden.

Sykepleieskolene skulle styre egen økonomi og fikk egen ledelse. Underviserne i utdanningen gikk fra å være sykehusansatte til ansatte i sykepleieskolene. Disse fikk nå egen

lærerutdannelse ved Norges sykepleiehøyskole (NSH) i Oslo (Mathisen, 2006; Martinsen, 2003). Underviserne ved NSH hadde reist til USA for å få sin undervisningskompetanse, og fikk impulser fra amerikansk sykepleietenkning. Dette var en av faktorene som bidro til at det over tid oppstod to språk for sykepleierne; et praksisspråk og et teoretisk språk brukt i

utdanningen (Melby, 2000). Teoriundervisningen ble i denne fasen fordoblet i antall timer (Taasen & Lofthus, 2000).

Martinsen (2003) gjengir hvordan hjelpeleierne i 1963 kommer som sykepleiernes assister.

Hjelpepleierne tok over mye av omsorgen sykepleierne tidligere hadde hatt ansvar for.

Sykepleierne ble i større grad assistenter for legene i tekniske prosedyrer. Hjelpepleierne utførte den daglige pleien av pasientene. Sykepleie ble dermed sett på som behandling istedenfor kjærlighetsgjerning overfor den syke. Sykepleierne er på vei mot å arbeide for legene mer enn pasientene, noe som gir en identitetsbrytning i sykepleiefaget. Problemet ble at kjernen i faget, pleie og omsorg for syke, er redusert til behandling av syke (Martinsen, 2003). Da legenes ansvar var behandling og hjelpepleierens ansvar pleie; hva var da sykepleiernes ansvarsområde? Legen og teknikken ble autoriteter for sykepleien i denne fasen. Medisinsk kunnskap og spesialkompetanse var sykepleiefagets nye autoriteter (Mathisen, 2006).

3.2 PROFESJONSFASEN

Profesjonsfasen starter rundt 1965. Martinsens (2003) opplyser ikke i sin bok når

profesjonsfasen ender; jeg kan dermed velge å forstå det slik at Martinsen selv oppfattet at hun levde i profesjonsfasen da hun skrev boken. Det har imidlertid skjedd mye siden

Martinsen skrev denne boken i år 2003. Jeg vil derfor lage et eget avsnitt for den siste tiden frem til samtid. Grunnlaget for det er at det blant annet har skjedd noe i hvordan rammeplanen fra 2008 uttrykker målbeskrivelsen. Valget er gjort fordi det fremmer masteroppgavens funn.

Men først kommer redegjørelsen av profesjonsfasen:

I profesjonsfasen har sykepleierne mistet noe av omsorgen og pleien av de syke og er i større grad legeassistenter, sykepleiefaget er i en identitetsbrytning. Martinsen (2003) fremstiller det slik at en vektig grunn til at sykepleierne gjør sykepleie til en egen vitenskapsbasert profesjon, er å komme seg ut av denne brytningen. Sykepleien henter impulser fra andre fagområder, blant annet psykologi og pedagogikk (Mathisen, 2006). Inkluderingen av psykologi og pedagogikk i sykepleien skulle få dem til å utjevne legens autoritet, samtidig som sykepleien skulle finne igjen kjernen i faget: Samhandling med pasienter. Sykepleien ble nå svært påvirket av psykologi og sosiologi, så mye at den fysiske omsorgen ble noe marginalisert.

Den psykiske omsorgen fikk hevet status (Melby, 2000).

I denne fasen ville sykepleierne ta kontrollen over sin egen kunnskapsutvikling. Kunnskap ble nå overveiende forstått som teori (Taasen & Lofthus, 2000). Derfor mente man at kunnskapen måtte utvikles på det teoretiske planet. Da startet diskusjonen om forskning i sykepleie, med premisset om at sykepleiere selv må stå for kunnskapsutviklingen i faget (Mathisen, 2006).

I 1967 fikk sykepleieutdanningen nye rammevilkår som var justert for utviklingen i sykepleien og i det norske samfunnet. Denne førte til små endringer. Men i 1975 fikk

sykepleierne nye og midlertidige vilkår for utdanning. Før var sykepleierutdanningen knyttet til arbeidsår, nå ble utdanningen regulert etter undervisningsåret. Sykepleiestudentene fikk fri i skoleferier, helger og høgtider (Taasen & Lofthus, 2000; Mathisen, 2006). Sykepleie ble et skolefag som kunne læres på skolebenken, heller enn et mester-svenn fag som tidligere.

Antall timer teori øker enda litt mer som følge av dette, men ikke mye. Det nye vilkåret av 1975 fikk konsekvenser for antall praksistimer sykepleiestudentene fikk i utdanningsløpet sitt.

Disse timene ble redusert med et halvt år dersom man ser hele treårsutdanningen under ett (Taasen & Lofthus, 2000).

I 1977 gav en stortingsmelding opplysninger om at sykepleieutdanningen ikke skulle plasseres i høgskolestrukturen. Stortingskomiteen hadde diskutert hvorvidt

sykepleieutdanningen skulle plasseres i nivået for videregående skole, da

sykepleieutdanningen ikke så ut til å ha særlig høyt teoretisk nivå. Sykepleiere ville det

imidlertid annerledes, og fikk sykepleieutdanningen inn i høgskolesystemet (Martinsen, 2003).

”Forskrifter for offentlig godkjenning av sykepleieskoler” kom i 1980. Med bakgrunn i forskriftene ble det utarbeidet en rammeplan for utdanningen i 1987, med revisjon i 1993 og 1995 (Martinsen, 2003). I 2000 kom en ny rammeplan for sykepleieutdanningen, den ble revidert i 2005 (Mathisen, 2006) og 2008. I disse rammeplanene er begrepsbruken i utvikling.

Solveig Hauge (1995) så på hvordan fokuset i lærebøkene hadde endret seg mellom

begrepene sykdom og helse. Hun presenterer hvordan sykepleierne begrepsmessig har gått fra å fokusere på sykdom til å fokusere på helse. Begrepstilnærmingen så ut til å kunne ha

sammenheng med endringer i rammeplanene.

Begrepsbruken i offentlige dokumenter har en interessant utvikling i 1980-årene. Et eksempel er forskriften av 1980 hvor det står følgende om den teoretiske undervisningen i sykepleien:

”Sykepleiefaget skal sette studentene i stand til å fungere innen sykepleietjenesten i distriktshelsetjenesten og institusjonshelsetjenesten, for primært å ivareta pleie- og

omsorgsfunksjoner” (s.7). Sykepleiestudentene skal ha praktisk erfaring i: a) ”friske og utsatte grupper av befolkningen”, b) ”akutt somatiske og psykisk syke” og c) ”kronisk syke og rehabiliteringstrengende” (s.8). I rammeplanen for sykepleieutdanningen av 1987 er det ikke lenger presisert at sykepleierne skal ivareta pleie- og omsorgsfunksjoner. Det er heller omtalt ulike typer pasientrettede funksjoner som ”forebygge, behandle, lindre og rehabilitere” (s.4- 5). Rammeplanene har også endret målgruppen i 1987: a) ”de friske mennesker som er

spesielt utsatt for helsesvikt”, b) ”mennesker som har akutt helsesvikt” og c) ”mennesker med langvarig funksjonssvikt” (s.8-9). Det kan dermed se ut til at sykepleie i denne historiske fasen ikke lengre er primært pleie- og omsorg, men definert i kraft av forebyggende, behandlende, lindrende og rehabiliterende funksjoner.

Da sykepleieutdanningen i 1979 ble overtatt av fylket. Da økte teoripensumet og

sykepleieutdanningen fikk vektallsbenevning for å definere omfanget av pensum. I 1992 kom enda en revisjon, da ble 2/3 av utdanningen teori og 1/3 praksis (Martinsen, 2003; Mathisen, 2006).

Mathisen (2006) skriver at vitenskapsbasert kunnskap blir det nye idealet i den tidsperioden som Martinsen (2003) definerer som profesjonsfasen. Pleieplaner og sykepleieprosessen kom inn i norsk sykepleie rundt 1970, disse bygger på teorier og modeller hovedsakelig fra USA.

Mathisen (2006) snakker om at holisme blir det utvidede helsebegrepet i sykepleien.

Martinsen (2003) hevder at modellbyggende og forklarende samfunnsvitenskap ble det nye idealet i sykepleiefaget. Sykepleiens teoretiske rammeverk var et forsøkt på å definere kjernen til sykepleiefaget på nytt (Mathisen, 2006).

3.3 OVERGANG FRA HISTORIE TIL SAMTID

Profesjonsfasen var et oppgjør med den medisinske modellen i medisinsk-teknologisk fase. Er vi nå på vei inn i en ny epoke? Det vil ikke bli diskutert i masteroppgaven. Jeg har imidlertid valgt i denne masteroppgaven å konkretisere overgangen fra historie til samtid ved å lage dette egne avsnittet om det.

Jeg refererer til rammeplanen for sykepleieutdanningen av 2008. I målbeskrivelsen står det blant annet: ”Denne rammeplanen benytter begrepene handlingskompetanse og

handlingsberedskap for å beskrive at arbeidsgivers forventning til den nyutdannedes

funksjonsdyktighet vil avhenge av hvilke sykepleieoppgaver/-områder det er tale om” (s.5).

Helsevesenet er blitt mer fragmentert og spesialisert, dermed sier rammeplanen av 2008 at nyutdannede må forstå læring som et livslangt prosjekt. Sykepleiestudentene må forberede seg til å møte følgende mennesker i sin praksis: a) ”friske og marginaliserte grupper i befolkningen”, b) ”mennesker som berøres av sykdom og skade”, c) ”mennesker som er i siste fase av livet”. I tillegg må de kunne d) ” møte pårørendes behov for støtte, undervisning og veiledning” (s.5).

Ulike vitenskaplige metoder blir nå brukt for å finne sykepleiefaglig kunnskap. Den naturvitenskaplige metodedominansen er dermed redusert til fordel for mangfold og

kvalitative metoder. Sykepleiemodeller er ikke lenger i førersete; sykepleiefaglig forskning gjøres og er den ledende kunnskapskilden. Norsk sykepleie i dag er heller ikke overveiende dominert av amerikansk tankegang. Det finnes mange norske og nordiske sykepleietenkere som har stor innvirkning på utviklingen av sykepleiefaget i Norge. Grunnen til dette er at det er opparbeidet store sykepleiefaglige forskningsområder ved landets universiteter, høgskoler og sykehus. Nå utdannes ikke hjelpepleiere lenger, nå benyttes begrepet helsefagsarbeidere.

4.0 METODISK TILNÆRMING

I dette kapittelet gjennomgås blant annet masteroppgavens metodiske tilnærming. De to teoretiske perspektivene for masteroppgavens analyse blir forklart. Likeså blir det redegjort for valget av lærebøkene som blir analysert i masteroppgaven. Utviklingen av

analyserverktøyet blir også beskrevet i dette kapittelet.

4.1 ÅRSAKE TIL VALG AV METODE

For å finne svaret på problemstillingen har jeg lagt opp til et forskningsdesign som innebærer tekstanalyse. Jeg har valgt historisk forskningsmetode. Innenfor historisk forskning finnes det ulike tilnærminger. Jeg har valgt hermeneutikken, fordi denne tilnærmingen egner seg godt på læreboktekster.

4.2 HISTORISK METODE

Hvordan kan vi få viten om fortiden? Et slikt spørsmål hviler allerede på forutsetningen om at det finnes en fortid som det er mulig å få kunnskap om. Likevel må vi slå fast at vi ikke kan få direkte kontakt med fortiden. Viten om fortiden kan bare etableres ved å gå veien om ulike typer kilder som eksisterer nå. Kjelstadli (2000) har følgende tittel på en metodebok i historie

”Fortida er ikke hva den engang var”. En slik boktittel berører et paradoks innenfor

historieforskning, nemlig at deler av fortiden kan endre seg ved at vi stiller ulike spørsmål til fortidens kilder og fortolke kildene ulikt. Det finnes ulike synspunkter på hvordan man bør bringe kilder i tale for at fortiden skal bli framstilt mest mulig troverdig og sann.

Kjelstadli (2000) presenterer i sin bok flere alternative måter å drive historieforskning på.

Likevel hevder han at ingen av dem er totalt utfyllende som metodisk utgangspunkt for historisk forskning. Han gjengir den positivistiske og hermeneutiske tilnærmingen til historiske kilder. En tredje måte å arbeide med historie på er å fortelle om hendelsen fra begynnelse til slutt. Selv om alle disse tre tilnærmingene har sine svake sider, brukes de innenfor historisk forskning.

Masteroppgavens problemformulering innebefatter å finne ut av hvordan begrepet ensomhet blir uttrykt i ulike læreboktekster; slik blir lærebøker masteroppgavens kilder. Jeg har dermed valgt å gjøre det ved hjelp av hermeneutisk tilnærming, siden den tilnærmingen vil egne seg

godt med tanke på problemformuleringen. Jeg vil derfor nå trekke frem det viktigste ved denne tilnærmingen slik den blir brukt i historisk metode.

De fremste representantene til den tradisjonelle hermeneutikken er den tyske teologen og filosofen Schleiermacher (1768-1834) og den tyske filosofen Dilthey (1833-1911). Disse stod for et syn som gjorde hermeneutikken til en tilnærming for de humanistiske vitenskapene (Føllesdal, Walløe, & Elster, 1996). I den tradisjonelle hermeneutikken er det å forstå en tekst å gripe hva den opprinnelig betydde for den som brukte den (Langholm, 1997). Hvordan får så den som skal tolke teksten fatt i denne meningen? For å få svaret på dette spørsmålet må vi gå veien om begrepet forståelseshorisont. Forståelseshorisont defineres av Føllesdal, Walløe og Elster (1996, s.111) som mengden av de oppfatninger og holdninger vi har på et gitt tidspunkt, bevisste og ubevisste, og som vi ikke har vår oppmerksomhet rettet mot. All vår forståelse skjer altså gjennom denne horisonten. I følge den tradisjonelle hermeneutikken finnes det også en type forutsetning som forstyrrer forståelsen som kalles fordommer. Man kan unngå dem ved å være bevisst på deres eksistens, eller man kan godta at de finnes. I møte med en tekst blir det følgelig et mål for tolkeren enten i størst mulig grad å unngå egne fordommer, for så å sette seg inn i opphavsmannens forståelseshorisont, eller å være åpen om sine fordommer for leseren av tolkningsteksten.

I den hermeneutiske tradisjon brukes den hermeneutiske sirkel. Kjelstadli (2000) gir følgende omriss av den hermeneutiske sirkel: Vi begynner i vår egen verden, med en oppfattning av det vi vil undersøke. Så undersøker vi det historiske materialet ut fra spørsmål som stilles til teksten. Under arbeidet kan vi så oppdage nye spørsmål og oppfattninger. Deretter kan vi gå tilbake og arbeide med samme stoffet i mer detaljer og som helhet. Slikt kan gi ny og dypere innsikt i emnet, og det kan gjøre at man må reformulere problemstillingen og eventuelt stille nye spørsmål til teksten. Kjelstadli gjengir hvordan en tekst aldri står alene. Teksten har en opphavsmann og opptrer i en viss sammenheng, undersøkelsen av teksten må derfor skje i lys av opphavsmannen og konteksten.

4.3 HISTORISK METODE SLIK JEG BRUKER DEN

I det følgende skal jeg presentere min bruk av historisk metode. For å kunne drøfte hvorfor noe har skjedd, har jeg med en teoretisk ramme for analysen, den vil bli forklart her. Valg av lærebøkene og hvordan jeg fant fram til de ulike lærebøkene blir også presentert her.

Jeg vil bruke det historiske forskningsdesignet slik Kjelstadli (2000) framstiller metoden. Et sentralt trekk Kjelstadli beskriver er å velge seg en teoretisk tilnærming til de lærebøkene som skal forskes på. En teori blir forstått som en begrepsmessig helhetsoppfatning, hvor vi har en forståelse av at det er en sammenheng mellom de ulike delene. På en annen måte kan man si at teori er drivkreftene som fører til utvikling i historieforskningen. Likevel finnes det farer ved å knytte historieforskningen til teori. Blant annet kan man komme til bare å velge ut de funn som passer til den valgte teori. Kjelstadli (2000, s.138-140) diskuterer om teorien er et bur som stenger forskeren inne eller en nøkkel som åpner nye dører, og han konkluderer med at løsningen er at forskeren må være bevisst på teoriens fordeler og ulemper. Løsingen på problemet vil ikke være å kutte ut teori. Uten teori blir funn stående alene, og det gir i liten grad ny kunnskap, fordi det kun er teorien som kan hjelpe oss til å finne sammenhenger mellom funn. Kjelstadli sier det slik selv:

”Forbindelsen mellom dataen, den historiske prosessen, må vi konstruere, vise, skape ut fra en teori som kan redegjøre for innholdet i kildene, men omfatter mer enn kildene sjøl. Historikere må stå for tolkingsmønsteret” (Kjelstadli, 2000, s.136).

Sitatet bruker begrepet data på det jeg i masteroppgaven uttrykker som funn. Funn må altså fortolkes i lys av en teoretisk ramme for at forskeren skal ha mulighet til å se nye

sammenhenger.

4.3.1 TEORETISKE PERSPEKTIVER FOR ANALYSEN

Det var blant annet utfordrende å beskrive de drivkreftene som kan ha påvirket

sykepleieutdanningens lærebøker. Det ble lett synlig for meg at det ikke bare er én aktuell teoretisk innfallvinkel som kan ha påvirkning på utviklingen. Alt fra maktperspektiv i samfunnet, til kvinnepolitisk og økonomisk utvikling, samt medisinsk-teknologisk utvikling kan være aktuelle påvirkningsfaktorer. Likevel har jeg valgt bort disse innfallsvinklene, ikke fordi de er uvesentlige, men fordi jeg innefor rammene av en masteroppgave skulle kunne behandle den teoretiske innfallsvinkelen grundig nok til at det blir forsvarlig og troverdig kunnskap som fremkommer tilslutt.

Jeg har valgt to teoretiske perspektiver. De teoretiske perspektivene er ikke overordnet slik at de forklarer alle sammenhenger. De er på mellomnivå og kan dermed forklare mulige

sammenhenger. Siden jeg skal undersøke begrepet ensomhet i sykepleieutdanningens lærebøker i perioden 1960 til 2010, har jeg gjort følgende:

A) Beskrive hvilken betydning begrepet ensom har hatt opp igjennom tidene, da særlig med vekt på betydninger som er relevant i henhold til den norske kontekst, problemstillingen og masteroppgavens avgrensninger. Denne beskrivelsen har jeg gjort rede for i kapittel 2.0.

Det viste seg at begrepet ensomhet har et omfattende innhold. Litteraturen som er presentert i kapittel 2.0 har hjulpet meg i prosessen med å utarbeide en anvendelig redegjørelse for begrepet ensomhet. Doktorgradsprosjektet til Brita Nilsson (2007) har vært betydningsfull.

Hennes arbeid er allerede inn i den norske konteksten og innenfor helsearbeid. Det jeg har referert av Kileens (1998) arbeid har også vært betydningsfult. For å få med meg det historiske av begrepet ensomhet, har jeg valgt å vise til beskrivelser fra ulike tider,

eksempelvis av Peplau (1955), Weiss (1973), Thorsen (1990), Karnick (2005) og Rosedale (2007).

B) Som den andre teoretiske innfallsvinkelen har jeg gått gjennom den historiske utviklingen av den norske sykepleieutdanningen. Jeg har valgt å fremstille den historiske utviklingen ved hjelp av historiske tidsperioder. Her bygger jeg hovedsakelig på filosofen og

sykepleieren Kari Martinsens (2003) oppfatning og inndeling av periodisering. Jeg bruker også blant annet Marthisen (1993) og Melby (2000) i denne gjennomgangen.

Hovedanliggendet i deres redegjørelser av historieutviklingen er å beskrive hva slags autoriteter som formidlet kunnskapen til nye generasjoner sykepleiere. Altså hva som er drivkreftene til hvordan kunnskapen blir overført til dem. Denne redegjørelsen har jeg beskrevet i kapittel 3.0.

Jeg inkluderer også utdanningspolitiske endringer som drivkrefter i de ulike historiske fasene.

Årsaken til denne inkluderingen er at jeg antar at endringer i lærebøker kan ha sitt opphav i mulige endringer av utdanningen og utdanningspolitiske styringer. Likevel kan det imidlertid også være motsatt: Lærebøkenes innhold kan likegodt ha påvirket politikken. For meg som for alle andre historieforskere forblir dette et uløselig spørsmål: Hva påvirker hva først? På tross av dette har jeg valgt i masteroppgaven utgangspunktet at utviklingen av utdanningen kan ha påvirket innhold i lærebøkene, fordi jeg mener det kan være verdifullt.

4.3.2 UTVIKLING AV ANALYSEVERKTØY

Jeg vil utføre analysen i masteroppgaven i to trinn som jeg beskrevet her. Det første trinnet presenterer et analyseverktøy som vil hjelpe meg til en god beskrivende presentasjon av lærebøkene. Det andre trinnet presenterer et analyseverktøy som vil sikre at jeg får besvart masteroppgavens problemformulering.

TRINN 1

Hver lærebok vil først bli presentert. Presentasjonen vil blant annet inneholde opplysninger om opphavsmann og kontekst, slik den historiske metoden legger opp til. Deretter vil jeg presentere bokens innhold. Da vil det bli stilt fire spørsmål til hver bok; disse spørsmålene vil blant annet få frem hvilke sider i boken begrepet ensomhet er brukt på, og hvilke andre relevante begreper som er anvendt. Brita Nilsson har utført en norsk semantisk analyse av begrepet ensom i sin doktorgradsavhandling. Hennes doktorgrad er presentert i en bok med følgende tittel: ”Ensomhet. Psykisk lidelse og hermeneutisk omsorg: Når horisonter møtes”

(Nilsson, 2007), og på side 48 og 49 i denne boken er det et kart som viser hvordan ulike norske begreper har forbindelse med ensom. Det er dette kartet som vil være veiledende når de fire spørsmålene blir besvart, sammen med Kileens (1998) bilde av hvordan begrepet ensomhet kan bli plassert sammen med andre relaterte begreper på en linje. Kileens arbeid er beskrevet i masteroppgavens kapittel 2.0. De fire spørsmålene er:

Nevnes begrepet ensomhet? Ut fra dette spørsmålet vil jeg telle antall ganger begrepet er brukt i bokens tekst, og jeg vil være oppmerksom på hvilke sider begrepet ensomhet finnes.

Nevnes nært beslektede begreper? Ut fra dette spørsmålet vil jeg se i teksten etter de begreper som Nilsson og Kileen nevner er nært beslektet til ensomhet, og jeg vil være oppmerksom på hvilke sider de nært beslektede begrepene finnes.

Ligger noe i boka i nærheten av tematikken? Ut fra dette spørsmålet vil jeg se om noe i teksten kan se ut til å berøre tematikken ensomhet, uten at begrepet ensomhet nødvendigvis anvendes.

Er begrepet ensomhet nevnt i bokens stikkordregister? Ut fra dette spørsmålet vil jeg slå opp i bokens stikkordregister for å se om begrepet ensomhet står oppført i registeret.

Spørsmålsvarene vil bli samlet opp i en oppsummerende matrise på slutten.

TRINN 2

Jeg har så utarbeidet tre forskningsspørsmål. Forskningsspørsmålene vil sikre at

masteroppgaven vil finne svar på problemstillingen. Å lage forskningsspørsmålene er en svært kompleks prosess som jeg vil forsøke å beskrive her.

At forskningsspørsmålene er presise og bevisst gjennomtenkte er viktig dersom analysen skal bli god. Forskningsspørsmålene bygger på en kombinasjon av problemstillingen, valgte teoretiske perspektiver og tekstgrunnlaget. Jeg slo sammen det jeg har skrevet om begrepet ensomhet og det jeg har skrevet om sykepleiehistorien, og gjorde dette til min

forforståelseshorisont som jeg leste lærebøkene med. Jeg forstår forforståelseshorisont på den måten jeg har beskrevet at Føllesdal, Walløe og Elster (1996) gjør det. Jeg leste gjennom lærebøkene seks ganger, hvor jeg hver gang presiserte og endret forskningsspørsmålene.

Denne prosessen fremstår slik som jeg har forklart den hermeneutiske sirkel. Etter prosessen endte jeg opp med følgende forskningsspørsmål:

1) Hvilken tekstlig sammenheng er begrepet ensomhet plassert inn i?

Med dette spørsmålet vil jeg blant annet se etter hvilken overskrift begrepet er plassert inn under, og jeg vil se på innholdet i tekstavsnittet som er rundt begrepet.

2) Hvordan fremstilles begrepet ensomhet i forhold til ulike paradigmer?

Jeg stiller dette spørsmålet for å se hvordan ensomhet defineres ved å undersøke hvordan andre begrep brukes i forbindelse med ensomhet. Da kan jeg blant annet finne ut om ensomhet beskrives som et behov eller som en sykdom.

3) Hva sier tekstene om sykepleierens ansvar?

Ved å stille dette spørsmålet vil jeg undersøke om ensomhet plasseres inn i arbeidsoppgavene til sykepleierne.

Med utgangspunkt i de nevnte forskningsspørsmålene over gikk jeg gjennom lærebøkene en syvende gang. Denne syvende gang danner masteroppgavens funn.

4.4 VALIDITET

Hva er en troverdig framstilling av fortiden? Det finnes ulike krav man kan sette opp slik at framstillingen fremstår som valid. Følgende krav vil samlet sett være idealet for meg som historieforsker i denne masteroppgaven. Kravene er punktvis som følgende:

- Direkte eller indirekte må historikerens posisjon og standpunkt gå klart fram - Relevant fakta og kilder må være tatt med slik at historikeren fremtrer saklig

- Framstillingens oppbygning må være slik at leseren kan velge en annen tolking ut fra et annet utgangspunkt

- Framstillingens oppbygning må legge opp til at premisser, resonnementer, teorier og konklusjoner mest mulig kommer til syne slik at de kan diskuteres

- Språkbruken må ikke stenge for kommunikasjonen mellom historikere med ulike grunnsyn

(Furre, 1973; Kjelstadli, 2000)

Jeg vil altså i masteroppgaven bruke disse kravene som rettesnor i historieforskningen; og i den tekstlige fremstillingen av masteroppgaven.

4.5 VALG AV LÆREBØKENE

4.5.1 LOKALISERING AV LÆREBØKENE OG INKLUSJONSKIRTERIER

Jeg kontaktet Høgskolen i Oslo (HiO) for å høre om de hadde et arkiv for

sykepleieutdanningens pensumlitteraturlister. De informerte meg om at de hadde en rekke eldre pensumlitteraturlister. Disse litteraturlistene fikk jeg tilgang på. HiO hadde

pensumlitteraturlister som var brukt i sykepleieutdanningen helt tilbake til 1970-tallet, og frem til 2000-tallet. Etter år 2000 er litteraturlistene blitt elektroniske og ligger ute på Internett. Jeg fikk informasjon på HiO at museet på Oslo Universitetssykehus (Ullevål, Kirkeveien) muligens hadde videre opplysninger om den enda eldre pensumlitteraturen.

På museet på Oslo Universitetssykehus fikk jeg omvisning hvor eldre sykepleiebøker ble vist.

På spørsmålet om museet hadde pensumlitteraturlister for sykepleieutdanningen fra tidligere enn 1970-tallet, kom opplysningen fra musearbeiderne om at bokverkene ”Lærerbok for sykepleiere”, også kalt: ”Den gule serien”(Jervell, 1960), og ”Lærerbok for sykepleieskoler”,

også kalt: ”Den blå serien” (Lerheim, 1975), var de eneste som ble brukt nasjonalt i sykepleieutdanningen på 1960-tallet og 1970-tallet. På 1950-tallet ble ”Lærebok for sykepleierske”(Jervell, 1951) i to bind brukt i sykepleieutdanningen. Alle disse bokseriene hadde museet tilgjengelig og jeg leste dem. Da oppdaget jeg at i bokserien fra 1950-tallet fantes ikke begrepet ensomhet i teksten. Jeg så da bare etter begrepet ensomhet, og ikke etter andre indirekte beskrivelser av fenomenet ensomhet. Men i ”Den gule serien” fra 1960-tallet dukket begrepet opp i teksten i det kapittelet som handlet om geriatri. Likeledes var begrepet ensomhet bare brukt i teksten som omhandlet det geriatriske fagfeltet i ”Den blå serien” fra 1970-tallet. Dette var en ny oppdagelse for meg, jeg klarte ikke å finne ensomhetsbegrepet brukt i sykepleieutdanningens lærebøker før på 1960-tallet, og jeg fant det da bare brukt innenfor det geriatriske fagfeltet. Det er mer uvisst hvilke bøker som ble brukt nasjonalt i sykepleieutdanningen før 1950, en del tyder på at ”Haandbok i Sykepleie” (Grøn og Widerø, 1921) ble brukt. Denne boken var også tilgjengelig på museet, så jeg leste gjennom boken.

Jeg så heller ikke at begrepet ensomhet ble brukt en eneste gang i denne boken. Dette har dannet grunnlaget for at masteroppgaven er avgrenset til sykepleieutdanningens

pensumlitteratur innenfor det geriatriske fagfeltet fra 1960 og fremover.

Med dette som utgangspunkt gikk jeg tilbake til Høgskolen i Oslo for å orientere meg om hvilke lærebøker pensumlitteraturen viste til innenfor det geriatriske fagfeltet.

Pensumlitteraturlistene fra 1970-tallet viste til ”Den blå serien” som jeg hadde funnet på museet. Videre viste listene til følgende bøker: ”Eldre, aldring og sykepleie” (Smebye &

Karoliussen, 1985; Smebye & Karoliussen, 1997) og ”Geriatrisk sykepleie: God omsorg til den gamle pasienten” (Kirkevold, Brodtkorb, & Ranhoff, 2008). Jeg kontaktet forlagene som hadde utgitt de tre lærebøkene fra 1985, 1997 og 2008 for å orientere meg om hvor mange høgskoler i Norge som brukte dem i sykepleieutdanningen. Forlaget kom med opplysninger om at hver av dem hadde blitt brukt og ble brukt på mer enn 25 undervisningsplasser for sykepleieutdanningen.

Tilslutt gikk jeg til Nasjonalbiblioteket og spurte bibliotekansatte om informasjon om hvorvidt boken fra 1960-tallet virkelig kunne vært lærebok for sykepleieutdanningen. På denne måten kunne jeg få den muntlige informasjonen fra museet på Oslo

Universitetssykehus bekreftet. I arkivet på Nasjonalbiblioteket møtte jeg en ansatt som kunne bekrefte opplysningen. Bokverket ”Lærerbok for sykepleiere” (Jervell, 1960) er blitt brukt i sykepleieutdanningen. Det var de eneste lærebøkene som fantes for sykepleieutdanningen

Oppsummert har utvalgskriteriene til lærebøkene blitt som følgende:

- Alle bøkene skal regnes som sentrale i sykepleieutdanningen.

- Alle bøkene skal enten ha blitt bekreftet av to uavhengige muntlige kilder eller minst en skriftlig kilde som pensumlitteratur i sykepleieutdanningen.

- Bøkene fra 1980-tallet fram til 2000-tallet blir bekreftet brukt ved mer enn 25 undervisningsplasser for sykepleieutdanningen.

- Alle bøkene må presentere sykepleie som er plassert inn i det geriatriske fagfeltet.

- Bare fem representative bøker som er jevnt fordelt over tidsperioden 1960 til 2010, og som oppfyller kriteriene over, skal inkluderes i masteroppgaven. Dette av en årsak: Fem lærebøker er nok for å kunne besvare problemstillingen, så sant de er jevnt fordelt i tidsperioden.

Med bakgrunn i de nevnte utvalgskriteriene har jeg altså valgt følgende lærebøker som grunnlag for studiet:

 Jervell, A. (red.) (1960). Lærebok for sykepleie 2. Oslo: Fabritius & Sønners Forlag (også kalt: ”Den gule serien”)

 Lerheim, K. (red.) (1975). Lærebok for sykepleierskoler VII. Oslo: Fabritius &

Sønners Forlag (også kalt: ”Den blå serien”)

 Smebye, K. L. & Karoliussen, M. (1985). Eldre, aldring og sykepleie. Oslo:

Univeristetsforlaget

 Smebye K. L. & Karoliussen, M. (1997). Eldre, aldring og sykepleie. Oslo:

Universitetsforlaget

 Kirkevold, M., Bordkorb, K., Ranhoff, A. H. (2008). Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasient. Oslo: Gyldendal Akademisk

4.5.2 KRITIKK AV LÆREBØKENE

Kjelstadli (2000) forteller at kritikk av materialet som blir analysert i et studie dreier seg om et sett med håndverksregler. Disse håndverksreglene skal hjelpe til slik at man ikke forvrir den informasjonen man får ut av materialet. Kritikken karakteriseres av Kjelstadli som systematisert sunn fornuft, og deles inn i indre og ytre kildekritikk. I denne masteroppgaven vil det si indre og ytre kritikk av lærebøkene.

YTRE KRITIKK AV LÆREBØKENE

Ytre kritikk av lærebøkene handler om hva slags bøker vi har, det vil si: a) Bokens funksjon, datering, opphavsmann, kontekst, førstehåndskilde eller sekundærkilde; og b) hva står i boken?

a) Bokens troverdighet hviler på forståelsen av bokens funksjon i følge Kjelstadli (2000). Det at jeg har plukket ut lærebøker til analysen etter de nevnte kriterier letter kildekritikken.

Lærebøkene er selv tydelige på hvilken funksjon de har, og da skulle jeg kunne være rimelig sikker at denne funksjonen er en anerkjent funksjon til alle tider. Alle bøkene jeg har plukket ut er daterte. Forfatterne til bøkene er mennesker som har arbeidet i helsevesenet. Jeg anser lærebøker fra 1960-tallet til 2000-tallet som førstehåndskilder for sykepleiestudentene og som offentlige kilder.

b) For å finne ut hva som står i lærebøkene, må de bli tolket. Da tar man både hensyn til det språklige og meningsinnholdet. Det språklige er forholdsvis enkelt. Det norske språk har ikke forandret seg mye fra 1960-tallet og frem til i dag. Jeg er utdannet sykepleier selv, og er dermed kjent med fagspråket i bøkene. Meningsinnholdet kan by på større vansker. Hvordan jeg har operasjonalisert begrepet ensomhet i masteroppgaven trenger ikke nødvendigvis tilsvare hva begrepet ensomhet betydde for eksempel på 1960-tallet. Usikkerheten ligger i at jeg kan ha gitt begrepet ensomhet et annet meningsinnhold enn det de hadde da bøkene ble skrevet. Dette kan være et svakt punkt i studiet. Ved å ha sitert ulike utsagn om begrepet ensomhet fra ulike tider og ved å ha gjennomgått sykepleiens historiske utvikling, har jeg forsøkt å sikre dette svake punktet.

INDRE KRITIKK AV LÆREBØKENE

Indre kritikk av lærebøkene går ut på å vurdere hvor relevante bøkene er for

problemstillingen. Er de utvalgte lærebøkene relevante for å kunne besvare hvordan begrepet ensomhet kommer til uttrykk i sykepleieutdanningens lærebøker i perioden 1960 til 2010?

Eller skulle annen pensumlitteratur blitt utvalgt? Krever problemstillingen at flere lærebøker skulle blitt inkludert?

Sykepleieutdanningens lærebøker er en normativ kilde, dette medfører at jeg aldri kan si noe om sykepleiernes oppfattelse av begrepet i den gitte tidsperioden. Det kan jo godt være at lærebøkene ikke har hatt innvirkning på hvordan sykepleiere har forstått begrepet ensomhet.

Ved valg av lærebøker som material, kan jeg ikke si noe sikkert om virkeligheten. Det kan hende at jeg hadde fått et mer allmenngyldig svar ved å intervjue sykepleiere om deres forståelse av begrepet ensomhet. Likevel gjennomfører jeg masteroppgaven med valgte lærebøker med den tro at lærebøker som pedagogisk litteratur nødvendigvis kan ha hatt relevant innvirkning på sykepleieres forståelse av begrepet ensomhet.

I tidsrommet 1960 til 2010 ser det ut til at lærebøkene stadig får økende plass i det praktiske faget som sykepleie er. Likevel kan det tenkes at siden det var færre sykepleiefaglige bøker på 1960-tallet, hadde de som eksisterte kanskje større slagkraft enn dem på 2000-tallet, siden det da flommer over av sykepleiefaglige bøker på markedet. Dette er faktorer som det er viktig å være klar over for meg som historieforsker.

5.0 PRESENTASJON AV FUNN

Jeg har presentert hvordan jeg har delt analysen i Trinn 1 og Trinn 2 i kapittel 4.3.2. Siden analysen består av to trinn, blir dette kapittelet som presenterer funn todelt på samme måte.

Første del er en presentasjon av lærebøkene. Presentasjonen inneholder informasjon om lærebøkenes opphavsmann, kontekst og innhold. Andre del er oppbygget etter

forskningsspørsmålene. Den inneholder ett og ett forskningsspørsmål og dets funn.

Tilslutt vil det komme et avsluttende avsnitt hvor jeg presenterer fire av hovedfunnene i masteroppgaven som jeg synes har vært interessante.

5.1 BESKRIVENDE PRESENTASJON AV

LÆREBØKENE: OPPHAVSMANN, KONTEKST OG INNHOLD

Her gjennomfører jeg Trinn 1, slik det blir beskrevet i kapittel 4.3.2. Hver lærebok vil altså fortløpende bli presentert. Presentasjonen vil blant annet inneholde opplysninger om opphavsmann og kontekst. For hver bok stilles fire spørsmål; disse spørsmålene vil blant annet få frem hvilke sider i boken begrepet ensomhet er brukt på, og hvilke andre relevante begreper som er anvendt. Dette kapittelet vil avslutte med en oppsummerende matrise.

I) Jervell, A (red). (1960). Lærebok for sykepleiere 2. Oslo: Fabritius

& Sønners forlag

Bakgrunnen for denne læreboken er at det i 1926 kom ut en revidert bok: ”Lærebok i

Sykepleien” av Widerø og Grøn. I denne utgaven ble anatomi og fysiologi for første gang skilt ut av boken. Schreiner skrev den separate boken som het ”Menneskets anatomi og fysiologi”

til bruk i sykepleieutdanningen. Disse bøkene ble avløst av ”Lærebok for sykepleiersker”

(Jervell, 1951). Det er et trebindsverk hvor overlege Dr.med. Anton Jervell var hovedredaktør.

Jervell virket ved Ullevål sykehus. I disse bøkene har sykepleiere fått en langt større rolle i utgivelsen enn i tidligere bøker. Redaksjonskomiteen bestod av erfarne sykepleiere fra de fire største undervisningsinstitusjonene. Komiteen samordnet innholdet i lærebøkene og fant frem til felles begreper innen sykepleiefaget. Felles begreper i forhold til klassifikasjons-,

informasjons- og kommunikasjonssystemer bidrar til å fremheve og avgrense det relevante

Jervells bokverk fra 1951 legger spesielt vekt på at sykepleie bør være elevens hovedfag.

Dette er et brudd med tidligere syn på sykepleie. Blant andre Widerø og Grøn mente at sykepleie skulle inngå som en del av den medisinske behandlingen. Jervells tilnærming gjorde at ”Lærebok for sykepleierske” (1951) gir en fyldigere innføring i sykepleiefaget enn tidligere bøker; medisinsk kunnskap og sykepleie skilles fra hverandre som selvstendige emner.

”Lærebok for sykepleiere 2” (Jervell, 1960) er tredje revisjon av boka nevnt over. Verket utkom i åtte gulbrune bind og fikk siden tilnavnet ”Den gule serien”. Nye forfattere er tatt inn, og geriatri er innført som eget fagområde. En viktig forandring er at den spesielle sykepleien igjen ble knyttet til sykdomslæren (Taasen & Lofthus, 2000). Det er i dette bindet begrepet ensomhet først blir nevnt i sykepleieutdanningens lærebøker.

Bokens innhold:

Nevnes begrepet ensomhet?

Ensom nevnes en gang: side 180 Nevnes nært beslektede begreper?

Sosial isolasjon: side 180.

Ligger noe i boka i nærheten av tematikken?

Opplysning om at det må legges til rette for besøk (side 191, side 194).

Er begrepet ensomhet nevnt i bokens stikkordregister?

I bokens stikkordregister er ikke begrepet ensomhet oppført.

II) Lerheim, K. (red.) (1975). Lærebok for sykepleierskoler VII. Oslo:

Fabritius & Sønners Forlag

Forhistorien til denne læreboken er at nye vilkår i 1962 la større vekt på den teoretiske undervisningen, og det førte til at det vokste frem et behov om mer omfattende kunnskap i sykepleiefaget. Norsk Sykepleie Forbund (NSF) satte ned en komité i 1964 som skulle arbeide med nye lærebøker derfor kom da ut den nye serien på 12 bind i 1967 under navnet ”Lærebok for sykepleierskoler”. Serien ble utgitt på ny med få endringer i 1975. Det er denne nye utgivelsen i 1975 som er kilden for masteroppgaven. Denne 12 bindserien representerte noe nytt innen sykepleiefaget i Norge, både i omfang og innhold. Initiativet var fra sykepleiere

som hadde ansvar for den daglige undervisningen av sykepleieelevene, flere lærere ved Ullevål var bidragsytere. Serien fikk tilnavnet ”Blåbøkene” eller ”Den blå serien” på grunn av at den bestod av blåfargede bøker. I disse nye lærebøkene ble det lagt vekt på at det syke menneske fremfor alt vil ha behov for å møte medmenneskelig innstilling. Pasienten kom igjen i fokus for sykepleiernes oppgaver (Taasen & Lofthus, 2000). Jeg undersøker boken

”Lærebok for sykepleieskoler VII” fordi det bare er i denne serieboken geriatri bli omtalt.

Bokens innhold:

Nevnes begrepet ensomhet?

Ensom nevnes tre ganger: side164, side173 og side 182.

Nevnes nært beslektede begrep?

Sosial isolasjon: side 108 og side 173.

Alene: side 183, side 185 og side 186.

Sosialt behov: side 101, side 161, side 177, side 182 og side 186.

Ligger noe i boka i nærheten av tematikken?

Det å bli satt utenfor beskrives i boken (side 106 og side 180) Er begrepet ensomhet nevnt i bokens stikkordregister?

I bokens stikkordregister er ikke begrepet ensomhet oppført.

III) Smebye, K. L. & Karoliussen, M. (1985). Eldre, aldring og sykepleie. Oslo: Univeristetsforlaget

Denne læreboken kom på pensumlitteraturlistene til sykepleieutdanningen i Norge skoleåret 1986/-87. Boken har vært på pensumlitteraturlistene hvert år helt frem til skoleåret 1996/-97.

Skoleåret 1997/-97 ble denne boken byttet ut med en revidert utgave. Hele denne boken handler om geriatri.

Både Smebye og Karoliussen er sykepleiere og høgskolelektorer. I forordet i boken påpeker de at det i årene fremover vil bli et økt behov for offentlig hjelp til eldre. Hjertesaken for Smebye og Karoliussen er helhetlig sykepleie; hele strukturen på boken bærer preg av dette.

Den er bygget opp rundt helseproblemene og ikke rundt sykdommer, for eksempel. Smebye