FORVALTNINGSPLAN FOR STRÅHOLMEN
NATURRESERVAT OG LANDSKAPSVERNOMRÅDE 2010-2019
Desember 2010
Miljøvernavdelingen
FORORD
Stråholmen har et særegent kystlandskap som i sin nåværende form i stor grad er avhengig av menneskelig påvirkning. Den sørlige delen av øya er naturreservat, mens midtre og vestre deler av øya er et viktig natur- og kulturlandskap vernet som landkapsvernområde. Hele øya er et viktig kulturlandskap. Den første forvaltningsplanen for Stråholmen ble utarbeidet i 1995, i samarbeid med Stråholmen Vel, som representerer alle eiendommene på øya. Både de naturlige, kulturpåvirkede og praktiske forutsetningene for planen i 1995 er siden delvis endret. Naturlige suksesjoner særlig i naturreservatet har endret deler av landskapet mot mer gjengroing. Aktiv skjøtsel ved Stråholmen Vel og Erik Ballestad har åpnet opp kulturlandskapet på midtre og nordlige deler av øya. Beiting av villsau har kommet inn som ny og viktig skjøtsel. Resultatene som er oppnådd så langt har bidratt sterkt til at Stråholmen sammen med Jomfruland er utpekt som et
”utvalgt kulturlandskap” som skal få en særskilt forvaltning, også utenfor verneområdene. En god del ny kunnskap om naturkvalitetene på øya er kommet til siden sist, blant annet ved at det er gjennomført supplerende vegetasjons- og fugleregistreringer slik skjøtselsplanen i 1995 foreslo. På denne bakgrunn har Fylkesmannen satt i gang arbeidet med revisjon av forvaltningsplanen. Revisjonen er gjennomført i nært samarbeid med Stråholmen Vel.
Skien, 29.12.2010
Morten Johannessen Avdelingsdirektør,
Fylkesmannen i Telelmark, miljøvernavdelingen
SAMMENDRAG
Stråholmen er på 610 daa, og to områder ble vernet etter lov om naturvern i 1990. Det er et naturreservat på 99 daa og et landskapsvernområde med fuglelivsfredning på 333 daa. Formålet var å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv og et egenartet og vakkert landskap med interessante kvartærgeologiske dannelser.
Opphør av tidligere kulturpåvirkning (beite, slått) førte til raske vegetasjonsendringer. Sammen med økt friluftslivsbruk, skapte dette behov for en forvaltningplan med skjøtselstiltak. Den første planen ble vedtatt i 1995. Målet var å bevare nøkkelområder for trekkende fugl, gi størst mulig mangfold av plante-, fugle- og insektliv med vekt på nøkkelarter og sjeldne arter, og bevare kulturmiljøet med tilhørende åpent kulturlandskap.
Skjøtselen ble antatt å måtte gjennomføres ved manuelt arbeid. Stråholmen ble inndelt i skjøtselssoner med 4 ulike hovedformål; naturlig vegetasjonsutvikling, vegetasjonsmosaikk gjennom skjøtsel, åpent kulturlandskap og bevaring av kulturmiljø.
Skjøtselsplanen har i hovedsak blitt fulgt som forutsatt. I planperioden har villsaubeiting blitt innført som et viktig skjøtselstiltak i tillegg til omfattende manuell rydding av kratt. Skjøtselen har endret landskapsbildet. I de naturlige skjøtselssonene har naturlig suksesjon fortsatt. Friluftslivsbruken har trolig økt.
Ny, oppdatert kunnskap om naturverdiene i verneområdene, bl.a. fugleliv, vegetasjon og sopp, er tatt inn i den nye planen.
Planen viderefører inndelingen i skjøtselssoner. Overordnede målsetninger er noe justert sammenliknet med forrige plan, med større vekt på naturverdier knyttet til åpne arealer. Det foreslås å utvide beiteområdene, blant annet slik at deler av naturreservatet beites. Begrenset tilrettelegging for friluftsliv foreslås også. Det bør gjennomføres oppfølgende undersøkelser på vegetasjon, fugleliv og friluftsliv for å dokumentere konsekvensene av skjøtselstiltakene.
Det er utarbeidet en egen tiltaksplan for perioden 2010-2013 med prioritering og kostnader. De årlige kostnadene til foreslåtte tiltak utgjør i størrelsesorden kr 200.000-250.000.
Planen har vært på høring i perioden 23.06.-01.09.2010.
Innholdsfortegnelse
1. INNLEDNING 5
1.1 VERNEFORMÅL 5
1.2 BAKGRUNN FOR REVISJON 7
2. OMRÅDEBESKRIVELSE – NATUR OG KULTURMILJØ PÅ STRÅHOLMEN 8
2.1 BELIGGENHET OG EIENDOMSFORHOLD 8
2.2 GEOLOGI 9
2.3 LANDSKAP OG KULTURHISTORIE 11
2.3.1 LANDSKAP 11
2.3.2 KULTURHISTORIE 12
2.4 VEGETASJON OG FLORA 16
2.4.1 VEGETASJONSBESKRIVELSE OG DELOMRÅDER 21
2.4.2 VEGETASJONSUTVIKLING SIDEN VERNETIDSPUNKTET 28
2.5 SOPP 28
2.6 FAUNA 29
2.7 RØDLISTEARTER 32
2.8 TRUEDE VEGETASJONTYPER 34
2.9 FREMMEDE ARTER OG SVARTELISTEARTER 34
3. BRUKERINTERESSER OG KULTURMILJØ 35
3.1 AREALBRUK 35
3.2 FRILUFTSLIV 35
3.2.1 TILTAK KNYTTET TIL FRILUFTSLIV 36
3.3 KULTURMILJØ 37
4. BEVARINGSMÅL, FORVALTNINGSOPPGAVER OG SKJØTSEL 38
4.1 VERNEVERDIER I VERNEOMRÅDENE PÅ STRÅHOLMEN I ET REGIONALT PERSPEKTIV 38 4.2 MÅLSETNINGER, SKJØTSEL OG RESULTATER I PERIODEN 1995-2009 39 4.2.1 TILSTAND I VERNEOMRÅDENE FØR SKJØTSEL BLE SATT I GANG 39
4.2.2 FORVALTNINGSPLANEN FRA 1995 – MÅLSETNINGER 39
4.2.3 UTFØRT SKJØTSEL 1995-2009 I MEDHOLD AV FORVALTNINGSPLAN FRA 1994 40 4.2.4 ENDRINGER I VEGETASJON OG FLORA SOM FØLGE AV GJENNOMFØRT SKJØTSEL 41
4.2.5 ENDRINGER I FUGLEFAUNAEN 45
4.2.6 ENDRINGER FOR BRUKERINTERESSENE 45
4.2.7 KONKLUSJON – OPPFØLGING AV PLANEN FRA 1995 OG RESULTATER 46
4.3 TRUSLER MOT VERNEVERDIENE 48
4.3.1 FOR FORSIKTIG SKJØTSEL 48
4.3.2 GJENGROING 49
4.3.3 FOR INTENS SKJØTSEL 49
4.3.4 FREMMEDE ARTER 49
4.3.5 SØPPEL, AVFALL OG FORURENSNING 49
4.3.6 FERDSEL 50
4.3.7 SLITASJE 50
4.4 BEVARINGSMÅL OG SKJØTSEL 2009-2019 51
4.4.1 PRINSIPPER FOR REVISJON AV OVERORDNEDE BEVARINGSMÅL 52
4.4.2 OVERORDNEDE BEVARINGSMÅL 52
4.4.3 BEVARINGSMÅL, TILSTAND OG TILTAK – SONEVIS 53
4.5 OVERVÅKING OG OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER 64
5. TILTAKSPLAN, RETNINGSLINJER FOR SKJØTSEL MM 64
5.1 OVERORDNEDE RETNINGSLINJER FOR SKJØTSELSTILTAK 64
5.2 TILTAKSPLAN 65
5.3 FØRINGER FOR PRIORITERING AV ØKOLOGISK SKJØTSEL VED ØKONOMISKE OG
PRAKTISKE BEGRENSNINGER 66
5.4 ANSVAR FOR GJENNOMFØRING 66
5.5 FINANSIERING 66
6. EVALUERING OG REVISJON AV PLANEN 66
7. LITTERATUR 67
Vedlegg
1. Verneforskrift for Stråholmen naturreservat
1. Innledning 1.1 Verneformål
Stråholmen (610 daa landareal) ligger ytterst i skjærgården i Kragerø kommune, i Telemark (Fig. 1). Deler av Stråholmen ble vernet som hhv. naturreservat og landskapsvernområde med fuglelivsfredning den 07.12.1990 Naturreservatet på søndre del av øya, har totalareal på 243 daa, herav 99 daa landareal,. og landskapsvernområdet, midtre/vestre del av øya, har er totalareal på 628 daa, herav 333 daa landareal. (Fig.1 og vedlegg 1 og 2).
Formålet med naturreservatet er å bevare et viktig våtmarksområde med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området (vedlegg 1).
Formålet med landskapsvernet er å bevare et egenartet og vakkert landskap med interessante kvartærgeologiske dannelser og kulturminner, samt et rikt plante-, dyre- og fugleliv (vedlegg 2).
For de vernede områdene er det forutsatt at det kan (naturreservatet) eller skal (landskapsvernområdet) utarbeides en skjøtselsplan (pkt. VII i de resp.
vernebestemmelser; vedlegg 1 og 2). Formålet med skjøtselsplaner er å opprettholde verneformålet. Den nordøstre del av øya sammen med den gamle bebyggelsen (94 da) omfattes ikke av verneplanene, men berøres i sterk grad av utviklingen og skjøtselstiltak i verneområdene. På samme måte vil tiltak i ikke- vernede områder kunne berøre verneformålet. Forvaltningsplaner er derfor for hele Stråholmen. En første forvaltningsplan med skjøtselsplan ble utarbeidet og vedtatt i 1995 (Fylkesmannen i Telemark 1995).
Forvaltningsplanen vil etter vernebestemmelsene (vedlegg 1 og 2) legger føringene for skjøtsel og tiltak. Det er viktig at planlegging og skjøtsel skjer i samråd og samarbeid med berørte grunneiere på vernearealene. Stråholmen Vel som representerer alle eiendommene på øya, har vært en viktig medspiller i hele planprosessen. Forvaltningsplanen vil være rådgivende mht. tiltak utenfor verneområdene som må gjennomføres etter særskilt avtale med grunneiere og rettighetshavere eller evt. i medhold av annet lovverk. Vegetasjonsendringer, skjøtselstiltak, økt friluftslivsaktivitet og kulturminneverninteresser på Stråholmen gjør i høyeste grad tiltak aktuelle også på arealene utenfor selve verneområdene.
Stort engasjement, interesse og velvillig innsats fra Stråholmen Vel gjør at Stråholmen kan planlegges og forvaltes som den helhet øya er.
Figur 1. Flyfoto over Stråholmen med verneområdegrenser
1.2 Bakgrunn for revisjon
Under arbeidet med vern av naturreservatet ble behov for framtidig skjøtsel ikke vurdert. For landskapsvernområdet ble behov for framtidig skjøtsel forutsett, fordi landskapet var påvirket av tidligere tiders landbruk (åkerbruk, slått, beite). Mangel på kunnskap gjorde imidlertid en konkretisering av dette vanskelig på vernetidspunktet (1990). Siden har vi fått større kunnskap om og innsikt i virkninger av ulike former for skjøtsel (se for eksempel Norderhaug et al. 1999, Direktoratet for Naturforvaltning 2008).
Målet med den første forvaltningsplanen for Stråholmen (Fylkesmannen i Telemark 1995) var å vurdere behov for og prioritere skjøtsel og ev. andre tiltak i naturreservatet og landskapsvernområdet, samt å vurdere tiltak for å opprettholde kulturlandskapet og kanalisere friluftslivsbruken på den nordøstre del av øya (Fig. 1).
Gjennomføring og konsekvenser av planlagt skjøtsel skulle evalueres i en revidert forvaltningsplan om 10 år.
Denne første planperioden er nå godt og vel over. I 1995 var det ingen beitedyr på Stråholmen. Deler av den vestre delen av øya var inngjerdet for beitedyr, men det hadde vært beiting med storfe kun ett år, da gårdbrukeren fra Valle sluttet med dyr.
Velforeningen og grunneierne var derfor på utkikk etter husdyrholdere som kunne være interessert i beitearealene på øya. All skjøtsel måtte være basert på manuelt arbeid. I tråd med planen og hovedsakelig i regi av Stråholmen Vel, er det gjennomført en omfattende og aktiv skjøtsel. Et nytt viktig skjøtselstiltak som har kommet til i planperioden, er beiting med villsau. Det gir muligheter for en betydelig mer omfattende skjøtsel enn tidligere. Mot slutten av planperioden er det gjennomført bl.a. nye vegetasjons- og fugleregistreringer. Friluftslivsbruken av øya har økt i planperioden.
Det er derfor tid for å evaluere effekten av skjøtselstiltakene i forhold til verneformålene og revidere forvaltningsplanen. Siden forrige plan ble vedtatt er det kommet nye krav og forventninger til aktiv forvaltning, og til detaljerte forvaltningsplaner som verktøy for denne. Blant annet skal alle forvaltningsplaner ha konkrete bevaringsmål for verneverdiene. Disse skal være direkte målbare, og det skal fastsettes aktuelle tiltak for å oppnå ønsket tilstand dersom overvåking viser at man ikke har oppnådd målsetningene. Det kan bemerkes at forvaltningsplanen av 1995 var ”forut for sin tid” i så måte med relativt konkrete målsetninger både på overordnet nivå og i de ulike skjøtselssonene.
Forvaltningsplanen gir en beskrivelse av natur- og kulturforhold på Stråholmen, klargjør verneverdiene, eventuelle endringer i arealbruken, og evaluerer de gjennomførte skjøtselstiltak. Ut fra dette fastsettes reviderte, overordnede bevaringsmål, og det gis en reviderte inndeling i skjøtselssoner med bevaringsmål og aktuelle tiltak. Det er utarbeidet en tiltaksplan, spesielt myntet på de mest kulturpåvirkede arealene. Det legges også vekt på tilrettelegging for øyas beboere og almenheten, med forslag til ulike tiltak som hvor det skal settes opp oppslagstavler, evt. søppelmottak, rydding av viktige stier, og tilrettelegging av bade-, raste- og teltplasser.
2. Områdebeskrivelse – natur og kulturmiljø på Stråholmen
2.1 Beliggenhet og eiendomsforhold
Stråhomen er en øy (et kystlandskap) som ligger ytterst på kysten av Kragerø og Bamble i Telemark fylke. Øya er ca 1,5 km lang og 1 km på det bredeste, og ligger 2 km nord for Jomfruland, og vender ut mot Skagerrak i øst. Høyeste punkt ligger på Østre øya og er på 14 m.o.h.
Bortsett fra eiendommen gnr. 28 bnr. 26 som hovedsaklig ligger innenfor naturreservatet (Fig. 2) og som eies av Staten v/Miljøverndepartementet, er Stråholmen i privat eie. Sterk teigblanding er typisk (Fig. 2).
Figur 2. Kartutsnitt som viser noe av teigblandingen og steingjerdene, samt hus og hytter på Stråholmen.
Arealplanstatus
Området ved bebyggelsen på Stråholmen er i kommuneplanen for Kragerø kommune avsatt til LNF-område, mens Østerøya er vist som framtidig friområde.
Resten av øya er vist som båndlagt etter naturvernloven. Den gamle bebyggelsen er
2.2 Geologi
Berggrunnsgeologi
Berggrunnen består av hard, prekambrisk kvartsitt og båndgneiser med noe pegmatitter (fig. 3). Fjell i dagen (kvartsitt, båndgneiser) dominerer på den nordøstre del av øya (ialt ca. 40,5 da), og på holmene rundt øya (båndgneiser; Nordre Hue, Søndre Hue, Gåsholmen, Belleberg) (fig. 1). Båndgneisen har flere steder skuringstriper fra isen, hovedsaklig i NV og NØ retning (Jansen 1987).
Figur 3. Enkelt berggrunnsgeologisk kart over Stråholmen. Beige/rosa=båndgneis, gult=kvartsitt, brunt=metabasalt.
Løsmassegeologi
Stråholmen er en del av den store randmorenen langs Sørlandskysten over Jomfruland og via Mølen gjennom Vestfold. For ca. 10600 år siden lå brefronten her og avsatte en mektig undersjøisk rygg. Under landhevningen (ca. 1 cm pr. år) for ca.
2500 år siden dukket Stråholmen opp av havet. Bølgene begynte så å forme landskapet. Materialet i overflaten ble sortert og omlagret. Store deler av Stråholmen er derfor dominert av hav- og fjordavsetninger i relativt tykke lag (fig. 4, blå områder).
Det ble dannet tydelige strandvoller (ialt ca. 97 da) som er meget synlige mot Søndre Huet både på inn- og utsiden, og fra moloen og mot Nordre Huet (fig. 4). Den opprinnelige morenen ligger flere steder nær overflaten særlig på midtre deler av øya (fig. 4; grønne områder). Ellers har særlig den nord-østre delen av øya mye bart fjell
med stedvis tynt løsmassedekke (fig. 4, rosa områder). Karakteristisk er større og mindre flyttblokker som er transportert med isen fra store deler av Sør-Norge og representerer en rekke ulike bergarter (Jansen 1987). Mange av disse blokkene er gjennom tidene lagt opp i steingjerder.
Figur 4. Kvartærgeologisk løsmasse-kart over Stråholmen. Grønne innringede områder er vernet etter Naturvernloven. Fra http://www.ngu.no/kart/losmasse/
Under store deler av øya ligger det moreneleire av stor mektighet. Over dette ligger det sand og grus av ulik tykkelse, omlagret av havet. På de lavereliggende deler både på innsiden og utsiden av øya, er det bare et tynt humuslag over leira. Ved den gamle bebyggelsen er det 3-4 m tykke avsetninger av grus over leirlaget.
Strandsonen domineres av rullestein (ca. 12 da), men det finnes partier med sandstrender (ca. 6 da) og mudderflater, særlig på innsiden, og områder der grunnfjell går rett i sjøen (fig. 4). Strandsonen særlig i nordvest og sør har en spesielt interessant utforming. I et belte innenfor strandlinja har oppskylt tang og tare over løsmasser dannet særegne strandvoller. Disse verner også innenforliggende områder mot direkte sjøpåvirkning, unntatt under ekstremforhold med sterk vind og springflo (Lundberg og Rydgren 1993). Dette gir også særpregede vegetasjonssamfunn (se 2.4). Disse strandvollene er dynamiske, og har stedvis delvis endret karakter bare i løpet av denne planperioden (T. Kiil, pers. med.), hovedsakelig ved sterk vind og høy vannstand.
Det ligger flere brakkvannsdammer på Stråholmen, særlig i tilknytning til strandsonen. De fleste av disse tørker mer eller mindre inn i tørre somre, noe som gir en spesielt interessant flora og fauna (se 2.4 og 2.6).
Stråholmen med strandvoller og morenemark med flyttblokker og strandavsetninger er sjelden i regionen sør-øst Norge, men lignende finnes på Jomfruland (3 km i sørøst). Stråholmen har kvartærgeologisk verneverdi pga. regionalt sjelden
dokumentasjon av dannelsesprosesser. Dette gir sekundært også stor pedagogisk og opplevelsesmessig verneverdi.
Mange av formdannelsene er karakteristiske og enkeltformene velutviklet.
Formrikdommen, særlig i fast fjell (skuringer, plastiske renner, rundsva, m.m.), er stor. Naturtypen med strandvoller og morenemark med flyttblokker og strandavsetninger er sjelden i regionen, men finnes på Jomfruland. De (kvartær)geologiske forekomstene er vurdert til å ha stor regional verneverdi, og er også nasjonalt interessante (Jansen 1987).
2.3 Landskap og kulturhistorie
2.3.1 Landskap
Stråholmen er forholdsvis flat med en svak profil. På avstand gir de oppstikkende fjellpartiene (14 moh.) sammen med den markerte husklyngen midt på øya, en karakteristisk synsrand. Mellom disse partiene ligger øya flat og frodig med vårgrønne til solsvidde enger i juli, og til en kaldere grå tone i vinterhalvåret.
Fra den gamle bebyggelse (15-20 bygninger) går ryggen av raet nord og sørover mot
"Søndre Hue", og danner en markert naturlig landskapsmessig profil på øya. Nyere tids hyttebygging på ryggen (15 hytter) bryter den naturlige profilen, men den raskt igjenvoksende krattvegetasjonen demper den uheldige siluettvirkningen.
Kulturminnene er idag mer karakteristiske landskapselementer inne på øya enn naturlandskapet. Steingjerdene utgjør viktige lineære elementer i landskapsbildet (fig. 5). I dag er steingjerdene lettest å se i vinterhalvåret. Tilgroing skjuler mer av disse kulturminnene om sommeren, men aktiv skjøtsel med fjerning av busker og kratt har åpnet for disse landskapselementene.
Figur 5. Steingjerdene er karakteristiske lineære landskapselementer inne på Stråholmen.
Disse gjerdene er nylig ryddet for kratt, noe kvisthaugene til venstre på bildet viser.
Moloen (fra 1892), de gamle sjøbuene og "landsbyen" vil for mange være det mest karakteristiske for øya. I dette fra naturens side flate og senere kulturskapte åpne landskapet er bryggeanleggene og bebyggelsen visuelt fremtredende. Rundt og inne mellom den gamle bebyggelsen er det plantet trær som gir en mykere naturlig siluett,
men samtidig forsterker den visuelle effekten som bebyggelsen representerer (fig.
10).
Tilgroing med kratt har stedvis forandret landskapsbildet. Det helt åpne kulturskapte landskapet fra omkring århundreskiftet med åker, eng og beiter, har idag i noen grad skiftet karakter til et mer naturpreget landskap med sterkere innslag av krattvegetasjon og trær. Skjøtselen gjennomført i de senere år har i vesnetlig grad gått ut på å tilbakeføre landskapet til en åpnere karakter (fig. 14, 16).
2.3.2 Kulturhistorie
Fast bosetting på 1600-tallet
Det er usikkert når de første mennesker slo seg ned på Stråholmen, men det var trolig på 1600-tallet. Vi kjenner først til at det på tinget i Kil i 1686 ble vitnet at Jens Landsverk med familie i 1634 hadde leiet øya på betingelse av at han skulle rydde holmen, dvs. den var da sannsynligvis ubebodd og krattskogdekket. Øya hørte under Jomfruland og var i greven av Laurvigs private eie (Kiil 2008).
Ved matrikuleringen i 1665 ble det sagt at Stråholmen var i bruk under Jomfruland og at det ble sådd 7/8 tønner blandkorn, avlet 35 lass høy og fødd 6 storfe og 9 sauer på øya. Det tyder på at ressursene på øya da var mindre utnyttet, og at den ikke var ryddet, slik vi idag kjenner den. Dagens steingjerder og rydningsrøyser er blitt til over en lengre tidsperiode, fra 1600-tallet og helt frem til 1900-tallet.
På 1700-tallet var Stråholmen delt i tre bruk (Blomquist & Puschman 1993). I 1797 ble Jomfruland med tilhørende øyer, deriblandt Stråholmen, solgt fra Laurvig grevskap til beboerne som dermed ble selveiere. Ved folketellinga i 1801 bodde det 4 familier og til sammen 20 personer på Stråholmen (www.turer.no). Etter hvert som folketallet økte ble øya mer ryddet, og gårdene stykket opp og delt mellom barna.
Dette ga over tid en teigblanding som var til stor ulempe for driften av gårdene (Kiil 1992).
Losvirksomhet på 1800-tallet
Jordbruket på øya ga lite utkomme, og har til alle tider vært drevet i kombinasjon med andre yrker. Losvirksomhet og fiske har gitt verdifullt tilleggsutkomme for befolkningen (Kiil 1992).
Etter hvert som trelasthandelen med Holland og England tok seg opp på 1700 og 1800-tallet, ble det et økende behov for losing inn til byene. Stråholmen lå særs gunstig til for skuter som skulle til Skiensfjorden. Ved folketellinga i 1831 bodde det 3 loser med familier på øya, tilsammen 21 mennesker. Folketallet økte, og omkring 1875 var Stråholmens betydning som losstasjon trolig størst. Da var det i alt 7 loser og tilsammen 49 mennesker på øya.
De naturlige havneforholdene på Stråholmen var svært dårlige. Etter hvert som losene fikk større skøyter, økte behovet for en trygg havn. I mangel av en god naturlig havn, lå skøytene fortøyd i nedslåtte peler et stykke fra land. Da en av losskøytene rev seg løs en stormværsnatt og ble ødelagt, og senere en los med 2 barn druknet på vei i land fra skøyta, ble det satt fortgang i bygging av en
landgangsbrygge. Den første brygga sto ferdig i 1862 (østre del av dagens molo), men allerede et par tiår senere var brygga svært ødelagt av is og storm. Det ble besluttet å bygge en ny steinbrygge over den gamle samt en helt ny pir vest for denne. Dette anlegget sto ferdig i 1892 og er gjennom årene reparert en rekke ganger, slik at det idag fremstår som et godt vedlikeholdt anlegg.
Losstasjonen ble i 1911 flyttet til Langesund og en av losene bosatte seg der.
Befolkningen på Stråholmen livnærte seg deretter av fiske og jordbruk. Enkelte var også for kortere eller lengre tid til sjøs.
Fiske og jakt var viktige binæringer
Fra Stråholmen var det kort vei til fiskeplassene. Imidlertid fikk fiskerne et stykke vei hjem når fisken var levert, vanligvis i Kragerø, noen ganger i Langesund.
Fiskeressursene rundt øya har varierte, og man har til ulike tider fisket på forskjellige fiskeslag.
I 1890 - årene var det et usedvanlig godt sildefiske rundt Stråholmen. Silda har kommet igjen også senere og sammen med makrell vært et viktig sesongfiske.
Makrellstørjefiske ga under siste verdenskrig til dels store fangster og god inntekt.
Denne arten er nå utryddet fra våre farvann pga. overfiske. Om sommeren var bunngarnsfiske ved Østre øya vanlig, sammen med laksefiske.
Hummerbestanden var tidligere meget høy og har helt fram til 1950-60 årene vært en viktig inntektskilde. Dette fisket foregikk om høsten, sammen med rusefiske etter torsk. Fram til ca. 1954 var det også skøyter på Stråholmen som trålet etter reker.
Sjøfugljakt og skumringsjakt etter gressender har lange tradisjoner på Stråholmen og har også vært med på å gi befolkningen både mat og inntekt.
Jordbruksdrift intensivert i nyere tid
Utover 1800-tallet ekspanderte jordbruksdriften, men sterk oppstykking og teigblanding hindret trolig mer intensiv drift. Bortfall av tilleggsnæringer økte presset på jordbruket. I 1917/18 ble det holdt utskifting. De ialt 8 gårdene var da delt opp i ca. 40 teiger. Flere var bare på noen hundre kvadratmeter og lå som øyer inne i naboens eiendom.
Oppmålingen i 1917/18 av de 8 gårdene viste at det var 94 daa dyrket mark, 30 daa naturlig eng o.l., 46 daa impediment og 340 daa annet (beitemark), tilsammen 510 daa (fig. 6). Målinger idag viser at Stråholmen er på ca. 540 daa (eks. holmer) hvorav Østre øya utgjør ca. 160 daa.
Etter at utskiftingen var gjort endelig ved overutskifting i 1920, ser det ut til at jordbruket tok seg opp på øya, og ble drevet mer intensivt enn noen gang tidligere.
Det ble videre bestemt at det skulle graves diker for å få drenert noe av den vannsyke jorda på vestsiden av øya.Trærne som idag omkranser bebyggelsen kom som en følge av utskiftingen. Det ble laget en egen parkplan hvor beplantningen ble nærmere bestemt. På Østre øya ble det plantet gran/edelgran og (busk)furu.
Folketallet var i 1920 og 30-årene omkring 40-50 personer, og det var mange barn som igjen medførte egen skole. Husdyrholdet i mellomkrigstiden skal ha vært hele 20
storfe og 2 hester. Tang og tare og fiskeavfall ble også brukt både til dyrefor og gjødsel. Folketallet gikk etter hvert ned. Rutebåttrafikken til Stråholmen ble slutt i 1920-årene. Etter siste verdenskrig gikk det tilbake med jordbruket. Den nye generasjonen som vokste opp ønsket ikke å bosette seg på øya, og flyttet til byene.
Den siste overvintringen skjedde i 1954, men det var fremdeles stofe og sau fra Havsund på sommarbeite på øya fram til ca. 1960.
Sterke endringer i kulturlandskapet
Fotografier fra 1920-30 årene, som var den den mest intensive jordbruksperioden, viser en øy med nesten bare gress. Trær og busker fantes nesten ikke. Landskapet var helt åpent og navnet Stråholmen var et enda mer betegnende navn enn idag. Det 'gamle' og svært åpne kulturlandskapet slik vi oppfatter det idag, var i hovedsak et resultat av svært intensiv jordbruksdrift i en kortere periode under og især i noen år etter århundreskiftet. Det rekonstruerte jordskifte kartet fra 1917-19 viser en sterkt utnyttet kulturlandskap (fig. 6).
Det kulturskapte landskapsbildet holdt seg til innpå 1950-tallet. Etter at jordbruksdriften tok slutt og beitingen opphørte, har landskapet gradvis endret karakter med en økende naturlig tilgroing (fig. 7, 13, 14, 16). Det er beitearealene som først har grodd igjen. De dyrkede arealene gikk etter hvert over til å bli slåttenger. Disse ble slått årlig langt ut i 50-årene, selv om husdyrholdet hadde gått ned.
Senere har disse arealene blitt holdt åpne ved gressbrenning om våren. Denne har ikke vært regelmessig, men har likevel holdt krattvegetasjon som nyper og einer nede. Øvrige arealer som ikke brennes, vokser fort til. Dette har et aksellererende tempo. Deler av øya var på 1980 og 90-tallet i en naturlig gjengroingsfase med nype, einer, slåpetorn, rynkerose, rogn, morell, krossved og andre lavtvoksende busker (fig. 13, 14, 16). Aktiv skjøtsel etter forvaltningsplanen fra 1995 har delvis endret dette ved å åpne landskapet med manuell krattrydding og sauebeite (se kap. 4).
Bebyggelsen er konsentrert
Det er usikkert hvor de første husene på Stråholmen lå. De var trolig plassert slik at man kunne ha oversikt over sjøen og båtene ved stranda. På Østre øya like nord for bebyggelsen er det to groper i terrenget som tyder på gamle tufter.
Den gamle bebyggelsen på Stråholmen og kulturmiljøet rundt det, er stilmessig autentisk og særpreget. Kulturmiljøet er derfor av særlig antikvarisk interesse, også i nasjonal sammenheng (Riksantikvaren 1993). Bebyggelsen er tidligere foreslått fredet etter lov om kulturminner (§ 19) (Riksantikvaren 1993). Dette ble frafalt av ulike hensyn, og bygningene har i dag ingen særlig planstatus (men se kap 2.1).
Hensynet til kulturmiljøet og bygningenes verneverdi bør imidlertid innarbeides i arealplaner som berører Stråholmen. Eierne har på egent initiativ med få unntak vært flinke til å vedlikeholde og ta vare på den gamle bebyggelsen.
De eldste hus som idag finnes på Stråholmen er trolig fra tidlig på 1800-tallet.
Dagens gamle loshus ble i hovedsak bygget omkring århundreskiftet, enten som helt nye bygninger, eller det gamle våningshuset fikk en hovedombygging i takt med datidens krav til stil og utforming som var empire- eller sveitserstil. Bygningene ligger konsentrert omkring et 'klyngetun' (fig. 6).
Utvalgt kulturlandskap
Stråholmen er sammen med Jomfruland utpekt som et av landets foreløpig 20 nasjonale (”utvalgte”) kulturlandskap. (Statens landbruksforvaltning). Dette er kulturlandskap med aktiv drift og samtidig store verdier knyttet til kulturminner og biologisk mangfold, som har en særskilt forvaltning og status. Ordningen innebærer
at det kan gis tilskudd til bruk og skjøtsel som ivaretar eller restaurer de spesielle verdiene i området. Tilskuddsordningene er myntet på grunneiere og brukere, og administreres av Fylkesmannens landbruksavdeling.
2.4 Vegetasjon og flora
Stråholmen ligger naturgeografisk i den nordlige edellauv- og barskogssone (boreonemoral region), og mange varmekjære plantearter finnes her. Vegetasjonen på hele Stråholmen ble systematisk kartlagt i 1993 (Hjeltnes 1993, se også Lundberg & Rydgren 1993 for havstrandvegetasjon). I 2007 ble verneområdene kartlagt på nytt for å registrere ev. endringer i vegetasjonsforholdene som følge av forrige skjøtselsplan (Olsen 2007). Øya har et relativt stort mangfold av vegetasjonssamfunn, og vegetasjonstypene skifter over korte avstander avhengig av fuktighet, kalkrikhet og skjøtselshistorie. Vegetasjonen framstår mange steder som en mosaikk av flere typer, og kan derfor være vanskelig å sette i ”båser”.
Det intensive jordbruket fra århundreskiftet og fram mot 1950 førte til en kulturbestemt og sannsynlig utarming av vegetasjonsmangfoldet. Slåttens påvirkning var sannsynligvis indirekte ved at løvvegetasjonen ble holdt borte, men trolig uten at den floristiske mangfoldet ble endret vesentlig (Ivarsson 1962), eller det kan ha vært større (Hansson 1990). Annerledes har det vært med intensivt beitetrykk, særlig av ku og sau, som fremelsket en mer ensartet, artsfattigere flora dominert av beite-og tråkktålende gressarter med godt utviklet rotsystem, lyng, og bevæpnede busker, f.eks. slåpetorn og nyperose (Ivarsson 1962, Losvik 1981, Urban og Forshed 1992, Norderhaug et al. 1999). Etter at beiting opphører, vil mangfoldet i vegetasjon og flora øke (fig. 7), fordi flere andre økologiske faktorer spiller inn (Losvik 1981, Urban og Forshed 1992, Norderhaug et al 1999), f.eks.
fuktighet, næringstilgang, vind- og soleksponering, og gir større romlig mosaikk i vegetasjonsstrukturen. Når artsmangfoldet er høyest, er eng- og beitemarkene inne i sin 'elsklige fase' (fig. 7; Urban og Forshed 1992). Man har i vernesammenheng til tider undervurdert brukens betydning i forhold til naturlig suksesjonsdynamikk og antatt at denne 'elsklige fasen' er stabil over tid. Dette har ofte ført til for passive eller forsiktige skjøtselstiltak. Om beite og skjøtsel i perioder skulle bli for intensivt, kan det enkelt reduseres. Å restaurere et gjengrodd landskap er derimot et mer krevende arbeid.
Figur 7. Et forenklet bilde av et typisk gjengroingsforløp ved opphør av hevd (slått og/eller beite). A representerer strengt hevdbetingede plantearter som raskt dør ut ved gjengroing (typisk små, lyselskende urter og gras), B er plantearter som trives best i en tidlig
gjengroingsfase, C er større urter og gras som tåler noe skygge, mens D er første skogsfase med trær og skyggetolerante urter, gras og busker. ”Den elskelige fasen” betegner den tidlige/midlere gjengroingsfasen når mangfoldet er størst. Fra Ekstam og Forshed 1992.
Vegetasjonssamfunn på Stråholmen
I 1993 var de arelene som ikke er påvirket av lanbruksdrift (beite, eng, slått etc) dominert av rike havstrender og driftvoller (15% av totalarealet), karrige og tørre bergknaussamfunn (14%), fjell i dagen (7%), og kystlynghei (11%) (fig. 8, 9; tab. 1).
Arealmessig var den kulturbetingede vegetasjonen likevel viktigere. Tidligere tiders beiting, slått og åkerbruk (se kap. 2.5) påvirket ennå vegetasjonsbildet. Ulike åpne engsamfunn på tørrere områder utgjorde 33 % og kratt, som er tidligere åpne beiteområder i en gjengroingsfase, utgjorde 14 % av totalarealet (fig. 8; tab. 1 og 2).
Tabell 1. Vegetasjonssamfunn og arealdekning på Stråholmen (etter Hjeltnes 1993).
Vegetasjonssamfunn Areal (m2) Andel (%)
Rullestein 12 139 2
Fjell i dagen 40 477 7
Havstrand/driftvoll 91 583 15
Forstrand og sandkystsamfunn 5 769 1
Bergknapp/bergknaussamfunn 83 993 14
Kystlynghei 65 669 11
Kulturpåvirka engsamfunn 66 860 11
Fuktenger 75 552 12
Kalktørrenger 63 419 10
Kratt 75 135 12
Krattskog 10 258 2
Åker/kjøkkenhage 4 444 1
Hage 15 174 .2
Tabell 2. Kratt-typer og arealdekning på Stråholmen (etter Hjeltnes 1993).
Kratt-type Areal (m2) Andel (%)
Åpent areal uten busker 365 368 60
Åpent areal med spredte busker 125 587 21
Åpent areal i mosaikk med kratt 18 950 3
Lavt artsfattig kratt 20 745 3
Frodig artsrikt kratt 54 389 9
Krattskog 10 258 2
Hage 15 174 2
Havstrendene
Det knytter seg spesielt store verneverdier til havstrendene med strandvoller (Lundberg og Rydgren 1993). Veststrand (landskapsvernområdet) veksler mellom sandstrand- og strandbergvegetasjon, og rullesteinvegetasjonen er særlig godt utviklet. Her finnes en av Norges største forekomster av strandkål, der den har invadert vegetasjonsløs rullesteinstrand i løpet av dette århundret. Vegetasjonen forøvrig synes stabil. I baklandet finnes artsrike tørrenger og noe sumpvegetasjon (takrør). Den uvanlig velutviklede tanggjødslede rullesteinsvegetasjonen gjør området klart verneverdig i nasjonal sammenheng som typeområde. Stor variasjon i vegetasjonen og innslag av sjeldne arter (jfr tabell 3 og 4) bidrar også til høy verneverdi.
Vegetasjonsforholdene på Sørstrand (reservatet) er nokså lik Veststrand, men har større variasjon i habitat- og vegetasjonstyper, og derfor muligheter for en noe mer artsrik flora. Her er et markert innslag av regionalt sjeldne arter (f eks strandrisp).
Området er representativt for velutviklet rullesteinsvegetasjon langs Skagerakkysten (se Veststrand), men har i tillegg sandkyst, forstrand og sumpvegetasjon. Sørstrand har derfor både nasjonal og internasjonal verneverdi (Lundberg og Rydgren 1993).
Figur 8. Hovedtrekk i vegetasjonen på Stråholmen i 1993 (Hjeltnes 1993).
Figur 9. Havstrand vegetasjonen på Stråholmen i 1993 (Hjeltnes 1993).
2.4.1 Vegetasjonsbeskrivelse og delområder
Stråholmen kan inndeles i karakteristiske delområder basert på vegetasjonen (fig. 8 og 9) (Hjeltnes 1993, Lundberg & Rydgren 1993).
Ved den eldre bebyggelsen – større trær
Ved den eldre bebyggelsen vokser det en del større trær; hovedsaklig bjørk, men også noe rogn, ask, lønn, kirsebær og svensk asal (fig. 10).
Figur 10. Bebyggelsen ved Stråholmen med større trær (Foto: Torstein Kiil).
Vest for bebyggelsen – åpent beiteland til havstrand og driftvoller
Vest for bebyggelsen strekker et åpent beiteland seg med enger og fuktenger som etter hvert går over i havstrand/driftevoll ned til sjøen (fig. 11).
Figur 11. Åpent beiteland vest for bebyggelsen (øverst) med havstrand og driftevoll (nederst).
Strandvollene helt i nordvest ved Nordrehodet og sørover til Vestrestrand, mest tarevoller (fig. 11), er særpregede med karakteristiske strandkålsamfunn som ikke er vesentlig beitepåvirket.
Foto: Torstein Kiil
Øverst ved bebyggelsen – tørre kalkenger til rik fukteng
Øverst ved bebyggelsen mot nordvest og langs høyderyggen mot sørvest finnes tørre kalkenger, som nedover mot sjøen gradvis går over i rik fukteng. Disse går ved havstranden i nordvest videre over i store strandfuktenger som viser saltvanns- påvirkning, og går over i saltsivenger ved økende saltpåvirkning (fig. 12).
Figur 12. Tørre kalkenger fra bebyggelsen og mot nordvest (Nordpåbakken; øverst) går over i rik fukteng og havstrand (nederst).
Høydedrag hyttebebyggelse – krattområde og hytte-hager
Høydedraget med hyttebebyggelsen var i 1993 det største sammenhengende krattområdet på Stråholmen. Dette er artsrike, tørre kratt som særlig i nord-øst går over i krattskog på 5-6 meter. De åpnere hytte-hagene skapte en strukturell mosaikk mot krattet. I løpet av de siste årene er disse områdene blitt noe åpnere etter manuell rydding (fig. 13).
Figur 13. Krattområdet på høydedraget (øverst) med åpnere mosaikk-pregede arealer nær
Krattområdet nord for Sørstrand
Derimot har krattområdet nord for Sørstrand, delvis i naturreservatet, ikke blitt ryddet, men har fulgt en naturlig suksesjon (fig. 14). Området er rikt på kravfulle eng- og kratt-mosaikker som skapes av tørre mot fuktigere områder. De tørrere partiene domineres av åpen til delvis krattbevokst skogkløver-eng, mens åpen frodig mjødurtfukteng med lite kratt finnes på de fuktigste områdene. På de mellomliggende vekselfuktige arealene dominerer ulike kratt (både einer-rosekratt, slåpetornkratt og mer blandede typer med en rekke busk- og treslag) med feltsjikt av lodnestarr-/enghavre-typen.
Figur 14. Krattområder i naturreservatet (øverst) med mosaikk av åpnere tørre og fuktige enger (nederst).
I sør og øst – strandvoller og havstrand
I sør og øst finnes større åpne areal med høyvokst gras og urtevegetasjon på tidligere innmark. Nærmere sjøen i sør ligger et tørt platå med mange lave, eldre strandvoller i bølgemønster (fig. 15), hvor blodstorkenebb-tørreng og lavtvoksende, åpen krattvegetasjon (einer, slåpetorn, nyperose) er karakteristisk. Havstranden ved Sørstrand (i naturreservatet; fig 15) har en særlig godt utviklet vegetasjonssonering utenfor strandvollene, med havsivaks-, saltsiv-, saltgras- og strandstjerneenger samt øyas største takrørsump. Soneringen bestemmes av vann- vind- og bølgepåvirkning, og overgang fra finstoffrikt til grov rullestein mot sjøen. Vegetasjonen er sterkt påvirket av beite fra gås.
Figur 15. Strandvoller og havstrand i naturreservatet ved Sørstrand.
Østre øya – karrig vegetasjon m/frodige kratt og åpne beiteområder
Østre øya, halvøya i nord-øst er grunnlendt og høyereliggende (14 m.o.h.) med mye fjell i dagen og karrig vegetasjon av einer og røsslyng. På løsmassene av skjellsand i forsenkningene og lesidene er det derimot frodig krattvegetasjon med mye rogn og furu. I 1993 regnet man med at disse arealene på noen år ville vokse til krattskog.
Aktiv manuell skjøtsel med rydding og deretter beiting av villsau har likevel åpnet dette arealet (fig. 16). På et mindre areal er det plantet gran og edelgran.
Figur 16. Karrig vegetasjon på Østre øya (øverst) med frodige kratt på skjellsand i forsenkningene (midten), og åpne beiteområder (nederst).
2.4.2 Vegetasjonsutvikling siden vernetidspunktet
Vegetasjonsbildet omkring vernetidspunktet (1990) var over store deler av øya preget av gjengroing etter opphørt landbrukspåvirkning. Husdyrbeite og annen jordbruksaktivitet avtok og opphørte som næringsvei på sluttet av 50-tallet (se 2.3.2).
Etter noen år med tilsynelatende stabile åpne tidligere beiteområder, har etter hvert særlig krattvegetasjonen ekspandert fra de tidligere restområdene særlig i tilknytning til steingjerdene, og inn på tidligere dyrka mark og beiteområder. Tidligere landbruksareal ble en mosaikk av eng og krattvegetasjon særlig sør på øya. Større åpne arealer holdt stand på de tørrere og tidligere mest intensivt drevne arealene vest for bebyggelsen (i landskapsvernområdet) (fig. 8, 9, 11 og 12).
Endringer i vegetasjonen som følge av gjenopptatt skjøtsel på bakgrunn av forvaltningsplanen fra 1995 framgår av kapittel 4.1.
2.5 Sopp
Markboende sopp knyttet til ugjødslede naturbeitemarker og beslektede naturtyper (såkalt ”beitemarkssopp”) ble undersøkt i 2009 og 2010. Begge sesongene var relativt dårlige soppsesonger bl.a. pga tørke. Undersøkelsene tilsier likevel at flere delområder både innenfor og utenfor verneområdene på Stråholmen har stor verdi for denne artsgruppen (Reiso 2010). Til nå er 7 rødlistede beitemarkssopp (jfr Kålås m fl 2010) påvist på øya, og flere arealer vurderes til å ha middels til stort potensial som levested for flere krevende arter. Kart over disse framgår av figur 17. Enkelte av de avgrensede områdene er i langsom gjengroing, samtidig som overbeite kan føre til slitasje. Det anbefales beite med lavt beitetrykk (f eks høstbeite) og noe rydding av kratt for å ivareta egnede levesteder for beitemarkssopp.
Figur 17. Avgrensede områder med verdi eller potensiell verdi for beitemarkssopp pr 2010
2.6 Fauna
Det er en klar sammenheng mellom de botaniske kvalitetene på Stråholmen og områdets funksjon for fuglelivet. Det er stor variasjon i vegetasjonsstruktur og dermed ulike typer leveområder for fugl. Dette gjelder for eksempel tidligere slåttemark som holdes åpen, beitemark i ulike stadier, brakkvannsdammene og havstrendene. Naturreservatet ble opprettet primært som et viktig våtmarksområde for fugl (Fylkesmannen i Telemark 1979). Stråholmen er et viktig raste- og næringsområde for mange arter av fugl på vår- og høsttrekk, og har som sådan nasjonal verneverdi. Øya har også flere sjeldne hekkefugler. Hekkefaunaen har vært i endring som en følge av gjengroing og i den senere tid tilbakeføring til et mer åpent landskap.
Det knytter seg også sannsynligvis spesielle verneverdier til insektfaunaen på Stråholmen, men denne er foreløpig bare tilfeldig undersøkt. Det er spesielt den sørlige beliggenheten sammen med havstrendene og brakkvannsdammene som skaper spesielle habitater, hvor flere sjeldne insekter trolig forekommer. En ny art for Norge er allerede dokumentert (Ødegård 1992), samt noen andre sjeldne arter (Olsen 2007). Stråholmen har derfor trolig nasjonal verneverdi som et område med flere sjeldne insektarter.
Fugl
Fuglelivet på Stråholmen er rikt, såvel i hekkesesongen som under trekket vår og høst. Det er registrert svært mange fuglearter på øya (233 arter pr 2010, Jomfruland fuglestasjon www.jomfruland.no).
Det er gjennomført flere systematiske registreringer av hekkende spurvefugl (og enkelte andre artsgrupper) på øya, jfr Solvang (1995), Håland og Stedje (1997) og Solvang (2009). Videre foreligger et stort, upublisert materiale med tilfeldig innsamlet materiale fra Jomfruland fuglestasjon, som tidligere hadde fast tilhold også på Stråholmen. Stråholmen er en viktig hekkeplass for flere nasjonalt truede arter; de siste årene blant annet hauksanger (CR), tornskate (VU) og makrellterne (VU), og dessuten vipe, storspove, nattergal, steinskvett og stær (alle NT-arter). Flere andre uvanlige og til dels rødlistede arter har blitt påvist hekkende tidligere, blant annet sivhøne og skjeand. De mest tallrikt hekkende spurvefuglene på øya er heipiplerke, tornsanger, tornirisk og svarttrost (Solvang 2009). Stråholmen med småskjæra rundt er også hekkeplass bl.a. for en relativt stor grågåsbestand, samt bl.a. flere par tjeld, sandlo og enkelte par rødstilk. Farvannet i nærheten av Stråholmen (i nord og nordøst) er svært viktige rasteplasser for bl.a. store mengder ærfugl. Stråholmen er blant de viktigste hekkeplassene i Telemark for bl.a. sandlo, storspove, nattergal og tornirisk. Hauksanger har her en av sine to-tre relativt faste hekkeplasser i landet som helhet, ved siden av Jomfruland og Mølen.
De systematiske registreringene av hekkende spurvefugler er gjennomført både i tidlig restaureringsfase (1995-1996) samt igjen i 2007 etter flere års skjøtsel og endring av vegetasjonen på øya. Resultatene viser at grågås, vipe (har etablert seg igjen etter flere års fravær) og nattergal har gått markert fram i antall, og at hagesanger og svarttrost samt makrellterne kanskje har økt noe. Sanglerke og heipiplerke har gått markert tilbake, og rødstilk og tornirisk har kanskje gått noe tilbake. Steinvender er forsvunnet som hekkefugl i perioden, da arten sist ble påvist
hekkende på Stråholmen (og på Skagerrakkysten som helhet) i 1995. Når det gjelder hauksanger ble arten ikke observert i 2007, og heller ikke i 2008. I 2009 hekket trolig ett par ved Søndre Hue. Forrige gang arten hekket var trolig i 2006, ved Rabben på grensa mellom reservatet og landskapsvernområdet. For vurderinger av sammenhengen mellom de nevnte endringene i fuglefaunaen og gjennomførte skjøtselstiltak vises det til kapittel 4.1.
Stråholmen er et regionalt viktig rasteområde for trekkende vade- og andefugler.
Spesielt om høsten, og i noe mindre grad på våren, raster store mengder fugl i de grunne fjæreområdene med tangbelter, sand- og grusstrender, gruntvannsområder og brakkvannsdammer. De mest benyttede arealene er Vestrestrand (landskapsvernområdet) og hele naturreservatet, og dernest Nordrestrand og Rabbestranda (landskapsvernområdet). Det er ikke gjennomført systematiske registreringer av trekkende og rastende fugler, men det er samlet inn betydelige mengder upubliserte data i regi av Jomfruland fuglestasjon. Deler av dataene er tilgjengelige gjennom Artsdatabanken. Disse viser at Stråholmen har stor betydning som rasteplass for blant annet myrsnipe og en rekke andre vadefugler (bl.a.
grønnstilk), samt for flere andearter (bl.a. krikkand, stokkand og brunnakke).
Betydelige deler av de viktige rasteområdene for vadefugl og ender ble rammet av oljeutslipp fra ”Full City” på seinsommeren 2009, og høsten 2009 var det lite fugl i de aktuelle områdene. Dette kan ha sammenheng både med næringssituasjonen og med betydelig trafikk i området pga oppryddingsarbeid. Ytterligere oppryddingsarbeid er gjennomført våren 2010. Tilstanden til funksjonsområdene for fugl synes i skrivende stund noe usikker, og bør overvåkes.
Insekter
Insektfaunaen på Stråholmen er ikke systematisk undersøkt. Det foreligger sparsomme opplysninger fra en privat befaring (Ødegård 1992). Denne indikerer en del særegenheter som er knyttet til de spesielle habitatyper som finnes på øya, samt dens milde klima. De rike og mosaikkpregede strandområdene, særlig de godt utviklede tangvollene på Sør- og Veststrand, gir livsgrunnlag for mange arter av plantespisende insekter. En ny art for Norge, bladbillen Longitarsus ganglbaueri, ble her funnet på klistersvineblom, og den sjeldne billen Anthicus sellatus ble observert på sandområder i sør.
En annen habitatype av spesiell interesse er brakkvannsdammene (fig. 18) pga.
gradienter i saltinnhold. Vannkalven Coelambus parallellogrammus som er funnet tallrik her, er sjelden i Norge. Olsen (2007) fant også vannkalvene Hydroglyphus pusillus og Rhantus frontinalis og vannløperen Gherris thoracicus som alle er mindre vanlige. Av mer spesiell interesse er funn av tre individer av vannkalven Rhantus suturalis som er en rødliste-art (NT), typisk for små, grunne og brakkvannspåvirkede dammer ved kysten. Skyggebillen Crypticus quisquilius, en typisk art for litt åpne kyst-sandstrender, og strandgresshoppe Corthippus albomarginatus ble også påvist.
Det er derfor sannsynlig at Stråholmen ved mer systematiske undersøkelser vil vise seg å ha en uvanlig artsrik insektfauna.
Figur 18. Brakkvannsdammer på Sørstrand, høsten 2008.
Pattedyr
Kjente arter av pattedyr er vånd (Arvicola terrestris), brun rotte (Rattus rattus) og mink (Mustela vison). Den brune rotta var tidligere en stor plage, men ble utryddet da minken kom til øya i 1970- og 80-åra. Bestanden av mink har gjennom årene variert, og har til dels blitt systematisk bekjempet av beboerne på Stråholmen (Torstein Kiil pers. med.). Mink er en alvorlig predator på hekkende fugl, og kan endre både antall og artssammensetning av fugl gjennom sin jakt og særlig på øyer. En mink ble observert på befaring høsten 2008 (fig. 19).
Figur 19. Mink på Ståholmen, høsten 2008.
2.7 Rødlistearter
Kjente funn av rødlistearter (jfr Kålås m fl 2006) per 2010 framgår av tabell 3. Kilde:
Artsdatabanken samt Røsok og Reiso 2009.
Tabell 3. Påviste rødlistearter på Stråholmen
Gruppe Rødl. Vit. navn Norsk navn Funndato Habitat Trusler
Biller DD
Hydrogly- phus
geminus 15.07.2006
Vegetasjonsløse svabergdammer uten organisk
bunn tørrlegging
Biller NT
Rhantus
suturalis 15.07.2006
Temporære, vegetasjonsløse grunne
brakkvannsdamm er uten organisk
bunn tørrlegging
Fugler VU Anas
clypeata Skjeand ?
Våtmark/sump;
Strandeng og strandsump;
Dammer med tett, rik vegetasjon, mudderbunn,
Gjennfylling av dammer, bekkelukking og tørrlegging
Fugler VU Anas
strepera Snadderand 10.06.1983
Våtmark/sump;
strandeng og
strandsump Minsket eller opphør av beite Fugler NT Gallinula
chloropus Sivhøne 1979 Dammer, vann Gjenfylling av dammer
Fugler VU Lanius
collurio Tornskate 01.06.1995
Åpen skog;
Kulturlandskap
med trær Gjengroing, for intensiv skjøtsel Fugler NT
Larus
ridibundus Hettemåke 07.06.1978
Våtmark/sump;
dammer ?
Fugler NT
Luscinia
luscinia Nattergal 01.06.1993 Lauvskog;,
Kantkratt ?
Fugler NT Numenius
arquata Storspove 15.07.2006
Slåtteeng, Beitemark, Fukteng og grøfter; Strandeng og strandsump
Slått til feil
tidspunkt, Opphør av slått
Fugler NT Oenanthe
oenanthe Steinskvett 01.06.1995
Kulturlandskap med trær, Beitemark,
Kystlynghei Gjengroing
Fugler VU Sterna
hirundo Makrellterne 15.07.2006
Grus/steinstrand, Strandeng og strandsump, Strandberg
Støy og ferdsel (forstyrrelser i hekketid mm.)
Fugler NT Sturnus
vulgaris Stær 15.07.2006
Kulturlandskap med trær, Kultureng,
Kantkratt ?
Fugler CR
Sylvia
nisoria Hauksanger Senest 2009
Blandingskog;
Beitemark, Baserike enger og tørrbakker,
Kantkratt Liten bestand, gjengroing
Gruppe Rødl. Vit. navn Norsk navn Funndato Habitat Trusler
Fugler NT Vanellus
vanellus Vipe 15.07.2006
Slåtteeng, Beitemark, Fukteng og grøfter, Vegkant, åkerkant, Kystlynghei, Strandeng og strandsump
Slått til feil
tidspunkt, Minsket eller opphør av beite
Karplanter VU Asperugo
procumbens Gåsefot 06.07.1991 Rasmark, skrotemark
Opphørt beite, redusert slitasje, gjengroing
Karplanter NT Botrychium
lunaria Marinøkkel 24.06.1952
Åpen
kalkfuruskog,
baserike enger Opphørt beite, gjengroing
Karplanter NT Persicaria
minor Småslirekne 11.07.1907
Vannkanter langs dammer o.l med
dyretråkk Gjengroing mv
Karplanter CR Glaucium
flavum Gul horn-
valmue 11.07.1907
Grus-, stein- eller sandstrand,
driftvoll uforklarlig, tråkkslitasje
Karplanter EN Ononis
arvensis Bukkebeinurt Senest 2009
Baserike enger og tørrbakker, strandeng og
strandsump Opphør av beite, gjengroing Karplanter CR
Onopordum
acanthium Eseltistel 24.06.1952 Baserike enger og tørrbakker
Karplanter VU
Bidens
cernua Nikkebrønsle 06.08.2009
Dammer, vannkanter,
sumper Gjenfylling, drenering
Karplanter NT
Ranunculus
bulbosus Knollsoleie 24.06.1952 Baserike enger og tørrbakker
Opphør av slått eller beite, gjengroing
Karplanter EN
Rumex
maritimus Fjærehøymol 06.07.1960
Grus-, stein-, sandstrand, driftvoll,
strandberg Ukjent Karplanter EN Salsola kali Sodaurt 09.08.1992 Sandstrand,
forstrand Tråkkslitasje
Karplanter NT
Silene
noctiflora Nattsmelle 03.08.1883
Baserike enger og tørrbakker, åpne
berg Opphør av beite
eller slått Karplanter NT Silene
noctiflora Nikkesmelle Senest 2009 Baserike enger og
tørrbakker Gjengroing, for intenst bruk Karplanter NT Urtica urens Smånesle 27.06.1939 Strand, driftvoll Intensivt jordbruk
Karplanter NT Valerianella
locusta Vårsalat 17.06.1937
Åpne berg og blokker, grus-, sand-, steinstrand, strandeng,
strandsump
For intensivt jordbruk (inkl.
utnyttelse av kantsoner) Sopp NT Thuemenidium
atropurpureum
Vrangjord-
tunge 10.10.2009 Naturbeitemark,
noe kalkrik Gjengroing, gjødsling
2.8 Truede vegetasjontyper
Forekomst av truede vegetasjonstyper i verneområdene på Stråholmen jfr Fremstad og Moen 2001 framgår av tabell 4.
Tabell 4. Truede vegetasjontyper på Stråholmen med vurdering av tilstand og tiltak.
Kode Vegetasjonstype Kategori Tilstand Tiltak
F4b Urterik kant
Skogkøver utforming Sårbar Reduksjon? Beite
F5 Kantkratt Sårbar-truet Ekspansjon Rydding
F5b Kantkartt Slåpetorn-
hagtorn utforming Sårbar Ekspansjon Rydding F5d Kantkartt Einer-rose
utforming Sårbar Ekspansjon Rydding
G10 Hestehavreeng Truet Reduksjon Beite
G6 Tørr, meget baserik
eng i lavlandet Truet Reduksjon Beite
G7a Tjæeblom-eng Truet-kritisk Reduksjon Beite
G7b Dunhavreeng Truet Reduksjon Beite
H Kystlyngheivegetasjon Truet Reduksjon? Beite
U3c Selin og brakk
Forsand/panne bendel-utforming
Sårbar Naturlig Ingen
U5a Øvre salteng Saltsiv-
utforming Sårbar Naturlig Ingen
U9c Sumpstrand Myr-
utforming Sårbar Naturlig Ingen
V1 Ettårig melde-tangvoll ? Naturlig Ingen
V5a Driftinfluert grus/stein- strand Strandkvann- utforming
Sårbar Naturlig Ingen
V5b Driftinfluert grus/stein- starnd Strandkål- utforming
Sårbar Naturlig Ingen
2.9 Fremmede arter og svartelistearter
Fremmede arter og svartelistearter jfr Gederaas (2007) påvist i og utenfor verneområdene på Stråholmen framgår av tabell 5. Data er i hovedsak hentet fra Artskart. Prydvekster plantet inn i hager er ikke tatt med i oversikten.
Tabell 5. Fremmede arter/svartelistearter på Stråholmen
Norsk navn Svarteliste Funndato Funnsted
Mink HR 2009 NR + LVO + utenfor
Rynkerose HR 2010 NR + LVO + utenfor
Klistersvineblom UR 07.08.2009 NR
Apotekerkattost IV 31.08.2008 Utenfor
Berberiss IV 2010 NR+LVO
Burot IV 07.08.2009 Utenfor
Hundesennep IV 06.07.1991 ?
Piggeple IV 21.07.2009 Utenfor
Svartsøtvier IV 31.08.2009 Utenfor
Svensk asal IV 2010 NR+LVO
HR = høy risiko; UR = ukjent risiko, LR = lav risiko, IV = ikke vurdert.
3. Brukerinteresser og kulturmiljø 3.1 Arealbruk
Fritidsbebyggelse
I den gamle bebyggelsen, ispedd noen yngre bygninger (3-4) og påbygg, er det i alt 13 hus og hytter som i stor grad brukes til fritidsformål, i mange tilfeller av flere familier. I tillegg kommer flere småbygninger (fig. 2). På raryggen sydvest for den gamle bebyggelsen ligger 15 hytter (fig. 2). Totalt er det anslått at ca. 150 personer har tilhold på øya deler av året (Kiil 1992).
Jordbruket er begrenset
Etterkommerne etter de tidligere fastboende på øya dyrker noen små parseller med grønnsaker og bær til eget bruk. Bruk av tang som gjødsel er fremdeles i hevd.
Spesielt tidlig vår og høst er det ferdsel i strandsonen på leting etter rekved og annet ilanddrevet materiale. Forøvrig ble arealene ikke brukt til annet enn friluftsliv inntil i 1998. Da inngikk Stråholmen Vel en avtale om beting av villsau på øya. Siden har 50-60 vinterfora villsau hatt beite året rundt på øya (se kap. 4).
Stråholmen Vel har fått godkjent oppføring (2009/2010) av ny driftsbygning på ca.
70m2 nær østre molo. Planlagt bruk er som høylåve for overvintrende villsau (som går ute og beiter hele året på Stråholmen, men trenger tilskudd av høy i snøperioder), til oppbevaring av driftsutstyr, og som et lite informasjonssenter om sommeren.
Jakt er tradisjon
I høstmånedene har det vært tradisjon å drive jakt på grassender, hovedsakelig stokkender. Denne jakten opphørte da området ble vernet, selv om verneforskriften for landskapsvernområdet åpner for jakt i en periode på høsten (se vedlegg 2).
3.2 Friluftsliv
Stråholmen er hyppig besøkt av båtturister gjennom sommermånedene. Omfanget er ikke systematisk undersøkt. I fellesferien og helgene før og etter kan det i godværsperioder ligge 15-25 båter over natta. De dagsbesøkende utgjør et større antall. I helger med stille og varmt vær kan det fra moloen og på innsiden av Østre øya på det meste ligge 50-100 småbåter. Antall kajakkpadlere som bruker området er økende. Besøkende kan derfor på de travleste dagene trolig komme opp i et antall på 300 - 500 mennesker. Rydding og beiting på Østre øya har ført til at antall teltliggere har økt. Antall årlige overnattinger ved moloen (gjestedøgn) er ca. 400 som et gjennomsnitt for perioden 2003-2008 (T. Kiil, pers. med.).
Det er en tendens til at sesongen for båtfolket strekkes ut. Det er ikke lenger uvanlig at de første overnattinger starter i påsken og avsluttes i oktober/november.
Omfattende friluftslivsferdsel
Det skal tilrettelegges for ferdsel for alle som bruker øya. Noen av stiene er i ferd med å gro igjen dersom de ikke blir ryddet. Rydding av utvalgte stier vil medføre en kanalisering av ferdselen i verneområdene. Det må brukes bevisst for å redusere
