ETABLERING
En rapport om etablering på oppdrag av Boligutvalget, Kommunal- og regionaldepartementet
Arne Holm
Norges byggforskningsinstitutt.
Oslo Mars 2001
Forord ...4
1. Innledning. Boligetablering. ...5
1.1. Boligens som velferdsgode...5
1.2. Fordeling av bolig som et spørsmål om sosial rettferdighet...5
1.4. Etableringsbegrepet til vurdering. ...6
2. Innholdet i begrepet ”boligetablering”. ...7
2.1. Innledning. Om boligbehov og etablering...7
2.2.Boligetablering. ...9
3. Kjennetegn ved etableringsprosessen...11
3.1. Etableringens ulike faser. ...11
3.2. Flytting og etablering...12
3.3.Tidspunktet for flytting ut av foreldrehjemmet. ...16
3.4. Varigheten av de midlertidige boforholdene. ...18
3.5. Boligens standard og størrelse...19
3.6. Unges boligpreferanser...20
3.7. Eieformen på boligene i en etableringsprosess...21
3.8. Boligpriser blant førstegangsetablerende. ...24
3.9. Etablering av familie. ...25
3.10. Etablering i yrkeslivet...26
3.11. Etablering som begrep. Oppsummerende drøfting...26
4. Utviklingen innenfor boligmarkedet de siste årene...31
4.1. Problemstillinger. ...31
4.2. Prisutvikling de siste årene. ...31
4.3. Utvikling i boligpriser og rentebelastning ...32
4.4. Fordelingsvirkninger via boligmarkedet. ...38
4.5. Generelt om virkninger av boligprissvingninger...39
5. Utviklingen på boligmarkedet for utsatte grupper...41
5.1. Innledning...41
5.2. Ungdom. ...42
5.3. Funksjonshemmede. ...44
5.4. Reetablerer på boligmarkedet...45
5.5. Innvandrere...45
6. Kredittinstitusjonenes adferd...49
6.1. Metode. ...50
6.2. Utvalget banker i studien er som følger: ...50
6.3. Saksbehandling ved lånesøknader. ...51
6.3. Oppsummerende om saksbehandling ved kredittvurdering. ...53
6.4. Hvordan slår de individuelle vurderingene ut for førstegangsetablerere?...54
6.5. Lån til førstegangsetablerere. ...55
6.6.Kravene til egenkapital ved kredittvurderingen. ...55
6.7. Retningslinjer for forholdet mellom inntekt og lån. ...56
6.8. Betydningen av en eller to inntekter for lånevurderingen. ...58
6.9.Låneavslag. ...58
6.10. Ulike grupper lånsøkere...60
6.11.Førstegangsetablerere som lånesøkere. ...61
6.11. Er bankene blitt strengere de siste årene i deres vurdering av lånesøkere?...62
6.12. Sikkerhet og garantier...63
6.13. Er det så usaklig diskriminering i kredittmarkedet?...65
7. Endrede rammebetingelser for etablering...67
8. Boligpolitiske virkemidler overfor førstegangsetablerende. ...70
8.1. Oversikt over virkemidlene ...70
8.2. Boligpolitikk overfor personer i en boligetableringsfase. ...72
8.3. Hvilke grupper førstegangsetablerere skal hjelpes? ...73
8.4. Fordelingsmessige konsekvenser av en utvidet virkemiddelbruk i forhold til etablering. ...74
8.5. Praktiske implikasjoner for virkemiddelinnrettingen av å utvide etableringsbegrepet. ...75
9. Konklusjon...77
Litteraturliste ...80
Appendiks...82
Forord
I denne rapporten retter vi søkelyset på spørsmålet om etablering og utviklingen i
etableringsforholdene på 1990-tallet. særlig vekt har vi lagt på utviklingen fra 1997 og frem til årtusenskiftet.
Dette har vært en tid med store endringer i boligmarkedet og spørsmålet vi reiser i denne rapporten er hvilke konsekvenser dette får både for hva vi kan legge i begrepet om etablering og ikke minst virkemiddelinnrettingen fra det offentlige.
Sentralt i boligetablering er også kredittinstitusjonenes adferd. Og vi har i denne rapporten med resultater fra en studie gjort av kredittinstitusjonenes kredittvurdering, med særlig vekt på førstegangsetablerende.
Denne rapporten om etablering er blitt til på oppdrag fra Boligutvalget, under Kommunal- og regionaldepartementet.
Rapporten er skrevet av Arne Holm. Avsnitt 4.3. er skrevet av Rolf Barlindhaug. Dag Yttri har bistått med datainnsamling og systematisering i studien av kredittinstitusjonene.
En takk til Rolf Barlindhaug som har kommet med viktige kommentarer underveis og Lars Gulbrandsen NOVA for viktige innspill til drøftingen av etableringens ulike faser.
1. Innledning. Boligetablering.
Med de tildels omfattende ordningene som i dag finnes innenfor vår norske velferdsmodell er et mål å imøtekomme de mest grunnleggende velferdsbaserte behov for det store flertallet av befolkningen. Levestandarden har da også økt for de store lag. I Norge vil dette ha
sammenheng med mange forhold, men et stramt arbeidsmarked og et fremgangsrikt næringsliv blant annet knyttet til offshoreindustien har vært en viktig forutsetning for
velferden i Norge de siste tiårene. Å la alle få del i velferdsutviklingen har vært helt i tråd med de politiske idealer som har rådet grunnen i Norge i de siste tiårene mot år 2000. Staten har et politisk mål om å kompensere i forhold til de som har hatt mindre ressurser i denne
utviklingen. Det offentlige velferdsapparatet har blitt bygd ut til å omfatte alle. Både de aller mest vanskeligstilte og de som befinner seg i mer kortsiktige vansker.
Utviklingen av dagens velferdsstat reiser imidlertid også en rekke fordelingspolitiske spørsmål og kanskje også dilemmaer. Forskjellig former for knapphet gjør seg gjeldende og prioriteringer må gjøres.
Et område som er blitt særlig aktuelt i Norge er spørsmålet om bolig. Stadig stigende
boligpriser, og da særlig i storbyene, har aktualisert spørsmålet om bolig som et velferdsgode som, bør være tilgjengelig for alle. Nettopp denne tilgjengeligheten til gode boliger er et ikke uviktig spørsmål i dagens velferds Norge.
1.1. Boligens som velferdsgode.
En av de mest sentrale forutsetningene for både deltakelse i et selvstendig sosialt liv, et yrkesliv og for et stabilt familieliv er tilgang på et godt og ryddig boforhold. Dette blir særlig tydelig i de tilfellene en person ikke disponerer en god og selvstendig bolig. Således vil det blant annet innenfor sosialetaten være et primærmål å sikre utsatte personer en stabil
bosituasjon. Dette blir en betingelse både for at å kunne ta del i et stabilt sosialt liv, men også i mange tilfeller for å kunne delta på andre arenaer, som arbeid og fritid. Bolig som betingelse for en god levestandard og for livskvalitet er helt sentralt. Det å sikre folk en god bosetning er slått fast som politisk mål, blant annet i St.meld.nr. 76 for 1971-72, der det heter at:
”Hovedmålet må være å sørge for at enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntektene”.
Når Stortinget behandlet dette ble det gitt uttrykk for boligens særlige betydning for familiens og den enkeltes velferd og trivsel. Dermed har en også poengtert at boligen har betydning utover det som er en naturlig del av det private forbruket. Den daværende regjering mente at tilfredsstillende boligforhold må ses som en sosial rettferdighet.
1.2. Fordeling av bolig som et spørsmål om sosial rettferdighet.
Ved å definere bolig som et velferdsgode og se det som et spørsmål om sosial rettferdighet å sikre god bolig til alle bringer en også fordelingspolitiske dimensjoner inn i boligpolitikken.
Det blir både fordelingspolitisk relevant og viktig å skape en rettferdig fordeling av gode bosituasjoner i Norge i dag.
Men hvordan skjer egentlig fordelingen av boliger i dag?
Generelt er den viktigste fordelingsmekanismen i forhold til bolig knyttet til markedet,
gjennom kjøp og salg av boliger, og gjennom leiemarkedet. Som vi vil vise i denne rapporten, har prisene i eiemarkedet imidlertid blitt presset kraftig i været de siste årene, og da spesielt i sentrale, urbane strøk. Dette er ikke uten fordelingspolitiske konsekvenser det er viktig å ta på alvor, om en skal opprettholde gode boforhold som et velferdsgode for alle.
Et sentralt begrep i denne sammenhengen blir etablering. Det handler om personers evne og muligheter til å komme inn på boligmarkedet. Og i tider med stigende priser, vil et meget viktig spørsmål være: Hvilke fordelingspolitiske konsekvenser har en prisstigning for ulike grupper? I og med vi her definerer bolig inn i en velferdspolitisk sammenheng, blir dette også et spørsmål om hvilke velferdsmessige konsekvenser endringene i boligmarkedet har for den enkelte og for hele grupper.
1.4. Etableringsbegrepet til vurdering.
For å ha et begrepsapparat tilgjengelig for å drøfte eventuelle fordelingspolitiske konsekvenser av endringer i boligmarkedet vil det være svært viktig å vurdere selve
etableringsbegrepet og etableringsprosessen. Vi vil her først og fremst drøfte dette i forhold til spørsmålet om hvordan etableringsmønstret har artet seg de seneste årene. Dette er viktig for å forstå og tydeliggjøre hvilke fordelingseffekter som skapes via boligmarkedet.
I den grad etableringsmønsteret har endret seg de siste årene, som følge blant annet av endringer i etableringsbetingelsene, er det viktig å være åpne for en revurdering av
etableringsbegrepet, nettopp for å tilpasse begrepet til endringer i omgivelsene. Dette er viktig blant annet for å kunne komme uheldige fordelingsvirkninger av utviklingen i boligmarkedet i forkjøpet, ved for eksempel å tilpasse virkemiddelbruken i boligmarkedet til de boligbehov og utfordringer som faktisk eksisterer. I denne rapporten vil vi argumentere for at begrepet om boligetablering ikke eksisterer i et vakum, men der meningsinnholdet hele tiden vil måtte tolkes og relateres til den en totalsituasjon som både vil være innenfor og utenfor rekkevidden av offentlige virkemidler.
Vi vil derfor i denne rapporten først rette søkelyset på selve etableringssituasjonen og de ulike aspektene ved selve etableringsprosessen. Vi vil særlig legge vekt på en kontekstuell eller situasjonsbestemt tolkning og avgrensning av begrepet etablering, og spørre om det er skjedd endringer i etableringssituasjonen som vil kunne legitimere en endring av meningsinnholdet i begrepet etablering.
Her vil kjennetegn ved etableringsprosessen være sentralt, men også selve utviklingen i boligmarkedet med hensyn til pris og renter, og ikke minst tilgangen til kreditt. Vi vil derfor etter en drøftelse av etableringsprosessen, drøfte pris og renteutviklingen i boligmarkedet og til sist gjengi en del resultater fra en studie av kredittmarkedets funksjonsmåte i
etableringssituasjonen. Først når disse to analysene er gjennomført, vil vi i større grad kunne
si noe om hvorvidt etableringssituasjonen har endret seg, og en som følge av det, også bør vurdere å revurdere oppfatningene av begrepet etablering.
Avgrensninger i forhold til begrepet etablering er både teoretisk interessant, men har også en mer instrumentell side. Nettopp ved å gi begrepet etablering velferdsspolitisk relevans og legitimitet vil endringer i bruken av begrepet også kunne rettferdiggjøre endringer i virkemiddelbruken i forhold til boligmarkedet i neste omgang. Dette for å ha mulighet til i større grad å innrette virkemidlene slik at de til en viss grad bidrar til å bøte på eventuelle skjevheter , sosialt, geografisk, aldersmessig, med videre, som eventuelt måtte forsterkes via boligmarkedet.
Spørsmålene blir derfor:
Hva kjennetegner etableringsprosessen slik den fungere i dag?
Har det skjedd endringer i denne prosessen som skulle kunne legitimere en endring i hva vi mener med begrepet etablering?
I hvilken grad har det skjedd endringer i boligmarkedet de siste årene som er av betydning for etableringssituasjonen?
Hvordan er etableringssituasjonen for utsatte grupper som innvandrere, enslige forsørgere, reetablerere og unge?
Hvordan fungerer kredittmarkedet i en etableringssituasjon?
Er kredittmarkedet preget av rettferdige fordelinger eller skjer det en usaklig diskriminering av ulike grupper i dette markedet?
Og til slutt:
Er det totalt sett grunnlag for å si at endringene i etableringssituasjonen er så vidt endret at det bør få konsekvenser for virkemiddelbruken fra det offentliges side, blant annet for å ivareta hensynet og velferdsmålet om tilgang til gode boliger for alle?
Dette er sentrale spørsmål vi vil ta med oss videre i denne rapporten.
2. Innholdet i begrepet ”boligetablering”.
2.1. Innledning. Om boligbehov og etablering.
Det at folk etablerer seg kan ses på som ett uttrykk for befolkningens boligbehov, uavhengig av om en kjøper eller leier. Selv om etablering vanligvis avgrenses til yngre voksne, kan en som fenomen snakke om boligetablering uavhengig av alder. Befolkningens boligbehov er imidlertid et begrep det er vanskelig å identifisere og definere. Men gitt kjennskap til befolkningens størrelse og sammensetning, kan en også anta noe om behovet for boliger.
Således er kjennskap til alderssammensetningen viktig, jo flere unge voksne en befolkning har i alderen 20 til 34 år, jo større kan en anta at behovet er for tilgjengelige boliger for folk i en etableringssituasjon.
Hvordan en mer operasjonelt definerer et begrep om boligbehov, er blant annet drøftet av Gulbrandsen og Hansen (1985). Dette bygger på en forestilling om at det skal være visse normer for folks boligbehov. Disse normene for folks boligbehov kan blant annet leses ut av
de krav som stilles i lover og forskrifter til boliger og Husbankens tidligere krav. Slike krav er ikke alltid entydige og klare og kan også være omdiskutert. Men generelt vil slike normer bygge på antakelser om hvilke faktiske behov folk har i et boligperspektiv. Boligbehov indikere at menneskene har et fysisk eller psykisk behov for et sted å bo. Bolig er sentralt for folks helsemessige og sosiale velferd.
Spørsmålet om hva som er en egnet bolig for etablering er imidlertid uklart. Samlet finnes det ingen norsk bolignorm (Gulbrandsen og Hansen 1985). Allikevel stilles det i ulike lover krav til boligen, som må tolkes som normer for hva som er en egnet bolig. Folks oppfatninger av sitt eget boligbehov vil på den annen side variere. Ulike grupper etterspør bolig, ut fra sin private situasjon og ikke minst situasjonen på boligmarkedet. Preferansene til nyetablerere, som skal ut på boligmarkedet for første gang, vil imidlertid kunne avvike fra preferansene til de som allerede er inne på boligmarkedet. For denne siste gruppen vil en endring av bolig ofte heller være knyttet til endringer i størrelse og standard. Mange nyetablerere vil være tilfreds bare med å ha sitt eget. Blant annet er det å ”bo for seg selv” , den viktigste begrunnelsen for ønsket om annen bolig blant hjemme- og uteboere i alderen 20 til 24 år i de fire største byene her i landet (Gulbrandsen og Hansen 1985). Hvilken kvalitet og størrelse den første boligen vil ha, kan imidlertid variere. Likeledes hvilke forventninger den enkelte har til hvor lenge vedkommende vil bli boende. Mange unge går inn i ustabile og kortvarige leieavtaler, uten noe klart ønske om å bli boende stort lengre enn en kortere periode. Dette vil gjelde mange unge i en studiesituasjon eller for unge som forsøker å legge seg opp penger og kanskje finne frem til en stabil jobbsituasjon. I en slik situasjon vil vi ikke snakke om boligetablering, men om en mer midlertidig bosituasjon. Mange unge i en studiesituasjon har dessuten fortsatt adresse og offisiell tilhørighet i foreldrehjemmet.
Skal vi innledningsvis søke å avgrense hva som skiller disse mer midlertidige boforholdene fra etablering, kan en ta utgangspunkt i en mer tradisjonell definering av boligetablering. Da vil vi gjerne forstå etablering som det å skaffe seg en egen bolig, enten alene eller sammen med noen en ønsker å dele bolig med og hvor denne boligen må anses som varig, og ikke midlertidig. Hva som er en varig bolig kan imidlertid være noe usikkert. I deres studie fra 1985 har Gulbrandsen og Hansen brukt følgende kriterier på om responentene har klart å etablere seg i stabile, tilfredsstillende boforhold:
1. Boligen skal disponeres trygt. Hvis den leies, skal det skje på vanlig kontraktsvilkår etter normalbestemmelse i Husleieloven.
2. Boligen må være stor nok. Som minimum har de satt to rom og kjøkken eller ett rom pr.
person i husholdningen.
3. Boligen må være utstyrt med kjøkken, bad og WC.
(Gulbrandsen og Hansen 1985;32)
Som rimelige krav til en bolig for varig opphold, som Gulbrandsen og Hansen skriver i sin bok, kan en i og for seg fortsatt slutte seg til denne avgrensningen, selv om boligmarkedets evne til å innfri disse kravene bør tas hensyn til i en avgrensning av begrepet etablering.
Utfordringen i dagens situasjon ligger kanskje først og fremst i forhold til punkt 2, og spørsmålet i dagens boligmarkedet er på hvilket tidspunkt i en boligkarriere dette
størrelseskravet kan syntes realistisk. Også de andre kravene kan diskuteres i forhold til en forestilling om boligetablering. Noen boliger vil heller ikke ha eget bad eller WC, selv om det i dag er ytterst få boliger der en ikke har tilgang til dette, enten alene eller sammen med andre boenheter. Det sentrale er imidlertid ikke hvilke krav vi skal sette til en ”god” eller ”egnet”
bolig. Det sentrale er at for å kunne snakke om boligetablering må vi stille visse krav om at boligen ikke er ment å være forbigående. Hvilke krav vi må eller realistisk sett kan stille til boligens standard, er imidlertid mer omdiskutert. Kan vi i det hele tatt stille krav til boligen i denne sammenhengen?
Dette vil vi drøfte videre i de neste avsnittene.
2.2.Boligetablering.
Å stille krav til boligen for å snakke om etablering handler om å sette visse krav til boligen og boforholdet for at vi skal anse det som en fullverdig bolig og hva som er et fullverdig
boforhold. Men hva som er en fullverdig bolig og hva som er et fullverdig boforhold er både sosialt og normativt bestemt og med det ikke uavhengig av tid og sted og hvilke personer vi snakker om. Og situasjonen på boligmarkedet er en viktig faktor her. Endres betingelsene for å etablere seg fullstendig, må en også trekke andre grenser for hva det er å etablere seg på boligmarkedet. Definisjonen i avsnittet ovenfor er trukket opp i et marked forskjellig fra det vi opplever i dag.
I neste kapittel skal vi drøfte ulike kjennetegn ved både boligen og bosituasjonen i en
etableringssituasjon. Spørsmålet er både hvordan unge i en etableringssituasjon bor, men også hvordan de ønsker å bo? Og til slutt; hva kjennetegner egentlig etablering? Hva kan vi legge i dette begrepet som i tilstrekkelig grad dekker den alminnelige oppfatningen av etablering?
Men før vi kommer inn på disse mer spesifikke drøftingene av etableringssituasjonen for unge på boligmarkedet, vil vi her i dette kapittelet mer generelt knytte noen kommentarer til
etableringsbegrepet.
Tradisjonelt har en i boligforskningen, og da for eksempel med referanse til Gulbrandsen og Hansen 1985 og Øistensen 1998, benyttet et begrep om etablering til stifting av langvarige boforhold, og da i betydningen kjøp og eie av bolig. I dette ligger det at en person først regnes som etablert på boligmarkedet når hun eller han har fått kjøpt en bolig og at boforholdet må antas å skulle være av noe langvarig karakter. I tillegg har en også (jamfør Gulbrandsen og Hansen 1985) lagt visse standardmessige forventninger inn i begrepet. Det var ikke kjøp av en hvilken som helst bolig som skulle regnes som egnet til etablering. En viss standard måtte til.
Spørsmålet her er: Hvor egnet er en slik avgrensning og definisjon i dag? Vil en slik avgrensning av begrepet etablering være i samsvar med hvordan unge på boligmarkedet oppfatter sin boligsituasjon og boligkarriere? Og sist men ikke minst: Er en slik avgrensning av begrepet etablering i stand til å fange opp viktige hensyn i forhold til
etableringssituasjonen som blant annet vil være viktig når staten og kommunen vil utvikle og regelfeste sine tiltak overfor unge som skal ut på boligmarkedet for første gang?
Siden det kanskje mest uttalte kriteriet for etablering er knyttet til eieformen er det naturlig å først spørre i hvilken grad dette er et nødvendig kriterium for etablering? Bruken av
eiekriteriet i forhold til begrepet etablering kan vanskelig skilles fra kriteriet om stabilitet, eller for å si det annerledes, for at en tradisjonelt skal kunne snakke om at en etablering har funnet sted må boforholdet også ha en viss grad av stabilitet og langsiktighet ved seg. Og eieformen kan kanskje ses på som en forutsetning for dette.
Men i mange situasjoner og for mange er ikke eieformet like godt egnet. Det skyldes
forholdet mellom boligpriser og inntekter, at det rett og slett er for dyrt å kjøpe. Eller det kan være forhold knyttet til selve bosetningsmønsteret hos den enkelte som gjør eieformen uegnet.
Dette kan for eksempel gjelde i de tilfellene en har å gjøre med folk som flytter ofte i forbindelse med jobb.
I et marked preget av høye priser vil en kanskje forvente at mange potensielle kjøpergrupper vil avstå fra å kjøpe nettopp fordi inngangsbilletten er høy. Dette kan en anta særlig vil gjelde for førstegangsetablerende. Alternativt kan en tenke seg at i tider med høye priser vil
leieprisene også øke, noe som til syvende og sist kan gjøre det enda mer lønnsomt å kjøpe bolig. I det som følger vil vi forfølge dette å se på eieformer blant unge og
førstegangsetablerende.
Når det gjelder spørsmålet om eieformen i større grad varsler om langsiktighet og stabilitet er dette også et empirisk spørsmål. På den ene siden vil det naturlig nok være langt flere
kostnader og også tidsbruk knyttet til det å etablere et eieforhold. Dette skulle i og for seg kunne antas å resultere i lengre boforhold enn leieforhold. Dette forsterkes av det faktum at når skal en skifte eieforhold, vil dette i de fleste tilfellene igjen være forbundet med både tidsbruk og kostnader i form av gebyrer og annet. Dette i seg selv skulle kunne resultere i flere langvarige og stabile boforhold blant de som eier. En annen ting som også er relevant er jo at i de tilfellene en velger å etablere seg ved å kjøpe en bolig, er det rimelig å anta at det ligger nøye overveielser til grunn for valget og at en ikke planlegger å endre på sitt valg med det første. Alt dette tilsier at eieformen er både langsiktig og stabil.
Men er eieformen nødvendigvis så mye mer stabil og langsiktig enn leieformen?
Her må en være klar over at premissene for et leieforhold kan være ulike. I noen tilfeller er et leieforhold motivert av kortsiktige hensyn. En ungdom ønsker å flytte for seg selv for første gang, men pengene er knappe. En ung student skal studere, en person skal arbeid kortvarig et sted, en nyseparert trenger et sted å bo til oppgjør og saker er falt litt på plass. Alt dette tilsier at kortsiktige leieforhold er en velegnet løsning. En er i en brytningstid og har behov for et midlertidig sted å være. Leie synes som en fornuftig ting for mange. I disse situasjonene kan etableringsbegrepet for mange synes noe fjernt. Mange av disse er usikre på hvor de skal og hva de vil, og husværene vil holde varierende standard.
Annerledes er det med de som velger leieformen som et alternativ til eieformen, enten som et frivillig valg eller som et nødvendig valg som følge av ytre forhold som for eksempel
markedspriser. For mange i slike situasjoner vil nok leieformen kunne ha preg av vel så mye stabilitet som i tilfelle med eieformen. Leieboligen som førstegangsbolig kan med andre ord i mange tilfeller være like langsiktig og veloverveid som boform som den første eide boligen.
Et annet spørsmål som kan knyttes til begrepet etablering er om og eventuelle hvilke krav vi kan sette til boligens standard og størrelse for å kunne snakke om etablering. Igjen syntes det rimelig å sette kravet inn i en kontekstuell ramme, basert på markedsforhold, husstandens størrelse, beliggenhet med videre. Med endringene i boligmarkedet de siste årene, med stadig høyere priser, kan det antas at folk som skal inn på markedet må tilpasse sine forventninger til de rådende markedsbetingelsene. Pris, størrelse og beliggenhet legger sine klare føringer på enkeltpersoners handlingsvalg på boligmarkedet. Hvordan den enkelte velger å bo blir et spørsmål om valg innenfor gitte handlingsmuligheter. I neste kapittel vil vi drøfte videre unge
boligsøkendes preferanser. Her vil vi nøye oss med å sette opp noen antakelser og spørsmål som går i retning av at mange unge i dag, med dagens urbane verdier og vekt på utdanning med videre, vil søke mot sentrum og de sentrale områdene og dermed inn til et presset boligmarkedet, fremfor å søke ut i periferien og til de rimeligere boligene. Valget for mange vil være; rimelig og større bolig, kanskje selveid, i utkanten eller dyr, mindre og kanskje til leie i sentrum. Hvordan unge velger og hvordan skal vi relatere dette til etableringsbegrepet er spørsmål vi kommer tilbake til nedenfor.
I denne diskusjonen kommer også et begrep om boligens standard inn. Hvilke krav er det rimelig å sette til boligens standard for å snakke om etablering? Også her vil vi måtte tenke om begrepet i en kontekstuell sammenheng. Høyre priser påvirker folks boligvalg, og igjen forventninger om standard. Også standard vil vi her anta vil variere med beliggenhet. Men igjen er dette et spørsmål om valg.
Før vi tar drøfter disse ulike spørsmålene empirisk, vil vi se litt på etablering i forhold til ulike faser.
3. Kjennetegn ved etableringsprosessen.
3.1. Etableringens ulike faser.
Med utgangspunkt i særlig ungdoms etablering på boligmarkedet, kan boligetablering ses på som en prosess. Vi kan snakke om en prosess frem mot en stabil bosituasjon og denne prosessen kan vi dele opp i ulike etableringsfaser, der det å flytte fra foreldrehjemmet
vanligvis kan anses som den første fasen. Det vil være mer blant unntakene at ungdom flytter rett fra foreldrehjemmet og til egen, varig bolig. Det kan derfor være hensiktsmessig å
definere etablering som en prosess, med flere faser eller trinn, med utflyttingen som skjer fra foreldrehjemmet og anskaffelse av mer varig bolig som ytterpunktene.
Mellom disse to ytterpunktene kan en tenke seg mange ulike boligkarrierer. Det mest vanlige er å ha et eller flere midlertidige boforhold bak seg i mellomtiden. Omfanget og varigheten og ikke minst arten av disse midlertidige boforhold vil avhenge av mange forhold.
Det er rimelig å anta at mange av de som flytter ut av foreldrehjemmet i første omgang gjør dette for å videreføre skolegang. Tilgangen på skoler vil variere fra sted til sted men også i våre større byer der skoletilbudet er størst kan vi anta at mange unge flytter ut fra
foreldrehjemmet når de skal begynne på høyere utdanninger. Dermed er vi inne på en annen mulig grunn til at mange unge flytter ut av foreldrehjemmet, nemlig sosiale og mer
velferdsmessige grunner.
Varigheten på slike midlertidige boforhold vil variere. Varigheten kan blant annet antas å henge sammen med boligbehovet som skal dekkes og den situasjonen den enkelte er i. For studenter vil slike midlertidige boforhold kunne strekke seg over lang tid, ofte den tiden utdanningen tar. Også for andre vil det midlertidige boforholdet strekke seg over mange år, avhengig av forhold som pris på leie kontra eie, inntekt også videre.
Mens vi kan regne flytting fra foreldrehjemmet som den første fasen i en prosess frem mot stabil etablering, vil slike formålsbestemte midlertidige boforhold kunne utgjøre en slags mellomfase. Lengde, sted og tid vil blant annet bestemmes ut fra formål som utdanning og midlertidig jobb. En slik mellomfase, mellom flytting fra foreldrehjemmet og stabile langsiktige boforhold, vil både kunne bestå av et boforhold, eller flere. Det sentrale i en slik mellomfase er ikke antallet bosetninger, men at de alle er ment å være midlertidig og i hovedsak bestemt av tidsbegrensede forhold. Dette vil også prege boforholdet. Ofte vil den unge i et slikt midlertidig boforhold stille mindre krav til standard og størrelse enn i den grad boforholdet er beregnet å vare over lengre tid.
Den siste fasen i en etableringsprosess vil være innflytting i stabile lengre boforhold. Denne vil være kjennetegnet av en forventning fra etablereren om at boforholdet skal vare over lengre tid og slik preges av stabilitet.
Disse fasene vil i mange tilfelle gli over i hverandre og kunne være vanskelig å skille. Et annet spørsmål er når et boforhold over fra å være midlertidig til å bli etablering? Er dette kjennetegnet ved boligens eieform, standard eller størrelse, psykiske forventninger hos den boligetablerende eller hva er kriteriene? Dette er et av temaene i det som følger, der vi vil drøfte ulike trekk ved denne prosessen.
3.2. Flytting og etablering.
Flytting og livsfaser
Før vi går inn på ulike kjennetegn ved de ulike etableringsfasene skal vi her se begrepet om etablering i sammenheng med et begrep om flytting. Å etablere seg vil i realiteten handle om flytting og sammenhengen mellom flytting og motiver og permanens knyttet til flyttingen. Og flytteaktiviteter henger i mange tilfeller nøye sammen med livsfaser. Ulike livfaser stiller ulike krav til bosituasjon og gir ulike boligbehov.
I studier av flytting med utgangspunkt i demografiske kjennetegn, er det ofte flyttebevegelser i alderen 15 til 35 års alderen som er sentralt. Innenfor dette spennet skjer i de fleste tilfellene flyttingen fra foreldrehjemmet, ungdomsfasen med midlertidige flyttinger i tilknytning til studier og så etter hvert flyttinger i tilknytning til etablering på arbeidsmarkedet og familieetablering. Hovedtyngden av flyttinger både over kommunegrenser og innenfor regioner skjer i denne tiden (Juvkam og Sørlig 2000). Informasjon om bosituasjonen knyttet til inngangen av denne perioden og ved utgangen vil fange opp noe av kontrastene og den utvikling som skjer i forhold til bolig i denne fasen av livet.
Ser vi geografisk på flytting som fenomen er det i dag nettogevinster for samtlige av de fire store byene her i landet, med den største gevinsten oppnådd ved 29-års alderen (Holm og Juvkam 2001). Av de som vokser opp i en storbyregion vil 85 prosent bli boende eller flytte tilbake til oppvekstregionen. Fra 29 år og frem til 35 år er videreflyttingene større enn nyinnflyttingene, slik at veksten kulminerer. Kun Stavangerregionen unngår den lille reduksjonen i flyttegevinst gjennom etableringsfasen (Juvkam og Sørlie 2000).
Generelt er det slik at det er byene som i storbyregionene får mest av befolkningsveksten gjennom ungdomsfasene, mens det mot etableringsfasene skjer en markert utjevning mellom
by og land. Alle byene unntatt Stavanger får redusert flyttegevinst utover i trettiårene, og alle omland får styrket sin flyttebalanse.
Samtlige av våre storbyer har fått økt flyttegevinst, og alle omlandene en redusert gevinst eller økt tap gjennom ungdoms- og utdanningsfasen de seneste årene (årskull født 1966-68
sammenlignet med årskull født 1960-62). For alle byene representerer dette en potensiell økning i flyttebalansen til fordel for omlandene på bekostning av byene gjennom
etableringsfasen i årene som kommer. Grunnen er det andre hovedtrekket; flytteprosessene gir omlandet gevinst og byen lekkasje gjennom etableringsfasen i 30-årene (Juvkam og Sørlie 2000).
Når det kommer en større bølge ungdomsflyttere inn til byene, representerer denne bølgen imidlertid et potensiale for økning i bølgen i retning omlandet i neste periode. Tendensen til at omlandet får en sterkere vekst i familiegruppene mot slutten av 1990-tallet er dermed både naturlig og forklarlig. Et slikt omslag kan en vente når en i situasjoner som den vi har sett der flyttestrømmen av ungdom har tiltatt for kull født utover på 1960-tallet og inn på 1970-tallet.
Det kan riktignok også skje endringer i familiefasene også som gjør at tilbakefasingen uteblir, men det er mindre sannsynlig. I denne sammenhengen ligger det et paradoks: Reduseres tilbake- og videreflyttingene fra storbyene til omlandet gjennom familiefasene, vil de årlige flyttetallene endre seg lite framover. Hvis det derimot ikke skjer endringer i flytteadferden gjennom denne fasen, ligger det an til økte bølgeutslag, eller altså med større flyttegevinster for omlandet og større lekkasje i byene (Juvkam og Sørlie 2000).
Årsaksmekanismer til grunn for flytting og befolkningens boligbehov.
Flytting henger sammen med mange forhold. Som selve mekanikken eller drivkreftene i etableringsprosessen vil motivene til grunn for flytting også være relevante som motivasjon og forklaringer til grunn for etableringsprosessen.
Et godt arbeidsmarked og stor søkning til utdanningsinstitusjonene vil motivere til økt flytting og da særlig i retning av storbysentraene. Dette gir et press på boligmarkedet i byområdene som kan være med å presse prisene. I tillegg kommer demografiske endringer som flere enpersonshusholdninger og senere familieetablering (Andersen 2001, kommer ). Alt dette er sentrale dimensjoner i befolkningens boligbehov, og vil i sum være med å påvirke
etterspørselen etter boliger. Leieboliger vil også for mange være å foretrekke i en slik situasjon.
Enkeltindividets flytteprofil vil bli utformet i et samspill med den enkeltes andre karrierer (Andersen 2001, kommer). Sentrale karrierer for personer i alderen 16 til 35 år vil være skole og utdanningskarriere, yrkeskarriere og familiekarriere. Innslaget og innholdet av de ulike karriereveiene vil avhenge av situasjonen, men i en eller annen grad vil den enkeltes flyttepreferanser og flytteprofil være betinget av disse ulike karriereveiene.
I denne sammenhengen er det heller ikke uinteressant hva som påvirker den enkeltes skole og utdanningsvalg, den enkeltes yrkesvalg og ikke minst familiekarriere. Og her gjør et vell av interessante og viktige sammenhenger seg gjeldende som altså via sin effekt på karrierevalg, påvirker boligpreferanser og igjen etableringsmønsteret.
Utdannings og yrkesvalg er i så måte blant annet påvirket av oppvekstmiljø og foreldres og de nære omgivelsenes valg og posisjon. Også geografi vil være en del av det sosiale miljøets betydning for utdannings og yrkesvalg. Unge velger ofte ut fra foreldrenes handlingsvalg og posisjoner (Hernes og Knutsen 1976, Holm 2000), noe som betyr at sosiale handlingsvalg har en tendens til å reprodusere seg selv.
Familiemønstre vil også kunne påvirkes av det sosiale miljøet den enkelte vokser opp i. Selv om det både for utdannings og yrkesvalg og ikke minst i forhold til familiestrukturer ser ut til å være en sterk tendens til endring og oppmykning av gamle handlingsmønstre. Unge
etablerer seg for eksempel i parforhold stadig senere. Nye samlivsformer, med samboerskap og partnerskap, som de viktigste, er i stadig vekst.
I en slik kontekst vil boligvalg og flytting være motivert ut fra fire hovedgrunner:
- Flytting hjemmefra.
- Nytt arbeids- og utdanningsforhold.
- Endring i familieforhold.
- Ønske om en annen eller bedre bolig eller bedre boligmiljø.
Alle disse flyttemotivene vil være uttrykk for ulike boligbehov. I den første situasjonen, der flytting hjemmefra er det viktigste, vil kravene til boligen antas å være mer beskjedne. Det er ikke boligen i seg slev som er det viktige, men selve handlingen; det å flytte fra
foreldrehjememt.
Forhold som eieform, standard og størrelse antas å være av mindre betydning, og det er rimelig å anta at den enkelte i de fleste tilfellene her velger å leie midlertidig og da en bolig først og fremst valgt ut fra hensynet til pris og beliggenhet, og ikke standard.
Når nytt arbeids eller utdanningsforhold skal etableres vil kravene til bolig også kunne være relativt edrulige, i alle fall i tilfelle med utdanning. Det viktige er igjen ikke boligen og dens beskaffenhet, men det å starte eller fortsette en utdanning. Rimelige utleieboliger valgt ut fra hensynet til pris og beliggenhet antas å være mer fremtredene enn eieboliger og krav til standard og størrelse.
Ved arbeidsforhold som motiv for flyttingen vil kravene til boligen avhenge av situasjonen rundt selve yrkesvalget. Er det snakk om bytte av jobb, kan det i mange tilfeller også være rimelig å anta at mange stiller krav til boligen, i allefall at den skal være bedre enn den forrige. For de som er i sin første jobb er det rimelig å anta at dette vil være noe mindre fremtredende og det er selve valget av arbeidssted som er det viktige. Alt etter som hva som er situasjonen kan en anta at folk i sin første jobb i større grad vil være fornøyd med å leie enn å eie, enn de som er i en situasjon med bytte av arbeid.
Ved endringer i familieforhold er det rimelig at også boligbehovene endrer seg. Ved familieøkning, enten ved etablering av par eller barn vil en anta at boligbehovene endres i retning av større bolig. Enpersonshusholdninger kan antas å være mer tilbøyelig til å bo i mindre boliger enn flerpersonshusholdninger. Således vil det også være rimelig av ved familieoppløsning vil boligbehovet endres i retning av mindre bolig.
Ved endringer i familieforhold er det rimelig å anta boligens standard i tillegg til størrelse vil være relevant. Vi nærmer hos her en fase hvor vi mer kan snakke om permanent bosetning og etablering enn i boligsituasjoner preget av sterkere innslag av kortsiktighet.
I tilfellene hvor flyttingen motiveres av hensynet til bedre bolig, vil mange allerede befinne seg i en situasjon vi vil kalle etablert. Mange innenfor stabile familiesituasjoner, i langsiktige arbeidsforhold og ferdige med sin utdanning, vil i sterkere grad ha økonomisk overskudd til å ville forfølge en mer preferansemotivert flytting, som Andersen kaller det (2001, kommer).
Dette er flytting motivert ut fra ønske om å realisere en ønsket bosituasjon med blant annet standard og størrelse som viktige elementer.
De ulike forholdene og situasjonene som både motiverer flytting og beskriver folks karrierer, og da særlig i alderen 16 til 35 år, antyder at etablering må forstås som en prosess der den enkelte beveger seg i retning av stadig sterkere grad av etablering. I denne prosessen vil selve flyttingen stå sentralt og tidspunktene for denne. Vi vil derfor før vi går inn på tidspunktene for flytting fra foreldrehjemmet, se litt på noen tall for flyttehyppighet blant ulike
alderskategorier.
Flyttehyppighet etter alder.
Generelt er det først og fremst personer under 40 år som flytter hyppigst (Andersen 2001, kommer). I aldersgruppen 20 til 29 år skifter om lag en av tre bolig i løpet av ett år. For de over 40 år er andelen sunket til under 10 prosent.
Flyttetilbøyeligheten er størst i alderen 18 til 23 år. Da skifter rundt 45 prosent hvert år. Dette kommer frem i en panelundersøkelse fra årene 1997 og 1998 (Andersen 2001, kommer). Frem mot 30 års alderen flytter mellom en tredjedel og en fjerdedel hvert år. Frem mot slutten av 30-årene avtar så flyttehyppigheten jevnt til i underkant av 10 prosent.
Flyttehyppighet er relevant i forhold til etablering på flere måter.
For det første gir flyttehyppigheten et uttrykk for befolkningsforskyvningene både innad i kommuner og også mellom kommuner og regioner. Flyttemønsteret vil ha sammenheng med flyttingens formål. Og flytting på grunn av arbeid og utdanning vil for eksempel oftere
resultere i skifte av kommune. I panelundersøkelsen fra 1997-98 flyttet 36 prosent til en annen kommune. Blant yngre enslige flyttet nesten halvparten til en annen kommune, samtidig som det blant par med barn var vel en femtedel som flyttet over kommunegrensene (Andersen 2001, kommer).
Slike demografiske endringer gir også uttrykk for boligbehovet og således også
etableringsproblemet. I kombinasjon med data som antallet unge i alderen 16 til 39 år, antallet enpersonshusholdninger og flyttingens geografiske profil med videre, vil flytteaktivitetene være en indikator på hvilket press en kan oppleve på boligmarkedet i ulike deler av landet.
Slike demografiske endringer er en viktig faktor i utviklingen av boligbehovet. Økning i folketallet, men kanskje særlig nedgangen i gjennomsnittlig husholdningsstørrelse (Andersen 2001, kommer) som innebærer en sterkere økning i antallet husholdninger enn i folketallet, innebærer økt boligbehov.
Samtidig som folketallet fra 1990 til 1998 økte med vel 5 prosent, var økningen i antallet husholdninger det dobbelte. Det var en særlig sterk økning i antallet husholdninger med hovedinntektstaker i alderen 25 til 34 år (Andersen 2001, kommer). I tall var det en økning i antallet husholdninger med hovedinntektstaker i alderen 25 til 34 år fra 357 000 i 1990 til 429
000 i 1996. Deretter falt det noe til 418 000 i 1998. Økningen var med andre ord på 17 prosent fra 1990 til 1998.
Det er særlig antallet yngre som har betydning for unges etableringsforhold på boligmarkedet.
Et økende antall unge vil gjøre det vanskeligere å etablere seg, særlig gitt unges preferanser for å bo sentralt. Mange unge retter seg også inn mot en mer begrenset del av boligmarkedet, nemlig utleiemarkedet.
I sin studie viser Andersen (2001, kommer) at utviklingen av antallet unge i ulike
alderskategorier varierer. Antallet unge voksne i alderen 20 til 29 år har vært stabilt gjennom første del av 1990-tallet, frem til 1996, for siden å avta noe. I 1996 var det således 660 110 personer i alderen 20 til 29 år her i landet, mens det i 1999 var 623 619. I aldersgruppen 30 til 39 år er tendensen omvendt. Der har det vært en økning gjennom hele 1990 tallet, fra 624 755 i 1991 til 669 181 i 1999.
Ser vi på de aller yngste som er mulige boligsøkere, i alderen 16 til 19 år, har antallet også her sunket noe gjennom 1990-tallet. Fra 662 465 i 1991 sank andelen i denne kategorien til 623 619 i 1999. Dette betyr at gjennomsnittsalderen blant de mulige nyetablererne har økt. Det er færre i alderen 16 til 19 år og i alderen 20 til 29 år, mens det er flere i alderen 30 til 39 år.
3.3.Tidspunktet for flytting ut av foreldrehjemmet.
På mange måter er flytting ut av foreldrehjemmet første steget frem mot selvstendig
etablering. Noen flytter tidlig ut fra foreldrehjemmet. Dette vil kunne ha mange årsaker. En viktig grunn kan rett og slett være nærhet til skole og utdanningsinstitusjoner. I våre mest spredtbygde strøk vil barna allerede når de skal begynne på videregående skole måtte forlate foreldrehjemmet og flytte mer permanent på hybel. Dette vil for mange være det første tidlige trinnet på veien mot etablering. At barn under denne alderen også vil måtte flytte på internat for å gå i grunnskolen vil vi ikke regne som utflytting fra foreldrehjemmet.
Av tabell 1 går det fram hvor mange som bor hjemme i ulike alderskategorier. Tabellen viser disposisjonsform til bolig etter alder i 1997.
Tabell 1. Disposisjonsform til bolig etter alder i 1997. Andelsviser fordelinger.
20 til 24 år 25 til 29 år 30 til 34 år
Bor fortsatt hjemme 21 4 2
Leieboer 53 38 25
Eier 26 58 74
N 235 352 309
Kilde: Gulbrandsen upublisert materiale 2001.
Som denne tabellen viser var det i 1997 21 prosent av de i alderskategorien 20 til 24 år som fortsatt bodde hjemme. Denne andelen sank dramatisk til de mellom 25 og 29 år, hvor andelen er på 4 prosent. Leieboerandelen er også dramatisk synkende etter alder, fra 53 prosent for de mellom 20 og 24 år til 38 prosent for de mellom 25 og 29 år til 25 for de mellom 30 og 34 år.
Hvis vi sammenlikner dette med tall for 1994 viser det seg at utviklingen ikke har endret seg nevneverdig i løpet av disse årene. Dette kommer frem ved en sammenlikning med tabell 2, som gjengir disposisjonsform til bolig etter alder for 1994.
Tabell 2. Disposisjonsform til bolig etter alder i 1994. Andelsvise fordelinger.
20 til 24 år 25 til 29 år
Bor fortsatt hjemme 29 4
Leieboer 51 44
Andelseier i borettslag 7 13
Eier 13 39
N 175 225
Kilde: Gulbrandsen 1995.
Tabellen skiller riktignok mellom andelseier og eier, og det er heller ikke med tall for de mellom 30 0g 34 år, men det til side viser det seg at andelen som fortsatt bor hjemme har sunket for de i kategorien 20 til 24 år. I 1994 bodde 29 prosent av disse hjemme, i 1997 er andelen 21 prosent. Også blant de mellom 25 og 29 år har andelen som fortsatt bor hjemme avtatt i tidsrommet.
Interessant er det også å merke seg at eierandelen har tiltatt lite, fra 20 prosent, inkludert andelseiere, i 1994 for de mellom 20 og 24 år, til 21 prosent i 1997. For de mellom 25 og 29 år har det vært en noe større endring, fra 52 prosent i 1994 til 58 i 1997.
Hva som er mekanismene bak denne utviklingen er vanskelig å mene noe sikkert om. Hele perioden har vært preget av prisstigning på eierboliger. Økte boligpriser skulle tradisjonelt ha antatt å ha redusert utleietilbudet, i det flere ønsker å selge ubenyttede boliger. Dette skulle en forvente hadde bremset utflyttingen fra foreldrehjemmet.
I en artikkel i BO( Gulbrandsen 1994) retter Gulbrandsen oppmerksomheten mot
ungdommens adferd og muligheter på boligmarkedet. Artikkelen påviser utleiemarkedets økte betydning for de unges boligetablering. Gulbrandsen finner at økte priser vil redusere
innslaget av tungt omsettelige boliger samtidig som økende priser vil dempe behovet for utleiearrangementer som kan sikre skattefradrag ved tap på boligsalg. Økte boligpriser vil derfor tendere mot å redusere tilbudet av utleieboliger (Gulbrandsen 1994).
I en artikkel fra BO 1995 finner imidlertid Gulbrandsen (Gulbrandsen 1995) at unges flytting fra barndomshjemmet har vært relativt upåvirket av boligmarkedets skiftende konjunkturer.
Fra 1985 til 1991 var det i aldersgruppen 20 til 29 år en ganske stabil prosentandel som bodde sammen med foreldrene. Siden har imidlertid ungdom først i tyve-årene vist en økende tendens til å flytte hjemmefra. Dette kommer også til uttrykk i tabellene ovenfor.
Spørsmålet vi ikke kan svare på ut fra disse dataene er i hvilken grad de enorme økningene vi har i boligprisene de siste årene har reversert denne utviklingen? Er unge voksne nå i større grad tilbøyelig til å bo lengre hjemme i foreldrehjemmet eller eventuelt å leie sammenliknet med hva som var utviklingen for få år siden?
En annen ting er i hvilken grad vi her har å gjøre med en by-land dimensjon. Tallene i de refererte studiene er samlet inn generelt. Men spørsmålet er, i den grad vi hadde skilt mellom pressområder som for eksempel Oslo, og mindre plasser, i hvilken grad vil det være
forskjeller i unges boligstrategier? Dette skal vi komme litt tilbake til senere i forbindelse med vurderingen av kredittinstitusjonenes kredittvurdering av nye lånsøkere.
3.4. Varigheten av de midlertidige boforholdene.
Det første vi må drøfte i forhold til de midlertidige boformene er spørsmålet om hva som skiller midlertidige boformene fra de mer permanente og langvarige boformene. Hva er et midlertidig boforhold og hva er etablering og når går et boforhold over fra å være midlertidig til å bli så langvarig og permanent at en kan snakke om etablering?
Her står en i fare for å stille flere spørsmål enn det er mulig å gi svar. Vi vil derfor forsøke å avgrense oss til å stille spørsmålet om dette bare er et spørsmål om eieform eller om det også er et spørsmål om varighet? I dette avsnittet vil vi begynne med spørsmålet om varighet og med utgangspunkt i etablering som en prosess vil selve begynnelsen på prosessen være tidspunktet for flytting fra foreldrehjemmet. Som vi drøftet ovenfor vil dette variere en del, selv om de fleste flytter hjemmefra før de har fylt 25 år.
Noen går også rett fra foreldrehjemmet og over i til mer varige boforhold. Andre bor midlertidig hele livet. Dette siste kan være frivillig av ulike grunner eller det kan være et resultat av ytre omstendigheter en ikke har kontrollen over.
Det er mange forhold som påvirker de ulike etableringsfasenes varighet. Kanskje kan det være oppklarende å skille mellom tvungen flytting og frivillig flytting. Tvungen flytting har vi når en person må flytte fra en bolig til en annen på grunn av private forhold som skilsmisse, økonomiske problemer, endring i arbeidsplass eller annet, eller på grunn av ikke-private forhold som for eksempel sanering og ekspropriasjon til ulike formål. Frivillig flytting er knyttet til blant annet forhold som ønske om skifte i bostandard eller liknende.
Dette generelle skillet vil også kunne bidra til å belyse hvorfor noen går inn i mer varige boforhold, etter en kortere eller lengre periode i en midlertidig bolig. I de fleste tilfellene vil vi her ha å gjøre med frivillig flytting eller etablering. Dette vil ofte gå sammen med en bedring i mulighetene for å nå en mer permanent bolig. Den enkelte får bedret evnen enten ved skifte i arbeid, eller ved å avslutte sin utdannelse, ved endringer i sivilstatus eller ved inngåelse av samboerforhold eller annet. Som vi vil drøfte mer inngående senere i rapporten, vil nettopp evnen til å etablere seg antas å være en viktig faktor som påvirker den midlertidige bosetningens varighet.
Spørsmålene en må stille seg da er:
- Er varigheten ved et boforhold relevant for å snakke om at en etablering har skjedd?
Og i så fall:
- Er det mulighet å definere varigheten av et boforhold for å kunne snakke om at en etablering har skjedd?
- Hvor lang varighet snakker vi i så fall om?
- I hvilken grad er denne perioden blitt lengre over tid, og da spesielt på slutten av 1990- tallet
- For hvem er den midlertidige bosituasjonen blitt lengre?
Og ikke minst:
- Hvor mye lengre har denne midlertidige bosituasjonen blitt for ulike grupper?
Generelt kan en anta at med stigende boligpriser, med stadig flere under lengre utdanning og økende tendenser til familieoppløsning, vil denne midlertidige bosituasjonen både bli lengre og også i sterkere grad bre om seg og gjelde flere enn tidligere.
Disse antakelsene bærer i retning av ulike antakelser:
- For det første kan en anta at unge i en utdanningssituasjon samt som bor eller eventuelt tar utdanning i regioner som opplever et press på boligmarkedet, har en lengre midlertidig bosituasjon enn deres jevnaldrende i en arbeidssituasjon og som bor i regioner med lite press på boligmarkedet.
- For det andre kan en anta at den økende andelen separerte/skilte bidrar til at også flere personer utover den tradisjonelle utdanningsfasen/førstegangsetableringsfasen også bidrar til at stadig flere vil befinne seg i en midlertidig bosituasjon. Dette kan en anta særlig vil gjelde for menn, som kanskje i alt overveiende grad vil være de som flytter ut av
familiehjemmet i tilfeller med separasjon. Og som, i mange tilfeller vil ha forsørgerbyrde for barn som blir boende hos moren.
3.5. Boligens standard og størrelse.
Ønsket om å etablere seg har i de fleste tilfellene bakgrunn i ønsker om å bedre sin personlige boligstandard og størrelse. Unge opplever det å flytte ut av foreldrehjemmet som å høyne deres private boligstandard, i det boligen da blir deres egen, og kanskje ikke minst høyne hva en kan kalle bokvalitet. For mange unge vil dette siste nettopp ha å gjøre med selvstendighet og frihet til selv å leve ut og utvikle seg som voksne mennesker.
Ser en på hvilken standard og størrelse unge førstegangsetablerende flytter både til og også fra er det et visst mønster som avtegner seg. Slik dette kommer til uttrykk i en panalanalyse gjort av Barlindhaug (Barlindhaug 2000), så endrer gjennomsnittlig antall kvadratmeter boflate før og etter flytting for førstegangsetablerende seg fra 164 kvadratmeter før flytting for
aldersgruppen 16 til 39 år, til 48 kvadratmeter etter flytting. Dette er for gruppen enslige førstegangsetablere. Disse tallene bygger på tall fra et panel, intervjuet i 1997 og igjen året etter. Til sammenlikning endret kvadratmeterne seg for førstegangsetablerende par fra 85 for aldergruppen 16 til 39 år, til 89 kvadratmeter.
Ser vi på tall for de som gikk fra å være par til å bli aleneboere er det også en vesentlig reduksjon i boligstørrelsen i situasjonen før og etter flytting. Her endret antallet kvadratmeter seg fra 117 før flytting til 68 kvadratmeter etter flytting.
Grunnen til at enslige førstegangsetablerere går så kraftig ned i boligstørrelse er i hovedsak at de flytter fra romslige foreldre boliger til relativt små boliger, med altså en gjennomsnittlig kvadratstørrelse på 48 kvadratmeter. Disse tallene omfatter all flytteaktivitet, og altså ikke bare den som er etablering i form av kjøp av eid bolig.
Ved å se på antallet rom, finner Barlindhaug at de samme tendenser kommer til uttrykk der.
Gjennomsnittlig går førstegangsetablerende i alderen 16 til 39 år fra en bolig på 5,7 rom til en bolig på 2,2 rom etter flytting. For par som etablerer seg skjer det ingen vesentlig endring i boligstørrelsen, målt i antall rom. De flytter i gjennomsnitt fra en bolig på 3,2 rom til en bolig på 3,3 rom.
En ikke uvesentlig side ved det å flytte er å endre eller komme bort fra trangboddhet. I en definisjon fra SSB, brukt av Andersen (2000) er trangboddhet aleneboende med ett rom eller flerpersonhusholdninger med flere personer enn rom. Trangboddhet kommer derfor etter denne definisjonen først inn i tilfeller der tre personer deler en toromsleilighet, og liknende.
Det sier seg selv da raskt at definisjonen ikke tar høyde for sivilstand eller
familiekonstellasjoner , men en ren kvantitativ tilnærming for å beskrive en husholdning.
Dette betyr at definisjonen ikke skiller mellom enslige forsørgere og husholdninger kun med voksenpersoner. En topersonshusholdning kan således både være en enslig far eller mor med ett barn eller husholdninger der to voksne lever sammen som samboere, homofile partnere eller ektepar. Mens den enslige forsørgerfamilien vil være trangbodd i betydningen av at det ikke er et soverom til hver person i husholdningen, vil en tovoksen husholdning, definert som par, ikke alminnelig sett bli oppfattet som trangbodd i en toroms leilighet.
Med disse forbehold i forhold til en definisjon av trangboddhet, viser Barlindhaug i sin panelstudie fra 2000, at mens 4 prosent av førstegangsetablererne i alderen 16 til 39 år var trangbodd før flytting, gjaldt dette hele 38 prosent etter flytting. Blant par i alderen 16 til 39 år, som etablerte seg, er andelen trangbodde før flytting 26, mens 11 prosent var trangbodd etter flytting.
Disse hovedtrekkene ved etableringsmønsteret i forhold til trangboddhet går igjen hvis en ser på andelene som bodde i henholdsvis enebolig og blokk før og etter flyttingen. Der finner Barlindhaug i sin panelanalyse at andelen som bodde i enebolig blant førstegangsetablerere i alderen 16 til 39 år var 69 før flytting og 38 etter flytting. Det bør gjøres oppmerksom på at tallene her ikke går på eieform, eller hvorvidt en disponerer hele boligen, men bare på boligform. For par som etablerer seg i alderen 16 til 39 var andelen i enebolig 41 prosent før flytting og 44 prosent etter flytting. Dette innebærer at par oftere etablerer seg i eneboliger ved flytting.
Andelen som ved førstegangsetablering har sin bolig i blokk øker for aldersgruppen 16 til 39 år fra 7 prosent før flytting til 42 prosent etter flytting. En økning ser en også blant par som etablerer seg. Der har 31 prosent sin bolig i en blokk før de flytter , mot 43 prosent etter flytting (Barlindhaug 2000).
Dette viser at mange av de som flytter fra foreldrehjemmet for å etablerer seg, samtidig skifter fra det å bo i enebolig til det å bo i blokk. Men det er også et alternativ å leie en hybel eller sokkelleilighet i en enebolig. Dette vil redusere andelen førstegangsetablere som går fra enebolig til blokk. Dette vil særlig være aktuelt i kommuner uten omfattende
blokkbebyggelse.
3.6. Unges boligpreferanser.
De yngre førstegangsetablerende ser altså ut til å både gå kraftig ned i standard og størrelse, naturlig nok, i forhold til foreldrehjemmet og ulike former for trangboddhet ser ut til å være utbredt. Men i forhold til den velferdsmessige konsekvensen av dette er det også viktig å spørre etter hvilke bostedspreferanser de unge har, både i forhold til spørsmålet om standard og i forhold til andre sider ved bostedsvalget. Og i en studie fra Trondheim, gjort for
Trondheim og Omegn Boligbyggelag i 2000, blant et utvalg på 308 personer i alderen 20 til 29 år var et av spørsmålene hvilket kriterium som er det viktigste ved valg av bolig.
Selv om denne undersøkelsen blant annet på grunn av lite og ikke tilfeldig uttrukket utvalg, må tolkes med forsiktighet, kom det frem at for 40 prosent av de spurte var det hensynet til å bo sentrumsnært som var det viktigste, hvis de skulle prioritere mellom boligareal,
boligstandard, lav eller moderat pris og det å bo sentrumsnært. 36 prosent mente at lav eller moderat pris var det viktigste kriteriet ved valg av bolig. Boligstandard og boligareal var mindre prioritert blant de spurte i denne studien.
I denne studien fra Trondheim viste det seg at det først og fremst var blant enslige og husstander med to personer en først og fremst prioriterte sentrumsnærhet som det viktigste kriteriet ved valg av bolig. Prisen var det viktigste blant husstander med tre medlemmer eller flere (Trondheim og Omegn Boligbyggelag 2000).
Jo flere personer som skal betale for boligen, jo viktigere syntes også sentrumsnærhet å være.
De fleste av de som er alene prioriterer lav eller moderat pris fremfor sentrumsnærhet.
De som leier bolig fordi det er for dyrt å kjøpe, oppgir i større grad at lav eller moderat pris er det viktigste kriteriet ved kjøp av bolig. Blant de som er midlertidig bosatt i byen, og da først og fremst studenter, og som leier fordi de ikke finner noe passende å kjøpe, oppgir i større grad at sentrumsnærhet er det viktigste kriteriet ved valg av bolig.
Et annet trekk er at jo mer sentralt man ønsker å bo, jo viktigere er beliggenhet, og da sentrumsnærhet, ved valg av bolig. Jo lengre fra sentrum en ønsker å bo, jo viktigere er lav eller moderat pris for valg av bolig (Trondheim og Omegn Boligbyggelag 2000).
3.7. Eieformen på boligene i en etableringsprosess
Generelt så vil det være få av de som flytter ut fra foreldrehjemmet, bli eiere av sin bolig. I tall fra panelundersøkelsen 1997-1998 viste det seg at 17 prosent eide sin egen bolig etter flyttingen (Barlindhaug 2000). For mange vil imidlertid vi her ha å gjøre med et
mellomstadie i etableringsprosessen, slik vi har beskrevet det tidligere. Hvor stor andel av de som flytter fra foreldrehjemmet som går over i et slikt mellomstadium, der det for de fleste kan være mest naturlig å leie, sier ikke disse tallene noe om.
Sammenliknet med andre land i Norden er leiemarkedet i Norge lite (Andersen 2001, kommer). Antallet leieboliger er i 1997 anslått til 430 000 (Sosialt utsyn 2000). Nesten 70 prosent av de husholdningene som leier boligen sin utgjøres av personer under 40 år som ikke bor hos foreldrene sine (Andersen 2001, kommer). Nettopp dette gjør det viktig i et
etableringsperspektiv hvilke trender som gjør seg gjeldende innenfor denne kategorien i forhold til for eksempel antall, hvor tidlig de flytter fra foreldrehjemmet, hvor tidlig de etablerer familie, om de etablerer familie, utdanning og ikke minst flyttemønstre innenfor denne kategorien.
Den vanligste eieformen er allikevel selveier (St.meld.nr. 49, 1997-98). I 1995 var 62 prosent av boligene selveide. Dette var en nedgang fra 1988, hvor andelen selveiere var 64 prosent.
Andelen leietagere har fra 1988 til 1995 økt med fire prosent (St.meld.nr. 49, 1997-98). De større byene har en betydelig laver eierandel enn landet forøvrig. Således er eierandelen i Oslo 35 prosent i 1995, mot landsgjennomsnittet på 62 prosent (St.meld.nr. 49, 1997-98).
Leieandelen i Oslo var dette år på 26 prosent og borettshavere på 39 prosent.
Generelt hevder Andersen (2001, kommer) at eierandelen allerede ved 35 års alderen er like stor i den voksne befolkningen som helhet. Samtidig eier unge i stadig mindre grad sin egen bolig. Blant unge i alderen 16 til 39 år som flyttet hjemmefra ble eierandelen redusert fra 71 prosent i 1987 og 1991 til 65 prosent i 1995 og 59 prosent i 1997. Selv om tallene for 1987 og 1991 ikke er helt sammenliknbare med de senere tallene, i det studenter i disse årene ble registrert som bosatt hos sine foreldre og dermed registrert med foreldrenes eieforhold, kan disse tallene gi uttrykk for en interessant trend. Dette gjelder særlig mellom 1995 og 1997, der tallene er beregnet på samme måte (Andersen 2001, kommer).
Disse endringene i eierforhold kan innebære at unge i 1997 etablerer seg vesentlig senere med egen bolig. Andersen viser i sin studie til at på slutten av 1980- tallet og begynnelsen av 1990- tallet bodde halvparten av de yngre i egen bolig i en alder av 24 –25 år. Denne eierandelen var i 1997 først nådd 2-3 år senere (Andersen 2001, kommer). Andersen finner at når en tar hensyn til at en betydelig del av boligeierne i 1997 var etablert med egen bolig allerede før 1995, tyder dette på en dramatisk endring i eierandelen blant unge nykommer på
boligmarkedet.
Denne nedgangen i andelen eiere har funnet sted samtidig som gjennomsnittsalderen blant unge som har etablert seg har gått ned. Således har eierandelen i de fleste alderskategorier mellom 18 til 39 år gått ned (Andersen 2001, kommer). Dette gjelder særlig blant de yngre alderskategoriene. Dessverre er det her ikke tall for senere år enn 1997. Funnene er allikevel meget interessante.
Særlig finner Andersen at det i aldersgruppen 26 til 29 år har vært en sterk nedgang i
eierandelen de siste årene, med en reduksjon på 20 prosentpoeng. Dette var en alderskategori som i 1987 hadde en meget høy andelen eiere, med nesten 70 prosent. Tallene til Andersen tyder på at denne høye andelen har holdt seg i denne alderskategorien. Denne gruppens høye eierandel finnes fire år senere igjen i aldersgruppen 30 til 34 år.
Andersen finner altså at det i aldersgruppen 26 til 29 år i 1987 var mange som etablert seg med egen bolig. Dette gjøres et poeng ut av som kan være relevant for å forstå senere års boligetableringsmønster, nemlig at eierandelen det enkelte år avspeiler forholdene på
boligmarkedet en del år før det aktuelle året. Dette gjelder særlig for yngre opp til 35 år som ennå ikke har nådd hva Andersen kaller ”den maksimale eierandelen” (Andersen 2001, kommer, side 22). Boligmarkedet er et markedet med stor treghet, og forholdene i
boligmarkedet et bestemt år vil i begrenset grad få konsekvenser for eierandelen dette året, i følge Andersen (2001, side 22, kommer). I hvilken grad dette også vil gjøre seg gjeldende i situasjoner der prisnivået er veldig høyt, som i Oslo de to siste årene, vil vi kommentere avslutningsvis, etter vår studie av finansinstitusjonenes kredittadferd.
Spørsmålet blir da mer hvordan unge bor i dagens Norge? Og i sin studie blant unge i alderen 20 til 30 år i Trondheim har Trondheim og Omegn Boligbyggerlag spurt etter boform
(Trondheim og Omegn boligbyggerlag 2000). Studien viser at den mest utbredte boformen er leie av bolig. Hele 65 prosent oppgir at de leier sin bolig. 26 prosent oppgir å eie sin egen bolig og 9 prosent bor hjemme hos sine foreldre.
I studien ble de som leide bedt om å følge opp med å begrunne hvorfor de leide sin bolig. Og av de som leide svarte 64 prosent at de leide fordi de var studenter og eller bor på her
midlertidig. 27 prosent syntes det var for dyrt å kjøpe og 7 prosent hadde ikke funnet noe passende.
I et etableringsperspektiv er disse tallene meget interessante. Det er nemlig først og fremst de som leier fordi det er for dyrt å kjøpe som kunne vært aktuelle for kjøpermarkedet. Det er disse som først og fremst befinner seg i en situasjon der det kunne vært aktuelt å etablere seg ved å kjøpe bolig. Men fordi markedet er slik det er, så er dette for dyrt.
Også noen av de som oppgir å bo her midlertidig, kunne vært mulige potensielle kjøpere. Men i den grad årsaken til den midlertidige bosetningen er at vedkommende først og fremst er et formål som ikke er direkte relatert til bolig, som for eksempel at vedkommende studerer, svært kortvarig arbeid eller liknende, er det rimelig å anta at færre av disse ville være interessert i å anskaffe seg mer permanent bolig. Disse ville derfor falle utenfor de vi her vil anta ville falle inn under hva vi med rimelighet kunne kalle etablering.
Hvem er det så i studien fra Trondheim som oppgir at det er for dyrt å kjøpe bolig?
Av materialet fremgår det at det er en tendens til at det er størst andel 2-personers hustander og husstander der to personer betaler eller skal betale for husværet som hevder at det er for dyrt å kjøpe. En-persons gruppen har flest studenter og midlertidig boende. For disse vil boligkjøp bli for kostbart. Dette kommer frem i tabellen som bygger på materiale fra Trondheim og Omegn boligbyggerlags rapport fra 2000.
Tabell 3. Årsaker til at man leier bolig, fordelt på familie og husstandsstørrelse. Prosent.
Årsak til leie Famliestørrelse/
Husstandens- størrelse
Bor her midlertidig (f.eks.
student)
For dyrt å kjøpe
Finner ikke noe passende
Annet Sum N
Enslig 49 69
36 21
43 3
55
7 100 90
2 personer 26
50 51
41 43
5 27
5 100 66
3-4 personer 20
74 13
21 0
0 18
6 100 34
5 personer eller flere
5 86
0 0
14 14
0
0 100 7
Sum 100 100 100 100 100
100
N 126 53 7 11 197
(Kilde: Trondheim og Omegn boligbyggelag 2000)
Tallene fra denne tabellen er meget interessant i forhold til spørsmålet om etablering og eieform. Blant de som bor midlertidig er 49 prosent enslige. Samtidig som 26 prosent er i to- personshusholdninger. En av fire som bor midlertidig er i husholdningen med 3 personer eller mer. Dette vil sannsynligvis i de fleste tilfellene være familier med barn.
Vi finner sannsynligvis flest potensielle kjøpere blant de som svarer at det er for dyrt å kjøpe.
Gitt at de i tillegg til å leie, også har en mening om det å eie. Blant de som svarer at det er for dyrt å kjøpe er en av to i to-personshusholdninger. I hvilken grad dette er par som vil forbli to- personshusholdninger også fremover, som for eksempel par uten ønske om barn eller
homofile par, eller det er husholdninger som i fremtiden vil øke sitt boligbehov via
familieforøkelse forteller disse data oss ingenting om. Men i den grad dette også er par som ønsker barn, men avventer på grunn av høye boligpriser, vil konsekvensene av de økonomiske rammene være mer vidtgående.
Blant de som finner det for dyrt å kjøpe finner vi 13 prosent som er i en familiesituasjon eller bosituasjon med 3 til 4 personer.
3.8. Boligpriser blant førstegangsetablerende.
Hvilke boligpriser forholder så de førstegangsetablerende seg til? Vi vil her se kort litt både på eie og leiepriser.
Når en inkluderer fellesgjelden på boliger i borettslag i kjøpesummen, viser det seg i panelundersøkelsen fra 1997 –1998 at førstegangsetablerende i alderen 16 til 39 år i gjennomsnitt betaler 602 000 kroner for sine eide boliger. Dette bygger imidlertid på få observasjoner, og må tolkes med forsiktighet. Dette ligger noe under par som etablerer seg, hvor gjennomsnittsprisen i gjennomsnitt ligger på 610 000 kroner for de i alderen 16 til 39 år (Barlindhaug 2000).
Fra samme undersøkelsen viser det seg at gjeldsandelen i prosent blant de
førstegangsetablerende i alderen 16 til 39 år er på 81 prosent. Igjen bygger dette imidlertid på få observasjoner, og må tolkes med forsiktighet. For par som etablerer seg i alderen 16 til 39 år er gjeldsandelen på hele 96 prosent. (Barlindhaug 2000).
Hvilke leiepriser førstegangsetablerende må forholde seg til varierer imidlertid fra sted til sted. Vi skal her ta med noen tall fra Oslo og Akershus som bygger på tall fra 4. kvartal 2000.
Således har Bolig- og eiendomsetaten i Oslo kommune i en seksukers periode i løpet av 4 . kvartal 2000 innhentet opplysninger om leiekrav på boliger som annonseres i Aftenpostens Aftenutgave. Hensikten har vært å presentere en oversikt over prisutviklingen på leiemarkedet i Oslo. Det er i undersøkelsen totalt registrert 985 boliger i Oslo, og for å sammenlikne 164 boliger i Akershus. Med denne metoden er det kun leiekrav i nye leiekontrakter som kommer til uttrykk. Disse vil vanligvis ligge noe høyere enn eksisterende leiekrav.
Følgende tabell er hentet fra rapporten
Tabell 4. Oversikt over gjennomsnittlig månedlig leiekrav i Oslo og Akershus, samt leiekrav pr kvadratmeter i året innenfor Oslo pr 4. kvartal 2000.
Månedelig leiekrav i
Oslo. Månedlig leiekrav i
Akershus. Leiekrav pr kvm i året i Oslo.
Ett-roms boliger 5 693 - 1 752
To-roms boliger 7 408 6 034 1 560
Tre-roms boliger 9 386 7 758 1 391
Fire-roms boliger 11 990 9 475 1 209
Fem-roms boliger 15 190 12 379 1 168
Antall 985 164 Kilde: Aftenposten Aften 20.10 til 01.12.2000.
Hentet fra Oslo kommune 2001, side 3.
De gjennomsnittlige leiekravene viser jevnt over en økning i forhold til tall fra 1. og 3. kvartal 1999, som var gjengitt i tidligere rapporter ”Leiekrav i det private marked”. Fra 1. kvartal 1999 til 4. kvartal 2000, som tilsvarer lit i underkant av to år, er økningen svakest for ett-roms boligene, med om lag 3 prosent. To-roms boligene hadde den mest markerte økningen i perioden, med 12 prosent. Fra 3. kvartal 1999 til 4. kvartal 2000, det vil si under ett år, var det fem-roms boligene som økte leiekravene mest, med om lag 10 prosent. Den gjennomsnittlige endringen for alle boligstørrelsene i løpet av perioden fra 1. kvartal 1999 til 4. kvartal 2000 ligger på 6 prosent.
Pris på leieboliger varierer med boligens beliggenhet. I Oslo har således den største
prisøkningen fra 3. kvartal 1999 til 4. kvartal 2000 vært for to-roms boliger i området i deler av indre øst og et stykke inn i ytre øst. Her er de registrete leiekravene økt med 14 prosent.
Den største nedgangen i leiekrav fra 3. kvartal 1999 til 4. kvartal 2000 har væt for ett-roms boliger i indre by øst, der kravene har gått ned med 11 prosent. Også i visse andre deler av markedet har det vært nedganger, om enn langt mindre.
Dette viser imidlertid at prisnivået på leieboliger i Oslo er svært høyt og at det har vært tildels dramatiske økninger innenfor deler av markedet, selv om det også har vært deler hvor prisene har gått noe ned.
3.9. Etablering av familie.
En annen sentral begivenhet på veien mot etablering og med stor betydning for boligvalg og boligbehov er etablering av familie og famliesituasjonen i sin alminnelighet. Etablering av familie vil øke behovet for en stabil og langvarig bolig, samtidig som det også setter krav og forventning til standard og areal.
I sin studie av paneldata fra 1997 og 1998 finner Andersen (2001, kommer) at det blant yngre menn ikke har skjedd noen endring i andelen som lever i parforhold over 1990-tallet. Om lag halvparten lever i parforhold. Heller ikke for menn i andre aldersgrupper finner Andersen noe viktige endringer.
Blant kvinner er det imidlertid en sterk tendens til at færre lever i parforhold (Andersen 2001, kommer). I 1998 var 64 prosent av kvinner i alderen 16 til 39 i parforhold, noe som gjaldt 57 prosent i 1998. Andersen finner at det særlig er blant kvinner i 20-årenne det er færre som bor i parforhold.
Ellers finner Andersen også at det er få endringer i andelen med barn. En tredjedel av menn i alderen 16 til 39 år hadde barn i 1997 og om lag halvparten av kvinnene. Andersen finner en liten reduksjon , men de er relativ små.
Blant menn i alderen 25 til 29 år er andelen med barn redusert fra 43 til 25 prosent fra 1987 til 1997. For kvinner var reduksjonen fra 67 til 46 prosent (Andersen 2001, kommer).
Dette innebærer altså at det blant både kvinner og menn er en tendens mot senere etablering, både i parforhold og med barn.
