NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Det humanistiske fakultet Institutt for kunst- og medievitenskap
Bachelor oppgave
Mia Helene 'Ted' Engeskaug
Radikalt teater i Norge:
En analyse av Tramteaterets møte med nyliberalismen
Bacheloroppgave i Drama og teater Veileder: Bjørn Rasmussen
Mai 2020
1
Radikalt teater i Norge:
En analyse av Tramteaterets møte med nyliberalismen
Kandidatnummer: 10017 Forfatter: Mia Helene Engeskaug
Veileder: Bjørn Rasmussen Dato: 30.05.20
Antall ord: 8125
2
Sammendrag
Etter tre år med studier i kritisk tenkning i England var jeg veldig bevisst på nyliberalismens 40-årige hendelsesforløp og katastrofale påvirkning på det britiske samfunnet, og verden generelt. Men da jeg kom tilbake til Norge, følte jeg meg fortsatt forvirret angående nyliberalismens funksjon i Norge, og dermed hvordan man som aktivist og teaterstudent, eventuelt kan gjøre motstand i en tid hvor dette aldri har vært viktigere. I denne
bacheloroppgaven Radikalt teater i Norge - en analyse av Tramteaterets møte med
nyliberalismen, undersøker jeg dermed nyliberalismens utvikling og rolle i Norge. Dette gjør jeg delvis gjennom teori om nyliberalismen og så igjennom å analysere hvordan Tramteateret, en av Norges mest innflytelsesrike teatergrupper, gjorde (bevisst eller ikke bevisst)
kunstnerisk motstand mot disse nyliberale endringene i samfunnet mens de var aktive på 70- og 80-tallet. De sier selv de ikke forsto nyliberalismen, men jeg argumenterer at det er vanskelig å forstå sin samtid, samtidig som deres grundige antikapitalistiske research og analyse (bevisst eller ikke) angrep kjennetegn ved nyliberalismen: som frihet for markedet, individualisme og vekstprinsippet, samtidig som den klarte å dekonstruerte ideen om Norge som den perfekte sosialdemokratiske stat. Jeg gjør og et poeng av at teaterformen deres, musikkrevy, var spesielt godt egnet for motstand og frigjøring.
3
Dedikasjon
Denne bacheloroppgaven ville faktisk ikke vært mulig uten min (research)partner Colins massive hjelp, transkriberingsevner og entusiasme for temaet. Denne oppgava her er like mye
din som min. Love ya, spouse!
Jeg vil og takke min veileder Bjørn Rasmussen for hans entusiasme og støtte, spesielt ta ting gikk litt skeis.
Og så vil jeg gi en formell akademisk takk til de to Linn-ene, Stalsberg og Herning, for deres banebrytende innsikt inn i norsk nyliberalisme.
Til slutt må jeg takke mine vidunderlige og inspirerende intervjusubjekter Anders, Liv og Terje – takket være deres arbeid og tanker føler jeg meg mindre fremmedgjort fra Norge og
norsk teateraktivisme.
4
Innholdsfortegnelse
1. Introduksjon………5
2. Teoretisk bakgrunn……….7
2.1. Nyliberalismen………7
2.1.1Introduksjon til nyliberalismen……….………7
2.1.2 Nyliberalismens historie og ideologi………..……….7
2.1.3 Nyliberalismen inn i politikken……….………….…..…9
2.1.4 Nyliberalismen i Norge………..………….……...10
2.2 Kort om teater og motstand………...…….13
3. Metodologi………....…14
3.1 Intervju som metode………...14
3.2 Materiell analyse og avgrensing………15
4. Analyse………..…16
4.1. Tramteateret; og den politiske og teatralske konteksten ………..16
4.2. Hvordan møtte Tramteateret nyliberalismen?...19
4.2.1 Ideen om Norge, og dets forhold til kapital ………..20
4.2.2 Frihetsbegrepet; venstrevridd og høyrevridd……….22
4.2.3 Menneskesynet; individualisme versus solidaritet………...…………..24
4.2.4 Vekst over (klima-)virkelighet………...…………25
4.2.5 Høyrebølgen eller høyrebølge?...26
4.3 Drøfting………..32
5. Konklusjon………34
6. Bibliografi……….35
7. Vedlegg……….38
5
1. Introduksjon
I 2015 startet jeg på Årstudium i Drama og Teater ved NTNU i Trondheim, hovedsakelig ut i fra en ambisjon om å vite om jeg har talent for å drive med skuespill – i stedet blir jeg venn med min framtidige (research)partner og får en interesse for teateret, samtidig som jeg har en trang til å studere noe mer politisk. Jeg finner og ut at, nei, jeg har kanskje ikke noe iboende skuespillertalent, haha. Men interessen for teater tar jeg med meg til England da jeg flytter med min partner for å ta en bachelor i kritisk tenking, også kjent som «how to be a raddis»
studie. Og jeg blir dermed «raddis», delvis av å bli bitt av det jeg så kjært kaller
«aktivistbasillen». Som en del av dette blir jeg og veldig bevisst på nyliberalismens 40-årige hendelsesforløp i Storbritannia og de katastrofale påvirkningene der, og på verden og
mennesker materielt og psykiskmentalt.
Høsten 2019 flytter jeg tilbake til Norge for å studere drama og teater igjen, men føler meg noe uvitende rundt den politiske situasjonen - spesielt angående nyliberalismens funksjon i Norge. Hvordan kan jeg da som aktivist og teaterstudent eventuelt gjøre motstand i et, tilsynelatende passivt og apolitisk, land som jeg ikke lenger forstår? I motsetning til i England, hvor det nyliberale prosjektet har vært brutalt men ganske entydig, og dermed forståelig, har den katastrofale diskursen tilsynelatende gått tregt for seg i Norge – samtidig som jernbanen ute av det blå (for meg) er privatisert. Men jeg blir involvert i aktivisme i Trondheim, og studerer drama og teater igjen, og vipps kommer et nytt bachelorprosjekt. Jeg innser raskt at jeg vil skrive om radikalt teater – et begrep som jeg bruker til å bety
venstrevridd og frigjørende teater – så jeg kan lære ulike kreative måter å gjøre motstand på.
Jeg ser i utgangspunktet mot Sør-Amerika og deres radikale teatertradisjoner der, men da jeg hører partneren min entusiastisk prate om Tramteateret, deres Pelle Parafins bøljeband, og hvordan de frontet en antikapitalistisk kritikk på et sånt åpenbart vis, snur fokuset mitt. Bare det å bli ordentlig klar over at Norge og hadde en radikal teaterhistorie var berikende nok.
Men det som slo meg, var at problemene de tok opp ofte var samme problemer som jeg mener vi står over for nå i en enda større grad, som privatisering og individualisme. Jeg hadde naivt trodd, som mange andre nordmenn, at Norge ikke hadde blitt påvirket av nyliberalismen, men innser at det må ha skjedd mer skjult. Det viser seg at kapitalisme ikke er under politisk kontroll lenger i Norge og markedsmekanismene har grodd dypere røtter enn jeg trodde. Som Terje Nordby sier under intervjuet mitt av han: ‘Det har vært den største forandringen Norge
6
har gjennomgått på 200 år og har gjennomgått de siste 40 åra og det har ikke vært noen debatt’
Dermed, vil jeg i denne bacheloroppgaven Radikalt teater i Norge - en analyse av
Tramteaterets møte med nyliberalismen, prøve å forstå nyliberalismens utvikling og rolle i Norge, og hvordan man kan gjøre radikal teatralsk motstand i et kulturelt hegemoni hvor vi har blitt utsatt for en konkret plan hvor ‘målet er å forandre hjertet og sjelen i nasjonen’
(Margaret Thatcher). Motstand har aldri vært viktigere med tanke på de gigantiske
utfordringene verden nå står utfor takket være kapitalisme og nyliberalismen. Dette skal jeg gjøre gjennom å først ta et dypdykk inn i teori om nyliberalismen og hvordan den har utspilt seg i Norge, for så å se litt på teori rundt teater og motstand. Deretter skal jeg analysere hvordan Tramteateret, en av Norges mest innflytelsesrike (og radikale) teatergrupper mens de var aktive 70-og 80-tallet, gjorde (bevisst eller ikke bevisst) kunstnerisk og diskursiv
motstand mot disse nyliberale endringene i samfunnet.
7
2. Teoretisk bakgrunn
2.1 Nyliberalismen
Siden denne bacheloroppgaven handler om Tramteaterets møte med nyliberalismen, er det viktig å ha teori rundt nyliberalismen og dens rolle i Norge - siden det er, som filosof Oliver Thorn sier: det er kanskje den viktigste ideen man aldri har hørt om (Philosophy Tube, 2017).
2.1.1 Introduksjon til Nyliberalismen
Nyliberalismen er kanskje et fremmed konsept for mange, spesielt i Norge, men en måte å definere det på er ‘en samlebetegnelse på økonomiske og politiske ideologier og teorier, som har til felles at de mener at samfunnet i stor grad bør være organisert i forhold til
markedsøkonomiske prinsipper’ (Thorsen, 2014). På dette viset er nyliberalisme en form for kapitalisme, vår tids kapitalistiske ideologi, og den er både, som Linn Stalsberg sier:
‘kapitalisme som vi kjenner den, men også noe helt nytt, samtidig (Stalsberg, 2019:21), og den er dominerende og populær i store deler av verden, ikke minst i Norge. Så hva vil dette si? For å forstå denne nye formen for kapitalisme, og den ‘nyliberale revolusjonen’, som Stuart Hall kaller det, må vi gå litt tilbake i tid.
2.1.2 Nyliberalismens historie og ideologi
Etter andre verdenskrig, handlet det for de kapitalistiske landene å finne ut hvordan denne nye fredstiden skulle se ut, og kapitalisme hadde fra tidligere av blitt mindre populært pga. de økonomiske krisene som hadde skjedd tidligere, og som hadde delvis ført til fascismens utbredelse. I førkrigstida hadde også kommunisme, til og med i uberkapitalistiske land som USA, sett en oppsving i popularitet. Dermed var det en generell enighet at for å vedlikeholde kapitalisme og freden, måtte forholdene mellom land og sosialøkonomiske klasser
stabiliseres: ‘both socialism and capitalism is dead’ (Dahl & Lindblom, 1953: ), og et kompromiss mellom de to systemene måtte inngås (Nicholas, 2019).
Sterkt basert på arbeidet til økonomen John Maynard Keynes, beveget de «utviklede»
kapitalistiske landene mot en blandingsøkonomi, hvor:
8
‘ownership and control of the economy as a means of productions would remain primarily in the hands of private capitalist; and that most economic activity would be guided by “market forces”’, samtidig som mange regjeringer introduserte: ‘policy interventions to counteract capitalism’s inherent tendencies […] towards financial breakdowns, depressions and mass unemployment’ (Dahl & Lindblom, 1953:16). Mange deler av økonomien, spesielt
finansdelen, ble dermed tungt regulert, og i noen tilfeller nasjonalisert, samtidig som sosiale velferdsordninger ble introdusert – alt for å forsikre en stabil økonomi (Stalsberg, 2019).
En konstant økonomisk vekst skjedde dermed i etterkrigstida, men slakket ned til det ble nedgangstider på 70-tallet. Selv om det var mange grunner til denne nedgangen skjedde, var i hvert fall OPEC-krisa en stor del av det, hvor oljeeksporterende nasjoner i Midtøsten satte i gang handelsrestriksjoner med «Vesten», som førte til sterkt økte olje og strømpriser (Stalsberg, 2019). Dermed:
‘the economic threat to the position of ruling elites and classes was now becoming palpable.
[…] While growth was strong this restraint seemed not to matter. To have a stable share of an increasing pie is one thing. But when growth collapsed in the 1970s […] then upper hand classes everywhere felt threatened’ (Harvey, 2005:15).
Krisa ble deretter brukt av den økonomiske eliten og deres politiske allierte til å kjempe tilbake kontroll av økonomien, og dermed samfunnet. Heldigvis for dem, fikk de hjelp til dette prosjektet av nyliberale ideologer som (siden 20-tallet) hadde ønsket å revitalisere den klassiske liberalismen, for å representere en internasjonal opposisjon til kommunismen – derav begrepet nyliberalismen: en fornyet liberalisme. I den klassiske liberalismen står et spesifikt menneskesyn, en spesifikk virkelighetsoppfatning i fokus; som mener at individer gjør rasjonelle valg og at den beste virkeligheten skjer når alle arbeider ut i fra sine egne (rasjonale) interesser. Samfunnsmessig progresjon er da et resultat av økonomiske
motivasjoner, og «Markedets usynlige hånd» må bli fri fra statlig restriksjon og undertrykking (Stalsberg, 2019).
Denne ideen om friheten bygger the Mont Pelerin Society, som besto bl.a. av økonomene Milton Friedman og Friedric von Hayek, videre på fra 40-tallet og utover. De arbeider seg opp en stor mengde kritikk av blandingsøkonomi og restriksjoner, ofte fra et filosofisk standpunkt med utgangspunkt i frihetsbegrepet (Nicholas, 2019):
‘over large stretches of the earth’s surface the essential confession of human dignity and freedom have already disappeared. In others they are under constant menace from the
9
development of current tendencies of policy. The position of the individual and the voluntary group are progressively undermined by extension of arbitrary power’ (The Mont Perin Society, min egen betoning).
Dermed ble blandingsøkonomi og statlig intervensjon og restriksjoner på kapitalisme reformulert som urettferdig maktbruk og undertrykking av individuell frihet. Det er det sistnevnte som er viktig å tenke på, siden 60-tallet hadde vært preget av en global kamp for menneskerettigheter og individuell frihet, og derav mot «den påtrengende staten». Ved å høyne og bruke (/stjele) frihetsbegrepet, appellerte nyliberalistene til et da populært og venstrevridd sentiment, og vridde det om til å styrke kapitalistiske, høyrevridde, interesser (Stalsberg, 2019).
Men allikevel er det utrolig viktig å få fram at det frie marked heller ikke er fritt i
nyliberalismen: den er både i mot Keynesiansk sosialliberalismen og det som kalles laissez- faire med helt frie markeder uten statlig innblanding. Istedenfor skal staten, i nyliberalismen, legge til rette for markeder (Stalsberg, 2019). Dette tar oss videre til slutten av 70-tallet når nyliberalistisk ideologi kommer inn i politikken.
2.1.3 Nyliberalismen inn i politikken
Den første nyliberale bølgen kom med valget av Margaret Thatcher som statsminister i England i 1979, og valget av Ronald Reagan som president i USA i 1981, fordi det var disse to, med andre vestlige ledere som Norges statsminister Kåre Willoch, som begynte å faktisk implementere de nyliberale ideene til the Mont Pelerin society. Reformene startet, påvisende nok, med massive skatteletter til de rikeste i samfunnet – den høyeste skattebrakka i England var 83% før Thatcher, og bare 40 % etterpå. Avgjørelsen av dette baserte seg på argumentet om «når det regner på presten så drypper det på klokkeren», altså at hvis rike får mer penger, vil de investere mer i samfunnet, og dermed gjøre det bedre økonomisk for alle i samfunnet.
Dessverre, eller kanskje opplagt nok, så er dette sjeldent faktisk tilfelle, siden rike folk heller bare hamstrer pengene de «tjener» enn å dele det. Med dereguleringen av finanssektoren, førte dette også til skapelsen av «jappen» og jappetiden (Stalsberg, 2019).
Videre, ble industrier som kommunikasjonssektoren privatisert fordi, med argumentet om at konkurranse førte til effektivitet, ble sett på som mer kostnadsgunstig. Det er og
bemerkeseverdig i spørsmålet om hvilkes friheter som står i fokus og den hellige ‘voluntary
10
group’, at Reagan og Thatcher, og nyliberalismen generelt, ser på organisering og
fagforeninger som hemninger mot markedets frihet. Store, brutale og symbolske øyeblikk i arbeiderettighetshistorie skjer med Reagens sparking av 13 000 flytrafikkarbeidere for å streike, og Thatchers knusing av gruvearbeiderbevegelsen (Nicholas, 2019). Det skjer altså på denne tiden, som sagt, en (global) nyliberal revolusjon.
Men denne revolusjon når ikke bare økonomien, men og i hvordan vi ser på forholdet mellom staten og private selskaper. Det skapes en idé om at denne nyliberale politikken ikke en gang var et politisk eller ideologisk valg, men heller bare naturlig: ‘There is no alternative’, som Thatcher så kjent sier. Når deres tradisjonelle politiske motparter, som Labour og Tony Blair eller The Democrats og Bill Clinton, får makten igjen på 90-tallet, viser styrken til denne ideen seg. Selv om de iverksetter nye rettigheter, nye friheter, for marginaliserte grupper, fortsetter de, entusiastisk, det nyliberale prosjektet. Ikke bare fortsatte de å lette på restriksjoner og øker privatiseringen, men de fjernet og restriksjoner på frihandel mellom land, og styrket den «frie, globale markedsplassen», noe som Thatcher og Reagen selv ikke klarte (Nicholas, 2019). Dette får konsekvenser langt utenfor sine egne grenser, og
nyliberaliserer, med tvang, store deler av det globale Sør. (Naomi Klein, 2007)
2.1.4 Nyliberalismen i Norge
Men hvordan påvirket den nyliberale revolusjonen Norge? Hvis man sammenligner med de ekstreme og raske endringene som skjedde in Storbritannia og USA, er det lett å tenke at vi ikke har blitt så påvirket av nyliberalismen. Det er en nasjonal tro på at kapitalen er fortsatt under politisk kontroll i Norge og at staten har mer makt enn private aktører, og at det er eksiterer en balanse mellom arbeidsgiverne (og næringslivet) og arbeiderne (og
fagforeningene og staten) (Stalsberg, 2019). Men dette stemmer altså ikke. Som Terje sier under intervjuet mitt av han: ‘Det har vært den største forandringen Norge har gjennomgått på 200 år og har gjennomgått de siste 40 åra og det har ikke vært noen debatt.’ For å forstå hvordan dette kan ha snikende skjedd, må vi hva som har vært spesielt med nyliberalismen i Norge.
Narrativet er at Willoch-regjeringen fra 1981-1986 og Høyrebølgen (og Bondevik-regjeringen fra 2001-2005) var typisk nyliberalistisk med sin vektlegging på deregulering,
konkurranseutsetting og privatisering (Stalsberg, 2019), men at det var i mildere form fordi Høyre ikke oppførte seg som Thatcher og ikke argumenterte for laissez-faire – en politikk
11
som blir misforstått som nyliberalistisk (Aven & Innset, 2018). Som sagt argumenterer nyliberalismen for sterke stater, ikke som erstatning for markeder, men for å beskytte og spre markedsmekanismer. (Stalsberg, 2019)
Men det er faktisk slik at det var sosialdemokratene i form av Brundtland-regjeringene (1986- 89, 1990-96), Jagland-regjeringen (96-97), samt Stoltenberg-regjeringene (2000-01, 2005-13) som virkelig gikk ned den nyliberale vei – samme som New Labour og Demokratene. Jan P.
Syse sier da så klokt at ‘Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens de var ut og badet’ (Stalsberg, 2019:69). Markedskreftene blir introdusert til tidligere utenkelige områder;
som velferdsordningene, med privatisering, arbeidslinje for arbeidere (altså at man måtte være i arbeid for å fortjene velferd): ‘Sosialpolitikk ble økonomisk politikk og
arbeidsmarkedspolitikk’ (Stalsberg, 2019:75). Stalsberg spør dermed:
‘[…] det at dette i stor grad ble gjennomført av sosialdemokratiske partier, var kanskje litt av grunnen til at det fikk skje uten altfor stor folkelig motstand? For hvor var den tunge politiske motstanden vi kunne lent oss på, når det er de selv som satte i gang dette såkalte
moderniseringsprosjektet av velferdsstaten?’ (Stalsberg, 2019:71).
Det som var partipolitisk ble erstattet med «sunn fornuft». Linn Herning undersøkte hvordan den sosiale demokratiske orden har blitt erstattet av en nyliberal orden. Herning argumenterer at dette handler om hvilke ideer som har hegemoni (Radio Røyst, 2019), mer spesifikt
kulturelt hegemoni. (Kulturell) hegemoni handler om marxisten Antonio Gramscis idé at den regjerende makten/klassen manipulerer verdiene/verdensbildet til et samfunn for å
rettferdiggjøre sin makt over sine subjekter (Andersen & Thorsen, 2018). Begrepet handler da om hvorfor visse ideer blir regjerende. Det som skjedde på 80-tallet i Norge handlet ikke Høyrebølgen, men det Herning referer til som høyrebølgen med liten h: en endring mot høyre i samtlige partier, i det hele politiske spekteret. Og dermed er dette skiftet, denne endringen, i norsk politikk mye mer krevende å forstå. Sentrum og venstresida glemte hva som var
demokratisk styring, og har ble forført av markedslogikk med konkurranse som regjerende metode. Gammel fornuft om markedet som anerkjenner at noen sektorer ikke var egnet for konkurranseutsetting, ble erstattet med en ugrenselig, ustoppelig, ide om hva som kan utsettes for markedskrefter (Radio Røyst, 2019).
Det som skjedde i Norge er at overgangen fra offentlig til privat eierskap; altså privatisering (en problematikk som venstresiden har hatt fokus på hele veien), ikke skjedde så mye i Norge (fram til 2000-tallet). Det var ikke omfanget av statlig eierskap som først og fremst ble endret,
12
men formen (Radio Røyst, 2019). Et eksempel på dette er privatiseringen av jernbanen i Norge (fra NSB til Vy), en endring som sjokkerte meg da jeg befant meg i England. Men:
‘Det som er realitet i dag er at sånn som jernbanen er konkurranseutsettes i dag er siste biten i en veldig lang omdanningsprosess […] hvor markedsprinsippene har blitt innført til den grad at det er ikke noe vits for staten å prøve å utøve noe eierskap, utover det rent kommersielle, fordi da vil man bli utkonkurrert’ (Radio Røyst, 2019).
Siden markedsmekanismene ble introdusert i Norge, spesielt fra 90-tallet og utover, har det presset staten til å utøve sitt eierskap mer og mer som en bedrift. NAV, sykehusene, og forsvaret står alle sammen utfor ganske like problemstillinger, fordi dette er sektorer som alle store samfunnsoppdrag, mens som i større og større grad drives som om de var kommersielle bedrifter med kun et formål – den store konflikten blir da naturligvis skvisen mellom de som styrer dette systemet og de som er nær førstelinja – og dermed også mellom de som er politisk valgte og sitt eget byråkrati - teknokrat versus politiker. Uten å forstå dette har det vært
vanskelig å forstå den reelle virkningen av nyliberalismen i Norge siden man ikke kan peke på en reform å forklare endringen (som i Storbritannia). Sosialdemokratiets institusjoner og maktstillinger ble ikke formelt sett endret, men reelt sett totalt endret – stillingene er der, men innflytelsen har… flyttet vekk. Og alt dette kan skje uten en konkret privatisering av statlig eierskap (Radio Røyst, 2019).
Men så er den store utfordringen for oss og nyliberalistene selv, at ideologien deres ikke fungerer i virkeligheten. Staten lager kvasi-markeder, hvor jo mindre en sektor kan operere som et marked, jo mer byråkrater må til for å leke marked og «keep up appearances» (Radio Røyst, 2019). Samtidig, mener Noam Chomsky, at det ligger i nyliberalismens natur å fjerne mekanismer for solidaritet, gjensidig hjelp, og ikke minst folkets mulighet for å være en del av en demokratisk prosess. Og at dette prinsippet er blitt vridd til å kalles frihet, som faktisk er frihet til total samfunnskollaps med tanke på klimakrisa. Muligheten for et engasjert og informert folk som sammen kan handle for å konfrontere denne trusselen, har blitt systematisk undertrykt (The Nation, 2017).
Allikevel trumfer troen på ideologi lærdom fra virkeligheten (Stalsberg, 2019:24). For [..] ‘vi [er] så viklet inn i alt dette at det meste vi gjør, tenker og mener, fremstår som «sunn
fornuft».’ (Stalsberg, 2019:7). Med nyliberalismen har nordmenn blitt utsatt for en konkret plan hvor ‘målet er å forandre hjertet og sjelen i nasjonen’, som Thatcher så kjent sa, og spørsmålet er da hvordan kan man gjøre motstand i et sånt hegemoni?
13
2.2. Kort om teater og motstand
Siden denne oppgaven handler om hvordan Tramteateret, som en teatergruppe, møtte nyliberalismen og ‘hjernevaskingen’ som Liv Aakvik kaller, skal jeg nå se på litt teori rundt rollen til teateret å motstå hegemoni med tanke på form. Helt siden jeg oppdaget at
Tramteateret hadde lagd forestillinger utover TV-seriene, og at de var i form av (musikk)revy, ville jeg forstå hvordan et medium påvirker hvordan et politisk budskap blir forstått/lest – Terje Nordby reflekterte selv rundt hvordan TV-seriene ble sett på, eller i det minste husket som, mindre politiske. Dette fører meg til teoriene til Pierre Bourdieu og Jacques Ranciere rundt dette.
For Ranciere er det en estetisk kjerne i politikk, med det han kaller «distribution of the sensible». Hans teori er at staten og institusjonene våre distribuerer hva som kan sanses, tenkes, føles, og bestemmer hva som er «sensible» i begge forståelsene av ordet. Det er som Gramscis hegemoni eller Foucaults diskurs, hvor det er målbevisste begrensninger på hva vi kan forstå, og ikke minst hvordan vi leser en situasjon. For Ranciere kan en politisk handling, i f.eks. form av kunst, re-distribuere det sanselige og dermed hva vi anser som er «sensible»
eller «non-sense» - og endre diskursen om hva som inkluderes og ekskluderes (Birell, 2018).
‘Politics revolves around what is seen and what can be said about it, around who has the ability to see and the talent to speak, around the properties of spaces and the possibilities of time.’ (Ranciere, i Birell, 2018).
Pierre Bourdieu mener kultur tilknyttet kapital/makt, og kategoriene “populær kultur” og
“høykultur” korresponderer til ulike sosioøkonomiske og utdannende klasser. ‘For any given socio-economic class, there is a culture for that class.’ (Bourdieu, 1984: ) Hva slags form for kultur som blir sett på som legitimt, eller i kultur i det hele tatt, er ikke nøytralt, og sier noe om ujevne maktforhold. Han mener intellektuelle, med sine partiske «briller», har en tendens til å fokusere på representasjonen av noe, enn det faktiske innholdet – hva som blir presentert.
Han mener og at arbeiderklassen som publikum, fordi de ikke har blitt trent opp til det, skyr vekk fra eksperimentelt kunst i f.eks. teateret – det blir en slags fremmedgjøring så de ikke kan kjenne seg igjen (Bourdieu, 1084).
14
3. Metodologi
3.1 Intervju om metode
Metodologi handler om å bestemme hvilke metoder som er best for et research-prosjekt. Å velge å bruke intervju (og deretter transkribering) som metode kom naturlig til meg siden dette er en arbeidsmåte som jeg liker veldig godt og ha erfaring med fra min tidligere bachelor i kritisk tenkning. Utover dette, følte jeg intervju var viktig for prosjektet siden jeg ikke visste helt hvor jeg ville hen, og visste at det var via samtale at jeg kunne finne ut om jeg var på riktig spor. Dermed forberedte jeg og min (egendefinerte) research-assistent en vag intervjuguide med spørsmål som refererte til hendelser (og tilknyttende refleksjoner)
kronologisk, så intervjuet kunne naturlige flyte fra det ene spørsmålet til det andre, og dro ned til Oslo-området for å intervjue tre tidligere medlemmer av Tramteateret; Anders Rogg, Liv Aakvik, og Terje Nordby.
Valget av disse intervjuobjektene kom fra at de tre (pluss en fjerde person, som ikke hadde interesse å bli intervjuet) hadde i de siste årene gjenforent og dannet en ny teatergruppe kalt Frie Radikale. De hadde spurt seg selv om hva Tramteateret ville ha lagd forestilling om i dag, og kom etter hvert frem til at det måtte handle om nyliberalismens utvikling i Norge de siste førti årene. Dermed utviklet de et teaterstykke om dette som de kalte Hysj!
Det første intervjuet skjedde på intervjuobjektets hytte, og var med vilje mer på den
ustrukturerte siden av semistrukturert siden det først intervjuet, i min erfaring, opererer som et slags oppvarmingsintervju hvor man deretter videreutvikler intervjuguiden for å peile seg inn på hva som er faktisk aktuelt. Men jeg må anerkjenne at mangelen på struktur og klare
formulerte spørsmål forvirret vedkommende noe. Dette hadde heldigvis forbedret seg til neste intervju, hvor vi og var hjemme hos vedkommende, fordi flyten mellom meg og min assistent hadde blitt bedre, og spørsmålene var mer konkrete og aktuelle. Det siste intervjuet gikk og veldig bra, siden man visste hvilke spørsmål man ikke hadde fått svar på fra tidligere.
Grunnen til at jeg har nå snakket om den semistrukturerte intervjuformen, og
intervjuomgivelsene, er at dette er en viktig del av intervju som samtale. I motsetning til en topp-ned-tilnærming som intervjuer, har det vært et skifte i tilnærmingen til intervjuformen mot det Steinar Kvale kaller vandre-metaforen, hvor maktforholdet utjevnes og
intervjuobjektet får muligheten til å fortelle sin egen historie – mer samtale enn intervju
15
(1996). I intervjuprosessen var det dermed viktig for meg å etablere en avslappet atmosfære, en likesinnethet, en likeverdighet, hvor vi lærte av hverandre og vandret gjennom de ulike tankene sammen. Den semistrukturerte intervjumetoden tillot og at intervjuobjektet kunne delvis føre samtalen i en retning som ga mening for dem. Jeg oppdaget at jeg og min assistent ofte pratet like mye som vårt intervjuobjekt, fordi dette gjorde at vi kunne dele våre tanker og analyser, og dermed få vedkommendes validerende eller ikke validerende respons. På dette viset, kunne jeg kvalitetssikre om min analyse stemte med deres virkelighetsoppfattelse, samtidig som dette bidro til at intervjuobjektene ikke føltes seg utnyttet eller, ironisk nok med tanke på det faglige språket tilgjengelig, som et objekt under min lupe.
Jeg fikk muntlig samtykke til å intervjue, og senere skriftlig samtykke for å bruke
intervjuobjektenes navn i oppgaven (siden intervjuene ikke innehold noe sensitiv informasjon og deres identitet som offentlige personer kunne lett finnes ut uten navn). Intervjuene ble tatt opp på både min og min assistents telefon, i tilfelle noe gikk galt teknologisk, og deretter mesteparten transkribert, for så å bli slettet fra mobilene våre.
3.2 Materiell analyse og avgrensning
Mitt andre metode er å analysere Tramteaterets tekster for å undersøke deres møte med nyliberalismen, m.m. Her bruker jeg begrepet tekst større enn bare litterær tekst, men heller som ‘anything that conveys a set of meanings to the person who examines it.’ (Babin et al, 2017). Dermed består min tekst-analyse ikke bare av å lese forestillingsmanuskript, men og av å «lese» LP-er og TV-serier lagd av Tramteateret. Jeg valgte å fokusere på tv-seriene Serum Serum, Pelle Parafin og automatspøkelsene og Randi og Ronnis Restaurant når det kom til å undersøke Tramteaterets forhold til frihetskonseptet, noe intervjuobjektene selv påpeker, som er brennhett i nyliberal ideologi – de er og lett tilgjengelige i NRKs arkiver. Deretter valgte jeg å fokusere på Deep Sea Thriller, Radio Aktiv og Drømmen om Elin og Hysj, fordi jeg fikk tak i alle Tramteaters manuskripter av Liv og Terje. Etter å ha lest i gjennom manusene og pratet med intervjuobjektene om det, var disse tekstene mest aktuelle for å sammenligne med hverandre og belyse temaet. Radio Aktiv og Deep Sea Thriller har massevis av eksempler av antikapitalistisk kritikk, mens Drømmen om Elin mangler en dypere analyse og er noe overfladisk. Ved å analyse Hysj, deres nye forestilling, kan man undersøke hvordan de har (eventuelt) endret sin egen forståelse og analyse av Norge og hvordan de har teatralsk og politisk møtt det.
16
4. Analyse
4.1 Tramteateret; og den politiske og teatralske konteksten
‘[…] Tramteatret var aldri kulturpolitisk planlagt, det stiftet seg selv og la ned seg selv. Det er likevel blitt stående som et av etterkrigstidens mest originale bidrag til norsk teaterhistorie. Et politisk teater som skapte begeistring hos kritikere, nådde ut til et bredt publikum, ga nytt liv til norsk satire og omdefinerte begrepet revy.’ (Nordby, 2016).
Den første vesentlige forutsetningen for Tramteatrets eksistens var det politiske klimaet i Norge, særlig på norsk venstrefløy og spesielt på universitetene. ‘Det var en veldig politisert student-tid’, hvor unge fra arbeiderklassen på bygda fikk tilgang til utdanning (Terje). Terje beskriver en tidsånd hvor: ‘Friheten lå i det kollektive, uttrykket i det offentlige, mens det private og individuelle ble sett på som en tvangstrøye, noe isolert og trist. (2016:4)’
Det var og en spesiell teatralsk kontekst på 70-tallet. Det ble dannet flere frie teatergrupper, som arbeidet utenfor teaterinstitusjonene og med andre teatertradisjoner og teaterformer (Arntsen & Leinslie, 2016). Samtidig ble det første regionteateret startet i 1971, ved navn Hålogaland Teater (Larsen, 2012). Til felles for disse eksemplene er en vridning mot en mer demokratisk teaterprosess; med flat struktur, og i Hålogalands tilfelle heller ingen teatersjef fordi de hadde et ‘ønske om å fungere som et kunstnerisk kollektiv - for et folkelig teater’
(Eilertsen). Denne vridningen påvirket og institusjonsteatrene, hvor, f.eks., en gruppe skuespillere tilknyttet Nasjonalteateret dannet de oppsøkende gruppeteatrene Pendlerne og Svartkatten som jobbet med å fremme et venstrevridd politisk budskap innen institusjonen (Arntsen, & Leinslie, 2016). Spesielt innflytelsesrike var Pendlernes stykket ved samme navn og Hålogalands oppsetning av Det e her æ høre tel (skrevet av Klaus Hagerup, som selv ble æresmedlem av Tramteateret). Stykkethandlet om en skattestreik i Senja. Det ble fremført over hele landsdelen, og senere ble forestillingen innspilt for fjernsynsteateret og sendt i hele Skandinavia (Eilertsen). Kanskje det mest slående sitatet fra forestillingen, som kanskje oppsummerer problemstillingen de politiske forestillingene på denne tiden taklet, var at: ‘det er demokrati for folk så lenge de ikke bruker det’ (NRK1, 1975).
17
Dermed, som Liv sier ‘[…] så begynte vi å ymte om, i m-l-bevegelsen, at vi ville lage fri gruppe’ for ‘det var jo anarkister vi egentlig var’ (Anders). Og ‘vi var jævlig inspirert av Fria Proteatern i Sverige, og av oppsøkende på Nasjonal[theatret] og HT [Hålogaland Teater].’
(Liv). Dermed i 1976 stifter 11 studenter ved Universitet i Oslo, med Liv Aakvik som
initiativtaker, den frie teatergruppa Tramteateret (oppkalt etter bokstavene «TRAM» som sto på kassene med teaterutstyr som gamle norske arbeidsteatergrupper importerte fra Sovjet). Og deres politiske formål var klart: ‘teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot
undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning’ (Liv).
De har flat struktur hvor de kunstneriske diskusjonene skjedde i plenum og så ‘Terje skriver - plenum – Terje skriver (Anders). De velger og revyformen som kunstform: ‘revyformen [er]
ganske takknemlig fordi at du kan, selv om du holder deg i temaet ditt, så kan du belyse med forskjellige innslag, så du får tatt opp mange flere ting.’ (Liv) ‘Men […] det er ikke en faktisk revy i den forstand [...] Det er ganske lange numre […]. Og det å bruke musikken på den måten vi gjorde - vi kalte det musikkrevy’. (Terje) Liv forklarer videre at: […] revy, og det tror jeg faktisk er sant - det der med humoren som kampmiddel. Det du kan le av det kan du beseire. […]’ Hun fortsetter med at: ‘Dario Fo mener at i det borgerlige teateret så har man frigjøring gjennom gråt, du har katarsis ikke sant. I det proletære teateret, der er det frigjøring gjennom latter. Og jeg tror det stemmer.’ Verdien til en god analyse er klart fra starten av Tramteateret, og for å forstå en situasjon grundig, mener Terje at: ‘En analyse tar et halv år’.
Klassestandpunktet står og sentralt i en god analyse, sier Liv: ‘[…] det handler om
klassestandpunkt, rett og slett.’ Det handler om ‘[…] en måte å forstå virkeligheten gjennom motsigelser. At det er motstridende krefter. […] For noe annet […] er vel ikke så interessant heller. […] Motsigelsen er veldig viktig i all dramatisk kunst.’
Deres første musikkrevy, Deep Sea Thriller i 1977, tar opp problematikken rundt frykten for
‘å stå overfor en ny æra: Det slemme, grådige, oljekapitalistiske Norge.’ (Nordby, 2016:4).
Forestillingen ble ‘et vendepunkt for det politiske teatret’ (Nordby, 2016:2), og for den nyetablerte teatergruppen. Selv om det originalt bare skulle være en forestilling, så skjer det som ikke kunne skje: ‘For faen, tre dager før, tre dager før den premieren, var det blow-out i Nordsjøen’ (Anders). Kombinert med forestillingens kritiske analyse, blir plutselig blir forestillingen og gruppen dødsaktuell, og vrimlende leder dette de til å ha Radio-programmet Radio Aktiv, som så ledet de til å produsere (på bestilling av NRK) de folkekjære TV-seriene Serum Serum (1980), Pelle Parafin og automatspøkelsene (1981) og Randi og Ronnis
restaurant (1986), pluss den mindre kjente Hemmelighetene i B-by (1982). Delvis pga. NRKs
18
TV monopol blir de dermed landskjente. Allikevel, lå hoveddelen av deres fokus på revyene, som de fortsatte å lage etter Deep Sea Thriller: Hvem er redd for Frøken Lunde? (1978). Back to the 80's (1980), Det enkleste er pistol (1981), Det går alltid et korstog (1983), Drømmen om Elin (1984) og Rats (1985). De ‘dreide seg rundt satire over tidens maktbruk, oppfordring til kritisk tenkning. Temaene er rovdrift på ressursene, terrorbalanse, rasisme, nostalgi […], overgrep på arbeidsplasser, bokstavtro religion, høyrebølgen (Nordby, 2016:9). De produserte og 10 LP-album og 11 singelplater (Nordby, 2016:9). Etter å ha bikket ti år som teatergruppe, avløses gruppa i 1986 etter den siste TV-serien, delvis fordi folk ville gå ulike veier og delvis fordi som Anders sier: ‘Nei det var jo ti år med idealisme. […] Vi tjente jo ikke penger.’
19
4.2 Hvordan møtte Tramteateret nyliberalismen?
Men i 2016, noe tilfeldig, bestemmer fire tidligere Tramteater-medlemmer; Anders Rogg, Liv Aakvik, Kine Hellebust og Terje Nordby, for å lage noe nytt sammen. De spør seg selv:
‘Hva ville Tramteateret laget i dag hvis vi fortsatt hadde eksistert, og hva er det som har skjedd i de siste førti årene i Norge? Og det er mye som har skjedd disse siste førti årene, men det viktigste som har skjedd disse siste førti årene er at, at det er nettopp
markedsliberalismen. Altså du kaller det nyliberalismen, det er jo en - det er noe som fronter markedsliberalismen da’ (Terje).
Dette valget hang sammen med at, etter å ha sett i gamle manus og papirer sammen, ‘så lå det litt sånn på oss at Drømmen om Elin, det var da at vi ikke skjønte markedsliberalismen. Det ble veldig sånn, det ble veldig tydelig for oss. Derfor gikk vi den veien vi gikk.’ (Liv). De danner den nye teatergruppa Frie Radikale og lager forestillingen Hysj! om det faktum at
‘Norge har jo faen meg solgt sjela si’ til den «demoniske» markedsliberalismen.
Men selv om de nå sier at ‘vi forsto ikke helt, vi klarte ikke helt å angripe denne høyrebølgen eller se de store greiene som skjedde helt i sammenheng’ (Terje), så er det akkurat dette jeg vil undersøke nærmere, siden det som slo meg da jeg først gjenoppdaget Tramteateret, og spesielt Pelle Parafin-seriene, var hvor mye som fremsto for meg som nyliberal kritikk.
Dermed vil jeg nå undersøke hvordan de forsto sin samtid og møtte; observerte og gjorde motstand mot som nå forstås som nyliberalistiske kjennetegn. Dette handler også da om et større prosjekt, for å forstå hvordan man som radikale teaterfolk i Norge kan gjøre motstand og fronte en utvikling mot et mer rettferdig samfunn, med tanke på at man er like mye et produkt av sin samtid med dets spesifikke diskursive og hegemoniske begrensninger.
20
4.2.1 Ideen om Norge, og dets forhold til kapital
Sentralt i nyliberalismen er statens rolle som tilrettelegger for marked og kapital (og ikke dens borgeres faktiske behov). I Norge derimot, som jeg har forklart i teoridelen, har man fortsatt en ide om at vi ikke har blitt påvirket av denne logikken og er fortsatt en blandingsøkonomi med kontroll over kapitalismen. Sentralt er ideen om Arbeiderpartiets (og høyresidens) sterke tro på velferdsstaten, og at vi dermed fortsatt er en sosialdemokratisk nasjon men at denne velferden bare eksisterer pga. oljen: «når det regner på presten så drypper det på klokkeren».
Men som Liv sier:
‘Nå driver Erna Solberg og de og snaker om den velferdsstaten som de står for, den Norske modellen, også sier de at det er på grunn av oljen. Det er tull. Bare tull, det er nesten omvendt, det er på grunn av oljen at det har vert mulig, og rive ned så mye, fordi at de har hatt så mye penger å smøre den der ferden [med velferdsstatens nedbryting] nedover med.’
Det som Tramteateret allerede gjør i 1977, med Deep Sea Thriller, er å dekonstruere ideene rundt Norge som «over» kapitalen, at nyliberal politikk er «sunn fornuft», og oljen som nødvendig, nøytral og positiv i sine konsekvenser: ‘Problemstillingene for musikkrevyen var:
Amerikanerne er inne i bildet. Vil Norge miste kontrollen?’ For ‘forutsetningen for å drive oljeindustri er at kapitalistene samarbeider med staten: Her
trengs det enorme mengder privatkapital, og det trengs enorme mengder med styring. Hvordan vil dette bli løst?
Vil Arbeiderpartiet og Høyre danne koalisjon?’ (Nordby,
2016:4). Her er noen tekstutklipp
som viser dette:
21
Og, i motsetningen til forestillingen de ideologiske forskjellene mellom den såkalt venstresiden (i form av AP) og høyresiden (og den nye økonomiske eliten), viser
musikkrevyen at de nå har blitt delvis er av «samme ulla» siden de begge vil oppbygge de
«nøytrale» markedsmekanismene. Deep Sea Thriller ender med at stykkets vanlige karakterer, nordmenn, klarer tilslutt å se igjennom de nyliberale løgnene, spesielt rundt oljen, og
oppfordrer til solidaritet og opprør:
22
4.2.2 Frihetsbegrepet; venstrevridd og høyrevridd
Nyliberalismens styrke ligger i hvordan de kupper frihetsbegrepet fra 60-tallets
frihetsbevegelser som ønsker frihet til å være seg selv med mindre statlig intervensjon, og snur fokuset helt mot frihet til markedet og til å konsumere, som betyr i praksis en «top- down» frihet og ikke motsatt. En av de første tingene jeg la merke til da jeg så på de populære TV- seriene til Tramteateret, var hvordan de og hadde mye fokus på frihet – men med en (bevisst) «bottom-up» tilnærming. Som Liv sier: ‘Den der samme
greia seilte jo vi på, men sånn der «herregud, du er fri til å kle deg som du vil!» og det var nok et behov også i, i den norske
befolkninga’. Terje forklarer at seriene: ‘hadde jo et eller annet politisk innhold […].’ Men at det ‘er i hvert fall mer, det er
underholdent en slags hyllest til ungene og til den der fantasien og friheten […] – det er litt sånt vær deg sjøl.’ Tidligere har han skrevet at ‘Budskapet kan kokes ned til følgende: Stol på deg selv og din egenverdi og våg å stå for og fremføre den, selv om det butter mot konvensjoner.’ (Nordby, 2016:11).
Dette ligner mye på et anarkistisk perspektiv, hvor
friheten handler om, som ‘rett til uinnskrenket økonomisk, sosial og politisk selvstendighet’ (Berg &
Schønhardt, 2019).
Men de kritiserer og det nyliberalistiske
«frihetskuppet», og spør om frihet til hva, og for
23
hvem, som man kan se i disse tre tekstbitene fra revyen Det enkleste er pistol og i sangen Frihetsopera:
Frihetsfokuset kommer spesielt mye opp i den siste serien i Pelle Parafin-universet, Randi og Ronnis restaurant, som Terje sier: ‘den siste den handler jo mye om dette: å være seg sjøl, og bandet kjøper bil og liksom 80-talls greie, og, og hvitløk.’ (Kampen om hvitløk i Norge var viktig på 70, 80-tallet, fordi hvitløk ble forbundet med «mørke fremmedarbeidere» og
«skumle ting»). ‘Men Randi og Ronni, da, to skurker som liksom har rett til å være hvem de vil, og som har restaurant og som serverer hva de vil, ikke sant. Der har du en del av den friheten som du snakker om.’ Men i dette tilfellet vil jeg argumenter at Tramteateret kanskje ble mer påvirket av 80-tallets «frihet» enn de kanskje var klar over, siden friheten er mer knyttet i å ha egen business, egen bil osv.
24
4.2.3 Menneskesynet; individualisme versus solidaritet
Mennesket, og individet, «forgudes» på et vis i nyliberalismen, men det er snakk om et veldig spesifikt type menneske og individ; som fungerer best da det blir utsatt for konkurranse (spesielt fra andre mennesker), er hardtarbeidende, og handler bare ut i fra egne økonomiske interesserer – noe annet er å være en latsabb som ikke lever opp til sitt potensial, og dermed ikke fortjener samfunnets goder.
Et slik narrativ blir dekonstruert i Radio Aktiv nr. 7, hvor herr Andersen skal fikses (for han kan aldri bære bra nok) av en forførende Thatcher-lignende dame kalt Frk. Wenche til å bli mer ambisiøs og egoistisk. Hele poenget med et sånt menneskesyn er at det skjuler systematiske urettferdigheter og menneskers iboende sårbarheter, samtidig som det setter kjepper i hjulene for solidaritet og gjensidig hjelp.
Tramteaterets menneskesyn går strikk i strid mot dette,
og ser mer utover enn innover – det handler om individets styrke gjennom det kollektive og solidaritet – spesielt klassesolidaritet: hvor fienden til individet ikke er sine medmennesker, men heller de med makt.
For eksempel, blir «skurkene» Randi og Ronni i Pelle Parafin-universet vist å ikke være Bøljebandets fiender, men er undertrykt av samme system som bandet. De ender opp med å jobbe sammen for å ta tilbake kjelleren til Bøljebandet, og i Randi og Ronnis
restaurant understrekes dette med at de forlater kjeltring-livet og bandet spiller på
deres restaurant. Samfunnets skurker går med slips! TV-serien har og en lærer-figur som originalt blir stilt opp som en antagonistisk autoritetsfigur, men som vi gradvis lærer oss å ha solidaritet med – for han er også er fremmedgjort fra sitt arbeid av overlæreren, staten, og kapitalmakta.
Og tilbake til herr Andersen, så ender han ikke å bli lurt til slutt, som fører til at Frk. Wenche viser sine sanne farger, sitt sanne menneskesyn, og kaller han ‘Usle kryp’ og ‘Krøpling’.
25
4.2.4 Vekst over (klima-)virkelighet
Troen på nyliberalismen handler om (markeds)fundamentalisme, som Herning påpeker, fordi den baserer seg ikke på virkeligheten. Den er derfor, med sitt prinsipp om vekst over alt annet, en oppskrift på katastrofe i følge Chomsky med tanke på klimakrisa, og alt den bringer med seg.
Tematikken rundt klima har alltid stått sterkt i Tramteaterets tekster, fra Deep Sea Thriller til Frie Radikales Hysj!
Poenget i disse tekstene er den evige vekstens illusjon og det faktum at
naturen ikke kan utnyttes forevig.
Spesielt i sistnevnte, hvor hovedkarakteren Traust (basert på Faust), en hardbanka sosialdemokrat fra 1980, blir forført av Mefisto (markedsliberalist) som viser han alle de framtidige godene i fremtids Norge, med bil og lån og flatskjerms TV, snur seg vekk fra konsumismen da han innser hvor stor krise verden er i og lar seg føres bort av Gretchen Thunbergs stemme i det fjerne. Mefisto trygler om å få han på hennes side, og tilbyr seg å bli
sosialdemokrat selv, til ingen nytte.
‘Som […] jeg analyserer det, så er jo det der
[Mefistos vending] uærlig. Mer sånn Erna Solberg som sosialdemokrat. Så det er ikke så lett å nedkjempe det [nyliberalismens forførende logikk], det er ikke bare å ta en liksom.’ (Liv).
Klimakrisa kan ikke bare løses ved å bli grønnvasket, innenfor nyliberalismens logikk.
26
4.2.5 Høyrebølgen eller høyrebølge?
En av de vanskeligste tingene med nyliberalismen er at den blir avpolitisert til den grad at den oppfattes som sunn fornuft eller nøytral fordi det blir sett på som progresjon, som utvikling, og tilhører dermed ikke en spesifikt partis politiske prosjekt. Istedenfor, som nevnt, ble
sentrum og venstresida forført av markedslogikk med konkurranse som regjerende metode, og glemte hva som var demokratisk styring.
På 80-tallet, er Liv og Terje i Venezia og mottar brev fra resten av Tramteateret at de skal lage en lage en forestilling om Høyrebølgen, en avgjørelse som skjer uten ‘ideologene hos oss det er Liv og Terje da.’ (Anders).
‘Og jeg ble jo- jeg holdt på å drukne ikke sant [ler] - det var sånn, jeg ble helt rasende, også vet du at nei vi får ikke sagt ifra om noen ting. Å få ett brev ut av Italia, det tar votter og vinter og vår, det går kjempetreigt. Men jeg var sur på det konseptet hele tida. Arne og Marianne kom ned og besøkte oss, og jeg prøvde og spørr, vi sitter der rundt, bordet, i St Paulo, så prøver jeg å spørre: «neimen herregud, hva mener du med Høyrebølgen, hva er, hva er greia, Høyrebølgen!?» Også er alle sånn, «Nei Liv, du vet vel hva Høyrebølgen er», men vi visste ikke det […] (Liv).
Terje forklarer at det ble kalt Høyrebølgen fordi ‘[…] det kom i form av at høyresida fikk vind i seilene. Fremskrittspartiet hadde på et tidspunkt 25% oppslutning.’ Han forsetter at:
‘Det var veldig lite inn å være radikal og det har også sammenheng med terrorismen. Baader- Meinhof og disse ødela jo mer for venstresiden enn noen annen har klart å gjøre på ti-år ikke sant’. Samtidig kom ‘begrepet politisk korrekt kom inn [i samfunnsdebatten]: “dette gjør du bare for å fremstå som snill”.’ ‘Men egentlig så var det ikke noen høyrebølge. Dette er det politiske fernisset: det var de store markedskreftene som foregikk her.’ I stedet, som sagt, var det heller høyrebølgen med liten h: en endring mot høyre i samtlige partier. Dermed ble dette skifte i Norsk politikk mer krevende å forstå. Men Tramteateret lager forestillingen Drømmen om Elin, som handler om: ‘[…] en nærradio, hvor den mest populære radiofiguren deres dreiv nærmest innside handel på lufta, fikk tips av en børs megler som het megler Amundsen, og dette gjorde att [han] dro til Afrika, […] og så smugla’n diamanter i rompa.’ (Liv). Deretter havner han på et mental sykehus. […] den storyen […] det er altså vår forståelse av hva markedsliberalismen var (Liv).
27 Terje forklarer at analysen bare var:
‘«nå skal vi på venstresida stå sammen mot høyrebølgen”, istedenfor å på en måte ta den grundige - altså hvilken tid lever vi i? Hvorfor er dette tilfelle?’
Liv legger til at: ‘Også trodde vi
selvfølgelig at det hadde noe med Frp å gjøre, og det hadde det jo - så det var en morsom låt der som jeg liker enda som heter Frp […]. Den synes jeg absolutt holder, enda, de har ikke forandra seg.’
Stykket fikk grei respons, men som Anders sa: ‘Vi hadde en alt for grunn analyse. […] Drømmen om Elin var ikke noe fint stykke.’ Men dette leder de til å prøve igjen, denne gangen med nåtidens klokskap, og lager Hysj! – oppkalt etter det faktum at det har ‘vært den største forandringen Norge har gjennomgått på 200 år og har gjennomgått de siste 40-åra og det har ikke vært noen debatt.’ (Terje). En situasjon som kan være basert på at, som sagt tidligere, det var de sosialdemokratiske partiene, spesielt AP, selv som innførte markedsmekanisme skikkelig her til lands, og at det var som om ‘Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens de var ut og badet.’
I Hysj! er dermed analysen annerledes:
28
29
30
31
32
4.3 Drøfting
Så hva har jeg funnet ut av å analysere Tramteaterets møte med nyliberalismen, og hva sier det mer generelt om hvordan man som radikale teaterfolk i Norge kan gjøre motstand og fronte en utvikling mot et mer rettferdig samfunn?
Vel, for det første er det vanskelig å forstå sin egen samtid nøye. Når man er i midi i en situasjon, som f.eks. Korona-epidemien nå, og skal prøve å lage noe om hva som faktisk foregår nå, så er det umulig å få fullstendig grep på det før man har fått det på avstand. Selv om man kan bli bombardert av informasjon, så er det fortsatt vanskelig å forstå det større bildet. Man er og et produkt av sin tid, med visse diskurser og forståelser tilgjengelig. Det som har gjort nyliberalismen så vanskelig å forstå er fordi den bryter med tradisjonelle forståelser av partipolitikk og statlig styring, som gjør at de faktiske politiske motsigelsene obskures. Dermed var det ikke bare Tramteateret som ikke forsto, men også ingen andre heller (og hvis de gjorde det så ble det hysjet ned), som Aven og Innset påpeker. Hvor mye lengre en evt. grundigere analyse hadde kommet er derfor vanskelig å si.
Men allikevel, og for det andre, sier analysen min noe om verdien til grundig, nyansert og åpensindig (antikapitalistisk) research med fokus på et konkret tema, siden Tramteateret og klarte også samtidig å plukke om særdeles mye. For samtidig som nyliberalismen operer på komplekse og forvirrende måter, er det og «bare» en form for kapitalisme. Ved å ta
utgangspunkt i en forståelse at noen har makt og andre ikke i samfunnet, klarte de å ikke bare observere, men og komme med kritikk og utfordre med andre ideer og andre måter å tenke på mot de voksende nyliberale tendensene i Norge, allerede i 1977 (!). Det gikk heller mer skeis når gruppen var preget av tendensen til å gjøre som Don Quijote, hvor han: ‘[…] prøver å få virkeligheten til å stemme med kartet [og ikke motsatt], og dermed går det veldig galt’
(Terje).
Til slutt, vil jeg komme med noen tanker rundt verdien til formen, og ikke bare analysen, for utfordrende og frigjørende radikalt teater. Lenge i det politiske teaterets historie har det blitt prøvd ulike taktikker for å engasjere et publikum, og som Ranciere og Bourdieu påpeker er vår forståelse av verden og hvordan vi «leser» ting sterkt preget av den tilgjengelige diskursen og vår klasse - derfor vil jeg slå et slag for (musikk)revyformen. Fordi den blir forstått som lavkultur, er det vanskeligere å akademisk fokusere mer på formen enn (det politiske) innholdet – det blir ikke distansert – samtidig fordi formen har en tradisjon i Norge, tilhører mer arbeiderklassen og bruker humor som det gjør, har den et frigjørende potensial: ‘Det du
33
kan le av det kan du beseire’. Og formen står og potensielt utenfor avpolitiserende rammer, sånn som teaterscenen eller galleriet gjør.
34
5. Konklusjon
Nyliberalismen er en spesielt slept og ødeleggende form for kapitalisme, som har bidratt til at vi lever i krisetider. Ikke bare har dens logikk bidratt til spredningen av Korona-viruset, men har nå ført menneskeheten og klimaet til bristepunktet. Formålet med denne bacheloren var derfor å forstå nyliberalismen i Norge, så man kan bedre forstå sin fiende og gjøre mer produktiv motstand.
Som aktivist og teaterstudent, valgte jeg å dermed å fokusere på og undersøke hvordan Tramteateret møtte nyliberalismen da den kom til Norge. Jeg fant ut at selv om selv mener de ikke forsto nyliberalismen da den kom fordi det er vanskelig å forstå sin egen samtid, så pga.
deres grundige antikapitalistiske research og analyse, og via musikkrevyformen, klarte de ofte å (bevisst eller ikke) angripe kjernen i den nyliberalere ideologien; som frihet for markedet, individualisme og vekstprinsippet, samtidig som de dekonstruerte ideen om Norge som et sosialdemokratisk «utopi» (sett utenlands fra) som ikke er påvirket av globale trender og kapitalisme. Gjennom min teoretiske research fant jeg ut at den norske stat har utsatt seg selv for såpass sterke markedsmekanismer at mye er privatisert i alt unntatt navn – og makten, og pengene, har sakte men sikkert forflyttes seg fra statlige (og felles) hender til private hender.
Det at den nyliberale logikken har blitt nærmest «sunn fornuft» og avpolitisert, gjør politisk motstand vanskelig, som er nok et resultat av at nyliberalismen ikke har «oppført seg» slik som i land som England og USA. Den har heller sakte og snikende grodd seg fast til det punkt at det har nesten ikke vært debattert.
Når vi endelig kommer ut på andre siden av koronakrisa, og man står ovenfor enda en større global (klima)krise, så er det kritisk at man som aktivister og kunstnere tar opp denne
debatten og finner og skaper nye ideer, andre måter å tenke på, og formidler det på kreative og tilgjengelig måter, siden: ‘Only a crisis - actual or percieved - produces real change. When the crisis occurs, the actions that are taken depend on the ideas that are lying around.’ Alternativet er utenkelig.
35
6. Bibliografi
Andersen, Ø. & Thorsen, D. E. (2018). Hegemoni, Store norske leksikon, hentet 27.05.20, fra https://snl.no/hegemoni
Berg, O. T. & Schønhardt, A. (2019). Anarkisme, Store norske leksikon, hentet 29.05.20, fra https://snl.no/anarkisme
Birrell, R. (2008). Jacques Ranciere and the (re) distribution of the sensible: five lessons in artistic research, Art & Research, Vol 2, Hentet 30.05.20, fra
http://www.artandresearch.org.uk/v2n1/pdfs/v2n1editorial.pdf
Bourdieu, P. (1984). Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste, Harvard:
Harvard University Press
Dahl, R. A. & Lindbloom, C. E. (1953). Politics, economics, and welfare: planning and politico-economic systems resolved into basic social processes, London: Harper & Row
Harvey, D. (2005). A brief history of neoliberalism, Oxford: Oxford University Press
Klein, N. (2007). The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism, Knopf Canada
Kvale, S. (1996). InterViews: An Introduction to Qualitative Research Interviewing, Thousands Oaks: Sage Publications
Larsen, S. E. L. (2012). Regionteater, Store norske leksikon, hentet 27.05.20, fra https://snl.no/regionteater
36
Monique Babin, Carol Burnell, Susan Pesznecker, Nicole Rosevear & Jaime Wood. (2017).
What is a text, hentet 25.05.20, fra https://openoregon.pressbooks.pub/wrd/chapter/what-is-a- text/
Nicholas, T. (2019). Neoliberalism: WTF? Neoliberal Capitalism from Ronald Reagan to the Gig Economy [video], hentet 26.05.20, fra https://www.youtube.com/watch?v=rG3bNSyhlSU
Nordby, T. (2016). Om å gi folk det de ikke visste de ville ha. Ti år med Tramteatret, om; oslo museum, s. 2-15, hentet 05.04.20, fra https://docplayer.me/33769133-Innhold-innledning- terje-nordby-om-a-gi-folk-det-de-ikke-visste-de-ville-ha-ti-ar-mdeed-tramteatret-2.html
Nordby, T. (1977). Deep Sea Thriller [manus]
Nordby, T. (1980). Få fatt på Andersen, Radio Aktiv [manus], nr. 7
Nordby, T. (1985). Drømmen om Elin [manus]
Nordby, T. (2019). Hysj! [manus]
NRK1 (1974). Pendlerne, Fjernsynsteateret [video], hentet 05.04.20, fra https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1974/FTEA00000373
NRK1 (1975). Det e her æ høre tel, Fjernsynsteateret [video], hentet 05.04.20, fra https://tv.nrk.no/serie/fjernsynsteatret/1975/FTEA20005072/avspiller
37
Pelle Parafins Bøljeband (1979). Serum Serum [video], NRK1, Terje Nordby
Pelle Parafins Bøljeband (1981). Pelle Parafins bøljeband og automatspøkelsene [video], NRK1, Terje Nordby
Pelle Parafins Bøljeband (1986). Randi og Ronnys restaurant [video], NRK1, Terje Nordby
Philosophy Tube. (2017). What Was Liberalism? #3 Neoliberalism | Philosophy Tube, hentet 27.05.20, fra https://www.youtube.com/watch?v=pzVf9ce80Nc
Radio Røyst (2019). Radio Røyst #26: Statlig eierskap med Linn Herning [podcast], hentet 05.04.20, fra https://soundcloud.com/radioroyst/radio-royst-26-statlig-eierskap-med-linn- herning
Reinecker, L. & Jørgensen, P. S. (2013). Den gode oppgaven, Bergen: Fagbokforlaget
Stalsberg, L. (2019). Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur, Oslo: Forlaget Manifest AS
The Mont Perin Society. Statement of Aims, Hentet 26.05.20, fra https://www.montpelerin.org/statement-of-aims/
The Nation. (2017). Noam Chomsky: Neoliberalism Is Destroying Our Democracy [video], Hentet 26.05.20, fra https://www.youtube.com/watch?v=tBzSLu3MZ6I
Tramteateret: Biografi [nettside]. Hentet 27.05.20, fra http://www.musikalske.net/tramteatret/tramteatret.htm
38
7. Vedlegg
Intervjuobjekter
Løs intervjuguide (ikke kronologisk)
- Hvordan og hvorfor ble du med i/startet Tramteateret, og hva var konteksten – studentmiljøet og sånt?
- Kan du gå litt kronologisk igjennom Tramteaterets historie og forestillinger?
o Deep Sea Thriller?
o Kan du fortelle litt om hvordan tv-seriene skjedde og politikken i de?
o Hvem er redd for Frk. Lunde?
o Høyrebølgen, og hva var det som ikke «fungerte» med Drømmen om Elin?
- Hva var tanken bak å starte opp igjen med Frie Radikale?
o Hvordan endte dere opp med å lage et stykke om nyliberalismen?
- Med tanke på denne ambisjonen med å spille for folket, hvordan så dere for dere at det skulle foregå?
- Dere ga revyformen en spenst, dere endra revyformen, så mitt spørsmål er hvorfor dere valgte akkurat revy som teaterform?
- Opplevde dere noe motstand eller sensur?
Skriftlig samtykke for bruk av ekte navn (på utradisjonelt vis)
Navn Kjønn Alder Intervju-location Dato
Terje Nordby Mann, med flott hår 70 år På vedkommendes hytte 25.04.20 Liv Aakvik Kvinne, med kult hår 71 år Hjemme hos vedkommende 24.04.20 Anders Rogg Mann, for kul for hår 64 år På vedkommendes lokale café 23.04.20
NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Det humanistiske fakultet Institutt for kunst- og medievitenskap
Bachelor oppgave
Mia Helene 'Ted' Engeskaug
Radikalt teater i Norge:
En analyse av Tramteaterets møte med nyliberalismen
Bacheloroppgave i Drama og teater Veileder: Bjørn Rasmussen
Mai 2020
