Sjekking i realityserier - en del av medias demokratiseringsprosess?

Sjekking i realityserier - en del av medias

demokratiseringsprosess?

Agnetha Thormodsdatter Blix

Masteroppgave i sosiologi ( SOS-3900) Det samfunnsvitenskapelige fakultet

Universitetet i Tromsø Høsten 2007

Forord

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å rette en takk til alle som har hjulpet meg å komme i mål med masteroppgaven. Først og fremst må jeg få takke veileder, Sissel H. Eriksen som trodde på meg i august i år, og som utfordret meg til å gjøre oppgaven ferdig i løpet av denne høsten. Hun kjenner meg godt. Jeg er et konkurransemenneske, så en slik utfordring kunne jeg ikke la være å ta. Gjennom disse hektiske, få månedene har hun vært tilgjengelig for telefonsamtaler og mail når det skulle være. Tusen takk, Sissel, for oppmuntrende kommentarer, konstruktive innspill og for at du trodde at jeg skulle klare det. Uten den oppfølgingen, hadde det ikke blitt noen innlevering for meg denne høsten heller.

Videre vil jeg takke min arbeidsplass, Horten videregående skole, med studierektor Brit Stuksrud i spissen, som har vist stor forståelse for mitt mastergradsarbeid og lagt til rette for at det i praksis skulle være mulig for meg å gjøre dette ved siden av mitt daglige arbeid der. Dessuten må jeg få takke mine kollegaer Tommy, Flavio, Klaus, Venja og Trond for måten dere på ulikt vis har bidratt. Takk for konstruktive samtaler og oppmuntringer underveis.

Jeg må få takke tv-selskapene som satte meg i kontakt med deltakerne.

Tusen takk til informantene mine, for at dere var så modige å stille opp og for deres åpenhjertighet. Uten dere hadde ikke oppgaven vært mulig.

Jeg vil takke mine gode venner som på hvert sitt vis har stilt opp for meg når jeg har hatt behov for en luftetur, forståelse, støtte, samtale og å få være i fred. Takk Aaslaug, Merete, Mette, Kathrine og Bente!

Sist, men ikke minst vil jeg takke min kjære familie for den støtten dere har vist meg i denne hektiske perioden. Mamma, pappa og Ketil, fordi dere på ulikt vis har hjulpet meg med det praktiske i hverdagen. Jan Martin, for at du orket å lese igjennom oppgaven mot slutten og komme med spennende innspill. Jenny, Ada og Bendik, fordi dere er verdens nydeligste og forståelsesfulle barn. Endelig kan vi leve normalt igjen!

Agnetha T. Blix: Sjekking i realityserier – en del av medias demokratiseringsprosess? Institutt for sosiologi, Universitetet i Tromsø, Høsten 2007 (antall sider totalt 91, antall ord 31 127).

Innhold

1.0 Innledning

2.0 Hvorfor reality akkurat nå?

2.1.0 Metode og teori

2.1.2 Metoder for datagenerering og analyse

2.2.0 Teoretisk grunnlag for analysen

2.2.1 Kommunikasjonsteori 2.2.2 Iscenesettelse

2.2.3 Rolle

2.2.4 Offentlig og privat sfære 2.2.5 Tillit

2.2.6 Kjønn

3.0 Hva er gjort på feltet tidligere? Realitytv som sjanger

3.1.2 Identitet eller rolle?

4.0 Presentasjon og drøfting av resultater og analyse 4.1.0 Begrunnelsene

4.1.2 Se på meg! Jeg har det litt trist.

4.1.3 Så lenge jeg kan være meg selv…

4.2.0 Hva er sjekking og flørt? Realityserier som sjekkearena 4.

4.2.2 Forestillinger om den romantiske kjærligheten

4.3.0 Hvor virkelig er realityserier?

4.3.1 Makt og avmakt.

4.3.2 Tillit og risiko

4.4.0 Kongruens og divergens i forventninger, erfaringer og i

intervjusituasjonen

4.4.3 Intervjusituasjonen

3

7 10 10 14 16 18 20 24 24 26 27

29 31 32

35 35 38 42 44

47 54 56

59 62 64

65 65 70 74 77

5.0 Avslutning

5.1.0 Metodevalg

Litteratur

Vedlegg 1

Vedlegg 2

77 80

83 87 89

1.0 Innledning 

Endringene i medias fokus og meningsinnhold gjør at folk flest i større og større grad er en del av den mediale offentligheten. Denne undersøkelsen ble gjennomført i november 2004 og januar 2005, og bare på de få årene som har gått siden den gang har det skjedd endringer.

Tidligere har mediebildet vært preget av en elite som representerte og presenterte viktige saker i dette offentlighetens viktigste forum. Nå har i teorien alle mulighet til å delta i media.

Hva har skjedd underveis? Jeg skal forsøke å si noe om hvorfor massemediene i større og større grad viser frem vanlige mennesker og hva denne demokratiseringen gjør med det offentlige mediebildet.

Masteroppgavens formål er å finne ut hva som får unge mennesker i tjueårene og begynnelsen av trettiårene til å ønske å delta i en realityserie på tv. For å få svar på dette har jeg intervjuet elleve deltakere i realityserier. Problemstillingen er hvilke begrunnelser deltakerne har for å melde seg på? Hvilke forventninger har de til deltakelsen? Hvilke erfaringer sitter de igjen med i etterkant? Og hvilke begrunnelser har de for å velge en realityserie med sjekking som hovedtema? I en travel hverdag kan det virke vanskelig å skulle finne seg en partner, og vi bruker stadig nye arenaer for å finne en partner. Vi skal se hva informantene sier om dette.

Informantene i undersøkelsen har vært deltakere i en av to ulike realityserier med et tydelig sjekkeaspekt. Det som er felles for disse to seriene er hovedmålet; at det skal dannes et par til slutt. I den ene serien er målet at det skal ende i ekteskap.

Bakgrunnen for valg av tema var at når realityseriene kom inn i norske medier på slutten av 1990- tallet, fikk de så mye oppmerksomhet at dette ble interessant som et sosialt fenomen i et sosiologisk perspektiv. For det første var oppmerksomheten rettet mot realityseriene som sjanger. Kunne hvem som helst komme på tv uten andre kriterier enn at de var der som seg selv? Jeg skal senere i masteroppgaven sette sjangerkritikken i sammenheng med medias endringer i meningsinnhold og fokus. Vi skal også se at med denne endringen får også deltakerne og publikum en ny mediabevissthet.

For det andre var diskusjonen om hvorvidt dette var vulgær underholdning interessant.

Realityseriene gjorde publikum til kikkere. Perspektivet var som om vi så inn gjennom nøkkelhullet og inn på vanlige mennesker handlinger og valg. Realityseriene hadde et stort

publikum både på grunn av, og på tross av, diskusjonene som herjet. Den første realityserien i Norge, 8 og ½, kom i 1996. Den handlet om åtte unge mennesker som bodde i et hus i tre uker. Serien hadde ingen andre føringer enn at det å følge disse åtte deltakerne i seg selv var interessant. I løpet av kort tid ble realityseriene utviklet til mange ulike konsept. Da dukket blant andre sjekkerealityseriene opp. Nå skulle vanlige mennesker finne seg en partner mens de ble filmet. Hvem er deltakerne som ønsker å bruke tv som sjekkearena? Kan hvem som helst delta i en realityserie? Vi skal se hva informantene mener om hvilke kriterier som ligger til grunn for å bli valgt ut som deltaker til en realityserie.

Masteroppgaven skal gi noen mulige forklaringer på hvorfor realitysjangeren kom på slutten av 1990-tallet. Sjangeren viser til en tendens i resten av kulturlivet i Norge og ellers i den vestlige verden i begynnelsen av vårt millennium. Når realityseriene kom til Norge var det et importert konsept i hovedsak fra USA og Nederland. Tendensen er å gjøre skillet mellom fiksjon og virkelighet utydelig (Behrendt, 2006), samt å sette fokus på personer som en i utgangspunktet ikke skulle tro er interessante. Dette ser vi mange eksempler på i litteraturen, film, kunst og musikkbransjen. Derfor spør jeg informantene: Hvor virkelig eller autentiske er realityseriene? Vi vet det er vanlige mennesker som deltar og konteksten fremstår autentisk.

Undersøkelsen skal si noe om hvilke forventninger informantene hadde til det autentiske ved deltakelse i en realityserie, og hvilke erfaringer deltakerne gjorde seg. Er det kongruens mellom informantenes forventninger og erfaringer? Jeg ønsker også å finne ut om det er noen forskjeller på de kvinnelige og de mannlige informantenes forventninger og erfaringer.

Det er et sosialt fenomen at folk flest får adgang til media, dermed er det viktig i et

sosiologisk perspektiv å skrive en masteroppgave om det. Da jeg gjorde undersøkelsen, og i tiden etter, kunne det virke som om antall realityserier overskygger virkningen av dem. Men med et nærmere blikk er det ikke det at realityseriene kom som er det interessante. Det

interessante er, hva de gjorde, og gjør, med folks forhold til media på den ene side, og medias offentlige rolle på den annen side.

Jeg skal videre si noe om deltakernes bevissthet rundt sin iscenesettelse og de ulike rollene de har knyttet til deltakelsen. Min antakelse ligger i at ved å delta i en realityserie blir man sett av mange, og jeg antok at deltakerne har gjort seg noen tanker om hvordan de fremstilte seg selv eller ble fremstilt. I tillegg har informantene deltatt i en serie med sjekking som mål, og jeg vil finne ut om det forsterker bevisstheten rundt deres iscenesettelse. Videre vil jeg finne

ut om deltakerne var mentalt forberedt på å bli eksponert for et stort publikum, og hvilke konsekvenser eksponeringen fikk for dem.

I analysedelen skal vi møte elleve personer som har vært med i en av to ulike realityserier. Jeg er ikke på jakt etter ett svar, for hver av disse personene har sin historie og sin forklaring. Den empiriske delen av oppgaven er en fremstilling av elleve konkrete aktørers beretninger om deres egne opplevelser og erfaringer med å ha deltatt i en realityserie. Teoriene skal bidra til forståelse av de virkelighetsnære og levende funn i analysen.

I undersøkelsen, gjennomført i november 2004 og i januar 2005, er det benyttet en abduktiv metode, så funnene vil bli fremstilt slik informantene har beskrevet sin rolle og tankene de hadde rundt deltakelsen. I analysedelen vil jeg sette fortellingene deres i teoretiske perspektiv.

Jeg bruker Taylors teori om autensitetens etikk (Taylor, 1998), Thagaard for å si noe om forestillinger om kjærlighet (Thagaard, 2005) og Fiskes kommunikasjonsteori (Fiske, 1990).

Jeg skal ikke generalisere ut ifra datamaterialet, men illustrere likheter og ulikheter i informantenes beretninger.

I analysedelen kommer jeg også inn på forhold som har med produksjonsselskapet å gjøre.

Jeg vil presisere at jeg ikke tar stilling til hvorvidt produksjonsselskapet holdt seg til avtaler gjort med deltakerne eller ikke. Min informasjon om dem er kun basert på det informantene fortalte.

Masteroppgaven har følgende oppbygning: Del to tar for seg bakgrunn for valg av tema og aktualitet. Her vil jeg presentere forskningsstrategier, teori, metode og sentrale begrep. Del tre vil ta for seg drøfting av oppgavens metodologi og vitenskapsteoretiske grunnlag, og ta for seg metoder for datagenerering og analyse samt. Del fire tar for seg analyse og drøfting av funn. I del fem finner vi konklusjon og avslutning.

2.0 Hvorfor reality akkurat nå?

Det er ikke bare i tv-mediet at det de siste årene har vært populært med realitybasert

underholdning. Vi ser en tendens til at det foregår en tematisering av forholdet mellom fiksjon og virkelighet også i litteraturen, kunsten og musikken. Tidligere var det i følge Behrendt (2006) en uskreven kontrakt mellom forfatter og leser. Denne kontrakten gikk ut på at enten var alt som sto i boka sant og noe som har skjedd i virkeligheten, eller så var innholdet ren fiksjon. Altså enten sakprosa eller fiksjon. Tendensen nå er at det i stedet er en

dobbeltkontrakt, i følge denne handler nå boken både om noe som har foregått i virkeligheten og er ren fiksjon (Behrendt, 2006:19-24).

I tillegg finner vi en tendens til at det vanlige og ordinære har fått større og større plass i det offentlige rom. Med det mener jeg ikke at det er en ny tendens at vi er opptatt av det ordinære, men at det ordinære har fått en annen og større plass i offentligheten. Man trenger ikke være videre kjent for at vi skal ha lyst til å lese, se eller høre om vedkommende. Mange har snakket om at det har blitt stuerent å være kikker. Utviklingen fra de første realityseriene kom og frem til i dag har vært preget av en stadig større grad av offentliggjøring av ”vanlige” menneskers liv og levnet. Jeg prøver i denne oppgaven å gi noen forklaringer på hvorfor flere ønsker seg en synlig plass i offentligheten og har mulighet til det.

For å komme med noen eksempler fra litteraturen hvor denne tendensen er tydelig, vil jeg nevne: Erlend Loes roman L (1999), Dag Solstads roman 16.07.41 (2002), og Edvard Hoems roman Mors og fars historie (2005). Disse bøkene kalles biografiske romaner, noe som tradisjonelt sett er en selvmotsigelse. Biografier er basert på fakta. Disse bøkene er også det, men samtidig har de med “roman” i sjangerbeskrivelsen som vanligvis regnes for å være fiksjon. Alle disse biografiske romanene er bygget på virkelige historier. Viktige kjennetegn er at hovedpersonene i romanene heter det samme som forfatterne av bøkene, og fortellingen blir fortalt i 1. person entall. Dessuten har hovedpersonen klare likhetstrekk med forfatteren når det gjelder livsforløp, interesser og familierelasjoner. Bipersonene er også ofte virkelige personer. Romanene inneholder beviser på at det de handler om, faktisk har skjedd som f. eks i Erlend Loes L hvor det er lagt inn bilder fra turen som blir beskrevet (Arkitekst, 2006 og Behrendt, 2006).

I kunstens verden kan jeg trekke frem fotograf Vibeke Tandberg som lager sin egen

virkelighet ved å plassere seg selv på bryllupsbilder med ulike menn, rykker inn disse bildene i aviser som om det var virkelig at hun har giftet seg. Det som er virkelig i disse bildene, er personene. Fiksjonen består i handlingen, giftemålet.

Margaret Ohlins film ”Kroppen min” er et annet eksempel, hvor hun lager en dokumentarfilm om sin egen kropp. Ohlin har laget og regissert en rekke dokumentarer, men da alltid med andre personer i fokus. Det spesielle med ”Kroppen min”, og det som gjør denne filmen interessant her, er at hun setter seg selv i fokus. En regissør eller en forfatter er, som allerede nevnt, vanligvis ikke interessant som annet enn den som skaper en historie eller som narratør.

Ved å sette seg selv i fokus, gis dokumentaren eller romanen et nytt preg, hvor vi får innsyn i noe nytt og grensen mellom fiksjon og virkelighet blir mer utydelig.

Vi finner også eksempler på dette i tegneserier, f. eks M av Madsen og RedakTom. Begge skriver om egne liv, og leseren kan sjekke om de involverte personer og stedene de befinner seg på er ekte. Men ingen av forfatterne gjør det klar for oss hva som er fiksjon.

I musikkbransjen finner vi tematiseringen blant andre hos artisten Eminem. I sangen ”When I`m gone” forteller han om sitt eget liv og forholdet til sin forhenværende kone og datteren.

Mye om skilsmissen og Eminems liv ble fortalt gjennom media i den tida de gikk fra hverandre, så derfor vet vi som tilskuere at noe av dette er sant. Vi må selvfølgelig ta høyde for at noe av det som kom fram i media ikke var sant også, men noe har trolig rot i

virkeligheten. Derfor vil jeg også bruke dette som eksempel på at forholdet mellom fiksjon og virkelighet blir tematisert.

I tillegg til at forholdet mellom fiksjon og virkelighet blir tematisert innenfor ulike kulturarenaer nå, blir det også satt fokus på personer som i utgangspunktet ikke er så interessante for folk flest. Med unntak av Eminem som stadig blir skrevet om i den kulørte ukepressen, kan vi vel si at de andre nevnte eksempler i utgangspunktet ikke er så interessante at vi higer etter å få vite mer om dem. Forfattere qua forfatter, har først og fremst interesse innen litteraturen, ikke som offentlige personer. Endringen vi ser som en tendens i vår tid tar det motsatte utgangspunkt. Personen bak blir vel så interessant som det de produserer.

Realityseriene tematiserer det samme forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Det vi som tilskuere kan observere er en virkelighet som vi vet har funnet sted i den virkelige verden.

Personene som er med spiller ikke roller, men er der som seg selv. Allikevel er virkeligheten som blir vist oss på tv en konstruert virkelighet, en fiksjon, som på grunn av

produksjonsselskapets regissering og mulighet til å redigere, skaper om virkeligheten til god underholdning. Vi skal i analysen komme inn på hvordan informantene mine forholder seg til produksjonsselskapets makt i forhold til å redigere seriene slik de ønsker. Hadde deltakerne tatt høyde for denne alterasjonen før de gikk inn i serien?

Tittelen på oppgaven er Sjekking i realityserier – en del av medias demokratiseringsprosess?

Sjekking på tv har vært vanlig i film eller dramaserier, hvor det er skuespillere i bestemte roller. De siste årene har vi vært vitner til en voldsom oppkomst av realityserier i Norge.

Vanlige mennesker som av ulike grunner ønsker å være på tv melder seg på de ulike

realityseriene. De er ikke skuespillere, men vanlige mennesker som skal “spille” seg selv. En privat aktivitet har fått en ny arena i massemedienes offentlige rom. En aktivitet som før også kunne skje i offentlige rom, som ute på byen eller på en arbeidsplass, men som til forskjell fra nå, ikke hadde aktive tilskuere. En realityserie med sjekking som hovedaspekt vil kunne ha tusenvis av tilskuere, noe deltakerne informeres om.

Årsaken til at jeg har valgt en realityserie med et tydelig sjekkeaspekt var at jeg ønsket å si noe om hvordan deltakerne forholder seg til iscenesettelsen sin. Når vi flørter og sjekker er vi opptatt av å fremstå på best mulig måte. Vi ønsker ikke først å vise våre dårlige sider eller egenskaper. Derfor er sjekkesituasjonen preget av stram regi, altså en bevisst iscenesettelse.

Når man i tillegg deltar i en realityserie har man tilskuere både under innspillingen og senere når serien blir vist på tv. Dette er selvsagt deltakerne klar over, og tar høyde for dette når de iscenesetter seg selv.

Jeg vil i denne oppgaven finne ut noe om mine informanters begrunnelser til å delta i en realityserie med tydelig sjekkeaspekt. Videre ønsker jeg å finne ut noe om hvilke

forventninger og erfaringer de gjorde seg i deltakelsen. Jeg var også nysgjerrig på hvilke tanker informantene gjorde seg i forhold til det å bruke tv som sjekkearena. Med dette som utgangspunkt vil jeg forsøke å vise i hvilken grad informantene var bevisste sin rolle og iscenesettelse.

2.1.0 Metode og teori

I denne delen skal vi se hvordan jeg gikk frem for å få tilgang på feltet, hvilke metoder og hvilke teorier jeg bruker.

Prosjektet ble meldt inn og godkjent av NSD (Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste A/S) 14. oktober 2004, men på grunn av tiden det har tatt å ferdigstille prosjektet, er ikke

datamaterialet lenger karakterisert som sensitivt. Årsaken til dette er en kombinasjon av at det er flere år siden serien ble vist på tv, og at det har vært sendt så mange ulike realityserier på tv de siste årene, og fortsatt vises mange serier, at NSD mener vi ikke husker deltakerne lenger.

For å få adgang til feltet kontaktet jeg flere norske tv-selskap. Jeg fikk tillatelse til å gjøre intervjuer fra to ulike tv-selskap. Datamaterialet ble samlet inn november 2004 og januar 2005.

2.1.1 Valg av metode

Som nevnt er jeg ikke på jakt etter ett svar, for hver av disse personene har sin historie og sin forklaring. Den empiriske delen av oppgaven skal være utgangspunkt for analysen, og utgjøre hoveddelen av oppgaven. Teoriene skal brukes til å forstå og forklare funnene. Analysen vil være fremstilling og drøfting av elleve konkrete aktørers beretning, om deres egen opplevelse og erfaringer med å være med i en sjekkerealityserie.

For å få tak i informanter kontaktet jeg ulike norske tv-selskaper. Jeg fikk avslag flere steder, men endte opp med to ulike serier i to forskjellige tv-selskap. I det ene tv-selskapet var jeg i kontakt med en informasjonskonsulent. Vedkommende ga meg en liste over deltakerne i den aktuelle serien for to perioder. Det andre tv-selskapet jeg kontaktet sa at jeg måtte finne telefonnumrene til deltakerne selv, navnene deres lå på tv-selskapets hjemmesider på internett. Etter å ha funnet aktuelle informanter, ringte jeg fjorten stykker, valgt fra de forskjellige listene. De fleste som sto på listene kom fra Østlandsområdet, med noen få unntak. Derfor valgte jeg praktisk og konsentrerte meg om dem som var bosatt i Oslo- området. Av de fjorten sa to nei med en gang og en trakk seg samme dag jeg skulle møte

vedkommende. Jeg satt igjen med elleve informanter; - seks kvinner og fem menn. De hadde deltatt i to ulike sjekkerealityserier som ble sendt på to ulike norske tv-kanaler.

Sjekkeserie 1

I denne serien skal en hovedperson (Kåre) plukke ut en av tjue kjærestekandidater som bor i samme hus. Hovedpersonen må sende hjem kandidater etter hvert som vedkommende prøver å finne en kjæreste blant de tjue. Målet er at det til slutt blir dannet ett par. Denne serien vil videre bli omtalt som Sjekkeserie 1.

Sjekkeserie 2

I den ene serien får hovedpersonen (Ida) inn én kjærestekandidat om gangen. Hovedpersonen vet ikke noe om kandidaten før vedkommende kommer inn i huset, men må bestemme seg innen forholdsvis kort tid om kandidaten får bli eller ikke. Målet er at en av kandidatene skal være “den rette”, og at de gifter seg i siste program av serien. Denne serien vil bli omtalt som Sjekkeserie 2 videre i oppgaven.

Fem av informantene var fra Sjekkeserie 1 og seks var fra Sjekkeserie 2. Jeg ønsket å ha tilnærmet lik fordeling mellom kjønnene, slik at jeg kunne undersøke om det var noen åpenbare forskjeller mellom kvinner og menns begrunnelser og egenoppfatning.

Fokuset i oppgaven vil være deltakernes subjektive oppfatning av sin egen rolle og av hvordan de ønsker å fremstille eller iscenesette seg selv. Samtidig vil også spørsmålet om hvordan deltakerne oppfatter det å bli sett bli viktig. I sjekkesammenheng er jo nettopp hvordan andre oppfatter en, det viktigste. På grunn av at sjekkingen skulle vises på tv er min påstand at informantene på en eller annen måte måtte være bevisst på hvilken måte tilskuerne av serien oppfattet dem. I tillegg ville jeg finne ut om tv-selskapets rolle som tilskuere under selve innspillingen påvirket bevisstheten rundt måten de ønsket å fremstille seg selv. Men var deltakerne klar over den betraktelige representasjonsendringen tv-selskapets redigering skaper?

For å finne svar på spørsmålene mine har jeg valgt en kvalitativ metode. Målet med intervjuene var å få informantene til å fortelle mest mulig av sin historie om deltakelsen i realityserien. Jeg utarbeidet en intervjuguide (se vedlegg 2) som inneholdt forholdsvis mange spørsmål, men som jeg forholdt meg løselig til. Tanken bak metodevalget var at informantene

skulle føle at de ønsket å fortelle meg sin historie på den måten som falt naturlig for dem. Jeg brukte tid på å få i gang en “naturlig” samtale, og fulgte opp samtalen med oppriktig interesse.

Derfor er min deltakelse i “samtalen” varierende fra informant til informant. Spørsmålene var også forskjellige, men resultatet var at jeg fikk deres historie i den formen de valgte å komme med den. Jeg var interessert i presentasjonen, hva og hvordan de valgte å fortelle sin historie til meg som forsker.

I den første telefonsamtalen med informantene ga jeg dem en kort beskrivelse prosjektet og spurte om de var interessert i å delta. Jeg fortalte dem at alt skulle tas opp på bånd, men at alt ville bli anonymisert og at alle data vil bli slettet når oppgaven var ferdig. Jeg informerte dem videre om at studien er meldt inn til Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste A/S. De ble også informert om at de kunne trekke seg fra studien på et hvilket som helst tidspunkt i prosessen, og at dataene da ville bli destruert umiddelbart. Denne informasjonen ble gitt dem skriftlig når vi møttes (se vedlegg 1).

Jeg reiste til Oslo i to omganger av tre grunner. For det første for å unngå å være borte fra familien så lenge av gangen. For det andre for å få mulighet til å transkribere intervjuene og gjøre eventuelle endringer til neste runde. For det tredje at intervjusituasjonen var en ny erfaring for meg, og jeg følte at det var riktig for meg å dele det opp. Etter intervjuene satt jeg igjen med et massivt inntrykk av personen jeg hadde snakket med, og bestemte meg derfor for ikke å gjøre for mange intervjuer i løpet av få dager. Intervjuene varte mellom en og to timer hver.

Et mål med intervjuene var å få et innblikk i deres forståelseshorisont, og finne ut av hvordan deltakerne konstituerer sin egen oppfatning av virkeligheten og hvilken dynamikk som ligger under de valg de foretar.

Det var et poeng at ikke teoriene i oppgaven på forhånd var satt før jeg møtte informantene, prosjektet kunne ha “låst” seg og ikke være åpen for endringer underveis. Jeg ønsket ikke at intervjuene skulle bli en oppfyllelse av teoriene. Jeg strekker meg heller mot en abduktiv måte å løse problemstillingen på, ved at jeg først snakker med informantene for så å bruke teorier ut fra det datamaterialet jeg sitter igjen med. I en abduktiv metode er målet å beskrive og forstå det sosiale livet på de sosiale aktørenes betingelser, og videre å bruke aktørenes egne begrunnelser for motiv. Altså informantenes egne begrunnelser for hvorfor de handler som de

gjør. Videre søker man med denne metoden å danne teorier på grunnlag av informantenes beretning slik de selv legger den frem. Derfor er det ikke hvordan jeg som forsker ser deres verden, men hvordan de selv beskriver og forklarer den til meg som er fokuset. Ved en abduktiv forskningsmetode er det ofte gjort flere tester av de teoriene man kommer frem til.

Det vil jeg ikke få mulighet til i dette prosjektet (Blaikie, 2000).

Når man benytter kvalitative intervjuer som metode, starter prosessen lenge før man møter personene man skal snakke med. Det er viktig å erkjenne sine egne hensikter, følelser for temaet og personene man skal intervjue. Har jeg noen fordommer? Siden intervjuene skal danne grunnlaget for empirien i min forskning, må jeg være klar over disse elementene. Hvis man på forhånd ikke tar hensyn til eventuelle fordommer, vil det påvirke empirien. Et

kvalitativt intervju er en samtale, og i en samtale foregår det kontinuerlige prosesser mellom deltakerne om meg som samtalepartner. Balansen mellom makt - avmakt, altruisme - egoisme og riktig – feil er noen av disse prosessene (Fog, 2004). Forskeren har klare hensikter med sin samtale, hun er ute etter å finne svar på sin problemstilling. Det betyr at forskningsintervjuet ikke er en alminnelig samtale, men en styrt samtale som forskeren har makten og kontrollen over. Makt til å styre i den retningen hun vil og makt til å analysere og tolke samtalen i etterkant. Men makten ligger ikke nødvendigvis hele tiden hos forskeren under

intervjusituasjonen. Vi kommer tilbake til dette senere i oppgaven.

Et ikke-strukturelt intervju (Fog, 2004) som jeg benyttet meg av i min forskning, baserer seg i stor grad på at samspillet mellom intervjuer og informant driver samtalen videre. Om det viser seg at informanten tar kontrollen på intervjuet, mister nødvendigvis ikke forskeren sin makt, men undersøker fenomenet som interessant. Ytterligere interessant skal vi se at dette ble på grunn av oppgavens tema.

Et annet viktig aspekt med forskningen som jeg også måtte ta høyde for var hvilket etisk ansvar jeg som forsker har. Skal jeg fritt kunne analysere den informasjonen jeg sitter igjen med etter endt intervju? Da mener jeg ikke bare de uttalte, verbale dataene jeg besitter, men i tillegg informantenes kroppsspråk og dobbelkommunikasjon. Skal jeg avsløre

vedkommende? Jeg skal svare på min problemstilling. De har blitt med på intervjuet frivillig etter å ha fått informasjon om hva som er forskningsprosjektets mål (se vedlegg 1), men de har samtidig ikke kontroll over hva jeg finner ut. Derfor er det viktig å være bevisst sitt etiske ansvar overfor informantene.

Da fremgangsmåten var fenomenologisk, vil de data jeg sitter med fremstå som gjeldene utelukkende for de impliserte, altså for de elleve informantene mine.

I tillegg vil det være nødvendig å si noe om min egen rolle både som intervjuer og observatør.

Ut ifra mitt perspektiv i sosiologien forstår jeg at et intervju er en interaksjon mellom en mottaker og en sender, og at den ene vil påvirke den andre. Spesielt interessant er dette i forhold til hvordan det viste seg å være en tydelig forskjell på hvordan jeg og informantene oppførte oss med hensyn til kjønn. Temaet tatt i betraktning, fremstår det ikke som noen overraskelse. Selv om det var noen ulikheter mellom de ulike kvinnene og mennene, kan vi grovt sett si at interaksjonen mellom kvinnene og meg fortonte seg som en betroende venninne-samtale. Mens mellom mennene og meg ble det en flørtete, fortrolig samtale.

Situasjonen var intim og temaet mante frem disse ulikhetene.

Intervjuene ble gjennomført på ulike steder ut ifra informantenes eget ønske. Det førte til at de fleste ble gjennomført på kafeer, men jeg var også hjemme hos én og på arbeidsplassen til to av informantene. Det var oppfordret fra min side at vi skulle møtes et sted de følte seg

komfortable. Tanken bak dette, var at temaet og spørsmålene var av en slik karakter at det var nødvendig med en åpenhet og fortrolighet i intervjusituasjonen. Denne fortroligheten kan forstyrres hvis informantene ikke føler seg på hjemmebane.

2.1.2 Metoder for datagenerering og analyse

Mange av forfatterne av metodebøker skiller mellom temafokusert og casefokusert analyse som et hovedskille i dataanalyse. I tillegg kan analysen vektlegge det som blir sagt fra de som blir intervjuet på et konkret- eller et generalisert nivå. I denne oppgaven har jeg tatt

utgangspunkt i Weiss (1994) og bruker temafokusert analyse. Med det menes analyse som ikke tar for seg en og en informants fortelling, men som systematiserer dataene etter tema.

Under bearbeidingen av intervjuene var det fire tema som ble mest synlige og interessante for å svare på problemstillingen. I andre sammenhenger kan temafokusert analyse ta

utgangspunkt i tema som informantene selv definerer.

Hvis analysen ligger på nivå med informantenes utsagn og forblir på det nivået informantene er på, beveger vi oss på et konkret nivå. Jeg har valgt å legge analysen på et nivå hvor

informantenes utsagn blir generalisert fra den enkeltes utsagn, altså et generalisert nivå. Det betyr at jeg har brukt det jeg har lært i studien til å vurdere hvordan dette vil kunne ha betydning for mange i samme situasjon. En temafokusert og generalisert metode er den vanligste formen for sosiologisk analyse. Altså at jeg presenterer funnene i denne kvalitative undersøkelsen gjennom å beskrive hva jeg har lært fra alle informantene som har den felles erfaringen av å ha deltatt i en realityserie. Med en temafokusert analyse vil noen av

informantene bidra med lite til analysen, andre mye. En temafokusert analyse kan bevege seg fra diskusjon av tema på ett område til tema på et annet, med hvert område logisk knyttet sammen.

Underveis i arbeidet med dataene er det ulike prosesser involvert: koding, klassifisering, sortering, del-integrasjon og helhetsintegrasjon. Når en er i starten av analysen er koding mest dominerende og mot slutten er helhetsintegrasjonen mer utpreget, men alle prosessene opptrer under hele analysen.

En begynner svært tidlig i undersøkelsen med temafokusert analyse. En skifter ofte mellom å lese og kode intervju til å lese og kode tematiske utdrag av flere intervju. Grunnen til at en må gjøre dette "dobbelt" er at en må sjekke om utsagnene i utdragsfilene en har passer til de kodingene en er i ferd med å gjøre, og om jeg som forsker forstår det informanten mente da han/hun sa det. Hvis ikke passer ikke dette intervju-utdraget inn i den kodingen jeg har gjort, og jeg må kanskje bruke andre måter å kode materialet på. Eller det viser seg at det er to forskjellige måter å forstå en ting på blant de som er blitt intervjuet, slik at en må lage undertema etter f.eks. kjønn (Weiss, 1994).

Der hvor jeg presenterer funnene i undersøkelsen min, vil jeg komme til å sitere

informantene. Enkelte steder i sitatene korter jeg dem noe ned. Dette viser jeg ved å sette inn en parentes med punktum.

2.2.0 Teoretisk grunnlag for analysen

Et av målene med oppgaven var å kunne si noe om informantenes bevissthet rundt sin rolle og iscenesettelse. Slik jeg ser det er det tre ulike iscenesettelsesprosesser som opptrer samtidig

ved deltakelse i en realityserie. For det første bevisstheten rundt iscenesettelsen fordi

deltakerne er i en sjekkesituasjon. Når man skal forsøke å sjekke opp en mulig partner, er man bevisst på å fremstå som mest mulig attraktiv. Dette gjelder uansett sjekkesituasjon. For det andre bevisstheten rundt iscenesettelsen fordi deltakerne blir filmet og skal vises på TV. De vet at det kommer til å være mange mennesker som ser på realityserien de deltar i, og konkret, alle de menneskene som jobber i produksjonsselskapet som er tilstede under innspillingene.

For det tredje blir det interessant å se i hvilken grad deltakerne er bevisst

produksjonsselskapets iscenesettelse. Det er produksjonsselskapet som skal tjene penger på realityserien og de har mulighet til å regissere underveis i innspillingen og redigere i etterkant.

Da eier ikke deltakerne iscenesettelsen lenger, men blir et materiale i produksjonsselskapets arbeidsprosess. Hvor bevisste var informantene denne iscenesettelsen på forhånd?

Når jeg fokuserer på informantenes subjektive oppfatning av sin rolle i realityserien, er denne satt sammen av flere ulike roller under deltakelsen. For det første er det den rollen deltakerne selv oppfatter helt konkret de har i serien, om de er sjekker eller en som skal bli sjekket opp.

Valget av denne rollen, er både deltakernes eget og produksjonsselskapets. Når informantene meldte seg på serien, sto det i utlysningen hva de søkte etter, så for den ene serien søkte produksjonsselskapet spesielt etter kvinner fordi sjekkeren var en mann, og i den andre ble det søkt etter menn fordi sjekkeren var en kvinne.

For det andre er det hvilken rolle deltakerne tar i serien med bakgrunn i deres bevissthet rundt det å være på tv. Denne rollen må vi se i sammenheng med deres og produksjonsselskapets iscenesettelse. Hvordan ønsker jeg å fremstå på tv? Hvilke egenskaper, kvaliteter og kapitaler har jeg som produksjonsselskapet ønsker å vise frem? Hvilke kriterier styrer utvelgelsen av deltakere? De som deltar i realityseriene er unge voksne med middels høy utdanning, de er vakre og slanke. Og sist, men ikke minst; - de er single. Med disse kvalitetene innehar deltakerne kapital (Bourdieu, 1995) som har høy status i vår samtid. De er etter dagens samfunns normer de unge og attraktive. Hvor bevisste informantene er rundt denne rollen, kommer vi tilbake til. Jeg skal forsøke å knytte bevisstheten rundt denne rollen opp mot idealer i samtiden med utgangspunkt i deres forståelse av idealene og mine observasjoner, både av deltakerne og av andre menneskers reaksjoner på mitt valg av tema for

masteroppgaven. I forbindelse med oppkomsten av veldig mange realityserier for noen få år siden, ble det snakket mye om dem. Det ble snakket om konseptet realityserie, hvem som deltok og hva slags mennesker som meldte seg på. Diskusjonene rundt realityseriene foregikk

som vi skal se både i media, i forskningsmiljøer og blant folk flest. Jeg mener det er relevant å si noe om dette i oppgaven fordi det underbygger begrunnelsen for at jeg i det hele tatt kan og bør skrive denne oppgaven. Mange av diskusjonene tok utgangspunkt i folks fordommer omkring deltakerne. Informantene mine var også bevisst disse fordommene, og jeg ville derfor finne ut i hvilken grad dette var med på å påvirke deltakernes rollebevissthet. I

forbindelse med denne bevisstheten blant informantene, skal vi se hvordan dette kom til syne i rollen de hadde overfor meg under intervjuet. Noen av informantene var meget bevisste på at jeg antakelig hadde fordommer til dem og deres deltakelse. Av den grunn la jeg vekt på overfor informantene at jeg ikke hadde sett seriene de hadde deltatt i. Jeg så først seriene i etterkant av intervjuene. Allikevel var det viktig for dem å understreke og presisere hvorfor akkurat de hadde vært deltakere. Vi kommer nærmere innpå hvordan dette fortonte seg seinere i oppgaven.

For det tredje bevisstheten rundt deltakernes rolle i forhold til produksjonsselskapet som

”arbeidstaker”. Hvordan opplevde informantene denne rollen?

For det fjerde bevisstheten rundt rollen deltakerne hadde i forhold til de andre deltakerne i serien. Spesielt hvilke konstellasjoner som oppsto i den ene serien hvor flere av deltakerne bodde sammen i en lengre periode. De ble selvsagt færre og færre, men noen av deltakerne bodde ganske lenge sammen. Men også i den andre serien hvor det bare var sjekkeren om en av kandidatene om gangen.

Målet med en slik inndeling gjør det enklere for meg å knytte funnene mine i undersøkelsen opp mot fokuset jeg vil forskningen skal ha. Det er kunstig å se rollebegrepet og

iscenesettelsen atskilt, derfor vil jeg understreke at dette kun er gjort som et grep for enklere å kunne håndtere datamaterialet. Rollene informantene har, henger tett sammen med

iscenesettelsen. Det ene kan ikke opptre uten det andre. Man kan si rollene og iscenesettelsen er to sider av samme sak, eller av samme situasjon/kontekst.

2.2.1 Kommunikasjonsteori

“Socialkonstruktionismen gør op med tanken om, at der findes et ægte selv: det er ikke mulig

at finde frem til et endelig definert selv - der findes mangfoldigheder av selv`er, som konstrueres via sproget. Sproget går fra at være et redskap, der formidler og avspeiler opplevelser i verden, til skaberen af verden” (Jansen/Jensen, 2003:15).

John Fiske definerer kommunikasjon i ”Kommunikations teorier” fra 2004 som ”social samverkan med hjälp av meddelanden”( Fiske, 2004:13). Altså er kommunikasjonen en type handling, en samhandling, som eksisterer på grunn av at noe deles eller formidles mellom de ulike aktørene. Vi kan måle empirisk hva som deles/formidles i hva som blir sagt og uttrykt, og dette vil forme den samhandling som foregår mellom de impliserte parter. Samtidig må vi se konteksten kommunikasjonen opptrer i som et annet viktig element i forståelsen og

fortolkningen av forskningssamtalen. Kommunikasjonen foregår ikke løsrevet fra tid og rom, men i en bestemt kontekst.

Fiske skiller dessuten mellom to ulike retninger innen kommunikasjonsteori. Den ene som hører hjemme i samfunnsfagene, særlig i sosiologien og psykologien, kaller han Prosesskolen.

Det som kjennetegner denne retningen er at den fokuserer på kommunikasjonshandlinger.

Samhandlingen er prosessen hvor en aktør setter seg i relasjon til den andre, eller påvirker oppførselen, sinnsstemningen og det emosjonelle

aspektet hos den andre, og vice versa (Fiske, 2004:13).

Den andre retningen kaller Fiske Semiotikken, læren om tegn og betydninger, som ser på kommunikasjonens funksjoner. Denne retningen benytter seg ofte av lingvistikk og

humaniora. Semiotikken definerer sosial samhandling som det som kjennetegner aktøren som medlem i en kultur eller et samfunn (Fiske, 2004:12-13).

Når jeg tar med Fiske her, er det for å vise at jeg er bevisst de ulike måtene å se

kommunikasjon på og hvilken funksjon den kan ha. Jeg mener likevel at en kombinasjon av begge retningene Fiske nevner er nærmest opp til den forståelse av kommunikasjonsbegrepet jeg har. Når jeg analyserer og fortolker samtalene jeg har hatt med informantene, har jeg tatt hensyn til begge. Slik jeg ser det beveger prosesskolen seg på et ”her - og nå” - nivå, altså kan vi med dette perspektivet observere hva som skjer under selve forskningsintervjuet. Når vi bruker den semiotiske retningen som utgangspunkt, blir blikket løftet utover selve

kommunikasjonssituasjonen. Vi ser den kulturelle og sosiale konteksten med utgangspunkt i de koder/meldinger som blir sendt fra sender til mottaker. Underforstått ligger at både sender

og mottaker må ha en del av den samme referanserammen/forståelseshorisont for å kunne forstå hverandre, og det har vi begge i kraft av å være en del av det samme samfunnet,

kulturen og tiden. Forståelseshorisonten varierer selvsagt fra den ene til den andre, men vi har allikevel en referanseramme som et minste felles multiplum, kun i kraft av å være om lag på samme alder og del av den samme tiden.

Fiske tar også for seg fenomenene redundans og entropi. Med redundans mener Fiske det som er forutsigbart og konvensjonelt i en meddelelse. Redundansen gir ikke så mye ny informasjon. Med entropi menes at meddelelsen er informasjonsrik og uforutsigbar.

Når jeg startet intervjuene med å spørre informantene mine om hvor gamle de er og hva de jobber med, vet jeg på forhånd svarene på disse spørsmålene. Spørsmålene tas med for å få samtalen i gang. I hvilken grad vil svarene fremstå som redundans eller entropi? Særlig interessant er dette i svarene de gir angående årsakene til at de meldte seg på realityserien. Jeg forutsetter at informantene mine har gjort et bevisst valg når de meldte seg på serien.

Et annet aspekt ved kommunikasjonsprosessen er det som har å gjøre med feedback. Fiske snakker om overføringen av mottakerens reaksjoner tilbake til senderen.

”Feedback gör det möjligt för talaren att anpassa sin främställning till publikens behov och gensvar.” (Fiske, 2004:37)

I det kvalitative forskningsintervjuet er det viktig og naturlig å gi feedback på de svarene informanten kommer med. Av den grunn ble alle intervjuene formet av de impliserte. Jeg som intervjuer valgte å la informantene bestemme i stor grad hvilken retning intervjuene skulle ta.

Jeg forsøkte å følge opp med det som virket viktig for informanten å få med. På den måten kunne jeg få mest mulig informasjon. Dette gjelder ikke bare for budskapet og innholdet i det som ble sagt. Også strukturen ble styrt på denne måten. Jeg har tidligere nevnt hvordan kjønn var med på å forme intervjusituasjonen. I og med at en intervjusituasjon trolig er en kunstig eller konstruert kommunikasjonssituasjon, er det viktig at begge parter føler de får noe igjen.

Med dette mener jeg at jeg også måtte gi noe informasjon av personlig karakter for å få personlig informasjon igjen. Da snakker jeg ikke kun om verbal informasjon, men også mitt kroppsspråk og innlevelse i det de sa, og feedbacken jeg ga. På den måten fikk de en følelse av å ta litt del i meg, og ”leste” hva slags person jeg er. I en hver kommunikasjonssitasjon vil

begge parter fortolke det som blir sagt. Denne fortolkningsprosessen foregår mer eller mindre ubevisst. Hva mener senderen med budskapet? Hva ønsker senderen å oppnå? Er senderen ute etter liknende informasjon fra meg? Spørsmål som disse beveger seg i deltakerne i en

kommunikasjonssituasjon, og på grunnlag av de fortolkningene deltakerne gjør, tar en avgjørelser i forhold til hva som skal bli neste utspill. Når kommunikasjons- situasjonen er mellom to mennesker som kjenner hverandre, er denne prosessen mindre bevisst. Årsaken er at man har vært i lignende situasjon tidligere, og i tillegg kjenner man den andre slik at en er vant til å lese/fortolke vedkommende. I kommunikasjonssituasjoner med fremmede, slik som i et forskningsintervju, blir fortolkningsprosessen mer bevisst. Goffman (1969) snakker om på hvilken måte vi kalkulerer vår respons ut i fra tidligere erfaringer og hva som vil egne seg best i den gitte situasjonen.

Vi kommer nærmere inn på dette når jeg skal snakke om den rollen informantene har i forhold til meg som forsker.

2.2.2 Iscenesettelse

Det er også nødvendig for meg å si noe om hva jeg legger i begrepet iscenesettelse. Med iscenesettelse mener jeg at noen setter seg i scene eller regisserer seg eller noe i sitt liv. Når jeg bruker begrepet har jeg allerede forutsatt at handlingen er bevisst fra aktørens ståsted.

Dette kan lett virke problematisk. Problematisk fordi informantene ikke nødvendigvis selv bruker begrepet, og når jeg bruker det har jeg tillagt informantenes handlinger og valg mening. Altså, vil iscenesettelsen være et begrep jeg bruker i fortolkningen av de valg informantene har tatt som resulterte i handlingene deres.

Informantene snakker om hvorvidt de føler at de kunne være seg selv under innspillingen.

Ved å uttrykke dette sier de samtidig noe om bevisstheten rundt deres egen rolle. I

forlengelsen av rollen ligger iscenesettelsen. De ønsker å være seg selv, altså vise seg frem slik de mener er vanlig for dem. I dette ligger bevisstheten. De vet hva de vanligvis er, og de kjente det på kroppen når de ikke fikk handle fritt. Hvis vi tar utgangspunkt i en

behavioristisk tankegang, vet vi at individene ikke har fri vilje. Individene handler ut ifra de rammene som er dem gitt. Disse rammene er for det første det de har tilegnet seg av kunnskap

og normer i sosialiseringsprosessen. For det andre de kulturelle verdiene som er gjeldene i samfunnet de er en del av, og for det tredje tiden de lever i. Rammene blir tydeliggjort gjennom sanksjoner. Handler man annerledes enn forventet, blir man sanksjonert negativt med irettesettelse eller straff. Handler man slik det forventes, blir man belønnet med ros eller oppfordring om å fortsette på samme vis. Disse rammene er mer eller mindre tydelige for de fleste voksne mennesker, og innenfor disse rammene eksisterer følelsen av å være seg selv.

Når informantene var deltakere i en realityserie ble rammene endret og følelsen av at de ikke kunne være seg selv meldte seg. Endringene lå i at de ikke lenger kunne bestemme fritt hvordan de skulle handle. De fleste individer har en følelse av at de kan handle fritt i de fleste situasjoner, selv om dette neppe medfører riktighet. Vi kan handle fritt innenfor de rammene som er gitt, men ikke løsrevet fra disse. Når så informantene ble gjort oppmerksom på at rammene var endrede, gjorde det dem forargede. Først når man blir møtt med endrede

forutsetninger for de valg man tar, blir man også oppmerksom på hva som er det vanlige. Med denne økte bevisstheten rundt hvem de er, kommer også iscenesettelsen inn. De ønsker å handle som de vanligvis gjør i lignende situasjoner. De vil sette i scene sin rolle i den gitte konteksten. Måten de kan regissere sin rolle på i denne konteksten, er å fortelle meg som forsker hvor uforberedt de var på at produksjonsselskapet redigerte opptakene i ettertid. Da får de markert overfor meg hvor lite de ”var seg selv” og hvor stor makt produksjonsselskapet utøver.

Den historiske og kulturelle bakgrunnen for begrepet å være seg selv, har jeg hentet hos Charles Taylor i hans Autensitetens etikk fra1998. Tanken om det frie mennesket kan vi spore helt tilbake til romantikken hos Rousseau. I følge Taylor er det allikevel Herder som først artikulerer ideen om at hver og en av oss har en særegen måte å være menneskelig på.

Behovet for å være tro mot oss selv, danner grunnideen bak autensitetsidealet som er gjeldende i vår tid. Hvis ikke behovet blir dekket, mister poenget med å leve livene våre og forestillingen om det å være menneske går tapt for oss. Det ligger et originalitetsprinsipp i denne forestillingen. I følge Taylor, har vi alle en originalitet styrt av en indre stemme som forteller oss noe om oss selv og den moralen vi lever etter. Vi definerer oss selv når vi uttrykker denne originaliteten. Årsaken til at vi i vår tid er opptatt av å realisere oss selv, henger sammen med dette autensitetsidealet.

For at selvrealiseringen i praksis skal være mulig i et samfunn, må vi ha samfunnsmodeller som setter rammer og gir alle de samme mulighetene. I demokratiske samfunn har alle rett og

mulighet til å være seg selv. Demokratiet har folkesuverenitetsprinsippet som utgangspunkt, hvor alle er like mye verdt. Uten dette prinsippet som setter rammer for selvrealiseringen ved at alle skal ha mulighet til det samme, ville autensitetskulturen gjort oss mindre opptatt av fellesskapets beste (Taylor, 1998).

På et mer intimt nivå, kan det virker som om forhold til andre mennesker er sekundært i forhold til vår egen selvrealisering. Med dette som utgangspunkt vil nære relasjoner fortone seg meningsløse. På den annen side krever bekreftelsen av vår identitet anerkjennelse av andre. Det betyr at selvrealiseringen ikke kan foregå uten et gjensidig avhengighetsforhold til andre. Og at en forståelse av hva som er min identitet eller meg selv, står i en dialogisk relasjon til andre. Denne dialogen foregår både direkte og indirekte, i følge Taylor. I tidligere samfunn var vår identitet knyttet til den sosiale statusen eller posisjonen vi hadde i samfunnet, mens vi i et moderne samfunn ikke har slike tydelige statuser/posisjoner. Dermed blir vi avhengige av en mer eksplisitt bekreftelse på vår identitet. Vi får disse bekreftelsene gjennom gjensidige bytteprosesser. Vi gir bekreftelse til andre og får bekreftelse selv. I følge Taylor er den mest kritiske og viktigste anerkjennelsen vi får, i kjærlighetsforhold. Det er viktig å presisere at Taylor ikke mener at vi skaper en identitet og så blir det med det. Identiteten vår er dynamisk og i konstant endring. Dette sees i sammenheng med at å være tro mot seg selv, handler om å være det i et dialektisk forhold til medmennesker og samfunnet vi lever i.

Videre i analysen prøver jeg også å vise at iscenesettelsen er deres selvfortelling. Med det verbale språket og det nonverbale språket forteller de sin versjon av deltakelsen i realityserien og sin fortelling om seg selv i den konteksten jeg møter dem. Hva slags funksjon har denne selvkonstruksjonen? Hva forteller den meg som forsker? Gregen sier følgende:

Jo bedre vi er i stand til at konstruere og rekonstruere vores selv-beretning, jo bedre evne får vi til at få relationer til at fungere (Gregen, 1997:206).

Det Gregen mener med dette, henger sammen med det jeg nevnte litt tidligere, nemlig at man handler innenfor de rammene en relasjon gir. Dette gjør vi for å virke troverdig og vekke tillit hos den vi er i relasjon med. Og vi gjør det for å vise hvor dyktige vi er til å tilpasse oss relasjonen og konteksten. Sett i sammenheng med mitt forskningsfelt, viser informantene mine sin kompetanse i sosiale relasjoner ved støtt å gjøre seg selv og meg oppmerksom på de rammene som ligger til grunn for den konteksten de befinner seg i. Denne kompetansen kan

ikke opptre alene, så den er helt avhengig av feedbacken fra de/ den impliserte i den gitte kommunikasjonssituasjonen. Med feedback kan informanten bygge sin selvfortelling opp og den som gir feedback er publikum. I lys av dette vil informanten som deltaker av en

realityserie og som objekt for min forskning, ”spille” sin rolle på den scenen som konteksten gir. De skaper seg et publikum. På denne måte blir også selvfortellingen en viktig del av iscenesettelsen.

All the world is not, of course, a stage, but the crucial ways in which it isn't are not easy to specify (Goffman, 1959).

Goffman snakker her om at vi at vi ofte opptrer på en scene, og scenen er de kontekster vi opptrer. Som aktører forsøker vi å etablere og opprettholde det inntrykket vi vil at publikum skal ha av oss, eller slik vi vil at de skal oppfatte oss. Denne teoretiske retningen innenfor sosiologien kaller vi inntrykks kontroll. Vi søker altså å ha kontroll over hvordan

publikum/andre oppfatter oss. Dette vil for mitt vedkommende gjelde i

kommunikasjonssituasjonen informantene har sammen med meg, både i den rollen de har når de snakker med meg og i det de forteller om sin deltakelse i realityserien. De ønsker å ha kontroll på iscenesettelsen. I dette ligger det også et ønske om suksess. De ønsker å vinne på presentasjonen. Og hva vil de oppnå? Svaret på det kommer vi tilbake til i analysen.

Poenget med denne avklaringen er å forklare min bevissthet rundt bruken av begrepet. Jeg er bevisst at iscenesettelsen er mitt begrep og ikke informantenes. Begrepet er min fortolkning, men jeg bruker det som et redskap for å forklare informantenes valg og handlinger med utgangspunkt i det de forteller. Ved å bruke begrepene rolle og iscenesettelse, trenger jeg heller ikke å ta stilling til hva som er informantenes identitet. Identitet er et begrep som ikke passer inn i denne konteksten. Jeg er ikke ute etter å si noe om hva som er deres virkelige jeg, men er mer opptatt av hvordan de forklarer hvorfor de handler som de gjør. Og når jeg skal si noe om de valg de har tatt og tar og det som er resultatene av de valgene, altså handlinger, er det mest hensiktsmessig å snakke om roller og iscenesettelse.

2.2.3 Rolle

Sennett (1977) definerer rolle som passende atferd for visse situasjoner, men ikke for andre.

Videre sier han at forskning som er gjort på rolle har vært en liste over hva som er passende atferd i de ulike situasjoner, og dreier seg om en diskusjon om hva som er det passende. Den sosiale og kulturelle konteksten definerer hva som er passende. Disse teoriene, mener Sennet, tar ikke høyde for at individene ikke handler mekanisk i alle situasjoner ut ifra hva som er definert som passende atferd på forhånd. Derfor er det viktig og ta høyde for at rolle også innbefatter koder av tro; - Hvor mye og på hvilke grunnlag individene tar deres egen atferd, andres atferd og konteksten de opptrer i, er viktig. Overordnet denne måten å se på

rolleatferden på, kommer spørsmålet om hvilke verdier individet legger i situasjonsbestemt atferd. Sennet mener at kombinasjonen av denne tro og handlingen i seg selv, er det som er grunnlaget i rollebegrepet. Og denne definisjonen gjør det vanskelig å studere rolle historisk.

Han fortsetter:

For sometomes new patterns of behavior will continue to be interpreted with old codes of belief, and sometimes the same sort of behavior will continue over time, even as people arrive at new definitions of what it means ( Sennett, 1976:33).

Begrunnelsen for å ta med Sennetts rollebegrep her er å vise at rollebegrepet er dynamisk. De rollene informantene har er ikke nødvendigvis dem de hadde under deltakelsen. De rollene de forteller om til meg, er rollene de har sett i lys av de erfaringene de har gjort seg.

2.2.4 Offentlig og privat sfære

Neste tema jeg vil diskutere i oppgaven min er grensen mellom offentlig og privat sfære.

Habermas (1989) skiller mellom offentlig og privat sfære. Med privat sfære mener Habermas intimsfæren, det som hører til hjemmet, familien. Med offentlig sfære mener han massemedia som har blitt offentlighetens hovedinstitusjoner. Han legger til grunn en forestilling om den ideelle, borgelige offentligheten med klare skiller mellom den private og den offentlige sfære, samt tydeliggjøring av smak, estetikk, høy- og lavkultur, kjønn og sosial tilhørighet. Når fjernsynet bidrar til en sammenblanding mellom privat og offentlig sfære, skjer det i følge

Habermas et forfall.

Det samme ser vi også hos Sennett (1977) som mener at når det skjer en intimisering av offentligheten, står den offentlige kulturen for fall. Han mener at ved at offentlige personer i stedet for å fokusere på sak privatiserer alle forhold, mister sin troverdighet og opprinnelige hensikt. Med privatisering mener han å sette fokus på mennesket bak saken og ikke saken i seg selv. Han snakker om et maskefall. De offentlige menneskene legger vekk den masken, de bør ha i det offentlige rom fordi de er der for å ta opp viktige saker. Når de lar masken falle mister også den offentlige personen sin troverdighet. Fjernsynet har skyld i den offentlige personens fall fordi mediet legger for stor vekt på personliggjøring og private forhold fremfor saklighet (Sennett, 1977). Som vi ser har både Habermas og Sennet et ønske om å holde fast ved en kritisk borgerlig offentlighet som et normativt ideal.

I forhold til realityseriene jeg har gjort undersøkelsen i er nettopp fokuset på personen viktig og ikke hvilken offentlig rolle deltakerne spiller. Det ligger i realitysjangeren at det er det private og personlige som skal vises. Forfallet Sennet snakker om, og de uklare grensene mellom privat og offentlig sfære Habermas tar opp som problematisk, er realityserienes agenda. Fjernsynsmediet har endret seg mye siden Sennett og Habermas uttrykte sin

bekymring. Det er allikevel interessant å ta med for å få et perspektiv på hvor raskt endringen innen fjernsynsmediet har endret seg, samt at det hjelper oss å forstå den motstanden

realitysjangeren fikk når den først kom.

Videre ser vi hos Bourdieu (1998) at fjernsynet betegnes som et instrument for “symbolsk undertrykking.” Med det mener han at det ikke er det saklige forhold som teller, men det å bli sett. Han er, på lik linje med Sennet og Habermas, opptatt av at massemediene som et av offentlighetens hovedforum, er blitt intimisert. Representanter fra flere (alle?) sosiale lag har tilgang til mediene, både vanlige mennesker og kjendiser. Bourdieu skriver også at vi går mot en verden hvor den sosiale virkelighet på samme tid blir beskrevet og foreskrevet av

fjernsynet (Bourdieu, 1998:27).

Müleisen (2002) mener at intimiseringen fremfor alt består i at de som er på tv viser en blanding av det som betegnes som offentlig og privat atferd.

Meyrowitz (1985) skriver at fjernsynet bidrar til en demokratiseringsprosess ved at nye

grupper får tilgang til informasjon om hverandre, og alle har i prinsippet tilgang til samme informasjon. Denne utviklingen er med på å viske ut forskjeller mellom kjønn, klasse, religion, etnisitet osv.

2.2.5 Tillit

Man må lære at udholde ”verdensanskuelsesmæssige” differenser og til trods for det tilslutte sin egen adfærd til de fremmede selektionsydelser (Luhmann, 1999:95).

Man er nødt til å ha en grunnleggende tillit til andre individer selv om de har veldig ulikt erfaringsgrunnlag enn oss, og vi ikke har oversikt over hvordan de tenker. I følge Luhmann er det en forutsetning i moderne samfunn at der hvor kontrollen (makten) minsker, tar tilliten over. Luhmann mener at tillit og risiko utgjør en distinksjon. Deltakerne i realityserier må ha en grunnleggende tillit til de andre deltakerne og produksjonen for å kunne fungere sammen med dem. Samtidig vil det alltid være fare for at man blir utsatt for risiko, så man må være forberedt på risiko fordi det er en del av spillet/leken de er med på. I denne oppgaven blir tilliten som deltakerne har til produksjonen viktig i forhold til hvilke forventninger de hadde til deltakelsen og hvilke erfaringer de sitter igjen med i etterkant. Ikke minst i forhold til den iscenesettelsen deltakerne i realityserier ikke selv har kontroll over, nemlig den som ligger i produksjonsselskapets makt. Deltakerne må ha tillit til at iscenesettelsen passer med de forestillingene de har om hvilken rolle de har i serien, og i forhold til de menneskene de har rundt seg i den gitte konteksten.

2.2.6 Kjønn

Videre ser jeg på ulikhetene mellom hvordan kvinnene og mennene responderer, legger sin selvfortelling frem og iscenesetter seg. Når vi ser på deltakernes bevissthet rundt egen iscenesettelse, blir hvordan de oppfatter at andre ser dem at annet viktig aspekt. Tseëlon (1995) tar utgangspunkt i Laura Mulveys (1975) feministiske filmteori for å si noe om på hvilke ulike måter kvinner og menn ser fremstilling av kvinner på film. Kort fortalt er menns blikk mer endimensjonalt. De ser kvinner på film som tilgjengelige og fremstilt av og for

menn som et objekt for begjær. Kvinners blikk er mer sammensatt. De ser at kvinner på film representere ulike roller, og ikke bare som et objekt for begjær (Tseëlon, 1995:67-68).

I utgangspunktet ser Tseëlon på det mannlige blikket som en form for maktutøvelse. Kvinnen som blir observert kan ikke se tilbake og har dermed ingen makt. Hun blir da utelukkende et objekt for menns blikk og begjær. Tseëlon nevner også at hvis den som blir observert vet at muligheten for å bli observert er tilstede, men ikke har kontroll på observasjonen, fører dette til en ytterligere forminskning av makten hos kvinnen. Hun henviser til Foucaults analyse om det disiplinære blikket¹. På den annen side, om kvinnen er bevisst observasjonen kan hun ta makten ved å framstille seg på en måte som stemmer overens med sin egen lyst eller begjær (Tseëlon, 1995).

I forhold til de kvinnelige informantene skal vi se at bevisstheten rundt tilskuernes blikk først gjør seg gjeldende etter realityserien blir vist på tv. I analysen skal vi se hvilke erfaringer deltakerne gjorde seg.

1 Foucault, Michel: Disipline and Punish, 1975

3.0 Hva er gjort på feltet? Reality som sjanger

Realitysjangeren er forholdsvis nytt i Norge. I 1996 var NRK først ute med serien 8 og ½ som handlet om åtte unge mennesker som bodde i et hus i 3 uker. I 1999 sendte TV3 den første Robinson ekspedisjonen. Stor media-oppmerksomhet (les tabloid-journalistisk) ble det allikevel først med Big Brother i 2001. Serien hadde nesten 800 000 tilskuere da første episode ble vist, og det var 1,2 millioner som fulgte finalen. I ulike norske media ble det stort rabalder på grunn av det nye konseptet. Mange illsinte personer i aviser og andre medier var ute med pekefingeren mot det som ble definert som “drittsekk-tv”². Tross mye bråk skjønte tv-selskapene at dette var god butikk og vendte blikket både ut i verden for å få ideer fra andre realityserier, og innover for ideer til nye. I løpet av årene som har gått siden oppstarten, har det vært en eksplosjon av antall ulike realityserier. Og debatten om hvorvidt dette er drittsekk- tv eller ikke, har stilnet.

Debatten blant medieviterne de siste tjue årene har gått rundt kvaliteten på det som blir sendt i tv, i følge Ericson og Ytreberg (2002). Om tv er høy eller lav kultur, er dikotomien

diskusjonen har akset rundt. I tillegg har det vært en debatt rundt genrebegrepet reality-tv. Er reality-tv slik det fremstår i dag en ny sjanger? Eller er reality-tv bare en avart av andre virkelighets-serier av typen Rescue 911?

Henrik Søndergaard hevder blant annet at realitysåper er den nye hybridformen som tar i bruk dokumentarens teknikker og virkemidler i sin behandling av såpemateriale. Råmaterialet er sosiale relasjoner som kjærlighet, vennskap, personlige konflikter og lignende. Forutsetningen for troverdighet i disse seriene er at de baserer seg på vanlige mennesker og opplevelser fra deres livsverden i stedet for profesjonelle skuespillere (Søndergaard, 1995).

Landgangen (2002) skriver i sin hovedfagsoppgave at poenget med å definere reality-tv for en medieviter både har med form og innhold å gjøre.

“Virkelighetstv er først og fremst et genrehybrid som kombinerer fakta og fiksjon, informasjon og underholdning. Videre er det serier hvor vanlige mennesker og deres

2 Se for eksempel A. Iversens innlegg Hysterisk mediekritikk på

http://www.dagbladet.no/kultur/2002/01/24/308207.html. Og A. Clemetsens innleggNorge i krisepå http://i dag.no/caseoppslag.php3?ID=1085

opplevelser står i sentrum av begivenhetene. Seriene simulerer virkeligheten, det er med andre ord meningen at vi som seere skal få følelsen av at det er virkeligheten vi beskuer.

Utover dette er det ingen restriksjoner om hva seriene skal handle om”

(Landgangen, 2002:13).

For min oppgave er ikke diskusjonen om sjangerbetegnelsen viktig. Heller ikke hvorvidt dette er høy eller lav kultur. Poenget mitt med å ta det med er utelukkende for å få frem omfanget av oppmerksomhet som oppsto når realityseriene for fullt kom inn i det norske mediebildet.

Siden den gang har andre kanaler vært mer aktuelle for debatt som for eksempel ulike internettsider som facebook.com, nettby.no, bearshare.com, myspace.com og youtube.com, hvor alle som ønsker, kan være deltaker. På disse sidene legger den enkelte ut informasjon om seg selv, samt deler filer. Dette er også en form for iscenesettelse gjennom media. Det er bare kanalen som er endret. I motsetning til tv-mediet, blir ikke disse internettsidene redigert på samme måte som realityseriene. Dermed mister vi til dels det nivået innen iscenesettelse som deltakerne ikke har kontroll over. Dels, fordi sidene er åpne for at venner av den enkelte kan publisere bilder eller legge inn hilsener og historier som påvirker den enkeltes iscenesettelse.

Diskusjonene rundt denne form for internettbruk dreier seg i stor grad om de etiske retningslinjene i forhold til personvern. Likhetstrekkene med realityseriene er allikevel slående. Det dreier seg også her om å se og bli sett. Derfor blir iscenesettelsen viktig.

Hvordan du fremstår på f. eks facebook.com, hvilke bilder du legger ut, hva du skriver om deg selv, hvilke grupper du er medlem av og ikke minst hvor mange venner du har, former iscenesettelsen.

I realityserier må du måle reaksjonene på deg selv når serien blir vist på tv. Er det noen som kjenner meg igjen? Hvilke goder kommer meg til fordel fordi jeg har vært på tv? Hva mener folk om meg? Hvordan fremsto jeg? På facebook.com kommer responsen veldig rask. Du får hele tida tilbakemeldinger fra vennene dine. Konstruksjonen rundt iscenesettelsen er

umiddelbart dialektisk. Du sammenlikner deg med andre ved å kikke inn på dine venners sider, og redigerer din egen deretter. Slik jeg ser det er internettsidene som nevnt, en naturlig forlengelse av realityseriene på tv. Allikevel erstatter ikke internettsidene realityserier, foreløpig, men kommer i tillegg. Den andre grunnen til at dette blir nevnt her, er for å

understreke tendensen i vår samtid som går på det uklare skillet mellom fiksjon og virkelighet på den ene siden, det uklare skillet mellom privat og offentlig sfære og bevisstheten rundt vår

rolle og iscenesettelse i et kollektivt mediebilde. Begrepet kollektivt mediebilde bruker jeg her for å understreke at det ikke lenger er forbeholdt en elite å være i media. Alle som vil kan delta.

3.1.0 Ønsker alle å være med i en realityserie?

MMI gjorde en undersøkelse for Dagbladet våren 2004 som omhandler folks forhold til reality-tv. Der kommer det blant annet frem at 34 % av ungdommer i alderen 15-24 år kunne tenke seg å være med i en realityserie³.

I dag kan man si at realityseriene mest sannsynlig ikke har så stor effekt som man først hadde trodd. Når mangfoldet blir stort nok, blir virkningen av dem mindre, og i tillegg har vi som tidligere nevnt, fått andre medier å delta i. Og de som var med i en serie sendt noe tidligere, fortalte at seertallet for andre runde var dårligere enn ved første utgave av serien. I tillegg til dårligere seertall kan man måle virkningen av realityseriene på hvor kjent deltakerne blir. De første deltakerne i Big Brother husker vi fremdeles hvem er. Vi husker til og med navnene til i hvert fall fire av dem. Når jeg spurte informantene mine om det var noen realitydeltakere de husker spesielt godt, så svarte alle unntatt en, de første deltakerne fra Big Brother.

På grunn av det store mangfoldet av serier som fins nå, kan det nok tenkes at deltakerne velger mer bevisst ut fra hva som best fremmer det ved seg de ønsker å iscenesette. Liker du fysiske utfordringer, så melder du deg på Robinson eller 71 grader nord. Da kan man forsvare deltakelsen i det konseptet man velger. Vi kommer mer tilbake til dette i analysedelen i oppgaven.

3.1.1 Alle er med. Eller?

I følge Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved universitetet i Oslo, har 38 % av Norges befolkning fra 9 år og oppover deltatt på tv.⁴ Tallene er hentet fra en undersøkelse forskergruppa Participation and Play foretok høsten 2004. I undersøkelsen ser de på

3 http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/pdf.utv.php?pa=A&d=2004-05-23&p=41&read=1

mulighetene vanlige folk har til å delta på fjernsyn, både personlig og gjennom digitale

medier som SMS og e-post. Undersøkelsen diskuterer resultatene av denne ”folkevandringen”

inn i mediene, hvor etablerte eliter og vanlige folk møtes. I dette møtet blir nye roller etablert og de diskuterer hvilke rettigheter og plikter som følges av disse nye rollene.

Denne undersøkelsen begynner allerede å bli litt gammel i medievitenskapelig sammenheng.

Andelen av vanlige folk som har deltatt i mediene nå, i 2007, er nok større, særlig hvis vi i tillegg tar med andre medier som internett. Allikevel er den relevant å ta med for å vise hva denne allminneliggjøringen av det å være synlig i det offentlige mediebildet gjør med mediebildet, og hva slags effekt slike serier som jeg har sett på, har i dag.

3.1.2 Identitet eller rolle?

Det er også gjort annen type forskning på realityserier. Psykologene Helen Jansen og Stefan Lock Jensen har sammen skrevet en avhandling om folks bruk av realityshow for å skape og iscenesette seg selv.⁵ Avhandlingen tar utgangspunkt i tv-mediaets iscenesettelse av identitet, for å beskrive hvordan moderne mennesker eksponerer seg selv for andre på ulike vis. Jansen og Jensen har intervjuet fire personer som har vært med i et realityshow, og setter dem inn i en sosiologisk og psykologisk kontekst. Avhandlingens mål var å vise hvordan deltakelsen i et realityshow er med på å konstruere deltakernes identitet. Jansen og Jensen (2003) skriver på side 12 i sin avhandling:

”Med inspiration i det aktuelle mediefænomen reality-shows bliver det derfor i vores øjne relevant så vel empirisk som teoretisk og anskueliggøre, hvordan individer refleksivt bruger og skaber identitetshistorier til at iscenesætte sig i den sosiale verden.”

Forfatterne bruker begrepet individ og individkonstruksjon når de ser på iscenesettelsen. For mitt prosjekt er det mer relevant og interessant å bruke rolle som begrep i sammenheng med iscenesettelsen. De tar utgangspunkt i den engelske sosiolog og psykoterapeut Ian Craib når de definerer identitetsbegrepet og opplevelsen av ens identitet. Utgangspunktet deres er at identitet er et dynamisk prosjekt som varer hele livet.

4 http://www.dagbladet.no/kultur/2006/10/10/479259.html