Foreldreskap og ungdoms livsvalg i en migrasjonskontekst

(1)

(2)

Monica Five Aarset og Miriam Latif Sandbæk Foreldreskap og ungdoms livsvalg i en migrasjonskontekst

Institutt for samfunnsforskning

Oslo 2009

(3)

Institutt for samfunnsforskning Munthes gate 31

Postboks 3233 Elisenberg 0208 Oslo

www.samfunnsforskning.no

ISBN: 978-82-7763-297-1 (trykt utg.) ISBN: 978-82-7763-298-8 (elektronisk utg.) ISSN: 0333-3671

(4)

Innhold

Forord ... 5

Sammendrag ... 7

1. Innledning... 13

Bakgrunn for prosjektet ... 13

Metode og utvalg ... 15

Rapportens oppbygning ... 21

2. Foreldreskap ... 23

Migrasjon som ramme for foreldreskapet... 23

Unges selvbestemmelse og foreldreautoritet ... 25

Foreldreoppgaver: rådgiver og veileder... 29

Foreldreskap i forhandling... 31

3. Tillit, kjønn og rykte... 33

Foreldrenes forskjellige praksiser... 34

Dårlig rykte – kun for jenter? ... 36

«Vil ikke dere også at andre passer på barna deres?» − etnisk miljø som støttende og beskyttende ... 39

4. Ekteskap – «de unge bestemmer, men foreldrene gir sin mening» ... 41

«Å passe sammen»... 41

Stor variasjon ... 43

«Det er deres valg, vi aksepterer det ikke, men det er deres valg» ... 46

5. Foreldrenes holdninger til og erfaringer med den norske skolen... 51

Skolen som støttespiller i ulike situasjoner... 56

Skolen som verdileverandør og ulike verdikonflikter ... 60

(5)

Foreldreskap og ungdoms livsvalg i en migrasjonskontekst 4

6. Transnasjonale strategier ... 65

Valg om å ta barna ut av den norske skolen...65

7. Refleksjoner rundt foreldresamarbeid... 73

Foreldresamarbeid - hvordan og for hvem? ...73

Praktiske innspill i forbindelse med foreldresamarbeid ...78

Videre forskning ...79

Litteratur ... 81

(6)

Forord

Hensikten med dette prosjektet er å fremskaffe mer informasjon om foreldres perspektiver på ungdoms holdninger og verdier i forhold til tema som likestilling, kjærlighet og familiedannelse. Prosjektet er en forlengelse av kunnskaps- statusen Ungdom med innvandrerbakgrunn. Verdier, normdannelse og livsvalg - en kunnskapsstatus som Institutt for samfunnsforskning (ISF) har utført på oppdrag av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) i 2008.

Bakgrunnen for prosjektet er IMDis behov for kunnskap og verktøy i forbindelse med gjennomføring av en ordning med minoritetsrådgivere i videre- gående skoler. Etableringen av en minoritetsrådgiverordning utgjør tiltak 4 i regjeringens handlingsplan mot tvangsekteskap (Barne- og likestillingsdepartementet 2007).

Vi retter en takk til IMDi, spesielt Solfrid Lien i Forebyggingsenheten og Katarina Heradstveit i Analyse og tilskuddsenheten, for godt samarbeid. Takk også til Hilde Lidén, Anja Bredal og Kari Steen-Johnsen ved ISF som har bidratt med verdifulle kommentarer til tidligere utkast. Videre ønsker vi å takke alle dere som har gjort dette prosjektet mulig. For det første en takk til alle kontaktpersoner som har hjulpet oss med å rekruttere foreldre til fokus- gruppesamtalene og ordnet med lokaler. Dere har gjort arbeidet mye lettere for oss. For å sikre deltakernes anonymitet nevnes heller ikke dere ved navn.

Og sist, men ikke minst en stor takk til alle foreldrene som har deltatt på fo- kusgruppesamtalene. Takk for at dere har vært så sjenerøse med deres tid, erfaringer og tanker.

Oslo, mai 2009

Monica Five Aarset og Miriam Latif Sandbæk

(7)

(8)

Sammendrag

Unge med innvandrebakgrunns, hovedsakelig jenters, handlingsrom i familien er gjenstand for diskusjon og bekymring, både i forskning, i media og i poli- tikkutforming. Samtidig er foreldrenes stemmer i stor grad fraværende i den offentlige debatten, og foreldrenes situasjon i verdikonflikter i familien er underbelyst i forskningslitteraturen. Hensikten med dette prosjektet er å fremskaffe mer informasjon om etniske minoritetsforeldres perspektiver på ungdoms holdninger og verdier i forhold til tema som likestilling, kjærlighet og familiedannelse.

Funnene i denne rapporten er basert på fokusgruppeintervjuer med foreldre med bakgrunn i samfunn som tradisjonelt sett har vært preget av andre, ofte mer hierarkisk organiserte kjønns- og generasjonsrelasjoner enn det norske.

Prosjektet er igangsatt i forbindelse med gjennomføringen av en minori- tetsrådgiverordning i videregående skoler (tiltak 4 i Handlingsplanen mot tvangsekteskap, Barne- og likestillingsdepartementet 2007). IMDi har 30 mi- noritetsrådgivere ved utvalgte skoler i åtte fylker som skal arbeide forebyg- gende mot tvangsekteskap. Minoritetsrådgivernes skal arbeide både individ- og systemrettet, med individuell oppfølging i skolesituasjonen og etablering av avtaler med aktuelle samarbeidspartnere på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, samt med frivillige organisasjoner (ibid.). IMDi etterlyser i denne sammenheng kunnskap om hvordan ungdom og foreldre med innvandrerbakgrunn opplever at ungdoms holdninger og verdier blir påvirket og utviklet på sentrale områder som likestilling, kjærlighet og familiedannelse. Da minoritetsrådgiverne også skal bidra til dialog mellom minoritetsforeldre og skole, blant annet gjennom å etablere foreldrenettverk¹, har det å belyse foreldrenes perspektiver på skolens rolle som verdileverandør og samarbeidspartner i oppdragelsen stått sentralt i prosjektet.

Prosjektet er en forlengelse av prosjektet Dialogarbeid i skolen om verdi- konflikt og livsvalg som Institutt for samfunnsforskning (ISF) har utført på oppdrag av IMDi i 2008 (Aarset, Lidén og Seland 2008, Aarset 2008). Pro-

———————

1. http://www.imdi.no/no/Tvangsekteskap/Minoritetsradgivere/ [Lesedato: 11.5.2009]

(9)

Foreldre, verdikonflikt og ungdoms livsvalg 8

sjektet var todelt, og bestod for det første av en kunnskapsoversikt med en gjennomgang av relevant forskning fra Norge, Sverige og Danmark de siste 10 - 12 årene om verdikonflikt, normdannelse og livsvalg i handlingsfeltet mellom familie, jevnaldrende og skolen. Det ble lagt særlig vekt på kunnskap om spenning og konflikt mellom grunnleggende verdier knyttet til kjønnsrol- ler og autonomi. I tillegg gjennomførte ISF en avgrenset kvalitativ studie be- stående av fokusgrupperintervjuer med ungdom om deres håndtering av verdikonflikter.

Ett av de sentrale funnene i kunnskapsoversikten var at foreldrenes situasjon i verdikonflikter i familien er underbelyst i forskningslitteraturen. Videre peker kunnskapsoversikten på at det eksisterer lite forskning om samarbeid mellom foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn og skole i forbindelse med verdikonflikter. Forskningslitteraturen belyser i liten grad betingelser for å skape dialog mellom skole og foreldre når det gjelder verdikonflikter knyttet til oppdragelse, livssyn og livsvalg. På bakgrunn av dette har IMDI bedt ISF gjennomføre fokusgrupper med foreldre for å fremskaffe mer informasjon om foreldrenes perspektiver.

Datamateriale

Funnene i denne rapporten er basert på fem fokusgruppeintervjuer med til sammen 28 foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn, gjennomført i januar 2009. Da rapporten er basert på et begrenset utvalg minoritetsforeldre, gir materialet først og fremst grunnlag for å reise viktige problemstillinger og vise til en bredde i erfaringer og vurderinger.

Foreldrene har bakgrunn fra Irak (Kurdistan), Kongo, Pakistan, Somalia og Tyrkia. De har dermed bakgrunn i samfunn som tradisjonelt sett har vært preget av andre, ofte mer hierarkisk organiserte kjønns- og generasjonsrelasjoner enn det norske.

Flertallet av foreldrene var kommet til Norge i voksen alder. Noen var kommet enten som arbeidsinnvandrere eller som familiegjenforente med arbeidsinnvandrere allerede tidlig på 70-tallet, mens flere var kommet som flyktninger i løpet av de siste ti årene. Det var dermed stor variasjon blant deltakerne, og dette har selvfølgelig stor betydning for hvilke utfordringer og problemstillinger de møter som foreldre.

Balansekunstner

I denne rapporten peker vi på noen av de utfordringer en minoritets- og migrasjonskontekst gir foreldrene og hvilke rammer denne konteksten setter for foreldreskapet. Migrantforeldre møter ikke bare nye måter å organisere samfunnet på, men også nye måter å forstå og organisere familie og barneoppdragelse på. En rekke sosiale, kulturelle og strukturelle forhold i både Norge og

(10)

Sammendrag 9

opprinnelseslandet er med på å utgjøre konteksten for foreldreskapet. Som helhet synliggjør rapporten hvordan foreldrene befinner seg i en forhandlingssituasjon mellom ulike forståelser av det å være foreldre, og at de balanserer en rekke hensyn, verdier, normer og forståelser i sin utøving av foreldreskap.

Majoritetens dominerende diskurser er med å forme sosialiseringspraksisene i minoritetsfamilier, men disse tilpasses samtidig internaliserte oppdragelses- og familiepraksiser. Annick Prieur (2004) bruker begrepet «balansekunstnere»

for å beskrive hvordan unge med innvandrerbakgrunn står i krysningsfelt mellom ulike forståelser av familie, identitet, og forholdet mellom autonomi og avhengighet. Foreldreintervjuene viser at betegnelsen «balansekunstnere»

også er dekkene for foreldrene.

Mistenksomhet og umyndiggjøring

Kombinasjonen av det foreldrene oppfattet som det norske samfunnets fokus på å lære barn opp i deres rettigheter og majoritetsbefolkningens forestilling om innvandrerforeldre som for kontrollerende, var med på å gi foreldrene en opplevelse av at de ble umyndiggjort overfor barna sine. Frustrasjonen over dette handlet ikke dypest sett om at barna blir bevisstgjort om sine rettigheter, men om hvordan barna forstår og tolker det, og om hvordan rettighetsdiskursen ble satt i sammenheng med et negativt fokus på «innvandrerforeldre».

Intervjuene viste at den tvang/frihet-diskursen som er dominerende i forståel- sen av minoritetsfamilier i den norske debatten, hvor minoriteten assosieres med «tvang» og majoriteten med «frihet», og den underkommuniseringen av avhengighet og grenser, bidrar til at flere foreldre oppfattet det norske samfunnet som nærmest likegyldig og grenseløst når det gjaldt synet på hvordan ungdom skal oppdras, noe de opplevde som skremmende.

Veiledning, intimitet og tillit

Intervjuene viser at foreldrene vi snakket med er svært engasjerte i barnas livssituasjon og bruker de ressurser og strategier de har tilgjengelig for å hjelpe, støtte og veilede barna sine. Foreldrene beskrev en ideell foreldre-barn relasjon som en relasjon basert på gjensidig tillit og de beskrev foreldrerollen som en rådgiver- og veilederrolle. Foreldrene satte grenser og mente de ga barna frihet innenfor grensene. De veiledet barna gjennom å snakke med dem om eventuelle situasjoner som kunne oppstå og hvordan de som foreldre eventuelt ville reagere i slike situasjoner, slik at barna selv skulle forstå hvor grensene gikk og ønske å holde seg innen for dem. Det var imidlertid ulikt hvordan de tolket og utformet veilederrollen, og hvilke grenser de satte og hvordan de forholdt seg til eventuelle brudd på grensene. Variasjonene handlet om forskjeller mellom foreldrene, men også om barnas kjønn.

(11)

Kjønnede bekymringer

Foreldrenes største bekymringer var knyttet til redsel for at barna skulle havne i dårlig miljø, at de ikke skulle klare seg på skolen og at de skulle få alkohol- og rusproblemer. Selv om dette var bekymringer som gjaldt for begge kjønn, var det imidlertid en tendens til at foreldrene hovedsakelig knyttet denne typen bekymringer til gutter. Det var en tendens til at foreldrene skilte mellom to type bekymringer knyttet til kjønn; bekymringer for hva som kan hende barna (rusavhengighet, dårlige venner, vold osv) og bekymringen for hva andre skal si og tro om dem, den ene aktuell for sønner, den andre for døtre. Det var imidlertid bekymringene for guttene de snakket mest om. Dette kan ha en sammenheng med at jentene i større grad enn guttene holdes under kontroll, og at guttene dermed står i større fare for å bli eksponert for alkohol, rus, gjengproblematikk og kriminalitet. Bekymringen for sønnene kom spesielt til uttrykk i sammenheng med skolen, i forhold til generell mistrivsel, mobbing og dårlig skoleresultater og frykt for frafall.

Kjønn og endringsprosesser

Når det gjaldt kjønn og kjønnet oppdragelse, beskrev flertallet av foreldrene at de var strengere med døtrene enn med sønner, men foreldreintervjuene synliggjorde også endringsprosesser. Flere av foreldrene var uenige i at jenter og gutter skal bli oppdratt med forskjellige regler og normer. Foreldrenes fortellinger viste imidlertid at endring kan være vanskelig fordi den kjønnede oppdragelsen i stor grad er kroppsliggjort, og på grunn av den sosiale kontrollen i nettverkene rundt familiene.

Ekteskap

Flertallet av de foreldrene vi snakket med mente at det lå i deres rolle som foreldre å veilede og rådgi barna når det gjaldt ekteskapspartner. Foreldrene satt med livserfaring de mente var nødvendig å benytte i en så avgjørende beslutning. Mange hadde en forståelse av at det ikke kun er paret selv som skal passe sammen, men at også deres familier må passe sammen. Men hvordan de forstod, fortolket og praktiserte det å rådgi og veilede, og hva de mente måtte være tilstede for at familier og enkeltindivider «passer sammen» varierte. Hvilke kriterier som må oppfylles for at en potensiell svigersønn eller svi- gerdatter skal være «passende» varierte; etniske bakgrunn, religion, kultur, livssyn og livsstil, kaste, språk og økonomi var blant de elementene som ble trukket frem. Det varierte også i hvilken grad foreldrene snakket ut fra hva som var «passende» for familien som helhet og hva som var «passende» for sønnen/datteren. Samtidig kunne disse nivåene være vanskelige å skille fra hverandre, da familiens beste og individets beste gjerne var overlappende.

Foreldrene presiserte at det er forskjell på arrangerte ekteskap og tvangsekte-

(12)

Sammendrag 11

skap, og alle var imot tvang. Flere forskere peker imidlertid på at overgangen mellom arrangement og tvang kan være flytende og vanskelig å definere. I Arbeid mot tvangsekteskap – en veileder defineres tvangsekteskap som:

et ekteskap som organiseres på en slik måte at minst én av ektefellene:

- ikke har en reell mulighet, til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for represalier,

- ikke har reell mulighet til å velge en annen partner på tvers av familiens øns- ker uten å bli utsatt for represalier,

- har samtykket til ekteskap etter utilbørlig press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold (s. 15)

I hvilken grad unge har reell innflytelse på sin situasjon kan være vanskelig å definere. Det kan tenkes at det noen foreldre ser på som å rådgi og veilede kan bli oppfattet som utilbørlig press av ungdom.

Skolen

Foreldrene i gruppeintervjuene var engasjerte i sine barns skolegang. Flere av foreldrene vi intervjuet var aktive i foreldrenes arbeidsutvalg (FAU) og noen også i barnas fritidsaktiviteter. Foreldrene var opptatt av at barna skulle fullfø- re skolen, og la stor vekt på betydningen av utdanning. De poengterte at skolegang og utdanning er helt sentralt for barnas fremtid og for en vellykket integrering.

Skolen og ulike verdibrytninger

Intervjuene med foreldrene synliggjør at den grunnleggende verdibrytningen mellom hjem og skole handler om kombinasjonen av det sterke fokuset på rettigheter og selvbestemmelse i norsk barnepolitikk og i den norske barne- og ungdomsdiskursen på den ene siden, og foreldrenes opplevelse av det negative fokuset på dem som «innvandrerforeldre» på den andre. Foreldrene ser i stor grad ut til å oppleve at skolen som en sentral formidler og produsent av denne rettighetsdiskursen skolen bidrar til å undergrave foreldrenes autoritet overfor sine barn. Ut fra hva dette utvalget av minoritetsforeldre fortalte ser det ut til at mer spesielle problemstillinger som leirskole, kjønnsdelt svøm- ming, halalmat osv springer ut av denne grunnleggende verdibrytningen.

Det som det kanskje var vanskeligst å få foreldrene til å snakke om var hvordan de så på skolens eventuelle rolle i verdibrytninger mellom foreldre og barn. Det var ikke vanskelig fordi foreldrene ikke ville snakke om det, men snarere fordi de ikke så skolen som en relevant aktør i denne typen situasjoner og konflikter. Skolen ble av mange av foreldrene sett på som «barna beskyt- ter» mot foreldrene og som en aktør som kunne virke splittende på foreldre-

(13)

barn relasjonen, og ble derfor muligens ikke sett på som en potensiell støtte- spiller for foreldrene i en del verdibrytninger og -konflikter.

Foreldresamarbeid – for hvem?

Rapporten peker på noen utfordringer og dilemmaer i forhold til etablering av foreldresamarbeid som et ledd i forebyggingen av tvangsekteskap og ekstrem kontroll. Et grunnleggende premiss for å kunne utvikle et godt foreldresamarbeid er at den følelsen mange av foreldrene ser ut til å ha av at de blir kontrol- lert og mistenkeliggjort må motvirkes. Videre må foreldresamarbeidet legges opp på en slik måte at foreldrenes perspektiver, erfaringer, ønsker og behov trekkes inn og vektlegges.

Skolen, foreldre, minoritetsrådgivere og elever er alle aktører som kan ha ulike ønsker og behov for hjem-skole samarbeid, og de kan ha ulike oppfat- ninger om hva et slikt samarbeid skal innebære. Begrepet hjem-skole samarbeid skygger over at det er flere aktører i hjemmet, og at barn og foreldre kan ha motstridende ønsker, behov og rettigheter. For skolen ligger det dermed en reell utfordring i å balansere barnas rettigheter og ønsker opp mot foreldrenes rettigheter og ønsker.

Videre peker rapporten på at samarbeidet mellom minoritetsforeldre og den videregående skole bør ses i lys av det generelle foreldresamarbeidet på disse trinnene. Foreldresamarbeid i skolen er hovedsakelig forankret i grunnskolen, og er marginalt på videregående skole. Det bør derfor diskuteres hva slags samarbeid som bør legges til henholdsvis grunnskolen og til videregåen- de skole, og hva som bør legges til andre arenaer utenfor skolen.

Selv om god kommunikasjon mellom foreldre og skole er viktig og ønske- lig, peker rapporten også på at for ungdom som opplever ekstrem kontroll i hjemmet kan skolen være det eneste frirommet de har i oppveksten. I slike situasjoner kan manglende kontakt og samarbeid mellom foreldre og skole oppleves som positivt for de unge. Dette betyr selvfølgelig ikke at skolen ikke skal etterstrebe en best mulig kontakt med foreldre, hovedpoenget må være at foreldresamarbeid på videregående skole må ta utgangspunkt i hva som er elevenes beste i ulike situasjoner.

(14)

1 Innledning

Bakgrunn for prosjektet

Unge med innvandrebakgrunns, hovedsakelig jenters, handlingsrom i familien er gjenstand for diskusjon og bekymring, både i forskning, i media og i poli- tikkutforming. Samtidig er foreldrenes stemmer i stor grad fraværende i den offentlige debatten, og foreldrenes situasjon i verdikonflikter i familien er underbelyst i forskningslitteraturen. Hensikten med dette prosjektet er å fremskaffe mer informasjon om etniske minoritetsforeldres perspektiver på ungdoms holdninger og verdier i forhold til tema som likestilling, kjærlighet og familiedannelse.

Funnene i denne rapporten er basert på fokusgruppeintervjuer med foreldre med fra henholdsvis Irak (Kurdistan), Kongo, Pakistan, Somalia og Tyrkia.

De har dermed bakgrunn i samfunn som tradisjonelt sett har vært preget av andre, ofte mer hierarkisk organiserte kjønns- og generasjonsrelasjoner enn det norske.

Prosjektet er igangsatt i forbindelse med gjennomføringen av en minori- tetsrådgiverordning i videregående skoler (tiltak 4 i Handlingsplanen mot tvangsekteskap, Barne- og likestillingsdepartementet 2007). IMDi har 30 mi- noritetsrådgivere ved utvalgte skoler i åtte fylker² som skal arbeide forebyg- gende mot tvangsekteskap. Minoritetsrådgivernes skal arbeide både individ- og systemrettet, med individuell oppfølging i skolesituasjonen og etablering avavtaler med aktuelle samarbeidspartnere på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, samt med frivillige organisasjoner (ibid.). De skal arbeide med:

å supplere skolens eksisterende rådgivertjeneste og særlig bidra til å styr- ke den sosialpedagogiske delen av denne tjenesten.

 å bistå elever direkte med råd, veiledning og oppfølging knyttet til:

- tvangsekteskap

———————

2. Oslo, Akershus, Østfold, Buskerud, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag.

(15)

- ekstrem kontroll fra familie og/eller slekt - vold fra familie og/eller slekt

 andre faglige og sosiale utfordringer knyttet til skolehverdagen

 å inngå i skolens arbeid for å redusere frafall

 å bidra til å etablere familie- og nettverkssamarbeid

 å bidra til kompetanseheving i og utenfor skolen

(Plattformsdokument i arbeidet mot tvangsekteskap, Forebyggingsenheten i IMDi, 2008).

IMDi etterlyser i denne sammenheng kunnskap om hvordan ungdom og foreldre med innvandrerbakgrunn opplever at ungdoms holdninger og verdier blir påvirket og utviklet på sentrale områder som likestilling, kjærlighet og familiedannelse. Da minoritetsrådgiverne skal bidra til dialog mellom minoritetsforeldre og skole (Barne- og likestillingsdepartementet 2007:13), blant annet gjennom å etablere foreldrenettverk³, har det å belyse foreldrenes perspektiver på skolens rolle som verdileverandør og samarbeidspartner i oppdragelsen stått sentralt i dette prosjektet. De erfaringer som er gjort gjennom dialog med minoritetsforeldre, inkludert erfaringer av mer metodisk art, av inter- esse for IMDi.

På bakgrunn av dette kan vi si at prosjektet har tre overordnede formål. For det første; å undersøke konteksten for foreldreskapet. For det andre; å diskute- re hvordan foreldreskapet spilles ut i forhold til ulike temaer, problemstillinger og utfordringer, spesielt relatert til kjønn, kjærlighet, likestilling og familiedannelse. Og for det tredje vil prosjektet belyse hvordan dette foreldreskapet arter seg i forhold til den norske skolen.

Prosjektet er en forlengelse av prosjektet Dialogarbeid i skolen om verdi- konflikt og livsvalg som Institutt for samfunnsforskning (ISF) har utført på oppdrag av IMDi i 2008 (Aarset, Lidén og Seland 2008, Aarset 2008). Pro- sjektet var todelt, og bestod for det første av en kunnskapsoversikt med en gjennomgang av relevant forskning fra Norge, Sverige og Danmark de siste 10 - 12 årene om verdikonflikt, normdannelse og livsvalg i handlingsfeltet mellom familie, jevnaldrende og skolen. Det ble lagt særlig vekt på kunnskap om spenning og konflikt mellom grunnleggende verdier knyttet til kjønnsrol- ler og autonomi. I tillegg gjennomførte ISF en avgrenset kvalitativ studie be- stående av fokusgrupperintervjuer med ungdom om deres håndtering av verdikonflikter.

Ett av de sentrale funnene i kunnskapsoversikten var at foreldrenes situasjon i verdikonflikter i familien er underbelyst i forskningslitteraturen. Videre peker kunnskapsoversikten på at det eksisterer lite forskning om samarbeid mellom foreldre med etnisk minoritetsbakgrunn og skole i forbindelse med

———————

1. http://www.imdi.no/no/Tvangsekteskap/Minoritetsradgivere/ [Lesedato: 11.5.2009]

(16)

Innledning 15

verdikonflikter. Forskning belyser i liten grad betingelser for å skape dialog mellom skole og foreldre når det gjelder verdikonflikter knyttet til oppdragelse, livssyn og livsvalg. På bakgrunn av dette har IMDI bedt ISF gjennomføre fokusgrupper med foreldre for å fremskaffe mer informasjon om foreldrenes perspektiver.

I tillegg til å påpeke foreldrenes manglende stemmer, trekker kunnskapsoversikten frem flere «hvite felter», områder som er lite belyst:

 Gutter og menn. Guttene er underrepresentert i studier som har fokus på familiefeltet. Kjønnede normer for menn, endring av disse, og for- ming av ulike maskulinitetsformer finner vi få studier av.

 Transnasjonal tilhørighet og praksiser. Mye av forskningen er rettet mot hvordan innvandrerbakgrunn, familien, identitet og deltakelse hindrer eller fremmer ulike former for integrasjon. Studiene avgrenses derfor ofte til nasjonalstaten.

 Økonomiske og strukturelle dimensjoner. Når det gjelder forklaringer og perspektiver er det også påfallende at økonomiske og strukturelle dimensjoner nedtones tilfordel for ulike perspektiver på identitet og kultur.

 Konfliktsituasjoner i skolen. Det eksisterer relativt få studier av hvor- dan skolen i praksis håndterer dilemmaer og konflikter som skolen møter i skjæringspunktet mellom ulike verdier og rettigheter.

De fleste av disse temaområdene er forsøkt belyst i samtalene med foreldrene.

Metode og utvalg

Foreldrene

Funnene i denne rapporten er basert på fem fokusgruppeintervjuer med til sammen 28 foreldre med innvandrerbakgrunn. Fokusgruppeintervjuene ble gjennomført i januar 2009. Fire gruppeintervjuer ble foretatt med foreldre som bor i Oslo, mens ett ble gjort i Stavanger. Noen av foreldrene som nå bodde i Oslo hadde tidligere bodd andre steder i landet.

Alle deltakerne hadde ett eller flere barn som gikk på ungdomsskole, vide- regående eller som akkurat hadde avsluttet videregående. Fire grupper besto av foreldre med samme landbakgrunn, den siste var blandet. Foreldrene har somalisk, kurdisk, pakistansk, kongolesisk og tyrkisk bakgrunn. De har dermed bakgrunn i samfunn som tradisjonelt sett har vært preget av andre, ofte mer hierarkisk organiserte kjønns- og generasjonsrelasjoner enn det norske.

Flertallet var kommet til Norge i voksen alder. En av foreldrene var født i Norge, og et par andre var oppvokst i Norge Noen var kommet enten som

(17)

arbeidsinnvandrere eller som familiegjenforente med arbeidsinnvandrere allerede tidlig på 70-tallet, mens flere var kommet som flyktninger i løpet av de siste ti årene. Det var dermed stor variasjon blant deltakerne, og dette har selvfølgelig stor betydning for hvilke utfordringer og problemstillinger de møter som foreldre.

Selv om deltakerne utgjorde en heterogen gruppe, hadde de også noen fel- lestrekk. Flere var eller hadde vært aktive i barnas barnehager og skoler gjennom å sitte i foreldreutvalg, og flere var også aktive i diverse frivillige organisasjoner.

Foreldrene vi snakket med har gjennom å si ja til å være med i fokusgruppene selv ønsket å snakke med oss om foreldrerollen. Det at de har ønsket dette vitner om et aktivt foreldreskap. Dette i tillegg til at vi kun har snakket med 28 foreldre medfører at rapporten er basert på et spesielt og svært begrenset utvalg foreldre. Materialet gir først og fremst grunnlag for å reise viktige problemstillinger og å vise til en bredde i erfaringer og perspektiver.

Kjønn

De fleste informantene var kvinner. Av totalt 28 informanter var bare tre menn. Det har vært vanskelig å rekruttere menn, og dette er også et av temaene foreldrene har tatt opp som en sentral utfordring. I mange av familiene ligger en stor del av ansvaret for barna og barneoppdragelsen på kvinnene.

Flere av kvinnene med somalisk bakgrunn hadde for eksempel aleneansvar for barna.

Gruppeintervjuene hvor det også var menn til stede skilte seg imidlertid ikke ut fra gruppene hvor det kun var kvinner tilstede, når det gjaldt hvilke temaer som ble diskutert.

Rekruttering

Rekruttering av foreldre har skjedd enten via minoritetsrådgivere ved videre- gående skoler, eller ved at vi har henvendt oss til organisasjoner som jobber direkte opp mot forskjellige innvandrermiljøer. Prosessen med å lage avtaler og skaffe informanter er en type «usynlig» arbeid som i dette tilfellet tok lang tid. Arbeidet med å nå ut til foreldre er også noe som både minoritetsrådgivere og mange frivillige organisasjoner opplever som en stor utfordring.

Dette har også vært et diskusjonstema i intervjuene, og et spørsmål vi kommer tilbake til senere. Det å bruke minoritetsrådgivere og personer i frivillige organisasjoner som kontaktpersoner for å rekruttere informanter var tidsbesparende. Å ta i bruk personer som foreldredeltakerne kjente og stolte på så ut til å være avgjørende for å få folk til å møte opp. Deler av rekrutte-

(18)

Innledning 17

ringen tok også form av «kjederekruttering», det vil si at foreldre som var blitt spurt om å delta tok med seg andre foreldre.

Det er viktig å poengtere at selv om det å opprette den første kontakten tok tid, hadde de fleste foreldrene mye på hjertet og de fortalte åpent om temaer som kan være utfordrende å snakke om.

Gruppesamtalene

Hvert gruppeintervju hadde mellom fire og ni deltakere og varte i rundt to timer. Gruppemøtene ble holdt på møterom på skoler, i organisasjonslokaler og i lokalene til Institutt for samfunnsforskning. Siden flere av foreldrene arbeidet på dagtid, ble møtene holdt på kveldstid og i helgene.

I to av intervjuene sa foreldrene at det var greit at vi tok opp samtalen på bånd, mens i tre av dem ba de oss om å kun ta skriftlige notater.

De fleste foreldrene hadde fått et informasjonsskriv på forhånd og visste at vi ville snakke om «flerkulturell oppdragelse og verdivalg». Vi innledet samtalene med å si at gjennomgang av forskningslitteratur viser at foreldrenes stemme i liten grad er til stede i debatter om og forskning på verdikonflikter og livsvalg i familier med innvandrerbakgrunn. Dette var noe alle sa seg enig i. Det var tydelig at foreldrene kom til fokusgruppene med ønske om og behov for å bli hørt, og de kom med en forventning om hvilke temaer og problemstillinger som burde diskuteres. Da foreldrene ofte uoppfordret kom inn på temaene vi ønsket å ta opp lot vi dem i stor grad styre samtalene. Vi hadde på forhånd utarbeidet en intervjuguide hvor blant annet flere fiktive historier inngikk. Disse kretset om temaer som tilhørighet og transnasjonalitet, sosialt press i miljøene foreldrene tilhørte, deres syn på sine barns selvbestemmelse, herunder ekteskap, og til sist foreldrenes erfaringer med og syn på samarbeid med den norske skolen og det offentliges rolle i å gi støtte, råd og veiledning.

Det var få temaer det var vanskelig å snakke om, og temaer som vi forventet var vanskelige å snakke om viste seg som regel å være uproblematiske.

Utfordringen var snarere at foreldrene hadde mye på hjertet, slik at det var vanskelig å rekke igjennom alle temaene i intervjuguiden. I mange tilfeller har vi styrt samtalen noe, for å sikre at vi dekket informasjon om de spørsmålene som var spesielt etterlyst fra oppdragsgivers side. Dette gjaldt særlig i gruppene med mange deltakere, da alle gjerne ville si noe om hvert tema. Flere av foreldrene har uttrykt at de opplevde fokusgruppeintervjuene som positive, og at de har savnet den formen for dialog som fant sted i disse intervjuene.

Noen etterlyste flere slike møter og sa at de skulle ønske det hadde vært majoritets/etnisk norske foreldre til stede, da de følte at det var et spesielt behov for denne type dialog nettopp med dem.

Det at intervjuene var gruppeintervju gjorde at det ble mye diskusjon, og eventuelle uenigheter mellom forskjellige informanter ble løftet frem. Mange

(19)

av spørsmålene fremkalte spennende diskusjoner og synliggjorde både uenigheter og ulike tilnærminger til spørsmålene foreldrene i mellom.

Når det gjelder fokusgrupper som metode skriver Wibeck (Wibeck 2000 i Pettersson og Karlsson 2007) at når fokusgrupper tas i bruk ligger interessen mer i hvordan deltakerne i en spesiell gruppe sammen reflekterer rundt et fe- nomen snarere enn i hva individene selv tenker. Samtidig som gruppeintervjuer skaper en dynamikk som gir viktige og spennende diskusjoner, er det vanskelig å gå i dybden i denne formen for intervju. En del av temaene vil det være ønskelig å følge opp videre med individuelle intervjuer. Det er også viktig å påpeke at fokusgruppeintervjuene kun gir informasjon om foreldrenes refleksjoner. Dataene befinner seg med andre ord på et diskursnivå, og gir ikke grunnlag for å si noe om praksis, dvs. om hvordan foreldrene handler i gitte situasjoner. I tillegg har vi ikke mulighet til å undersøke hvordan de per- sonene foreldrene snakket om selv ser på situasjonen – det være seg barna deres, andre foreldre, lærere eller liknende. Samtidig er det nettopp foreldrenes egne fortellinger og refleksjoner vi har vært interessert i å få innblikk i gjennom dette prosjektet.

Språk og tolk

I tre av våre fem gruppeintervjuer brukte vi tolk. I alle intervjuene deltok foreldre som hadde begrensede norskkunnskaper og derfor ønsket tolk, og selv de som snakket rimelig godt norsk snakket til tider til oss via tolken. Utover dette brukte foreldrene hverandre som tolk.

«Og vi er helt i mot omskjæring. Hvis dere har hørt om det?» – politiserte temaer og forskernes posisjonering

Annick Prieur avslutter sin artikkel i boken Kønsmagt under forandring (Prieur 2002), som er en del av den danske maktutredningen, med å peke på forskernes posisjon og makt:

Fokuset har vært på patriarkalske magtformer i familien. Jeg vil afslutte med at minde om, at det selvsagt ikke er de eneste magtformer, som bør diskuteres, når det er indvandrernes og deres efterkommeres situasjon, der er på dagsor- denen. Til daglig udsættes indvandrerne og deres efterkommer også for en be- tydelig diskriminering, som er en form for illegitim magtudøvelse, hvor alt fra deres udseende til deres madvaner og deres børneoppdragelse vurderes med det dominerende samfunds blik. Det gør jeg også, når jeg skriver om ind- vandreres idealer og praksisformer på kønsområdet, hvor jeg vurderer dem ud fra hegemoniske idealer og praksisformer med udgangspunkt i en ide om uni- verselle rettigheder. Det vil i denne sammenhæng være naivt ikke at se den magt, man som forsker selv utdøver (Prieur 2002:165).

(20)

Innledning 19

Dette prosjektet har utgangspunkt i handlingsplanen mot tvangsekteskap og går rett inn i et konflikttema. Rapporten har dermed en problemorientert vink- ling, og skriver seg inn i et større felt hvor majoriteten beskriver og studerer

«de problematiske innvandrerfamiliene». Dette er videre relatert til den norske innvandrings- og integreringsdebatten som i stor grad er en kjønnet debatt hvor «innvandrerfamilier» fremstilles som patriarkalske og svært kontrollerende, jenter og kvinner som ofre, og menn og gutter som kvinneundertryk- kende, potensielt farlige og kriminelle.

Den norske integrerings- og innvandringsdiskursen utgjør en del av konteksten for fokusgruppeintervjuene. Våre spørsmål som forskere, og foreldrenes tolkninger av og svar på disse spørsmålene, er omsluttet av denne diskursen. Noen foreldre ga også uttrykk for at de var skeptiske til forskere og følte at de som gruppe ble utnyttet av dem. Foreldrene var i stor grad bevisste det bildet av innvandrerforeldre som er dominerende i den norske innvandrings- og integreringsdiskursen og enkelte av dem uttrykte forventninger om at vi som forskere skulle være opptatt av bestemte temaer og at vi hadde bestemte forestillinger om dem som foreldre. I gruppene med foreldre med somalisk bakgrunn ble kvinnelig omskjæring tatt opp av foreldrene uten at vi hadde spurt om dette. For eksempel midt i en samtale om et annet tema sa en av mødrene: «Og vi er helt i mot omskjæring. Hvis dere har hørt om det?».

Som vi har beskrevet ovenfor hadde foreldrene mye på hjertet. Samtalene fløt fritt og vi fikk mye informasjon, også utover de temaene vi spurte direkte om. Dette innebærer at vi sitter på mye materiale, og rammene for oppdraget har lagt premisser for våre valg av hva vi velger å trekke frem og hvordan. På den ene siden ønsker vi å trekke ut den informasjonen som kan brukes som praktiske innspill i IMDis og særlig minoritetsrådgivernes arbeidsoppgaver.

Samtidig ser vi det som vår oppgave å forsøke å bidra med noen overordnede analytiske perspektiver som utforsker kanskje utilsiktede konsekvenser av denne typen oppdragsforskning og politikken den springer ut av.

De temaer vi har reist er preget av et problemfokus rundt innvandring i Norge. Dette problemfokuset er også bygget på et implisitt forventning om at innvandrerne skal tilpasse seg «våre norske» verdier som selvstendighet og individuell valgfrihet, og særlig at de skal la sine barn gjøre det. Det innebæ- rer ikke at det ikke er problemer knyttet til disse temaene, men gjennom å kontinuerlig primært ta opp disse spørsmålene sementeres stereotype fremstil- linger av innvandrere. Foreldrene beskrives og problematiseres på måter majoritetsforeldre sjelden beskrives og problematiseres. Det er derfor viktig å understreke at flere av de temaene som tas opp i denne rapporten gjelder for foreldre generelt. Det at disse temaene i denne rapporten knyttes til minoritetsforeldre betyr ikke at de kun gjelder for dem.

(21)

Ideal og praksis – å beskrive sitt foreldreprosjekt

Fokusgruppeintervjuene gir kun innblikk i hvordan foreldrene reflekterer rundt bestemte temaer, de gir ikke innblikk i hvordan foreldrene handler i gitte situasjoner. Selv om foreldrene vi snakket med diskuterte en rekke problemstillinger og uenigheter foreldrene i mellom ble synliggjort, ser det ut som om foreldrene har et behov for og ønske om å fremstille seg selv som gode foreldre som tar «riktige» avgjørelser. Problematiske praksiser som tvangsekteskap og ryktespredning tillegges «de andre» og ikke dem selv. Dette henger sammen med at foreldrene vi snakket med hadde et svært aktivt og reflektert forhold til sin foreldrerolle. Men det kan nok også relateres til foreldrenes opplevelser av at «innvandrerforeldre» i stor grad blir fremstilt på en negativ måte, og at flere av foreldrene stilte opp i fokusgruppeintervjuene tildels mo- tivert ut fra et ønske om å korrigere med dette stereotype bildet. Derfor kan det ha vært viktig for dem å vektlegge de positive aspektene ved sitt foreldreskap. Det kan oppleves som «farligere» for en minoritet med et kontinuerlig negativt fokus på seg å trekke frem problematiske aspekter ved eget foreldreskap, enn det kan være for en del foreldre fra majoritetsbefolkningen som ikke står under tilsvarende press og negativt fokus.

Begrepsbruk

Det har pågått og pågår fortsatt en stor diskusjon om begrepsbruk i dette feltet (se blant annet Gullestad 2002). Dette handler hovedsakelig om hvordan man skal unngå å stigmatisere og «fryse fast» mennesker i bestemte kategorier samtidig som man har behov for å begrepsfeste individer for å kunne diskute- re bestemt temaer og problemstillinger (Hagelund og Loga 2009).

Begrepene er i kontinuerlig endring, samtidig som det er en tendens til at det brukes ulike begreper innen ulike fagfelt. I skoleforskning har gjerne betegnelsen «minoritetsspråklige foreldre» blitt brukt, mens andre begreper som

«minoritetsforeldre» og «innvandrerforeldre» har vært vanligere i andre fagfelt. Foreldrene vi har snakket med har selv innvandret til Norge⁴ og vil etter Statistisk Sentralbyrås begreper kunne defineres som «innvandrerforeldre»

(Dzamarija 2008). I denne rapporten veksler vi mellom begreper som «migrantforeldre», «minoritetsforeldre», «innvandrerforeldre» og «minoritets- språklige foreldre», avhengig av hvilken sammenheng begrepet står i og av hvilke aspekter ved foreldrene og foreldrenes situasjon vi vil ha frem.

———————

4. Kun en av foreldrene er født og oppvokst i Norge.

(22)

Innledning 21

Foreldreintervjuene vs. ungdomsintervjuene

I rapporten trekker vi inn intervjuer med ungdom fra prosjektet Dialogarbeid i skolen om verdikonflikt og livsvalg, heretter kalt «ungdomsintervjuene i Dia- log-prosjektet», som en kontekstualisering av og sammenlikning med foreldreintervjuene. Ungdommene som ble intervjuet i Dialog-prosjektet hadde bakgrunn fra en del av de samme landene som foreldrene som denne rapporten er basert på. Det er imidlertid svært viktig å poengtere at foreldrene vi har intervjuet ikke er foreldrene til disse ungdommene.

Rapportens oppbygning

Kapittel 2 og 3 diskuterer konteksten for foreldreskapet. I kapittel 2 trekker vi frem noen overordnede teoretiske tilnærminger på foreldreoppgaver og vi belyser hvordan foreldrene forstår deres foreldreskap. Beskrivelsene av egen foreldrerolle synliggjør hvordan foreldrene befinner seg i en forhandlingssituasjon mellom flere ulike forståelser av foreldrerollen. Kapittel 3 går videre inn på sammenhengen mellom oppdragelse, kjønn, sosialt nettverk og sosial kontroll. Foreldrenes refleksjoner rundt rykter som en form for sosial kontroll, og foreldrenes ulike typer bekymringer for døtre og for sønner står sentralt.

Kapittel 4 undersøker hvordan foreldreskapet spilles ut i forhold til barnas (fremtidige) ekteskap og ekteskapspartnere. Foreldrenes refleksjoner handler blant annet om deres ønske om det beste for sine barn, om hva som må til for at de unge (og deres familier) «passer sammen», og om deres syn på sin rolle som veileder og støttespiller overfor barna. Samtidig illustrerer kapittelet også stor variasjon i foreldrenes holdninger til ekteskap utenfor den etniske/religiøse gruppen. Ekteskap er valgt ut som tema både fordi det tydeliggjør foreldrenes refleksjoner rundt foreldrerollen og fordi tema står sentralt minori- tetsrådgivernes arbeid.

I kapittel 5 går vi nærmere inn på foreldrenes erfaringer med skolen, og diskuterer hvordan deres foreldreskap arter seg i forhold til skolen. Vi belyser foreldrenes opplevelser av skolens rolle som verdileverandør og deres erfaringer med og ønsker for hvilken rolle skolen bør ha som støttespiller i oppdragelsen av deres barn.

Kapittel 6 belyser hvordan enkelte foreldre tar i bruk eller vurderer å ta i bruk transnasjonale strategier som det å ta barna ut av norsk skole for å gå på skole i opprinnelseslandet. Dette temaet synliggjør hvordan foreldrenes for- tolkningsramme i forhold til bestemte praksiser kan skille seg fra de dominerende fortolkningsrammer i det norske samfunnet.

Kapittel 7 samler trådene fra de andre kapitlene, og diskuterer utfordringer og problemstillinger i forhold til foreldresamarbeid.

(23)

(24)

2 Foreldreskap

Jeg hadde foreldre, tanter, besteforeldre, onkler – storfamilie – som passet på meg og deltok i oppdragelsen. Mens nå er det kun far og mor og i en helt annen kultur. Og selv om barna blir født her har de en helt annen hudfarge. Nå er det nesten bare jeg som kan gi dem råd og veilede dem, og jeg er sliten når jeg kommer fra jobb. Det eneste jeg klarer er å spørre hvordan dagen deres har vært. Vi synes synd på barna våre på grunn av dette. De er på en måte midt mellom to kulturer; vi sier til dem at vi ikke gjør ting sånn og sånn [i hht somalisk kultur], mens de vokser opp med kulturen her. De er verken i Europa eller Afrika.

(Mor med somalisk bakgrunn) Denne moren setter her ord på utfordringer migrantforeldre kan møte på. Hun peker på temaer og problemstillinger som er sentrale i fortellingene til foreldrene vi har snakket med. I intervjuene fortalte de om utfordringer de opplever som foreldre i Norge i forbindelse med verdikonflikter, kjønnsroller i forandring, opplevelse av diskriminering og forholdet til opprinnelseslandet.

Migrasjon som ramme for foreldreskapet

Det å ha vokst opp i et annet land enn man oppdrar sine barn i var felles for flertallet av foreldrene⁵. Hvilke spesielle utfordringer gir dette? Den norske sosialantropologen Ingrid Rudie peker på hvordan barn og foreldre tilhører to forskjellige «kulturelle generasjoner», etter som de vokser opp i forskjellige tidsepoker og følgelig har hver deres sosialiseringshistorier (Rudie 2001). Når det gjelder migrantfamilier blir generasjonsforskjellene imidlertid ekstra tyde- lige på grunn av migrasjonshistorien.

Hverdagen i Norge innebærer for mange migrantfamilier et møte med nye måter ikke bare å organisere samfunnet på, men også med nye måter å forstå

———————

5. Flertallet var kommet til Norge i voksen alder. En mor var født i Norge og et par andre var oppvokst i Norge.

(25)

og organisere familien og barneoppdragelse på. Migrasjonsprosesser endrer ofte familiestrukturer. Mange forflytter seg fra et samfunn hvor storfamilien er den vanligste familieformen, til å bo i Norge hvor kjernefamilien er hoved- normen. Migrantfamilier bosatt i nordiske velferdsstater må samtidig med familiens moralkodeks også tilpasse seg et samfunn basert på prinsipper om individuelle rettigheter, likestilling og yrkesdeltakelse. Velferdsstaten innebæ- rer offentlige velferdstjenester og statlige overføringer til hushold innenfor et felles redistribusjonssystem som erstatter den sikkerhet som familien står for i andre samfunn. Innføringen av velferdsordninger har endret familiens rolle og oppgaver gjennom å minske enkeltindividenes sosiale og økonomiske avhengighet av familien⁶, og å gi kvinner og unge en høyere grad av selvbestemmelse. Det norske samfunnets forståelse(r) av barn og unge og den norske barne- politikken må sees i sammenheng med denne utviklingen. Familiepolitikken har gradvis beveget seg fra et fokus på foreldrerettigheter til et økt fokus på barnerettigheter. I tillegg til å vektlegge familiens betydning som omsorgsbase og identitetsforankring, understreker norsk barnepolitikk i dag barns rett til medbestemmelse (Lidén 2005). Stortinget vedtok i 2003 å inkorporere FNs barnekonvensjon i norsk lov. Barnekonvensjonen gir barn individuelle men- neskerettigheter, som tanke-, tros- og ytringsfrihet. Dette innebærer at myndighetene har fått økt ansvar for å sikre barns beste, også i privatsfæren.

Gjennom fremveksten av norske barnepolitikk og av velferdsstaten har funksjonen familien har som institusjon i samfunnet endret seg fra et gjensidig avhengig kollektiv enhet der barn ble oppfattet som en ressurs for foreldrene til et løsere fellesskap bestående av individer med særskilte rettigheter og livsprosjekter (Lidén 2004). En slik samfunnsstruktur er svært annerledes enn samfunnsstrukturen i migrantenes opprinnelsesland, der familien ofte er av- gjørende som sosial og økonomisk støttespiller i mangel av velferdsordninger.

Disse forskjellene i samfunnsstrukturer er sentrale for å forstå de endringsprosesser som mange migrantfamilier gjennomgår.

Migrantfamilier møter store utfordringer og gjennomgår store endringsprosesser. Det å flytte til et nytt samfunn kan skape usikkerhet. Denne usikkerhe- ten forsterkes også av at migrantfamilier per definisjon klassifiseres nederst i det norske klassehierarkiet og dermed ofte opplever statustap i tillegg til kra- vet om omorganisering av relasjoner (Engebrigtsen 2007). Slike situasjoner kan føre til en styrking av de grunnleggende sosiale båndene og av den patriarkalske familien med klare hierarkiske og kjønnede normer. Dette kan forstås ut fra at tradisjonelle roller og forventninger vedlikeholder kontinuitet og au- tentisitet som forsvar mot individualisering og oppløsning (ibid.). Familien og familiens tradisjonelle organisering kan oppleves som den trygge havn i en

———————

6. At den sosiale og økonomiske avhengigheten minsker betyr ikke at familiens emosjonelle betydning minskes

(26)

Foreldreskap 25

usikker situasjon. Dette gjelder ikke nødvendigvis på samme måte for barna som for foreldrene. Og selv om kjønnsaspektet gjerne står sentralt i en slik konsolidering av familien, så er spørsmålet om likestilling når det gjelder mange unge med innvandrerbakgrunn like mye et spørsmål om generasjons- forhold som kjønnsforhold (Prieur 2002:152).

Unges selvbestemmelse og foreldreautoritet

Jeg har et spørsmål til dere som gjør undersøkelsen: når det gjelder frihet – det som er tillatt – det meste er tillatt i Norge i barneoppdragelsen. Hva synes dere om frihet i forhold til det å oppdra ungdom – for norske ungdom? Er det noen tiltak for å begrense frihet?

(Far med kongolesisk bakgrunn)

Når foreldrene beskrev det de opplevde som de største forskjellene mellom

«norske» og utenlandske familier eller rettere sagt «norsk» barneoppdragelse trakk de fram barns store rett til å bestemme og det de oppfattet som en mangel på grensesetting og regler i det norske samfunnet. De mente at vektlegging av barns selvbestemmelsesrett førte til en undergraving av deres autoritet som foreldre. De fortalte om at barna kom hjem fra skole og barnehage og sa at foreldrene ikke hadde lov til å bestemme over dem, og i noen tilfeller truet barna med å ringe politiet hvis foreldrene kjeftet på dem.

Flere av foreldrene fortalte at de ble møtt med mistenksomhet av det offentlige; en mistanke som var knyttet til en forestilling om innvandrerforeldre som for kontrollerende og potensielt skadelige for barna. En av kvinnene fortalte at da hun kom til Norge sammen med barna sine hadde de først bodd på et lite sted. Sønnen hennes var ofte syk og var da borte fra barnehagen. En dag sa sønnen at han hadde lært i barnehagen at hvis hun kjeftet på ham så skulle han ringe til politiet og så kunne politiet komme og hjelpe ham. Moren ble svært bekymret og tok dette opp med sønnens lege. Legen fortalte da at saks- behandleren på sosialkontoret hadde kontaktet ham og spurt om moren slo barnet sitt. Legen hadde da sagt nei, og forklart at barnet gikk til behandling hos ham. Legen anbefalte henne å flytte til en større by, fordi hun kunne få problemer med barnevern og sosialkontor. Flere foreldre delte den samme opplevelsen av å bli møtte med mistro og mistenksomhet. En annen mor, for eksempel, sukket oppgitt og sa: «Barnvernet hører bare på barna, de snakker ikke med foreldrene».

Kombinasjonen av det foreldrene oppfattet som det norske samfunnets fokus på å lære barn opp i deres rettigheter og majoritetsbefolkningens forestilling om innvandrerforeldre som for kontrollerende, var med på å gi foreldrene en opplevelse av at de ble umyndiggjort overfor barna. Frustrasjonen

(27)

over dette handlet ikke dypest sett om at barna blir bevisstgjort om sine rettigheter, men om hvordan barna lærer, tolker og bruker det. Som en kvinne sa:

«Det er fint at barna lærer at de er selvstendige og frie individer, men de lærer det i altfor ung alder – og så bruker de det mot foreldrene. De burde lære det på ungdomsskolen, ikke før».

Flere forskere påpeker at den moderne familien og barneoppdragelse også innehar avhengighetsrelasjoner, men at disse underkommuniseres og usyn- liggjøres (Lidén 2004, Gullestad 1996 a, b, Sørhaug 1996). Forståelsen av autonomi og selvstendiggjøring av ungdom i den moderne familien er myte- belagt og avhengighetsrelasjoner og kontinuitet underkommuniseres. Konti- nuitet og tradisjon blir noe den etniske majoriteten tillegger «de andre». Fami- lien blir i stor grad, både i forskning og i den offentlige debatten, sett på som begrensende på unge med innvandrerbakgrunns selvutfoldelse og kulturelle integrasjon (Olwig, Gilliam og Valentin 2005). Det utvikles dermed en dis- kurs hvor autonomibegrepet er blitt en normativ standard på uavhengighet og individualitet og et middel for å definere grensen mellom «oss» og «dem»⁷, hvor «de» forbindes med tvang og avhengighet og «vi» med valgfrihet og selvstendighet.

Samtalene med innvandrerforeldrene synliggjør at denne tvang/frihet- diskursen ikke bare påvirker majoritetens bilde av minoriteten, men også mi- noritetens perspektiv på majoriteten. Enkelte av foreldrene spurte oss for eksempel om «norske» foreldre hadde noen grenser i det hele tatt. En konse- kvens av dette er at minoritetsforeldre får en forståelse av at det for majori- tetsbarn ikke eksisterer avhengighetsforhold, at barns frihet og selvbestemmelse er ubegrenset og at det nærmest eksisterer en form for likegyldighet fra majoritetsforeldres side. Dette kan virke både skremmende og uforståelig, noe som igjen gir opphav til negative holdninger til majoritetsfamilier og majoritetsforeldre. En forståelse av at majoritetsforeldre lot barna bestemme det meste selv, var særlig knyttet til den grensetesting mange majoritetsungdom gjør i forhold til alkohol. Når foreldrene snakket om hva de var mest bekymret for ved den norske ungdomskulturen, var det alkohol- og rusproblematikk de som oftest trakk frem. Mange var skremt over den likegyldigheten de opplevde det norske samfunnet møtte unges alkoholvaner med. Som en mor med tyrkisk bakgrunn sa: «For eksempel, min sønn, når han er 15-16-17 år så liker jeg ikke at han går og drikker, eller min datter. Men for en norsk familie så gjør det ingenting». En del av foreldrene trakk frem konkrete eksempler på hva alkohol kan medføre av skader, ulykker og kriminalitet. Et annet tema som ble trukket frem var seksualitet og samboerskap hvor flere av foreldrene pekte på det de mente var en for liberal holdning i majoritetsbefolkningen.

Noe som kunne oppleves som ganske vanskelig å forstå, som en sa: «Hvorfor

———————

7. Se Lidén 2005 og Engebrigtsen 2007 for diskusjon om autonomibegrepet.

(28)

Foreldreskap 27

vil dere ikke at barna deres skal gifte seg?». Denne opplevelsen av majoritetsforeldre og majoritetssamfunnet som likegyldig og «grenseløst» er et svært sentralt moment i foreldrenes erfaringer og møte med det norske samfunnet.

I situasjoner hvor foreldre med innvandrerbakgrunn har lite eller ingen kontakt med norske foreldre blir ikke dette bildet av majoritetsforeldre som likegyldige korrigert. Flere av foreldrene fortalte imidlertid at de etter økt kontakt med majoritetsbefolkningen hadde fått et mer nyansert bilde av majoritetsforeldre:

Barna våre sier at nordmenn kan gjøre hva som helst, og det er ikke sant.

Problemet er at vi ikke sitter sammen. Vi diskuterer aldri med norske foreldre.

Det eksisterer mange myter begge veier. Vi vet ikke nok om hverandre. Vi tror at norske foreldre tillater alt og at alt er greit. De [pakistanske] vet veldig lite om at dere [norske] også sliter og krangler.

(Mor med pakistansk bakgrunn)

Da jeg kom [til Norge] for lenge siden, så trodde jeg norske familier sa at alt var lov [ler]. Jeg visste ikke at det ikke var sånn. For barna våre sa at alt var lov i de andre [norske] familiene, og jeg trodde det var sånn. Men så var jeg med i en sånn mødregruppe ved skolen, og jeg fikk mye informasjon der. De som arrangerer gruppene forteller til mødrene, og lærerne forteller om hvordan de norske familiene er. Nå skjønner jeg at mange familier har de samme bekymringer og tenker på de samme ting.

(Mor med tyrkisk bakgrunn)

De vektla betydningen av å få mer kjennskap til norske foreldre og det norske samfunnet. Den mødregruppen som moren ovenfor snakket om var et tilbud som skolen arrangerte for mødre med innvandrerbakgrunn. Moren forklarte:

Det var 28 nasjonaliteter ved skolen. Derfor var det mange forskjellige kulturer. Skolen fikk mye informasjon av oss, og vi fikk informasjon om hvordan skolen fungerer (...). De inviterte for eksempel politi og barnevernstjeneste.

(...). Vi hadde bekymringer i forhold til barnevernstjenesten. Første gang så [tenkte jeg]: «Åh, det er farlig. De tar barna».

Noen andre mødre deltok i en lignende kvinnegruppe som ble arrangert av bydelen de bodde i. De hadde også hatt besøk fra politi og barnevern. Disse mødrene fikk stort utbytte av møtene og av besøkene fra ulike instanser: «Vi snakker om rettighetene våre og de forteller oss om hva som er riktig og galt, og at det er veldig bra at vi samler oss og snakker om problemene».

Foreldrene vektla betydningen av at foreldre lærer seg norsk og deltar i det norske samfunnet for å best mulig kunne rådgi og veilede sine barn. Det ble gjentatte ganger påpekt at «språket er nøkkelen».

(29)

Det var også foreldre som trakk frem det norske samfunnets fokus på barns selvbestemmelsesrett som svært positivt. En mor som hadde bakgrunn fra Irak fortalte at hun opplevde en stor forskjell i synet på barn i Irak og i Norge. I hjemlandet ble ikke barn respektert, sa hun og fortsatte:

Ofte sier man «De er bare barn, ikke bry dere om dem», men her i Norge – hvis sønnen min vil ha noe – vil han bestemme. Han sier at han har rett til å få det. Men jeg føler at han er mye bedre enn jeg var på hans alder. Jeg kunne ikke si min mening. Men sønnen min er flink til å si «Nei mamma, jeg er ikke helt enig med deg», så jeg er veldig fornøyd, for sønnen min har lært på skolen at han kan si sin mening og at det ikke er noe å være redd for. Så jeg syns barna mine er veldig heldige fordi de vokser opp her i Norge.

Denne moren knytter sønnens evner til å uttrykke sin mening til det at han vokser opp i Norge og går på norsk skole.

Støtte og hjelp i foreldreskapet

Vi så i avsnittet ovenfor at mødregrupper og kvinnegrupper organisert gjennom frivillige organisasjoner, skole, bydelen eller det offentlige ble trukket frem av flere som steder hvor de kunne få støtte og hjelp og bli tryggere på både sin egen foreldrerolle og på storsamfunnet og ulike offentlige instanser.

Et av temaene som ble tatt opp i samtalene med foreldrene var hvor og hos hvem de søkte hjelp og støtte når de som foreldre trengte det. En del av foreldrene sa at det var hos slekt og venner man søkte støtte og hjelp, som en sa:

«Hjelp får vi fra venninner eller familiemedlemmer». Andre beskrev en følel- se av å stå veldig alene i forhold til barna. Dette gjaldt spesielt foreldre som har brutt med deler av deres etniske miljø.

Da de mødrene med somalisk bakgrunn ble spurt om moskeen var et sted hvor de kunne få hjelp i forhold til barn og barneoppdragelse, ristet de på ho- det og svarte at i moskeen var de for konservative. De mente at lederne i moskeen blandet religion og kultur, og at det derfor var vanskelig å spørre om råd i forhold til barna der. Som vi vil komme tilbake til poengterte en del av foreldrene viktigheten av å skille mellom kultur og religion, og mente religion ga kvinnen rettigheter de ikke hadde i de kulturelle tradisjonene. Når de religiøse lederne blandet kultur og religion, kan det her bety at de forsvarte patriarkalske verdier og praksiser som foreldrene ikke mente var en del av religionen.

Samtidig så mødrene moskeen som en arena hvor det var mulig å formidle verdier som kan føre til endring. De pekte på at moskeene er steder hvor mange menn møtes og at hvis imamene hadde snakket med mennene om hvor viktig det var at også fedre deltok i barnas liv og i oppdragelsen så ville det kunne være med å endre mennenes syn på farsrollen. De innvendte imidlertid at det var vanskelig å komme med en slik forespørsel til imamen, og at de selv

(30)

Foreldreskap 29

ikke hadde nok myndighet til å gjøre det. «Det er bedre om en person med litt makt – for eksempel fra kommunen eller bydelen gjør det» sa de.

På spørsmål om hva de ønsket av det offentlige ble grunnleggende ting som norskkurs og tilgang på arbeidsmarkedet trukket frem:

Myndighetene må åpne dørene slik at folk får arbeid. Når du jobber har du noe å gjøre hver dag og du deltar direkte i samfunnet. Det styrker norsk opplæring og forståelsen for norsk lov.

Mer informasjon om foreldrerollen i Norge og om hva som forventes av foreldre i forhold til skole og barnehage ble også nevnt. Når det gjelder skolens rolle som støttespiller i oppdragelsen vil vi komme tilbake til det i kapittel 5,

Foreldreoppgaver: rådgiver og veileder

Da sønnen min ble 16 kom han i puberteten og da snakket jeg med han og fortalte at hvis han hadde sex kunne jenta bli gravid. Jeg spurte han om han ville at jeg skulle få et barn til i huset og han sa nei. Og jeg sa at da må du ikke ha sex. Det samme har jeg diskutert med min 12 år gamle datter. Og jeg vil ikke tvinge dem til å gifte seg. Selv om hun blir 40 år og de andre snakker stygt – hun får bestemme selv.

(Mor med somalisk bakgrunn)

Foreldrene vektla rollen som veileder og rådgiver for barna. De fleste under- streket betydningen av nærhet og gjensidig tillit og respekt. De fortalte om hvordan de snakket med barna om eventuelle situasjoner som kunne oppstå, og hvordan de som foreldre eventuelt ville reagere på dem. Foreldrene satte grenser, men mente de ga frihet innen disse rammene. De veiledet barna slik at de selv skulle forstå hvor grensene gikk, og ønsket å holde seg innenfor grensene. Selv om dette var et ideal de fleste var enige om var det også tydeli- ge forskjeller mellom foreldrene i forhold til hvilke grenser de satte, og hvordan de forholdt seg til eventuelle brudd på disse grensene. Det var også forskjeller i deres beskrivelse av hvordan de formidlet normer og verdier til barna sine. Når det gjaldt temaer som klær, utetider, venner, utdanning o.l. varierte det hva de mente ungdom var store nok til å bestemme selv, og hva de mente foreldrene skulle bestemme.

Jeg har ingen jenter selv, bare gutter. Men mine tanker om dette er at når det gjelder ungdom, f.eks. en 16-åring, gutten min er 16, men jeg blander meg ikke. Jeg bestemmer ikke hans klær, men jeg prøver å snakke og påvirke. Jeg kan ikke ta av ham klærne og kaste dem. Jeg prøver å snakke til han når han sagger buksene sine eller har caps’en bak fram osv. Men hvis han står på sitt så må han bestemme selv. Dette gjelder i forhold til klær. Men i forhold til ute-

(31)

tider så bestemmer jeg. Han får heller ikke gå ut før han har gjort leksene. Men på fredager får han være ute til kl. 23.30 – 24.00. Og da må han ringe og si hvor han er og jeg må vite hvem han er sammen med og ha nummeret deres også. Hvis f.eks. batteriet på mobilen til sønnen min går tomt kan jeg ringe vennen og spørre han om sønnen min er med han og hvor de er. På videregå- ende bestemmer de selv.

(Mor med somalisk bakgrunn)

Denne moren sier hun ikke bestemmer over hva slags klær sønnen skal ha, men hun «prøver å snakke og påvirke». Når det gjelder utetider derimot, er det hun som bestemmer. Flere inntok samme posisjon som denne moren. En annen mor fortalte for eksempel om datteren sin på 13 år som var den eneste av de norsk-somaliske barna i sin klasse som ikke gikk med hijab. Datteren var usikker på om hun skulle begynne med hijab, og hadde spurt moren om råd. Moren responderte ved å spørre datteren om hun følte seg klar. Vi tolker det som om moren i utgangspunktet gjerne vil at datteren skal begynne med hijab, samtidig som hun mener det er en avgjørelse datteren selv skal ta når hun er moden for den.

Andre derimot sa at de unge verken kunne bestemme klær eller utetider selv:

Hun kan ikke bestemme selv. Ikke utetider, ikke kjæreste, og klær kan hun ikke bestemme selv. Hun kan ikke gå med miniskjørt. Hun vet at vi ikke vil akseptere det. Hun gjør ikke det - hun vet at hvis hun gjør det så må hun velge...

(Mor med tyrkisk bakgrunn)

Denne moren overlot få bestemmelser til datteren. Utsagnet viser samtidig at moren mener datteren selv skjønner hvor «grensene går», og derfor holder seg innen dem.

Intimitet og tillit

Den typen oppdragelse og autoritet som flere av foreldrene beskrev, må opp- nås og stadig bekreftes. Den bygger på et fundament av tillit og lojalitet (Li- dén 2003, Hennum 2002). Mange av foreldrene beskrev intime og tillitsbaserte relasjoner til sine barn. Denne beskrivelsen er også fremtredende i hva ungdommene fortalte i ungdomsintervjuene i Dialog-prosjektet (Aarset 2008, Aarset, Lidén og Seland 2008). Ungdommene beskrev intime og tillitsbaserte forhold til spesielt mødrene, og hvordan dette ga dem en opplevelse av aner- kjennelse og større handlingsrom. Jo mer barn og unge velger å gjøre som det forventes av dem, jo større frihet opplever de at de har. Velger de selv «for- nuftig» innenfor grensene som settes for dem, opplever de at de gis tillit, og at foreldrene er lite kontrollerende (Lidén 2005). Det å bli stolt på handler også

(32)

Foreldreskap 31

om å gjøre seg tilliten verdig. Det forutsetter at man overholder visse grenser.

Handlingsrommet de unge får er imidlertid forskjellig. Ungdommene i Dia- log-prosjektet fortalte at de beviste for foreldrene at de kunne stole på dem gjennom å fortelle foreldrene hva som skjedde i livet deres. Dette er ikke noe særegent kun for ungdom med minoritetsbakgrunn, denne dynamikken gjen- finnes også i majoritetsfamilier (ibid.). Tilliten var avhengig av at de fortalte foreldrene mye, samtidig var de unge opptatt av at de ikke skulle fortelle foreldrene alt.

Foreldreskap i forhandling

I dette kapittelet har vi vist til noen overordnede teoretiske tilnærminger på foreldreoppgaver, og hvordan foreldre forstår deres foreldreskap. Foreldrene beskrev hvordan de opplevde seg som umyndiggjort i møte med kombinasjonen av det de opplevde som et for sterkt fokus på barns selvbestemmelsesrett og en generell mistenkeliggjøring av minoritetsforeldre. Samtidig omtalte foreldrene en foreldre-barn relasjon basert på gjensidig tillit som det ideelle og de beskrev i stor grad foreldrerollen som en rådgiver og veilederrolle.

Beskrivelsene av egen foreldrerolle synliggjør hvordan foreldrene befinner seg i en forhandlingssituasjon mellom flere ulike forståelser av foreldre-barn relasjonen, og hva det innebærer å være henholdsvis barn og foreldre. Foreld- rene balanserer en rekke hensyn, verdier, normer og forståelser i sin utøving av foreldreskap. Som også Hilde Lidén (2003, 2005) påpeker i sin studie av ungdoms autonomibestrebelser former majoritetens dominerende diskurser sosialiseringspraksisene i minoritetsfamiliene, men disse tilpasses samtidig internaliserte oppdragelses- og familiepraksiser.

(33)

(34)

3 Tillit, kjønn og rykte

Samira er i byen og skal handle sammen med en venninne. Jentene møter til- feldigvis en gutt fra skolen – de stopper og sier hei og snakker litt før jentene går videre. Når Samira kommer hjem til foreldrene sine er moren sint og lei seg og forteller at naboen har ringt og fortalt at hun hadde sett Samira stå og kysse og klemme en norsk gutt. Naboen hadde sagt at Samiras foreldre ikke har kontroll over datteren sin og at de må passe bedre på henne. Samira forteller hva som egentlig har skjedd, og hun blir svært lei seg og sier «Stoler dere ikke på meg? Stoler dere mer på hun teite naboen enn på meg?» Moren sier at de stoler på henne, men at når folk begynner å snakke sånn så kan det begynne å gå rykter om henne og det er ikke bra. Hun må være mer forsiktig, sier moren.

Denne korte historien er basert på en selvopplevd episode fortalt av en av ungdommene som ble intervjuet i forbindelse med Dialog-prosjektet (Aarset, Lidén og Seland 2008, Aarset 2008). Samtidig som ungdommene trakk fram det positive med å ha en familie og et sosialt nettverk av slektninger, naboer, andre med samme etniske bakgrunn som bryr seg og støtter hverandre, fortalte de at det kunne oppleves som begrensende og som «overvåking». Ungdom- mene fortalte om det de opplevde som en utbredt sladre- og ryktesprednings- kultur i foreldregenerasjonen, og de beskrev hvordan frykten for å få et «dår- lig rykte» fungerte som en sterk kilde til sosial kontroll. Sladder og ryktespredning var i stor grad knyttet til kjønnede normer og eventuelle brudd på disse normene. Flere studier beskriver hvordan rykter og sladder fungerer som sosial kontroll, og hvordan dette er knyttet til forestillinger om kvinnelig seksualitet (Eldén 2003, Mørck 1998). Yvonne Mørck viser hvordan denne sosiale kontrollen oppleves som begrensende på de unges bevegelsesfrihet. Samti- dig påpeker Mørck at det at det sladres om deg viser at du tilhører et nettverk, og hvis du ikke sladres om er du ikke en del av et nettverk.

(35)

Foreldrenes forskjellige praksiser

I fokusgruppene med foreldre tok vi opp dette temaet, ofte gjennom å gjenfor- telle historien om Samira og foreldrene hennes. Foreldrene sa de kjente seg igjen i historien, og flere ga eksempler på tilsvarende situasjoner. Samtlige foreldre ga uttrykk for at sladder og ryktespredning var problematisk og kunne være ødeleggende, men hvordan de forholdt seg til rykte og sladder så ut til å variere. En mor pekte på betydningen av tillit mellom foreldre og barn:

Rykter går overalt, uansett om du er etnisk norsk, pakistaner eller somalier, eller noe annet. Men det viktige er tilliten mellom barn og foreldre. Jeg stoler på min sønn og jeg prioriterer hva han sier – hva andre sier betyr ingenting. Hvis han og mitt bånd er bygd på tillit stoler jeg på han.

Som vi var inne på i forrige kapittel beskrev foreldrene gjensidig tillit mellom foreldre og barn som et grunnleggende element i oppdragelsen. Foreldrenes tillit til barna var basert på at barna fortalte dem om hva som foregikk i livene deres og på barna synliggjorde at de holdt seg innenfor de grensene som var satt for dem. Dette ble også beskrevet i ungdomsintervjuene i Dialog- prosjektet. Gjennom å fortelle foreldrene hva som foregikk i livene deres for- søkte de å ligge i forkant av eventuelle rykter. Hvis foreldrene visste hva som foregikk, ville de kunne støtte dem og tilbakevise eventuelle rykter. Den samme dynamikken ble også trukket frem i foreldreintervjuene. En av mødre- ne fortalte:

Hun [datteren min] forteller meg alt. For jeg vil at hun skal fortelle meg, slik at jeg slipper å høre det fra andre. Hun må fortelle meg hvor hun er, hvem hun er sammen med og så videre. Slik at det ikke oppstår rykter.

Samtidig som de vektla dette tillitsforholdet, var foreldrene opptatt av å for- hindre at døtrene ikke skulle havne i situasjoner som kunne gi folk grunn til å sladre om henne. Som en sa:

Jeg har selv en jente. (…). Hvis noen snakker om henne, jeg vet at hun ikke gjør sånn. Jeg stoler på henne, men samtidig sier jeg «Det er ikke bra for deg.

Det er ikke bra for oss». Hvis de [andre] sier «Se hennes datter, hun vanker ute til klokka 12 på natta» Vi gjør ikke det heller. Det passer ikke for vår kultur.

Vår religion.

Og en annen:

Det er det med dårlig rykte. Derfor ber vi jentene passe seg: «Hvis dere ser en gutt så hold avstand, fordi da bare begynner folk å snakke».