Gaius Marius' militærreform
Militær nødvendighet eller politikk?
Joakim Alexander Larsen
Masteroppgave i Historie
Institutt for arkeologi, konservering, og historie Universitetet i Oslo
Vår 2017
II
III
© Joakim Alexander Larsen 2017
Tittel: Gaius Marius' militærreform: Militær nødvendighet eller politikk?
Forfatter: Joakim Alexander Larsen http://www.duo.uio.no/
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
IV
Sammendrag
I denne oppgaven har jeg undersøkt om Gaius Marius' militærreform i 107 f.v.t ble gjennomført på bakgrunn av politisk spill eller en militær nødvendighet. Majoriteten av moderne forskning hevder at militærreformen oppstod som en løsning på en rekrutteringskrise på slutten av 100-tallet f.v.t. Imidlertid legger vår nærmeste kilde, Sallust, vekt på at Marius gjennomførte reformen på bakgrunn av en populær innovasjon. Det er i henhold til denne kilden jeg ønsker å vise til hva som kan ha vært Marius' plan med militærreformen. Jeg mener dette er viktig siden det kan bidra til en mer nøyaktig begrunnelse på årsaken til
militærreformen som endret den romerske hæren.
Jeg vil derfor gjøre en undersøkelse av Gaius Marius' politiske karriere og diskutere det i lys av noen aspekter fra moderne forskning. Særlig vil jeg undersøke den antatte størrelsen på den romerske borgermassen i perioden vi kaller senrepublikken som er en antatt forklaring på hvorfor romerne opplevde en rekrutteringskrise.
V
Forord
Denne oppgaven representerer kulminasjonen av mange år på universitetet. Det har vært en tøff utfordring, men arbeidet gjennom disse to årene har vært givende. Jeg ønsker å takke min veileder Knut Ødegård som har støttet meg og hjulpet meg med kritiske observasjoner, gode råd og inspirasjon som har smidd sammen denne oppgaven. I tillegg vil jeg takke Knut for hans enorme tålmodighet når det kom til rettskrivning og strukturering av oppgaven. Jeg er også meget takknemlig over det gode litteraturutvalget som Universitetsbiblioteket på Blindern kunne tilby.
Jeg ønsker også å takke mine medstudenter på IFIKK og IAKH som har hjulpet meg og tatt seg bryet til å høre på og lese oppgaven min gjentatte ganger. Særlig ønsker jeg å takke de edle medlemmene i Fagutvalget for Antikk Kultur og Klassiske Språk for deres
oppmuntrende tone som jeg har satt umerkelig pris på. En stor takk til venner og familie som også har støttet meg fra start til mål. Og sist, men ikke minst, takk til min ASUS laptop som har holdt ut med meg gjennom en bachelor- og mastergrad.
- Joakim A. Larsen
VI
Innholdsfortegnelse
Sammendrag iv
Forord v
Innholdsfortegnelse vi
1. Kapittel I Innledning 1
Problemstilling 2
Disposisjon 3
Avgrensning 4
Metode 4
Begreper 5
2. Kapittel II Kilder 6
Gaius Sallustius Crispus (86-34) 7
Sallusts politiske karriere 7
Sallust som forfatter 8
Bellum Iugurthinum 8
Marcus Tullius Cicero (106-43) 11
Ciceros politiske karriere 12
Ciceros politiske holdning 13
Ciceros kontekst 13
L. Mestrius Plutarch (ca. 45-120 e.v.t) 16
Biografien om Marius 18
Gjeldene teori 20
3. Kapittel III Bakgrunn 22
Krig og ekspansjon 22
Senrepublikken 22
Hærens strukturelle problemer 23
Konsekvenser av erobring 24
VII
Slaveopprøret på Sicilia 24
Cursus Honorum 25
Populares og Optimates 26
Folketribunene Tiberius og Gaius Gracchus 26
Gaius Marius (157-86) 28
Familie, oppvekst og utdanning 29
Militær- og politisk karierre 31
Jugurthakrigen og veien til konsul 32
4. Kapittel IV Statistikk, samfunnsstrukturer og institusjoner 35
Census 35
Statistikk og tall 39
Borgertall 168-124 40
Censusopptelling 124 43
Borgertall 124-107 44
Samfunnsstrukturer og institusjoner 48
Dilectus 48
Folkeforsamlingene: Comitia tributa og comitia centuriata 50
Senatet 52
5. Kapittel V Den romerske hæren før Marius 54
Rekruttering og strukturer 54
Eiendomskravets funksjon i hæren 54
Rekruttering av proletarii før Marius 56
Aldersgrenser, tjenestetid, og dimittering 56
Manipelhærens formasjon 58
Manipelhærens våpen og utstyr 59
Menne som ledet 60
Ed og disiplin 61
Den romerske leiren 62
Socii: De allierte 63
VIII
6. Kapittel VI Marius' militærreform 65
Rekruttering 65
Kohort: formasjon og bevæpning 66
'Marius' muldyr': en ny disiplin 66
Aquila: En samlende militærfane 67
7. Kapittel VII Miliærreformen: politisk spill eller rekrutteringslønsning? 68
Marius' ressurser og politiske nettverk 68
Undersøkelse av Marius' cursus honorum 69
Politisk spill eller rekrutteringsløsning? 78
8. Kapittel VIII Konklusjon 88
Litteraturliste 90
1
Kapittel 1 Innledning
"As I have now replied to my calumniators, as far as my own character required, though not so fully as their flagitiousness deserved, I shall add a few words on the state of public affairs. In the first place, my fellow-citizens, be of good courage with regard to Numidia; for all that hitherto protected Jugurtha, avarice, inexperience, and arrogance, you have entirely removed. There is an army in it, too, which is well acquainted with the country, though, assuredly, more brave than fortunate; for a great part of it has been destroyed by the avarice or rashness of its commanders. Such of you, then, as are of military age, co-operate with me, and support the cause of your country [...]"1
I 107 f.v.t2 reformerte Gaius Marius den romerske hæren. Reformen oppstod på et tidspunkt hvor Den romerske republikken hadde opplevd en periode med politisk uro som et resultat av erobringene i Middelhavet. Marius' reform var på ingen måte noen løsning på den politiske uroen, men har blitt oppfattet som et forsøk på å løse rekrutteringsproblemet som den romerske hæren opplevde etter konsekvensene av erobringer. 3
I denne oppgaven skal jeg undersøke Gaius Marius' militærreform som ble gjennomført i 107.
Utdraget ovenfor beskriver en tale Gaius Marius angivelig holdt før han reiste til felttoget i Numidia. Marius tok med seg nyrekrutterte forsterkninger hvor noen av rekruttene kom fra den eiendomsløse borgermassen som et resultat av militærreformen.
Denne typen rekruttering brøt med det tradisjonelle rekrutteringssystemet. Den romerske hæren hadde normalt fungert som en borgermilits før militærreformen. Det vil si at romerne rekrutterte borgere med tilstrekkelig eiendom/rikdom som kvalifiserte dem til hæren gjennom det vi kaller for eiendomskravet.4 Hovedsakelig var borgerne bønder, og de var ikke
profesjonelle soldater. Det vil si at ved behov rekrutterte romerne soldater fra borgermassen, og sendte dem hjem igjen etter at det militære behovet var over.
Rekrutteringsutfordringene oppstod etter den romerske ekspansjonen i Middelhavet som startet etter den 2. Puniske krig på slutten av 200-tallet. Romernes krigføring resulterte i langvarige felttog som hindret mange av soldatenes håndtering av eiendom, som var
utgangspunktet for å kvalifiseres til hæren.5 Dette er et eksempel som utfordret og reduserte
1 Sal. Jug. 85.
2 Alle årstall heretter er før vår tidsregning. Årstall etter vil bli spesifisert.
3 Matthews, Christopher. A. On the Wings of Eagles: The Reforms of Gaius Marius and the Creation of Rome's First Professional Soldiers. Cambridge Scholars Publishing. 2010. s. 9-18.
4 Matthews, s. 10-16.
5 Ibid. s. 10.
2
evnen til det tradisjonelle rekrutteringssystemet, siden konsekvensene av erobring resulterte i en fremvekst av eiendomsløse (proletarii/capite censi).6
Reformen har blitt betraktet som en løsning på det noen forskere kaller en rekrutteringskrise, siden det forekom en fremvekst av eiendomsløse borgere.7 Altså hadde romerne vansker med å rekruttere soldater. Den store fremveksten av eiendomsløse i henhold til romernes
rekrutteringssystem gjennom eiendomskravet er den nærmeste årsaksforklaringen til
fenomenet. Det er i henhold til slik årsaksforklaring jeg skal finne ut om Marius ønsket å løse, eller om det var andre interesser som var avgjørende for hans gjennomføring av
militærreformen.
Problemstilling
Jeg skal løse oppgaven med følgende problemstilling: På hvilket grunnlag reformerte Marius den romerske hæren? Var det på bakgrunn av militær nødvendighet, eller populære/politiske årsaker? Og, i så fall, er det mulig å se om Marius hadde noen plan med reformen?
Vi vet veldig lite om hva slags plan Marius hadde personlig. I tillegg vet vi også relativt lite om Marius, men vi er heldigvis ikke helt blinde på mannen! Kildegrunnlaget til selve
reformen er tynn, noe som naturligvis gjør det vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som var grunnlaget for reformen. Jeg kommer til å undersøke Marius' politiske karriere og sette det i kontekst med rekrutteringsproblemet den romerske hæren opplevde. Dette mener jeg er nødvendig for å se om vi kan observere aspekter som tyder i retningen om Marius hadde noen plan med reformen.
Siden kildegrunnlaget til reformen er tynn har dette, etter min oppfatning, resultert at moderne forskning har etablert en rekke teorier tatt ut av en større kontekst. Jeg tenker da særlig på vurderingen av ytre strukturer som blir stadig påvirket gjennom romernes ekspansjon,8 som igjen setter Marius' militærreform som en løsning på rekrutteringsproblemet. Dette er noe jeg ønsker å diskutere i henhold til observasjonene fra Marius' politiske karriere.
6 Matthews, s. 10-11.
7 Gabba, Emilio. Republican Rome: The Army & the Allies. University of California Press. 1976. s. 10.
8 De ytre strukturene som blir påvirket etter romernes ekspansjon består av mange elementer. Senere i oppgaven skal jeg belyse noen av disse elementene (KAP III-IV), men det er ikke oppgavens hensikt å belyse alle. For opplysninger om denne tematikken anbefaler jeg kapitlene i Champion, Craig. Roman Imperialism. Blackwell Publishing Ltd. 2004.
3 Disposisjon
Jeg har valgt å svare på oppgavens problemstilling med følgende kapitler.
Kapittel II tar for seg de kilder som hovedsakelig står Marius nærme i tid. Marius skrev ikke noe selv, som vi vet om. Vi må altså lese andre kilder for å få innsikt i hvem Marius var og hva slags politisk virksomhet han gjorde. Jeg kommer til å introdusere de antikke forfatterne, deretter skal jeg se på troverdigheten og konteksten til kildene. Helt til slutt viser jeg til gjeldene teori fra moderne forskning.
Kapittel III er et bakgrunnskapittel som gir en introduksjon på den romerske ekspansjonen i Middelhavet etter den 2. puniske krig, og hva slags konsekvenser dette fikk. Deretter skal jeg gi en oversikt over Marius' liv og karriere.
Kapittel IV skal introdusere noen samfunnsstrukturer og institusjoner som er relevant for den politiske arenaen før og på Marius' samtid. Deretter skal jeg vise til tall og statistikk fra moderne forskning som tar for seg borgertall, og utfordringene som hører med denne type forskning. Jeg skal ikke ta del i selve debatten, men vise til hvorfor det er viktig å forstå hvor mange romerne var, og hvorfor det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som kan ha vært de eksakte tallene på borgermassen. Disse tallene er relevante å forstå i henhold til romernes rekrutteringssystem, som er et av utgangspunktene for oppgaven.
I Kapittel V tar jeg for meg hæren før Marius. Jeg viser hvordan rekruttering foregikk, og hva slags formasjoner og disiplin som var gjeldene før Marius.
I Kapittel VI skal jeg gi en oversikt over hva slags endringer militærreformen til Marius gjorde i den romerske hæren. Denne oversikten er hovedsakelig militærbasert. Altså endringer i rekruttering og formasjon, og en ny type disiplin.
I Kapittel VII diskuterer jeg hva som kan ha vært Marius' plan med reformen i lys av
eksempler fra de tidligere kapitlene, hvor jeg hevder at Marius hadde en politisk rettet plan for å styrke egen status og prestisje. Jeg undersøker Marius' politiske karriere og diskuterer deretter Marius' første konsulat da militærreformen ble gjennomført. Særlig vil kildene som jeg viser til i Kapittel II være sentralt, sammen med statistikkene fra Kapittel IV. Jeg vil vise til at romerne opplevde en dårlig rekrutteringsevne, og ikke en rekrutteringskrise. Dette vil jeg samtidig knytte opp med observasjoner fra Marius' politiske karriere, som jeg oppfatter som meget ambisiøs.
4
Avgrensning
Den geografiske avgrensningen vil hovedsakelig forholde seg til Italia og det vestlige Middelhav. Særlig Spania og Nord-Afrika er områder hvor Marius oppholder seg da han gjennomførte sin politiske karriere. Romerne hadde etter den 2. Puniske krig erobret deler av Spania og etablert to provinser: Hispania Ulterior og Hispania Citerior.9 Tidlig i karrieren tjenestegjorde Marius som soldat i Spania. Han ble senere guvernør i provinsen Hispania Ulterior.10 I 107 ble Marius valgt til konsul for første gang, hvor han ledet felttoget mot Jugurtha av Numidia (dagens Algerie).11
Oppgavens fokus er å forholde seg til den tiden Marius levde (157-85) som var i perioden vi kaller for senrepublikken (ca. 150-31/27).12 Jeg er likevel nødt til å vise til noen hendelser som skjer før 150. Hovedsakelig gjelder dette utviklingen etter 2. Puniske krig (218-204).13 Oppgaven kommer til å handle om Marius og den romerske hæren. Altså vil oppgavens hovedfokus være på borgersoldatene. Det vil si at oppgaven kommer ikke til å ta for seg marinen, eller de allierte (socii). Selv om de allierte var en viktig del av det romerske militæret har jeg valgt å kutte ut dette aspektet siden jeg har oppfattet at de allierte ikke var direkte tilknyttet Marius' militærreform. Grunnen til denne fremgangen er at de romerske borgersoldatene i hæren er mest relevant for reformen og er derfor prioritert. Jeg kommer dog til å gi en liten oversikt over de allierte i KAP IV. Marinen vil dessverre få liten
oppmerksomhet i denne teksten. Jeg håper leseren vil tilgi meg for dette.
Metode
Jeg har benyttet meg av metoden aktør-strukturforhold på bakgrunn av det tynne
kildegrunnlaget. Jeg mener at det er fornuftig å se om det er aktøren, altså Marius, som blir påvirket av strukturen, det vil si de politiske og militære forholdene i senrepublikken, eller omvendt.14 Jeg vil understreke at jeg ikke kommer til å forholde meg til Karl Marxs vurdering hvor mennesket som aktør er fritt, men blir begrenset av forhold eller omstendigheter
9 Crawford, Michael. The Roman Republic. 2nd Edition. Fontana Press. London. 1992. s. 52, Brunt. P.A. Italian Manpower 225 B.C.-A.D. 14. Clarendon Press. Oxford. 1971. s.433.
10 Plut. Mar. 6.1.
11 Sal. Jug. 84.
12 Schreiner, Johan. Antikkens Historie. Oslo. 2006. s. 135-148.
13 Crawford, s. 50-56.
14 Myhre, Jan Eivind. Historie: En introduksjon til Grannlagsproblemer. Pax Forlag A/S. Oslo. 2014. s. 165- 169.
5 (strukturer), som oppfattes som tradisjon.15 Marius' politiske karriere resulterte i en
militærreform som endret den romerske hæren, og han ble konsul syv ganger (den eneste i romerske historie som oppnådde det).16 Med andre ord så bryter Marius med tradisjonen.
Siden Marius er en aktør som handler ulikt enn tidligere romerske aktører mener jeg det er fornuftig å se på hvorfor han handlet som han gjorde. Dette mener jeg er viktig å ta i betraktning når vi skal se på Marius' tidlige karriere, som kan oppfattes som ambisiøs, og kanskje egoistisk.17 Strukturen på Marius' tid hadde blitt preget av politisk uro. Den politiske uroen resulterte i et skille mellom to politiske adferd på 130-tallet, bestående av en side som ønsket å ivareta senatets interesser, mens den andre siden ønsket å benytte folkelig politikk for å redusere innflytelsen til førstnevnte.18 Jeg har forklart de historiske begrepene for de to ulike politiske sidene nedenfor. Det har blitt oppfattet at Marius ble påvirket av adferden som ønsket å redusere senatets innflytelse.19 Ved å undersøke denne type strukturer mener jeg kan bidra til å finne ut hva slags intensjon Marius hadde med reformen.
Begreper
Jeg vil her gi en oversikt over begreper som vil forekomme i oppgaven.
Optmates: hovedsakelig bestod denne gruppen av aristokrater som ønsket å opprettholde senatets makt og innflytelse i senrepublikken. De var politiske motstandere til populares.20 Populares: politikere som benyttet folkelig politikk. Det vil si å nå ut til folket for politisk støtte, normalt rettet mot å redusere innflytelsen til optimates.21
Capite cenis/proletarii: borgere med liten eller ingen eiendom. Denne borgermassen var fritatt militærtjeneste.22
Assidui: borgere med eiendom som er kvalifisert til militærtjeneste. Denne borgermassen var romernes rekrutteringsgrunnlag frem til Marius' reform.23
15 Myhre, s. 165.
16 Matthews, s. 5-7.
17 Plut. Mar.45.7, Myhre, s. 165-166, 178-180.
18 Ravnå, Per-Bjarne. Gresk og romersk politisk historie. Cappelen Akademisk Forlag. 2006. s.134.
19 Robb, M.A. Beyond Populares and Optimates. Franz Steiner Verlag Stuttgart. 2010. s. 85.
20 Iddeng, Jon. Romerrikets Historie: Republikkens Vekst og Fall. Dreyers Forlag. Oslo. 2014. s. 230.
21 Ibid. 230.
22 Iddeng, Jon. Antikke Samfunn i Krig og Fred. Novus Forlag. Oslo. 2003. s. 129.
23 Brunt, P.A. Ancient Culture and Society - Social Conflicts in the Roman Republic. Chatto & Windus London.
1982. s. 11-13.
6
Kapittel II Kilder
Dette kapittelet skal vise til kilder vi vet om, og som tar for seg dokumentering og refleksjon over Gaius Marius' liv, politiske karriere, og militærreformer. Kapittelet vil bli delt inn i to deler. Første del skal vise til de antikke kildene. Andre del skal sette kildene i kontekst til moderne forskning.
Den danske historikeren M.H Hansen sier at en som driver med antikkforskning " [...] skyter med hagleskudd."24 Det vil da si at det er vanskelig å fastslå saker helt nøyaktig i forskningen.
For romersk historie er ikke dette noe unntak. I henhold til denne oppgaven er det få
primærkilder som dekker akkurat problemstillingens spørsmål. Kildegrunnlaget om Marius' reformer er tynt, og dette har naturlig nok preget moderne forskning. Når det er sagt vet vi imidlertid en del om den senrepublikanske perioden hvor moderne forskning har dannet en rekke teorier basert på kildegrunnlaget. Dette er et av utgangspunktene for denne oppgaven.
Hansens 'hagleskudd-teori' er først og fremst basert på manglende kilder i studier av de greske bystatene.25 Likevel finner jeg teoribegrepet passende for dette enkeltstudiet av Gaius Marius.
Marius skrev ikke noe selv, som vi vet om. Det vil si at vi må finne informasjon om Marius hos andre forfattere. Dette medfører to utfordringer i studier av Marius: 1. kildenes
troverdighet. 2. kildenes kontekst. Disse utfordringene er akademiske hindre som gjelder de fleste kilder innenfor historievitenskapen. Spesielt er kildenes troverdighet om antikken, fra en tid som er ganske fjern fra vår samtid, tidvis vrien å håndtere. Derfor er det viktig å lese kilder på en fornuftig måte.26 Eksemplene jeg har valgt viser til utdrag fra tre antikkforfattere:
Sallust, Marcus Tullius Cicero, og Plutark.
I den første delen skal jeg gi en oversikt over Sallusts, Ciceros, og Plutarks bakgrunn, verk, skrivestil, og hvordan deres fremstilling av Gaius Marius er. Jeg mener dette er fornuftig for å gi innsikt i hva som kan ha fått forfatterne til å danne sine vurderinger av Marius. Grunnen til at jeg har valgt disse forfatterne er på bakgrunn av deres samtid og deres interesse for Marius.
Med unntak av Plutark som levde og skrev godt og vel et århundre etter Marius' samtid har vi noen interessante kilder som tar for seg hvordan Gaius Marius kom til politisk makt, og hvordan hans politiske aktivitet ble oppfattet.
24 Oversettelse fra engelsk: Hansen, Mogens Herman. The Shotgun Method. The University of Missouri Press Columbia and London. 2006. s. 1.
25 ibid. KAP I.
26 Lintott, Andrew. Cicero as Evidence: A Historian's Companion. Oxford University Press. 2008. s. 3-5, 422.
7 I den andre delen skal jeg vise til den generelle oppfatningen til Gaius Marius fra moderne forskning. Moderne forskning ser i stor grad på Marius' reformer som en nødvendighet for å øke den romerske rekrutteringsevnen.
Gaius Sallustius Crispus (86-34)
Gaius Sallustius Crispus, normalt kalt Sallust, var en romersk historiker som kom fra Amiternum (nær dagens Aquila).27 Han skrev i alt 3 store verk, to av dem er bevart (Bellum Catilinae, og Bellum Iugurthinum), mens fra det tredje har vi kun bevarte fragmenter
(Historiae). Den romerske retorikeren og forfatteren Quintilian sa at Sallust stod uten rivaler som den største romerske historiker.28 Sallust var kjent for å ha introdusert en ny måte, eller stil, å skrive historie på. Dette var en av grunnene til Quintilians lovord. Moderne forskere har imidlertid en mer nøktern tolkning av Sallust som historiker.29 Dette skal jeg komme tilbake til. Sallust er den nærmeste kilden vi har til Gaius Marius' militærreformer. Dette gjør han altså til en essensiell kilde til denne oppgaven. Før gjennomgangen av forfatterskapet skal jeg si litt om hans noe tynt dokumenterte karriere.
Sallusts' politiske karriere
Vi vet ikke så mye om Sallusts tidlige liv og karriere. Det er mange spørsmål tilknyttet hans obskure fortid før han dukker opp i historien som folketribun i år 52.30 Det vi vet er at han hadde en kort politisk karriere, hvor han holdt vervene folketribun, praetor, og guvernør (proconsul i Africa Nova).31 Moderne forskere mener at Sallusts politiske karriere ikke kan forklares uten Gaius Julius Caesars støtte. Vi hører om at Sallust kjempet med Caesar i borgerkrigen mot Pompeius, og at han ble tildelt guvernørsetet i Afrika etter konflikten.32 Denne relasjonen er en av grunnene til at Sallust blant annet støttet populares-gruppen. Denne observasjonen er noe jeg tar med i betraktning når det kommer til Sallusts rolle som forfatter;
særlig med tanke på at Marius tilhørte samme politiske gruppe. Etter drapet på Caesar trakk Sallust seg ut av politikken. Sallust var en novus homo, hadde kjempet mot optimatene, og hadde fiender blant adelsfolka (nobilitas).33 Det vil si at livet hans stod i fare da hans
27 Syme, Ronald. Sallust. University of California Press - Berkeley and Los Angeles. 1964 s. 7.
28 Ibid s. 1.
29 Ibid. s. 1-3.
30 Ibid. s. 29.
31 Ibid. s. 29-38.
32 Ibid. s. 38.
33 Ibid. s. 41, for fiender blant nobilitas se Syme 1964 KAP IV.
8
nærmeste allierte hadde gått bort. Men Sallust fant et tilfluktsted og et nytt kall: han skulle skrive historie.34
Sallust som forfatter
Ovenfor ble det nevnt at Sallust ble lovpriset som den største romerske historikeren. Sallusts introduserte et nytt idiom i sjangerskriving som var potent og berusende.35 Ronald Syme mener at Sallusts bidrag til det latinske språk var utvilsomt bra, men at hans kvalitet som historiker manglet nøyaktighet, innsikt, og integritet.36 De bevarte tekstene til Sallust er monografier, altså spesifikke og avgrensede temaer. Og det er spesielt verket Bellum Iugurthinum, på norsk kalt Jugurthakrigen, vi skal forholde oss til.
Sallust mangler som historiker er for oss lett å bedømme. På Sallusts samtid var ikke historie det samme vitenskapelige faget som vi kjenner til i dag. Imidlertid er det oppfattet at Sallust har noen likheter med den greske historikeren Thukydid. Syme mener at de to delte samme synspunkt på menneskets natur, og at de var enige i oppfatningen av hvordan historie skulle skrives: konsentrert, selektivt og unngå det trivielle.37 Videre var politikk tekstens tema, med psykologisk analysering og dramatisk presentasjon.38
Sallusts kunnskap om eldre romersk historie var vag. Dette er muligens en av grunnene til at han skrev om hendelser som hadde skjedd nokså nærme hans egen samtid.39 Tapet av Historiae-verket gjør det vanskelig å fastslå hvor langt hans historiekunnskap strakte seg, ettersom dette er blitt regnet som et stort prosjekt.40
Bellum Iugurthinum
Bellum Iugurthinum ble skrevet i år 37. Verket tar for seg krigen i Numidia. Konflikten startet som en konsekvens av en trondisputt i det numidiske dynastiet. En av prinsene, Jugurtha, tok tronen med makt etter å ha drept en av sine brødre, og fordrevet bort den andre som dro til Roma og søkte assistanse.41 Krigen varte fra 111 til 105.
34 Syme, 1964. s. 42.
35 Ibid. s. 240.
36 Ibid. s. 240.
37 Ibid. s. 246.
38 Ibid. s. 246.
39 Ibid. s. 248.
40 Se Syme, 1964 KAP XII.
41 Syme, 1964. s. 139.
9 Etter min oppfatning er verket interessant ikke bare på grunn av beskrivelsen av selve
krigføringen, men også fordi vi kan se de politiske forholdene som Marius gjør storslagen karriere ut av. Som nevnt er Sallust den nærmeste kilden vi har til Marius' militærreformer.
Denne hendelsen blir for første gang nevnt i Bellum Iugurthinum:
He [Marius] himself, in the mean time, proceeded to enlist soldiers, not after the ancient method, or from the classes, but taking all that were willing to join him, and the greater part from the lowest ranks.
Some said that this was done from a scarcity of better men, and others from the consul's desire to pay court to the poorer class, because it was by that order of men that he had been honored and promoted;
and, indeed, to a man grasping at power, the most needy are the most serviceable, persons to whom their property (as they have none) is not an object of care, and to whom every thing lucrative appears honorable.42
Dette utdraget er viktig informasjon til oppgavens problemstilling. Som vi ser rekrutterte Marius soldater fra den eiendomsløse klassen. Imidlertid sier Sallust (eller andre antikke kilder) ingenting om at Marius oppløste eiendomskravet.43 Som vi ser har Sallust to forklaringer på hvorfor Marius rekrutterte fra den eiendomsløse klassen. I den ene
forklaringen beskriver Sallust at det var mangel på 'gode menn'. Jeg vil tro at Sallust referer til kvalifiserte borgere til hæren.44 I den andre forklaringen beskriver han hendelsen som en slags form for takkegjeld fra Marius til borgerne i den eiendomsløse klassen, og legitimerer
samtidig at 'de mest trengende er de mest brukbare'. Jeg mener at her mangler Sallust innsikt i hendelsen. Dette kan forklares på to måter. Før det første uttaler Sallust seg mot en lang romersk tradisjon (mos maiorum) basert på at de med eiendom var de best egnede soldatene;
det var ifølge romerne disse borgerne som hadde noe å kjempe for, samtidig som de var pliktet ved nødvendighet å tjenestegjøre i hæren siden de var innehavere av eiendom. 45 De eiendomsløse ble kun kalt inn til tjeneste i nødssituasjoner. Hvordan kan da disse borgerne plutselig være 'de mest brukbare' i militærtjeneste ettersom deres militærbakgrunn så og si ikke fantes? For det andre er det vanskelig å godta at Marius skyldte de eiendomsløse noe i forbindelse med å sikre ham konsulembete. Sallust siterer en tale angivelig holdt av Marius hvor han takker borgerne som gjorde ham til konsul.46 Sannsynligvis er talen benyttet som et dramatisk innspill,47 men gruppen talen er rettet til var ifølge Sallust de eiendomsløse. Denne
42 Sal. Jug. 86.
43 Keppie, Lawrence. The Making of the Roman Army. University of Oklahoma Press. 1984. s. 61-63.
44 Rich, J.W. The supposed Roman Manpower Shortage of the Later Second Century B.C.. Historia. 1983. s.
325.
45 Syme, 1964. s. 163.
46 Sal. Jug. 84-85.
47 Syme, 1964. s. 163.
10
observasjonen er problematisk. De eiendomsløse hadde ingen politisk innflytelse i
folkeforsamlingen som valgte konsuler på Marius' tid (eller i republikansk periode for den saks skyld). Altså gruppens påvirkning i den politiske arenaen Marius var avhengig av var ikke-eksisterende; det var først og fremst i folkeforsamlingen comitia centuriata som var avgjørende i henhold til å bli valgt til de øverste embetene. Det var de rikeste formueklassene som dominerte politiske valg da de hadde størst stemmetyngde i folkeforsamlingen. Dette vil bli forklart grundigere i KAP IV.
Sallust gir denne fremstillingen som en slags oppsummering etter at Marius ble valgt til konsul i 107:
Marius, who, as I said before, had been made consul with great eagerness on the part of the populace, began, though he had always been hostile to the patricians, to inveigh against them, after the people gave him the province of Numidia, with great frequency and violence; he attacked them sometimes individually and sometimes in a body; he said that he had snatched from them the consulship as spoils from vanquished enemies; and uttered other remarks laudatory to himself and offensive to them.
Meanwhile he made the provision for the war his chief object; he asked for reinforcements for the legions; he sent for auxiliaries from foreign states, kings, and allies; he also enlisted all the bravest men from Lat ium, most of whom were known to him by actual service, some few only by report, and induced, by earnest solicitation, even discharged veterans to accompany him. Nor did the senate, though adverse to him, dare to refuse him any thing; the additions to the legions they had voted even with eagerness, because military service was thought to be unpopular with the multitude, and Marius seemed likely to lose either the means of warfare, or the favor of the people. But such expectations were entertained in vain, so ardent was the desire of going with Marius that had seized on almost all. Every one cherished the fancy that he should return home laden with spoil, crowned with victory, or attended with some similar good fortune.48
Slik jeg tolker Sallust ser det ut til at Marius rekrutterte soldater fra den eiendomsløse klassen på bakgrunn av en populær innovasjon,49 som var ment som et stikk mot adelsklassen. Som vi ser nevner ikke Sallust noe om at det var noen form for rekrutteringsmangel. Hvis dette stemmer mistenker jeg at Marius hadde en annen plan med reformen. I utdraget beskriver Sallust Marius' politiske holdning hvor han angivelig håner adelsklassen med at han har tatt fra dem konsulvervet. Hvorvidt Marius gjorde dette kan diskuteres. Men det er interessant at ifølge Sallust blir senatet utmanøvrert til å tro at Marius' innovasjon skulle ha negativ effekt blant befolkningen, når det tydeligvis hadde stikk motsatt effekt. Det tyder altså på at
48 Sal. Jug. 84.
49 Carney, Thomas Francis. A Biography of C. Marius. 2nd Edition Argonaut Inc. Publishers. Chicago. 1970 s.
28.
11 militærtjeneste var et positivt virkemiddel, noe som Marius kan ha innsett.
Forholdsbeskrivelsen mellom Marius og senatet gir inntrykk av at det naturligvis var en personlig seier for Marius å bli konsul. Selv om denne informasjonen er skrevet av en forfatter som etter alt å dømme var pro-Marius, er det ikke utenkelig at det stemmer. Som vi skal se senere var ikke Marius en populær mann blant optimates rekkene. Imidlertid er ikke Sallusts argumentasjon vanntett. Sallust skriver selektivt om Marius og gir få detaljer om støttespillere og allierte som Marius nesten må ha hatt for å bli konsul. Det kan ikke ha vært tilstrekkelig å nå ut til den eiendomsløse borgermassen.
Observasjonene nevnt ovenfor er noe jeg kommer til å drøfte nøyere senere i oppgaven.
Foreløpig ser vi at noen av de nevnte manglene til Sallust er tydelige. Stilen hans bærer preg av dramatiske endringer som blir fremstilt unøyaktig. I tillegg mistenker jeg at Sallust pynter litt på omtalen om Marius, muligens på bakgrunn av populares-holdningen.50 Til tross for det er Sallust en viktig leverandør av informasjon om Marius.
Marcus Tullius Cicero (106-43):
Cicero var en av senrepublikkens store aktører. Han er en av forfatterne fra republikken som leverer informasjon om Marius, og vi vet mye om Cicero takket være godt bevart
dokumentering fra hans egen samtid. Mye av dokumentering kommer fra Cicero selv, hvor særlig brevvekslingene til og fra Cicero gir god innsikt i hans voksne liv.51 I tillegg til
brevvekslingene har vi også bevarte taler som Cicero gjennomførte i juridisk sammenheng, og sist, men ikke minst, har vi noen av hans filosofiske verk. Vi vet altså mye om Cicero. Som sagt gir den bevarte informasjonen fra Cicero også innsikt i perioden rundt hans egen tid. Men en god del av informasjonen er sett fra Ciceros eget perspektiv.52 Det vil si at det viktig å forstå konteksten til Ciceros tekster for å gi en fornuftig og nøyaktig tolkning.53 Før vi ser på eksemplene som skal belyse Ciceros kontekst skal jeg gi en liten fremstilling av Ciceros karriere. Det er ikke lett å gi en kort beskrivelse av Ciceros liv og karriere, siden vi vet så mye om ham. Men jeg har forsøkt å forenkle dette så godt som mulig!
50 Sallust er mest kjent for sin beundring av Caesar. Men med tanke på at Marius og Caesar er tolket som populares-aktører mistenker jeg også at Sallust behandlet Marius på samme måte, da Sallust også regner som en populares. Syme, 1964. s. 2, 17-21, 162. Carney, s. 3.
51 Stockton, David. L. Cicero: A Political Biography. Oxford University Press. 1971. s. vii.
52 Ibid. s. vii.
53 Lintott, 2008. s. 3.
12
Ciceros politiske karriere
Gjennom sin karriere utmerket Cicero seg innenfor områdene juss, talekunst, filosofi og politikk. Familien til Cicero tilhørte ridderstanden, og han vokste opp i Arpinum (samme område som Marius kom fra).54 Selv om han kom fra bygda var det Roma som skulle bli Ciceros habitat. Allerede i sin barndom ble han lovprist som et vidunderbarn som ville nå langt.55 I tidlig ungdom gikk han i lære hos greske lærde hvor han ble introdusert for filosofi og talekunst. Siden Cicero tilhørte ridderstanden hadde han tilgang til et etablert nettverk som bidro til utdanning og videre inspirasjon.56 En av de viktigste personene fra dette nettverket var juristen Quintus Scaevola, som lærte Cicero jus og romersk lov.57
Etter ungdomstiden begynte Cicero med sin politiske karriere. I tidlig fase tok han oppdrag som aktor og forsvarstaler, noe som han gjorde veldig bra. Talene mot den korrupte
embetsmannen C. Verres og forsvarstalen for S. Roscio var to viktige og betydningsfulle seire for Ciceros karriere.58 Ciceros egenskaper som taler gjorde han kjent og styrket hans anseelse.
Etter perioden som taler begynte han på den politiske stigen cursus honorum.
Et fascinerende fenomen med Ciceros politiske karriere er at han presterte å bli valgt til alle vervene i cursus honorum i suo anno. Det vil si at Cicero var akkurat gammel nok innenfor romersk lov til å stille til verv: quastor i 75, aedile i 69, praetor i 66, og til slutt consul i 63.59 Cicero selv la ikke skjul på at hans karriere var en ganske flott prestasjon, ettersom han oppnådde tittelen novus homo.60 Novus homo var ingen hederstittel siden man ikke kom fra noen prestisjetung familie. Men Cicero ser ut til å ha snudd kritikken ved å si at dette gjorde det til en enda større prestasjon.61
Slutten av Ciceros karriere ble preget av urolighetene som oppstod i siste del av
senrepublikken. Påvirkningen fra det første triumviratet, borgerkrigen mellom Caesar og Pompeius og mellom Antonius/Octavian og Cassius/Brutus resulterte i at Cicero dedikerte
54 Ibid. s. 2.
55 Plut. Cic. 2.2.
56 For Ciceros nettverk se: Stockton s, 4-7.
57 For retorikk: Stockton, s. 4, for jus: Harries, Cicero and the Jurists: From citizens' Law to the Lawful State.
2006. s. 17-18.
58 Se Cic. Ver. og Cic. S. Rosc.
59 Se Plut. Cic. 6.1-11.2.
60 Cic. Agr. 2.1-4, Lintott. 2008. s.139.
61 Cic. Agr. 2.1-4.
13 mye av sin tid til å skrive sine filosofiske verk. Cicero var politisk engasjert i konfliktene, og som konsekvens ble han et offer for proskripsjon 7. desember i år 43.62
Ciceros politiske holdning
Ciceros politiske syn er noe som må belyses i henhold til informasjonen gitt ovenfor. Cicero var meget opptatt av res publica. Det vil si at offentlige saker, og statens status quo var for Cicero viktig å opprettholde. Dette preget spesielt hans holdning mot maktsøkende aktører og politiske innovasjoner. Med andre ord ble ikke Gaius Marius satt særlig pris på sett fra
Ciceros perspektiv. En annen holdning Cicero hadde til res publica var at han var fast bestemt på hvem som skulle styre staten. Det vil si at Cicero hadde et oligarkisk syn på hvordan staten skulle styres. W. K Lacey og B.W.J.G Wilson sier: "In Cicero's day however there were some, and Cicero was amongst them, who had begun to understand that government involves collective concern by the governing classes for the welfare of the governed."63 Tankegangen styres av at eliten skal opprettholde hegemoni og skal lede. Denne filosofiske retningen skal vi se preget Ciceros måte å tolke Marius på. I tillegg var Cicero på optimatenes side, som han oppfattes som den sterkeste forbindelsen til hans eget syn på res publica.
Ciceros kontekst
Vi har nå kommet frem til å se på hvordan Cicero tolket og framstilte Marius i sine tekster.
Det er to måter å gå frem her. For det første må man ta forholdet mellom Marius og Cicero i betraktning. Cicero vokste opp i skyggen av Marius' storhetstid, og som vi så kom de fra samme område. Men deres politiske agendaer var helt forskjellige. Marius er oppfattet som en av populares,64 mens Cicero var en av optimates tvers igjennom. Som vi skal se påvirket dette Ciceros tolkning av Marius. For det andre er det viktig å se på innholdet i tekstene, og hvem de er rettet mot. Cicero skrev og talte hovedsakelig i henhold til tre typer publikum, og
benyttet seg av en bestemt formidling til hver gruppe. Dette kan eksempelvis forklares slik: 1) forsvarstaler og lignende ble holdt for folkeforsamlinger, 2) politiske taler ble holdt for
senatet, 3) filosofiske verk og brevvekslinger ble skrevet for venner og lærde.65 Det vil si at for å forstå teksten innhold må vi se på hvilken type publikum teksten var rettet mot. Dette er
62 Stockton, s. 332.
63 Lacey, W.K. Wilson, B.W.J.G. Marcus Tullius Cicero - Res Publica. Oxford University Press. 1970. s. 1.
64 Stockton, s. 95.
65 Lintott, 2008. s. 3-33, 60-67, 436-445.
14
utfordrende. Cicero har en tendens til å si riktige ting til det rette publikum, som videre skaper forvirring når det gjelder å tolke hans synspunkter.66
Ciceros holdning til Marius ser vi varierer med tanke på hans kontekst. Det vi vet er at Marius blir sjeldent omtalt positivt, og ofte negativt. Den positive tendensen oppstod normalt da Cicero holdt en offentlig tale. Det å nå et bredt publikum med et historisk innspill eller nevne tidligere og prestisjetunge aktører var en kjent rutine i romersk retorikk.67 Cicero benyttet seg blant annet av dette. De beste eksemplene hvor Marius blir omtalt positivt lyder slik:
The only thing which I find it possible to blame him [Verres] in is,—that he, a most moderate and upright man, invited you, a man full of adultery, and crime, and wickedness, to his house; that he, who had been and was connected by ties of hospitality with Caius Marius, with Cnaeus Pompeius, with Caius Marcellus, with Lucius Sisenna, your defender, and with other excellent citizens, added your name also to that of those unimpeachable men.68
I recollected, O judges, that that godlike man, sprung from the same district as myself, for the
preservation of this empire, Caius Marius, in extreme old age, when he had escaped from violence little short of a pitched battle, first of all hid his aged body up to his neck in the marshes and from thence crossed over in a very little boat to the most desolate regions of Africa, avoiding all harbours and all inhabited countries. And he preserved his own life, that he might not fall unavenged, for the most uncertain hopes, but still for his country.69
Utdragene ovenfor er fra juridiske taler Cicero holdt. I det første utdraget blander Cicero Marius inn med andre 'gode borgere', sannsynligvis for å sikre seg oppmerksomheten til publikummet og for å sette motstander Verres i dårlig lys med sammenligningen. I det andre utdraget nevner Cicero at han er fra samme område som Marius, som kunne oppfattes som en god forbindelse, og beskriver ham samtidig som en patriotisk og modig gammel mann.
I de offentlige talene benyttet Cicero altså seg av retoriske teknikker for å fremme sin egen sak. I språkforskningen blir slik fremgang kalt for fylde (copia), hvor hensikten er å
overbevise sin egen sak for så mange som mulig av de fremmøtte og dommerpanelet.70 Med andre ord kan vi ikke godta at Ciceros holdning til Marius gjennom slike taler er genuint, da
66 Ibid. s. 3-4.
67 Vestrheim, G, Østmoe. T. Klassisk Talekunst. Vidarforlaget. Oslo. 2009. s. 153-158.
68 Cic. Ver. 2.2.110.
69 Cic. Sest. 50.
70 Vestrheim, 2009. s. 156.
15 hensikten med å benytte slike omtaler var ment for å fremme Cicero selv ved å vinne
rettssaker.71
Særlig i de filosofiske verkene leser vi at Cicero mener det stikk motsatte enn det han har uttalt i offentlige taler. Verkene de Natura Deorum og de Officiis er eksempler på hvor konteksten til Ciceros er skrevet fra et politisk og filosofisk perspektiv. Hovedsakelig skriver Cicero i en dialogform i begge verkene. Det vil si at han portretterer seg selv med andre bekjente hvor det blir tatt opp filosofiske aspekter som moral og praktisk etikk til diskusjon.72 Altså får vi her formodentlig en oppfatning om hva Cicero egentlig mener om saker og ting.
Marius blir i disse verkene omtalt helt annerledes enn i de offentlige talene vist ovenfor:
Why is my uncle Publius Rutilius, a man of stainless honour and also of consummate learning, now in exile? Why was my comrade Drusus murdered in his own home? Why was that pattern of principle and wisdom, the chief pontiff Quintus Scaevola, assassinated in front of the statue of Vesta? Why before that were so many leading citizens also made away with by Cinna? Why had that monster of treachery Gaius Marius the power to order the death of the noblest of [81] mankind Quintus Catulus? The day would be too short if I desired to recount the good men visited by misfortune; and equally so were I to mention the wicked who have prospered exceedingly. For why did Marius die so happily in his own home, an old man and consul for the seventh time?73
It is such cases as these that sometimes perplex us in our consideration, when the point in which justice is violated does not seem so very significant, but the consequences of such slight transgression seem exceedingly important. For example, it was not so very wrong morally, in the eyes of Marius, to overreach his colleagues and the tribunes in turning to himself alone all the credit with the people; but to secure by that means his election to the consulship, which was then the goal of his ambition, seemed very greatly to his interest.74
Jeg skal ikke gi noen helhetsbeskrivelse av verkene. Men heller kommentere Ciceros holdning til Marius. Ciceros beskriver Marius i henhold til verkenes perspektiver. Verkene nevnt ovenfor representerer to type filosofiske innhold: de Natura Deorum (teologi/moral), de Officiis (etikk).75 Cicero beskriver hendelser forårsaket eller gjort av Marius som eksempler i sin filosofiske fremgang. Hovedsakelig er Cicero ikke imponert over Marius' politiske
virksomhet. Cicero kritiserte spesielt måten Marius oppnådde sitt første konsulat, hvor Cicero
71 Lintott, 2008. s. 216-217.
72 Ibid. s. 351.
73 Cic. N.D. 80-81.
74 Cic. Off. 3.81.
75 Lintott, 2008. s. 350-373.
16
argumenterer at Marius ble konsul på uærlig vis.76 Denne typen argumentasjon står i stil med diskusjonsformen i de Officiis. Etter at Marius fikk kommandoen i Numidia skal han fra Ciceros perspektiv ha gjort et etisk brudd med å gå imot sin hærfører Metellus Numidicus.77 Marius var en av offiserene til Metellus før han overtok kommandoen. Denne forskjellen tilknyttet Marius' handling i 107 er det Cicero reagerer negativt på. Ciceros reaksjon i utdraget fra de Natura Deorum er drøftet i forbindelse med et religiøst syn på rettferd.78 Her bruker Cicero Marius som et eksempel på at gudenes måte å vise rettferdighet på er strenge.
Retorikken hans bærer også preg av at Marius er en av verstingene som har forvridd
rettferdighetsprinsippet til gudene, spesielt med tanke på at han blir omtalt som et 'monster av forræderi'.79 Etter en slik uttalelse må poenget være at Cicero hadde en negativ personlig innstilling til Marius i sine filosofiske verk. Vi hører om at Cicero anerkjente Marius'
kvaliteter og ferdigheter som general. Men slik omtale ble sagt i forbindelse da romerne stod ovenfor kriser som, fra Ciceros perspektiv, kunne skade res publica.80 Bortsett fra det hadde Ciceros et negativt syn på sin medborger fra Arpinum.
For å bruke Cicero som kilde, er det altså viktig å forstå konteksten og publikummet han skrev eller talte for.81 Cicero er en av de nærmeste kildene til Marius' egen samtid, og han har samtidig politiske meninger fra sine filosofiske verk som er nyttig. Særlig fra med tanke på at vi snakker om en etablert optimates som Cicero, og hans syn på populares-helten Marius kan Ciceros skrifter derfor gi indikasjoner om hvordan Marius ble oppfattet av den førstnevnte politiske gruppen.
L. Mestrius Plutarch (ca. 45-120 e.v.t.)82
Plutark, som vi kaller ham på norsk, var en gresk forfatter og filosof i romersk keisertid.
Plutark kom fra Khaironeia i Hellas hvor han levde mesteparten av sitt liv og hvor han skrev verkene sine. Han hadde en liten karriere som lokalpolitiker og var i sine eldre dager en prest ved Delfi.83 Han skrev hovedsakelig biografier om kjente greske og romerske aktører. Fra forskningen er disse verkene kjent som 'Parallellbiografiene', hvor vi har bevart 22 av 23
76 Cic. Off. 3.79.
77 Lintott, 2008. s. 372, Cic. Off. 3.79-82.
78 Lintott, 2008. s. 350-352.
79 Lintott, 2008. s.354, Cic. N.D. 81.
80 Cic. Off. 1.76.
81 Lintott, 2008. s. 3-32.
82 Duff, Tim. Plutach's Lives - Exploring Virtue and Vice. s. 1.
83 Ibid. s. 1.
17 tekster.84 I forbindelse med Parallellbiografiene skrev Plutark en biografi om Gaius Marius, som var forbundet med en biografi om kong Pyrrhos av Epeiros.85 Jeg skal ikke ta opp
tematikken om parallellen mellom Pyrrhos og Marius. For i denne oppgaven er biografien om Marius viktigst.
Tolkning av Plutarks forfatterskap
Plutark var meget fascinert av gresk og romersk historie fra klassisk tid. Altså før hans egen samtid. Denne fascinasjonen preget skrivestilen hans og verkene hans var hovedsakelig tilrettelagt lesere av samme fascinasjon.86 Plutark skrev som sagt i keisertiden, som har blitt tolket som en tid hvor det for romerne var populært å se tilbake til deres gamle fortid. Det vil si at Plutark er en viktig person med dokumentering av veksten for denne interessen.87 Skrivestilen bærer noen ganger preg av en slags mytisk tolkning av personen teksten handler om. Tiden Plutark selv skrev i kan være en forklaring på dette. 88 Dette gjelder blant annet Marius. Plutark beskriver Marius som den tredje grunnleggeren av Roma,89 og at han angivelig skal ha blitt anerkjent som militærarvtageren til Scipio Aemilianus.90 Slike beskrivelser hører vi først fra Plutark. Om dette stemmer er vanskelig å si. Vi vet at Marius tjenestegjorde under Scipio Aemilianus, men selve anerkjennelsen står for Plutarks regning.
Ifølge Plutark ble også Marius av folket kalt den tredje grunnleggeren av Roma etter han slo tilbake den germanske invasjonen i år 104. Plutark er den eneste kilden vi har til denne hyllesten. Men denne beskrivelsen er sannsynligvis en dramatisk effekt for leseren (Plutark har blant annet benyttet lignende beskrivelse i et annet verk).91 I tillegg skal Marius ifølge Plutark ha skutt flammer ut av øynene mot en snikmorder som prøvde seg.92 Spesialeffekter er vel og bra, men troverdighetsmessig tar jeg avstand fra denne beskrivelsen.
Takket være Plutark har vi en rekke tekster som tar for seg enkeltaktører fra Den romerske republikken. Når Plutark ikke var i Khaironeia og skrev, reiste ham som regel, særlig til Athen eller Roma. På sine reiser leser vi at han oppsøkte biblioteker og informanter eller
84 Ibid. s. 2.
85 Ibid. s. 101-130.
86 Ibid. s. 4.
87 Lamberton, Robert. Plutarch. Yale University Press New Haven and London. 2001. s. 188.
88 Ibid. s. 74-91: Dette gjelder særlig tekstene som tar for seg personer som Romulus, Thesevs, Lykurg etc.
Plutark benytter lignende beskrivelser av disse personer i andre tekster også (Lamberton. 2001. KAP II).
89 Plut. Mar. 27.5.
90 Ibid. 3.3.
91 Lamberton, s. 188-195: For sammenligning av 'grunnleggere' av Roma se Plut. Cam. 31.2 og Liv. 5.49.
92 Plut. Mar. 39.2: "Man, dost thou dare to slay Caius Marius?".
18
lærde (i tillegg hadde han etter all sannsynlighet et stort bibliotek i Khaironeia).93 Plutark var en kunnskapsrik mann og sannsynligvis hadde han bedre tilgang til enkelte kilder som for oss er tapt.94 Men tekstene må behandles med omhu. Plutark har i moderne tid blitt behandlet med kritikk siden han i liten grad oppgir kilder.95 Dette gjør det vanskelig å bedømme troverdigheten av teksten innhold. Robert Lamberton sier at for å belyse Plutarks kilder må man først starte med Plutarks egne erkjennelser, hvor han legger til;
But those acknowledgments will account only for a small amount of information imparted in the Life in question, and the scholar will have to proceed to ask, next, which other authors elswhere cited by Plutarch are likely sources for the unattributed information and, finally, what other possible known authros might have tapped.96
Altså mener Lamberton at det er fornuftig å sammenligne andre forfattere som har skrevet om samme eller lignende tema som Plutark gjorde for å kunne fastslå hans sammensetning. Jeg er for så vidt enig med Lamberton, men dette er utfordrende å gjøre i henhold til verket om Marius. Særlig om Marius' tidlige liv. Det finnes ingen veldokumenterte tekster enn Plutarks biografi om Marius som dekker denne delen av Marius' liv. Imidlertid er det mulig å
kryssjekke informasjon om Marius' politiske karriere, særlig hans perioder som konsul. Det er blitt hevdet at Plutark benyttet kilder som var fiendtlige til Marius; Tim Duff mener at Plutark primært brukte Rutilius Rufus' minner om Cornelius Sulla til vurdering av Marius.97 Dette må tas med i betraktning når man vurderer biografien om Marius.
Biografien om Marius
Plutarks biografi om Marius omfatter hele livet hans. Mye av Marius' tidlige liv vil bli beskrevet i bakgrunnskapitelet. Foreløpig skal vi se på Plutarks vurdering av Marius. Plutark fremstiller Marius negativt i verket. Men, selv om Plutark ikke eksplisitt sier det, ble Marius også sett på som en begavet mann som oppnådde store prestasjoner.98 Plutark leverer også en beskrivelse av Marius' rekruttering av eiendomsløse borgere:
He [Marius] was triumphantly elected, and at once began to levy troops. Contrary to law and custom he enlisted many a poor and insignificant man, although former commanders had not accepted such
93 Duff, s. 1-13, Lamberton, s. 12-16.
94 Lamberton, s. 14-15.
95 Ibid. s. 13-14: Plutark skal ha brukt notatbøker (hypomnemata) som man antar inneholdt noe av
kildematerialet hans. Hadde vi kunnet dedusere notatene ville vi ha visst mer om Plutarks måte å sammensette tekstene sine på, men disse notatene er ikke bevart.
96 Lamberton, s. 14.
97 Duff. s. 101.
98 Ibid. s. 101.
19
persons, but bestowed arms, just as they would any other honour, only on those whose property assessment made them worthy to receive these, each soldier being supposed to put his substance in pledge to the state. [2] It was not this, however, that brought most odium upon Marius, but the boldly insolent and arrogant speeches with which he vexed the nobles, crying out that he had carried off the consulship as spoil from the effeminacy of the rich and well-born, and that he had wounds upon his own person with which to vaunt himself before the people, not monuments of the dead nor likenesses of other men.99
Her er det ikke usannsynlig at Plutark har tatt i bruk beskrivelsen fra Sallust. Imidlertid legger Plutark stor vekt på Marius' holdning mot adelsklassen. Nesten halvparten av biografien tar for seg Marius' kamp mot utenlandske fiender og politiske motstandere. Sistnevnte fenomen ble fra Plutarks perspektiv sett på som negativt. Plutark beskriver Marius som en mann som manglet moral, og av dårlig natur hadde en aggressiv og hensynsløs holdning.100 Denne vurderingen har vi sett at Cicero også hadde. Jeg vil tro etter Duffs vurdering at Plutarks dårlige inntrykk av Marius er styrt av det kildegrunnlaget Plutark hadde til rådighet da han skrev biografien. Like før slutten av verket oppsummerer Plutark, Marius som en grisk og maktgal gammel mann:
So fierce and inexorable was the passion for directing that war which had been instilled into him by his envy and lust of power. And therefore, though he had lived to be seventy years old, and was the first man to be elected consul for the seventh time, and was possessed of a house and wealth which would have sufficed for many kingdoms at once, he lamented his fortune, in that he was dying before he had satisfied and completed his desires.101
Plutark legger stor vekt på at Marius var en militærmann. Selv om Plutark ikke eksplisitt sier det, var Marius' prestasjoner i hæren det som ledet til hans storhetstid.102 Denne
observasjonen tyder på at uten suksess i hæren ville Marius' karriere sett annerledes ut. Slik jeg tolker Plutark fra utdraget ovenfor beskriver forfatteren Marius som en person som ikke skjønte at nok var nok. Altså at Marius, selv i gammel alder, var innstilt på å søke så mye ære og anseelse som mulig. Dette er blant annet en av grunnene til Plutarks moralvurdering av Marius.103 Plutark hevder også at Marius på dødsleiet skal ha opplevd en vrangforestilling om en siste kommando i øst mot kong Mithradates.104
99 Plut. Mar. 9.1-2.
100 Duff, s. 126-130: Plut. Mar. 26.1-6, 32.1-3.
101 Plut. Mar. 45. 7.
102 Duff, s. 122.
103 Ibid. s. 121-126.
104 Duff, s. 120, Plut. Mar. 45.2.
20
Biografien om Marius er et omfattende og enestående verk. Ingen andre dokumenterer livet til Marius i så stor grad som Plutark gjorde. Likevel er troverdigheten rundt verket et problem.
Tiden Plutark skrev på er også noe man må ta med i betraktning. De mytiske fremstillingene er særlig en indikasjon på dette kan ha blitt ment som virkemidler til underholdning. Selv om Plutarks fascinasjon av eldre tider inspirerte han til å skrive, vil jeg si at slike beskrivelser er uheldige da det svekker forfatterens troverdighet. Avstanden tidsmessig mellom Marius og Plutark er ganske stor. I takt med at Plutarks manglende evne til å oppgi kilder gjør det
vanskelig å fastslå hvordan han kom frem til sin vurdering av Marius. Med tanke på at Marius blir negativt fremstilt tyder det på at Plutark kan ha hatt, eller kun benyttet seg av kilder som var anti-Marius. Særlig med tanke på at Plutark på slutten av verket sier: "So, then, Marius died, seventeen days after entering upon his seventh consulship. And immediately Rome was filled with great rejoicing and a confident hope that she was rid of a grievous tyranny."105 Gjeldene teori
Claude Nicolet:
Marius' reform was no more than the culmination of a long-standing recruiting crisis; its consequences were undeniably profound, but they were not immediate. All the same, such an abrupt change in the sociological basis of recruitment and the terms of service inevitably produced changes of mentality and behavior which made the Roman armies of the first century BC very different from those of earlier times, as well as transforming relations between them and the City as a whole.106
W.V Harris:
It is not fashionable to suppose that there was much exercise of popular sovereignty at Rome in the second century, least of all in foreign affairs. There was, however, one way in which popular will must have had some effect from time to time, and that was in regard to war. There was a recurrent and increasing difficulty in recruiting soldiers for the Roman army, and this difficulty eventually became a serious crisis. The reduction of the minimum census of the fifth class from eleven thousand to four thousand asses, an action designed to increase the number of citizens eligible for military service, which was probably taken at some date between 200 to 150, and the eventual "proletarianization" of the Roman army by Marius in 107 were consequences of this problem.107
Utdragene fra forfatterne ovenfor er eksempler fra moderne forskere som tyr til en allmenn oppfatning av Marius' reform. I moderne forskning er det særlig ytre faktorer i den militære
105 Plut. Mar. 46.5.
106 Nicolet, Claude. The world of the citizen in Republican Rome. Batsford Academic and Educational Ltd.
London. 1980. s. 93.
107 Champion, s.27.
21 og politiske utviklingen fra midt- til senrepublikken som styrer teoriene om Gaius Marius' reform. Disse oppfatningene er i stor grad styrt av den manglende rekrutteringsevnen romerne opplevde. Denne forklaringen er selvfølgelig ikke en gal framstillingen om tematikken. Men de gir liten eller ingen oppmerksomhet om hvorfor Marius personlig reformerte hæren i 107.
Som vi har sett gir de nærmeste og bevarte antikke kildene ingen informasjon om at Marius konkret gjorde disse endringene på bakgrunn av rekrutteringskrisen.
Det er i henhold til slike typer teorier jeg ønsker å undersøke hva som kan ha vært årsaken til at Gaius Marius reformerte den romerske hæren.
22
Kapittel III Bakgrunn
I dette kapittelet skal jeg gi en oversikt over essensen av krig og ekspansjon før og under senrepublikken og se hvordan dette påvirket politiske og sosiale aspekter i perioden. Videre skal jeg presentere bakgrunnen til Gaius Marius i lys av observasjonene fra senrepublikken.
Denne fremgangsmåten er viktig, fordi jeg mener det er fornuftig å se om Gaius Marius var, eller ble, et produkt av samtidens turbulente utvikling i lys av et aktør-/strukturforhold.
Krig og ekspansjon
Etter å ha gått seirende ut av den 2. Puniske krig (218-201) mot HannibalBarca var store deler av Middelhavet kontrollert av romerne. Romerne betraktet spesielt den vestlige delen av Middelhavet som "vårt hav", mare nostrum. Bare de hellenistiske kongerikene i øst var seriøse konkurrenter i det østlige Middelhavet. Under den 2. Puniske krig var romerne
samtidig i krig mot Makedonia, men konflikten bar ikke preg av store trefninger. I alt kjempet romerne i fire kriger mot Makedonia(ca. 214-128). Fra andre til fjerde makedonske krig kjempet romerne med større militærinnsats. Krigene resulterte i løse fredsavtaler og en betydelig redusering av makedoniernes makt i det østlige middelhav.108 På 130-tallet var Makedonia, Hellas og deler av Lilleasia underlagt romersk kontroll.
Som vi ser skjedde ekspansjonen i et vanvittig tempo. Et tempo som romerne kanskje ikke hadde regnet med. Konsekvensene av den romerske ekspansjonen er det som er interessant i denne sammenheng. For romerne hadde drevet med krigføring nesten helt siden erobringen av Italia, og på midten av 100-tallet var de herrer over Middelhavet. Derfor skal vi se på noen høydepunkter fra senrepublikken som ble et resultat av romernes voksende dominans.
Senrepublikken
Den romerske senrepublikken er den siste perioden i republikkens historie. Dateringen av senrepublikken er diskutabel, men jeg har valgt å holde meg til Johan Schreiners
108 Le Glay, Marcel. Voison, Jean-Louis. Le Bohec, Yann. A History of Rome 4th Edition. Wiley-Blackwell.
2009. s. 91-6.
23 periodisering: ca. 150-31/27.109 Fra denne periodiseringen vil tidsrommet 150-107 være hovedfokuset.
Etter mange kriger og erobringer var Den romerske republikken i dette tidsrommet en etablert stormakt i Middelhavet. Republikkens originale natur som en bystat utviklet seg til et
imperium. De regjerte mange utenlandske områder direkte som provinser, andre steder utøvde de et uformell hegemoni.110 Polybios, som selv var delaktig i samtidens begivenheter, erkjente den romerske utviklingen:111
"For it was their victory over the Carthaginians in this war, and their conviction that thereby the most difficult and most essential step towards universal empire had been taken, which encouraged the Romans for the first time to stretch out their hands upon the rest[...]"
Den romerske suvereniteten i Middelhavet er udiskutabel. I tillegg ervervet republikken store mengder rikdommer og krigsbytter. Byen Roma, som høstet det meste av disse godene, fikk en blomstrende økonomi, etterfulgt av sosiale og politiske utviklinger.112
Hærens strukturelle problemer
Den romerske hæren ble påvirket av erobringenes store omfang. Ekspansjonen som hadde underlagt mange områder krevde et utvidet militært nærvær for å ivareta romernes
interesser.113 Problemet var rett og slett ordningen rundt å tilfredsstille dette nærværet.
Hinderet lå i hærens strukturer. Før Marius' reformer var hæren basert på et system som kun114 tillot borgere med tilstrekkelig eiendom å kjempe i hæren. Fra forskningen er dette bedre kjent som eiendomskravet. Tematikken om eiendomskravet skal jeg komme tilbake til senere i oppgaven. I denne fasen er det viktig å vise til hvordan eiendomskravet førte til problemer som følge av ekspansjonen. Romernes langvarige og oversjøiske kriger resulterte i at borgerne som kjempet fikk en vanskelig oppgave med å kombinere rollen som soldat og bonde samtidig. Muligheten for en stabil drift av gård eller gods ble derfor svekket, noe som i stigende grad resulterte i at borgerne som var på langvarige felttog mistet eiendommen sin til
109 Schreiner, s. 135-148: år 31 stod slaget ved Actium, og i år 27 startet romersk keisertid.
110 Champion, s. 47.
111 Plb, His, 1.3.
112 Le Glay. 2009. s. 108.
113 Ødegård, Knut. Antikken - Hellas og Roma, fra bystat til imperium. Pax Forlag A/S. Oslo. 2014. s. 156-7.
114 Det fantes noen unntak som tillot borgere under eiendomskravet til å kjempe i hæren. Særlig ble det utlyst rekrutter i nødens time (tumultus), hvor den 2. puniske krig er et godt eksempel. Bortsett fra det var
rekrutteringssystemet basert på strukturen med eiendomskravet. Plb. 6.19.
