Politiets undersøkelse av person og kjøretøy i trafikken.

(1)

i

Politiets undersøkelse av person og kjøretøy i trafikken.

Kandidatnummer: 576

Leveringsfrist: 25.11.2017 kl.12.00 Antall ord: 17 461

(2)

ii

Innholdsfortegnelse

INNLEDENDE DEL ... 1

1.1 Oppgavens tema ... 1

1.2 Avgrensing av tema ... 1

1.3 Begrepsavklaring ... 2

1.4 Rettskildebildet ... 3

1.5 Oppgavens videre struktur og innhold ... 5

2 RETTSLIGE RAMMEBETINGELSER ... 6

2.1 Nødvendighet, proporsjonalitet og saklighet ... 6

2.2 Krav om lovhjemmel ... 7

3 UNDERSØKELSER SOM IKKE KREVER LOVHJEMMEL ... 9

4 VEGTRAFIKKLOVEN § 10 ... 11

4.1 Materielle vilkår ... 11

4.2 Formelle vilkår ... 13

4.3 Omfanget av undersøkelser med hjemmel i vegtrafikkloven §10 ... 14

4.3.1 Dokumentkontroll ... 14

4.3.2 Kjøretøykontroll ... 15

4.3.3 Ruskontroll ... 16

5 POLITILOVEN § 7 ... 17

5.1.1 Inngrepets formål ... 17

5.1.2 Aktualitetskravet ... 19

5.1.3 Politiloven § 6 ... 20

5.3 Politiloven § 7 ved stans og undersøkelse av kjøretøy ... 21

5.3.2 Stanstingshjemmel ... 21

5.3.3 Undersøkelseshjemmel ... 22

6 POLITILOVEN § 10 ... 33

6.1.1 Sikkerhetsvisitasjon pl.§ 10 andre ledd ... 33

6.1.2 Identitetsvisitasjon pl. § 10 første ledd ... 34

6.1.3 Politiloven § 6 ... 36

(3)

iii

6.3 Politiloven § 10 ved stans og undersøkelse av kjøretøy ... 37

6.3.1 Stansingshjemmel ... 37

6.3.2 Undersøkelseshjemmel ... 37

7 OPPSUMMERENDE BETRAKTNINGER ... 47

8 LITTERATURLISTE ... 48

(4)

1

Innledende del

1.1 Oppgavens tema

Tema for oppgaven er politiets stans og undersøkelse av kjøretøy. Stans av kjøretøy kan foretas i form av planlagte trafikkontroller der politiet eksempelvis undersøker bilistenes bruk av bilbelte eller fart. Politiet kan imidlertid også foreta stans av kjøretøy som ledd i vanlig patrul- jetjeneste. Beslutningen om å stanse kjøretøyet er da mindre planlagt, og det er gjerne noe tjenestepersonen har observert som begrunner kjøretøystansen. Når kjøretøyet er stanset kan nye observasjoner gjøre at tjenestepersonen ønsker å foreta nærmere undersøkelser. Det er den siste formen for stans og undersøkelse denne oppgaven omhandler. Personer som befinner seg i det stansede kjøretøyet blir derfor også en naturlig del av oppgavens tema. I «Strategi- plan for politiets trafikktjeneste» fremgår det at stans av kjøretøy skal være en prioritert opp- gave for politiet.¹ Siden politiet bruker så mye som en tredjedel av arbeidstiden i patruljebil, ² vil en stor del av stansingsvirksomheten foretas ute på veiene.

Oppgavens tema skal illustreres med et eksempel. Politibetjentene Ås og Holm jobbet natte- vakt ved ordensavnsittet på Lillevik politistasjon. På en riksvei nord for Lillevik blir de liggende bak C sin bil. Politibetjentene mente bilen så gammel og dårlig ut, og bestemte seg for å stanse den. Politibetjent Ås setter på blålysene, og C svinger rolig ut i busslommen like ved.

Holm går frem for å snakke med C, og sjekker hans personalia opp mot politiets systemer.

Det viser seg at C er kjent i Lilleviks gjengmiljø. Politibetjentene frykter at C er på vei til et gjengoppgjør og starter en undersøkelse av kjøretøyet.³ Hadde betjentene hjemmel til å stanse føreren av bilen? Hadde de hjemmel til å spørre føreren om personalia? Hvor omfattende un- dersøkelser kan de gjøre uten hjemmel i lov? Gav observasjonene og informasjonen de hadde grunnlag til å undersøke kjøretøyet innvendig? Hvilke gjenstander kan de i så fall lete etter?

Og kan det søkes etter disse gjenstandene i kupeen, eller også i bagasjerommet?

1.2 Avgrensing av tema

Oppgavens hovedanliggende er de rettslige problemstillingene som er spesielle når et kjøretøy ønskes stanset og undersøkt av politiet. Eksempelvis vil undersøkelse av en fører som befinner seg utenfor bilen være av liten rettslig interesse for denne oppgaven. En slik undersøkelse vil samsvare med personundersøkelser som politiet foretar utenfor trafikken. Det rettslig in- teressante blir eksempelvis om politiet kan se etter gjenstander i kupeen som en del av en per- sonundersøkelse fordi føreren oppholder seg der. Dette fordi et slikt spørsmål ikke kan tenkes å oppstå utenfor trafikken.

1 Politidirektoratet (2012) s. 9

2 Holgersen og Knutson (2012) s. 34

3 Eksempel basert på Rt.1993 s. 1025

(5)

2

Politiet har mange inngrepshjemler som er aktuelle for oppgavens tema. Denne oppgaven vil kun behandle Lov om veitrafikk av 18. juni 1965 nr.4 («veitrafikkloven») § 10 og Lov av 4.

august 1995 nr. 53 om politiet («politiloven») §§ 7 og 10. Bestemmelsene har regler om trafikkontroll, visitasjon for håndhevelse av ro og orden og etterfølgende visitasjon. Bakgrunnen for valget av disse tre inngrepshjemlene er fordi det antas at noen særlige tolkningsspørsmål oppstår når de brukes av politiet i trafikken. Fordi veitrafikkloven § 10 er utformet for å ivareta trafikksikkerhet, oppstår rettslige problemstillinger når politiet bruker den for å løse andre politioppgaver. Fordi politiloven §§ 7 og 10 i hovedsak er utformet med tanke på kontroll av person på gaten, oppstår rettslige problemstillinger når politiet bruker de til undersøkelse av kjøretøy.

Denne avgrensningen medfører at mange aktuelle inngrepshjemler faller utenfor oppgavens behandling. Det skal knyttes noen kommentarer til dette. For det første vil jeg avgrense mot de andre visitasjonshjemler i politiloven. Politilovens § 7a er direkte anvendelig til undersø- kelse av kjøretøy, men jeg vil ikke behandle den fordi det er en spesialbestemmelse som ak- tualiseres ved politimesters beslutning, jfr. § 7 a siste ledd. Visitasjon av syke personer etter politiloven § 12 utelates fordi den faller utenfor oppgavens tema.

For det andre vil jeg ikke foreta en særskilt behandling av ransaking etter Lov av 22. mai 1981 nr. 25 Lov om rettergangsmåten i straffesaker («straffeprosessloven») §§ 192, 195. Den viktigste grunnen er at rettstilstanden er mer avklart med tanke på inngrepssituasjon og omfang. Fordi fører og bil kan undersøkes svært grundig når vilkårene for ransaking er oppfylt, vil ikke anvendelsen av bestemmelsen i trafikken reise noen spesielle rettslige problemer. Det er videre slik at straffeprosessuell ransaking forutsetter at et lovbrudd er begått, jfr.§§

192 195. Hvis politiet under patruljering må gripe inn i forkant av at et lovbrudd oppstår, vil ikke straffeprosessloven alltid kunne hjemle et inngrep. En total utelatelse av ransakingsbe- stemmelsene ville imidlertid ført til en mangelfull behandling av oppgavens problemstilling. I mange situasjoner vil inngrep etter straffeprosessloven og inngrep etter lovbestemmelsene denne oppgaven omhandler være aktuelle samtidig. Skal forholdet følges opp med etterforsk- ning må tjenestemannen gi de straffeprosessuelle reglene forrang.⁴ De andre inngrepshjemle- nes forhold til straffeprosessuell ransaking blir derfor berørt flere steder.

1.3 Begrepsavklaring

Oppgaven omhandler altså stans og undersøkelse av kjøretøy, foretatt av politiet. Siden disse begrepene blir sentrale skal de forklares helt kort. Begrepet «stans» blir brukt om politiets

4 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 20

(6)

3

pålegg til fører om å parkere bilen og bli værende på stedet. Et kjøretøy kan eksempelvis stanses ved at politiet gir tegn til fører ved bruk av blålys. Dette er en nødvendig forutsetning for politiets videre undersøkelser, og henger tett sammen med undersøkelsesadgangen.

Begrepet «undersøkelse» er ikke et rettslig begrep, og kan forstås på ulike måter. Innenfor politiets regelverk er det åpnet for mange undersøkelser, som også betegnes på ulik måte.⁵ Undersøkelsen betegnes som «visitasjon» i politiloven, «kontroll» i vegtrafikkloven og «ransaking» i straffeprosessloven. Det vil derfor ikke være mulig med en presis definisjon av begrepet. I denne oppgaven brukes ordet «undersøkelse» mer generelt om politiets adgang til søk etter gjenstander eller dokumenter når en bil er stanset. Under behandlingen av inngrepshjemlene vil imidlertid undersøkelsen omtales slik den er brukt i lovverket. For eksempel vil begrepet visitasjon brukes når undersøkelse etter politiloven omtales.

Begrepet «kjøretøy» brukes i denne oppgaven kun om personbiler (se punkt 5.3.3.2), selv om veitrafikkloven har en videre forståelse av samme begrep, jfr.§ 2 andre ledd første punkt. Be- grepet «politiet» eller «polititjenesteperson» brukes om den som gjennomfører stans og un- dersøkelse. Nærmere bestemt siktes det til tjenestemann med politigrad som er gitt politimyndighet i henhold til politiloven § 20.

1.4 Rettskildebildet

Inngrepshjemlene i vegtrafikkloven § 10 og politiloven §§ 7 og 10 blir oppgavens sentrale lovhjemler. Lovens ordlyd skal i henhold til alminnelig rettskildelære gis stor vekt. Fordi politilovens inngrepshjemler ofte inneholder begreper med et uklart språklig innhold gir ikke alltid ordlyden god veiledning når regelens innhold skal fastsettes.⁶⁷ Lovgiver har utformet regler med hovedkategorier av tilfeller slik at politiet ikke skal bli stående handlingslammet på grunn av manglende lovhjemmel.⁸

Bestemmelsenes forarbeider er viktig for å forstå lovgivers vilje, og et tolkningsmoment ved uklar lovtekst. I politiloven og veitrafikklovens forarbeider er imidlertid inngrepshjemlene behandlet så kortfattet at de ofte gir begrenset bidrag når regelens innhold skal fastlegges. For veitrafikkloven § 10 foreligger det Høyesterettspraksis som blir helt sentral ved forståelsen av bestemmelsen. Situasjonen er en annen for politilovens inngrepshjemler. Knyttet til oppgavens problemstilling er det kun en dom som har direkte betydning. Fordi de andre rettskildene

5 NOU 2004: 6 s. 93

6 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 18

7 Fredriksen (2014) s. 47

8 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 19

(7)

4

i mange tilfeller gir begrenset veiledning vil reelle hensyn være et relevant tolkningsmoment.⁹ Også juridisk teori vil kunne ha noe større betydning ved tolkningen i kraft av sin argumenta- sjonsverdi når lovteksten gir liten veiledning.

Mange av undersøkelsene som gjennomføres av politiet vil berøre retten til privatliv som er beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 («EMK»). For eksempel er visitasjon av person antatt å være et inngrep i denne rettigheten.¹⁰ Ved motstrid skal regelen som følger av denne konvensjonsbestemmelsen gå foran norsk lov, jfr. Lov av 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett («menneskerettsloven») § 3.

Dommer fra den Europeiske menneskerettsdomstol («EMD») som gjelder tolkningen av EMK vil derfor kunne få betydning når innholdet av inngrepshjemlene i politiloven og veitrafikkloven skal fastlegges.¹¹ Når de nokså beskjedne inngrepene denne oppgaven tar for seg gjennomføres i samsvar med prinsippene i politiloven § 6 (se punkt 2.1), er det imidlertid antatt at de «neppe representerer noe problem når det gjelder konvensjonsbestemmelsene».¹² ¹³ Praksis fra EMD blir derfor en mindre sentral del av denne oppgaven.

10 Ot.prp. nr.79 (1998-1999) s. 37

12 Auglend (2016) s. 742

13 Se og Ot.prp nr.79 (1998-1999) s. 16 Fredriksen (2014) s. 221

(8)

5

1.5 Oppgavens videre struktur og innhold

Punkt 2 omhandler rettslige rammebetingelser som er sentrale for de fleste av oppgavens problemstillinger. Det anses derfor som mest hensiktsmessig at disse behandles i en egen del.

I punkt 3 skal det kort vurderes om enkelte undersøkelser kan gjøres uten lovhjemmel når en bil er stanset. Undersøkelser utover det som gjennomgås i punkt 3 krever lovhjemmel. De ulike lovhjemlene vil gjennomgås enkeltvis i punkt 4 til punkt 6.

I punkt 4 vil stans og undersøkelse hjemlet i veitrafikkloven § 10 gjennomgås. I veitrafikkloven § 10 er vilkårene for stans og undersøkelse de samme. Et kjøretøy kan undersøkes som en følge av at kjøretøyet er stanset. I motsetning til inngrepshjemlene i punkt 5 og 6 oppstilles derfor ikke et tydelig skille mellom stans og undersøkelse av kjøretøyet.

I punkt 5 og punkt 6 skal stans og undersøkelse hjemlet henholdsvis politiloven § 7 og politiloven § 10 gjennomgås. Fordi begge bestemmelsene har et vidt anvendelsesområde, vil det først gis en generell fremstilling av hvordan bestemmelsen skal forstås uavhengig av trafikksituasjoner. Etter den generelle gjennomgangen ser oppgaven på inngrepshjemmelen anvendt i en trafikksituasjon. Det blir derfor først et spørsmål om hjemmelen kan anvendes til å stanse et kjøretøy. Det blir deretter et spørsmål i hvilken grad hjemmelen kan anvendes til å under- søke kjøretøyet.

Punkt 7 inneholder enkelte oppsummerende betraktninger.

(9)

6

2 Rettslige rammebetingelser

I denne delen skal det redegjøres for rettslige rammebetingelser som er sentrale for de fleste av oppgavens problemstillinger. Politiloven § 6 er sentral fordi den fastsetter «grunnprinsip- pene for all politimyndighetsutøvelse»,¹⁴ og derfor gjelder som en overordnet begrensning for alle inngrep i denne oppgaven. Lov av 17. mai 1814 Kongeriket Norges Grunnlov («Grunnloven») § 113 er sentral fordi den fastslår at politiet må ha grunnlag i lov for å gjøre

«inngrep overfor den enkelte». Dette er en grunnforutsetning og en rettslig skranke for alle inngrep denne oppgaven omhandler.¹⁵ Det anses derfor som mest hensiktsmessig at behandlingen av disse løftes ut i et eget punkt.

2.1 Nødvendighet, proporsjonalitet og saklighet

For at tiltaket politiet iverksetter skal være lovlig må det være i overenstemmelse med de prinsippene politiloven § 6 oppstiller.¹⁶ Helt overordnet kan en si at bestemmelsen gir uttrykk for nødvendighetsprinsippet, proporsjonalitetsprinsippet og saklighetsprinsippet.¹⁷ Disse prinsippene er universelle og kan gjenfinnes blant annet i forvaltningsretten, straffeprosessen og konvensjonsbestemmelsene i EMK.¹⁸ Denne fremstillingen bygger på måten prinsippene er formulert i politiloven.

Nødvendighetsprinsippet innebærer at tiltaket politiet anvender «må være nødvendig», jfr.

politiloven § 6 andre ledd andre punktum. Det må være behov for tiltaket.¹⁹ Det er vanlig å inndele prinsippet i tre krav. For det første skal politiet etter politiloven § 6 andre ledd første punktum velge det minst inngripende middel i enhver situasjon, men slik at sterkere midler kan benyttes når svakere midler er forsøkt «uten resultat» eller fremstår som «hensiktsløs».²⁰ For det andre skal virkemiddelet som tas i bruk ikke være sterkere enn det som er påkrevd i den bestemte situasjon.²¹ For det tredje må virkemiddelet være egnet eller adekvat. Dette in- nebærer at tiltaket må være egnet til å fremme målet med tjenestehandlingen som utføres.²² Proporsjonalitetsprinsippet fremgår av politiloven § 6 andre ledd andre punktum ved at mid- lene som anvendes må «stå i et forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og

14 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 60

15 Auglend (2016) s. 159

18 Se for eksempel utlendingsloven § 99, straffeprosessloven § 178 og EMK art. 8 nr.2.

19 Auglend (2016) s. 628

20 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 17

21 Auglend (2016) s. 636

22 Auglend (2016) s. 634

(10)

7

omstendighetene for øvrig.» Dette medfører at tiltaket politiet iverksetter må stå i et rimelig forhold til ulempene den enkelte borger påføres.²³ Saklighetsprinsippet følger av § 6 tredje ledd, der det fremgår at politiet skal opptre «saklig og upartisk». Saklighetskravets innhold suppleres ifølge forarbeidene av den alminnelige forvaltningsretten.²⁴ Dette gjelder særlig de forvaltningsrettslige reglene om forbudet mot å ta utenforliggende hensyn og forbudet mot usaklig forskjellsbehandling²⁵ I politiloven gir inngrepshjemlene en ramme for hva hjemmelen kan anvendes til. For eksempel kan politiet etter § 7 første ledd nr.3 gripe inn for å stanse et lovbrudd. Hvis inngrepet motiveres av andre hensyn enn å stanse lovbruddet er det utenforliggende og dermed usaklig.²⁶

Et krav om nødvendighet og forholdsmessighet følger og av de enkelte konvensjonsbestemmelsene i EMK.²⁷ Selv om det ikke fremgår direkte av ordlyden rommes prinsippene i EMKs krav om at et inngrep må være «nødvendig i et demokratisk samfunn».²⁸ ²⁹ Det er i teorien antatt at det er godt samsvar mellom prinsippene som følger av EMK-retten og prinsippene som følger av politiloven § 6.³⁰³¹ Dersom politiet forholder seg til prinsippene som følger av politiloven § 6 vil også menneskerettsvernet langt på vei være ivaretatt.

2.2 Krav om lovhjemmel

Politiet må som klar hovedregel ha hjemmel i lov for å gripe inn ovenfor borgerne. I Norge er dette prinsippet omtalt som «legalitetsprinsippet».³² Legalitetsprinsippet ble kodifisert i Grunnloven § 113 ved grunnlovsrevisjonen våren 2014.³³ Krav om lovhjemmel for myndig- hetens inngrep følger også av Den europeiske menneskerettskonvensjon som ved menneskerettsloven av 21.mai 1999 nr.30 gjelder som «norsk lov» jfr.§ 2. Konvensjonen oppstiller ikke et generelt legalitetsprinsipp, men lovkravet fremgår i mange av konvensjonsbestemmelsene.³⁴ Lovkravet som følger av EMK er «ikke er like strengt utformet som det norske legalitetsprinsippet».³⁵ Her godtas også inngrep med grunnlag i sedvane og administrativ praksis.³⁶

24 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 60

29 Se for eksempel EMK art.8 nr.2

30 Auglend (2016) s. 641

32 Auglend (2016) s. 159

33 Auglend (2016) s. 159

34 Dokument 16 (2011-2012) s. 248

35 Dokument 16 (2011-2012) s. 248

(11)

8

Legalitetsprinsippet er forsøkt formulert med to ulike innfallsvinkler. Dette medfører nødven- digvis ikke ulike resultater, men er bare tale om ulike tilnærmingsmåter. Den tradisjonelle formulering av prinsippet innebærer et krav om at myndighetenes inngrep i borgerens rettsfæ- re har hjemmel i formell lov.³⁷ ³⁸ Lovkravet gjelder ikke bare for myndigheters beslutninger, men også for faktiske handlinger som virker inngripende for borgeren.³⁹ ⁴⁰ Prinsippet er og reformulert som et krav om hjemmel i lov dersom det ikke finnes annet kompetansegrunn- lag.⁴¹ Denne negative formulering favner videre og kan synliggjøre at for eksempel samtykke kan være et alternativt grunnlag for inngrep. Ulempen er at den kun regulerer normeringer og ikke faktiske handlinger⁴² som mange inngrep i denne oppgaven vil være. Den tradisjonelle formuleringen velges i denne oppgaven fordi denne er kodifisert i Grunnloven⁴³ og gitt sin tilslutning Høyesteretts praksis.⁴⁴

Legalitetsprinsippet stiller bestemte krav til lovhjemmelens presisjon eller klarhet.⁴⁵ I kjennel- sen Rt.2014 s 1105⁴⁶ fastlegger Høyesterett at loven må være «så presis som forholdene tilla- ter.». For å fastlegge innholdet i dette presisjonskravet nærmere viser Høyesterett i HR 2016 s 1833 til Marper mot Storbritannia EMD dom 2004-30562. I premiss 95 uttaler EMD at kravene til presisjon i loven i betydelig grad avhenger av «the content of the instrument in question, the field it is designed to cover and the number and status of those to whom it is addressed». Høyesterett viser videre til Kjølbro som uttaler at «lovkravets innhold avhenger av karakteren og intensiteten av inngrepet» og at kravene til klarhet skjerpes ved «alvorlige indgreb så som ransagning og beslaglæggelse». Dommene og uttalelsene over gjelder på straf- feprosessens område, og er ikke direkte anvendelig for denne oppgaven. Det må antas at kravene er mindre strenge ved inngrep etter politiloven eller veitrafikkloven, blant annet fordi siktemålet inngrep oftest ikke er straffeforfølgelse.⁴⁷ Det ovennevnte viser imidlertid at klar- hetskravet kan sees på som en glideskala der lovhjemmelen må være mer presis når intensiteten i inngrepet øker. Legalitetsprinsippets klarhetskrav blir et viktig tolkningsmoment i denne oppgaven.

36 NOU 2004:6 s. 93

37 Dokument 16 (2011-2012) s. 247

38 Lov gitt etter prosedyre i Grl.§§ 76flg, eller forskrift utledet av slik lov.

39 Dokument 16 (2011-2012) s. 246

40 Rt. 2010 s. 610 avsnitt 27

41 Dokument 16 (2011-2012) s. 246

42 Dokument 16 (2011-2012) s. 246

43 Dokument 16 (2011-2012) s. 247,249

44 Se blant annet Rt.1984 s. 1076, Rt. 1995 s. 20, Rt. 2010 s. 612

45 Se blant annet Rt. 1961 s.1350, Rt. 2005 s. 1409, Rt. 2009 s. 394

46 Premiss 30

47 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 18

(12)

9

3 Undersøkelser som ikke krever lovhjemmel

Hovedtema i oppgaven er de undersøkelser av fører og kjøretøy som krever lovhjemmel. Før de ulike inngrepshjemlene gjennomgås i punkt 4-8, skal jeg kort se på om enkelte undersøkel- ser kan gjøres uten lovhjemmel når et kjøretøy er stanset. Som nevnt i punkt 2.2 er det et krav om hjemmel i lov når politiet gjør «inngrep overfor den enkelte» jfr. grunnloven § 113.

Vurderingen av når lov er nødvendig avhenger av den interesse politiet griper inn i.⁴⁸ Ved inngrep i den fysiske integritet følger det av legalitetsprinsippet at det ikke skal mye til før hjemmel i lov kreves. Dette er også lagt til grunn av metodeutvalget⁴⁹, som fremhever at visitasjon «klart» vil kreve hjemmel i lov, men også mindre inngripende tiltak som begrensninger i bevegelsesfriheten krever hjemmel i lov.⁵⁰ Et eksempel på dette vil være en kjøretøystans.

Ved inngrep i den psykiske integritet legger metodeutvalget til grunn at den enkelte ikke har et like godt vern mot at inngrep foretatt av politiet.⁵¹ Utvalget uttaler at dersom politiets frem- gangsmåte ikke er forbudt i lov, vil den alminnelige handlefrihet kunne hjemle krenkelser i den psykiske integritet. ⁵² Denne uttalelsen kan tas til inntekt for det kreves nokså mye for at en krenkelse av den psykiske integritet krever hjemmel i lov. Passiv observasjon av fører for å danne seg et bilde av om han er ruset vil være et eksempel på et beskjedent inngrep i den psykiske integritet. Slike undersøkelser kan politiet gjøre under en kjøretøystans uten lovhjemmel.⁵³ Spørsmålet blir hvilke undersøkelser politiet kan gjøre uten hjemmel i lov når en bil er stanset etter vegtrafikkloven §10. (Se punkt 4.)

Jeg skal forsøke å besvare spørsmålet ved å se på et typetilfelle. En kan se for seg at polititje- nestepersonen lyser gjennom bilens vinduer for å undersøke et kjøretøy innvendig under en kontroll. Undersøkelser av denne karakter er et inngrep i den psykiske integritet. Det avgjø- rende er om inngrepet kan anses som så stort at hjemmelskravet utløses. Metodeutvalget har enkelte uttalelser knyttet til hus med fritt innsyn. Dette har en viss overføringsverdi fordi et kjøretøy også er et privat rom med fritt innsyn. Utvalgets oppfatning er at politiet kun kan

«kaste et blikk» gjennom et husvindu, og at nærmere undersøkelse fort vil utløse hjemmelskravet.⁵⁴ Det bemerkes i denne sammenheng at det private hjem anses å ha det sterkeste vernet etter EMK art 8 (1).⁵⁵ Når det gjelder det private rommet kjøretøy, vil ransaking og andre

48 NOU 2004:6 s. 43

49 Metodeutvalget ble utnevnt for å fremme forslag til regler om politiets metodebruk i forebyggende øyemed, se NOU 2004:6.

50 NOU 2004:6 s. 43

51 NOU 2004:6 s. 43

52 NOU 2004:6 s. 43

53 Riksadvokaten (1999)

54 NOU 2004:6 s. 58

55 NOU 2004:6 s. 36

(13)

10

undersøkelser av disse bare i noen grad omfattes av vernet.⁵⁶ Videre har EMD lagt til grunn at vernet avtar når en person «opptrer i det offentlige rom på en måte som må forventes å kunne observeres av andre».⁵⁷ ⁵⁸ Fra en mer til det mindre tankegang må derfor en bilfører som opptrer i det offentlige rom godta grundigere undersøkelser enn hva som er lagt til grunn for det private hjem. Det private hjem har gjennom konvensjonen et langt sterkere vern en et kjøre- tøy. Hvor den nærmere grense skal fastsettes er vanskelig å avgjøre. Hvis formålet med un- dersøkelsen er å ivareta tjenestemannens sikkerhet er det grunn til å anta at undersøkelsene med lykt kan strekkes forholdsvis langt uten lovhjemmel. I det undersøkelsens går over i et mer grundig søk der formålet er å finne narkotika må en anta at kravet om lovhjemmel utlø- ses.

Det kan konkluderes med at enkelte undersøkelser kan gjøres uten lovhjemmel under en kjø- retøystans. Gjennomgangen viser også at selve kjøretøystansen og en grundigere undersøkelse enn det ovennevnte krever lovhjemmel. Under vil tre viktige inngrepshjemler for stans og undersøkelser gjennomgås enkeltvis, se punkt 4-6.

56 Niemetz mot Tyskland avsnitt 30

57 NOU 2004:6 s. 36

58 Se J.H mot Storbritannia

(14)

11

4 Vegtrafikkloven § 10

Vegtrafikkloven § 10 første ledd ⁵⁹ lyder:

«Fører av kjøretøy skal straks stanse for kontroll når det kreves av politiet eller kontrollper- sonell fra regionvegkontoret. Føreren plikter å vise fram dokumenter som det er påbudt å ha med under kjøringen, og straks etterkomme påbud gitt med hjemmel i denne lov.»

Hovedproblemstillingen som behandles i dette punktet er om politiloven § 10 kan brukes til stans og undersøkelse av et kjøretøy. I drøftelsen av de andre inngrepshjemlene i denne oppgaven vil jeg gjennomgående skille mellom stans og undersøkelse. For vegtrafikkloven § 10 oppstilles ikke et slikt skille fordi vilkårene for stans og undersøkelse er de samme. Når bilen er stanset kan det også foretas undersøkelser som «kjøretøykontroll» og «dokumentkontroll».

Ved gjennomgangen av bestemmelsen skal to spørsmål besvares. Det første spørsmålet blir når politiet kan stanse og dermed undersøke et kjøretøy, altså de materielle og formelle vilkår, se punkt 4.1 og 4.2 nedenfor. Det andre spørsmålet blir omfanget av de undersøkelsene politiet kan foreta, se punkt 4.3.

4.1 Materielle vilkår

Bestemmelsens ordlyd formulerer en generell stansingsplikt for fører, men klarlegger ikke når politiet kan stanse et kjøretøy, jfr. § 10 første ledd første punktum. Politiets stansingsadgang er ikke diskutert i lovproposisjonen, men det uttales at bestemmelsen gir politiet adgang til å

«kontrollere trafikken». ⁶⁰ Denne formuleringen kan vektes i retning av at politiet har en vid adgang til å stanse kjøretøy. Vegtrafikklovutvalgets innstilling gir imidlertid uttrykk for en mer innskrenket forståelse av bestemmelsen. Her uttales det at vegtrafikkloven § 10 kun hjemler kjøretøystans for å ivareta vegtrafikklovens, veglovens, motorvognlovens og sam- ferdsellovens «interesseområder».⁶¹ Spørsmålet blir etter dette om politiet kun kan stanse kjø- retøy for å forfølge trafikale formål, eller om politiet også kan stanse kjøretøy for å kontrollere andre lovbrudd. For eksempel stanse et kjøretøy når politiet har mistanke om at fører har narkotika i bilen.

Siden lovteksten og forarbeidene ikke omtaler spørsmålet nærmere, må fastleggelsen av regelens innhold søkes i rettspraksis. I Rt. 1980 s. 1373 ble det tatt ut tiltale fordi bilfører ikke hadde stanset for politikontroll. Bilfører gjorde i ankeerklæringen gjeldende at kjøretøystan-

59 Vegtrafikkloven § 10 suppleres av bruksforskriften § 1-7.

60 Ot.prp. nr.23 (1964-65) s. 60

61 NUT 1959:5 s. 41

(15)

12

sen var ulovlig fordi politiets formål med kontrollen var politietterforskning og ikke trafikk- formål. Høyesterett fastslår i dommen at politiet etter veitrafikkloven § 10 har en «alminnelig adgang» til å stanse kjøretøy uten hensyn til hva som er formålet.⁶²

Etter nevnte dom kunne en tenke seg at rettstilstanden var fastlagt. I NOU 2004:6 s 51 ⁶³ uttaler imidlertid politimetodeutvalget at vegtrafikkloven § 10 kun hjemler stans av kjøretøy når formålet er å «kontrollere hvorvidt plikter vegloven, motorvognloven og yrkestransportloven er oppfylt.». Dersom politiet stanser en bil for å kontrollere andre lovbrudd mener metodeutvalget at kjøretøystansen vil stride mot saklighetsprinsippet i politiloven § 6. Som grunnlag for sitt standpunkt viser utvalget til veitrafikklovutvalgets innstilling som ble omtalt ovenfor.

At metodeutvalget kun støtter seg til nevnte forarbeider og ikke omtaler Rt. 1980 s. 1373 taler i seg selv for at uttalelsene ikke kan ilegges så stor rettskildemessig vekt.

I Rt. 2006 s. 582 er spørsmålet igjen oppe i Høyesterett. ⁶⁴ I saken ble et kjøretøy stanset kun fordi «personer med angivelig tilknytning til ransmiljøet, hadde tilknytning til X Farvehandel hvis logo bilen hadde.» Det fremstår som klart at formålet med kjøretøystansen ikke var ivare- takelse av trafikale formål. Høyesterett siterer dommen fra Rt. 1980 s. 1373, og uttaler at de ikke finner grunn til å fravike forståelsen dommen gir uttrykk for. Høyesterett fastsetter igjen at politiet har en generell stansingsadgang uten hensyn til hva som er formålet.

Praksis fra Spesialenheten for politisaker harmonerer også med praksis fra Høyesterett. I sak nummer 10964200 906/13-123 var en tjenestemann anmeldt for ulovlig ransaking under en kjøretøykontroll. I et obiter dictum uttales det at politiet har «en adgang til å gjennomføre kontroll av kjøretøy uavhengig av om det foreligger noen form for mistanke om feil eller straffbare forhold.». I sak nummer 10964492 393/14-123 ble et kjøretøy stanset til kontroll kun fordi personen som eide kjøretøyet tidligere hadde vært i politiets søkelys for straffbare forhold. En rekke andre avgjørelser tar også klar avstand fra politirolleutvalgets uttalelse om at formålet med kjøretøykontrollen må være å ivareta trafikale formål. ⁶⁵ Selv om det kan vises til en etablert forvaltningspraksis er det imidlertid usikkert om denne kan ilegges rettskildemessig vekt. Høyesterett gir i HR-2016-867A uttrykk for at de ikke legger noe særlig vekt på forvaltningspraksis hvis de mener at forvaltningen har tolket loven feil.⁶⁶ Dommen gjelder praksis fra Tvistemålsnemda og i premiss 92 uttales følgende: «Det dreier seg riktignok om et

62 Engstrøm (2012) s. 165

63 NOU 2004:6 s. 51

64 Politimetodeutvalgets NOU 2004:6 s 51 uttalelser er ikke anført. Se også LE-2005-32296.

65 Se blant annet SEPO sak nummer 10965997 48/17-123, 10964575 519/14-123, 12529562 453/14-123, 10964575 519/14-123 og 10964200 906/13-123.

66 Premiss 92

(16)

13

syn nemnda har hatt i om lag ti år, men jeg finner for min del ikke spørsmålet så tvilsomt at jeg av den grunn vil la nemndas praksis være avgjørende.» Selv om dommen gjelder et annet rettsområde illustrerer den hvordan Høyesterett forholder seg til forvaltningspraksis.

Gjennomgangen av rettskildene viser at politimetodeutvalgets uttalelse ikke lenger gir uttrykk for gjeldende rett. Politiet kan stanse kjøretøy for å kontrollere kjøretøy uten hensyn til hva som er formålet. I Rt. 2006 s. 582 stiller imidlertid Høyesterett et krav om at stansen må være

«saklig begrunnet».⁶⁷ Høyesterett presiserer ikke dette kravet, men ovennevnte dommer gir anvisning på at de fleste politioppgaver vil anses som saklige. Eksempelvis godtok høyesterett i Rt. 1980 s. 1373 at politiet stanset kjøretøyet fordi de ønsket å finne ut «hva som foregikk i bilen». Den viktigste begrensningen for politiets stansingsadgang vil derfor følge av saklighetsprinsippet som kommer til uttrykk i politiloven § 6. En kjøretøystans begrunnet i at politiet skal plage en person vil være et utenforliggende hensyn som strider med nevnte prinsipp.

Også bruk av bestemmelse for å uroe bestemte miljøer eller personer vil kunne ha et tvilsomt forhold saklighetsprinsippet i politiloven § 6.

Konklusjonen blir at politiet har en alminnelig adgang til å stanse kjøretøy etter veitrafikkloven § 10.

4.2 Formelle vilkår

Det fremgår direkte av ordlyden i vegtrafikkloven § 10 at kompetanse til å treffe beslutning ligger hos «politiet». Det er ikke tvilsomt at dette gjelder den enkelte tjenestemann med politigrad som er gitt politimyndighet i henhold til politiloven § 20.⁶⁸

67 Premiss 15

68 Se for eksempel Rt. 1976 s. 1050 og Rt. 1978 s. 451 som gjelder tilfeller der fører ikke har stoppet for kontroll gjennomført av polititjenestemann.

(17)

14

4.3 Omfanget av undersøkelser med hjemmel i vegtrafikkloven §10

I denne delen vil de kontrolltypene som kan foretas som en følge av at fører er stanset i trafikkontroll etter vegtrafikkloven §10 behandles. Bestemmelsen hjemler en rekke kontrollty- per.⁶⁹ Her avgrenses det til «dokumentkontroll», «kjøretøykontroll» og «ruskontroll».

Problemstillingen blir hvor grundig undersøkelse politiet kan gjennomføre for hver enkelt kontrolltype.

4.3.1 Dokumentkontroll

Når en bilfører stanses plikter han å «vise fram dokumenter som det er påbudt å ha med under kjøringen» jfr. § 10 første ledd andre punktum. Vognkort og førerkort er de praktisk viktigste dokumenter som er gjort påbudt å ha med seg under kjøring.⁷⁰ ⁷¹ Andre dokumenter kan eksempelvis være kompetansebevis, løyvedokumenter, eller bevis for yrkessjåførutdanning ⁷² Politiet kan gi fører et gebyr hvis han nekter å fremvise slike dokumenter⁷³⁷⁴

Spørsmålet blir om politiet må nøye seg med å be om fremvisning av dokumenter, eller om bestemmelsen også hjemler en aktiv undersøkelse av fører og bilen hvis han nekter å fremvise dokumentene.

For et fullstendig svar må det skilles mellom de ulike dokumentene som er pålagt å ha med under kjøring. Når det gjelder førerkort har politiet en snever adgang til visitasjon hvis fører ikke oppgir personalia straffeloven § 162, jfr. Politiloven § 10 andre ledd, se punkt 6.3.2.1.

Dette fordi det er et legitimasjonsdokument. Visitasjon er imidlertid ikke aktuell for andre dokumenter fører er pliktig til å ha med. Heller ikke ransaking etter straffeprosessloven er aktuelt fordi det kreves skjellig grunn om et straffbart forhold som medfører frihetsstraff, jfr.

straffeprosessloven § 192. Nektelse eller forglemmelse av de dokumenter som fører er pålagt å ha med under kjøringen er belagt med gebyr eller bot, jfr. Gebyrforskriften § 1 og yrkestransportloven §§ 41, 40a. I mange tilfeller har derfor ikke politiet noen lovhjemmel til å un- dersøke bilen etter et dokument som han nekter å fremvise. Det avgjørende blir om vegtrafikkloven § 10 gir grunnlag for slik undersøkelse.

69 Olsen (2015) s. 414-416

70 Vtrl. § 17 første ledd andre punktum (Vognkort) og § 24 første ledd andre punktum. (Førerkort)

71 Engstrøm (2012) s. 166

72 Vegtrafikkloven § 24 (kompetansebevis), Vegtrafikkloven § 29 (bevis for yrkessjåførutdanning) Yrkestrans- portloven § 38 (løyvedokumenter etter yrkestransportloven)

73 For manglende førerkort, vognkort eller kompetansebevis, se gebyrforskrift § 1 bokstav a, b eller j.

74 For manglende bevis etter yrkestransportloven kan det gis straff i form av bot etter § 41 eller overtredelses- gebyr som alternativ til straff etter § 40 a.

(18)

15

Bestemmelsen er utformet som et påbud til fører om å «vise fram dokumenter».⁷⁵ ⁷⁶ Det samme fremgår av forarbeidene.⁷⁷ En naturlig språklig forståelse tilser at bestemmelse ikke hjemler en undersøkelsesadgang for politiet når fører nekter å fremvise. I samme retning trekker det klarhetskrav som følger av legalitetsprinsippet. Undersøkelse av fører og hans kjøretøy for å lete etter legitimasjonsdokumenter er et inngrep av høy intensitet, som av hensyn til borgerens forutberegnelighet burde ha vært formulert mer presist i lovteksten. Tunge hensyn vekter i retning av at bestemmelsen kun gir politiet adgang til å be fører om vise frem dokumentene.

På den annen side taler formålsbetraktninger for en mer utvidet undersøkelsesadgang. Formå- let med en dokumentkontroll er å «stanse ulovlig kjøring».⁷⁸ For eksempel stanse en taxisjåfør som har mistet løyvet fordi han ikke oppfyller helsekravene. Dersom fører nekter å fremvise dokumentene vil politiet i praksis bli stående helt uten mulighet til å kunne avdekke det ulovlige forholdet. Dette kan føre til en omgåelsesproblematikk, der fører kan unndra seg politiets kontroll ved å godta et gebyr. Riktignok kan tilbakekall av løyvet gjøres etter yrkestransportloven § 37 bokstav f, men dette vil i liten grad hjelpe politiet under en utekontroll når den ulovlige kjøringen ønskes stanset. Slike formålsbetraktninger må imidlertid avdempes noe, fordi politiet i mange tilfeller kan finne den underliggende retten i sine systemer. Undersøkel- ser med det formål å finne dokumenter som politiet vet finnes vil kunne stå i et tvilsomt forhold til saklighetsprinsippet som fremgår av politiloven § 6. Endelig så vil vekten av dette argumentet svekkes ved at fører kan ilegges bruksforbud for å hindre videre ulovlig kjøring, jfr. yrkestransportloven § 40 andre ledd.

Konklusjonen blir at politiet må nøye seg med et pålegg om å fremvise dokumenter.

4.3.2 Kjøretøykontroll

Når en bil stanses med hjemmel i § 10 kan det gjennomføres teknisk kontroll av kjøretøyet.⁷⁹ Bestemmelsen gir ingen begrensning for politiets adgang til kontroll, og etter ordlyden stilles politiet på linje med annet kontrollpersonell fra Statens Vegvesen. ⁸⁰ En omfattende undersø- kelse av kjøretøyet kan dermed foretas uten mistanke om at fører har gjort noe straffbart. Det- te kan reise noen rettslige problemer.

75 Yrkestransportloven § 38 fremgår det at person plikter å «syne frem» slike dokumenter for blant annet politiet.

76 Plikten er derfor noe videre enn straffeloven § 162 som bare krever at den enkelte må «opplyse» personalia.

77 Ot.prp. nr.23 (1964-1965) s. 60

78 Olsen (2015) s. 415

79 Engstrøm (2012) s. 162

80 Engstrøm (2012) s. 164

(19)

16

I praksis kommer imidlertid ikke denne problemstillingen på spissen fordi kontrolladgangen er begrenset i politiets egne instrukser. I instruks GP4027 fremgår følgende; «Tekniske kontroller bør i hovedsak rettes mot feil eller mangler ved dekk- og hjulutrustning, lysanlegg og dårlig sikt.». På bakgrunn instruksens begrensninger vil politiet i praksis bare kunne foreta helt «enkle tekniske kontroller»⁸¹ som undersøkelse av lys og dekk. Slike undersøkelser er svært lite inngripende, og gir begrenset mulighet til undersøkelse kjøretøyet. De behandles derfor ikke nærmere.

4.3.3 Ruskontroll

Politiet kan pålegge fører en midlertidig blåseprøve når han er «stanset i trafikkontroll» etter vegtrafikkloven § 10, jfr. vegtrafikkloven § 22 a nr.4. Forarbeidene fastlegger at blåseprøve skal kunne tas «rutinemessig ved alle trafikkontroller».⁸² Slik bestemmelsen er utformet kan politiet stanse en fører helt vilkårlig, og pålegge han en blåseprøve uten mistanke om alkohol- påvirkning. Det er den enkelte tjenestemann som er delegert myndighet for å avgjøre behovet for slik kontroll.⁸³ Midlertidig blåseprøve er en undersøkelse av straffeprosessuell karakter, som ikke vil gjennomgås nærmere. Bestemmelsen ble tatt med for å vise bredden i de under- søkelser det åpnes opp for som en følge av at et kjøretøy er stanset med hjemmel i vegtrafikkloven § 10. ⁸⁴

Gjennomgangen viser at politiet har en vid stansingsadgang etter vegtrafikkloven § 10. De undersøkelser som følger av at bilen er stanset er imidlertid av et nokså begrenset omfang.

Det kan i denne sammenheng også vises til at Høyesterett i Rt.2006 s 582 godtok en vid stansingsadgang nettopp fordi «pliktene som følger av § 10 er beskjedne ved at det normalt er tale om dokumentkontroll eller teknisk kontroll.»⁸⁵ Hvis tjenestemannen ønsker en mer grundig undersøkelse må han derfor benytte seg av politilovens inngrepshjemler, som behandles i punkt 5-6.

81 Olsen (2015) s. 415

82 Ot.prp. nr.65 (1987-1988) s. 44

83 Engstrøm (2012) s. 286

84 Under trafikkontroll etter veitrafikkloven § 10 kan politiet også foreta arbeidsteknikken tegn og symptom når det er «grunn til å tro» at fører er påvirket av andre berusende og bedøvende midler enn alkohol, jfr. Vei- trafikkloven § 22 a andre ledd. Arbeidsteknikken innebærer at personen som undersøkes vil bli utsatt for ubehag i form av lys i øynene, kroppskontakt, bevegelsesbegrensinger som er ansett å være direkte inngrep i den personlige integritet. Utenfor trafikken krever bruk av denne metoden at det foreligger «skjellig grunn til mistanke» om et begått straffbart forhold, se Brev fra Riksadvokaten til Politihøgskolen av 07.09.1999.

85 Se premiss 15

(20)

17

5 Politiloven § 7

Politiloven § 7 første og andre ledd lyder:

«§7. Håndhevelse av den offentlige ro og orden m.v.

Politiet kan gripe inn

1 for å stanse forstyrrelser av den offentlige ro og orden eller når omstendighetene gir grunn til frykt for slike forstyrrelser

2 for å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet 3 for å avverge eller stanse lovbrudd.

Politiet kan i slike tilfeller blant annet regulere ferdselen, forby opphold i bestemte områder, visitere person eller kjøretøy, uskadeliggjøre eller ta farlige gjenstander i forvaring, avvise, bortvise, fjerne eller anholde personer, påby virksomhet stanset eller endret, ta seg inn på privat eiendom eller område eller påby områder evakuert»

Politiloven § 7 er bygget opp slik at første ledd nevner tre «formål eller situasjoner som kan berettige et inngrep».⁸⁶ Andre ledd gir anvisning på hvordan politiet kan gripe inn, ved å liste opp de viktigste typer av virkemidler politiet kan anvende for å fremme formålene i første ledd. Alle virkemidler som er nevnt i andre ledd, kan som et utgangspunkt brukes i kombina- sjon med alle inngrepssituasjonene i første ledd.⁸⁷

Hovedproblemstillingen som behandles i dette punktet er om politiloven § 7 kan brukes til stans og undersøkelse av et kjøretøy. Politiloven § 7 har ett vidt anvendelsesområde, og er ikke en bestemmelse som er formulert spesielt for trafikksituasjoner. Jeg skal derfor først si noe helt generelt om bestemmelsens materielle og formelle vilkår i punkt 5.1 og 5.2. Deretter skal jeg se på bestemmelsen spesifikt anvendt til stans og undersøkelse av kjøretøy, se punkt 5.3. I motsetning til veitrafikkloven § 10 vil jeg i den spesielle delen skille mellom stans og undersøkelse fordi vilkårene ikke nødvendigvis er de samme.

5.1 Materielle vilkår 5.1.1 Inngrepets formål

Politiloven § 7 første ledd oppstiller tre formål som kan berettige inngrep. De tre inngrepssituasjonene kan sees på som alternative grunnvilkår.

86 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 60

(21)

18

Etter første ledd nr.1 kan det gripes inn i situasjoner der «forstyrrelse av offentlig ro og orden» er oppstått, eller situasjoner der en frykter at slik skal oppstå i fremtiden. Det er den ro og orden som skal være på offentlig sted som beskyttes.⁸⁸ Bestemmelsen gir anvisning på en objektiv norm der gjennomsnittsborgerens toleransegrense skal legges til grunn. Det den enkelte tjenestemann subjektivt eller privat opplever som forstyrrende skal derfor ikke være avgjørende.⁸⁹ Når politiet griper inn stansende ovenfor en pågående ordensforstyrrelse etter § 7 nr.1, er ordensforstyrrelsen «i seg selv tilstrekkelig som inngangskriterium».⁹⁰ For forebyggende inngrep ovenfor en forstyrrelse som enda ikke er oppstått oppstilles et noe strengere krav. For slike inngrep må ordensforstyrrelsen være «vesentlig»,⁹¹ ⁹² og ikke ligge for langt frem i tid.⁹³

Etter første ledd nr.2 kan det gripes inn for å ivareta enkeltpersoner eller allmenhetens sikkerhet. Forarbeidene fastsetter at det må foreligge «kvalifisert risiko for at noen skal kunne blir skadet».⁹⁴ Sikkerhetstrusler fra personer kan handle om atferden til personen eller at han er i besittelse av farlige gjenstander. ⁹⁵ En ruset person med pistol på et offentlig sted vil være et eksempel på en alvorlig sikkerhetstrussel.

Etter første ledd nr.3 kan det gripes inn i situasjoner der et lovbrudd er oppstått, eller situasjoner der en frykter at slik skal oppstå i fremtiden. Med «lovbrudd» sikter bestemmelsen til straffbare handlinger objektivt sett. ⁹⁶ Om noen har utvist subjektiv skyld er altså ikke relevant. For stansende inngrep overfor et pågående lovbrudd kreves det ikke mer enn at et lovbrudd foreligger.⁹⁷ For avvergende inngrep mot et lovbrudd som enda ikke er oppstått kreves i tillegg at lovbruddet være av en hvis grovhet.⁹⁸ Videre må lovbruddet være «nært foreståen- de». Bruken av ordet avvergende istedenfor forebyggende skal ifølge motivene vise dette. ⁹⁹ Inngrep etter første ledd nr.3 er ikke geografisk begrenset til offentlig sted, slik som inngrep for å opprettholde alminnelig ro og orden etter første ledd nr.1.¹⁰⁰

88 Fredriksen (2016) s.113

89 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 60-61 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 20

90 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 60

91 Ot.prp. nr.79 (1998-1999) s. 5

92 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61

93 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61

94 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61

95 Ot.prp. nr.79 (1998-1999) s. 5

96 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61

98 Auglend (2016) s. 750

99 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61

100 Auglend (2016) s. 748

(22)

19

Politiet kan altså iverksette et virkemiddel etter § 7 andre ledd når ett av de tre inngrepssituasjonene gjennomgått ovenfor foreligger. For eksempel «anholde» en person for å stanse en ordensforstyrrelse etter § 7 første ledd nr.1. Det oppstilles ingen andre formålsbegrensninger etter bestemmelsens ordlyd. Når det gjelder virkemiddelet «visitasjon» har det i teorien vært diskutert om det må innfortolkes en formålsbegrensning. Diskusjonen går ut på om det kan letes etter alle gjenstander som kan krenke interessene i § 7 første ledd, eller om visitasjonsadgangen kun omfatter søk etter kniv og skytevåpen.¹⁰¹ Dette er ikke en særskilt problemstilling for trafikk, men spørsmålet kan ha stor betydning også når en bil stanses i trafikken. Et eksempel på problemstillingens relevans i en trafikksituasjon er følgende: Før en Champions League kamp i Drammen ble 10 kroatiske fotballsupportere stanset med pyroteknisk utstyr i et kjøretøy.¹⁰² Dersom visitasjonsadgangen må avgrenses til søk etter kniv og skytevåpen kan ikke fotballsupporternes bil visiteres av politiet. Spørsmålet om visitasjonsadgangen etter § 7 er begrenset til søk etter våpen har jeg derfor valgt å behandle under punkt 5.3.2.1.

5.1.2 Aktualitetskravet

I tillegg til at en bestemt situasjon må foreligge, stilles det krav til denne situasjonens aktuali- tet. Aktualitetskravet kan deles inn i et beviskrav og et konkretiseringskrav.

Beviskravet gir anvisning på hvor stor sannsynlighetsgrad som må foreligge for at et faktum anses som bevist.¹⁰³ Det vil sjelden være tvil for en politimann om en ordensforstyrrelse eller et lovbrudd faktisk pågår,¹⁰⁴ men skulle det være tvil gjelder samme beviskrav også i slike situasjoner.¹⁰⁵ Beviskravet gjør seg imidlertid først og fremst gjeldende når politiet skal gripe inn forebyggende og må vurdere sannsynligheten for at en ordensforstyrrelse, sikkerhetstrussel eller et lovbrudd vil oppstå. Beviskravet kommer i ordlyden bare til uttrykk i § 7 første ledd nr.3 ved at inngrep forutsetter at omstendighetene må gi «grunn til frykt» for en ordensforstyrrelse. Det er i juridisk teori lagt til grunn at et lignende krav gjelder for alle inngrep i politiretten med mindre annet er uttrykkelig angitt.¹⁰⁶ Det legges derfor til grunn at det samme kravet gjelder alle inngrep etter § 7.

Språklig gir beviskravet «grunn til frykt» anvisning på en lavere sannsynlighetsgrad enn det straffeprosessuelle beviskravet «skjellig grunn til mistanke» der sannsynlighetsovervekt er lagt til grunn, jfr. Rt. 1993 s. 1302. Verken forarbeidene eller rettspraksis angir sannsynlig-

101 Auglend (2016) s. 799

102 Norsk Rikskringkasting (2015)

104 Fredriksen (2015) s. 438

105 Fredriksen (2015) s. 438

(23)

20

hetsgraden nærmere. I juridisk teori er det antatt at handlingen på bakgrunn av objektive om- stendigheter¹⁰⁷ må «fremstå som en «rimelig mulighet».¹⁰⁸¹⁰⁹ Fredriksen uttaler at dette kravet ligger en «god del lavere enn 50%».¹¹⁰ Det er trolig ikke mulig med en nærmere presise- ring fordi terskelen for inngrep vil variere etter situasjonens alvorlighetsgrad og inngrepets tyngde.¹¹¹ For eksempel vil det kreves en lavere grad av sannsynlighet der en anholdelse brukes mot en person som politiet frykter skal begå en terrorhandling.

Konkretiseringskravet innebærer at mistanken må forankres i «konkrete holdepunkter» i den enkelte situasjon.¹¹² Politiet kan derfor ikke foreta et forebyggende inngrep fordi en person har gjengtilhørighet eller et langt rulleblad. Det må være konkrete holdepunkter i den enkelte situasjon, som kan skape risiko for en ordensforstyrrelse, sikkerhetstrussel eller et lovbrudd.¹¹³ De konkrete holdepunktene kan imidlertid sammenholdes med hvordan personen har forholdt seg i lignende situasjoner tidligere. ¹¹⁴ Et eksempel kan være illustrerende. En kan se for seg at politiet observerer Peder på vei til et av byens utesteder. Peder har et langt rulleblad, og er kjent for å lage bråk på byen. Politiet kan ikke bortvise Peder kun fordi de frykter at han vil begå et lovbrudd på bakgrunn av tidligere hendelser, jfr. § 7 nr.3. Det må være konkrete holdepunkter i situasjonen som begrunner bortvisningen. For eksempel at han er full og krangler med vaktene på utestedet.

5.1.3 Politiloven § 6

De generelle prinsippene som følger av politiloven § 6 representerer også materielle vilkår, se punkt 2.1. Selv om politiet er i en situasjon der de andre vilkårene er oppfylt vil ikke tiltaket kunne gjennomføres hvis inngrepet ikke anses som nødvendig, forholdsmessig og saklig.

5.2 Formelle vilkår

Kompetanse til å treffe beslutning om visitasjon som er hjemlet i politiloven kapittel 2, ligger hos den enkelte tjenesteperson, jfr. politiloven § 4. ¹¹⁵

107 Auglend (2016) s. 746

108 Spurkland (2014) s. 62

109 Auglend (2016) s. 746 og Fredriksen (2014) s. 93

112 Auglend (2016) s. 746

113 Auglend (2016) s. 746

114 Auglend (2016) s. 746

(24)

21

5.3 Politiloven § 7 ved stans og undersøkelse av kjøretøy

Problemstillingen er om politiet kan anvende politiloven § 7 som lovhjemmel for stans og undersøkelse av kjøretøy. Punkt 5.3.2 omhandler § 7 som lovhjemmel for kjøretøystans.

Punkt 5.3.3 omhandler § 7 som lovhjemmel til undersøkelse.

En forutsetning for videre gjennomgang er at en av inngrepssituasjonene i politiloven § 7 første ledd foreligger.

5.3.2 Stanstingshjemmel

Spørsmålet er om politiet kan stanse et kjøretøy med hjemmel i politiloven § 7.

Stans av kjøretøy er ikke et av tiltakene som fremgår av ordlyden i § 7 andre ledd. Det er imidlertid alminnelig antatt at tiltakene «anholdelse» og «visitasjon» inneholder en fullmakt til å stanse et kjøretøyet hvis personen tiltaket skal rettes mot befinner der. ¹¹⁶ Det er nødven- dig forutsetning for å gjennomføre disse tiltakene at bilen ikke er i bevegelse. Eksempelvis kan politiet «anholde» en person de frykter skal begå en ordensforstyrrelse, jfr. § 7 første ledd nr.1. Dersom personen blir observert i en bil inneholder anholdelsesbeføyelsen også en mulighet til å stanse kjøretøyet der fører befinner seg.

Konklusjonen blir at politiet kan stanse et kjøretøy med hjemmel i § 7.

For sammenhengens skyld kan det tenkes situasjoner der politiet ønsker å stanse et kjøretøy uten at fører er i politiets interesse. For eksempel stanse et kjøretøy politiet ønsker å holde unna en trafikkulykke. En slik kjøretøystans er mer naturlig å betrakte som «regulering av ferdsel» som også er et tiltak hjemlet etter § 7 første jfr. andre ledd.

5.3.2.1 Konkretiseringskravet ved kjøretøystans

Når fører befinner seg i et kjøretøy kan konkretiseringskravet utfordres, se punkt 5.1.2 om konkretiseringskravet. Dette skal illustreres med et eksempel. Gjennom etterretningsarbeid har politiet fått mistanke om at en fotballsupporter ønsker å bringe store mengder gassbluss og lydhorn til en landskamp på Ullevål. Politiet frykter en ordensforstyrrelse og har et ønske om å anholde og visitere personen før kampen etter politiloven § 7 første ledd nr.1.

Dersom politiet observerer fotballsupporteren støyende på utsiden av stadion, vil både oppfør- sel og det faktum at han er rett ved stadion være konkrete holdepunkter som bekrefter mistanken om en ordensforstyrrelse. Hvis fotballsupporteren befinner seg i et kjøretøy utfordres

116 Auglend (2016) s. 778

(25)

22

konkretiseringskravet. For det første foreligger det ikke klare holdepunkter for at personen faktisk skal til fotballkampen. For det andre vil ikke politiet kunne observere personens opp- førsel på samme måte når han befinner seg i en bil. Politiet vil i hovedsak bare kunne observere personens trafikkatferd. Dette medfører at det ofte ikke vil foreligge konkrete holdepunkter som underbygger mistanken om en ordensforstyrrelse. Hvis det er tilfellet kan ikke fører an- holdes og kjøretøyet stanses etter politiloven § 7. Dersom supporteren henger på utsiden av bilvinduet med flagg og lydhorn på utsiden av stadion, vil selvsagt situasjonen være en annen.

I denne sammenheng må det imidlertid bemerkes at politiet uansett vil kunne stanse kjøretøy- et etter vegtrafikkloven § 10, fordi dette klart vil være en saklig politioppgave. Under denne kjøretøystansen vil fører kunne observeres, og på bakgrunn av dette må politiet vurdere om det er mulighet til andre tiltak etter politiloven § 7.

5.3.3 Undersøkelseshjemmel

Det fremgår direkte av ordlyden at både kjøretøy og personer omfattes av visitasjonsadgangen, jfr. politiloven § 7 andre ledd.

For å avklare i hvilken grad bestemmelsen kan brukes til undersøkelse skal jeg behandle tre spørsmål. Det første spørsmålet blir hvilke gjenstander politiet kan visitere etter. Det andre spørsmålet blir hva som omfattes i objektene «person» og «kjøretøy» når en bil stanses. Det tredje spørsmålet blir hvor grundig visitasjonen av disse objektene kan være. Avslutningsvis skal jeg kort vise hvordan plasseringen av en kniv i et kjøretøy kan være av betydning for visitasjonsadgangen etter politiloven § 7.

5.3.3.1 Hvilke gjenstander kan politiet søke etter?

Som nevnt i punkt 5.1.1 foregår en diskusjon i juridisk teori om det må innfortolkes en begrensning for hva politiet kan lete etter når de visiterer med grunnlag i politiloven § 7. Spørs- målet blir om visitasjonsadgangen bare omfatter kniv og skytevåpen eller også andre type gjenstander. ¹¹⁷

En naturlig forståelse av lovens ordlyd tilsier politiet kan foreta en visitasjon så lenge formålet er å fremme en av interessene som fremgår av § 7 første ledd.¹¹⁸ Ordlyden oppstiller ingen begrensninger for hvilken type gjenstand visitasjonsadgangen omfatter. Dette tilsier at politiet kan søke etter alle gjenstander som de frykter kan skape en ordensforstyrrelse, sikkerhetstrussel eller et lovbrudd, jfr. § 7 første ledd nr.1 til nr.3.

117 Auglend (2016) s. 779-780

118 Auglend (2016) s. 779

(26)

23

Uttalelser i forarbeidene vekter i retning av en annen forståelse enn den som naturlig kan utle- des av ordlyden. Visitasjonsalternativet kom inn i politiloven ved en lovendring i 2002. I forarbeidene til lovendringen er det flere uttalelser som vekter i retning av at politiet kun kan visitere for å søke etter kniv og skytevåpen.¹¹⁹ For det første er proposisjonens tittel «Om lov om endringer i straffeloven og politiloven (tiltak mot ulovlig bruk av kniv og skytevåpen)».

Dette viser at lovgiver så for seg at endringene i loven skulle være rettet mot kniv og skytevå- pen. For det andre fremgår det i bakgrunnen for lovforslagene at kriminaliteten er mer preget av våpenbruk, og at «Bruk av og trusler med skytevåpen er også et stort problem.». ¹²⁰ Ved departementets vurdering av visitasjonstillegget i § 7 annet ledd, vises det uttrykkelig til bakgrunnen for lovforslagene.¹²¹ Dette knytter uttalelsene direkte til omfanget av bestemmelsen, og viser at bakgrunnen for lovforslaget ikke er reservert for politiloven § 7a. For det tredje kan også lovgivers mandat tas til inntekt for at formålet med lovendringen var å hjemle en visitasjonsadgang med formål om å søke etter våpen; «Arbeidsgruppen skal i lys av kriminali- tetsutviklingen og innen 01.10.2001 utarbeide rapport som vurderer politiets behov for utvidet adgang til visitasjon av kjøretøyer på offentlig stede for å avdekke ulovlige våpen».¹²² Gjen- nomgangen trekker i retning av at visitasjonsadgangen kun omfatter søk etter våpen.

I henhold til alminnelig rettskildelære skal ordlyden ilegges mer egenvekt enn lovens forarbeider.¹²³ Effektivitetshensyn taler i samme retning fordi visitasjon er høyst aktuelt også i situasjoner der politiet ikke leter etter kniv og skytevåpen.¹²⁴ En kan for eksempel se for seg at politiet frykter at en fotballsupporter skal ta med gassbluss inn på en fotballstadion. Fordi personen enda ikke har begått et lovbrudd er ikke undersøkelse etter straffeprosessloven aktuell, jfr. straffeprosessloven § 195. Hvis det ikke åpnes opp for visitasjon etter politiloven § 7 i et slikt tilfelle vil politiet kunne blir stående uten handlingsmuligheter i situasjoner der nokså alvorlige hendelser kan forebygges. Slike effektivitetshensyn kan gjøre seg nokså sterkt gjeldende der mer alvorlige hendelser ønskes forebygget av politiet. Tunge hensyn taler etter dette i retning av at bestemmelse må forstås etter sin ordlyd, og ikke tolkes innskrenkende med grunnlag i forarbeidenes uttalelser.

Fredriksen hevder mot dette at rettskildelæren åpner opp for at forarbeidene kan vektes tyngre enn lovens ordlyd hvis forarbeidene åpenbart viser at lovgiverviljen var en annen.¹²⁵ Som

119 Ot.prp. nr.58 (2001-2002) s. 19-20

120 Ot.prp. nr.58 (2001-2002) s. 6

121 Ot.prp. nr.58 (2001-2002) s. 19

122 Ot.prp. nr.58 (2001-2002) s. 7

123 Auglend (2016) s. 780

124 Auglend (2016) s. 780

125 Fredriksen (2014) s. 146

(27)

24

støtte for en slik forståelse vises det også til reelle hensyn. Fredriksen mener at dersom visitasjonsadgangen åpnes opp for søk etter andre gjenstander enn våpen, gir det politiet mulighet til omgå de mer restriktive vilkårene for ransaking etter straffeprosessloven.¹²⁶ Jeg skal illust- rere dette med et eksempel. Oppbevaring av narkotika i et kjøretøy er et lovbrudd, jfr. strl.§

231 første ledd. Hvis det åpnes opp for visitasjon etter alle type gjenstander, vil politiet kunne visitere bilen for å «stanse» dette lovbruddet etter § 7 nr.3. Politiet kan bruke det betydelig lavere sannsynlighetskravet i politiloven for å avdekke en narkotikaovertredelse. Dette hensynet gjør seg imidlertid kun gjeldende der oppbevaringen av gjenstanden utgjør et lovbrudd i seg selv. Når oppbevaringen av gjenstanden politiet leter etter ikke utgjør et lovbrudd er ikke visitasjonen en omgåelse av straffeprosesslovens krav. Funnet av lydhorn under en visitasjon vil kun få den konsekvens at den kan «tas i forvaring», jfr. § 7 andre ledd.

Hensynet til at politiloven kan bli en snarvei til å omgå straffeprosesslovens beviskrav gjelder altså bare for gjenstander som det er ulovlig å oppbevare i et kjøretøy. Det kan imidlertid ar- gumenteres for at omgåelseshensyn har begrenset vekt også her. Lovmotivene gjør det klart at inngrep etter politiloven har et annet formål enn inngrep etter straffeprosessloven. Inngrep etter straffeprosessloven har straffeforfølgningen som formål. Målet med inngrep etter politiloven vil være å gripe inn «ovenfor nært forestående lovbrudd eller igangværende lovbrudd det er viktig å få stanset umiddelbart».¹²⁷ Når politiet skal velge en inngrepshjemmel vil det dominerende formålet med inngrepet være styrende.¹²⁸ En kan se for seg at politiet mistenker at en person har narkotika i bilen. Hvis formålet med undersøkelsen er å skaffe bevis til lov- overtredelsen skal straffeprosessloven anvendes. Dette er ikke et lovbrudd som det av hensyn til alminnelig lovlydighet er viktig å stanse umiddelbart. Politiloven kan derfor ikke anvendes til en omgåelse av straffeprosessloven i slike tilfeller. Bruk av politiloven når formålet er å skaffe bevis vil også stride mot saklighetsprinsippet i politiloven § 6. Dette fordi et inngrep motivert av andre hensyn enn å stanse lovbruddet er utenforliggende og dermed usaklig.

Det samme poenget kan belyses ved å se på en annen situasjon der politiet må velge mellom inngrep etter politiloven og straffeprosessloven. En kan en se for seg at politiet har etterret- ningsinformasjon om at en fotballsupporter skal skyte opp fyrverkeri på Ullevål stadion. I en slik situasjon kan politiet supporteres kjøretøy etter politiloven fordi de frykter en ordensforstyrrelse, jfr. § 7 første ledd nr.1. Politiet har imidlertid også mulighet til å foreta straffeprosessuell ransaking fordi oppbevaring av fyrverkeri i bilen utenfor Ullevål stadion er et lovbrudd, jfr. brann- og eksplosjonsvernloven §§ 4 jfr. 42 andre ledd. Også her må inngrepets dominerende formål styre valg av hjemmel. Er det dominerende formålet å skaffe bevis for

126 Fredriksen (2014) s. 146-147

127 Ot.prp. nr.22 (1994-1995) s. 61