Storebror eller evig vokter
Annekteringen av Krim-halvøyen og Russland- Ukraina forholdet
Nataliya Sjøvoll
Masteroppgave i Russlandsstudier ved Instituttet for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS). Det humanistiske
fakultet.
UNIVERSITETET I OSLO
16.11.2015
Storebror eller evig vokter
Annekteringen av Krim-halvøyen og Russland- Ukraina forholdet
Nataliya Sjøvoll
Masteroppgave i Russlandsstudier ved Instituttet for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS)
Universitetet i Oslo
«When Russians have the upper hand, they seek final solutions and closure. When Ukrainians face problems, their natural response is to temporise, deliberate and manoeuvre. This is not a culture of
understanding at the best of times». James Sherr «Europe, Russia, Ukraine And Energy: Final Warning» February 2009
© Nataliya Sjøvoll År: 2015
«Storebror eller evig vokter. Annekteringen av Krim-halvøyen og Russland-Ukraina forholdet»
Nataliya Sjøvoll http://www.duo.uio.no
Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo
Forkortelser
HRMMU Human Rights Monitoring Mission in Ukraine SBU Sluzjba Bezpeky Ukrainy
FSB Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti Rossii
GRU Glavnoje Upravlenije Generalnogo sjtaba Vooruzjonnykh Sil Rossijskoj Federatsii
SUS Samveldet av uavhengige stater (Sodruzjestvo Nezavisemykh Gosudarstv) UNR Ukrainska Narodna Respublika
RSFSR Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk
Sammendrag
Denne masteroppgaven tar for seg Russland-Ukraina-forholdet før annekteringen av Krim- halvøyen i 2014. Russlands myke makt, myke tvang og harde makt er sentrale begreper i oppgaven for å analysere naboforholdet. Det primære spørsmålet for undersøkelsen er annekteringen av Krim-halvøyen i 2014. Hvorfor valgte Russland å gjøre dette i 2014, men ikke i 1994, da Krims president Jurij Mesjkov forsøkte å løsrive halvøyen fra Ukraina? Krims autonomistatus er et tema som drøftes i oppgaven for å analysere Krims sære status innenfor enhetsstaten Ukraina. Det beskrives også noen historiske momenter fra Krim-halvøyens komplekse historie.
I oppgaven benyttes det en case-studie som metode. To caser undersøkes og sammenliknes, nærmere bestemt løsrivelsesforsøket på Krim i 1994 og annekteringen av Krim i 2014. Begge caser sammenlignes på slutten av oppgaven for å se på likheter og forskjeller mellom de to. Det undersøkes hvordan politikken som føres i begge land påvirker relasjoner og dermed utfall for begge casene. Intervjuer, primære- og sekundære kilder benyttes for å gjennomføre case-studien.
Den mellomperioden som jeg ser på i oppgaven fra 1997 til 2013 viser et skifte i Russlands politikk i forhold til det nære utlandet, og her med fokus på Ukraina. Hvordan forholdet endret seg som følge av ulike hendelser som blant annet Oransjerevolusjonen i 2004, valg av Viktor Janukovytsj til Ukrainas presiden i 2010 og Euromaidan i 2013-2014.
Videre i oppgaven beskrives det hvordan annekteringen i 2014 har foregått, hvor både ukrainsk grunnlov og internasjonal lov og andre avtaler ble brutt av Russland. Oppgaven drøfter ulike grunner til annekteringen. Det ses på Russlands begrunnelser som beskyttelse av landsmenn, historie, sikkerhetspolitikk. Også andre mulige forklaringer som det ikke snakkes høyt om som Russlands tilgang til mer gass etter annekteringen og Ukrainas skift vestover i utenrikspolitikken.
Forord
I oppgaven er de russiske og ukrainske ordene transkribert slik det er anbefalt av språkrådet.1 En del sitater er direkte skrevet på russisk, norsk og engelsk.
Å skrive om dette temet har gitt meg en dypere forståelse av både russisk og ukrainsk politikk. Motivasjonen for oppgaven er på sett og vis også personlig, og ikke bare betinget av den aktuelle utviklingen. Selv om jeg er født og oppvokst i Ukraina, har jeg ingen tilknytning til halvøyen. Det var ren nysgjerrighet og forbauselse over begivenheter i 2014 som bidro til at jeg ville lære mer om Krim. Selv var jeg i Kyiv2 da resultatene fra den illegitime
folkeavstemningen på Krim ble offentliggjort. Jeg ble overasket over at dette gikk fryktelig fort midt i den politiske krisen i Ukraina.
Jeg vil først og fremst takke veilederen min Geir Flikke som viste interesse, støttet og veiledet meg gjennom hele prosessen, også de gangene jeg var i tvil om jeg var på riktig spor.
Stor takk til faren min som var villig og tålmodig nok til å høre på meg når jeg tenkte høyt angående oppgaven. Tusen hjertelig takk til mamma som støttet meg moralsk gjennom prosessen. Mange takk til Linn, Einar Deniz og Andreas som viste interesse til å se på oppgaven. Tusen takk til alle vennene mine som viste interesse, forståelse og støttet meg gjennom dette året med skriving og en del prat om Krim-halvøyen.
1 Språkrådet, «Transkripsjon av kyrillisk og nygresk»,
http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Transkripsjon_av_kyrillisk_og_nygresk/ Lest: 01.11.15
2 Kyiv er det ukrainske navnet på Ukrainas hovedstat, etter språkrådets anbefalte transkribering av ukrainsk.
Innholdsfortegnelse
1 Innledning ... 1
2 Metode, teori og begrepsavklaringer ... 5
2.1 Metode ... 5
2.1.1 Kilder ... 6
2.1.2 Intervjuer ... 8
2.1.3 Teoretisk rammeverk ... 11
2.2 Teori ... 12
2.2.1 Myk makt og hard makt ... 12
2.2.2 Myk makt eller myk tvang ... 14
2.3 Begrepsavklaringer ... 17
2.3.1 Begrepet «autonomi» ... 17
2.3.2 Hvem er sootetsjestvenniki? ... 21
3 Oversikt over Krim-‐halvøyens historie ... 24
3.1 Krim-‐halvøyen og Det russiske imperiet ... 24
3.2 Kampen om Krim etter oktoberrevolusjonen i 1917 ... 27
3.2.1 Hungersnød på Krim ... 29
3.3 Nasjonalitetspolitikk, dens betydning og Krims autonomistatus ... 30
3.4 «City of Russian Glory» ... 33
4 Krim på begynnelsen av 1990-‐tallet og det pro-‐russiske løsrivelsesforsøket . 36 4.1 Krim som en «autonom» halvøy ... 36
4.2 Første løsrivelsesforsøk: drivkrefter og aktører ... 40
4.2.1 Respulikanskoe dvizjenie Kryma (RDK) ... 41
4.2.2 Krims første grunnlov ... 42
4.2.3 Krims første president ... 43
4.2.4 Russlands ikke-‐konsoliderte trussel overfor Krim ... 49
5 Storebror eller evig vokter ... 51
5.1 Betydning av Vennskapsavtalen ... 52
5.2 Tuzla-‐konflikten: En advarsel til Ukraina ... 54
5.3 Viktor Janukovytsj og Kharkiv-‐avtalen ... 56
5.4 «City of Russian Glory» or «The capital of Russian special services» ... 58
5.5 Gasskriser i 2006 og 2009 ... 60
5.5.1 Gasskrise i 2006 ... 60
5.5.2 Gasskrise i 2009 ... 63
5.6 Fra Tollunionen til en Euroasiatisk union ... 65
5.7 Assosieringsavtale eller Tollunionen ... 66
5.7.1 Ukraina som observatør i Tollunionen ... 67
5.7.2 Sommer-‐høst 2013: forløpet til en avgjørelse ... 68
6 Annektering av Krim i 2014: Fra myk tvang til hard makt. Hvordan og hvorfor? ... 72
6.1 Sootetsjestvenniki-‐politikken ... 73
6.1.1 Russisk pass ... 75
6.1.2 «Russkij mir» ... 76
6.2 Euromaidan, media og truende meldinger fra Krim ... 78
6.2.1 Informasjon som myk makt-‐ ressurs? ... 82
6.3 Tilstedeværelse av Russlands harde makt og gjennomføring av folkeavstemningen på Krim ... 84
6.4 Avtaler og deres brudd ved annektering av Krim ... 88
6.5 Menneskerettighetssituasjonen på Krim under okkupasjon og etter annekteringen ... 90
6.6 Krim-‐tatarer og annektering ... 94
6.7 Hvorfor Krim ble annektert i 2014? ... 97
7 Sammenligning av to caser: 1994 vs 2014 ... 104
7.1 Den politiske situasjonen i Ukraina ... 104
7.2 Russlands rolle ... 106
8 Konklusjon ... 109
Litteraturliste ... 111
Vedlegg / Appendiks ... 133
1 Innledning
2014 har vært et urolig år i Europa. I løpet av noen uker i februar – mars 2014 annekterte Den russiske føderasjon Krim-halvøyen 3 og bidro til gjennomføringen av en illegitim folkeavstemning der. Ifølge Moskva var oppmøtet på den illegitime avstemningen 83,11 prosent og 96,77 prosent av disse stemte for gjenforening med Russland på Krim den 16.
mars 2014.4
Bare en måned senere kom det ut en rapport som ble laget av Russlands presidentråd for menneskerettigheter og sivilsamfunn, som viste avvikende tall fra de Kreml opererer med.
Ifølge denne rapporten var oppmøtet på hele Krim mellom 30 og 50 prosent.5 Det er også påviselig at den relativt store minoriteten av krim-tatarer ikke ønsket å stemme, eller ble forhindret fra å uttrykke sin motstand mot avstemningen, noe som måtte påvirke resultatet.6 Til tross for Russlands fornektelse i februar og mars 2014 av at det fantes militære tropper på Krim, er det hevet over enhver tvil at dette var tilfelle. Til og med aktører i annekteringen innrømmer dette.7
Urolighetene er på langt nær over, og Kyiv og Moskva har diametralt motsatte oppfatninger av hendelsene i 2014. Myndighetene i Kyiv har ikke anerkjent folkeavstemningen, fordi den først og fremst bryter med Ukrainas grunnlov8. Loven «Om borgernes sikring av rettigheter og friheter på det midlertidige okkuperte ukrainske territorium» som ble vedtatt den 14.mai 2014 viser Ukrainas offisielle syn på hendelsen:
«Den autonome republikken Krim og byen Sevastopol er midlertidig okkupert territorium».9 Russlands begrunnelse for innblandingen på Krim og i Øst-Ukraina er også tvilsom.
Offisielt hevdet Russland at russeres (sootetsjestvenniki (landsmenn)) rettigheter var i fare.
Dette er det få indikasjoner på. Snarere tvert imot hevder FN at det først er nå at menneskerettighetssituasjonen på Krim forverres. FN omtaler at beboere på Krim som er kjent for sin pro-ukrainske posisjon frykter arrestasjoner. HRMMU er også bekymret for at
3 I oppgaven velger jeg å betrakte Krim som Ukrainas territorium de jure, men de facto som Russlands territorium.
4 Korrespondent, «Itogi referenduma» http://korrespondent.net/ukraine/politics/3320437-ytohy-referenduma-za- vkhozhdenye-kryma-v-sostav-rossyy-proholosovalo-9677-yzbyratelei, Lest 28.10.14.
5 Sovet pri presidente Rossijskoj Federatsii po razvitiju grazjdanskogo obsjtsjestva i pravam tsjeloveka, «Problemy zjytelej Kryma», http://president-sovet.ru/members/blogs/bobrov_e_a/problemy-zhiteley-kryma-/, Lest: 27.06.15.
6 NBNews, «Na referendume golosuvalo ne bilsje tysjatsji krymskyh tatar - Tsjubarov», http://nbnews.com.ua/ua/news/115916/, Lest 10.08.15.
7 Novaya gazeta, «Strelkov rasskazal o prinuzjdenii deputatov k provedeniju krymskogo referenduma»,
http://www.novayagazeta.ru/news/1691103.html , Lest 25.01.2015. Ogso Vladimir Putin bekreftet dette et år senere etter annekteringen.
8 Ministerstvo Justytsii Ukrainy, «16.03.2014 Ministr justitsiji objasnil, potsjemu referendum v Krymu nelegitimen.»
http://minjust.gov.ua/47295, Lesedato 28.10.14.
9 Zerkalo Tyzjnja, «Nabuv tsjynnosti zakon pro okupovani terytoriji Ukrajiny» http://dt.ua/POLITICS/nabuv-chinnosti- zakon-pro-okupovani-teritoriyi-ukrayini-143258_.html, Lest 03.11.14.
mange kan møte økende diskriminering, særlig når det gjelder utdanning og sysselsetting.
Dette tyder på at slett ikke alle på Krim støtter opp om den hastig gjennomførte folkeavstemningen. Også ledere og aktivister blant krim-tatarer blir forfulgt og begrenset når det gjelder deres kulturelle rettigheter.10
På mange måter markerer 2014 også et historisk skille. Tidligere hadde Moskva ført en politikk som uttrykte støtte til de såkalte «sootetsjestvenniki» (landsmenn), et begrep som blir hyppig brukt av forskjellige aktører i den russiske staten. Men denne politikken var tidligere aldri uttrykt gjennom viljen til å annektere landområder, enn si å innlede en væpnet konflikt med et naboland.11 Selv om denne politikken fremdeles er en viktig del av Russlands utenrikspolitikk som føres i forhold til de tidligere sovjetrepublikkene, har den gjennom Ukraina-konflikten utvilsomt fått en helt ny karakter.
Russlands annektering, Moskvas tvilsomme begrunnelse for annekteringen, og ikke minst den aktuelle situasjonen på Krim stiller spørsmål ved de lange linjene i de ukrainsk- russiske relasjoner, og ikke minst, den post-sovjetiske politikken disse landene imellom. Nå skal det understrekes at siden Sovjetunionens oppløsning har det vært en pågående diskusjon i Russland om hvorvidt Krim-halvøyen tilhører Ukraina eller ikke. Tilsvarende kan man si at også i Ukraina har Krim-halvøyen bevart sin autonomi, eller sin rett til en form for formelt selvstyre, og dette har også hindret en reell integrasjon av halvøyen med Ukraina. Sist men ikke minst, Krim-halvøyens historie åpner også for mange tolkninger av «autonomi».
Offisielt sett ble Krim-halvøyen gitt i gave av Khrusjtsjov til den ukrainske republikken i 1954. Dette ble begrunnet med feiringen av 300-årsjubileet for Perejaslav-traktaten som ble undertegnet av den russiske tsaren Aleksej den første, og hetman Bogdan Khmelnytskij. Det var den gang mange i den sovjetiske ledelsen i Moskva som var uenige i at Krim-halvøyen skulle bli en del av Den ukrainske sovjetrepublikken.12
Denne uklarheten fortsatte også etter Sovjetunionens oppløsning. På 1990-tallet var det kretser i det russiske parlamentet som fortsatt mente at Krim var russisk territorium.
Russlands første og siste visepresident, Aleksandr Rutskoj, som gjorde opprør mot Jeltsin i
10 UN in Ukraine, «Report on the human rights situation in Ukraine», Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights, http://www.un.org.ua/images/stories/Ukraine_15_June_OHCHR_Report.pdf, Lest : 09.12.14.
11 Det er bekreftet at russiske soldater deltar i kamper i Donetsk og Luhansk områder. Dagsavisen, «Russiske soldater i kamp i Ukraina.», http://www.dagsavisen.no/verden/russiske-soldater-i-kamp-i-ukraina-1.289949 , Lest 10.08.15.
12 Gwendolyn Sasse i sin bok The Crimea Question drøfter flere mulige grunner til Krims overføring til Den ukrainske republikken ,s. 100-103, s.107-121.
1993, sa om Krim: «The Crimea must never be allowed to be Ukrainian. Because from time immemorial it has been Russian land, and it is soaked with the blood of our ancestors.» 13 Rutskoj stod på opprørernes side i kampen mellom Folkekongressen og president Jeltsin i 1993, og har sant nok etter dette ikke vært noen synlig aktør i russisk politikk. Hvorfor kan man likevel anta at russiske politikere har hatt så vanskelig for å akseptere at Krim-halvøyen er en del av et naboland? Argumentene de kommer med er dels historiske14, og dels et ledd i politikken overfor de etniske russiske «sootetsjestvenniki» som bor på halvøyen, og som utgjør majoriteten av befolkningen der. Omtrent 59 prosent av befolkningen er russere og omtrent 81 prosent av befolkningen har russisk som morsmål i følge en undersøkelse gjennomført av Tsentr Razumkova i november 2008.15 Kanskje nettopp av denne grunn har det vært diskusjoner angående Krim-halvøyen siden oppløsningen av Sovjetstaten. Og ikke nok med det: I 1994 forsøkte Krims egen daværende president Jurij Mesjkov, som var tydelig prorussisk i sin politikk og retorikk, å løsrive halvøyen fra den ukrainske staten, men
resultatet ble mislykket.
I denne oppgaven skal jeg belyse årsakene til hvorfor Krim har vært et omstridt tema i ukrainsk-russiske relasjoner. Historie og geografi kan være elementer av betydning.
Halvøyens geografiske plassering er en faktor som har vist seg å være av betydning opp gjennom historien. Likevel ble Krim-halvøyen aldri til et geopolitisk brennpunkt på 1990- tallet, selv om mange fryktet at den ville bli det.
Kyiv hadde til en viss grad lyktes med å holde Krim inne i folden gjennom å godta autonomi og gjennom å inngå den bilaterale vennskapsavtalen med Russland i 1997. Moskva var på sin side så orientert mot den ustabile innenrikspolitiske situasjonen at Krim-halvøyens annektering ikke var et aktuelt spørsmål da.
Det viktigste spørsmålet er imidlertid hvordan «historie» aktualiseres, altså om politikk, og hvilken påvirkningskraft den sterkeste aktøren i relasjonen, Russland, har hatt og har overfor Ukraina. Selv om preferanser kan være stabile, er det politikken som aktiverer preferansene. Politikk kan også endre seg over tid. Tjue år etter løsrivelsesforsøket i 1994 ble Krim-halvøyen en del av Den russiske føderasjonen gjennom en folkeavstemning, som det internasjonale samfunnet(den største delen) ikke anerkjenner, samt en militær aksjon som sikret alle strategiske objekter før avstemningen, og som påvirket gjennomføringen av den.
Selv om det kanskje ikke er så overraskende i seg selv at en militær aksjon av denne typen
13 Kuzio, «Russia-Crimea-Ukraine Triangle Conflict», s. 14.
14 I 1783 erobret Ekaterina II halvøyen og la det under det Russiske imperiet.
15 Tsentr Razumkova, «Jaku movu vy vvazjajete ridnoju?», http://www.razumkov.org.ua/ukr/poll.php?poll_id=395, Lest 01.09.15.
medførte at det i 2014 lyktes Krim å løsrive seg fra Ukraina (riktignok ved å bli del av en annen statsdannelse), skal jeg i denne oppgaven stille følgende spørsmål: Hvorfor støttet ikke Russland det pro-russiske forsøket på å løsrive Krim fra Ukraina i 1994, og hvorfor gikk Russland til annektering av halvøyen tjue år senere? For å besvare dette spørsmålet, skal jeg bruke Joseph Nyes begrep «myk makt», og diskutere dette begrepet opp mot James Sherrs bruk av det samme begrepet, anvendt på Russland. Sherr bruker begrepet
«myk tvang», et begrep som er like interessant og relevant når det gjelder Russland-Ukraina- forholdet som Nyes. Det inneholder også en forståelse av «makt» som avviker fra den Nye bruker. Disse begrepene skal jeg gjøre rede for under. En foreløpig antakelse er at det Russland forsøkte å gjøre på 1990-tallet, ikke ble mulig før Russland hadde de strategiske verktøyene til å bruke både myk og hard makt eller myk tvang overfor Ukraina sentralt. De strategiske verktøyene jeg sikter til, er her forstått som en statskontrollert energisektor, et sterkere militært forsvar, statskontrollerte media og bruk av sootetsjestvenniki politikken.
Nedenfor vil jeg gjøre rede for metode, kilder og begreper, samt det teoretiske rammeverket for oppgaven.
2 Metode, teori og begrepsavklaringer
2.1 Metode
For å undersøke denne problemstillingen vil jeg bruke casestudie som metode. En casestudie er en empirisk undersøkelse som studerer et aktuelt fenomen i den virkelige kontekst fordi grensene og konteksten er uklare. 16 Som Yin hevder, «The essence of a case study, and the central tendency among all types of case study, is that it tries to illuminate decisions: why they were taken, how they were implemented, and with what result”.17 Casestudier brukes ofte som tilnærming når man studerer samtidige fenomener, og avgrensing, problemstilling og anvendelse av empirisk materiale er sentrale elementer i en casestudie.
Den sentrale hendelsen jeg undersøker i denne oppgaven er det pro-russiske løsrivelsesforsøket på Krim i 1994 og Russlands annektering av Krim i 2014.
Problemstillingen min er følgende: Hvorfor støttet ikke Russland det pro-russiske
forsøket på å løsrive Krim fra Ukraina i 1994, og hvorfor gikk Russland til annektering av halvøyen tjue år senere? Siden jeg ser på to hendelser vil den casestudien som
undersøkes være en komparativ casestudie, med elementer av historie. I oppgaven benyttes det komparativ tilnærming.
Yin, som har skrevet om casestudie som metode, anbefaler å benytte en hypotese eller teori som utgangspunkt for å løse en avgrenset problemstilling. Jeg vil bruke en deduktiv tilnærming som forutsetter at jeg må komme med en generell hypotese som testes ved hjelp av empiriske data. Hypotesen her vil være at begge hendelsene ble støttet av den russiske staten, men på ulikt vis. Den viktigste forskjellen mellom de to casene er Russlands relative makt. På 1990-tallet var Russland svakt økonomisk og politisk. Dette endret seg i perioden fra 1994 til 2010, samtidig som russiske politikeres syn på russere i det nære utland ikke endret seg nevneverdig i samme periode. Likevel ble fokuset på landsmennpolitikken større etter 1999. Dette er viktig å se på, fordi det ble benyttet som en offisiell forklaring av Russland i 2014 for bruk av militær makt om det skulle være nødvendig. Med andre ord: På 1990-tallet hadde ikke Russland den nødvendige økonomiske eller militære makt for å
annektere Krim-halvøya og var politisk splittet, men i 2014 var landet politisk enhetlig, hadde økonomisk og militær makt og og var villig til å bruke den.
Jeg redegjør først for løsrivelsesforsøket i 1994 og deretter for løsrivelsen i 2014. Den første av disse casene er en historisk case, der grensene mellom begivenhetene som fant sted
16 Johannessen, Introduksjon til Samfunnsvitenskapelig metode, s.199.
17 Yin, Case Study Research s.15.
og mulig påvirkning fra utsiden er fastlagte. Det er få ting som kan påvirke utfallet på 1990- tallet. Den andre casen er imidlertid en case der grensene mellom casen og faktorer som påvirker den er mer diffuse. Disse casene sammenliknes, først og fremst fordi man i case- studier kan stille den samme type spørsmål: hvordan noe fant sted og hvorfor noe fant sted.18 Det benyttes en eksplisitt komparativ tilnærming fordi den hjelper å belyse årsakens
kompleksitet bedre enn, for eksempel, en kvalitativ tilnærming.19 Fokus på ulikhet er sentralt i komparativ tilnærming. Grunnen til at jeg ser på nettopp de to casene er fordi det i begge caser var pro-russiske løsrivelsesforsøk som fikk ulikt utfall. Når caser har ulike utfall kan komparativ metode bli brukt for å finne enklere måter for representasjon av diversitet som eksisterer mellom caser.20
Det er viktig å understreke at i en komparativ tilnærming er hver case forstått som en kombinasjon av kausale forutsetninger som er koblet til bestemte utfall. Så vel studiet av utfallet og en spesifisering av kausale forutsetninger som er relevante for dette utfallet, er en viktig del av det komparative studiet.21 De to hendelser som jeg ser på fikk ulike utfall, derfor er det sentralt for oppgaven å spesifisere de kausale forutsetninger som er relevante for hvert enkelt tilfelle.
Et av kriteriene til komparativ tilnærming er at casene skal være sammenhengende.22 Siden casene står historisk sett nært hverandre (20 år mellom dem) og begge fant sted på Krim, kan man ved hjelp av funn om den «eldre» casen forklare noen hendelser i 2014.
Målet med en komparativ analyse er å fastslå en kombinasjon av kausale forutsetninger som skiller mellom adskilte sett av caser.23 Når det gjelder mine caser prøver jeg å forklare årsaker til manglende støtte av løsrivelsesforsøk på Krim i 1994, og full støtte i 2014 og annektering.
Jeg skal gjøre nærmere rede for det teoretiske rammeverket under, men vil først komme med noen betraktninger om kilder.
2.1.1 Kilder
For å gjennomføre en forklarende komparativ casestudie tar man i bruk tilgjengelige dokumenter, gjennomfører intervjuer, observasjoner. Det vil si at man benytter både
kvantitative og kvalitative kilder for å undersøke, bekrefte eller avkrefte den hypotesen som
18 Yin, Case Study Research s.10.
19 Ragin & Amoroso, Constructing Social Research , s.142.
20 ibid., s.160.
21 ibid.,s.149.
22 ibid.,s.144.
23 ibid.,s.147.
utledes av problemstillingen. I denne oppgaven benyttes det kvalitative kilder, slik som primærkilder som for eksempel Putins tale den 18. mars 2014 og andre uttalelser og offisiele meldinger, boken Krym naveki s Rossijej av Sergej Baburin, som kom ut rett etter
annekteringen av Krim hvor forfatteren argumenterer for Krims tilhørlighet til Russland ved bruk av historien, og åpne intervjuer er sentrale kilder for min oppgave.
Ifølge Grønmo kjennetegnes bruk av kvalitative kilder av nærhet og sensitivitet, som betyr at man vanligvis arbeider direkte eller sammen med kilden.24 Bruken av intervjuer ga meg en særlig nærhet til begivenheter jeg selv ikke kunne observere, og bidro også til å gi kvalitativ dybde til primærkilder, slik som nyhetsartikler, internettrtikler, uttalelser, og sekundærkilder, forskningsartikler, aviser25, en rekke rapporter, bøker om Krim og ukrainsk- russiske relasjoner.
Hva angår sekundærkilder, så har jeg benyttet flere bøker i oppgaven, men boken til Gwendolyn Sasse, The Crimea Question: Identity, Transition, and Conflict fra 2007, har blitt en sentral kilde i oppgaven. Boken er en historisk innføring når det gjelder Krim-halvøyen.
Blant annet er begivenheter fra 1994 som jeg ser på her, godt beskrevet og analysert av Gwendolyn Sasse. The Russian annexation of the Crimea 1772-1783 er en historisk bok som skrevet av Alan Fisher. Bøkene Hard Diplomacy and Soft Coercion: Russia’s Influence Abroad, av James Sherr og Soft Power av Joseph S. Nye ble benyttet og er viktige kilder i teorikapitlet. Boken Ukraine Crisis av Andrew Wilson er den nyeste av de som brukes i oppgaven.
Casestudier kjennetegnes ved benyttelse av flere kilder. Som nevnt har jeg brukt flere kilder i oppgaven min. For at resultater av det som undersøkes skal bli troverdige, er
validering av data en viktig del av prosessen, med andre ord bekreftes funn av flere kilder.
Man bør være oppmerksom på at forskjellige kilder kan produsere forskjellige funn. Dermed kan for eksempel vedvarende observasjon og triangulering være teknikker for å øke
sannsynligheten for troverdige funn. Vedvarende observasjon betyr at den som undersøker bruker nok tid til å bli godt kjent med temaet, slik at det blir mulig å skille mellom relevant og ikke-relevant informasjon. Med triangulering menes det at det brukes ulike kilder for å undersøke samme fenomen.26 For eksempel bruker jeg både åpne intervjuer og dokumenter i form av primære og sekundære kilder, for å undersøke min problemstilling og bekrefte eller avkrefte hypotesen.
24 Grønmo, «Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i samfunnsforskningen», s. 81.
25 Jeg tilbrakte en del timer på et avisarkhiv i Kyiv for å finne aviser som var utgitt på Krim på tidlig 1990-tallet.
26 Johannessen, Introduksjon til Samfunnsvitenskapelig metode, s.230.
Selv om jeg ikke har foretatt observasjon i dette studiet,vil intervjuene kunne gi meg en dybdeforståelse som tangerer de funn som kan gjøres ved observasjon. Jeg har derfor vektlagt intervjuene spesielt.
2.1.2 Intervjuer
Intervjuene har vært viktige kildetilfang, og en særlig omtale av disse faller derfor naturlig.
For å utføre intervjuer var jeg i Ukraina både i november i 2014 og i mai 2015. Jeg brukte for det meste snøballmetoden27 som i mitt tilfelle gikk ut på at jeg hadde etablert kontakt med en person som henviste meg til andre med god kunnskap innenfor forskningsområdet. Jeg skrev e-post eller ringte direkte til folk som kunne være aktuelle intervjuobjekter. Av og til ble jeg anbefalt til å ta kontakt med andre, fordi vedkommende viste seg ikke å ha så mye
informasjon og kunnskap om tema som antatt. I starten spurte jeg også de første intervjuobjektene om de kjenner noen som jeg bør snakke med om temaet.
I tillegg til snøballmetoden, ble det brukt kriteriebasert utvelgelse. Det vil si at det ble valgt informanter som oppfylte spesielle kriterier.28 I dette tilfellet er intervjuobjeker fra den ikke-statlige organisasjonen Krymskaja diaspora, hvor hensikten var å intervjue mennesker som flyktet fra Krim rett før eller etter annektering siden de var vitner til alt det som foregikk på Krim vinteren 2013 og våren 2014. Altså var kriteriet her at vedkommende var fra Krim og flyktet derfra enten rett før eller rett etter annekteringen.
Totalt sett ble det gjennomført 11 intervjuer. De fleste av intervjuene foregikk i Kyiv.
Ett intervju ble gjennomført i Kherson, fordi intervjuobjektet var midlertidig bosatt der etter å ha flyktet fra Krim. Også Skype ble benyttet for å stille flere spørsmål til et intervjuobjekt som allerede var blitt intervjuet før. Det ble gjennomført et telefonintervju, siden
vedkommende bor i byen Kryvyj - Rig.
Som Grønmo anbefaler, ble det benyttet en intervjuguide29 som ga generelle retningslinjer for gjennomføringen og styringen av samtalene.30 Denne ble ikke sendt på forhånd, men jeg informerte intervjuobjektene på forhånd om temaet for intervjuet.
Intervjuguiden ble benyttet for å stille ledende spørsmål for dermed å få mest mulig informasjon til min oppgave.
Den originale intervjuguiden som er vedlagt ble benyttet under de tre første
intervjuene i november når temaet fortsatt var lite kjent for meg. Under samtalene ble det stilt
27 Johannessen, Introduksjon til Samfunnsvitenskapelig metode, s.109
28 ibid., s.109
29 Vedlegg 1
30 Grønmo, «Forholdet mellom kvalitative og kvantitative tilnærminger i samfunnsforskningen», s.78
flere andre spørsmål når jeg innså at vedkommende hadde relevant informasjon og kunnskap om tema som jeg ikke hadde trodd de kjente til på forhånd. Da jeg foretok intervjuer i mai ble spørsmålene endret siden jeg fordypet meg mer i tema og lagde ledende spørsmål før hvert enkelt intervju med fokus på vedkommendes kompetanse eller opplevelse. I mai ble det flere spontane spørsmål og intervjuene bar mer preg av å være ustrukturerte. Dermed ble det ikke utarbeidet en konkret intervjuguide da, men alle intervjuene er tatt opp på lydopptaker.
For å få mer informasjon og innblikk i hvordan tidligere borgere av Krim oppfattet begivenhetene i 2014, dro jeg til en ikke-statlig organisasjon som heter «Krymskaja
diaspora». Den ble i utgangspunktet dannet som forening for de som flyktet fra Krim i slutten av mars 2014, og registrert som en ikke-statlig organisasjon i juli 2014.31 Der fikk jeg tre personlige intervjuer og et ikke planlagt gruppeintervju. Fordelen med gruppeintervjuet var at jeg fikk stille spørsmål til personer som i utgangspunktet var skeptiske til å bli intervjuet.
Før jeg kom dit, forventet jeg å møte stort sett krim-tatarer som flyktet fra Krim. Til min overraskelse var det folk med slavisk bakgrunn og under intervjuene presiserte noen selv at de var etniske russere som hadde flyttet fra Krim. Lederen av organisasjonen forklarte dette med at krim-tatarer er godt organisert og dermed har sine egne organisasjoner, men at det er noen få krim-tatarer som er til stede på arrangementer..
Jeg besøkte også en annen ikke-statlig organisasjon, «Krym SOS»32. Der fikk jeg et intervju med en journalist som er krim-tatarsk og har foreldre som fortsatt bor på Krim.
Organisasjonen har fra sin grunnleggelse hatt som mål å spre informasjon om begivenheter på Krim. Den ble grunnlagt den 27. februar 2014. Nå har «Krym SOS» flere oppgaver, som blant annet å hjelpe flyktninger fra både Krim og Donbass-regionen.
Jeg oppfatter disse organisasjonene som aktuelle for min oppgave fordi jeg fikk møte personer som var opprinnelig fra Krim og var vitner til begivenhetene i 2013-2014. Noen av dem husker også hvilke omstendigheter var som rådde på begynnelsen av 1990-tallet.
Alle intervjuer ble tatt opp på lydopptaker og utført både på ukrainsk og russisk.
31 intervju med Anatollii Zasoba, 22.05.15
32 Krym SOS, http://krymsos.com/, Lest: 03.11.15
Tabell 1 : Oversikt over intervjuobjektene
Navn på intervjuobjekt Yrke, organisasjon Forbindelser til Krim og bakgrunn
Dato og sted intervju ble foretatt
1.Volodymyr Prytula Journalist Bodde og jobbet på Krim fra 1989 til høsten 2014.
19.11.2014, Kherson
2. Dmytrij Dzjangirov statsviter, politisk rådgiver
Ingen forbindelse til Krim 27.11.2014, Kyiv
3. Andrij Ivanecj Historiker Bodde i Simferopol frem til begynnelsen av mars 2014
28.11.2014, Kyiv 03.02.2015, Skype
4. Stepan Medlem av «Krymskaja
diaspora»
Etnisk russer, bodde i Kertsj frem til mai 2014
22.05.2015, Kyiv
5. Ljudmyla Medlem av «Krymskaja diaspora»
Med russisk bakgrunn, fra Sevastopol, men bodde i Nizjnegorsk(ved byen Dzjankoj) de siste årene frem til november 2014
22.05.2015, Kyiv
6. Anatolij Zasoba Leder av «Krymskaja diaspora»
Flyttet fra Sevastopol 15.mars 2014
22.05.15, Kyiv
7. Gruppeintervju:
1) Jurij
2) Intervjuobjekt 1 3) Intervjuobjekt 2
Alle tre er medlemmer av
«Krymskaja diaspora»
1) Fra Jevpatorija, flyttet etter den såkalte
folkeavstemningen 2) fra Sevastopol, flyttet etter den såkalte folkeavstemningen 3) etnisk russisk, fra Sevastopol, flyttet 15.mars 2014
22.05.15, Kyiv
8.Tetiana Petsjontsjuk Jobber for Crimean Human Rights Field Mission (NGO)
Ingen forbindelse til Krim 26.05.2015, Kyiv
9. Rustem Khalilov Journalist i «Krym SOS» Krim-tataren, bodde på Krim til 2010. Foreldrene bor fortsatt på Krim.
28.05.2015, Kyiv
10. Olga Skripnik Historiker, nestleder for Crimean Human Rights Field Mission
Fra Jalta. Bodde der frem til 16.mars 2015. Var aktiv under begivenheter i februar 2014.
28.05.2015, Kyiv
11. Telefonintervju:
Dmitrij Petrovytsj Stepanjuk
Folkerepresentant fra 1994 til 1998. Var medlem av
forsvarskommisjonen i denne perioden.
Var fra 1997-1998 presidentenes representant på Krim for stabilisering av politisk situasjon på halvøyen.
27.05.2015, Kyiv.
Vedkommende bor i Kryvyj-Rig.
Som man kan se fra tabellen har jeg i utvalget fokusert på mennesker som enten har bodd på Krim eller som har hatt en jobb tilknyttet til Krim-halvøyen. Unntakket er Dmytrij
Dzjangirov som er statsviter og politisk rådgiver. Han har observert begivenheter «utenfra».
Det vil si at i motsetning til andre intervjuobjekter har han verken bodd, jobbet eller har familie på Krim. Det var imidlertid nyttig få med seg hans oppfatninger for å kunne sammenligne med det som ble sagt av de andre som har vært bofast på Krim.
Utvalget av intervjuobjekter er ikke et fullt ut representativt utvalg, men består av personer som representerer den ukrainske staten (Dmitrij Petrovytsj Stepanjuk), de som var politisk aktive under begivenhetene i vinter/vår 2014 (Olga Skripnik, Andrij Ivanets), personer som bestemte seg å flykte på grunn av en ny regjering (de fleste av
intervjuobjektene mine bodde på Krim frem til annekteringen). Intervjuene er, på den annen side, dybdeintervjuer som har til hensikt å få frem nyanser og oppfatninger av årsaksforhold.
Hensikten er ikke å produsere statisisk relevant materiale.
2.1.3 Teoretisk rammeverk
Casestudiet er primært en forskningsstrategi og i prinsippet ikke låst til spesifikke teorier. Det stilles klare krav til datainnsamling og strukturering, men casestudiet er fleksibelt hva angår teoretisk rammeverk. Som nevnt fokuseres det i oppgaven på å finne likheter og ulikheter for å forklare utfallet på Krim-halvøyen i 1994 og 2014. Den russiske staten er en viktig aktør i begge tilfeller. Hvorfor gikk Russland til annektering av halvøyen i 2014, men ikke tidligere, for eksempel i 1994?
Disse og andre spørsmål vil jeg besvare ved hjelp av Nyes teori om myk makt, som ifølge Sherr oppfattes annerledes av Russland. Sherr kaller det for myk tvang. Disse
begrepene er sentrale i oppgaven for å forstå Ukrainas politikk overfor Krim og Russlands politikk overfor nabolandet Ukraina.
2.2 Teori
2.2.1 Myk makt og hard makt
Før jeg begynner på en nærmere diskusjon om myk makt, vil jeg først definere begrepet makt og dens forskjellige fasetter. I samspillet mellom stater betyr begrepet ”makt” evnen til å påvirke andres atferd for å få det ønskede utfall.33 I dette tilfellet er det stater som utøver makt, hvordan en stat kan påvirke andre stater sin adferd for å oppnå et ønsket utfall. Det skilles mellom ”hard” og ”myk” makt. Hvilke ”instrumenter” som brukes i prosessen avgjør hvilken type makt som benyttes. Nedenfor er det en tabell som er tatt fra boken til Joseph S.
Nye for å se på forskjell mellom de to. Tabell 2 viser hovedforskjellene i
oppførselsspektrumet, og hvilke ressurser som benyttes ved utøvelse av hard og myk makt.
Tabell 2: Hard og myk makt34
Hard Myk
Oppførselsspektrum
Kommando tvang forsering agendasetting tiltrekning Samarbeid
De mest sannsynlige ressurser styrke utbetalinger
sanksjoner bestikkelser
institusjoner verdier kultur poltikk
Forskjellen mellom myk makt og hard makt er ifølge Nye signifikant. I følge Joseph Nye er myk makt evnen til å få ønskede utfall fordi andre ønsker det du selv ønsker.35 Det kreves en forståelse av publikum som man ønsker å nå fram til. Hard makt er evnen til å få andre å
33 Nye, Soft Power, s.2
34 ibid. s.8
35 Nye, Soft Power, s.5
gjøre det som de ellers ikke ville gjøre, gjennom trusler, straff eller belønning, og her ligger det med andre ord ingen elementer av «attraksjon».36
Det viktig å nevne at både myk og hard makt har til hensikt å påvirke andres atferd for å oppnå ønskelige resultater. En kan se fra tabellen at det er en tydelig forskjell mellom hard og myk makt, og den ligger i hvordan en stat oppfører seg eller handler for å nå sine mål. Dette understrekes av hvilke ressurser som benyttes ved denne prosessen. Hard makt er synonymt med kommando-makt, som er evnen til å endre det andre gjør ved hjelp av tvang og forsering. Ved utøvelsen av hard makt brukes det kommandoteknikker som militær, økonomisk eller retorisk tvang og forsering. Dette skjer ved hjelp av militære styrker, økonomiske sanksjoner, retorikk av høytstående personer. Derfor assosieres hard makt med en kommando-oppførsel. Den type makt er mer vanlig for land med et autoritært styresett.
Demokratiske regimer bruker ofte en kombinasjon av hard og myk makt som i dag kalles smart makt.37
I motsetning til hard makt mener Nye at staten ikke har så sterke kontrollmekanismer i utøvelsen av myk makt.38 Dette kan forstås som en svakhet ved modellen, og James Sherr nyanserer derfor maktbegrepet i sin innføring av begrepet myk tvang som forklares nærmere under. Som eksempel bruker han de post-sovjetiske landene og mener at i denne delen av verden er ikke staten den eneste maktutøver. I tillegg til statens makt, utøves makt også av diskrete grupper, som individer, interessegrupper med transnasjonale forbindelser, som ofte har innflytelse over staten, og andre spesialiserte grupperinger (sikkerhetsstrukturer). I enkelte tilfeller er det ujevn velstand- og maktfordeling i samfunnet som utgjør en del av landets tiltrekning. Som Sherr skriver:
«Without a grasp of what Lenin called the ’whom-whom’ and the ’correlation of forces’
within states, and what Lavrov has on a number of occasions called ’network diplomacy’, it will not be possible to assess Russia’s ability to attract».39
Sherr påpeker også at dette finnes i alle verdensdeler, og ikke bare i de post-sovjetiske statene, selv om hans eksempler er hentet derfra.
Nye og Sherr skiller seg med andre ord fra hverandre i hvordan de forstår aktørbegrepet, og selve maktutøvelsen. Deres forståelse av virkemidler og ressurser synes
36 ibid, s.7
38 Nye, Soft Power, s.8
39 Sherr, Hard Diplomacy, s.14
imidlertid å være likere. Fra tabellen ser vi ressurser som brukes av myk makt. Disse virker ofte indirekte. Et lands ressurser som verdier, kultur, institusjoner og politikk kan være attraktive for andre land. Derfor kalles ofte myk makt for attraksjonsmakt. Ressursene former de ønskelige omgivelsene for staten, men det kan ta flere år for å oppnå et ønskelig resultat.
Unntaket er informasjon som man ved hjelp av kan raskt oppnå det ønskelige resultatet eller forhindre det. 40
I motsetning til myk makt bruker hard makt ressurser som, for eksempel, sanksjoner og militær styrke som assosieres med en mer kommando-orientert oppførsel, mens myk makt sine ressurser i form av kultur, institusjoner betraktes som samarbeidsrettet. Likevel er dette ikke svart hvitt. Vi kan se en stiplet linje i tabellen som viser at disse forutsetningene ikke er fullstendig dekkende. «Some countries may be attracted to others with hard power by the myth of invincibility or inevitability».41 Historien viser at både Hitler og Stalin forsøkte å utvikle slike myter, for eksempel ved bruk av god propaganda.42
Myk makt er ikke avhengig av trusselen om hard makt for å være effektiv, mener Nye. «The Vatican has soft power despite Stalin’s mocking «How many divisions does the Pope have?»43 Ofte opptrer det en invertert sammenheng: at bruk av hard makt kan redusere attraksjonsmakten. Som eksempel trekker Nye frem hvordan Sovjetunionen mistet en del av sin myke makt etter invasjonen av Tsjekkoslovakia, selv om den harde maktens ressurser fortsatte å øke. Dette eksemplet viser at selv om myk makt ikke er avhengig av hard makt, kan attraksjonen reduseres kraftig ved at hard makt tas i bruk.
I de tilfeller der attraksjon ikke virker, kan en stat (og andre aktører) ty til tøffere virkemidler, men da vil det ikke kalles for myk makt lenger. Hvis man ser på skalaen i tabellen over (tabell 2), så kan man se at det beveges mot hard makt. Samtidig er det ikke alltid lett å definere om det er hard eller myk makt det dreier seg om i et gitt tilfelle. Er all myk makt forbundet med attraksjon, eller finnes det en maktutøvelse som ikke er militær, men som likevel har elementer av tvang?
2.2.2 Myk makt eller myk tvang
James Sherr analyserer Nyes definisjon av myk makt og ser kritisk på det at Nye i sin bok ikke nevner Russlands myke makt og hvordan landet oppfatter den. I sin bok antyder Nye at Sovjetunionen forsøkte å bruke myk makt, men at den i stor grad var fraværende og primært
40 Nye, Soft Power, s.99
41 ibid, s.9
42 NRK, «Den kalde krigen»
43 Nye, Soft Power, s. 9
«ideologisk». Nye nevner imidlertid ikke de post-sovjetiske landene, spesielt Russland. Til Nyes forsvar må en også ta hensyn til at boken hans er skrevet i 2004, mens Sherr sin kom ut i 2013, etter Georgia-krigen og Russlands nye synlighet og rolle i internasjonal politikk. På slutten av 1990-tallet var Russland svakere både økonomisk og militært44 enn på slutten av 2000-tallet. På den annen side er det Russland som er Sovjetunionens arvtaker. Dermed har det vært en viktig aktør siden Sovjetunionens oppløsning. Som Sherr viser, har begrepet myk tvang en spesiell kontekst, som er knyttet til oppløsningen av Sovjetunionen. Ifølge Sherr er myk tvang en indirekte pressende innflytelse. Den hviler på skjulte metoder (inntrenging, bestikkelse, utpressing) og nye former for makt. For eksempel er Russlands energitilbud vanskelig å definere som hard eller myk makt. 45 Når det gjelder bruk av den over for den ukrainske staten beskrives det i kapittel 5 under «Gasskrise i 2006 og 2009».
Russlands humanitære dimensjon kjennetegnes med andre ord av både institusjonell politikk og retorisk form, som ifølge Nye er kriteriene for utøvelse av myk makt. Det at den russiske staten spiller en nøkkelrolle i institusjonaliseringen av den kulturelle og humanitære dimensjonen, viser imidlertid at Russland har en annen forståelse av myk makt-begrepet.46
«In Russian perception, soft power and the cultural and “humanitarian” dimension of policy are synonymous… Russia is wherever Russians are».47 Fondet «Russkij mir» er et eksempel på det. Den ble dannet som følge av et dekret som ble vedtatt av Putin i juni i 2007. Fondets oppgave er popularisering av russisk språk og kultur.
I de casene som drøftes i oppgaven er en annen observasjon gjort av James Sherr også viktig for å forstå hvorfor den russiske staten anvender tvangsmidler: «The essence of Russia’s supposed soft power is not to ’get others to want what you want’, but to tell them what they want and,’ to locate and mobilize those who already want it».48
Sherr mener at Russland har en annen forståelse av begrepet myk makt, som også bekrefter at det å anvende Nye sin definisjon av myk makt på Russland ikke blir helt korrekt.
Nye hevder eksplisitt at «myk makt» anvendes for å skape et positivt resultat.49 Sherr sin forståelse av myk tvang avviker fra dette: «In Russian convention, power can just as readily apply to the ability to dominate or damage others or to ’neutralize’ opponents, whether or not any positive end is served by doing so».50 Man kan også se det fra et annet perspektiv og
44Russland var og fortsatt er en atomvåpenmakt.
45 Sherr, Hard Diplomacy,s. 2
46 ibid, s. 87
47 Sherr, Hard Diplomacy, s.87
48 Sherr, Hard Diplomacy, s.111
49 ibid., s.11
50 ibid, s.11
tenke at Russland har en forståelse av hva mykt makt er, men innser at landet ikke har det i den forstand som er ønskelig51. Må de ønskelige resultatene da oppnås ved hjelp av andre ressurser?
Under gir jeg en fremstilling av sammenhengen mellom begrepene myk makt, myk tvang og hard makt og oppførselspektrumet. Jeg ser for meg at myk tvang innebærer elementer av både hard makt og myk makt.
Tabell 3: Myk tvang og oppførselsspektrum
For å forstå hva myk tvang er og hvordan den kan anskueliggjøres i en tabell, har jeg tatt utgangspunkt i Nyes definisjon av myk og hard makt. I tabell 3 over plasserer jeg myk makt til venstre i tabellen, mens hard makt står ytterst til høyre. Den grå sonen er myk tvang. Som en kan se fra tabellen ligger den grå sonen over både myk og hard makt kolonnen.
Ifølge Sherr er myk tvang en indirekte pressende innflytelse. Den hviler på skjulte metoder (inntrenging, bestikkelse, utpressing) og nye former for makt. For eksempel er Russlands energitilbud vanskelig å definere som hard eller myk makt. 52 Når det gjelder bruk av den over for den ukrainske staten beskrives det i kapittel 5 under «Gasskrise i 2006 og 2009».
Denne modellen vil bli benyttet senere i drøftingen av casene. Det viktigste her er å understreke at selv om myk tvang trekker på elementer av begge Nyes opprinnelige definisjoner, er det også en egen kategori, som er distinkt fra myk makt. Den vesentlige
51 I følge Monocle Soft Power Index 2012, var Russland på 28. plass, mens for eksempel, USA var på 2 plass.
52 Sherr, Hard Diplomacy, s.2
forskjellen ligger i at myk tvang ikke inneholder elementer av attraksjon eller frivillighet.
Dette kan naturligvis være knyttet til så vel historie som tidligere nasjonalitetspolitikk. I det neste delkapitlet vil jeg definere begrepet autonomi og sootetsjestvenniki (landsmenn). De to begrepene er sentrale i oppgaven, og ikke minst når det gjelder caser i problemstillingen.
2.3 Begrepsavklaringer
Krim fikk status som autonom republikk innenfor den postsovjetiske enhetsstaten Ukraina rett etter Sovjetunionens oppløsning, men denne statusen var ikke tydelig definert.
Spørsmålet om hvilken status Krim egentlig hadde, var en viktig drivkraft under
løsrivelsesforsøket i 1994. Da hadde man diskutert dette siden Sovjetunionen ble oppløst.
Hvorfor har Krim-halvøyen fått autonomistatus? Hva betyr det å ha denne statusen innenfor Ukraina? Det er nødvendig å se på disse spørsmålene først og fremst for å kunne forstå relasjoner mellom Kyiv og Simferopol.
Beskyttelse av sootetsjestvenniki (landsmenn) var den offisielle begrunnelsen for Russlands innblanding på Krim i mars 2014. Det er viktig å se på hva begrepet
sootetsjestvinniki innebarer for å forstå hva Den russiske føderasjonen legger i det begrepet ved utøvelsen av sin sootetsjestvinniki-politikk.
2.3.1 Begrepet «autonomi»
Ordet ”autonomi” kommer fra gresk og betyr selvstyre.53 Politisk sett finnes det mange former for autonomi, derfor er det vanskelig å utlede de universelle prinsippene for den. Det betyr at en offisiell definisjon på hva en autonomi er, ikke finnes i den politiske verden. Det gjenstår ennå å definere konseptet for autonomi. Det samme gjelder internasjonale traktater, hvor en offisiell anerkjennelse på hva en autonomi er, er unngått.54
Siden det finnes mange former for autonomi, finnes det også like mange definisjoner på hva autonomi er. Jeg vil i utgangspunktet bruke Ruth Lapidoth sin definisjon her. I sin studie om ”autonomi” skiller hun mellom ”territoriell politisk autonomi” og ”personlig autonomi”. Jeg vil kun se på definisjonen ”territoriell politisk autonomi”, fordi den er relevant for min case. Det brukes Lapidoth sin definisjon her fordi den beskriver godt den statusen som Krim har hatt innenfor Ukraina.
53 Store norske leksikon, «autonomi», https://snl.no/autonomi, Lest 15.09.15.
54 Wydra, «The Crimea Coundrim», s.123
«Territorial autonomy is an arrangement aimed at granting a certain degree of self- identification to a group that differs from the majority of the population in the state, and yet constitutes the majority in a specific region. Autonomy involves a division of powers between the central authorities and the autonomous entity».55
Lapidoth vektlegger «forskjell» og «majoritet». Anvendt på Krim betyr dette følgende: for det første er Krim demografisk og historisk sett et område som skiller seg fra fastlandet.
Ifølge den offisielle folketellingen i 2001 er 58,3 prosent av befolkningen russere, som utgjør en majoritet på halvøyen; 24,3 prosent ukrainere som er i minoritet der, 12 prosent krim- tatarer, en gruppe som betrakter Krim som sitt hjemland; og resten av befolkningen er andre etniske grupper som også har eksistert på Krim side om side med de førstenevnte gruppene.56
For det andre fantes det en viss maktfordeling mellom Kyiv og Simferopol.57 Del to i Krims grunnlov fra 1998 beskriver Krim-republikkens hovedfullmakter.For eksempel har Verhovna Rada Avtonomnoji Respubliky Krym58 en representativ oppgave og ikke en lovgivende som Verhovna Rada Ukrajiny i Kyiv. Ut ifra grunnloven kan en se at Krims grunnlov er underlagt Ukrainas grunnlov, fordi det som vil bestemmes av Krims myndigheter skal være i samsvar med det ukrainske lovverket og grunnloven. Det er med andre ord Kyiv som har det siste ordet, eller som det står i Grunnloven:
«Автономная Республика Крым является неотъемлемой составной частью Украины и в пределах полномочий, определенных Конституцией Украины, решает вопросы, отнесенные к ее ведению. Автономная Республика Крым осуществляет также полномочия, делегированные законами Украины в соответствии с
Конституцией Украины.»59
Det skal også sies at i det historiske perspektivet som er valgt her, er det klart at Krim som en autonom republikk hadde mer makt i begynnelsen av 1990-tallet enn i dag. Dersom ukrainske myndigheter så på autonomi som et kompromiss ved Sovjetunionens oppløsning, så de i
55 Wollf, Self-determination and autonomy, s.12
56 Derzjavnyj komitet statystyky Ukrainy, Vseukrainskyj perepys naselennja, http://2001.ukrcensus.gov.ua/results/general/nationality/, Lest 04.05.15
57 er hovedstad på Krim-halvøya
58 Den 17.februar 2010 kom det en endring i Krims grunnlov hvor det ukrainske navnet «Verhovna rada» ble byttet til det russiske navnet «Verhovnyj sovet».
59 Verhovna Rada Ukrajiny, Konstytutsija Avtonomnoji Respubliky Krym, http://zakon4.rada.gov.ua/krym/show/rb239k002-98, Lest 04.05.15
sterkere grad på dette som en trussel etter løsrivelsesforsøket i 1994. Dette vil jeg komme tilbake til i drøftingen under.
Det viktige er å forstå at selv om «autonomi» her forstås og defineres på en bestemt og avgrenset måte, har den politiske praksis vært skiftende. Dette gjelder også oppfatningen av «autonomi». Det var tydelige motstridende interesser mellom Kyiv og Simferopol etter oppløsningen av Sovjetunionen: Myndighetene i Kyiv så på Krims autonomi som et tiltak for å redusere Krims krav om selvstendighet og dermed å beholde halvøyen innenfor Ukrainas grenser, mens ledelsen på Krim så på det som et steg mot selvstendighet. Sist men ikke minst ble autonomi forstått forskjellig av folkegruppene internt på Krim-halvøya. De krim-tatarene som kom tilbake til halvøyen boikottet eksempelvis folkeavstemningen på Krim i januar 199160, og argumenterte for at Krims autonomi skulle være nasjonal-territorielt definert, altså på linje med den autonomi krim-tatarene fikk i perioden mellom 1921 og 1945. Nettopp denne statusen har medført at krim-tatarene i dag ser på Krim som sitt hjemland, mener Gwendolyn Sasse. 61
Autonomistatus som myk makt-ressurs
Med utgangspunkt i de forskjellige forståelsene av «autonomi», skal jeg primært undersøke hvorvidt «autonomi» kan forstås som en ressurs for utøvelse av «myk makt» eller ikke.
Ukraina har siden sin uavhengighet vært en enhetsstat, men med én autonom republikk. Man kan stille spørsmål ved dette: Hvor enhetlig er landet egentlig når det finnes en autonom republikk innenfor dets grenser? Hvorfor har nettopp Krim vært det område som har krevd en spesiell status og tilhørende rettigheter? Og på hvilken måte kan Ukraina ha sett det som nyttig (for å bevare enhetsstaten) å godta forskjellige grader av autonomi?
Svaret på disse spørsmålene må nødvendigvis deles opp i en rekke underpunkter. For det første er det utvilsomt at Krim har vært et område som har skilt seg fra resten av Ukraina, både historisk og demografisk. Historisk sett har Krim-halvøyen vært en del av Det russiske imperiet siden 1783 og deretter en del av Den russiske republikken innenfor Sovjetunionen frem til 1954. Demografisk sett har halvøyen vært et multikulturelt område med flere nasjonaliteter. For det andre kan man anta at historisk sett var ikke Krim-spørsmålet et ukjent tema for den ukrainske staten ved Sovjetunionens oppløsning, og også før dette. Før Krim-halvøyen kom under bolsjevikisk kontroll i 1918, hadde den kortvarig ukrainske staten hatt kontroll over halvøyen i en liten periode. Dette utdypes mer i kapittel 3. For det tredje er
60 Sasse, The Crimea Question, s.138
61 ibid., s.46
det klart at autonomistatus ble brukt i sovjetperioden til å løse konflikter om
selvbestemmelse, mens «autonomi» ved Sovjetunionens oppløsning ble sett på som et skritt mot løsrivelse og opprettelse av en egen stat.
Weller og Wolf har imidlertid en interessant tolkning av autonomi: De mener at ved starten av 1990-tallet ble konseptet autonomi benyttet som en garanti for bevaring av territoriell enhet også i stater med etniske konflikter.62 Jeg vil derfor anta at dette også var tilfelle for det nye Ukraina: Kyiv benyttet autonomistatusen for å bevare sin territorielle enhet. Men begrunnet Kyiv dette med faren for etnisk konflikt? Det at Krim fikk en
territorielt definert autonomistatus viser at både Kyiv og spesielt eliten på Krim var bevisst på det økende antallet av krim-tatarer som begynte å vende tilbake til halvøyen etter 1989.
Krim-tatarer betrakter Krim som sitt hjemland, og etter sin tilbakevending har de kjempet for flere særrettigheter (for eksempel, urfolkstatus på Krim).
Etter mitt syn og ikke minst etter min kjennskap til Krims demografiske
sammensetning, kan det tenkes at etniske konflikter var en kommende utfordring på Krim.
Historien viser at konflikter oppstod for alvor på begynnelsen av 2000-tallet da antallet av krim-tatarer som vendte tilbake økte betraktelig, mens vilkårene for tilbakevending var dårlige. Krim-halvøyen var sosialt, økonomisk og politisk ikke klar for å ta imot det tidligere fordrevne folkeslaget. Det oppsto samozahvaty63 som var en konsekvens av et uløst
jordspørsmål. Samozahvaty førte til etniske konflikter, stort sett mellom krim-tatarer, russere og ukrainere, på begynnelsen av 2000-tallet.64 Tidlig på 1990-tallet må dette spørsmålet ha fortonet seg som mindre akutt. Ledelsen i Kyiv var først og fremst interessert i å bevare Krim innenfor Ukrainas grenser. Dermed ble en territorielt definert autonomistatus et kompromiss mellom Kyiv og Simferopol.
Det antas her at autonomistatus var, i Krim sitt tilfelle, Ukrainas myk makt-ressurs som uttrykte en form for samarbeid mellom Kyiv og Simferopol etter Sovjetunionens oppløsning. Å gi Krim autonomistatus kan betraktes som Ukrainas forsøk på å fremstå som en attraktiv stat for halvøyen og dermed bevare Krim innenfor sine grenser.
Etter endringene fra 199565 som ble forårsaket av begivenheter i 1994, kan man si at autonomistatusen var mer symbolsk betydning enn et tegn på selvstendighet.
62 Weller, Wolff, Recent trends in autonomy and state construction, s.262.
63 Betyr « å ta seg til rette»
64 OSCE, «Integratsija raneje deportirovannyh lic v Krymu, Ukraina», s.13-15, http://www.osce.org/ru/hcnm/104418?download=true, lest 11.08.15
65 Etter begivenheter i 1994, ble Krim sine rettigheter som en autonom republikk begrenset (”Pro status Avtonomnoi Respubliky Krym ”,1995), hvis man sammenligner rettighetene republikken hadde før det. (Pro status Avtonomnoi Respubliky Krym, 1992)
