Vegetasjon og beite i deler av Romedal- og Stange almennninger

(1)

YNGVE REKDAL

Divisjon for kart og statistikk

Vegetasjon og beite i deler av Romedal‐

og Stange almenninger

Rapport fra vegetasjonskartlegging i Stange kommune

NIBIO RAPPORT | VOL. 3 | NR. 24 | 2017

(2)

TITTEL/TITLE

Vegetasjon og beite i deler av Romedal- og Stange almennninger

FORFATTER/AUTHOR

Yngve Rekdal

DATO/DATE: RAPPORT NR./

REPORT NO.:

TILGJENGLIGHET/AVAILABILITY: PROSJEKT NR./PROJECT NO.: SAKSNR./ARCHIVE NO.:

14.02.2017 3(24) 2017 Åpen 52 02 49 17/00436

ISBN‐NR./ISBN‐NO:

978-82-17-01801-8

ISSN‐NR./ISSN‐NO:

2464-1162

SIDETALL/NO. OF PAGES:

59

OPPDRAGSGIVER/EMPLOYER:

Romedal- og Stange almenninger

KONTAKTPERSON/CONTACT PERSON:

Rune O. Brenna

STIKKORD/KEYWORDS: FAGOMRÅDE/FIELD OF WORK:

Vegetasjonskartlegging, utmarksbeite Utmarksbeite Vegetation mapping, outfield pasture Outfield pasture

SAMMENDRAG/SUMMARY:

Norsk institutt for bioøkonomi utførte somrene 2015 og 2016 vegetasjonskartlegging av deler av

Romedal- og Stange og almenninger i Stange kommune. Samla areal var 158 km². Hele området ligger i barskog med aktivt skogbruk. Kartlegginga er gjort etter instruks for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er laga vegetasjonskart og to avleda temakart for beite for sau og storfe.

Denne rapporten beskriver metode for kartlegging, registrerte vegetasjonstyper og deres fordeling i området. Det er gitt en vurdering av beiteverdi og beitekapasitet.

The vegetation types over a total of 158 km² in Stange municipality have been mapped according to the methodology for vegetation mapping (scale 1:20 000 - 50 000). The whole area is in the coniferous forest, with active forestry. A vegetation map have been produced, from which two different thematic maps have been derived. This report describes the methodology and gives a detailed description of the registered vegetation types and their distribution in the area. Further, a description of other information which could be derived from the vegetation map is provided, with emphasis on grazing conditions for domestic animals.

GODKJENT /APPROVED

Geir‐Harald Strand

NAVN/NAME

PROSJEKTLEDER /PROJECT LEADER

Yngve Rekdal

NAVN/NAME

(3)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 1

FORORD

Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har vegetasjonskartlagt 158 km² i Romedal- og Stange almenninger i Stange kommune. Arbeidet er utført på oppdrag fra Romedal- og Stange almenninger.

Målet med kartlegginga er å dokumentere ressursgrunnlaget for husdyrbeite som ledd i utarbeiding av beitebruksplan for almenningene. Kartlegginga skal også brukes i forskningsprosjektet "Habitatvalg og beiteadferd for storfe på skogsbeite" ved Høgskolen i Hedmark, avdeling Blæstad, leda av Morten Tofastrud. Det utførte arbeidet inngår i NIBIO sitt nasjonale program for vegetasjonskartlegging i utmark der oppdragsgiver prioriterer kartleggingsområde og bidrar med finansiering. Lokal kontaktperson har vært almenningsbestyrer Rune O. Brenna.

Vegetasjonskartlegginga er gjort etter instruks for kartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50).

Feltarbeidet ble utført somrene 2015 og 2016 av Michael Angeloff (MIA), Hans Petter Kristoffersen (HPK), Kjell Moen (KJM) og Yngve Rekdal (YNR). De samme har tatt fotoene i rapporten og disse er merket med initialer. Kartkonstruksjon er utført av Hans Petter Kristoffersen og kartpresentasjon av Michael Angeloff som også har bidratt med bearbeiding og analyse av datamaterialet. I tillegg til vegetasjonskartet er det avleda to temakart for beite for sau og storfe.

Ås, 14.02.17 Yngve Rekdal

(4)

INNHOLD

1 INNLEDNING ... 5

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL ... 6

2.1 Mål.. ... 6

2.2 Hva er et vegetasjonskart? ... 6

2.3 Hvordan blir kartet laga?... 7

2.4 Bruk av vegetasjonskart ... 8

3 BESKRIVELSE AV KARTOMRÅDET ... 10

3.1 Oversikt ... 10

3.2 Klima ... 11

3.3 Berggrunn og løsmasser ... 12

4 ARBEIDSMETODE ... 13

4.1 Feltarbeid og kartframstilling ... 13

4.2 Farge og symbolbruk ... 13

4.3 Feilkilder ... 14

5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET ... 15

5.1 Kartleggingssystem og arealfordeling ... 15

5.2 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper ... 18

5.3 Beskrivelse av vegetasjon og beite ... 36

6 BEITEVERDI OG BEITEKAPASITET ... 40

6.1 Beiteverdi ... 40

6.2 Beitevaner ... 42

6.3 Beiteareal og beitekvalitet ... 43

6.4 Skogtilstand ... 45

6.5 Beitekapasitet ... 47

6.6 Usikkerhet ... 49

6.7 Avbeitingsgrad ... 49

6.8 Litt om smyle på skogsbeite ... 50

6.9 Oppsummering ... 52

LITTERATUR ... 55

(5)

SAMMENDRAG

Vegetasjonskart gir et bilde av den mosaikken av vegetasjonstyper som det naturlige plantedekket består av. En vegetasjonstype er ei karakteristisk samling plantearter som vil gå igjen på lokaliteter med like vokseforhold. Ei oversikt over utbredelsen av vegetasjonstyper gir oss på denne måten informasjon også om variasjonen i økologiske faktorer (næring og vann i jorda, klima, snødekke og kultur- påvirkning) i et område. I tillegg kan hver vegetasjonstype tillegges egenskaper med hensyn til ulik ressursutnytting og bruk (beite, slitestyrke for ferdsel, artsmangfold m.m.).

NIBIO har laget vegetasjonskart over 158 km² som dekker deler av Romedal- og Stange almenninger i Stange kommune i Hedmark. Kartlegginga er gjort etter instruks for vegetasjonskartlegging i M 1:20 000 - 50 000 (VK50). Det er framstilt vegetasjonskart og 2 avleda temakart for sauebeite og storfebeite.

Naturforholda i kartområdet er veldig homogene i den forstand at berggrunn, løsmasser og topografi fordeler seg etter noenlunde samme mønster i hele området. Det småkuperte landskapet med åser, høgder, dalganger og senkninger mellom 300-600 moh. har stort sett fattig berggrunn med ulike sure og næringsfattige gneiser og granitter. Striper av rikere glimmerskifer, amfibolitt og gabbro går gjennom området og har stedvis gunstig påvirkning på vegetasjonen. Løsmassedekket er grunt på høgdene, tjukkere i lisidene og med mye torvmark i senkningene. Det er lite av større myrområder.

Området har et typisk innlandsklima med kald vinter og varm sommer sett i forhold til høgda.

Årsnedbøren ligger rundt 600-800 mm.

Vegetasjonsfordelinga følger også et mønster som gjentar seg nokså likt. For en beskrivelse av dette mønstret kan området deles i tre naturtyper: Høgdene, lisidene og senkningene. Kartområdet er karakterisert av granskog i lisider med djup morene, og furuskog på magrere areal over høgder og på fastmark i myrområder. 60% av arealet er granskog og 30% furuskog. Fire vegetasjonstyper dominerer.

Blåbærgranskog har sterk dominans med 58% av landarealet, mens blåbærfuruskog dekker 17% og lav- og lyngrik furuskog inntar 13%. Om lag 25% av blåbærskogen antas å være av den litt frodigere

småbregneutforminga. Den rikere enggranskogen utgjør bare 2%, men er trolig litt undervurdert da typen stedvis var vanskelig identifisere. Den forekom også gjerne som små areal som var vanskelig å figurere ut. Totalt er 9% av arealet forsumpa. Det meste er sumpskoger der fattig sumpskog dekker 4,5%.

Myr er det lite av med 1,9%, om lag halvparten av dette er grasmyr. Mange setervoller ligger spredt i området og noen gardsbruk i kantene.

Beitekvalitet: Samla kan utmarksbeitet i kartområdet karakteriseres som typisk for grunnfjellsom- rådet i søndre deler av Hedmark fylke. Beitekvaliteten i snitt settes til godt - mindre godt beite, det vil si litt under middels kvalitet. Spesielt for kartområdet er det store arealet av nyttbart beite som utgjør 78% av det totale arealet. Det er lite områdevis variasjon i beiteverdi innen kartområdet.

Det er hogstflatene i blåbærgranskog som er den store beiteressursen. Småbregneutforminga er særlig viktig. Flater i rikere enggranskog finnes det lite av, men betyr mye for beitet der areal forekommer. Setervollene utgjør en stor ressurs der de er tilgjengelige. Beiteterrenget er godt

framkommelig, med unntak av parti med steinrik morene som enkelte steder gir ulagelig botn, særlig øst i området. Det er ikke så store høgdeforskjeller i beitet. Det vil derfor ikke være store forskjeller i utviklinga av plantene ulike steder i beitet, annet enn det som ulik eksposisjon skaper.

Beitekapasitet: På grunnlag av vegetasjonstypefordelinga er beitekapasiteten beregna til å kunne ligge mellom 6300 - 7700 sau eller 1300 - 1600 storfe. Omregna i ammekyr med et fôrbehov på 6,5 f.e. per dag tilsvarer dette 1000 - 1200 ammekyr. Best arealutnytting vil en få ved bruk av både sau og storfe da området er mangfoldig både i terreng og vegetasjonstyper. Fordeler en tilgjengelig fôrproduksjon med halvparten på hvert dyreslag kan 3600 sau og 700 storfe være høvelig. Det tilrådde dyretallet forutsetter noenlunde jamn fordeling av dyr i området.

(6)

I 2016 ble det sleppt 1200 sau og 305 storfe på vestsida av riksveg 24. Dette utgjør 2725 saueenheter.

Ut fra dette er om lag 38% av kapasiteten utnytta, men da dyra bruker et større område enn det som er kartlagt, er beitetrykket lågere. Utmarksbeitet er et samla matfat som husdyra må dele med andre utmarksbeitende dyr, først og fremst elg i kartområdet. Dersom vi antar at halvparten av fôrbehovet er i konkurranse med husdyr utgjør dette 700 saueenheter. Da er i såfall omlag halvparten av beitekapasiteten utnytta. Ut fra avbeitingsgraden virka beitetrykket i almenningene stort sett å være svakt.

Beitebruk: Kartområdet er forholdvis lågtliggende, og det er lite høgdevariasjon. Dette gjør at

beitekvaliteten vil falle utover i august i hele beitet. Høgt dyretall som gir god avbeiting og nygroe i beitet, kan motvirke dette noe. Slippetidspunkt er i den sammenheng viktig å vurdere slik at ikke vegetasjonen

"forvokser" og faller i kvalitet før beiting kommer i gang. Dette gjelder særlig hogstflater der utviklinga av vegetasjonen går fort om våren. God spredning av beitedyr er viktig for beitebruken i området. Høgere beitetrykk enn det som er tilrådd vil ikke gi mangel på mat, men dyra vil ete planter med lågere fôrverdi som f.eks. lyngarter.

Hard beiting med storfe kan føre med seg skogskader i barskog. Skadeomfanget vil være avhengig av dyretall, rase, marktype, plassering av saltsteiner m.m. Kunnskapsgrunnlaget er i dag for lågt til å kunne gi god rådgivning omkring dette. Et forebyggende tiltak kan være å prioritere spredte "lommer"

av enggranskog og blåbærskog av småbregnetype til beiting. Dette er areal med høg planteproduksjon i undervegetasjonen, og som har potensiale til å bli svært grasrike. Dette kan avlaste anna skogsmark for beiting. Slike areal har ofte mindre verdi for skogbruket da det gjerne dannes mye råte i trevirket her. Setervollene er også viktige areal der disse holdes i hevd.

(7)

1 INNLEDNING

Oppmerksomheten omkring bruk av norsk utmark har økt sterkt de siste åra. Miljøvernforvaltninga er i ferd med å gjennomføre ei rekke tiltak med målsetting å sikre det biologiske mangfoldet i utmarka bl.a. gjennom flere typer av verneplaner. Endringer i landbrukspolitikken har ført til ei sterkere satsing på ny næringsmessig utnytting av utmarksressursene gjennom f.eks. jakt og gardsturisme. Interesse for bruk av utmark til hyttebygging har vært vedvarende høg i mange år. Mer rene kommersielle interesser melder seg på arenaen, og det dukker opp nye bruksformer og det kommer inn personer med andre holdninger, kulturell bakgrunn og målsettinger for sin økonomiske virksomhet enn det vi finner i de mer tradisjonelle utmarksnæringene. I regjeringa sin nylig framlagte bioøkonomistrategi blir det signalisert ei sterkere utnytting av biologisk fornybare ressurser (Nærings- og fiskeridepartementet 2016). Klimaendringer kan forandre produksjonsforhold og vilkår for bruk av utmarka til ulike formål.

Sittende regjering ønsker økt satsing på utmarka som fôrressurs for beitedyr (Landbruks- og matdep- artementet 2016). I "Regionalt bygdeutviklingsprogram for Hedmark, 2013-2016" (Fylkesmannen i Hedmark 2013), er det satt som målsetting at matproduksjonen i fylket skal økes med minst 20%

innen 2030. Som ledd i dette er det starta ei satsing på storfekjøtt, med mål om å øke produksjonen med 20% innen 2020. Bedre utnytting av fylket sine beiteressurser er nevnt som nødvendig for å nå disse måla (Fylkesmannen i Hedmark 2014).

De utviklings- og endringsprosessene som nå er i gang i utmarka skaper behov for kunnskap. Kunnskap som grunnlag for riktige beslutninger når næringsvirksomhet skal etableres eller forvaltningstiltak skal settes ut i livet. Det vil bli viktig både for tradisjonelle og nye brukere å synliggjøre arealinteressene sine og planlegge arealbruken sin. Flerbruk er et viktig stikkord for all arealplanlegging i utmark. God kjennskap til naturgrunnlaget er et vilkår for miljøretta planlegging og forvaltning. De naturgitte arealegenskapene bør danne utgangspunkt for arealdisponering. På den måten vil areal kunne disponeres til formål som gir størst utbytte, samtidig som det er mulig å forutse konsekvenser av ulike inngrep. Som grunnlag for slik planlegging trenger planleggeren videst mulig kunnskap om økologiske forhold og egenskaper for ulik ressursutnytting.

Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi har kommet et økologisk kartverk. Kartet gir informasjon som generelt øker kunnskapen og forståelsen for hvilke naturressurser som finnes og hva som skal forvaltes. Kartet gir et felles informasjonssystem for mange ulike brukere og danner en felles, partsnøytral "plattform" som eventuelle

motstridende interesser kan diskuteres over. Vegetasjonskartet er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av ressursgrunnlaget for husdyrbeiting i utmark.

Informasjonen i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap.

Målsettinga med denne rapporten er å gi en nærmere omtale av hva vegetasjonskartlegging er og hvilken informasjon som ligger i kartet. Utgangspunktet for dette er vegetasjonskartet over deler av Romedal- og Stange almenninger. I rapporten tar kapittel 2 for seg vegetasjonskartlegging generelt, kapittel 3 gir en omtale av naturgrunnlaget i kartområdet og kapittel 4 beskriver metode for arbeidet som er utført.

Vegetasjonstypene som er funnet i kartområdet er nærmere beskrevet i kapittel 5, sammen med en beskrivelse av vegetasjonsfordeling og beiteforhold.

Vurdering av beitegrunnlaget for sau og storfe har vært det viktigste formålet med den utførte

vegetasjonskartlegginga. I kapittel 6 er beite for husdyr behandla spesielt og det er gitt ei vurdering av beitekapasitet for det kartlagte området.

(8)

2 VEGETASJONSKARTLEGGING, GENERELL DEL

2.1 Mål

Vegetasjonskartlegging skal skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget.

Kartlegginga skal skape grunnlag for å forstå sammenhenger i naturen og ta vare på og utnytte biologiske ressurser, kulturverdier og naturen som kilde til opplevelse og rekreasjon.

2.2 Hva er et vegetasjonskart?

Ville planter lever i konkurranse med

hverandre om vann, næring og lys. De som er best tilpassa miljøet på vokseplassen vil vinne. I områder som har fått utvikle seg gjennom lengre tid er det derfor langt fra tilfeldig hvilke planter som vokser hvor. Voksemiljøet til plantene er sammensatt av en rekke naturgitte og menneskeskapte forhold. De viktigste av disse økologiske faktorene er vist i figur 1.

Planter som har noenlunde samme krav til miljøet vil vokse på samme sted. De danner det vi kaller et plantesamfunn eller en vegetasjonstype. En vegetasjonstype er altså en karakteristisk samling av arter som finnes på steder med like

voksevilkår.

Mange arter vil opptre innafor flere vegetasjonstyper. Disse har et bredt økologisk leveområde, men mengdeforholdet kan variere fra dominerende art i en type til spredt forekomst i en annen type.

Andre arter kan ha snevre toleransegrenser for en eller flere miljøfaktorer. Disse kaller vi karakter- arter fordi de forteller oss noe helt bestemt om forholda på voksestedet og om plantesamfunnet de vokser i. Når vi kartlegger utbredelsen av vegetasjonstyper, bruker vi dominerende arter og

karakterarter som kjennetegn.

Vegetasjonsøkologer har arbeidet med å definere hvilke artskombinasjoner som vi skal kalle plantesamfunn, og hvilke økologiske forhold disse indikerer. Ut fra denne forskninga er det utvikla system for praktisk vegetasjonskartlegging. Det er i dag i bruk to system som er noenlunde landsdekkende; ett for detaljert kartlegging i M 1:5 000 - 20 000 (Fremstad 1997), og ett for oversiktskartlegging i M 1: 20 000 - 50 000 (Rekdal og Larsson 2005). Enheter fra det detaljerte systemet kan slås sammen til oversiktssystemet.

Det detaljerte systemet er bygd opp på tre nivå kalt grupper, typer og utforminger. Det er 24 grupper som står for hovedtyper av vegetasjon. Systemet inneholder 137 typer som vanligvis tilsvarer en plantesosiologisk enhet på noe forskjellig nivå. De fleste typene er igjen delt opp i utforminger som tilsvarer plantesosiologiske enheter på lågere nivå. Regionale utforminger eller spesielle lokale økologisk vikarierende samfunn blir vanligvis regna som typer.

Kartleggingssystemet for oversiktskartlegging er tilpassa et mindre intensivt feltarbeid. Identifikasjon av typene bygger mer på utseende (fysiognomisk utforming) av vegetasjonen slik den blir prega av dominerende arter eller artsgrupper. Systemet deler vegetasjonstypene i 10 grupper. Under disse er

Figur 1. Viktige faktorer som avgjør voksemiljøet til plantene.

Vann

Næring

Klima

Snødekke Andre

planter Menneske

og dyr

(9)

det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtyper. I begge systemene blir det brukt en rekke tilleggssymbol for viktig informasjon som ikke ligger i typedefinisjonen. Eksempler er dekning av lav, vier, bart fjell, grasrik utforming m.m. Samla gir dette et detaljert bilde av vegetasjonsdekket der en jamt vil ha 200-300 unike figursignaturer i et kart på 50-100 km².

Et vegetasjonskart er et bilde på mosaikken av vegetasjonstyper som utgjør plante- dekket i et område. Ved å utnytte informasjonen som plantene gir oss om vekstforholda blir dette likevel langt mer enn en botanisk oversikt. Forskning og erfaring har gjort at vi kan trekke ut en rekke opplysninger om miljøforhold innafor hver vegetasjonstype. På samme måte kan ulike egenskaper med hensyn til ressursutnytting og arealbruk knyttes til typene. Grovt skissert kan vi dele informasjonen fra vegetasjonskartet i 3 grupper:

1. Botanisk informasjon 2. Økologisk informasjon

3. Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og annen naturbruk.

2.3 Hvordan blir kartet laga?

Feltarbeid: Mye av innsatsen bak et vege- tasjonskart ligger i feltarbeidet. Kartlegginga foregår som en kombinasjon av synfaring i felt og tolking av flyfoto ut fra fargenyanser og strukturer i bildet. I tillegg legges økologisk kunnskap til grunn. Kartleggeren ser på bildene gjennom et stereoskop og får da landskapet fram tredimensjonalt. Ute i terrenget blir vegetasjonen klassifisert i typer, og på flybildet blir det tegna grenser mellom de ulike vegetasjonstypene.

Oversiktskartlegging vil i langt større grad enn detaljert kartlegging være basert på tolking og kikkertbruk. Hver inventør kartlegger rundt 3 km²/dagsverk i skog og 5 km² i fjellet. Ved detaljert kartlegging er prestasjonen 0,5-1 km²/dagsverk. Minste figurareal er vanligvis 1-2 dekar i M 1:10 000. I oversiktskartlegging er minsteareal 10 dekar, men en kan gå lenger ned på viktige areal.

Kartframstilling: Framstilling av kart skjer ved bruk av digital kartteknikk. Vegetasjonsgrenser og signaturer blir digitalisert fra ortofoto eller flyfoto. Et dataprogram korrigerer for feil som vil oppstå på flybildene pga. forskjellige fotograferingsvinkler og flyhøyder. De kartriktige digitale dataene blir deretter behandla i GIS-programvare (Geografisk InformasjonsSystem). Her finnes moduler for lagring,

bearbeiding og presentasjon av data.

Avleda produkt: Behandling av vegetasjonsdata i GIS gir muligheter til å lage ei rekke avleda produkt både av grafisk og numerisk art.

Figur 2. Produksjon av vegetasjonsdata ved NIBIO.

(10)

2.4 Bruk av vegetasjonskart

Temakart: Informasjonen som ligger i vegetasjonskartet kan være tungt tilgjengelig uten botanisk og økologisk kunnskap. Behandling av data i et geografisk informasjonssystem gir muligheter til å sortere de ulike egenskapene som kan knyttes til vegetasjonstypene. Dette kan presenteres tilpassa den enkelte brukers behov, framstilt som temakart eller arealstatistikker.

Figur 3 viser kobling av ett sett egenskapsdata for vegetasjonstypene (beitekvalitet for sau) med geografiske data (vegetasjonsgrenser

og signaturer) til et avleda beitekart for sau.

Figur 4 viser en oversikt over tema som kan avledes fra vegetasjonskartet. Presisjonen i informasjonen vil selvsagt være forskjellig etter om det er kartlagt etter system for over- sikts- eller detaljkartlegging.

Botanisk informasjon: Ulike plantearter vil vokse innafor en eller flere vegetasjonstyper. Ut fra vegetasjonskartet, kan det derfor avledes informasjon om forekomst av mange enkeltarter eller artsgrupper. Eksem- pel på avleda tema kan være kart over treslagsfordeling og artsmangfold eller ei forenkling av vegetasjonskartet til hovedtrekk i vegetasjonen.

Økologisk informasjon: Med kunnskap om forekomst av arter i de ulike vegetasjonstypene og deres krav til voksemiljø, kan vi avlede en rekke tema omkring vokseforhold. Dette gjelder f.eks. nærings- og fuktighets- forhold i jordsmonnet, grad av kulturpåvirkning, eller hvor varig og tjukt snødekket er i fjellet. Ulik klim- atisk informasjon kan også tolkes ut.

Egenskaper for ressurs- utnytting og annen arealbruk:

Ut fra botanisk og økologisk informasjon, samt kunnskap om ulike bruksområder, kan vi avlede flere tema om naturgrunnlagets egenskaper for ressursutnytting og anna arealbruk. Eksempler på dette er kart over planteproduksjon, bær- og soppforekomster, vegetasjonens

slitestyrke, markas bæreevne for ferdsel, beiteverdier for husdyr, rein, viltarter, m.m.

Figur 3. Prinsipp for avledning av temakart fra vegetasjonskart

Figur 4. Avleia informasjon fra vegetasjonskart

(11)

Brukertilpassa kart: Ut fra informasjon som vegetasjonskartet gir, kan vi trekke ut opplysninger den enkelte bruker er interessert i, og sammenstille disse til spesielle brukertilpassa produkt. Dette kan gjelde til bruk i planlegging og forvaltning, eller som dokumentasjon av næringer eller andre bruk- ergrupper sine interesser i utmarka. Kopla sammen med informasjon fra andre databaser, åpner dette for svært mange muligheter.

Brukerinteresser i utmark som kan hente informasjon fra vegetasjonskart:

A. Planlegging og forvaltning

 Gode kart over naturgrunnlaget gir bedre beslutningsgrunnlag og større effektivitet i planlegging og forvaltning. Kart gir innsyn og muligheter til brei medvirkning i planprosessen.

 Vegetasjonskartet kan brukes til å vurdere arealenes egnethet til ulike formål, dokumentere en rekke arealbruksinteresser og avdekke brukskonflikter.

 Plantene er primærprodusenter og legger grunnlag for "maten" og det fysiske miljøet for andre arter.

Registrering av plantelivet gir derfor nøkkelen til informasjon om biologisk mangfold.

B. Næringsutvikling

 Vegetasjonskartet gir skogbruksnæringa et redskap for planlegging av flersidig skogbruk og skogskjøtsel tilpassa voksestedet.

 Vegetasjonskartlegging er det eneste systematiske redskapet vi har for vurdering av beitekvalitet i utmark. Kartet kan brukes til dokumentasjon av beiteinteresser, vurdering av beitekapasitet og planlegging av beitebruk.

 Reindrifta vil kunne nytte vegetasjonsdata til ei bedre tilpassing av drifta til naturgrunnlaget.

 Basisressursen for grønt reiseliv er landskap. Vegetasjonen er en viktig del av landskapet. Et vegetasjonskart kan bidra til dokumentasjon av reiselivets arealinteresser, brukes i planlegging av naturbaserte aktiviteter og til markedsføring av natur som reiselivsprodukt.

C. Forskning og undervisning

Vegetasjonskartet viser sammenhenger, årsaksforhold og mangfold i naturen, og kan brukes i naturfagunder‐

visning og informasjonsvirksomhet. Kartet er godt egna som referansegrunnlag for ulik naturfaglig forskning.

Det er også et historisk dokument som kan vise utvikling over tid.

D. Friluftsliv

Turgåere vil kunne nytte kartet til å gjøre turen mer opplevelsesrik, finne bærforekomster, sopp og andre nyttevekster. Med kunnskap om ulike dyrearters miljøkrav kan kartet gi veiledning om hvor disse helst forekommer.

E. Forsvaret

Vegetasjonskartet gir informasjon som kan brukes i taktisk‐ og konflikt‐/skadeforebyggende planlegging.

Dette kan være framkommelighet, markas bæreevne, muligheter til å finne skjul, sårbare naturtyper m.m.

(12)

3 BESKRIVELSE AV KARTOMRÅDET

3.1 Oversikt

Kartområdet er 158 km²og ligger i Stange kommune sør i Hedmark fylke, i åsene på østsida av Mjøsa, øst til riksveg 24 mellom Stange og Odalen. I sør avgrenses området av fylkesgrensa mot Akershus og fylkesveg 228. Området utgjør deler av Romedal- og Stange almenninger. I Romedal almenning er 56 km² kartlagt, og dette utgjør 24 % av det totale arealet i almenningen. I Stange almenning er det kartlagt 95 km², og dette utgjør 81 % av samla areal. I tillegg er det med noen private eiendommer, omlag 7 km².

Kartområdet er et småkupert landskap 300-600 moh. med mange åser, koller og høgder, lokalt gjerne kalt berg. Høgeste punkt er Knukberget 612 moh. Mellom høgdene er det dalganger, ofte orientert i retning sørøst-nordvest. Barskog dominerer området totalt, mest granskog, men også store areal med furuskog på høgdedrag. I senkningene ligger ofte forsumpa areal som sumpskoger eller små myrer.

Noen setrer og mange skogshusvære ligger i området. Området er lett tilgjengelig etter et godt vedlike- holdt nett av skogsbilveger. To beitelag bruker området, "Romedal og Stange sau- og geitbeitelag" og

"Storfebeitelaget for Romedal og Stange".

Figur 5. Lokalisering av kartområdet (kilde © Norge digitalt).

(13)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 11 Knuksjøen sett fra Søndre Knuklia (YNR).

Hersjøen og Hersjøvangen (MIA).

3.2 Klima

Temperatur: Nærmeste målestasjon for temperatur ligger på Staur i Stange (150 moh.), i sør er det en stasjon i Nord-Odal (147 moh.) Både årsnormal og de månedsvise midlene for stasjonene er noenlunde like, og viser et typisk innlandsklima med låge vintertemperaturer og varme somrer. Årsnormal- ene er henholdsvis 3,9 og 3,6 grader. Reduseres disse med 0,6 grader per 100 meter stigning kan tem- peraturen i grove trekk bestemmes i andre høgdelag. Lokalklimatiske forhold kan tidvis skape større avvik fra slike temperaturtall, bl.a. atskillig lågere temperaturer i daler og søkk vinterstid. Lisoner med større varmeinnstråling og bedre drenering av kaldluft kan også gi større avvik fra målingene

Tabell 1. Normaler for temperatur og nedbør for målestasjoner nær kartområdet (http://eklima.no).

Stasjon moh jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des år Tempe‐

ratur °C

Staur, Stange 150 ‐7,2 ‐7,6 ‐2,8 2,6 9 13,8 15,1 14,1 9,8 5,2 ‐0,7 ‐5,1 3,9 Sand, Nord‐Odal 153 ‐8,5 ‐7,5 ‐2 3 9,5 14,2 15,3 14 9,4 5 ‐2 ‐7 3,6 Nedbør

mm

Nord‐Odal 147 46 35 40 42 55 73 80 85 88 84 73 52 753 Jønsberg 218 33 24 25 28 44 60 74 68 61 54 44 37 552

(14)

Nedbør: Nedbørmålinger fra Jønsberg nord for området, viser en låg årsnedbør med 552 mm. Ved stasjonen i Nord-Odal er nedbøren adskillig høgere (753 mm). Denne stasjonen gir trolig et bedre bilde av nedbørsforholda i kartområdet da denne antas å stige med høgda. Månedsnormalene viser at nedbøren er størst sommer og høst fra juni til og med november. Vinter og vår har minst nedbør.

3.3 Berggrunn og løsmasser

Kartområdet ligger i Hedmark sitt grunnfjellsom- råde som dekker over en tredjedel av fylket og når opp til Elverum og Trysil. Ulike sure og nærings- fattige gneiser og granitter dominerer berggrunnen.

Striper av rikere glimmerskifer, amfibolitt og gabbro går gjennom området og har stedvis gunstig påvirk- ning på vegetasjonen (www.ngu.no). Berggrunns- geologien i området er mer nyansert enn det kartet viser. Dette antas ut fra flere lokale forekomster av rikere vegetasjon.

Morener og torvjord dominerer løsmassene i områd- et. Det meste er klassifisert som tynt morenedekke.

Over alle høgder er det sparsomme løsmasser, men lite av fjellblotninger. Tjukk morene finnes i daler og lesider. Stedvis kan morena være grov og blokkrik.

Det er forholdvis lite av organiske avsetninger (torv) i området, men det finnes jamt i senkninger mellom høgder, mest som sumpskog. Det er få store myrområder.

Bergsjøen sett fra sør (MIA).

Figur 6. Bergrunnskart (www.ngu.no).

(15)

4 ARBEIDSMETODE

4.1 Feltarbeid og kartframstilling

Feltarbeid og kartframstilling er gjort i samsvar med metode skissert under pkt. 2.3. Klassifisering av vegetasjonstyper er i tråd system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50) (Rekdal og Larsson 2005). Under kartlegginga somrene 2015 og 2016, ble det brukt flybilder i farger fra juli 2011 i M 1:25 000 (COWI oppgave d10208). Som grunnlagskart for vegetasjonskart og avleda beitekart er brukt topografisk kartgrunnlag fra Statens kartverk sin kartserie N50. Hogstklasser for kartområdet er innhenta fra Romedal- og Stange almenninger.

Figur 7. Utsnitt av flyfoto med feltregistreringer ved Bergsjøen.

4.2 Farge og symbolbruk

Vegetasjonskartet kan leses på to nivå etter hvor detaljert informasjon en er ute etter. Fargene i kartet er det enkleste nivået. Hovedfargene på kartet er delt etter grupper av vegetasjonstyper som

representerer viktige utseendemessige (fysiognomiske) trekk i landskapet. Lauvskog går i gulgrønt, barskog i blågrønt og furuskog i brungrønt. Innafor hver hovedgruppe er typene gjengitt med ulike fargetoner fra lyst til mørkt etter en fattig - rik gradient. Skravur er brukt for å få fram sumpskoger og noen myrtyper. Mer detaljert informasjon får en ved å lese signaturene i kartet. Alle figurer er gitt en signatur for vegetasjonstype som består av et tall og en bokstav. I tillegg er det brukt ei rekke symbol for å vise viktige trekk i vegetasjonen som ikke går ut fra typedefinisjonen. Disse er nevnt i pkt. 5.2.

Her står også beskrivelse av bruk av mosaikkfigurer.

(16)

Figur 8. Utsnitt av vegetasjonskartet ved Bergsjøen.

4.3 Feilkilder

Kartleggingssystemet i M 1:20 000 - 50 000 er et kompromiss mellom hvilken informasjon vi ønsker at kartet skal vise, hvor mye kartlegginga skal koste og hva som er kartografisk mulig å framstille. Kartet skal best mulig avspeile økologiske forhold og egenskaper for ulik bruk av naturgrunnlaget, men samtidig må kartlegginga foregå i et tempo som gjør dette økonomisk forsvarlig. Kartografisk sett er denne

målestokken begrensende for detaljeringsgraden.

Det er begrensa hvor mye av kartleggingsarealet som kan oppsøkes i felt. Vegetasjonstypene blir derfor i stor grad identifisert ut fra kriterier rundt utseende som er lett gjenkjennelige på flyfoto eller ved

avstandsbetraktning med eller uten kikkert. Vegetasjonsgrenser er som regel gradvise overganger og vegetasjonen kan danne innfløkte mosaikkmønster som er umulig å kartfeste. Alle de problem kartleggeren støter på kan det ikke lages regler for og må derfor løses ved skjønn. Vegetasjonskartleggerens oppgave blir av dette å dra ut hovedtrekka i vegetasjonsfordelinga og tegne dette ned som fornuftige figurer som det kan lages kart av. Detaljert kontroll av grenser uten tanke på hovedtrekk, vil kunne vise mange "feil".

Kartframstillingsmetoden er i seg selv komplisert og innebærer overføring av linjer og figursignaturer flere ganger. For et så innholdsrikt kart vil dette gi risiko for feil og setter store krav til rutiner for lesing av korrektur. Noen vegetasjonstyper kan by på problemer ved klassifisering. Dette er kommentert under omtalen av typene.

Kartlegging i skogbrukslandskap er generelt vanskelig på grunn av at et høgt og ofte tett tresjikt gir lite oversikt. Treslagsfordeling vil være vanskelig å kartlegge godt da ulike foryngelsesstrategier kan gjøre at treslagene ikke følger de naturlige økologiske gradientene. I kartområdet var det mange tette bestand i hogstklasse 3 og 4 med lite undervegetasjon som grunnlag for skille mellom typene. På hogst-flater var det veldig vanskelig å skille mellom lågurtutforminga av enggranskog og småbregneutforminga av

blåbærgranskog. Arealet av enggranskog er derfor trolig undervurdert. Mange forekomster av denne typen var også for små for utfigurering. Det meste av forsumpa skogareal i kartområdet var grøfta med mer eller mindre fungerende grøfter. Mange av disse areala er på veg over til fastmark og var vanskelig å klassifisere. Svært skiftende vokseforhold på korte avstander, gjorde også figurering i senkningene vanskelig. Tilleggssymbol for grøfting er satt på en del grøfta bestand, men dette er ikke gjort systematisk.

(17)

5 VEGETASJONEN I KARTOMRÅDET

5.1 Kartleggingssystem og arealfordeling

Nedafor følger ei oversikt over kartleggingsenheter og tilleggssymbol i system for vegetasjonskartlegging i målestokk 1:20 000 - 50 000 (VK50) (Rekdal og Larsson 2005). Typer eller tilleggssymbol merka med gult forekommer i kartområdet.

VEGETASJONSTYPER OG ANDRE AREALTYPER

1. SNØLEIE

1a Mosesnøleie

1b Grassnøleie

1c Frostmark, letype

2. HEISAMFUNN I FJELLET 2a Frostmark, rabbetype

2b Tørrgrashei

2c Lavhei

2d Reinrosehei

2e Rishei

2f Alpin røsslynghei

2g Alpin fukthei

3. ENGSAMFUNN I FJELLET 3a Lågurteng 3b Høgstaudeeng

4. LAUVSKOG

4a Lav‐ og lyngrik bjørkeskog

4b Blåbærbjørkeskog

4c Engbjørkeskog

4d Kalkbjørkeskog

4e Oreskog

4f Flommarkkratt

4g Hagemarkskog

5. VARMEKJÆR LAUVSKOG

5a Fattig edellauvskog

5b Rik edellauvskog

6. FURUSKOG

6a Lav‐ og lyngrik furuskog

6b Blåbærfuruskog

6c Engfuruskog

6d Kalkfuruskog

7. GRANSKOG

7a Lav‐ og lyngrik granskog 7b Blåbærgranskog 7c Enggranskog

8. FUKT‐ OG SUMPSKOG 8a Fuktskog

8b Myrskog 8c Fattig sumpskog 8d Rik sumpskog

9. MYR 9a Rismyr

9b Bjønnskjeggmyr 9c Grasmyr 9d Blautmyr 9e Starrsump

10. ÅPEN MARK I LÅGLANDET 10a Kystlynghei

10b Røsslynghei 10c Fukthei

10d Knauser og kratt 10e Fukt‐ og strandenger 10f Sanddyner og grusstrender 10g Elveører og grusvifter

11. JORDBRUKSAREAL 11a Dyrka mark 11b Beitevoll

12. UPRODUKTIVE OG BEBYGDE AREAL 12a Jord og grus

12b Ur og blokkmark

12c Bart fjell

12d Bebygd areal, tett 12e Bebygd areal, åpent 12f Anna nytta areal 12g Varig is og snø

(18)

TILLEGGSSYMBOL

Tilleggssymbol blir brukt for å vise viktige trekk ved vegetasjonen som ikke går fram av vegetasjonstypen.

Mosaikksignatur blir brukt der to vegeta- sjonstyper opptrer i mosaikk. Dominerende vegetasjonstype blir ført først og type nr. 2 blir ført på dersom denne utgjør mer enn 25% av arealet innafor figuren. Dersom hovedtype og type nr. 2 har samme tallkode, blir tallet sløyfa i signaturen bak skråstreken.

Eks.: 6a/9c = Lav- og lyngrik furuskog i mosaikk med grasmyr

9c/a = Grasmyr i mosaikk med rismyr Grus, sand og jord

: Areal med 50‐75% grus, sand og jord Stein og blokker Areal med 50‐75% stein og blokk

Grunnlendt mark, bart fjell Ʌ I skog: Grunnlendt areal der jorddekket er

mindre enn 30cm eller det finnes opp til 50 % bart fjell.

Areal med 50‐75% bart fjell Spredt vegetasjon

~ Uproduktive areal (12a, b, c) med 10‐25%

vegetasjonsdekke Lav v Areal med 25‐50% lavdekning x Areal med mer enn 50% lavdekning

Vier

Areal med 25‐50% dekning av vier s Areal med mer enn 50% dekning av vier

Einer

j Areal med mer enn 50% dekning av einer Bregner

p Areal med mer enn 75% dekning av bregner Finnskjegg

n Areal med mer enn 75% dekning av finnskjegg Grasrik vegetasjon

g Vegetasjonstyper med grasrike utforminger, over 50% grasdekning

Kalkkrevende vegetasjon k Kalkkrevende utforming av grasmyr,

lågurteng m.fl.

Treslag

* Gran + Furu

o) Lauvskog, i hovedsak bjørk o Gråor

Ө Osp

Э Selje

$ Vier i tresjiktet o)) Busksjikt

Tetthet i skog ] 25‐50% kronedekning

Hevdtilstand på jordbruksareal

 Dyrka mark eller beitevoll under gjengroing

Grøfta areal T Areal som er tett grøfta

(19)

AREALFORDELING

Tabell 2. Arealfordeling av ulike vegetasjons‐ og arealtyper i kartområdet.

Vegetasjonstype Totalt Vegetasjonstype Totalt

Dekar % Dekar %

4b Blåbærbjørkeskog 18 0,01 9a Rismyr 850 0,5

4c Engbjørkeskog 122 0,1 9b Bjønnskjeggmyr 324 0,2

4e Oreskog 7 0,00 9c Grasmyr 1 356 0,9

4g Hagemarkskog 21 0,01 9d Blautmyr 130 0,1

6a Lav‐ og lyngrik furuskog 19 501 12,5 9e Starrsump 265 0,2

6b Blåbærfuruskog 26 956 17,2 11a Dyrka mark 711 0,5

7a Lav‐ og lyngrik granskog 1 169 0,7 11b Beitevoll 319 0,2

7b Blåbærgranskog 90 731 58,0 12e Bebygd areal spredt 49 0,03

7c Enggranskog 2 872 1,8 12f Anna nytta areal 109 0,1

8b Myrskog 3 816 2,4 Sum landareal 156 512 100

8c Fattig sumpskog 7 090 4,5 Vatn 1 965

8d Rik sumpskog 95 0,06 SUM TOTALT AREAL 158 477

Figur 9. Vegetasjons‐ og arealtyper med mer enn 1% arealdekning i kartområdet.

(20)

5.2 Beskrivelse av kartlagte vegetasjonstyper

Nedafor følger en beskrivelse av vegetasjonstyper registrert under vegetasjonskartlegging i Romedal- og Stange almenninger. Vegetasjonstypene er gitt beiteverdi etter en tredelt skala som er nærmere beskrevet i kapittel 6.

LAUVSKOG

4b Blåbærbjørkeskog

Økologi: Blåbærbjørkeskog forekommer på steder med moderat tilgang på næring og vann. I dette området vil vanligvis gran dominere slike lokaliteter. Bjørkeskog er oftest resultat av hogst av bartrær.

Arter: Bjørk dominerer i tresjiktet, men innslag av gran er vanlig. I busksjiktet opptrer ofte einer.

Undervegetasjonen har mye til felles med blåbærgranskogen og dominerende arter er blåbær og smyle.

Arter som maiblom, skogstjerne, stormarimjelle, gullris og hårfrytle forekommer spredt. Ei frisk småbregneutforming forekommer med gaukesyre, hengeving og spredt med skogstorkenebb.

Botnsjiktet har oftest et sammenhengende dekke av moser som etasjemose, furumose og sigdmoser.

Forekomst: Bare 18 dekar av blåbærbjørkeskog er registrert fordelt på to areal ved Bråten og nordenden av Bergsjøen.

Beiteverdi: Her er det ofte høgt innslag av blåbær og smyle. Typen vurderes som godt beite.

4c Engbjørkeskog

Økologi: Dette er en artsrik og frodig bjørkeskogtype der feltsjiktet har mye til felles med enggran- skogen. Engbjørkeskog består av flere utforminger som alle er knytta til næringsrik mark. Den finnes vanligst i lier, dalbotner og renner med friskt vannsig. På rik berggrunn kan typen forekomme på tørre rygger og skråninger. I granskogsområder vil vanligvis gran dominere slike voksesteder.

Engbjørkeskog forekommer vanligvis som resultat av kultivering i nærheten av setrer og gardsbruk.

Arter: Engbjørkeskogen består av flere utforminger som har til felles et tresjikt dominert av høgvokst bjørk, og undervegetasjon av næringskrevende urter, gras og bregner. Gran inngår ofte i tresjiktet sammen med andre løvtrær som gråor, selje, osp og rogn. Undervegetasjonen har mye til felles med enggranskogen, og to utforminger kan forekomme. Høgstaudeutforminga er dominert av høge urter, gras og bregner. Viktige arter her er tyrihjelm og skogstorkenebb. Andre arter som inngår i typen med varierende mengder er engsoleie, enghumleblom, mjødurt, myskegras, gaukesyre, skogsveve og skogburkne. På næringsrik, veldrenert mark finnes ei lågurtutforming med arter som skogstorkenebb, legeveronika, teiebær, fioler, jordbær, hengeaks, gulaks, snerprørkvein, engkvein og stedvis blåveis.

Forekomst: 122 dekar av engbjørkeskog er registrert og dette utgjør 0,1% av samla areal. Mindre areal er registrert ved Morstuvangen, Nilsberg, Klingerhaugen, Prestsætra og nordre Rasan.

Beiteverdi: Dette er den mest produktive av bjørkeskogtypene. På beitekartet er typen satt som svært godt beite. Dette vil vanligvis være uttrykk for potensiell beiteverdi ettersom den "normale

utforminga" vil ha høg dekning av høge urter som tyrihjelm og skogstorkenebb.

(21)

Engbjørkeskog av lågurtutforming med mye snerprørkvein ved Morstuvangen (KJM).

Oreskog ved Nøttestadvangen (MIA).

(22)

4e Oreskog

Økologi: Oreskogen krever næringsrik jord med god vanntilgang. Gråor opptrer i tillegg ofte som pionertreslag på åpen kulturmark.

Arter: Oreskogen består av flere utforminger som har til felles et tresjikt dominert av gråor, og en undervegetasjon av næringskrevende urter, noe gras og stedvis mye bregner. Oreskogen har mange tidligblomstrende planter. Kvitveis er typisk om våren. Om sommeren domineres en frodig og artsrik vegetasjon av urter, høge stauder og bregner. Feltsjiktet kan bl.a. ha: strutseving, skogburkne,

skogstjerneblom, skogsnelle, enghumleblom, stornesle, maigull, mjødurt, tyrihjelm, sølvbunke, skogrør- kvein, engsoleie og sumphaukeskjegg.

Forekomst: Bare ett bestand på 7 dekar er registrert ved Nøttestadvangen.

Beiteverdi: Oreskogen er en produktiv vegetasjonstype, og den potensielle beiteverdien kan settes til svært godt beite. På grunn av tett tresjikt, stedvis også tett felt- og busksjikt, er den aktuelle

beiteverdien på disse arealene begrensa. Brukbar beitemark kan oppnås ved sterk tynning av tresjiktet og hard beiting.

4g Hagemarkskog

Økologi: Denne skogtypen er et resultat av langvarig beite, slått og tynning av skogen. Dersom slik kulturpåvirkning opphører vil den opprinnelige vegetasjonen med tida komme inn igjen. Opphavet er i første rekke engskoger og de friskeste delene av blåbærskogen. Skogen er prega av åpen tresetting med godt oppkvista tre, og lite tilvekst av ungskog.

Arter: Feltsjiktet har tett grasvekst og et godt innslag av beitetålende urter. Sølvbunke, engkvein og gulaks er gjerne dominerende. Andre viktige gras er rødsvingel og rapparter. Av urter forekommer arter som ryllik, engsoleie, kvitkløver, blåklokke, harerug og marikåper. Et botnsjikt med

engkransemose er vanlig. Tresjiktet er hovedsakelig gran eller bjørk.

Forekomst: Typen vil forekomme i nærheten av gardsbruk og setrer. Bare ett areal på 21 dekar er registrert ved Malungstugua.

Beiteverdi: Dette er svært godt beite med mye beiteplanter og oftest høg produksjon.

FURUSKOG

6a Lav‐ og lyngrik furuskog

Økologi: Lav- og lyngrik furuskog finnes på tørr og næringsfattig mark. Typen er svært vanlig på grunnlendt mark på koller og åsdrag i grunnfjellsområda i Hedmark. Stedvis kan det finnes fjellblotninger som lager "hull" i det ellers glisne og lysåpne tresjiktet. Typen er også knytta til mektigere løsmasser med grov morene.

Arter: Kortvokst, ofte kragget furu dominerer tresjiktet på grunnlendt mark. Litt innslag av gran forekommer, stedvis som underskog i den litt friskere bærlyngutforminga. Røsslyng dominerer oftest feltsjiktet, og får økende utbredelse på hogstflater. Krekling, tyttebær og blokkebær kan også ha høg dekning. Grasarter som smyle og sauesvingel forekommer spredt. Botnsjiktet er moserikt, mest etasjemose, furumose og sigdmoser. I bærlyngutforminga kan blåbær stedvis dominere. Hogstflater i denne utforminga kan ha bra med smyle. Lavarter som lys- og grå reinlav, kvitkrull og islandslav kan

(23)

ha høg dekning i ei tørr lavutforming som opptrer sjeldnere. Blokkebær og røsslyng kan dominere der det er noe fuktigere, gjerne med torvmoser i botnsjiktet.

Forekomst: Lav- og lyngrik furuskog er den tredje vanligste vegetasjonstypen og dekker 12,5% av kartområdet. Typen finnes i hele området ofte i mosaikk med blåbærskog med gran eller furu, der den lav- og lyngrike furuskogen inntar fattige høgdedrag. Typen er også vanlig på fastmarksparti i

myrområder.

Beiteverdi: Her finnes det vanligvis lite av beiteplanter, men hogstflater av bærlyngutforminga kan ha noe smyle og være av beiteverdi. Beiteverdien er satt til mindre godt beite. Typen er viktig vinterbeite for elg.

Glissen lav‐ og lyngrik furuskog på Gransjøhøgda (YNR).

Lavutforming av lav‐ og lyngrik furuskog ved Fløbakken (YNR).

Bærlyngutforming av lav‐ og lyngrik furuskog med mye blåbær (HPK).

(24)

6b Blåbærfuruskog

Økologi: Det meste av areal i barskogsregionen med moderat forsyning av næring og vann vil være dominert av gran, men i dette området er det også betydelig areal av blåbærmark som har mest furu. Det er ofte på de litt tørrere lokalitetene furu vil forekomme. Dette kan også være furu som er forynga ved naturlig foryngelse eller planting på typisk granskogsmark.

Arter: Furu er dominerende treslag, men innslag av gran er vanlig. Undervegetasjonen vil i stor grad samsvare med granskogtypen, men ofte med et større innslag av krekling, blokkebær og tyttebær.

Forekomst: Dette er nest vanligste vegetasjonstypen i kartområdet og dekker 17,2 % av det totale arealet. Vanligst forekommer den på høgdedrag, uten at den inntar de skarpeste høgdene.

Beiteverdi: Av beiteplanter har typen noe blåbær og smyle, og settes til godt - mindre godt beite der 75% er nyttbart beite. Typen utgjør viktig vinterbeite for elg.

Blåbærfuruskog på Romsæterberget (MIA).

GRANSKOG

7a Lav‐ og lyngrik granskog

Økologi: Dette er lysåpen granskog som opptrer på skrinne og godt drenerte avsetninger i barskog- regionen. Furu vil oftest dominere på slike voksesteder, men dominans av gran er ikke uvanlig i dette området. Dette kan være resultat av uthogging av furu eller planting av gran på fattigere mark enn der den vanligvis vil opptre.

Arter: Gran er dominerende treslag, men innslag av furu forekommer vanlig. Undervegetasjonen vil i stor grad samsvare med furuskogtypen. I feltsjiktet dominerer oftest røsslyng, men krekling, tyttebær, blokkebær og blåbær kan også ha høgt innslag. Smyle opptrer spredt. Botnsjiktet domineres av etasje- mose, furumose og sigdmoser. Lavarter som lys- og grå reinlav og islandslav kan ha god dekning.

(25)

Forekomst: Lav- og lyngrik granskog dekker 0,7% av samla kartleggingsareal. Typen forekommer spredt på høgdedrag som Romsæterberget, Grasberget, Svartberget og Gransjøhøgda.

Beiteverdi: Typen har lite beiteplanter, men på hogstflater av bærlyngutforming er det litt smyle.

Beiteverdien kan settes til mindre godt beite.

Lav‐ og lyngrik granskog på Svartkjølen (MIA). Lav‐ og lyngrik granskog forekommer oftest øverst på høgder. Blåbærskogen kommer inn litt nedafor der vannforsyning og jorddekke blir bedre (YNR).

7b Blåbærgranskog

Økologi: Blåbærgranskog dominerer kartområdet og forekommer på steder der tilgangen på næring og vann er moderat. Typen finnes mest i lisider med djupere morene, men opptrer også i flatt og opp- lendt terreng. I lisider kan friskere vannforsyning, samt finkorna avsetninger med bedre vannkapasitet, gi grunnlag for den rikere småbregneutforminga av typen. En del grøfta sumpskog kan ha begynnende preg av blåbærgranskog og blir da kartlagt som denne typen.

Arter: Gran er vanligste treslaget på blåbærmark i barskogssona. Furu har ofte godt innslag i litt tørrere utforminger. Bjørk og rogn kommer ofte sterkt inn på hogstflater. Den typiske utforminga av blåbær- granskogen er dominert av blåbær med et godt innslag av smyle. Skrubbær, tyttebær og blokkebær opptrer jamt, mens arter som maiblom, skogstjerne, stormarimjelle, gullris, hårfrytle, fugletelg og sauetelg forekommer mer spredt. Ei frisk småbregneutforming med arter som gaukesyre, hengeving, kvitveis, engkvein og skogstorkenebb, er vanlig i lisider med bedre tilgang på næring og vann. I Hedmark utgjør denne utforminga 23% av blåbærskogen (NIJOS 2006). Inntrykket fra feltarbeid er at det kanskje er vel så mye i kartområdet. Botnsjiktet har oftest et sammenhengende dekke av

etasjemose, sigdmoser og furumose.

Da det meste av arealet av blåbærgranskog er skogbruksareal vil artsinventaret være svært avhengig av skogtilstand og suksesjonen fra hogstflate til hogstmodent bestand. På hogstflater og lysåpne flekker kan smyle få total dominans. Småbregnetypen kan ha mye skogrørkvein, bringebær, engkvein og sølvbunke på hogstflatene.

(26)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 24 Blåbærgranskog ved Lalumsvangen (YNR).

Smyledominert hogstflate på Svartkjølen (MIA).

(27)

Forekomst: Blåbærgranskog dekker 58,0% av kartområdet. Typen forekommer jamt over hele området, med unntak av de mest eksponerte høgdene og i våte senkninger.

Beiteverdi: Høgt innslag av smyle gir typen beiteverdien godt beite. Hogstflater kan bli totalt dominert av smyle og vil være viktige beite særlig tidlig på sommeren før smyla blomstrer. Flatene av småbregnetype vil ha enda høgere beiteverdi på grunn av mye engkvein. Ved sterk beiting kan disse utvikle seg til tett grasmark ofte også med mye sølvbunke. De skogdekte areala vil bli viktigere ut over sommeren ettersom mye av smyla her er steril og bevarer en grønn bladmasse langt ut over høsten.

Småbregneutforming ved Tempelvangen (MIA). Grasrik hogstflate av småbregneutforming ved Gransjøvangen (YNR).

7c Enggranskog

Økologi: Enggranskogen er knytta til næringsrik grunn. Vannstatus varierer fra tørr/moderat på opp- lendt mark til næringsrikt sigevann i lier, daler og raviner. I lier og senkninger med næringsrikt vannsig opptrer ei frodig, artsrik og produktiv høgstaudeutforming med moldrik brunjord. I solrike, veldrenerte hellinger forekommer ei lågurtutforming, som også finnes på andre terrengformer der det er tørt og næringsrikt. Ei storbregneutforming opptrer stedvis, gjerne i baklier med frisk fuktighet.

Arter: Typen har klar grandominans. Selje, osp, bjørk og rogn er blanda inn i mange bestand, og løvtrær får tett oppslag på hogstflater. I feltsjiktet til lågurtutforminga finnes foruten blåbær, innslag av bl.a.

fingerstarr, markjordbær, skogfiol, legeveronika, engmarimjelle, teiebær, knollerteknapp, ormetelg, hengeaks og snerprørkvein. Kalkrik grunn kan òg ha blåveis og mye storkransemose. Høgstaudeut- forminga domineres av høge urter og store bregner. Typiske arter er bl.a. skogstorkenebb, tyrihjelm, skogburkne, mjødurt, skogstjerneblom, forglemmeieiarter, myskegras, sølvbunke, enghumleblom og marikåper. Storbregneutforminga har færre arter, og er ofte dominert av skogburkne. Lundveikmose, moldmoser, fagermoser og rundmoser finnes i botnsjiktet.

(28)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 26 Enggranskog av lågurtutforming i vestsida av Knukberget (HPK).

Grasrik enggranskog ved Litleresjøen (YNR).

Plantefelt i enggranskog av høgstaudeutforming ved Fuglehøgda (MIA).

(29)

Da det meste av arealet av enggranskog er skogbruksareal vil artsinventaret være svært avhengig av skogtilstand og suksesjonen fra hogstflate til hogstmodent bestand. Hogstflater i denne typen utvikler et veldig frodig og produktivt feltsjikt. Beita areal kan utvikle høg grasdekning, først og fremst med engkvein og sølvbunke. Grasrike utforminger får tilleggssymbolet g.

Forekomst: Enggranskog dekker 1,8% av kartleggingsarealet. Spredte areal finnes blant annet i østsida av Svartåsen, vestsida av Fuglehøgda, ved Tempelvangen, Sønsterud og Opptjernsberget. Arealet av typen er trolig undervurdert da det var vanskelig å skille særlig lågurtutforminga fra småbregneutforminga av blåbærgranskog. Dette gjaldt både i tette plantinger med lite indikatorplanter i skogbotnen, og på hogst- flater med kraftig smylevokster. Lågurtutforminga forekommer dessuten ofte som små spredte areal som er vanskelig å figurere ut.

Beiteverdi: Enggranskog kan settes til svært godt beite som er uttrykk for potensiell beiteverdi. Det vil si den verdien arealet kan få ved kulturpåvirkning i form av beiting. Stedvis ses høgt grasinnslag av arter som engkvein, gulaks og sølvbunke slik at den aktuelle beiteverdien også er svært godt beite.

SUMPSKOG 8b Myrskog

Økologi: Dette er skogdekte myrer på djup, næringsfattig torv der torvlaget har bygd seg opp slik at vegetasjonen har mista kontakten med grunnvannet. Typen opptrer i flatt eller svakt hellende terreng, ofte som ei sone mellom rismyr og fastmark.

Arter: Tresjiktet er glissent og domineres i kartområdet mest av furu, men også gran og bjørk forekommer som dominerende treslag. Undervegetasjonen i myrskogen har mye til felles med rismyra. Dominerende arter er røsslyng, torvull, krekling, blokkebær, molte og blåbær. Arter som

Myrskog med furu og ei gammel grøft (KJM).

(30)

kvitlyng, tyttebær, bjønnskjegg, granstarr, tranebær og reinlavarter forekommer spredt. Botnsjiktet har mest torvmoser.

Forekomst: Myrskog forekommer jamt som små bestand i senkninger og myrområder og utgjør 2,4%

av samla areal. Typen opptrer ofte i mosaikk med fattig sumpskog og rismyr.

Beiteverdi: Typen utgjør mindre godt beite for storfe og sau.

8c Fattig sumpskog

Økologi: Fattig sumpskog forekommer på forsumpa mark med permanent høgt grunnvann og fattig til middelsrik næringsstatus. Dette kan være i forsenkninger, langs bekker eller i myrkanter. Typen tar også med grasmyrer der trær har mer enn 25% kronedekning.

Arter: Gran dominerer oftest i tresjiktet, mest i blanding med både bjørk og furu som også kan være dominerende treslag. Drenert sumpskog er ofte tilplanta med gran. Skogbotnen kan variere mye. Blaut og vassrik botn har ofte glissen skog, mens "tørrere" bestand har tettere tresetting og bedre tilvekst i tresjiktet. "Tørre" utforminger domineres av blåbær og molte og kan være vanskelig å skille fra forrige type. Fattig sumpskog skal ikke ha ombrotrof tuestruktur. Denne utforminga har ellers varierende innslag av blokkebær, skrubbær, myrhatt, smyle, skogsnelle, granstarr og andre lite krevende sump- eller skogarter. I våte utforminger med bedre næringstilgang overtar starr, gras og urter dominansen, og artssammensetninga blir lik grasmyr. Dominerende arter i feltsjiktet kan være flaskestarr, slåttestarr, trådstarr, myrullarter, bjønnskjegg og skogrørkvein. Fattig sumpskog opptrer jamt i mosaikk med myrskog.

Forekomst: Fattig sumpskog dekker totalt 4,5% av arealet og forekommer jamt som små bestand i senkninger og myrområder. Mange mindre areal kan forekomme i områder med tilsynelatende

homogen blåbærgranskog. Disse er ikke figurert ut på grunn av at de er små og vanskelig å lokalisere.

Fattig sumpskog (KJM).

(31)

Beiteverdi: Sau går i liten grad ut på forsumpa mark og typen utgjør mindre godt - godt beite. Storfe vil finne starr- og grasarter her og beiteverdien kan settes til godt - mindre godt beite. Lyngrike utforminger har dårligere beiteverdi. Tett tre- og busksjikt kan redusere tilgjengeligheten på mange lokaliteter. 50% av arealet er satt som nyttbart beite for storfe og 25% for sau. Typen utgjør viktig sommerbeite og skjul for elg.

8d Rik sumpskog

Økologi: Dette er ei samling av alle skogtyper på forsumpa mark med god næringstilgang. Rikmyrer med tett tresetting er tatt med i denne typen. Rik sumpskog finnes på areal med høgt grunnvann langs elver og bekker, og i hellende terreng under kildehorisonter med jamn vannforsyning.

Arter: De rike sumpskogene er artsrike samfunn. Tresjiktet er tett med bjørk, gran og høgvokste vierarter. Feltsjiktet består av høge urter, bregner og gras, og flere arter som er vanlige i engbjørkeskog som sølvbunke, mjødurt, engsoleie og enghumleblom. I tillegg vokser ulike starrarter og andre fukt- krevende planter som myrsnelle, skogsnelle, sumphaukeskjegg, sløke, soleihov, myrhatt, sumpmaure og stor myrfiol. Utforminger totalt dominert av skogrørkvein er vanlig i kartområdet. Botnsjiktet er artsrikt og består av kravfulle moser. Mye av den rike sumpskogen er drenert og tilplanta med gran og kan på sikt gå over til enggranskog.

Forekomst: Det er registrert bare 95 dekar rik sumpskog, fordelt på flere små forekomster.

Beiteverdi: Typen utgjør godt beite for storfe og godt - mindre godt beite for sau der den ikke er for våt. Tett tre- og busksjikt kan redusere tilgjengeligheten på mange lokaliteter og bare 75% av arealet er derfor regna som nyttbart for storfe og 50% for sau. Hogstflater kan få godt oppslag av skogrørkvein og særlig på grøfta areal kan dette være gode beite for storfe. Typen utgjør svært viktig sommerbeite og skjul for elg.

Rik sumpskog ved Spetalen (MIA).

(32)

MYR

9a Rismyr

Økologi: Denne myrtypen har artsfattig og nøysom vegetasjon som klarer seg med den næringa som blir tilført med nedbøren. De typiske rismyrene finnes i flatt eller svakt skrånende terreng og kan ha et mektig torvlag. Overflata er ofte ujamn med tuer.

Arter: Vegetasjonen er artsfattig, ensarta og dominert av nøysomme arter som røsslyng, krekling, blokkebær, blåbær, bjønnskjegg, molte, torvull og sveltstarr. Botnsjiktet består av ei tett matte av torvmoser. Spredt tresetting, mest furu, men også bjørk og gran forekommer.

Forekomst: Rismyr dekker 0,5% av kartleggingsarealet og finnes i senkninger og mindre myrkompleks. Typen opptrer ofte i veksling med bjønnskjeggmyr og grasmyr.

Beiteverdi: Typen har lite beiteplanter og er mindre godt beite.

Rismyr ved Gransjøvangen (YNR).

9b Bjønnskjeggmyr

Økologi: Dette er artsfattige fastmatte- eller mjukmattemyrer, definert først og fremst ut fra domi- nans av bjønnskjegg. Næringsgraden varierer fra fattige, djupe myrer med ombrotrof karakter til grunne jordvassmyrer i lett hellende terreng. Overflata er i regelen jamn uten markerte tuer.

Arter: Typen er svært artsfattig, oftest totalt dominert av bjønnskjegg i feltsjiktet. Botnsjiktet består av varierende dekning av torvmoser. Utforminger dominert av torvull eller sveltstarr finnes vanlig. Da disse økologisk er lik bjønnskjeggmyr, blir de klassifisert til denne typen. Spredte individ av

kvitmyrak, molte og sivblom er vanlig. På svakt jordvannspåvirka parti kan det finnes sparsomt innslag av arter som duskull, frynsestarr, flaskestarr, blåtopp og trådstarr.

Forekomst: Bjønnskjeggmyr dekker 0,2% av kartleggingsarealet og finnes oftest som mindre areal i veksling med rismyr og grasmyr.

(33)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 31 Bjønnskjeggmyr ved Knuksjøen (YNR).

Beiteverdi: Typen har lite av beiteplanter og er mindre godt beite.

9c Grasmyr

Økologi: Dette er jordvannsmyrer dominert av starr- og grasarter. Utforminga av vegetasjonsdekket vil være påvirka av hvor høgt vannet står, hvor fort vannet strømmer (virkning på oksygeninnhold) og mengden av næringssalter oppløst i vannet.

Arter: På grunnlag av forekomst av mer eller mindre næringskrevende planter, kan grasmyrene deles inn etter næringstilstand i jorda. I dette området er det stort sett fattige myrer. Noen myrer er intermedi- ære. Rike myrer er det lite av, men rikere parti kan finnes i smale soner i myrkanter. Grasmyr er oftest dominert av flaskestarr og trådstarr. Arter som slåttestarr, blåtopp, trådsiv, gråstarr, sveltull og bjønn- skjegg kan ha høgt innslag og stedvis dominere. Busksjikt med spredt tresetting av bjørk forekommer.

Botnsjiktet domineres av torvmoser. Rikere utforminger kan ha innslag av fager- og brunmoser. Grasmyr forekommer ofte i mosaikk med andre myrtyper og sumpskog.

Forekomst: Grasmyr dekker 0,9 % av det totale arealet. Typen forekommer i senkninger og mindre myrkompleks.

Beiteverdi: Grasmyrene vil bli beita av storfe og beiteverdien kan settes til godt beite. Deler av myrene vil likevel være for våte med dårlig bæreevne for tyngre dyr. 75% av arealet er satt som nyttbart beite. Sau vil i liten grad gå ut på slike areal. Faste parti og myrkanter blir beita en del, særlig i tørre perioder og utover høsten. Beiteverdien for sau er mindre godt - godt beite. 25% av arealet er satt som nyttbart.

(34)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 32 Grasmyr med flaskestarr (YNR).

9d Blautmyr

Økologi: Samlebetegnelse for djup myr med dårlig bæreevne. Felles for alle utforminger er ei svært mjuk myrmatte, eller naken, gjørmeaktig torv. Slik myr lar seg normalt ikke ferdes på.

Arter: Artsutvalget er begrensa til noen få halvgras og urter, ofte med ei tett matte av torvmoser på de minst fuktige partia. Vanlige arter er bukkeblad, myrhatt, sivblom, dystarr, frynsestarr, flaskestarr og duskull.

Forekomst: Blautmyr utgjør 0,1% av samla areal og typen finnes spredt i myrterreng, ofte med for små areal til å figureres ut. Den kan derfor være underrepresentert på kartet.

Beiteverdi: Slik myr lar seg ikke ferdes på av beitedyr og er ikke beiteareal.

9e Starrsump

Økologi: Vegetasjon langs bredden av innsjøer, tjern og elver, samt høgstarrdominerte, våte myrer.

Arter: Feltsjiktet er dominert av store starrarter som flaskestarr og trådstarr. Takrør forekommer i området. Elvesnelle opptrer ofte på djupere vann utafor starrartene. Plantene står i vann størstedelen av sesongen og det finnes ikke botnsjikt. Vegetasjonen er svært artsfattig, men likevel produktiv med stor betydning for våtmarksfaunaen.

Forekomst: Denne vegetasjonstypen vil ofte opptre som smale belter i kanten av tjern og vann og er derfor vanskelig å kartfeste. Av den grunn vil typen være underrepresentert på kartet. Typen utgjør 0,2% av samla areal.

Beiteverdi: Typen har ingen beiteverdi for sau. Der botnen er fast kan beiteverdien være god for storfe. Typen kan også være viktig som beite for elg.

(35)

NIBIO RAPPORT / VOL. 3, NR. 24, 2017 33 Blautmyr ved Svartsjøen (MIA).

Starrsump ved Knuksjøen (YNR).