Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2018

(1)

RAPPORTER / REPORTS2020/ 5

Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner

Familieinnvandring og

ekteskapsmønster 1990-2018

2020 / 5Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2018

(2)

(3)

Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner

Familieinnvandring og ekteskapsmønster

1990-2018

(4)

I serien Rapporter publiseres analyser og kommenterte statistiske resultater fra ulike undersøkelser. Undersøkelser inkluderer både utvalgsundersøkelser, tellinger og registerbaserte undersøkelser.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.

Publisert 3. februar 2020

ISBN 978-82-587-1062-9 (trykt) ISBN 978-82-587-1063-6 (elektronisk) ISSN 0806-2056

Standardtegn i tabeller Symbol

Tall kan ikke forekomme .

Oppgave mangler ..

Oppgave mangler foreløpig … Tall kan ikke offentliggjøres :

Null -

Mindre enn 0,5 av den brukte enheten 0 Mindre enn 0,05 av den brukte enheten 0,0

Foreløpig tall *

Brudd i den loddrette serien — Brudd i den vannrette serien |

Desimaltegn ,

(5)

Forord

I denne rapporten beskriver vi hovedtrekk ved familieinnvandringen til Norge i perioden 1990-2018. Rapporten er en videreføring av rapporten til Dzamarija og Sandnes fra 2016 som beskrev familieinnvandringen i perioden 1990-2015 og tidligere rapporter og artikler. I tillegg omtaler vi kort ekteskapsmønsteret til de største gruppene av norskfødte med innvandrerforeldre.

Rapporten inneholder videre et «dypdykk» som ser på valg av ektefelle blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i perioden 2014 til 2018.

Tidligere har dette temaet vært behandlet i rapporten til Sandnes og Henriksen fra 2014 om familieinnvandring og ekteskapsmønster i perioden 1990-2012. Temaet ble også tatt opp i rapporten til Daugstad fra 2006 om ekteskap og pardannelse blant norskfødte med innvandrerforeldre med landbakgrunn fra Tyrkia, Pakistan og Vietnam.

Christian Sørlien Molstad og Alice Steinkellner har utarbeidet tabellene og skrevet rapporten.

Rapporten er tilgjengelig i pdf-format på Statistisk sentralbyrås internettsider under adressen: http://www.ssb.no/a/publikasjoner.

Lars Østby takkes spesielt for grundig lesning av kapitlene i rapporten og gode kommentarer.

Rapporten er finansiert av kunnskapsdepartementet.

Statistisk sentralbyrå, 27. januar 2020

Ann Kristin Brændvang

(6)

Sammendrag

I løpet av perioden fra 1990 til 2018 var familieinnvandring den viktigste

innvandringsgrunnen for ikke-nordiske statsborgere, og stod for 36 prosent av all innvandring fra land utenfor Norden. Familieinnvandring kan deles inn i to grupper; de som kommer for gjenforenes med familie og de som kommer for å etablere familie.

Familieinnvandringen har økt i perioden og det er gjenforeninger som har stått for den største økningen. Spesielt i årene etter 2004 fikk vi en stor økning i antall familiegjenforeninger, først og fremst på grunn av den økte arbeidsinnvandringen fra de nye EØS-landene. Nivået holdt seg på et høyere nivå til 2018, da vi så en historisk stor nedgang i forhold til året før, fra 12 100 til 9 200.

Et flertall av familieinnvandrerne er kvinner. Særlig er dette tilfelle blant

familieinnvandrerne som er 18 år eller eldre. Blant familieinnvandrere som er 17 år eller yngre er kjønnsfordelingen jevnere. I løpet av perioden har det kommet desidert flest familieinnvandrere fra Polen, fulgt av Thailand, Somalia, Filippinene og Litauen. Det er familiegjenforeninger, særlig til arbeidsinnvandrere fra nye EØS-land og til flyktninger, som dominerer familieinnvandringen. Av de 312 700 som har kommet som familieinnvandrere siden 1990, kom 67 prosent for å gjenforenes med familie og 33 prosent for å etablere seg i et parforhold med en som bor i Norge.

Hvem velger innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre som ektefelle? I kapittel 4 skiller vi mellom endogame ekteskap, der personene har samme

landbakgrunn, og eksogame ekteskap, der personene har forskjellig landbakgrunn.

Vi har valgt å se på de 28 600 vigslene i perioden 2014-2018 som var mellom personer med ulikt kjønn, der en eller begge enten var innvandrer eller norskfødt med innvandrerforeldre, og der vi kjenner begges landbakgrunn. Blant vigslene hvor en eller begge var innvandrer, finner vi at seks av ti var eksogame. Det er imidlertid stor variasjon mellom forskjellige innvandrergrupper. Sterkest tendens til å gifte seg med noen med samme landbakgrunn, finner man blant innvandrere fra Pakistan, Somalia og land i Øst-Europa. Innvandrere fra nordiske og vest- europeiske land, samt kvinner fra Thailand og Filippinene, er minst endogame.

Det er også store kjønnsforskjeller internt i innvandrergruppene. Kvinner fra Filippinene, Thailand, Russland og Iran er betraktelig mer eksogame enn menn fra samme land, dvs. mindre tilbøyelige til å velge ektefelle med samme landbakgrunn som de selv. Mange gifter seg med noen med norsk landbakgrunn.

Norskfødte med innvandrerforeldre er en ung gruppe i Norge hvor fire av fem er under 20 år. Det har også blitt mindre vanlig å gifte seg ung. Vi har derfor per i dag ikke et fullstendig bilde av ekteskapsmønsteret til denne gruppen. Resultatene må sees i lys av dette. Blant dem som giftet seg i perioden 2014 til 2018, ser vi at om lag halvparten giftet seg med noen med samme landbakgrunn. For enkeltland er det kun de med foreldre fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam som er mange nok til at vi kan si noe generelt om ekteskapsmønsteret deres. Mest endogame var norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, hvor 87 prosent av kvinnene og 83 prosent av mennene giftet seg med noen med samme landbakgrunn. Dette er en høyere andel enn blant pakistanske innvandrere, hvorav 83 prosent av kvinnene og 79 prosent av mennene giftet seg med noen med samme landbakgrunn.

(7)

Abstract

During the period from 1990 to 2018, family immigration was the main reason for immigration among non-Nordic citizens, accounting for 36 per cent of all

immigration from countries outside the Nordic region. Family immigration can be divided into two groups; those who had a family relationship before immigration and are to be reunited with family, and those establishing a new family, family establishment.

Family immigration increased during the period and reunification accounted for the largest increase. There was a particularly large increase in the number of family reunifications in the years after 2004, primarily due to the influx of labour

immigrants from the new EEA countries. The level remained high until 2018, when we saw a historical year-on-year decline from 12 100 to 9 200.

The majority of family immigrants are women. This is particularly the case among family immigrants aged 18 years or older. Among family immigrants who are aged 17 or younger, the gender distribution is more even. During the period, the vast majority of family immigrants stemmed from Poland, followed by Thailand, Somalia, the Philippines and Lithuania. Family reunification, particularly for migrant workers from new EEA countries and refugees, dominates family immigration. Of the 312 700 family immigrants who have arrived since 1990, 67 per cent came to reunite with family and 33 per cent came to establish.

Who do immigrants and Norwegian-born to immigrant parents marry? In chapter four we distinguish between endogamous marriages, where the couple have the same country background, and exogamous marriages, where they have different country backgrounds. We have chosen to examine the 28 600 marriages in the period 2014-2018 between opposite-sex couples, where one or both were either immigrants or Norwegian-born to immigrant parents, and where we know country backgrounds of both spouses. Among the marriages where one or both were immigrants, we find that six out of ten were exogamous. However, there is

considerable variation between different immigrant groups. The strongest tendency to marry someone with the same country background is found among immigrants from Pakistan, Somalia and Eastern Europe. Immigrants from Nordic and Western European countries, as well as women from Thailand and the Philippines, are the least endogamous.

There are also large gender disparities internally in the immigrant groups. Women from the Philippines, Thailand, Russia and Iran are considerably more exogamous than men from the same country, i.e. less likely to choose a spouse with the same country background as themselves. Many marry someone with a Norwegian background.

‘Norwegian-born to immigrant parents’ is a young group in Norway where four out of five are under the age of 20. It has also become less common to marry young.

Consequently, we do not currently have a complete picture of the marriage pattern for this group. Among those who got married in the period 2014 to 2018, we see that about half married someone with the same country background. For individual countries, only those with parents from Pakistan, Turkey and Vietnam make up a big enough group for us to be able to identify a general marriage pattern.

Norwegian-born to immigrant parents from Pakistan were the most endogamous.

87 per cent of women and 83 per cent of men in this group married someone from the same country background. This is a higher proportion than among Pakistani immigrants, among whom 83 per cent of the women and 79 per cent of the men married someone from the same country background.

(8)

Innhold

Forord ... 3

Sammendrag ... 4

Abstract ... 5

1. Definisjoner og datagrunnlag ... 7

2. Familieinnvandring til Norge fra 1990 til 2018 ... 9

2.1. Familiegjenforening eller familieetablering ... 9

2.2. Siden 1990 har 312 700 innvandret til familie i Norge ... 11

2.3. Høy andel er fortsatt bosatt i Norge ... 12

2.4. Ingen endring i antall familieetableringer ... 14

2.5. Økning i antall familiegjenforeninger fram til 2012... 15

2.6. Flest gjenforeninger til arbeidsinnvandrere etter 2004 ... 16

2.7. Flest kvinner blant familieinnvandrerne ... 17

2.8. Flest familieinnvandrere fra Polen, Thailand og Somalia ... 18

2.9. Familieinnvandring fra Polen ... 19

2.10. Familieinnvandring fra Thailand ... 21

2.11. Familieinnvandring fra Somalia ... 22

2.12. Familieinnvandring fra Pakistan ... 23

2.13. Familieinnvandring fra Syria ... 25

2.14. Hvem kommer familieetablererne til? ... 26

2.15. Flest kvinnelige familieetablerere fra Thailand ... 28

2.16. Få etableringer med unge i alderen 18-23 år ... 30

2.17. Flest pakistanere etablerer seg med noen under 24 år ... 32

2.18. Mindre vanlig med ekteskapsinnvandring til dem med foreldre fra Pakistan ... 33

2.19. Nesten ingen ekteskapsinnvandring til dem med foreldre fra Tyrkia ... 34

2.20. Hovedfunn fra kapitlet ... 36

3. Er det mer vanlig for norskfødte med innvandrerforeldre å gifte seg enn for andre? ... 38

3.1. Norskfødte med innvandrerforeldre – en ung gruppe ... 38

3.2. Stadig mindre vanlig å gifte seg ung ... 39

3.3. Hvordan er andelen gifte i flere aldersgrupper? ... 41

4. Hvem gifter innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre seg med? ... 43

4.1. Innvandrere er yngre når de gifter seg … ... 44

4.2. … og gifter seg tidlig i oppholdet ... 44

4.3. Varierende grad av endogami ... 45

4.4. Vanlig å gifte seg med noen med annen landbakgrunn blant nordiske og vest-europeiske innvandrere ... 45

4.5. Mer endogami blant innvandrere fra Øst-Europa ... 47

4.6. Store kjønnsforskjeller blant thailandske og filippinske innvandrere ... 48

4.7. Betydelig variasjon i valg av ektefelle blant irakiske og iranske innvandrere ... 49

4.8. Somaliske og pakistanske innvandrere blant de mest endogame ... 50

4.9. Syrere: en relativt ny innvandrergruppe i Norge ... 51

4.10. Født i Norge av innvandrere … ... 51

4.11. Norskfødte med pakistanske foreldre mer endogame enn pakistanske innvandrere ... 53

4.12. To av tre menn med vietnamesisk bakgrunn giftet seg endogamt ... 54

Referanser... 56

Vedlegg A: Tabeller ... 58

Vedlegg B: Tabell ... 64

Figurregister ... 65

Tabellregister ... 66

(9)

1. Definisjoner og datagrunnlag

Datagrunnlaget er hovedsakelig SSBs befolkningsstatistikk, basert på Det sentrale folkeregistret (DSF), og statistikken over innvandringsgrunn, basert på Utlendings- databasen (UDB) i Utlendingsdirektoratet (UDI). Statistikken gjelder per 1. januar.

Nordiske statsborgere kan flytte fritt mellom de nordiske landene. Vi vil derfor ikke kunne finne disse i UDB med noe oppholdsgrunnlag og de er ikke med i statistikken i kapittel 2 og 3. Alle andre utenlandske statsborgere må ha en eller annen form for tillatelse/registreringsbevis for å kunne bosette seg i Norge.

I datagrunnlaget for kapittel 4 om ekteskapsmønster blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er kun ekteskap hvor minst en av partene er bosatt i Norge inkludert.

Se mer om datagrunnlaget i Dzamarija (2013), side 7-10.

Tallene tilbake i tid i denne rapporten avviker noe fra tidligere rapporter da SSB stadig forbedrer kvaliteten på dataene.

Tallgrunnlaget for vigselsstatistikken presentert i kapittel 4 avviker dessuten noe fra den offisielle vigselsstatistikken slik den blir publisert av SSB årlig. I den årlige vigselsstatistikken inkluderes alle inngåtte ekteskap som meldes inn i løpet av det aktuelle året. Dette innebærer både at sent innrapporterte vigsler fra tidligere år inkluderes i statistikken for det inneværende året og at sent innrapporterte vigsler fra det aktuelle året vil komme med i statistikken for et senere år. I tallgrunnlaget benyttet i kapittel 4 har vi sett på hendelsesdatoen for vigslene og kun inkludert vigsler som faktisk fant sted i det aktuelle tidsrommet vi har valgt å se på (2014- 2018). Vi har naturlig nok ikke kunnet fullt ut kompensere for etterslepet av innrapporteringen av vigsler, ettersom noen av vigslene som fant sted i den aktuelle tidsperioden vil rapporteres inn i årene som kommer.

Følgende begrep er sentrale i rapporten:

Oppgis for personer som førstegangsinnvandret til Norge som ikke-nordiske statsborgere fra 1990 og frem til i dag. Statistikken over innvandringsgrunn deles inn i hovedgruppene flukt, familie, arbeid, utdanning og annet. Den gjenspeiler grunn til første innvandring, slik grunnen framkommer i utlendingsforvaltningens registre, og slik en ellers kan avlede den til ut fra ulike relevante variabler.

Variabelen er altså laget i SSB for demografisk bruk, og avspeiler ikke direkte de mer juridisk orienterte registreringene i utlendingsforvaltningen.

For personer som innvandret før 1990 er informasjonen om innvandringsgrunn mangelfull, og gjelder kun for dem som kom til Norge på grunn av flukt. For personer som innvandret til Norge i 1990 eller senere har vi derimot god informasjon om grunnlaget for opphold.

I denne perioden regnes dem som har kommet til flyktninger som familieinnvandrede. Au pairer inngår blant studenter. Arbeidstakere på korttidsopphold (under seks måneder) registreres ikke som bosatte i Norge, og er her ikke

medregnet i begrepet arbeidsinnvandring. Utenlandsadopterte er ikke med fordi de ikke regnes som innvandrere.

Personer som er bosatt i Norge, og som er født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og har fire utenlandsfødte besteforeldre.

Innvandringsgrunn

Innvandrere

(10)

Personer som er født i Norge og som har to foreldre som er innvandrere.

Til sammen utgjør disse to gruppene personer med innvandrerbakgrunn.

De som hverken er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre, altså personer uten innvandrerbakgrunn.

En variabel som konstrueres med utgangspunkt i informasjon om fødeland i tre generasjoner. Variabelen viser til eget, eventuelt mors, eventuelt fars eller besteforeldrenes utenlandske fødeland. For personer født i utlandet, er dette (med noen få unntak) eget fødeland. For personer født i Norge er det foreldrenes fødeland. I de tilfeller der foreldrene har ulikt fødeland, er det morens fødeland som blir valgt. Hvis ikke personen selv eller noen av foreldrene er utenlandsfødt, hentes landbakgrunn fra de første utenlandsfødte en treffer på rekkefølgen mormor, morfar, farmor eller farfar.

Omfatter innvandring av ulik art, men der begrunnelsen for oppholdet er basert på enten en familiegjenforening eller en familieetablering.

Den herboende parten ved familieinnvandring, det vil si personen som allerede bor i Norge og som man søker gjenforening eller etablering med. I de tilfeller der referansepersonen ikke er kjent i UDI-dataene, blir slektskapsrelasjoner i

folkeregisteret brukt for å finne fram til ektefelle, barn, foreldre eller søsken som kan tenkes å ha vært referanseperson ved første innvandring. I denne prosessen har ektefelle forrang framfor de andre kategoriene. Ved bruk av denne metoden finner vi fram til personer som kan ha vært referanseperson for innvandrere som må ha hatt en (fordi de har fått opphold på grunnlag av familie), men den gir ikke med sikkerhet at den identifiserte personen faktisk og juridisk var referansepersonen.

Gjenforening med ektefelle, foreldre, barn eller andre familiemedlemmer, hvor familierelasjonen oppsto før referansepersonen ble bosatt i Norge.

Forstås som nytt ekteskap/partnerskap der den ene parten ikke er bosatt i Norge, og der han eller hun kan få opphold på grunnlag av familieforholdet til sin bosatte partner.

Personer som har fått en tillatelse etter søknad om beskyttelse (asyl), både de som har fått tillatelse på humanitære grunnlag og beskyttelse, kollektiv beskyttelse og i tillegg overføringsflyktninger.

Se ellers utlendingsloven, kapittel 6 for regelverket knyttet til familieinnvandring, og Dzamarija (2013) om hvordan det blir registrert at det er en familiegjenforening eller-etablering.

Norskfødte med innvandrerforeldre Personer med innvandrerbakgrunn Den øvrige befolkningen

Landbakgrunn

Familieinnvandring

Referansepersonen

Familiegjenforening

Familieetablering

Flyktning

(11)

2. Familieinnvandring til Norge fra 1990 til 2018

Familieinnvandring har i perioden 1990-2018 vært den viktigste

innvandringsgrunnen for ikke-nordiske statsborgere om vi ser perioden under ett. Etter EØS-utvidelsen i 2004 har arbeidsinnvandringen økt mye. I

perioden fra 2006 til 2015 kom det flere arbeidsinnvandrere enn familie- innvandrere. Dette var også tilfellet igjen i 2018, etter noen år der arbeidsinn- vandringen sank. Likevel – og som følge av stor arbeidsinnvandring gjennom mange år – øker familieinnvandringen også. De siste årene er det familie- gjenforeninger, særlig til arbeidsinnvandrere fra nye EØS-land, som dominerer familieinnvandringen. Etter 2002 har ikke antallet familie- etableringer blitt flere.

2.1. Familiegjenforening eller familieetablering

Innvandrere kan komme til Norge av ulike grunner. Noen har arbeidstillatelser, noen kommer for å studere, noen flykter fra krig eller forfølgelse og får beskyttelse i Norge, og andre igjen kommer for å flytte sammen med familien sin her.

Statistikken er basert på de tillatelsene UDI gir til innvandrerne som ikke er nordiske statsborgere. Den gir imidlertid ikke nødvendigvis et speilbilde av de reelle, personlige grunnene innvandrerne selv har for å komme hit.

Mange flyktninger har som mål å få en jobb for å forsørge familie og slektninger utenfor Norge. Familieinnvandrere fra krigssoner kan ha en like traumatisert krigsbakgrunn som flyktningen de gjenforenes med. Og personer som opprinnelig kom som arbeidsinnvandrere, kan være uten jobb i dag. Blant beslutningstagere på myndighetsnivå og forskere på innvandring har det vært en økende oppmerksomhet rundt det faktum at mye av innvandringen vi ser i dag er «blandet» i den forstand at beslutningen om å utvandre til et annet land ofte skjer på bakgrunn av en

kombinasjon av grunner og at disse grunnene kan endre seg underveis til destinasjonslandet (Hear et al, 2009).

SSBs statistikk over innvandringsgrunn baserer seg på det første positive vedtaket om opphold som innvandreren får og tallfester med andre ord innvandrernes opprinnelige vedtaksgrunn for opphold. Statistikken gir altså ikke et fullstendig bilde av hvor mange innvandrere som er i arbeid her, eller som har fluktbakgrunn, eller som kommer primært fordi de har familie i Norge.

Familieinnvandring dekker innvandring av ulik art, men der tillatelsen for oppholdet er basert på enten en familiegjenforening eller en familieetablering, og det er de som har kommet gjennom UDIs familieinnvandringstillatelser vi skal konsentrere oss om i denne rapporten. Vi beskriver hvor mange de er, hvem de kommer til, endringer over tid, hvor mange som kommer gjennom ekteskap med unge voksne i Norge, etc. Å se på familieetableringer blant unge voksne i Norge er relevant ettersom det å sette en høyere aldersgrense for familieetableringer har vært oppe i den politiske debatten flere ganger de siste tiårene. 24-årsgrense for

familieetablering ble vedtatt i juni 2016, jf. lov 17. juni 2016 nr. 58. Se kapittel 2.5 for omtale av ny lov.

Vi starter med en figur over alle typer innvandringer av ikke-nordiske statsborgere til Norge (se figur 2.1). Dette fordi vi må kjenne det store bildet for å forstå endringene i familieinnvandringen, samt å forstå sammenhengen mellom denne typen innvandring og andre innvandringsgrunner.

Arbeidsinnvandringen økte mye etter EØS-utvidelsen i 2004, og dette er en av hovedforklaringene bak den økte familieinnvandringen de siste ti årene (se figur

(12)

til Norge etter hvert som de så for seg et liv her. Samtidig kommer det i dag få familieinnvandrere til etablerte grupper fra for eksempel Vietnam og Sri Lanka, mens relativt mange har kommet til flyktninger fra land som Somalia, Irak og, i de siste årene, Syria. Det kommer også mange til arbeidsinnvandrere, først og fremst fra Polen. I de siste årene har imidlertid antallet arbeidsinnvandringer avtatt. Dette har skjedd samtidig som arbeidsledigheten i land som Polen og Litauen har gått ned (Eurostat, 2019). I kjølvannet av dette har også familieinnvandringen minsket.

For alle typer familieinnvandring må man også ha i mente at endringer fra år til år er svært avhengig av endringer i regelverk, søknadsmengde og saksbehandlings- kapasitet og -tid i UDI. De fleste figurene i dette kapitlet viser et stort hopp i 2002.

Dette året la UDI ned en ekstra innsats i å behandle familieinnvandringssøknader som hadde kommet i stort antall årene før, og som hadde hopet seg opp fordi andre saker ble gitt høyere prioritet. Økningen i innvandringer i 2002 skyldes altså hovedsakelig administrative forhold i direktoratet, heller enn en særlig stor tilstrømming av innvandrere dette året.

Til slutt vil endringer ha sammenheng med endring i selve datagrunnlaget. Særlig viktig er det at EØS-borgere ikke lenger trenger tillatelse for å komme til Norge.

Fra 1. oktober 2009 ble den tidligere ordningen med oppholdstillatelser for ikke- nordiske EU-borgere erstattet med en registreringsordning for denne gruppa (Dzamarija, 2013).

Figur 2.1. Antall innvandringer etter innvandringsgrunn og innvandringsår

Kilde: Befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå.

De nye reglene innebærer at de fleste EU-borgerne nå fritt kan komme til Norge for å studere, arbeide eller bo sammen med familie. De skal melde seg hos det lokale politiet, som kontrollerer identitetsdokumentene deres. De skal også oppgi hvorfor de vil oppholde seg i Norge. Folkeregisteret vil normalt kreve registreringsbevis for å tildele personnummer (Dzamarija 2013).

Registreringsordningen har forenklet prosessene EU/EØS-borgere må gjennom for å ha lovlig opphold i landet. Det har imidlertid påvirket datagrunnlaget som omhandler hvem familieinnvandrere kommer til. Det er i dag frivillig for

innvandrere som kommer fra EU/EØS å oppgi referansepersonen som de kommer til. Dette innebærer at informasjon om referansepersonens innvandringskategori,

0 5 000 10 000 15 000 20 000 25 000 30 000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Familie

Flukt Utdanning Arbeid Uoppgitt Andre

(13)

eventuelle innvandringsgrunn etc. er ufullstendig for familieinnvandrere fra disse landene.

2.2. Siden 1990 har 312 700 innvandret til familie i Norge

Familieinnvandrerne deler vi i to hovedgrupper; de som gjenforenes med familie som allerede bor i Norge, og de som får opphold i Norge på grunnlag av at de skal etablere seg i et parforhold, det vil si ekteskap, med en som bor i Norge. Personen som bor i Norge kan selv ha innvandret, være norskfødt med innvandrerforeldre eller en person i den øvrige befolkningen, se kapittel 1 for definisjoner.

I perioden 1990-2018 innvandret 868 600 personer fra land utenfor Norden til Norge. 312 700 var familieinnvandrere, altså personer som fikk opphold i Norge på grunnlag av familierelasjon. Familieinnvandringen utgjorde 36 prosent av den ikke-nordiske innvandringen i perioden. 67 prosent av disse (24 prosent av alle innvandrere) kom for å gjenforenes med familie, mens 33 prosent (12 prosent av alle innvandrere) kom for å etablere familie, se figur 2.2.

Figur 2.2 Innvandring av ikke-nordiske borgere, etter innvandringsgrunn,

familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn. 1990-2018.

Prosent

Det årlige antallet familieinnvandrere til Norge er nesten tredoblet i løpet av perioden 1990 til 2018, se tabell A1. Mens det i 1990 kom rundt 4 500

familieinnvandrere til Norge, kom det 12 700 personer på dette grunnlaget i 2018.

Økningen framstår som enda større om man tar i betraktning at 2018 var året med den laveste familieinnvandringen siden 2007. I 2017 innvandret 16 200 personer på grunn av familie, altså nesten fire ganger så mange som i 1990. I de foregående årene før 2017 lå tallene på familieinnvandrere på om lag det samme nivået eller høyere.

Blant familieinnvandrerne som har kommet i perioden fra 1990 til 2018, har i underkant av sju av ti kommet for å gjenforenes med familie i Norge, mens i overkant av tre av ti har kommet for å etablere familie. Antallet familiegjenforeninger har økt spesielt mye etter årtusenskiftet, som følge av den økte arbeidsinnvandringen fra land som Tyskland og særlig nye EØS-land, som igjen

Arbeid 34%

Flukt 19%

Utdanning 10%

Familieetablering til innvandrer

5%

Familieetablering til norskfødt med innvandrerforeldre

0%

Familieetablering til øvrig bef

6%

Gjenforening 24%

Annet 1%

868 610 ikke-nordiske

innvandrere 1990-2018

(14)

2.3. Høy andel er fortsatt bosatt i Norge

Av de 868 600 ikke-nordiske statsborgere som innvandret til Norge i perioden 1990-2018 var 71 prosent (618 700) fortsatt bosatt i Norge ved utgangen av 2018.

Blant de 249 900 som ikke er bosatt i Norge lenger har 97 prosent utvandret. De resterende 3 prosentene er i hovedsak personer som har dødd i løpet av perioden.

Det er med andre ord utvandring som er hovedårsaken når innvandrere ikke er bosatte i landet lenger. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er usikkerhet rundt tallene for utvandring ettersom det til enhver tid vil være personer som har flyttet fra landet uten å melde fra. Siden 2012 har skattedirektoratet foretatt utregistrering av personer man har grunn til å tro har flyttet, men ettersom dette skjer flere år etter at personen har flyttet vil utvandringstallene framstå som noe lave, og antallet fortsatt bosatt i Norge som noe høyt. For en nærmere vurdering av kvaliteten på utvandringsstatistikken, se Vassenden, 2015.

Vi ser i figur 2.3 at andelen som fortsatt er bosatt i Norge varierer sterkt med innvandringsgrunn. Det er blant personer som har kommet på grunn av flukt vi finner den høyeste andelen som fortsatt var bosatt i Norge ved utgangen av 2018, 86 prosent. Tilsvarende andel blant dem som kom på utdanningstillatelse i samme periode var kun 38 prosent. Blant dem som har kommet til landet på grunn av arbeid eller familie var andelene henholdsvis 65 og 78 prosent for samme periode.

Ser vi videre på andelen bosatte ved utgangen av 2018 etter hvilket år de

innvandret og etter innvandringsgrunn (figur 2.3), finner vi at arbeidsinnvandrere i store deler av perioden har en relativt høy gjenutvandring. Blant dem som kom til Norge i 1990, var bare hver fjerde bosatt i landet i 2018 (26 prosent). Dette gjaldt mellom 40 og 50 prosent av arbeidsinnvandrere som kom på begynnelsen av 2000- tallet.

Andelen bosatte arbeidsinnvandrere påvirkes av at det har vært høy arbeidsinnvandring de siste årene, spesielt fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa som har blitt en del av et åpent EU/EØS- arbeidsmarked. Ni av ti arbeidsinnvandrere har bakgrunn fra et EU-land, men vi finner forskjeller i bofasthet blant arbeidsinnvandrerne i forskjellige nasjonalitetsgrupper (Dzamarija 2013).

Foreløpig er det registrert relativt lav gjenutvandring blant innvandrere fra de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa, og flere har bosatt seg med familie i Norge.

Blant familieinnvandrede finner vi mange som fortsatt bor i Norge. Blant dem som kom til Norge i 1990, var to tredjedeler bosatt i landet i 2018 (64 prosent), dette gjaldt tre av fire familieinnvandrere som kom på begynnelsen av 2000-tallet (73 prosent i 2000). Som med arbeidsinnvandrere er botid en viktig faktor for utvandring for familieinnvandrere. Den høyeste utflyttingsandelen finner vi blant amerikanske og britiske familieinnvandrere når vi ser hele perioden under ett. Dette er i stor grad ektefeller til arbeidsinnvandrere i oljesektoren (Dzamarija 2013).

Blant personer som kom på grunn av flukt på begynnelsen av 1990-tallet ser vi omtrent samme andel som fortsatt er bosatte i landet som blant familieinnvandrere som kom i samme perioden. Etter det har andelen bosatte blant dem som har kommet på bakgrunn av flukt vært høyere, over 90 prosent bosatte i 2018 for alle år fra og med 2003. Det er personer med flyktningbakgrunn fra Kosovo (tidl.

Serbia og Montenegro) som skiller seg ut med en stor andel som har gjenutvandret.

Mange etniske albanere som hadde flyktet fra det som da var Serbia og

Montenegro returnerte noen få år etter krigen i Kosovo i 1999. Dette skyldtes at mange kun hadde fått midlertidig oppholdstillatelse i Norge, og at det dessuten ble tilbudt tilskudd til dem som vendte tilbake (Henriksen, 2007, s. 120). Denne gjenutvandringen er årsaken til det avvikende tallet for flyktninger innvandret i 1999 (jf. figur 2.3).

(15)

Personer som har kommet på grunnlag av utdanning eller kulturutveksling (au pair) er betydelig mindre bofaste enn personer med andre innvandringsgrunner. De får i utgangspunktet en oppholdstillatelse som ikke kan danne grunnlag for permanent opphold, og det er den viktigste forklaringen på den høye utvandringsprosenten i denne gruppa.

Figur 2.3 Andel bosatte etter innvandringsgrunn og år

Videre kan man se på forskjeller i andel bosatte for perioden 1990-2018 etter om familieinnvandrerne har kommet for å gjenforenes med familie som allerede bor i Norge, eller fått opphold i Norge på grunnlag av at de skal etablere seg i et parforhold, det vil som oftest si ekteskap, med en som bor i Norge.

Det er blant personer som har kommet på grunn av etablering vi finner den høyeste andelen som fortsatt var bosatt i Norge. 85 prosent av de som innvandret på grunn av familieetablering i løpet av perioden 1990 til 2018 bodde fortsatt i Norge ved utgangen av 2018.Tilsvarende andel blant dem som kom på gjenforening var 74 prosent i 2018. Andelen bosatte har variert hvis vi ser på gjenforeninger i enkeltår fra 1990 og frem til i dag, men andelen som er fortsatt bosatt blant gjenforente er lavere enn for alle grupper familieetablerte i hele perioden. Blant dem som kom som familiegjenforente på 1990-tallet er rundt halvparten bosatte i Norge i 2018.

Dette gjelder sju av ti av dem som kom i perioden fra første halvdel av 2000-tallet til første halvdel av 2010-tallet og åtte av ti eller flere blant dem som kom i

perioden 2015 til 2018. Dette er ikke overraskende, gitt at sannsynligheten for at en person har utvandret naturlig nok synker jo kortere botid personen har.

Videre ser vi forskjell på andel bosatte blant familieetablerte i forhold til om personen de kommer til selv har innvandret, er norskfødt med innvandrerforeldre eller en person i den øvrige befolkningen (Se figur 2.4). I løpet av perioden 1990- 2018 kom det 44 400 for å etablere seg med innvandrere, 3 900 for å etablere seg med en norskfødt med innvandrerforeldre, og 55 800 for å etablere seg med noen i den øvrige befolkningen.

Andelen bosatte varierer etter botid. Mer enn åtte av ti blant dem som er

familieetablert med en som selv har innvandret er fortsatt bosatt i 2018 av dem som kom fra og med 1990 og frem til langt ut på 2000-tallet. Blant dem som kom i 2015 og årene frem til i dag var ni av ti bosatte i 2018. Vi ser samme mønster blant

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

Prosent Familie

Flukt Utdanning Arbeid

(16)

familieetablerte til norskfødte med innvandrerforeldre selv om andelen varierer noe mer fra år til år fordi gruppen er så liten, særlig tidlig i perioden.

Lavere andel bosatte i 2018 ser vi blant dem som kom på familieetablering til den øvrige befolkningen på 1990-tallet, sammenlignet med dem som kom til

innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Andelen fortsatt bosatt i 2018 er mer lik for etablerere kommet til innvandrere og til øvrig befolkning fra 2015 til 2018. For dem med kort botid er det altså ingen forskjell.

Figur 2.4 Andel bosatte blant familieinnvandrere og år. 1990-2018

2.4. Ingen endring i antall familieetableringer

Av de to hovedformene gjenforening og etablering, skal vi først se nærmere på familieetableringene. Vi skal her blant annet se på hvem familieetablererne er, hvem de etablerer familie med og hvor mange som kommer for å etablere familie med referansepersoner som er 23 år eller yngre (18-23 år).

Å se på familieetableringer blant så unge er spesielt relevant ettersom det å sette en høyere aldersgrense for familieetableringer stadig har vært oppe som et tema i den politiske debatten. Et forslag om å heve aldersgrensen til 21 år var på høring i 2005, men ble ikke gjennomført. Høsten 2014 sendte Justis- og beredskapsdepartementet ut en høring med forslag om å innføre 24-årsgrense for familieetablering (gjelder begge ektefeller). Formålet er å bekjempe tvangsekteskap og å sikre at paret kan forsørge seg selv (Justis- og beredskapsdepartementet 2014). 24- årsgrense for familieetablering ble vedtatt i juni 2016, jf. lov 17. juni 2016 nr. 58 og trådde i kraft fra og med 1. januar 2017.

I løpet av perioden 1990-2018 er det generelt sett blitt vanligere å innvandre som følge av et nytt ekteskap med noen som bor i Norge. Antallet som kom gjennom familieetableringer, steg jevnt til rundt tusenårsskiftet. Deretter har antallet som kommer av slike grunner flatet ut, og etter årtusenskiftet har det stort sett hvert år kommet flere på gjenforening enn gjennom etablering. Økte krav til underhold som vi har sett de siste årene, kan ha innvirkning på antall etableringer. Til tross for denne utflatingen har imidlertid antallet familieetableringer fortsatt å være høyere enn det var på begynnelsen av 1990-tallet. Det er i dag om lag dobbelt så mange familieetableringer per år enn det var på begynnelsen av 1990-tallet.

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Prosent

Familie

Familieetablering til norskfødt med innvandrerforeldre Familieetablering til øvrig bef

Gjenforening

(17)

Vi har i figur 2.5 og i tabell A.1 skilt mellom dem som etablerer seg med en innvandrer, med en norskfødt med innvandrerforeldre, og med en i den øvrige befolkningen. I perioden 1990-2018 har det vært færre som etableres med en innvandrer enn med en i den øvrige befolkningen, henholdsvis 44 400 og 55 800 personer (43 og 53 prosent av alle etableringer). Etter 2008 har det vært omtrent samme antall etableringer til en innvandrer som til en i den øvrige befolkningen.

Figur 2.5 Antall familieinnvandringer av ikke-nordiske borgere, etter familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn

4 000 personer kom for å leve sammen med en norskfødt med innvandrerbakgrunn i løpet av perioden 1990-2018 (i underkant av 4 prosent av alle etableringer).

Økningen har vært liten til tross for at antallet voksne, ugifte norskfødte med innvandrerforeldre har økt mye i samme periode. I de to første årene på 1990-tallet kom det under 10 personer årlig for å etablere familie med norskfødte med

innvandrerforeldre. Ved slutten av tiåret hadde antallet økt noe (128 i 1999), men i 2018 var det fortsatt kun 167 som fikk opphold på det grunnlaget (se figur 2.5). I samme periode har antallet ugifte norskfødte over 18 år økt betydelig, fra 3 500 ved inngangen til 1998 til nær 30 900 ved inngangen til 2018. Det vil si at det er blitt langt mindre vanlig blant norskfødte med innvandrerforeldre å gifte seg med noen som ikke bor i Norge. Som vi skal se i kapittel 3.2 har det i denne gruppen dessuten blitt mindre vanlig å gifte seg ung.

Til sammen sto familieetableringer til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre for 15 prosent av familieinnvandringen blant ikke-nordiske statsborgere i perioden 1990-2018, og det utgjorde i underkant av 6 prosent av all innvandring, uansett innvandringsgrunn.

2.5. Økning i antall familiegjenforeninger fram til 2012

Vi skal nå se nærmere på hvordan antallet familiegjenforente har variert fra 1990 til 2018. Vi skiller mellom dem som gjenforenes og som er 17 år og yngre, og dem som er 18 år og eldre (se figur 2.5). Her ser vi på familieinnvandrerens alder, ikke referansepersonens (se kapittel 1 for definisjoner). Det har i alle år siden 1990 kommet noen flere familiegjenforente som er barn (under 18 år) enn voksne (18 år og eldre). Variasjonen i innvandring mellom disse to aldersgruppene har gått helt i takt. Dette viser at det ikke er slik at voksne kommer først, deretter barn. Barn og

0 2 000 4 000 6 000 8 000 10 000 12 000 14 000 16 000 18 000 20 000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Familieinnvandring i alt

Gjenforening hvor familieinnvandreren er 17 år og yngre Gjenforening hvor familieinnvandreren er 18 år og eldre Familieetablering til innvandrer

Familieetablering til norskfødt med innvandrerforeldre Familieetablering til øvrig bef

(18)

voksne familieinnvandrere kommer stort sett samtidig fordi dette er ektefeller og barn som kommer sammen.

Uansett alder har familiegjenforeningene økt i løpet av perioden fra 1990 til 2018.

I 2018 kom det over tre ganger så mange familiegjenforente som i 1990. Imidlertid var 2018, som allerede nevnt, et år der det kom betydelig færre familieinnvandrere enn de foregående årene. I årene umiddelbart før 2018 kom det hvert år fire ganger så mange familiegjenforente som i 1990. Antallet familiegjenforeninger økte relativt jevnt fra og med slutten av 1990-tallet fram til midten av 2000-tallet. Dette med unntak av toppåret 2002, da UDI behandlet en stor del søknader om familieinnvandring som hadde kommet inn i løpet av årene før, se kapittel 2.1. Fra 2007 og til 2012 økte antallet familiegjenforeninger mer enn i tiden før, for deretter å flate ut. Når antallet familiegjenforeninger har økt i løpet av de siste tiårene, og da særlig i tiden etter EU-utvidelsen i 2004/2007, skyldes dette som nevnt de mange arbeidsinnvandrerne som kommer til Norge. Mange av dem har familier som etter hvert er blitt gjenforent i Norge. Å tenke at «arbeidsinnvandring» kun fører til landet unge menn som reiser tilbake når jobben er gjort, er med andre ord et for snevert perspektiv. På lengre sikt er det mange som får familien til Norge.

I perioden 1990-2018 har i overkant av 123 600 personer 17 år og yngre og 84 700 personer 18 år og eldre kommet som familiegjenforente. Til sammen utgjør disse 67 prosent av familieinnvandringen til Norge fra land utenom Norden i perioden.

Blant dem under 18 år er det jevn kjønnsbalanse, noe som er naturlig, ettersom disse stort sett er barna av innvandrere som har eller får opphold i Norge. Blant familiegjenforente 18 år og eldre er flertallet kvinner, stort sett ektefeller som gjenforenes med ektemenn som har reist i forveien, se tabell A.2 og A.3. Menn er oftere enn kvinner «pionerer» som eventuelt får ektefelle eller familie etter, både når det dreier seg om flyktninger eller arbeidsinnvandrere.

2.6. Flest gjenforeninger til arbeidsinnvandrere etter 2004

Figur 2.6 viser familieinnvandringer etter referansepersonens innvandringsbakgrunn i perioden 1990-2018. Vi ser her på familieinnvandring kun til innvandrere etter hvilket oppholdsgrunnlag referansepersonen har. «Referansepersonen» er betegnelsen SSB bruker på den familieinnvandreren kommer til. Her ser vi om familieinnvandreren gjenforenes eller etableres med en som allerede har fått opphold på grunn av flukt, arbeid, utdanning, familie eller annet.

Som vi kan se økte antallet som kom arbeidsinnvandrere betraktelig etter EØS- utvidelsen i 2004/2007. I 2004 kom totalt nær 1 200 personer som familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere, mot 4 300 i 2007 og 5 900 i 2008, se figur 2.6.

Særlig er det mange kvinner som kom disse to årene og et stort flertall, 96 prosent i begge årene, kom gjennom familiegjenforening. Ettersom flertallet av de nye arbeidsinnvandrerne er menn, er det nemlig flest kvinner som kommer gjennom familieinnvandring til arbeidsinnvandrerne, se tabell A.4. Blant familieinnvandrerne som var over 17 år ved tidspunktet de innvandret er nesten ni av ti (89 prosent) kvinner. Av «mennene» som familieinnvandrer til arbeidsinnvandrere, er et flertall barn som kommer sammen med mor. Kjønnsbalansen blant familieinnvandrerne som var 17 år eller yngre da de ankom landet er svært jevn: 51 prosent gutter mot 49 prosent jenter.

Siden 2016 har antallet familiegjenforeninger til arbeidsinnvandrere sunket igjen. I 2018 kom 1 600 personer som familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere. 1 200 av disse var kvinner og litt under to tredjedeler (63 prosent) av innvandringene besto av familiegjenforeninger. Andelen av familieinnvandringene som består av familiegjenforeninger har med andre ord minket betraktelig sammenlignet med år

(19)

som 2008, da nesten all familieinnvandring til arbeidsinnvandrere besto av familiegjenforeninger (96 prosent). Dette er imidlertid ikke noen entydig tendens gjennom tiårsperioden; andelen som kommer for å gjenforenes med familiemedlemmer er høyest i årene mens og rett etter at arbeidsinnvandringen hadde vært særlig stor.

Som vi kan se fra figur 2.1 i kapittel 2.1 har det vært to topper i arbeidsinnvandringen siden midten av 2000-tallet, en i 2007 og 2008 og en annen i fra og med 2010 til 2014, begge etterfulgt av en midlertidig økning i familieinnvandringen.

Noen kommer gjennom familieinnvandring til personer som tidligere har kommet som familieinnvandrere. Dette kan for eksempel være barn som kommer på et senere tidspunkt enn foreldrene, for eksempel barn av familieinnvandrere fra Thailand, Polen og Russland. Fram til 2008 økte denne typen familieinnvandring, men i løpet av de siste tiåret har antallet personer som har kommet som familieinnvandrere til andre familieinnvandrere sunket til under 1000 per år (777 i 2018).

Antallet som kommer til flyktninger, har stort sett vært stabilt etter det store hoppet i 2002, som skyldtes administrative forhold i UDI, se kapittel 2.1. I etterkant av den såkalte «flyktningkrisen» i 2015 var det en midlertidig økning i antall

familieinnvandringer til flyktninger. I 2017 var antallet familieinnvandringer til flyktninger 4 800. Året etter var imidlertid tallet sunket til 2 500.

Figur 2.6 Antall familieinnvandringer etter referansepersonens innvandringsgrunn.

Referansepersonen er innvandrer

2.7. Flest kvinner blant familieinnvandrerne

Flertallet av familieinnvandrerne, både dem som kommer gjennom gjenforening og etablering, er kvinner (se figur 2.7). I perioden 1990-2018 kom det 207 000 kvinner fra land utenom Norden gjennom familieinnvandring til Norge, og i underkant av 106 000 menn. Av de familiegjenforente var litt under 129 000 kvinner og i underkant av 80 000 menn, og av dem som kom gjennom familieetablering, var 78 000 kvinner og 26 000 menn.

Familieinnvandrernes referansepersoner kan enten være innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre eller noen i den øvrige befolkningen. Blant innvandrerne og i den øvrige befolkningen, er det langt flere menn enn kvinner som er referansepersoner, men det kommer like mange, eller like få, til norskfødte kvinner og menn

0 2 000 4 000 6 000 8 000 10 000 12 000 14 000 16 000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 I alt

Familie Flukt Utdanning Arbeid Andre

(20)

med innvandrerforeldre. Mer detaljerte tall for kvinner og menn fordelt på år og innvandringstype, finnes i tabellvedlegget, se tabell A.2 og tabell A.3.

Figur 2.7 Antall familieinnvandringer etter kjønn og familieinnvandringstype

2.8. Flest familieinnvandrere fra Polen, Thailand og Somalia

Figur 2.8 viser hvilke grupper av familieinnvandrere som har vært størst i perioden 1990-2018. Det har kommet desidert flest polske familieinnvandrere i perioden, deretter følger personer fra Thailand, Somalia og Filippinene. Typen familieinnvandring varierer fra land til land, og de fire største gruppene illustrerer disse forskjellene godt. Mens flertallet av polakker og somaliere de siste årene har kommet gjennom familiegjenforening til henholdsvis arbeidsinnvandrere og flyktninger, har de fleste thailendere og filippinere kommet gjennom familie- etablering med personer uten innvandrerbakgrunn.

De fra Pakistan skiller seg også ut; her er det nå mer vanlig å komme gjennom familieetablering enn gjennom gjenforening. Familiegjenforening skjer mellom familier som allerede eksisterte i opprinnelseslandet, hvor det typiske er at mannen reiser i forveien som flyktning eller arbeidsinnvandrer, men fra Pakistan kommer det svært få slike innvandrere etter at det ble tilnærmet stopp i arbeidsinn-

vandringen 1975. Antallet flyktninger fra Pakistan har vært begrenset. Det er mest vanlig å komme til Norge gjennom nye ekteskap. Noen familiegjenforeninger blir det også, da noen gjenforenes med sin gamle mor, eller nye ektefeller har barn fra før i Pakistan.

I de forrige avsnittene så vi på all familieinnvandring til Norge, uavhengig av hvilket statsborgerskap innvandrerne hadde. Vi skal i de neste avsnittene se på familieinnvandringen til de gruppene som har vært størst i perioden 1990-2018, nemlig Polen, Thailand og Somalia. I tillegg skal vi også se på familieinnvandring fra Pakistan, hvor det særlig er mange familieetableringer til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre (se figur 2.8), og fra Syria, fra hvor det har kommet mange familieinnvandrere fra de aller siste årene.

Vi har valgt å ikke ta for oss familieinnvandring fra Filippinene og Litauen, på tross av at disse landene er de henholdsvis fjerde og femte største med hensyn til opphavsland til familieinnvandrere. Dette har vi gjort fordi familieinnvandringen

0 2 000 4 000 6 000 8 000 10 000 12 000 14 000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Familieinnvandring i alt, kvinner

Gjenforening i alt, kvinner Gjenforening i alt, menn Familieinnvandring i alt, menn Familieetablering i alt, kvinner Familieetablering i alt, menn

(21)

fra disse landene ligner svært på den fra land vi tar for oss. Familieinnvandringen fra Litauen deler viktige fellestrekk med familieinnvandringen fra Polen, ettersom den i stor grad er relatert til arbeidsinnvandringen fra landet etter EU/EØS- utvidelsen ved midten av 2000-tallet. Familieinnvandringen fra Filippinene er på sin side ganske lik den fra Thailand i den forstand at den i hovedsak består av familieetableringer der kvinner etablerer seg med personer fra den øvrige befolkningen, samt familiemedlemmer som flytter med disse.

Figur 2.8 Antall familieinnvandringer, etter familieinnvandringstype og statsborgerskap og referansepersonens innvandringsbakgrunn. 1990-2018

2.9. Familieinnvandring fra Polen

Familieinnvandringen fra Polen besto i løpet av 1990-tallet i stor grad av kvinner som kom til landet for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Av totalt 2 800 familieinnvandringer fra Polen i perioden 1990 til 2003 var 1 200 slike familieetableringer. Familieinnvandringen fra Polen har imidlertid økt i omfang og skiftet karakter fra og med midten av 2000-tallet, i takt med den store arbeidsinnvandringen fra landet etter EU-utvidelsen i 2004 (se figur 2.9). Flest kom i 2007 og 2008 med noe over 10 000 hvert år. De mange polske arbeidstakerne har kommet til Norge ikke bare med arbeidskontrakt i hånda, men mange også med familie i hjemlandet, og noen har etablert familie i Polen den tiden de har jobbet i Norge. Familieinnvandringen fra Polen har derfor først og fremst bestått av familiegjenforeninger. Som nevnt i kapittel 2.1 har arbeidsinnvandringen fra Polen riktignok avtatt noe de siste årene, men det ankommer fortsatt polske statsborgere Norge for å arbeide. I 2018 kom 3 565 med arbeid som grunn, mens 897 kom som familieinnvandrere.

0 5 000 10 000 15 000 20 000 25 000 30 000 35 000 Syria

Irak Tyskland USA Russland Pakistan Litauen Filippinene Somalia Thailand Polen

Familiegjenforening

Familieetablering til innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre Familieetablering til personer i den øvrige befolkningen

Familieinnvandring i alt

(22)

Figur 2.9 Antall innvandringer av polske statsborgere etter innvandringsgrunn

Til sammen har det kommet 33 000 polske statsborgere som familieinnvandrere i perioden 1990-2018, 21 000 kvinner og 9 000 menn (se tabell 2.1).

Tabell 2.1 Antall familieinnvandringer av polske statsborgere etter kjønn,

familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn. 1990-2018 Familieinnvandring i alt

Kvinner 23 206

Menn 9 913

Familieetablering og referansepersonens innvandringsbakgrunn Familieetablering i alt

Kvinner 3 850

Menn 258

Herav til øvrig befolkning

Kvinner 1 494

Menn 100

Herav til innvandrere

Kvinner 2 335

Menn 151

Herav til norskfødte med innvandrerforeldre

Kvinner 15

Menn 5

Gjenforening og alder på familieinnvandreren Gjenforening i alt

Kvinner 19 356

Menn 9 655

Familieinnvandreren er 17 år eller yngre

Kvinner 8 068

Menn 8 651

Familieinnvandreren er 18 eller eldre

Kvinner 11 288

Menn 1 004

Familieetableringer med personer uten innvandrerbakgrunn utgjør i dag en svært liten andel av familieinnvandringen fra Polen. Også i absolutt antall har denne typen familieinnvandring blitt mindre vanlig. Etter 2008 har det kommet færre enn 20 polske innvandrere per år av denne grunn, mens gjennomsnittet på 1990-tallet var 90 per år (se figur 2.10).

0 2 000 4 000 6 000 8 000 10 000 12 000

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Familie

Arbeid

(23)

Figur 2.10 Antall familieinnvandringer av polske statsborgere etter familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn

2.10. Familieinnvandring fra Thailand

Til forskjell fra dagens innvandring fra Polen, der de fleste kommer for å arbeide eller gjenforenes med familie, er innvandringen fra Thailand totalt dominert av familieetableringer og -gjenforeninger. Totalt er det kommet i underkant av 19 900 thailandske familieinnvandrere, 16 800 kvinner og 3 000 menn i perioden 1990- 2018. 7 000 er familiegjenforente – og de fleste her er 17 år og yngre og barn av kvinner som har innvandret til Norge.

Figur 2.11 Antall familieinnvandringer av thailandske statsborgere, etter

familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn 1990-2018

Mens det frem til årtusenskiftet årlig kom rundt 200 (se figur 2.11), økte

familieinnvandringen fra Thailand sterkt i perioden 1998-2002. Fra og med 2004 og frem til 2013 kom det rundt 1 000 familieinnvandrere fra Thailand i året. I de aller siste årene har antallet familieinnvandrere fra Thailand variert en del. Etter

0 500 1 000 1 500 2 000 2 500 3 000 3 500 4 000

Gjenforening hvor familieinnvandreren er 17 år og yngre

Gjenforening hvor familieinnvandreren er 18 år og eldre

Familieetablering til innvandrer Familieetablering til øvrig befolkning

0 200 400 600 800 1 000 1 200 1 400

Gjenforening hvor familieinnvandreren er 17 år og yngre Gjenforening hvor familieinnvandreren er 18 år og eldre Familieetablering til innvandrer

Familieetablering til øvrig befolkning

(24)

2002 har to tredjedeler av familieinnvandrerne fra Thailand vært kvinner som kommer for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn (etablering), mens resten stort sett er barn som flytter til Norge sammen med sin thailandske mor.

2.11. Familieinnvandring fra Somalia

Etter Polen og Thailand er somaliere den største gruppen familieinnvandrere. I løpet av perioden fra 1990 til 2018 har 8 100 kvinner og 7 000 menn innvandret til Norge fra Somalia som familieinnvandrere. De fra Somalia er flyktninger og familieinnvandrere, det vil si familien til dem som har flyktet fra krig og urolig- heter i hjemlandet. De har et ganske annet utgangspunkt enn familiene til de polske arbeidsinnvandrerne og de thailandske kvinnene som kommer til menn uten innvandrerbakgrunn.

Å beskrive familieinnvandringen over tid blir noe vanskelig, ettersom variasjonene i innvandringen henger sammen med administrative forhold i institusjonene som behandler søknadene om familieinnvandring. I år 2002 gjorde UDI som nevnt en stor innsats for å få ned antall søknader om familiegjenforening som lå i

direktoratet og ventet på vedtak, jf. kap. 2.1.

Denne innsatsen vises tydelig igjen i våre tall over familieinnvandringen fra

Somalia; vi ser en svært tydelig topp i 2002 (se figur 2.12). Men den kom også som følge av den store bølgen flyktninger fra Somalia årene like før. Det er nemlig en nær sammenheng mellom antallet flyktninger som kommer og antallet familieinnvandrere. En økning i antallet ankomne flyktninger etterfølges ofte av en økning i antallet familieinnvandrere i årene etter, i det familiemedlemmer av flyktningene som har kommet til Norge flytter etter.

Figur 2.12 Antall innvandringer av somaliske statsborgere, etter innvandringsgrunn

Denne tendensen ser vi tydelig i figur 2.12. Fra Somalia kom det mange

flyktninger i årene før 2002, i 1998-2000 ble 2 600 flyktninger bosatt, omtrent like mange som i hele perioden 1990-1997 under ett. En ny topp kom i 2012, da 2 300 somaliske flyktninger ble bosatt i Norge. I 2015 var det en påfølgende topp i familieinnvandringer fra Somalia. I de senere årene har imidlertid antallet

innvandringer fra Somalia grunnet flukt sunket, fra 1 500 i 2013 til 220 i 2015 (se figur 2.13). Antallet familieinnvandrere har minket tilsvarende i årene etter 2015.

0 500 1 000 1 500 2 000 2 500

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Flukt

Familie

(25)

Etter årtusenskiftet har årlig i underkant av 100 somaliere kommet til Norge som følge av familieetablering. Siden 2016 har imidlertid tallet sunket. I 2018 kom 20 somaliere til Norge for å etablere familie. Samtlige av disse familieetableringene var med en innvandrer. De aller fleste somaliere som har kommet til Norge for å etablere familie i perioden 1990-2018 har kommet til innvandrere. Dette innebærer at antallet familieetableringer til innvandrere er nesten identisk med antallet familieetableringer i alt i løpet av hele perioden.

Figur 2.13 Antall familieinnvandringer av somaliske statsborgere, etter familieinnvandringstype

2.12. Familieinnvandring fra Pakistan

Pakistanske statsborgere utgjør den sjette største gruppa familieinnvandrere i perioden 1990-2018 (etter Polen, Thailand, Somalia, Filippinene og Litauen). Det store flertall pakistanske innvandrere som har ankommet etter 1990 har kommet på familiegrunnlag, ikke gjennom arbeid, utdanning og flukt (se figur 2.14). Det har kommet mellom 300 og 500 familieinnvandrere hvert år fra 1990 til 2018, og til sammen har det kommet 11 100 i hele perioden.

0 200 400 600 800 1 000 1 200 1 400 1 600

Gjenforening hvor familieinnvandreren er 17 år og yngre Gjenforening hvor familieinnvandreren er 18 år og eldre Familieetablering i alt

(26)

Figur 2.14 Antall innvandringer av pakistanske statsborgere, etter innvandringsgrunn

I hele perioden har det vært flere pakistanske familieinnvandrere som har kommet for å etablere seg i parforhold med innvandrere (3 900 kvinner og 2 900 menn), enn det har kommet personer for å gjenforenes med innvandrere (2 500 kvinner og 1 800 menn) (se tabell 2.2). Det er altså noe flere kvinner enn menn som kommer gjennom familieetablering, særlig til innvandrere. Sju av ti av dem som var 18 år og eldre og kom gjennom gjenforening i perioden, var kvinner (se tabell 2.2).

Tabell 2.2 Antall familieinnvandringer av pakistanske statsborgere etter kjønn,

familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn. 1990-2018 Familieinnvandring i alt

Kvinner 6 452

Menn 4 633

Familieetablering og referansepersonens innvandringsbakgrunn Familieetablering i alt

Kvinner 3 906

Menn 2 855

Herav til øvrig befolkning

Kvinner 47

Menn 167

Herav til innvandrere

Kvinner 2 783

Menn 1 521

Herav til norskfødte med innvandrerforeldre

Kvinner 1 075

Menn 1 163

Gjenforening og alder på familieinnvandreren Gjenforening i alt

Kvinner 2 546

Menn 1 778

Familieinnvandreren er 17 år eller yngre

Kvinner 1 160

Menn 1 198

Familieinnvandreren er 18 eller eldre

Kvinner 1 386

Menn 580

Som figur 2.17 viser, er det en generell tendens at familiegjenforening fra Pakistan har holdt seg på om lag samme nivå siden tusenårsskiftet, og det er blitt mindre

0 100 200 300 400 500 600

1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018 Familie

Flukt Utdanning Arbeid

(27)

vanlig at pakistanere innvandrer gjennom å gifte seg med innvandrere som bor i Norge.

Figur 2.15 Antall familieinnvandringer av pakistanske statsborgere, etter

familieinnvandringstype og referansepersonens innvandringsbakgrunn

De fleste arbeidsinnvandrerne fra Pakistan kom i perioden fra slutten av 1960-tallet og frem til midten av 1970-tallet. De første barna disse har fått i Norge, er nå vel 40 år gamle. Det er imidlertid bare de siste årene det er blitt relativt mange norsk- fødte 18 år og eldre, med pakistanske innvandrerforeldre. Antallet pakistanske familieetablerere som kom for å gifte seg med norskfødte med innvandrerforeldre, økte fra så godt som ingen tidlig på 1990-tallet, til en topp på rundt 130 årlig i 2003-2005, og til rundt 100 de aller siste årene. I 2018 var tallet 72 (se figur 2.15).

I dette kapitlet har vi ikke sett på landbakgrunnen til familieinnvandrernes

referanseperson, altså den personen familieinnvandreren kommer for å gjenforenes med eller etablere familie med. Men vi vet fra tidligere studier at de aller fleste kommer for å etablere familie med en med pakistansk bakgrunn (Daugstad 2008;

Wiik 2012, 2014). Se kapittel 2.18 for en mer detaljert gjennomgang av ekteskapsinnvandringen til norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan.

Antallet familieetableringer har ikke økt i takt med at det er blitt flere unge ugifte norskfødte med pakistanske foreldre, noe vi ser nærmere på i kapittel 2.16. 200 familieinnvandrere fra Pakistan har i perioden 1990-2018 etablert familie med en person i den øvrige befolkningen (se tabell 2.2). I 2018 var det bare fire

familieinnvandrere fra Pakistan som etablerte familie med en person i den øvrige befolkningen.

2.13. Familieinnvandring fra Syria

Syrere er en relativt fersk innvandrergruppe i Norge. De fleste familieinnvandrere fra Syria (86 prosent) har ankommet i årene fra og med 2015. Det er derfor vanskelig å si noe om tendenser over tid på samme måte som vi har gjort med familieinnvandringen fra de andre landene vi har tatt for oss. Vi kan allikevel si noe generelt om hovedtrekkene ved familieinnvandringen fra Syria.

I løpet av perioden 1990-2018 har det kommet i overkant av 6 200 personer til Norge fra Syria som familieinnvandrere. Som nevnt har det store flertallet kommet

0 100 200 300 400 500 600

Familieetablering i alt

Familieetablering til innvandrere

Familieetablering til norskfødte med innvandrerforeldre Gjenforening hvor familieinnvandreren er 17 år og yngre Gjenforening hvor familieinnvandreren er 18 år og eldre