Håndbok
Sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter i verneområder,
for vegetasjon og dyreliv
NI NA Te m ah ef te
Samarbeid og kunnskap for framtidas miljøløsninger
Trondheim, mars 2019 ISSN: 2535-6526 ISBN: 978-82-426-3402-3 RETTIGHETSHAVER
© Norsk institutt for naturforskning
Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse GRAFISK FORMGIVING
Kari Sivertsen, NINA
OPPDRAGSGIVERS REFERANSE M-1352|2019
FOTO
Alle foto er tatt av forfatterne med unntak av:
Side 39, øverste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug. Side 40, nederste bilde, villrein, Foto: Per Jordhøy.
Side 41, øverste bilde Foto: Per Jordhøy. Side 59, nederste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug.
Side 60, nest øverste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug. Side 60, nederste bilde Foto: Jenny Mattisson.
Side 81, øverste bilde Foto: Per Arild Aarrestad. Side 81, midterste bilde Foto: Per Arild Aarrestad.
Side 81, nederste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug. Side 82, øverste bilde Foto: Arne Follestad.
Side 82, nederste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug. Side 83, øverste bilde Foto: Jan Ove Gjershaug.
Side 84, øverste bilde Foto: Svein-Håkon Lorentsen. Side 107, Foto: Miljødirektoratet.
Omslag bak, Foto: Kari Sivertsen.
KONTAKTOPPLYSNINGER
Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Postadresse: Postboks 5685 Torgarden, 7485 Trondheim Besøksadresse: Høgskoleringen 9, 7034 Trondheim Telefon: 73 80 14 00
http://www.nina.no
Håndbok
Sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter i verneområder,
for vegetasjon og dyreliv
Dagmar Hagen, Nina E. Eide, Marianne Evju, Vegard Gundersen, Bård G. Stokke, Odd Inge Vistad, Lars Rød-Eriksen, Siri Lie Olsen og Kirstin Fangel
Norsk institutt for naturforskning
2
Innhold
Forord ...3
1 Ferdsel, sårbarhet og forvaltning av verneområder ...4
2 Hva er sårbar natur? ...6
2.1 Ferdsel som påvirkningsfaktor ...6
2.2 Egenskaper som gjør natur sårbar ...8
3 Sårbarhetsvurderinga i korte trekk - steg for steg ...10
4 Forberedelse til sårbarhetsvurdering ...12
4.1 Utvalg av ferdselslokaliteter ... 12
4.2 Innhenting av relevant eksisterende kunnskap ... 14
4.3 Tilrettelegging i GIS – prosedyre for uttrekk av data ... 16
4.4 Forberede og gjennomføre feltarbeid ... 17
5 Ferdsel i lokaliteten ...18
5.1 Ferdsel og sårbarhetsvurdering ... 18
5.2 Beskrivelse av ferdsel ...20
6 Ferdsel og sensitive enheter i FJELL ...22
6.1 Området og lokaliteten ...22
6.2 Registreringer og sammenstilling av ferdsel i fjellet ...22
6.3 Sensitiv vegetasjon i fjell ...26
6.4 Sensitivt dyreliv i fjell ... 31
7 Ferdsel og sensitive enheter i SKOG ...42
7.1 Området og lokaliteten ... 42
7.2 Registrering og sammenstilling av ferdsel i skog ... 42
7.3 Sensitiv vegetasjon i skog ...46
7.4 Sensitivt dyreliv i skog ... 51
8 Ferdsel og sensitive enheter ved KYSTEN ...62
8.1 Området og lokaliteten ...62
8.2 Registreringer og sammenstilling av ferdsel ved kysten ...62
8.3 Sensitiv vegetasjon ved kysten ...66
8.4 Sensitivt dyreliv ved kysten ...71
9 Utregning av sårbarhet i ferdselslokalitetene...86
9.1 Sammenstilling av relevant kunnskap ...86
9.2 Sårbarhetsvurdering vegetasjon ...90
9.3 Sårbarhetsvurdering dyreliv ...95
9.4 Gjennomførte sårbarhetsvurderinger ...99
10 Bruk av sårbarhetsvurdering i forvaltning av verneområder ...100
10.1 Akseptabel eller uakseptabel påvirkning ...100
10.2 Hva er riktig forvaltningstiltak? ...100
10.3 Kunnskap om besøkende ... 103
10.4 Tilretteleggingstiltak ...104
10.5 Hovedprinsipper for avbøtende tiltak ... 105
10.6 Hvordan kan konkrete forvaltningstiltak redusere sårbarheten? ... 108
11 Referanser/lese mer ... 112
12 Supplementer ... 113
13 Feltskjema ... 133
3
Forord
En ny merkevare- og besøksstrategi for Norges nasjo- nalparker ble lansert våren 2015. Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder for besøksforvaltning i nor- ske verneområder og alle nasjonalparker og stør- re verneområder skal lage egne besøksstrategier.
Besøksstrategien skal vise hvilke tiltak som er nødven- dige for å balansere verneverdier, besøkende og lokal verdiskaping i et verneområde, slik at en oppnår størst mulig nytte for alle tre interesser.
Det kan legges til rette for utvikling og mer ferdsel i områder som tåler mye besøk, mens områder som ikke tåler mye ferdsel, skjermes. Slik forvaltning for- utsetter god oversikt over mangfoldet og naturver- diene i verneområdet, sammen med kunnskap om ferdselen og de som ferdes. Dette er utgangspunktet for denne håndboka.
Sårbarhetsvurdering er et av flere verktøy for å oppnå en god besøksforvaltning, sammen med brukerunder- søkelser, overvåkingsdata, spesielle utredninger om dyre- og planteliv, turisme/næring. Håndboka er tenkt som et verktøy for å operasjonalisere og konkretisere den daglige forvaltninga av utvalgte lokaliteter i verne- områdene. Sårbarhetsvurdering av lokalitetene kan gi grunnlag for prioriteringer, synliggjøre behov for tiltak og dokumentere forvaltningas valg av løsninger.
Det ligger et omfattende arbeid til grunn for beskri- velsene i håndboka. Gjennomgang av en stor meng- de forstyrrelseslitteratur og ekspertvurderinger er grunnlaget for artsmatriser på dyreliv. Koblingene mellom sensitive enheter for dyreliv og vegetasjon og Natur i Norge (NiN) er en ny måte å framstille og bruke innholdet i NiN på. NINA driver forskning om bruk, ferdsel, effekter og forstyrrelse. Mye av denne
kunnskapen og erfaringene har vi tatt med oss inn i Sårbarhetsprosjektet. Det faglige grunnlaget som ligger bak innholdet i selve håndboka blir sammen- stilt ien bakgrunnsrapport, som kan brukes som opp- slagsbok for den som vil vite mer eller lurer på detal- jer bak det som står i håndboka.
Grunnlaget for å gjøre sårbarhetsvurderinger ble lagt på Svalbard omkring år 2008, da vi fikk støtte fra Svalbards Miljøvernfond til å utvikle modell for sårbar- hetsvurdering av ilandstigningslokaliteter for cruisetu- risme. Modellen er tatt i bruk av Sysselmannen og av turistnæringen på Svalbard. Miljødirektoratet oppfat- tet dette som relevant også for ferdsel i verneområder på fastlandet, og NINA fikk oppdraget med å videre- utvikle modellen, først med en pilot i Rondane nasjo- nalpark i 2015 og deretter hovedprosjektet i perioden 2016-2019. Å fange opp det store mangfoldet av natur- typer og ferdsel på fastlandet har vært utfordrende, og hadde trolig ikke vært mulig uten det konseptuelle grunnlaget som ble lagt på Svalbard.
Ei referansegruppe har gitt innspill til arbeidet under- vegs og til den endelige utformingen av hånd- boka, og har bestått av Raymond Sørensen (Norsk Villreinsenter), Anbjørg Nordnes (verneområdefor- valter i Nærøyfjorden landskapsvernområde), Kirsten Thyrum (verneområdeforvalter i Femundsmarka nasjonalpark), Line-Kristin Larsen, Asgeir Meland og Nils Yngve Berg (Miljødirektoratet).
Kontaktperson hos Miljødirektoratet har vært Line- Kristin Larsen.
Trondheim/Lillehammer/Oslo, mars 2019 Dagmar Hagen og Nina E. Eide (red.)
4
1 Ferdsel, sårbarhet og forvaltning av verneområder
Denne håndboka inneholder et praktisk registreringsverktøy for gjennomføring av
sårbarhetsvurdering i ferdselslokaliteter. Lokalitetene velges ut på grunnlag av lokalkunnskap om dagens eller framtidige ferdselsutfordringer. Håndboka er ikke laget for å gjøre
arealdekkende kartlegging av sårbarhet for hele nasjonalparker eller andre store områder.
Alle verneområder har ei verneforskrift som beskriver formålet med vernet, vernebestem- melser, myndighet og forvaltning. For de fleste nasjonalparkene, landskapsvernområdene og noen reservater er ferdsel og allmenn bruk omtalt i verneformålet. Verneforskriftene er tydelige på at ferdsel skal ta hensyn til planteliv, dyreliv og kulturminner, og ferdsel skal generelt ikke utføres på bekostning av verneverdier.
Verneforskriften har bestemmelser om bevaring av plante- og dyreliv, kulturminner, kultur- landskap, ferdsel, bruk, motorferdsel og hva som er tillatt, hva som ikke er tillatt og hva det eventuelt kan gis dispensasjon til. Alle store verneområder skal ha en forvaltningsplan der regler og bestemmelser beskrives i detalj. Ferdsel og påvirkning er sentrale tema i mange forvaltningsplaner. En besøksstrategi er en plan for hvordan forvaltningsmyndigheten vil gjennomføre besøksforvaltning for verneområdet. Besøksstrategien skal inngå i forvalt- ningsplanen for verneområder.
Bruken av verneområdene gir besøkende gode opplevelser, og helst ny kunnskap og posi- tive holdninger til vernet. Omfang av ferdsel og infrastruktur varierer svært mye mellom verneområdene. De besøkendes preferanser og behov for tilrettelegging varierer også mye.
Ferdsel har effekter på natur- og kulturmiljø. Forvaltning av verneområder handler i hoved- sak om å redusere negative effekter av bruk. Rammen for bruk reguleres gjennom lovverk og verneforskrifter. Der ferdsel ikke er regulert i vernebestemmelsene, gjelder allemannsretten.
I første omgang er det spesielt de verneområdene som skal utvikle besøksstrategi som er mest aktuelle for sårbarhetsvurderinger. Men metoden er ikke begrensa til verneområder og kan like gjerne brukes i fjell-, skog- og kystområder utenfor verneområdene. Dette kan være aktuelt i alle områder med ferdselsattraksjoner og naturverdier, som for eksempel langs nasjonale turiststier eller lokale turområder og ikke minst i randsonene rundt nasjonalparkene.
5
Sårbarhetsvurderinga skal være etterprøvbar. Den tar utgangspunkt i gjeldende klassifise- ringssystemer, åpne databaser og publisert kunnskap. Deretter gjøres det feltbefaring og registrering i lokaliteten. Eksisterende kunnskap og nye data settes sammen og gir et bilde av lokalitetens «potensielle» sårbarhet. Framgangsmåten er presentert og forklart på en enkel måte og kan brukes uten spesialkompetanse på ferdsel, planteliv og dyreliv. Verktøyet gir også mulighet for å vurdere hvordan konkrete forvaltningstiltak påvirker sårbarhet i lokaliteten.
6
2 Hva er sårbar natur?
Naturen i seg selv er ikke sårbar. Men den kan være sårbar dersom den utsettes for ulike former for ytre påvirkning. Det er spesielle egenskaper ved naturen (sensitivitet) i kombinasjon med en ytre påvirkning (for eksempel ferdsel) som utløser sårbarhet. Hvilke egenskaper som gjør naturen sensitiv, er et svært sentralt tema i hele håndboka. Ulike former for og egenskaper ved ferdselen gir ulik grad av påvirkning. Dette blir også grundig behandlet i håndboka.
Sårbarhet vurderes ut fra hvor sannsynlig det er at en effekt oppstår, dvs. om naturen blir eksponert for ferdsel og i hvor stor grad denne eksponeringen fører til forstyrrelse eller slita- sje. For å kunne gjennomføre en sårbarhetsvurdering trengs kunnskap om sensitiviteten til naturen, som naturforholdene, arter eller naturtyper der folk ferdes, og kunnskap om selve ferdselen eller den sannsynlige framtidige ferdselen (Figur 2.1).
2.1 Ferdsel som påvirkningsfaktor
I sårbarhetsmodellen er ferdsel en påvirkningsfaktor (figur 2.1). Det er forholdet mellom natur og påvirkning vi studerer. Sannsynligheten for at en art eller et areal påvirkes av ferdsel og hvor omfattende denne påvirkningen er avhenger av flere faktorer, og det er utfordrende å systematisere ferdsel når det gjelder mulig/sannsynlig påvirkning på naturen. Påvirkninga er avhengig av hvor, hvordan, når og hvor ofte bruken opptrer, og dette samlet gir sannsyn- lighet for eksponering (orange boks).
Sannsynlighet for eksponering henger sammen med type aktivitet (hvilken aktivitet som utøves), og hvordan aktiviteten utøves. For eksempel gir utvikling av utstyr til skigåing og
Figur 2.1. Forholdet mellom sensitivitet, påvirkning/ ferdsel og sårbarhet.
SÅRBARHET
Tilpasningsevne
(adaptiv kapasitet) Evne til gjen‐
oppretting (resiliens) Toleranse (resistens) Naturens egenskaper (her: vegetasjon, dyreliv)
Sensitivitet Romlig
utstrekning Tidsmessig
utstrekning Omfang (mengde) Ferdselens påvirkningsegenskaper
Sannsynlighet for eksponering Type
aktivitet
7
sykling nye måter å bruke landskapet på. Ulike typer bruk har også svært ulik romlig utstrek- ning, der enkelte aktiviteter er helt lokale, mens andre krever svært store areal.
Mange friluftsaktiviteter utøves dessuten i klart definerte sesonger (tidsmessig utstrekning).
Sesongen er delvis styrt av når aktiviteten er mulig/best å utøve, men også når folk flest har best tid til tur og friluftsliv. Sensitivitet for dyreliv varierer også med sesong. Til sammen kan dette utløse forstyrrelse og forvaltningsutfordringer. Båttrafikk langs kysten i hekketida for sjøfugl, eller skisesong i fjellet i kal- vingstida for villrein er eksempel på slike konfliktpunkter.
Omfanget (mengde/volum) av påvirkninga har betydning for effek- tene på naturforholdene (den økologiske tilstanden). Mye folk på et lite og godt tilrettelagt område er ofte et godt grep i forvaltning av både natur og turisme. Men denne typen tilrettelegging kan «for- skyve» sammensetningen av brukergruppen mot de brukerne som er tolerante for mange andre besøkende på samme sted. For noen søker det motsatte - lite tilrettelegging og lite folk. Derfor er kunn- skap om turistens motiv og preferanser viktig tilleggskunnskap.
Sårbarhet er et komplisert begrep fordi det forstås og brukes forskjellig i ulike fagmiljøer og fordi det finnes flere andre begreper som brukes på omtrent samme måte. I modellen har vi definert vår forståelse av sårbarhet ut fra beskrivelser i litteraturen, erfaringer fra konkrete forvaltningssituasjoner og formålet med sårbarhetsvurderinga. Helt vesentlig i vår modell er at det er kombinasjonen av sensitivitet og påvirkning (sannsynlighet for eksponering) som utløser sårbarhet.
8 2.2 Egenskaper som gjør natur sårbar
Sensitivitet betyr hvor følsom naturen (for eksempel en art eller en naturtype) er for påvirk- ning og i hvor stor grad den er i stand til å tilpasse seg eller å reparere seg selv dersom påvirk- ninga opphører. Faktorene som avgjør sensitiviteten til en art eller naturtype, er tilpasningsevne (adaptiv kapasitet; i hvor stor grad en art klarer å tilpasse seg for eksempel økt ferdsel), evne til gjenoppretting (resiliens; i hvor stor grad naturen kan reparere seg selv etter en negativ påvirk- ning, for eksempel hvor godt ei myr kan vokse til etter å ha vært slitt eller om en rovfugl flyt- ter tilbake til et tidligere hekkeområde dersom forstyrrelsen opphører) og toleranse (resistens;
hvor mye påvirkning en art eller en naturtype tåler før det oppstår vesentlige endringer).
Sensitiv vegetasjon
Ulike vegetasjonstyper og landskapsformer har ulik toleranse for menneskelig ferdsel, og ulike former for påvirkning kan føre til ulike effekter. Det er to egenskaper som er avgjørende for å beskrive hvor sensitiv vegetasjon er for ferdsel:
• Slitestyrke. Hvor mye tråkk tåler vegetasjonsdekket før det oppstår en slitasjeskade?
Andre ord som brukes for å beskrive slitestyrke er tråkktoleranse og resistens.
• Gjenvekstevne. I hvor stor grad er vegetasjonen i stand til å reparere seg selv ved gjenvekst dersom det har oppstått en slitasje og påvirkninga opphører? Andre ord som brukes for å beskrive gjenvekst er re-etablering, restaurering, gjenoppretting og resiliens.
Noen områder eller vegetasjonstyper kan ha dårlig slitestyrke, men ganske god evne til gjenvekst.
Andre områder kan være ganske slitesterke, men ha svært dårlig evne til gjenvekst. Noen områder har kombinasjon av dårlig slitestyrke og svak gjenvekst, og disse er spesielt sensitive for både kort- og langsiktige negative effekter av ferdsel. Grunnlaget for å gjøre en sårbarhetsvurdering av vege- tasjon er å identifisere sensitive enheter, som har dårlig slitestyrke, svak gjenvekst eller en kombi- nasjon av disse, ute i verneområdet. Det er definert helt konkrete sensitive enheter for vegetasjon til bruk i sårbarhetsvurderinga for fjell, skog og kyst, og disse defineres og beskrives nærmere i de respektive manualene. Alle enhetene er også knytta opp til typer og egenskaper i systemet Natur i Norge (NiN; https://www.artsdatabanken.no/NiN).
Noen naturtyper og arter står på rødlistene, Norsk rødliste for naturtyper og Norsk rødliste for arter. Det betyr at de er sjeldne eller i tilbakegang og dermed har en (mer eller mindre) stor sannsynlighet for å dø ut eller ødelegges. Rødlista arter eller naturtyper er ikke nødven- digvis sensitive for ferdsel, men kan være det. Uansett er informasjon om slike forekomster relevant for forvaltning av et område.
9
Sensitivt dyreliv
Sårbarhetsmodellen for dyreliv omfatter fugl og de fleste større pattedyr. Andre dyregrup- per er ikke omhandla i håndboka. For eksempel omfatter artsgruppa insekter veldig mange arter, og det er generelt mye mindre kunnskap om både forekomster, økologi og effekter av forstyrrelser for disse artene. Sårbarhetsmodellen legger derfor ikke opp til en systema- tisk vurdering av insekter som gruppe, men man bør likevel være observant på artsgruppa (og andre artsgrupper), særlig i miljøer hvor det er mange rødlista arter og mye ferdsel på begrensa areal.
Ulike arter responderer ulikt på forstyrrelse, og forstyrrelser på ulike tider av året kan ha for- skjellig effekt på en og samme art. Generelt er de fleste arter mest sensitive for forstyrrelser i hekke-/yngletiden, men noen arter kan også være sensitive vinterstid eller under vår- og/eller høsttrekk. Forstyrrelseslitteraturen grupperer gjerne effekter i: direkte effekter (som fluktre- sponser, endring i tidsbudsjetter, økt hjertefrekvens), regionale effekter (arealunnvikelse) og effekter på populasjonsnivå (redusert overlevelse og lavere bestand). Vår samla oversikt over og kunnskap om effektstudier som omfatter forstyrrelse av dyreliv generelt, kombinert med ekspertvurderinger, utgjør grunnlaget for vurderingene av sensitivitet for forstyrrelser hos nor- ske fugler og pattedyr. Sensitivitet er kategorisert som sannsynligheten for negative effekter på bestandsnivå knytta til ferdsel; trolig ikke, mulig og sannsynlig (se Bakgrunnsdokumentet for håndboka). Noen arter har større forvaltningsmessig prioritet enn andre på bakgrunn av status de ulike artene har, for eksempel rødlistestatus, om de er vurdert som hensynskrevende arter osv. For at forvaltere skal kunne ta hensyn til både sensitivitet for forstyrrelse og andre for- valtningsprioriteringer er denne kunnskapen sammenstilt i oversiktstabeller i håndboka.
En sårbarhetsvurdering for dyreliv er, sammenlignet med vegetasjon, utfordrende fordi dyr beveger seg og i mindre grad er knytta til helt bestemte arealer. En feltbefaring gir derfor sjelden eller aldri et godt bilde av artsforekomstene på en lokalitet. Ulike arealer har også ulike funksjoner for artene til ulike deler av året. Erfaringene fra arbeidet med å utvikle meto- dikken viser at eksisterende kunnskap om forekomster av ulike dyrearter på en lokalitet gir et mangelfullt bilde av sensitivitet i forhold til ferdsel. Kunnskapen er ofte fragmentarisk, og der det finnes artsregistreringer, er stedsangivelsene ofte ikke gode nok til å vurdere prak- tiske tiltak for å redusere sårbarhet. Sårbarhetsvurderingene for dyreliv baseres derfor på en systematisk kartlegging av funksjonsområder/livsmiljø for arter som er sensitive for forstyr- relser (både på kart og i felt), innenfor de avgrensa lokalitetene.
Sammenstilling av eksisterende kunnskap om lokale artsforekomster bidrar til å kvalitetssi- kre kartfestinga av funksjonsområder/livsmiljø i lokalitetene. I tillegg vil kunnskap om faktisk forekomst av arter motivere praktiske tiltak for å unngå negative effekter av ferdsel.
10
3 Sårbarhetsvurderinga i korte trekk - steg for steg
All ferdsel foregår på et sted. Hvor stort eller lite sted er avhengig av ferdselsform og hvem som utøver den, samt egenskaper ved landskapet rundt og eventuell tilrettelegging.
Forekomstene av sensitiv natur (vegetasjon og dyreliv) og grad av påvirkning (her ferdsel) utløser sårbarheten.
Første steg i sårbarhetsvurderinga er å avgrense nettopp «dette stedet» som er utgangs- punktet for sårbarhetsvurderinga. Vi har kalt dette lokaliteten. Lokaliteten må avgrenses av lokale aktører som kjenner området, dagens ferdsel eller framtidige planer for ferdsel på ste- det. Aller helst bør lokaliteten avgrenses basert på solid kunnskap om hele verneområdet.
Områder med potensielle konflikter på kort og lang sikt bør prioriteres.
Andre steg i sårbarhetsvurderinga er å få en oversikt over ferdselsformer i lokaliteten. Hvor og hvordan ferdselen utøves i lokaliteten er viktig for hvordan man skal avgrense lokaliteten og også for hvilken sårbarhet som utløses.
Tredje steg i sårbarhetsvurderingen er å kartlegge og dokumentere det som er sensitivt. Her inngår både sammenstilling av eksisterende kunnskap og supplerende feltregistreringer.
Både for vegetasjon og dyreliv er det definert såkalte sensitive enheter. Det ligger et omfat- tende arbeid til grunn for å definere et sett av sensitive enheter for fjell, skog og kyst, og disse utgjør grunnstammen i hele sårbarhetsvurderinga. Våtmark/myr og kulturmark inn- går i hver av disse tre hovedtypene. De sensitive enhetene for vegetasjon er definert på grunnlag av at de enten tåler svært lite ferdsel før det oppstår slitasje, og/eller at de har svært dårlig evne til gjenvekst dersom det først oppstår slitasje. De sensitive enhetene for dyreliv er funksjonelle livsmiljøer som er svært viktige for reproduksjon, opphold eller trekk.
Sammenstilling av kjente forekomster av rødlista, forvaltningsprioriterte eller spesielt sensi- tive arter inngår også i en helhetsvurdering av lokaliteten.
Fjerde steg i sårbarhetsvurderingen er selve vektinga, eller utregninga av sårbarheten. Her gjø- res koblinga mellom det som er sensitivt og den ferdselen som foregår (eller forventes) i loka- liteten. De kartlagte sensitive enhetene vektes ut fra sannsynligheten for at ferdsel kan komme i konflikt med de sensitive enhetene. Kort sagt: dersom de sensitive arealene dekker store og sentrale deler av lokaliteten, er det mer sårbart enn dersom de er små og litt perifere.
11
De enkelte stegene i sårbarhetsvurderinga er sammenstilt i figur 3.1.
De neste kapitelene tar deg gjennom nødvendig forarbeid og forberedelser (kapittel 4), praktisk registrering i felt (kapittel 5-8) og endelig vekting og utregning av sårbarhet (kapit- tel 9).
Med utgangpunkt i sårbarhetsvurderingene kan forvaltninga få overblikk over hva som er sårbart i lokaliteten, og dermed ha grunnlag for å vurdere og prioritere behov for forvalt- ningstiltak; om tiltak er aktuelt og hvilke tiltak som er aktuelle (se kapittel 10). Målretta tiltak er grunnlag for god forvaltning som brukere kan forholde seg til og forstå.
Figur 3.1. Sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter gjøres systematisk trinn for trinn.
Vegetasjon Feltregistrering av sensitive
enheter
Dyreliv Feltregistrering av sensitive
enheter
Vekting av sensitive enheter:
Areal og plassering/tilgjengelighet (i forhold til ferdsel) Sårbarhetsvurdering
Vegetasjon Sårbarhetsvurdering Dyreliv Avgrense ferdselslokalitet
(punkt, linje, areal)
Sårbarhetsvurdering
Beskrive ferdsel ut fra eksisterende data og lokalkunnskap (Infrastruktur, type, omfang, fordeling, sesong)
Helhetsvurdering av sårbarhet Forvaltningstiltak?
Sammenstilling av eksisterende kunnskap om arter og naturtyper
12
4 Forberedelse til
sårbarhetsvurdering
Før det praktiske arbeidet med å gjøre sårbarhetsvurderinga kan starte, må det gjøres gode avgrensninger av lokaliteten(e), og på forhånd bør all relevant kunnskap sammenstilles. Dette er avgjørende for et målretta feltarbeid med innsamling av ny kunnskap. Selve sårbarhetsvurderingene bygger både på egne feltregistreringer og eksisterende kunnskap om lokalitetene. Tilgangen til kunnskap kan variere svært mye mellom lokalitetene.
4.1 Utvalg av ferdselslokaliteter
Overordna utvalg av lokaliteter i besøksstrategien
Før sårbarhetsvurderinga er det på forhånd gjort et utvalg av lokaliteter som skal vurderes.
Det kan være ulike årsaker til at forvaltninga ønsker sårbarhetsvurdering av utvalgte lokalite- ter i sitt område. Ofte er utgangspunktet at det har oppstått utfordringer knytta til ferdselen langs en sti eller i et område, eller at det forventes endringer i bruk, for eksempel relatert til besøksstrategiarbeidet og tilrettelegging for økt bruk. Normalt er det forvalteren i samråd med verneområdestyret, SNO og lokale aktører som velger ut lokalitetene. Kriteriene for hvilke lokaliteter som velges for sårbarhetsvurdering, omtales ikke her, men sårbarhetsvur- deringene kommer mest til nytte der funnene kan påvirke hvilke reelle valg som bør gjøres.
Det kan for eksempel gjelde valg av ulike stitraseer inn til en hytte inne i verneområdet, valg av ulike innfallsporter som skal tilrettelegges for mer ferdsel, eller valg om tilretteleg- ging ved ulike landgangsområder i en fjord. Optimalt skulle en hatt arealdekkende oversikt over viktige verdier og potensielt sårbare områder i alle aktuelle innfallsporter og traseer samtidig, men slik er det sjelden. En bør prioritere sårbarhetsvurdering av lokalitetene som har høyest konfliktpotensial først, og ellers lokaliteter som er regna som særlig sannsynlige satsingsområder i arbeidet med besøksstrategien for verneområdet.
Avgrensning av lokaliteter for sårbarhetsvurdering
Akkurat hvordan en lokalitet skal defineres/avgrenses i detalj er viktig for den videre sårbar- hetsvurderinga. Dette gjøres av forvalteren i samarbeid med de som gjennomfører regis- treringene i felt, basert på kjennskap til ferdselsmønster, terreng og eksisterende (eller plan- lagt) infrastruktur. Den definerte lokaliteten tegnes inn på et kart og er utgangspunkt både for sammenstilling av eksisterende kunnskap og registrering i felt.
13
Dersom det er en stitrasé som skal vurderes, er det gjerne strekninga fra en innfallsport inn til et bestemt mål. Dersom det er et område som skal vurderes, kan det være for eksem- pel utsiktspunkter, innfallsport eller andre spesielle attraksjoner. Noen ganger kan det også være behov for å vurdere områder hvor det per nå er lite ferdsel, men hvor det er ønsker om å stimulere til økt ferdsel, for eksempel ved utvikling av utsiktspunkter eller omlegging av eksisterende stier. Det kan også være ønske om å utvikle en lokalitet med ny tilrettelegging og etablering av ny infrastruktur som øker tilgjengeligheten.
For å ta høyde for at kvaliteten på data varierer og at ferdsel kan ha effekter, spesielt på dyreliv, utover akkurat det området en ferdes i, brukes et potensielt influensområde rundt den aktuelle stien eller arealet for å avgrense lokaliteten. Størrelsen på influensområdet kan variere, men vi har vanligvis brukt 500 m, for å være sikker på å dekke lokaliteten godt nok.
Eksisterende data hentes ut for lokaliteten, inkludert dette influensområdet.
14
4.2 Innhenting av relevant eksisterende kunnskap
Det er viktig å utnytte eksisterende kunnskap om lokaliteten for alle tre fagtema: ferdsel, vegetasjon og dyreliv. Arealdekkende informasjon hadde vært å foretrekke, men for langt de fleste av de større verneområdene er kunnskapsgrunnlaget varierende og som oftest relativt sparsomt, men det finnes en rekke arealdekkende kartlag som kan være til hjelp.
Det finnes en rekke relevante databaser som er fritt tilgjengelig på nettet (tabell 4.1) og vær oppmerksom på at det stadig kommer nye løsninger som kan gi tilgang på relevante data.
I de fleste databaser er det mulig å søke på enkeltarter, på avgrensa areal eller infrastruktur.
Dette er en enkel tilgang på data, men det er viktig å være klar over at ikke alt er registrert og at kvaliteten på data varierer. For eksempel kan funn av arter være gamle, slik at arten ikke lenger finnes i området, eller stedfesting av artsfunnet kan være upresis, slik at det er usik- kert om arten egentlig er funnet innenfor eller utenfor lokaliteten. Fravær av artsforekomster betyr ikke nødvendigvis at artene ikke finnes i området, men kan indikere at det ikke er gjort undersøkelser.
Beskrivelsene av eksisterende kunnskap begrunnes så langt det er mulig i aktiv kildebruk.
Dette kan være skriftlige kilder (referanser), internettsider, personlige meddelelser, upubli- serte data, eller egne observasjoner/vurderinger i de tilfeller dette er viktig. Kildebruken legitimerer beskrivelsen. Kunnskap kan være vanskelig tilgjengelig, og det vil nok variere hvor mye tid og ressurser som kan brukes på innhenting av slik kunnskap. Gjennom verne- planprosessen og som grunnlag for forvaltningsplaner for verneområdene er det ofte laget kunnskapssammenstillinger som oppsummerer kjent kunnskap på en god måte. Eventuelle skjøtselsplaner for (deler av) verneområdene er også en god kilde til kunnskap.
Eksempel på arealdekkende kartlag som kan brukes for å identifisere eller prioritere mellom lokaliteter:
N50-kartdata fra Statens kartverk
Berggrunnsgeologi fra NGU (kan deles i tre kategorier; rik, middels, fattig) Klassifisering i naturtyper skog, åpent område og myr
Terreng-høydemodell (fra Statens kartverk) Fylkeskart over løsmasser fra NGU
På grunnlag av slike kartlag er det mulig å modellere faktorer som vannforsyning og solinnstråling.
15
Tabell 4.1. Oversikt over aktuelle datakilder hvor det er henta data for dyreliv, vegetasjon og ferdsel.
Aktuelle
datakilder Data og tilgang
Artskart Dette er åpent tilgjengelige data med stedfesta artsinformasjon om alle artsgrupper fra Artsdatabanken og GBIF: http://artskart.artsdatabanken.no/
Artskart skjerma Artsdata om spesielle arter hentes ut ved tilgang til databasen Sensitive arter, gitt av Miljødirektoratet:
https://sensitive-artsdata.miljodirektoratet.no/
Artsobs åpen Artsobservasjoner er en tjeneste som driftes av Artsdatabanken der alle som vil kan rapportere inn sine funn. Basen er åpent tilgjengelig: https://www.artsobservasjoner.no/
(data i denne databasen har generelt dårligere stedfesting og kvalitetssikring enn Artskart) Naturbase Dette er åpent tilgjengelige data om verneområder, naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 og
statlige friluftsområder:
http://www.miljodirektoratet.no/no/Tjenester-og-verktoy/Database/Naturbase/
Naturbase skjerma
data Blir henta ut gjennom tilgang til databasen Sensitive arter, gitt av Miljødirektoratet: https://sensitive- artsdata.miljodirektoratet.no/
NiN innsynsløsning De siste årene er en del områder NiN-kartlagt. På sikt vil det kommer en innsynsløsning som gjør disse dataene tilgjengelige
Rødlista naturtyper Oversikt og beskrivelse av rødlista naturtyper og hvor i landet disse kan forventes å finnes: https://
artsdatabanken.no/rodlistefornaturtyper Rovbase (delvis
skjerma) Yngle- og hekkelokaliteter for de store rovdyrene, rovfugl og fjellrev: http://rovbase.no. En del data om rovdyr er skjerma og hentes ut gjennom databasen Sensitive arter.
«Sett rein» Åpent tilgjengelige data om villrein som er registrert av naturoppsynet og publikum: https://settrein.
miljodirektoratet.no/Villreinobservasjoner.aspx. I tillegg er www.dyreposisjoner.no en aktuell kilde til detaljert informasjon om rein som har vært radiomerka
Viltkartlegging Kartlegging av funksjonsområde for vilt etter DN-håndbok 11 kan inneholde data om aktuelle funksjonsområder. Kommunene kan kontaktes. Deler av materialet er overført til Naturbase.
Sensitive
elementer (MIS) Basert på metodikk for Miljøsertifisering i skog (MIS). Kan være kilde til informasjon om sensitive enheter som for eksempel forekomst av død ved: www.kilden.nibio.no (for noen kommuner og utenfor verneområder)
Stinett Stinett og stikka skiløyper i turområder ligger delvis på www.ut.no
Strava Strava er app for selvregistrering av aktivitet med sykkel, til fots, ski, til vanns. Data er ikke nedlastbare, men med fritt innsyn: https://labs.strava.com/heatmap/#2.00/-58.36020/48.80687/hot/all Det finnes etter hvert en rekke apper som viser ulike typer ferdselsdata, som for eksempel mtbmap og trailguide
Skiløyper En del oppkjørte, maskinpreparerte løyper: https://skisporet.no/
Tur- og friluftsruter Kartverket har en nedlastbar database med stier: https://kartverket.no/geodataarbeid/temadata/
nasjonal-database-for-tur--og-friluftsruter/
16
Når er det for lite kunnskap?
Relativt ofte vil man oppdage at det finnes for lite kunnskap om en lokalitet for å gjøre en god sårbarhetsvurdering. Dette kan avdekkes på forhånd med gjennomgang av eksisteren- de kunnskap. For registeringer av sensitive enheter er det ikke nødvendig med kartleggin- ger i forkant. Men en vurdering av sårbarhet for dyreliv er i større grad basert på kunnskap om artsforekomster. Der man veit for lite om lokalitetens naturkvaliteter og utbredelse av fugl og pattedyr, bør det gjøres et kartleggingsarbeid før en går i gang med sårbarhetsvur- deringen. Det er ikke noe i veien for at kartlegging og sårbarhetsvurdering kan gjøres hånd i hånd, og av samme oppdragstaker/utøver, men det må da avsettes tilstrekkelig tid til regis- treringsarbeid og kanskje gjentatte besøk for å dekke ulike perioder av året.
4.3 Tilrettelegging i GIS – prosedyre for uttrekk av data
Eksisterende kunnskap kan med stor fordel framstilles på kart, gjerne med flere fagtema i samme kart. Dette gir et godt overblikk, samtidig som det kommuniserer hvilke utfordringer som kan finnes i ulike lokaliteter og ulike deler av en lokalitet. Dette kan lette prioriteringen både med hensyn til hvilke lokaliteter man velger å «åpne» for tilrettelegging og hvilke man bør prioritere for kartlegging og sårbarhetsvurdering.
Som bakgrunnskart for produksjonen benyttes topografiske kart som er åpent tilgjengelige og av tilstrekkelig oppløsning, for eksempel topografiske kart fra Kartverkets WMS-løsning.
Før uttrekk av eksisterende kunnskapsgrunnlag må det gjøres en vurdering av hvilke kartlag som er av interesse for lokaliteten. Dette kan avhenge av for eksempel forekomst av trek- kende dyrearter, særskilte naturtyper eller landskapets topografi. I uttrekksprosessen, eller i GIS-arbeidet, bør hvert kartlag filtreres for å få frem de elementene som enten er doku- mentert eller forventa mest sårbare ut fra ferdselsmønsteret i lokaliteten, for eksempel rød- lista dyre- og plantearter. Vær oppmerksom på at det finnes en del data som er skjerma for offentligheten, disse skal ikke framstilles på kart som blir tilgjengelig for andre enn de som jobber med sårbarhetsvurderinga. Kartlagene vurderes og lastes ned fra hver enkelt kilde (tabell 4.1) for et geografisk utsnitt som dekker lokaliteten og influensområdet. Kartlagene tilpasses deretter geografisk til influensområdet ved hjelp av GIS-verktøy.
Deretter foredles data fra kartlagene og tilpasses i GIS-verktøyet. Dette innebærer blant annet å filtrere ut de artene som har for usikker stedsangivelse, gruppere punktforekomster av rødlista dyre- og plantearter (for eksempel fra Artskart, Artsobservasjoner eller Rovbase), skille og fremvise viktige naturtyper (Naturbase), og å vurdere data skjermet fra offentlighe- ten (for eksempel yngle-/hekkelokaliteter i Rovbase). Eventuelle sensitive enheter som regis- treres gjennom feltarbeid, legges til som egne kartlag slik at disse kommer tydelig frem. For
17
mer tekniske detaljer om prosedyrer for uttrekk fra de enkelte datakildene henvises til bak- grunnsrapporten. Skript for filtrering, gruppering og sammenstilling av ulike kartlag finner du også på denne https://www.nina.no/Sårbarhetsvurdering.
Spesielt for dyreliv kan ferdsel ha effekter utover der folk faktisk ferdes. For å synliggjøre dette er det lagt ulike buffere rundt fugl og pattedyr ut i fra sensitiviteten den enkelte art har (se artsmatrisene under delkapitlene på fjell, skog, kyst) og karteksemplene i kapittel 9.
4.4 Forberede og gjennomføre feltarbeid
Lokaliteten med influensområde skal være forhåndsdefinert og klart avgrensa på kart før registreringa starter. Helst bør eksisterende forekomster av arter og naturtyper legges inn på dette kartet. I tillegg til topografisk kart er det lurt å ta utskrift av flybilde av lokaliteten.
Flybilder kan lastes ned fra www.norgeskart.no.
Ta med GPS med kart ut i felt for å legge inn punkter for sensitive enheter. I til- legg kan det være nyttig å ta med utstyr til å tegne på utskriftene av kart eller flybilder underveis i feltarbeidet.
Sensitive enheter registreres på feltskjema, og egne skjemaer er laget for ferd- sel, vegetasjon og dyreliv. Husk å ta med nok utskrifter av skjema slik at det ikke oppstår problemer dersom noen ark blir ødelagt. Det finnes papirtyper som tåler regn, og det kan være en god investering å ha med noen slike for våte dager.
Husk å notere navn på lokaliteten, dato og registrator øverst på feltskjema. Dette må med på alle arkene dersom man bruker flere ark for et tema på en lokalitet.
Vær også nøye med å lagre og navngi veipunkter og sporlogger på GPS-en.
Underveis i feltarbeidet er det lurt å ta bilder. Noter bildenummeret og infor- masjon om bildet på feltskjemaene, slik at bildene kan brukes i etterkant for å lette arbeidet med vektinga og vurderingene.
Ofte kan en lokalitet inneholde både naturtyper fra skog og fjell, eller fra kyst og skog eller både kyst og fjell. Da velges den manualen som representerer den mest dominerende naturtypen. En del av de sensitive enhetene finnes i alle tre manualene, mens noen er forskjellige.
Deretter er det bare å starte med registeringa og markere sensitive enheter på GPS og samtidig skrive dem inn på skjemaet, med nødvendige opplysninger. Det er nyttig å angi omtrentlig størrelse på sensitive enheter i registreringsskjemaet slik at vektinga blir grei å gjennomføre etterpå.
Feltskjema for hvert tema og naturtype ligger bakerst i håndboka. Fyll ut et skjema for ferdsel, et for vegetasjon og et for dyreliv i hver lokalitet.
HUSKELISTE
• blyant (tåler regn)
• skriveunderlag
• notatbok
• diktafon
• GPS
• fotoapparat
• kikkert
• feltskjema
• kart og flybilder på vannfast papir
18
5 Ferdsel i lokaliteten
Folk ferdes i naturen og i verneområdene for å få gode mentale, fysiske og sosiale opplevelser gjennom aktiviteter, besøke bestemte mål, komme seg vekk fra kjas og mas.
Samtidig kan de besøkende bidra til lokal verdiskaping. Dette er positive sider ved ferdsel som myndighetene vil stimulere, for eksempel gjennom besøksstrategier for de enkelte nasjonalparker.
5.1 Ferdsel og sårbarhetsvurdering
All ferdsel påvirker naturen, men stort sett i et omfang eller med en lokalisering som kan regnes som ‘akseptabel’, sett opp mot verneformål og naturkvaliteter. Som en grunnplanke for all ikke-motorisert ferdsel i (norsk) natur ligger den frie ferdselsretten, allemannsretten.
Allemannsretten gir alle rett til å ferdes hensynsfullt i naturen (i utmarka) og stort sett over- alt i verneområdene – ikke minst i nasjonalparkene. Dette innebærer samtidig at forvalt- ningsmyndighetene i dag har begrensa muligheter til å regulere den frie ferdselen. Ved stor økning eller endring i bruken kan dette gi utfordringer for forvaltninga.
Hvor går grensen mellom akseptable og uakseptable endringer i tilstand (figur 5.1)? Siden all bruk gir en påvirkning, er det vernemyndigheten som i siste instans avgjør hva, når, hvor eller hvor mye påvirkning og bruk som kan aksepteres. I sårbarhetsmodellen søker en å unngå at det ‘uakseptable’ skal få oppstå, ved å benytte fagkompetanse på både vegeta- sjon, dyreliv og ferdsel, og tett samarbeid med lokal forvaltning. Sårbarhetskartlegging og god planlegging identifiserer gode, robuste lokaliteter som tåler bruk, eller tvert imot; iden- tifiserer sårbare lokaliteter hvor det ikke bør stimuleres til tilretteleggingstiltak og satsinger.
Figur 5.1. Prinsippfigur som viser forholdet mellom naturlig variasjon i økologisk tilstand og hvordan ferdsel påvirker tilstanden slik at endringa er akseptabel eller uakseptabel.
Kurven viser «normal» eller prinsipp- utvikling av effekter av påvirkning med økende bruksintensitet. Aktive forvaltningstiltak kan påvirke grensen for når bruk/bruksomfang fører til uakseptabel endring.
Uakseptabel endring
Akseptabel endring
Naturlig variasjon
Få Mengde/arealenhet Mange
endring av økologisk tilstand
Endring forårsaket av ferdsel
19
Hva som er ‘uakseptable’ endringer vil alltid være en prioritering mellom ulike interesser, men hele besøksstrategien er forankret i at brukerinteressene skal være underordnet verne- interessene. En må likevel spille på lag med brukerinteressene; en lykkes sjelden med å by fram noe for gjestene som de ikke er interessert i.
Oftest er det en nær sammenheng mellom grad av tilrettelegging, bruksintensitet og romlig fordeling av bruken. Gradienten fra konsentrert til spredt bruk har ofte sammenheng med om tilrettelegginga er omfattende eller begrensa. Det aller meste av friluftslivet/naturturismen er knytta til infrastruktur – altså som punktaktiviteter (parkering, leirplass, bålplass, hytte) eller linjeaktiviteter (veg, sti, løype). Men det finnes viktige unntak: jakt, bærplukking, orientering, fjellklatring, kiting (på vann eller snø) og telemark/randonné (skigåing/kjøring utenfor løyper) er eksempler på arealaktiviteter som er mer uavhengige av infrastruktur (med unntak av før/
etter selve aktiviteten, som forutsetter infrastruktur). Lister over punkt-, linje- og arealaktiviteter for fjell, skog og kyst vil ha mye tilfelles, men selvsagt også med hver sine unike infrastrukturer og bruksmønstre. Dette blir konkretisert i manualene for fjell, skog og kyst (kap. 6, 7, 8).
Mengde ferdsel blir ikke brukt som en faktor som vektes direkte i modellen for å vurdere sår- barhet for vegetasjon og dyreliv. Årsaken til dette er at det sjelden kan påvises generelle årsak- virkningssammenhenger (dose-respons) mellom mengde ferdsel og størrelsen på effekten på
20
vegetasjon og dyreliv. I modellen inngår i stedet beskrivelsen av ferdsel som et grunnlag for å vurdere vegetasjonen og dyrelivets «plassering/tilgjengelighet» i forhold til ferdselen.
5.2 Beskrivelse av ferdsel
Ferdselsbeskrivelsen skal gjennomføres for å vurdere sannsynlighet for at sensitive enheter av vegetasjon og dyreliv blir eksponert for ferdsel, og er dermed grunnleggende for selve sårbarhetsvurderingene (kapittel 9).
Kunnskapen om ferdsel kan bygge på en rekke ulike kilder og fremskaffes på ulike måter. Det kan være både skriftlige og muntlige kilder, samt erfaringsbasert kunnskap fremskaffet gjen- nom samtale, intervju eller gjennom et møte. Det viktige er at kilden så langt det er mulig dokumenteres, slik at beskrivelsen av ferdsel blir gjennomsiktig og etterprøvbar.
Der det er gjennomført brukerundersøkelse i lokaliteten, vil dette gi et godt grunnlag for å beskrive en brukerprofil basert på noen indikatorer (tabell 5.1). Indikatorene sier noe om hand- lingsrommet for forvaltninga. Erfaringer fra Norge viser at de lokalitetene med stor andel utlen- dinger, førstegangsbesøkende og lav-purister (høy preferanse for tilrettelegging og aksept/
toleranse for folk), er mer forutsigbare og enklere å forvalte, enn lokaliteter med stor andel lokale brukere, «gjengangere» og høy-purister (preferanse for liten tilrettelegging og få andre besøkende). Kunnskap om aktiviteter og omfanget av bruken vil også kunne tas fra brukerun- dersøkelsene. Indikatorsettet kan ofte hentes direkte fra brukerundersøkelsesrapporten, men i noen tilfeller må man selv trekke ut fordelingene fra datasettet.
Tabell 5.1. Indikatorsett som viser karaktertrekk ved brukerne, der det er gjennomført brukerundersøkelser.
Verneområde:
Antall innsamla skjema år: Andel (%)
Andel nordmenn Tidligere erfaring med lengre tur
(prosentandel for hhv. aldri/mer enn 20 ganger)
Andel førstegangsbesøkende Andel lav-purister
Andel som er på dagstur Andel mellom-purister
Varighet dagstur (gj.snitt timer) Andel høy-purister Varighet flerdagerstur (gj.snitt dager) Kvinneandel Andel som er med på organisert tur Andel lokalt bosatte
Alder, gjennomsnitt Andel som går med barn under 15 år i følget
Aktiviteter – ulike formål med turen
21
Generelt er det verdt å merke seg at det er mer komplisert å gjennomføre brukerundersøkelser i kystområder. Det er fordi den vanligste metoden (kasseundersøkelser) er utviklet for linjeferd- sel (langs stier og veger). Denne metoden blir også brukt i kystområder og fungerer gjerne bra langs for eksempel kyststier. Men mye av ferdselen ved kysten er knytta til areal (sjøen) og punkt (ilandstigningspunkt/parkering). I den grad den aktuelle studielokaliteten ikke er en sti/
turveg, kan ferdselen og data om brukerne være vanskeligere å dokumentere. Det er derfor behov for ytterligere metodeutvikling for brukerundersøkelser, spesielt ved kysten.
Data fra automatiske ferdselstellere kan også gi en god indikasjon på intensiteten i bruken av lokaliteten og hvordan denne varierer over tid. For sommersesongen, som i mange til- feller er mest aktuell for å vurdere sårbarhet, brukes ofte data fra månedene juli, august og september som inngang for å vurdere intensitet. På bakgrunn av erfaringstall kan det deles inn i fem kategorier for ferdselsintensitet på stiene:
• Meget lav bruk: < 1000 passeringer
• Lav bruk: 1000-2000 passeringer
• Middels bruk: 2000-3000 passeringer
• Høy bruk: 3000-4000 passeringer
• Meget høy bruk: > 5000 passeringer
Infrastrukturen og den relevante ferdselen i lokaliteten bør alltid kartfestes. Når den aktuelle lokaliteten primært er en sti/trasé, så vil denne uansett bli kartfesta som grunnlag for regis- trering av sensitive enheter for vegetasjon og for dyreliv. Også for automatiske tellere gjelder begrensinga om at den forutsetter linjeferdsel (sti, smal veg). Annen relevant ferdsel (for eksempel «arealaktiviteter») kan være vanskeligere både å kvantifisere og kartfeste, men må i det minste beskrives i teksten og vurderes etter de fire kriteriene i tabell 5.2.
Tabell 5.2. Kriterier for å beskrive ferdsel som påvirkningsfaktor.
• Romlig utstrekning (skala, areal som blir berørt)
• Tidsmessig utstrekning og variabilitet (tidspunkt med bruk, sesong)
• Omfang (sannsynlig bruksmengde)
• Type bruk/brukere/aktiviteter (stort «fotavtrykk»?)
Sistnevnte inkluderer spesielle bruks-/aktivitetsvarianter som en må være oppmerksom på. To ekstra faktorer kan være ‘hastighet’ og ‘rekkevidde’ f.eks. sykkel og kite har større rekkevidde enn fot-og skiferdsel.
I manualene for fjell, skog og kyst er det satt opp en sjekkliste for beskrivelse av ferdselen i lokalitetene. I tillegg er det gitt eksempler på typiske ferdselsformer og andre former for ferdsel man bør være oppmerksom på i fjellet, i skogen og ved kysten.
22
6 Ferdsel og sensitive enheter i FJELL
6.1 Området og lokaliteten
Nasjonalparker og landskapsvernområder i fjellet dekker store arealer. Generelt har verne- områdene i fjellet lang brukshistorie, og i mange av landskapsvernområdene er kulturland- skap en del av verneformålet. Økosystemene og artene i fjellet er tilpasset en kort som- mersesong, som sammenfaller med tidspunktet for hovedtyngden av ferdsel. I tillegg kan vinteraktiviteter påvirke noen arter, spesielt villrein og utvalgte dagrovfugler. Tradisjonelt friluftsliv har vært en viktig aktivitet i fjellet i lange tider. Dette gjelder både lokalbefolk- ningas turer med utnyttelse av beiterettigheter, tilsyn med husvære, bærsanking og jakt, og andre besøkende sin bruk av fjellet til rekreasjon. Den norske turistforening har nettopp feiret 150-års jubileum og har tradisjonelt hatt en stor del av sin aktivitet i verneområder i fjellet. De senere år er nye bruksformer og nye brukergrupper blitt vanligere.
Tyngden av ferdselen i et fjellområde foregår gjerne i noen avgrensa lokaliteter som har spesielle attraksjoner eller har spesielle forutsetninger for adkomst og aktivitet. En tydelig avgrensa lokalitet er utgangspunktet for sårbarhetsvurderingen. En lokalitet kan være stor eller liten, den kan være smal og langstrakt (en sti) eller omfatte et avgrensa areal. I de aller fleste tilfeller er eksisterende eller planlagt infrastruktur og den tilhørende ferdselen/aktivi- teten bestemmende for avgrensing av lokaliteten.
6.2 Registreringer og sammenstilling av ferdsel i fjellet
Hovedtrekk ved ferdsel i fjell
I fjellområder er de aktuelle ferdselslokalitetene i all hovedsak forankra i eksisterende eller planlagt infrastruktur. Eksisterende infrastruktur vil i de fleste tilfeller fange opp det meste av den forutsigbare ferdselen i lokaliteten, enten linjeferdsel langs for eksempel en sti eller punktferdsel på for eksempel en leirplass eller et utkikkspunkt. I tillegg kan det være andre aktiviteter som foregår spredt på større arealer slik som for eksempel ski-kiting eller jakt.
Arealene kan være store eller små, alt etter typen og omfanget av aktiviteten.
Registrering av ferdsel tar utgangspunkt i en sjekkliste for beskrivelsen av ferdsel i lokali- teten. Start gjerne beskrivelsen med å sette lokaliteten inn i en sammenheng som omfat- ter reisemåte, turmål og betydning for friluftsliv og reiseliv i regionen. Registreringene bygger videre på beskrivelser av infrastruktur og av den dominerende/typiske bruken av denne infrastrukturen. Deretter beskrives annen relevant bruk (tabell 6.1). Vurder de ulike
23
24
Tabell 6.1. Sjekkliste for beskrivelse av ferdsel i lokaliteten.
Dagens situasjon Planlagt
Sjekkliste infrastruktur Sjekkliste, bruk av
infrastruktur/området Sjekkliste, andre forhold Sjekkliste, planer for tiltak og fremtidig bruk Gi en beskrivelse av
infrastruktur for å komme seg til lokaliteten:
Tettsted, hyttefelt, overnattingssteder, Riksveger, Fylkesveger, mindre veger, besøkssentre, buss, tog, sykkel osv.
Gi en beskrivelse av hvilken infrastruktur brukerne / de besøkende benytter seg av på lokaliteten:
Linjeferdsel: langs tråkk, stier, merka stier, stilegeme (bredde, opparbeiding, universell utforming), veger, bruer, klopper, sykkelsti, Via ferrata, stikka skiløyper, oppkjørte skiløyper, eventuelle vannveier (padling…)
Punktferdsel: p-plass, rasteplass, benker og møblering, informasjonsskilt, WC, søppeldunker, gapahuk- skjul, , turisthytter, bål- og leirplasser, utsiktspunkt, landemerker, stikryss osv.
Areal: anlegg for organiserte aktiviteter (ramper osv.), anlegg for organiserte aktiviteter - skole, barnehage, speider.
Gi en beskrivelse av dagens eller planlagt bruk av lokaliteten (aktiviteter, areal, omfang, sesong):
Tradisjonelle aktiviteter:
Fottur, skitur (type?), sykling (grusveg), fiske, jakt, bærplukking, padling, rotur, ridning.
Moderne (nyere) aktiviteter:
Geo-caching, stisykling (type), fjellklatring, juving, brettaktiviteter (vann, type), brettaktiviteter (snø, type), skitur (type).
Organiserte aktiviteter:
guida grupper (kommersielt), arrangementer, konkurranser (som fjellmaraton), skoler/
barnehage/leirskole (for eksempel ridning, sykkel, klatring).
Hvem brukerne er (dersom dette er relevant for beskrivelsen av ferdsel): slik som for eksempel demografi (alder), bosted (lokale, hytteeiere, turister), eller gruppestørrelse.
Spesielle forhold ved ferdselen som ikke inngår i den typiske/
dominerende beskrivelsen. Angi areal og sesong når denne bruken foregår. Vurder om det er spesielle naturforhold som er relevant for aktiviteter der det er relevant.
Ferdsel utenfor infrastruktur:
Spesielle attraksjoner utenfor sti Fiske, utenfor sti
Jakt, utenfor sti
Treningsområde for hund/dressur Å ha med hund er vanlig Stor ferdsel i hekkeperiode fugl Mye overnatting i telt Hundekjøring/hundespann Moderne aktiviteter utenfor sti:
kiting (vann og snø), ridning, el-sykkel, isklatring osv.
Skiturer (frikjøring)
Sykling (skal i prinsippet skje på sti, men ulike typer sykler/formål:
enduro, down-hill …).
Andre aktiviteter:
Turtrim/topptur, stolpejakt, registreringskasser, orienteringsposter, store arrangementer som kan omfatte drone/modellfly, organiserte turer, konkurranser, motorferdsel.
Gi en beskrivelse av forventet utvikling av lokaliteten: bakgrunn, planlagt infrastruktur, hvor langt i prosessen har man kommet, fremtidig bruksintensitet.
Hva kan være alternativ utvikling, f. eks.
anleggelse av stier eller annen infrastruktur.
ferdselsformene i forhold til kriteriene i tabell 6.2. Til slutt bør det gis en kort beskrivelse av forventa utvikling, eventuelle nye tiltak/infrastruktur eller besøk.
25
Tabell 6.2. Kriterier for å beskrive ferdsel som påvirkningsfaktor.
Romlig utstrekning (skala, areal som blir berørt)
• Tidsmessig utstrekning og variabilitet (tidspunkt med bruk, sesong)
• Omfang (sannsynlig bruksmengde)
• Type bruk/brukere/aktiviteter (stort «fotavtrykk»?)
Sistnevnte inkluderer spesielle bruks-/aktivitetsvarianter som en må være oppmerksom på. To ekstra faktorer kan være
‘hastighet’ og ‘rekkevidde’.
Noen hovedtyper av ferdsel
Ferdsel i fjellet kan stort sett karakteriseres til fire hovedtyper; ut fra i hvilken grad de besøkende bruker area- lene konsentrert eller spredt, og hvor mange besøkende det er på stedet.
Linjeferdsel og stor bruk. Som hovedregel foregår ferdselen i fjellet langs eksisterende infrastruktur, i dette tilfelle langs en godt tilrettelagt og merka sti. Stor bruk er ofte knytta til attraksjoner. Linjeferdsel foregår også langs vassdrag, skiløyper eller veger. Ferdselen er sterkt kanalisert.
Linjeferdsel og liten bruk. Tråkk og merka/umerka stier i verneområder kan ofte ha en lav bruk av folk som overnatter i området. I slike områder kan det ofte være kombinasjon av bruk av stien og det å bruke terrenget.
Punktferdsel og stor bruk kan være parkeringsplass, informasjonspunkt, utsiktspunkt, knutepunkt, landemerke, attraksjon, turisthytte osv. der folk stopper opp og bruker et mindre areal.
Store områder med spredt ferdsel er ofte knytta til lokalkjente brukere eller aktiviteter som gjeting, jakt, fiske, sopp- og bærplukking, sanking av naturmaterialer osv., eller for de som søker opplevelser i urørte omgivelser uten spesiell tilrettelegging.
26 6.3 Sensitiv vegetasjon i fjell
Dette kapitlet inneholder en gjennomgang av sensitive vegetasjonsenheter for verneområ- der dominert av fjell, der også våtmark og kulturmark kan forekomme (tabell 6.3). Enhetene representerer vegetasjon eller landskapsformer som enten er spesielt tråkksvake, har dårlig evne til gjenvekst eller er begge deler. Hver enkelt enhet defineres og beskrives. Alle de sen- sitive enhetene er relatert til hovedtyper, grunntyper, lokale komplekse miljøvariabler eller beskrivelsesvariabler i systemet Natur i Norge NiN (Halvorsen mfl. 2015). For beskrivelser av forholdet mellom sensitive enheter og NiN henvises til Bakgrunnsdokument.
Tabell 6.3. Sensitive vegetasjonsenheter for fjell.
Sensitive vegetasjonsenheter FJELL (inkludert våtmark og kulturmark i fjellet) Rabbe
Bratt skråning med ustabilt substrat Brink/bratt skrent
Myr eller annet fuktig område med vegetasjonsdekke Fuktsig/blauthøl
Spredt vegetasjon på fint substrat Fjell-lavhei med fint (og ustabilt) substrat Grotte
NiN-tilknytning: Utgjør i sin helhet hovedtype T14 Rabbe i NiN.
Rabbe
Rabbe finnes på fjelltopper, koller og rygger der vinden får godt tak.
Vegetasjonsdekket er tynt og glissent. Det kan være delvis naken jord og grus selv om det er helt upåvirket av ferdsel.
Rabbene har karakteristisk vegetasjon med dominans av vindherdige lavarter som rabbeskjegg, gulskinn og gulskjerpe. De få karplantene som klarer seg på rabbene, er spesielt tørke- og vindtolerante, som fjellpryd, krekling, greplyng og sauesvingel. Rabben skiller seg fra lavdominert fjell- hei, som har forekomst av fjellbjørk, vier og reinlav-arter.
Rabber er tråkksvake fordi laven lett knuses og fordi det ikke er noe jords- monn som beskytter planterøtter. I tillegg er evnen til gjenvekst etter sli- tasje svært dårlig fordi det er tørt og eksponert, med kraftig vind som gir ustabile forhold for frø og fragmenter som lander her.
27
Bratt skråning med ustabilt substrat
Bratte skråninger med ustabilt substrat kan finnes overalt i fjellet der det er kraftig helling og samtidig fint eller på annen måte ustabilt substrat.
Spesielt er områder med tynt vegetasjonsdekke oppå mineraljord utsatt for erosjon dersom slitasje oppstår.
Bratte skråninger kan ha ulike fuktighetsforhold og ulik vegetasjon. Noen er frodige, er beskytta mot kraftig vind og har både felt- og busksjikt.
Andre kan ha usammenhengende og glissent vegetasjonsdekke fordi de er naturlig ustabile.
Bratte skråninger med ustabilt substrat er sensitive fordi det lett kan opp- stå erosjon og utvasking/utrasing dersom det blir slitasje og fordi situa- sjonen kan forverres over tid selv om ferdselen opphører. Det er ikke lett å angi nøyaktig hvor stor helling som trengs for at det skal regnes som bratt. Rasvinkelen varierer mellom ulike typer substrat, slik at erosjon let- tere vil inntreffe dersom substratet er fint. Erfaringsmessig er bakker med mer enn 10 grader helling bratte, så dette kan være en praktisk tommel- fingerregel i felt.
Brink/bratt skrent
Brink/bratt skrent i fjellet finnes i tilknytning til løsmasseavsetninger, gjerne langs elver eller i kvartærgeologiske landskapsformer. Enheten finnes også andre steder der det er små, krappe og bratte skrenter eller bakker. Den kan ha en glidende overgang mot enheten Bratt skråning med ustabilt substrat, men Brink/bratt skrent er normalt mindre i utstrekning og har oftest et tyde- lig knekkpunkt. Det typiske er at brinken starter oppe på en rabb og ender nede i lesida eller snøleiet, eller den ender nede i et elveleie.
Brinkene kan ha ulike vegetasjonstyper, men normalt hei eller andre tørre vegetasjonstyper. Substratet er oftest veldrenert mineraljord med fint eller grovt substrat og eventuelt et tynt vegetasjonsdekke. I skråningene er det mer beskytta, og her kan det være et organisk jordsjikt og mer frodig vegetasjon.
Brinkene er sensitive fordi det lett kan oppstå erosjon og utvasking/utra- sing dersom det blir slitasje, og situasjonen kan forverres over tid selv om ferdselen opphører. I tillegg har knekkpunktet og øvre del av brinken dår- lig slitestyrke på grunn av tynt vegetasjonsdekke.
NiN-tilknytning: Kan opptre i mange ulike NiN hoved- og grunntyper der det er fint substrat (S1 Kornfordeling d-h) og bratt (8TH Terrenghelling ca.
> 10°). I tillegg omfatter enheten i sin helhet grunntypene 3/6/9/16/17/18 av T13 Rasmark, grunntype 7 av T16 Rasmarkhei og -eng og hele hovedtype T17 Aktiv skredmark.
NiN-tilknytning: Kan opptre i mange ulike hoved- og grunntyper (se også Bratt skråning med ustabilt substrat). Enheten defineres av 8TH Terrenghelling og S1 Kornfordeling.
28
Myr eller annet fuktig område med vegetasjonsdekke
Myr eller annet fuktig område er større, sammenhengende områder (> 10 m) som er overflatepåvirket av vann. Fuktige områder finnes alle steder der det er fuktig i bakken, gjerne som større våtmarkskompleks eller myr- områder. Enheten kan ha en glidende overgang mot Fuktsig/blauthøl, men er større og mer homogen i utformingen. Ofte er myr og fuktige områder flate og homogene, men det finnes også områder med helling, som for eksempel bakkemyrer og en del ekstreme snøleier.
Fuktige områder har våtmarks- eller myrvegetasjon, gjerne dominert av grasvekster (gras, siv eller starr), moser og noen få urter og lyngarter. I fjel- let er starr og ulike arter av ull vanlig i slike områder.
Fuktige områder er sensitive fordi de har dårlig slitestyrke, og det oppstår lett spor av tråkk som kan forverres med økt ferdsel. Dersom det er hel- lende terreng eller rennende vann, kan tråkket drenere vann og føre til utvasking og erosjon. Hellende fuktige områder har dermed også dårlig gjenvekstevne fordi grunnen blir ustabil. Flate myrer har god evne til gjen- vekst dersom påvirkningen opphører.
Fuktsig/blauthøl
Fuktsig/blauthøl er små søkk (eller pytter), mellom 2 og 10 meter store, som er overflatepåvirket av vann. Blauthøl kan ha stående vann eller bare være skikkelig blaute. Enheten kan også dekke litt større områder (inntil 15 m) med helling der det er rennende vann fra et oppkomme eller utspring nær eller et stykke unna stien. Fuktsig/blauthøl kan finnes alle steder der det er fuktig i bakken, både i nærheten av større fuktige områder og vann- forekomster, men også som små lommer i et tørt område. Enheten kan ha glidende overgang mot Myr eller annet fuktig område, men er mindre og inngår ikke i et større myrområde.
Fuktsig/blauthøl har fuktighetskrevende vegetasjon, gjerne dominert av grasvekster (gras, siv eller starr) og moser. En del urter og vierbusker trives i eller inntil slike blauthøl.
Blauthøl er sensitive fordi de har dårlig slitestyrke, og det oppstår lett spor av tråkk som kan forverres med økt ferdsel. Dersom det er hellende terreng eller rennende vann, kan tråkket drenere vann og føre til utvasking og erosjon.
NiN-tilknytning: Omfatter en lang rekke grunntyper i hovedtypegruppe våtmark, samt en del andre fuktige områder. Grunntyper 1/2 /6/7/10/11/14/15/17/18/21/23/25 /27/28 av V1 Åpen jordvannsmyr.
Grunntyper 1/2 av hovedtype V3 Nedbørsmyr. Hele hovedtypen V4 Kaldkilde (når de er store enheter).
Grunntyper 5/6/9 av hovedtypen V6 Våtsnøleie og snøleiekilde.
Ekstreme snøleier (grunntype 5/10 av T7 Snøleie) dersom de ligger i helling. Utforminger av T15 Fosseeng med stor vannsprutintensitet og T16 Rasmarkhei/-eng med kraftig kildevannspåvirkning.
NiN-tilknytning: Små, blaute pøler og oppkomme kan opptre i mange ulike hovedtyper, som T15 Fosse- eng, V1 Åpen jordvannsmyr, V3 Nedbørsmyr, men også i tilknytning til dårlig drenerte utforminger av T7 Snøleie og T3 Fjellhei, leside og tundra. Enheten omfatter i sin helhet hovedtype V4 Kaldkilde (der den er et oppkomme i fastmark og liten enhet).
29
Spredt vegetasjon på fint substrat
Spredt vegetasjon på fint substrat finnes i svært ekstremt høyfjellsmiljø med enten svært kort vekstsesong eller permafrost, eller i områder som har vært isfrie i kort tid og hvor vegetasjonen er i ferd med å etablere seg.
Det er så liten planteproduksjon av det ikke utvikles sammenhengende vegetasjon, men det er spredt forekomst av planter med naken grus inni- mellom. Artene som vokser her, er små, og artsutvalget er avhengig av fuktighetstilgangen. På tørt substrat er det mest lav, lyng og noen urter.
Ved god vanntilgang er det mest moser og urter.
Spredt vegetasjon på fint substrat er sensitiv både på grunn av dårlig sli- testyrke og dårlig evne til gjenvekst. Det glisne vegetasjonsdekket klarer ikke å binde substratet, og det oppstår lett slitasje i det nakne og fine sub- stratet. I tillegg er det så kort veksesong og sakte plantevekst at gjenvekst etter slitasje tar svært lang tid. Ofte ligger enheten eksponert i forhold til vær og vind, og slitasje vil gi vinderosjon som kan forverres også dersom ferdselen opphører.
Fjell-lavhei med ustabilt substrat
Det finnes store, sammenhengende områder med fjellhei i mange fjell- områder, dominert av lyng, småbusker og lav.
De tørreste og mest eksponerte utformingene av fjellheia kalles fjell-lav- hei og har mye lav og mindre lyng. Fjell-lavhei representerer en overgang mot de enda mer eksponerte rabbene i fjellet. Fjell-lavhei som har fint og ustabilt substrat, utgjør en sensitiv enhet. Andre utforminger av fjell- lavhei, med grovere og mer stabilt substrat, er ikke definert som sensitiv enhet, men også i disse typene vil det oppstå synlig påvirkning etter tråkk dersom belastningen blir stor.
Fjell-lavhei med ustabilt substrat er sensitiv enhet fordi den både har dår- lig slitestyrke og dårlig evne til gjenvekst. Laven knuses lett ved tråkk, og det er lite planterøtter som binder jorda. Det ustabile substratet eroderes av vind og vær dersom slitasje oppstår, og dermed er det dårlig grunnlag for gjenvekst av ny vegetasjon selv om ferdselen opphører.
NiN-tilknytning: Grunntyper 2/3 av hovedtype T19 Oppfrysingsmark.
Deler av grunntypene i V6 Våtsnøleie og snøleiekilde, som er ekstreme og i tillegg har fint substrat.
Utforminger av T26 Breforland og snøavsmeltingsområde i eksponert terreng og med fint substrat.
NiN-tilknytning: De utformingene av grunntypene 3/6/9/12 i hovedtype T3 Fjellhei, leside og tundra og grunntypene 3/6/9/12 av T31 Boreal hei som har høy uttørkingsfare (UF - f, g) i kombinasjon med eksponert terreng og fint substrat.
30
Grotte
Grotter er naturlige hulrom i fjellet under jordoverflata, som er store nok til at et menneske kan komme seg inn og lange nok til at deler av den aldri opplyses av dagslys.
På grunn av de spesielle jord- og lysforholdene er det svært spesielle leve- forhold for planter, dyr og andre organismer. Grotter finnes spredt over hele landet, men spesielt i kalksteinsområder i Nordland.
Grotter er sensitiv enhet på grunn av geologiske egenskaper. Dersom grotter eller geologiske strukturer blir slitt eller ødelagt på andre måter, kan ikke skaden gjenopprettes innenfor det tidsperspektivet hvor dagens forvaltning opererer.
Rødlista naturtyper og arter
Det er en del rødlista arter i fjellet, både av moser, lav, sopp og karplanter.
Noen av disse artene kan påvirkes direkte av ferdsel. Flere av naturtypene som finnes i fjellet, er også rødlista. Noen rødlista naturtyper inngår i sen- sitive enheter, som palsmyr og fosse-eng.
Sårbarhetsvurderinger av vegetasjon i fjellet legger ikke opp til syste- matiske registreringer av rødlista arter og naturtyper i felt. Eksisterende data, fra Artskart, Naturbase og Miljødirektoratets innsynsløsning for NiN- kartlegging, vil gi en pekepinn om forekomster av rødlista arter og natur- typer i lokaliteten. Forekomster av rødlista arter eller naturtyper inngår ikke i vektingssystemet for sårbarhetsvurderingen, men det gjøres en kva- litativ vurdering av forekomsters betydning for lokalitetens sårbarhet slik at dette kan inngå i forvaltinga sine vurderinger og behov for tiltak.
NiN-tilknytning: Hovedtype T5 Grotte og overheng.
