Klassisk Forum, 2002:1

2002 : 1

REGLER for manuskriptskriving til Klassisk Forum

Manuskriptet bør fortrinnsvis leveres i digital form.

1) Helst som vedlegg til epost; - adresse: [email protected]

Vedlegget kan være i format Word for Windows eller Word for Mac. Har du bare en Word Perfect-versjon, kan det også gå.

2) Sendes redaksjonen på diskett, i de samme formater som nevnt ovenfor 3) Manus kan også leveres i papirversjon. Da må reglene nedenfor overholdes

nøye

Regler for hvordan manus som ikke leveres digitalt bør se ut:

VIKTIG: Ingen flekker, håndskrevne rettelser, deling av ord på slutten av linjer eller understrekninger av ord! Bruk heller fetere skrift eller kursivert skrift for utheving av tekst. Har man ikke mulighet til dette, kan man:

a) Skrive inn hele teksten uten understrekninger.

Ta en ekstra kopi av manuskriptet og markér uthevelsene der med understrekinger.

Da scanner vi inn den første kopien, og bruker den andre som mal for uthevelser av tekst.

b) Sette et markeringstegn (f.eks. tegnet understrek «_» foran det første tegnet som skal understrekes, og sett samme markeringstegn etter det siste tegnet som skal utheves.

Eksempel:

«... man ikke _tilfeldigvis_ har samme ordbehandler.»

Helst vil vi ha manus uten rettelser. Men har du et skrivemaskinskrevet manus og ingen rettetast, så sett en tynn strek over ordet/ordene som skal rettes. Skriv korrekturen ute i margen (godt unna tekstbildet!)

Vi håper disse reglene vil gjøre manuskript-skrivingen enklere for dere, og også enklere for oss ved innlesing til databehandling.

Følgende utstyr/programvarer blir nå brukt ved produksjon av Klassisk Forum:

Maskin PC Dell Dimension

Programvare For gjenkjenning av innscannet tekstbilde: Omnipage For layout- arbeid: PageMaker

Sendt av:

Klassisk avdeling, Klassisk og romansk institutt,

Postboks 1007 Blindern 0315 OSLO

TEMPOTRYKK

K ^LASSISK F ^ORUM

2002:1

Klassisk Forum er medlemsorgan for Norsk Klassisk Forbund og utkommer 2 ganger årlig.

Forbundet er en landsomfattende organisasjon som har til formål å fremme forståelsen for antikken og den antikkpåvirkede tradisjon i europeisk og nasjonal kultursammenheng.

Medlemskontingenten er kr. 150,- pr år og inkluderer abonnement på Klassisk Forum.

Medlem blir du ved å sende navn og adresse til redaksjonen (se nedenfor). Innbetalingsblankett blir da tilsendt.

Styremedlemmer:

Johan Henrik Schreiner (leder), Oslo Bjørgulv Rian (kasserer), Oslo Eirik Welo, Oslo

Mathilde Skoie, Oslo Gjert Vestrheim, Bergen Tone Steen, Drammen Gunhild Vidén, Trondheim Varamedlemmer:

Dag Haug, Oslo Hilde Hauland, Oslo Bjørn Helge Sandvei, Oslo Redaktør:Gunn Haaland Lay-out:Alice Sunnebäck Redaksjonens adresse:

Klassisk avdeling,

Klassisk og romansk institutt, Pb 1007, Blindern

0315 OSLO

ISSN: 0801-3179

Innhold

Fra Styret ... 5 Antikviteten: En liten sirene ... 8 Siri Sande

Den danske sprogforsker Rasmus Rasks rejser ... 29 Fridrik Thordarson

Hva foregår i S. Maria Antiqua? ... 36 Kirsti Gulowsen

Krig til lands og til vanns ... 45 Siri Sande

Roma caput mundi – Middelalderens Roma-bilder ... 54 Kristin B. Aavitsland

Herodot – historiens far? ... 64 Hilde Hauland

På etterutdanningskurs til det "herlige gamle Athen" ... 70 Jack Wilson

Patroner og klienter nok en gang ... 74 Bjørn Qviller

Funerære nøtter – Når de døde taler latin... 82 Egil Kraggerud

Bysantinsk historieskrivning och arvet från antiken ... 85 Staffan Wahlgren

Bokomtale: En lærebok i gresk ... 93 Kyrre Vatsend

Bokomtale: Kjære drittsekk! ... 100 Jon Marius Haarberg

Res coquinaria ... 105 Gunn Haaland

Fra Styret

HURRA – det er første ord i denne syttende årgang av vårt medlemsblad.

Hurra for vår alles Hugo Montgomery som fylte 70 år i januar. Dermed formelt slutt på hans lange virke som universitetslærer, og dessverre gir han seg også som leder av vårt klassiske forbund.

F

orbundet ble stiftet i 1985, og Hugo var vår formann i tolv samfulle år fra 1986 til 1998, da vår kjære Nils Berg overtok vervet – for en ny lang rekke med år, som vi håpet. Men allerede etter to år ble Nils for svekket av den sykdommen som snart skulle føre til hans tragiske død, og hvem andre enn Hugo steppet inn igjen som leder? Som høyst mid- lertidig sådan, eller interrex som han selv sa. En romersk interrex skulle bare fungere i fem dager, og hadde som oppgave å arrangere valg av nye konsuler i de sjeldne tilfeller da årets konsuler begge var døde. Hugo kom imidlertid til å sitte et helt år i denne sin andre magistratperiode før ny leder kunne velges i november 2001.

Disse linjer føres i penn på styrets vegne av den nye lederen, som heter Johan Henrik Schreiner. Romerne kunne ikke fordra nye menn. Den som skulle klatre helt til topps på embetsstigen og velges til konsul

måtte ha flere år i lavere embeter bak seg. Men medlemmene av vårt for- bund har begått det uhyrlige å velge til leder en som aldri før har sittet i styret.

Hugo kom fra sitt Uppsala til His- torisk institutt i Bergen i 1965, der han etablerte antikkens historie som en fullverdig del av historiestudiet. I 1984 flyttet han med sin Ingun over til Oslo. Her har han siden vært en skattet lærer og kjær kollega på Klas- sisk institutt. Hugo kom til et land der antikken har svakere tradisjon enn i hans svenske hjemland. Språkene la- tin og gresk, og antikkens kulturarv i det hele, har stått svakere i Norge, i skolen, på universitetet og i samfun- net for øvrig. Vårt klassiske forbund har nettopp til oppgave å arbeide for antikken på flere fronter, og så skulle nettopp Hugo være den som gikk foran med størst energi og bar fanen høyest. Gjennom årene har Hugo stått for utallige møter som forbundet

har arrangert i Trondheim, Bergen og Oslo, og naturligvis vært yppers- teprest i de årvisse fester for de udøde- lige guder, det være seg Saturn, Jup- piter eller Janus. Hugo har vært en trofast bidragsyter til Klassisk Forum: styrerapporter uten tall om forbundets mangfoldige virksomhet, omtale av nye bøker og annet. Og særlig en lang rekke velskrevne artik- ler fra hans brede interessefelt og imponerende kunnskaper. Artikler om gresk økonomi, religion og idrett;

om magi, kristendom og jødedom;

om Cyprianus og andre kirkefedre;

om Constantinus og det senantikke Roma; om antikkens Nachleben i ettertid. Hugo er arkeolog, historiker og filolog på én gang, kyndig interes- sert i alt som har med antikken å gjøre – og mye mer enn antikken.

Men Hugo er også menneskevennen som gleder seg ved å dele sitt enga- sjement og sine kunnskaper med oss andre. Vi ønsker ham mange gode år framover, forhåpentligvis i dette kongerike slik at vi lenge lenge kan ha den fulle glede av ham.

Siste evenement i Hugos for- mannstid var en verdig og godt be- søkt Jupiterfest på gresk restaurant 17. november 2001. Stedet for vår- møtet var det nye universitetsbiblio- teket på Blindern, en bysantinsk te- madag. Møtet var svært godt besøkt, og ikke minst var det hyggelig å bli kjent med den nye klassikeren på universitetet i Trondheim, Staffan Wahlgren, som talte om bysantinsk historieskriving og arven fra antik- ken. Den fredelige Siri Sande førte oss underfundig inn i bysantinsk krig til lands og til vanns. Filosofen Torstein

Tollefsen hadde som emne ikoner og liturgi, med lysbilder til, og Stig Sim- eon Frøyshov talte om bysantinsk musikk. Ikke bare talte, for sammen med sangeren Eva Hernes fylte han auditoriet med praktfull bysantinsk sang. Endelig talte Fridrik Thordar- son om folkevisa om Konstantinopels fall i 1453. Siri Sandes og en kortere versjon av Wahlgrens foredrag står å lese i dette nummer av Klassisk Fo- rum.

Når dette leses har forbundet 7.

mai spist og drukket på romersk vis, dog sittende og ikke liggende, og hørt Gunn Haaland foredra om det romer- ske kjøkken. Det meste av aktiviteten foregår i Oslo, men årets store begi- venhet, årsmøtet, finner sted i Bergen lørdag 7. september, under auspisie- ne til vårt styremedlem Gjert Vestr- heim. Vi kan love et spennende pro- gram og håper på godt frammøte fra også andre enn bergenserne.

Det er tid for å begynne å tenke på hvor forbundets tur høsten 2003 skal gå. Etter de siste ekskursjonene til Roman Britain i 1999 og Provence i 2001 kan det være tid for noe mer eksotisk.Vestkysten av Tyrkia har vært et tidligere reisemål; hva om sørkysten denne gangen? Den er proppfull av antikke lekkerbiskener, og det er mye spennende å se fra senere perioder. Vakker natur, fine bademuligheter, ikke for dyrt. Det nærmeste vi kommer det egentlige Midtøsten, som aldri har vært på programmet, men dit vi sikkert vil dra straks området får oppleve den etterlengtete freden og vi kan reise trygt og sikkert. Deltakerantallet på disse turene er begrenset til om lag

tretti, noe som gjør at det stadig er interesserte som ikke kommer med.

Dette er trist, og spørsmålet er om vi har kapasitet til å arrangere turer oftere enn annenhver høst.

En glede å ta for seg tidligere årganger av dette bladet: utrolig va- riert og lærerikt, fra det mest viten- skapelige til det mer populære. Noe for enhver smak. Men kanskje litt for få korte og upretensiøse bidrag be- regnet på godstolen og en fredelig kveldsstund, artikler om alt mulig som har med antikken og middel-

havsområdet å gjøre. Så kjære med- lem, vær ikke redd for å gripe pennen og sende ditt bidrag til redaksjonen.

Adressen finner du først i bladet.

Medlemstallet er svakt stigende og ligger tett oppunder 400. Vi kan gjer- ne bli flere, så nevn gjerne vår eksis- tens til venner og kjente. Særlig gle- delig ville det være om flere avdeling- er blir dratt i gang utenfor hoved- stadsområdet.

Oslo 15.4.2002 Johan Henrik Schreiner leder

En liten sirene

SIRI SANDE

Antikviteten

I serien ”farlige kvinnelige vesener” er vi kommet frem til skikkelsen på Fig. 1.

Det er en ganske liten bronsestatuett, ikke mer enn 4 cm. høy. Statuetten er kjøpt fra en samler som hadde skaffet seg gjenstander fra forskjellige deler av middelhavsområdet, og denne skal komme fra Lilleasia.

tatuetten har fuglekropp og menneskehode. Det lille flat- pannede vesenet virker ved før-

Opplegget er ganske likt i de to tilfel- lene, for først forteller trollkvinnen Kirke Odysseus om den truende fa- ren, og siden forteller Odysseus hvor- dan han og hans mannskap møtte den. Mens det var umulig å unngå Skylla, klarte Odysseus å komme uskadd forbi sirenene ved å følge Kirkes råd. Hun sier (i P. Østbys over- settelse):

Hen til seirenene kommer du først, til kvinner som tryller

listig hver eneste mann som gjester den kyst hvor de dveler.

Den som er ukjent med faren og kommer så nær at han henrykt

hører seirenenes sang, vil ei kunne komme tilbake.

Aldri vil hustru og barn kunne hilse hans gjenkomst med glede.

Nei, ti seirenene dårer hans sinn med de deilige toner.

Bendynger ligger på engen hvor kvinnene sitter og synger

knokler av råtnende lik; ti huden fortæres med tiden.

Dem skal du seile forbi og tilstoppe menne- nes ører

godt med det honningduftende voks, så alle de andre

S

ste øyekast ikke særlig farlig, men skinnet bedrar. Fuglemennesket er nemlig en sirene, som med sin fagre sang lokket sjøfolk i døden.

Sirenene omtales allerede av Ho- mer i Odysseens 12. sang (39-54 og 165-200). Også Skylla, som jeg skrev om i forrige nummer av Klassisk Fo- rum (2001:2, s. 13-29), opptrer der.

Fig. 1) Fuglekvinne, bronsestatuett i norsk privateie. Foto: Arthur Sand.

intet kan høre; men dersom du selv har lyst, kan du lytte.

Stå da, mens mennene surrer deg fast til foten av masten

bunden på hånd og på fot, og la repene knyttes forsvarlig,

forat du siden med fryd kan høre seirenenes sanger.

Trygler du da med bønn og med bud dine menn om å løses,

da må de binde deg fast med flere og sterkere strikker.

Odysseus gjorde som Kirke sa. Han eltet voks og stappet den i mannska- pets ører (heldigvis falt ingen av dem for fristelsen og pirket voksen ut), og selv lot han seg binde til masten.

Sirenenes sang var ganske riktig så uimotståelig at Odysseus begynte å gjøre tegn til sine menn at de skulle slippe ham løs, men de bandt ham bare med enda flere reip. Først da sirenene var utenfor hørevidde, ble Odysseus løsnet fra masten, og men- nene kunne fjerne voksen fra ørene sine.

Mens Homer forteller meget ma- lende om Skylla, er han lite meddel- som med hensyn til sirenene. Vi får bare vite at de var kvinnelige vesener, og at det var to av dem. De bodde på en øy hvor de satt i en blomstersmykket eng – i temmelig utrivelige omgivelser, får vi tro, om- gitt som de var av sine ofres lik i mer eller mindre ”avanzato stato di de- composizione”, som det pleier å hete i italienske kriminalreportasjer. Det er altså tydelig at sirenene ikke spiste sine ofre i motsetning til Skylla, for hvem matauk-aspektet spilte en vik- tig rolle. Vi får ikke engang vite om sirenene drepte de sjøfolkene de lok- ket, eller om disse simpelthen bare

syknet hen og døde etter å ha satt sin fot på øya.

Ingen ting hos Homer forteller hvorfor sirenene skulle bli fremstilt i billedkunsten med fuglekropp og menneskehode. Men slik ser de ut alt i de første avbildningene av Odysseus og sirenene. Disse finner vi på korin- tiske vaser fra tiden kort etter 600 f. Kr. Fuglekvinnene er imidlertid eld- re enn som så. De dukker opp i gresk kunst en gang på 600-tallet, i den såkalte orientaliserende perioden, da grekerne ble konfrontert med diverse fabelvesener fra Egypt og den nære Orient, slik som sfinkser, griffer og altså fuglemennesker.

Fønikerne var for en stor del for- midlere av disse såkalte orientaliser- ende impulsene. Grekerne importerte kostbare fønikiske gjenstander av metall og elfenben. De var ofte deko- rert med fabeldyr som fønikerne had- de omformet i samsvar med sin egen, eklektiske smak.

Fuglemennesket, f. eks., er ikke noe fønikisk eller orientalsk vesen, men synes å være oppstått i Egypt.

Der finner man i hvert fall de første eksemplene. De egyptiske fugle- menneskene tolkes som sjelefugler.

I svært mange kulturer er det vanlig å forestille seg sjelen i skikkelse av en fugl. De egyptiske sjelefuglene kan være både skjeggete og skjeggløse, og begge typer ble videreformidlet av fønikerne. Fig. 2 viser en korintisk vase med to fuglemennesker, ett med og ett uten skjegg. Her kan det ikke være snakk om sirener, og kanskje ikke om sjelefugler heller. Deres funksjon synes å være rent dekorativ, idet de er to av flere vingete vesener

(de er ledsaget av en hane og en svane).

Etterhvert forsvinner de mannlige fuglemenneskene fra repertoaret og fuglekvinnene blir tilbake. Når de blir brukt for å gi skikkelse til siren- ene, skyldes det nok deres opprinneli- ge sjelefugl-karakter. Der sirenene sitter omgitt av lik, er det lett å assosiere dem med sjelefugler, som også var knyttet til de døde. I noen tilfelle kan det være vanskelig å se om

man har for seg en sirene eller en harpy, som på det korintiske vasema- leriet gjengitt på Fig. 3. Den lille, liggende skikkelsen ved fuglekvin- nens side er åpenbart en død person, men er hun en sirene eller en harpy med sitt offer? Harpyene var kvinne- lige stormdemoner som blant annet røvet mennesker, og da de i likhet med sirenene fremstilles som fugle- kvinner, er det lett å forstå at de kunne sammenblandes.

I tidens løp ut- viklet det seg en sirene-mytologi, men det var ikke alminnelig enighet om hvem sirenene nedstammet fra.

Siden de sang så Fig. 2) To fuglemennesker, detalj av korintisk vase.

Fig.3) Harpy eller sirene, detalj av korintisk vase.

uforlignelig vakkert, mente mange at en av musene hadde født dem. Flere muser samt deres mor Melpomene er blitt nevnt i den forbindelse. Som far oppgis som regel havguden Phorkis eller elveguden Acheloos. Sistnevnte skulle ha avlet dem på en indirekte måte idet de oppstod av de bloddrå- pene som falt på jorden da hans horn ble brutt av.

Når Phorkis ble valgt som sire- nenes far, skyldtes det kanskje at denne havguden på forhånd hadde noen svært lite attraktive døtre: gor- gonen Medusa og hennes to søstre samt de tre Graiae, som hadde ett øye og én tann felles. Siden disse opptråd- te i grupper på tre, ble det vanlig å forestille seg tre sirener også, enda

Homer hadde sagt at de bare var to.

På en meget fin rødfigurig amfora i British Museum, malt omkring 460 f. Kr., ser vi tre sirener som forsøker å lokke Odysseus og hans mannskap (Fig. 4). I skuffelsen over ikke å lyk- kes begår den ene sirenen selvmord ved å styrte seg utfor en klippe. Her har vasemaleren blandet sammen mytene, for det var argonautene og ikke Odysseus som skulle ha forår- saket sirenenes død.

På grunn av sirenenes nære kon- takt med døden forekommer de på attiske gravmonumenter fra klassisk tid. Der er de fremstilt sørgende – man må vel tenke seg dem i ferd med å synge klagesanger med sine melo- diøse stemmer – samtidig som de slår Fig. 4) Odysseus og sirenene, bilde på rødfigurig attisk amfora.

seg for brystet. Forat de skal få dette til, blir de utstyrt med armer i stedet for vinger. Armer har de forresten hatt fra arkaisk tid av så de skal kunne musisere, slik vi ser det på en detalj fra en etruskisk vase som er gjengitt på Fig. 5.

I løpet av hellenistisk tid utvikler sirenene full menneskelig overkropp, som virker nokså disharmonisk der den balanserer på tynne fugleben.

Denne sirene-skikkelsen overtas av romerne. Somme tider blir selv vin- gene borte, slik vi ser det på Fig. 6.

Bildet viser en svart-hvit-mosaikk fra 2. årh. e. Kr. som nå er i Vatikan- museene. Nederst til høyre er scenen med Odysseus ved masten fremstilt.

Sirenene er redusert til én (rett til venstre for seilet) grunnet plassman- gel, for mosaikken er fylt med hav- vesener i stort format. Blant andre bemerker vi Skylla nederst til venst- re. Figurene i mosaikken er sett fra tre forskjellige synsvinkler, åpenbart Fig. 5) Musiserende sirene, detalj av

etruskisk vase.

Fig. 6) Romersk svart-hvit mosaikk med Odysseus og sirenene, Skylla og havvesener.

forat de som oppholdt seg i rommet, skulle få best mulig inntrykk av den eller de figurer som var nærmest dem.

I Nord-Afrika synes mosaikker med Odysseus og sirenene å ha vært særlig populære, kanskje fordi man der var glade i motiver som hadde med havet å gjøre, både reelle og mytologiske.

Ellers forekommer Odysseus og sirenene på flere romerske sarkofa- ger, antagelig som en metafor for

”livets seilas”. Også for de kristne ble Odysseus et eksempel. Akkurat som han gjorde vold på seg selv ved å la seg binde til masten for å unngå å bli lokket i forderv av sirenene, så skulle den kristne stålsette seg for å motstå fristelser.

En sarkofag i New York viser et sjeldent motiv med sirenene: deres kappestrid med musene om hvem som kunne synge vakrest. Når noen utfordret Apollon eller musene, plei- de det sjelden å gå særlig bra med dem, og det gjorde det ikke med sirenene heller. De tapte i konkurran- sen, og som straff ribbet musene dem for fjær. Et sted på Kreta kalt ”Apte- ros” (”Vingeløs”) ble sagt å ha vært åsted for denne episoden. Musene pyntet seg etterpå med fjærene, og når muser på romerske sarkofager nesten bestandig har en form for egrett over pannen, er det sirenenes fjær de bærer.

Fuglemenneskenes historie kan altså følges fra det gamle Egypt til langt inn i senantikken, men den slutter ikke med det. Sammen med andre fabeldyr som sfinkser og griffer overlever de både kristendommen og islam. Imidlertid forekommer de ikke lenger i narrative mytologiske kon-

tekster, men som enkeltstående figu- rer, ofte gjemt i border og bladverk i arkitektonisk dekor, eller som mo- tiver på sekulære gjenstander som drikkebegre, kanner og skrin av me- tall, ben eller keramikk.

Nettopp fordi fuglekvinnens histo- rie er så lang og strekker seg fra førklassisk til etterklassisk tid, har jeg hittil ikke gjort noe forsøk på å bestemme hennes tidsmessige og kul- turelle tilhørighet. Hun har ingen kontekst, men hennes mest sannsyn- lige funksjon er som dekorativt ele- ment på en metallgjenstand. Etter- som hun tilhører den opprinnelige fugletypen hvor bare hodet er men- neskelig, er det lite trolig at hun er klassisk gresk, hellenistisk eller ro- mersk. Ikke bare typen, men også den sterkt stiliserte utformingen tyder på at hun enten er meget tidlig eller meget sen, og jeg vil gå inn for det sistnevnte alternativ. Det runde, flate månefjeset har intet gresk ved seg, men røper idealer som karakteriserer islamsk kunst. Siden fugledamen er fra Lilleasia, er det nærliggende å se henne som et tyrkisk verk, og som hennes opphavsmann vil jeg foreslå en håndverker som arbeidet for det eldste tyrkiske dynastiet i Lilleasia, det seldsjukkiske.

Seldsjukkene var en av de mange turkmenske folkegruppene i Asia. I det 7. årh. e. Kr. skal de ha utgjort én av de 24 Ghuzz-stammene, som ifølge den persiske geografen Mah- mud Kashgari (10. årh.) levde nær grensen til det som nå er Afghanistan.

Selv hevdet seldsjukkene å nedstam- me fra Seldsjuk, en høvding som levde på 900-tallet. Etter sigende ble

han 109 år gammel. Det er nærmest bibelske proporsjoner over en slik alder, og hans fire sønner fikk bibelske navn: Mikael, Yunus (Jonas), Musa (Moses) og Israel. Navnene kan tyde på at Seldsjuk konverterte til jøde- dommen i likhet med enkelte asia- tiske stammer.

De turkmenske områdene av Asia var misjonsmark for diverse religio- ner. I tillegg til jødedommen finner vi buddhisme, manikeisme og kristen- dom. Ingen av disse fikk nevneverdig fotfeste hos de forskjellige stammene, hvis medlemmer for en stor del prak- tiserte sin hevdvunne sjamanisme.

Med islam kom vendepunktet.

Persiske og arabiske kjøpmenn fulgte Silkeveien til og fra Kina, og noen av dem slo seg ned i de større byene langs ruten og dannet egne samfunn.

Langsomt begynte de å påvirke sine omgivelser. På 900-tallet, antagelig mellom 920 og 960, konverterte seld- sjukkene i mengder til islam. Selv om deres stamfar Seldsjuk muligens an- tok den jødiske tro, må han ha vært i mindretall i sin samtid, og tross sine bibelske navn ble hans sønner åpen- bart muslimer.

Spesielt Mikael og Israel og deres sønner var dyktige krigere. Seldsjuk- kene, som gradvis hadde flyttet seg vestover, økte sin makt gjennom å utnytte de mange kampene mellom rivaliserende folkeslag og stammer i de områdene hvor de holdt til. De begynte å true makthaverne i Persia.

I 1040 vant de et viktig slag som gav dem makten i Khorasan, og i de følgende årene utvidet de sine områ- der ytterligere. Hver gang flyttet de sin hovedstad vestover.

Den som var den store strategen bak seldsjukkenes seire i Persia, var Togrul Bey, en av Mikaels sønner.

Hans største øyeblikk kom da han i 1055 inntok Bagdad. Den svake ka- liffen måtte utnevne Togrul til sin

”beskytter”, og tok en av Togruls nieser til ekte. Bryllupet ble feiret i Bagdad med stor prakt. Togrul mente at nå som han hadde giftet en av sine slektninger inn i kaliffens familie, burde kaliffen gjøre gjengjeld, og denne tilbød til slutt Togrul en av sine døtre. I 1063 skulle bryllupet stå. Det fant imidlertid aldri sted, for dagen før døde den ca. sytti år gamle brud- gommen av en blodstyrtning.

Togruls nevø Alp Aslan overtok nå makten. Han var en god strateg og dessuten en dugelig kriger, høy og kraftig som han var. Bartene hans var etter sigende så lange at når han gikk på jakt, måtte han knytte dem bak i nakken så de ikke skulle blåse foran øynene på ham og hindre ham i å ta sikte. Han var nemlig regnet som en av sin samtids beste bueskyttere. Men han hadde også diplomatiske evner.

Det var hans søster som var blitt gift med kaliffen, og av dette hadde han lært verdien av strategiske ekteska- per. Ved å gifte bort sin sønn med en fyrstinne av nabofolket Ghaznavide- ne, fikk han fred på østfronten og kunne konsentrere sine krefter om erobringer i vest og syd.

Alp Aslan kontrollerte i en periode hele Syria og den arabiske kyststri- pen ned langs Rødehavet med de hellige byene Mekka og Medina innenfor, men Egypt klarte han aldri å innta. Der hersket Fatimidene, som ble seldsjukkernes rivaler om makten

i Midt-Østen. Mer hell hadde Alp Aslan med bysantinerne. Etter den store feltherren Basilios den annens død i 1025 var det ikke kommet noen bysantinsk keiser som kunne løfte arven etter ham.

Da Alp Aslan kom til makten i 1063, hersket Konstantinos Dukas (1059-1067) i Bysants. Han var en intelligent og kultivert mann. Som lærer hadde han hatt den lærde Mi- kael Psellos, forfatteren av bl.a. ”De tolv keisere”, en bysantinsk saga in- spirert av Suetonius. Psellos ble stats- minister under Konstantinos Dukas.

De to skjønnåndene var imidlertid lite interessert i hæren, og reduserte militærbudsjettet drastisk. Det skulle få katastrofale følger.

Da Konstantinos Dukas døde, var hans sønn Mikael for ung til å overta makten, og hans enke Eudokia giftet seg med en profesjonell soldat og feltherre, som ble keiser Romanos IV Diogenes (1067-1071). Han innså at bysantinernes østgrenser var så svake at noe måtte gjøres med dem. Lenge hadde den østlige delen av Lilleasia vært plaget av angrep fra forskjellige tyrkiske stammer. De terroriserte landsbygda og var også i stand til å angripe større byer. De trengte langt inn i Lilleasia og inntok både Caesa- rea (Kayseri) og Iconicum (Konya), men deres erobringer ble ikke varige.

Når de hadde plyndret en by og fått tilstrekkelig bytte, trakk de seg øst- over igjen.

Basilios II hadde gjort Armenia til en slags østromersk bufferstat, men senere var området falt i hendene på tyrkerne. Romanos Diogenes mente at bysantinerne måtte gjenvinne kon-

trollen over Armenia og fordrive seldsjukkene, og med det målet for øye dro han østover med en hær på to hundre tusen mann. Hæren var stor, men ikke så mektig som størrelsen skulle tilsi, for den var ikke lojal. Den omfattet for mange leiesoldater.

Noen av disse var vesteuropeere som normannere og frankere, andre var slavere, og ikke så rent få var tyrkere, hvorav noen stod seldsjukkene nær kulturelt sett.

Romanos begynte sine militære operasjoner i 1069, mens Alp Aslan var opptatt med å slåss med fatimide- ne. Han følte seg presset mellom disse og bysantinerne, og var redd forat hans to fiender skulle slutte seg sam- men mot ham. Da han fikk høre at den bysantinske keiser nærmet seg Armenia, overlot han imidlertid fati- mide-felttoget til en av sine vasaller og dro nordover i spissen for en sterk hær. Romanos hadde så dårlig etter- retningsvesen at han ikke visste noe om dette før Alp Aslan nesten hadde nådd ham.

19. august 1071 møttes de to hære- ne ved Manzikert (også kalt Malaz- girt) nordvest for Van-sjøen. Roma- nos’ hær var den største, men siden den bestod av lite kampvillige leie- soldater, var den mindre effektiv enn den seldsjukkiske hæren. Natten før slaget deserterte alle tyrkerne, og om morgenen trakk også frankerne seg ut. Dette påvirket naturligvis bysan- tinernes kampmoral. Hæren kom i uorden, og til og med livgarden forlot keiseren, som ble tatt til fange av Alp Aslans menn.

Romanos ble sluppet fri etter en tid, men først måtte han love å betale

en løsesum på 1 1/2 million denarer.

Han måtte undertegne en ydmykende fredsavtale som til og med forpliktet bysantinerne til å stille tropper til seldsjukkenes rådighet dersom det ble nødvendig. Avtalen skulle gjelde i femti år.

Begge parter var klar over at dette var et slag av stor historisk betyd- ning, og ettertiden har gitt dem rett.

Slaget ved Manzikert åpnet definitivt Lilleasia for tyrkerne. Umiddelbart så det ikke slik ut, for Alp Aslan fulgte ikke opp sin seier. Han respekterte femti-års freden fordi han var sikker på at det svekkede bysantinske riket ikke ville bryte den. I stedet vendte han seg østover for å konsolidere sine interesser der. Seldsjukkenes rike var nemlig ingen monolittisk blokk.

Mange av deres erobringer var kort- varige, og de måtte hele tiden passe på opprørske naboer, stammer og klaner.

Da Romanos Diogenes kom tilba- ke til Konstantinopel, hadde hans stesønn Mikael utropt seg selv til keiser under navnet Mikael VII, og kamper brøt ut mellom tilhengerne av de to. Det endte med at Romanos overgav seg mot løfte om fritt leide, men det ble brutt. I stedet ble han blindet og forvist til et kloster på Prinkipo, den største av de såkalte Prinseøyene utenfor Konstantinopel.

Der døde han av sine sår før året var omme.

Alp Aslan døde året etter under et felttog mot Turkestan. Mens han satt til doms over en gruppe krigsfanger, begynte én av dem, en viss Yusuf, å skjelle ham ut da han ble dømt til døden. Han ropte at Alp Aslan var en

urettferdig dommer, noe som ikke gjorde dommeren mildere stemt. Ra- sende befalte han at Yusuf skulle løses fra sine bånd så han kunne felle ham med et velrettet pileskudd. Men den ellers så dyktige bueskytteren hadde ikke hell med seg, kanskje fordi han var så opphisset. Han bommet på Yusuf, og i virvaret som fulgte, klarte denne å snappe en dolk og stikke Alp Aslan ned.

Ingen brydde seg mer om femti års- freden nå som undertegnerne var døde. Den svake Mikael VII fortsatte sin lite ambisiøse tilværelse, mens seldsjukkene tenkte på å konsolidere og utvide sine områder. Det var skikk hos dem at de yngre medlemmene av herskerfamilien ble sendt til fjerne provinser for å styre der. Dermed lærte de administrasjon, men syste- met hadde en alvorlig svakhet. Ikke så rent sjelden hendte det at disse unge provinsguvernørene fikk sma- ken på makt og mer eller mindre løsrev provinsen fra sentralmakten og gjorde den til en selvstyrt enhet.

De seldsjukkiske herskerne var hele tiden opptatt med å slå ned på slike selvstendighetstendenser, men de lyk- tes ikke i det lange løp. Det seldsjuk- kiske storriket med sentrum i Persia gikk i oppløsning etter 1157, men flere av de mindre seldsjukkiske rik- ene levde og blomstret lenger. Blant dem var Rum-sultanatet, hvor vår fuglekvinne antagelig var produsert.

”Rum” var arabernes og tyrkernes navn på Bysants, og navnet henger sammen med ”Roma”. Når vi i Vest- Europa snakker om romerrikets fall, tenker vi som regel på det vestromers- ke riket, hvis siste keiser Romulus

Augustulus ble avsatt i 476. Men det østromerske riket fortsatte å eksistere til 1453, da Konstantinopel falt for tyrkerne, og for araberne og tyrkerne og andre som kom fra øst, var det dette som var romerriket. Det var da naturlig at et rike som omfattet store deler av det østromerske riket, skulle få navnet Rum-sultanatet.

Da Alp Aslan la ut på sitt felttog mot Turkestan, overlot han tro mot seldsjukkisk tradisjon ansvaret for nord-vest-fronten til en yngre slekt- ning, sin fetter Süleiman. Det ble dennes oppgave å vokte seldsjukke- nes landevinninger i det østlige Ana- tolia. Ikke bare var Süleiman redd for at bysantinerne ville forsøke å ta sine tapte områder tilbake, men han måtte stadig forsvare seg mot nye tyrkiske grupper som kom fra øst. Lik små sjakaler forsøkte de å snappe en bit av det store byttet som seldsjukkene holdt.

Også bysantinerne var plaget av

”sjakaler” i form av vesteuropeiske feudalherrer som var kommet til Anatolia med sine folk for å la seg verve som leiesoldater. De håpet å få et len i Anatolia, og var derfor svært upålitelige allierte idet de uten videre kunne gå over til høystbydende selv om de på forhånd hadde sluttet overenskomst med en annen felt- herre. En av disse vestlige lykkejeger- ne, en normanner ved navn Roussell, overtalte Mikael VII til å utruste en hær mot seldsjukkene, men det endte med at han og hans menn deserterte til Süleiman, og sammen nedkjempet de den bysantinske hæren i et slag nær Armorium i 1073.

Kaos og borgerkrig i det bysantin- ske riket fulgte, og Süleiman benyttet

anledningen til å legge under seg nye områder av Lilleasia. Herskeren over det stor-seldsjukkiske riket, Malik Sjah, så med tilfredshet på Süleimans dyktighet, og omkring 1077 utnevnte han offisielt Süleiman til å styre Rum.

Sistnevnte var ikke sen om å utnytte sin stilling, og i 1078 feide han vest- over med sin hær og tok både Lydia og Jonia. Bare kyststripen unngikk han. Seldsjukkene var et typisk inn- landsfolk som ikke hadde forståelse for havet og de fordelene en havn kunne gi, og det tok lang tid før de våget seg mot sjøen. Selv om de senere opprettet havner, overlot de stort sett skipsfarten til andre folk som greke- re, venetianere og genovesere.

I 1078 gjorde Süleiman Nikea til sin hovedstad og utropte seg selv til sultan. Imidlertid hadde han aldri noen virkelig interesse for den vestli- ge delen av sitt rike. I 1086 dro han østover og tok Antiokia, noe som gav ham anledning til å erklære seg uav- hengig av det stor-seldsjukkiske ri- ket. Dette foruroliget hans nabo-hers- kere i øst, som også var av tyrkisk opprinnelse – noen sågar hans slekt- ninger. Da Süleiman ville ta Aleppo i Nord-Syria, ble han møtt av en hær ledet av forskjellige muslimske hers- kere i Syria. Hans motstandere vant, og det endte med at Süleiman begikk selvmord. Anna Komnena beskriver dette i sin Alexiade. Hun var datter av Alexios I Komnenos, som kom på tro- nen i 1081. Med ham fikk bysantiner- ne en hersker som kunne holde seld- sjukkene stangen, og han klarte å vin- ne tilbake en del erobrede områder.

Ved Süleimans død trakk man et lettelsens sukk både i øst og i vest.

Pavene hadde alt i noen tid manet de kristne til å demme opp for den tyrkis- ke faren og beskytte sine bysantinske trosbrødre, som riktignok var blitt for en slags halvbrødre å regne etter det store skisma mellom den ortodokse og den katolske kirken i 1054. De vesteuropeiske ”beskytterne” som kom, viste seg som alt nevnt å være upålitelige allierte, tiltrukket som de var av Levantens rikdom. Da pave Urban II proklamerte det første kors- tog i 1095, kom ”frankerne” i store mengder til Lilleasia og Midt-Østen.

Det følgende hundreåret kom til å utgjøre et fullstendig virvar av kam- per og koalisjoner, forræderi, skifte av allierte og dolkestikk i ryggen, både i bokstavelig og billedlig forstand.

En koalisjon av bysantinere og korsfarere tok i 1087 Nikea fra seld- sjukkene, som mistet denne byen som hovedstad. Samme år ble de slått i et slag ved Doryleum, og det så nå ut til at de hadde mistet alle fordelene de hadde fått etter slaget ved Manzikert.

Seldsjukkene kom imidlertid til- bake, og de beholdt et rike som hovedsakelig omfattet den anatolske høysletten og områdene mot Svarte- havet. Deres hovedstad ble Konya (det antikke Iconicum). Gjennom dyktige herskere som Kilicaslan II (1156-1188) og Keykavüs I (1210- 1219) sikret de sitt rike, og særlig Keykavüs sørget for rikdom ved hjelp av handel og ikke bare plyndrings- tokter. Seldsjukkene begynte etter- hvert å forstå at det kunne være nyttig å ha havner, og Antalya på Lilleasias sydkyst var en by som de utviklet i den retningen. Keykavüs I forsøkte også å åpne sjøveien på Svartehavet

så han kunne handle med Kina, og i 1214 tok han havnebyen Sinope. På denne tiden hadde seldsjukkene lite å frykte: deres naboer i øst holdt fred med dem, og det bysantinske riket var slått i smadder av latinerne.

Keykavüs I ble etterfulgt av sin bror Alaettin Keykubat, vel den mest betydelige av alle de seldsjukkiske herskerne i Anatolia. Under ham opp- levde sultanatet Rum fred og rikdom.

Han oppmuntret handel, jordbruk og industri, og hovedstaden Konya ble forskjønnet med nye bygninger. Alaet- tin Keykubat var opptatt av arkitek- tur og konstruksjon av broer, og han var en talentfull tegner og kalligraf.

Sin lærdom på disse feltene hadde han antagelig skaffet seg mens han satt i fengsel, for hans bror Keykavüs I sperret ham nemlig inne i 1213 fordi han konspirerte mot ham. Alaettetin Keykubat kom således rett fra fengse- let til tronen. Han ble selv etter sigen- de forgiftet av sin egen sønn, som kom til makten under navnet Keyhüs- rev II (1236-1246). Den nye herskeren var glad i vin, sang og poesi, men fikk ikke så mye tid til å nyte det søte liv, for mørke skyer trakk opp.

På 1200-tallet kom nye asiatiske folk vestover idet mongolene satte seg i bevegelse. De herjet og plyndret overalt hvor de kom. Antagelig had- de de en viss respekt for seldsjukkenes ry som gode krigere, for de nøyde seg i første omgang med å invadere Syd- Russland. Keyhüsrev II skjønte imid- lertid at turen snart ville komme til hans rike. For å stoppe mongolene forsøkte han å alliere seg med geor- gierne, bysantinerne og til og med korsfarer-herskeren Baudouin II, men

til ingen nytte. Mongolene trengte inn i Øst-Anatolia. Foran seg presset de forskjellige tyrkiske stammer, blant annet de som senere skulle bli osma- nerne.

Etter mongolenes komme var Øst- Anatolia og store deler av Midt-Øs- ten preget av uro, krig og hung- ersnød. Det var mongolene som var de virkelige herskerne, selv om for- skjellige seldsjukkiske sultaner og emirer avløste hverandre. Noen av seldsjukkene flyktet vestover hvor de tilbød seg som leiesoldater hos bysan- tinerne, bulgarerne og serberne. Un- der denne prosessen gikk mange av dem over til kristendommen. Andre dro østover som leietropper for mon- golene. Den siste seldsjukkiske hers- ker vi hører om, ble drept i 1308, men da hadde Rum-sultanatet lenge vært en skygge av seg selv.

Seldsjukkene har tidvis hatt dårlig omdømme. Særlig 1800-tallets histo- rikere regnet dem som rene røverba- roner. I nyere tid har man imidlertid fått et mer nyansert syn på dem. Det er riktig at jordbruket i Anatolia led sterkt under seldsjukkenes styre på grunn av deres mange kriger, men de oppmuntret på den annen side hånd- verk og handel. Sistnevnte næring satte de for en stor del ut til andre, ikke bare grekere og jøder, men også vestlige handelsmenn som genovese- re og venetianere. De måtte betale en viss del av inntektene i skatt, men kunne ellers handle fritt. Om det oppstod krangel mellom de forskjelli- ge grupper av vestlige handelsmenn, var det venetiansk lov som gjaldt.

Venetianerne hadde oppnådd en privi- legert stilling hos seldsjukkene gjen-

nom sin makt og rikdom (og formo- dentlig bestikkelser). Bare hvis det ble begått regulære forbrytelser, gjaldt islamsk straffelov.

Slik var det også for de folkegrup- pene som levde under seldsjukkenes styre. Straffeloven var den samme for alle, mens familieretten var tilpasset den enkelte gruppe. Selv om det hers- kende sjikt, muslimene, hadde rett til å ha fire hustruer, måtte en kristen pent holde seg til én ifølge kristen lov.

Denne ble som regel håndhevet av øverste religiøse leder, i de kristnes tilfelle biskopen. Det faktum at det var klare grenser mellom gruppene og at den ene gruppen ikke la seg opp i den andres gjøren og laden mer enn det som var strengt nødvendig, var en medvirkende årsak til at livet i disse flerkulturelle samfunnene fungerte tålelig bra.

Sin nokså tolerante holdning mot anderledes troende hadde seldsjukke- ne med seg fra Persia, og den var på mange måter en dyd av nødvendig- het, for de var i mindretall både der og i Anatolia. I Persia var befolkning- en riktignok muslimer, men de var sjia-muslimer mens seldsjukkene var sunni-muslimer. Seldsjukkene var derfor interessert i å tone ned det religiøse element og legge vekten på lov og orden i stedet. De blandet seg minst mulig inn i saker som hadde med tro å gjøre, og de hadde heller ikke noen interesse for å ”frelse sje- ler”. Man hører ikke om noen tvangs- konverteringer hos dem. Hvis med- lemmer av de beseiredes overklasse konverterte til islam, var seldsjukke- ne fornøyde, for da fikk de gode administratorer og krigere, men når

det gjaldt flertallet av innvånerne, synes de å ha ment at hvis de ville ture frem i sin vantro, fikk det bli deres egen sak. Dessuten betalte ikke-mus- limer mer skatt enn muslimer, så også av skattemessige hensyn var det greit å ha en del slike undersåtter.

Arkitekten for det fullt utviklede seldsjukkiske styret var Abu Ali Has- san Ibn Ali Tussi, vanligvis kalt Ni- zam-al-Mulk (”rikets orden”). Han var visir under Alp Aslan og hans etterfølger Malik Shah i perioden 1065-1092. Nizam-al-Mulk sentrali- serte styret, noe som var absolutt nødvendig for å få grupper av stam- mefolk som tyrkerne til å opptre sam- let. Som en del av sentraliseringen standardiserte han lovverket, og han lot bygge og utbedre veinettet som bandt de forskjellige delene av riket sammen. Forat folk skulle bevege seg trygt, ble det reist en rekke befestede skyss-stasjoner, kervansarayer.

Nizam-al-Mulk utviklet skole- vesenet gjennom å innføre det såkalte medrese-systemet. Medresene hadde tidligere vært Koran-skoler, men Ni- zam-al-Mulk dempet det religiøse aspektet ved å innføre en rekke andre fag så medresene ble mer som en slags universiteter. I det hele tatt var seldsjukkene svært opptatt av lær- dom. I den tidlige perioden av deres herredømme var det ikke alle deres herskere som kunne lese og skrive, men de sørget for at lærde menn ble plassert i de rette stillinger. Det er blitt hevdet at selv en hersker som Alp Aslan var analfabet, men om så var, lot han seg underholde av høytles- ning. Han var særlig glad i det berømte persiske verket Shah-nama

(”Kongeboken”), skrevet av dikteren Firdausi omkring år 1000. Der be- skrives en rekke persiske helter helt fra pre-islamsk tid av. Aleksander den store spiller en viktig rolle i Shah- nama.

Nizam-al-Mulk inviterte flere av tidens mest berømte lærde til sine medreser eller til hoffet. Alp Aslan var f.eks. mesen for Omar Khayyam, som i vår tid er mest kjent for sine dikt om ”det søte liv”. I samtiden var han imidlertid berømt hovedsakelig som matematiker og astronom, og Alp As- lan lot bygge et observatorium til ham.

Om seldsjukkene viste en pragma- tisk holdning overfor andre folke- slag, betydde det ikke at de ikke var interessert i dem – tvert imot er et av deres karakteristiske trekk deres evne til å oppta elementer fra forskjellige kulturer, ikke bare samtidige, men også tidligere. Det er i den sammen- hengen de er interessante for antikk- studerende, spesielt hva billedkun- sten deres angår.

Nå vil mange sikkert spørre hva et muslimsk folk har med antikk kunst å gjøre. Når vi som klassikere hører om islam og den klassiske oldtid, tenker vi helst på arabernes overset- telser av gresk litteratur, særlig den som handlet om filosofi og vitenskap.

Billedkunst forbinder vi derimot ikke med islam, ettersom det gjerne sies at denne religionen er billedfiendtlig.

Til dette er å si at seldsjukkene ikke var som andre muslimer, og at den islamske billedfiendtligheten er en sannhet med modifikasjoner. Noe egentlig billedforbud finnes ikke, derimot diverse advarsler. Bl.a. sier en hadith (et utsagn knyttet til Mu-

hammed eller hans nærmeste) at de som avbilder levende vesener, skal bli bedt om å blåse liv i dem på Dommens dag. Dette er jo en lite misunnelsesverdig oppgave, men li- kevel er det nok av dem som har fremstilt levende vesener i den islam- ske verden. Et inntrykk av hvordan de tenkte, kan man få ved å lese den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuks roman ”Mitt navn er Rød” (1998).

Den finnes i en utmerket engelsk oversettelse fra 2001. Handlingen foregår blant tyrkiske miniatyrmale- re på 1500-tallet. Selv om de vet at mer konservative samfunnselemen- ter mener at de vil komme til Helvete, er de stolte av sitt yrke og maler ufortrødent videre.

At malerne i Orhan Pamuks ro- man er miniatyrmalere, er typisk, for malerier med figurscener tilhører den private sfære. Man var langt mer forsiktig når det gjaldt offentlig kunst, skjønt som vi skal se, plasserte nettopp seldsjukkene store skulpturer i offentlig kontekst. Bare når det gjaldt moskeer og andre religiøse bygninger, var billedforbudet gjen- nomført (skjønt ingen regel uten unn- tak her heller). Generelt kan man si at i den islamske verden er den religiøse kunsten abstrakt og den sekulære pre- get av figurfremstillinger. Ja, den kan formelig vrimle av figurer. Bruken av slik dekor varierer riktignok fra det ene folket til det andre. Araberne er stort sett strenge, mens perserne, deri- mot, har et svært så utvungent for- hold til figurfremstillinger. Det skyl- des nok at det i pre-islamsk tid fantes en meget rik billedtradisjon i Persia, og islam fikk aldri bukt med den.

Når seldsjukkenes kunst ofte er så rik på figuralfremstillinger, henger det nok sammen med det var i Persia de først etablerte seg. Mye seldsjuk- kisk kunst er da også blitt rubrisert som persisk. Derfor er den på mange måter usynliggjort. Tyrkerne, mente man, kunne ikke skape kunst. På samme vis ble enkelte seldsjukkiske relieffer fra Lilleasia kalt bysan- tinske fordi man ikke forbandt mus- limske kunstnere med skulptur. Og det er selvfølgelig et spørsmål om hvem som har laget kunsten.

Som nevnt var seldsjukkene i min- dretall der hvor de hersket, og det er rimelig å tro at i likhet med handelen var mye av håndverket overlatt til representanter for andre folk. Marco Polo forteller blant annet at seldsjuk- kenes tepper og stoffer ble fabrikkert av kristne. Designen er imidlertid seldsjukkisk, og det er tross alt den som er det avgjørende. I et flerkultu- relt samfunn som det seldsjukkene hersket over, har mange slags men- nesker vært i arbeid. Dette, samt innflytelse utenfra, førte til en spen- nende blandingskultur, og seldsjuk- kene lot seg absolutt inspirere fra forskjellige kanter, ettersom de be- fant seg mellom øst og vest.

Kjernen i deres kultur var den is- lamske, spesielt den persiske varian- ten, men de var ikke ukjent med bysantinernes kultur heller. Flere seldsjukkiske fyrster var i perioder i Konstantinopel, noen som gisler, men de fleste i eksil i forbindelse med maktkamper som temporært fordrev dem fra deres egne områder. Dess- uten var flere av dem gift med kristne kvinner. Det dreide seg om personer

av høy byrd: greske, georgiske og sågar adelsdamer av korsfarerfami- lier. Slike blandingsekteskaper fore- kom også før tyrkernes inntrengen i Lilleasia: helten i det bysantinske eposet Digenes Akrites heter Di-genes nettopp fordi hans stamtre er todelt.

Når tyrkerne valgte kristne fyrstinner som hustruer, var det tale om strate- giske ekteskap som sikret fred med den gruppen svigerfaren tilhørte. I tillegg medførte en kristen sviger- familie den fordel at dens mannlige medlemmer ikke kunne herske i en islamsk stat, så man dermed var fri for intriger fra sin hustrus nærmeste (de fleste seldsjukkiske herskere had- de mer enn nok med sine egne på- rørende).

De kristne kvinnene fikk beholde sin religion, ser det ut til, og kom antagelig til å medføre en viss grad av vestlig påvirkning på hoffet. Sær- lig mot slutten av herredømmet til Rum-sultanene ble det skumlet om at enkelte av dem var sterkt påvirket av den kristne tro eller sågar skulle ha konvertert til denne i hemmelighet.

Noe slikt er aldri blitt bevist, og mistankene skyldes nok seldsjukke- nes usedvanlige åpenhet mot andre kulturer.

I en kultur som den islamske, hvor skulptur omfattes med særlig stor mistenksomhet, er seldsjukkenes sans for skulpturelle verdier bemerkelses- verdig. Selv når deres kunstnere skul- le utsmykke en moské eller medrese med abstrakte motiver, blir hele fasa- den et stykke skulptur. I den senere del av den seldsjukkiske perioden blir stilen mer livlig og dramatisk med sterke lys- og skyggevirkninger. Ab-

straherte plantemotiver brukes flit- tig, og somme tider ser man at til og med på religiøse bygninger kan litt fauna dukke opp. Det dreier seg oftest om løver eller ørner, som er så heral- diske at man synes å ha glemt at de er levende vesener.

Gjaldt det sekulær kunst, kastet seldsjukkene alle hemninger over- bord. Deres palasser i Persia var ut- smykket med stukkstatuer i så høyt relieff at de nesten er fullplastiske.

Alaettin Keykubats palass i Konya hadde en paviljong hvis indre tak var et såkalt stalakitt-tak, malt med mo- tiver av samme type som de vi finner i taket på det ca. 100 år eldre Cappel- la Palatina i Palermo. Det er en skjeb- nens ironi at det eneste bevarte ek- sempel på slike tak, som synes å ha vært et element i diverse palasser i den islamske verden, skal finnes i en kristen kirke. Maleriene i Alaettin Keykubats paviljong er forsvunnet.

De er bare kjent fra beskrivelser av europeiske reisende, som akkurat rakk å se de bleknede motivene før de ble helt borte.

Nettopp fordi utsmykning av Cap- pella Palatina-typen tilhører palass- kulturen, er det åpenbart at det ligger en bevisst kunstpolitikk bak, om man kan bruke et slikt uttrykk. Viljen til figuralmotiver preger også mange av de myntene som seldsjukkene og an- dre tyrkiske dynastier i Lilleasia lot prege. Langt de fleste islamske myn- ter er forsynt bare med tekst, even- tuelt symbolske figurer som stjerne og halvmåne. I den tidligste tiden, etterat araberne hadde underlagt seg Syria, Egypt og Nord-Afrika, imiter- te de bysantinske mynter med keiser-

portretter på, akkurat som de i det beseirede Persia preget mynt med bilder av de nyss detroniserte sasani- de-herskerne. Grunnen var nok at de ønsket å gi befolkningen tillit til myntene. Endrede mynter skaper ofte mistenksomhet, særlig overfor me- tallverdien. Vi ser at også romerske keisere i senantikken ofte beholdt for- gjengerens myntportretter et godt stykke ut i sin egen regjeringstid.

Når noen tyrkiske mynter imiterer bysantinske, er det vel også i det tilfellet et ønske om å skape trygghet gjennom kontinuitet som ligger bak.

Langt mer bemerkelsesverdig er det at man også preger mynter i antikk stil. Ofte er imitasjonene så gode at man kan se hvilke mynter som har vært modell. Noen ganger er det romerske mynter som kopieres, sær- lig reversmotivene, men oftest er det greske. Spesielt de mindre tyrkiske dynastiene i Lilleasia slår mynt med sterkt klassiserende hoder i profil på adversen, akkurat som de man ser på hellenistiske mynter. Mynten på Fig. 7 kopierer f.eks. Seleukos IIs portrett (246-226 f. Kr.). Såvidt jeg kan se, er det stort sett konger av seleukide- dynastiet som kopieres. De hersket i Syria fra 306 f. Kr. til 64 f. Kr., da Pompeius gjorde området til en ro- mersk provins.

Hvorfor er nettopp seleukidene gjenstand for så stor interesse? Hvor- for ikke imitere romerske keiser- portretter, for eksempel? Jeg tror årsaken er seldsjukkenes og de øvrige tyrkiske dynastenes beundring for Aleksander den store. Som nevnt var Alp Aslan opptatt av Firdausis Shah- nama, hvor makedoneren figurerer

som en av de store heltene. Seleuki- dene var Aleksander den stores etter- følgere, og de hersket over mye av det samme territoriet som seldsjukkene.

Romerske keisere, som hadde sitt sete i Roma, hadde ikke samme interesse.

Jeg tror rett og slett at de tyrkiske dynastene anså seg som Aleksander den stores nye etterfølgere, og at de derfor satte de ”gamle” (seleukidene) på mynt for å markere dette.

Aleksander ble tidlig en mytisk figur, og hans glans bleknet ikke selv da den antikke verden gikk under.

Han nevnes til og med i Koranen, så han er ingen ukjent skikkelse i den islamske verden. Det var imidlertid særlig perserne som trykket Aleksan- der-skikkelsen til sitt bryst, og det så grundig at de gjorde ham til en av sine egne.

Det finnes flere versjoner av histo- rien om hvem Aleksanders far var.

Selv var han ikke fornøyd med å være sønn av Filip av Makedonia, så han

Fig. 7) Mynt slått av den tyrkiske herskeren Nurettin Muhammed (570-581 e.H. = 1174-1185 e. Kr.)

Hodet imiterer et portrett av Seleukos II (246-226 f. Kr.).

erklærte at hans egentlige far var den egyptiske guden Ammon, som gre- kerne identifiserte med Zeus. En an- tagelig egyptisk legende gjør Alek- sander til sønn av Egypts siste farao, noe som gjorde hans erobring av Egypt legitim. På samme måte legitimerte perserne Aleksanders erobring av det akemenidiske riket gjennom å gjøre ham til sønn av den nest siste kongen.

Ifølge den persiske versjonen var Filip II keiser av Rum, og Aleksan- ders mor var ikke hans hustru, men derimot hans datter. Hun oppholdt seg en kortere periode ved det per- siske hoff som kongens hustru, men nokså snart sendte han henne tilbake til Rum. Da var hun imidlertid gravid med Aleksander uten at det var kjent

for barnefaren. Han fikk en ny sønn med en annen hustru, og denne søn- nen, Dara, var identisk med Dareios III, som Aleksander senere slo i kamp.

Først da Dareios var døende, ble det oppdaget at han og Aleksander var halvbrødre. Som den eneste gjen- levende sønn fikk Aleksander rett til perserriket, og perserne kunne inn- lemme ham i sitt eget helte-galleri.

Alaettin Keykubat var så begei- stret for Firdausis Shah-nama at han lot innskrifter med sitater fra boken dekorere den muren han lot reise rundt Konyas akropol som et forsøk på å beskytte den mot den mongolske trussel. Muren er nå jevnet med jor- den, men den ble tegnet av europeiske reisende på 1800-tallet. Fig. 8, som er Fig. 8) Muren rundt Konyas akropol slik den så ut i 1825

(illustrasjon fra L. de Laborde, Voyage en Orient, I, 1839.

en illustrasjon i L. de Labordes Voy- age en Orient I fra 1839, viser en av portene slik den fremstod i 1825. Vi merker oss en antikk kolossalstatue av en naken mann, sikkert en hersker.

Ikke så sjelden ble slike statuer brukt som byggemateriale i etter-antikk tid, men denne er ingen del av muren.

Tvert imot står den på en konsoll som dekorasjon. Jeg vil gjette på at sta- tuen opprinnelig forestilte en romersk keiser, men i sin seldsjukkiske kon- tekst er det rimelig å tro at den er ment å være en av Shah-namas helter – kanskje Aleksander selv? Det var også andre skulpturer forbundet med muren, blant annet en romersk sarko- fagfront med Achilleus på Skyros, som nå befinner seg i det arkeologis- ke museet i Konya. Her har vi nok en allusjon til fortidens heroiske skik- kelser.

Ideen med antikke skulpturer som dekorasjon for en byport fikk Alaettin Keykubat eller hans arkitekt rimelig- vis fra Den gyldne port i Konstanti- nopel, hvor et slikt ensemble fantes.

Blant annet var det der murt inn relieffer (antagelig fra en sarkofag) med Herakles’ bedrifter.

En hentydning til en annen port i Konstantinopel ser vi muligens i bak- grunnen på Fig. 8, hvor vi kan skimte to løvestatuer på konsoller foran muren. Slike prydet porten fra Buko- leion-havnen til keiserpalasset innen- for. På den annen side er løven en så utbredt figur i hersker-ikonografien at man neppe behøver å tenke på en bestemt modell i dette tilfellet.

Øverst på muren hvor kolossal- statuen på Fig. 8 står, kan vi skimte to vingede vesener som holder en sir-

kulær gjenstand mellom seg, formo- dentlig et skjold eller krans. De kan være romerske Victorier eller bysan- tinske engler, som overtok disses opp- gaver med å holde en krans eller et skjold. Alaettin Keykubats billed- huggere laget flere relieffer med vin- gede genier i analogi med Victorier eller engler. Kanskje de to på Fig. 8 er seldsjukkiske versjoner, skjønt jeg synes de virker eldre. De svever i nærmest horisontal stilling, mens de seldsjukkiske geniene snarere løper, og de er kledd i vide posebukser etter asiatisk mote.

Over porten ytterst til venstre på Fig. 8 ser vi et relieff som tydelig er seldsjukkisk. Det viser et fabelvesen med vinger. Slike var populære i seldsjukkisk kunst, og motivene er hentet fra Midt-Østen. Derfra var de i en fjern fortid kommet vestover med fønikerne, og nå foretok de på nytt denne reisen, denne gangen formidlet av tyrkere. Selv om slike fabel- vesener ikke var utdødd i den kristne verden, får de et merkbart oppsving i popularitet i forbindelse med mus- limske kontakter.

Det er i gruppen ”orientalske fa- beldyr” at vår lille sirene på Fig.1 hører hjemme. I bøker om islamsk kunst omtales slike fuglekvinner gjer- ne som harpyer, noe som etter min mening gir dem en altfor dyster ka- rakter. Intet tyder på at de har vært oppfattet som stormdemoner. Sirener har de neppe heller vært, skjønt vi har en refleks av historien om Odysseus og sirenene i persiske helte-beretnin- ger. Der er det imidlertid Aleksander den store og ikke Odysseus som mø- ter de skjønne sangerinnene. Som hos

Homer er de kvinner og ikke fugle- mennesker. Aleksander treffer dem ikke på havet, men ved en innsjø, hvor de bader mens de synger så vakkert at soldatene drives til van- vidd. I motsetning til Odysseus behø- ver ikke Aleksander å la seg binde, men motstår sangen ved hjelp av sin egen viljestyrke. Motivet med de smukke kvinnene som bader i en sølvfarget sjø, var populært blant persiske miniatyrmalere, og i alle tilfelle har kvinnene menneskelige legemer og ikke fuglekropper.

Fuglekvinnene i islamsk kunst har åpenbart hatt en positiv betydning siden de nøt en viss utbredelse. Blant annet er seldsjukkiske drikkebegre somme tider utformet som fuglekvin- ner. Det kan forklare vår lille dame

på fig. 1. Hun har muligens sittet på håndtaket til en vinkanne som en pendant til drikkebegeret. Håndtak på metallkanner og andre kjøreler er ikke så rent sjelden forsynt med deko- rative små figurer.

Fig. 9 viser en fuglekvinne sett frontalt. Hun pryder en glasert kera- mikkflis fra Kubadabad-slottet, som Alaettin Keykubat lot bygge ved Bey- sehir-sjøen i perioden 1227-1236.

Slottet ble oppgitt alt av hans etterføl- ger, kanskje fordi Alaettin Keykubat hadde engasjert seg sterkt i byggepro- sessen og det dekorative program- met. Hvis det er så at Alaettin Keyku- bat ble forgiftet av sin sønn, er det jo forståelig at denne ikke ønsket å være i omgivelser som så til de grader var preget av hans offers ånd. Kubada-

Fig. 9) Fuglekvinne, keramikkflis fra Kubadabad-slottet, bygget av Alaettin Keykubat mellom 1227 og 1236.

bad-slottet, som forlengst er redusert til en ruin, ble gravet ut i 1960-årene.

Arkeologene ble overrasket over de rikt dekorerte veggflisene, hvis mo- tiver omfattet både mennesker, dyr og fabeldyr.

Fig. 10 og 11 viser en sfinks og en dobbeltørn fra samme kontekst. By- santinister vil kanskje stusse over dobbeltørnen, som i våre dager opp-

fattes som typisk bysantinsk. Den ble symbolet til det siste keiserlige dy- nasti, paleologene, og russerne, som anså seg som ortodoksiens rednings- menn og opprettholdere etter Kon- stantinopels fall i 1453, overtok dob- beltørnen. Men det var faktisk seld- sjukkene som brakte denne urgamle symbolske figuren fra Mesopotamia til Lilleasia. Relieffer med dobbelt-

Fig. 11). Dobbeltørn, keramikkflis fra Kubada- bad-slottet, bygget av Alaettin Keykubat mellom 1227 og 1236.

Fig. 10) Sfinks, kera- mikkflis fra Kubada- bad-slottet, bygget av Alaettin Keykubat mellom 1227 og 1236.

ørner dekorerte Alaettin Keykubats før omtalte sitadellmur i Konya, og figuren sees også på mynter.

Det er synd at så få av Alaettin Keykubats byggeprosjekter er bevart, særlig med tanke på at noen av dem ennå fantes på 1800-tallet og til og med tidlig på 1900-tallet. Men forn- minner i Tyrkia er utsatt. Murer øde- legges av jordskjelv, lyn slår ned i minareter, og menneskelig vandalisme og vanskjøtsel er en konstant trussel.

For endel år siden besøkte jeg Konya, og da kom jeg i snakk med en pensjonert ingeniør som var interes- sert i fortidens monumenter og drev litt fornminnevern på privat basis.

Jeg fikk se ham i aksjon da vi kom til en minaret. I basen på denne var det bygget inn et romersk Medusa-re- lieff. Dette flate, maskeaktige hodet appellerte sterkt til seldsjukkene, og forekommer derfor ofte som dekora- sjon. Muligens assosierte de det med solen. I flere tilfelle kan man imidler- tid se at Medusa ligger til grunn idet hodet har slanger knyttet under ha- ken (eller reminisenser av slike, for det var ikke alltid at kunstnerne for- stod dem).

Medusa-relieffet i Konya var tæret av tidens tann, og bedre ble det ikke av at noen, antagelig religiøse fana- tikere, hadde forsøkt å skade det, øyensynlig fordi de mente at det var en put (et avgudsbilde). Vi så nå en slik person nærme seg minareten.

Skal man binde an med tyrkere, løn- ner det seg å anlegge en skarp, skole-

mesteraktig tone, og det gjorde inge- niøren. Resolutt gikk han bort til mannen og spurte om han visste hvem som hadde bygget minareten.

Denne var ikke dummere enn at han svarte at det var Alaettin Keykubat.

Jaså, fortsatte ingeniøren i den sam- me inkvisitoriske tonen, trodde han kanskje at Alaettin Keykubat var en dårlig muslim? Nei, mumlet mannen betuttet, Alaettin Keykubat måtte vel sies å være en god muslim. ”Vel, når Alaettin Keykubat som den gode muslim han var, hadde bygget dette avgudsbildet inn i minareten, da kan vel du la være å ødelegge det?” fyrte ingeniøren av.

Vandalen lusket slukøret bort. In- geniøren forklarte meg fornøyd at han pleide å drive med denslags fol- keopplysning. Jeg har møtt flere slike mennesker i Tyrkia, folk som hver- ken er arkeologer eller kunsthistori- kere, men som interesserer seg for fornminner og prøver å ta vare på dem. Dessverre er vandalene i fler- tall. Selv om Tyrkia er utrolig rikt på fornminner, er det ikke til å unngå at mye blir ødelagt, særlig fordi den sterke befolkningstilveksten og fluk- ten fra landsbygda medfører en hem- ningsløs byggeaktivitet som utsletter alle spor av fortiden. Vi får håpe at det blir flere slike mennesker som ingeniøren fra Konya, personer som forsøker å demme opp for de verste ødeleggelsene og opplyse sine lands- menn om verdien av deres rike kultu- relle arv.

Den danske sprogforsker Rasmus Rasks rejser*

FRIDRIK THORDARSON

Den form for sammenlignende historisk sprogvidenskab, som vi i dag godtager som en seriøs videnskab, er ikke særlig gammel. Ved en systematisk sammenstilling af lyde eller lydsystemer og bøjningsformer i to eller flere sprog mener vi nu at kunne drage slutninger om disse sprogs genetiske slægtskab.

n sådan metodisk sprogsam- menligning er i virkeligheden knap 200 år gammel. Som

tematiske sammenligninger af enkel- te ord, det vi nu gerne kalder folke- etymologier, d.v.s. at hvis et ord, som forekommer i sprog A, lydligt og måske også semantisk minder om et ord, som forekommer i sprog B og C osv., må disse sprog være beslægtet.

Folkeetymologiske spekulationer le- ver selvfølgelig endnu i bedste velgå- ende, og kan ofte være ganske mor- somme. Men for den form for histo- risk sprogvidenskab, som vi nu tager alvorligt, er de uden interesse. Vi ved f.x., at det persiske ord bad og det engelske ord bad, som begge betyder omtrent det samme, i historisk hen- seende intet har med hinanden at gøre, skønt både engelsk og persisk tilhører den indo-europæiske sprog- familie. Derimod er det norske ord

E

dens pionérer plejer vi først og frem- mest at nævne de 3 store lingvister Franz Bopp, Jacob Grimm og Ras- mus Rask. Spekulative sprogbetragt- ninger er sikkert ligeså gamle som sprogevnen selv og vidner om men- neskets aktive forhold til sit sprog.

Livet i bi- eller multilingvale sam- fund indbyder naturligt til sammen- lignende sprogspekulationer. Man var naturligvis også klar over, at sprog, som ligner så stærkt på hinanden som de germanske, måtte på en eller an- den måde være beslægtet. Men før udviklingen af den sammenlignende metode, som vi nu bekender os til, var disse betragtninger hovedsagelig usys-

*) Foredrag ved Christopher Hansteen-symposiet på Blindern, Universitetet i Oslo 26.–27.okt. 2001.

øje og det moderne græske ord mati, som har samme betydning, afledet af en og samme indo-europæiske rod.

(*ok^w-, oldgr. omma, mellemgr.

ommation, egl. diminutiv).

Men det er udenfor rammen for denne artikel at behandle den kompa- rative sprogvidenskabs historie; der- til er andre også bedre egnet end jeg.

Jeg vil derfor i det følgende be- grænse mig til at tale om den af de 3 førnævnte sprogforskere, som er først i tid, nemlig Rasmus Rask.

Rasmus Kristian Rask, eller kun Rasmus Rask som han af antireligiø- se grunde efterhvert foretrak at kalde sig, var født i en landsby på Fyn i 1787. Forældrene var fattige, men han blev ikke desto mindre sat i lære i latinskolen i Odense, hvorfra han blev dimitteret i 1807. Han studerede først teologi ved Københavns univer- sitet, et studium han snart forlod p.g.a. sin ateistiske holdning, og vie- de sig siden helt og holdent til sprog- videnskaben. Her var hans hoved- interesse i begyndelsen den islandske og norrøne filologi, og skønt hans videnskabelige virksomhed kom til at strække sig over et langt større felt, blev dog det norrøne stadigvæk stå- ende i centrum for hans interesser.

Denne interesse for den nordiske mid- delalder skyldtes nok i begyndelsen tidens romantiske strømninger, en holdning han tidligt opgav; i al sin lingvistiske tænkning var Rask en klar rationalist, uden tilbøjeligheder til nogen slags sværmeri.

Allerede på latinskolen havde Rask lært sig islandsk ved hjælp af Schønings Heimskringla-udgave (med dansk og latinsk oversættelse, b. 1 og

2 1777-78), og han havde som skole- dreng udarbejdet en islandsk gram- matik og en ordbog. Disse studier bragte ham videre til oldengelsk (angel-saksisk) og gotisk. På univer- sitetet fortsatte han dette arbejde, og i 1808 var hans islandske grammatik færdig (udkom 1811): Vejledning til det Islandske eller gamle Nordiske Sprog, i virkeligheden den første vi- denskabelige islandske grammatik.

Ordbogen blev det imidlertid ikke noget af; i stedet besørgede Rask udgivelsen af den islandske præst Bjørn Halldorssons Lexicon Islan- dico-latino-danicum, som havde lig- get færdigt siden 1786.

I årene 1813-1815 opholdt Rask sig på Island for at studere sproget.

Det lærte han sig så godt, at han siden talte og skrev islandsk næsten som en indfødt. Rask var derefter altid enga- geret i islandske kulturforhold; bl.a.

tog han i 1816 initiativet til stiftelsen af Det islandske litteraturselskab (Hið íslenska bókmenntafélag), som endnu existerer, og hvis formål det var at styrke og fremme det islandske sprogs stilling ved udgivelsen af is- landske bøger. I Islands kulturhisto- rie er Rask blevet en legendarisk person, ikke mindst p.g.a. hans angi- velig store sprogkundskaber. Således lærte mine forældre på folkeskolen for knap 100 år siden, at Rask talte 25 sprog; i min 1ærebog i Islands histo- rie, udkommet rundt 1920, var tallet blevet 52; det kan tilføjes, at if. min kollega i København, Jens Juhl Jen- sen, står der i en nyere lærebog i dansk historie, at Rask kunde 57 sprog. Dette siger lidt om det folke- lige billede af en sprogforsker. I vir-

keligheden var Rask ikke særlig sprogmægtig til trods for sine lange rejser og ophold blandt de forskellig- ste folkeslag. Således måtte han un- der sit Ruslands-ophold have hjælp til at skrive breve på russisk. Hensigten med sprogvidenskaben var for ham, som for andre lingvister, ikke at lære sprog, men at udforske sprog.

I 1811 havde det Kongelige Dans- ke Videnskabers Selskab udsat en prisopgave, hvis ordlyd I finder i litteraturlisten. Som besvarelse af denne opgave skrev Rask sit hoved- værk, Undersøgelse om det gamle Nordiske eller Islandske Sprogs Op- rindelse, som med god ret kan beteg- nes som “en sammenlignende indo- europæisk grammatik i svøbet”, for at citere Holger Pedersens ord i Sprogvidenskaben i det nittende aar- hundrede. Afhandlingen gjorde Rask færdig på Island, hvorfra han sendte den til København i 1814. Den ud- kom dog først i 1818, medens Rask befandt sig på sin rejse i Orienten.

Udgivelsen blev besørget af Rasks venner i København, og var ikke uden fejl. Da den var skrevet på dansk, stod den i begyndelsen noget i skyggen af Franz Bopps og Jacob Grimms omtrent samtidige værker (Bopps Über das Conjugationssystem der Sanskritsprache, 1816, Grimms Deutsche Grammatik, B. 1, 1819, den sidste i virkeligheden kun en sammenlignende germansk gram- matik).

Efter hjemkomsten fra Island boe- de Rask en tid i København under temmelig kummerlige forhold som underbibliotekar ved Universitets- biblioteket. Hans ønsker om en uni-

versitetsstilling, som svarede til hans kundskaber, blev ikke opfyldt, og han fattede i stedet planer om at rejse til Kaukasus. Han havde fået tilsagn om understøttelse til en slig rejse fra den fynske godsejer Johan von Bülow til Sanderumgård, som også tidligere havde støttet ham. Han fik også et mindre universitetsstipendium, men ikke tilsagn om en stilling efter hjem- komsten.

Grunden til Rasks interesse for Kaukasus var bl.a. hypoteser, som den gang verserede om, at de nordis- ke folks forfædre i en fjern fortid var indvandret fra landene nord og øst for Sortehavet, en tanke, som havde sit grundlag i Ynglinga saga i Snorri Sturlusons Heimskringla, hvor Æsir, vore gamle guder, siges at stamme fra de nordlige Sortehavs-lande; rig- tignok er Snorri ikke ophavsmand til denne historie, thi han kendte den fra en ældre saga om de danske konger, Skjøldungasaga; i øvrigt havde lig- nende fabler i mange århundreder været i omløb i NV-Europa. Blandt argumenterne for disse spekulationer var folkenavnet Ossetere (russ. Ose- tiny; det russiske navn på deres land er Osetija), som bruges om et iransk- talende folk i Nord-Kaukasus; i mid- delalderen omtales de af og til som As (dog oftere som Alaner). Nu ved vi, og har længe vidst, at der ingen for- bindelse er mellem dette folkenavn og navnet på vore gamle guder, Æsir (et. Áss), og at hele sammenstillingen af disse ord skyldes folkeetymolo- giske fantasier og en ufuldkommen viden om etniske og og geografiske betegnelser på georgisk (på georgisk kaldes Osseterne os-, oldgeorgisk