Veier til aleneboerskap i voksen alder
En kvantitativ studie om kjønnsmessig- og sosioøkonomisk seleksjon blant voksne aleneboere
Elise Donberg
Masteroppgave i sosiologi Vår 2021
Universitetet i Oslo
Det samfunnsvitenskapelige fakultet
Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
I
II
Sammendrag
Samlivene har gjennomgått endringer siden 50-60-tallet hvor varianter til kjernefamilien har blitt mer utbredt og samlivene er mer destabiliserte. Variantene omfatter blant annet
aleneboerskap. Som følge av den andre demografiske overgangen har tradisjonelle familieverdier blitt utfordret av kjønnsegalismen og velstandsøkning. Slike
samfunnsendringer manifesteres som autonomitet hos individene, som gjør at familien velges bort til fordel for investering i human kapital. De destruktive konsekvensene har følgelig ikke vist seg å være så inngripende som man først hadde trodd, og i samfunn hvor
kjønnsegalismen har en dominerende status har tendensen snudd. I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan dette har påvirket aleneboerskap i voksen alder, og om dette er et utbredt fenomen i norsk kontekst. Deretter undersøkes forholdet mellom destabiliserte samlivsmønstre og aleneboerskap. Autonomitet innebærer at universalisme etterstrebes og dermed vil ikke sosioøkonomisk status og kjønn være avgjørende betingelser for hvordan livsløpet utfolder seg. Samliv blir et valg og aleneboerskap blir et alternativ for både menn og kvinner og alle sosioøkonomiske grupper. Derfor undersøkes sammenhengen kjønn og utdanning har på å være aleneboende. Ettersom samlivsstatusen er dynamisk inkluderer studien også hvordan samlivshistorien så langt i livet har ført til aleneboerskap, her omtalt som veier til aleneboerskap. Dette kan også tenkes variere etter utdanning og kjønn.
Til tross for at alternative samlivsformer er mer vanlig og akseptert er det likevel en forventning om at man i 40 og 50 årene lever i samliv. Samlivet innebærer også en del heldig konsekvenser i form av økonomisk-, emosjonell- og helsemessig nytte. Howard Becker beskrev hvordan samlivet kunne maksimere nytte, og følgelig hva aleneboere gikk glipp av.
Nytteperspektivet har videre blitt utfordret av at samlivet ikke er forenelig med
kjønnsegalismen, hvor både menn og kvinner etterstreber selvrealisering. Samlivene har med andre ord blitt individualiserte. Individualisering oppfattes imidlertid ikke så destruktiv for samliv i bestemte kontekster. Sosialdemokratiske samfunn legger til rette for at både menn og kvinner kan oppnå selvrealisering på arbeidsmarkedet, men også ha et produktivt samliv.
Noen lever likevel alene i voksen alder, og til tross for at det er institusjonelt tilrettelagt for å leve i samliv kan kjønn fremdeles være en vesentlig faktor for aleneboende.
For å svare på forskningsspørsmålene bruker jeg logistisk regresjon. I to
analysemodeller bruker jeg kategorisk avhengig variabel. Den første analysemodellen har uavhengigvariabel aleneboende/samliv, mens den andre har uavhengig variabel aleneboende med/uten samlivserfaring. Dataene baseres på surveydata fra Gender and Generations
III Program, hvor jeg har begrenset utvalget til norskfødte 40-50 åringer. Funnene tyder på at samlivene preges i stor grad av stabilitet. De aller fleste som er 40 til 50 år lever i samliv, og en betydelig stor andel lever i sitt første samliv. Samtidig identifiseres destabiliserende tendenser. Sannsynligheten for å være aleneboende dersom man har gjennomgått 2 eller flere samlivsbrudd er betraktelig større enn dersom man kun har opplevd 1 samlivsbrudd.
Aleneboerskap viser seg å ikke utgjøres som et selektert fenomen verken på grunnlag av utdanning eller kjønn. Seriesamliv eller 1 samlivsbrudd som vei til aleneboerskap viser seg å heller ikke ha noen ulik effekt for menn og kvinner eller ulike utdanningsnivå. Derimot viser det seg at kvinner oftere er aleneboende etter 1 samlivsbrudd. Kvinner inngår altså sjeldnere et nytt samliv, men menn har oftere ingen samlivserfaring i det hele tatt. Videre viser det seg at de med høyere utdanning oftere ikke har samlivserfaring enn aleneboende med
samlivserfaring.
Individualiseringen knyttet til den andre demografiske overgangen er ikke så
inngripende i en norsk kontekst. Selv om det er høy grad av økonomisk autonomitet for både menn og kvinner, kan samlivet være en produktiv relasjon. Andelen aleneboende og
destabilisering kan representere det mulighetsfremmede aspektet ved samliv, nemlig at økonomiske og normative muligheter til å avslutte samliv gjør at samlivene inngås mer villig.
Den kjønnede veien til aleneboerskap tyder imidlertid på at til tross for en dominerende kjønnsegalisme i økonomisk forstand, er kjønn en betydningsfull faktor som strukturerer livene våre. Samlivet er fremdeles preget av en tradisjonell arbeidsdeling, som gjør det mindre attraktivt for kvinner. Økonomisk autonomi har gitt dem mer valgfrihet, og kan velge menn uavhengig av hans forsørgende potensial. Kjønnsegalismen får mye forklaringsverdi på aleneboende, men funnene tyder også på at sosioøkonomisk utjevning kan ha produktive effekter på samliv. Samfunn som har store sosioøkonomiske forskjeller vil også ha polariserte holdninger til normer og verdier, og dersom forskjellene er små vil kjønnsegalismen i
verdimessig forstand få utbredelse blant en større del av befolkningen.
IV
Forord
For at denne masteroppgaven kom i havn skylder jeg den største takken til min veileder, Trude Lappegård. Kombinasjonen av faglige råd og oppmuntring av vært uvurderlig under masterprosessen. Jeg skylder også en takk til Kaja som tok seg tid til å lese korrektur. I innspurtperioden har jeg vært veldig takknemlig for venner og familie som har oppmuntret meg underveis, tusen takk.
Elise Donberg, Oslo 2021
V
Tabell- og figuroversikt
Tabeller
Tabell 4.1: Deskriptiv statistikk av avhengige og uavhengige variabler av respondenter 40-50 år ...s.42-43 Tabell 5.1: Logistisk regresjonsmodell for å være aleneboende eller i samliv for personer mellom 40 og 50 år ...s.47-48 Tabell 5.2: Logistisk regresjonsmodell som inkluderer samspillsledd for å være aleneboende eller i samliv for personer mellom 40 og 50 år ...s.52-53 Tabell 5.3: Logistisk regresjonsmodell for aleneboende med samlivserfaring eller uten samlivserfaring for personer mellom 40 og 50 år ...s.56-57 Tabell v1.1: Test for multikollinearitet for analysemodell 1: aleneboende/samliv ...s.81 Tabell v1.2: Test for multikollinearitet for analysemodell 1: aleneboende/samliv inkl. samspill antall samlivsbrudd x kjønn ...s.81 Tabell v1.3: test for multikollinearitet analysemodell 1: aleneboende/samliv inkl. samspillsledd antall samlivsbrudd x utdanning ...s.82 Tabell v.1.4: Test for multikollinearitet for analysemodell 2: aleneboende med/uten samlivserfaring ...s.82 Tabell v.1.5: Test for mulitkollinearitet for analysemodell 2: aleneboende med/uten samlivserfaring inkl. samspillsledd kjønn x utdanning ...s.83 Tabell v1.6: linktest over analysemodell 1: aleneboende/samliv...s.83 Tabell v1.7: linktest for analysemodell 2: aleneboende/samliv ...s.83 Tabell v1.8: Goodnes of fit-test av analysemodell 1: aleneboende/samliv ...s.84 Tabell v1.9: Goodnes of fit-test av analysemodell 2: aleneboende med/uten samlivserfaring ...s.84
Figurer
Figur 5.1: Histogram over samliv/aleneboende etter antall samlivsbrudd ...s.51 Figur 5.2: Graf for predikerte sannsynligheter for kvinner som har opplevd 1 samlivsbrudd for å være aleneboende ...s.55
VI
Innholdsfortegnelse
Sammendrag ... II Forord ... IV Tabell- og figuroversikt ... V Tabeller ... V Figurer ... V Innholdsfortegnelse ... VI
1. Innledning ... 1
1.2 Konseptualisering av begrepet aleneboende ... 3
1.3 Studiens forskningsspørsmål og gjennomgang av oppgaven ... 5
2. Tidligere forskning ... 8
2.1 Aleneboende ... 8
2.2 Veier til aleneboerskap ... 9
2.2.1 Uten samlivserfaring i voksen alder ... 10
2.2.2 Aleneboende som resultat av samlivsoppløsning ... 12
3. Teori ... 16
3.1. Rasjonell parinngåelse ... 16
3.1.1 Er teorien overførbar til et moderne samfunn? ... 18
3.2 Individualisering og aleneboerskap ... 19
3.3 Individualisering eller rasjonalisering? ... 22
3.4 Betydningen av kjønn ... 24
3.4.1 Sosiale konstruksjoner av kjønn ... 24
3.4.2 Kjønn og samliv ... 25
3.4.3 Kjønn og sosioøkonomisk status ... 27
3.5 Partnermarkedet i et egalitært samfunn ... 28
3.5.1 Hvor mye forklaringskraft har ekspansjon av andelen kvinner med høyere utdanning? ... 30
3.6 Oppsummering og hypoteser ... 31
4. Metode ... 38
4.1 Data og utvalg ... 38
VII
4.3 Avhengige variabler ... 39
4.3.1 Aleneboende ... 40
4.3.2 Aleneboende med og uten samlivserfaring ... 40
4.4 Uavhengige variabler ... 40
4.5 Logistisk regresjon ... 43
4.5.1 Hypotesetesting i logistisk regresjon ... 45
5. Resultater ... 47
5.1 Aleneboerskap og samliv ... 47
5.1.1 Aleneboerskap og kjønn... 48
5.1.2 Aleneboerskap og utdanning ... 49
5.1.3 Aleneboerskap og antall samlivsbrudd ... 49
5.1.4 Antall samlivsbrudd i samspill med utdanning ... 52
5.1.5 Antall samlivsbrudd i samspill med kjønn ... 54
5.2 Aleneboende med eller uten samlivserfaring ... 56
5.2.1 Betydningen av kjønn ... 57
5.2.2 Betydningen av utdanning ... 57
5.2.3 Har utdanning ulik effekt for menn og kvinner? ... 58
5.3 Robusthetssjekker ... 58
5.4 Oppsummering ... 60
6. Diskusjon ... 61
6.1 Utbredelse av aleneboerskap ... 62
6.2 Tendenser til destabilisering ... 63
6.3 Kjønnsmessig balanse - ulike veier ... 65
6.3.1 Kvinnenes samlivserfaring ... 66
6.3.2 Menn uten samlivserfaring ... 68
6.3.3 Betydning av kjønn for aleneboerskap - noe mer enn arbeidsdeling? ... 70
6.4 Den sosioøkonomiske gradienten i veier til aleneboerskap ... 72
6.4.1 Er fravær av samlivserfaring en klokkeren versjon av individualiserte samliv? ... 74
6.4.2 Sosioøkonomisk utjevning har produktive effekter på samliv ... 76
VIII 7. Konklusjon ... 78 Vedlegg 1 ... 81 Litteraturliste ... 85
1
1. Innledning
Aleneboerskap forstås som et av flere alternativer til modernitetens samlivsformer.
Utviklingen i vestlige land forbindes til flere uheldige tendenser når det kommer til demografisk atferd. Dette inkluderer flere samlivsbrudd og flere som aldri inngår samliv.
Samlivene knyttes til destabilisering, og det er en økt andel som bor alene. Forklaringer på denne tendensen knyttes til samfunnsendringer som velstandsøkning, demokratisering og kjønnsegalisme. Samlebetegnelsen for utviklingen er “den andre demografiske overgangen”1 (Lesthaeghe 2011).
Samfunnsendringene har både en verdimessig og en materiell dimensjon. Den materielle tilsier at, basert på Maslows behovspyramide, økt velstand fører til at
selvrealisering og individualisering blir av svært stor betydning ettersom alle andre materielle behov er dekket. Den verdimessige dimensjonen handler om at den moralske reguleringen tidligere forbundet til religion og stat i større grad er erstattet av statlige insentiver som dreier seg om demokratiske og kjønnsegalitære insentiver. (Lesthaeghe 2011). I følge Lesthaeghe (2015) vil slike insentiver målsette autonomi hos den enkelte fremfor den altruistiske kjernefamilien. Som konsekvens av kjønnsegalismen blir autonomiprinsippet også
kjønnsegalitært, og tradisjonelle kjønnsroller forvitrer. Dette blir utgangspunktet for alle nye former for familieetablering. Flere investerer mer i human kapital ved å ta utdanning, og dette fører til at familieetablering utsettes, antall barn synker og noen velger å ikke etablere familie i det hele tatt. (Lesthaeghe 2011). Individualiserte idéer hadde riktignok oppstått før den andre demografiske overgangen, men dreide seg hovedsakelig om å tilegne seg ressurser for å skape en bedre fremtid for barna sine (Cliquet 1991:13).
Likevel tyder empirien på at Lesthaeghes prognoser ikke har vedvart. Esping- Andersen beskriver det han omtaler som “The Grand Demographic Reversal” (2016:19).
Utviklingen tenderer mot en omvendt U-form hvor aleneboerskap og samlivsoppløsninger synker (Bellani, Esping-Andersen, og Nedoluzhko 2017). Lesthaghes prognoser beskriver Vesten, men empirien har vist at aleneboerskap også varierer blant vestlige nasjoner (Bellani mfl. 2017; Esteve mfl. 2020; Sandström og Karlsson 2019). Variasjonene avhenger av den samfunnsmessige organiseringen, såkalte velferdsregimer, og i hvilken grad kjønnsegalismen
1Som navnet tilsier er den nummer to i rekken av demografiske overganger. Den første demografiske overgangen referer til perioden 1800-tallet til 1900-tallet som bar preg av synkende dødelighet og fertilitet (Lesthaeghe 2011)
2 dominerer. Sosialdemokratiske velferdsregimer karakteriseres som mest kjønnsegalitære, mens liberale og konservative velferdsregimer har et mer tradisjonelt syn på kjønn. Det gjennomgående funnet er at sosialdemokratiske land, som Norge, vil ha en lav andel aleneboende og mer stabile samlivsmønstre. De liberale og konservative velferdsregimene befinner seg i en overgangsfase fra at kjønnsrollene er mer tradisjonelle til å bli mer egalitære, og vil derfor ha flere tilfeller av aleneboende.
Sosialdemokratiske velferdsregimer har ordninger som muliggjør kvinnelig deltakelse i arbeidsmarkedet for alle sosioøkonomiske grupper. Ordninger som kostnadsfrie barnehager og permisjonsordninger frigjør kvinnen fra den tradisjonelle mannlige forsørgermodellen.
Dette gjør at kvinner både kan bli mødre og arbeidstakere. I samfunn uten utpregede
velferdsordninger og som følgelig ikke lar rollen som mor og arbeidstaker kombineres vil ha flere samlivsoppløsninger og flere aleneboende. (Esping-Andersen 2016:27–28). Funn fra slike land tyder på at menn med lavere utdanning og kvinner med høy utdanning oftere er aleneboende (Demey mfl. 2013; Fieder, Huber, og Bookstein 2011). Altså; Det er en utbredt oppfatning blant majoriteten av kvinner (og mange menn) i de fleste vestlige land at kvinner er og har rett til økonomisk autonomi, men det er i varierende grad hvordan dette lar seg kombinere med familieliv fordi konservative og liberale velferdsregimer ikke består av statlige ordninger som muliggjør dette. Dermed blir kvinner oftere nødt til å velge mellom økonomisk autonomi eller samliv i konservative og liberale velferdsregimer.
The Grand Demographic Reversal viser at betydningen av kontekst blir viktig. Den andre demografiske overgangen mangler nyansering der de bare skiller mellom vesten og mindre utviklede land. Det reises et påfølgende spørsmål om en nasjonal nyansering er nok og at det er nasjonalt varierende betingelser for aleneboerskap. I et nasjonalt komparativt perspektiv fremstår de nordiske landene som eksepsjonelt egalitære, både når det kommer til kjønn og sosioøkonomisk status. En nordisk eksepsjonalisme gjør at man risikerer å overse faktiske sosialt differensierende faktorer. Dette dreier seg ikke nødvendigvis om kjønn og sosioøkonomisk status, men kan også dreie seg om skillet mellom urbane- og rurale regioner samt etnisitet. Det kan i tillegg være kulturelt spesifikke dynamikker som er betydningsfulle for samlivsmønstrene på tvers av de nordiske landene som ikke forklares av
samlebetegnelsen velferdsregime. Antakelsen om nordisk eksepsjonalisme kan også
overdrive hvor utbredt kjønnsegalismen er. Fullstendig likestilling er en sammensatt prosess, og det er viktig å ikke undervurdere det faktum at det kan variere blant ulike
befolkningsgrupper. Med andre ord, kan kjønnsegalitær praksis på aktørnivå fremdeles være polarisert blant sosioøkonomiske, etniske og regionale befolkningsgrupper. Dette poenget
3 belyser viktigheten av å undersøke fenomener som aleneboerskap ikke bare i et nasjonalt komparativt perspektiv, men også for bestemte land.
Det er viktig å merke seg at både den andre demografiske overgangen og The Great Demographic Reversal behandler demografisk atferd som en samlepakke (Coleman 2004).
Ulike demografiske fenomener kan skille seg fra hverandre, og bør derfor studeres hver for seg. I denne studien belyses aleneboerskap, men også dette fenomenet kan være svært sammensatt. Aleneboerskap som begrep betyr at man bor alene på et tidspunkt i livet, men samlivshistorien frem til man blir aleneboende kan variere. Man kan altså snakke om ulike veier til aleneboerskap. Selv om jeg undersøker aleneboerskap i en begrenset aldersgruppe har studien et livsløpsperspektiv. Status som aleneboer måles på intervjutidspunktet, men oppgaven undersøker også hvordan samlivshistorien så langt i livet har ført til aleneboerskap ved å inkludere antall samlivsbrudd eller om respondenten har hatt samlivserfaring i det hele tatt. Samtidig inngår utdanning og kjønn som vesentlige faktorer for samliv fordi dette er viktige betingelser for hvordan livsløpet blir strukturert. Ifølge den andre demografiske overgangen er livsløpene mer differensierte, og mindre betinget av sosioøkonomiske- og kjønnsmessige strukturer. Som nevnt kan dette variere etter kontekst, samtidig som at kjønn er et svært omfattende begrep og dermed ikke uten betydning selv om menn og kvinner er mer likestilte i økonomisk forstand.
1.2 Konseptualisering av begrepet aleneboende
Aleneboende betyr at man ikke bor med en partner. Enten som samboer eller som ektefelle.
Samlivsstatus er imidlertid ikke en statisk livssituasjon og kan forandre seg over tid. Noen vil leve som aleneboende i lengre perioder, mens andre kortere. Flere kan også ha flere samliv i løpet av livet. Noen tilfeller av aleneboerskap kan også være av varianten “life-long
singlehood” (Bellani mfl. 2017), altså at man ikke har noen samlivserfaring. Det er med andre ord flere veier til aleneboerskap (Demey mfl. 2013).
Alder er en sentral del av hvordan aleneboere blir oppfattet. Det knyttes ulikt stigma til aleneboerskap i ulike aldre. Det anses som sosialt legitimt å bo alene i starten av tjueårene.
Samtidig lever flere eldre som enker og enkemenn, noe som også anses som en “naturlig” del av livet. Å være aleneboende i voksen alder fører derimot med seg et sosialt stigma. (DePaulo og Morris 2005, 2006). Denne alderen forbindes med familieetablering eller et allerede etablert familieliv, og dermed knyttes det en del forventninger til denne fasen av livet. Til tross for at det moderne samfunnet består av en rekke familievarianter, er det mye som tyder
4 på at den tradisjonelle kjernefamilien fremdeles er den dominerende normen (Jalovaara og Fasang 2015). Alder er også sentralt når det kommer til hvilke samlivsbegivenheter som vanligvis skjer i bestemte perioder i livet. Som nevnt er aleneboerskap mer legitimt som ung voksen, men dette kommer også av at det er mer vanlig. Samtidig er det også vanlig at dette endrer seg i denne alderen. Midt i livet pleier samliv vanligvis å stabilisere seg. Det vil si at samlivsstatusen midt i livet har større sannsynlighet for å vedvare frem til man dør. (Demey mfl. 2013). Det er kun en liten andel som inngår en samlivsrelasjon med noen senere enn midten og slutten av tredveårene hvis man har vært i få eller ingen samliv tidligere (Hart og Lyngstad 2016; Wiik og Dommermuth 2011).
Som jeg har vært inne på er betydningen av kontekst viktig for å forstå aleneboerskap.
Når i livet man bor alene er avhengig av samfunnsorganiseringen, og betinges av slektens institusjonelle forankring eller om andre institusjoner overtar omsorg for personer som tidligere familien tok seg av. Personlige valg knyttet til å bo alene er også betydningsfullt, men er mer utbredt i vestlige samfunn. (Esteve mfl. 2020). Omsorg overtatt av staten eller marked har i sin tur innvirkning, og impliserer derfor at det også vil være variasjoner i vestlige land. I denne oppgaven undersøkes voksne aleneboende og det vil følgelig være mindre relevant å snakke om omsorg overtatt av stat eller marked. Likevel har
samfunnsorganisering betydning for aleneboerskap ved at insentiver for å regulere arbeidsmarked, samt normativ forankring av ekteskap og samboerskap. I Norge er det normativt legitimt og økonomisk mulig for de fleste å leve alene i voksen alder. Likevel kan aleneboere være berørt av eller mer utsatt for dårligere levekår. Aleneboere er en sammensatt gruppe og vil følgelig være berørt av dette i ulik grad.
Aleneboere blir ofte sidestilt med ensomhet. Ifølge DePaulo og Morris2 (2006) er dette en del av den urettmessige stigmatiseringen som knyttes til aleneboende fordi det ikke nødvendigvis er en ufrivillig status. Dermed er det viktig å understreke at frivillig og
ufrivillig aleneboerskap innebærer ulike emosjonelle belastninger (Timonen og Doyle 2014).
Aleneboere kan ha andre relasjoner som kompenserer for samboerskap eller ekteskap. Dette kan være venner, barn eller kjærester. Sistnevnte blir ofte kalt en LAT-relasjon, nemlig
“Living Apart Togheter”, og har blitt en mer vanlig relasjonsform for voksne mennesker (Levin 2004). Statistikk viser imidlertid at flere menn enn kvinner har denne typen
kjæresteforhold. Av de aleneboende mellom 18-79 år har halvparten av mennene kjæreste,
2 Depaulo og Morris (2006) bruker begrepet single. Dette inkluderer personer som ikke har kjæreste, og ikke bare ektefelle eller samboer.
5 mens en firedel av kvinnene har en slik relasjon. (Dommermuth, Wiik, og Noack 2009).
Min studie retter oppmerksomheten mot de som verken er gift eller samboende, dermed kan det hende at respondentene har en LAT-relasjon, også kalt kjæreste. Videre har aleneboende kvinner oftere barn i husstanden, mens aleneboende menn oftere bor helt alene (Demey mfl. 2013; Sandström og Karlsson 2019). Sagt på en annen måte er det flere kvinner enn menn som er enslige foreldre, men om respondentene har barn er utenfor denne
masteroppgavens rekkevidde. Dette er fordi ved å ekskludere aleneboende med barn risikerer man at veiene til aleneboerskap fremstår mer kjønnet, og det er nettopp samlivshistorien som er interessant i denne sammenheng. Samtidig må det kommenteres at denne studien retter oppmerksomheten mot heterofile. Dette er fordi kjønnsroller utgjør en stor del av det
teoretiske rammeverket. I et likekjønnet samliv kan kjønnsdynamikken være annerledes enn i heterofile samliv.
1.3 Studiens forskningsspørsmål og gjennomgang av oppgaven
Studien har som hensikt å nyansere fenomenet aleneboerskap. Som poengtert er dette en status som kan variere på grunnlag av hvilken samlivshistorie man har hatt så langt i livet.
Utbredelsen av aleneboerskap fremstår som svært utstrakt ifølge den andre demografiske overgangen. Imidlertid er det viktig med kontekstualisering, og det er empirisk grunnlag for å tro at i et sosialdemokratisk samfunn som Norge er aleneboerskap uvanlig i voksen alder.
Hvor uvanlig aleneboerskap er imidlertid relativt, og denne studien vil ikke sammenligne fenomenet med andre land. Men det er også relativt i forhold til andelen i samliv, og jeg ønsker å svare på følgende forskningsspørsmål: Hvor utbredt er aleneboerskap blant
personer mellom 40 og 50 år? Aleneboerskap er en dynamisk status og kan variere i løpet av livsløpet. De fleste har vært i samliv før de blir 40 år, og noen har også vært i flere samliv innen de blir 40 til 50 år. Som jeg kommenterte innledningsvis er det en oppfatning om at samtidens samlivshistorier er destabiliserte. Det vil si at tilfeller av samlivsbrudd er svært utbredt. Det andre forskningsspørsmålet jeg vil svare på er: Hvordan påvirker en destabilisert samlivshistorie sjansene for å være aleneboende i voksen alder? Dette forskningsspørsmålet kobler sammen to aspekter som kjennetegner samtidens samlivsmønstre, nemlig
aleneboerskap og destabilisering. I tillegg til å belyse utbredelse av aleneboerskap og hvorvidt aleneboerskap er et resultat av destabiliserte samlivshistorier ønsker jeg å
undersøke: Hvordan varierer aleneboerskap etter kjønn og utdanning? Aleneboerskap måles
6 på et tidspunkt i livet, og som nevnt er dette en dynamisk status. Livsløpet frem til
intervjutidspunktet kan dermed også variere. Hvilke samlivshistorier som respondentene har hatt frem til de blir voksne anses som et vesentlig aspekt ved livsløpet, og det siste
forskningsspørsmålet blir som følge: Hvordan varierer veier til aleneboerskap for kjønn og utdanning?
Aleneboerskap har blitt undersøkt tidligere, men det er ingen norsk studie som har gjennomført undersøkelser hvor flere varianter aleneboende er inkludert. Samtidig vil aleneboere være en svært sammensatt gruppe, og har ulik betydning for ulike aldersgrupper.
Som påpekt er det mer normativt legitimt og mer utbredt blant unge voksne og eldre. Innen man blir 40 år forventes samliv å stabilisere seg. Aleneboerskap i voksen alder vil av den grunn handle om andre årsaker enn naturlige overganger i livsløpet. Aleneboerskap i ung alder forbindes gjerne med å flytte hjemmefra og tidlig etableringsfase, mens aleneboerskap ved alderdom er ofte et resultat av at ektefelle eller samboer dør. Status som aleneboer i voksen alder handler om hvilke samlivsbegivenheter som har preget livsløpet så langt, og er derfor viktig å studere i en begrenset alder. Videre har jeg poengtert viktigheten av kontekst ved at det er grunn for å tro at aleneboerskap varierer blant vestlige land, men betegnelsen velferdsregime kan også overse ytterligere nasjonale nyanser, og det er derfor viktig med studier av aleneboerskap som setter søkelys på konkrete land. Aleneboerskap kan ha samfunnsmessige komplikasjoner, særlig hvis aleneboerskap utgjøres som en ressurssvak gruppe. I tillegg kan man belyse hvordan samfunnsinsentiver virker i praksis. Som jeg har vært inne på vil samfunnsorganisering påvirke demografisk atferd, inkludert aleneboerskap.
Insentiver med en kjønnsegalitær agenda kan gjøre samlivet mer attraktivt fordi det
harmonerer med moderne prinsipper om autonomi og selvrealisering. Derfor må man ha et kunnskapsgrunnlag om aleneboende for å undersøke effekten av slike insentiver.
Tidligere forskning presenteres i kapittel 2. Det teoretiske rammeverket baseres på Howard Beckers rasjonalitetsteori og individualiseringsteori fra Anthony Giddens og Ulrich Beck og Elisabeth Beck Gernsheim. Videre suppleres disse teoriene med kjønnsteori og bidrag om partnermarkedet for å nyansere kjønnsbegrepet og understreke betydningen av kontekst for aleneboerskap. På grunnlag av den tidligere forskningen og teorien utledes det følgelig noen hypoteser som resultatene skal avkrefte eller bekrefte. Dette utdypes nærmere i kapittel 3. For å svare på problemstillingene har jeg gjennomført en kvantitativ studie basert på surveydataene fra Gender and Generations-program. De metodiske valgene,
datagrunnlaget og analysestrategi presenteres i kapittel 4. Funnene fra studien presenteres i
7 kapittel 5, deretter diskuteres funnene opp mot teori og tidligere forskning i kapittel 6. Helt til slutt kommer en konklusjon i kapittel 7.
8
2. Tidligere forskning
2.1 Aleneboende
Som avklart innledningsvis kan aleneboerskap defineres forskjellig. I denne studien blir aleneboende definert som personer som ikke er gift eller samboende. Personer inkludert i denne studien kan ha barn, og jeg opererer følgelig ikke med en definisjon som tilsvarer ènpersons-husholdninger. Definisjonene er med andre ord ikke bokstavelig. Esteve, Reher, Treviño, Zueras og Turu (2020) undersøker hvordan enpersonshusholdninger varierer i 113 land, og hvordan dette endrer seg i løpet av livsløpet. Nasjonalt komparative studier av aleneboerskap dreier seg hovedsakelig om vestlige land, men Esteve og kolleger inkluderer også land i mindre utviklede land. Selv om dette er en annen definisjon av aleneboerskap belyser det hvordan å bo alene er betinget av samfunnsmessige betingelser. Økonomiske forutsetninger, normative og kulturelle rammer og institusjonell organisering er betingelser for å bo alene og når i livet dette er vanlig. Studien belyser hvordan “trends are related to different levels of human development and to their relative importance of the family in different societies” (Esteve mfl. 2020:2). Å bo alene er altså et spørsmål om grad av autonomi og muligheter, men spiller størst rolle for voksne og yngre voksne fordi institusjonell omsorg ikke er like vanlig i denne alderen. Aleneboerskap i voksen alder reflekterer andeler single, gifte, skilsmisser og separasjoner og enker/enkemenn, og dette er ikke noe som studien nyanserer. Et av hovedfunnene er at menn som bor alene i godt voksen alder (50-54) er vanligst i utviklede land, men at fom. fylt 45 år utgjør europeiske kvinner en økende andel.
Aleneboerskap kan i noen tilfeller innebære ulike belastninger. Dette kan være av økonomisk, helsemessig og emosjonell art. I en publikasjon fra Statistisk Sentralbyrå (2006) presenteres en rekke studier om levekår blant aleneboende. Her defineres aleneboende som ènpersons-husholdninger. De ulike studiene beskriver aleneboerskap ved alle aldersgrupper, men siden voksne aleneboende er av denne studiens interesse legger jeg vekt på kun denne gruppen. Aleneboere er en svært sammensatt gruppe, også når det kommer til variasjoner innad i en voksen aldersgruppe. Kvinner som er 45-66 år viser seg å være økonomisk marginaliserte. De har lavere tilknytning til arbeidslivet enn menn, lavere utdanning og yter oftere økonomiske ytelser fra staten (Kirkeberg 2006). Aleneboende kvinner forbindes oftere til diverse fysiske og psykiske helseproblemer. Dette gjelder alle aldersgrupper, men jevner seg mer ut for kjønnene etter alder. Andelen uførepensjonister er også høyere blant
9 aleneboende i alle aldre, men størst blant menn. Også kvinnelige aleneboende utgjør en større andel uførepensjonister sammenliknet med flerboende kvinner. Personer som har levd lenge som aleneboende har også sterkest økning i dødelighet. (Ramm, Jensen, og Borgan 2006).
Psykiske problemer kan oppstå på grunn av ensomhet, og personer som bor alene kan være mer eksponert for dette. Det viser seg at en større andel aleneboende har psykiske problemer, men denne andel synker dersom man er yrkesaktiv eller har høyere utdanning (Ramm mfl.
2006). En annen studie i publikasjonen peker på at som aleneboende får man større
muligheter til å disponere tid til egne aktiviteter og ønsker (Vaage 2006). Blant aleneboende menn i aldersgruppen 30-44 år viser det seg at det er flere arbeidsledige. Aleneboende kvinner som er 30-49 år har lavere inntekt enn kvinner på samme alder (Andersen 2006).
I min studie undersøkes ikke levekår direkte, men jeg undersøker hvordan utdanning og kjønn henger sammen med aleneboerskap og samlivserfaring blant aleneboende. Derimot kan studiene referert til over gi et innblikk i aleneboeres tilværelse og konsekvenser av aleneboerskap. Ved å belyse sammenhenger om hvem som er aleneboende får man forståelse for hvem disse belastningene berører. I min studie kan de aleneboende imidlertid bo med noen, eksempelvis barn, andre slektninger eller venner. Dermed kan de emosjonelle og helsemessige belastningene prege denne gruppen i mindre grad siden de har personer i husholdet som kan komepensere for manglende samlivsrelasjon. Selv om aleneboere nyanseres i studiene beskrevet over etter alder, kjønn og sosioøkonomiske ressurser er aleneboerskap ikke en varig samlivsstatus. Hvordan samlivshistorien har vært frem til man har status som aleneboer kan innebære ulike belastninger. I tillegg avgjør frivillig eller ufrivillig aleneboerskap hvilke konsekvenser det medfører. I denne masteroppgaven er det ikke empirisk grunnlag for å avgjøre om respondentene har valgt å leve alene eller ikke, men dette kan vurderes etter hvordan samlivshistorien har vært så langt i livet. Det foreligger forskning om ulike samlivshistorier, og hvordan disse påvirkes av utdanning og kjønn. Dette utbroderes i neste avsnitt.
2.2 Veier til aleneboerskap
Det er hovedsakelig to veier til aleneboerskap i voksen alder. Enten er man aleneboende som et resultat av et samlivsbrudd eller så har man aldri vært i et samliv innen man når voksen alder. Noen er også aleneboende som et resultat av at samboer eller ektefelle dør, men dette forbindes gjerne i større grad til alderdom. I denne studien undersøker jeg de uten
10 samlivserfaring og de som har opplevd samlivsbrudd. Videre kan det tenkes at dette igjen varierer etter kjønn og sosioøkonomisk status.
2.2.1 Uten samlivserfaring i voksen alder
Å leve uten samlivserfaring har blitt omtalt som “lifelong-singlehood”(Bellani mfl. 2017).
Denne forståelsen utelukker likevel ikke at man kan inngå et samliv etter man har fylt 40 år.
Det er imidlertid svært uvanlig å inngå et samliv senere enn slutten og midten av tredveårene dersom man ikke har vært i samliv før (Hart og Lyngstad 2016; Wiik og Dommermuth 2011).
Med andre ord, har man ikke hatt samlivserfaring frem til man er nærmer seg 40 år er
sannsynligheten liten for at man lever resten av livet sitt i et samliv. Hart og Lyngstad (2016) finner at det er en liten gruppe som inngår samliv etter fylte 36 år, og at denne gruppen ellers har hatt få samliv tidligere. Det viser seg at andelen uten samlivserfaring synker over tid og er mer sjeldent for yngre kohorter (Hart og Lyngstad 2016; Wiik og Dommermuth 2014).
De studiene som er gjort av norske samliv har undersøkt samliv som et helhetlig fenomen. De eneste norske studiene som har snevret innfallsvinkelen inn på de som aldri har vært i samliv er gjort av Wiik og Dommermuth3 (2011, 2014). I studien fra 2014 inkluderer de personer over 40 år hvor de undersøker betydningen kjønn og utdanning har for å ha samlivserfaring innen de blir 40 år på tvers av kohorter. De finner at utdanning har ulik effekt for menn og kvinner. Menn med lav utdanning har størst sannsynlighet for å være uten samlivserfaring innen de har fylt 40 år. Blant kvinner vil de med høy utdanning oftere være uten samlivserfaring. De finner at personer uten samlivserfaring synker over tid for begge kjønn, men i alle kohortene utgjør menn den største andelen uten samlivserfaring. I likhet med min studie inngår personer som ikke har hatt samlivserfaring, men til forskjell fra min studie sammenligner Wiik og Dommermuth personer uten samlivserfaring med alle andre i samme aldersgruppe som har samlivserfaring. I min studie distingverer jeg mellom varianter av aleneboende. I en studie fra 2011 bruker Wiik og Dommermuth et utvalg med
respondenter fra 35 til 60 år på intervjutidspunktet for å belyse sammenhengen mellom sosioøkonomiske ressurser, kjønn og samlivserfaring. De finner samme tendens:
ressurssterke kvinner og ressurssvake menn har sjeldnere samlivserfaring, men det er
imidlertid ulikheter for kjønnene når det kommer til hvilke ressurser som er mest avgjørende.
Menn med lav inntekt og kvinner med høy utdanning har høyest sannsynlighet for å være
3 Wiik og Dommermuth (2011) bruker GGS-data fra 2007 som tilsier at personene er født mellom 1946 og 1972. Studien fra 2014 bruker samme data, men har respondenter som er født 1927-1968.
11 uten samlivserfaring innen de har fylt 35 år. En mulig forklaring for kvinnene er at de utsetter samlivsinngåelse fordi de tar høyere utdanning (Wiik og Dommermuth 2011). Denne
forklaringen vil være bedre egnet til å forklare de i midten av tredveårene enn et eldre utvalg over 40 år. Både studien fra 2011 og 2014 finner de at menn utgjør den største andelen uten samlivserfaring. Disse funnene er motstridende med de tendensene man har identifisert i andre nordiske land. Basert på finske data finner Jalovaara og Fasang (2015) at
samlivshistoriene ser ut til å skille seg fra hverandre sosioøkonomisk, men er kjønnsnøytrale.
Imidlertid finner de at det er flere menn som aldri har vært i et samliv. Likevel blir fordelingen kjønnsnøytral når de forskyver alderen for kvinner ettersom kvinner oftere er yngre ved første inngåelse av samliv. De bruker et utvalg av personer født mellom 1940 til 1995 hvor de ser på samlivshistorien frem til 2009 og 2012. En viktig bemerkelse er at deres mål på samlivsstatusen kan være noe unøyaktig fordi for å inkludere samboere regnes alle hushold med to av hvert kjønn som har bodd sammen mer enn 90 dager og ikke er i slekt, som samboere (Jalovaara og Fasang 2015).
Bellani, Esping-Andersen og Nedoluzhko (2017) sammenlikner personer uten samlivserfaring i flere land og hvordan dette varierer etter utdanning og kjønn. I Norge og i andre land som karakteriseres som kjønnsegalitære finner de at andelen uten samlivserfaring er svært få, og at den lille andelen er tilnærmet kjønnsbalansert. Utvalget består av personer mellom 40 til 55 år fra flere europeiske land4. Samtidig er det viktig å merke seg at andelen menn er større enn andelen kvinner som ikke har samlivserfaring også i de nordiske landene.
Landene ser ut til å skille seg fra hverandre når det kommer til effekten av kvinners utdanning på å ikke ha samlivserfaring. I nordiske land har kvinners høyere utdanning en negativ effekt på å ikke ha samlivserfaring, mens i andre mindre kjønnsegalitære land har høy utdanning en positiv effekt. Det er også gjort studier av personer uten samlivserfaring i ikke-nordiske land.
En britisk studie finner at menn med lav sosioøkonomisk status oftest er uten samlivserfaring, samt en litt mindre andel høyt utdannede menn (Demey mfl. 2013). Utvalget består av
personer mellom 35 og 64 hvor de skiller mellom flere mulige bosituasjoner i aldersgruppen, blant annet personer som aldri har vært i en samlivsrelasjon.
4 Bellani mfl. (2017) bruker ESS- og EVS-data fra 2002-2014 og utvalget består av personer som var 40-55 på ulike tidspunkt og består derfor av personer født mellom 1947-1974.
12
2.2.2 Aleneboende som resultat av samlivsoppløsning
Wiik og Dommermuths (2014) studie baseres på tilsvarende GGS-data som jeg baserer min empiri på, men i tillegg til å undersøke de uten samlivserfaring ønsker jeg å belyse
aleneboende som har vært i samliv før. I min studie inkluderes dermed aleneboende som et resultat av samlivsbrudd. De aller fleste har levd i samliv en eller flere ganger i løpet av livet (Wiik og Dommermuth 2011). Derfor vil de fleste aleneboende ha samlivserfaring.
Videre vil ikke aleneboere som har levd i samliv før ha en like ensartet
samlivshistorie som de som aldri har levd i et samliv. Vi kan snakke om flere underkategorier som ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende fra hverandre. De såkalte undergruppene vil kunne kategoriseres etter type samliv man har vært i, altså om man har vært gift eller
samboende, og antall samliv man har hatt tidligere. Samlivshistorier kan med andre ord være svært sammensatte. I løpet av et livsløp kan man vekselvis være aleneboende, samboende, gift, og samlivene kan variere i hyppighet og lengde. En oppfatning er at moderne samliv er preget av differensiering, som betyr at et individ gjennomgår flere varianter av samliv i løpet av et livsløp (Hart og Lyngstad 2016). Samlivshistoriene var med andre ord mer ensartet tidligere, der blant annet første inngåtte samliv var ekteskap og at ¾ av alle kvinner og ½ av alle menn hadde ekteskap som sitt første samliv blant eldre kohorter (Wiik og Dommermuth 2011). Selv om svært få har ekteskap som første samliv identifiserer Hart og Lyngstad (2016) en standard samlivshistorie hvor første samliv er samboerskap. Likevel finner de at blant yngre kohorter er det flere alternativer til den standardiserte samlivshistorien.
En årsak til en økt tendens til differensiering er en mer utstrakt aksept av samboerskap. Samboerskap oppleves som en mer uforpliktende form for samliv enn
ekteskap, og samboerpar har større hyppighet av samlivsoppløsning (Wiik og Dommermuth 2011). En forklaring på dette kan være at samboerskap er vanligere blant yngre par, og de fleste vil ha et mer kortvarig samliv før de inngår et langvarig, som i noen tilfeller også fører til ekteskap. Samtidig vil samboerskap med felles barn oftere være mer stabile enn de uten, riktignok ikke mer stabile enn ekteskap (Dommermuth mfl. 2015). I min studie skille jeg ikke mellom varianter av samlivsoppløsning, og vil følgelig ikke kunne si noe om oppløsning av samboerskap eller skilsmisse har større sannsynlighet for aleneboerskap i voksen alder.
Hart (2019) undersøker hvilke samlivshistorier som fører til barnløshet, hvor hun både inkluderer variant av samliv og antall samliv. Hun finner at de som har flere hyppige samliv lever lengre perioder som aleneboende, og vil oftere være barnløse. Noen individer vil ha flere samliv, men disse vil vare en kort periode. Dermed kan vi forvente at seriesamliv er
13 positiv korrelert med aleneboerskap. Studier finner ulik betydning av kjønn for seriesamliv, men kan avhenge av metodisk tilnærming og utvalg. Hart og Lyngstad (2016) benytter seg av sekvensanalyse for å undersøke om norske samliv for personer født 1927-1966 utvikler seg til å bli mer sammensatte for yngre kohorter. De undersøker om det finnes flere
alternativer til den tradisjonelle samlivshistorien og om det forekommer oftere at personer har flere partnere i løpet av livet. De identifiserer ulike samlivshistorier som ligner hverandre, blant annet gruppen de kaller “seriemonogami”. Denne gruppen defineres som personer som har hatt mer enn ett samliv, og at det er liten tid mellom hvert samliv. De finner at gruppen ikke har en større andel av et av kjønnene. Andre studier finner at kvinner oftere enn menn har flere enn to samliv innen de er 35 år (Dommermuth og Wiik 2014; Wiik og Dommermuth 2011). Dette kan imidlertid dreie seg om at kvinner oftere begynner sin samlivshistorie i tidligere alder og har dermed lenger tid på å inngå flere samliv. I likhet med min egen studie opererer jeg med en kategorisk variabel som skiller mellom antall samliv hvor en av
kategoriene er 2 eller flere samliv. Men i min studie betinges antallet samliv av hvor mange samlivsoppløsninger man har hatt. En annen forskjell fra min studie er antall partnere avhengig variabel, mens i min studie benytter jeg antall partnere (antall samlivsbrudd) i samspill med kjønn som uavhengig variabel for å estimere sjansene for å være aleneboende når man er 40 til 50 år.
Når det kommer til sammenhengen mellom utdanning og seriesamliv viser også forskningen forskjellige resultater. Hart (2019) finner i sin studie, som beskrevet over, at samlivshistorien hun betegner som “kompleks” ikke kan selekteres til verken kjønn eller utdanning med barnløshet som utfall. Samlivshistoriene hun betegner som komplekse innebærer flere samliv, hvor det er lengre perioder uten partner mellom hvert samliv.
Dommermuth og Wiik (Dommermuth og Wiik 2014) finner at seriesamliv kan knyttes til høyt utdannede. De undersøker om utdanning påvirker sjansens for å ha 1, 2 eller 3 samliv (både samboerskap og ekteskap) innen de blir 35. Høyt utdannede menn har større sjanse for å ha 3 eller flere samliv innen de ble 35 år, mens kvinner med høy utdanning hadde større sjanse for å ha 2 samliv sammenliknet med 1. Samlet betyr det at høyt utdannede oftere har flere enn 1 samliv innen de blir 35. Dette er en lavere alder enn det jeg baserer mine resultater på.
Annet enn at samboerskap oppløses oftere enn ekteskap, vet vi mye mindre om oppløsning av samboerskap enn det vi gjør om skilsmisser (Dommermuth mfl. 2015). Studier av skilsmisser i Norge viser at par der begge har lav utdanning har større sannsynlighet for å skille seg enn par der begge har høy utdanning (Lyngstad 2004). Videre har man ikke belegg
14 for å påstå at samboerskap selekterer de med lav sosioøkonomisk status. De aller fleste, uavhengig av sosioøkonomisk status, har erfaring fra samboerskap (Dommermuth mfl. 2009).
I denne studien gjøres det ikke noe skille mellom ekteskap og samboerskap, men det er likevel viktig å merke seg at de to variantene av samliv kan skille seg fra hverandre.
Samlivsbrudd kan også innebære at man har barn fra tidligere samliv. Det viser seg at barn blir ofte boende hos mor etter samlivsbruddet (Noack og Seierstad 2003). Videre kan man anta at dette får konsekvenser for mulighetene for å inngå et nytt samliv for kvinner.
Inngåelse av et nytt samliv blir mer komplisert ettersom man ofte tar hensyn til barna.
Sandström og Karlsson (2019) sammenlikner tolv europeiske land og hvordan aleneboerskap varierer etter utdanning, alder og kjønn. Utvalget består av flere aldersgrupper i arbeidsdyktig alder (30-64 år). Aleneboerskap defineres her som enpersons-husholdninger, som skiller seg fra denne studiens definisjon. Norge inngår ikke som en del av denne studien, men Sverige er en del av denne studien og er egnet som sammenligningsgrunnlag til en norsk kontekst. Lavt utdannede menn utgjør den største andelen av aleneboende, men dersom de hadde inkludert enslige foreldre i studien antar de andelen aleneboende hadde vært mer kjønnsnøytral. I min studie inkluderes enslige foreldre ettersom det er samlivshistorien som har ført til aleneboerskap som er studiens interesse.
Selv om det er aleneboerskap som er det sentrale temaet i denne oppgaven kan fertilitet ha tilsvarende mekanismer. Samlivshistorier har ofte sammenheng med sannsynligheten for å få barn. Studier viser at å få barn forbindes til tradisjonelle samlivsmønstre, og forekommer oftest blant par som er gift eller forventer å gifte seg.
Barnløshet forbindes oftere til de som aldri har vært i samliv, seriesamliv og inngåelse av samliv som godt voksen. (Hart 2019). Tilsvarende funn er gjort i Finland av Jalovaara og Fasang (2017) som ved hjelp av registerdata følger samlivshistoriene til personer født 1969- 1970 og hvordan dette kan ende opp i barnløshet. Fenomenene er med andre ord nært knyttet til hverandre, og vil forekomme i ulik grad etter sosioøkonomiske ressurser og kjønn. Grasdal og Lommerud (2019) finner at menn med lav inntekt oftere vil være barnløse. De bruker registerdata og analyserer status for barnløshet for menn født mellom 1947-1974 når de er 40, 45 og 50 år5. Videre viser forskning som følger menn født 1955 til 1984 at menn med høy sosioøkonomisk status oftere har barn med flere kvinner (Lappegård og Rønsen 2013). Dette tilsier at ressurssterke menn anses som mer attraktive blant kvinner, og at kvinner velger heller å få barn med en mann som har vært i samliv før og har barn fra før enn menn med få
5 Status for barnløshet for menn født senere enn 1964 når de er 50 er ikke en del av analysene.
15 sosioøkonomiske ressurser. Dette gir et inntrykk av at veier til aleneboerskap også kan
variere etter kjønn og sosioøkonomiske ressurser fordi det sier noe om hvilke preferanser som dominerer på partnermarkedet.
16
3. Teori
For å forklare aleneboerskap benytter jeg meg i hovedsak av to perspektiver. Det første perspektivet handler om rasjonalitetsstrategier ved parinngåelse slik det forstås av Howard Becker. Det andre perspektivet omtales som individualiseringstesen hvor bidrag fra Anthony Giddens og Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim anvendes. For å imøtekomme at aleneboerskap er et komplekst fenomen trekkes det videre på teoretiske bidrag om kjønn og partnermarkedet. Dette er bidrag som supplerer rasjonalitetsperspektivet og
individualiseringstesen ved å tilføye flere aspekter av kjønn og hvordan betydningen av kontekst får innvirkning. Som skrevet i innledningen knyttes individualisering til den andre demografiske overgangen. Dette er en tendens som knyttes til Vesten, og tar ikke i
betraktning at det er store forskjeller mellom vestlige land. Esping-Andersen bruker sin teoretisering om velferdsregimer til å kontekstualisere demografiske tendenser. Samfunn som er egalitære både i økonomisk og kjønnsmessig forstand viser seg å ha andre tendenser enn land som ikke har tilsvarende egenskaper. Demografisk atferd er imidlertid en bred
samlebetegnelse og kan føre til at man forklarer forskjellig fenomener med tilsvarende mekanismer, samtidig som at det medfører et unyansert perspektiv om nordisk
eksepsjonalisme. Det er derfor viktig å belyse fenomenet enkeltvis. I denne studien undersøkes fenomenet aleneboerskap, og for å få tilstrekkelig kunnskap krever det forklaringer som inntar et aktørperspektiv.
3.1. Rasjonell parinngåelse
I A Treatise of the Family argumenterer Howard Becker (1981a:ix) for at en økonomisk tilnærming kan benyttes for å forklare alle sosiale fenomener. Implisitt betyr dette at all atferd baseres på rasjonaliseringsstrategier, og at all handling er motivert av maksimering av nytte.
Dette gjelder også parinngåelse. Aktørene vil tilstrebe maksimering av nytte og unngå en samlivsinngåelse hvor utfallet innebærer færre ressurser enn det de hadde hatt dersom de hadde unngått en slik relasjon. (Becker 1981a:68). Herunder vil aleneboerskap være et valg aktøren tar etter en vurdering av hvilken nytte samlivet gir. Nytteperspektivet er imidlertid forskjellig for menn og kvinner ut i fra hvilke egenskaper de har.
Videre påpeker han at nytten oppstår fordi kvinner og menn har ulike egenskaper som komplementerer hverandre (Becker 1981a:72). Kvinner og menn har vært forbundet til ulike aktiviteter og parinngåelsen vil være en videreføring av disse aktivitetene (Becker 1981a:75).
17 Kvinner forbindes med omsorg, mens menn forbindes med økonomisk forsørgende evner.
Becker påpeker videre at dette ikke er en selvfølgelig tilskrivelse av egenskaper og kunne alltid vært annerledes (1981a:72). Videreføringen av kjønnskomplementære aktiviteter innebærer en arbeidsdeling der kvinnen har ansvaret for hus- og omsorgsarbeid, mens mannen forsørger familien økonomisk i arbeidslivet. Av den grunn vil kvinnens og mannens potensiale til å innfri dette være en avgjørende preferanse ved valg av partner. Dette tilsier at kvinner med høyere inntektsprognoser og menn med lave inntektsprognoser oftere vil være aleneboende. En kvinne med høy inntekt vil ikke fremstå som omsorgsfull, mens en mann med lav inntekt vil mangle den økonomiske bæreevnen samlivet avhenger av. Becker
påpeker at geografiske områder der kvinner tjener høyt vil ha høyere skillsmisserater og flere aleneboende kvinner og menn (1981a:76).
Rasjonalitet er en sentral del av Beckers teori. Å være i samliv er rasjonelt fordi det utjevner risiko. Dersom man skulle bli berørt av en uheldig hendelse, som tap av inntekt eller sykdom, vil belastningen hendelsen medfører fordeles på flere personer, og partnerens ressurser vil kompensere for tapet (Becker 1981b). Partnere kompenserer gjerne for
hverandre dersom de skulle være utsatt for en uheldig hendelse fordi deres tilfredshet anses som rasjonelt å ivareta bare fordi man er glad i hverandre. Dette understreker at nytten ikke nødvendigvis er økonomisk motivert, men også emosjonelt. Videre hevder han at partnerens tilfredshet ikke bare er et mål i seg selv, men fører også til mer nytte. (Becker 1981b).
Altruisme er med andre ord nyttemaksimerende.
Et samliv eller en familie der partene er altruistiske medfører maksimering av nytte for både mannen og kvinnen. Som beskrevet er samlivet preget av en kjønnskomplementær arbeidsdeling. Denne fordelingen “glir bedre” dersom samlivet er preget av harmoni (Becker 1981b). For å oppnå tilfredshet blant de involverte må man fordele ressurser, både de
emosjonelle og de økonomiske. Han påpeker at altruisme sjeldent vil være ujevnt fordelt mellom partene. Alle familiemedlemmene vil internalisere altruistiske prinsipper dersom de eksponeres for det og får følgelig forståelse for den nyttemaksimerende konsekvensen.
(Becker 1981b).
Den kjønnede arbeidsdelingen har drivkraft i kjærlighet og nyttemaksimering. De er en forutsetning for hverandre, men også et resultat av hverandre. Parforholdet blir en investering, ikke bare i økonomisk forstand, men også når det kommer til helse og maksimering av human- og sosial kapital (Becker 1981b). Etter Becker syn vil altså aleneboende I) sjeldnere bli valgt, II) være mer utsatt ved uheldige hendelser, og III) ha
18 dårligere prognoser for økonomisk og emosjonell nytte. Resonnementet om nytte tilsier dermed at aleneboende vil være berørt av vedvarende ressurssvakhet.
3.1.1 Er teorien overførbar til et moderne samfunn?
Becker har et tradisjonelt syn på kjønnsrollene, og vi kan anta at samtidens parinngåelse avhenger i mindre grad av kjønnet arbeidsdeling. Oppenheimer (1994) kritiserer Becker for å overdrive betydningen av komplementære kjønnsroller. Ved å overdrive betydningen av kjønnsspesifikke egenskaper kan dette besittes av hvilken som helst kvinne eller mann.
Dermed vil et samlivsbrudd være mer tilbøyelig ettersom den andre parten lett kan erstattes.
Det er en rimelig antakelse at partnerpreferanser er svært sammensatte. Preferanser som utseende, felles interesser og verdier er viktige i valg av partner. De fleste stiller en rekke krav til sin ideelle partner, spørsmålet er bare hva disse innebærer og om de er
kjønnsspesifikke. Dette utdypes i kapittel 3.4.
I tillegg hevder Oppenheimer (1994) at segregerte kjønnsroller fratar familier muligheter til å omstille seg, og påpeker videre at dette er urealistisk fordi familieetablering alltid vil innebære en grad av usikkerhet. Eksempler hun trekker fram er dødsfall eller tap av inntekt. Familiemedlemmene er handledyktige, og en slik kjønnsspesifkk rolleindeling minner om Parsons’ funksjonalisme som innebærer at svikt i de ulike rollenes funksjon er korrelert med institusjonens undergang (Oppenheimer 1997). Becker sin oppfatning om at samlivet og familien er drevet av altruistisk arbeidsdeling, formidler implisitt at
individualisering har en destruktiv konsekvens for familien.
Deretter kommenterer Oppenheimer at ved en kjønnsspesifikk tilnærming er ikke nytteperspektivet så gjensidig som Becker skal ha det til. De ulike egenskapene til menn og kvinner er rettet mot ulike institusjoner: kvinnen er rettet mot familien og mannen er rettet mot arbeidsmarkedet. Her argumenterer hun for at mannens egenskaper er lettere
overførbare, mens kvinnen er rettet mot den spesifikke familien hun er en del av.
(Oppenheimer 1994). Mannen er dermed mer fristilt og ikke like bundet til ekteskapet. Et mer tilpasset nytteperspektivet må derfor benyttes for å forklare den moderne toinntekt-familien.
En familie med to inntekter vil være bedre egnet til å kjøpe tjenester som overtar
hustandsoppgaver (Oppenheimer 1997). Motivasjonen dreier seg derfor om å finne en partner med tilsvarende eller høyere inntekt. Basert på dette resonnementet vil par ofte speile
hverandre sosioøkonomisk fordi man ikke er tjent med å ha en partner med lavere inntekt enn seg selv, og prognosene for de med få sosioøkonomiske ressurser vil være relativt lavere for
19 partnerinngåelse for begge kjønn (Oppenheimer 1997).
Det er ikke nødvendigvis slik at aleneboende har blitt ufrivillig plassert i denne posisjonen, men det kan være et bevisst valg. Etter Beckers nyttebegrep fremstår et slik valg som irrasjonelt. Kvinners økonomiske autonomi har ført til at samlivet ikke er en økonomisk nødvendighet. Dermed er ikke samlivet lenger en like åpenbar livssituasjon, og dette får konsekvenser for hvilke preferanser som blir betydningsfulle. Med en justert oppfatning av kjønnet arbeidsdeling gir Becker innblikk i hvilke preferanser som motiverer parinngåelse, hva som gjør noen attraktive fremfor andre og hvordan samlivet er en måte å utjevne risiko.
Nytteperspektivet gir også grunnlag for å vurdere hvilke goder et samliv medfølger. Har forsørgende ressurser fremdeles betydning hos menn? Eller er kvinnens omsorgsevner like viktig? I kapittel 3.4 nyanseres kjønnsrollebegrepet ytterligere.
3.2 Individualisering og aleneboerskap
Beckers teori baseres på samlivsmønstrene og -dynamikken som dominerte frem til 50-60- tallet. Det har skjedd store endringer siden da, både i demografisk og normativ forstand. Den kjønnede arbeidsdelingen som Becker teoretiserte har blitt normativt og økonomisk utfordret av kjønnsegalismen, og samlivsbrudd og aleneboerskap har blitt mer vanlig. Dette er
endringer som er en del av den andre demografiske overgangen og forbindes til at individualisering har blitt mer rådende i moderne samfunn (Lesthaeghe 2015).
I “The Transformation of Intimacy” skriver Giddens (1992) hvordan
samtidsdiagnostiske tendenser som demokratisering og autonomi påvirker kjærlighet. I vestlige samfunn er likebehandling og like rettigheter for alle individer grunnmuren i
demokratiet, og for å følge opp dette blir det viktig at ethvert individ bestemmer over eget liv.
Demokratiet er imidlertid ikke anarkistisk, og det er behov for autoritet. Autoritetene skal videre ivareta autonomiprinsippet. (Giddens 1992:188–89). Autonomiprinsippet er
kjønnsnøytralt som betyr at tradisjonelle kjønnsnormer i kvinnelig disfavør opphører. Dette har i sin tur konsekvenser for samliv.
I tradisjonelle samfunn har kjærlighetsidealer i stor grad vært basert på kjønnsnormer.
Dette idealet gjenspeiler en patriarkalsk kjønnsstruktur hvor ekteskapet blir den eneste legitime formen for intimitet. Etter hvert har dette idealet blitt mer kjønnsnøytralt ettersom kvinner i større grad likestilles med mannen i arbeidslivet. (Giddens 1992:56–57).
Økonomisk likestilling gjør at grunnlaget for samliv endres fordi det ikke er en økonomisk nødvendighet for kvinnene. Samliv inngås dermed i større grad på grunnlag av ren kjærlighet
20 for begge kjønn. Giddens presenterer begrepet sammenflytende kjærlighet, hvor det å finne den rette blir mer viktig. (Giddens 1992:60). Individet er dermed mer fristilt til å velge partner, samtidig som tilbøyeligheten for å avslutte et forhold blir større dersom ikke vedkommende er den rette likevel. Slike idealer for kjærlighet kan dermed forklare økte tilfeller av samlivsoppløsning og seriesamliv (Hart og Lyngstad 2016).
Beck og Beck-Gernsheim (1995) utdyper hvordan arbeidslivets logikk overskrider alle andre sosiale forbindelser, inkludert samlivet. Den tradisjonelle kjernefamilien hvor mor var hjemmeværende, mens far arbeidet er industrialiseringens oppfinnelse. Hjemmet og arbeidet var altså to adskilte sfærer. (Beck og Beck-Gernsheim 1995:25–26). Den moderne toinntekt-familien etablerer ikke et like tydelig skille mellom disse sfærene fordi det ikke lenger er to separate roller som ivaretar hver sin sfære. Familiemodellen med kun en
tilknytning til arbeidsmarkedet er mer velfungerende fordi dersom to involveres blir tyngden av arbeidsmarkedets premisser, altså selvrealisering, for stor og bryter med altruistiske prinsipper som er grunnlaget for familieinstitusjonen (Beck og Beck-Gernsheim 1995:6).
Individualisering innebærer ikke bare utflating av kjønnede strukturer, men også at sosioøkonomiske barrierer forvitrer. Beck og Beck-Gernsheim påstår at industrialiseringens klassekonflikt har i moderne tid blitt erstattet med privatsfærens konflikter (1995:26). Likevel er det utjevning mellom kjønn som tillegges mest oppmerksomhet fordi det har direkte
innflytelse på samlivsdynamikken. Samtidig er det viktig å anerkjenne at individualisering ikke betyr at individet er helt fristilt. Institusjoner som markedet, staten og kulturen legger viktig premisser for sosial samhandling (Aakvaag 2006).
Giddens har en optimistisk tilnærming hvor han mener at demokratisering og
autonomi er mulighetsfremmende for aktørene. Beck og Beck-Gernsheim mener på den andre siden at tilsvarende endringer er belastende for aktøren. (Hart og Lyngstad 2016). De mener at den kjønnsstrukturen som dominerte tidligere avklarte premissen tydeligere og at moderne kjærlighet preges av individuelle beslutninger som innebærer mye emosjonell tyngde. Den såkalte friheten man forbinder med moderniteten er egentlig mer krevende: individet må ta stilling til alt på egenhånd fordi det ikke lenger er eksterne aktører og institusjoner som regulerer livsløpet i like stor grad som tidligere (Beck og Beck-Gernsheim 1995:83–85).
I likhet med Giddens sin forståelse mener også Beck og Beck-Gernsheim at
evigvarende kjærlighet er idealet. Kjærligheten kompenserer for alle andre fjerne relasjoner i samfunnet som er preget av formalitet og rasjonalitet (Beck og Beck-Gernsheim 1995:33).
Kjærligheten er en autentisk relasjon hvor to individer forenes, og knyttes til sin egen identitet ved å være en forlengelse av seg selv (Beck og Beck-Gernsheim 1995:51). Motsatt
21 av Giddens påpeker de at et slikt ideal ikke er forenelig med individualisering: kjærlighet og individualisering er motstridende logikker. Det er urealistisk at to autonome individer med ulike oppfatninger og selvrealiserende motiver kan forenes helt uten problemer. For å imøtekomme dette skal man være åpen og ærlig med hverandre og alle nyanser i forholdet skal diskuteres. Forholdet preges av en “forbedringsmentalitet” hvor man ransaker
samlivsdynamikken etter forventninger til hvordan det burde være, og når man ransaker alt som kan forbedres innser man etter hvert at det ikke er perfekt og ønsker heller å prøve med en annen (Beck og Beck-Gernsheim 1995:92). Giddens vektlegger de produktive
konsekvensene med individualisering. Dersom man respekteres hverandres autonomitet blir samlivet mer attraktivt for både menn og kvinner (Giddens 1992:189). Samtidig vektlegger han at dersom man vet at muligheten for å oppløse samlivet er økonomisk og normativt reelle, inngår man samlivet mer velvillig og følgelig får en mer autentisk relasjon (Giddens 1992:61–62).
Hart og Lyngstad (2016) konseptualiserer individualiseringstesen gjennom begrepene differensiering og destandardisering. Destandardisering tilsier flere varianter av samliv.
Differensiering innebærer at et individ opplever flere samliv i løpet av livet. Disse begrepene baseres på individualisering i demografisk forstand, og vil ikke kunne si noe om hvor utbredt individualisering er i verdimessig forstand (Hart og Lyngstad 2016). Destandardisering og differensiering er imidlertid et resultat av verdimessig individualisering. I lys av dette perspektivet kan man forvente at det ikke er uvanlig å ha levd i flere samliv, aldri ha vært i samliv eller i det hele tatt at andelene aleneboere vil være relativ stor. Det er imidlertid viktig å understreke at destandardisering og differensiering som fenomen er mer hensiktsmessig å belyse ved å sammenlikne kohorter. Dette inngår ikke som en del av denne studien, men belyser hvordan individer er mer fristilte til å velge selv uavhengige av sosioøkonomiske- og kjønnsmessige strukturer.
Aleneboende vil, slik individualiseringstesen formulerer, være et resultat av enten et selvstendig valg om å leve alene eller at vedkommende ikke har funnet en relasjon som innebærer “ekte kjærlighet”. Alle varianter av aleneboerskap impliserer imidlertid en autonom aktør fritatt av kjønnede betingelser for partnerinngåelse. Ifølge
individualiseringstesen vil alle variantene av aleneboere være kjønnsnøytrale. De som er aleneboende som et resultat av samlivsbrudd, de som har hatt flere samlivsbrudd og de som aldri har vært et samliv vil altså være tilsvarende for begge kjønn. Samtidig innebærer tesen en antakelse om sosioøkonomisk utflating, og forventer implisitt at aleneboerskap også er sosioøkonomisk nøytralt. På den andre siden er det viktig å understreke at
22 individualiseringstesen også kan anses som en utviklingstendens. Det vil si at
samlivsmønsteret tenderer mot å bli preget av individualisering, og at individene enda løsriver seg fra den kjønnede- og sosioøkonomiske strukturen som tidligere har betinget samliv. I så fall vil aleneboerskap fremdeles være betinget av kjønn og sosioøkonomisk status.
3.3 Individualisering eller rasjonalisering?
Beckers rasjonalitetsteori baseres på en oppfatning om at samlivet er altruistisk. For å oppnå mest mulig nytte er man avhengig av at samlivet fungerer optimalt, og da er det nødvendig at begge partene er fornøyde. Slik Beck og Beck-Gernsheim formulerer individualisering fremstår det som motsetningen til altruisme. Den individualiseringen som preger
arbeidsmarkedet har i stor grad influert samlivet, og som også forklarer de ustabile samlivene samtiden består av. På den andre siden bærer Giddens teoretisering av individualisering mer preg av altruisme. Han legger vekt på at partene i samlivet må respektere hverandres
autonomi og beskriver relasjonen mer som et kompromiss. Dermed kan samlivet bli produktivt dersom respekten for hverandres autonomi ivaretas.
Både individualiseringstesen og Becker anser samlivet som den ønskelige
livssituasjonen. Becker forstår samlivet som mest rasjonelt fordi det innebærer mer nytte å være i et samliv enn å leve alene og samlivet utjevner risiko. Giddens og Beck og Beck- Gernsheim hevder at selv om samlivet ikke lenger er en økonomisk nødvendighet, står idealene om kjærlighet fremdeles sterkt og de fleste ønsker å leve i et samliv. Som påpekt har teoriene et ulikt syn på hvorvidt dette er forenelig i samtidens kjønnsegalitære arbeidsmarked.
Hos Giddens er et vesentlig poeng at individene forenes på et mer velvillig grunnlag fordi de vet at samlivet kan oppløses, og dette har produktive effekter på samlivet.
Den tradisjonelle oppfatningen av kjønnet arbeidsdeling som Becker opprinnelig formulerte vil være motstridende med det kjønnsegalitære arbeidsmarkedet. Tidligere
argumenterte jeg for at med en justert forståelse av arbeidsdeling kan man likevel benytte seg av Beckers nyttebegrep. Det moderne samlivet er fremdeles en måte å utjevne risiko fordi to inntekter kan lettere bære ulike byrder man risikerer å bli utsatt for. I tillegg er det viktig å anerkjenne den emosjonelle nytteverdien samlivet innebærer. Ved å forholde seg til et arbeidsmarked som preges av suksessorienterte aktører, økonomisk målsetting og formelle relasjoner kan samlivet tilfredsstille de emosjonelle behovene et menneske har behov for.
Dermed vil en revidert utgave av Beckers rasjonalitetsteori være forenlig med et
23 kjønnsegalitært arbeidsmarked. Beck og Beck-Gernsheim argumentere for at
arbeidsmarkedet og samlivet er to adskilte sfærer som ikke kan kompromisseres med hverandre. Giddens er uenig i dette. Det er viktig å nevne at han anerkjenner de
destabiliserende tendensene som en konsekvens av kvinners økonomiske autonomi, men han påstår at dette kan etter hvert ha produktive effekter på samlivet. Giddens hevder at
individene er i stand til å både ha en tilknytning til arbeidslivet og leve i samliv.
Samlivsoppløsning og alternativer til tradisjonelle samliv er mer vanlig i dag, men mange lever også i relativt stabile samliv. Det er med andre ord behov for forklaringer på hvorfor individer inngår samliv, og hvorfor disse varer. Individualiseringstesen forklarer at samliv inngås fordi at ønske om evigvarende kjærlighet er ettertraktet hos de fleste, og hvorfor noen samliv oppløses. Men hvordan forklarer de at samliv vedvarer, og ofte store deler av livet? Ved å forklare stabile samliv vil man gi en indikasjon hvilke egenskaper som er mangelfulle hos de som lever i mindre stabile samliv eller ikke inngår et samliv i det hele tatt. Beckers teori gir en forklaringsramme på hvilken nytte samlivet innebærer og dermed hva aleneboende går glipp av ved å ikke være i en slik relasjon. Samtidig gir teorien forståelse for hvilke preferanser som dominerer på partnermarkedet. Dette utbroderes nærmere i kapittel 3.5. Poenget er altså at individualiseringstesen ikke utstyrer oss med forståelsesrammer for hvilke aktører som anerkjennes som attraktive på partnermarkedet, men får partnerpreferansene til å fremstå som subjektive. Det er rimelig å anta at
partnerpreferanser er påvirket av et sosialt og kulturelt rammeverk om hva som anses som en ideell partner.
Videre oppstår et spørsmål om aleneboende i større grad omfavner individualiserte verdier. På den andre siden er grad av autonomitet ofte betinget av kontekst. Dette er fordi at autonomitet, ifølge Giddens (1992:85–86), oppstår og ivaretas av demokratiske rettigheter.
Universialitet et viktig rettighetsprinsipp, og vil derfor gjelde alle i befolkningen. Dermed er det tvilsomt at de med ustabile samlivsmønstre og aleneboende er mer individualiserte enn andre. Imidlertid gjelder dette i varierende grad avhengig av hvilke samfunn det er snakk om.
Sosialdemokratiske velferdsregimer kjennetegnes av universiaisme og egalisme, og
tilrettelegger for at økonomisk autonomi for hver enkelt kan kombineres med samliv (Esping- Andersen 2016:19; Esping‐Andersen og Billari 2015). Dette harmonerer med Giddens individualiseringsbegrep som ikke anser altruismen i familien som en motsetning til autonomi, og vil være mer gjeldende i sosialdemokratiske land.
Resonnementet viser hvordan samfunnsmessige omstendigheter får konsekvenser på individnivå. Imidlertid er ikke individperspektivet ensbetydende med individualisering. Det
