1
FAKULTET FOR UTDANNINGSVITENSKAP OG HUMANIORA
MASTEROPPGAVE
Studieprogram:
Master i historiedidaktikk
vårsemesteret, 2022
Åpen
Forfatter: Cecilie Skånvik
(signatur forfatter)
Veileder: Torjus Dversnes
Tittel på masteroppgaven:
Psykiatri på film
En undersøkelse av psykiatriens fremstilling på film fra 1970- til 2010-tallet
Engelsk tittel:
Psychiatry on film
A study on how psychiatry is portrayed on film from the 1970s to the 2010s
Emneord:
Historie på film, psykiatri på film, psykiatri, pasient, institusjoner, historiebevissthet, One Flew Over The Cuckoos’s Nest, Rain Man, A Beautiful Mind, Silver Linings Playbook
Antall ord: 42842 + vedlegg/annet: 81202
Stavanger, 18. mai 2022
2
3
FORORD
Jeg vil rette en stor takk til min dyktige og ikke minst tålmodige veileder Torjus Dversnes. Dine innspill, og støttende ord har vært av stor betydning gjennom hele prosessen.
Jeg vil også benytte sjansen til å takke mamma, Lisbeth Skånvik for å ha vært min moralske støtte hele veien. En ekstra stor takk til Inger Vasstveit som har åpnet dørene og ønsket meg hjertelig velkommen til å overnatte, slik at jeg skulle ha muligheten til å delta på seminar under masterløpet. Dette hadde ikke vært mulig om det ikke var for deg.
Jeg vil også utrette en stor takk til min nydelige datter, Sarah, ditt strålende humør og dine gullkorn gjør dagene så bra. Tusen takk til min fantastiske Samboer Lars Erik B. Vasstveit som har heiet og støttet meg hele veien. Tusen takk for dine betryggende og oppmuntrende ord, gode trøst og for tålmodigheten du har. Du er verdens beste!
Tusen takk til alle som har hjulpet til med barnepass gjennom hele studieløpet, Sigrunn Bolstad, Elisabeth Skånvik og Ann Kristin Bolstad.
Tusen takk! Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på hver eneste en av dere.
Cecilie Skånvik
Mai 2022
4
SAMMENDRAG
«Gal», «sinnssyk», «åndsvak» og «idiot» er bare noen av kallenavnene psykisk syke har hatt gjennom tidene. Heldigvis ser det ut til at stigmatiseringen og skammen som kommer med det å leve med dårlig mental helse er på vei til å avta. Studier viser at det stadig blir vanligere å bli diagnostisert med en psykisk lidelse, noe som kan komme av at det siden 90-tallet har vært fokus på økt åpenhet og kunnskap til allmennheten om emnet (Verdensdagen. U.Å). Bare de siste 100 år har det skjedd drastiske endringer i psykiatrihistorien, på både godt og vondt. Denne masteroppgaven har undersøkt hvordan psykiatri har blitt fremstilt på film gjennom ulike epoker fra 1970- til 2010-tallet. Oppgavens problemstilling er Hvordan problematiseres psykiatri på film, og hva kan det fortelle oss om utviklingen av psykiatrien i historien? For å besvare problemstillingen har Rosenstone (2018), Helseth (1998) og Walker (2006) sine teorier om historie på film vært sentrale. Bakøy og Moseng (2008) sine forslag til metodisk fremgangsmåte har blitt brukt under arbeidet med tematisk filmanalyse. Jeg har også tatt i bruk Pirkis (2006) og Nairn (2011), sine teorier om psykiatri på film, samt teori som omhandler psykiatrihistorie for å kunne skape relevant drøfting i oppgaven.
5
SUMMARY
"Crazy", "insane", "mentally retarded" and "idiot" are just some of the nicknames mentally ill have had throughout the ages. Fortunately, it seems that the stigma and shame that comes with living with poor mental health is about to subside. Studies show that it is becoming increasingly common to be diagnosed with a mental illness, which may be due to the fact that since the 1990s there has been a focus on increased openness and knowledge to the general public about the subject (Verdensdagen. U.Å). In the last 100 years alone, there have been drastic changes in the history of psychiatry, for better or worse. This master's thesis has investigated how psychiatry has been portrayed on film from the 1970s to the 2010s. The thesis will answer the following question: How is psychiatry portrayed on film, and what can it tell us about the development of psychiatry in history? To answer this question, Rosenstone (2018), Helseth (1998) and Walker (2006)'s theories of film history have been central. Bakøy and Moseng's (2008) proposals for methodological approaches have been used during the work on thematic film analysis. I have also used Pirkis (2006) and Nairn (2011), their theories about psychiatry on film, as well as theory that deals with psychiatric history in order to create relevant discussion in the thesis.
6
INNHOLDSFORTEGNELSE
Psykiatri på film
En undersøkelse av psykiatriens fremstilling på film fra 1970-til 2010-tallet
FORORD ... 3
SAMMENDRAG ... 4
SUMMARY ... 5
KAPITTEL 1 - INTRODUKSJON ... 8
1.1 Innledning ... 8
1.2 Problemstilling ... 8
1.3 Tidligere forskning ... 9
1.4 Begrunnelse for valg av filmer ... 10
1.5 Oppgavens relevans ... 11
1.6 Oversikt over kapitlene ... 12
KAPITTEL 2 – TEORI ... 15
2.1 Psykiatri ... 15
2.2 Psykiatriens grenser ... 15
2.3 Psykiatrien i et historisk perspektiv ... 16
2.4 Psykiatrien på 70-tallet ... 21
2.5 Psykiatrien på 80-tallet ... 23
2.6 Psykiatrien på 90-tallet ... 23
2.7 Psykiatrien fra 1990-tallet til i dag ... 24
2.8 Stigma og skam ... 25
2.9 Film som historieformidler ... 26
2.10 Filmens påvirkningskraft ... 29
7
2.11 Fremstilling av psykisk syke på film ... 31
2.12 Konsekvenser av psykiatri på film ... 33
2.13 Historiedidaktikk og historiebevissthet ... 34
KAPITTEL 3 – METODE ... 37
3.1 Kvalitativ forskningsmetode... 37
3.2 Tematisk filmanalyse ... 38
3.3 Hermeneutikk ... 39
3.4 Innsamling og utvalg av empiri ... 40
3.5 Analyse av empiri ... 42
3.6 Begrensninger med metoden ... 42
3.7 Forskerperspektiv ... 43
KAPITTEL 4 – ANALYSE ... 45
4.1 Forskningsspørsmål 1: Hvordan fremstilles hovedkarakteren i de ulike filmene? ... 45
Fremstilling av Randle McMurphy i One Flew Over The Cuckoos’s Nest (1975) ... 46
Fremstilling av Raymond Babbitt i Rain Man (1988) ... 52
Fremstilling av John Nash i A Beautiful Mind (2001) ... 56
Fremstilling av Pat i Silver Linings Playbook (2012) ... 62
Oppsummering ... 67
4.2 Forskningsspørsmål 2: Hvordan fremstiller filmene institusjonens rolle gjennom epokene? ... 68
One Flew Over The Cuckoos’s Nest (1975)... 69
Rain Man (1988) ... 75
A Beautiful Mind (2001) ... 79
Silver Linings Playbook (2012) ... 85
Oppsummering ... 91
KAPITTEL 5- DISKUSJON ... 93
KAPITTEL 6- KONKLUSJON ... 99
6.1 Videre forskning ... 103
Litteraturliste ... 105
VEDLEGG ... 108
8
KAPITTEL 1 - INTRODUKSJON
1.1 Innledning
Da jeg skrev bacheloroppgave for tre år siden fikk jeg tildelt oppgaveemne «psykiatrihistorie».
Dette skulle vise seg å fange min interesse svært fort, og arbeidet mitt med oppgaven var spennende. Allerede da visste jeg at jeg ville skrive masteroppgave under samme tema. De siste årene har jeg blitt oppmerksom på at verdensdagen for psykisk helse har blitt markert av blant annet nasjonale og internasjonale kjendiser, og influensere på flere ulike sosiale medier. Man også legge merke til at det stadig blir mer åpenhet om psykiske lidelser i dagligdagse dialoger, og inntrykket er at det har blitt mer vanlig og mindre tabubelagt å snakke om dette temaet. Dette viser at temaet i økende grad er aktuelt. Med tanke på hvor stor plass psykiatri får i sosiale medier ble jeg nysgjerrig på hvordan temaet kommer til uttrykk på film. For denne oppgaven ønsket jeg å se på fremstillingen av psykiatri på film over en periode fra 1970-tallet til 2010- tallet, samt se etter en eventuell utvikling i psykiatrien på film.
1.2 Problemstilling
Tema for masteroppgaven er psykiatri på film. Temaet tar for seg psykiatrihistorie på film. Det finnes en rekke studier på dette (Pirkis m.fl., 2006; Nairn m.fl., 2011; Damjanovic m. fl., 2009;
Kondo, 2008), men det finnes lite forskning på utviklingen av psykiatrien på film. Denne forskningsoppgaven ønsker å undersøke om de ulike filmene kan gi oss en indikasjon på at det har skjedd en utvikling i psykiatrien fra 1970- tallet til 2010-tallet, og hvordan dette kommer fram gjennom film. Jeg vil også trekke paralleller til hvordan film gjenspeiler samfunnets forestillinger og tanker om psykiatri, og om en eventuell utvikling i samfunnet har vært med å påvirke måten psykiatri blir fremstilt på film og hvordan man som psykisk syk blir behandlet på en institusjon eller utenfor institusjonen. På bakgrunn av dette stiller jeg spørsmål til hvordan psykiatri blir fremstilt på film, og om man kan vitne en utvikling av psykiatrien.
Forskningsprosjektet mitt har følgende problemstilling:
Hvordan fremstilles psykiatri på film, og hva kan det fortelle oss om utviklingen av psykiatrien i historien?
Formålet med denne problemstillingen er at den skal fungere som en veileder under analysen.
Empirien for oppgaven er fire ulike filmer som har tema psykiatri. Filmene som skal undersøkes er: One Flew Over The Cuckoos’s Nest fra 1975, Rain Man fra 1988, A Beautiful Mind fra 2001 og Silver Linings Playbook fra 2012. Disse filmene vil representere hver sin epoke i historien.
9 Det er flere faktorer innenfor psykiatri på film som er interessant å belyse. Dette konkretiseres gjennom følgende to forskningsspørsmål:
1) Hvordan fremstilles hovedkarakteren i de ulike filmene?
2) Hvordan fremstiller filmene institusjonens rolle gjennom epokene?
I første delen av oppgaven vil jeg ta for meg hvordan hovedkarakterene blir fremstilt filmene som er valgt. Her vil jeg se etter en utvikling i fremstilling av hovedkarakterer over epokene filmene dekker. I andre delen av studien vil jeg se på hvordan institusjonene har blitt fremstilt i de samme filmene. Også her vil jeg se etter en eventuell utvikling av institusjonenes fremstilling, samt å diskutere om filmene gjenspeiler ideer og holdninger fra samtiden. For å ha muligheten til saklig drøfting og argumentasjon for komme frem til en besvarelse på problemstillingen har jeg funnet og brukt teori som omhandler historie på film, psykiatriens historie og psykiatri på film.
Hver av de utvalgte filmene har en spilletid på i overkant av to timer. Dette har gjort det nødvendig å sette avgrensinger for empirien. Dette gjorde jeg ved å velge ut scener og sekvenser som skildret situasjoner som var å finne i alle de utvalgte filmene. Dette gjorde jeg for å åpne opp for muligheten til å kunne sammenligne problematiseringen av en situasjon som var å se i alle filmene, på denne måten var det mulig å se etter tegn på utvikling. Et eksempel på dette er under sammenligningen av institusjoner i filmene, her valgte jeg ut scener som problematiserte hvordan representanter, eller de ansatte på institusjonene behandlet hovedkarakteren. En utdyping av utvalg av empiri er å finne i denne oppgavens metodekapittel.
1.3 Tidligere forskning
Utgangspunktet for denne oppgaven er film som historieformidler. Denne oppgaven handler først og fremst om hvordan psykiatrihistorie blir fremstilt på film. Det finnes flere studier på film som historieformidler hvor man kan blant annet se at det nå er større rom for å ta i bruk film og tv-serier for å se hvordan denne formen for audiovisuelle verktøy kan brukes til å formidle historie (Rosenstone, 2018; Helseth; 1998; O`Connor, 1998). I forskningsfeltet psykiatri på film kan man også se at det finnes visse karaktertrekk hos både pasient og den ansatte som går igjen i en rekke filmer (Pirkis m.fl., 2006; Damjanović m. fl., 2009; Kondo, 2008; Nairn m.fl., 2011; Wilson, 1998; Livingston, 2004; Chouinard, 2009; Simonsen og Gytri, 2021).
10 Gjennom artiklene og bøkene jeg har lest gjennom under arbeidet med denne oppgaven, har jeg ikke funnet studier som er lik den som jeg har planlagt å foreta meg her. Det finnes en rekke studier av ulike aspekter ved psykiatri på film, men jeg har ikke funnet noen studier som ser på fremstilling av psykiatri på film, og som samtidig har sett på hvordan, eller om fremstillingen har endret seg med psykiatrihistorien. Forskning viser at fremstillingen av psykiatri på film tilsynelatende ser ut til å bevege seg fra å være utelukkende negativ, til å bli noe mer positiv (Kondo, 2008, s. 252). Mitt bidrag til forskningsfeltet psykiatri på film vil være å se på hvordan fire ulike filmer representerer hver sin epoke, for så å kunne sammenligne disse fremstillingene som utspiller seg av psykiatrien for å se hvordan det har endret seg fra 70-tallet til i dag. Jeg vil også undersøke om filmene gjenspeiler holdninger og ideer fra samtiden.
1.4 Begrunnelse for valg av filmer
Når en skal finne og velge filmer som skildrer psykiatrien og psykisk helse, er det noen klare kriterier som styrker hvilke filmer som er relevante i denne sammenheng. Hensikten er å undersøke sjangere som fremstiller psykisk syke på en troverdig måte, ikke bare som et middel for å skape en fortelling på skjermen. Dette førte til at sjangrene grøsser og thriller ble utelukket.
Videre var det tre hovedkriterier som styrte utvalget av filmene. 1) Filmens hovedkarakter skulle være rammet av en psykisk lidelse og/ eller være pasient på en institusjon for psykisk syke. 2) Hovedkarakteren måtte en eller annen gang i løpet av filmen ha en opplevelse innenfor en institusjon for mentalt syke. Dette for å se på blant annet bruk av tvang og fremstillingen av psykiatere og annet helsepersonell i de ulike filmene. 3) Hovedkarakteren skulle ikke skildres som en seriemorder eller som psykotisk.
Det var viktig at filmene inneholdt nok scener som oppfylte disse kriteriene til å kunne sammenlignes. For at disse filmene skulle kunne sammenlignes i en historisk setting og for å oppdage eventuelle endringer i løpet av en viss tidsperiode var det også nødvendig at utvalget av filmer representerte hver sin epoke. På bakgrunn av dette falt valget på One Flew Over The Cuckoos’s Nest fra 70- tallet, Rain Man fra 80-tallet, A Beautiful Mind fra 00-tallet og Silver Linings Notebook fra 2010-tallet.
11 Tabell 1: Oversikt over filmene:
One Flew Over The Cuckoos’s Nest
Rain Man A Beautiful Mind
Silver Linings Playbook
Årstall 1975 1988 2001 2012
Hovedkarakter Randle McMurphy
Raymond Babbitt
John Nash Pat
Kort om filmen McMurphy blir sendt til et mentalsykehus for utredning.
Hans rebelske oppførsel på institusjonen får alvorlige
konsekvenser, og oppholdet blir forlenget på ubestemt tid.
Autistiske Raymond blir kidnappet av sin bror. Turen fra Cincinnati til La byr på flere utfordringer i forbindelse med autismen til Raymond.
Et matematisk
geni får
diagnosen schizofreni.
Dette byr på store
utfordringer for Nash og hans kone Alicia.
Pat blir skrevet
ut fra
mentalsykehuset og er klar for å få orden på livet sitt igjen.
Problemet hans er at tidligere handlinger har gjort at dette skal bli spesielt vanskelig for ham.
1.5 Oppgavens relevans
Oppgavens relevans kan begrunnes med at psykiske lidelser er vanligere enn man gjerne skulle trodd. Rundt en av tre vil oppleve en psykisk lidelse en eller flere ganger gjennom livets løp. I 2016 estimerte man at rundt 650 millioner mennesker i verden strever med en psykisk lidelse som i utgangspunktet kan forebygges (Siem, 2016, s. 341). I de siste tiårene har det vært økt fokus på psykisk helse, og dette har kanskje vært spesielt viktig etter koronapandemien. Psykisk helse er et omfattende problem i store deler av verden. WHO, OECD og EU har i løpet av de siste tiårene jobbet for å få økt kunnskap om årsaker til psykiske lidelser, kvalitet og tilgjengelighet på helsetjenester og ressursinnsats. I tillegg får forebyggende og
12 helsefremmende arbeid innenfor psykisk helse kontinuerlig en viktigere rolle (Helsedirektoratet, 2015).
En annen årsak til at oppgaven er relevant er at media spiller en viktig rolle for hvordan samfunnet oppfatter mennesker med psykiske lidelser. Tradisjonelt sett har psykisk sykdom i media ofte blitt knyttet til uberegnelighet og farer. Dette fører til en form for frykt for mennesker som lider psykisk, til tross for at mennesker med psykiske lidelser kun står for rundt fem prosent av den volden som blir utøvd i samfunnet (Simonsen og Gytri, 2021). Man kan si at denne feilinformasjonen fører til stigmatisering. Filmer og tv-serier som skildrer mennesker som har psykiske utfordringer, men som samtidig er ressurssterke og har støttende venner og familie rundt seg er viktig når det kommer til arbeidet i henhold til antistigmatisering. Dette fordi medier som film og tv-serier kan bidra til økt kunnskap om temaet og presenterer mennesker som erfarer psykiske lidelser for allmennheten (Simonsen og Gytri, 2021). Det vil derfor være relevant å se på om, og eventuelt hvordan fremstillingen av både psykisk syke og institusjonen har utviklet seg i løpet av perioden 1975 til 2012.
1.6 Oversikt over kapitlene
I kapittel 1 blir problemstillingen og tidligere forskning presentert, samt gitt en presentasjon av studier av film som historieformidler, psykiatri på film og psykiatrihistorie. Avslutningsvis i kapittelet blir oppgavens empiri, de fire filmene, presentert.
I kapittel 2 presenteres teori som er relevant for oppgavens oppbygging. Begreper som psykiatri, stigma og skam blir nevnt og forklart i dette kapittelet. I tillegg blir en gjennomgang av psykiatrihistorien beskrevet. Kapittelet vil vise til teori som omhandler historie på film, samt gå i dybden av teori som omhandler psykiatri på film. Teorikapittelet vil beskrive hvordan psykisk syke ofte har blitt fremstilt på film, samt positive og negative følger av dette. Videre beveger kapittelet seg inn på filmens påvirkningskraft, hvor det blir skrevet om ulike virkemidler i filmer og hvordan disse brukes til å påvirke seerne. Avslutningsvis blir begrepene historiedidaktikk og historiebevissthet forklart.
Kapittel 3 vil beskrive metoden som er brukt for å besvare problemstillingen min, det blir gitt en utdypning av hvordan empirien for oppgaven ble valgt og samlet inn. I dette kapittelet vil også begrensninger med metodevalget, samt forskerperspektiv bli presentert.
13 I Kapittel 4 presenteres analysen av de utvalgte scenene og sekvensene for oppgaven, samt at kapittelet vil peke på funn. Kapittel 5 viser til diskusjon av funnene fra analysen, før det helt avslutningsvis i kapittel 6 blir presentert en konklusjon.
14
15
KAPITTEL 2 – TEORI
2.1 Psykiatri
Psykiatri er en medisinsk gren hvor leger selv har skrevet om fagets historie opp gjennom tidene. Philippe Pinel, som var en fransk lege og en av psykiatriens grunnleggere, startet tradisjonen med psykiatri for rundt 200 år siden ved å skrive en omtale av hvordan man har behandlet og sett på galskap tidligere, på denne måten startet også Pinel sitt store verk som omhandlet mentale avvik (Haave, 2008, s. 16; Foucault, 2008, s.160). Utrykket psykiatri så først dagens lys i 1808, takket være den tyske professoren Johann Christian Reil (Hermundstad;
1999, s. 19; Kringlen, 2012, s. 14). Psykiatri stammer fra de greske ordene psyche, som betyr sjel, og iatros, som betyr lege. Psykologi har siden antikken vært en del av filosofien, med fokus på å undersøke blant annet følelser, tenking og hukommelse (Hermundstad, 1999, s. 19).
Psykiske lidelser er vanligere enn man tror. Omtrent halvparten av oss vil en eller annen gang i livet får erfart dette (Skårderud m.fl., 2018, s. 7). Bare her i Norge antar man at rundt 20 prosent av landets uføretrygdete har psykiske lidelser som årsak. Rundt 20- 25 prosent av barn og unge sliter med sin psykiske helse (Skårderud m.fl., 2018, s. 7). I 2018 kunne man regne med at rundt 50 000 nordmenn hadde alvorlige psykiatriske plager, hvor 20 000 hadde behov for behandling. Under denne kategorien kan man finne personer med alvorlige psykoser. Rundt 150 000 mennesker hadde andre alvorlige psykiske vansker med store behov for behandling.
250 000 hadde behov for behandling ved moderate psykiske lidelser. Og rundt 350 000 hadde lettere nervøse vansker (Skårderud m.fl., 2018, s. 7).
2.2 Psykiatriens grenser
I psykiatrien har man tradisjonelt sett pratet om sjelens lidelser. Det som er problematisk med psykiatri er at dagens psykiatri baserer seg på den vestlige kulturhistoriens kropp- sjel dualismen (Skårderud m.fl., 2018, s. 40). Det finnes to ulike syn på hvordan en ser på legemet og sinnet, dualisme eller monisme. Dualisme, i denne sammenhengen, er tanken om at sinnet er separert fra kroppen (Shobris, 1994). Monisme, er motsetningen til dualismen, og tanken om at sinnet og kroppen er ett (Van Gelder, 1998, s. 78). Fordi kropp og sinn er forskjellige organsystemer hevdes det at denne dualismen må utfordres. En godt empirisk begrunnet monisme utfordrer dualismen. Det betyr at det kroppslige ikke kan skilles fra det mentale like sterkt som det har blitt gjort i vestlig medisin og tenking (Skårderud, m.fl., 2018, s. 40). For å kunne avgjøre hva kroppens plass i sinnet og sinnets plass i kroppen er, må man ty til begreper.
16 Begrepet kropp viser til hvordan vi er til stede i verden kroppslig. Kroppen er legemet vi kan ta med for å få det undersøkt hos legen. Kroppen er et redskap som brukes til å erfare og forstå.
Ved hjelp av kroppen inntar vi verden. Med kroppen kan vi lukte, smake, berøre og vitne det som er rundt oss. Ved hjelp av kroppen vokser sinnet (Skårderud m.fl., 2018, s. 41). Vårt forhold til andre mennesker er også kroppslig. Dette fordi vi blir vurdert av andre. Vårt kroppslige møte med andre og tankene om dette møtet i etterkant fører til våre mentale erfaringer. Det vil si at våre kropper er både fysiske og mentale (Skårderud m.fl., 2018, s. 41). Spesielt unge mennesker er oppmerksomme på hvordan kroppslige egenskaper kan virke som et språk. Det å forholde seg til normer om for eksempel skjønnhet og sunnhet, kontroll, skam, mestring og selvfølelse er reaksjoner, oppførsel og følelser som avhenger av både andre og oss selv (Skårderud m.fl., 2018, s. 41). Det er snakk om at et av problemene innenfor psykiatri er at psykiatriens grenser er flytende. Dette kommer blant annet av ny kunnskap. Helsevesenet spiller også en stor rolle, dess mer kapasitet, dess mer plass til pasienter som kan bli diagnostisert med en psykisk lidelse (Skårderud m.fl., 2018, s. 41). De fleste av oss har vært vitne til at psykiatriens grenser har blitt forskjøvet. Homofili er et prakteksempel på dette, da det for noen tiår siden ble diagnostisert som et seksuelt avvik innenfor psykiatrien. I dag er det ikke slik lenger (Skårderud m.fl., 2018, s. 42). Et moderne samfunn i endring er en av bidragsyterne til et endret risikoforhold for å utvikle mentale lidelser. Man kan si at mennesker er produsentene til psykiske lidelser (Skårderud m. fl., 2018, s. 46). Naturkatastrofer, væpnet konflikt og industrikatastrofer kan være grunnlag for utvikling av psykiske helseproblemer (Siem, 2016, s. 346).
2.3 Psykiatrien i et historisk perspektiv
Det sies at man ikke har nok kunnskap om et fag før man kan fagets historie. Psykiatrien er intet unntak, det er svært nødvendig for de som behandler psykiske lidelser at det eksisterer teoretiske begreper om symptomer, uvanlige sykdomstegn og forskjellige oppfatninger av årsaker til de forskjellige lidelser (Kringlen, 2012, s. 13; Hermundstad, 1999, s. 17). Kunnskap om psykiatriens historie kan gi en oversikt over terapeutiske muligheter og begrensninger, i tillegg til at det kan føre til en kritisk tenkning rundt psykiatriens bidrag til samfunnet (Kringlen, 2012, s. 13; Hermundstad, 1999, s. 17). Kunnskap om tidligere behandlingsmetoder i psykiatrien kan også føre til at en unngår å gjøre samme feil på nytt, noe som igjen kan gjøre at pasienter i dag kan få et trygt og forsvarlig tilbud om behandling (Hermundstad, 1999, s. 17).
Denne delen av kapittelet vil presentere psykiatrihistorie fra slutten av 1700-tallet til i dag.
17 Mot slutten av 1700-tallet oppsto «galskap» som et medisinsk problem for første gang i Europeisk historie. Dette skulle gi grobunn for en utvikling av «sinnssykeomsorg», som frem til nyere tid har stått i spissen for håndtering av psykisk syke (Haave, 2008, s. 13).
Opplysningstidens tanker og den franske revolusjonen i 1789 fikk stor betydning for de
«sinnssykes» sosiale plass i samfunnet. Dette mye takket være Philippe Pinel (1745-1826) skulle slå gjennom med åpningen av kvinnehospitalet «Salpetrière» og mannehospitalet
«Bicêtre». På disse hospitalene fjernet Pinel lenker, gitre foran vinduene. Målet var å ikke bruke tvang på pasientene, men heller behandle dem som mennesker (Høyersten, 2009, s. 137- 138;
Kringlen, 1977, s. 12; Skårderud m.fl., 2018, s. 66). Dette skulle gi grunnlaget for psykiatri som fagfelt, noe som igjen skulle føre til at de gale etter hvert skulle bli frigjort fra fordommer og forfølgelse, og muligheten til å kunne gi de utstøtte en behandling som var mer menneskeverdig enn den tidligere hadde vært (Hermundstad, 1999, s. 19; Skårderud m. fl., 2018, s. 66).
Man kan kalle årene 1810-1860 for asylbyggingens periode. I England og ellers på kontinentet ble det bygget en rekke nye hospitaler og de gamle ble modernisert (Kringlen, 1977, s. 14). Det kan virke som at det som skjedde med asylene denne perioden kom som en konsekvens av den industrielle revolusjon og det den førte med seg av blant annet urbanisering, økende sosiale problemer og mobilitet (Kringlen, 1977, s. 14). Einar Kringlen (1977, s. 14) hevder at det kan ligge noe i det, men at han også mener at det vil være mer logisk å gå helt tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjonen dersom man skal begynne å lete etter forklaringer på asylbyggingen på 1800-tallet. Det var først her ideen om at pasienter måtte skilles fra familien og behandles i nye omgivelser. Dette er noe man muligens ser tydeligst i USA, hvor det i årene 1830-1840 oppsto en rekke asyler i nesten alle stater. Det som var spesielt var at dette skjedde før den store innvandringen til USA, i tillegg til at det også skjedde i stater hvor det ikke var spesielt mye industrialisering (Kringlen, 1977, s. 14). Det som kan være interessant å notere seg er at det kunne se ut til at alle skulle institusjonaliseres, kriminelle, fattige, sinnssyke og foreldreløse barn. Dette førte til at alle stater i USA hadde offentlige sinnssykehospitaler i 1860 (Kringlen, 1977, s. 14).
På 1830-tallet oppsto det en teori om «moral treatment», som vi fortsatt er opptatt av i dag.
Dette hang sammen med Pinel sin «lille revolusjon. Tanken bak denne teorien var at pasienter først og fremst skulle få behandling på små institusjoner, hvor pasientene var fri til å bevege seg der de selv ønsket. Pasientene skulle behandles med respekt, verdighet og vennlighet. Under denne perioden kunne man se at bruken av tvangsmidler stort sett forsvant (Høyersten, 2009, s.
138; Kringlen, 1977, s. 15). Det rådet stor optimisme rundt resultatene av denne behandlingen
18 av pasienter, og noen asyldirektører hevdet at 90 prosent av pasientene ble helbredet.
Reformatorene klarte med dette å gi en bedre toleranse og forståelse for de som led av en psykisk sykdom, og videre forbedret psykiatrisk omsorg. Man kan derfor si at denne fantasien om helbredelse hadde stor politisk betydning før den rundt 1860-tallet visnet hen i Amerika og England (Kringlen, 1977, s. 15).
Rundt 1848 oppsto det en form for radikalisering av medisinen, og uttrykket sosialmedisin ble innført. I sosialmedisinen hadde psykiaterne en begrenset rolle. Asyllegene rundt om i Europa var nemlig mer opptatt av å bygge opp et nytt hospitalvesen enn å ivareta og behandle pasienter.
(Kringlen, 1977, s. 17). I denne perioden blir en ny psykologisk vitenskap født, en psykologisk biologi med russeren Pavlov og tyskeren Wundt i spissen. Tanken bak denne nye vitenskapen var at menneskelig oppførsel kunne forklares ut fra fysiske lover (Kringlen, 1977, s. 17). Det ble opprettet klinikker ved de nyeste universitetene, med laboratorier hvor patologisk- anatomisk forskning fikk fokus. «moral-treatment»-filosofien som sto i fokus på 1830-tallet, ble nå sterkt svekket. Asylenes kapasitet ble utfordret, behandlingen av sinnssyke kunne minne mer om undertrykking enn terapi, og institusjonene kunne minne om fengsler (Kringlen, 1977, s. 18). Denne utviklingen ble gjeldene i spesielt USA. Som en konsekvens av overfylte hospitaler og sterkt pressede psykiatere måtte de nå få ned utgiftene ved å plassere de sinnssyke inn i store institusjoner. Tanken om at pasienten ikke skulle være innelåst spilte en liten rolle, fordi man nå henvendte seg til et hyppigere bruk av medikamenter til umulige pasienter (Kringlen, 1977, s. 18).
Wilhelm Griesinger blir ansett som en grunnlegger av akademisk psykiatri i Tyskland. Han skrev en lærebok som ble oversatt til engelsk i 1867, noe som gjorde at også USA og England ble påvirket av det organiske synet (Høyersten, 2009, s. 139; Kringlen, 1977, s. 18). Nå skulle undersøking av døde kropper bli viktigere enn kontakten med levende pasienter. Tyskland var først ute med å utføre hjernepatologi rundt omkring på universitetene, og det skulle ikke ta lang tid før andre land hang seg på trenden (Kringlen, 1977, s. 18). Videre skulle Emil Kraepelin bli kjent for å være den mest innflytelsesrike psykiateren innen naturvitenskapelig organisk psykiatri rundt århundreskiftet (Kringlen, 1977, s. 18).
Utviklingen av mentalhygiene-bevegelsen rundt år 1920 førte til en ny behandlingsoptimisme og man ble fenget av forebyggende psykiatri. Men det var ikke før på 1930-tallet at behandlingsoptimismen virkelig skulle ta av. Dette var årene for utprøvelse av en rekke behandlingsmetoder, blant annet fjerning av blindtarm og mandler og trekking av tenner.
Årsaken til at det ble gjort uttrekkingen av organer og tenner var at det ble spekulert i om
19 infeksjoner kunne forårsake sinnslidelser (Kringlen, 1977, s. 19). Det største gjennomslaget for den somatiske behandlingen var malariabehandlingen, presentert av Wagner Jauregg, og denne skulle kunne behandle hjernesyfilis. Videre ble insulinsjokk- behandlingen presentert av Manfred Sakel. På 1930-tallet ble metoden tatt i bruk for å behandle schizofreni, og flere leger var begeistret for metoden. Insulinsjokkbehandling gikk ut på å bruke større doser insulin slik at blodsukkeret sank så lavt at pasienten havnet i koma. Denne terapiformen hadde sin storhetstid fra ca. 1937-1955 (Kringlen, 1977, s. 19; Haave, 2008, s. 268 og 270). På 1940-tallet ble lobotomi utviklet av Antonio E. Moniz, som i 1959 mottok Nobels fredspris i medisin for sin utvikling av denne form for behandling (Høyersten, 2009, s. 143; Haave, 2008, s. 316;
Skårderud m. fl., 2018, s. 70). Behandlingsmetoden skal sies å ha gitt gode resultater, men samtidig er det viktig å nevne at metoden førte til at flere pasienter utviklet epilepsi, ble sløve og apatiske, mistet evnen til sosial kontakt eller i verste fall døde av behandlingen (Kringlen, 1977, s. 20). Disse nye behandlingsmetodene ble innført i den tiden flesteparten av pasientene var tvangsinnlagt og møtte forventinger om at de skulle tilpasse seg institusjonens krav og rutiner. Derfor kunne pasienter bli påtvunget behandling, problemet var at konsekvensene av disse behandlingene kunne få alvorlige følger for pasientene (Haave, 2008, s. 260). Legene på 1930-tallet var vel klar over at behandlingsmetodene kunne ha invalidiserende følger, men de hadde så høye forhåpninger om at metodene for behandling nå endelig skulle ha positiv virkning, så de valgte å overse faremomentene ved den (Haave, 2008, s. 260). Fra ca. 1900- 1950 var det svært uvanlig at pasienter ved mentalinstitusjoner ble spurt om samtykke eller gitt informasjon om behandlinger (Haave, 2008, s. 320). I henhold til sinnssykeloven fra 1848, kunne man her i Norge kunne man si at dersom en var tvangsinnlagt, ville en også bli umyndiggjort. Dette kunne innebære at leger valgte å behandle pasienter til tross for at de ikke selv ønsket behandling (Haave, 2008, s. 320). Det var et svakt teoretisk grunnlag for flere av disse behandlingsmetodene, og i dag er det kun elektrosjokk-behandlingen som fortsatt tas i bruk hos pasienter som sliter med alvorlige depresjoner, og som ikke responderer på antidepressive medikamenter (Hermundstad, 1999, s. 59).
Sigmund Freuds psykoanalyse skulle rundt år 1900 bli en ny modell for å forstå psykiske lidelser. Tanken bak psykoanalysen var en human og forstående holdning til pasienter, og at legene skulle lære seg pasientenes historie, samt å få pasientene til å godta ubevisste tanker og følelser som gjerne var undertrykket ved hjelp av intet annet enn ord (Hermundstad, 1999, s.
29; Høyersten, 2009, s. 144). Freud endte opp som vår mest innflytelsesrike psykolog. Dette gjorde han ved å vise at store deler av menneskelig oppførsel lå utenfor bevisst kontroll, noe
20 som førte til at vår oppfatning av mennesket som et rasjonelt vesen ble svekket (Kringlen, 1977, s. 20).
Etter andre verdenskrig blir USA ledende som stormakt generelt, men også når det kommer til psykiatrien. Psykoanalysen blir mer og mer gjeldende og når toppen i USA rundt år 1950 (Kringlen, 2011, s. 31). Frankrike som tidligere hadde bidratt svært lite når det kom til forskning innen psykiatrien, men i 1950-årene inngikk fransk psykiatri et samarbeid med en farmasøytisk industri, etter at det ble oppdaget at medikamenter som i utgangspunktet var forbehold pasienter under operasjoner også reduserte uro og andre psykiatriske symptomer. Dette resulterte i noe som bidro til å snu opp ned på behandling innen det psykiatriske felt, nemlig nye medikamenter mot alvorlige sinnslidelser (Kringlen, 2011, s. 31; Skårderud m. fl., 2018, s. 70). I likhet med de tidligere nye behandlingsmetoder ble også psykofarmakaterapien møtt med sterk optimisme (Kringlen, 2011, s. 31). Men også her skulle det vise seg at flere av medikamentene som ble produsert og gitt til pasienter ikke hadde den store effekten (Hermundstad, 1999, s. 51). Det skulle skje mye innen psykiatrien på 50-tallet, for på denne tiden gjør sosialpsykiatrien et gjennombrudd. Den store økningen i psykiatriske pasienter under andre verdenskrig framstilte psykiatriske problemer som samfunnsproblemer (Kringlen, 1977, s. 24), noe som førte til forandringer av det positive slaget innenfor enkelte av de største psykiatriske institusjoner. En opprustning av institusjonene gjorde at en rekke pasienter opplevde mer menneskeverdige forhold, og det ble utviklet miljøterapi, ettervern og poliklinikker (Kringlen, 2011, s. 31).
Den medikamentelle psykiatrien spilte en stor rolle på 60-tallet, men for ettertiden vil 60-tallet mest sannsynlig bli best husket for sosialterapien (Kringlen, 1977, s. 25). Til tross for at individualterapi fortsatt er viktig, slår gruppeterapi, spesielt familieterapi gjennom (Kringlen, 1977, s. 25). Det var psykiaterne Wilfred Bion, Siegmund H Foulkes, Henry Ezriel og John Sutherland som sammen utviklet ideen om gruppeterapi da de behandlet sjokkskadde soldater.
De plasserte soldatene i en gruppe slik at de kunne snakke om sine opplevelser blant andre som hadde hatt noenlunde samme opplevelse som dem selv (Skårderud m.fl., 2018, s.185). Det var Foulkes og hans kollegaer som har fått æren for å utvikle gruppeterapi som behandlingsform, til tross for at det skjedde en utvikling på denne fronten i både USA og Argentina (Skårderud m.fl., 2018, s. 186). Målet med gruppeterapi er i likhet med psykoanalysen at pasientene blir oppmuntret til å snakke om egne følelser og tanker om det som skjer, men i gruppe med andre.
Poenget er at en tør å utsette seg selv, en risikerer å gjøre seg kjent med hva andre føler og tenker om det en selv sier, og dermed også bli bedre rustet til å få forståelse for hvordan man påvirker andre, og hvordan andre påvirker en selv. Dette kan føre til at en øker toleransen for
21 egne tanker og følelser, i tillegg til at en øker forståelsen for andre (Skårderud m.fl., 2018, s.
186). Terapeuten som leder gruppeterapien har ansvar for å sette sammen en gruppe som har grunnlag for å for å kunne etablere nok trygghet og samhold som en gruppe, slik at kommunikasjonen kan bli utfordrende, men samtidig fruktbar. I tillegg til dette hadde terapeuten ansvar for å avstå og avvikle konflikter og vold (Skårderud m.fl., 2018, s. 186).
2.4 Psykiatrien på 70-tallet
1970-tallet skulle være tiåret for en rekke nye prøvelser. Rundt 70-tallet skulle bli starten for den kognitive terapien. Det ble satt i gang med den amerikanske psykiateren Aron Becks kognitive terapi for depresjon, men man kan se at det etter hvert ble brukt kognitiv terapi for andre lidelser som blant annet angst (Kringlen, 2011, s. 32). Den kognitive psykoterapien fokuserte på å endre negative ulogiske tanker som var assosiert med psykiske plager (Kringlen, 2011, s. 32). Eksempler på irrasjonelle tanker kan være at en angstpasient gjerne vil tro at det verste kommer til å skje dem. Eller en pasient med depresjon vil gå rundt med tanken om at de ikke får til noen ting og at det ikke er vits i å tenke framover. Til tross for at den kognitive terapien ble utviklet på 60-tallet, skulle den ikke slå gjennom før på 70-tallet, og da spesielt blant kliniske psykiatere (Kringlen, 2001, s. 179). Poenget med denne behandlingsmetoden var å få pasienten til å stille spørsmål ved egne tankemønstre. I starten var flere fagfolk skeptisk til kognitiv terapi. Det var tanken om at pasienten selv, helt bevisst, skulle klare å endre oppfatninger som nærmest var ufattelig å begripe for fagfolk. Men terapien virket meget godt, og ble med det en av de viktigste terapeutiske tilnærmingene på 70-tallet (Kringlen, 2001, s.
179).
Selv om den kognitive terapien gjorde det bra på 70-tallet, var det en annen behandlingsmetode som nådde et høydepunkt og skulle prege de psykiatriske institusjonene i slutten av dette tiåret (Kringlen, 2001, s. 179). Miljøterapien viste seg å ha røtter tilbake til «moral treatment»
perioden i begynnelsen av 1800-tallet, og ideen fra denne tiden om at et bra sykehusmiljø kan ha en helbredende effekt (Kringlen, 2001, s. 179). Man kan si at miljøterapien har vært en logisk konsekvens av troen på at psykiske plager stammer fra livets erfaringer. Institusjonene skulle fungere som en plass hvor pasientene skulle lære å overvinne egne konflikter på en rasjonell måte. En av tankene bak denne formen for behandling var at pasienten skulle få sjansen til å lære hvordan man virker på andre ved hjelp av møter med andre pasienter og terapeuter, i tillegg til at en får se at en ikke er den eneste som sliter med psyken (Kringlen, 2001, s. 179).
22 På 1970-tallet ble det utviklet noe som kunne få stor betydning for forskning innenfor psykiatrien. Medisinsk høyteknologi som computertomografien (CT) og magnettomografien (MT), er teknologi som kan påvise endringer i hjernen (Kringlen, 2011, s. 32). I tillegg til disse kan også positronemisjonstomografien (PET) nevnes, denne skulle gi muligheten til å forske på den funksjonelle hjerneaktiviteten (Kringlen, 2011, s. 32).
Vitenskapelig var 1970-tallet preget av økende interesse for etterprøving av eldre teorier. Det ble mindre vanlig å forske på institusjonspasienter, men på en annen side ble det mer vanlig å ville studere kliniske fenomener på den måten de begynner å utvikle seg ute blant folk (Kringlen, 1977, s. 27). Videre skulle fokuset rette seg mot arv og miljø-problematikken. Den tidligere interessen for schizofreni begynte å svinne hen, samtidig som man opplevde en økende interesse for personlighetsforstyrrelser og depresjon (Kringlen, 1977, s. 27). Noe som skulle få betydning for psykiatrien i ettertid var de etiske retningslinjene som ble skissert på Den internasjonale verdenskongress i psykiatri i 1977. Dette foregikk på Hawaii og det som ble skissert her skulle fungere som retningslinjer for psykiatere over hele verden (Kringlen, 2011, s. 590). Retningslinjene som ble skissert gikk på forholdet mellom psykiater og pasient. Blant annet at psykiateren skulle ha som mål å fremme personlig selvstendighet og helse. Det ble enighet om at pasientene skulle få best mulig behandling, det vil si at pasientene skulle bli behandlet med respekt og omsorg, i pakt med menneskeverdet og pasientens rett til å ta avgjørelser om eget liv og helse. Dersom psykiateren var usikker var oppfordringen at han skulle oppsøke andre psykiatere som var mer erfaren for hjelp og veiledning (Kringlen, 2011, s. 590). Det ble videre lagt fram at behandlingsforholdet mellom psykiater og pasient skulle baseres på samarbeid, tillit og gjensidig ansvar. Dersom pasienten var så syk at det ikke var mulig å oppnå dette, burde psykiateren ta kontakt med pårørende og få godkjent behandlingen fra dem, men det var viktig at personen det gjaldt, altså pasienten, skulle bli informert om dette (Kringlen, 2011, s. 591). Pasienten burde også informeres om lidelsens karakter, og om tiltakene og behandlingen psykiateren anbefalte, og dette skulle skje på en respektabel måte.
Det skulle være rom og muligheter for at pasienten selv kunne få være med å avgjøre egen behandlingsmetode. Psykiateren skulle ikke sette i gang tiltak eller behandling mot pasientens vilje, med mindre pasienten ikke var i stand til å ta egne avgjørelser på grunn av sin lidelse. I slike tilfeller skulle psykiateren henvende seg til pårørende og informere pasienten i etterkant av behandlingen, om ikke det var mulig, burde tvungen behandling iverksettes, men kriteriene for dette var at behandlingen skulle være til pasientens beste og at behandlingen skulle vare over en rimelig tidsperiode (Kringlen, 2011, s. 591). Psykiateren måtte heller aldri utnytte yrket
23 sitt, og psykiateren skulle passe på at personlige ønsker, følelser eller fordommer ikke kom i veien for behandlingen. Dersom pasienten eller en verge ønsket behandling eller tiltak som stridde imot etiske eller vitenskapelige prinsipper, skulle psykiateren nekte å samarbeide (Kringlen, 2011, s. 591). En av retningslinjene gikk på taushetsplikt. Det vil si at alt som har blitt fortalt av pasienten og notater fra undersøkelser og behandlinger skulle holdes hemmelig.
Unntaket var dersom pasienten selv sa at det var greit at psykiateren videreformidlet informasjon til noen andre, eller dersom det var fare for liv og helse. I slike tilfeller var psykiateren pliktig å fortelle pasienten om brudd på taushetsplikten (Kringlen, 2011, s. 591).
2.5 Psykiatrien på 80-tallet
På 1980-tallet oppsto det en protest mot lukkede og autoritære systemer. Man finner et godt eksempel i den italienske bevegelsen for demokratisk psykiatri. I tillegg kunne man også på denne tiden vitne at kritikken og nedbyggingen av institusjoner var basert på vitenskap (Skårderud m.fl., 2018, s. 73). Forskere innenfor samfunnsfag og medisin la fram en rekke negative konsekvenser av det å ha vært på institusjon for lenge. Eksempler på de negative konsekvensene var underkastelse, tap av tro på framtiden, lite initiativrik og passivitet. Det ble også nevnt at en skal ha svært gode nerver for å kunne bli værende på et galehus (Skårderud m.fl., 2018, s. 73). Flere av pasientene som virkelig trengte behandling, ble verre av å være på institusjonen over lengre tid, noe som kan sies å være paradoksalt (Skårderud m.fl., 2018, s.
73). Teoretisk og praktisk interesse for at pasienter skulle kunne utredes og behandles uten å være innlagt var en av de bedre konsekvensene av avinstitusjonaliseringen (Skårderud m.fl., 2018, s. 73). En annen var at nedbyggingen flere steder har fremmet en terapeutisk og humanisert effektivisering. På en annen side har nedbyggingen også ført med seg en rekke negative konsekvenser. Det har blitt oppdaget ved flere anledninger at faglige og humanistisk gode argumenter i forbindelse med omorganisering har blitt brukt til å spare penger. Det eksisterer en rekke eksempler på mennesker med psykiske utfordringer som ikke får hjelp på grunn av dette (Skårderud m.fl., 2018, s. 73).
2.6 Psykiatrien på 90-tallet
I 1992 skjedde det noe som skulle få betydning for både befolkningen og den psykisk syke videre. World Federation of Mental Health opprettet verdensdagen for psykisk helse (Verdensdagen, U.å). Verdensdagen for mental helse foregår 10. oktober hvert år. Meningen med denne dagen er at den skal fremme kunnskap om mental helse og utfordringer som følger med dette (Verdensdagen, U.å og WHO, 2010). Denne dagen gir også mennesker som arbeider med psykisk helse en anledning til å vise fram arbeidet sitt og diskutere hva som kan bli gjort
24 videre for å kunne øke kunnskap om mental helse til verdens befolkning (WHO, 2010). Dagen blir markert på ulike måter i over 150 land. I Norge blir dagen markert av barnehager, skoler, organisasjoner, kommuner, arbeidsplasser og av privatpersoner (Verdensdagen, U.å). Dette viser at det finnes et økende engasjement for psykisk helse. Målet med dagen er å øke kunnskap, få større grad av forståelse og åpenhet rundt mental helse, samt å styrke folkehelsen ved å sette i gang engasjement og tiltak (Verdensdagen, U.å). Noen av fordelene med å markere denne dagen er blant annet at det kan føre til et mer inkluderende nærmiljø. Det kan gi mindre skam og tabu rundt psykisk helse, noe som kan føre til at det blir lettere å snakke om egne følelser og tanker, og det kan bli enklere å støtte andre og få støtte selv. På denne måten kan alle styrke sin egen psykiske helse (Verdensdagen, U.å).
Hvert år siden 1996 har det på verdensbasis blitt markert ulike tema i tilknytning til verdensdagen. Noen eksempler på dette er i 1996 da mental kvinnehelse sto i fokus. I 1998 var det menneskerettigheter og mental helse som var tema. I 2012 var depresjon som en global krise i fokus for denne dagen (Verdensdagen, U.å).
2.7 Psykiatrien fra 1990-tallet til i dag
Psykiatrihistorie fra 1990-tallet til i dag har i stor grad dreid seg om hvorvidt genene har noe å si for psykisk sykdom. Man kan si at ny kunnskap har ført til at forskere er blitt opptatt av arvemassen, men man kan også se på dette so et opprør mot humanistisk og radikal psykiatri sin måte å avvise den biologiske og arvens relevans for psykiatri (Skårderud m.fl., 2018, s. 76).
Det er også en enorm interesse for hjernen. Vi får mer kunnskap om hjernen via bildediagnostiske teknikker, men samtidig fungerer dette også som en påminnelse om hvor lite vi faktisk vet. Man skulle tro at dette var en negativ utvikling, men denne påminnelsen er viktig fordi det nå finnes antydninger til en ide om at det snart skal være mulig å oppdage årsaker til alle psykiske lidelser (Skårderud m.fl., 2018, s. 76). I dagens psykiatri må vi godta at det eksisterer flere forklaringer på hva psykiatri er. Humanistiske, biologiske, psykodynamiske, relasjonelle og sosiologiske tradisjoner er bare deler av det. Nevrofysiologi har vist at samspillet mellom foreldre og barn spiller en stor rolle for hvordan hjernen utvikler seg (Skårderud m.fl., 2018, s, 77), og dette representerer en empirisk støtte for utviklingspsykologiske og psykodynamiske teorier om betydningen våre tilknytninger har for våre mentale liv (Skårderud m.fl., 2018, s. 78).
Utviklingen i psykiatrien de siste årene viser flere trender: 1) Det helsefremmende og forebyggende arbeidet innenfor psykisk helse stadig spiller stadig en viktigere rolle
25 (Helsedirektoratet, 2015). WHO og EU er blant de organisasjoner som i løpet av de siste tiårene har jobbet for forbedring i kunnskap om årsaker til psykiske lidelser, og tilgjengelighet og kvalitet på helsetjenester (Helsedirektoratet, 2015). I 2006 ble det signert en FN-konvensjon for funksjonshemmede, som inkluderte mennesker med psykiske funksjonshemminger. Dette var den første rettslig knyttede konvensjonen som eksplisitt ga funksjonshemmede samme rettigheter som andre mennesker (Siem, 2016, s. 347). WHO vedtok en handlingsplan for global psykisk helse for 2013 til 2020. Prinsipper for denne planen var universell helsedekning, kunnskapsbasert praksis, tverrfaglighet, menneskerettigheter og inkludering av mennesker med psykiske lidelser (Siem, 2016, s. 348). Målene for denne planen var blant annet å forebygge psykiske lidelser, sikre behandling og omsorg, øke rehabiliteringstilbud og økt fokus på menneskerettigheter (Siem, 2016, s. 348). 2) Psykiatriens kritikere er i dag medisinens og psykiatriens egne aktører. Den amerikanske, pensjonerte psykiateren Allan Frances er et godt eksempel på dette. Han har bedt om unnskyldning for å ha bidratt med sykeliggjøring og feilmedisinering, til tross for at intensjonene var gode. Han hevder også at Big Pharma, som var den internasjonale legemiddelindustrien, hadde for mye politisk og økonomisk makt, og at han og andre psykiatere burde ha hevdet seg over dette (Skårderud m.fl., 2018, s. 78). I Norge og en rekke andre land setter økonomiske og kulturelle utviklinger, samt tilgang for behandling og rehabilitering viktige rammebetingelser for utviklingen av tjenestetilbud for psykisk helse (Helsedirektoratet, 2015). 3) Pasienter blir hørt mer i dag enn de gjorde før. Det er kommet retningslinjer for at pasienter skal kunne bli tilbudt en medikamentfri behandling (Skårderud m.fl., 2018, s. 79). Hvert enkelt individ skal i utgangspunktet ha full rett til å bestemme over egen helse, og må gi samtykke til alle former for helsehjelp (Helsedirektoratet, 2015, s. 111).
Til tross for dette finnes det en lov som setter denne retten på prøve dersom det er fare for liv eller helse, denne formen for lovregulert tvang blir omtalt som formell tvang. Det finnes ikke en internasjonal lovgivning på dette feltet, men man kan ved hjelp av kartlegging se at det i de fleste land i Europa finnes prosedyrer for tvangsinnleggelser og bruk av tvang i psykiske helsetjenester (Helsedirektoratet, 2015, s. 111).
2.8 Stigma og skam
Når man skriver en oppgave om psykiatri på film er stigma og skam naturlige temaer å ta opp.
I tidsskriftet for Den Norske Legeforening fra mai 2001, skiller Finn Skårderud mellom god og dårlig skam. Han forklarer god skam som den preventive skammen som forebygger avsløringer som ikke er ønsket og at dette kan forklares som respekt for seg selv og andre (Skårderud,
26 2001). Denne form for skam kan gi mennesker signaler om hva som er rett og galt i sosiale settinger, i tillegg til at man kan si at den beskytter våre sosiale bånd fordi den regulerer vår intimitet med andre (Skårderud, 2001).
Stigmatisering dreier seg om forakten, ignoreringen og fordømmelsen en person kan oppleve fra fellesskapet, på grunn av blant annet psykiske lidelser. Det handler om at mennesker med psykiske problemer blir stemplet for å støte dem bort fra andre medlemmer i et samfunn (Siem, 2016, s. 343). Berit Rustand skildrer det å være «tidligere pasient» i boken «psykiatriens samfunn» fra 2007. Det hun mener med «tidligere pasient» er at man i utgangspunktet er friskmeldt, men at folk rundt en person som har fått behandling for en form for psykisk lidelse har vanskelig for å glemme en slik bakgrunn (Rustand, 2007, s. 196). Dette kan føre til at det vil være vanskelig for en «tidligere pasient» å finne seg arbeid. Blant annet fordi man i pressen får høre hvordan kriminalitet ofte blir assosiert med psykiske lidelser (Rustand, 2007, s. 196).
Videre formidler hun at det er vondt å bli sett ned på av samfunnet kun fordi hun sliter med noe inni seg. Dette forklarer hun som en dobbel smerte, det vil si det «unormale» ved å være psykiatrisk pasient, og det «unormale» pasienten sliter med inne i seg selv. Dette kan være svært vanskelig å både leve med og akseptere (Rustand, 2007, s. 197).
En av konsekvensene av denne stemplingen som flere mennesker med psykiske lidelser kan oppleve, har i flere år gjort psykisk helse nedprioritert for styresmakter over hele verden.
Psykisk sykdom har lav status. Dette har medført dårlige levekår, lav kvalitet på omsorg og en rekke brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner, og har i flere tiår blitt ansett som noe som ikke behøver endring (Siem, 2016, s. 343). Harald Siem (2016, s. 343) hevder at stigmatisering muligens er en av de viktigste hindringene mot å initiere til politiske endringer innenfor psykisk helse. Lokalpolitikere og de største politiske utviklerne fra helseministeriene til de mest innflytelsesrike internasjonale organisasjonene har ofte fokusert på andre områder enn psykisk helse, til tross for at området er godt dokumentert (s. 343). Det kan se ut til å ha skjedd endringer i holdningene man har ovenfor mennesker med psykiske lidelser i noen land i nyere tid. Siem hevder at dette muligens har ført til at menneskerettigheter og verdighet for disse har blitt vernet om i noe større grad enn tidligere.
2.9 Film som historieformidler
Siden 1930- tallet har tv og film hatt stor innflytelse på samfunnet, og spilt store roller i politikk, samfunn og kultur. (O'Connor, 1988, s. 1202; Damjanović m. fl., 2009, s. 231). Man kan si at
27 1900-tallet på flere måter har vært århundret for levende bilder. Takket være bilder fra tv og film er flere øyeblikk av historien bevart, men dette på en måte som aldri er blitt gjort tidligere (Helseth, 1998, s. 1). Til tross for at disse mediene viser faktiske og fiktive bilder av fortiden har de i liten grad blitt brukt som historiske kilder (Helseth, 1998, s. 1).
Noen av de viktigste hendelsene i det forrige århundre fant sted før nyhets- eller tv-kameraer, for eksempel attentatforsøket på USAs president Ronald Reagan, eller Hindenberg ulykken i 1937. Men tilfeldigheter gjorde at noen viktige hendelser ble fanget på film likevel, som Zapruder-opptakene av Kennedy-attentatet. I likhet med andre bevis, kan ikke disse opptakene ignoreres (O’Connor, 1988, s. 1202). I et bredt spekter vil en historisk kilde kunne dreie seg om alt som er mulig å bruke for å begrunne historiske teorier, men tydelige spor av aktivitet fra mennesker vil alltid være kildematerialet for en historiker (Helseth, 1998, s. 6). En slik aktivitet kan ha en kobling til en bevisst intensjon om å meddele, underholde, forandre og skape glede eller sorg. En film kan være et resultat av denne type menneskelig aktivitet (Helseth, 1998, s.
6). På grunn av at fortiden er borte kan en spillefilm aldri gi en komplett fremstilling. Det eneste som er igjen av fortiden er rester. Derfor må filmskaperne bruke bilder, musikk og tekster som konstruerer historiske hendelser (Bøe og Knutsen, 2013, s. 75). Film kan fungere som «sitater»
fra virkeligheten, den kan servere historiske fakta og vise til historiske hendelser. For å kunne bli historiske kilder må filmen gi mening i det større bildet, for å kunne gjøre det må klippene settes inn i en kontekst og bli tildelt en fortid og en framtid (Helseth, 1998, s. 6). Film som kilde kan brukes som levninger fordi de er en rest fra fortiden. Vi kan se på dem som en del av virkeligheten filmen ble til i. Filmen kan være en levning fra selve produksjonsprosessen. Det vil si at man kan bruke den som en kilde som kan gi oss en forståelse av hva som hendte rundt tilblivelsen av filmen, spesielt filmene med stor publikumsappell gir oss informasjon om holdninger og ideer fra epokene som produserte dem (Helseth, 1998, s. 6; Walker, 2006, s. 31).
Man kan ikke forvente at en film vil ha alle fakta på plass, at den presenterer alle sider av en sak, at den gir en rettferdig fremstilling av alle karakterer eller alt som omhandler emnet. Man kan heller ikke forvente at filmen tilbyr en bred og detaljert historisk kontekst for en hendelse.
(Rosenstone, 2018, s. 33). Filmer vil aldri bli nøyaktig på samme måte som bøker, uansett hvor mange akademikere som jobber på prosjektet, eller hvor godt deres kunnskap og råd blir tatt imot. I motsetning til bøker, er ikke film speil som forteller om en svunnen realitet, men en konstruksjon, et verk som bygger på spor av fortiden, men som er forskjellig fra den nedskrevne historien. Vi bør ikke forvente at film og bøker skal være like når filmens oppgave er å tilføye bevegelse, farger, lyd og drama til fortiden (Rosenstone, 2018, s. 33).
28 Rosenstone (2018, s. 2) skriver at å akseptere dramafilmer som kilde, strider mot omtrent alt vi har lært siden de første dagene på skolen. Historie er ikke bare ord på en side, men sider som for det meste er innbundet i tykke bøker som bidrar til å understreke påliteligheten til leksjonene de underviser (Rosenstone, 2018, s. 2). Videre stiller han spørsmål til hvorfor film bare er underholdning, en avledning fra livets seriøse virksomhet, et av stedene vi går i et forsøk på å unnslippe den type sosiale og politiske problemer som fyller sidene i avisene våre og samtidig også historiebøkene. Film forteller gode historier om fortiden, men dette er romanser, enkle historier om de gode, onde, og vakre heltinner (Rosenstone, 2018, s. 2). Filmer handler om å skape et rykte for regissøren og stjernene og penger for produksjonsselskapene. For dem er historien bare et annet verktøy for å selge billetter (Rosenstone, 2018, s. 2).
Det finnes noen likhetstrekk mellom historie i bøker og på film. For det første refererer de begge til faktiske hendelser, øyeblikk og bevegelser fra fortiden. Både skriftlige medier og det visuelle språket kan utnyttes til å manipulere fortiden (Bøe og Knutsen, 2013, s. 61), fordi de er et resultat av en tradisjon som vi mennesker har utviklet for å kunne snakke om hvor vi kommer fra, hvor vi er, og hvor vi tror vi skal (Rosenstone, 2018, s. 2).
Film gir oss muligheten til å høre stemmene til de som tidligere har eksistert i stillhet, blant annet kvinner, slaver, arbeidere, bønder og minoriteter. Ikke bare har vi muligheten til å høre disse menneskene, vi har også fått muligheten til å se dem (Rosenstone, 2018, s. 5). Tekst og bilder jobber for å uttrykke og forklare historie på forskjellige måter. Film kan aldri gjøre nøyaktig hva en bok kan, og vice versa, det vil si at historie som blir presentert i disse to forskjellige formene krever at vi behandler dem ved hjelp av ulike kriterier (Rosenstone, 2018, s. 6).
Hvor korrekte faktaene i en film er har lite å si når det kommer til den historiske tenkingen som tar plass på skjermen. Enten mainstream drama fokuserer på dokumenterte personer eller dikter opp karakterer og plasserer dem inn i en viktig hendelse, vil den historiske tenkingen som er involvert stort sett være den samme: individer er plassert midt inn i en historisk prosess.
Gjennom deres øyne og eventyr får vi som seere oppleve blant annet kriger og politiske bevegelser (Rosenstone, 2018, s. 15). Men vi gjør mer enn å bare se: en film vekker følelser.
Bruken av bilder, musikk og lydeffekter sammen med talende ord, gjør at filmen sikter direkte til følelser. Ikke bare skaper filmen bilder av fortiden, men den vil at du skal kunne føle den også, kanskje spesielt føle noe om karakterene som er involvert i den historiske situasjonen som blir vist (Rosenstone, 2018, s. 15). Når man skildrer verden i nåtid tvinger dramatikken deg til å stupe inn i midten av historien, og forsøker å ødelegge avstanden mellom deg og fortiden og
29 å utslette din evne til å tenke på hva det er du ser (Rosenstone, 2018, s. 15). Film gjør mer enn å ville lære deg at historie kan være vond; den vil at du som seer skal oppleve hvor mye historien kan såre eller glede deg (Rosenstone, 2018, s. 15).
En film viser historie som en prosess. Den verden som vises på skjermen presenterer viktige faktorer som er relevant for en eventuell analyse, dette er noe en bok ofte utelater. Økonomi, politikk, rase, klasse og kjønn kommer sammen i livene til individer eller grupper. Det er noe som lager historie, på samme måte som livet selv, en prosess av forhold i endring hvor politikk og sosiale spørsmål er sammenvevd (Rosenstone, 2018, s. 42). Filmer er kulturelle artefakter og vil derfor kreve kritisk og historisk tenking, slik at det er mulig å knytte filmen til perioden eller epoken den ble laget i (Walker, 2006, s. 34).
2.10 Filmens påvirkningskraft
En film er kanskje det fortellersystemet som er mest effektivt. Filmer har mulighet til å bruke langt flere virkemidler enn andre former for kunst (Bakøy og Moseng, 2008, s. 23). Filmer gir en fortelling ved hjelp av en rekke virkemidler som karakterer, rekvisitter og bildevinkler som fugle- og froskeperspektiv, klipping, lyd, teksting og dialog (Bøe og Knutsen, 2013, s. 69) Narrasjonen er avgjørende for hvordan seerne oppnår forståelse for det som hender på skjermen.
Bakøy og Moseng (2008, s. 27) skriver
Begrepet «historie» er nært knyttet til handlingen i filmen, og en historie kan inneholde en eller flere scener.
Relaterer vi historie til diskurs, kan forskjellen mellom de to begrepene forklares slik: Diskursen er fortellerhandlingen slik filmskaperen presenterer den- inkludert rekkefølgen av hendelser, valg av perspektiv og bruk av fortellertekniske virkemidler, inkludert symboler og metaforer. Historien er et ordnet handlingssammendrag, der vi plasserer hendelsene i kronologisk rekkefølge.
Det vil si at filmen med alle virkemidlene er diskursen. Det er diskursen som bestemmer hvor mye informasjon vi som seere får. Man kan for eksempel som seer få vite mer om en situasjon enn det karakterene i filmen vet (Bakøy og Moseng, 2008, s. 27). Dette kan gjøres ved at kamera viser oss noe som karakterene i filmen ikke får se. Bruk av perspektiv er med på å fremheve filmens fortelling, uavhengig av karakterens ståsted. Hva som blir sett, hvordan det blir sett og hvor lenge det blir sett blir bestemt av kameraet som har filmet (Bakøy og Moseng, 2008, s.
28). Man kan si at bruk av vinkling er et virkemiddel som blir brukt for å fremheve faktorer som spiller en rolle for filmens historie og handling. Kamera brukes av filmskaperne og er et teknisk virkemiddel som blant annet er med på å fremheve nivå og distanser. Det vil si om
30 kamera filmer ovenfra eller nedenfra, og med distanse menes det hvor nære kamera er objektet som blir filmet (Bakøy og Moseng, 2008, s. 28). Dersom kamera filmer nedenfra og opp kan motivet eller personen som blir filmet fremstå som mektig, dominant, urokkelig eller majestetisk. Filmes bildet ovenfra og ned forminskes motivet eller personen i forhold til omgivelsene. Hvordan vi tolker dette avhenger helt av informasjon filmskaperne har gitt seerne i forkant (Hummelvoll m. fl., 1988, s. 81). Et nærbilde utelukker omgivelsene, og brukes ofte for å fremheve reaksjoner og følelser i karakterer (Hummelvoll m. fl., 1988, s. 76).
Et annet virkemiddel er klipping. Bakøy og Moseng skriver at tid og rom er to viktige vilkår for en historie (2008, s. 29). Filmen viser rommet, men har også muligheten til å sette rommet i bevegelse, og at det på denne måten derfor også tilføyer tid. En film kan komprimere en historie som normalt utspiller seg over flere dager eller kanskje til og med år inn i en historie som kan vises på skjermen, og som kan ha en varighet på bare noen få timer (Bakøy og Moseng, 2008, s. 29). Ved hjelp av klipping kan filmskaperne manipulere vårt inntrykk av tid også i enkelte scener (Bakøy og Moseng, 2008, s. 29; Hummelvoll m. fl., 1988, s. 89).
Karakterene i filmer utgjør en stor del av handlingen. Karakterene viser sine egenskaper gjennom handlingen (Bakøy og Moseng, 2008, s 24; Hummelvoll m. fl., 1988, s. 45).
Oppfattelsen man får av blant annet McMurphy, Raymond, John Nash og Pat får man som en følge av handlingene de utfører i de forskjellige filmene og karakterenes deltakelse i de ulike hendelsene. Det er her vårt innblikk i deres følelser og liv oppstår (Bakøy og Moseng, 2008, s.
24). Noen karakterer har en begrenset plass i filmens narrativ. Disse personene har kun noen få karaktertrekk. Karaktertrekkene har noe å si for hvilken funksjon disse karakterene vil ha for filmens handling. Det kan være snakk om en motstander, hjelper, kjærlighetsobjekt eller trøster.
Ofte defineres disse rollene i forhold til hovedkarakteren (Bakøy og Moseng, 2008, s. 24;
Hummelvoll m. fl., 1988, s. 45).
Lyd i film er resultat av en skaperprosess, hvor noen har bestemt hvilken lyder publikum skal høre. Alle lyder og lydpauser kan ha en opplevelsesmessig virkning som er med på å bygge opp budskapet filmen har, samtidig som at den spiller en rolle for publikums følelsesmessige tilknytning for filmen (Bakøy og Moseng, 2008, s. 79). Tale, musikk og effektlyd går under kategorien filmlyd. Ulike lyder i film har ulike funksjoner, det er opp til den som analyserer filmen å finne ut hva slags lyder som blir hørt, for så å finne ut hvilke funksjoner disse lydene har i filmen. (Bakøy og Moseng, 2008, s. 80). Den grunnleggende formen for lyd i film er dialogen. Denne kan brukes til å karakterisere mennesker, miljø, samt å gi seerne detaljerte opplysninger om spesifikke hendelser (Terum, 1992, s. 41). Musikk har en stemningsskapende
31 funksjon, og generell stemningsmusikk kan fremheve et konkret følelsesinnhold dersom den knyttes til noen eller noe i en film (Bakøy og Moseng, 2008, s. 84). Visuell historie har muligheten til å informere seerne om stemning, klesstiler, fysisk miljø, atferdsmønstre og gjenstander på en hel annen måte enn nedskreven historie har ved hjelp av ulike virkemidler (Bøe og Knutsen, 2013, s. 69).
2.11 Fremstilling av psykisk syke på film
Visuelle medier er en av de viktigste kildene for informasjon om psykiske lidelser blant folk flest. Kildene er generelt negativt vinklet, og man kan finne dem i både fiksjonelle og faktabaserte materialer (Wilson m.fl., 1998, s. 232; Nairn m. fl., 2001, s. 654; Pirkis m. fl., 2006, s. 528); Kondo, 2008, s. 250) som for eksempel film.
Det er gjort en del forskning på fremstillingen av psykisk syke mennesker på skjermen. Store deler av denne forskningen er gjort på tv-serier, men det er også gjort noen studier på filmer.
En kvantitativ studie av Wahl (2003) peker på et utvalg av 49 barnefilmer i perioden 2000- 2001, hvor det ble funnet tolv filmer som inneholdt minst en karakter med en psykisk sykdom (Pirkis m. fl., 2006, s. 528). I 2004 gjorde Lawson og Fouts en forskning på 34 filmer produsert av Disney fra 1937 til 2001. 85% av filmene inneholdt verbale referanser til psykiske sykdommer og 21% av hovedrollene ble referert til som psykisk syke (Pirkis m.fl., 2006, s.
528).
Ser man bort fra det kvantitative, er det også blitt lagt ned mye arbeid i det kvalitative når det kommer til fremstillingen av psykisk syke på film. Kvalitative studier på dette feltet peker på at fremstillingen er relativt negativ, og foreviger stereotyper om psykisk syke (Pirkis m.fl., 2006, s. 528). Et stort utvalg av filmtriks blir brukt for å fremheve at karakterer med psykiske plager er annerledes enn karakterer som ikke er psykisk syke. Forskjellige kameravinkler, nærbilder, musikk og lyssetting er eksempler på virkemidler som ofte tas i bruk for å fremheve dette (Wilson m. fl., 1998, s. 241; Pirkis m.fl., 2006, s. 528). Nedsettende ord som «galning»,
«psyko», «forvirret», «insane», «sprø» og «bortreist» blir ofte brukt av andre karakterer for å poengtere at karakteren det stilles spørsmål ved er psykisk syk (Livingston, 2004, s. 123; Pirkis m. fl., 2006, s. 528). Karakteren som sliter blir gitt særegne og lite attraktive trekk som for eksempel råtne tenner, fillete og skitne klær, eller ustelt hår (Livingston, 2004, s. 119; Pirkis m.fl., 2006, s. 528). Mediers portrettering av psykisk syke har blitt karakterisert av kriminalitet, vold, uforutsigbarhet og sosiale utfordringer, og de blir portrettert som aggressive og farlige
