Geir Veland og Åsmund Hermansen
Pensjonsordninger for yrkesgrupper
i Europa – en kartlegging
Geir Veland og Åsmund Hermansen
Pensjonsordninger for yrkesgrupper i Europa – en kartlegging
Fafo-notat 2012:07
© Fafo 2012 ISSN 0804-5135 Trykk: Allkopi AS
Innhold
Forord ... 5
1 Innledning ... 7
2 Det norske tjenestepensjonssystemet ... 9
3 Pensjonsordninger for yrkesgrupper i Norge ... 12
3.1 Innledning ... 12
3.2 Sykepleiere ... 12
3.3 Sykehusleger... 13
3.4 Apotekvirksomhet... 14
3.5 Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer ... 14
3.6 Ansatte i skoleverket ... 14
3.7 Oppdragstakere i beredskaps- og familiehjem ... 15
3.8 Ballettdansere, sangsolister og korsangere ved Den Norske Opera & Ballet ... 15
3.9 Sjømenn ... 15
3.10 Fiskere ... 16
3.11 Oppsummering... 16
4 Yrkespensjonsordninger i Europa – en kartlegging ... 17
4.1 Innledning ... 17
4.2 Danmark ... 18
4.3 Tyskland ... 20
4.4 Finland ... 21
4.5 Frankrike ... 22
4.6 Nederland ... 24
4.7 Spania ... 24
4.8 Slovakia ... 24
4.9 Slovenia... 25
4.10 Litauen ... 26
4.11 Polen ... 26
4.12 Portugal ... 27
5 Yrkespensjonsordninger i Europa – en oppsummering ... 28
5.1 Institusjonell forankring ... 28
5.2 EU-direktiv om konkurranseutsetting av pensjonsordninger ... 31
5.3 Konklusjoner ... 31
6 Avslutning ... 35
Referanser ... 36
Vedlegg 1 Spørreundersøkelsen som ble sendt til alle land i EU/EØS-områdetgjennom OECD ... 37
Vedlegg 2 Spørreundersøkelse om yrkespensjonsordninger i Europa. Hvilke land som har besvart og hvem som har egne pensjonsordninger for yrkesgrupper ... 38
Forord
Dette notatet kartlegger yrkesbaserte tjenestepensjonsordninger i Europa. Kartleggingen er ikke ment å være uttømmende, men gir en oversikt over hovedelementene i ordninger som finnes i de land hvor vi har klart å bringe på det rene at slike eksisterer.
Etter hva vi har funnet, er det ikke gjort tilsvarende undersøkelser i Europa, og notatet bidrar dermed til å synliggjøre et felt det har vært liten oppmerksomhet på i pensjonslitteraturen, særlig med et komparativt perspektiv.
Prosjektet er utført på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund, og vi takker Marit Gjerdalen og Yvonne E. Frøen for konstruktive innspill og kommentarer i prosjektperioden. Prosjektet har vært ledet av forsker Geir Veland, som har ført notatet i pennen sammen med forsker Åsmund Hermansen. Daglig leder ved Fafo, Jon M. Hippe, har kvalitetssikret notatet og i stor grad bidratt til å gjøre det ferdig. En stor takk til Andrew Reilly i OECD, som har skaffet oss kontaktinformasjon til nasjonale delegater og bidratt til at det har vært mulig å fremskaffe data om yrkespensjonsordninger i Europa.
En selvsagt takk rettes også til Fafos publikasjonsavdeling for tilrettelegging og produksjon av notatet.
Forfatterne er helt og holdent ansvarlige for innholdet i notatet og for de feil og mangler som måtte forekomme.
Oslo, mai 2012
Geir Veland, prosjektleder
1 Innledning
Egne pensjonsordninger for særskilte yrkesgrupper har lange historiske røtter i Europa. Slike yrkespensjonsordninger ble i mange europeiske land etablert som de første pensjonsordnin- gene, lenge før de offentlige sosialforsikringssystemene ble etablert. Det var først og fremst i offentlig sektor det historisk utviklet seg egne pensjonsordninger for yrkesgrupper basert på egne lover, typisk for embetsmenn og militært personell, men også for ulike yrkesgrupper i helsevesenet. I noen tilfeller var det særlige yrkesgrupper som sjømenn og fiskere som fikk egne ordninger. I Norge er det eksempler på begge slike typer av yrkesordninger.
I flere land dannet disse pensjonsordningene grunnlaget for utbygging og utvikling av offentlige sosialforsikringssystemer. I noen land ble typisk en rekke parallelle yrkespensjons- ordninger ryggraden i det offentlige pensjonssystemet. I andre land ble de yrkesbaserte ord- ningene omdannet og videreført i tillegg til et offentlig system for grunn- og tilleggspensjoner.
I Norge ble for eksempel yrkesordninger for lærere omdannet til en tjenestepensjonsordning på toppen av folketrygdens grunn- og tilleggspensjon, mens pensjonstrygden for sjømenn ble omdannet til en ren førtidspensjonsordning. Det finnes også eksempler på at det er laget pensjonsordninger for yrkesgrupper gjennom tariffavtaler. Gjennom denne lange historiske utviklings- og omdanningsprosessen finnes det derfor svært ulike yrkesordninger i dag, med svært ulik kobling til det offentlige pensjonssystemet. Noen ordninger er å oppfatte som en del av det, mens andre utgjør særlige tillegg, samtidig som noen er rene tjenestepensjonsordninger utover det offentlige systemet. Dette notatet handler om den ulike utforming og rolle i det totale pensjonssystemet som yrkesbaserte pensjonsordninger har i utvalgte europeiske land.
Notatet gir en oversikt over et område pensjonsordninger for nærmere definerte yrkesgrup- per, som det har vært rettet liten oppmerksomhet mot og gjort lite systematisk forskning på, nasjonalt som internasjonalt. Som utgangspunkt for gjennomgangen vil vi dele pensjonsord- ninger for yrkesgrupper inn i to hovedtyper:
1. Pensjonsordninger for bestemte yrkesgrupper som er nedfelt i nasjonal lovgivning.
2. Pensjonsordninger for yrkesgrupper som er etablert gjennom det kollektive forhandlings- systemet i arbeidslivet.
I notatet kartlegges omfanget av pensjonsordninger for særskilte yrkesgrupper i Europa, her- under i Norge. Hvordan er de innrettet og organisert?
Notatet beskriver hovedtrekkene i yrkespensjonsordninger i de land der det er kartlagt at slike ordninger finnes. Nærmere bestemt forsøker notatet å klarlegge følgende:
ȅ Hvilke yrkesgrupper pensjonsordningene omfatter
ȅ Type pensjonsordning (ytelse, innskudd eller andre typer ordninger) ȅ Hvordan ordningene er institusjonelt forankret / organisert (lov, avtale) ȅ Om ordningene gjelder ansatte både i offentlig og privat sektor
ȅ Finansiering og leverandørforhold (fonderte1 eller ikke-fonderte og hvem som adminis- trerer ordningene)
Denne kartleggingen av yrkespensjonsordninger i Europa er gjort gjennom en kombinasjon av litteraturstudie og utsendelse av spørreskjema2 i samarbeid med OECD, til OECDs pen- sjonskontakter i alle land innen EU/EØS-området.
Notatets kapittel 2 gir en kort presentasjon av hovedprinsippene i det norske tjeneste- pensjonssystemet og hvordan ordningene er innrettet i både offentlig og privat sektor. Kapit- tel 3 beskriver de pensjonsordninger som finnes for yrkesgrupper i Norge, mens kapittel 4 kartlegger og beskriver hovedtrekkene i yrkespensjonsordninger i andre europeiske land der det er kartlagt at slike ordninger finnes, og data om ordningene er tilgjengelige. Kapittel 5 oppsummerer funnene i et komparativt perspektiv.
Notatet er ikke ment å gi en utfyllende totaloversikt over omfanget av yrkespensjonsordnin- ger i Europa, men en første komparativ presentasjon og sammenstilling av slike ordninger, basert på tilgjengelig informasjon gjennom litteraturstudien og den nevnte spørre undersøkelsen.
1 At pensjonsordninger er fonderte, betyr at fremtidige pensjonsforpliktelser dekkes inn gjennom årlige innbetalinger av premier (aktuarielt beregnet) til et pensjonsfond. Dette fondet skal til enhver tid dekke inn de forpliktelser som et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse har påtatt seg. Et PAYG-system er såkalte ikke-fonderte ordninger, og vil si at de løpende pensjonsutbeta- lingene finansieres løpende av innbetalte pensjonsavgifter og/eller gjennom skattesystem/statsbudsjett.
2 Spørreskjema er gjengitt i vedlegg 2.
2 Det norske tjenestepensjonssystemet
Alderspensjonssystemet i folketrygden omfatter hele befolkningen, og folketrygdens tilleggs- pensjonssystem alle arbeidstakere. I Norge er yrkespensjonsordninger i dag derfor enten et tillegg til (førtidspensjon) eller, som hovedregel, å betrakte som en del av tjenestepensjons- systemet. Dette vil si ordninger som enten gir opptjening og utbetaling av alderspensjon i tillegg til ytelsene fra folketrygden, eller er førtidspensjonsordninger. Nedenfor gis derfor en kort redegjørelse av tjenestepensjonssystemet i Norge som bakgrunn for gjennomgangen av yrkesbaserte ordninger.
Tjenestepensjoner ble obligatorisk ved lov i Norge fra 1. januar 2006. Dette medførte at titusener av foretak måtte opprette en tjenestepensjonsordning, og mange hundre tusen arbeidstakere fikk dermed tilgang til en ny pensjonsordning. Loven fastsatte bestemte minste- krav til ordningene knyttet til innskudds- og premienivå og premiefritak ved uførhet. Dette medførte at alle arbeidstakere som oppfyller minstekravene i regelverket for tjenestepensjoner i offentlig eller privat sektor (alder, inntekt og stillingsnivå) i dag har en tjenestepensjonsordning.
Før tjenestepensjonsordning ble obligatorisk, hadde omtrent halvparten av arbeidstakerne i privat sektor en tjenestepensjonsordning, og det var betydelige forskjeller både mellom bransjer eller sektorer og mellom ulike arbeidstakergrupper (etter individuelle kjennetegn, ref ). I offent- lig sektor har alle arbeidstakere (som oppfyller opptakskravene) en tjenestepensjonsordning.
I statlig sektor er ordningen forankret i lov, mens ordningene i kommunal sektor er basert på tariffavtale mellom partene. Den yrkesbaserte pensjonsordningen for sykepleiere, som omfat- ter sykepleiere både i offentlig og privat sektor, er lovbasert og gjelder godkjente sykepleiere ansatt i virksomheter omfattet av sentrale helselover. Pensjonsordningen for sykehusleger er tariffavtalebasert.3
Det er betydelige forskjeller mellom offentlig og privat sektor blant annet når det gjelder tjenestepensjonenes nivå, innhold og institusjonelle forankring. Tabell 2.1 gir en summarisk oversikt over sentrale kjennetegn ved tjenestepensjonene i offentlig og privat sektor, og de viktigste forskjellene er kommentert i teksten.
Offentlig ansatte har i utgangspunktet en sterkere sikring av pensjonsrettighetene enn ansatte i privat sektor. De offentlige ordningene er sluttlønnsbaserte ytelsesordninger og tilknyttet en såkalt bruttogaranti. Denne garantien sikrer alle (minst) 66 prosent av sluttløn- nen i pensjon (samordnet med alderspensjon fra folketrygden), gitt full opptjening på 30 år.
Tjenestepensjonene i privat sektor er normalt av typen sluttlønnsbasert ytelsespensjon eller innskuddspensjon. Ytelsespensjonene er nettoordninger som innebærer at de sikter mot en samlet ytelse, inkludert alderspensjon fra folketrygden, på en i pensjonsplanen fastsatt prosent av sluttlønnen. Den faktiske ytelsen kan derfor avvike noe fra det ordningene i prinsippet sikter mot. Det innebærer videre at de private ytelsespensjonene ikke automatisk kompenserer for eventuelle reduserte ytelser fra folketrygden slik de offentlige ordningene gjør, og det er opp til arbeidsgiverne å bestemme om slik kompensasjon skal gis eller ikke. De innskuddsbaserte ordningene er rene spareordninger, hvis ytelse bestemmes av samlet sparebeløp og avkastningen i spareperioden. Ytelsen er et rent supplement til alderspensjon fra folketrygden.
3 Pensjonsordningene for sykepleiere og sykehusleger er omtalt i kapittel 3.
Tjenestepensjonene for statlig ansatte og blant annet lærere ansatt i kommunene, er ikke- fonderte ordninger og finansieres etter PAYG-prinsippet, det vil si at kostnadene finansieres løpende over statsbudsjettet, og ordningene administreres av Statens pensjonskasse (SPK).
Alle arbeidstakere i de offentlige ordningene betaler en egenandel på 2 prosent av lønnen.
Tabell 2.1 Grunnleggende forskjeller (i hovedtrekk) mellom offentlige og private tjeneste- pensjonsordninger.
Offentlig Privat
Lov eller avtale Stat – lov
Kommune – avtale
Obligatorisk etter OTP, ordninger etter LOI eller LOF
Forankring / organisering
Lovbestemt (stat) – SPK Tariffavtale (kommune) - KLP og private leverandører
Lovbestemt med minstekrav (jf. LOF/LOI) Foretaksstyrte - Få tariffavtaler
Livselskap/kasse/fond Finansieringssystem Stat: statsbudsjettet, egenandel
for arbeidstaker 2 %
Kommune: fondert, egenandel for arbeidstaker 2 %
Fondert
Egenandel for arbeidstaker ikke utbredt
Rettigheter ved jobbskifte
Overføringsavtalen i offentlig sektor
Fripolise
Pensjonskapitalbevis Ordningens karakter Bruttogaranti 66 %
Uførepensjon G-regulering Livslang utbetaling 85-årsregelen Særaldersgrense Premieutjevning
Nettoordninger (ytelse eller innskudd) Uførepensjon vanlig i ytelsesordninger og mindre vanlig i innskuddsordninger Forsikringsordning
Ulike ordninger – store variasjoner Tilleggsordninger
Differanseordninger Avkastningsregulering
Som regel livslang ytelse, men også over 10 år Ingen premieutjevning
Ansatte i fylkeskommunal og kommunal sektor omfattes av en tilsvarende tjenestepensjons- ordning som statlig ansatte, men institusjonell innretning og finansieringsprinsippet er ulik ordningen for statlig ansatte. Enhver kommune står fritt til å velge hvem som skal levere kommunal tjenestepensjon.4 Dette betyr at det er konkurranse i markedet for kommunal tjenestepensjon, og både livsforsikringsselskaper og KLP leverer dette tjenestepensjons- produktet. KLP er den klart største leverandøren – 309 000 aktive medlemmer per utgangen av 2011, mens livsforsikringsselskapene totalt hadde vel 130 000 aktive medlemmer innen kommunal tjenestepensjon i 2011. I tillegg finnes det både kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser (med til sammen vel 70 000 aktive medlemmer i 2011).
I privat sektor kan en bedrift etablere en tjenestepensjonsordning enten i et livs- forsikringsselskap eller i en egen pensjonskasse dersom bedriften oppretter en ytelsesbasert tjenestepensjon (forsikringsordning), mens innskuddsbaserte ordninger kan opprettes i et livsforsikringsselskap, fondsselskap, banker eller i et verdipapirfond. Leverandører av tjeneste- pensjon i privat sektor konkurrerer med andre ord om de private tjenestepensjonene. De to klart største leverandørene av privat tjenestepensjon (utenom kassene) er Storebrand og DNB, og alle ordningene er fonderte.
Mens tjenestepensjonene i offentlig sektor er ensartede produkter (og med egen over- føringsavtale mellom ordningene), er det betydelige variasjoner i de private tjenestepensjonene,
4 Unntatt pensjonsordningen for sykepleiere, jf. kapittel 3.
både når det gjelder ytelsesnivåer (ytelsesordningene), sparerater (innskuddsordningene) og tilknyttede forsikringsprodukter (uførepensjon og etterlattepensjon). Forsikringsdekninger utover alderspensjon er regelen snarere enn unntaket i ytelsesordningene, mens et betydelig mindretall av de innskuddsbaserte ordningene i privat sektor har forsikringsdekninger utover alderspensjonen.5 De private tjenestepensjonene er foretaksbaserte, og det finnes svært få ordninger som er basert på avtaler over foretaksnivået.
Tjenestepensjonene i offentlig sektor bygger på solidariske prinsipper. Dette vil si at pensjonspremiene er kjønns- og aldersnøytrale. I privat sektor er det ikke krav om slik premie- nøytralitet (men regelverket gjør det mulig om bedriften velger det), noe som betyr at pensjonspremien normalt er høyere for kvinner enn for menn (lengre forventet levealder) og høyere for eldre arbeidstakere enn yngre arbeidstakere (risiko for uførhet m.m.).
Mens de offentlige tjenestepensjonene ikke har vært gjenstand for særlige endringer, har det private tjenestepensjonsmarkedet i stor grad skiftet karakter de siste 6 årene. De tradisjonelle sluttlønnsbaserte ytelsesordningene omfatter per i dag langt færre aktive medlemmer enn for bare 6–7 år siden (ca. 350 000 ved utgangen av 2011, mot i underkant av 600 000 i 2004).
Innskuddspensjonene, som ble tillatt etter skatteloven i 2001, har ved utgangen av 2011 mer enn 1 million aktive medlemmer.6 Innskuddspensjonenes vekst skyldes først og fremst at omtrent alle nyetablerte ordninger i forbindelse med obligatorisk tjenestepensjon i 2006 (og etter) var innskuddsbaserte, samt at relativt mange bedrifter har omdannet sin sluttlønnsord- ning til en innskuddsordning. En slik utvikling er ikke et særnorsk fenomen, men skjer i alle land som har en viss utbredelse av denne typen tjenestepensjon.
Gjennomgangen over viser at tjenestepensjonenes innretning, organisering og delvis finan- siering varierer mellom offentlig og privat sektor, samt at det er betydelige variasjoner mellom ordningene i privat sektor, blant annet når det gjelder hvor sjenerøse de er. Det neste kapitlet tar for seg de yrkesbaserte pensjonsordningene som finnes i Norge.
5 I 2011 hadde noe under 15 prosent av ordningene og vel 37 prosent av de aktive medlemmene i innskuddspensjonene tilknyttet en uføredekning.
6 Den samlede kapitalen bak de «eldre» ytelsesordningene er betydelig høyere enn for innskuddsordningene, henholdsvis ca. 425 milliarder kroner og vel 51 milliarder kroner.
3 Pensjonsordninger for yrkesgrupper i Norge
3.1 Innledning
I privat sektor er det etter regelverkets bestemmelser ikke mulig å opprette egne tjenestepensjo- ner for nærmere definerte yrkesgrupper. Alle tjenestepensjonene er foretaksbaserte ordninger som er opprettet for og må omfatte alle ansatte i en bedrift, uavhengig av type pensjons ordning.
Denne regelverksfastsatte bestemmelsen og det såkalte «forholdsmessighetsprinsippet» utgjør et sentralt rammeverk for de private tjenestepensjonene.
I offentlig sektor omfattes alle ansatte, det være seg i statlig, kommunal og fylkeskommunal sektor, samt i offentlig eide virksomheter med offentlig tjenestepensjon, av tilnærmet iden- tiske ordninger (SPK, KLP, kommunale ordninger i livsforsikringsselskap eller kommunale pensjonskasser).
For at det skal være mulig å opprette egne pensjonsordninger for bestemte yrkesgrupper, må disse forankres innen rammen av offentlige lovreguleringer. Det finnes i Norge noen pen- sjonsordninger som er opprettet for og omfatter nettopp bestemte yrkesgrupper, og de fleste av disse er regulert i lovs form og institusjonelt forankret i staten. Når disse ikke bryter med prinsippene om at alle ansatte i en virksomhet skal være omfattet av en tjenestepensjon og at alle skal ha forholdsmessig den samme ytelsen, skyldes dette at de yrkesbaserte ordningene i offentlig sektor er utformet likt med de vanlige eller generelle tjenestepensjonsordningene.
Denne situasjonen illustrerer rett og slett hvordan historiske prinsipper om yrkesordninger møter nye prinsipper om tjenestepensjoner som skal omfatte alle ansatte i offentlig sektor.
Nedenfor følger en kort beskrivelse av de yrkespensjonsordninger som finnes i Norge – når de ble opprettet, ordningenes innhold, deres institusjonelle forankring m.m.
3.2 Sykepleiere
Lov om pensjonsordning for sykepleiere av 22. juni 1962 (sykepleierpensjonsloven)7 omfatter offentlig godkjente sykepleiere ansatt i privat, fylkeskommunal eller statlig virksomhet som faller inn under lov av 2. juli 1999 om spesialisthelsetjenesten m.m. og lov av 15. juni 2001 om helseforetak m.m., samt offentlig godkjente sykepleiere ansatt i stilling knyttet til helse- og omsorgstjenester i henhold til helse- og omsorgstjenesteloven. Medlemskap i sykepleierpen- sjonsordningen er obligatorisk for alle offentlig godkjente sykepleiere i henhold til ovennevnte.
Intensjonen med å lovfeste en pensjonsordning for sykepleiere, var å bedre sykepleiernes pensjonsforhold samt å sikre rekrutteringen til yrket. Da pensjonsordningen for sykepleiere ble lovfestet i 1962, omfattet ordningen offentlig godkjente sykepleiere som var ansatt i pri-
7 Opprinnelig var siktemålet å etablere en avtalebasert pensjonsordning for sykepleiere, men forhandlingene den gang mellom partene førte ikke frem, og for å sikre denne yrkesgruppen en pensjonsordning, måtte en ordning lovfestes.
vat og kommunal / fylkeskommunal sektor. Fra 2002 omfattet ordningen også sykepleiere i spesialisthelsetjenesten (jf. over – i forbindelse med sykehusreformen). I tillegg finnes det egne pensjonsordninger for sykepleiere ansatt i stat, Oslo kommune og Akershus fylkeskom- mune. Sykepleierpensjonsordningen sikrer at alle sykepleiere vil være tilknyttet den samme pensjonsordningen i hele yrkeskarrieren, uavhengig av hvem som er arbeidsgiver.
Lovens § 3 åpner for unntak fra sykepleierloven dersom arbeidsgivers pensjonsordning er
«likeverdig med pensjonsordning etter denne lov», og flere kommuner og private helseinsti- tusjoner har søkt om unntak fra loven. Den primære årsaken til at arbeidsgivere har søkt om dispensasjon, er et ønske om å samle alle ansatte i én og samme pensjonsordning. Alle søknader om unntak siden opprettelsen av sykepleierpensjonsloven i 1962, er blitt avslått. Det er bare Oslo kommune og Akershus kommune som er gitt dispensasjon, ved lovens opprettelse i 1962, da disse allerede hadde en pensjonsordning (egen pensjonskasse). Fra lovgivers ståsted er ikke dispensasjoner gitt overhodet, blant annet for å unngå en uthuling av ordningen.
Lovens § 33 fastsetter at det er Kongen som skal treffe bestemmelser om på hvilken måte den daglige administrasjonen av sykepleierpensjonsordningen skal gjennomføres, og i kongelig resolusjon av september 1962 ble det bestemt at Kommunal Landspensjonskasse (KLP) skulle administrere pensjonsordningen. KLP har siden 1962 hatt denne funksjonen.
I grove trekk er ytelsene i sykepleierpensjonsordningen identisk med ytelsene i Statens pensjonskasse og andre offentlige tjenestepensjonsordninger i KLP eller i private pensjons- institusjoner. Ytelsene er bruttobaserte (og samordnes med alderspensjon fra folketrygden), og alderspensjonen tilsvarer (minst) 66 prosent av sluttlønnen i pensjon, gitt full opptjeningstid på 30 år. I tillegg inkluderer ordningen uførepensjon, barnepensjon og ektefellepensjon. Den øvre aldersgrensen er normalt 65 år for underordnede sykepleiere, men er 70 år for sykepleiere i overordnede stillinger. Som i øvrige offentlige ordninger, kan alderspensjon tas ut opp til tre år før aldersgrensen dersom summen av alder og tjenestetid er 85 år. Pensjonsordningen bygger på solidariske prinsipper, det vil si at premiene er uavhengig av individuelle kjennetegn (alder og kjønn).
3.3 Sykehusleger
Pensjonsordningen for sykehusleger ble opprettet med virkning fra 1. januar 1994, gjennom en sammenslutning av Pensjonsordningen for overleger og Pensjonsordningen for underord- nede sykehusleger, og den er forankret i tariffavtale. Ordningen omfatter leger som er ansatt i offentlige og private sykehus. Overlegene var tidligere omfattet av en egen tariffestet ord- ning fra 1970, administrert av KLP. I denne ordningen var det dispensasjonsmulighet, ved at sykehuseiere som ikke meldte overlegene inn i ordningen, kunne melde overlegene inn i annen ordning såfremt legene ble sikret tilsvarende rettigheter som i Pensjonsordningen for overleger. De overordnede legene kunne være medlem i de kommunale pensjonskassene, etter godkjennelse av tariffpartene. Per 01.01.1994 gjaldt det unntak for overlegene i Oslo, Akershus, Buskerud og Vestfold. Underordnede sykehusleger ble omfattet av en tariffavtale i 1952, og disse legene skulle meldes inn i ordningen, som ble administrert av KLP. Pensjonsordningen for sykehusleger administreres fortsatt av KLP, og rettighetene i de to tidligere ordningene for overleger og underordnede sykehusleger ble overført til den nye fellesordningen.
Ytelsene i sykehuslegeordningen er i grove trekk identiske med øvrige offentlige tjeneste- pensjonsordninger. I tariffavtalen fra 2002 ble alle pensjonsavtaler «fryst» i forbindelse
med opprettelsen av helseforetak i 2002, og det er siden den gang ikke gjort noen endringer i ordningen eller når det gjelder spørsmålet om hvem som skal administrere ordningen, som også bygger på solidariske prinsipper.
3.4 Apotekvirksomhet
Pensjonsordningen for apotekvirksomhet er en obligatorisk ordning for alle fast ansatte ved private og offentlige apotek, fastsatt ved lov av 26. juni 1953, med senere endringer. Arbeids- departementet kan bestemme at ansatte i andre stillinger innen farmasøytisk virksomhet kan bli medlem av apotekordningen. Vedtak om dette er gjort for ansatte ved Apotekforeningen, Norges Farmaceutiske Forening, Farmasiforbundet og enkelte andre stillinger tilknyttet farmasien.
Apotekordningen tilsvarer ytelsene i andre offentlige tjenestepensjonsordninger8 og administreres av Statens pensjonskasse (SPK), og den er, som de andre offentlige ordningene, solidarisk.
3.5 Stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer
I januar 2012 trådte lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlem- mer (stortings- og regjeringspensjonsloven) i kraft. Loven erstatter tidligere lov av 14. desember 1951 (for regjeringsmedlemmene) og lov av 12. juni 1981 (for stortingsrepresentanter). Den nye loven gjelder for rettigheter opparbeidet etter 1. oktober 2009. Opptjente rettigheter før denne dato følger lov av 1951 og av 1981.
Ordningen gir rett til alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon. Alderspensjon opptjenes med 6,03 prosent av opptjeningsgrunnlaget opp til 7,1 ganger folketrygdens grunn- beløp og 24,13 prosent av opptjeningsgrunnlaget mellom 7,1 og 12 ganger grunnbeløpet.
Alderspensjonen er en nettoytelse og skal ikke samordnes etter samordningsloven. Uttak av pensjon kan gjøres etter fylte 62 år og senest ved fylte 75 år.
Pensjonsalderen er 65 år, men uttak av alderspensjon kan gjøres tidligere dersom summen av alder og opptjeningstid er 75 år. Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regje- ringsmedlemmer administreres av SPK.
3.6 Ansatte i skoleverket
Undervisningspersonell i kommunal, fylkeskommunal eller statlig sektor har rett og plikt til medlemskap i Statens pensjonskasse. Pensjonsordningen for undervisningspersonell er også nedfelt i tariffavtale. Øvrige ansatte i kommuner (herunder ansatte i skolefritidsordninger) og fylkeskommuner omfattes av den ordningen som er opprettet i enten KLP eller private
8 Bortsett fra at apotekordningen ikke lenger omfattes av overføringsavtalen mellom de offentlige tjenestepensjonsordningene.
leverandører av kommunal tjenestepensjon. Undervisningspersonell som er ansatt i private skoler som er godkjente etter privatskoleloven, kan søke om medlemskap i SPK.
Pensjonsordningen omfatter de samme ytelsene og vilkårene for disse som bruttopensjons- ordningen i SPK.
3.7 Oppdragstakere i beredskaps- og familiehjem
Den 12. februar 2010 trådte lov om pensjonsordning for oppdragstaker i statlig beredskaps- eller familiehjem i kraft. Ordningen omfatter oppdragstakere som har inngått oppdrags- kontrakt med staten som oppdragsgiver. Oppdragstaker har de samme rettigheter og plikter som medlem i SPK, og tilsvarende har oppdragsgiver de samme rettigheter og plikter som arbeidsgiver i lov av 28. juli 1949 om Statens pensjonskasse.
3.8 Ballettdansere, sangsolister og korsangere ved Den Norske Opera & Ballet
En egen pensjonsordning for ballettdansere, sangsolister og korsangere ved Den Norske Opera
& Ballett trådte i kraft 1. desember 1999, senere endret 17. desember 2010. Ordningen omfat- ter de samme rettigheter og plikter som følger av lov av 28. juli 1949 om Statens pensjonskasse, men med visse unntak. Loven gjelder kun for personer som er fast ansatt eller midlertidig ansatt for minst ett år, og som arbeider minst 50 prosent av arbeidstiden i hel stilling.
Aldersgrensen er når medlemmets ansettelse ved Den Norske Opera & Ballett opphører.
For ballettdansere tilsvarer dette utgangen av den sesongen vedkommende fyller 41 år. For korsangere og sangsolister er denne grensen ved henholdsvis 56 år og 52 år.
Kravet til full opptjeningstid i SPK er 20 år for ballettdansere, og 23 år for korsangere og sangsolister.
3.9 Sjømenn
Pensjonsordningen for sjømenn er nedfelt i lov av 3. desember 1948 og omfatter som hoved- regel norske statsborgere og personer som er fast bosatt i Norge som er ansatt på skip og visse flyttbare innretninger i sjøen, og som er innført i norsk skipsregister (NOR eller NIS) med minst 100 bruttotonn.
Full alderspensjon krever minst 30 år (fartsår), med minste opptjeningstid på 12,5 år.
Pensjonens størrelse er en andel av grunnbeløpet i folketrygden. Årlig pensjon for overordnede sjømenn er 0,91 prosent av grunnbeløpet per fartsmåned. Satsen for underordnet sjømann er 0,76 prosent når opptjeningen er før 30. april 1993, og 0,65 prosent for opptjening etter 1.
mai 1993. Full pensjon utgjorde per 2010 henholdsvis kr. 247 800 og kr. 207 000.
Pensjonsalderen er som hovedregel 60 år. Den er mellom 60 og 65 år for arbeidstakere som begynte i tjeneste etter 31. desember 1968, og som har en opptjeningstid på mindre enn
120 fartsmåneder etter fylte 40 år. Redusert alderspensjon kan tas ut fra fylte 55 år dersom summen av pensjonsgivende fartstid og alder er 80 år eller mer.
Pensjonstrygden for sjømenn administrerer pensjonsordningen.
3.10 Fiskere
Fiskere har en lovbasert pensjonstrygdordning – lov om pensjonstrygd for fiskere av 28. juni 1957. Ordningen omfatter alle fiskere som er registrert på blad B i fiskermantallet, det vil si
personer som har fiske og fangst som heltidsyrke. Medlemskap i ordningen er obligatorisk.
Pensjonsordningen for fiskere er en tidligpensjonsordning, og alderspensjon ytes fra fylte 60 til 67 år, og hensikten med ordningen er at den skal være en nedtrappingsordning. Pensjonen kan fritt suppleres med videre arbeid, også innenfor næringen. Pensjonens størrelse utgjør en andel av grunnbeløpet i folketrygden, og full årlig pensjon er 1,6 ganger grunnbeløpet.
Ordningen finansieres av næringen selv gjennom et utligningssystem, hvor utgifter og inntekter samme år i prinsippet skal matche hverandre. Premien fastsettes årlig ved kongelig resolusjon, og trygden garanteres av staten.
Administrasjon av pensjonsordningen for fiskere utøves av garantikassen for fiskere.
3.11 Oppsummering
Alle yrkespensjonsordninger i Norge er lovfestet, bortsett fra pensjonsordningen for sykehus- leger, som er hjemlet i tariffavtale. De fleste av ordningene har røtter tilbake i tid før folketryg- den kom i 1967, og før alle offentlig ansatte var omfattet av samme tjenestepensjonsordning.
Alle ordninger bortsett fra pensjonsordningen for sjømenn og fiskere, administreres enten av KLP eller SPK. KLP administrerer og forvalter de fonderte ordningene for sykepleiere og sykehusleger, mens ordningene for apotekvirksomheter, stortingsrepresentanter og regje- ringsmedlemmer, ansatte i skoleverket og for oppdragstakere i beredskaps- og familiehjem administreres av SPK etter PAYG-prinsippet. Pensjonsordningene for sjømenn og fiskere er i senere tid omgjort til førtidspensjonsordninger og har egne forvaltningsorganer (Pensjons- trygden for sjømenn og Garantikassen for fiskere).
Pensjonsordningene for sykepleiere og sykehusleger omfatter ansatte både i offentlig og privat sektor. I og med at for eksempel sykepleiere og sykehusleger omfattes av pensjonsord- ninger i parallell (dvs. ordninger som er uavhengig av arbeidsgiver), som gir samme ytelse, kan man si at ordningene ikke bryter med hovedprinsippene for tjenestepensjonsordninger, om at alle skal omfattes og forholdsmessighetsprinsippet ikke skal gjelde for disse yrkesgruppene og deres arbeidsgivere.
4 Yrkespensjonsordninger i Europa – en kartlegging
4.1 Innledning
En del land i Europa har egne pensjonsordninger for ulike yrkesgrupper. Nedenfor gis en gjennomgang av slike ordninger i de land der yrkespensjonsordninger har en viss utbredelse.
Omfanget av beskrivelsene vil variere fra land til land, avhengig av hvilken rolle og omfang disse ordningene har, og hvor mye informasjon som har vært tilgjengelig.
Der hvor vi finner det aktuelt (og mulig), vil gjennomgangen inneholde følgende hoved- elementer:
ȅ Hvilke yrkesgrupper pensjonsordningene omfatter
ȅ Om ordningene omfatter arbeidstakere både i offentlig og privat sektor ȅ Hvilken type ordning (ytelse, innskudd eller andre ordninger)
ȅ Hovedinnhold i pensjonsordningene, herunder om de er basert på solidariske prinsipper, herunder om premier er uavhengig av individuelle kjennetegn som alder og kjønn
ȅ Ordningenes hjemmelsgrunnlag og organisering (administrasjon)
Beskrivelsen av yrkespensjonsordninger i Europa er ikke ment å være utfyllende. I hovedsak er informasjon om de ordningene som presenteres for det første basert på et spørreskjema som ble utarbeidet og sendt til OECD sine pensjonskontakter i hvert enkelt land.9 For å få så høy svarprosent som mulig, ble spørreskjemaet sendt ut i OECDs regi til nevnte kontaktpersoner i det enkelte medlemsland innenfor EU/EØS-området. For det andre er det gjennomført en litteraturstudie for om mulig å avdekke yrkespensjonsordninger i de nevnte landene og innhente informasjon som i så stor grad som mulig kan besvare prosjektets problemstillinger.
For det tredje har Fafo benyttet deler av sitt internasjonale kontaktnett i prosjektet.
Av de 28 landene som mottok spørreskjemaet, har 18 land svart, mens 10 land ikke har besvart undersøkelsen (vedlegg 2). Litteratur- og dokumentstudiens primære mål har derfor vært å avdekke eventuelle yrkesordninger i de land som ikke har svart på undersøkelsen.
Det er ikke funnet andre komparative undersøkelser som er gjort på dette området i Europa, og således bidrar prosjektet til å rette søkelyset på et uuforsket område. Gjennomgangen av yrkesrelaterte pensjonsordninger gir en beskrivelse av de ordninger som er rapportert av de nasjonale kontaktpersonene i OECD-systemet, og de funn som er gjort i litteratur- og doku- mentstudien. Det er viktig å understreke at det ikke på noen måte kan garanteres at de funn som er gjort i prosjektet vil kunne gi et fullstendig bilde av yrkespensjonsordninger.
Mens dette kapitlet gir en beskrivelse av yrkespensjonsordninger i Europa i de land som har slike ordninger (og som vi har informasjon om), vil vi i neste kapittel oppsummere kort de ulike ordningene i et komparativt perspektiv.
9 Spørreskjemaet finnes i vedlegg 1.
Følgende land dekkes av den følgende kartleggingen av yrkespensjonsordninger i Europa:
ȅ Danmark ȅ Tyskland ȅ Finland ȅ Frankrike ȅ Nederland ȅ Slovakia ȅ Slovenia ȅ Spania ȅ Litauen ȅ Polen ȅ Portugal
4.2 Danmark
I Danmark er utbredelsen av såkalte tverrgående pensjonsordninger relativt utbredt. Dette er ordninger som omfatter bestemte yrkesgrupper, uavhengig av hvilket foretak arbeidstakerne er ansatt i. En tverrgående pensjonskasse defineres (Center for Pensionsret) som en «..forening eller sammenslutning med det formål å sikre – faglig eller yrkesmessig avgrenset – medlems- gruppe pensjon etter ensartede regler for alle medlemmene. Pensjonskassen er dermed et slags
‘andelsselskap’ for dens medlemmer, som på grunnlag av innbetalinger ‘eier’ kassen og utøver dette eierskap gjennom et foreningsdemokrati. De vedtak som treffes som ledd i dette sær- lige foreningsdemokrati utgjør en av to sider av det rettsforhold den enkelte sikrede inngår i med sin pensjonskasse; den andre er den pensjonsavtale som i oppfølging herav inngås på individuelt eller kollektivt grunnlag» (forfatters oversettelse).
Ved utgangen av 2010 fantes det i alt 24 tverrgående pensjonskasser i Danmark (med mer enn 50 medlemmer – 38 totalt (2009)):
ȅ MP Pension
ȅ Pensionskassen for sygeplejersker ȅ Lægernes Pensionskasse
ȅ Juristernes og Økonomernes Pensionskasse ȅ Pædagogernes Pensionskasse
ȅ Danske civil- og akademiingeniørers Pensionskasse ȅ Pensionskassen for Socialrådgivere og Socialpædagoger ȅ Finanssektorens Pensionskasse
ȅ Pensionskassen for sygehjælpere, besk. Veijledere mv
ȅ Bankpension Pensionskassen for teknikum- og diplomingeniører ȅ Pensionskassen for Ergoterapeuter og Fysioterapeuter
ȅ Pensionskassen for Kontorpersonale
ȅ Pensionskassen for Lægesekretærer ȅ Pensionskassen for Bioanalytikere ȅ Pensionskassen for Farmakonomer
ȅ Pensionskassen for Jordbrugsakademikere og Dyrlæger ȅ Pensionskassen for Kost- og Ernæringsfaglige
ȅ Arkitekternes Pensionskasse ȅ Pensionskassen for portører ȅ Pensionskassen for Jordmødre ȅ Arbejdstagernes Pensionskasse
ȅ Pensionskassen for Apotekere og Farmaceuter
ȅ Pensionskassen for trafikfunktionærer og amtsvejmænd mv
Samlet omfattet de tverrgående pensjonskassene knappe 573 000 aktive medlemmer ved ut- gangen av 2010. Den samlede pensjonskapitalen i de tverrgående kassene var samlet på 478 milliarder DKK ved utgangen av 2010.
Tjenestepensjonene i Danmark administreres av enten et livsforsikringsselskap eller en pensjonskasse. De fleste ordningene administreres av såkalte «Administrasjonsfellesskap», som eies i fellesskap av overenskomstens parter. Mange av de tverrgående ordningene admi- nistreres således av en administrativ overbygning som eies av pensjonskassene som deltar i administrasjonsfellesskapet, mens den enkelte pensjonskasse som nevnt eies av medlemmene.
Et eksempel på et administrasjonsfellesskap for pensjonskasser er Pensionskassernes Adminis- tration (PKA), som er et administrasjonsselskap for fem selvstendige pensjonskasser:
ȅ Kontorpersonale (22 937 medlemmer) ȅ Lægesekretærer (18 906 medlemmer)
ȅ Socialrådgivere og Socialpædagoger (72 702 medlemmer) ȅ Sundhedsfaglige (47 513 medlemmer)
ȅ Sygeplejersker (85 477 medlemmer)
PKA administrerer og utvikler arbeidsmarkedspensjoner for de fem pensjonskassene som samlet har ca. 250 000 medlemmer. Pensjonsordningene er avtalte kollektive ordninger inngått mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene i offentlig sektor.
I det følgende gir vi en nærmere beskrivelse av den danske sykepleierordningen. Pensjons- kassen for sykepleiere ble opprettet i 1958, og den har flere typer ytelser som skal gi medlemmet og medlemmets familie en økonomisk sikring i ulike situasjoner i løpet av yrkeskarriere og pensjonisttilværelse. Pensjonskassen eies av medlemmene, og styret består av syv medlemmer:
tre fra de kommunale arbeidsgiverorganisasjonene og to fra Dansk Sygeplejeråd (DSR). DSRs leder og en av nestlederne sitter i styret, mens de to siste er utpekt av en delegert forsamling som velges av og blant kassens medlemmer (sykepleierne).
Pensjonsordningen for sykepleiere er en avtalebasert innskuddsordning, der det samlede innskuddet er 12 prosent av sykepleiernes lønn. Når det gjelder innbetalingen av innskuddene, er fordelingen henholdsvis 8 prosent for arbeidsgiver og 4 prosent for den enkelte sykepleier.
For visse grupper av sykepleiere er innskuddene høyere (henholdsvis 10 prosent for arbeids- giver og 5 prosent for sykepleieren).
Alderspensjon er en av de primære ytelsene i pensjonsordningen og sikrer sykepleieren en inntekt utover den universelle (flate) folkepensjonen. Pensjonsytelsen avhenger av antall
innbetalingsår og hvor mye som innbetales. Ytelsen kan tidligst tas ut fra fylte 60 år og senest fra fylte 70 år. Videre inneholder ordningen en invalidepensjon, som sikrer sykepleierne en inntekt utover ytelsene fra det offentlige dersom invalideprosenten er minst to tredjedeler.
Ordningen inneholder en ektefelle- og barnepensjon (for barn under 21 år), som sikrer ektefelle / registrert partner og barn under 21 år en løpende inntekt ved død, herunder et engangsbeløp på mellom DKK 400 000 og DKK 460 000. Videre inneholder ordningen ytelser knyttet til kritisk sykdom. Dette innebærer at ved bestemte livstruende sykdommer kan sykepleierne få utbetalt halvparten av gruppeinvalidesummen (62 000). Forsikringsdekningene er basert på solidariske prinsipper.
4.3 Tyskland
10I Tyskland er det yrkesbaserte pensjonsordninger for fysikere, farmasøyter, arkitekter, notarer, advokater, skatterådgivere, veterinærer, revisorer, tannleger, psykoterapeuter og ingeniører. Alle disse yrkesgruppene klassifiseres enten som liberale yrker eller selvstendig næringsdrivende.
Pensjonsordningene for yrkesgruppene er lovbasert innenfor det offentlige pensjonssyste- met i Tyskland, og eksisterer uavhengig ved siden av det offentlige sosialforsikringssystemet, alderspensjonssystemet for bønder og pensjonsordningen for tjenestemenn.
Den første yrkespensjonsordningen ble etablert i 1923 for fysikere. På dette tidspunktet hadde ikke den tyske stat etablert offentlig pensjonsforsikringsordning, og kunne således ikke garantere noen offentlig pensjonsytelse. Etter andre verdenskrig ble flere yrkesordninger etablert. En pensjonsreform i 1957 førte til en vekst i slike yrkesordninger, på grunn av at staten ikke tillot selvstendig næringsdrivende å bli forsikret gjennom en offentlig pensjons- forsikringsordning.
Pensjonsordningene nevnt over er obligatorisk ved lov i de enkelte føderale delstatene, men kun for medlemmer av de særlige arbeidstakerorganisasjoner som representerer yrkes- gruppene. Med andre ord krever de tyske yrkespensjonsordningene at man er medlem av en arbeidstakerorganisasjon for å bli omfattet av en pensjonsordning, og at medlemskapet da er obligatorisk. Det har ingen betydning om arbeidstakerne er ansatt i offentlig eller i privat sektor, men dersom den ansatte er tjenestemann, kan han eller hun bli frigjort fra et slikt medlemskapskrav.
Avgiftene i de ytelsesbaserte pensjonsordningene avhenger av arbeidstakernes lønnsinntekt.
Jo høyere inntekten er, desto høyere er avgiften og pensjonsytelsen. Siden de tyske føderale delstatene har rett til selv å fastsette innretningen på ordningene, kan det være forskjeller i pensjonsavgifter og således også ytelsene. Hovedkomponentene i ordningene er alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon og barnepensjon.
I prinsippet er pensjonsordningene ikke basert på solidaritetsprinsippet, og det er ingen felles regler eller retningslinjer mellom de ulike pensjonsfondene. Ordningene er PAYG- finansierte.
Pensjonsordningene administreres av lokale pensjonsfond og er underlagt lov i delstatene.
Pensjonsfondene drives etter egenadministrasjonsprinsippet, det vil si at de forsikrede med-
10 Tyskland besvarte ikke spørreundersøkelsen, slik at informasjon og data som presenteres er basert på en litteraturstudie, som inneholder begrensede opplysninger om yrkespensjonsordninger.
lemmene velger delegater som fastsetter både pensjonsavgifter og pensjonsytelser. Delstats- myndighetene er ansvarlige for kontroll av pensjonsfondene.
Det er ingen konkurranse mellom potensielle leverandører av pensjonstjenester, og det er kun én yrkesbasert pensjonsordning for hver yrkesgruppe i hver delstat. De tyske yrkesbaserte pensjonsordningene er et resultat av en historisk tradisjon, og er opprettet som en kompensa- sjon for mangel på et statlig pensjonsfond.
4.4 Finland
Finland har et inntektsrelatert pensjonssystem11 som dekker nesten alle sysselsatte, og det er flere inntektsrelaterte pensjonsregelverk. Lønnstakere tjener opp pensjon i hovedsak gjennom Employees’ Pension Act (TyEL), the Seafarer’s Pensions Act (MEL), the Local Government Pensions Act (KuEL), the State Employees’ Pension Act (VaEL) og the Evangelical-Lutheran Church Pensions Act (KiEL), samt the Self-Employed Persons’ Pension Insurance (YEL) og Farmers Pension Insurance (MYEL).
Det finnes også særlige ordninger som ikke er en del av det inntektsrelaterte systemet, for parlamentsmedlemmer, medlemmer av det europeiske parlamentet, presidenten og statlige kunstnere (på stipend).
Sjømenns pensjonsordning (MEL) dekker sjømenn og annet personell som arbeider om bord på finske kommersielle fartøy som seiler i åpent farvann. Ordningen omfatter også ansatte på isbrytere. Bønder som er dekket av MYEL, inkluderer også fiskere som utøver profesjonelt fiske uten å være ansatt, samt reinsdyreiere som driver selvstendig.
Pensjonsordningen for sjømenn ble opprettet i 1956, mens ordningen for bønder ble etablert i 1970. Begge ordningene er obligatoriske ved lov. MYEL er obligatorisk for dem som oppfyller vilkårene for forsikringen. Hvis vilkårene ikke er oppfylt, kan forsikring tegnes på frivillig grunnlag.
Alle inntektsrelaterte ordninger er ytelsesbaserte, med en fleksibel pensjonsalder mellom 63 og 68 år. Det er ulik pensjonsalder for skipsoffiserer og mannskap. Den generelle pensjons- alderen for offiserer er mellom 63 og 68 år, og tidligste pensjonsalder er 60 år. For mannskap er den generelle pensjonsalderen 63–68 år, men med mulighet til å gå av mellom 55 og 63 år.
Pensjonsordningen for ansatte i staten (VaEL) inkluderer også polititjenestemenn og militært personell, men disse yrkesgruppene har særskilte pensjonsaldre og opptjenings- faktorer. Pensjonsalderen for polititjenestemenn er mellom 58 og 68 år, avhengig av stillings- type. Pensjonsalderen for militært personell er mellom 45 og 63 år, avhengig av stilling og avdelingstilhørighet. Det grunnleggende kravet for full pensjon er 30 års tjenestetid og 55 år som laveste pensjonsalder. For flypiloter er det 20 års opptjeningstid og 45 års pensjonsalder.
Noen stillingskategorier har individuell pensjonsalder (for det meste høyere stillinger). Dette betyr at de må gå av ved oppnådd pensjonsalder uavhengig av antall opptjeningsår.
Pensjonsordningene inkluderer typisk alderspensjon, uførepensjon, arbeidsledighetsytelse og etterlattepensjon. Alle ordninger er basert på solidaritetsprinsippet (mellom arbeidsgivere), og systemet følger prinsippet om «siste pensjonsinnretning betaler». Et særlig kjennetegn ved de finske tjenestepensjonene er at systemet innebærer en lovmessig solidaritetsplikt mellom
11 Et inntektsrelatert pensjonssystem innebærer at det er en sammenheng mellom nivået på en fremtidig pensjonsutbetaling og inntekt som yrkesaktiv.
arbeidsgivere (samordningsloven). Denne innebærer at tjenestepensjonene, som er PAYG- finansierte, forplikter arbeidsgivere til å dekke opp andre arbeidsgiveres pensjonsforpliktelser, for eksempel ved at en bedrift går konkurs.
Keva administrerer statlige og kommunale pensjonsordninger, herunder ordninger for kom- munale bedrifter, foreninger og stiftelser, samt pensjonsordninger for den evangelisk-lutherske kirke. Keva er en selvstendig offentlig eid institusjon. Institusjonen har ca. 900 medlemmer og omfatter totalt ca. 1,3 millioner forsikrede personer og pensjonsmottakere. Finansieringen er delvis fondert. Pensjonsavgiftene som betales av arbeidsgivere og arbeidstakere brukes først og fremst til å betale løpende pensjoner, men midler som ikke brukes til dette formål, overføres til et pensjonsforpliktelsesfond for å dekke fremtidige pensjonsforpliktelser.
The Seafarer’s Pension Fund (MEK) er en autorisert pensjonsleverandør som håndterer obligatoriske inntektsrelaterte pensjonsytelser for sjømenn. Fondet tildeler og utbetaler pen- sjon i henhold til ordningens regelverk.
Bøndenes pensjonsordning administreres av Farmers’ Social Insurance Institution Mela.
Ordningens administrasjon og finansiering er underlagt lov, og administrasjonen inkluderer representanter både fra de forsikrede og staten. Av utbetalte ytelser finansierer staten to tredje- deler. Forsikringspremien som betales av bøndene dekker om lag en femtedel av ytelsene. I privat sektor er det konkurranse mellom pensjonsleverandørene, som etter det finske pen- sjonsregelverket er pliktige til å delta i denne konkurransen og til å følge det regelverket har fastsatt med hensyn til konkurransegrunnlag og forsikringsprinsipper.
4.5 Frankrike
12Det franske lovbaserte pensjonssystemet er basert på sosialforsikringsprinsippet, og er PAYG- finansiert gjennom pensjonsavgifter. Systemet administreres av pensjonsfond som er uavhen- gige av statlige midler, og styrt av administrative råd som er sammensatt av representanter fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.
Lønnstakere i privat sektor er dekket av den obligatoriske ordningen som kalles «Régime Général». En såkalte 1st pillar (det offentlige pensjonssystemet) yter grunnleggende ytelses- basert pensjon, finansiert gjennom pensjonsavgifter. I tillegg omfattes arbeidstakerne i privat sektor av en obligatorisk pensjonsordning, etablert gjennom kollektiv avtale mellom partene i arbeidslivet. Pensjonsordningen er ikke fondert og finansieres således løpende (PAYG).
Pensjonsavgifter innbetales til uavhengige pensjonsfond, som drives etter regelverk fastsatt av to pensjonsinstitusjoner, som drives av partene. ARRCO omfatter arbeidstakere i privat sektor, mens AGIRC omfatter ledere. Pensjonsytelsene er basert på et system der arbeidstakerne og lederne tjener opp rettigheter ut fra de pensjonsavgifter som innbetales. Det er forskjeller i pensjonsavgifter og pensjonsytelser for arbeidstakere og ledere.
12 Frankrike besvarte heller ikke spørreundersøkelsen, og en litteraturstudie ga begrenset informasjon.
Pensjonsordningen for bønder er basert på de samme prinsippene, men administreres av en egen organisasjon. Opptjeningen av pensjon følger et ytelsesbasert prinsipp, der opptjeningen baseres på årlig inntekt. Subsidieringen gjennom det offentlige pensjonssystemet er imidlertid større for bønder enn for privatansatte arbeidstakere.
Organiseringen av pensjonsordningen for offentlig ansatte har tradisjonelt vært betydelig forskjellig fra de privatansattes, og kompensasjonen fra det offentlige systemet har alltid vært garantert og sjenerøs. Fragmenteringen er imidlertid stor innenfor offentlig sektor, og det finnes derfor en rekke ordninger for offentlig ansatte: Tjenestemenn og militært personell omfattes av Régime des Agents de l`Etat, ansatte i kommuner omfattes av Caisse nationale de retraites des agents des collectivités locales (CNRACL), og ansatte innen blant annet elektrisitet og gass, gruvearbeidere, jernbanearbeidere som er ansatt i statlig eide bedrifter eller er ordinært statsansatte, dekkes av Régimes Spéciaux. De fleste av disse ordningene administreres direkte av ansvarlig bedrift eller organisasjon, mens noen er organisert som uavhengige pensjonsfond.
Alle ordninger har omtrent de samme opptjenings- og utbetalingsprinsipper, og alle ordnin- gene er PAYG-finansierte.
I det etterfølgende gjennomgås hovedtrekkene i de yrkesbaserte pensjonsordningene for leger og sykepleiere (som eksempel). Pensjonsordningen for privatpraktiserende leger ble etablert i 1948 og er institusjonelt forankret i det selvstendige pensjonsfondet Caisse auto- nome de retraite des médecins de France (CARMF). Medlemskap er obligatorisk for leger som innehar graden Docteur en médecine, og som er engasjert i privat medisinsk virksomhet i Frankrike og oversjøiske områder. Pensjonsordningen inkluderer en basis grunnpensjon, obligatorisk inntektspensjon med supplerende alderspensjon og egen tilleggspensjon (ASV – etablert i 1960, og inkluderer sykepleiere ansatt hos privatpraktiserende leger). Pensjonsord- ningen er ytelsesbasert og beregnes ut fra antall opptjente poeng ved oppnådd pensjonsalder multiplisert med poengverdien. Pensjonsavgiften knyttet til basis alderspensjon er 8,6 prosent av inntekt fra selvstendig næringsdrift og begrenset til 85 prosent av grunnbeløpet i offent- lig grunnpensjon. Avgiften er 1,6 prosent av inntekten over nevnte grense, begrenset til fem ganger nevnte grunnbeløp.
Pensjonsordningen for sykepleiere er organisatorisk forankret i det uavhengige pensjons- fondet La retraite des auxiliaires médicaux libéraux (CARPIMKO), sammen med andre yrkesgrupper som fysioterapeuter, kiropraktorer, fotpleiere, logopeder og ortopeder (privat- praktiserende medisinske yrker). Pensjonsordningen inkluderer grunnpensjon, obligatorisk inntektspensjon med supplerende alderspensjonsytelser og en egen tilleggspensjonsordning (ASV). Ordningen tilsvarer de privatpraktiserende legenes ordning.
I tillegg er det egne pensjonsordninger for en rekke andre yrkesgrupper, herunder for advokater / jurister, tannleger, farmasøyter, jordmødre, veterinærer, arkitekter, ingeniører og psykologer.
4.6 Nederland
13Tjenestepensjonssystemet i Nederland er vel utbygd, og de fleste ordningene er basert på kol- lektive avtaler mellom partene i arbeidslivet på bransjenivå. Pensjonsordningene administreres av pensjonsfond eller av forsikringsselskaper, hvorav de bransjevise pensjonsfondene admi- nistrerer langt de fleste ordningene. Alle pensjonsordninger er fonderte og finansieres av premieinnbetalinger fra arbeidsgiver (minst halvparten er normalt) og arbeidstaker, samt kapitalavkastningen. Det finnes noen få yrkesbaserte fonderte tjenestepensjoner i Nederland, herunder for leger, tannleger og arkitekter. Disse ordningene er imidlertid ikke koblet til offentlig sektor. Pensjonsfondet ABP (Stichting Pensioenfonds ABP), administrerer tjeneste- pensjonene for offentlig ansatte og undervisningssektoren. Lærere ansatt i offentlig sektor har en egen pensjonsordning, men ordninger er lik andre offentlige ordninger som ABP administrerer. Lærere ansatt i private skoler er ikke omfattet av pensjonsordningen i ABP, som eies av partene i arbeidslivet, og ordningene er basert på tariffavtale. Pensjonsytelsene i ABP omfatter alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon.
4.7 Spania
Da det offentlige pensjonssystemet i Spania har vært ansett for å ha relativt sjenerøse ytelser, har supplerende tjenestepensjoner hatt liten utbredelse. Rundt 7 prosent av bedriftene i Spania har en tjenestepensjonsordning, men det er først og fremst de store bedriftene, og særlig be- drifter som opererer på internasjonale markeder, som har slike ordninger. Av de ordningene som finnes, omfatter en fjerdedel av dem kun ledere.
Yrkesbaserte pensjonsordninger finnes for advokater, leger, ingeniører og noen såkalte libe- rale yrker. Alle er kategorisert som private selvstendig næringsdrivende, ordningene benevnes som «social security special systems», og yrkesgruppene har således et eget alternativ til det statlige sosialforsikringssystemet.
Medlemskap i pensjonsordningene er obligatoriske, og den enkelte må registrere seg på to måter: 1) registrering i «social security special system» eller 2) via et medlemskap i en «mutual institution». Pensjonsordningene er ytelsesbaserte og inkluderer alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon, men ytelsene er ikke helt identiske med det offentlige pensjonssystemet.
Forsikringsselskaper administrerer pensjonsordningene for de nevnte yrkesgruppene og er underlagt statlig styring (insurance regulation and supervision). Ordningene bygger på solida- riske prinsipper, og pensjonsinstitusjonen opererer på nonprofit basis og eies av medlemmene.
Hver yrkesordning har sin egen administrator og utpeker selv leverandør.
4.8 Slovakia
Slovakia har egne pensjonsordninger for bestemte yrkesgrupper. For det første er det en egen ytelsesbasert pensjonsordning («power resort») for offentlige tjenestemenn («armed for- ces») som profesjonelle soldater, medlemmer av politikorpset, brann- og redningstjenesten,
13 Informasjonen om Nederland er basert på et begrenset litteratursøk.
fjellredningstjenesten, den slovakiske informasjonstjenesten, nasjonal sikkerhetsmyndig- het, fengselskorpset og tolltjenesten. «Power resort»-systemet eksisterer parallelt med den universelle obligatoriske ordningen, som dekker brorparten av den slovakiske befolkningen og er en lukket ytelsesbasert ordning (PAYG).
Pensjonsordningen for de nevnte yrkesgruppene er i grove trekk lik den universelle ordnin- gen, men skiller seg fra denne både ved at den har et annet opptjeningsprinsipp og ved at den er mer sjenerøs. Kompensasjonsgraden er høyere, og pensjonsrettighetene er ikke betinget av oppnådd pensjonsalder, men av at ansettelsesforholdet opphører.
Arbeidstakere som har yrker som er klassifisert som risikable, har en obligatorisk pen- sjonsordning, der arbeidsgiver betaler et pensjonsinnskudd for disse arbeidstakerne. Det samme gjelder for dansere. Disse ordningene administreres av private pensjonsinstitusjoner (aksjeselskaper), underlagt statlig kontroll (Národná banka Slovenska – NBS). For å levere administrasjonstjenester til pensjonsordningene, må hver institusjon ha konsesjon av Národná banka Slovenska, og det er gitt i alt fem slike konsesjoner.
«Power resort»-ordningene er organisert direkte under hvert tilhørende statlige departe- ment og administreres således av staten.
4.9 Slovenia
De yrkesbaserte ordningene i Slovenia omfatter yrkesgrupper som polititjenestemenn, brann- menn, hæren, jernbanearbeidere, arbeidstakere i metallindustrien og i tekstilindustrien, piloter, gruvearbeidere, fengselsvoktere, truckførere, sjømenn, ballettdansere, fiskere, skogsarbeidere m.fl. Pensjonsordningen, som ble etablert i 2001, omfatter alle nevnte yrkesgrupper. Ord- ningen er obligatorisk ved lov og omfatter både ansatte i offentlig og privat sektor. Hvilke yrkesgrupper som skal omfattes av ordningen, bestemmes av en egen kommisjon nedsatt av Arbeidsdepartementet. Kommisjonen kan inkludere nye yrkesgrupper og kan også utelukke yrkesgrupper som omfattes av ordningen.
Pensjonsordningen er innskuddsbasert og er en form for tidligpensjonsordning. Når en forsikret person går av med pensjon i det generelle PAYG-systemet, har vedkommende rett til en redusert yrkespensjon, som dekker differansen mellom full pensjon (den pensjonen en ville fått om en ikke gikk av tidlig) og den pensjonen vedkommende faktisk mottar fra den generelle offentlige pensjonsordningen.
Pensjonsordningen for nevnte yrkesgrupper garanterer en minste avkastning, og hver arbeidstaker har en individuell konto hos den pensjonsinnretningen som administrerer ord- ningen. Således har ordningen ingen solidariske elementer. Det er staten gjennom et heileid aksjeselskap som administrerer pensjonsordningen.
En pensjonsinstitusjon som er etablert i tråd med lovens bestemmelser og krav, kan levere tjenester til den yrkesbaserte ordningen, godkjent av ministeren. Imidlertid har ingen andre pensjonsinnretninger søkt om godkjennelse, noe som har sammenheng med at Slovenia er et lite land, og at ordningen kun omfatter om lag 36 000 personer.
4.10 Litauen
I Litauen er det en egen pensjonsordning for vitenskapsansatte, offiserer og soldater, etablert ved lov i 1995. Dommere innen rettsvesenet har også en egen pensjonsordning, basert på lov og etablert i 2003. Det samme har kunstnere, som ved lov fikk en egen pensjonsordning i 1998. De to førstnevnte ordningene omfatter offentlig sektor, mens ordningen for kunstnere omfatter ansatte både i offentlig og privat sektor. Ordningene er løpende finansierte (PAYG).
Ordningene er alle ytelsesbaserte. For vitenskapsansatte omfatter ordningen alderspensjon og uførepensjon, mens ordningen for offiserer omfatter alderspensjon, uførepensjon, tidlig- pensjon og etterlattepensjon. Pensjonsordningen for kunstnere er en tidligpensjonsordning.
Ingen av ordningene har solidariske elementer.
Alle ordningene er administrert av offentlige institusjoner. Ordningen for vitenskapsansatte administreres av styret for det nasjonale forsikringsfondet, for offiserer og soldater av den siste institusjonen offiseren eller soldaten arbeidet for, ordningen for dommere administreres av den nasjonale rettsadministrasjonen, mens ordningen for kunstnere håndteres av Kultur- departementet. Alle disse er blitt oppnevnt som administratorer gjennom lovvedtak.
4.11 Polen
I Polen har selvstendige bønder, uniformert personell og aktorer og dommere egne PAYG- finansierte pensjonsordninger. Pensjonsordningen for uniformert personell finansieres over statsbudsjettet, og den enkelte betaler ikke pensjonsavgift. Følgende arbeidstakere er inklu- dert i denne pensjonsordningen: polititjenestemenn, soldater, jagerpiloter, grensevoktere, fengselspersonell, staben ved det sentrale antikorrupsjonsbyrået, internt sikkerhetskontor, etterretningstjenesten og det statlige sikkerhetsbyrået.
I henhold til gjeldende lov har personer som tilhører en av de ovennevnte yrkesgruppene rett til å ta ut tidligpensjon etter 15 års tjeneste. Maksimal pensjon er 75 prosent av sluttlønn etter 28,5 års tjeneste.
Dommere utnevnes for livstid, noe som innebærer at de mottar en del av de opparbeidede rettighetene ved oppnådd pensjonsalder (for tiden 65 år), men kan etter søknad forlenge tjenesteutøvelsen til fylte 70. Dommerne har også anledning til å ta ut tidligpensjon etter søknad ved 55 år (kvinner) / 60 år (menn). I likhet med de andre nevnte yrkesgrupper betaler ikke dommerne pensjonsavgift til sosialforsikringsordningen. Den samme ordningen gjelder for aktorer.
Siden 1977 har bønder (med familie) vært omfattet av en obligatorisk sosialforsikrings- ordning. Siden 1991 er denne ordningen finansiert av en egen institusjon (Agriculture Social Insurance Fund – KRUS). Opprettelsen av en egen administrasjonsinnretning hadde sammenheng med at det skulle innføres bestemte løsninger for denne yrkesgruppen (fore- byggende aktiviteter, rehabiliteringsbehandling, separat medisinsk rådgivning, ulike måter å betale avgifter på og kalkulering av ytelser). Ved utgangen av 2004 var 1,5 millioner personer forsikret i denne ordningen, mens 1,67 millioner mottok ytelser. En forsikret bonde har rett til alderspensjon når vedkommende oppnår pensjonsalder på 60 år for kvinner eller 65 år for menn og har vært tilknyttet forsikringsordningen i minst 25 år. Både pensjonsavgiften og ytelsene tilsvarer omtrent halvparten av gjennomsnittet i det offentlige pensjonssystemet.
Staten subsidierer mer enn 90 prosent av pensjonsordningens utgifter.
4.12 Portugal
I Portugal finnes det kun én yrkespensjonsordning, som omfatter jurister og advokater.
Pensjonsordningen for denne yrkesgruppen er obligatorisk ved lov, og den er en ytelsesbasert ordning som inkluderer blant annet alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon, i tillegg til andre forsikringsdekninger.
Pensjonsordningen er solidarisk og administreres av Lawyers and Solicitors Fund (CPAS), og CPAS som administrator av ordningen er nedfelt i fondets regelverk. Det er således ingen konkurranse på leverandørsiden.
5 Yrkespensjonsordninger i Europa – en oppsummering
5.1 Institusjonell forankring
Kapittel 3 viste at det finnes flere yrkespensjonsordninger i Norge, og kapittel 4 viste at det finnes mange yrkespensjonsordninger i Europa for øvrig. Som nevnt i innledningskapitlet, har yrkespensjonene generelt lange tradisjoner, og i flere land kom disse ordningene lenge før de offentlige pensjonssystemene ble bygget opp. I noen land har i tillegg yrkespensjons- ordningene vært den direkte foranledning til etablering av generelle eller universelle offent- lige sosialforsikringssystemer. I andre land er yrkespensjonsordningene videreført, enten som en fullt ut integrert del av det offentlige pensjonssystemet, eller som en omdannet ordning, med særlige regler for pensjonsalder og tidligpensjon, eller som en tilleggspensjonsordning.
Sistnevnte kan omfatte både mer sjenerøse ordninger innenfor det offentlige systemet eller som en tjenestepensjonsordning (lovfastsatt eller kollektivt avtalt i arbeidslivet).
Yrkespensjonsordningene kan deles inn i fire hovedgrupper når det gjelder hvem de om- fatter:
1) Ordninger som dekker arbeidstakere ansatt kun i offentlig sektor 2) Ordninger som dekker ansatte både i offentlig og privat sektor
3) Ordninger som dekker ansatte i virksomheter som har avtale med eller er eid av staten 4) Ordninger som dekker særskilte private yrker
I Norge inngår stortingsrepresentanter og statsråder i gruppe 1. Pensjonsordninger som inngår i gruppe 2 er ordningene for sykehusleger, sykepleiere og apotekansatte. Pensjonsordningen for undervisningspersonell i skoleverket omfatter etter loven kun ansatte i offentlig sektor, men undervisningspersonell i private godkjente skoler kan søke om medlemskap i SPK-ordningen.
I gruppe 3 kommer pensjonsordningen for oppdragstakere i beredskaps- og familiehjem og ordningen for ballettdansere, sangsolister og korsangere ved Den Norske Opera & Ballet, mens gruppe 4 omfatter ordningene for fiskere og sjømenn.
De danske yrkespensjonene inkluderer ansatte både i offentlig og privat sektor, herunder pensjonsordningene for sykepleiere og annet helsepersonell (gruppe 2). Det samme gjelder ordningene i Nederland og (offentlige) yrkespensjoner i Tyskland, Frankrike, Spania, Slovenia, Litauen (kunstnere). Det er ikke funnet ordninger i de land vi har data for innenfor gruppe 3 eller 4.
Yrkespensjonsordningene spiller ulike roller fra land til land, og ordningene har også ulike karaktertrekk eller innretninger. Den etterfølgende oppsummeringen baseres på en inndeling av yrkespensjonsordninger etter følgende kriterier:14
14 Når det gjelder andre egenskaper eller trekk ved ordningene, herunder type ordning, ytelser og om ordningene har solidariske elementer (premier uavhengig av blant annet alder og kjønn m.m.), henvises til kapittel 3 og 4.
a) Integrert del av offentlig sosialforsikring - Lovfestet
- PAYG-finansiert - Statlig administrasjon
b) Som a) men privat administrasjon c) Som a) men omdannede ordninger - Tilleggsordninger
- Førtidspensjonsordninger
d) Lovpålagte ordninger på toppen av det offentlige pensjonssystemet - Ulike varianter av tjenestepensjoner (PAYG eller fonderte)
e) Ikke – lovpålagte ordninger – kollektivt avtalte yrkespensjoner
a) Yrkespensjoner som en integrert del av offentlig sosialforsikring – lovfestet, PAYG-finansiert og med statlig administrasjon
Et fellestrekk for yrkespensjonene i mange land er at ordningene er basert på lov. Alle de yrkesbaserte ordningene i «de nye demokratiene» i Slovenia, Litauen og Polen kan i sin hel- het sies å være en del av det offentlige sosialforsikringssystemet. I disse landene er ordningene løpende finansiert (PAYG), og det er statlig eide institusjoner som administrerer ordningene for yrkesgruppene.15 I Frankrike og Finland gjelder tilsvarende for de lovfestede ordningene som omfatter arbeidstakergrupper i offentlig sektor. I Norge er det kun pensjonsordningen for sjømenn og fiskere som både er lovfestet, PAYG-finansiert og administrert av statlige institusjoner.
b) Yrkespensjoner som en integrert del av offentlig sosialforsikring – lovfestet, PAYG-finansiert og med privat administrasjon
Yrkespensjonsordningene i Spania, Slovakia og Portugal er også en del av det offentlige pen- sjonssystemet, men forskjellen fra a) er at ordningene administreres av private institusjoner.
I Tyskland, Finland og Frankrike er ordningene en del av lovbasert offentlig sosialforsikring, men ordningene administreres av egne private pensjonsleverandører. Et særlig kjennetegn i Frankrike er at ordningene for arbeidstakergrupper administreres av pensjonsfond som drives av partene i arbeidslivet, under tilsyn av en offentlig myndighet.
I Tyskland er yrkespensjonsordningene organisert innenfor regelverket i de enkelte delsta- tene, de administreres av lokale pensjonsfond og drives etter egenadministrasjonsprinsippet.
Dette vil si at det er medlemmene i pensjonsfondet som velger representanter og administrerer pensjonsfondene. Pensjonsordningene er obligatoriske når et yrkesmedlem melder seg inn i tilhørende yrkesorganisasjon, hvilket betyr at en ikke omfattes av ordningene dersom en velger å stå utenfor organisasjonene. Med andre ord er de tyske ordningene administrert i en form for «internt» system.
I Norge er det ingen av yrkesordningene som kommer inn under denne kategorien.
15 I Slovenia, som har obligatoriske ordninger for yrkesgrupper både i offentlig og i privat sektor, er det et statlig eid selskap som administrerer ordningene, selv om private pensjonsleverandører kan søke om konsesjon og således konkurrere om leveransen.
Siden ordningene kun omfatter noen titusener medlemmer, kan dette være årsaken til at private leverandører ikke har vist interesse.
