BEVISBEDØMMELSE SOM SLUTNING TIL BESTE FORKLARING

(1)

BEVISBEDØMMELSE SOM SLUTNING TIL BESTE FORKLARING

AVFØRSTEAMANUENSISDR. ART. EIVIND KOLFLAATH, UNIVERSITETETI BERGEN

1. Innledning . . . 172

2. Slutning til beste forklaring . . . 173

2.1 Generelt om slutningsformen . . . 173

2.2 Det gitte saksforholdet i bevisbedømmelsen . . . 177

2.3 Fra hypotese til faktum . . . 177

3. Hva skal forklares? . . . 180

3.1 Bevissituasjon og bevisdata . . . 180

3.2 Normalitet og avvik . . . 182

3.3 Kontrastive spørsmål . . . 185

4. Hva slags forklaringer? . . . 187

4.1 Forklaringer på delspørsmål . . . 187

4.2 Overordnede forklaringer . . . 189

4.3 Kausalforklaringer . . . 194

5. Forklaringens godhet . . . 201

5.1 Sannhet og forklaringskraft . . . 199

5.2 Begrepene ‘sannsynlighet’ og ‘plausibilitet’ . . . 204

5.3 Atomisme og holisme . . . 210

5.4 Absolutt og relativ godhet . . . 212

5.5 Testing eller tilpasning? . . . 214

6. Avslutning . . . 216

TIDSSKRIFT FOR RETTSVITENSKAP , VOL. 120, 1–2/2007, S. 171–219. ISSN 0040-7143

(2)

1. Innled ning

¹

I rettssaker hvor beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, kan bevisbedømmelsen betraktes som et forsøk på å avgjøre hvilket faktum som er mest i samsvar med bevisene som er ført i saken. Er beviskravet strengere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, blir spørsmålet i bevis- bedømmelsen hvorvidt det påståtte faktum som ville utløse rettsvirkningen, m ed tilstrek k elig m a rg in er mest i samsvar med bevisene.² Men hva det mer konkret vil si at dette faktum «er mest i samsvar med bevisene», er i utgangspunktet ikke helt klart. Et mulig forslag er at bevis- bedømmelse er et forsøk på å avgjøre hvilket faktum som best fo rk la rer bevisene. Denne tanken er ikke ny, og vi finner den både i den skandi- naviske og i den engelskspråklige litteraturen om bevisbedømmelse.³ Men de siste ti-femten årene har ulike forfattere mer eksplisitt og syste- matisk enn tidligere diskutert juridisk bevisbedømmelse i sammenheng med den slutningsformen som i filosofisk kunnskapsteori og argumen- tasjonsteori omtales som «slutning til beste forklaring», «abduksjon»

eller «abduktiv slutning» – f.eks. snakker W alton om «the enormous potential of abduc tion as applied to the logic al struc ture of reasoning in legal evidenc e».⁴ I denne artikkelen tar jeg som utgangspunkt at juridisk

1 Takk til Alf P etter Høgberg, Audun Kjus, Magne Reitan, Kjetil Skjerve, Lisbeth Fullu Skyberg, Magne Strandberg, Runar Torgersen og Terje Ødegaard for kommentarer til tidligere versjoner av denne teksten.

2 Det er i det minste diskutabelt om en slik karakteristikk er treffende også i forhold til det strafferettslige beviskravet, se delseksjonene 2.3, 4.2 og særlig 5.4.

3 Se f.eks. C hristian Diesen, B ev isp rö v ning i b ro ttm å l, Stoc kholm 1994 s. 12–13 og 120–148, Ola Hole og Øystein Sjaastad, Lo g isk sø k elys p å Treh o lt-d o m m en, Oslo 1988 s. 14–17, W . Lanc e Bennett og Martha S. Feldman, R eco nstru cting R ea lity in th e C o u rt- ro o m , London 1981 s. 45–46 og 67, P ennington og Hastie, «The Story Model for Juror Dec ision Making» i Th e P sych o lo g y o f Ju ro r Decisio n M a k ing, C ambridge 1993 s. 192–

221 (s. 194 og 198–199), Reid Hastie og Nanc y P ennington, «Ex planation-Based Dec i- sion Making» i Ju d g m ent a nd Decisio n M a k ing, 2. utgave, C ambridge 2000, s. 212–228 (s. 215–219), W illem A. W agenaar, P eter J. van Koppen og Hans F.M. C rombag, Anch o red Na rra tiv es, Hampstead 1993 s. 61 og Andrew P almer, P ro o f a nd th e P rep a ra - tio n o f Tria ls, Sydney 2000 s. 108–115.

3 Douglas W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, Tusc aloosa 2004 s. 26, se også f.eks. David A. Sc hum, «Spec ies of Abduc tive Reasoning in Fac t Investigation in Law » i Th e Dyna - m ics o f Ju d icia l P ro o f, Heidelberg 2002 s. 307–336 og John R. Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation» i Th e Dyna m ics o f Ju d icia l P ro o f, Heidelberg 2002 s. 287–305 . W alton setter likhetstegn mellom abduksjon og slutning til beste forklaring, se motsatt f.eks. Terenc e Anderson, David Sc hum og W illiam Tw ining, Ana lysis o f Ev id ence, C ambridge 2005 s. 55–58 og Bjarte Askeland, «Om

(3)

bevisbedømmelse kan betraktes som slutning til beste forklaring, og at dette er en betraktningsmåte som kan kaste lys over og eventuelt øke vår forståelse av den situasjonen at en bevisbedømmer på bakgrunn av bevisene skal ta stilling til faktum. Siktemålet er primært av teoretisk art – artikkelen skal undersøke hvor vi tankemessig ledes hen når vi forføl- ger forestillingen om at juridisk bevisbedømmelse består i å forklare bevisene.

Før jeg går nærmere inn på artikkelens tema, kan det være på sin plass å påpeke en terminologisk utfordring i en norskspråklig fremstilling av forholdet mellom slutning til beste forklaring og juridisk bevis- bedømmelse. Ordet «forklaring» brukes i juridisk terminologi om bevis av en bestemt type – om forklaringene til parter, vitner og sakkyndige.

Men i en slutning til beste forklaring er det ikke tale om en slutning til et bevis. P å norsk kan ordet «forklaring» tjene som oversettelse ikke bare av det engelske «testimony», men også av «ex planation», og i en slutning til beste forklaring dreier det seg om den siste betydningen – den engelske betegnelsen er «inferenc e to the best ex planation». Men samtidig er det nærmest umulig – når temaet er juridisk bevisbedømmelse – å unngå å bruke ordet «forklaring» også i den første betydningen. For- håpentligvis vil det alltid være klart ut fra konteksten hvilken av de to betydningene det er tale om.

2 . S lu tning til b este fo rk la ring

2 .1 G enerelt o m slu tning sfo rm en

Utgangspunktet for en slutning til beste forklaring er et gitt saksforhold som det søkes en forklaring på. Saksforholdet kan være en generell sammenheng – f.eks. en observert lovmessighet i naturen eller en observert statistisk avhengighet mellom to egenskaper eller fenomener – eller et

4

analogi og abduksjon», Tid ssk rift fo r R ettsv itensk a p, 2004 s. 499–547 (s. 505–511). For en drøftelse av de ulike, om enn beslektede betydningene til ordet «abduc tion», se f.eks.

W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 2–22 og John R. Josephson, «Smart Induc tive Generali- z ations are Abduc tions» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n, Dordrec ht 2000 s. 31–44 (s. 33–36).

Når ordet «abduc tion» opptrer i sitater i denne artikkelen, skal det alltid forstås som slutning til beste forklaring.

BEVISBEDØMMELSE SOM SLUTNING TIL BESTE FORKLARING

(4)

konkret (dvs. individuelt) saksforhold, f.eks. at en lampe ikke lyser når vi slår den på eller at vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt.⁵ Uansett type, er saksforholdet «gitt» i den forstand at det frem- står som en ubestridelig realitet. En slutning til beste forklaring er kort fortalt et resonnement med den konklusjon at en bestemt hypotese, som i resonnementets premisser er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Hypotesen omhandler altså et tenkt saksforhold som – til forskjell fra det gitte saksforholdet – i utgangspunktet ikke tas for gitt. Når det så likevel konkluderes med at denne hypotesen trolig er sann – at saksforholdet trolig er en realitet – skjer dette nettopp fo rd i dette tenkte saksforholdet i løpet av resonne- mentet er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet.

I tråd med dette har Josephson i en rekke artikler⁶ fremstilt slutning til beste forklaring som et resonnement av følgende form:

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner)

Hypotesen H forklarer D (ville, hvis den var sann, forklare D) Ingen andre hypoteser forklarer D så godt som H

Konklusjon: H er trolig sann

Josephson har fremhevet at konklusjonens styrke generelt er avhengig av tre forhold, nemlig (1) hvor god hypotesen H er i seg selv (absolutt godhet), (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige mulige forklaringene som har vært tatt i betraktning (relativ godhet), og (3) hvor grundig sø- ket etter andre forklaringer har vært.⁷

En slutning til beste forklaring er alltid forbundet med usikkerhet.

Denne usikkerheten kommer også til uttrykk i selve slutningsskjemaet ovenfor – konklusjonen er ikke at hypotesen H er sann, bare at den tro -

5 Se f.eks. Atoc ha Aliseda, Ab d u ctiv e R ea so ning, Dordrec ht 2006 s. 29–30 for en mer omfattende oversikt over ulike typer eksempler på slutning til beste forklaring.

6 Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», s. 31, «On the P roof Dynamic of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 288 og 291 og (med en ubetydelig nyanseforskjell i siste premiss) «C onc eptual Analysis of Abduc tion», i Ab d u ctiv e Inferen- ce, C ambridge 1994 s. 5–30 (s. 5 og 14).

7 Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions» s. 31–32. I Joseph- son, «C onc eptual Analysis of Abduc tion» nevnes på s. 14 også dataenes pålitelighet som eget vurderingstema, men dette er mindre relevant i vår sammenheng.

(5)

lig er sann.⁸ Slutning til beste forklaring er ikke det samme som slutning ved sikker eliminasjon, som i vår sammenheng ville ha følgende form:

D er en gitt samling av data (fakta, observasjoner) H₁,H₂,...,H_n er de eneste mulige forklaringene på D Det er ikke tilfellet at H₂

:

Det er ikke tilfellet at H_n Konklusjon: H₁ er sann

Her følger konklusjonen fra premissene med logisk nødvendighet – hvis alle premissene er sanne, så må også konklusjonen være sann. Men i praksis kan vi sjelden med sikkerhet slå fast at alle premissene er sanne – for det første kan vi normalt ikke helt utelukke at vi i slutningens andre premiss har oversett en mulig forklaring H_{n+ 1}, for det andre kan vi ofte ikke med fullstendig sikkerhet eliminere en bestemt hypotese.⁹ Selv om slutning til beste forklaring har et visst slektskap med slutning ved sikker eliminasjon, er premissene og konklusjonen mindre kategoriske og dermed også mer dekkende for våre slutninger i dagliglivet.

I Josephsons fremstilling er en slutning til beste forklaring altså et forsøk på å avdekke h v a som er tilfellet ved å forsøke å forstå h v o rfo r noe annet (dvs. det gitte saksforholdet) er tilfellet.¹⁰ I så fall dreier det seg om en slutning til eksistens via forklaringsevne – et tenkt saksforhold

8 Jeg har valgt «trolig» som oversettelse av «probably» i de opprinnelige tekstene. I lys av bemerkninger f.eks. i John R. Josephson, «P lausibility» i Ab d u ctiv e Inference, C ambridge 1994 s. 266–272 og i Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 294 og 304 kan det utelukkes at det her er tale om sannsynlighet i en kvalifisert matematisk betydning – det dreier seg snarere om forklaringens p la u sib ili- tet, se delseksjon 5.2 om forskjellen mellom sannsynlighet og plausibilitet. For øvrig har W alton i sin utlegning av begrepet om slutning til beste forklaring formulert konklusjonen i slutningsskjemaet som «[t]herefore, E is plausible, as a hypothesis», hvor «E» altså tilsvarer «H» i Josephsons skjema (Douglas W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, University P ark 2002 s. 44).

9 Josephson, «C onc eptual Analysis of Abduc tion», s. 12–13. Nå finnes det likevel tilfeller av i det minste tilnæ rm et sikker eliminasjon, som i granskningen av fiskebåten Ut- vik Seniors forlis, hvor granskningskommisjonen etter eliminasjon av alternative forklaringer konkluderte med at forliset skyldtes kollisjon med annet fartøy, se NOU 2004: 9 s. 97–103.

10Se også P eter Lipton, Inference to th e B est Exp la na tio n, 2. utgave, London 2004 s. 66.

(6)

antas å eksistere (ikke bare som et tenkt, men som et reelt saksforhold) nettopp fo rd i det er dette saksforholdet som best ville forklare det gitte saksforholdet. «[A]bduc tion looks for fac ts», er van Benthems oppsum- mering.¹¹ Og det er nettopp slutningen til h v a som er tilfellet, som gjør begrepet om slutning til beste forklaring relevant for juridisk bevis- bedømmelse.

2 .2 Det g itte sa k sfo rh o ld et i b ev isb ed ø m m elsen

I juridisk bevisbedømmelse er det b ev isene som er gitt for bevisbedøm- meren. Bevisføringen under hovedforhandlingen er en hendelse i tid og rom som bevisbedømmeren observerer direkte, og som gir vedkommen- de en umiddelbar oppfatning om hva som er b ev issitu a sjo nen i saken.

Med «bevissituasjon» menes her utelukkende hva de enkelte bevisene i seg selv b estå r i, med andre ord hva vitnene faktisk har sagt i sine forkla- ringer, hva som faktisk står i dokumentene, og så videre. Bevissituasjo- nen fremstår for bevisbedømmeren som en ubestridelig realitet – f.eks.

har et vitne som har forklart seg under hovedforhandlingen, vitterlig sagt det han eller hun har sagt.

Dette betyr ikke at ulike bevisbedømmere i samme rettssak nødven- digvis har helt identiske oppfatninger om hva bevissituasjonen består i.

Det er mange grunner til dette – noen prosaiske og andre mer filosofiske – og jeg skal ikke gå inn på alle. Blant de mer prosaiske grunnene har vi den muligheten at bevisbedømmeren under hovedforhandlingen

«kan ha falt ut av sin konsentrasjon»¹² og dermed ikke har registrert hva som er blitt sagt. Dessuten er det et empirisk faktum at personer som forklarer seg under hovedforhandlingen, ikke alltid forklarer seg like presist. Diffuse forklaringer i rettssalen kan skyldes ulike forhold – f.eks.

at personen som forklarer seg, er reelt usikker på de faktiske forhold, at personen har en rettslig eller annen form for interesse av at saken ikke opplyses så godt som han eller hun ville være i stand til, eller at personen ikke er vant til å måtte formulere seg presist. Men uansett hva som måtte være årsaken til forklaringens diffuse karakter, må bevisbedøm-

11 Johan van Benthem, «Forew ord» i Ab d u ctio n a nd Ind u ctio n, Dordrec ht 2000 s. ix –x i (s. x ).

12 Hålogaland lagmannsretts formulering, gjengitt i Rt. 1998 s. 353 (s. 354).

(7)

meren to lk e forklaringen for å ta stilling til hva som m ed rim elig h et kan a nses å være innholdet i forklaringen. Rimelighetsvurderinger involverer her som ellers et element av skjønn, og vurderingene kan således avvike fra én bevisbedømmer til en annen. Uoppmerksomhet under bevisfø- ringen er altså ikke den eneste grunnen til at ulike bevisbedømmere i samme rettssak kan ha ulike oppfatninger om hva bevissituasjonen be- står i. Jeg antar likevel at ulike bevisbedømmere i d et sto re o g h ele vil ha den samme oppfatningen av hva bevissituasjonen består i, og at bevissituasjonen kan betraktes som et gitt saksforhold, i det minste som gitt fo r den enkelte bevisbedømmer.¹³

2 .3 Fra h yp o tese til fa k tu m

I delseksjon 2.1 så vi at konklusjonen i en slutning til beste forklaring går ut på at hypotesen H, som i premissene er utpekt som den beste forklaringen på det gitte saksforholdet, trolig er sann. Men hypotesen H kan være den beste forklaringen på en bevissituasjon D uten at H legges til grunn som faktum i saken.¹⁴ P å det helt generelle planet kan vi ikke

13 Juridisk bevisbedømmelse er også preget av slutninger som i sin struktur har mye til felles med slutninger til beste forklaring, men med den forskjell at saksforholdet D a nta s snarere enn å være gitt. Hvis en rettsmedisiner forklarer i retten at DNA-materialet funnet på et drapsoffer stammer fra tiltalte, vil bevisbedømmeren normalt anta at DNA- materialet stammer fra tiltalte. Bare det første – at rettsmedisineren forklarer dette – er direkte gitt for bevisbedømmeren, men bevisbedømmeren vil like fullt søke en forklaring på det angivelige faktum at DNA-materialet stammer fra tiltalte. Jeg kommer i denne artikkelen til å holde fast ved at slutninger til beste forklaring alltid tar utgangspunkt i et gitt saksforhold og ikke i en antagelse (se motsatt f.eks. Aliseda, s. 183), men vil samtidig understreke at mange av innsiktene knyttet til begrepet om slutning til beste forklaring i vår strenge forstand vil ha gyldighet også for slutninger av den andre typen – den viktigste forskjellen er at et gitt saksforhold står fast, mens en antagelse kan forkastes. For en drøftelse av forklaringer på antatte saksforhold, se f.eks. Hannu Tapani Klami og Minna Hatakka, «Forståelse og bevisvärde», Lo v o g R ett, 1989 s. 361–372.

14 Det faktum retten legger til grunn for den juridiske avgjørelsen, vil inneholde rettsfakta, bevisfakta og eventuelt andre omstendigheter som ikke kan klassifiseres som verken rettsfakta eller bevisfakta. Et rettsfaktum er en tilstrekkelig bevist omstendighet som i seg selv utløser rettsvirkninger, mens et bevisfaktum er en omstendighet som

«godtgjør eller indikerer at et rettsfaktum er til stede, men som ikke i seg selv er av betydning for hvorvidt en rettsregel skal komme til anvendelse» (Jens Edvin A. Skoghøy, Tv istem å l, 2. utgave, Oslo 2001 s. 708, se også Jo Hov, R etterg a ng III, Oslo 2000 s. 289–290).

(8)

uten videre forutsette at de hypotesene det her er tale om, er av samme karakter som faktum av den typen retten legger til grunn for den juridiske avgjørelsen i rettssak.¹⁵ Og selv om vi forutsetter at hypoteser og slike faktum ikke er vesensforskjellige, er det ikke sikkert at hypotesen H i den konkrete saken kan legges til grunn som faktum i saken. Dette avhenger dels av hypotesens godhet, dels av beviskravet i saker av denne typen. Hvis beviskravet er «sannsynlighetsovervekt», må H legges til grunn i saken, i hvert fall hvis H er den beste forklaringen på bevissituasjonen D, og det bare finnes én annen mulig forklaring på D. Men for de tilfellene hvor det finnes mer enn to hypoteser – og slik vil det ofte være i rettslige sammenhenger – oppstår spørsmålet om ikke H må være en bedre forklaring enn de øvrige hypotesene sa m let, og ikke bare en bedre forklaring enn h v er enk elt av de øvrige hypotesene.¹⁶ Dette er i utgangspunktet et juridisk spørsmål, og svaret kan variere alt etter hva slags bevistema det er tale om. Men det er en k u nnsk a p steo retisk problemstilling i hvilken grad det i det hele tatt er praktisk mulig å ta stilling til om de øvrige forklaringene samlet er bedre enn hypotesen H.

Generelt vil dette avhenge av hva slags type hypoteser det kan dreie seg om, og hvordan man generelt kan vurdere deres godhet – dette er spørs- mål jeg diskuterer i seksjonene 4 og 5.

Beviskravet i straffesaker – at tiltaltes skyld skal bevises «utover en- hver rimelig tvil» – blir i litteraturen som kopler juridisk bevisbedøm- melse og slutning til beste forklaring, tolket som et krav om at det ikke skal finnes en plausibel forklaring på bevissituasjonen som impliserer at tiltalte er uskyldig.¹⁷ Det strenge beviskravet i straffesaker vil i mange tilfeller innebære at ing en av de alternativene hypotesene legges til grunn som faktum i saken. I straffesaker som ender med frifinnelse, vil retten ofte nøye seg med å slå fast at den ikke finner det skisserte saks-

15 I delseksjon 4.2 diskuterer jeg ulike typer hypoteser knyttet til bevissituasjonen som helhet.

16 Dette er et stykke på vei en parallell til spørsmålet om alternative årsaker i erstat- ningsretten. I p-pilledom II (Rt. 1992 s. 64) skriver førstvoterende at «dersom skaden kan være forårsaket av bare en av flere mulige – men hver for seg uavhengige – årsaksfak- torer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet» (s. 70).

17 Se f.eks. Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 304.

(9)

forholdet i tiltalebeslutningen tilstrekkelig bevist.¹⁸ I noen tilfeller blir riktignok et alternativt, frifinnende saksforhold nevnt som en m u lig h et, men uten at retten legger dette saksforholdet til grunn i vanlig forstand.

Typiske formuleringer er at «retten ikke kan se bort fra at …», eller at

«retten ikke kan utelukke at …», hvor det i forlengelsen av formulerin- gen beskrives et mulig saksforhold som impliserer at tiltalte er uskyldig.

Så lenge den alternative hypotesen bare er nevnt i dommen som en mulighet, kan den neppe sies å ha status som faktum i saken.

I delseksjon 2.1 nevnte jeg at styrken til konklusjonen i en slutning til beste forklaring ifølge Josephson i det minste avhenger av (1) hvor god hypotesen H er i seg selv, (2) hvor mye bedre H er enn de øvrige mulige forklaringene som har vært tatt i betraktning, og (3) hvor grundig søket etter andre forklaringer har vært. Det siste punktet er mindre sentralt i dispositive saker, men i øvrige saker har bevisbedømmeren et ansvar for å vurdere hypoteser som går utenfor det som er påberopt av partene.

I en artikkel som diskuterer slutning til beste forklaring direkte i til- knytning til juridisk bevisbedømmelse, føyer Josephson til ytterligere to vurderingstemaer, nemlig (4) hvor stort behovet er for å trekke en konklusjon i det hele tatt (særlig når man tar i betraktning muligheten for å fremskaffe flere bevis før avgjørelsen), og (5) skadevirkningene ved å ta feil og gevinstene ved å ha rett.¹⁹ Til forskjell fra (1)–(3), som dreier seg om lo g isk e grunner til å akseptere hypotesen, er det i (4) og (5) tale om p ra g m a tisk e grunner til å akseptere den. Josephson betrak- ter temaene i (1)–(5) som uttømmende i vurderingen av konklusjonens styrke.²⁰

Når det gjelder (4), må dette vurderingstemaet sees i sammenheng med at konklusjonen i en slutning til beste forklaring har en fo relø p ig karakter, som W alton har påpekt:

18 Jeg ser her bort fra at retten «er ubundet av den nærmere beskrivelse [ i tiltalen ] med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter» straffeprosessloven § 38 første ledd første punktum), slik at retten har anledning til å legge til grunn et annet faktum som rammes av det samme straffebudet (eller av et annet straffebud, jf. andre og tredje ledd).

19 Josephson, «On the P roof Dynamic s of Inferenc e to the Best Ex planation», s. 292.

20 Samme sted.

(10)

«Abduc tive inferenc e is defeasible, meaning that the c onc lusion is only a hypothesis that is subjec t to retrac tion if further investigation of the fac ts in the c ase show s that another of the alternative ex planations is «better».»²¹

Likevel må bevisbedømmeren før eller siden ta stilling til sakens faktum. I saker hvor retten har ansvar for sakens opplysning, kan det imidlertid være aktuelt å innhente nye bevis og utsette forhandlingen.²² Vur- deringene her ligger i grenselandet mellom juss (mer konkret regler om bevisføringsplikt og/eller beviskrav) og den frie bevisbedømmelse.

I (5), derimot, vil det i vår sammenheng dreie seg om et rent juridisk spørsmål, mer konkret et spørsmål om beviskravet i saker av den aktuelle typen. Bevisbedømmeren må forutsette at rettsregelen som fastsetter terskelen for at et saksforhold skal anses bevist og dermed legges til grunn som faktum i saken, i hvert fall delvis er motivert av overveielser om balansen mellom skadevirkninger og gevinster knyttet til ulike mulige utfall av slike saker. Bevisbedømmeren har ikke anledning til å gi seg inn på frie vurderinger om dette – i den grad bevisbedømmeren tar slike forhold i betraktning, må dette skje innenfor rammen av en ju ri- d isk (dvs. rettsdogmatisk) vurdering av hvor strengt beviskravet er for det aktuelle bevistemaet.

3 . Hv a sk a l fo rk la res?

3 .1 B ev issitu a sjo n o g b ev isd a ta

I delseksjon 2.2 omtalte jeg bevissituasjonen som et gitt saksforhold i bevisbedømmelsen. Bevissituasjonen er hva personer har forklart i retten, hva som står i dokumentene, og hva som kan observeres når bevis- bedømmeren selv gransker reelle bevismidler (f.eks. et åsted). Spørsmå- let blir så hvilke nivåer i og aspekter ved bevissituasjonen det vil være aktuelt for bevisbedømmeren å søke forklaringer på.

Hvis bevisbedømmelse er et forsøk på å forklare bevisene, må sikte- målet for bevisbedømmelsen være en forklaring på bevissituasjonen som helhet. Men underveis vil det være aktuelt å forklare mer avgrensede de-

21 W alton, Leg a l Arg u m enta tio n a nd Ev id ence, s. 43.

22 Se f.eks. straffeprosessloven § 294.

(11)

ler av bevissituasjonen. I det følgende tar jeg som utgangspunkt at bevissituasjonen består av en rekke b ev isd a ta. Eksempler på bevisdata er at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke, at en koffert som legges frem for retten, har dobbel bunn, og at tiltalte ikke forklarer seg under hovedforhandlingen.²³ Det at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke, er et unikt bevisdatum, ulikt f.eks. det bevisdatumet at vitne C sier nøyaktig det samme.²⁴ For bevisbedømmeren kan det være aktuelt å søke forklaringer på et enkeltstående bevisdatum eller på en k o m b ina sjo n av bevisdata, f.eks. den kombinasjonen at vitne B sier at gjerningspersonen var iført grønn jakke mens vitne C sier at gjerningspersonen var iført rød jakke.

Spørsmålet om hva som den beste forklaringen på et bevisdatum, kan presiseres på to måter – enten a to m istisk som et spørsmål om hva som er den beste forklaringen på dette bevisdatumet isolert sett, eller h o listisk som et spørsmål om hva som er den beste forklaringen på dette bevisdatumet i lys av bevissituasjonen for øvrig. Svarene på de to spørsmålene kan være ulike – f.eks. vil den beste forklaringen på at vitnet i sin forklaring forteller at han var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, isolert sett være at han faktisk var sammen med tiltalte på gjerningstidspunktet, men i lys av bevissituasjonen som helhet kan den beste forklaringen på det samme bevisdatumet være at vitnet lyver for å beskytte tiltalte.

Siktemålet med bevisbedømmelsen er likevel en forklaring på bevis-

23 Jeg inkluderer i begrepet om bevisdata ikke kunnskaper og antagelser som bevis- bedømmeren har forut for bevisføringen. Se motsatt Henrik Z ahle, Om d et ju rid isk e b ev is, København 1976 s. 217.

24 Det at gjerningspersonen var iført grønn jakke, er ikke er et bevisdatum, men – hvis det anses bevist – et bevisfa k tu m . Ordet «bevisfaktum» brukes imidlertid av enkelte forfattere i en vid betydning slik at det omfatter både bevisdata og bevisfakta i vår forstand – Z ahle konstaterer i sin beskrivelse av den gjengse terminologi at «[u]nder bevisfakta henføres ikke blot de proc essuelle beviser, eksempelvis en vidneforklaring, men også udenretlige hændelser (indic ier), som er relevante for bevisvurderingen, eksempelvis et bremsespor, som gøres retten bekendt gennem politiets oppmåling, og som er af betydning for bedømmelsen av hastigheten ved opbremsingen» (Z ahle, s. 233, se for øv- rig også min fotn. 102). Men selv om bevisfakta (i vår mer snevre forstand) kanskje kan sies å være mer beslektet med bevisdata enn med rettsfakta i rettslig henseende (i og med at verken bevisfakta eller bevisdata har direkte rettslig relevans), er bevisfakta i k u nn- sk a p steo retisk henseende mer beslektet med rettsfakta enn med bevisdata – den funda- mentale forskjellen er at bevisdata vil være direkte gitt for bevisbedømmeren, mens bevisfakta (i likhet med rettsfakta) er antagelser. Den vide betydningen av «bevisfaktum»

tilslører forskjellen.

(12)

situasjonen som helhet. Dette blir en annen form for holisme, ettersom bevissituasjonen som helhet nå ikke er en kontekst for vurderingen av et enkelt bevisdatum, men tvert i mot er selve det som skal forklares. I motsetning til forklaringer på et enkelt bevisdatum må forklaringer på bevissituasjonen som helhet selv ha en eller annen form for helhetlig preg – de må i en eller annen forstand d ek k e bevissituasjonen som helhet. Den forklaringen at et bestemt vitne lyver for å beskytte tiltalte, mangler det helhetlige preget som kan gjøre forklaringen til en forklaring på bevissituasjonen som helhet. Jeg diskuterer overordnede forklaringer i delseksjon 4.2.

3 .2 No rm a litet o g a v v ik

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, dreier det seg ofte om en forklaring på en eller annen form for u reg elm essig h et. Vi søker en forklaring når lampen ikke lyser når vi slår den på, eller når vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt. Hvis lampen lyser når vi slår den på, eller vår kollega møter opp som avtalt, er det ikke behov for noen forklaring. Det vi vanligvis søker forklaring på, er de forhold som forstyrrer oss i vår omgang med det kjente og rutinemessige.

I deler av litteraturen om slutning til beste forklaring blir det nettopp forutsatt at det gitte saksforholdet som det søkes forklaring på, oppleves som u v entet eller m ystisk.²⁵ Men vil vi betrakte juridisk bevisbedømmelse som slutning til beste forklaring, kan vi ikke ha en slik forutsetning. I domstolene er det ikke noe ekstraordinært ved at fysiske eller juridiske personer saksøker hverandre (eller at påtalemyndigheten utferdiger tiltale mot en person), at saken kommer opp for domstolen, at vitner forklarer seg, og så videre. At det i en rettssak foreligger en bevissituasjon, er akkurat som man skulle forvente. Ofte er det heller ikke noe ekstraordinært ved innh o ld et i bevissituasjonen. Og selv om en rettstvist i og for seg kan be- traktes som et avvik fra det normale – det er f.eks. en svært liten andel av alle forbrukerkjøp som havner i domstolene – så er det ikke dette avviket som skal forklares, men derimot bevissituasjonen i den konkrete saken.

25Se f.eks. Josephson, «Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», hvor forfatteren påpeker denne tendensen i litteraturen, men for sin egen del fremholder at «one may also … seek ex planations for … things that are not ordinarily surprising» (s. 33). Se også W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 13 og Lipton, s. 26.

(13)

Nå kan det likevel være aspekter ved bevissituasjonen i den konkrete saken som avviker fra det normale, eller som på annen måte fremstår som et forstyrrende element i bevissituasjonen. Et eksempel kunne være en vitneforklaring hvor vitnet kan antas å ha et ønske om et bestemt utfall av saken – vitnet er f.eks. en bekjent av tiltalte – men hvor vitnet likevel forklarer seg både i strid med bevissituasjonen for øvrig (som trekker mot frifinnelse) og i konflikt med vitnets antatte ønske med hensyn til sakens utfall. Et slikt element vil oppleves som stø y i bevissituasjonen.

Når bevissituasjonen inneholder slike forstyrrende elementer, vil bevis- bedømmeren gjerne sterkere enn ellers oppleve bevisbedømmelsen som et forsøk på å forklare bevisene.

Generelt kan ethvert tilfelle av bevismessig motstrid betraktes som en form for avvik. Men i så fall brukes ordet «avvik» i en annen betydning enn avvik fra det normale – ved bevismessig motstrid dreier det seg om at ulike bevis i samme rettssak avviker fra h v era nd re med hensyn til deres respektive implikasjoner. Sc hum skiller i sin bevisteori mellom h a r- m o nisk e og d isso na nte bevissituasjoner. I en harmonisk bevissituasjon trekker alle bevisene i samme retning, eller det finnes i hvert fall ikke ulike bevis som trekker i ulike retninger.²⁶ I en dissonant bevissituasjon, derimot, foreligger det en eller annen form for bevismessig motstrid, og Sc hum skiller her mellom to ulike varianter.²⁷ For det første kan det som rapporteres av et vitne eller i et dokument, direkte utelukke det som rapporteres av et annet vitne eller i et annet dokument, slik som f.eks. når to vitner plasserer tiltalte på to ulike steder på samme tids- punkt. I en slik bevissituasjon må i hvert fall det ene vitnet intendert eller uintendert forklare seg uriktig. For det andre kan ulike bevis rappor- tere ulike hendelser som i og for seg er forenlige (i den forstand at begge hendelsene kan ha funnet sted), men hvor im p lik a sjo nene av antagelsene om de respektive hendelsene ikke er forenlige.²⁸

26 David A. Sc hum, Th e Ev id entia l Fo u nd a tio ns o f P ro b a b ilistic R ea so ning, Evanston 1994 s. 124–126. Jeg tolker Sc hum slik at en bevissituasjon kan være harmonisk også når den inkluderer bevis som ikke trekker i en bestemt retning.

27 Samme tittel, s. 121–124.

28 Hvis to antagelser A og B impliserer henholdsvis antagelsene C og D i streng logisk forstand (dvs. med logisk nødvendighet), og C og D er gjensidig utelukkende, så er også antagelsene A og B gjensidig utelukkende. De omtalte «implikasjonene» må altså være implikasjoner i en løsere betydning av ordet.

(14)

Når Sc hum, i likhet med enkelte andre bevisteoretikere,²⁹ omtaler visse bevissituasjoner som «harmoniske» (eller «konsonante») og andre som «dissonante», er det nærliggende å anta at det her siktes ikke bare til bevissituasjonens rent logiske aspekter, men også til bevisbedømmerens psykologiske opplevelse av bevissituasjonen. Betegnelsen «c ognitive dissonanc e» ble etablert i psykologifaget med Festingers klassiske verk fra 50-tallet.³⁰ Festinger tar som utgangspunkt at to «kognitive elementer»

x og y (kunnskaper, oppfatninger, normer etc .) kan klassifiseres med hensyn til deres innbyrdes relasjon. Generelt foreligger det tre mulighe- ter – x og y er enten irrelevante (for hverandre), konsonante eller dissonante. Begrepet om kognitiv dissonans defineres riktignok som en ren lo g isk relasjon – elementene x og y er dissonante hvis ikke-x følger fra y³¹ – men Festinger fokuserer ellers på det p syk o lo g isk e u b eh a g et («psyc hologic al disc omfort») som dissonante elementer gir opphav til. Selv om Festinger hovedsakelig diskuterer tilfeller hvor en persons handlinger ikke er i samsvar med personens kunnskaper, oppfatninger og normer, er de generelle begrepene om irrelevans, konsonans (harmoni) og dissonans relevante også for juridisk bevisbedømmelse. Sc hum gir i sin fremstilling ingen referanser til Festinger (eller mer generelt til psykologi- fagets diskusjon av Festingers teori), men terminologivalget er neppe tilfeldig. Ordet «dissonans» gir assosiasjoner til m enta l stø y, og skillet mellom det harmoniske og det dissonante vil i vår sammenheng fange inn også det ubehaget som bevismessig motstrid gir – eller i hvert fall k a n gi – opphav til i bevisbedømmerens bevissthet.³²

29 Se f.eks. Glenn Shafer, A M a th em a tica l Th eo r y o f Ev id ence, P rinc eton 1976 s. 219–

229 og Isaac Levi, «C onsonanc e, Dissonanc e and Evidentiary Mec hanisms» i Ev id entia - r y Va lu e, Lund 1983 s. 27–43.

30 Leon Festinger, A Th eo r y o f C o g nitiv e Disso na nce, Stanford 1957. Fremstillingen i det følgende bygger på s. 1–31.

31 Samme tittel, s. 13. Begrepet om implikasjon (følge) som forutsettes i definisjo- nen, blir ikke definert, men det fremgår av drøftelsen ellers at det i hvert fall ikke generelt kan være tale om et strengt d ed u k tiv t følgeforhold, se samme tittel s. 1–31.

32 Se bemerkninger om dette i Shafer, s. 225–226 og kritiske kommentarer til disse i Levi, s. 27–30 og 41–42.

(15)

3 .3 Ko ntra stiv e sp ø rsm å l

Når vi søker en forklaring på et gitt saksforhold, er det alltid underfor- stått at vi søker en forklaring på spørsmålet om hvorfor vi har dette saksforholdet i sted et fo r et a nnet. Når vi f.eks. spør hvorfor bevissitua- sjonen er dissonant, kunne vi like gjerne spurt hvorfor bevissituasjonen ikke er konsonant (harmonisk). Og spør vi hvorfor et vitne inkrimine- rer seg selv gjennom sin forklaring, kunne vi like gjerne ha spurt hvorfor han eller hun ikke unnlater å forklare seg slik.

Eksemplene ovenfor er trivielle. De er trivielle fordi det formulerte alternativet bare er negasjonen av det gitte saksforholdet. Alternativet er uspesifisert, i den forstand at spørsmålet om hvorfor vi har det gitte saksforholdet i sted et fo r a lterna tiv et, ikke tilfører problemstillingen noe nytt i forhold til spørsmålet om hvorfor vi har det gitte saksforholdet.

Spørsmålet om hvorfor vi har saksforholdet D, er id entisk med spørsmå- let om hvorfor D i stedet for ikke-D. En ikke-triviell kontrast har vi først når alternativet ikke er negasjonen av D.

Josephson bemerker at det i slutninger til beste forklaring ofte er tale om å forklare en kontrast, men går ikke nærmere inn på dette.³³ Det gjør derimot Lipton, som i Inference to th e B est Exp la na tio n tar som utgangspunkt at det vi normalt søker en forklaring på, er nettopp en kon- trastiv problemstilling – vanligvis er spørsmålet ikke hvorfor D (eller hvorfor D i stedet for ikke-D), men hvorfor D i stedet for E, hvor E ikke er negasjonen av D. Riktignok blir alternativet ikke alltid eksplisitt formulert – ofte er det bare underforstått. Lipton gir bl.a. følgende eksempel fra dagliglivet:

«W hen I asked my, then, 3-year old son w hy he threw his food on the floor, he told me that he w as full. This may ex plain w hy he threw it on the floor rather then eating it, but I w anted to know w hy he threw it rather than leaving it on his plate.»³⁴

Ulike alternativer til det gitte saksforholdet D kan altså gi opphav til ulike forklaringer. Liptons generelle poeng er at vi normalt bare er inter- essert i v isse a sp ek ter ved det gitte saksforholdet, og at kontrastive spørs- mål fremhever nettopp de aspektene vi søker forklaring på.

33Josephson, «C onc eptual Analysis of Abduc tion», s. 29.

34Lipton, s. 33.

(16)

Liptons fremstilling av slutning til beste forklaring er ikke skrevet spesielt med tanke på juridisk bevisbedømmelse, men på dette området er det ikke vanskelig å finne eksempler på ikke-trivielle kontraster, altså kontraster hvor det ene alternativet ikke er negasjonen av det andre.

Hvis vi spør hvorfor tiltalte forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B, vil negasjonen være at tiltalte ikke forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B. Denne negasjonen inkluderer bl.a. den muligheten at tiltalte ikke forklarer seg i det hele tatt. Men det at tiltalte i det hele tatt forklarer seg, vil ofte ikke være et interessant aspekt ved tiltaltes forklaring – det som normalt påkaller bevisbedømmerens interesse, er hvorfor tiltalte forklarer det han forklarer. Det alternativet at tiltalte forklarer at han ikke overleverte den stjålne gjenstanden til person B, er allerede mer spesifikt enn negasjonen av at tiltalte forklarte at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B. Og i mange tilfeller vil bevisbedømmeren fokusere på en enda mer spesifikk kontrast, f.eks. hvorfor A forklarer at han overleverte den stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at han overleverte den stjålne gjenstanden til person C . Bakgrunnen for dette siste, enda mer spesifikke spørsmålet kan være at bevisbedømmeren på det aktuelle stadiet i hovedforhandlingen oppfatter det slik at det for tiltalte i den aktuelle situasjonen ville ha vært mer naturlig å overlevere den stjålne gjenstanden til person C .

P å det generelle planet er det neppe mulig å avgrense hva som er relevante kontraster i juridisk bevisbedømmelse. Riktignok kan vi slå fast at en kontrast er relevant i hvert fall hvis den har rettslig relevans, i den forstand at alternativene i kontrasten vil ha ulike rettsvirkninger i den konkrete saken. Men kontraster kan være relevante i bevisbedømmelsen selv om de ikke har rettslig relevans i denne betydningen. Retten skal beskri- ve hvilket faktum den legger til grunn, og i dette faktum vil det være de- taljer som kunne ha vært annerledes uten at rettsvirkningen ville ha vært en annen. Det har f.eks. ingen direkte rettslig relevans om overleveringen av den stjålne gjenstanden skjedde inne på pub A eller inne på pub B. Men hvis en rekke vitner har forklart at overleveringen skjedde inne på pub A, og det neste vitnet forklarer at overleveringen skjedde inne på pub B, blir det et spørsmål om hvorfor dette vitnet forklarer at overleveringen skjedde inne på B i stedet for å forklare at overleveringen skjedde inne på pub A.

(17)

Relevante kontrastive spørsmål kan oppstå i bevisbedømmerens bevissthet på bakgrunn av bevisbedømmerens oppfatninger om hva som i gitte situasjoner vil være den naturlige handlemåte, bevisbedømmerens juridiske kunnskaper om vilkårene i relevante rettsregler og ikke minst hva som har skjedd tidligere i hovedforhandlingen. Men disse eksemplene er ikke uttømmende. P å det helt generelle planet kan det ikke sies stort mer enn at skillet mellom relevans og irrelevans beror på en k o n- tek st, som dels består av bevisbedømmerens «indre» kontekst (hans eller hennes generelle kunnskaper, erfaringer og normer), dels av den «ytre»

konteksten, dvs. hovedforhandlingen så langt som den er kommet. Men vi kan i det minste slå fast at juridisk bevisbedømmelse er en dynamisk prosess som krever at bevisbedømmeren er i stand til fo rtlø p end e å trekke ut relevante kontraster fra bevisene som føres under hovedforhandlingen. Bevisbedømmeren må fortløpende evaluere (mht. relevans) de kontrastene advokatene og andre dommere eksplisitt eller implisitt fokuserer på i sin eksaminasjon under hovedforhandlingen, og eventuelt selv stille opp relevante, spesifikke kontraster. Hva som er (eller betraktes som) relevant, kan endre seg etter hvert som hovedforhandlingen skrider frem, og ikke minst vil det utover i hovedforhandlingen frem stå k la rere for bevisbedømmeren hva som er de relevante kontrastene.

4 . Hv a sla g s fo rk la ring er?

4 .1 Fo rk la ring er p å d elsp ø rsm å l

I delseksjon 3.1 slo jeg fast at siktemålet med bevisbedømmelsen må være en forklaring på bevissituasjonen som helhet, men også at bevis- bedømmeren underveis vil søke forklaringer på bevisdata. Når vi nå skal gå mer konkret inn på spørsmålet om hva slags forklaringer det kan være tale om, blir det nødvendig å skille mellom på den ene side forklaringer på et avgrenset delspørsmål knyttet til bevissituasjonen og på den annen side forklaringer på bevissituasjonen som helhet. Helhetlige forklaringer på bevissituasjonen omtales i delseksjon 4.2 – i det følgende fokuserer jeg på forklaringer på bevisdata.

Som nevnt i delseksjon 3.1 kan vi skille mellom atomistiske og holistiske forklaringer. Atomistiske forklaringer på et bevisdatum ignorerer

(18)

alle andre bevisdata enn det ene som forklares. Dette innebærer i praksis at den iso lert sett beste forklaringen på et bevisdatum i en persons forklaring normalt vil være at det personen rapporterer, faktisk har skjedd – i slike sammenhenger vil godhet og sannsynlighet være det samme. Sier et vitne at person A overleverte den stjålne gjenstanden til person B, er den beste (dvs. mest sannsynlige) atomistiske forklaringen på dette bevisdatumet rett og slett at A overleverte den stjålne gjenstanden til B. I til- legg til en empirisk antagelse om at flertallet av de hendelser som rapporteres i forklaringer i retten, faktisk har funnet sted, er den atomistiske forklaringen også basert på en form for velvillighet overfor personen som forklarer seg. Denne velvilligheten bunner i hvert fall delvis i en mer normativt ladet forutsetning – en fo r v entning – om at personer som har av- gitt forsikring som vitne, eller i det minste er blitt oppfordret av rettens formann til å snakke sant, faktisk forklarer seg sannferdig. Kanskje bunner velvilligheten også i mer allmenne og grunnleggende forutsetninger for menneskelig samkvem. Uansett innebærer denne velvilligheten at bevisbedømmeren velger en annen forklaring på det aktuelle bevisdatumet bare hvis han eller hun har en spesiell grunn til å tro at personen har forklart seg uriktig på dette punktet. Men slike grunner vil normalt stamme fra bevissituasjonen for øvrig, og i så fall overskrides den atomistiske vurderingen. Vi kan ellers konstatere at den beste forklaringen på et bevisdatum oftest vil være ulik, og i noen tilfeller også uforenlig med, den beste atomistiske forklaringen på et annet bevisdatum.

Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum er vanligvis triviell. Normalt har forklaringen ingen forklaringsk ra ft, hvis vi med dette mener at forklaringen kaster lys over det som skal forklares. Dette gjelder også i forbindelse med (ikke-trivielle) kontrastive spørsmål – selv om spørsmålet gjerne er mer interessant, er sv a ret like trivielt.³⁵ Og vi sø k er heller ikke etter den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum – den beste atomistiske forklaringen ligger allerede i dagen.

Den beste h o listisk e forklaringen på et bevisdatum er derimot den forklaringen som fremstår som den beste når også resten av bevissituasjonen tas i betraktning. Foreligger det f.eks. bevismessig motstrid, kan

35 F.eks. vil den beste atomistiske forklaringen på hvorfor et vitne forklarer at person A overleverte den stjålne gjenstanden til person B i stedet for å forklare at A overleverte den stjålne gjenstanden til person C , være at A leverte den stjålne gjenstanden til person B.

(19)

den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum avvike fra den beste atomistiske forklaringen på det samme bevisdatumet. Er beviset en forklaring eller et dokument, vil en avvikende holistisk forklaring normalt dreie seg om den aktuelle personen (parten, vitnet, forfatteren) – f.eks.

kan den beste holistiske forklaring på et bevisdatum i en vitneforklaring være at vitnet tar feil, eller alternativt at vitnet lyver. Men det er først når den beste holistiske forklaringen av bevisdatumet inkluderer noe om h v o rfo r vitnet tar feil, eller h v o rfo r vitnet lyver (f.eks. at vitnet er en bekjent av tiltalte), at slike forklaringer kan ha forklaringsevne i en mer kvalifisert forstand. I det første tilfellet kan den holistiske forklaringen f.eks. være at vitnet tar feil fordi vitnet befant seg på lang avstand fra hendelsen. I det siste tilfellet må forklaringen være at vitnet har et bestemt motiv for å lyve, f.eks. at vitnet er en bekjent av tiltalte.

Det kan ikke stilles krav om identiske holistiske forklaringer på ulike bevisdata. Det er ulike spørsmål som besvares, og da må også svarene kunne avvike fra hverandre. Men til forskjell fra atomistiske forklaringer, må det stilles krav om at de beste holistiske forklaringene på ulike bevisdata er forenlige med hverandre. Hvis det som antas å være den beste holistiske forklaringen på et bevisdatum, er uforenlig med det som antas å være den beste forklaringen på et annet bevisdatum innenfor den samme bevissituasjonen, må en av forklaringene forkastes som den beste holistiske forklaring.

Selv om drøftelsen ovenfor har fremstilt atomistiske forklaringer som trivielle, har slike forklaringer likevel en rolle å spille i bevisbedømmel- sen. Den beste atomistiske forklaringen på et bevisdatum vil alltid yte motstand mot en eventuell avvikende holistisk forklaring på det samme bevisdatumet. I de tilfellene hvor den beste holistiske forklaringen avviker fra den beste atomistiske forklaringen, har vi kognitiv dissonans.

Selv om det psykologiske ubehaget hos bevisbedømmeren kan være beskjedent eller helt fraværende i de tilfellene hvor den beste holistiske forklaringen har stor forklaringskraft, kan slike avvik generelt bidra til å skape usikkerhet om hva som er sakens faktum.

4 .2 Ov ero rd ned e fo rk la ring er

Jeg går så over til spørsmålet om hva som kan betraktes som forklaringer på bevissituasjonen som helhet. Med «forklaring på bevissituasjonen

(20)

som helhet» menes ikke at forklaringen besvarer absolutt alle spørsmål som kan knyttes til bevissituasjonen – dette er uansett ikke mulig. Men forklaringen må besvare det o v ero rd ned e spørsmålet i bevisbedømmel- sen, med andre ord spørsmålet om hva som er den beste forklaringen på bevissituasjonen som helhet. Den overordnede forklaringen må kunne betraktes som en slags konklusjon på h ele bevisbedømmelsen.

Et mulig forslag kunne være at overordnede forklaringer har form av h yp o teser, i Diesens³⁶ og Hole og Sjaastads³⁷ betydning av ordet. Eksem- plene som benyttes av disse forfatterne, tilsier at en hypotese i denne betydningen har form av et oppsummerende utsagn som trekker ut d en rettslig relev a nte essens av et mulig hendelsesforløp. (Hva som er den rettslig relevante essens, avhenger ikke bare av hendelsesforløpet, men også av stevningen eller tiltalebeslutningen og de aktuelle rettsreglene.) En slik hypotese er nødvendigvis mer generell enn et konkret hendelses- forløp, og dermed vil flere hendelsesforløp kunne oppsummeres på samme måte. Hypotesen vil altså omfatte en bestemt k la sse av mulige konkrete hendelsesforløp, nemlig klassen som består av alle og bare de hendelsesforløpene som kan oppsummeres nettopp på denne måten.

Som eksempler formulerer Diesen bl.a. følgende tre hypoteser i forbindelse med en konkret straffesak som var oppe i Högsta Domstolen i Sverige: (1) «A våldtog M», (2) «samtyc ke från M» og (3) «inget sex ».³⁸ Tilsvarende formulerte Hole og Sjaastad følgende tre hypoteser i forbindelse med Treholt-saken: (1) Treholt var storspion for KGB og har ska- det rikets sikkerhet, (2) Treholt har begått grove tjenesteforsømmelser uten å være storspion, og (3) Treholt har ikke begått en straffbar handling.³⁹ I begge tilfeller kan (2) betraktes som en mellomliggende hypotese, om enn på ulikt grunnlag – i Diesens eksempel fordi (1) må forutsette det elementet i (2) som utelukkes i (3), mens det i Treholt-saken snarere er slik at (1) og (3) danner ytterpunktene med hensyn til mulig straff. Hole og Sjaastads sett av hypoteser har ellers et sterkere normativt preg enn hypotesene formulert av Diesen.

Hypotesene i Diesens eksempel er utformet slik at spørsmålet om subsumsjon under et straffebud blir trivielt når den ene eller andre

36 Diesen, s. 120–148.

37 Hole og Sjaastad, s. 14–30.

38 Diesen, s. 123. Hypotesene bygger på domspremissene i NJA 1980 s. 725.

39 Hole og Sjaastad, s. 17–19.

(21)

hypotesen først har fått status som konklusjon. Her vil (1) utvilsomt føre til domfellelse etter voldtektsparagrafen, mens (2) og (3) like utvilsomt vil føre til frifinnelse. (Jeg forutsetter her at (1) omfatter ikke bare den objektive handlingen, men implisitt også de øvrige betingelsene for straff.) I Treholt-saken er de rettslige implikasjonene av (1) og særlig (2) litt mer åpne, men Hole og Sjaastads tanke er at (1) vil føre til domfellelse etter «spionparagrafen» (straffeloven § 90), at (2) vil rammes av andre straffebud (Hole og Sjaastad nevner §§ 94 og 121), og at (3) er en frifinnende hypotese.

Slike hypoteser kan altså betraktes som juridisk relevante oppsumme- ringer av konkrete, alternative hendelsesforløp. Men hypotesene gir ikke bare juridisk egnede kategorier for å rubrisere ulike konkrete hendelses- forløp som bevisbedømmeren a llered e har forestilt seg – settet av hypoteser kan også tjene som et u tg a ng sp u nk t for bevisbedømmerens tanke- messige konstruksjoner. I en voldtektssak kan bevisbedømmeren normalt ta utgangspunkt i tre hypoteser tilsvarende (1)–(3) i Diesens eksempel – på det abstrakte planet har vi her en (uttømmende) typ o lo g i for denne type saker, i hvert fall med hensyn til den objektive handling.

Gitt at de frifinnende hypotesene dekker alle frifinnende hendelses- forløp, blir bevisbedømmerens oppgave å vurdere om en frifinnende hypotese lar seg konkretisere til et hendelsesforløp som i lys av bevisene fremstår som en reell mulighet.

Men selv om slike hypoteser kan bidra til å strukturere bevisbedøm- merens tankeprosess, vil deres grovmaskede karakter innebære at de kommer til kort i flere henseende – f.eks. vil fellende hypoteser i straffesaker gi få eller ingen momenter til straffutmålingen. Mer generelt skal dommer i sivile saker og i straffesaker med domfellelse (når skyldspørs- målet ikke er avgjort av en lagrette) «bestemt og uttømmende angi det saksforhold» retten har lagt til grunn til grunn for sin avgjørelse (tviste- målsloven § 144 første ledd nr. 4 og straffeprosessloven § 40 andre ledd første punktum) – også dette innebærer at beskrivelsen må være mer detaljert. Og som fo rk la ring er betraktet har verken fellende eller frifinnende hypoteser evne til å k a ste lys o v er bevissituasjonen – hypotesene har ikke forklaringskraft i seg selv. Dette har sammenheng med at hypotesene ikke er formulert på grunnlag av, og følgelig ikke er spesielt innrettet mot, den konkrete bevissituasjonen i den aktuelle saken. Settet av hypoteser er som nevnt basert på en mer allmenn typologi, og i straffesaker

(22)

vil tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse og henvisning til straffebud i seg selv være tilstrekkelig til å avgjøre hva som er det relevante settet av hypoteser. (I sivile saker gjelder tilsvarende for stevningens påståtte faktum og henvisning til rettregler.) Hypoteser av den typen vi har diskutert ovenfor, kan dermed ikke i seg selv forklare konkrete eller særegne aspekter ved bevissituasjonen i den aktuelle saken.

En fullgod, overordnet forklaring på bevissituasjonen må altså være mer konkret og detaljert. I den engelskspråklige litteraturen om bevis- bedømmelse har teorier om at bevisbedømmeren opererer med ulike fo rtelling er («stories», «narratives») fått stadig økende tilslutning siden begynnelsen av 80-tallet.⁴⁰ Bennett og Feldman, som ofte utpekes som grunnleggerne av det bevisteoretiske fortellingsparadigmet, fremhever at fortellinger er organisert rundt en sentral handling («c entral ac - tion»).⁴¹ En fortelling involverer aktører, handlinger og situasjoner, og den sentrale handlingen gir opphav til et «nett» av relasjoner mellom fortellingens ulike elementer. P å bakgrunn av omfattende empiriske studier av jurymedlemmer i USA legger P ennington og Hastie til grunn at bevisbedømmernes fortellinger, så vel som de ulike ep iso d ene innenfor slike fortellinger, har en initierende hendelse som direkte eller indirekte resulterer i visse sinnsstemninger (sinne, anger, osv.), intensjoner, handlinger og konsekvenser:

40 Se f.eks. Neil Mac C ormic k, Leg a l R ea so ning a nd Leg a l Th eo r y, Ox ford 1978 s. 90–

92, Bennett og Feldman, s. 41–144, Binder og Bergman, Fa ct Inv estig a tio n, St. P aul 1984 s. 44–57, Ronald J. Allen, «The Nature of Juridic al P roof», C a rd o z o La w R ev iew , 1991 vol. 13 s. 373–422 (s. 406–413), W agenaar, Koppen og C rombag, s. 20–60 og 197–210 og P almer, s. 46, 48–53 og 56–57. I denne sammenhengen må ordet «fortelling» ikke assosieres med postmodernistiske slagord av typen «alt er fortellinger» og «alle fortellinger er like gode». For det første har ord som «fortelling», «story», «narrative», osv. et mer konkret meningsinnhold i den bevisteoretiske sammenhengen enn i den postmodernistiske tradisjonen. For det andre er spørsmålet om hva som skiller de g o d e fortellingene fra andre fortellinger, et helt sentralt tema i det bevisteoretiske fortellingsparadigmet – dette kommer jeg tilbake til i seksjon 5. En mer omfattende fremstilling av fortellingsparadigmet i internasjonal bevisteori finnes for øvrig i Eivind Kolflaath, «Bev- isbedømmelse – sannsynlighet eller fortellinger?», Ju ssens Venner, 2004 s. 291–303.

41 Bennett og Feldman, s. 41–49 og 79–80. Ikke alle aksepterer begrepet om fortellinger i juridisk bevisteori – se f.eks. kritikken av Bennett og Feldmans teori som frem- føres i M.Y . Abu-Hareira, A Ho listic Ap p ro a ch to th e Exa m ina tio n a nd Ana lysis o f Ev i- d ence in Ang lo -Am erica n Ju d icia l P ro cesses, upublisert doktoravhandling, University of W arw ic k 1984 s. 188–192.

(23)

«In stories and episodes, events c onsidered to be initia ting ev ents c ause c ha- rac ters to have psyc hologic al resp o nses and to form g o a ls that motivate subseq u- ent a ctio ns w hic h c ause c ertain co nseq u ences and ac c ompanying sta tes. An ex am- ple of an episode in the Johnson c ase is the follow ing seq uenc e: Johnson and C aldw ell are in Gleason’s bar. C aldw ell’s girlfriend, Sandra Lee, goes up to John- son and asks him for a ride to the rac e trac k the nex t day (initiating events).

C aldw ell bec omes angry (internal response), pulls his raz or, and threatens John- son (ac tions, note that goal is missing). Johnson bac ks off (c onseq uenc e).»⁴²

I eksemplet ovenfor er konsekvensen forårsaket av Johnsons mentale reaksjon på trusselen, for øvrig et element som ikke er eksplisitt i fortellingen. Men ikke alltid er årsaken en eller annen form for mental til- stand (hensikt, sjalusi, redsel, etc .) – i noen tilfeller er årsaken en ytre hendelse. Et eksempel på en slik fysisk årsaksrelasjon kunne være at Johnson – i en annen fortelling med de samme aktører – dør fordi han blir knivstukket av C aldw ell.

En fortelling har i sin form et visst slektskap med faktum i doms- premisser, men det er likevel forskjeller. I domspremissene fokuseres det hovedsakelig på den ytre handlingen, og i liten grad på intensjoner og sinnsstemninger hos aktørene i hendelsesforløpet. Antagelser om aktøre- nes bevissthetsliv nevnes stort sett bare i den grad dette er ju rid isk relevant, med andre ord i den grad elementene har direkte relevans for spørsmålet om rettsvirkning. Dette innebærer at de elementene som nevnes eksplisitt i domspremissene, i mange tilfeller ikke vil danne en sammenhengende årsakskjede før man supplerer disse elementene som «retten finner bevist», med intensjoner og sinnsstemninger som kan b ind e sa m m en elementene i den ytre handlingen – først da foreligger det en fullstendig fortelling.

Men det at psykologiske elementer i liten grad nevnes i domspremissene, utelukker selvsagt ikke at fullstendige fortellinger spiller en rolle i bevisbedømmelsen. Allen og Leiter skriver at «motive fills in the gaps and c onverts formal struc tures into human events», og at domfellelse er vanskelig å oppnå uten bevis for motiv, selv om motivet i seg selv ikke er et juridisk vilkår for domfellelse.⁴³ En rekke empiriske studier inter-

42 P ennington og Hastie, s. 197.

43 Ronald J. Allen og Brian Leiter, «Naturaliz ed Epistemology and the Law of Evidenc e», Virg inia La w R ev iew, 2001 vol. 87 s. 1491–1550 (s. 1535). Tilsvarende i P almer, s. 50: «P lausible stories ex plain … w h y people ac ted as they did. It is for this reason, rather than bec ause it is an element of any offenc e, that evidenc e of motive is so important in the c onstruc tion of a plausible c ase theory.»

(24)

nasjonalt konkluderer med at bevisbedømmere vurderer ulike fortellinger som mulige forklaringer på bevissituasjonen.⁴⁴

I motsetning til hypoteser av den typen vi diskuterte ovenfor, er fortellinger tilpasset den konkrete bevissituasjonen i saken og dermed bedre egnet til å fo rk la re denne bevissituasjonen. Mer konkret kan en fortelling, i motsetning til en oppsummerende hypotese, for det første skape en sammenheng i, og på denne måten kaste lys over, en fragmentert bevissituasjon – Lubet skriver at dyktige advokater «take the raw and disjointed observations of w itnesses and transform them into c oherent and persuasive narratives».⁴⁵ For det andre kan en fortelling inneholde elementer som direkte forklarer, eller i hvert fall gir opphav til en forklaring på, motstrid i bevissituasjonen – et eksempel kan være at en person som under hovedforhandlingen har forklart seg i strid med sakens øvri- ge bevis, i fortellingen har en rolle som kan forklare hvorfor vedkom- mende har forklart seg slik i retten. Også her kommer hypotesene til kort som forklaringer. Hvis begrepet om forklaringer forutsetter at forklaringen kaster lys over det som forklares, er det mer rimelig å betrakte fortellinger som forklaringer på bevissituasjonen.⁴⁶

4 .3 . Ka u sa lfo rk la ring er

Når vi i dagliglivet søker en forklaring på noe, er det normalt en k a u sa l- forklaring vi har i tankene – vi prøver å finne å rsa k en til det gitte feno- menet eller saksforholdet. Jeg har tidligere brukt eksempler med en

44 For en oversikt, se f.eks. P ennington og Hastie, s. 203 og 213–214 og Hastie og P ennington, s. 219–224. Fortellingers rolle som fo rk la ring er på bevissituasjonen er særlig fremhevet i sistnevnte artikkel, men nevnes også på s. 194 og 199 i den første artikkelen.

45 Steven Lubet, No th ing b u t th e Tru th, New Y ork 2001, s. 1, se også Jon Høyland,

«Fornuft og følelser i rettssalen – hva styrer dommernes avgjørelser?», Dya d e nr. 1/2004 s. 46–55 (s. 50). Jeg kommer tilbake til denne formen for forklaringskraft i seksjon 5.

46 I den engelsk-språklige litteraturen er det i sammenheng med bevisbedømmelse ofte tale om «theories» eller «the theory of the c ase». Uttrykkene brukes dels om et logisk resonnement i form av en serie av syllogismer (se f.eks. Anderson, Sc hum og Tw ining, s. 153–154, dels om fortellinger med rettslige implikasjoner (se f.eks. P almer, s. 44–45).

Bare i den siste betydningen kan «sakens teori» være en forklaring på bevissituasjonen.

Jeg ser ellers bort fra begrepet om deduktivt-nomologiske forklaringer, som har stått svært sentralt i den filosofiske litteraturen om forklaringstyper, men som med sitt krav om underliggende lovmessigheter ikke er egnet for den type saksforhold det er tale om i juridisk bevisbedømmelse (se f.eks. W alton, Ab d u ctiv e R ea so ning, s. 56–58 og Josephson,

«Smart Induc tive Generaliz ations are Abduc tions», s. 36–37).

(25)

lampe som ikke lyser når vi slår den på, og med en ellers punktlig kollega som ikke møter opp som avtalt. Spørsmålet om hva som er forklaringen på at lampen ikke lyser når vi slår den på, er for alle praktiske for- mål identisk med spørsmålet om hva som er å rsa k en til at lampen ikke lyser når vi slår den på, og tilsvarende gjelder for spørsmålet om hva som er den beste forklaringen på at vår ellers så punktlige kollega ikke møter opp som avtalt.⁴⁷

I den filosofiske argumentasjonsteorien er sammenhengen mellom kausalitet og argumentativ relevans velkjent. Hvis et saksforhold av type A er den vanligste årsaken til et saksforhold av type B, så vil eksistensen av et konkret saksforhold av type B øke sannsynligheten for – og dermed kunne tjene som et argument for – eksistensen av et konkret saksforhold av type A. Dette kan illustreres med følgende eksempel:

Det ubestridelige faktum at varsellampen for oljenivået lyser, er et a rg u - m ent fo r at oljenivået er lavt – vi slutter fra (1) til (2). Men denne argu- mentrelasjonen fra (1) til (2) beror på det mer generelle faktum at lavt oljenivå er den vanligste å rsa k en til at varsellamper for lavt oljenivå lyser,⁴⁸ og at det derfor er rimelig å anta at det foreligger en faktisk kausalrelasjon fra (2) til (1). En slik faktisk kausalrelasjon fra (2) til (1) kan selvsagt bare foreligge dersom (2) faktisk er tilfellet, og det er dette som gjør (1) til et relevant argument for (2). Slutningen fra observasjonen av (1) til eksistensen av (2) er altså en slutning fra (1) til en bestemt fo ru t-

47 I det siste tilfellet må jeg riktignok forutsette at årsaksbegrepet også kan omfatte andre sammenhenger enn dem som kan føres tilbake til lovmessigheter i naturen, se bemerkninger om dette nedenfor.

48 En annen, men mindre vanlig årsak er at varsellampemekanismen er defekt.

(1) Varsellampen for oljenivået lyser

kausalrelasjon argumentrelasjon

(2) Oljenivået er lavt