Bærekraft og kompleksitet

(1)

Utfordringer med å realisere en klimaambisiøs områdeutvikling

Marie Moi Lundstad

Masteroppgave ved senteret for teknologi, innovasjon og kultur

Det samfunnsvitenskapelige fakultet UNIVERSITETET I OSLO

Mai 2015

(2)

Copyright Marie Moi Lundstad

2015

Bærekraft og kompleksitet – utfordringer med å realisere en klimaambisiøs områdeutvikling.

Marie Moi Lundstad

http://www.duo.uio.no

Trykk: Reprosentralen, Universitetet i Oslo

(3)

(4)

(5)

Sammendrag

Denne masteroppgaven handler om klimaeffektiv områdeutvikling. Den tar utgangspunkt i et nylig utformet planforslag for et helt område, og studerer hvordan arkitektene bak tre byggeprosjekter forholder seg til den overordnede planen om klimaeffektiv områdeutvikling. Oppgaven er et case studie bestående av dokumentanalyse og kvalitative intervjuer. Det teoretiske rammeverket er i hovedsak bygget opp rundt prosjektet som organisasjonsform og viser til kjente utfordringer når det kommer til koordinering og gjennomføring av komplekse prosjekter. Mer konkret studerer oppgaven hvordan arkitekter jobber i prosjekteringsfasen av ulike byggeprosjekt, hvordan arkitektene vurderer og revurderer sitt design, og hvilke utslag dette gir for en overordnet klimaambisiøs visjon for den pågående områdeutviklingen på Furuset i Oslo. De empiriske funnene indikerer at arkitektene inngår i et komplekst samspill med

brukergrupper, kommunale aktører og private utbyggere. Sentrale utfordringer for prosjektgjennomføring er derfor koordinasjon av et omfangsrikt prosjekt og felles enighet om mål. Det er ønskelig med en helhetlig oversikt, men fordi områdeutviklingen er kompleks er dette vanskelig i praksis. På prosjektnivå viser oppgaven at arkitektbedriftene er organisatorisk nyskapende. Flerfaglig samarbeid inngås tidlig i prosjektfasen (integrert prosjektering), noe som er gunstig både miljømessig og økonomisk. Integrert prosjektering gir økt kontroll, redusert usikkerhet hva gjelder uforutsette kostnader, og minimerer

sannsynligheten for at kortsiktige løsninger og fortløpende vurderinger får fortrinn over klimaeffektive løsninger.

(6)

(7)

Forord

Denne masteroppgaven markerer slutten på syv år som student. Det har vært en spennende, morsom og tidvis slitsom tid – og jeg syns det er fint å avslutte studentlivet med en mastergrad i ”Teknologi, innovasjon og kunnskap”. Jeg har ikke gjort jobben helt alene, og derfor vil jeg gjerne rette en takk til dem som har hjulpet meg frem.

Først og fremst vil jeg takke veilederen min, Hilde Nykamp. Tusen takk for tiden du har brukt på meg, og for at døra di har alltid stått åpen. Du har vært verdifullt konstruktiv i møte med en ekte tåkefyrste. Jeg håper du er like fornøyd med resultatet som meg. I tillegg vil jeg gjerne takke Rodeo Arkitekter som tok meg inn i varmen, og skapte en interesse for klimaeffektiv arkitektur og integrert design. Takk for at dere har satt av tid til møter med meg -‐ det har hjulpet mye.

Kjære venner, alle som én: jeg er så glad i dere og takknemlig for at dere er like selvopptatte som meg selv. Det har vært umulig å tenke på masteroppgaven sammen med dere og det har vært så fint! Og ikke minst: tusen, tusen takk mamma og pappa. Dere har (som alltid) vært gull verdt. Og fineste mormor og popoi som har lest korrektur, og kost seg med det – jeg setter så stor pris på dere.

Jeg avrunder takkeparaden med dem som fortjener det mest – klassen min. Dere er en skikkelig god gjeng, og livet i femte etasje har vært gøy på grunn av dere.

Og til Elise, tusen takk for knallhard tilbakemelding og tilgang til PM og omtanke i tunge stunder. Jeg gleder meg til å feire oss sammen med dere!

Marie Moi Lundstad Mai 2015

(8)

(9)

Innholdsfortegnelse

1 Introduksjon ... 1

1.1 Områdeutviklingen på Furuset ... 2

1.2 Relevans ... 2

1.3 Oppgavens oppbygning ... 4

2 Teoretisk rammeverk ... 6

2.1 Hva er innovasjon? ... 6

2.2 Arkitektonisk innovasjon ... 9

2.2.1 Prosjektet som organisasjonsform ... 10

2.2.2 Innovasjonsutfordringer i byggenæringen ... 12

2.2.3 Teoretisk antagelse 1 ... 13

2.3 Komplekse produkter og tjenester ... 14

2.4 Koordineringsutfordringen ... 17

2.5 Oppsummering ... 20

3 Forskningsdesign og metode ... 22

3.1 Forskningsdesign ... 22

3.1.1 Kvalitativ metode ... 24

3.2 Datainnsamling ... 26

3.2.1 Seleksjonskriterier og tilgang til informanter ... 28

3.2.2 Behandling av data ... 30

3.2.3 Analyse av data ... 30

3.3 Oppgavens kvalitet og troverdighet ... 31

3.3.1 Reliabilitet ... 32

3.3.2 Intern validitet ... 33

3.3.3 Ekstern validitet ... 34

3.3.4 Etiske betraktninger ... 36

4 En bærekraftig områdeutvikling på Furuset ... 38

4.1 Historisk perspektiv og videre strategi ... 38

4.2 Dette er Furuset ... 41

4.2.1 Arkitektenes planforslag for områdeutviklingen ... 42

4.3 Enkeltprosjektene ... 47

4.3.1 Furuset Bibliotek ... 49

4.3.2 Verdensparken ... 50

4.3.3 Granstangen skole ... 51

5 Analyse og diskusjon ... 53

5.1 Teoretisk antagelse 1 ... 53

5.1.4 Sertifiseringssystemet BREEAM-‐NOR ... 61

5.1.5 Oppsummering teoretisk antagelse 1 ... 61

5.2.1 Brukermedvirkning ... 63

(10)

5.2.5 Områdeutviklingen som forbildeprosjekt ... 68

5.3.1 Furuset bibliotek ... 72

5.3.4 Koordineringsutfordringen for omfangsrike prosjekter ... 75

5.3.5 En overordnet gjennomføringsmodell ... 76

5.3.6 Gjennomføring ... 78

5.3.7 Hva er statens rolle? ... 79

6 Konklusjon ... 83

Litteraturliste ... 86

Vedlegg 1: Introduksjonsbrev ... 91

Vedlegg 2: Liste over informanter ... 92

Vedlegg 3: Intervjuguide planforslag ... 93

Vedlegg 4: Intervjuguide bydel Alna ... 94

Vedlegg 5: Intervjuguide Futurebuilt ... 95

Vedlegg 6: Intervjuguide enkeltprosjekt ... 96

Liste over figurer:

Figur 1: De ulike innovasjonsformene, etter Abernathy og Utterback 1978.

Figur 2: Området Furuset. Illustrasjon: a-‐Lab (Arkitekturlaboratoriet).

Figur 3: De to aksene. Illustrasjon: a-‐Lab (Arkitekturlaboratoriet).

Figur 4: Prosessen fra planforslag til bygging av enkeltprosjekter.

Figur 5: Planlagte prosjekter (per 2014). Illustrasjon hentet fra Futurebuilts nettsider.

Figur 6: Enkeltprosjektene, og deres forhold til klimaambisjonen.

Figur 7: Gjennomføringsmodell for bærekraftig områdeutvikling.

(11)

1 Introduksjon

Byutvikling er et fenomen som engasjerer, begeistrer og skaper konflikt. Hvordan skal byen utformes? Hvilke hensyn skal tas? Og hvem skal bestemme dette? Temaet for denne masteroppgaven er bærekraftig byutvikling og urbanisme i en prosjektbasert næring. Mer konkret fokuserer oppgaven på arkitektenes bidrag i planleggingen av det fysiske miljø. Næss (2000:5) beskriver bærekraftig byutvikling som en ”reduksjon av områdets (byens, kommunens, regionens) energibruk og utslipp per innbygger ned til et nivå som er forenlig med de økologiske og fordelingsmessige kriteriene for en bærekraftig utvikling på verdensbasis”. Arkitektenes ansvar blir da å finne ut hva en slik redusert klimagassutvikling innebærer på områdenivå og hvordan de kan integrere dette i sitt design.

I september 2010 gjennomførte Plan-‐ og bygningsetaten, bydel Alna og

Futurebuiltprogrammet¹ en åpen idèkonkurranse om hvordan man kan oppnå en klimaeffektiv områdeutvikling på Furuset. Av 14 innsendte forslag vant

arkitektkontorene Architectopia, A-‐lab og COWI designkonkurransen om utformingen av området Furuset. Vinnerforslaget ”Furuset – en by i emning” integrerer byrom, gater, torg, transport og infrastruktur i en helhetlig plan. Prosjektet er ambisiøst, og har en tidsramme på 10 år fra planutforming til ferdigstillelse. Gode uterom, fornuftig

materialbruk og energibesparende tiltak skal føre til vesentlige forbedringer for natur og miljø. Visjonen er at det grønne og det urbane skal forenes i et fordelaktig samspill.

Formålet med oppgaven er å studere forholdet mellom en visjon for bærekraftig arkitektur, og hvorvidt denne gjennomføres i praksis. Arkitektene har laget en plan, men hva skjer med planen videre? Hvordan henger visjon, prosess og sluttprodukt sammen i et prosjekt som er av et slikt omfang og ambisjonsnivå som

områdeutviklingen på Furuset er? Oppgavens problemstilling er derfor:

Hvordan blir visjonen om bærekraftig områdeutvikling på Furuset omsatt i praksis?

1 FutureBuilt-‐programmet er et samarbeid mellom Oslo, Bærum, Asker og Drammen kommuner, Husbanken, Enova, Miljøverndepartementet, Direktoratet for byggkvalitet, Transnova, Grønn

(12)

For å studere dette tar oppgaven utgangspunkt i hvorvidt visjonen om en klimaeffektiv områdeutvikling opprettholdes fra planforslag til tre byggeprosjekter som inngår i områdeutviklingen på Furuset. Disse byggeprosjektene er henholdsvis Verdensparken, Granstangen skole og utvidelsen av det allerede eksisterende Furuset Bibliotek.

1.1 Områdeutviklingen på Furuset

Furuset er en drabantby bygget på 1970-‐tallet, og hele området har et

renovasjonsbehov for å kunne imøtekomme dagens standarder med tanke på energi-‐ og brukseffektive byggekvaliteter. Områdeutviklingen på Furuset er et av Futurebuilts forbildeprosjekter på områdenivå og prosjektet er offentlig finansiert, med Oslo kommune som byggherre. Visjonen er en ”smart drabant i forkant” som handler om å løfte frem og revitalisere drabantbyen Furuset, samt finne nye og bedre måter å tenke knutepunktutvikling og fortetting i drabantbyområdet. Futurebuilt har satt opp fire delmål, og de innebærer i tillegg til fortetting av knutepunkt, å oppgradere offentlige rom, implementere effektive energiløsninger og realisere prosjekter med høy

innovasjonsgrad. Målet for dette arbeidet er at det skal vise vei, engasjere og skape løsninger for fremtiden.

Plan-‐ og bygningsetaten har to overordnete målsetninger for områdeutviklingen på Furuset (PBE 2014). Først og fremst skal området ha minst 50% redusert

klimagassutslipp i forhold til dagens tekniske forskrifter (TEK10). Det er også et mål at området Furuset skal være et forbilde for klimavennlig utvikling. Forbildeprosjektet innebærer at det skal utvikles nye konsepter for hva klimaeffektiv områdeutvikling innebærer i praksis. Dette er nyskapning i form av langsiktige løsninger der

innovasjonen bygges på nye forestillinger om hva som er mulig.

1.2 Relevans

En samfunnsvitenskapelig tilnærming til et teknisk fagfelt skaper en økt forståelse av hvilke prosesser som former og påvirker arkitektur og urbanisme. Oppgaven er faglig relevant fordi den handler om en bransje og et empirisk felt som sjelden blir studert i et innovasjonsperspektiv. Bygg, byområder og urbanisme er komplekse produkter og tjenester. Slike ”produkter” krever en annen type organisering enn tradisjonell

(13)

masseproduksjon (Hobday 1998; Gann og Salter 2000; Hobday 2000). Arbeid med både enkeltbygg og områdeutvikling organiseres i prosjekter, og derfor er det interessant å finne ut hvordan innovasjon foregår i en prosjektbasert næring.

Bærekraftig arkitektur kan være en del av løsningen på et større klimaproblem og inngår i regjeringens satsning på bærekraftig utvikling (Finansdepartementet 2008).

Konseptet viser til hvordan arkitektbedrifter kan ivareta miljømessige hensyn, samtidig som den arkitektoniske utformingen bidrar til økonomisk og sosial verdiskapning ved strategisk næringsrettet design (Kulturdepartementet 2009). Eksempler på hvordan arkitekter kan bidra til et klimagassredusert samfunn er oppføring av energieffektive nybygg, renovasjon av eksisterende infrastruktur samt nytenkning innen byutvikling og mobilitetsmønster.

Bygninger er i dag ansvarlige for omtrent 40% av det totale energiforbruket, og 60% av det totale strømforbruket i Norge (Kulturdepartementet 2009:19). I norsk sammenheng utgjør Osloregionen det området med høyest konsentrasjon av boliger og yrkesbygg, og er i tillegg det området i Norge som er i raskest vekst². Med andre ord er det et behov for økt fokus på hvordan politikere, eksperter, fagfolk og innbyggere kan endre hele områder i en positiv retning. Byggenæringen hevdes å være en konservativ næring, preget av lineær tankegang og et overhengende fokus på pris (Ørstavik, Pedersen og Bugge 2003; Bygballe og Goldeng 2011; Bygballe og Goldeng 2012). Dette til tross, bransjen preges i tillegg av et høyt kompetansenivå, og det er økt etterspørsel etter bærekraftige løsninger (Kulturdepartementet 2009). Regjeringen hevder at de byggetekniske forskriftene og bygningsregelverkene er de viktigste virkemidlene for energieffektivisering (Meld. St. 28 (2011-‐2012)). I løpet av 2015 skjerpes energikravene til nybygg til passivhusnivå, og innen 2020 skal energikravene tilfredsstille nesten nullutslippsnivå. De tekniske forskriftskravene blir med andre ord stadig strengere, og med dette forstås bygg-‐ og anleggsnæringen som en næring i endring.

Lokalisering av statlige bygg har i stor grad vært et virkemiddel for desentralisering (Norsk Form 2013). Regjeringen ønsker nå å utvide horisonten, ved å se på hvordan

2 Innbyggertall og vekst i Oslo: http://ssb.no/befolkning/statistikker/folkemengde/aar/2014-‐02-‐

(14)

bygg kan stimulere til en positiv, bærekraftig stedsutvikling. Med dette menes et ønske om økt vektlegging av prosjektenes betydning utover det konkrete bygget eller

anlegget. Miljø og samfunnsliv blir dermed et politisk tema for arealplanleggere og arkitekter. To konkurrerende modeller eksisterer, og utgjør grunnlaget for en pågående debatt om hvordan bærekraftig byutvikling best kan planlegges³ (Næss 2000).

Modellene representerer ønsket om fortetting versus fremheving av de grønne elementene i byen. Modellene viser at ulike interesser står i konflikt i et

byutviklingsperspektiv.

1.3 Oppgavens oppbygning

Oppgavens teoretiske rammeverk presenteres i kapittel 2. . Innledningsvis diskuteres begrepet ’bærekraftig arkitektur’ og hvordan vi kan forstå det som en arkitektonisk innovasjon. Kapittelets hovedfokus er prosjektet som organisasjonsform, og hva dette innebærer for visjonen om en bærekraftig områdeutvikling i praksis.

Områdeutviklingen forstås her som et komplekst prosjekt og utfordringer knyttet til koordinering og samhandling vektlegges. Teorien leder frem til tre teoretiske antagelser som utgjør besvarelsen av oppgavens problemstilling. Disse antagelsene er som følger:

1. Bærekraft i praksis avhenger av hvordan prosjektet er organisert, og nye løsninger krever nye samhandlingsformer.

2. Områdeutviklingen på Furuset er et samspill mellom flere komplekse prosjekter.

3. En overordnet prosjektkoordinering er avgjørende for å få til en bærekraftig områdeutvikling i praksis.

Kapittel 3 handler om oppgavens metodiske tilnærming, med et særlig fokus på

casestudie som forskningsdesign. For å besvare oppgavens problemstilling har jeg valgt å studere den pågående områdeutviklingen på Furuset i form av et planforslag for hele området, samt tre byggeprosjekter. Metodekapittelet presenterer prosessen bak

oppgaven, og synliggjør hvilke valg jeg har tatt underveis. Videre blir oppgavens kvalitet drøftet ut fra spørsmål knyttet til reliabilitet, intern og ekstern validitet.

3 I følge den norske regjeringen er det ideelt med fortetting rundt kollektivknutepunkt.

(15)

Kapittel 4 presenterer området Furuset i et byutviklingsperspektiv i detalj. Kapittelet belyser utfordringer knyttet til arkitektenes planforslag, og skisserer visjonen om en klimaeffektiv områdeutvikling.

Som nevnt utledes tre antagelser fra det teoretiske rammeverket, som har til hensikt å styrke besvarelsen av problemstillingen: Hvordan blir visjonen om en bærekraftig områdeutvikling på Furuset omsatt i praksis? Kapittel 5 er oppgavens analysekapittel hvor det innsamlede datamateriale blir drøftet ut fra teori. Kapittelet er strukturert rundt de tre teoretiske antagelsene. Avslutningsvis følger oppgavens konkluderende bemerkninger, og forslag til videre forskning i kapittel 6.

(16)

2 Teoretisk rammeverk

I dette kapittelet presenteres teori som utgjør grunnlaget for besvarelsen av hvordan den klimaambisiøse visjonen for områdeutviklingen på Furuset omsettes i praksis. Det teoretiske rammeverket er tredelt, der hver del følges av en teoretisk antagelse.

Innledningsvis fokuserer kapittelet på hvordan ’bærekraftig arkitektur’ forstås som innovasjon. Fordi organisasjonsform påvirker innovasjon, og bygg-‐ og anleggsnæringen er prosjektbasert, er det teoretiske rammeverket derfor i hovedsak bygget rundt

prosjektet som organisasjonsform. Kapittelet belyser utfordringer relatert til koordinering og gjennomføring av komplekse prosjekter.

2.1 Hva er innovasjon?

Schumpeter definerte innovasjon som ”new combinations of existing resources”

(Fagerberg 2005). Schumpeter skilte videre mellom nye produkter, nye produksjonsmetoder, utnyttelsen av nye markeder, og nye arbeids-‐ og

organisasjonsformer. Oslo Manualen bygger videre på Schumpeter (blant andre) og skiller mellom teknologiske-‐ og ikke-‐teknologiske innovasjoner (OECD 2005). En teknologisk produkt-‐ eller prosessinnovasjon (TPP) baserer seg på en forholdsvis vid definisjon, der det minste kriteriet er at innovasjonen skal oppleves som ny for bedriften (ikke nødvendigvis for hele verden). En ikke-‐teknologisk innovasjon er derimot organisatorisk eller ledelsesrelatert.

Innovasjonslitteraturen skaper forståelse for hvilke faktorer som kan forårsake innovasjon, samt hvilke økonomiske og samfunnsmessige ringvirkninger innovativ aktivitet kan skape (Fagerberg 2005). Eksempelvis regnes innovasjon som den viktigste årsak til teknologisk endring og utvikling på makronivå (OECD 2005:15). Fagerberg (2005:4) hevder at det er et skille mellom fenomenet innovasjon, og en oppfinnelse. En oppfinnelse kan eksempelvis være nye materialer som er mer energieffektive og

dermed mindre klimabelastende. Men slike nyskapende materialer vil ikke kunne anses som en ’innovasjon’ før produktet er tatt i bruk og det er en kommersiell avkastning. På denne måten kan innovasjon og nyskapning forstås som prosessen med å snu ideer til virkelighet, for deretter å fange verdien fra dem (Tidd og Bessant 2013:19). Hvorvidt

(17)

nyskapning og innovative idéer får fotfeste er i stor grad et resultat av sosiale og politiske prosesser (Van de Ven 1986).

Kline og Rosenberg (1986) beskriver innovasjonsprosesser med sin

”sammenkoplingsmodell” (chain-‐linked model). Modellen er en motreaksjon til lineærmodellen som hevder at forskning er utgangspunktet for enhver

innovasjonsprosess (Utterback og Abernathy 1975; Rothwell 1994).

Sammenkoplingsmodellen tar utgangspunkt i følgende to antagelser: for det første er det kun et fåtall innovasjoner som er et direkte resultat av systematisk forskning og utvikling (FoU). For det andre anser Kline og Rosenberg innovasjonsprosessen som en sammenkoplet prosess der utfallet er et resultat av uforutsette hendelser og

revurderinger i stadig endring. Med andre ord kan sluttproduktet bli noe ganske annet enn slik det opprinnelig var tenkt. Dette sammenfaller med påstanden om at

kunnskapsutvikling og innovasjon i byggenæringen i liten grad baserer seg på direkte forskningsinnsats (Ørstavik mfl. 2003:43)⁴. For arkitektbedrifter, og bedrifter i

byggenæringen for øvrig, foregår mesteparten av bransjens innovasjon og utvikling i den daglige praksis (Bygballe og Goldeng 2011:63).

Sammenkoplingsmodellen danner utgangspunktet for en systemisk forståelse av innovasjon (Kline 1990). Innovasjon er et systemisk fenomen i den forstand at innovasjon i seg selv er et resultat av interaksjon mellom ulike aktører og

organisasjoner (Fagerberg 2005:4). Det hevdes videre at innovative prosesser i stor grad påvirkes av de organisatoriske og institusjonelle strukturer de omgis av (OECD 2005:17). Eksempler på dette kan være den sosiale infrastrukturen som er forankret i en bredere næringssammenheng, lokale arbeidsmarkeder og øvrige politiske

støttefunksjoner som gjerne inkluderes i analyser av nasjonale, sektorielle og regionale innovasjonssystemer (Cooke 2001; Asheim og Isaksen 2002; Edquist 2005; Malerba 2005). Poenget er at det er nødvendig å forstå hvordan nåtidige markedskrefter påvirker, og hvilke politiske instanser som regulerer aktørenes handlingsrom.

Nyskapning forventes å være en kollektiv prosess, og dette er et poeng jeg kommer tilbake til senere i kapittelet.

4 Arkitektbransjen som helhet bruker kun mellom 4 og 8% av sin totale omsetning på FoU (Bygballe og

(18)

Sammenfattet handler innovasjon om kunnskap i den forstand at det dreier seg om å skape nye muligheter ved å koble sammen eksisterende kunnskap på nye måter (Tidd og Bessant 2013:37). Abernathy og Utterback (1978) har utarbeidet følgende fire innovasjonskategorier:

Figur 1: De ulike innovasjonsformene, etter Abernathy og Utterback 1978.

Inndelingen tar utgangspunkt i to parametere: kopling mellom kunnskapselementer (hvorvidt innovasjon baseres på en kjent kombinasjon av kunnskap, eller om

kunnskapen koples sammen på nye måter) og kjernekonsept. Kjernekonsept refererer til hvorvidt den grunnleggende kunnskapen for den nye løsningen er endret eller ikke.

Innovasjonens kjernekonsept styrkes dersom basiskunnskapen er den samme for eksisterende løsninger (inkrementell og arkitektonisk). Kjernekonseptet svekkes dersom koplingen mellom kunnskapselementene endres (modulær og radikal innovasjon).

Modulær Radikal

Inkrementell Arkitektonisk

Koplinger mellom

kunnskapselementer endret Koplinger mellom

kunnskapselementer uendret

Kjernekonsept endret

Kjernekonsept uendret

(19)

Inkrementell innovasjon innebærer at kjent kunnskap settes sammen på kjente måter.

Dette er små forbedringer i produkt eller tjeneste, og en slik form for nyskapning forsterker gjerne dominansen til allerede etablerte bedrifter. Radikal innovasjon baserer seg derimot på ny kunnskap, og kan åpne opp helt nye markeder og/eller nye bruksområder for et produkt eller en tjeneste. Usikkerhetsmomentet er derfor

betydelig større for bedrifter med en radikal strategi, kontra dem som velger å

videreutvikle seg i et allerede etablert og kjent marked. Modulær innovasjon innebærer endring i kjernekonseptet, men den overordnete arkitekturen (hvordan kunnskapen er koblet sammen) forblir mer eller mindre den samme. Henderson og Clark definerer den fjerde kategorien, arkitektonisk innovasjon, som:

”innovations that change the way in which the components of a product are linked together, while leaving the core design concepts (and thus the basic knowledge underlying the components) untouched” (Henderson og Clark 1990:10).

Arkitektonisk innovasjon referer derfor til forståelsen av hvordan komponentene i et produkt er integrert sammen i et system. Påfølgende avsnitt viser hvordan bærekraftig arkitektur forstås som arkitektonisk innovasjon, og danner grunnlaget for oppgavens første teoretiske antagelse.

2.2 Arkitektonisk innovasjon

Et klimaeffektivt bygg er en arkitektonisk innovasjon ved at eksempelvis nye materialer øker isolasjonsevnen og minsker energiforbruket. Forståelsen av bygget forblir den samme, men arkitekturen er endret. Arkitektonisk innovasjon innebærer derfor at etablerte bedrifter benytter seg av sin kjernekompetanse i nye bruksområder (Henderson og Clark 1990:13). Henderson og Clark hevder videre at bedriftene

henvender seg til klienter og kunder som stiller andre krav til de løsninger som allerede eksisterer i markedet. Et eksempel på dette er når statlige aktører som Statsbygg krever passivhusstandard⁵ på nybygg. Tidd og Bessant (2013:36) hevder at arkitektonisk innovasjon innebærer en nødvendighet for at bedrifter utvikler nye interaksjonsformer og metoder for samhandling i den hensikt å øke deres innovasjonsevne. I forlengelse av

5 Passivhus er bygninger med et energibehov som utgjør kun 25% av energibehovet til konvensjonelle

(20)

denne oppfatningen hevder Lam (2005:114) at eksterne endringer ofte fører til nye muligheter og utfordringer for hvordan man best organiserer bedriften i praksis. Med

”eksterne endringer” menes i denne sammenheng både klimautfordringer og endringer i markedet. Endringer vil derfor være vanskelig å se fra utsiden, og konkurrerende bedrifter tror ofte det dreier seg om en inkrementell innovasjon. Med andre ord kan denne formen for innovasjon forståes som organisatoriske forbedringer etablerte bedrifter kan gjøre for å oppnå konkurransefordeler.

Effekten av arkitektonisk innovasjon vil derfor innebære en form for organisatorisk læring (Henderson og Clark 1990:28), og for arkitekter vil dette innebære

prosjektbasert læring. Et sentralt poeng i teorier om organisatorisk læring og kunnskapsproduksjon er å studere hvordan organisasjoner omarbeider individuell innsikt og kunnskap til kollektiv kunnskap og organisatorisk evne (Lam 2005:124). I følge Brown og Duguid (1991) er det selve praksisen som er av betydning for å kunne forstå hvordan bedrifter arbeider. Formelle tekniske forskrifter om hva bedriftene har til hensikt å gjøre samsvarer nødvendigvis ikke med hvordan bedriftene faktisk jobber i praksis. Det er med dette som utgangspunkt at de ser på læring som broen mellom arbeid og nyskapning. Ved å se på hvordan ad-‐hoc bestemmelser blir foretatt i stadig endrede forutsetninger kan man fra et akademisk ståsted ane hvordan bedrifter innoverer seg selv for å løse sine arbeidsoppgaver bedre og mer effektivt.

2.2.1 Prosjektet som organisasjonsform

Ettersom arkitektene inngår i en prosjektbasert bransje diskuterer dette avsnittet prosjektet som organisasjonsform. Hensikten med avsnittet er å belyse hvilke muligheter og utfordringer arkitektene kan møte i gjennomføringen av en

klimaambisiøs områdeutvikling. Mintzberg (1979) var en av de første teoretikerne som påpekte prosjektets betydning i omgivelser preget av stadige endringer og behovet for rask omstilling (Lam 2005). Mintzbergs begrep ”adhocracy” referer til fleksible

prosjektbaserte nettverk skapt for et bestemt formål. De prosjektbaserte

organisasjonene er dyktige til å omstille seg i raskt endrede, markedsstyrte omgivelser.

Tverrfagligheten er et poeng her, da disse organisasjonene evner å integrere ny ekspertise etter hvert som nye behov og utfordringer utfolder seg. Ifølge Mintzberg er dette lærende bedrifter i stadig utvikling.

(21)

Det er ingen entydig teoretisk konsensus om hva et prosjekt innebærer, hva dets formål er og hvordan det best kan ledes (Söderlund 2012:42). Dette teoretiske mangfoldet gjør at forskeren står friere til å selv avgjøre hva den analytiske tilnærmingen skal være, og hvilke spørsmål som er av relevans. For denne oppgaven defineres ’prosjektet’ som følger:

”A project is defined as a temporary endeavour incorporating the work of heterogeneous professionals undertaken to create a unique product, service or result” (Project Management Institute 2013).

Et prosjekt kjennetegnes derfor av å være midlertidig, tverrfaglig og unikt. DeFillippi og Arthur (2002) hevder at det er bedrifter av mindre størrelser som utgjør velfungerende, prosjektbaserte adhoc-‐enheter⁶. Fordelen med prosjektbaserte organisasjoner er at de er fleksible dersom kundene endrer sine behov og krav til hva produktet eller tjenesten skal være (Hobday 2000). Ideer utenfra ønskes velkommen, og bedriftenes

konkurransedyktighet ligger i en åpen tilnærming til omgivelsene.

Et prosjekt kan utføres av et firma alene, på tvers av to bedrifter, eller av flere

organisasjoner i et felles prosjektnettverk (Artto, Davies, Kujala og Prencipe 2012:134).

Når to eller flere bedrifter samarbeider om et prosjekt vil samarbeidet gjerne være tverrfaglig (samarbeid på tvers av faglige disipliner). Med samarbeid menes relevant kontakt og samhandling med personer, bedrifter, kommunale og politiske instanser som er, eller har vært, av betydning for prosjektets fremdrift. Tverrfaglige samarbeid er en mellommenneskelig prosess som effektivt muliggjør nettopp gjennomføring av et slikt mål som ikke kan nås når de ulike faggruppene jobber isolert fra hverandre

(Bronstein 2003; Powell og Grodal 2005). Arkitektbransjen som yrkesgruppe er i denne forstand en flerfaglig, heterogen gruppe der arkitekter, landskapsarkitekter og

interiørarkitekter jobber sammen om helhetlige løsninger (Kulturdepartementet 2009).

På prosjektbasis inkluderes også private aktører innen bygg-‐ og anleggsbransjen, samt offentlig sektor.

(22)

Bedrifter utvikler gjerne rutiner som følge av en form for gjentakelse i arbeidet , noe som gir muligheter for standardisering og vedvarende prosessforbedringer (Brusoni, Prencipe og Salter 1998; Gann og Salter 2000). Derimot eksisterer ikke slike

rutinemessige arbeidsmetoder på prosjekter, nettopp fordi de er midlertidige, delvis usammenhengende og unike av natur (Gann og Salter 2000:970). Brady og Davies (2004) hevder at tendensen til å anse alle prosjekter som unike prosjekter bidrar til at man ikke overfører relevante erfaringer og kunnskap videre til neste prosjekt. Grabher og Ibert (2012:176) påpeker samme tendens, men at dette skyldes midlertidigheten som preger prosjekter ettersom et prosjekt avvikles, og bedriftene igangsetter nye prosjekter med nye arbeidsoppgaver og nye samarbeidspartnere mer eller mindre umiddelbart etterpå. En prosjektbasert organisering er derfor utsatt for en høy grad av usikkerhet da den faglige ekspertisen i stor grad baserer seg på de ansattes kompetanse (Lam 2005:128). Med dette som utgangspunkt antas det at prosjektgjennomføringen av en bærekraftig områdeutvikling på Furuset vil være preget av utfordringer knyttet til faglig og personrelatert kontinuitet.

Midlertidigheten, unikheten og tverrfagligheten som preger prosjekter gjør det

utfordrende å vurdere hvorvidt det eksisterer en allmenngyldig bestepraksis. Söderlund (2012:54) er av den oppfatning at den teoretiske forståelsen av prosjektet

hensiktsmessig kan kombineres med andre fagfelt, hvilket denne oppgaven har til hensikt å gjøre ved å benytte teori om komplekse produkter og tjenester fra

innovasjonsfeltet. Et poeng her er det unike ved ethvert prosjekt. For arkitekten vil dette synliggjøres ved at prosjekteringen alltid vil innebære et element av skreddersøm og nyskapning. Eksempelvis vil et bygg eller anlegg være en prototype i den forstand at byggeprosjektet har konkrete topografiske forutsetninger, og i dette tilfelle energikrav knyttet til seg, som igjen gjør at arkitektene må finne nye måter å planlegge byggingen på.

2.2.2 Innovasjonsutfordringer i byggenæringen

I byutviklingssammenheng anses arkitekten å være en av de mest sentrale

byplanleggerprofesjonene (Skogheim og Røe 2003:37). Arkitektur er en formorientert profesjon, som innebærer at arkitekten tradisjonelt tilnærmer seg urbanisme ut fra fysiske aspekter. De prosjektbaserte bedriftene i byggenæringen produserer ofte

(23)

skreddersydde produkter og tjenester (Gann og Salter 2000:959), og arkitektur har derfor som nevnt potensialet til å oppleves som noe unikt. Koblinger til sammenfallende næringer er viktig i denne sammenheng da arkitektbransjen utnytter sitt potensiale når den kan trekke veksler på tilknyttede næringer (Bygballe og Goldeng 2011:96). I følge Lam (2005:126) er slike eksterne samarbeidsformer vesentlige for nyskapning, da de utgjør viktige mekanismer for organisatorisk læring.

Til tross for at bygg-‐ og anleggsbransjen er en prosjektbasert næring innebærer ikke det nødvendigvis at det er en fleksibel næring. Whitley (2006) hevder at byggenæringen er en kontraktsbasert næring, der aktørene har klart definerte og fastlåste roller. Gann og Salter (2000:967) er av samme oppfatning, og hevder at det ofte er slik at de

prosjektbaserte bedriftenes bidrag til prosjektet kan være knyttet til et bestemt stadium av prosjektets utvikling. Dette medfører i korte trekk en næring som er sårbar for

plutselige markedsendringer. Ørstavik mfl. (2003) hevder at bygg og anleggsnæringen er preget av konservatisme og uforløst potensiale hva gjelder innovasjon og utvikling.

Artikkelforfatterne begrunner dette med at det blant annet er et lineært fokus, og at pris ofte prioriteres av byggherrene fremfor kvalitet. I byutviklingssammenheng er dette et viktig aspekt fordi planlegging i stor grad er markedsorientert, og derfor underlagt private aktørers regi (Falleth 2012:61).

Bygballe og Goldeng (2011:108) hevder videre at byggenæringen er en fragmentert næring uten ressurser til systematisk kompetanseutvikling. Utfordringen for

prosjektbaserte organisasjoner synes derfor å være at prosjektdeltakerne forsøker å sikre en effektiv kunnskapsdeling mellom og innad i prosjektet, for å unngå å

”gjenoppfinne hjulet”, men også unngå å gjøre de samme feil på nytt (Almeida og Soares 2014). Problemet er at mye av den kunnskapen som skapes ikke formidles tilbake til de relevante aktører, og dette kan forklares med prosjektets midlertidige natur.

Sammenfattet innebærer dette at byggenæringen utfordrer teori om prosjektbaserte næringers fleksible og innovative natur.

2.2.3 Teoretisk antagelse 1

Bærekraftig arkitektur er som vist ikke nødvendigvis teknologisk nyskapende, men det er organisatorisk og faglig utfordrende. Gjennomføringen av ambisiøse klimakrav stiller

(24)

derfor sterke krav til samhandlingen mellom de involverte partene. Dette er en

utfordring fordi byggenæringen preges av en lineær mentalitet, der de ulike fagfelt har fokus på å gjøre ”sin del av jobben”. De ulike fasene i et byggeprosjekt fremstår som en stafettpinnemodell der ulike aktører er relevante i ulike tidsrom. Samhandling,

kontinuitet og konseptet ’arkitektonisk innovasjon’ leder derfor til følgende teoretiske antagelse:

Bærekraft i praksis avhenger av hvordan prosjektet er organisert, og nye løsninger krever nye samhandlingsformer.

2.3 Komplekse produkter og tjenester

Hobday (1998) har (med utgangspunkt i nevnte systemteori (Kline 1990), utviklingen av store teknologiske systemer (Hughes 1987) og prosjektledelseslitteratur) utarbeidet konseptet ”complex products and systems” (heretter referert til som ”CoPS”). Mer spesifikt defineres et “CoPS” som ”high cost, engineering-‐intensive products, systems, networks and constructs” (Hobday 1998:690). Dette er med andre ord

kostnadskrevende produktsystemer og tjenester. Konseptet er en reaksjon på det Hobday mener er et teoretisk oversett felt innen industriell endring og innovasjon.

Som det fremgår av navnet er et CoPS komplekst av natur. Med ’kompleksitet’ menes mangfoldet av de ulike fagfelt, ekspertiser og bedriftsspesifikke egenskaper som må til for å designe og utforme et skreddersydd produkt eller en tjeneste (Hobday 1998:693).

Gann og Salter (2000:959) anser byggenæringen som en prosess der mange ulike aktører fra en rekke industrielle sektorer midlertidig arbeider sammen på

prosjektspesifikke oppgaver. For områdeutviklingen på Furuset vil eksempelvis både byggingeniører, brannkonsulenter og eksperter innen vann-‐og avløp være involvert i en eller flere faser av prosjektet. Videre har ethvert prosjekt til hensikt å løse et spesifikt problem, og kunden(e) er klart identifisert før prosjektet starter (Hobday 2000:875).

For denne oppgaven er det Oslo kommune, ved Plan-‐ og bygningsetaten, som ønsker en bærekraftig, klimaeffektiv områdeutvikling på Furuset.

Rollen som arkitekt innebærer å se på fysiske betingelser for oppføring av bygg, og nye måter å tenke urbanisme. Dette er en prosess preget av stadige revurderinger og

(25)

omstillinger etter hvert som nye momenter trer frem. Eksempelvis er arkitektkontorene a-‐Lab, COWI og Architectopias bidrag en mulighetsstudie⁷, og dette er utarbeidet i den innledende fasen av områdeutviklingen. Det kan ta flere år før dette designet vil bli anvendt, og i mellomtiden kan uforutsette hendelser i byggeprosessen stille krav til endring av designet. I arbeidet med komplekse produkter og tjenester kan designvalg være utfordrende, spesielt under forhold preget av uklare kundekrav og en tilspisset konkurransesituasjon (Hobday 1998:695). Leverandører, myndigheter og øvrige faginstanser samarbeider gjerne med brukerne i design og ferdigstillelse av produktet eller tjenesten (Hobday 2000:874). Dette er utfordrende, men nødvendig, fordi

brukeren ofte endrer sine krav til hva det endelige produktet skal være.

En aktiv medvirkning i planprosessen er dessuten et demokratisk prinsipp og lokalpolitisk styringsverktøy i planleggingen av bærekraftige områder (Falleth 2012:58). I følge regjeringen har staten ”et særskilt ansvar for å stimulere til kritisk og kunnskapsrik debatt i alle miljøer, sentralt og lokalt.” (Kulturdepartementet 2009:38).

Arkitekten inngår som nevnt i en næring ansett som rigid, og med fastlåste yrkesroller til bestemte faser av prosjektet. Whitley (2006) påpeker imidlertid at økt involvering av bruker kan medføre endring i det faglige rollemønsteret. Dette gjelder spesielt for omfangsrike prosjekter med langsiktige mål. Derfor er ikke medvirkning kun et demokratisk prinsipp og forutsetning for produksjon av komplekse tjenester. Økt medvirkning utvikler arkitektens evne til å forespeile byggets eller områdets faktiske bruk (Skogheim og Røe 2003:37).

Et CoPS vil inkludere høyteknologiske komponenter og systemer, men ekskludere lavteknologiske varer (Hobday 1998:692). Det kan argumenteres for at

områdeutviklingen ikke er høyteknologisk, slik eksempelvis utviklingen av store datasystemer vil være. Byggeprosjekter vil, i følge Hobday (1998:696), medføre overlapp med lavteknologiske produkter og tjenester i den forstand at produktet, eksempelvis et sykehjem, vil innebære lite ny kunnskap og usikkerhet. Poenget som er verdt å nevne, og som beskriver hvordan områdeutviklingen på Furuset kan oppfattes som et komplekst produkt eller en tjeneste, er det faktum at selve

produksjonen/leveransen på ingen måte kan hevdes å være preget av rutinemessige

(26)

eller standardiserte løsninger. Hvert enkelt prosjekt må utformes og utvikles utfra arkitektenes egne hensyn og vurderinger. Og dette er en prosess der mange aktører skal fungere i samspill med hverandre, på tvers av fagfelt og interessefelt. I tilfeller av

omfattende tekniske konstruksjoner, kan hele verdikjeden involveres i den hensikt å skape et enkelt produkt (Hobday 2000:874). Yrkesgruppene trekker på hverandres erfaringer og kunnskaper, og følgelig er samtlige nødvendige for ferdigstilling av prosjektet.

Grunnet de høye kostnadene som er involvert, produseres gjerne systemet eller produktet (CoPS) i flere ledd (Hobday 2000:873). Systemet vil derfor være et produkt av ulike undersystemer. Dette kan eksempelvis forstås som at et bygg kan være et CoPS, der ulike rørsystemer, materialer og plantegninger er underliggende teknologiske systemer (produkter) som muliggjør byggingen av selve bygget. Det ligger til grunn en egen teknologisk utvikling, og i enkelte tilfeller hele industrier og bransjer for hvert slikt ledd. For Furuset kan områdeutviklingen i sin helhet forståes som ’systemet’ (CoPS).

Eksempler på slike subsystemer/komponenter av områdeutviklingen som et helhetlig prosjekt vil være Granstangen skole, Verdensparken og Furuset bibliotek. Hobday (1998:694) trekker koblinger til Henderson og Clarks begrep ’arkitektonisk innovasjon’

ved å understreke viktigheten av å forstå hvordan komponenter og kjernekonsept er integrert i det endelige designet. I tilfelle Furuset vil arkitektene være premissgivende i denne prosessen.

Konseptet komplekse tjenester og produkter (”CoPS”) viser hvordan områdeutviklingen forstås som et komplekst samspill av blant andre arkitekter, innbyggere, utbyggere og kommunale aktører. Granstangen skole, Verdensparken og Furuset bibliotek er videre undersystemer innen den helhetlige områdeutviklingen. Det forventes at disse

enkeltprosjektene fremstår som komplekse i sin egen rett. Medvirkning fra bruker (innbyggerne på Furuset) er viktige i denne sammenheng fordi det er grunn til å anta at de påvirker utformingen av de ulike prosjektene. Med dette som utgangspunkt leder teori om komplekse produkter og tjenester til følgende teoretiske antagelse:

(27)

Teoretisk antagelse 2: Områdeutviklingen på Furuset er et samspill mellom flere komplekse prosjekter.

2.4 Koordineringsutfordringen

Hvorvidt enkeltprosjektene kan sies å være en del av en større helhet medfører et nettverksperspektiv, som igjen trekker oppmerksomheten mot relasjonene mellom prosjektene (Artto mfl. 2012:140). Brusoni, Prencipe og Pavitt (2001) påpeker behovet for koordinering når prosjektet er stort og båndene mellom bedriftene fremstår løse. En slik ”systemintegrasjonskapasitet” vil være relevant med tanke på integrering av

nettverk bestående av aktører fra hele verdikjeden – alt fra snekker, bygningsingeniør, brannkonsulent til arkitekt og entreprenør. Dette går på hvorvidt skolebygget,

biblioteket og parkanlegget fremstår som uavhengige eller integrert i det innledende planforslaget. Videre medfører dette en overgang til teori om ledelse av større

prosjektnettverk og koordineringsutfordringer omfangsrike prosjekter gjerne preges av.

I følge (Hobday 2000:872) er det lite teoretisk forskning på hvordan prosjekter skiller seg fra hverandre (små kontra store, enkeltprosjekt kontra multiprosjekt) og hvordan dette påvirker gjennomføringen av prosjektet. Det er et behov for en overordnet koordinering av prosjektet, på tvers av de involverte bedriftene, når prosjektet er komplekst og av en omfangsrik størrelse (Hobday 1998:690). Dette kan virke åpenbart, men hva som utgjør egnet ledelse eller koordinering av det omfangsrike prosjektet områdeutviklingen på Furuset er, fremstår derimot ikke like selvsagt.

Ledelse av et prosjektnettverk innebærer prosjektledelse av nettverk bestående av flere bedrifter og organisasjoner fra ulike sektorer, industrier og institusjonelle miljøer (Artto mfl. 2012:138). I korte trekk vil analyseenheten derfor være et prosjekt med mange bedrifter involvert til ulike faser i prosjektet, noe som er med på å understreke prosjektets dynamiske natur.

Söderlund (2012:48) hevder at ved større prosjekter er det sannsynlig at prosjektets ambisjonsnivå endres underveis i prosessen. Dette skyldes at prosjekter av en viss

(28)

størrelse er svært tidkrevende og preges av motstridende interesser. I det store og det hele handler det om en sosial konstruksjon av et felles mål. En felles enighet om mål refererer til et felles ansvar i hele prosessen med å nå målene, inkludert felles

definering og gjennomføring (Bronstein 2003). Et annet aspekt er at det kan være ulike oppfatninger av hva det endelige resultatet skal bli dersom det ikke er et tydelig

forhåndsdefinert mål med prosjektet.

Ulike oppfatninger kan lede til uforutsette revurderinger i de ulike prosjektfasene. Disse er gjerne ikke medregnet i prosjektets kostnadsramme, noe som medfører

utilstrekkelige budsjetter hva gjelder tid og økonomiske ressurser (Flyvbjerg 2012:322). Som konsekvens av dette preges omfattende prosjekter av kortsiktige løsninger, fremfor overholdelse av den opprinnelige planen. Dette er grep som tas fortløpende for å imøtekomme budsjettet så langt det lar seg gjøre. Med andre ord vil det være grunn til å tro at pris blir viktigere enn miljøhensyn i omfattende

byggeprosjekter. Arkitektene må forholde seg til konkurranseprogrammet, og den kostnadsrammen entrepriseformen tilsier. Da blir det et poeng å se hvilke premisser som legges til grunn allerede i konkurranseutlysningen, da dette kan antas å forme mye av det senere ambisjonsnivået.

Gitt at samtlige involverte parter er innforstått om et felles mål, vil selve

gjennomføringen og organiseringen av prosjektet fortsatt være utfordrende (Söderlund 2012:48). Grabher og Ibert (2012:184) benytter seg av begrepet ”orkestrering” som innebærer nærværet av en konkret lederfigur og klart definerte arbeidsoppgaver og formening om tid. Prosjektet har et behov for orkestrering når løsningene er teknisk eller organisatorisk utfordrende og når prosjektet er stort. Dette forutsetter krav til kontinuitet gjennom prosessen. Det stilles her krav til koordinatorens

(prosjektlederens) kompetanse, og en slik ønsket kompetanse er ikke forhåndsgitt. Ofte er det arkitekten som besitter denne rollen og han/hun er ikke nødvendigvis utdannet innen ledelse. Det vil da være snakk om erfaringsbasert kompetanse.

Den norske stat er landets største byggherre og er en betydelig aktør innen prosjektering og utførelse av prosjekter vedrørende infrastruktur, bygg og anlegg (Ørstavik mfl. 2003:17; Bygballe og Goldeng 2012:23). Det hevdes at slike offentlige

(29)

innkjøp kan medføre lavere innovasjonsevne fordi offentlige anskaffelser baserer seg på pris som seleksjonskriteria, fremfor kvalitet. Staten som krevende kunde kan være avgjørende for at bedrifter ser verdi av å besitte miljøkompetanse (Ørstavik mfl.

2003:3). Gann og Salter (2000:971) understreker et behov der statlige organer tydeliggjør sin rolle som kunde av komplekse produkter og systemer, da statlige innkjøp anses som et innovasjonspolitisk verktøy (Edler og Georghiou 2007). Med andre ord er krav fra kunden en viktig driver for innovasjon, og kunder har en stor betydning for bedriftenes innovasjonsevne (Bygballe og Goldeng 2012:57).

Ørstavik mfl. (2003:33) skiller mellom ”innovasjonspress nedenfra” (markedsarenaene, etterspørsel og krevende kunder) og ”innovasjonstrykk ovenfra” (føringer og

miljøpolitiske mål, pålagt av myndighetene). Regjeringen har en målsetning om å skape rammebetingelser som støtter og inspirerer næringen til en miljøvennlig omlegging av bygge-‐ og anleggsvirksomheten i Norge (Kulturdepartementet 2009:28). Eksempelvis kan dette innebære støtte til miljøprofilerte pilotprosjekter og utvikling av

bransjestandard som fremmer klimavennlige løsninger. I følge (Hobday 1998:695) kan statlige reguleringer fungere som en koordineringsmekanisme for effektiv

implementering av prosjektmål. Byggenæringen preges av frie markedskrefter, og det er nødvendig med offentlig styring for å implementere klimaeffektive løsninger og fremme en bærekraftig byutvikling (Næss 2000:24). Statens betydning er derfor et sentralt element for hvordan visjonen om en bærekraftig områdeutvikling på Furuset omsettes i praksis.

Det presenterte teoretiske rammeverket impliserer behovet for kontinuitet fra planforslag til enkeltprosjekt for å gjennomføre prosjektets mål om en bærekraftig områdeutvikling. Hvordan koordinere et omfangsrikt prosjekt er et sentralt spørsmål, og ledelse av et prosjektnettverk trekker igjen oppmerksomheten mot

byggeprosjektenes komplekse natur. Hvorvidt enkeltprosjektene fremstår som uavhengige delprosjekter (i form av ulike oppfatninger om mål) sier noe om det opprettholdes en overordnet klimaprofil på tvers av delprosjektene. Innovasjon er et systemisk fenomen, og det er derfor grunn til å anta at statlige reguleringer vil påvirke,